Distance, Light & Sky: Casting Nets

distance_lights_skyHidden behind this largely unknown band we find three very experienced musicians with different backgrounds: Singer-songwriter and multi-instrumentalist Chris Eckman is best known for fronting Seattle rock band The Walkabouts, and the duo offshoot Chris & Carla. British-Dutch singer-songwriter Chantal Acda is a member of the Isbells and recorded her last solo album, Let Your Hands Be My Guide, with Nils Frahm and Peter Broderick of Efterklang. Next to her and Eckman there’s percussionist and composer Eric Thielemans of the EARR Ensemble.

The trio recorded their album in analogue at Sono Studios in Prague with renowned producer Phill Brown (Talk Talk, Kristin Hersh, Midnight Choir, The Walkabouts and others). Casting Nets is wonderful and melancholic, made of quiet and calm sounds perfectly timed for these cold, wintery days. It’s also multifarious and nuanced, shaped by its composers and their various characters.

I asked Chris Eckman to guide us deeper into his new project, this album and how it came to life:

I met Chantal at a concert we both played at, her with her band Sleeping Dog and me solo, in San Sebastian, Spain in the late 2000s. We talked backstage after the concert, both intrigued by each other’s music, and after a few exchanged emails in the months that followed; we came to the idea of doing something together.

Several years passed and by the time we actually got together in the same room to play, Eric had also joined us. Eric was Chantal’s suggestion and it was such a great one. Eric’s drumming lifts the songs in directions that don’t ascribe to the normal singer-songwriter conventions.

The three of you all have quite different musical backgrounds. How did you manage to tie it all together?

By purposefully not talking about it much, [laughs], I think once you start playing with different folks, it either works or it doesn’t. And this just simply worked. All three of us are pretty good listeners. We clue in to what the others are doing and try to find something complimentary. It is not complicated but it is not such a common thing either. It is amazing how few musicians really listen.


I guess you had to explore the unknown, in order to find some sort of a common musical platform. Could you say something about the process in the studio and how you approached each other?

We shared the songs via email before we went into the studio, but before the actual recording we had only ever played once together, in 2013 at my studio in Ljubljana. So at the actual album sessions we had to very spontaneous. There wasn’t a predetermined script of how we would play each song. We would rehearse a bit, discuss the arrangement and then simply play it all together. There was almost no overdubbing. Even the vocals were mostly done as live performances. We did the album very fast. Six days I think.

We had a clear vision that this group of three people could make a decent album together, but the specifics of how that would work developed out of the process of doing it.

How did you choose the name Distance, Light & Sky? Does it reflect the elements within the music?

We liked the metaphorical nature of those words. Those three in a way represent elements of what we might sound like to somebody. Also, we liked that there are three elements in both the band and in the band’s name – and it is a title of one of the songs.

You’ve been working with Phill Brown for many years. What qualities does he add to your music – and how did he affect the result this time?

Phill is a great facilitator of ideas. He has seen everything in his long career, so nothing seems strange to him. He never says ‘that can’t be done.’ He also has a wonderful way of creating dimension and space in his recordings. It starts with the way he places microphones and he carries his vision of sound all the way through the mix. In fact distance, light and sky is a pretty good description of what a lot of Phill’s recordings sound like.

Where and how do you place Distance, Light & Sky compared to your other musical projects?

It’s hard to place this group in amongst my other musical endeavors, because I don’t have any perspective yet. It is too early. All I do know is that I really enjoy Chantal and Eric’s company on a personal and musical level.

We all agreed that if we referred to Distance, Light & Sky as a side project it would diminish our commitment to it, and other people’s perception of it. So for all three of us, it is very much a band – maybe not full time, as we are all in other bands, but it is a band that will hopefully work steadily over the next years.

distance_light_sky

Opprinnelig publisert på read.tidal.com 6. desember 2014

Bjørn Hammershaug

Wrong Side Of The Woods

The circle is vicious of
Thoughts altogether vain
Haunted by battles lost
Still living on Idian land
I clap my dirty hands
Given over to self and left
To own devices
A quaking in the person

All his glory
All his glory
(David Eugene Edwards)

Woven Hand: Mosaic (Glitterhouse, 2006)
Woven Hand er i ferd med å etablere et minst like sterkt navn som 16 Horsepower. Det er en slags innbitt viljestyrke og en voldsom tyngde som rir David Eugene Edwards, og han blir ikke mildere stemt med årene. Jeg minnes fremdeles hans gnistrende solo-opptreden på John Dee i 2004 med en blanding av redsel, dyp respekt og sitrende glede. Etter en barnepreken med broder Danielson og søndagsskole-pastor Sufjan Stevens – i seg selv en fullverdig konsert – kom Edwards inn som en svovelpredikant fra sør, frådet rundt munnen, med rødglødende øyne og talte til oss i tunger gjennom en konsert som fremdeles sitter dypt i ryggmargen. Det er ikke noe godmodig pludring rundt hans tro. Det er ’the real deal’ fra bedehusets aller mørkeste skygger.

Med Mosaic viderefører Edwards en stil som har blitt hans egen, der nærmeste beslektede artist like gjerne kan være Nick Cave, med en blanding av gretten americana, gotisk gospel og morken sørstatsmytologi. Røttene finnes i fjellsidene, i isolerte landsbyer uten strøm, der musikere samles på en veranda nattestid med banjo, fele og enkle rytmeinstrumenter. Spartansk og nakent, og med tekster som banker på dørene med en hvass ljå. Likevel, eller derfor, er det så medrivende og hjertefølt – jeg vil kalle det vakkert, andre vil nok hevde det blir for beksvart og dystert.

Låtene hugges ned på en solid stabbe og etterlater seg merker som ikke lar seg fjerne. Kunststykket til Edwards er at han tar med seg denne huggestabben ut i verden, ruller den rundt fra Transylvania til Tennessee, han rir om natten mellom det hellige land og høylandet, og slumper jammen innom en middelaldersk ballade på sin søken etter the wrong-eyed Jesus. Det er en lang åndelig reise, menneske, det er en tung bør han frakter med seg.

Mosaic er framført med dypt alvor – men den vil gi stor glede til deg som lytter.

Papa M: Dial M For David Pajo
David Pajo fra Louisville, Kentucky er kanskje ikke et “household name”, men mannen har vært involvert i mye av den mer spennende delen av rockscenen helt siden slutten av 80-tallet, og spilt med band som Slint, Tortoise, Stereolab og Will Oldhams Palace. Under kunstnernavnet M har Kentucky-mannen gitt ut plater siden 1995, både som M, M the Thirteenth Letter, Aerial M og nå altså Papa M – ingenting å si på fascinasjonen for den mystiske bokstavem.

Live From A Shark Cage (Domino, 1999)
Pajos Papa M utforsker gitarens elektro-akustiske muligheter på en behagelig måte. Viljen til eksperimentering er alltid tilstede, og Live From A Shark Cage er aldri kjedelig å gå inn i og lytte til. Spennvidden er stor, men med en distanse til Slints emo-core, og mer mot et eget, mer arty folk-uttrykk. Enkelte steder trås krautrocken varsomt på tærne. Dette gjelder særlig flotte ”Drunken Spree” som lik Neu! og Faust i sine glansdager bygger seg opp gjennom en enkel, tilsynelatende statisk, 4/4 rytme. Da trommene endelig løser opp låten skikkelig, da er den slutt. Monotonien kan drives til det ytterste, som på kvarterlange ”I Am Not Lonely With The Cricket”. Her sentreres all energi gjennom gitaren, på en nesten plagsom naken måte. På ”Crowd Of One” bygges låten rundt telefonsvareren til Pajos avdøde bestefar, og det sjeldne vokalsporet gir en merkelig, men effektiv dunkel effekt. De hypnotiske melodiene kommer tydeligere frem i ”Knocking The Casket” og ”Up North Kids”, som mest av alt minner om tradisjonell amerikansk folkemusikk i Appalachenes dalefører, hvor Pajo geografisk hører hjemme. Ved å veksle mellom klanger, rytme og melodi skaper han sitt særpreg som gitarist i grenselandet mellom folk, avantgarde og rock. Dermed plasseres han gjerne i den genreløse genren post-rock. Pajo har nok forøvrig mye å takke foregangsmannen John Fahey for, som utførte lignende grep på sin gitar allerede på 50-tallet.

Dette har blitt en svært vakker og stemningsskapende plate, av en artist flere og flere ser kvalitetene i. Låtene hans er å finne blant annet i Harmony Korines langfilm Julien Donkey-Boy og i en BBC-serie om moderne arkitektur, This Is Modern Art.

Et sted mellom dunkel undergrunn og dandy overklasse, altså.

Whatever, Mortal (Domino, 2001)
Siden Live From A Shark Cage har David Pajo begynt å ta i bruk stemmen (Papa M Sings EP, 2001) noe han fortsetter med på Whatever, Mortal. Han har da heller ingen grunn til å skjule den mørke, klare vokalen, som ikke har det store særpreget (verken på godt eller vondt), men minner mest av alt om en blanding av Bill Callahan (Smog) og David Berman (Silver Jews). Det gjør jo musikken også.

De 13 (jøss) låtene tydeliggjør Pajos sans for folk-musikk, og han har lagt mindre vekt på de moderne og eksperimentelle elementene som preget Aerial M og andre prosjekter. Han har tidligere vist seg som en svært dyktig gitarist med evner til å dominere hele plater med sitt spill. Pajo utfordrer derfor seg selv på ny denne gangen med å sette melodiene i fokus ved hjelp av helt enkel instrumentering. Selvfølgelig lykkes trollmannen også med dette.

Det settes en alvorlig standard med en banjodreven og naken versjon av ”Wayfaring Stranger”, titulert ”Over Jordan”: ’I am a whore/ wayfaring stranger/ travelling through this town alone/ there are no drugs/ no fear of danger/ in that gold land/ that I call home…’ som platen innledes med. Det er en vise om å komme hjem, der hjem må være et sted mellom Jordan-elva og Appalachene. Fylt av vemod, løfter og bibelsk språk og referanser er den et anslag i grenselandet mellom bibelbelte og revolverbelte. Det er en tråd som går igjen på hele skiva.

På ”The Lass Of Roch Royal” føres den gotiske folkstemningen enda et hakk dypere, med dunkel koring av Will Oldham, banjo og nitrist regnvær. Den samme tunge stemningen finner vi også på ”The Unquiet Grave”. Med ”Beloved Woman” hentes el-gitarene fram for et sjeldent besøk, uten at skjørheten forsvinner. Lettere og nesten lystige viser som ”Many Splendored Thing”, ”Glad You’re Here With Me” og ”Purple Eyelid” bærer mye slektskap til nevnte Oldham og hans relaterte prosjekt Bonnie Prince Billy. Det betyr enkle, sorgtunge melodier som ikke er country, ikke er folk og langt fra vanlig rock, og som derfor tåler gjentatte lyttinger både på porchen og rundt peisen.

Når den beske munterheten forlates fremstår Papa M som et svært mørkt prosjekt, som i ”Sabotage” – en naken låt som minner om Smogs mindre hyggelige stunder. Den sklir over i platens merkeligste parti, hvor Pajo igjen viser sine fingerferdighet, denne gangen på sitar. Han tyr også til mer utagerende strengleik på andre spor. ”Krusty” og ”Tamu” minner mest om soundet fra …Shark Cage, støybelagte intrumentaler uten start og ende, eller en klart definert melodi, der han jammer seg langt inn i John Faheys evige jaktmarker.

Markku Peltola: Buster Keaton Tarkistaa Lännen Ja Idän (Ektro, 2006)
Markku Peltola kjennes nok best som skuespiller, kanskje særlig i kraft av sin hovedrolle i Karusmäkis storveise Mannen Uten Minne: Filmen om steinansiktet M som blir slått ned, mister hukommelsen og starter et nytt liv i utkanten samfunnet. I en av dens mange minneverdige scener – nærmest tablåer – går han inn i øvingslokalet til et Frelsesarmé-orkester, og oppfordrer dem til å endre musikkstilen:

– Har dere aldri tenkt å utvide repertoaret med rytmisk musikk?
– Nix. Hvorfor det? Vi spiller alltid sånt som dette.
– Jeg har plater hjemme. Blues, rhythm’n blues, rock’n roll. Dere må gjerne komme å høre på.
– Hvorfor ikke, når vi har fri. Men her er det ganske strikte rammer for hva som skal spilles, svarer den mimikkløse uniformerte gitaristen.

Resultatet blir selvsagt at orkesteret får en musikalsk åpenbaring, og påvirket av ’rytmisk musikk’ framstår de snart i en ganske annen drakt som blir en stor suksess på fyllinga.

Det er tydeligvis mer enn bare skuespill dette, for Markku Peltola har selv en egen musikalsk karriere som gitarist, i en stil som lener seg mot mange retninger av ’rytmisk musikk, uten strikte rammer’. Buster Keaton Tarkisataa Lännen ja Idän er etter hva jeg vet hans andre soloplate (merk at Buster Keaton gikk under navnet ’the great stone face’, så det må vel være lov å gjette at han er et forbilde). På disse ti instrumental-låtene har han fått med seg folk fra ulike deler av Finlands levende musikkscene, og laget et album hvor vi finner både dub, ska og tango, med elementer fra krautrock og surf. Meget delikat og stilsikkert fremført, der 13 minutter lange ”Juuri Näin!” er et klart høydepunkt. Her går det i retning av reggae-kraut i møte med afrikansk karavane-blues spilt inn på Moskva Bar i Helsinki – tenk Neu! i en hypnotisk jam-session med Tinariwen som du aldri vil skal ta slutt.

Selv om ”Juuri Näin!” stikker seg ut som den mest minneverdige, så er det mye annet gromt blant de ni sporene. Det går i hovedsak langs samme linjer som nevnt ovenfor, uten de store fakter eller voldsomme kunststykker, og med noe av den samme ’deadpan’-utførelsen som kjennetegner Peltulas spillestil. Låter som ”Striptease” og ”Lex Plays His Luthor’s Space” hører hjemme på jukeboxen i Mannen uten minne, eller den type buler som Karusmäki har karikert i en årrekke. Brødrene har i sterk grad bidratt til å forme omverdenens syn på Finland som en nasjon bestående av halv-alkoholiserte tause menn og kvinner som står fast i tiden rundt 1960. Peltolas musikk har også filmatiske kvaliteter, og det er i første rekke lignende bilder som kler musikken han fremfører. Her klynger de kjærlighetshungrige seg til hverandre i en siste dans før lysene slås på, flaska tømmes med stoisk ro og hverdagen vender tilbake i all sin tyngde. Blant respatex-bord og sigarettrøyk står Markku Peltola og hans orkester, dresskledde og med brylcreem i håret, og vitner om at finnenes tilbakeholdne og ordløse kultur kanskje ikke bare er en myte.

Greg Malcolm: Strengelangs
Greg Malcolm fra New Zealand er en meget interessant, om noe underkjent gitarist som gjennom en årrekke har markert seg som original og tidvis nyskapende både i formuttrykk og utøvelse. Han har spilt en del i Norge, blant annet på Safe as Milk-festivalen, og alle som har sett Malcolm live husker det lenge etterpå. Han trakterer tre gitarer, gjerne samtidig, og benytter ymse objekter (fjær, strikker etc.) for å skape sitt uttrykk. Resultatet av hans enmannsorkester blir pulserende, organisk og nettopp hypnotiserende, fundert i Takoma-skolen men hele tiden søkende videre utover.

Les intervju med Greg Malcom

Hung (Celebrate Psi Phenomenon, 2006)
Det er ikke enkelt å klistre en bestemt genrelapp på Malcolms musikk, ei heller å finne helt opplagte inspirasjonskilder. Og det er egentlig veldig fint. Her er elementer som tilhører både drone, etnisk/folk og avantgarde, improv, raga og jazz. Malcolm ble i ung alder interessert i eksperimentell musikk, John Cage, Harry Partch og Keith Rowe er viktige for ham, men han hører også på og lar inspirere av alt fra Folkways-utgivelser til koreansk folkemusikk. Dette brede spekteret kommer også til uttrykk på Hung, en plate som er mer meditativ enn de ofte forrykende konsertene til dette enmannsorkesteret. Det er heller ikke totalt overraskende at han har spilt med f.eks. Ivar Grydeland/Ingar Zach og japanske Tetuzi Akiyama – for å fylle ut bildet ytterligere.

Det er låter her som ikke ligger langt unna Appalachene og amerikansk primitiv folk, som John Fahey og Robbie Basho representerer, men Malcolm tar i større grad bruk av objekter (fjær, klinkekuler, mikrofoner, blitzlamper) som sikrer både en stor rikdom i lydbildet og ikke minst en stadig frisk og fornyende energi som ligger i det uventede. Det er noe av dette “sjansespillet” som gjør konsertene hans alltid interessante, og jeg mener han har lykkes å overføre dette på en god måte også på Hung. Som han selv sa i et intervju med undertegnede: ’It’s kind of like driving a truck on ice where the goal is fixed but the path may vary. It keeps it interesting for me and makes for a few brutal accidents along the way.’

Hung er altså spilt inn live og på samme måte som konsertene hans, uten benyttelse av ’processing or electronic effects’. Materialet ble sendt over til Campbell Kneale (Birchville Cat Motel) og hans Celebrate Psi Phenomenon som står som utgiver. Kneale har sydd det sammen til 10 spor på skjønnsomt vis, og skapt en helhetlig plate av disse improviserte stykkene. Den kommer for øvrig i et nydelig dekorert pappcover.

Leather And Lacy (Interregnum, 2009)
Tittelen henspiller på den amerikanske saksofonisten Steve Lacy, og alle låtene her er bygget over hans komposisjoner og fremført live på Wellington Jazz Festival i 2006. Malcolm gjør rede for sitt langvarige forhold til Lacy i den underholdende omslagsteksten, og understreker blant annet at Leather And Lacy ’aims to transform the tunes while maintaining a spirit true to the original’. Jeg kjenner ikke Steve Lacy godt nok til å si om det er vellykket eller ei, og får nesten vurdere resultatet som en ordinær Malcolm-skive. Og slik høres den da også ut. Folkdroner og rytmisk støy erstatter et ordinært saksofonbasert jazzuttrykk, men en mer impresjonistisk tilnærming enn tidligere noteres i hvert fall. Gradvis oppbyggende gjennom repeterende temaer skaper Greg Malcolm noe særegent som egner seg veldig godt i lange komposisjoner. Timinutteren ”The Crust” sammenfatter mye av det som er så besnærende, ikke bare med denne platen, men med Greg Malcolm generelt. Dette er ikke musikk som er egnet for overfladisk sveip, men med et par gode hodetelefoner og lukkede øyne tar den form som finner stadig nye fasonger.

Lisa O Piu: When This Was The Future (Subliminal, 2009)
Psych-folken har langt bedre vekstvilkår i Sverige enn i Norge. Det går nærmest en ubrutt linje fra visesangerne, via progen og opp til dagens retrosøkende skjeggebuser og nyfolkere over kjølen som ikke har noen umiddelbar parallell her i landet. Mest kjent og anerkjent fra de siste årene er vel fabelaktige Dungen, som kan knyttes opp til nok et trivelig bekjentskap i Lisa O Piu fra Stockholm-området.

Hovedpersonen heter Lisa Isaksson, vokalist og gitarist, på det som meg bekjent er en debutplate. Hun har vokst raskt fra å være en hesteinteressert pike fra landet som fant morens gitar på loftet til å turnere med Roger Wootoon fra Comus og stable et eget band på bena. Hennes Piu inkluderer folk fra nevnte Dungen, som omgir henne med melltron, zither, fele, fløyte og i det hele tatt et riktig så vakkert pastoralt lydbilde av den bedagelige sorten. Isaksson selv synger litt drømmende, men tilstedeværende innyndende, og når hun forlokkende lover at ’we’re gonna play the most wonderful music you’ve ever heard/we’re gonna make you dance until you fall apart’ så er det et løfte som egentlig oppfylles der og da (vel, dansing blir det ikke så mye av, men vakkert er det).

Fra det brunfargede omslaget og dyre- og platetegningene på innsiden, til den retro tittelen, er When This Was The Future en erketypisk nyfolkplate, som kanskje hadde vakt større oppmerksomhet om den hadde kommet for fem år siden (eller enda bedre, vært en hidden treasure fra 1969, plutselig gjenfunnet og reutgitt). Dermed sier det litt om platens karakter at den står seg godt også uten disse rammer. Hadde Lisa Isaksson sunget på svensk hadde jeg kanskje gått ned i knestående, mer enn at tankene flyr til artister som sikkert har inspirert henne. When This Was The Future er på sitt beste en plate av spartansk ynde, med et knippe gode låter (”The Party”, ”Cinnamon Sea”). I løpet av den relativt korte spilletiden skjuler det seg også spor som lener seg mest på en genretrofast fremføring som er lekker, men uten de store overraskelser eller små, hemmelige rom til å løfte seg. Men jeg spår Lisa Isaksson og hennes nydelige røst en god fremtid, og tipper hun vil vokse ytterligere som artist og låtskriver.

Harris Newman: Non-Sequiturs (Strange Attractors Audio House, 2003)
Harris Newman fingerspiller akustisk gitar med stålstrenger og ’open tuning’, og er, for å bli ferdig med det opplagte først som sist; en elev av John Fahey. Og en dyktig sådan. Selv om likheten til den store gitarmester er nærliggende tar Newman såpass solid grep om sakene selv at det vil være for enkelt å kalle ham en ren kopist. I den sammenheng er det verd å få med seg at Strange Attractors Audio House også har gitt ut plate med Cul De Sac, anført av Glenn Jones som en av vår tids store Fahey-studenter. Deres The Epiphany Of Glenn Jones (med Fahey som gjest) har sine fellestrekk til herværende plate. Det får nå så være, la oss like gjerne slå oss til ro med at Harris Newman henter inspirasjon fra Fahey, og heller konsentrere oss om å lytte til det han har å tilby på Non-Sequiturs. Det er nemlig en ganske strøken debutplate, dette.

Non-Sequiturs er spilt inn i Montreal tidlig på vinteren 2003 sammen med Bruce Cawdron (Godspeed You Black Emperor, Set Fire To Flames) som spiller ulike rytmeinstrumenter, og – i likhet med Newman – lap steel. Ut fra takkelisten å dømme og i kraft av sin stilling som lydtekniker hos Grey Market Mastering har Newman minst ett ben innenfor hjembyens indre musikalske sirkler, med særlig nære relasjoner til det eksperimentelle folkbandet Sackville (som bassist). Han turnerer dessuten med artister som Hangedup, Frankie Sparo og Polmo Polpo fra samme scene. Montreal har de siste årene gjort seg svært bemerket som eksportør av eksperimentell post-rock, og selv om Harris Newman ikke kan kalles en konvensjonell gitarist hører han mer hjemme i en tradisjon som bygger på blues, bluegrass og folk. Basert på kjente strukturer skaper han et eget uttrykk, enten det er gjennom drivende gitarteksturer eller mediterende droner på disse 11 sporene. Det er i skjæringspunktet mellom gamle tradisjoner (Appalachian-style), østlig påvirkning og evnen til å flette inn påvirkning fra nyere komponister (Loren MazzaCane Connors, David Pajo, Steffen Basho-Junghans) Newman etterlater sin signatur. Noen ganger går han seg litt i vill i sin egen skog, særlig på drøyt kvarterlange ”Forest For The Trees”. De andre komposisjonene er relativt korte og fokuserte, og med stadig variasjon gis et fortettet uttrykk til en stil som ellers gjerne kan bli ganske ensformig.

Uten å selv være en kyndig gitarist er det ikke vanskelig å høre at Harris Newman opererer på et teknisk høyt nivå, som skjønt unngår å briljere unødig med sine ferdigheter. Non-Sequiturs har blitt en plate som helt naturlig knytter John Faheys Takoma Records med Constellation og dagens Montreal-scene.

Califone: Roomsound (Perishable, 2001)
Fra askene av det glemte hedersbandet Red Red Meat er Califone i ferd med å bygge seg opp et minst like solid navn med noe mer avdempet stil der de forener tradisjonell musikk (både blues og folk) og mer eksperimentell rytmikk og moderne former. I et intervju med låtskriver Tim Rutili forteller han at det han lyttet mest til i den senere tiden var tyske Oval og boksen The Anthology Of American Folk Music. Det kan være en grei forklaring på hvordan Califone høres ut, og hvorfor de gjør det. Kommersielt kan det bli vanskelig å slå gjennom med dette blant purister, men trioen har mye å tilby den tolerante musikkvenn.

Dette er hovedsakelig en akustisk plate som heves med hjelp fra glitrende musikere som Rick Rizzo (gitar) fra Eleventh Dream Day og Douglas McCombs (bass) fra Brokeback. I likhet med relaterte artister som Songs:Ohia, Appendix Out, Will Oldham og ikke minst Rex (som de samarbeidet med under navnet Loftus) er utgangspunktet for musikken tuftet helt tilbake til røttene til det vi kan kjenner som vestlig populærmusikk. Med en forholdsvis enkel basis (sang og rytme) og instrumenter som banjo og fele, fyller de inn med kjennetegn tilpasset det 21. århundre (loops, elektronika). En form for ur-blues markeres gjennom Rutilis rustne slidegitar og klagesang som skaper en melankolsk, resignert stemning. Enten Califone karakteriseres som moderne folk eller blues, så beholder de sitt gjenkjennelige særpreg tvers gjennom en plate som holder gjennomgående høy standard. Ingen av de ti låtene skiller seg kraftig ut i noen retning, og Roomsound er heller ikke noe du setter på for å høre en knallåt, men en plate du nyter fra start til slutt.

Clogs: Lantern (Brassland, 2006)
Denne australsk-amerikanske kvartetten befester med sitt fjerde album sin fremtredende posisjon som en av vår tids mer vellykkede fusjoner mellom klassisk, post-rock og folk (som fra angloamerikansk via jødisk til arabisk). Mens deres forrige plate Stick Music (2004) var en spennende om enn noe diffus materie å trenge gjennom, er Lantern mer fundert på rytmikk og en oppbygning der rockens markører tas mer i bruk. Som et Godspeed uten den voldsomme dramatikken, et Mogwai uten den eksplosive tyngden eller et Rachel’s i mindre format forener Clogs rockens låtstrukturer og klassisk minimalisme med naturlig eleganse.

Her viser Clogs igjen at det er mulig å forene to musikalske former der begge kommer styrket ut. Innsatsen fortjener kreditt i forhold til å oppdra et publikum som kan slite med å nærme seg instrumenter som fagott uten å tenke pudderdåser eller bratsj uten å se for seg plysjkledde ballsaler. Samtidig bygger platen bro fra nettopp disse saler over til kneipene, jeg husker med glede hvordan Clogs klarte å få et øldrikkende rockepublikum i Oslo (Mono) til å gradvis sitte i lutter stillhet og konsentrasjon. Den står igjen som en av det årets beste konserter, og kunne like gjerne funnet sted på Konserthuset.

Men det er ikke denne ’kulturelle verdien’ som er det aller viktigste med Lantern. Det er selvsagt at platen er en flott lytteropplevelse, uavhengig av genre eller preferanser (ok, liker du bare dødsmetall så blir det vel litt verre), der bidrag fra The Nationals Aaron Dressner møter komposisjoner av tyske Johann Kapsberger (som også spilte lutt og levde på 1600-tallet) uten at det virker direkte unaturlig. Sistnevnte hedres med åpningslåten ”Kapsburger” der hans karakteristiske strengeplukk er fokus fremført av gitarist Luca Tarantino. Lantern rammes inn med en ren pianolåt, ”Tides (Piano)”. Det er en variasjon over ”Tides Of Washington Bridge” som dukker opp midt på platen, dandert med akustiske strenger og fagott og fremført i et stemningsleie som trekker tankene mot Nick Drakes høstlige England i Robert Kirbys delikate arrangementer.

Særlig første del av platen er fabelaktig, hvor Clogs svinger seg fra dype melankolske daler til euforisk spilleglede, mest vellykket forenet på feiende ”Death And The Maiden” som drives fra skanse til skanse inntil kvartetten gir seg hen til en fyrrig sigøynerdans, som kulminerer med det akk så vakre vokalbaserte tittelsporet. ”The Song Of The Cricket” viser også deres utforskertrang, hvor de beveger seg fra en enkel gitarlinje à la post-rock-stil, gjennom håndtrommer og strykere vokser den i stigende intensitet inntil den avrundes med et elegant glimt fra en jødisk folkefest. Det er slike grep som gjør Lantern til en kontinuerlig spennende reise å være med på.

Clogs har utviklet sin palett ytterligere og makter igjen å fornye seg selv. De viser seg som et band som i første rekke leverer kvalitetssikre plater. Av de fire så langt er det nok denne jeg setter høyest. Romantikk og klassisk minimalisme, rock og folk, øst og vest – Clogs frigjøre seg fra slike grenser. De sprenger dem ikke, men utforsker ulike ytterpunkter for å finne samlende holdepunkter.

Orion Rigel Dommisse: What I Want From You Is Sweet (Language Of Stone, 2007)
Orion Rigel Dommisse tilhører den etter hvert store kretsen kvinnelige folksangere av den eksperimentelt utøvende skolen. What I Want From You Is Sweet er hennes debut, men hun høres allerede ut som en erfaren artist og låtskriver. Hun har dessuten fått drahjelp av et knippe meget dyktige folk som Greg Weeks (Espers), cellisten Margie Wienk og Jesse Sparhawk (begge fra Fern Knight). Utgivelsen er for øvrig den første på Weeks nystartede etikett Language Of Stone. Domisse er dermed godt knyttet til Philadelphia-scenen med sine åpenbare røtter til britisk folklore og naturmystikk, og dette er virker å være et naturlig miljø for den unge damen.

What I Want From You Is Sweet er en eventyraktig ferd der Orion Rigel Dommisse gjennom 10 låter tar oss dypt inn i trollskogen. Hun synger med bredt register og har en forlokkende alverøst mens hun trakterer både elektrisk cello, el-piano og andre tangentinstrumenter. Både det strengbaserte uttrykket og fraseringen vil sikkert få enkelte til å trekke likhetstegn til både Björk og Joanna Newsom. Det vil da heller ikke være direkte vranglære.

Domisse er sin unge alder til tross tilsynelatende svært opptatt av døden. Fra åpningssporet ”Fake Yer Death” til avsluttende ”Drink Yourself (To Death)” er dette et gjentakende tema. Symbolbruken understrekes av et ganske folk-gotisk lydbilde, med bruk av strenger som hovedmotiv – både i strykende og plukkende form. Det gir hele platen et nærmest barokk preg, en fornem eleganse tilhørende gamle tradisjoner og glemte bilder. Det er i denne koplingen mellom dystre historier og forfinet eventyrmusikk Rigel Dommisse viser seg som en mulig blivende ledestjerne.

Hun gir ikke gratis ved dørene, og få av låtene hekter seg fast ved de første lytterundene. Noen kommer sigende etter hvert, og både ”Alice And Sarah” og ”Ashes From Your Burning Land” har en tendens til å snurre noen ekstra runder i hodet, mens andre mest blir snurrende rundt i ring på utsiden av øret – uten helt å finne inn. Det kan nok skyldes både at uttrykket blir noe ensrettet over en hel plate, eller at akkurat denne lytter faktisk har begrensninger på hvor mange slike stemmer han klarer å absorbere.

Bjørn Hammershaug

M. Ward: Tremble like a flower

Jeg ble oppmerksom på Matt Ward gjennom Howe Gelb. Han mottok en kassett av Ward, og ble øyeblikkelig så imponert at han like gjerne slapp den som Duet For Guitars #2 (1998) som første ikke-Giant Sand relaterte artist på OwOm. Ward fikk følgende ord med på veien: ’I don’t know how to describe that feeling, it’s just a sensation that lends itself to something that always ends up being around for a while and making music that lasts and thrives…’ Det er ikke vanskelig å dele Howe Gelbs entusiasme.

End Of Amnesia (Glitterhouse, 2001)
End Of Amnesia har blitt en utsøkt oppfølger og en plate du kan nyte igjen og igjen (noe jeg har gjort). Selv om Ward ikke har direkte linker til Giant Sand – Gelb spiller riktignok piano her – så befinner han seg litt i samme gate. Det betyr at han har ett bein i den amerikanske visetradisjonen, mens det andre svinger ganske så løst rundt alt annet som føles riktig her og nå. End Of Amnesia er forsiktig kledd med instrumenter, og det spilles hovedsakelig akustisk. Eneste skramlelåt, rockeren ”Flaming Heart”, blir i så måte et unntak.

Selv om for eksempel ”Color Of Water” og ”Half Moon” begge humper i gang i typisk Giant Sand-tempo, så sklir ikke Ward ut i utagerende adferd, men heller inn i et mykere og mer popvennlig spor. Han har da også en stemme som matcher det; skjør og varm, litt Elliott Smith, litt Neil Young (”Sad Dreams”, ”Archangel Tale”), og av og til kledelig rusten. Mens Ryan Adams fikk en semihit med sitt søte ”Carolina”, er ikke Wards ”Carolina” noe særlig svakere. Et eksempel på de mange fine tekstene hans hentes nettopp herfra: “I used to feel like California, with baby eyes so blue/ Now I feel like Carolina, I split myself in two/ Now I’m walking backwards from Chicago through Washington…” En av årets flotteste viser, dette her. Når han så sjarmerer oss i senk med ”Seashell Tale” og den lange historien om hr. O’Brien til slutt, så er det ikke mye å utsette på noe som helst.

End Of Amnesia vitner om at vever realisme fra verandaen fortsatt stikker i selv det mest herdede hjerte, og i en mer rettferdig verden hadde M. Ward vært fremste talsmann. Han fortjener ditt øre.

Transfiguration Of Vincent (Matador, 2003)
M. Ward opptrådte nylig som oppvarming for Yo La Tengo på Rockefeller i Oslo, og markerte seg der som tidenes mest lavmælte artist. Han startet med å hviske til publikum, og skrudde stemmevolumet gradvis ned mot det uhørbare. Men det var bare når han snakket, som om han fokuserte fullt ut på fremføringen og sparte krefter til sin besatte gitarspilling. Han imponerte i hvert fall meg den kvelden, ikke minst med en overraskende nedstrippet versjon av David Bowies ”Let’s Dance” – introdusert som ’a very, very old english lovesong’. Den er heldigvis også inkludert på hans tredje album. ”Let’s Dance” ribbes for Bowies kjølige 80-talls kledning, og står i sin pure form med teksten i sentrum som en sår, lengtende folkvise.

Resten av låtene er Wards egne, og denne gangen har han fått med et knippe størrelser innen den alternative scenen til å hjelpe seg; Adam Selzer (Norfolk & Western, The Graves, Tracker), saloon-pianist Howe Gelb, Cat Powergirl Chan Marshall og bandet Old Joe Clarks er noen av de som har droppet innom loftet i hans nye hjemby Portland, der innspillingen har foregått. De av dere som verdsatte hans forrige prestasjon vil ikke ha særlig grunn til å skygge unna denne gangen heller. M. Ward er fortsatt synonymt med elegiske folkviser, et varmt og detaljrikt analogt lydbilde, eminent fingerplukkende Fahey/bluesbasert-gitarspill og et variert sett av fengende popmelankoli, rustne instrumentaler og skjeve blues/folkballader.

Minnegudstjenesten etter John Fahey i Oregon og George Winstons musikalske framføringer var visstnok en direkte inspirasjon til denne, og Faheys skygge er direkte tilstedeværende på instrumentale ”Duet For Guitars #3”. Men Ward viser generell stor honnør til gitarmesteren platen gjennom – en av Faheys store plater er forøvrig The Transfiguration Of Blind Joe Death. Liv og død er ellers en gjennomgående tematikk (”Undertaker”, ”Dead Man”), også i persongalleriet. End Of Amnesia sluttet med ”o’Brien/ o’Brien’s Nocturne” mens vi nå møter Vincent o’Brien. Her smelter Tom Waits sammen med Grandaddy i minneverdige tekstlinjer som: ’He only drinks when he’s sad, but he’s sad all the time, so he drinks the whole night through, he drinks in the daytime too.’

Ward viser som vanlig bra spennvidde med en vokal som går fra rusten Dylan-rasping til myk Elliott Smith-falsett, gjerne i samme låt, og en evne til å gripe over det beste amerikansk musikkhistorie har å by på – just som læremesteren selv.

Transistor Radio (Matador, 2005)
Ward har fremdeles en stemme som skjelver som et aspeløv i oktober, varm, sår og ydmyk. Men fire plater ut i karrieren er han ikke lenger for en aspirant å regne, han har funnet sitt eget uttrykk som han her både fører videre og til en viss grad utvikler. Resultatet er ikke hakesleppende, men behagelig og bunnsolid. Som ventet.

Fra den instrumentale åpningen, der Brian Wilson møter John Fahey i ”You Believe In Me”, er Transistor Radio en utstrakt hånd til musikken som har vært. ’Listening to the sound of the living people breathing in the air today’ synger han på gyngestol-stubben ”One Life Away” sammen med Jim James, og det høres ut som et originalopptak fra Grand Ole Opry en gang på 40-tallet. Med den introduseres vi for platens konsept: Transistor Radio er en hyllest til den gang da radiostasjonene var mange, lokale og særegne, ulikt dagens forhåndsprogrammerte og sterile familieprofil (og det gjelder vel ikke bare amerikansk radio). Det er et tema som passer Wards musikalske uttrykk. Han tilhører på en måte en annen tid, men skriver viser som er mer tidløse enn utrangerte. Han låner linjer eller melodisnutter fra George Harrison, Bach, Howe Gelb – og mest av alt fra seg selv. Transistor Radio har sine utskeielser, men er på ingen måte fremmed for de som allerede har stiftet bekjentskap med trubaduren.

I tillegg til de forventede knirkende lo-fi falsettballadene, leverer han boogie-woogie pianobopping Jerry Lee Lewis/Fats Domino-style (”Big Boat”, der han for en sjelden gangs skyld hever stemmen), Tom Waits-ramling (”Four Hours In Washington”, som minner litt for mye om ”Sad, Sad Song” fra forgjengeren, ikke?), instrumental surfrock (”Regeneration No. 1”) og lett humpende Giant Sand-dasking. Det hadde nok blitt kjedelig med utelukkende ømfintlige crooner-spor som Kris Kristofferson/Jimmy Webb-pastisjen ”Fuel For Fire” og silkebløte ”Paul’s Song”. Men det er når han er litt nedpå at Ward virkelig får fram det varme, organiske lydbildet som pakker inn hans låter. Og disse er da også i flertall, og sørger for en sedat stemning tilpasset late dager foran radioapparatet med en kald drink i neven. Dette ivaretas av folk som har lang erfaring med den slags; Mike Coykendale (Old Joe Clarks), Nick Luca i Tucsons Wavelab og Adam Zelzer i Portlands Type Foundry. Omgitt av andre godfolk som Howe Gelb (Giant Sand), Vic Chesnutt, Jim James (My Morning Jacket), Jordan Hudson (The Thermals) og Jenny Lewis (Rilo Kiley), er han trygt tatt hånd om av likesinnede, og er vel løftet opp blant de større artistene i dette segmentet. Med sin teft for god melodiføring og sanseapparatet åpent i flere retninger hadde han sikkert klart seg helt på egen hånd også.

Transistor Radio er like mye 16 tilfeldige spor som én helstøpt plate (det betyr plate, den er laget som en LP med en A og en B-side). Men Ward makter å skape en så lun og tilbakelent atmosfære over det han driver at det er ingen grunn til å bytte kanal – på denne lounge-stasjonen strømmer lyden av Gamle Amerika natten lang!

Bjørn Hammershaug
Omtalene er tidligere publiser i tiden rundt albumrelease.

Lizards In The Sun

5000 miles over airplane graveyards
Landmass oceans wide
Over continents a sonic wind
Honing in on a tune no one can hear
Perfect pitch, simple glitch, promises
Over the skies, in disguise

Calexico
Calexico har sin forhistorie som rytmeseksjonen til Giant Sand, en posisjon de benyttet til å utforme et eget, særegent sound før de la ut på sin egen vei. Alltid bare en skygge unna sørvestens musikalske tradisjoner, men også betraktet gjennom to innvandreres briller (Joey Burns og John Convertino er fra Montreal og California). Disse tre elementene; Giant Sands skolering, sørvestens bakteppe og en viss distanse til mytene, er noen av pilarene til Calexico. Allerede på sitt andre album, The Black Light (1998), var formen i det store og hele satt, et uttrykk som skulle bli en målestokk for senere utforskninger i dette varme, vindblåste soniske landskapet.

Travelall (Our Soil Our Strength, 2000)
Calexico reiser lengst og våger mest på sine mer uortodokse utgivelser. I større grad enn på sine offisielle skiver kombinerer de sin geografiske tilknytning til grenseområdene med musikalsk vennskap til Chicago-style post-rock. Travelall er tross sin semi-offisielle status ingen B-side samler. Som en 50 minutter lang oppdagelsesferd der Burns/Convertino igjen utforsker hemmeligheter i sin store instrumentsamling og med sitt romslige musikalske vidsyn. Nesten ni minutter lange ”The Waves Crashing…” setter tonen på denne helinstrumentale platen. Med Robert Mazureks bistand kan den minne om en søvnig Miles Davis anno In A Silent Way. Sammen med finalen ”Flat Handed And On The Wing” (som varer ca. 13 minutter og er altfor kort) kler Burns og Convertino Travelall med hviskende minimalisme, dyp bass og vispende rytmer, der ingen lyder er feilplassert. Selv om ingen av de andre sporene har den samme himmelske søken, nevnes jazzy ”Cachaca”, stemningsfulle ”Driving To Get Away” og sydlandske ”Lunada Lando” som minneverdige øyeblikk.

Even My Sure Things Fall Through (Quarterstick, 2001)
Når Calexico slipper singler og EP’er gjelder det å passe på, for da er det ofte mye snadder å hente. Så også med denne. Med en spilletid på nesten førti minutter og med tre vellagde musikkvideoer inkludert, er Even My Sure Things Fall Through nesten jevngodt med en vanlig fullengder. En instrumental miks av ”Sonic Wind” innleder det hele, dominert av trompetist Jacob Valenzuela. ”Crystal Frontier” er en vinnende gladlåt som er det nærmeste denne gjengen kommer Enrique Iglesias. Men teksten er en sterk beretning om de menneskene som til enhver tid befinner seg langs den svidde grensen mellom Mexico og USA. Den elektroniske duoen Two Lone Swordsmen har tatt seg friheten til å remikse “Untitled III”, revitalisert ved hjelp av moderne rytmeinstrumenter og synther, men med den tunge stemningen fra originalen i behold. Vellykket. De gjør dessuten en cover, ”Chanel No. 5”  av Mark Eitzel. Han kan skrive de vakreste viser, og Calexico evner å tolke ham som det skulle være deres eget stoff. Jeg blir igjen slått av hvor intenst og avslappet Burns synger. Enda bedre gjør han det på sin egen ”Crooked Road And The Briar” (fra Aerocalexico, 2001). Igjen en klassisk historie fra Burns’ skattekammer, om småbyjenta Rosemary som brutalt blir myrdet, hvorpå byens justis henger den uskyldige, fattige fylliken Rufus. I all sin elendighet løftes låten opp mot det himmelske mens hun blir ’dragged through the darkness, beneath the lonely cypress’ ”Banderilla”  er et stemningsfullt trompetkall mot månen, før den elegant slår om til en glad mariachi. Og som for å vise frem hele sitt register avsluttes det med lange og mystiske ”Hard Hat”. Dette er en stil jeg setter aller høyest hos Calexico, disse lange svevende avantgarde-lignende komposisjonene som tilsynelatende mangler både mål og mening, men som er aldeles praktfulle der de langsomt forsvinner inn i Sonora-nattens veldige mørke.

Feast Of Wire (City Slang, 2003)
Feast Of Wire er i sin helhet mer reservert enn deres tidligere. Med mørke, novelleformede tekster og ganske lavmælte men iørefallende låter er den ikke det helt store fyrverkeriet av en plate. Detaljrikdom og variasjon gir likevel mye å glede seg over, men de helt store – og gledelige – overraskelsene uteblir. 16 låter og snaut femti minutter er i meste laget, særlig når de satser på å sneie innom såpass mange retninger. Den kollektive stemningen som kjennetegner dette bandet kan fort snu fra å være en styrke til å bli en sprikende helhet. Selv om sluttresultatet er stilsikkert og lekkert har de heller ikke denne gangen klart å utløse sitt fulle potensial, å veve sammen det store mesterverket av et lappeteppe. Men du verden, det er mye fint her. Ta ”Sunken Waltz”, en melankolsk og akustisk smyger som kler Calexico godt. Her er det historiefortelleren Burns som hvisker innbydende, med trekkspill og steel gitar liggende varsomt i bakgrunnen:

Prayed it would rain and rain
submerge the whole western states
call it a last fair deal
With an American seal
and corporate hand shake

”Quattro (World Drifts In)” er platens mest vinnende med sitt lette mariachi-preg og sine fine strykerarrangementer. ”Black Heart” er et høydepunkt, igjen med strykere som skaper en elegant atmosfære til Burns’ skjebnetunge tekster. Tenk Ennio Morricone, Lee Hazlewood og Burt Bacharach. På ”Close Behind” blandes de inn med en blåserrekke fra gamle Mexico, og igjen folk-elementer som steel gitar og trekkspill. Den har opprinnelig en ganske sterk tekst, men bandet valgte til slutt en instrumental variant til denne utgivelsen.

Ønskes renere Mexico-innflytelse kan du høre tradisjonelle ”Across The Wire” og ”Güero Canale”, men sett under ett er det mindre spor av Mexico enn på de to foregående utgivelsene. Som vanlig blandes det også inn en del instrumentale snutter av stort sett kort varighet, og disse fungerer mest som bindeledd mellom de lengre vokalsporene, slik som groovy ”Attack El Robot! Attack”. Det rene jazzsporet ”Crumble” skiller seg også ut i positiv retning. Akustiske ”Not Even Stevie Nicks…” er en annen atypisk Calexico-låt, hvor de fjerner seg nesten helt fra ørkenen til bakdel for streit indiepop og står igjen som et langt mindre særpreget band. Bra tekst er det riktignok, ikke engang Stevie Nicks kan redde mannen på full fart utfor stupet.

Carried To Dust (Quarterstick, 2008)
Calexico har til gode å gi ut en svak plate, men jeg synes Garden Ruin (2006) og dens rute mot mer oppmerkede veier ikke står som høydepunkt i deres diskografi. Det er i sine mer eksperimentelle og lydmalende øyeblikk de har skapt sine aller sterkeste øyeblikk. Interessen ble dermed vekket da ryktene gikk om at Carried To Dust skulle være en vending tilbake mot dette landskapet: Den golde ørken, ensomme byer og de lunefulle skyggene som danser innover i nattemørket i grenselandet. Det viser seg at de ikke har utført en fullstendig kuvending, men heller satt ut igjen mot de støvete stepper uten å helt miste hovedveien av syne. Carried To Dust balanserer i større grad enn forgjengeren, og dette skaper vibrasjoner som faller heldig ut. Selv om ikke alt er like dirrende.

De benytter seg av mange velkjente virkemidler. Fra Victor Gatelums strek på omslaget til alle de gode gjester som omkranser duoen. Det er slående hvor lett og elegant de spiller sammen; Niehaus, Wenk, Zander – hele entouraget er med. Dette er også en plate der Calexico like mye går ned og inn i sin egen materie, finpusser den, som at de søker ut av den. De har i løpet av sine mange utgivelser siden debuten for over 10 år siden blitt stilmessig erfarne, og det er den tryggheten de nå kan nyte godt av, bygge videre på. For som de selv tilhører grensen mellom to land, så tilhører musikken grensen mellom mange genre. Mariachi, dub, jazz, folk, spaghetti-western… alt veves sammen i et uttrykk som vanskelig kan adopteres av andre. Det er en ære som ikke tilfaller frontfigur Joey Burns alene, men som han må dele med hele dette fantastiske orkesteret – og ikke minst min favoritt, supercoole John Convertino bak trommesettet.

Det derfor lett å tilgi at de kan minne om Gypsy Kings eller noe i den stilen på åpningssporet, det er vanskelig å ikke la seg rive med likevel. Her avtegner de også umiddelbart sitt grensekart ved å synge dels på engelsk, dels på spansk, i det som er den dramatiske historien om Victor Jara. Han var en chilensk kunstner og politisk aktivist som endte sin dager, torturert og henrettet av juntaen i 1973. Med det innleder Calexico noe man kunne tro var en politisk ladet plate, men de er aldri så direkte i sitt budskap (bortsett fra noe overtydelige ”Red Blooms”, satt til Russland). Det er i første rekke indikasjoner og hint de gir oss. ’I’ll dwell by the edge of this man made lake, and descend into the city, that holds no place for me’ heter det i mørke “Man Made Lake”. Det er fra her, fra spor 6, at platen begynner å ta seg opp fra en pen, men tannløs åpning. Den bølgende duetten med Sam Beam (Iron & Wine) i ”House Of Valparaiso” er en smyger med sin dempede mariachi som bakteppe. ”Slowness” er bare den vakreste av den vakreste countryballade. Duetten med Pieta Brown går inn i samme kategori som Emmylou og Gram, der de to reiser gjennom Tucson, Arizona: ’Miles of highway poppies, a stretch of maybe flowers, past Signal Hill a ways’ (Signal Hill er en topp utenfor Tucson som gir et klassisk panoramabilde av vesten). Senere: ’Remember roads were steep and you and I went sliding down the grade from Gate’s Pass’ (et kjent sted ute i Sonoraørkenen). På ”Fractured Air (Tornado Watch)” blir naturen vred, ’from the delta to the plains’. Det er mange slike bra låter her, og jeg må trekke fram et par til: ”Bend To The Road” er Joey Burns på sitt mest hviskende og mystiske. Å fargelegge landskapet med dunkelt skyggespill er kanskje det han behersker best. ”El Gatillo (Trigger Revisitied)” er et nikk tilbake til The Black Light, hvor vi tar del i den feststemte delen av kulturen, mens avsluttende ”Contention City” er en gledelig retur til mer eksentrisk stemningsmusikk med Douglas McCombs (Tortoise, Brokeback) på gitar.

Det kan argumenteres mot Calexico at de har laget den samme platen flere ganger nå. At de er gisler i sin egen fantasiby ute i ørkenen. At de fleste låtene deres er varianter av noe de allerede har utprøvd. Men det kan også vurderes dithen at Calexicos vei ikke er lineær, at deres eleganse blir stadig tydeligere, og at hver enkelt skive er en del av et større puslespill. Det er fremdeles ikke fullført, men det vil danne et utrolig bilde når det en gang er ferdig lagt. I det er Carried To Dust en helt sentral brikke.

Brokeback
Just runnin scared, feelin low
Runnin scared, you love him so
Just runnin scared, afraid to lose
If he came back which one would you choose

Morse Code In The Modern Age: Across The Americas (Thrill Jockey, 2000)
Musikere løst tilknyttet den sjangerløse Chicago-scenen evner stadig å forvirre sine lyttere med nye påfunn. Det er ikke så farlig så lenge de leverer varene, så som Brokeback gjør. Det er mulig å fylle spaltemeter med hva de involverte ellers bedriver tiden med, men la oss for enkelhets skyld forklare at Morse Code er et møte mellom Tortoise, Calexico, Yo La Tengo og Stereolab. Den roadmovie-lignende undertittelen Across The Americas er ikke misvisende da dette er visuell musikk – en road movie i plateformat. På den lange åpningslåten ”Lives Of The Rhythm Expert” er det ikke melodien man fester seg ved, men heller den strukturløse stemningen. Ved hjelp av en pulserende rytme og orgeldroner blir man gradvis sugd inn i et vakkert kaos, som minner en del om krautrockband som Faust og Kraftwerk. Et stykke samtidsmusikk av typen ambient avantgarde. Den andre lange komposisjonen, ”Flat Handed And On The Wing” er mer minimalistisk i instrumentalbruk, men samtidig mer melodiøs og gjenkjennelig i formen. Med en rolig bassgang i bunn får Joey Burns’ twang og Birdsongs følsomme blåsespill fritt spillerom, og sammen blir dette noe i nærheten av ambient western og hinsides vakkert. Som en bonus, og en forløsning kan man nesten si, avsluttes reisen med en nydelig versjon av Roy Orbisons ”Running Scared”. En fantastisk lytteropplevelse har dette blitt, som i tillegg tilbyr to videofilmer av Braden King, som ytterligere underbygger meningen som ligger i tittelen. Filmene tar oss bokstavelig med Across The Americas.

Looks At The Bird (Thrill Jockey, 2003)
Brokeback har denne gangen strukturert låtene sine til ni separate og ganske varierte stykker fordelt på snaue 40 minutter. Man kan lett argumentere for at det er for mange låter på for liten tid, men det er til gjengjeld mye fint å høre på. Slik som “Lupe”, som er Brokeback på et mer rytmisk og jazzy spor, der oppstykkede elektroniske puslebiter finner sin rette plass ved hjelp av kornettist Rob Mazurek og trommis Chad Taylor.

”Name’s Winston, Friends Call Me James” introduserer Sterolabs Laetita Sadier (nå i samarbeid med Douglas McCombs i Frankrike under navnet Monade) og Mary Hansen (bless her, dette er hennes siste opptak) som messer frem drømmende vokallyder. Det minner en god del om det vi fikk presentert på Oslo Jazzfestival 2002, og deler naturlig nok noe av den distingverte franskklingende cocktailsmaken til Stereolab. Den samme stemningen kommer igjen i ”In The Reeds”, og akkurat som den beklagelig stillestående opptredenen i Oslo, blir denne stilen også noe anonym på plate. På ”50 Guitars” drysser de sine drømmer som sildrende harpetoner nedover ryggen vår i en låt som beveger seg til ytterkantene, der Pharoah Sanders og Alice Coltrane befinner seg, men også denne svinner uforløst vekk uten at musikeren evner ta den videre utover en komfortabel dvaletilstand. På coverversjon av Tortoise’ ”The Suspension Bridge At Iguazú Falls” (fra TNT) er den lett gjenkjennelige basslinjen bevart, mens strykere (av de allestedsnærværende ’the machines’) erstatter moderbandets klokkespill og lydrikdom. Nok en gang, veldig fint, men den overstiger ikke originalen. Jeg trives best sammen med Brokeback når de legger seg på en mystisk 50-talls Roy Orbison møter David Lynch på One Eyed Jacks. ”Everywhere Down Here” med søvnig twang-gitar og John McEntires flytende orgel er som sistedansen der. Aller stiligst er likevel den skrekkelig korte avslutningen ”Pearl’s Dream” (en cover fra filmklassikeren Night Of The Hunter (1955) med Robert Mitchum i hovedrollen) hvor Mary Hansen gir oss frysninger på ryggen på sin ferd opp til månen.

Mens Across The Americas var en sammenhengende lang reise gjennom mange land og sinnstilstander, er denne mer som enkelte postkort fra stoppesteder på veien.

Friends Of Dean Martinez
Det var i 1994 Giant Sands steel-gitarist Bill Elm dannet sitt eget band, helinstrumentale Friends Of Dean Martinez. Han fikk med seg blant andre Joey Burns og John Convertino (Calexico), og sammen skapte de stemningsfull kaktuswestern og cocktailsippende lounge med en smakfull spice av amexicana på skivene The Shadow Of Your Smile (1995) og Retrograde (1997, begge Sub Pop). Etterhvert har Elm og Semple beveget seg inn mot mer eksperimentelle og varierte musikalske retninger, med kontinuerlige utforskninger som har ført dem et godt stykke unna typisk ørkenrock. Ørken, surf og western-lounge er tre sentrale elementer i deres musikk, men Elm og gitarist Mike Semple har langsomt beveget seg inn i en dunklere og mer diffus verden.

Wichita Lineman (Glitterhouse, 2001)
Wichita Lineman åpner som en bombe, og vil kanskje få deg til å sjekke om du har lagt riktig plate i spilleren. Etter at en film ruller i gang platen – en gjennomgående effekt som understreker den filmatiske effekten i musikken – vrenges det ut beintunge gitarer som dundrer og drønner som om verden virkelig er i ferd med å gå under. Etter apokalypsen entrer vi så inn i ørkenen. Her har tiden stått stille siden bare-gribbene-vet. Solen, kaktusene, en mesa, en ridende mann langt borte. En forlatt bensinstasjon. Sand. Ennio Morricone flyter forbi på en luftspeiling. Harry Dean Stanton snubler rundt i nærheten. Mørke skyer bærer håp om regn og frykt om uvær.

Dette er scenen til Friends Of Dean Martinez. Dette er bildene som flimrer forbi på de tre åpningssporene: Den knusktørre åpningen avsluttes med ”In The Wire”, hvor regnet faller tungt i bakken. Da får også steelgitaren hvile litt, og det er på tide å dra opp trekkspillet. ”Incidental” er en vakker folkevise, som letter lytteren fra bakken, som om vi kan se Elms verden i fugleperspektiv. Med bongos, orgel og mellotron i tillegg, kunne den passet fint inn i en av David Lynchs mørkere filmer. Umerkelig flyter den over i ”Tennessee Waltz”. Den er som vanlig flott, uten at den tilføres ny magi. I likhet med den andre coverlåten her, Jimmy Webbs ”Wichita Lineman”, fremføres begge på ganske tradisjonelt vis. Elm synger gjennom steel-gitaren sin, så det er naturligvis veldig vakkert. Når filmen ruller ut på slutten av “For All Time”, er det mest negative med platen at den er så forbasket kort – i hvert fall virker det sånn.

Wichita Lineman er dermed nok en sterk utgivelse fra Friends of Dean Martinez, og du gjør deg en bjørnetjeneste ved å la denne passere uhørt, enten du skal ha cocktailfest eller bare ønsker å drømme deg bort til en langt varmere verden en stakket stund.

Under The Waves (Glitterhouse, 2003)
Det er fortsatt fullt mulig å gjenkjenne våre venner på deres sjette plate, men sannelig har de beveget seg noen sanddyner bort fra den tradisjonelle ‘ørkenrocken’ vi hørte på deres første utgivelser. Friends Of Dean Martinez passer fortsatt inn i et roadmovie-soundtrack fra sørvesten, men med Under The Waves har de for alvor også søkt mer i retning av psykedelia, eksperimentell ambient og lekre, tunge grooves. Med seg har Semple/Elm et stort antall personer/instrumenter (chamberlin, omnichord, dobro og Moog) som brukes for å skape en nærmest dommedagstruende stemning.

Åpningen “H-Hour Minus Five” kan minne om tidlig 70-talls Pink Floyd med en skummel blanding av orgel, theremin, cymbaler og boblende bakgrunnsmystikk. Den griper tak i nakkehårene som reiser seg og fører oss med ned i dypet, langt under de støvete landeveiene på overflaten. Etter seks minutter er vi endelig nede på havbunnen, og der sitter Elm foran sin skitne stålgitar og sender ut seige toner på ”And Love To Be The Master Of Hate”. Dette er blant platens mest gitarorienterte spor, ellers er det lite muntert folkpreg igjen. Under The Waves er innadvendt, og gjenskaper bilder av solbrente grenseoverganger og faretruende hetebølger. Prisen for flotteste spor går til ”Indian Summer”, hvor en orkesterlignende chamberlin skaper et tungt og svulstig preg sammen med steel gitaren til Elm. Noe mer stillestående blir tittelkuttet og ”On The Shore”, men begge bidrar til å underbygge en trykkende stemning som er en David Lynch-film verdig, og som ikke slipper taket før himmelske ”Cahuenga” igjen lar oss se sollyset idet vi langsomt flyter tilbake til verden.

Random Harvest (Glitterhouse, 2004)
Elm St.
Random Harvest viser at om Friends Of Dean Martinez ikke løsriver seg fra sin bakgrunn, så benyttes den mer i et spill der grensene hviskes  bort. Dette er ikke deres sterkeste 40 minutter, men nok en vellykket beskrivelse fra et av USAs minst befolkede og mest mytiske områder. Etter introen, spionfilm-temaet ”So Well Remembered”, føres vi inn i et lite belyst rom der David Lynch og Ennio Morricone drikker cocktails og legger skumle planer for en ny widescreen-fortelling med det sørvestlige USA som bakteppe. ”Ripcord” er langtrukken steel gitar, duvende orgeltoner og shakers, alt traktert av Elm og med Semple på gitar. Så bærer det inn i natten på Lost Highways for en periode. De 3-4 neste låtene flyter over i hverandre og danner et sammenhengende soundtrack. Det er orgelet som bærer ”The Winter Palace”, som tittelen indikerer et kjølig stykke musikk der blikket vendes opp fra ørkensanden og mot den enorme stjernehimmelen. På det saktegående og vindblåste tittelkuttet vender steelen tilbake med en vakker melodi, men vevet sammen med tunge, klagende gitarer skapes igjen urovekkende bilder. Elms synth-strykere er gjennomgående og gir Random Harvest et mer, skal vi si, kitchy preg enn strengt tatt nødvendig. 9 minutter lange ”Dusk” er et sentralt spor. Med konstante orgeldroner og gitarene som kjemper seg opp får låten bygge seg opp, men uten å nå et utløsende klimaks. Den ebber ut, og etterlater et en noe uforløst stemning som også preger deler av platen. ”Why Does My Heart Go On Beating” er et av vennenes mest abstrakte stykker, en skummel fluesurrende og pulserende lydskisse som lukter død og beven. Den kunne gjerne vart lenger. Ikke før med mariachi-gitaren på ”Lost Horizon” aner vi igjen morgenvarmen, og med ”Nowhere To Go” døser de ned for godt etter en nok en aften med peyote og mezcalin, der Semple får lov til å ta den siste harde gitarsoloen sin, inntil Elm tar frem klokkespillet, legger over ham pleddet og sier god natt.

Random Harvest var også tittelen på et sentimentalt amerikansk melodrama innspilt under krigen, om en krigshelt med hukommelsestap. Det var en rørende historie om tap og kjærlighet. Og som en gammel film fra 1942 driver Friends Of Dean Martinez rundt i de skrinne ørkenområdene et sted mellom lysene fra Las Vegas og Stillehavet, og leter etter noe som har blitt glemt på veien mot neonglansen.

Lost Horizon (Glitterhouse, 2006)
Lounge Lizards
’Maybe there’s not much to be said about an instrumental album.’ Sitat Bill Elm. Kanskje, men vi får prøve litt likevel:

Elm aka Dean Martinez og hans frender har cruiset langs de støvete ørkenveiene der nede i grenseområdene i mange år nå. De har tatt oss med i åpne biler, servert tequila på spøkelsesbarer og vist oss brennende solnedganger bak glødende western-kulisser. De har alltid vært på vei, alltid tatt oss med videre, gjennom varme, late dager til bekmørke, truende netter. På Lost Horizon har de stanset bilen, viftet bort fluene og satt seg ned i skyggen for å skrive et nytt postkort fra langtvekkistan. Poststempelet avslører at de fremdeles er et eller annet sted i sørvestlige USA der himmelen er vid og perspektivene uendelige, at de nå er en stram, enhetlig trio og at pausen deres varer i cirka 40 minutter, from Dawn till Dusk. Etter 10 år på veien byr ikke bandet lenger de store overraskelsene, det er mer den egenartede elegansen de finpusser og rendyrker, og ikke minst det delikat lydende bilde i widescreen som rulles opp, nå mer abstrakt penslet enn noensinne. Selv om geografien er de store, åpne landskap, så inkorporerer de elementer av både post-rock, American Primitiv og ambient inn i sin lille ørkenlounge, langsomt surfende på sanddynene i solnedgangen. For det er ingen flammende lidenskap over Lost Horizon, heller en nær resignert stemning av stillstand, om ikke stillestående, så en form for fredelige ettertenksomme dager i solen. Dype drag av steelgitar, pakket rundt med dyner av synth, lette trommedask, en gitarlinje som stryker forbi. Mike Semple lar riktignok el-gitaren dominere med ganske harde tak hist og her (”Heart Of Darkness”, ”Hidden Out Of Sight”), men albumet løfter ingen tak eller blåser opp til voldsomt uvær. ”Landfall” vil sette deg i rett modus; 8 minutter med ren vellyd, så tilbakelent og lettdrevet at det bare er å legge seg tilbake å nippe til tonene som flyter forbi.

Det er og blir Bill Elms steel som pensler ut de store bildene. En låt som ”Dawn” gynger som en hengekøye over vibrerende asfalt i sommerbrisen. ”Somewhere Over The Waves”, “All In The Golden Afternoon” – titlene taler sitt tydelige språk. Disse oasene av noen låter som dupper i vannkanten, myser skrått mot sola og bare dovent følger vinden til de forsvinner et sted i horisonten, two hundred miles away. Det er ikke materie som tar pusten fra en, snarere senker pulsen og gir rom for andre tanker. Når de pakker sammen for sin ”Departure” skjer det ikke med stor dramatikk, kanskje en tanke vemod, ingen tårer. På med hatten, senk bremmen, ned med taket, et siste blikk over skulderen. Morricone vinker slapt i det fjerne. Lanois ser opp et øyeblikk. Fahey spiller på radioen. Bilen starter. Veien venter. Solen sender sine siste stråler over den tapte horisont… sukk.

Valley Of The Giants: s/t (Arts & Crafts, 2004)
Ontariozona
I Canada har særlig to byer markert seg kraftig på det musikalske kartet de siste årene: Montreal og Toronto. Førstnevnte med en rekke beslektede artister innen apokalyptisk post-rock, gjerne sentrert rundt etiketten Constellation, i Toronto en noe lysere indie/post-rock scene med band som Do Make Say Think og Broken Social Scene i spissen. I Valley Of The Giants møtes sentrale skikkelser fra begge byer langt ute på landet i Ontario, i et lite gårdshus under en kald vinterstorm, for noen stunder med improvisert folk-musikk og filmtitting. CV’en til de involverte avslører nærkontakt med blant andre Shalabi Effect, Godspeed You Black Emperor, Set Fire to Flames, Do Make Say Think og Broken Social Scene. Det kan lett høres.

Her går det hovedsakelig i instrumental, ettertenksom og knapt bærende post-rock/folk, i stor grad improvisert fram av Sophie Trudeaus feledroner og Anthony Secks gitar/lap steel. Sammen med resten av Valley Of The Giants tegnes bilder som kan leses både som soundtrack til den kalde naturen rundt innspillingen, men også som et tungstemt besøk til naboen i sør. Det nydelige omslaget med motiver hentet fra den amerikanske sørvesten kommer særlig frem i meksikansk-inspirerte og platens beste spor ”Cantara Sin Guitara”, med gråtende mariachi-trompeter. Mer western i det 10 minutter lange tittelkuttet med Morricone-plystring og luntende travtakt, som sammen med ”Back To God’s Country” etterhvert bryter ut i en blanding av mektige gitarer og Charles Spearins ville trompet som sammen jager rundt i ørkenen i en peyotedans halvgale av tørst og sult.

Paris, Texas-stemningen er sterkest i ”Claudia & Klaus” (må vel være et nikk til Werner Herzogs Fitzcarraldo, med Klaus Kinski og Claudia Cardinale, vil jeg tro) og ”Waiting To Catch A Bullett” (sic). Men de unngår å tråkke for lenge langs veier som Dirty Three og Boxhead Ensemble har gått opp tidligere, og de søker en mer eklektisk vri the canadian way. Innbydende vokal besørges av Deirdre Smith i ”Westworld” (nok en filmreferanse; Michael Crichtons futuristiske western med Yul Brynner som en slags robotcowboy var visstnok en inspirasjon for hele platen) og ”Bala Bay Inn”. Hennes bidrag gir platen en mer poppa dimensjon, nærmere Neko Case eller Hope Sandoval. Særlig ”Bala Bay Inn” er underholdende, der alle joiner med på en slags allsangavslutning: ’If you smoke that shit, you better get your mind right…’

Rusten fele, mektig tremologitar, storslåtte crescendoer, gnissende strenger, langstrakte sletter, kneisende mesaer – Valley Of The Giants er et område som er besøkt av mange. Denne platen gir ikke akkurat ny innsikt til dette landskapet, den mer fryser et bilde av nåtiden, og ikke i samme grad fremskaper den grimme illusjonen av et samfunn på randen av kollaps slik for eksempel Godspeed You Black Emperor er kapable til. Valley Of The Giants viser mest av alt at det kanskje ikke er så stor avstand mellom de varme, øde ørkenområdene i USA og snøstormen som uler rundt ørene deres på bygda i Canada. For dere som trives i slike landskap vil dette være godt selskap.

ABBC: Tête À Tête (Wabana, 2001)
A = Amor, B = Belhom, B = Burns, C = Convertino. Amor Belhom Duo + Calexico, altså. Calexico tør være et kjent navn, men kanskje ikke alle har kjennskap til den franske duoen? Naïm Amor og Thomas Belhom forlot like godt de franske vinmarker til fordel for søken etter sine blodsbrødre i ørkenen, og deres selvtitulerte album fra 2000 bar tydelig preg av god støtte fra blant andre Calexico og Howe Gelb. Som bi-medlem kjenner vi igjen Marianne Dissard, den franske studinen falt pladask for Tucson, og har blitt en gjenganger i disse kretser (hun bidro på ”The Ballad Of Cable Hogue”).

Med Tête À Tête slår duoene seg like godt sammen til en kvartett, og med det er det duket for en i utgangspunktet spennende krysning av chansons og prærie. Calexico er kjent for å lykkes med sine musikalske eksperimenter, enten det er innen avantgarde eller mariachi, og med familierøtter i Italia og Tyskland burde de også være rette personer for et sådan prosjekt. Det er derfor litt trist å melde at Tête À Tête ikke har blitt så forrykende som vi kanskje kunne håpet på, men en fin plate har det blitt. Det er en klar kvalitetsforskjell mellom de to bandene som dette samarbeidet ikke klarer å utligne. Et eksempel er vokalkuttene, for eksempel franske ”Elevator Baby” kontra Joey Burns’ ”Gilbert”. Med stotrende engelsk og svak stemme makter ikke franskmennene å skape liv med sin ballade, mens smygeren ”Gilbert” like gjerne kan bli en kommende Calexico-klassiker.

Det er umulig å ikke la seg bevege av den vakre instrumentale ”La Valse Des 24 Heures”, hentet fra Amor Belhoms nevnte plate. Den waltzende introen forlates dessverre like raskt som den kommer, og de tre neste kuttene er ikke egnet for evigheten. På ”Mobile Home” synges det på fransk om det tokulturelle ståstedet til Amor og Belhom: ’Today I live between two countries, USA, France’ (tekstene er for sikkerhets skyld trykt på begge språk). Heldigvis bedrer det seg etter hvert, og John Convertinos nydelige pianolåt, ”Orange Trees In The Yard” er en perfekt åpning til Gilbert – den triste historien er verd platen alene.

Med unntak av et par korte anonymiteter står vi dermed igjen med to lange, instrumentale spor: ”The Wrestler’s Masque” og ”Le Savon Se Dissout Dans La Rigole”, som tilsammen klokker inn på snaue halvtimen. Begge sporene er mer eksperimentelle i formen, og låter som en søvnig jam mellom musikere på søken etter den evige natt. De drømmende tonene vil nok gradvis gripe tak i deg, enten du har sovnet eller fortsatt er våken.

Thomas Belhom: Remedios (Ici d’ailleurs…, 2004)
Samarbeidet mellom Thomas Belhom og Naïm Amor har visst opphørt. Franskmennene dro til Tucson som Amor Belhom Duo, der de raskt fant seg til rette sammen med kretsen rundt Calexico, et samarbeid som utkrystalliserte seg i Tucsons svar på ABBA; ABBC. Nå må Thomas klare seg på egen hånd, og det gjør han tilsynelatende aldeles utmerket.

Det er ikke noe særlig informasjon på den utgivelsen jeg sitter på, men han er vel ikke helt ensom der ute i ørkenen. David Grubbs (Gastr Del Sol) kan i hvert fall høres på gitar og vokal, men ellers er det nok Belhom som styrer spakene, med gitar, bass, trommer, opptaker, trekkspill, keyboards og alt som skal til. Remedios har blitt et finstemt album med lik vekt på solsvidd ørkenrock og lat post-rock. Han tegner noen riktig så troverdige bilder av kaktusskygger og spøkelsesbyer, en stemning som holdes gjennom hele platen. Utstrakt bruk av trommer/perkusjon driver låter som tittelsporet og ”Who’s Big”, mens langsom twang og akustiske stunder foran leirbålet (”Kingdom”) holder tempoet stort sett nede. Belhom viser at han er i ferd med å bli godt kjent i grenseområdene mellom USA og Mexico. Han treffer best med stemningsfullt vennlige bilder som ”Two Minutes Heaven” (trekkspill/gitar), den lange og dvelende ”Sur Le Depart” og ”Mathilde”. Han dyrker også mer mystiske nattstemninger (franskhviskende ”Métastase”, med noen ubehagelige skrapende lyder) og minnes sitt hjemland i ”Viva/USA” (’When I live in France, it’s all different, small streets walking alone’). Remedios er faktisk noe av det bedre jeg har hørt fra denne kanten, selv om det ikke er en plate som vil brenne seg fast lenge etter at sanden har hvisket bort fotsporene til Thomas Belhom.

Bexar Bexar: Haralambos (Western Vinyl, 2003)
I et vakkert sted ute på landet
Bexar Bexar. Jeg vet ingenting om hva eller hvem som gjemmer seg bak dette pussige navnet. Ganske greit egentlig, så kan musikken tale for seg selv. For det som skjuler seg bak det kornete bildet tatt på en eller annen badestrand, er av så behagelig karakter at all tørr info bare ville virket forstyrrende.

Haralambos. Martyr og helgen. 45 minutter med instrumental skjønnhet, forsiktig gitarplukk, smygende electronica, dyp bass og mye vemod. Alle instrumenter spilles uten at en overflødig tone slipper til, gjerne med en akustisk gitar som holder melodien langsomt gående, mens perkusjon og analoge synther veves rundt til hypnotisk effekt. Meget stemningsskapende og ikke rent lite svevende. Noe kan minne om Labradford anno Mi Media Naranja og Brian Enos Apollo-plate. Jeg tenker også en del på Pole og Boards Of Canada. På ”kt” (kjekke låttitler) vil jeg blande inn Erik Satie og hans Gymnopédies, her med varsomt knitter i bakgrunnen og et hint om at Bexar Bexar bør være like aktuell i ~scape-kretser som i Kranky-land. Du vil umiddelbart dras inn i deres drømmeland. ”n.r.o.t.” er en dubfantasi i slow motion og ikke ved noe tidspunkt senere på denne platen slippes følelsen av sveve opp i skyene, mens verden sakte svinner ut av syne. Det er dessuten flere øyeblikk her som fremkaller trangen til å felle noen tårer, en egenskap jeg setter svært høyt ved musikk. Det går egentlig ikke an å trekke noe særlig for den opplevelsen Bexar Bexar gir oss, men Haralambos skiller seg ikke kraftig ut i mengden ambient røykepause, ei eller er den svevende nok til at jeg blir helt oppslukt i den. Jeg mener de ville tjent enda mer på å bygge opp stemningene gjennom færre og lengre låter, i stedet blir Haralambos med sine 15 spor noe skissepreget, med litt unødige pauser og brytninger. Hvor storslagen kunne for eksempel ikke ”Memento Mori” blitt hvis den hadde fått lov til å vokse videre utover sine fattige tre minutter?

Nysgjerrigheten tok likevel overhånd til slutt, og jeg måtte snoke litt rundt på verdensveven – uten at jeg ble noe særlig klokere. Bexar er en kommune i Texas. Noen tisker om at Bexar Bexar er et enmannsprosjekt fra samme sted. R. Murphy har layout (Rian, vil jeg tro), Western Vinyl er utgiver. Det er vel egentlig det som er verd å vite. Resten kan høres. Og nytes.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release

Rainy Day & Night Music

Hør 10 Strake: Regnværsmusikk i WiMP

Culper Ring: 355 (Neurot, 2003)
Culper Ring var navnet på USAs første nettverk av spioner, organisert i motstandskampen mot britene på 1700-tallet og grunnlagt av selveste George Washington. Det var mange dristige oppdrag disse herrene tok på seg, og det foregikk selvsagt i dypeste hemmelighet. Identiteten på de involverte ble ikke kjent før godt over 100 år senere. Og de var ikke bare menn; den første kvinnen var en myteomspunnen agent med kodenavnet 355. Nå er Culper Ring også blitt synonymt med et annet nettverk, som ikke er riktig så gammelt og hemmelighetsfullt: Fiolinist Kris Force (Amber Asylum) begynte å interessere seg for president George W. Bush sin tilknytning til det sære broderskap Skull & Bones ved Yale, knyttet opp til forløperen for CIA – altså Culper Ring – gjennom en lukket krets på universitetet.

Sammen med altmuligmann Steve Von Till (Neurosis) og gitarist Mason Jones (Subarachnoid Space) har Force gitt ut materiale som har hatt lang modningstid: Platens åtte spor (TRK1-8) er improvisert fram og spilt inn i løpet av tre dager, men over en periode på fire år. Opptakene er mikset om og pusset opp til 43 minutter med nydelig musikk, hentet fra de opprinnelig mer støyende og dissonante jam-baserte originalopptakene. At de har god tid kan også høres på musikken. 355 er en plate med mange merkelige hulrom og den følger få opptråkkede stier. Culper Ring maner fram en sammenhengende opplevelse som tar oss med gjennom melankolsk minimalisme og mer abstrakt retningssøken, fra My Dying Bride-lignende strykebasert tristesse til dunkel, sorgtung ambient. Culper Ring lager noen utrolig stemningsskapende partier her, jeg vil nevne to sentrale spor spesialt. På ”TRK5” ligger trykkende tangenter og noen forstyrrende effekter under enslig gitarklimpring og drømmeaktig kvinnelig sang. Etter fire minutter kommer en hviskende mannsstemme inn i lydbildet, først nesten uhørlig, gradvis mer dominerende. ’Nothing has happened here’ sier han med fast røst. Snart kommer flere mannsstemmer til, alle mørke og alvorlige. Som den maskekledde seansen fra Eyes Wide Shut stiger de opp med tiltagende og oppslukende kraft. ”TRK5” flyter umerkelig over i enda mer effektfulle ”TRK6” med mer messende vokal og gråtende gitarer som langsomt pensler såre toner hinsides menneskelige følelser. Disse to sporene fanger inn essensen av et album som er selvsagt selskap for søvnløse netter så vel som søvnige dager.

Eluvium: An Accidental Memory In The Case Of Death (Temporary Residence, 2004)
Det regner monotont fra grå himmel, slik det har gjort i flere uker. Det er en tid for å sitte inne, drikke kakao og la melankolien synke inn i kroppen. Det er tid for Eluvium.

Eluvium heter egentlig Matthew Cooper, sørstatsgutten debuterte med vakker minimalistisk elektronisk ambient på Lambent Material i 2003, og følger her opp med syv suiter for piano. Komposisjonene ble kanskje inspirert frem av Jeannie Lynn Paskes bilder, hun står i hvert fall for det vakre omslaget som også fanger inn platens farger. Selve innspillingen tok bare to timer, fanget opp med én mikrofon og uten noe post-produksjon preges de 27 utvalgte minuttene både av en umiddelbar intim følelse med åpen romklang. No frills, bare naken mollbasert tristesse som Cooper spiller lett og presist, med enkle melodiske linjer som minner om Erik Saties Piano Works. Med unntak av syv minutter lange ”The Well-Meaning Professor” der intensiteten økes noe, framføres hele platen med en indre ro og stillferdig tidløs skjønnhet som ingen moderne virkemidler og effekter er i nærheten av å gjenskape.

Jeg har ingen inngående kunnskap om klassisk piano, men det kreves ikke for å nyte denne skiva. Temporary Residence forbindes helst med eksperimentell rock og post-rock, ikke pianister av den klassiske skolen. De som kjenner sin Debussy og Glass til fingerspissene vil kanskje smile overbærende av Eluviums enkle spill, hva vet jeg. Kanskje han er et nyskapende geni, kanskje en Richard Clayderman med alternativ appell, kanskje han bare avslører at han slett ikke er noen skolert pianist. Det er ikke så viktig. Viktigere er det at Eluvium henvender seg til en ganske annen gruppe lyttere, som ellers trolig ikke ville funnet inn til denne musikken. Om Eluvium vil spore til videre søken inn i klassisk pianomusikk eller om man velger å meditere kun med ham alene får bli opp til hver enkelt.

Det aller fineste med An Accidental Memory… er likevel at den fungerer som et kort lydskisse for en regntung midtsommerdag, med en kopp kakao i hånden og melankolien som eneste selskap. Man må ha noen slike stunder også.

Dakota Suite
Frontfigur Chris Hooson har med sitt Dakota Suite i en årrekke formidlet språklige gråtoner og høstlige melodilinjer av det helt dempede og svært så langsomme slaget.
Leeds-trioen har siden 1996 beveget mange av oss med sine innadvendte og stillferdige toner, ikke helt ulikt Red House Painters, American Music Club og Spain.

The Way I Am Sick (Glitterhouse, 2002)
Denne skiller seg noe ut fra bandets tidligere utgivelser. Dobbelplaten består utelukkende av instrumentale stykker, et grep de også benyttet på Navigators Yard (1999), men store deler er denne gang tilrettelagt for orkester. Halvparten er spilt inn i South Parade Baptist Church i Leeds, mens den andre platen består av spor som tidligere har vært å finne på Songs For A Barbed Wire Fence (1998), Alone With Everybody (1998), Signal Hill (2000) og Morning Lake Forever (2000).

For de av dere som har et forhold til bandet fra tidligere er det derfor de nye innspillingene som er mest interessante. Dakota Suite har transformert sin minimale stil over til kammermusikk beregnet for et større orkester. I tillegg til trioen (piano, orgel og cello) bidrar derfor ti fiolinister, fem på cello, tre på bratsj, i tillegg til kontrabass og orgel. Gjennomgangstonen er blitt meget sakral og stemningsskapende på et høsttungt og saktmodig vis. Mest vellykket blir det på det lange tittelsporet, som kan regnes som platens tyngdepunkt. Melodien er basert på refleksjoner av et dikt med samme navn, som også står på trykk i sin helhet på omslaget, og var en slags inspirasjonskilde for hele dette prosjektet. Main man Chris Hooson fikk tilsendt teksten av en Elliot Sturdy, og det skapte så sterke reaksjoner at han umiddelbart satte seg ned for å tonesette sine følelser.

Hooson har heldigvis styrt unna de verste stormannsgale fellene, noe som gjerne kan bli resultatet når mer konvensjonelle band forsøker seg på slike ambisiøse prosjekt. Uten å være noe særlig bevandret i kammermusikk stiller jeg vel på linje med de fleste som kjenner Dakota Suite fra tidligere, men jeg vil tro det er flere med meg som blir fristet til å ytterlig snuse litt på denne musikkformen etter å ha blitt kjent med The Way I Am Sick. Koplingen mellom klassisk og dunkel tristesserock fungerer utmerket. Amerikanske Rachel’s er inne på noe av det samme, tenk også Godspeed You Black Emperor! på sitt mest melankolske, i de pirrende øyeblikkene før de bryter ut i soniske eksplosjoner, Low på sitt mest ravnsvarte, og Labradford når det kommer til å skape filmatiske og trykkende stemninger. The Way I Am Sick er et nedtonet og finstemt stykke musikk, som også gjerne kunne gått inn som underbyggende stemningskulisser i filmene til Fred Kelemen (Abendland) eller Aleksandr Sokourov (Mor og Sønn).

Disc 2 er noe mindre orkestrert, men det nedstrippede uttrykket skader heller ikke. Her kan man lettere spore trekk fra ambient/drone musikk, noe som gir assosiasjoner til Erik Satie og John Cales Dream Syndicate. Særlig betagende blir det når en trompet kommer svevende inn bak kirkebenkene på ”One For The Shoeshine Man”, mens de ellers dyrker et renere, minimalt uttrykk – som til gjengjeld kaster lange og mørke skygger.

The Way I Am Sick er en av årets aller vakreste plater, og bør høres enten du trives i samvær med moderne tristesse eller om du har et ben i gammel kammermusikk av det mørkere slaget.

Waiting For The Dawn To Crawl Through And Take Away Your Life (Glitterhouse, 2007)
Everton Blues
Bildene som utgjør omslaget er riktig så gyldige for innholdet, slik de pleier å være på platene utgitt av Dakota Suite. Fotografiene er tatt i svart/hvitt, og er enten kornete motiv av store, øde landskap eller nærbilder av noe menneskeskapt og forlatt, eksempelvis en støvete vinduskarm, en rusten kran. Poenget er selvsagt å illustrere noe i musikken, som naturlig nok ikke er av det lystige slaget, men består av noe som forstørrer personlige, følelsesmessige hendelser, noe som søker stillheten i naturens mektige krefter.

Waiting For The Dawn To Crawl… er innspilt i California og hjemme i Leeds, og med et kobbel kjente fra tidligere som besørger både det orkestrerte uttrykket og ivaretar elementer fra countrymusikken. En sentral gjest er Bruce Kaphan fra American Music Club, som var nært beslektet til Dakota Suite. For det er et sted mellom countrymusikkens og kammerpopens kjennetegn britene finner ly for sin ensomme sjel. Låttitler som ”I’m Leaving You”, ”Over A Loveless Winter” og ”A Darkness Of Moons” er talende for både uttrykk og innhold. Selv uttaler Chris Hooson at platetittelen oppsummerer hans syn på verden og hans plass i den.

Det er altså regntungt på utsiden og hustrig på innsiden, men det betyr ikke at alt er dynket i selvmedlidenhet og tristesse. Her er det mye fint å hvile ørene til. Produksjonen virker enkel, men er organisk og gir skaper en imøtekommende, intim stemning. Vokalpartiene med Anna Elias er svært delikate, likeså skaper den varsomme omgangen med strykere, steelgitar og blåsere et behagelig, nærmest søvndyssende velbehag. Faren er selvsagt at lytteren vil glippe med øynene tidlig i leken, og i så fall vil det ikke bli lett å finne noen oppkvikkere. Hele platen flyter i sitt saktegående tempo, som en grå dagdrøm fra en engelsk småby der ingenting skjer – der ingenting vil skje. Så får det være opp til den enkeltes smak hvor interessant det er. For et kjapt inntrykk kvalitetene anbefales umiddelbart ”Because Our Lie Breathes Differently”, som må være noe av det flotteste Hooson noensinne har skrevet.

Inkludert på denne fine utgaven er en DVD bestående blant annet av dokumentarfilmen Wintersong – A Film On Dakota Suite, der vi kommer litt tettere inn på Chris Hooson. Det er mye langsomme naturbilder og hverdagsliv på en film som vel henvender seg mest til allerede svorne fans. Den gir i hvert fall et nært innblikk i denne sympatiske mannens liv. Han uttrykker blant annet overraskelse over at ingen har avslørt hans manglende musikalske talent, at ingen bare har tatt fra ham gitaren. ’Jeg skriver ikke en gang noter’ unnskylder han seg. Han sier videre om denne skiva at hans evner er begrenset, at dette er det beste han kan gjøre og frykter alltid det ikke er godt nok. Han har i løpet av alle disse årene med andre ord ikke fått særlig økt selvtillit til egne evner.

Chris Hoosons største glede finner han tilsynelatende i Everton FC: ’I’m more an evertonian than a musician or a man…’ sier han og utdyper: ’Football can break your heart in a way that a woman can’t.’ Jeg skal ikke bestride det , men vil legge til at Dakota Suite også minner om at musikk kan være ganske så hjerteknusende.

Enablers: End Note (Neurot, 2004)
Et alvorsord eller to
Her er det ikke mye smil og allsang. Dette er en alvorlig plate, i sin helhet berettet av poeten Pete Simonelli. Hans sobre, stødige fortellerstemme er det sentrale element i San Franciscos Enablers, som bringer moderne storbypoesi sammen med emocore/math-rock

Simonellis historier backes av en kraftfull trio bestående av Joe Goldring (Out Of Worship, Swans, Toiling Midgets), Kevin Thomson (Timco, Nice Strong Arm), begge på gitar, og eks-Tarnation/Broken Horse ’Yuma’ Joe Byrnes på trommer. De spiller på kanten av Louisville/Chicago-band som Slint, June Of 44, Don Caballero, For Carnation og Rodan, vekslende mellom hardt og følsomt, lavt og høyt. På enkelte spor viser kvartetten seg som en sugende enhet (”Pauly’s Days In Cinema”), men stor sett sørger de for at Simonellis fortellinger blir understreket uten å anonymiseres, balanserende mellom det tilbaketrukne og det eksplosive. Simonelli har en stemme som holder en helt nøktern tone uavhengig av intensiteten i diktene sine, og det blir opp til trioen å understreke dette.

Pete Simonelli skriver prosadikt som i hovedsak har bakgrunn på vestkysten; ’Steinbeck Country’, Salinas, San Luis Rey, og særlig San Fransiscos mer brokete strøk; Castro, Mission District. Det er her vi støter på skjebner på randen:

Pauly: He’s stepping heavily, a humbled sort canting his course in random lines down Mission Street: a grave heat on.
George: George’s hit code red again, a downright 2 and 8, holding a walking bellow like he was the mighty and distant purge of the Swatted Ball in old Warner Bros. cartoons: all mouth and jangling tongue, yawning toward the downtown skyline as designed by lung and carnal rage.
Joe, den indianske kjøkkenhjelpen: Things’re astir in the kitchen, constant with sibilant tides and the clatter of several wares plied at once.

Mellom mørke barer, stinne gater og vakre landskap flakker personene i Pete Simonellis verden, omgitt av død, sprit, råskap, tomhet og faenskap.

Savoy Grand: Burn The Furniture (Glitterhouse, 2002)
Tilfeldighetene ville at jeg satt her da og leste en omtale av min nyanskaffede forsterker (Marantz PM 6010) i et norsk hi-fi magasin mens Burn The Furniture rullet i bakgrunnen. Det ble med ett klart at teksten like gjerne kunne behandlet platen som den sølvgrå kladden. Her står det å lese om lyden: ’…åpen, luftig og lekker…’, og skribenten greier videre ut: ’Dette er forsterkeren med mer feminin ynde enn akkurat maskulin styrke. Man kan liksom se for seg kimono og kirsebærblomster i en vårlig pastell i vakre, men litt kjølige og sarte farger.’

Man skulle nesten tro det var Savoy Grand som var på denne mannens ører også. Dette britiske bandet er nemlig yndige og vevre så det holder, men samtidig kjølige og distanserte. De skaper store, åpne rom på sin produksjon (de har trolig brent møblene) – tenk Talk Talk (Laughing Stock), Karate (The Bed Is In The Ocean), til og med Slint (Spiderland). På den svært sparsommelige åpningen kan de nesten forveksles med en mer organisk utgave av Hood eller de mer følsomme sidene hos Mogwai. De benytter piano, blåsere og strykere til å fylle opp rommet, noe som ytterligere understreker den barokke stemningen (for eksempel vakre ”Moonlit”), og da kan vi legge til Sigur Ros og Radiohead i referanseregisteret.

Vi lar forsterkermannen fortsette: 1Her er mer detaljer og tydeligere klangkarakter og overtonestruktur på grunn av særdeles lekker diskant’. Sikkert sant det, detaljer og klanger er i hvert fall begrep som passer godt på Savoy Grand. De lar melodistruktur vike til fordel for dette, og lar heller låtene være nakne som løvtrær i oktober. De som foretrekker nynnbart materiale har ikke så mye å hente her, men ”Face Down In A Fountain” er nærmest. Til tross for at førsteinntrykket virker litt stakkarslig, trer det fram detaljer etterhvert og de tilsynelatende statiske melodiene finner sakte men sikkert sin form.

Mer Marantz: ’Åpen og luftig klangbalanse med ’snill’ lyd. Musikken låter usedvanlig pent uten noen gang å bli utpreget skarp eller ubehagelig tross en detaljert topp.’ Det med de detaljerte toppene er jeg ikke så sikker på, men topper finnes det her også: I enkelte øyeblikk bryter Savoy Grand ut av sin innestengte og tilbakeholdne stil. På ”Glen A Larson” slår gitarene uforvarende til, ikke spesielt lystig eller energisk, snarere hardt og metallisk på en nesten resignert måte. Den truende melodien med sine dunkle stemninger og Graham Langleys intense hviskevokal underbygger følelsen av at vi nå er ute på en skummel ferd. ”Glen A Larson” er en topp, og noen av de mest intense minuttene på denne siden av The For Carnation. På ”Business Is Good” og ”Match Farm” er det blåserne som får friere utløp, og bidrar til å skape dissonans i det ellers så stilrene hele. På ”The Mirror Song” derimot lar de all innestengt velde slippe løs, og etter åtte minutter pumpes det ut en strøm av gitarstøy. Det er nesten befriende, som om bandet endelig får luftet ut alt de tidligere har holdt inne.

’Her er mer finesser enn krefter, med finkornet og pastellaktig lyd’, heter det om signaturklumpen fra Ken Ishiwata. Akkurat det blir litt påtagende på de mest emosjonelle poplåtene, som ”Why Did You Disappear” og ”Survivor”, som mangler det truende eller eksploderende. Til gjengjeld får vi delikat pop uten særlige machokraft, men med desto mer finesser. Disse låtene er likevel de som gjør minst inntrykk platen hørt under ett. Da kan man vel kanskje følge Marantz-mannen som skriver: ’Bassen er derimot litt slapp og lite inspirerende på grunn av beskjedne krefter’. Litt slappe og lite inspirerende kan også britene tendere til å bli i sine mest sjelfulle stunder.

For å følge dommen til magasinet så var den samlet på 82 av 100 poeng. Anvendeligheten var satt til kun 75, men design og kvalitetsinntrykk dro opp – og det er heller ingen ueffen parallell.

Grey Daturas: Return to Disruption (Neurot, 2008)
Grey metal
Grey Daturas oppgir selv et knippe innflytelser for sitt eget sound, som til sammen ser oppsiktsvekkende fett ut: The Stooges, Earth, John Coltrane, John Cage, Darkthrone og DNA. Det sier seg selv at det ikke er mulig å koke kål på så mange ulike ingredienser, men Return To Disruption viser at trioen har ryddet god plass på kjøkkenet, der de utviser oppsiktsvekkende smakssans. Som det grå omslaget insinuerer så er dette ganske dyster musikk, instrumental sådan, med et tungladet sinn og faretruende lynne som liksom aldri får helt utløp. Men innestengt aggresjon går som kjent sine egne, mystiske veier. Etter seks år og en rekke utgivelser, blant annet med likemenn som Bardo Pond, Monarch, Yellow Swans og Wolf Eyes, har Melbourne-bandet jobbet fram et fint uttrykk der massive, seige gitarriff, pulserende droner, harsk støy og psykedelisk improvisasjon males sammen i et tung hele. Slik passer de godt inn i sitt nye hjem hos Neurot, denne åpne og olme etiketten som stort sett er garantist for kvalitet.

Daturas tredje fullengder er utvilsomt deres mest forseggjorte. Halvannet år med flikking og postproduksjon har betalt seg. Trio-soundet (gitar, bass, trommer) er utfylt med en rekke effekter av både instrumentell og ikke-instrumentell form; fiolin, saksofon, elektronikk, skrapjern og redskaper. Det betyr ikke at dette har endt opp som noe slags flinkisprosjekt, men bearbeidelsene har vært tjenlig for platens helhetsinntrykk og bidrar til å skape en fortettet atmosfære og et variert uttrykk. Tre av de syv låtene opptar 2/3 av hele albumet. Timinutterne ”Answered In The Negative” og ”Demarcation Disputes/Unity”, samt nesten like lange ”Neuralgia”. Dette er da også et band som jobber med tiden – som lar tiden jobbe for seg. Dette er ikke et band som søker katarsis. Oppbyggingen er konstant mellom bølgende grooves og jernhard disiplin, og faller man først inn i tralten, eksempelvis på en killer som ”Answered In The Negative”, så er det ingen grunn til å ønske seg ut med det første.

Grey Daturas forsøker ikke å være unødig publikumsvennlige, og vil ikke gjøre det enkelt for den som kun er ute etter en kjapp leksjon i sludgerock. Det er godt stykke mellom den spøkelsesaktige felegnikkingen på ”Undisturbed”, hvis fem minutter virker å være hentet fra en offermesse, til den kompakte psychrocken på ”Neuralgia”, som kunne vært fra en jam mellom Comets On Fire og Bardo Pond. Det er slike elementer av uforutsigbarhet som gjør at Return To Disruption vil være en plate å vende tilbake til gjentatte ganger.

1 Mile North/Colophon/The Wind-Up Bird: Conduction. Convection. Radiation. (The Music Fellowship, 2004)
Ledning. Konveksjon. Stråling. De tre formene for varmeoverføring er også tittelen på en plate med tre varmeledere av noen band. Dette er den tredje utgaven i The Music Fellowships Triptych-serie, der tre relativt likelydende artister blir samlet og presentert over en hel plate. Fellestrekket til disse her er ambient minimalisme, post-rock og electronica.

1 Mile North er gitarist Jon Hills og Mark Bajuk på analoge synther. De skaper langsomme lavastrømninger ikke ulikt Aphex Twins ambiente serie, sen Talk Talk/Mark Hollis, Labradford/Stars Of The Lid og Brian Eno/Daniel Lanois. Meget behagelig og svevende, men ikke uten engasjement, der særlig den usedvanlig nydelige timinutteren ”East Coast Harbour” sørger for at resten av platen må inntas liggende, og man holdes våken kun takket være kunstig åndedrett. På ”Silence The Deaf” er det mulig å tenke seg at den krystallklare gitaren har vært på besøk hos Mogwai en gang i tiden, og sannelig sprekker den i en lite eksplosjon sammen med synthlaget avslutningsvis – platens eneste lille antydning til ’outburst’.

Colophon er soloprosjektet til Jefre Cantu-Ledesma, som nok er bedre kjent som daglig leder av Tarentel. Som Colophon hengir han seg mer til dekonstruksjon av gitardroner og knitrende klipp & lim, noe som setter tankene over til Fennesz, Oval og mer minimalistisk electronica. Sentralt står 12 minutter lange ”Texas Heat”, som er akkurat så stillestående og trykkende som texasvarmen kan være – og like spennende, kan noen hevde. Selv om det finnes en viss bevegelse i den nær statiske lydstrømmen, er dette stor himmel, bred horisont og flatt landskap. På ”Vicodin Dream/Josi’s Last Stand” trer han ut av ambienten og tilbake til mer eksperimentelle lydskulpturer, der bearbeidede feltopptak og tungt klukkende pianodrypp skaper en sorgtung, melankolsk stemning.

The Wind-Up Bird er enda et navn det er verd å merke seg. Joe Grimm beveger seg i noenlunde samme landskap, det vil si varsom ambient minimalisme, men med større variasjon over instrumentbruken som blir bearbeidet. Mest utstikkende er ”Violin & Trumpet”, med et element av klassisk/folkemusikk, som beveger seg over mot Arvo Pärt.

Dette er ikke først og fremst en samling av tre ulike band, men en vakker plate som holder seg på samme frekvens og stil.

A Weather: Cove (Team Love, 2009)
Portland-kvintetteten har beskrevet seg selv som ’stomach relief’. En betegnelse det bare å skrive under på. Dette er medisin i plateformat, smertestillende uten bieffekter. Lavmælt – nesten hviskende både i tunge og tone, og det er ikke unaturlig å bruke velbenyttede begreper som ’varm tristesse’ eller ’intimt vemod’ over det vi blir servert. På sitt beste. På det gjennomsnittlige kunne A Weather mer passet som filmmusikk til en  samlivskomedie av Sam Mendes.

De er ikke direkte forkynnende, men den sakrale tonen underbygges både i og mellom tekstlinjene som drysser ut av Aaron Gerber og Sarah Winchester i engleaktig samsang. De synger som for ikke å vekke noen i naborommet, til og med i mer upbeat låter (”Small Potatoes”) holder de stemmene helt nede. De øvrige musikerne tar heller ikke noen grep for å stige ut av dvaletilstanden, men holder en høyst varsom tone. Cove er delikat i sin sparsommelighet, men ikke av den kalde, frastøtende arten. A Weather legger seg i et hovedsakelig akustisk leie, mildnet med klokkespill og myke tangenter, og bidrar til å gjøre hele platen innbydende og imøtekommende. Dette er vennlig samværspop’, tre kvarter som skapt for å døse i tosomhet på sofaen og telle ruter i taket mens tankene flyr ut av vinduet og svinner ut i den varme brisen for å løses opp i skylaget.

Ikke noe galt i det, og Cove er en av disse små perlene av noen plater som kanskje ikke vil bli hørt på så ofte, men som alltid er der for deg. Den kan bli i overkant spenningsløs etter noen runder, og den preges heller ikke av de helt store enkeltlåtene. Åpningssporet ”Spiders, Snakes” bærer kanskje egentlig bud om noe større enn det som følges opp – selv om, eller kanskje derfor, lite forandres utover på skiva. Men det er her, i Spiders, Snakes, A Weather egentlig oppsummerer alt de står for. En låt som inneholder teksten ’And I want you again/listening to Bedhead’ kan bare ikke trå feil. Hør på denne. Sjansene er store for at du kryper inn i fosterstilling for å få med deg resten mens du gradvis kjenner at magesmertene slipper taket.

Tara Jane O’Neill/Daniel Littleton: Music For A Meteor Shower (Tiger Style, 2002)
Tara Jane O’Neill og Daniel Littleton er ingen hvem-som-helster i indiekretser. O’Neill har en fortid i meget hørbare Louisville-band som Rodan, Retsin og The Sonora Pine, mens Littleton vel er mest kjent som vokalist i popbandet Ida, og som medlem i The Hated og Liquorice.

Låtene til Music For A Meteor Shower ble visstnok improvisert fram i løpet av en natt under et meteorregn i New York, mens selve platen ble ferdigsydd ved en senere anledning. Det er ikke vanskelig å se for seg Littleton og O’Neill sittende i hver sin stol med gitaren på fanget og med meteorregnet som eneste lyskilde. Meget stillferdig plukkes det på de respektive akustiske gitarene, som av og til får selskap av et klokkespill, elgitar eller tandre tangenter. Det er god plass i dette lydbildet, og lite eller ingenting gjøres for å fylle det. De skapes en nærmest kald ambient stemning som fungerer meget vel som akkompagnement til å kikke på stjernene, se på at snøen daler eller å bare glo langsomt inn i veggen – med andre ord litt meningsløse aktiviteter uten særlig spenning. Littleton/O’Neill makter ikke å bruke de nakne tomrommene med nok kreative innspill til at det blir overvettes interessant å høre på, og jeg tar meg aldri i å gispe av forbauselse eller glede av å følge deres våkenatt. Det er ingen kutt som hever seg særlig fra andre, men platen omkranses av to timinuttere: ”Talking In The Kitchen” er en enerverende monoton plukkfisk, mens avsluttende ”Long Held Ones” er mer avslappende lytting. Den blir også meningsløst lang, uten noen form for utløsning eller særlig utvikling. Et underlig unntak er den franskspråklige vokallåten ”Ohh La La…” som med sine hint til Serge Gainsbourg/Stereolab skiller seg mest ut.

Det sagt, Music For A Meteor Shower er slett ikke et ubehagelig tonefølge i all sin monotone og søvndyssende flyt, og som soundtrack til en film om for eksempel meteorregn vil platen sikkert kommet bedre til sin rett. Interessen for prosjektet ligger nok like mye i de to navnene, og for de som kompletterer diskografien vil ikke denne på noen som helst måte forvolde skade på samlingen. På den annen side vil det ikke utgjøre det helt voldsomme savnet å misse den heller.

Sainte Chapelle: s/t (Cardboard Sangria, 2000)
Sainte Chapelle er ikke bare et lite gotisk kapell i Paris, men også en mindre kjent duo fra Chicago. Det er herrene Dan Schneider og Gary Pyskacek som har konstruert denne tittelløse EP’en, som så vidt jeg vet er deres platedebut. Begge er dessuten involvert i det mer omtalte countryrock-bandet Pedal Steel Transmission og driver plateselskapet Cardboard Sangria i Chicago som huser, ja akkurat, disse to bandene.

Sainte Chapelle er mindre countryrock og mer improvisert akustisk fingerspill og lydeksperimentering med knirkende pedal steel, samt forbigående dronebruk av orgel og litt forsiktig tromming. Dette plasserer duoen stilmessig i nærheten av David Pajos Papa M og hele miljøet rundt Boxhead Ensemble, til og med den jagede gitarstilen til Nick Drake og John Martyn kan høres som en viss påvirkning. Dette er særlig merkbart på innledende ”At The Mercy Of The Queen” og ”Say A Prayer For Surfer Boy, Wherever He Is”. Sainte Chapelle forleder oss med dette til å tro at de er et rent instrumental-band, men på tilbakelente ”Spring Forth Mercury” dukker det også opp en anonym stemme som ikke etterlater  særlig avtrykk. Med ”Is That the Sun, Completo” forlates den gråtonede folkstilen, til fordel for mer oppstykket og tilsynelatende improvisert gitarplukking og droner, men låten er for kort til å rekke å etablere seg. Det er på det siste sporet beveger seg mot stjernene. ”Dirge” er en ambient sak som bare ligger og duver uten å flytte seg noe sted. Spake orgellyder og bølger av pedal steel er det eneste som får den til å røre så vidt på seg. De gjør heller ikke noe nevneverdig forsøk på å bygge opp eller skape overraskende forstyrrelser, nei, etter 10 minutter dør den bare langsomt hen.

Sainte Chapelle er en fin, liten plate å plukke frem en grå regnværsdag, da man ikke stiller større forventninger til det man vil høre på enn at musikken passer til regnet og den avventende stemningen det fører med seg.

Agitated Radio Pilot: World Winding Down (Deadslackstring, 2008)
Hvis heller ikke du er særlig kjent med arbeidet til den irske artisten Dave Colohan fra tidligere, så er dette stedet å begynne. World Winding Down er en omfattende samling fra hans bandprosjekt Agitated Radio Pilot, bestående av to fulle plater av høy kvalitet. Agitated Radio Pilot kan få gå under paraplyen ’introvert, stillfaren og dempet folkmusikk’, akustisk, vemodig og alvorlig som den er. Colohan går likevel utenpå den ordinære sutre-tekoppen, og han har et relativt bredt register å spille på som gjør hele denne platen til en variert og givende lytteropplevelse. Kort sagt er ren visesang/folk og lydmalende kulisser og naturopptak to av de viktigste pilarene her.

Sistnevnte kommer i form av instrumentaler og feltopptak (fra Marokko, Irland, New Zealand og Norge), stemningsskapende og langstrakte bilder som tonesetter omslaget på slående vis. Detter er musikk for dis og demring, musikk fylt av hentydninger og ettertenksomme stunder, musikk som søker nærhet til naturen og et øde i geografisk tilknytning og som mental tilstand. Noen ganger veves feltopptak, folkdroner og visekunst virkningsfullt sammen, som i lange ”Earthfast” og ”Leave The City On Foot”.

Når Colohan åpner stemmen, avslører han røst er også av den stolte, irske sorten. Det er viljesterk kraft og vindfull sjel i denne stemmen. De mange kvinnelige medvokalistene han omgir seg med gir også et viktig bidrag. De myker opp inntrykket, og gir et mer yndig, intimt preg. Platen er for øvrig dedikert til Townes Van Zandt, og det er en naturlig lenke mellom de to når det kommer til låtforståelse og fremførelse. Men Agitated Radio Pilot har på en måte byttet ut Amerikas tradisjoner med sine egne, senket tempo – og tilgjengelighet – og hensatt det hele i en mer gold verden. Vår mann Colohan har med seg en bataljon av medmusikanter som ellers gir platen liv, der særlig akustiske instrumenter spiller en helt sentral rolle.

Det tar litt tid å bli kjent med alt materialet. Det kan da også bli i overkant sepia innimellom, men dette er en plate som virkelig fortjener å synke inn over tid. World Winding Down vil vare helt til trekkfuglene igjen returnerer nordover.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Down Depression Road

In this dark hour, midnight nearing
The tribulation time will come
Storms will hurl in midnight fear
Sweep lost millions to their doom

I’m goin’ where there’s no depression
To a better land that’s free from care
I’ll leave this world of toil and trouble
My home’s in Heaven I’m going there

Hør spilleliste med de omtalte artistene i WiMP

Uncle Tupelo: 89/93 – An Anthology (Columbia, 2002)
Lite ante vel tre kompiser fra St. Louis-området at punkbandet deres var første skritt på veien mot å bli pilarer innen moderne countryrock. På restene av The Primitives dannet barndomsvennene Jay Farrar og Jeff Tweedy, sammen med trommis Mike Heidorn, Uncle Tupelo i 1988. Deres uflidde og helhjertede miks av country og rock lå nærmere skid row enn Music Row, og skulle bli riktig så skoledannende utover i 90-åra.

Tittelen på debuten fra 1990, No Depression, henviste til pionerene i The Carter Family, og ga navn både på til genren og dens meste sentrale musikkmagasin. Nå fantes det allerede mange band som drev med noenlunde det samme – og enda flere skulle følge – men Uncle Tupelo var blant de beste og mest innflytelsesrike. I og for seg var det ikke noe revolusjonerende over selve musikken. Flying Burrito Brothers, Neil Young og The Band holdt på med lignende ting i sin tid. Men Uncle Tupelo bidro til en revitalisering og en popularisering,  brakte countryelementer tilbake inn i alternativ rock og inn mot et nytt publikum av mer urbane musikksnobber. Influert av alt fra Hank Williams til Hüsker Dü skapte de et eget paradigme. Etter bare tre utgivelser kom siste spiker i kista med Anodyne i 1993. På høyden av sin karriere skilte Tweedy og Farrar lag året etter, og dannet henholdvis Wilco og Son Volt.

Her er det låter fra alle fire albumene, men også en del andre godbiter. Ryddig og oversiktlig sammensatt av Columbia Legacy, nyoppusset lyd og et 15-siders hefte med bilder og lesestoff. Både for nye og gamle lyttere gir samlingen et godt bilde på hva dette bandet var gode for. Låtskriverne Tweedy/Farrar ble countryrockens svar på Lennon/McCartney, og har begge sitt distinkte uttrykk som utfyller hverandre godt. Farrar  med sin nasale, klagende stemme, Tweedy med en mer uanstrengt og ledig stil. Friere i formen. De var dessuten hele tiden backet av dyktige musikere, som Gary Louris (The Jayhawks) og Brian Henneman (The Bottle Rockets). Stilmessig veksles det mellom rolige, akustiske countryballader og mer harvende gitarrock, som tekstmessig bindes sammen av småbyens daglige skildringer. Farrar & Tweedy skapte sitt eget univers ut av hjembyen Belleville, Illinois, et sted som ofte ble utgangspunkt for langt større og mer universelle tema. Tweedy utviklet seg etterhvert til å ta over mye av lederrollen, og åpnet for mer melodiøse og raffinerte strukturer, noe han senere skulle utnytte i enda sterkere – og bedre – grad med sitt eget Wilco.

De fire første sporene er hentet fra debuten. Tittelkuttet er en klassiker fra depresjonen på 30-tallet som i Tweedys hender aktualiseres for et USA på 90-tallet (som riktignok gikk inn i en lengre oppgangstid, men dog), og det ble en signaturlåt for bandet. Uncle Tupelo var best på disse akustiske låtene. Barstool-rock som ”Graveyard Shift” og ”I Got Drunk” er mest for rølpeviser å regne. Andreskiva Still Feel Gone (1991) var hakket hvassere i kantene, og representeres med slacker-anthemet ”Gun”, Farrars nydelige ”Still Be Around” og ”Watch Me Fall”. På March 16-20, 1992 – min personlige favoritt, forlot de egentlig ’rocken’. Inspirert av eldre folkeviser endte de opp med et tidløst og tradisjonelt album, som i all hovedsak er akustisk. Herfra får vi glimrende ”Black Eye”, trad’en ”Moonshiner”, ”Fatal Wound” og ”Grindstone”. Innspillingen fant sted i Athens sammen med Peter Buck (REM), og skiva bidro til at mange virkelig fikk øynene opp for bandet. I 1993 signet de dermed på et stort selskap (Sire), og resultatet ble glitrende Anodyne. Det ble slett ingen sell-out, men viste heller et band i stadig utvikling. De spilte tettere og mer kompakt enn noensinne, og noe av grunnen lå nok i at Max Johnston (banjo, steel gitar), John Stirratt (bass) og Ken Coomer (trommer) ble sterkere integrert i selve bandet. Låtene ble spilt rett inn i studio, og den mye omtalte spenningen mellom Tweedy og Farrar merkes egentlig best ved gnistrende godt spill. Her er her ”The Long Cut”, ”Chickamauga” og ”New Madrid” tatt med.

Ved siden av representanter fra de fire studioalbumene er det også hentet fram en del mer eller mindre obskure spor. Singlene “Sauget Wind”/”Looking For A Way Out” og ”I Got Drunk”, John Forgertys ”Effigy” og ”We’ve Been Had”, et livekutt fra promoplata The Long Cut + Five Live (1994). Dessuten får vi to tidligere uutgitte: ”Outdone” (demo fra 1989), samt en planke av Stooges’ ”I Wanna Be Your Dog” (hentet fra innspillingen av Still Feel Gone).

Uncle Tupelo var et band som hele tiden balanserte mellom det ordinære og eksepsjonelle, dette utvalget heller mest mot det siste.

Lambchop: Nixon (City Slang, 2000)
The dukes of Nashville
’In the royalty of American music, no man swings more or stands higher than the Duke…’
Richard M. Nixon.

Lambchop tar den amerikanske presidentens omtale av Duke Ellington på kornet, og gir ut en ’royal’ utgivelse som vil være vanskelig å komme utenom når oppsummeringen av årets beste plater skal foretas. Nå er det ingen stor overraskelse at det serveres kvalitet fra denne kanten. Fra sitt fromme ønske I Hope You’re Sitting Down (1994) har Kurt Wagner & co holdt en uvanlig jevn standard på sine utgivelser, og det er gledelig å melde at Nixon igjen er en overbevisende oppvisning av grensesprengende genrefrigjøring fra et bemerkelsesverdig band.

Noe feilaktig har Lambchop blitt knyttet litt for tett opp til sin hjemby Nashville. Det er ingen direkte dødssynd, de kler fortsatt sine Stetsons med stil, men samtidig fortsetter de å utvikle et større register, finner flere strenger å spille på. Mens de tidligere gjorde seg bemerket med at et så stort band kunne spille så stille og forsiktig, dukker instrumentene denne gangen stoltere fram fra bakhagens gyngestoler. De fortsetter med å innlemme soul og gospel som et naturlig uttrykk, slik de også gjorde på utrolige What Another Man Spills (1998) og EP’en Thriller (1997). Som om ikke det er nok med tretten musikere, har de også fått Nashville String Machine til å stryke på flere av låtene. En dyp samstemmighet og et musikalsk fugleblikk må være noe av grunnen til at de mange brikkene bare virker utfyllende og faller naturlig inn i hverandre.

Stadig tydeligere bruker de sitt ståsted mellom ’white suburbia/blue collar’ til å nærme seg svarte musikkformer, der særlig Wagner imponerer med sitt stemmeregister. Han går elegant fra dypeste bass til den mest følsomme tenor, og navigerer oss gjennom store deler av USAs musikkhistorie og -geografi på en avslappet og naturlig måte. De har igjen  lånt fra Curtis Mayfields arv (”The Book I Haven’t Read”) og fra den tradisjonelle musikkboka (”The Butcher Boy”) Og det er i dette spenningsfeltet Lambchop opererer. Resten av låtene er Kurt Wagners egne, og han skaper behagelige vannhull med rolige frontporch-skråblikk i ”The Old Gold Shoe” og ”The Distance From Here To There”. Ellers bør funky ”Grumpus” og herlige ”Up With People” (med fullt gospelkor) trekkes spesielt fram. Legg til eksentriske tekster og strøken coverkunst, så er resultatet en plate det er vanskelig å ikke bli svært glad i.

President Nixon skal resignert ha sagt om det amerikanske folk, mens han betraktet et bilde av forgjengeren John F. Kennedy: ’I deg så de hvordan de ønsket å være. I meg ser de hvordan de egentlig er.’ Jeg vet ikke om Lambchop har hatt dette i tankene, men det er fullt mulig å høre denne platen som et bilde av Amerika slik arbeidsfolk, slitere, de hjemløse og fattige opplever det under den glitrende og smilende overflaten.

Whiskeytown: Pneumonia (Lost Highway, 2001)
Ryan Adams, rebellen fra North-Carolina, ble midt på 90-tallet kalt den nye Gram Parsons både på grunn av sine låter og utagerende festing. Han personifiserte en ny generasjon av urbane cowboyer med Whiskeytown, sammen med likesinnede i Wilco og The Jayhawks. Nå er bandet lagt på is, og Adams solid etablert som soloartist med den status han fortjener. De ville festryktene var visstnok også noe overdrevne. Hvordan det går med svirebrødrene og -søstrene er litt mer usikkert, men det er i hvert fall mange som har gått og ventet på at denne platen skulle bli tilgjengelig. Pneumonia ble nemlig innspilt i 1998, men forsvant i kaoset som fulgte etter sammenslåingen mellom Universal og Polygram. Kvalitetssikre Lost Highway har endelig fått den ut, og spørsmålet er om den har tålt lagringen?

Svaret er et nølende, men oppriktig ja. Det er forbudt ved lov å røre Adams’ status som låtskriver, og han skriver virkelig noen av de mest hjerteknusende viser du kan tenke deg. Verden ville sikkert fortsatt gått rundt uten Pneumonia, men det er ikke mange som kan fortelle om den som Ryan Adams. Det finnes ikke like umiddelbare øyeblikk som ”Houses On The Hill” eller ”Dancing With The Women At The Bar” her, ikke så mange utagerende rockere, men alle låtene stanger opp mot et høyt nivå og sørger for en særdeles jevn utgivelse.

Whiskeytown spiller en tradisjonell form for countryrock som kan plasseres mellom rufsete midtempo fylleviser og ditto rødøyde hangoverlåter. Noen liker kjerringa, men jeg mener de mest var et band for dagen derpå. Det er på de rolige balladene, de inderlige stundene, Whiskeytown hadde sine beste øyeblikk og de gode historiene kommer fram. Som Townes Van Zandt og Gram Parsons før ham, skisserer Adams sine små, hverdagslige betraktninger som er like aktuelle og allmenne, befolket av mennesker med såre hjerter, store håp og dype lengsler. Derfor er det greit at disse er i klart flertall. Fra klassiske ”The Ballad Of Carol Lynn” (som minner en del om The Bands glansdager) til salige ”Bar Lights” er dette en plate uten store jordskjelv eller spennende teknikk. Men hver enkelt låt har en særegen varme som gjør den vanskelig å mislike. Det er også en del spor som beveger seg i ytterkantene av hva vi er vant med; ”Mirror, Mirror” og ”Don’t Be Sad” heller mer mot vestkystpop enn alt. country. Både countryen og rocken tones faktisk noe ned på Pneumonia, som i første rekke er en suveren oppvisning av klassisk låtskriving. Whiskeytown var på denne tiden et band halvt i oppløsning. James Iha (Smashing Pumpkins) og Tommy Stinson (The Replacements, Guns’n’ Roses) er blant artistene som deltar med hjelpende hender, og dette er ikke en bandplate i samme ånd som deres tidligere utgivelser, mer en pekepinn mot Adams’ påfølgende soloutspill.

Damien Jurado
From the window to the doorway
This is the way we planned our escape
Five miles of road, three hours of conversation
My feet and ears could only take so much

From Texas to Ohio is too long a walk
Even if it’s with someone you love
Five miles in the walk you already want to do them in

Where Shall You Take Me? (Secretly Canadian, 2003)
Et gulnet bilde av et forblåst hus på prærien. Slik presenterer Damien Jurado sitt nye album. Han høres da også selv ut som en forblåst sanger fra Nebraska. Stødig som gjerdestaurene plantet på begynnelsen av århundret, sterk som piggtråden som fortsatt minner om den gang det var liv på disse jordene, et blafrende lysskinn fra vinduet i huset der det fremdeles bodde mennesker. I dag er det bare vinden som besøker disse slettene – og Damien Jurado. Han har vendt tilbake til forfedrenes homestead, til den store stillheten og endeløse horisonten, midt i vesten.

Nå er det godt mulig at Jurado har spilt inn Where Shall You Take Me? i Seattle eller omegn, men det er i hvert fall en stemning av endeløs prærie med minner fra riktig gamle dager. Etter mer hardtslående I Break Chairs har han levert en ny lavmælt og intim plate, hans femte siden Rehearsals For Departure (1999). Jeg synes det er fornuftig at han har dempet lydstyrken et par knepp, det kler ham best, og det er bare på trailerrockeren ”Texas To Ohio” styrken heves på både gitar og vokal. I stedet har han skjært innspillingen inn til beinet og endt opp med en ’naken’, stillferdig visepreget plate. Han innleder med ”Amateur Night” hvor en langtrukken drone vibrerer bak vokalen så nær at han befinner seg i samme rom som oss. På ”Omaha” kommer så Rosie Thomas på besøk, og gir som vanlig gåsehud hver gang hun åpner munnen. Med sin silkestemme skaper de to en nær perfekt symbiose på ”Window” og ”Matinee”. På en plate der det er helheten som er viktig vil jeg også trekke fram ”Abilene” og ”I Can’t Get Over You”, et par glemte skatter fra the Great American Songbook som Damien Jurado har gravd opp fra bakhagan.

Det hender dessuten at andre godtfolk slumper innom, bak gjengen Gathered In Song finner vi Jonathon Ford (Roadside Monument), David Bazan (Pedro The Lion) og fiolinst Seth Warren (Red Stars Theory, Okkervil River) som alle tar seg også tid til en kaffetår og litt spelling mens sola går ned. De er ikke akkurat ute etter å vekke kornåkerne til live, men de lage fine stemninger som passer Jurados levende historier fra et døende landskap.

And Now That I’m in Your Shadow (Secretly Canadian, 2006)
Årets leveranse er et steg opp fra skuffende On My Way To Absence (2005) og inneholder 13 solide låter skrevet skrevet med mørkere penn. Jurado er nemlig tilbake i det terrenget som kler ham aller best. Han framstår ikke lenger som soloartist, men omtaler seg som et band. Damien Jurado er en trio bestående av ham selv, i tillegg til Eric Fisher og Jenna Conrad. Den røslige bamsen fra Seattle står uansett i sentrum på en plate der bandformatet utnyttes på ytterst minimalistisk vis.

And Now That I’m in Your Shadow er akustisk dandert og svært sparsommelig pyntet. Litt trommer, noe stryk og piano, men i første rekke Jurados tørre, litt resignerte stemme. Hans lett huskende narrative fortellinger fra et sørgmodig hverdagsliv. Minner fra barndommens uskyld og tanker rundt livets generelle motbakker. Jurado er skyggen for sola, men også en trøstens apostel der han maler frem sine forsiktige sanger. Han kler denne spartanske stilen med den store, åpne klangen rundt seg. Åpningssporet ”Hoquiam” setter en standard som holder platen ut; med troverdighet, tålmodighet og små detaljer maner trioen fram et uttrykk som krever konsentrasjon, og som vil vokse over tid. Mest interessant blir det når de bryter opp de mest tradisjonelle låtene til fordel for en mer frigjort oppbygning. Her er det ennå større muligheter, som han gjerne kan utnytte ytterligere neste gang. Det blir sikkert ikke så lenge til.

Richard Buckner
En av kjennetegnene ved Richard Buckner er at det tar nøyaktig ett sekund fra han åpner den breie kjeften sin, til du gjenkjenner hvem som synger. Det er en røst som har vært lagret dypt i en brønn og på eikefat i generasjoner. Fyldig og varm lever den sitt eget liv, slynger seg rundt hans sanger og skaper et egenartet uttrykk basert på lange amerikanske fortellertradisjoner.

Richard Buckner (Overcoat, 2003)
I 1996 gikk Richard Buckner sammen med kassegitaren sin inn i et studio i San Francisco. Resultatet av den seansen kan nå endelig nytes av massene, for platen var i sin tid beregnet mest for salg på konserter. Disse elleve låtene er også å finnes på sterke Devotion + Doubt (1997) og Since (1998), begge med sitt særpreg gjennom de ulike musikerne Buckner benyttet i sin dekonstruktive tilnærming av det tradisjonelle: Howe Gelb, Calexico, Marc Ribot på førstnevnte, John McEntire og David Grubbs på den andre. Uten å tilsøle Buckners talent som særegen låtskriver løftet gjestene platene hans det lille ekstra, og hjalp ham opp blant de virkelig store artistene innen alternativ country.

Her møter vi Buckner-favoritter som ”Lil Wallet Picture”, ”Pull” og ”Ed’s Song” i nedstrippet format, og selv om bortfallet av rytmeseksjonen til Burns/Convertino eller savnet av Eric Heywoods pedal steel og John McEntires trommespill trenger seg på, er det også en viss fryd å høre disse låtene i sin pureste form. De blir riktignok ikke så veldig forskjellige fra hverandre, og det nær monotone preget er det største ankepunktet mot hele plata. På den annen side er det lettere å fokusere på Buckners knappe, men billedrike tekster, hans lett gjenkjennelige mørke stemme og den rastløse gitarspillingen. Intim og varm er Buckner, men med en røff og ekte holdning som viser at singer/songwritere kan ha like store appell hos skjeggete truckers som hos følsomme tøffelpoeter.

Dents And Shells (Fargo, 2004)
Noen lever for å skrive, Buckner skriver for å overleve. Det er en tung, inderlig desperasjon gjemt bak vandringsmannens staute ytre, noe han har brukt fem-seks plater og ti år av sitt liv på å formidle. Hans tidligere skiver tenderte til å ende likelydende og ensidige, der variasjonen lå mer i hvilke musikere han til enhver tid omga seg med, enn i selve låtmaterialet. Etter et noe hardere uttrykk (Since, 1998) og helt akustiske ting trodde jeg at jeg var litt lei den røslige bamsen. Men nå vender han sannelig tilbake i storform og leverer en av sine beste plater på lang tid.

Dents And Shells består i første rekke av de gode Låtene. Det er bare ti av dem, og etter en drøy halvtime er det hele over. Men hovedparten stikker seg ut, og de skiller seg fra hverandre på en måte han ikke helt har fått til før. Mens Impasse (2002) kunne virke som en ganske vinglete soloaffære, kompes Buckner her av en kompetent gjeng (folk fra bl.a. Butthole Surfers og Meat Puppets), slik at han kan konsentrere seg om det han kan best: Fortelle triste historier og spille gitar.

Dents And Shells holdes stort sett nede av akustisk gitarer, pedal steel, fiolin og piano, men er likevel hans mest varierte. Høydepunktene kommer tett mens han beveger seg fra luftig uptempo country-rock (”A Chance Counsel”), pop-flørten ”Her”, inderlige ”I Don’t Know” og ned til det helt spartanske og mørke (”Firsts”, ”Charmers”). Mannen spiller ut hele sitt – om enn begrensede – register, og alle disse er blant hans mest minneverdige øyeblikk. Det er derfor litt synd at den siste halvdelen ikke er riktig så minneverdig, uten det sterke limet som holder meg naglet gjennom første halvdel.

Selv om det fortsatt er mye som gnager Richard Buckner fremstår han i 2004 som mer avslappet og trygg enn noensinne.

The Walkabouts
Siden midt på 80-tallet har det sympatiske ekteparet Chris Eckman og Carla Torgerson stått som gran og bjørk ved siden av hverandre. Gjennom The Walkabouts og duoen Chris & Carla har de gradvis utviklet sin egen stil fra folkbasert rock til å inkludere mer sofistikert og dunkel pop, og til og med små drypp av dub, electronica og jazz, uten at de har mistet sin identitet. The Walkabouts har opp gjennom årene blitt knyttet opp til bølgebetegnelser som grunge og americana, men det ser ikke ut til å ha affisert dem det minste. Seattle-bandet har overlevd mange utskiftninger gjennom karrieren, opplevd sine ups and downs, men stadig vendt tilbake med solide plater.

Ended Up A Stranger (Glitterhouse, 2001)
De begynner å bli gamle venner nå, The Walkabouts. Denne trivelige gjengen fra Seattle, en gang Sub Pops mest jordnære alibi, har overlevd sine samtidige tømmerband, men også delvis seg selv. Ended Up A Stranger er heldigvis en opptur fra noe skuffende Trail Of Stars (2000), men et overraskelsens epos er det ikke.

Denne er strammere balansert mellom bandets mer countryrocka, gitarorienterte uttrykk og mollstemte orkester-noir. Forsøk på å kople amerikanske og europeiske tradisjoner har alltid har vært en del av The Walkabouts’ prosjekt, selv om de pompøse arrangementene i en periode var i ferd med å overta for godt. I tillegg fortsetter de å benytte elektronisk fiksfakseri, noe som forsiktig bidrar til en dreining i mer eksperimenterende retning. Som alltid er det Eckman og Torgerson som drar lasset, i kraft av både tekster, musikk og framføring – sangspleisen til ekteparet er fortsatt effektfull. Eckmans gravkammerstemme kan få blod til å fryse til is, mens Torgerson smelter det like fort. Phill Brown (Talk Talk, Midnight Choir) klarer igjen å skape både et bredt og detaljert lydlandskap, ved å knytte kvintetten sammen med en variert ansamling av musikere.

Denne skiva har ikke den klare røde tråden som preget Trail Of Stars, og musikalsk er den mer variert. The Walkabouts presenterer seg fra alle sine beste sider, der flertallet av låtene befinner seg innenfor en trygg radius av lavmælt og neddempet voksenrock. Låter som ”Life: The Movie, More Heat Than Light” og det lange tittelsporet får oppløftende selskap av funky spor som ”Radiant” og instrumentale ”Mary Edwards”, uten at det bryter med den mørke helheten. Det som savnes mest, hvis det skal være noe, er viljen til å ta ting lengre ut, sparke litt hardere, eksperimentere enda mer. The Walkabouts er gjennomført solid vare, men ikke nødvendigvis så veldig spennende å høre på.

Ended Up A Stranger plasserer seg uansett greit mellom gullkorn som Satisfied Mind, New West Motel og noe svakere Setting The Woods On Fire og Trail Of Stars, og bør gå rett hjem til den innerste sirkel. For de som befinner seg litt på utsiden holder det sikkert med noen av de 14-15 øvrige utgivelsene.

Drunken Soundtracks (Glitterhouse, 2002)
Denne samleren er en glimrende måte å bli bedre kjent med The Walkabouts, og en kjekk mulighet for oss semi-samlere til å hanke inn spredt materiale fra de siste årene.

Jeg har alltid vært mest svak for deres mest renskårne folkrock-plater, og holder den tidlige perioden aller høyest; Cataract (1989), Rag & Bone (1990), New West Motel og Satisified Mind (begge 1993). Drunken Soundtracks tar for seg ’lost songs and rarities’ mellom 1995 og 2001, og gir dermed et innblikk i deres senere periode. The Walkabouts er stadig i utvikling, og det er faktisk de seneste opptakene som er mest interessante her. Låtene presenteres i omvendt kronologisk rekkefølge, så vi starter med 2001 og går tilbake til 1995 (med noen sidespor), noe som gjør CD1 til den beste.

Det er tydelig hvordan Chris Eckman sørger for de mørkeste stemningene i bandet, mens Carla Torgerson på vakkert vis framhever det lettere pop-uttrykket. Jeg vil også nevne multi-instrumentalist Glenn Slater som har vært blant bandets mest trofaste medlemmer, og som står for mye av de underliggende stemningene i musikken. Det er også merkbart hvordan Eckman/Torgerson har tatt sin rurale amerikanske musikkarv inn til de europeiske storbyene (de bor i Lisboa deler av året), og man kan høre hvordan musikken deres har fått stadig sterkere preg av en slags elegant urban noir, mer brostein og mindre tømmer. Mens Satisfied Mind var en plog gjennom amerikanske musikkåkre, så var Train Leaves At Eight (2000) en reise gjennom europeiske storbyer, et møte med blant andre Jacques Brel, Neu!, Midnight Choir og deus. De strevde en periode med å finne den rette balansen mellom kontinentene, og både Devil’s Road (1996) og Trail Of Stars (1999) var skuffende anonyme, nærmest sterile utgivelser uten en markant signatur, mens Ended Up A Stranger og Nighttown (1997) står igjen som noe mer vellykket. På Drunken Soundtracks kan vi nyte noen glemte perler fra hele denne perioden.

Det skjønnsomme utvalget gir en bred og god dokumentasjon over deres viderverdigheter, liveopptak (”Bonnie & Clyde” med The Nighttown Orchestra), remikser (blant annet en country-mix av singlen ”The Light Will Stay On”), b-sider, samt kutt fra diverse samle- og hyllestplater. Drunken Soundtracks er dermed ingen best-of, men heller ingen skrapsamler. Den er en naturlig oppfølger til Death Valley Days (lost songs and rarities 1985-1995), og med disse to utgivelsene dokumenteres noen av The Walkabouts aller beste øyeblikk.

Det er ikke så veldig mye igjen å spore av den opprinnelige countryrocken, og det er vel like greit. The Walkabouts hadde på en måte gjort sitt i det terrenget. Det er bra de ikke ser ut til å stagnere, men heller søker mot å utvikle eller innlemme nye uttrykk. De står bak det ’hemmelige’ dubbandet I, og dette er en stil de behersker overraskende godt. Så når de tolker Jacques Brel med en dub-utgave av ”People Such As These” som et av platens høydepunkt skjer det like stilsikkert som på Townes Van Zandts mørke ”Sanatorium Blues”, Neil Youngs ”Albuquerque” står naturlig side om side med 22 Pistepirkkos ”Shot Bayou”. Denne gjengen har tøyelige grenser for hvor de henter sin inspirasjon. Det gjør dem ganske unike, selv om de ikke framstår som de store musikalske innovatørerene. Det er lett å bli glad i The Walkabouts, og det er lett å glemme akkurat det. Det er liksom noe trygt og godt over dem, og der finner vi vel både deres styrke og deres svakhet.

Shimmers (Glitterhouse, 2003)
Men, det var da voldsomt til iver! Dette er den tredje samleplaten på kort tid, og slik pleier aldri å være et særlig godt tegn. Watermarks (Selected Songs 1991-2002) kom tidligere i år, og den andre raritetssamleren Drunken Soundtracks ble gitt ut i fjor. Nå har jo The Walkabouts plenty av flotte sanger å velge i, og Shimmers er en mer rendyrket ‘greatest hits’ (vel, nå har de ikke hatt noen særlige hits å skryte av med et lite unntak i ”The Light Will Stay On”).

Låtskriver, vokalist og frontfigur Chris Eckman redegjør på bandets hjemmeside at dette ikke er ment som et komplett, endelig tilbakeblikk over bandets drøye 15 plater. Tanken var heller å komponere et album med en sammenhengende flyt, som en slags kjøretur der nye ører får muligheten til å sitte på et stykke. Det har de lykkes med, ved å plukke ut noen av sine mest delikate og innsmigrende låter. For oss som har fulgt bandet siden starten har ikke Shimmers noe særlig mer å tilby – annet enn en hyggelig kjøretur en drøy times tid. Og det er da heller ikke å forakte.

Låtene er hentet i stor grad fra bandets senere utgivelse, bare to fra tiden før 1996. Fra Devil’s Road er det plukket tre, mens det er to hver fra Nighttown, Trail Of Stars og Ended Up A Stranger. Det er ikke mye stygt å si om spor som ”Winslow Place” og ”The Stopping-Off Place”, de kunne selvsagt lagt til et par nye, men det er egentlig like redelig slikt. Shimmers er lagt for å henvende seg til nye fans i forbindelse med å promotere en forestående Europa-turné.

Liner-notes er skrevet av Maxim Jakubowski. Han er krimforfatter og driver en bokhandel i London. Hans ord bærer tittelen ’Confession of a Minor Novelist’, og er en kjærlighetserklæring til bandet han oppdaget på MTV med ”Your Hope Shines”. Jeg synes Jakubowski har et godt poeng når han skriver at ’This is not just American music, it’s downright universal’. Shimmers minner om at The Walkabouts har gått langt siden oppstarten i de store skogene, langs veier som har ført dem over det amerikanske kontinentet og dypt inn i det mørkeste hjertet av Europas storbyer. Fra det erke-amerikanske til det universelle.

Willard Grant Conspiracy
It was early in the morning
In Wisconsin’s dreary clime
When he rode the fatal rapids
For that last and fatal time.
They found his body lying
On the rocky shore below
Where the silent water ripples
And the whispering cedars blow

In The Fishtank 8 (Konkurrent, 2001)
m/ Telefunk
Samarbeidet mellom amerikanske Willard Grant Conspiracy og hollandske Telefunk er et velkomment bidrag i denne serien hvor artister møtes og samarbeider på tvers. I utgangspunktet virker det litt snålt at et mørkt americana-orkester skal forenes med europeisk electronica. Selv om de to bandene ligger et stykke unna hverandre musikalsk, har de likevel et visst kjennskap til hverandre gjennom at Robert Fisher fra Willard Grant tidligere har produsert hollandske Cords, som bestod av medlemmer fra nettopp Telefunk.

I stedet for å velge fra sine egne komposisjoner har Willard Grant Conspiracy og Telefunk plukket ut tre tradisjonelle folkelåter hver fra 18-1900-tallet. Disse er så blitt radikalt omarrangert og gitt nytt liv. Resultatet har blitt en gjennomtenkt syntese av nytt og gammelt, moderne og tradisjonelt. De tilgis derfor at de brøt med Fishtank-konseptet ved å øve litt på forhånd, og det eneste negative er egentlig den altfor korte spilletiden. Det er Willard Grant Conspiracy som dominerer lydbildet ved første ørekast, ikke minst i kraft av Robert Fishers mørke, alvorstyngede stemme. Den brukes ellers til å berette dagligdagse skildringer fra det amerikanske samfunnets skrå bredder, passende tonesatt av tilhørende instrumenter. Etter fire glitrende utgivelser er det befriende å høre at de evner å utvikle seg videre, og det er nok i første rekke Telefunks fortjeneste.

Ved hjelp av Arnoudt Pieters samples og loops, og Simone Pieters og Esther Sprikkelmans vevre stemmer får Wilards trad-rock en mer moderne snert, Telefunks electronica bringes ned på et mer jordnært nivå, og brobyggerne møtes på et høyere plan. De unngår slik å overrumple hverandre, og beviser igjen at samarbeid er veien gå. Det finnes ikke ett svakt øyeblikk i denne fisketanken. Den rolige åpningen med folklåta ”Twistification” fungerer som en skakk velkomst inn i rytmiske og sløye ”Cuckoo” og ”Grün Grün” hvor to vokalspor og den delikate flersidige instrumenteringen flyter naturlig over i hverandre. Hvem hadde trodd at nederlandsk (eller er det tysk?) og engelsk skulle harmonisere så vel sammen! ”Near The Cross” er en hymne fra 1869, og det er nesten så man kan høre knitringene fra en gammel 78-plate i bakgrunnen. Det er vel den versjonen som er mest tro mot originalen, og den er en sakral pause mot de to avslutningslåtene; ”Just A Little Rain” (med litt upassende 80-talls beat) og mektige, dystre ”Dig A Hole In The Meadow”.

Regard The End (Glitterhouse, 2003)
Boston-kollektivet har etterhvert vokst til å omfatte et anselig antall medlemmer. Ljubljana-innspilte Regard The End er deres femte offisielle plate siden debuten i 1996, og her står elleve personer kreditert som bandmedlemmer, mens ytterligere syv bistår på enkeltspor. Sammen med Robert Fisher finner vi selvsagt mer eller mindre faste medlemmer som David Michael Curry, Simon Alpine og Paul Austin, samt venner som Kristin Hersh, Chris Eckman, T.W. Walsh og Jess Klein. Denne brede sammensetningen sørger for at deres akustisk baserte slow motion-folk dresses opp med bl.a. bratsj, fiolin, mandolin og trompet, noe som gir et mer høystemt og pastoralt uttrykk enn de har servert tidligere.

Dere som kunne ønske at de fortsatte langs samme eksperimenterende spor som In The Fishtank, kan risikere å bli en smule skuffet. Men hvis du foretrekker en plate mer i tråd med Everything’s Fine (2000) og Mojave (1999) er dette tryggheten selv. Bandets tradisjonsrike kombinasjon av voggefolk og murder ballads kan klemmes inn mellom Lambchop, Tindersticks og Nick Cave, der instrumenteringen står i stil med linjer som ’I’m the ghost of the girl in the well/killed by a man who owned my family…’ Det går stort sett langsomt og alvorlig for seg når Willard Grant byr opp til dans, men desto mektigere og mer stemningsskapende blir resultatet.

Blant høydepunktene på en plate hvor brorparten av melodiene er skrevet av Fisher til tradisjonelle tekster, er Calexico-møter-Nick Cave aktige åpningen ”River In The Pines”, de sjelfulle balladene ”Fare Thee Well” og ”Beyond The Shore”, den ‘fengende poplåten’ ”Soft Hand” og selvsagt det mektige og lange avslutningssporet ”The Suffering Song” (med det lite løfterike refrenget ’Suffering’s gonna come to everyone someday’). Her bidrar Jess Klein med fin harmonivokal, noe som også tjener ”The Trials Of Harrison Hayes”, slik Kristin Hersh’ salige stemme myker opp ”Ghost Of The Girl”.

Regard The End kan virke både traust og stillestående ved de første lyttene, men etterhvert som man blir mer og mer kjent med den blir det nok en kjær kompanjong. Peisbålet på omslaget gir dessuten en klar hentydning om hvor og når denne best kan nytes.

South San Gabriel
Denne gjengen fra Denton, Texas vil nok for mange også være kjent som Centro-Matic, det bejublede rufsebandet til hyperaktive Will Johnson. South San Gabriel er et slags sidespor som leder mot et roligere og mer dystert landskap. Nattens halvbror oppsøker steder der Palace Brothers, Sparklehorse og Songs: Ohia tidligere har oppholdt seg.

Songs/Music (Munich, 2000)
The dark side of Denton, Texas
Songs/Music har blitt en aldri så liten perle. De ti sparsomme visene dreier seg hovedsakelig rundt Will Johnsons såre, tidvis gråtkvalte stemme, og for venner av sytepaver som liker å nyte sin musikk i fosterstilling så er det selvfølgelig godt nytt. Dette er ikke musikk som blåser friskt over prærien, men stemmer som kommer fra en stille veranda, og ender ensomt ute i nattemørket et sted.

Will Johnson har heldigvis bra selskap der han knirker i gyngestolen sin. Gjengen i Centro-Matic har lagt bort sine mest støyende instrumenter – med unntak av Chris Plavidal hvis eneste oppgave er nettopp å lage ‘snåle lyder’. Sammen med litt fiolin, en Farfisa og slide klarer texanerne å overføre sine triste sider over på plate. Selv om det er både skjelvent, skeivt og rart, så er det umulig å skjule den tidløse skjønnheten i låter som ”With Broken Hands” og ”The Ensuing Light Of Day”. På denne og ”Destroyer” får Johnson sitte alene med et sett nylonstrenger, og selv om han ikke treffer rent på alle tonene, formidler han en nærhet og varme som gjør at det føles nesten som å sitte ved siden av ham. En firedel av platen vies ti minutter lange ”Innocence Kindly Waits”. Den langsomme, tunge trallen trekker seg unna det melodiske, og nærmer seg gotisk-folk med den dominerende fiolinisten, som bygger opp mot klimaks i beste Dirty Three-stil.

Aksepter den litt for støyende ”Proud Son Of Gaffney”, og du har fått et nytt soundtrack til sene kvelder og stille netter.

Welcome, Convalescence (Munich, 2003)
Will Johnson har igjen fokusert på lavmælt, skjelvende stillferdig tristesse. Av typen som napper i gåsehuden, får hjertet til å banke litt raskere og øynene til å blunke et par ganger ekstra. For det er igjen de stille stunder som har sitt tonefølge med South San Gabriel. Welcome, Convalescence er spilt inn i Denton, sammen med lokale venner som Slobberbones’ Brent Best og Joe Butcher (Pleasant Grove), og vil være en velkommen plate i lytterkretser hvor slike navn nevnes ofte. Wilco (som på Yankee Foxtrot Hotel med blipp & blopp og rustent felespel), Songs: Ohia, Okkervil River (som de har gitt ut en splitsingle med) og Dirty Three kan også være brukbare referanser til det vi hører, men det er først og fremst Sparklehorse som er den deres nærmeste musikalske slektning (hør ”Saint Augustine” og ”Smelling Medicinal”). Gabriel er ikke fullt så speisa som Mark Linkous, men de deler både den sårbare stemmen og de delikate melodiene, og nå som Johnson også har bygget opp et mer variert og komplekst lydbilde (blant annet med hårfin bruk av samples og elektroniske duppeditter), så blir de mest som to musikalske blodsbrødre å regne.

Det vi får her er 45 minutter med langsomme, stillferdige melodier som pakkes varsomt inn med en vennlig fele, myk steelgitar og døsige rytmer rundt et knitrende bål som sakte blir til aske. Det er bare å legge seg inntil eller bli med de siste gnistene på vei til himmels og knitre sammen med ildfluene i takt med syv-åtte minutter lange hymner som ”New Brookland”, ”Everglades” og ”The Splinter Angelic” – den storslåtte avslutningen er platens høydepunkt. Med de relativt knappe, men velskrevne tekstene er det også rom for lengre instrumentale partier. Som på ”Everglades”, der steelgitaren etterhvert drukner i knitrende støy. Slike grep bidrar heldigvis til at den jevne flyten ikke blir altfor behagelig. For det er velbehag å høre klokkespill-drevne nattasanger som ”Like A Madman” (død og ulykker er et gjennomgående tema, her om ekteparet som blir offer for en gasslekkasje mens de sover) og ”Saint Augustine”. På sistnevnte er det Johnsons majestetiske pianospill som er verd å legge særlig merke til. Welcome, Convalescence har på rekordtid blitt en liten favoritt her på ranchen, og bare klirringen av isbitene i whiskeyglasset får virke forstyrrende når Will Johnson hvisker om savn og sorg, mens bandet klamrer seg til instrumentene som om hver melodi skal være er den siste.

Natalie Merchant: The House Carpenter’s Daughter (Myth America, 2003)
Natalie Merchant har søkt mot folkstilen tidligere, både i 10 000 Maniacs og som soloartist. Men hun har aldri gått så grundig til verks som her. The House Carpenter’s Daughter bærer undertittelen ’A collection of traditional & contemporary folk music’, og bare ved å ta et raskt blikk på låttitlene ser vi at hun denne gangen har gravd både dypt og grundig inn i den amerikanske musikktradisjonens innerste rom.

I denne meget pent utformede utgivelsen gjør hun rede for både prosjektet generelt og om hver låt spesielt. Hun søker ’a true definition of folk music’ og ’the music that define us’. ’Us’ er det anglo-amerikanske folket, men kulturarven deres er jo ikke akkurat særlig fremmed her i Norge heller. Merchants prosjekt dreier seg om å bære denne videre, vise en musikalsk linje og fortellertradisjon som hun hevder gradvis har forsvunnet i takt med blant annet økt urbanisering og sentralisering. Hun ønsker å presentere viser som er en del av ’oss’, som fortsatt sier noe viktig om verden vi lever i og som vi ikke bør glemme – og hun går dermed inn i tradisjonen til folk som Alan Lomax og Ewan MacColl. Når det gjelder den amerikanske folktradisjonen mener jeg den lever godt på en nostalgibølge for tiden, og Merchant står slett ikke alene som kulturverner. Det gjør ikke hennes visjoner mindre verd, og jeg støtter hjertelig hennes kamp for bevaringen av folkesanger, uansett opphav. Når det gjelder oss her hjemme savner jeg noe av det samme glødende engasjementet for vår egen musikalske tradisjon, som gjerne går på bekostning av nettopp den amerikanske, men det temaet får ligge her.

Merchant har skuet vidt for å plukke låter til denne platen, fra The Carter Family, via Fairport Convention til nyere artister som The Horseflies. Hun hevder innledningsvis at det som kjennetegner en folklåt er ’…a song that is universally loved and understood will endure the test of time and become folk music because it has made itself useful to so many of us (…) What they all have in common is that they remind us of our humanity, of what we share’. Det er tydelig at Merchant har et varmt forhold til tradisjonen, og det gjenspeiles på skiva. Dette har blitt en rikholdig samling americana, som fungerer både på egne ben og som som døråpner til enda større skatter.

Stilmessig søker ikke Merchant i særlig grad å bryte med de tradisjonelle versjonene, og de aller fleste låtene fremføres ved hjelp av lap steel, fele, banjo og trekkspill. Lydbildet er likevel moderne og velpolert uten å bli altfor glatt, men fritt for knitter og grus – som advarsel til puristene som forlanger det. Det skaper en behagelig lytteropplevelse.

Det er første halvdel som er best. Åpningen ”Sally Ann” er skrevet av The Horseflies, og Judy Hyman og Richie Stearns fra bandet bidrar på hele skiva med henholdsvis fele og banjo. Visen er som Merchant ganske riktig uttrykker det; ’hauntingly beautiful’, den føres i tradisjonell fortellerstil og feledominansen gir en vag assosiasjon av cajun. De fire etterfølgende låtene er like solide, og viser bredden og variasjonen som finnes under fellesnevneren ’folk’. Her er protestviser (gospelen ”Which Side Are You On?” fra 1947), britiske folkrock (Fairport Conventions ”Crazy Man Michael” fra Liege & Lief), den tradisjonelle mordballaden ”Diver Boy” og religiøse tekster (”Weeping Pilgrim”). Alle holdt stødig på plass av Merchant sterke stemme og enkle, men virkningsfulle instrumentering.

Barnesangen ”Soldier, Soldier” bryter den rolige stemningen som er etablert. ’We’ve taken some liberties with its arrangements’ skriver hun, og har omgjort reglen til seig, elektrisk sumprock. Carter Familys første innspilling ”Bury Me Under The Weeping Willow” (1927) har blitt en munter låvedans. Jeg kan ikke sammenligne alle hennes versjoner med originalene, men ”Down On Penny’s Farm” inspirerte meg til å bla opp Harry Smiths uunnværlige Anthology Of American Folk Music. Opprinnelig spilt inn av The Bently Boys med banjo og gitar, senere lånt av Bob Dylan som omarrangerte den til ”Maggie’s Farm”. Merchant har tatt den spinkle folkvisen og gjort den om til en spretten, rask dansevise som har mer til felles med Dylan enn The Bently Boys.

”Poor Wayfaring Stranger” er kanskje den mest kjente, og finnes i utallige utgaver. Merchant legger seg midt på treet med sin tolkning. Denne personlige favoritten er vanskelig å tukle til, men hun klarer ikke helt å etterlate en personlig signatur som avskjed. Det er litt synd, for med en litt mer storslagen avslutning kunne jeg lettere oversett et par-tre anonyme spor midtveis. Det bør likevel ikke dekke over at Natalie Marchant har gitt ut en plate av dels essensielle kvaliteter.

The Bruces: The War Of The Bruces (Misra, 2002)
Braveheart
Brucene er en stolt del av skotsk historie. Sjefsbruce Robert knuste engelskjævlene ved Bannockburn i 1314 og sammen med broren Edward valset de inn i Irland året etter, riktignok med dødelig utfall for Edwards vedkommende. Alex McManus har sikkert noe skotsk blod rennende i årene, men han er på langt nær like blodtørstig som sine forfedre. Han er mest kjent som medlem i Lambchop, men som The Bruces gir han ut musikk når han selv føler for det. Sist det skjedde var i 1995, da i samarbeid med Simon Joyners Sing Eunuch label. I tillegg til å spille med Lambchop kan man ellers risikere å støte borti mannen i forbindelse med artister som Bright Eyes, Crooked Fingers og Vic Chestnutt. Alle disse skulle dekke feltet som The Bruces beveger seg i, og hvis noen skulle stusse over at han ser ut til å henge mye med folk fra sørstatene og Nebraska, så skyldes vel det at han har bodd i Athens en tid, men nå har pakket sekken og vandret hjem til Omaha.

Kanskje det var på denne turen låtene ble til. The War Of The Bruces er i hvert fall en reise mellom varme sørstater og flate åkerlandskaper, både i tekst og melodi. Det bør bli en blanding av følsomme popmelodier og gnagende americana av sånt. Vår venn blir litt ensom i forhold til Wagner & co, mer intim kan man kanskje si, men kompenserer det med å guffe opp gitarene i større grad. Hjelp har han da også fått fra blant andre Mark Nevers og trompetist Jonathan Marx (begge Lambchop) og Curtiss Pernice (Porn Orchard, Vic Chestnut). Alle låtene er hans egne, med unntak av ”I Wish I Was A Mole In The Ground”. Han burde vel strengt tatt holdt seg til en gammel skotsk melodi, men uansett. På slutten av denne sedate feedback-versjonen får vi utdrag av det som høres ut til å være Bascom Lamar Lunsfords versjon fra 1928.

The Bruces hopper litt fra tue til tue, og det virker som McManus har litt problemer med å bestemme seg for hvor han skal sette seg. Han er jo en god låtskriver, så det blir aldri dårlig, men litt opp og ned må det være lov å si platen er. Det er egentlig best å høre ham på de mørkeste låtene. Som på banjoplukkende ”Two Dogs” og ”Haint Blue” der han uler ensomt mot månen: ’Just find your fears and make them lonely’. ”Hey, Bird” er det beste eksempelet på at McManus er aller best på sine upretensiøse og enkle viser sammen med kassegitaren. (Låten inneholder forøvrig den kostelige linjen: ’Hey, bird, another sunny day for you to fade the fuck away’). I høydepunktposen legger vi dessuten ”After Hours”, hvor banjoen tidvis drukner i overstyrte gitarer.

The War of the Bruces er, om ikke akkurat årets viktigste album, en skive tilhengere av både nevnte band og gjeldende genre bør kjenne til. Og ganske sikkert vil få en viss glede av.

Bjørn Hammershaug

Instrumentale Irrganger: Strange & Wonderful Sounds

Musikk uten vokal, som lar instrumentene skape ordene og bygge setningene. Musikk du selv kan skape dine egne ord av, se dine egne filmer i. Med noen enkeltlåters unntak, dette er et knippe artister som har funnet seg til rette i den ordløse rikdom. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Hør spillelisten 10 Strake: Instrumentalister i WiMP

Mono (Foto: Anders Jensen-Urstad, Wikimedia Commons)

Mono (Foto: Anders Jensen-Urstad)

Mono
På sin vei mot sfæriske luftlag møter Mono stadig hindringer i form av kneisende fjellmassiver, kosmiske krefter yter voldsom motbør. Mono er en tsunami, de skaper vulkanutbrudd og jordskjelv. De ser verden i episke proposjoner, storslåtte landskap avtegnes med kolossal kraft og endeløs melankolsk tristesse. Resultat: Uendelig vakker og uendelig mektig musikk.

You Are There (Temporary Residence, 2006)
You Are There er den japanske kvartettens mest målrettede hittil. Gjennom 6 låter/1 time blir vi med inn i en turbulent verden, fra ”The Flames Beyond The Cold Mountain” til askene som ligger igjen på ”Moonlight” helt til slutt. Lange, majestetiske låter maler de fram, penselen er bred, men hårene er av fineste sort. For Mono har forstått at kvaliteten i deres uttrykk ikke bare hviler på de voldsomme eksplosive partiene, at disse ikke er nok i seg selv. Like mye hviler deres styrke på de skjøreste og mest dvelende partier, ledet an av både tungt draperte strykerarrangementer og klokkende tremolo-gitarer. Akkurat som de tunge utbruddene er medrivende, er disse ’bølgedalene’ mer enn bare transportetapper på vei mot neste topp, de er i seg selv en storslagen reise. Det er kraft i den langsomme byggeprosessen opp mot støypartiene, det blåser mildest talt friskt i utladningene, og det er uunngåelig å ta del i raset når alt ramler sammen, for så å danne en ny form.

You Are There er igjen spilt inn hos Steve Albini, og han har heller ikke denne gang gjort skam på bandet. Albini har sørget for mye åpent rom i produksjonen, og det understreker dynamikken i Monos omgang med soft/loud-effekten. For det er også et faktum at det er i første rekke denne dynamikken som bærer bandet, mer enn direkte musikalsk nybrottsarbeid. Det er derfor en nytelse å følge kvartetten når de av og til bare rolig legger stein på stein, som i det nydelige tittelkuttet, som aldri hverken brytes eller bristes. ”The Remains Of The Day” er platens korteste, en cello-strykende og piano-dryppende måneferd, som ender i ”Moonlight”; 13 minutter med klassisk drama og svovelinferno av episke dimensjoner som rettferdiggjør plateselskapets tagline; ’They’re not heavy like Black Sabbath – they’re heavy like Beethoven.’

Hymn To The Immortal Wind (Temporary Residence, 2009)
Mono markerer de 10 første år med sitt femte studioalbum og en påfølgende verdensturné. I løpet av disse årene har de gradvis rendyrket sin profil, og de har nå funnet en ny location å spenne opp sitt lerret av emosjonelle tårescener, panoramasveip over slagmarken og brutale kamphandlinger i sakte film. Dette er musikk som maler bilder av de store hendelsene i livet, døden og kjærligheten. Mono befatter seg ikke med småplukk.

Hymn To The Immortal Wind er mer en naturlig videreutvikling enn et brudd med tidligere plater, og de ytre effektene stort sett de samme som før: Vemodige gitarlinjer, svulstige arrangementer i majestetisk oppbygning, langsomt voksende med krigerske trommer og kaskader av pompøs lyd inntil de kolliderer med et isberg av støy som vasker alt med seg i et voldsomt klimaks som alene kan strekke seg over flere minutter. Så legger krusningene seg, det stilner, nytt liv skapes.

Denne gangen er kanskje helheten, den episke fortellingen, vel så viktig som den tradisjonelle utløsningen som ligger i en slik ’rigid’ formel. Når utgiveren vektlegger at Mono nå har beveget seg bort fra den klassiske ’soft/loud-dynamikken’ og til mer ’dark/light’, så er det da også en viss sannhet i det. Utbruddene er i hvert fall myket opp med et grandiost orkester som gir bandet et mer klassisk romantisk preg. Det er vanskelig å ikke ble revet med i dramatikken, de rasende stormene (som på ”Pure As Snow” – platens beste – og ”Ashes In The Snow”) eller la seg smelte av de ambisiøst anlagt orkestrerte partiene. De dykker også godt ned i klisjeene, både melodisk og genrebasert, men kommer ut av det. Selv om orkesteret lyder flott, savner jeg likevel den renere lyden fra You Are There. Kvartetten har kraft til nok til å flytte fjell alene, om de ikke i tillegg må dra med seg 25 strykere opp mot toppen.

Explosions In The Sky
Explosions In The Sky fra Austin spiller storslagen og energisk instrumental-rock, med musikalske bånd til både Mogwai og Godspeed You Black Emperor! I motsetning til disse bandenes lefling med større lydbilder, holder de seg til et mer basic uttrykk, ved hjelp av gitar, trommer og bass. Den rullende gitarlyden, marsjerende trommene, dramatiske oppbygningen og voldsomme, lange crescendoer har de til felles. Samt evnen til å skape truende stemninger i det vakre og skjønnhet i det brutale.

Those Who Tell The Truth Shall Die, Those Who Tell The Truth Shall Live Forever (Temporary Residence, 2001)
Thin Red Line
Det er en profetisk stemning over omslaget. Et fly svever over himmelen og kaster lys ned mot en svevende engel, mens teksten ’This plane will crash tomorrow’ slår mot oss inne i coveret. Utgitt i september 2001 og med bandnavnet Explosions In The Sky er silhuettene av tvillingtårnene på Manhattan det eneste som mangler for å gjøre konspirasjonsteoretikerne fornøyde. Men sannelig er det deler av sammenraste tårn over innholdet her også.

Texas-kvartetten debuterte i 2000 med How Strange, Innocence, som kun ble trykket i 300 eks. Those Who Tell The Truth… er heldigvis tatt hånd om av solide Temporary Residence og bør være fullt mulig å anskaffe via din favorittsjappe. Det er den verd, for dette har blitt en majestetisk, vakker og voldsom plate. Når bandet gir fullt øs er det ikke vanskelig å la seg rive med inn i stormkastene. Det viktigste med denne type musikk er like gjerne at partiene i mellom også fungerer. Explosions In The Sky har oppnådd en godt fungerende balanse, der dvelende partier funker som mer enn bare pusterom før helvetes porter skal åpne seg. Filmatisk og episk er flotte ord som kan dekke denne delen av deres spekter. Men også texanerne blir noe forutsigbare, i hvert fall hvis man kjenner litt til uttrykket fra før. Vi aner stort sett hva som skal skje til enhver tid, og bandet hadde ikke tapt på en mer spennende instrumentbruk eller oppbygging, om bare i små doser.

Platen er delt i to deler kalt Die og Live Forever med tre spor i hver bolk. Et nøkkelspor er åpningen av Live Forever: “Have You Passed Through the Night” – som inneholder opptak fra Terence Malicks filmklassiker (han lager bare klassikere) Thin Red Line. Den resignerte voice-over stemmen stiller essensielle spørsmål om krig og ondskap mens bandet forsiktig plukker på gitarene i bakgrunnen, før de lar krigstrommene rulle:

This great evil.
Where’s it come from?
How’d it steal into the world?
What seed, what root did it grow from?
Who’s doin’ this?
Who’s killed us?
Robbin’ us of life and light.
Mockin’ us with the sight of what we might have known.
Does our ruin benefit the earth?
Does it help the grass to grow, the sun to shine?
Is this darkness in you, too?
Have you passed through this night?

Det er slike spørsmål jeg tror Explosions In The Sky ønsker å komme nærmere med sin musikk. Those Who Tell The Truth… kan brukes som et lydspor til bildene av rasende skyskrapere. Det blir et fryktinngytende vakkert skue, som nesten gjør det mulig å høre de lydløse stemmene deres. Der oppe i det fatale flyet.

Grails
Grails er et instrumentalband fra Portland, Oregon sentrert rundt folk fra Norfolk & Western, Peace Harbor, Holy Sons og Jackie O-Motherfucker. De tre første er fine band på det like fine selskapet FILMguerrero. Grails derimot, slipper skiver på etiketten til Neurosis; Neurot, og dermed har vi et noenlunde brukbart krysningspunkt å forholde oss til. De drar seg både mot det melankolsk episke folk-landskapet som kjennetegner artistene på FILMguerrero, men heller også mot et mer eksperimentelt og hardere slowcore/postrock-uttrykk.

Redlight (Neurot, 2004)
Redlight følger i mange av sporene til The Burden Of Hope (2003), de samme folkene er involvert på alle plan og profilen er ikke revolusjonerende endret. Redlight er noe mer kraftfull og utadvendt, og den er noe mer variert i formen. Den tradisjonelle folkemelodien ”Dargai” slår an tonen på melodiøst vis, men det varer ikke lenge før Grails beveger seg ut i mer perifert territorium. På ”The Volunteer” søker de å utforske spenningen mellom stillferdige partier og kraftfulle utblåsninger, en tråd som følges platen ut. Men de foretar også noen krumme svinger underveis, som med ”Worksong” og ”High & Low”. Førstnevnte er en mediterende trip med ekko fra Istanbuls gatesmug, som med sin altfor korte lengde blir stående igjen som ufullstendig. ”High & Low” introduserer harde gitarer Codeine-style, Dirty Three-aktige strykere og langsom twang à la Jackie-O Motherfucker. Igjen er det tilløp til flott musikk, men Grails er for utålmodige, de gir seg ikke tid til å bygge opp låtene lenge nok til at vi blir ordentlig godt kjent med dem. I stedet blir det korte besøk som ikke etterlater varige spor. Mer som umerkelige små hilsener som kan plukkes fram når det føles riktig. Et unntak er syv minutter lange ”Fevers” som er et møte mellom Tortoise og Godspeed, hvor de driver det til et mektig klimaks.

Grails driver sine eksperimenter et sted mellom tungsinnet folkemusikk, improvisasjon, slowcore og post-rock, men Redlight blir ikke stående igjen som den monumentale utgivelsen den kunne blitt. I en velprøvd genre blir den en plate aller mest for den svorne tilhenger.

Burning Off Impurities (Temporary Residence, 2007)
Dette er Grails sitt hittil mest utforskende, oppsøkende – og beste album. Og de har på ingen måte levert slett vare tidligere. Kort tid etter supre Black Tar Prophecies viser de at de psykedeliske vindene ikke har snudd. Gjennom åtte ganske omfattende spor oppsøker de musikalske ytterområder med base i sitt tidligere kjerneområde; instrumental post-rock. Selv om de fremdeles kretser omkring saktegående varianter av genren utføres det her i en forfinet stil og med et åpnere, mer variert sinn enn tidligere. Kort fortalt er Burning Off Impurities farget av både østlig raga, afrikansk trommelomme, spaca jammer, psykedelisk western og freaky krautrock. En titt på videoen til ”More Extinction” (ikke den beste låten, men i lengde den mest naturlige å plukke ut tenker jeg) hinter litt om hvor de har rettet oppmerksomheten: Lynnedslag, meditasjon, Buddah-statuer, pyramider og planeter gis god plass i løpet av de to minuttene videoen varer.

Åpningen ”Soft Temple” passer godt inn i dette bildet, og her introduseres vi for mange av kvalitetene på skiva. Forsiktig twang, illevarslende jungletrommer og en berikende instrumentering. Dette låter slett ikke ulikt Cul de Sac, og deres mange diverse tilnærminger til Morricone, John Fahey og ikke steder østenfor vesten. Tidvis (som på ”Outer Banks”) deler de noe av den samme energiske gnisten til våre egne Salvatore, og i likhet med disse utvider Grails sitt musikalske verdensbilde med krautrocken som utgangspunkt. Dette blir altså ikke datert, snarere en kime til nye utforskninger. Fra det myke tempel tas vi med ned langs Silkeveien (”Silk Rd.”), som etter et par minutters tenning av trylletobakken, åpner seg med både kraft og driv. Noe av det mest positive er hvordan Grails ikke forsvinner helt inn i tåkeheimen, de har stort sett et noenlunde fokusert blikk hele veien. De kan nok sette seg i lotusen og la håret gro (”Drawn Curtains”), men vender alltid tilbake til sporet etter slike korte pustepauser. De klarer både å skape en sammenhengende flyt platen gjennom, og samtidig flytte på grensene for hvordan moderne instrumentalrock kan – og bør – lyde.

Burning Off Impurities pendler fra mektige strømmer til stille dyp, men fraviker aldri den strake kursen mot Nirvana.

Moritz von Oswald Trio: Vertical Ascent (Honest Jons, 2009)
Calypso med Stravinsky
Damon Albarns herlige etikett Honest Jons har spesialisert seg på folk, soul og funk fra Afrika, og slipper alt fra Moondog til Candi Staton, cubanismo fra Kongo på 50-tallet, columbiansk afrobeat og calypso fra Vest-Afrika. Og nå: Tysk tekno. De beskriver selv Vertical Ascent som ’a dream crossing of classic Berlin techno, On-The-Corner Miles Davis, Larry Heard and Can, as at home with calypso as it is Stravinsky.’ Fristende formulert – og hvem andre enn Moritz von Oswald kan stå bak noe sånt?

Den Berlin-baserte tekno-pioneren er en foregangsartist innen krysningspunktet minimalisme og dub. Det var med miksen av Detroit og Karibia han skapte seg et meget innflytelsesrikt navn som Maurizio og Basic Channel (sammen med Mark Ernestus) tidlig på 90-tallet, og definerte med det dub techno-genren. Ernestus er ute av bildet nå, og Moritz von Oswald Trio er Oswald, Max Loderbauer (nsi, Sun Electric) og den finske jazztrommisen Sasu Ripatti (Vladislav Delay).

De tre har klart å framskape en deilig, organisk sfære på platens fire ’spor’ (Patterns 1-4) som hver har sitt distinkte uttrykk. I et repeterende og minimalistisk landskap som gjerne forbindes med det seriøse og stramme, skaper de et luftig landskap med rom for en mer improvisatorisk tilnærming. Moritz von Oswald Trio bærer absolutt hovedmannens signatur slik vi kjenner den fra før, men med Ripattis hjemmelagde slagverk med mye metallisk kling-klang og Loderbauers dryppende synthlyder krysser de over mot både jazzen, funk og moderne komposisjon. Moritz von Oswald kjennes også som en mer enn habil lydtekniker (han jobber blant annet for nettopp Honest Jons), og det rikholdige lydbildet kommer til sin rett i en livesetting som forener studioperfeksjonisme med levende stemning.

Noen har et sted beskrevet Vertical Ascent som lyden av Edgard Varése og Lee Scratch Perry fanget i en romferge. Det er et helt greit bilde å ta med seg inn i denne platen.

Fredrik Ness Sevendal: No Foly Bow (Apartment, 2007)
Reiser med gitar og bue
Fredrik Ness Sevendal er en ganske obskur figur – i et ganske obskurt miljø – med tilhold i hovedstadens undergrunnsscene. Han kan knyttes til miljøet rundt Brugata-kollektivet, og er/har vært involvert i en rekke prosjekter av interessant karakter: DEL, Slowburn og Norwegian Noise Orchestra, for å nevne noen. Han har jobbet særlig mye med makker Per Gisle Galåen og har videre samarbeidet med blant andre Makoto Kawabata (Acid Mothers Temple), Mitsuru Tabata (Zeni Geva) og Bill Wood (1/3 Octave Band). No Foly Bow er hans solodebut under eget navn.

Det er naturlig nok gitaren som står i fokus også denne gangen, men ikke den mest støyende, aggressive varianten. Sevendal vender heller strengene mot mer eksperimentell dronemusikk, american primitive og faktisk norske folketoner. Med fokus på nettopp de norske røttene klarer han å tilføre en egenart i det opptråkkede impro/gitar-landskapet han befinner seg i. Nøkkelsporet heter ”Gamle Gudbrand” og er en 10 minutter lang begravelsesmarsj fra svartedauden med utmagra felespillere og en enslig trommebanker som knakker monotont på alle dørene han passerer som eneste følge. ”Gamle Gudbrand” er et helt nydelig spor som gradvis vokser i intensitet, og går fra å være truende til å bli altoppslukende når gitaren også begynner å glefse fra seg de siste minuttene.

”The Chimney Sweeper” strekker seg også over 10 minutter, og igjen med en del særtrekk som gjelder for mye av denne platen: Betagende improviserte melodier, repetitivt oppbygde mønstre, underliggende støyknotting og feleaktig gnikking. Sevendal forener dimensjoner fra hjemmebakt pop med mer avantgarde-uttrykk og folkbasert improvisasjon. Det gir denne platen minst to solide ben å stå på. Sevendal har en åpenbar forkjærlighet for mange av disse tradisjonene, og han lykkes å forene flere uttrykk med sin naturlige avslappede spillestil. Sjekk ut åpningssporet og tittellåten for en 6 minutter umiddelbar oppsummering av platens kvaliteter; her møtes skograsling, lofi-folkemusikk og slepne droner til en forunderlig suggererende St.Hans-dans i måneskinn.

The Drift
The Drift er en San Francisco-basert gruppe bestående av folk fra blant andre Tarentel og Halifax Pier. De henter inspirasjon fra både post-rocken og jazzen, med islett av dronerock, elektronisk ambient, kraut og dub i en helinstrumental fremføring.

Noumena (Temporary Residence, 2005)
Shhh… peaceful
Min filosofiske dannelse strekker seg ikke særlig langt utenfor Sofies verden, men ’noumena’ er vel et begrep Immanuel Kant gjorde kjent med sin erkjennelsesteori, der han skilte mellom ting slik de fremstår (fenomener) og tingen i seg selv, noumena, eller ’Ding an sich’, grensen for det vi kan erkjenne har noen forklart det som.

Det er kanskje disse yttergrensene The Drift søker, men hva som egentlig er deres filosofiske eller åndelig styrende bakgrunn for å gripe til sådan tunge tenkere for å betegne sitt debutalbum er jeg ikke kapabel til å spekulere i. Men jeg kan kanskje si noe om de konkrete kvalitetene på platen, musikken og lyden som strømmer usynlig ut av den, das Ding an sich. For de er ganske så smukke, de tonene de produserer her. Om ikke Kant skulle holde som indirekte referanse, så legger de selv en intellektuell kapital til sitt virke ved å titulere to låter etter Brian Enos ’oblique card’ serie, og en låt etter forfatteren Italo Calvino (Invisible Cities). Da skulle vel både tanker, litteratur og musikalsk ballast var sikret før man gir seg i kast med den gjeldende plate.

10 minutteren “Gardening, Not Architecture” åpner med noe gnissende, halv-abstrakt elektronikk, inntil et en gitar griper forløsende inn omtrent halvveis, som for å åpne opp skylaget som har dekket for solen. Late rytmer, en sval trompet og vennlige instrumenter legger oss varsomt i en robåt som duver i strandkanten der vi like gjerne kan forbli liggende og døse platen ut. Ganske form- og retningsløs er den, men med et slik post-sommer behag som kler den kolde utgivelsesdatoen godt. Kvarterlange “Invisible Cities” overtar umerkelig med et rullerende bassriff, som The Drift benytter som fundament det meste av låten. Ved hjelp av en følsom hornblåser bygger de her opp en særdeles svømmende sak. De skeier ut i neverland etter cirka fem minutter med et mer støyglasert parti, fremdeles mens den joggende rytmen holder seg i bakgrunnen, inntil det hele tones ned og omtrent bare bølgeskulpene står igjen. Litt for lenge, sådan, men i stedet for å flyte bort på denne måten, gjenvinnes brått den faste formen fra innledningen i et eskalerende tempo. Joda, det hele er riktig så smukt utført.

Det er mye tranceskapende åpne rom på denne platen, og det er ikke til å underslå at The Drift blir vel “drifty” til tider. “Hearts And Flowers”, for eksempel, lider litt under dette. Det er en slik låt som fungerer godt som bakgrunn mens man selv er i drift, men som passiv lytter makter ikke bandet her å skape annet enn behagelige strukturer uten særlig form. Ikke verst bare det, men ikke nødvendigvis stor musikk. Lange “Transatlantic” er mer vellykket. Igjen med en prøvende åpning, der bruken av el-piano understøtter teorien om at The Drift trives særdeles godt som en slags fusion mellom klubbjazz, post-rock og ambient. Etter åtte litt for lange minutter, groover de endelig igjen. Jeg synes nok ikke de utnytter det fulle potensialet som ligger i denne stilen, noe som kan skyldes nettopp de frie formene de legger opp til. Det krever også en viss fasthet, og The Drift har en tendens til å flyte ut i det blå uten at de helt klarer å hente seg inn igjen – eller vise hvor de er på vei. Det er kanskje det som er deres program, og det må sies at alle låtene her har en holdbar kvalitet og et behagelig, om ikke alltid engasjerende uttrykk. På plussiden må også nevnes at de har maktet å gi ut en plate i 2005 hvor postrock-genren fremdeles virker frisk og på en måte… moderne.

Ceiling Sky (Temporary Residence, 2007)
Ceiling Sky består av seks låter, hver på cirka 10 minutter, hentet fra debutsingelen Streets/Nozomi, to spor fra vinylutgaven til Noumena, samt to remikser av Kieran Hebden (Four Tet) og Xian Hakwins (Sybarite). Mye gammelt materiale altså, men her samlet for første gang på en CD som dermed blir å regne som ny for de fleste.

Debutsingelen innspilt i desember 2004 gir klare føringer for bandets senere virksomhet og står som de aller mest verdifulle stykkene. “Streets” presenterer oss for den utadvendte, ‘dansbare’ siden av bandet; funky, svett og tettpakket jazzrock der harde gitarer smeltes sammen med følsomt trompetspill. “Nozomi” viser bandets mørkere egenskaper; dvelende og atmosfærisk tegner denne musikken storslagne bilder med detaljert penn.

Tittelsporet på debutplaten ble av en eller annen grunn utelatt, muligens på grunn av tiden (13 minutter), men her står både denne og “For Grace And Stars” som repeterende og langsomt utviklende låter som kanskje kan være noe å vanskelig bryne seg på. De avdekker i hvert fall bandets fremste utfordring: å skape tilstrekkelig med spenning og utvikling når låtene strekker seg over timinuttersmerket. Av og til er musikk som bare fyller et lite tomrom i hjernen akkurat det man trenger, og det er en stilfull eleganse over The Drift som her kommer til sin fulle rett.

California-bandet har overlatt to av sine låter for en liten overhaling til et par nære musikalske slektninger (utgitt som rmxs, 2007). Kieran Hebden har lang erfaring med den type jobbing, og tar for seg “Gardening, Not Architecture”, det flotte åpningssporet på Noumena. Hebden gir den et strammere uttrykk og mer tettpakket beat, med et snev av elektronisk dissonans som fungerer helt fint. Han vender blikket litt bort fra 70-tallets fusion og behandler låten med moderne briller. Sybarite mikser “Invisible Cities”, kanskje det beste sporet på Noumena, og har gitt den et mer klaustrofobisk, innestengt uttrykk. Ikke revolusjonerende på noe vis, men en hederlig tolkning.

The Drift kler låter som strekker seg mer ut i tid enn det en vanlig plate kan tillate. De har en så innarbeidet og solid grunnstamme at det kunne vært artig å hørt dem i par med enda friere blåsere i fremtiden; hva med Ken Vandermark eller Robert Mazurek?

Parlour
Tim Furnish har vært en del av Louisvilles meget oppegående rockescene i årevis, enten det har vært med sitt eget Cerebellum eller i bakgrunnen til folk som David Pajos Aerial M og The For Carnation. Hans røtter strekker seg fra Slint til Matmos, fra art-rock til electronica. Sammen med sin bror Simon og medlemmer fra Crain har han dannet bandet Parlour, hvor han spiller gitar, bass og ulike former for keyboards.

Octopus Off-Broadway (Temporary Residence, 2002)
Åtte armer, en hjerne
Octopus Off-Broadway er en avslappende og vennlig instrumentalskive, både dronebasert og med heftig grooves, alltid stemningsskapende og behagelig å høre på. Partier kan minne om Tristeza og Mogwai (tidlig i oppbyggingsfasen, da Parlour ikke gir seg hen til støy av noe særlig grad) og ut til Stars Of The Lid. Parlour beveger seg mer i sfæriske og synthbaserte retninger, som på kvarterlange ”The Living Beginning” som munner ut i et statisk sort hull.

De mest groovy delene er best, og har en viss likhet med krautrocken, særlig Can rundt Future Days/Ege Bamyasi og nyere post-rock. Det glimrende åpningssporet ”Stipendlax” er en slik, med repeterende synthparti, sugende tromme/bass (Todd Hancock og Connor Bell) og en melodisk, klar gitarlyd. Det danner en hypnotisk suggererende låt som blir riktig så mektig etter hvert. Enda mer drivende er ”Aflipperput” med herlig blanding av tangenter og en stødig rytmeseksjon. Disse virkemidlene viser seg å være gjennomgående for Parlours uttrykk, og selv om det hele tiden er nydelig lytting, blir de gjerne noe stillestående, og jeg tar meg i å forvente at det bør skje noe mer utover deres drømmerier av new age-møter-prog, uten å få det oppfylt. Furnish dykker heller dypere inn i sin electro-octopization, og danner kaleidoskopiske teksturer og stemninger ved hjelp av lag på lag med keyboards.

Tim Furnish og Parlour har brukt fire år på å fullføre denne platen, låtene er skrevet mellom 1996-2000, og hovedsakelig spilt inn i Paul Oldhams studio i Kentucky. Det har ikke blitt en definitiv utgivelse, og til sammenligning er nok Do Make Say Think, Aerial M og The For Carnation fortsatt å foretrekke hvis man må velge blant den typen musikk. Men ja takk og begge deler, Octopus Off-Broadway er et første skritt i retning av å tilhøre den innerste sirkel.

Googler (Temporary Residence, 2002)
Bare få måneder etter debuten slipper Parlour sin andre fullengder for året. Igjen er det opptak fra de siste fire-fem årene Louisville-blekkspruten Tim Furnish og hans seks kompanjonger nå endelig har gitt ut. Googler består av to spor hver fra årene 1997-1999, fra hjemmeopptakene fra ’97 til de to nyeste, ”Jololinine” og ”Over The Under”, som er tatt opp sammen med Paul Oldham i Rove Studios.

For de som i likhet med undertegnede fant behersket glede i Octopus Off-Broadway er det godt å kunne melde at Googler er hakket mer muskuløs, med enda mer vekt på bandets groovy sider. Parlour spiller fortsatt meditativ instrumentalrock med gitar, bass, trommer og keyboards som viktigste våpen, men de seks låtene (fordelt over 40 minutter) er generelt mer poengterte, hvassere og mer kontante i avleveringen enn tilfellet var på Octopus. Parlour baserer seg på de suggestive trekkene fra krautrocken, men inkluderer snev av electronica og mathrock. Særlig heftige – om ikke så overvettes spennende – er de dansbare hypnosene ”Distractor” og ”Over The Under”, som bør gjøre Parlour til et naturlig referansepunkt for alle som heier på band mellom Slint og Tortoise. På ”Hop Pife” og avslutningspartiet til ”Regulkfro Reel” presenteres vi et mer elektronisk rettet uttrykk nærmere Aphex Twin og Boards Of Canada. Med sine dunkle bakgrunnsrytmer, skumle effekter og hypnotiserende klokkespill gis ”Hop Pife” et aldri så lite skrekkfilmpreg. Det er likevel avslutningen ”Svrendikditement” som er platens virkelige koloss, hvor rytmikken kuttes opp stimulerende i forstyrrende støydoser med en slakterkniv.

Nå har Tim Furnish og Parlour vist noe av hva de er gode for, uten at de tilsynelatende har fordypet seg i én bestemt retning. Det medfører et noe variert resultat, og hvis de hadde samlet årets to plater til en – bestående utelukkende av mine favoritter selvsagt – så hadde det blitt en kanonskive. I stedet har Parlour gitt ut to brukbare album i løpet av en høst, og bare det er jo mer enn de fleste kan drømme om.

Rangda: False Flag (Drag City, 2010)
Rangda er en ’supertrio’, bestående av Ben Chasny (Six Organs Of Admittance, Comets On Fire) og Richard Bishop (Sun City Girls) på gitarer og med blekkspruten Chris Corsano (Dimension X, Sunburned Hand Of The Man) på trommer. Et herlig lag det er tillatt å forvente seg det uforutsigbare fra.

Det er da heller ikke konvensjonell rock de byr på. De seks låtene, inkludert en kvarterlang reise titulert ”Plain Of Jars”, er viet improvisasjonsvillig instrumentalrock der de drevne musikerne får boltre seg relativt fritt. I hendene på yngre, mer ivrige krefter kunne dette blitt en salig røre av syrete drodlerier, men våre herrer drar det hele relativt edruelig i havn. False Flag byr ikke på så mye nytt i så måte, men jeg faller særlig for måten de kombinerer tøylesløs støyrock (”Waldorf Hysteria”, ”Serrated Edges”, ”Fist Family”) med mer okkult visdom (”Bull Lore”, platens fineste) og langtrukne linjer slik de tegner opp på ”Sarcophagi” (også et vakkert høydepunkt) og nevnte ”Plain Of Jars”. False Flag er et samarbeid som trekker ut det beste fra de nevnte gentlemen, så vel som den innbyr til nye musikalske opplevelser.

Rumah Sakit: Obscured By Clowns (Temporary Residence, 2002)
Et band som kaller seg noe så håpløst som Rumah Sakit (det betyr visst ’sykehus’ på indonesisk) og som parodierer tittelen på sin andre skive fra et ujevnt Pink Floyd-album kan vekke en viss skepsis, den rare, stygge dukken som pryder omslaget er vel heller ikke et stort salgstriks. Det er veldig synd hvis slike bagateller medfører at denne forsvinner helt i glemselen, Obscured By Clowns er nemlig en meget bra plate.

Enkelte vil kanskje dra kjensel på navnet til bassist Kenseth Thibideau, som også driver med dronebandet Tarantel og det eksperimentelle prosjektet Howard Hello fra hjembyen San Fransisco. De mange navnevekslingene sier da også noe om at han beveger seg over store musikalske flater, uten altfor tett musikalsk tilknytning til hverandre.

Rumah Sakit er et instrumentalband som hovedsakelig benytter tradisjonell instrumentering, det vil si bass, to gitarer og trommer. Uten vokal som senter vektlegges samspillet og dynamikken mellom musikerne i enda større grad, og Rumah Sakit har forstått nødvendigheten av utnytte dette. Det er naturlig å sammenligne med Don Caballero, som hadde noe av den samme evnen til å utnytte spenningen som finnes i en slik line-up. De viste også at det kun er fantasien som setter grenser for hvor bra resultatet til slutt blir. Rumah Sakit har krydret sitt uttrykk med en krysning av Tortoise og deres frie, jazz-influerte tilnærminger og en tyngre, 70-talls prog-relatert stil. Det sikrer kontinuerlig variasjon platen gjennom.

Mye av æren for dette har blitt så vellykket ligger i Thibidieaus varierte basspill og ikke minst i Jeff Shannons konstante, og tidvis voldsomme arbeid bak trommesettet. De to gitaristene får likevel god plass til å boltre seg mellom rytmeseksjonen, og sammen beveger John Baez og Mitch Cheney seg fra vakkert melodiøst samspill, til mer voldsomme og utagerende dueller. Bandet blåser en del av seg i den brutale introen ”Hello Beginning…”, mens de på spor som ”New Underwear Dance” og det ti minutter lange tittelsporet veksler mellom rolige, søkende partier og mer kontant og støyfull rock gjennom plutselige taktskifter og rytmebrudd.

En annen fordel med instrumentalband er selvfølgelig at de står noe friere til å finne på kreative låttitler, og ”No One Likes A Grumpy Cripple” og Devo-hyllesten ”Are We Not Serious? We Are Rumah Sakit!” viser et band som kanskje ikke tar seg selv altfor høytidelig. Ikke verst bare det i en genre som ikke akkurat er preget av for mye humor – når så du et post-rock band smile sist?

Snöleoparden: Snöleoparden (Rump, 2008)
Uncia uncia på Himmelbjerget
Snöleoparden er et sjeldent vesen, ikke bare i våre trakter, men også i dens naturlige habitat. En sky einstøing som ikke menger seg med mennesker i tide og utide, og som først ble grundig filmet i forbindelse med BBC sin fantastiske serie om planeten vår. Den serien anbefales i samme slengen, gjerne med denne musikken som akkompagnement.

Den danske arten av rasen er også en sjelden sak. Dette er ikke musikk vi først og fremst forbinder med vårt naboland – eller vårt eget for den saks skyld. Hovedmann heter Jonas Stampe, og han er litt av en vagabond, både personlig og musikalsk. Hans ferder har gått til Marokko, og i leopardens fotspor; India og Pakistan. I India gikk han i sitarlære hos Ravi Shankar, som han senere har turnert med, så det er nok en oppriktig interesse som ligger bak det som nå har blitt leopardens debutplate.

Det åpne verdenskartet brettes ut i all tydelighet, med xylofon-dans, dansk barnesang, østlig raga, far out psykedelia, elektronisk plingplong, støy og pakistansk folkemusikk som noen av måltidene på dette smorgasbordet av en plate. Vi blir mette etter tre kvarter, men ikke forspiste. Det skyldes særlig at Stampe aldri slipper sitt lekne vesen. Det er et slags uhøytidelig smil over hele denne jordomseilingen, og ikke minst en naturlig varme som brer seg over alle sporene. Det er lett å bli glad i denne. Snöleoparden unngår å tråkke i de verste new age-fellene, men fremstår som et musikalsk kompass og mental reiseguide på sitt beste – og som nok en psykdelisk frifolker på sitt jevne.

Han bruker stort sett hjemmelagde instrumenter og ’reel-to-reel tape recorders and guitar pedals’ og det kan kanskje bidra til å forklare hvorfor uttrykket har noe av det samme sjarmerende og skeive uttrykket som for eksempel hos Kongos Konono No.1.

Sub Oslo: Dubs In The Key Of Life (Glitterhouse, 2000)
Stratosfærisk penetrasjon & Denton dreadlocks
Dub? Man forventer da ikke den slags fra universitetsbyen Denton, Texas. Dubs In The Key Of Life er en drøy times reise langt inn i spliff-land, og når man først er kommet dit er det ikke lett å komme ut igjen. Dette er septetten med det fine navnet sitt debutalbum, opprinnelig utgitt i 2000, men denne europeiske utgaven er fra 2002. Dub er det uansett, med alle kjennetegn intakt. Det er dog en variasjon her som sprenger de opprinnelige jamaicanske rammene. Tenk de dype basslinjene til Bill Laswell og King Tubbys ekko-o-o i møte med Poles elektroniske minimalisme krysset med psykedeliske tilslag fra 70-tallets kraut/spacerock, ambient og frittenkende bruk av piano, synther, slidegitar, mandolin og svevende effekter.

”Stratospheric Penetration” holder akkurat hva tittelen lover. Den dype rumlende bassen skaper vibrasjoner som varer hele natten lang, mens boblende lyder stiger opp fra gulvet og hallusinogene klanger legger seg som et tåketeppe over rommet sammen med mystiske lyder. Etter ti minutter med dette er vi penetrert myke, og klare for å synke inn i fortsettelsen. ”Celestial Dub” starter med et enkelt gitarparti som raskt forsvinner i mer psykedeliske toner med Brandan Uribes følsomme fløytespill og broder Alan Uribes tangenter, mens den dype bassen driver ufortrødent med spacelydene som til stadighet kommer på besøk. ”Celestial Dub” er platens utsvevende spor, og det som mest av alt hensetter oss i drømmetilstand. ”Melafrica” vekker oss med sine skarpe, astrale keyboards som suser rundtforbi. Selv om rytmen holdes steady mangler ”Melafrica” noe av den naturlige, evige flyten som preger de andre sporene, den blir litt for trippy for min dub-trip. De tre siste sporene – og den siste halvtimen (som om tiden spiller noen som helst rolle) er en sammenhengende flowmotion fra de gale professorene. Fra den dramatiske og repeterende pianointroen på ”Reel To Reel Dub”, via ”Mi Familia Re-Dub” hvor pianisten kjemper alene mot en seig rytme, ender vi til slutt i svevende ”Washes Of Dub” som vasker oss ned til jorden igjen en halv evighet senere. Lykkelige, svimle, mens vi kaster på dreadsen som ikke er der.

Det heter seg at Sub Oslo fremfører disse ti-minutterne i dobbelt så lange versjoner fra scenen i show som varer opp til tre timer. Måtte de snart lande i byen de er navngitt etter.

Sabers: Specter (Neurot, 2003)
Åndemaning
Jeff Conway og Charlie Hines utgjør duoen Sabers, og de har holdt det gående siden begynnelsen av 90-tallet da de begynte å spille sammen i studentbyen Lawrence, Kansas. Etterhvert fant de veien til New York City, og i november 2002 spilte de inn sitt første album sammen med den anerkjente produsenten Martin Bisi (som i en årrekke har bidratt på plater med artister som Sonic Youth, Swans, Foetus, Derek Bailey, U.S. Maple.

Spectre består av fire lange komposisjoner med eksperimentell mørk ambient/industriell noise. I god Neurot-tradisjon er dette musikk som egner seg både som tapet for dine drømmer og som en vrengt illusjon av våken tilstand. Gjennom langsomme soniske bølger av gitar og trommer, loops og merksnodige feltopptak kjørt gjennom effektbokser og pedaler utenfor vanlig fatteevne, skaper Sabers en mildt sagt trykket og foruroligende stemning. Det er mye bevegelse i duoens tette lydbilde, som i stor grad er bygget opp rundt trommer og gitar. En konstant tilførsel av flere lag med udefinerbare lyder gjør at de aldri blir statiske, samtidig som de holder tilbake og sjelden slipper fri den kraften som de holder i tømmene. ”Loess Kindchen” åpner med en undervannsferd av knirkende klaging og murrende gitarer, med en tempodreining etter fem minutter drevet fram av en enslig hurtig-dunkende tromme. Den relativt rolige starten etterfølges av 10 minutter monstrøse ”Golden Green”. Vi er på overflaten for et øyeblikk, med noe som minner om uskyldig fugleknitter. Men allerede etter et par minutter dras vi atter ned til dypere farvann. Stygge pulserende støyutbrudd skjærer inn mellom den rituelle rytmikken, og når trommene for alvor møter feedbacken etter seks minutter er det med et tungt gufs av Earth eller Sunn O))), for så å sakte tones ned igjen til utgangspunktet. ”Lion Pose” introduserer en mer oppjaget jazza rytme som leker seg oppå den konstante lavaen av urolig støy og feedback. Klimaks søkes i ”Emeritus”, en 11 minutter lang sonisk oppdagelsesferd inn i en jungel av krigerske indianerstammer så vel som et moderne høyteknologisk samfunn på randen av kollaps.

Disse 40 minuttene med vakker uhygge anbefales ikke i første rekke den fintfølende og lettskremte, men platen egner seg for både åndemaning og lettere angstfremkallelse.

Sagor & Swing: Orgelplaneten (Häpna, 2004)
…og så fløy uglene sin vei…
Sagor & Swing har i løpet av sine foregående plater etablert seg som et av Sveriges mest særegne folkband. Enkle skogstoner dypt tegnet av Eric Malmbergs orgel (som han overtok etter 70-talls organisten Bo Hansson, mannen bak Lord Of The Rings) og Ulf Möllers lette trommespill. Siden vakre Orgelfärger (1999) har de ytterligere utforsket dette konseptet innen samme form, men mot ulike retninger.

Med Orgelplaneten kikker duoen ut av stugan i Dalarna, og de ser både alpelandskap, 70-talls prog/electronica og sirkus & skoj. De har utvidet instrumenteringen ved å hente frem Moog og trekkspill, og de har skrudd opp både tempo og energi. Det tunge, pustende orgelet er erstattet med mer pipende synth-lyder og popcorn-effekter (Gershon Kingsley, Jean-Jacques Perrey). Den rolige stemningen av endeløse nordiske skoger, duften av kvae, gran og furu tas med inn på bygdelokalet cirka 1971, for en siste dans. Bursdagen til Henrik skal feires serru, fram med dragspelet kal, og alle drikker orgelbrus og swinger seg lystig inn i kvelden. Men trekkspillet drukner snart i mer moderne lyder fra Malmbergs Moog, og det er en tendens de skal holde på utover. Lydene på ”Äventyr i Alperna” og ”8-Bitarspolkan” virker nok noe unaturlig for folket, noen vil nok undre seg over reggae-rytmene på ”Smedjebacken By Night” og ”Bora Bora”, og begrep som ”Distro” og ”Postmodernism” er trolig fremmede. Men gjemt under denne ’nye’ innpakningen ligger fremdeles klangen av gjenkjennelige folkviser, selv om Ulf Möller bytter ut sine jazzige visper med stikker, orgelet moderniseres og Sagor & Swing beveger seg mot mer space-age exotica.

Esmerine: Aurora (Madrona, 2005)
Behov for mer stemningsskapende gråværstoner som legger seg som regndråper på frontruten en uggen morgen? Savner du ytterligere en bekreftelse på at sommeren er laget av frost og sølepyttene er endeløst dype? Trenger du noe bakgrunnsmusikk til videopptakene fra den nedlagte fabrikktomten nede ved elva? Ønsk Esmerine velkommen.

Jada, vi flytter oss igjen til Montreal. Byen avler slike sepia-tonede prosjekter som kaniner i parringstiden. Det er allerede mange år siden Godspeed You! Black Emperors nakkehårsreisende kombinasjon av rock og klassisk fikk rockefolket til plutselig å digge episke kombinasjoner av cello, fele og gitar. Kretsen herfra har i årenes løp vist seg å være særs villige til å prøve ut ulike kombinasjoner med forskjellig navn. Et av de mindre omtalte er Esmerine, som består av cellist Beckie Foon og trommis Bruce Cawdron. De to har tilsammen en bred CV, som inkluderer navn som blant andre GY!BE, A Silver Mt. Zion og Set Fire To Flames. Med seg har de denne gang folk fra Hrsta, Jackie O-Motherfucker og Harris Newman.

Aurora er Esmerines andre plate, og det er et stykke musikk der detaljene spiller en viktig rolle. Lydbildet domineres av Foons cello, men det er mye skummel lusking rundt hennes bue, der piano, klokkespill og marimba er noe av det som kan høres. Over en tredel er samlet under tittelen ”Histories Repeating As One Thousand Hearts Mend” (16:47), som også er den mest vellykkede komposisjonen. Dens rytmiske underlag skaper trolske skygger med orientalske trekk, der samspillet mellom celloen og den klokkende marimbaen sammen bygges opp fra tunge droner til en pulserende hypnose. ”Histories Repeating…” er et besnærende stykke. På ”Why She Swallows Bullets And Stones” er det en foruroligende pianomelodi som spiller opp mot celloens triste toner, og igjen skapes falmede bilder av fallende blader, avskjed og savn. Disse to kuttene e platens beste. ”Ebb Tide, Spring Tide…” er i første rekke en sammensetning av bjeller i ulike tonearter, mens ”Mados” er en kort og ganske intens seanse med strykere.

Esmerine forsøker ikke å bygge opp mektige crescendoer (åpningskuttet blir riktignok ganske så punchy etter hvert) eller drukne seg i en malstrøm av støy. Duoen holder seg til en mer abstrakt og sober stil, og med tilnærmet totalt fravær av elektrisitet og trommer kan Aurora like gjerne plasseres i delen for ’moderne komposisjon’ som ’rock’ i platesamlingen.

Hans-Joachim Roedelius & Tim Story: Inlandish (Grönland, 2008)
Inlandish Empire
Sist vi hørte fra disse to herrene var det med det særs behagelige prosjektet Lunz. Med Inlandish vender de tilbake til med en plate fylt av gripende vakker musikk, poetiske og atmosfæriske stemninger i det som er et følsomt møte et sted mellom akustisk ambient og ny-klassisk elektronika.

Tyske Roedelius har rukket å bli noe sånt som 73 år gammel, og hvis han i det hele tatt ser seg tilbake kan han skue attende på innovative enheter som Cluster og Harmonia, foregangsband innen utviklingen av moderne elektronisk musikk. Tim Story er en ’elev’ av Roedelius, amerikansk komponist for sine verker mellom orkestrert akustisk og elektronisk musikk. Han er sitert på å være inspirert av Erik Satie og Claude Debussy, men også Bartok, Arvo Pärt, Miles Davis, Coltrane, Steve Reich, Can – og Cluster. Story møtte sitt forbilde, Roedelius, allerede tidlig på 80-tallet, og de to har holdt kontakten siden.

Det er umiddelbart en stor kjellerlem som slamres vidåpen mens alle varsellamper blinker og røde flagg veiver fare bare vi i det hele tatt begynner å nærme oss soft klassisk musikk med en touch dundyner av synth. Her er veien skrekkelig kort fra sinnsutvidende avslapning til smooth muzak som stinker Old spice og solnedgang på stranda. Roedelius og Story ser dette, og redder seg trygt i havn uten så mye som å anstrenge en muskel. De vet hva som kreves for å styre unna. Story har da også sitert Charles Ives på at ’beauty in music is too often confused with something that lets the ears lie back in an easy chair’. Dette er noe av essensen til Inlandish, som ikke bare er musikk som flyter medstrøms, dette er ikke bare støttetoner til ryggputen. Det hersker også en følelse av noe ukomfortabelt over materialet, en sonisk utrygghet eller i det minste et slør av mystikk som forstyrrer den perfekte overflaten og som gir platen ekstra nerve. Men det momentet skal ikke overdrives, dette er vakker musikk, skapt og egnet kanskje først og fremst for å behage, men den gjør så uten å bli tacky.

Det er også interessant å studere musikken nøyere, der den beveger seg et sted mellom det elektroniske og det akustiske, uten at det er helt gitt å si hva som er hva. Grunnlaget for Inlandish ble skapt i Tim Storys Ohio-studio, der Roedelius i løpet av få dager la ned enkle, repeterende og minimalistiske pianolinjer som Story så kunne leke seg videre med. Det tok ham fem måneder å vri og vende til det uttrykket han ønsket.

Som platecoveret indikerer er dette musikk som tar oss med opp til værs, over skydottene og hverdagens stræv og inn i en ’annen verden’. Bare de litt unødvendige beatsene helt på slutten minner om at vi fremdeles er en del av jorden.

Japancakes: The Sleepy Strange (Kindercore, 2001)
Country roads, take me far away…
Med sete i college-byen Athens, Georgia har Eric Berg bedrevet sine musikalske eksperimenter i lengre tid, og med Japancakes har han anlagt et løselig band til å fullføre sine visjoner. Slik det høres ut på plate går de ut på å finne den perfekte balansen mellom repetisjon og variasjon innen et begrenset tema eller en tone, en tankegang som ikke er fremmed for venner av krautrockband som Neu! og Can. I en fullt ut instrumental setting, gis det plass for både strykere og tradisjonelle rockeinstrumenter, organisk og elektrisk om hverandre. Selve kjennemerket og styrken til Japancakes er likevel den fremtredende steelgitaren som skaper flyt, melodi og pur skjønnhet. Er det mulig å tenke seg Lambchops elegante post-country forent med Godspeed You Black Emperors vakre, apokalyptiske hymner, så har man en viss anelse om hva som skjer her. Den i denne sammenhengen uvante bruken av et instrument med dårlig omdømme, gir platen ikke bare et snev av country & western, men også av psykedeliske overtoner, en drømmetilstand. Country & eastern.

Lykkekakene forsøker seg også med hell med andre varianter. I ”Vanishing Point” toner de ned til en minimalistisk, ambient stil som snytt ut av Brian Enos Apollo-plate. På ”Vinyl Fever” er steelgitaren lagt helt vekk, og det åpnes for en mørkere rytmikk. Det er denne variasjonen som hever The Sleepy Strange fra å ende opp i en glemt post-rock avdeling, til å bli en god følgesvenn inn i det nye årtusen.

Landing: Brocade (Strange Attractors Audio House, 2005)
Mandarindrømmer
Landing har fått et ganske kredibelt navn innen stiler med rare merkelapper som space-gaze, drømmecore og ambient synthpop. De er lite trofaste til sine plateselskap, og har gitt ut både på kvalitetsetiketter som Music Fellowship, BaDaBing og K, men er nå tilbake hos Strange Attractors Audio House.

Geografisk har de også flyttet på seg, fra opprinnelige Provo, Utah, har de nå base i Connecticut, men kjernen i bandet har hele tiden vært Aaron og Adrienne Snow. De deler mormoner-bakgrunnen med Low, og også en viss felles referanseramme i band som Slowdive, Windy & Carl og Mojave 3. Men Landing er mer orientert mot spaca ambient og synth/droner. Etter å ha hørt på noen av Tangerine Dreams medio 70-talls skiver den senere tid, var det ikke vanskelig å trekke paralleller til det vi serveres på Brocade. Ei heller var det overraskende å plutselig oppdage at nye medlem Peter Baumann faktisk har en fortid i Tangerine Dream.

Over de fem låtene presenteres musikk fra et ganske vidt spekter. 8 minutter lange ”Loft” jogger oss i møte med groovy kraut på en repeterende bunn med spaca topping. Med unntak av en liten kraftjustering cirka halvveis viser bandet evnen til tålmodig suggesjon mer enn viljen til å bryte ut av sin egen hypnose. Det er for så vidt gjennomgående på hele albumet. På spor to, 11 minutter lange ”Yon”, benytter de denne evnen i et mer ambient stykke musikk ved å legge bort rytmestikkene og gjemme gitarene. I denne mer minimalistiske settingen lykkes Landing i å male frem det drømmende eventyrland av regnbueaktig new age slik coveret indikerer. Platens beste spor er ”Spiral Arms”, i hvert fall for den som foretrekker noe mer gitar, med varsomt akustisk gitarspill og e-bow/feedback-droner dannes grunnlaget for en psykedelisk romreise av uendelig karakter.

Korte ”How To Be Clean” rokker opp i den bedagelige sfæren, som en mer tradisjonell shogeaze-låt, som også har den genreriktige tilbaketrukne vokalen på plass, samt de tette gitarvegger som trekker mer mot Spiritualized og Spacemen 3. På over 17 minutter lange ”Music For Three Synthesizers” returnerer de tilbake til tangent-minimalismen fra ”Yon”, som i langsomt sammenvevde mønstre og på rullende bølger luller oss la-la langt inn i tåkeheimen.

Amber Asylum: Frozen In Amber (Neurot, 1996)
Hjernen og drivkraften bak Amber Asylum heter Kris Force, vokalist, multi-instrumentalist og komponist. Force har tidligere jobbet med Neurosis og Swans, mens Amber Asylum i mange år har vært hennes egen neo-klassiske ambient/eksperimentelle boltreplass. Fiolin, cello, klarinett og diverse (u)lyder av analoge synther og keyboards benyttes til å skape en form for kammertoner som ikke er helt ulikt Kronos Quartet, Rachel’s eller Threnody Ensemble. Frozen In Amber var Amber Asylums første plate, som nå er restaurert og nyutgitt til glede for allmennheten.

Den åpner med 10-minutter lange og dramatiske ”Volcano Suite”, og den første halvdelen vies utelukkende slike rene klassiske stykker med mørke strømninger. Uten særlig bruk av rytmeinstrumenter eller gitarer domineres mye av Forces fiolin, men hun har også med seg blant andre Martha Burns (cello) og John Oberon (keyboards) på de tre første kuttene, og Heather Sneider (klarinett) på eventyraktige ”Heckle And Jeckle” (selv om jeg ikke umiddelbart forstår linken til de to legendariske tegnefilm-skjærene).

Den galante instrumenteringen er ikke ment for den gjengse nyttårskonsert-seer, til det henger melankolien og tristessen for tykt utenpå. Dette er musikk som egner seg for filmscener der kamera langsomt zoomer inn i en regntung natt, fra skogen og opp på fjelltoppen hvor det står et gammelt slott, inn gjennom vinduet til et soverom der stearinlysene blafrer og kampen mellom det gode og det onde snart vil finne sted. På ”Journey To The Sleepy Water” tas vi med ned til De Dødes Tjern, med en forlokkende sirene som lokker på oss mens truende lyder skraper i skogbrynet. For her og på ”Aurora” brytes den ellers vokalløse platen, og Kris Force gir oss et inntrykk av sin berømte sopran. Førstnevnte i form av tekstløs messing, mens ”Aurora” er et helt sakralt øyeblikk der Force synger passende drømmeaktige linjer som: ’I dreamt a dream, so did I…’

Ikke upassende er platens eneste coverlåt en sprakende utgave av Bachs ”Ave Maria”. Med viten om at Amber Asylum senere spilte inn sin versjon av Black Sabbaths låt av samme navn, sier vel det noe om det musikalske vidvinkelsynet til Kris Force. Utover bygger hun dessuten ned dominansen av strykere og blåsere, og særlig takket være de tre siste bonussporene heller hun det siste kvarteret over i ren ambient/drone som svever mer uhindret ut av høyttalerne og klistrer seg til vegger og tak sammen med restene av nakkehårene mine. Slik beveger platen seg fra de dunkle ballsaler til et evig mørke i løpet av 60 minutter. Dette er gotisk kammercore for den smakfulle og tålmodige lytter.

Concentrick: Lucid Dreaming (Emperor Jones, 2002)
Når Tim Green ikke rocker med band som Nation Of Ulysses eller The Fucking Champs, produserer plater for Pleasure Forever, Melvins eller Unwound, da setter han seg godt tilbake, kobler ut omverdenen og skaper sine helt egne, drømmende toner. Under artistnavnet Concentrick har multi-instrumentalisten ikke gjort seg altfor bemerket med sine tidligere album. Dette er nærmest for et soloprosjekt å regne, der Green selv spiller gitar, piano, perkusjon, mellotron, samt en haug med ulike keyboards/synther. Lucid Dreaming, hans tredje, består av ni komposisjoner unnfanget i Olympia og San Fransisco i perioden 1993-2001.

Han legger lista farlig høyt med åpningssporet ”Lucid Moments”, som er noen av de vakreste minuttene man kan tenke seg. Ved hjelp av en enkel melodi, piano og Sarah Weiners cello lulles det frem ambiente toner av innsmigrende og melodiøs art. Etter denne nesten folk-lignende åpningen viser det seg raskt at selv om Lucid Dreaming er en ambient drømmeplate, dreier den inn i et mer spaca landskap enn det vi innledningsvis blir forledet til å tro (eller håpe). Således veksles det mellom Kraftwerks robotsynther, Tangerine Dreams sorte hull, Brian Enos måneferder og Angelo Badalamentis skumle nattstemninger. En fin blanding av dvelende ambient og 70-talls inspirert synth/new age har dette blitt, skjønt Lucid Dreaming ikke klarer å etterlate like dype spor som de nevnte artistene. Best blir det når Green samarbeider tettest med Weiner og fløytisten Lorraine Rath (”Listen Darkly”) eller på de mørkeste dronelåtene, ikke minst platens finale, lange ”Sometimes The Sun Rises” hvor de mest dominerende synthene får lov til å hvile litt. Dette er en god start for den som ønsker å prøve seg på Concentrick, selv om skiva bærer litt for mye preg av å være spilt inn i et tidsspenn på åtte år.

Fridge: Happiness (Domino, 2001)
Fridge gjør det litt enklere for lytteren på sin fjerde skive. I stedet for å gi titlene hippe eller kryptiske navn, så sier de rett ut hva vi får. Låt 1 er således navngitt ”Melodica And Trombone” – og ganske riktig: De seks første minuttene på Happiness er konstruert hovedsakelig ved hjelp av disse to instrumentene. Melodica og trombone er to instrumenter som står fint til hverandre, og her benyttes de til å skape en nærmest ambient åpning. Platen tar nemlig ikke av før på den nesten kvarter lange ”Drum Machines And Glockenspiels” (det bør nå være unødvendig å understreke hvilke instrumenter som er mest sentrale). Her forlates de lange og flytende dronene for en tid, til fordel for et mer oppstykket lydbilde som etterhvert danner en behagelig rytmisk bakgrunn i dubtempo og med klokkespill som det melodisk drivende element (samt en slags sur fløytelyd som sniker seg inn). Fridge klarer å oppheve følelsen av tid og rom, og en låt som bare kunne fortsatt i det evige for min del. Et udiskutabelt høydepunkt.

Heldigvis gjør Fridge overgangen takknemlig med korte ”Cut-Up Piano And Xylophone” hvor de tar oss helt inn i drømmeland med et vakkert, tilbakevendende tema. I det vi mistenker dem for å ha blitt altfor tilgjengelige slår de tilbake med friere former i ”Tone Guitar And Drum Noise”, og ikke minst ”Five Four Child Voice”. På førstnevnte trekkes dessuten melodicaen fram igjen, og sammen med den dvelende gitaren og de stressende trommelydene tar den opp dronetråden fra åpningssporet. ”Five Four Child Voice” trekker veksler på typiske post-rock strukturer der den bærende gitaren og trommene møter samples av nostalgiske barnestemmer.

Etter en periode med litt mer flytende materiale er det befriende når de returnerer til rytmikken med fabelaktige ”Drum Bass Sonics And Edits”. Igjen dras vi ut på de skrå dub-bredder, denne gangen ved hjelp av heftig drum & bass møter bleeps and bloops som gamle venner, før den ebber ut med piano og et aldri så lite kor. Happiness holder hele veien til mål, selv om gitarbaserte ”Harmonics” ikke fører noe særlig sted, så er ”Long Singing” ti herlige avsluttende minutter. Snurrig nok uten særlig vokal, men ikke mindre med en vakker folk-inspirert tromme/gitarstyrt melodi som etterhvert får hjelp av en fele til å drive seg videre. Til tross for den varierte bruken av effekter henger Happiness hele tiden på greip, og platen er alltid som en ny oppdagelsesferd inn i det ukjente. Denne unge trioen fra England skal bli mer enn spennende å følge i årene fremover.

Bjørn Hammershaug

Globusen Rundt

Et knippe plater som tar deg globusen rundt, fra ursvensk melankoli via afrikansk ørkenblues til japansk psykedelia. Skivene har egentlig ikke noe annet til felles enn sin geografiske spredning. Noen er sterkt knyttet sitt geografiske opphav, mens andre går på tvers av grensene, også de musikalske. Vi starter reisen til sjøs, et sted ved svenskekysten, og driver langsomt videre inn i spennende musikalsk farvann. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Sverige: Patrik Torsson: Kolväteserenader (Häpna, 2004)
Neste gang du tar fergen, for eksempel mellom Göteborg og Frederikshavn, så setter du deg til rette foran de store panoramavinduene som gir god utsikt ut mot vannet, håper på ruskevær, og plugger Kolväteserenader inn i øret. De 11 særegne historiene kommer nok aller best til sin rett under slike maritime forhold. Men de kan også inntas med fast grunn under bena.

I fem år jobbet Patrik Torsson til og fra som styrmann på store frakteskip, et hardt og ensomt liv, en måned på og en måned av. Nå har han mønstret av for godt, og Kolväteserenader er hans minner fra tiden på havet. Hans opplevelser av været, menneskene, naturen, vaktene. Med rolig, nesten resignert stemme forteller Torsson om sitt liv basert på realistiske nedtegnelser. Han leser alvorlig, men ikke humørløst, nøkternt og lakonisk, men innholdsrikt, kjølig, men nært.

”Vattenfärden”, ”Stora Bält-Passagerna”, ”Brofjorden-åskan”, ”Flaskposten”… fra det fiktive sjøkartet som omslag til låttitlene og tekstene dreier dette seg utelukkende om livet på vannet og ombord. Han åpner med et kremt og et klokkespill:

Jag har färdats på vatten.
Tilsammans med människor jag aldrig någonsin vil glömma bort.
Vi har fraktat bensinen som fylldes i tanken på bilen.
Den bil som tog dina barn til deras mormor.
Som blev glad.
Vi är infrastrukturen.
Jag har färdats på vatten.
Vi har fraktat oljan för at värma upp ditt hus.
Jag har färdats.
Vi har fraktat dieseln,
den som mejerilastbilen svalde for at ge deg din skål med yoghurt

Kolväteserenader preges av en slik enkel, direkte poesi, og det er denne uforfalskede ærlige stilen som gjør platen så særegen.

“Stora Bält-passagerna”:
Mycket att titta på, tänka på, och ta hensyn till när man passerar genom Stora Bält.
Allra finast om natten då besättningen sover och danska radion spelar klassisk musik. Kaffet i muggen, och handen rundt muggen, ljuset från öerna…
Ett möte med norske Kiel-Oslo färjan, och dom som där dansar i diskoteket längst föröver

Det er en dyp melankoli som henger over Torssons tekster, tydelig blant annet i ”Kommunikationerna”, der problemet med å jobbe lange skift og etablere et forhold blir skissert. Kommunikasjon er også tema i ”Flaskposten”, der han fem måneder etter å ha kastet sin flaske på vannet mottar et brev på dårlig engelsk fra en finsk kvinne. Ellers vier han en del plass til å berette om været og andre små, men viktige episoder fra hverdagen.

Musikken som tonesetter tekstene hans, som varer fra nær 8 minutter og ned mot minuttet, passer godt til de dagbok-lignende beretningene. Rått og hjemmelaget enten det er forsiktig, vakker ambient eller rytmiske, avklipte elektrifiserte lydlandskaper med skitten klang. Men her er også litt gitar, piano og trekkspill som kan høres mellom feltopptak av menneskestemmer og motordur, vann som sildrer, båten som vrir seg i bølgene, metall som skraper mot metall, ensomheten som overdøver alt. Noe vil sikkert finne dette både søvndyssende og monotont, for her er ingen kraftige virkemidler. Ingen store overskrifter, ingen som roper om oppmerksomhet. Gi deg tid til å lytte, la Torssons historier senke seg rolig inn, gjerne når du sitter på fergen, kanskje mellom Göteborg og Frederikshavn, og bølgene vasker inn over dekk, slår inn mot vinduene og båten stønner seg videre fremover til du faller inn i vannets rytmikk. Jag har färdats på vatten. Vi är infrastrukturen.

Sverige: Erik Enocksson: Farväl Falkenberg (Kning Disk, 2007)
‘Det er någonting rörande med hallandbondens rus
Det är hans innställde amerikarese.’

Sitatet av Walter Dickson står inne i omslaget på denne stemningsfulle platen fra Stockholmsbaserte Erik Enocksson. Falkenberg ligger der ute i Halland, mellom Varberg og Halmstad, godt unna storbyens kjas og mas.

Filmen Farväl Falkenberg handler om en ungdomsgjeng og deres siste sommer sammen. De fem barndomsvennene har vokst opp til unge menn, forent i en følelse av at livet er over samtidig som det ikke har begynt, en finstemt, meditativ og poetisk film om vennskap, minner, det som skal komme – og et siste farvel til det lille stedet ved havet.

Musikken er altså besørget av Erik Enocksson, og det er ikke vanskelig å tenke seg at hans toner passer godt til overnevnte filmbeskrivelse. Hva bedre er; dette er musikk som egner seg veldig godt uten andre filmruller enn ens egne. Gjennom sine 10 spor tegner Enockson opp et poetisk og melankolsk bilde ved hjelp av enkle, men virkningsfulle hjelpemidler; gitarer, pumpeorgel, piano, klokkespill, kor. En enkel melodi gjentas på ulikt vis men med samme ledemotiv, den kan duve mot oss som en langsom vals, forsiktig plystrende eller med en nervøs oppstykket uro. Tråder strekkes mellom det moderne (f.eks Fennesz) og det tradisjonelle (f.eks Jan Johansson). Uten voldsomme fakter og med et melankolsk slør som demper alle tegn til ekstatisk søken har Enockson skapt toner som ikke bare må være effektfulle for lerretet, men som også er velegnet for lukkede øyne og den velbehagende slumring. Det kan gjerne skje på et landlig sted, kanskje ute ved havet, i solnedgangen en sommerkveld, på et svaberg ute ved den svenske vestkysten (ok, Tjøme får holde). Der vil jeg være, og dette vil jeg da høre.

Platen er gitt ut av kvalitetsbevisste Kning Disk, som vanlig kun i 550 eks. og med strøkent, håndgjort omslag. Jeg vil tilråde en rask tur til nærmeste forhandler før snøen smelter.

Finland: Sala-Arhimo: s/t (Last Visible Dog, 2006)
Sala-Arhimo er soloprosjektet til finske Jukka Räisänen. Han har turnert en del sammen med amerikanske Larkin Grimm og har samarbeidet med Islaja. Musikalsk er ikke dette soloprosjektet heller så veldig ulikt sistnevnte, uten hennes noe mer naivistisk lekne tilnærming. I et visst familiært slektskap med andre finske undergrunnsband som Es, Kemialliset Ystävät og Paavoharju driver Sala-Arhimo med minimalistisk skogsdroner, eksperimentelle folketoner og naturalistisk avantgarde.

Vi skal til sjamanens rike, forbi furuskogens indre, dit hvor tiden egentlig har stått stille bestandig. På det første sporet (”Onnellisten Saari”) kan vi følge vemodige strøk av orgel og trekkspill, og Räisänens ordløse klynk som tilsammen skaper en meditativ, trolsk stemning – og med det føres vi rett ut mot dit vi skal tilbringe den nærmeste tiden sammen. ”Sinä Kirkas” høres ut til å være en gammel bønn fra gammene, med hypnotisk stemmebruk, julebjeller og noen som høres ut til å kappe ved et sted i bakgrunnen, idet vi forlater folkeskikken for denne gang. På ”Turilas Ruusussa” er det bare en enkel gitarlinje som snirkler seg rundt saksofonen, mens lyden av tomme hus og forlatte byer, enorme vidder, frostnetter og stjerneklar himmel flimrer forbi på vår vei nordover. Hør det tunge mannskoret på ”Avara” som messer til et enslig munnspill og en saksofon, passér ”Onnela” der vokalen kommer mot oss i søvne et sted borte fra skogholtet. Bli innhyllet i tåkefulle ”Sulan Pellon Takana” som er finsk for peyote, la deg lede inn i urfolkets mystiske ritualet ”Valve”. Unn deg en fattig pause rundt leirbålet på ”Talviunta”. Bli med, bli med til du står enslig igjen og lar bønnesangen ”Luominen Jatkuu” være det siste du hører, før du kan ta fatt på siste, tunge etappe inn i ødeland alene.

Last Visible Dog trekker referanser mot både psykedelia, kraut, jazz, Faust og tidlig Pink Floyd i sitt forsøk på å plassere denne platen, det er greit nok, men mest av alt har Sala-Arhimo noe ur-finsk over seg, et snev av arktisk mystikk og tindrende tundra. Vår venn har laget en plate av høyst kontemplerende art, det hviler en innstendig tålmodighet over alle disse låtene, med stoisk vokalbruk, varsomme gitarplukk og variert instrumentering. Räisänen trakterer alt sammen selv; gitar, fløyte, melodica, keyboards, saksofon og vokal for å nevne noe. Resultatet er ikke blant de mest vanskelig tilgjengelige fra denne kretsen, snarere nok en veldig vakker og drømmeskapende plate fra broderfolket. Hvor kommer de fra, alle sammen? Hvor gjemmer de seg på dagtid?

Storbritannia/Etiopia: Mulatu Astatke & The Heliocentrics: Inspiration Information (Strut, 2009)
Swinging Addis!
Alle som har sett Jim Jarmusch’ komedie Broken Flowers vil huske den elegante musikken som fulgte Bill Murrays snodige vandringer. Mannen som stod bak mye av filmmusikken var Mulatu Astatke, bandleder, arrangør og musiker fra Etiopia, utdannet på musikkskoler i USA og England. Noen vil nok også dra kjensel på navnet fra den alltid like fine Ethiopiques-serien. Astatke er en pioner innen etiopisk jazz (ethio jazz), og hans krysning mellom jazz, latino, afrobeat og etiopisk folk bør intet øre være foruten.

Over til kosmopolitiske Øst-London, der The Heliocentrics holder hus, og over lengre tid har skapt seg et navn av å mikse hip-hop, funk, elektronika og jazz, inspirert av blant andre Sun Ra og James Brown. Medlemmer fra dette voksne kollektivet er å finne på utgivelser med blant andre DJ Shadow og Stones Throw-navn som Yesterday’s New Quintet og Madlib. Sistnevnte med platen Shades Of Blue, der Madlib fikk boltre seg i arkivene til Blue Note og kom opp med en svært vellykket remiks med låter fra blant andre Donald Byrd, Milt Jackson og Horace Silver.

Dette er ganske relevant i forhold til Inspiration Information. Platen er nettopp en slik groovy fusion av Blue Note og Stones Throw, 60- og 70-talls jazzfunk ispedd Astatkes signatur og lyden av eldre, etiopiske strengeinstrumenter som krar og begena. Her er låter som høres ut som remikser fra nevnte Donald Byrd (sjekk for øvrig hans etiopiske plate Ethiopan Knights, Blue Note 1972), men også et spor som ”Blue Nile” som kunne vært klippet rett ut av Tortoise’ velmaktsdager. På et stykke som ni minutter lange ”Anglo Ethio Suite”, en definerende tittel på hele prosjektet, kommer de alle frem med sitt, der både bambusfløyter og tunge beats har sin naturlige plass.

The Heliocentrics og Mulatu Astatke minner om at fusionmusikk ikke nødvendigvis trenger å bli forseglet med et klamt håndtrykk. Dette er et samarbeid i ordets rette forstand, en slags søken mot hverandre på felles premisser. Inspiration Information er et sant blandingsprodukt, der det i første rekke er den musikalske friheten som står igjen som vinner. Noe vi lyttere også er veldig godt tjent med.

Det er altså fullt mulig å trekke ut historier fra både fjern og nær fortid som kontekstualiserer Inspiration Information. Men man skal ikke alltid slepe med seg fortiden, og med en plate som dette bør man egentlig bare ta av seg på beina, finne nærmeste sol og nyte livet en times tid.

Polen: Magic Carpathians Project: Sonic Suicide (Vivo, 2005)
Gjennom Polen, Slovakia, Ukraina og Romania kneiser den mektige fjellkjeden Karpatene. I dens skygger et eller annet sted på den polske siden av grensen har Magic Carpathians Project (Projekt Karpaty Magiczne) sin hjemmebase.

Sentrert rundt duoen Anna Nacher og Marek Styczyinski har de siden slutten av 90-tallet allerede en brukbar diskografi bak seg. De to driver med eksperimentell fotokunst, i Nowy Sacz har de sitt eget kultursenter, blant annet med instrumenter de har samlet opp gjennom de siste 20 årene, og de har også skrevet reisebøker fra både Østen og Slovakia. Sistnevnte er et land de er særlig fascinert av og som de sier: ’An excellent example of how modern and traditional can be in a constant and lively dialogue’. Den forståelsen kan til en viss grad også overføres til deres mange musikalske prosjekter.

Jeg må med skam berette at jeg ikke har særlig kjennskap til deres tidligere utgitte skiver, men har forståelsen av at Sonic Suicide ikke bryter nevneverdig med deres øvrige ting. Andre konsepter som Ethnocore/Ethnoise antyder en link mellom avantgarde og etnisk musikk, noe som også er gjennomgående her. Instrumentbruken er fyldig, og griper både mot elektro-akustisk og musique concrete, studiolyd og feltopptak fra Nepal, Bulgaria og Kina. Musikken virker å være basert på improvisasjon, loops og ikke minst en utforskertrang i forhold til ulike instrumenters kontrasterende virkning på hverandre, hvis mange er medbrakt fra Sentral-Asia. Den kakofonien som de kan hengi seg til skaper tidvis et klaustrofobisk og mentalt forstyrret bilde, et Sonic Suicide, som i hvert fall markerer en motsats til deres arbeider med meditasjon/naturmusikk (eksempelvis prosjektet BIOMUSIC).

Sonic Suicide er en ganske merkelig opplevelse, i betydning av at den er rik på både variasjon og innfall som ikke er umiddelbart åpenbare. Det er en plate som bryter ned genrevegger mellom world-musikk, frijazz/folk, droner og støy. Sonic Suicide går fra en fusionsak av moderne vokaljazz med hint av funky psykedelia, via et støyende gitarparti over i mer forstyrret terreng. Bestående av digeridoo-puls og et urolig teppe av blåsere og perkusjon skapes en støylabyrint av ”Carpathian Herbs” som gror langsomt i de nær 15 minuttene den varer. Det nesten like lange tittelkuttet er platens beste, bygget på et repeterende bassriff som driver langsomt og hypnotisk fremover, påkledd gnissende, urolige lag gitarstøy og elektronisk dissonans, før den svinner ut i en eller annen form for gotisk messe de siste to minuttene. Powerful stuff.

Jeg har nok mest sans for disse utagerende og blomstrende instrumentalpartiene, og noe mer trøbbel med Anna Nachers dramatiske vokal. Hennes stemmeleie, et sted rundt Lydia Lunch/PJ Harvey/Nina Hagen appellerer ikke disse ører, særlig dårlig faller kjølige ”2003” ut. ’It’s been hard time, 2003, waiting for better dreams, getting used to life on the brink of tragedy, 2003, watching war games on TV….’ på stotrende engelsk sammen med et gjentagende gitarriff er ikke bra. Men disse korte øyeblikkene av mer ordinær sort drar ikke ned inntrykket av en plate skapt i utforskertrangens ånd, fra et band der hverken geografiske eller musikalske grenser ser ut til å spille en vesentlig rolle.

Israel: Goldoolins: Songs Of The Turly Crio (2005)
’1960s California meets 16th century England… 1970s Israel meets 1930s Louisiana.’

Slik beskriver den israelske trioen Goldoolins sitt musikalske ståsted. Nå hører jeg riktignok ikke så veldig mye sørstats-toner her, men resten stemmer godt. Songs From The Turly Crio er en plate der særlig den trivelige blandingen av 60-tallets vokalharmonier, lystig slaraffenpop, barokk orkesterpop og akustiske solskinnsviser utgjør størsteparten av batikkmønsteret i deres musikalske bekledning.

Det er klare trekk av både sen Beatles og Fairport Convention, over dammen kan vi trekke fram for eksempel Randy Newman og Van Dyke Parks som relativt likesinnede. Israels pophistorie var nok aller rikest tidlig på 70-tallet, med artister som Matti Caspi/Shlomo Gronich og Chava Alberstein som produserte noen flotte, dog litt bortglemte plater (henholdsvis “Behind The Sounds” og “Slowly, Slowly”). Det er langs denne noe gjengrodde stien Goldoolins vandrer. Det gjør de på troverdig vis og med en klar kjærlighet til både musikkstilene og tidsperioden.

Ikke bare ser de tre ut som de har hengt rundt Haight Ashbury siden 1967, det er lite over innholdet som hinter om at vi befinner oss i det 21. Århundre. Alle visene er akustisk framført, men med variert instrumentering (sitar, trekkspill, blåsere, stryk) og med et ganske bredt stilregister. Fra melankolsk, klassisk dannede pianoballader til mer uvøren country-inspirert folkrock, alt er tilpasset deres overordnede trio-uttrykk.

For å unngå altfor mange overlappende referanser til britisk/amerikansk folk kunne de gjerne sunget flere låter på hebraisk. Bare ”Sheva Shanim” (”Seven Years”) gjøres på morsmålet og er dessuten preget av mindre ’vestlig’ oppbygning enn de øvrige – en interessant vri de gjerne kunne utnyttet i større grad.

En viss politisk brodd kan kanskje spores i ”The Man He Killed”, skrevet av den britiske poeten Thomas Hardy, som etter det jeg kan lese ut av diktet handler om krigens meningsløsheter: ’Yes; quaint and curious war is!’ Hans ord står for seg selv – ikke minst i dag, og med tanke på skyene som dessverre trekker opp over Goldoolins tilsynelatende sorgløse toner.

Ikke la deg lure av det slappe omslaget og morsomme tittelen, Songs From The Turly Crio er gjennomgående solid, forfriskende nykkefri og tydelig ektefølt, der første delen er aller best. ”Pretender’s Lament”, der alle tre presenterer seg på vokalsiden, ”Bed Of Wood” og ”Fantasies” er tre helt nydelige døråpnere tilbake til regnbuedager, barføtte sommerdager og en slags myk melankolsk lengten som umiddelbart hensetter oss i sittende stilling med senkede skuldre og slørete blikk mot solen. Med et par unntak jeg personlig kan styre meg for; den muntre country-bluesen ”Country Traveler” og i overkant joviale ”Find Her”, er dette i sin helhet en fin-fin plate som fortjener litt mer enn en mur av taushet her hjemme.

Israel: Yair Yona: Remember (Anova, 2009)
Yair Yona står sentralt i den gryende indie/nyfolkscenen i Israel. Som grunnlegger av Anova Records står han bak skiver fra blant andre Noa Babayof, Ruth Dolores Weiss og Eli Rozen. Han har selv vært med i en rekke undergrunnsband i hjemlandet, men Remember er hans første plate som soloartist.

Yona gjør lite for å skjue de åpenbare innflytelseskildene som har lagt grunnlag for hans debut. John Fahey og Jack Rose er navngitt på et par titler, og Yona har selv lagt til Glenn Jones (Cul de Sac), Jack Rose (Pelt) og Steffen Basho-Junghans som kilder. For de som nikker gjenkjennende til disse navnene, så er vi altså inne på det som omtales som både ’american primitive’ og ’Takoma-skolen’: Instrumental akustisk gitarmusikk med røtter i amerikansk folk (blues, country, ragtime), fornyet og psykedelisert med folk som Fahey og Robbie Basho på 60-tallet og gjenoppdaget i nyere tid.

Yona går slik opp stier som tråkket både en og to ganger tidligere, og han vil nok ikke skape de store omveltninger med sin plate. Men Remember er, i tillegg til å gi honnør til de eldre gentlemen, en vital og spennende plate på egne ben. Yona trakterer både 6- og 12-strenger, Weissenborn, bass og banjo, og han har med seg en del utfyllende musikalsk akkompagnement. Hans israelske bakgrunn kan også spores i enkelte av låtene, som drar seg bort fra Mississippi og nærmere mot bazarer og ørkenlandskap. Dette er grep som forhindrer det hele fra å bli altfor pludrete. Det siste er selvsagt det faktum at Yair Yona er en utsøkt gitarist, som spiller med stor forståelse og tilstedeværelse platen gjennom. Remember er genuin i sin fremstilling og et forfriskende tilfang til genren.

Yair Yona er også mer åpen for å hente inspirasjon utenfor deltaet, være seg en dokumentar på History Channel om Moses, et humoristisk skråblikk på tv-serien Are You Smarter Than A 5th Grader eller en direkte lenke til post-rockerne i Godspeed! You Black Emperor. ”Skinny Fists” forener Robbie Bashos gitarstil og Godspeeds pondus – og det 8 minutter lange avslutningssporet står sentralt. Innledet etter boka, men etter hvert med et dramatisk strykerparti som bygger den opp ytterligere. Noe av det samme gjelder for spenstige ”Russian Dance”, et spor som klart utmerker seg med Erez Kriels trekkspill og Boris Martzinovskis mandolin. Yonas gitarspill er hele tiden utsøkt og tilstedeværende, men han kunne gjerne utnyttet denne vellykkede flerbrukseffekten i større grad.

Burkina Faso: Hermas Zopoula: Espoir (Asthmatic Kitty, 2009)
Fakta om Burkina Faso:
– achieved independence from France in 1960
– repeated military coups during the 1970s and 1980s
– high population density and limited natural resources result in poor economic prospects for the majority of its citizens.
– one of the poorest countries in the world
(Kilde: CIA – The World Factbook)

Jeg måtte lese meg litt opp på dette landet. Fra før kjente jeg bare dets tidligere navn (Øvre Volta) og hovedstad (Ouagadougou) takket være ivrig pugging i barndommen. Det bor fire ganger så mange mennesker i Burkina Faso som i Norge, og en av landets innbyggere heter Hermas Zopoula. Moped-entusiast, oversetter og eier av en nettcafé. Litt mer om hans musikk snart.

I 2005-06 dro Jonathan Dueck – løselig tilknyttet den brillefine etiketten Asthmatic Kitty – sammen med sin kone til dette lutfattige afrikanske landet. Deres møte med Zopoula beskriver de som ’essential to our survival’, og beretter på selskapets hjemmeside om mannens vennlige og hjertevarme vesen – kanskje en egenskap han lærte av å være den yngste av intet mindre enn 36 søsken! En kveld satt de hjemme hos ham, da han tok opp gitaren og begynte å spille noen av sine låter. Det gjorde inntrykk, og Dueck skriver at de bestemte seg for å bistå slik at Hermas Zopoula kunne få gitt ut en plate med internasjonal distribusjon.

Det er denne som nå foreligger. Espoir er en dobbelplate med riktig så lekker afrikansk popmusikk. I motsetning til rådende trender som hip-hop og reggae driver Zopoula i en mer tradisjonell singer/songwriter-tradisjon i vest-afrikansk stil, syngende på fransk, engelsk og de lokale språkene dioula og sissali. Ut fra tekstene som ligger ved kan det leses at han holder troens styrke høyt i en trøblete hverdag (’God does not sleep, he will bring justice’, ’Why so many tears, Your Father is just above’ eller ’Life is not a game, it is difficult but we can drown our sorrows in drunkenness, drugs, cigarettes and adultery, Call on God, He promises to answer’) Tekster om tro, håp og fred har nok har større relevans i Burkina Faso enn for den gjengse lytter i Norge. Det gjør dem ikke mindre viktige.

Første CD (Espoir) er innspilt i noe som beskrives som et ’government studio’ i hovedstaden, og er en velprodusert og vellydende samling låter, med strøkne pålegg og kordamer. En ganske moderne utgave av vest-afrikansk popmusikk med elementer av nasjonal påvirkning. Det er ikke noe direkte himmelstormende over dette materialet, men den varmen som Zopoula tydelig innehar smitter også lett over på lytteren. Legg særlig merke til nydelige ”Attention” med sitt delikate gitarspill.

CD2 (Live Demos) er egentlig den virkelige godbiten. Tross – eller helst på grunn av – de enkle omgivelsene. Dette er en samling helakustiske låter spilt inn i bakgården til vår mann, der tordenskrall, fuglekvitter og latter sammen med litt varm knitring gir det hele en veldig hjemmekoselig stemning. Det må også legges til at Asthmatic Kitty virkelig har gjort en fin jobb med selve utgivelsen, som kommer med masse bilder, tekster og info.

Mali: Tinariwen: Amassakoul (Wrasse, 2004)
Det er mulig det er meg det er noe feil med, men etter å tilbragt halve livet på kne i den amerikanske ørkenen på jakt etter det perfekte sandkorn, snudde vinden og nye toner kom dryssende ned i nakken. Helt fra Sahara faktisk.

Tinariwen er navnet, og siden jeg ikke engang vil late som om jeg har snøring på afrikansk geriljablues er det på plass med noen harde fakta: Medlemmene i Tinariwen tilhører det nord-malisiske Touareg-folket (eller Tamashek), som er berber-nomader med tilhold i Sahara. De fant tonen på slutten av 70-tallet som flyktninger og geriljasoldater i Muammar Khaddafis treningsleire i Libya, i forbindelse med uroligheter og tørke i hjemlandet. Her startet de først å opptre med enkle hjemmelagde instrumenter, men etterhvert byttet de ut både automatvåpen og blikktønner med mer vestlige musikkvåpen som akustisk gitar, senere el-gitar og bass. Ryktene om deres protestviser spredde seg gjennom ørkenen utover på 80-tallet, og de ble et symbol på folkets protest mot makthaverne i Mali.

Borgerkrigen tok slutt på midten av 90-tallet, og Tinariwen er nå et sentralt band i Malis musikkliv. Landet har en unik kulturell rikdom å by på, noe blant andre Blurs Damon Albarn gjorde mange oppmerksomme på med sitt vellykkede prosjekt Mali Music (2002). Et annet viktig fenomen er den unike Festival In The Desert som har vakt internasjonal begeistring siden oppstarten i 2001. I tråd med både normaliseringen i hjemlandet og populariseringen av musikkulturen er det ikke uventet at Tinariwen nå spiller inn sin nye plate både i Mali og England (med Robert Plants gitarist Justin Adams).

I innleggsheftet trekker skribent Andy Morgan tråden mellom Tinariwen og gitarister som Chuck Berry og John Lee Hooker, for å vise hvordan gitaren fortsatt er en like viktig politisk faktor i deler av verden som den var et opprørsmiddel i vesten på 50-tallet. Men med langt alvorligere bakgrunn, el-gitarlyden fra Mali ble benyttet for å skrike opp mot krig, urett og nød. Og det er gitaren som fortsatt er det viktigste instrumentet for Tinariwen. De bruker den for å spille en helt minimalistisk form for afro-blues, kjennetegnet med call and response mellom frontfigur Ibrahim Ag Alhabib og koret, og enkle rytmemønstre med klapping og slagverk. Det gir en hypnotisk virkning, og det er så man nesten blir en del av sirkelen rundt leirbålet der man kan tenke seg at disse sangene fremføres.

Det vil være en overdrivelse å si at det er voldsom variasjon mellom låtene, men noen bør likevel fremheves. ”Arawan” bringer tankene over mot MC Solaars sløye rap og ”Amidinin” virker på meg som mer arabisk-inspirert enn de andre kuttene. De beveger seg ut i dub-tempo på ”Aldechen Manin”, mens avsluttende ”Assoul” skiller seg ut med bruken av fløyte og en lang vokaldrone. På triste ”Alkhar Dessouf” brukes også fløyten foran gitaren, og underbygger stemningen i teksten:

I always feel this nostalgia
So I just leave
I always go
There where news of memories don’t reach

Tekstene er nemlig trykket både på fransk og engelsk, og de kan dermed studeres for en som ikke behersker de lokale språk. De handler ikke lenger så mye om opprør, som om dagliglivet i ørkenen:

I am a traveller in the lone desert
It’s nothing special
I can stand the wind
I can stand the thirst
And the sun

Det gir en naturlig autoritet når slike linjer fremføres av en person som Alhabib. Det er også en tilbakeskuende dreining i flere av tekstene, husk at dette synges av folk som har opplevd en nasjons sorg på kroppen, og de bærer minnene over til yngre generasjoner. Ikke minst er det et sterkt åndelig aspekt over mange av tekstene:

God is the one who can
Calm my spirit
During these years which are difficult for my brothers

En god produksjon gjør Amassakoul til en nytelse på alle måter, og det er ikke så mye sandkorn som har forvillet seg inn i denne miksen. Det er nok mulig å savne noe mer råskap over opptakene, men det er ærlig talt en liten bagatell. Amassakoul er en fantastisk og original plate, og i hvert fall for en som ikke er særlig bevandret i andre band i regionen gir den en helt spesiell opplevelse. Tinariwen er en av Afrikas største musikalske eksportvarer i disse dager. Det er det ikke vanskelig å forstå. Amassakoul er en oase for alle som befinner seg i en musikalsk ørkenvandring. Den bærer i seg kamelens gyngende gange, ørkendynenes skjønnhet og nomadenes stolte kultur, den rommer en storhet som vi her oppe i skogene vel knapt kan fatte.

Tinariwen: Aman Iman (Independiente, 2007)
I april 2007 hadde Birgitte Mandelid en kronikk i Dagbladet, med Tinariwens da helt ferske Aman Iman som utgangspunkt for en diskusjon om Orientalismen og verdensmusikken. Hun spurte hvorfor så mange vestlige anmeldere benyttet de samme karakteristikkene i sine panegyriske omtaler av denne platen. ’Når ord som kamel, sanddyne, oase og – ikke minst – det allestedsnærværende eksotisk går igjen i så mange omtaler av Aman Iman er det på sin plass å tenke over hvorfor’. Skribenten trakk for øvrig frem Howard Male i seriøse Word Magazine som et hederlig unntak: Male hadde sett seg lei på sine kollegaers stereotyper, generaliseringer og svulstige språk, og mente at ’Tinariwen har blitt en unnskyldning for kritikere for å kunne smøre på om hvordan den endeløse ørkenen og den nådeløse brennhete sola har preget sounden…’

Her bør jeg for ordens skyld få med at undertegnede gikk i samme ’felle’ med omtalen av Ammasakoul. Jeg lar Dagbladets kronikør bidra til forsøk på en oppklaring: ’Når noe faller utenfor det angloamerikanske pop/rockparadigmet, mangler ofte musikkskribenter fra Vesten referanser og begrepsapparat for å beskrive sounden ut fra seg selv. Da blir det ofte til at man heller sier noe om hva den ikke er, altså på hvilke områder den skiller seg fra det vi ikke kjenner, eller at man tyr til stereotyper som vekker assosiasjoner hos de fleste leserne.’ Som amatør selv i feltet ’musikk utenfor vesten’, kan det altså være lett å ty til klisjeer og stereotyper, og, ubevisst eller bevisst, bidra til å definere utøverne av denne musikken som ’annerledes’ og dermed redusere selve musikkens relevans. Nå er det selvsagt en veldig takknemlig oppgave å nøre opp under Tinariwens eksotiske elementer: Nomader, krigere, flyktninger – ørkenfolk og våpenbærere som dannet band i en flyktningeleir, etc.

Så hva er det som får vestlige skribenter til å stotrende utbasunere sin forståelse for og kjærlighet til oaser, ørken, sol og kameler om ikke Tinariwens universelle appell. I presseskrivet understrekes nettopp dette poenget, og videre en tilnærming til å bedre forstå ’fremmedartet” musikk i et større perspektiv enn mytene og sannhetens sammenvevde fortelling. Står det i følgeskrivet, og som Dagbladets skribent selv trekker fram som hjelp til forsøke å legge nedfelte fordommer fra seg: ’Det menneskelige, det utrolige og det episke svøpet over den ekte Tinariwen-historien trenger ikke photoshopping eller romantisk pynt. Det er en rå fortelling om en vanlig mann som mistet hjemmet og fant trøst i gitaren, som gjennom smerte og eksil fant opp en ny musikkstil som kunne uttrykke hvem han er og hvor han går. Det er ingenting mytisk eller eksotisk over det. Du finner det samme over hele verden.’


Så la kamelene ligge i fred der i solsteiken, la sanddynene vandre videre gjennom sin ørken, og åpne heller ørene til selve musikken. Utøverens bakgrunn og deres fremførelse henger naturlig nok tett sammen, men med dette som perspektiv kan det i hvert fall være mulig å styre unna de verste klisjeene.

For grunnen til at Aman Iman har fått så overstrømmende mottagelse i verdenspressen – og her hjemme – kan ikke bare være at bandet består av tidligere geriljakrigere. Det er noe utenfor deres fortelling som tiltaler, vekker assosiasjoner og som ikke minst forbløffer og griper lytterne. Autensiteten ligger i de enkle, sterke tekstene om liv og død, gjenkjennelsen i bluesriffene og call-and-respons stilen som knapper inn avstanden mellom Brownsville og Bamako, hengivenheten i den sterke og troverdige effekten de skaper med disse enkle virkemidlene.

Til nærmest hypnotisk effekt, i hovedsak fremskapt av sirkulære gitarer, vokal/kor og klapping (samt noe slagverk), representerer Tinariwen kanskje noe av urmennesket i oss, noe vi alle kan – og bør – kjenne oss igjen i, men som for mange har blitt et fjernt anliggende, noe glemt. Musikken kan være fremskapt i en omskiftelig kultur, men står rotbundet til jorden. Det er noe naturstridig og trassig over bandet som kommer til uttrykk gjennom musikk som virker å være naturgitt og spontant. Og som musikere selv fra den store ørkenen, løftes dere toner opp fra jorden og blir større enn oss mennesker. Vann er liv – for oss alle, og dette er en musikalsk oase.

Så ble det rom for et par floskler likevel.

USA/Mali: Dirtmusic: BKO (Glitterhouse, 2010)
Dirtmusic har tatt navnet sitt fra en roman av sammen navn, skrevet av den australske forfatteren Tim Winton. I denne boken beskriver hovedpersonen ’dirtmusic’ som noe som kan spilles på verandaen, front or back porch. Det forteller Chris Brokaw på den medfølgende DVDen til Dirtmusics andre fullengder. Brokaw – kjent fra Codeine og Lemonheads – er en tredel av bandet, som også består av ringrevene Chris Eckman (The Walkabouts) og australske Hugo Race (The Bad Seeds, True Spirit). Det er da også et høvelig navn for dette prosjektet, for dette er verandamusikk i ordets rette betydning: Tre voksne karer i godt selskap som jammer litt, drar noen gamle låter og hygger seg. Det som skiller BKO fra en rekke lignende foretak er de tre pakket snippesken og dro til Mali og Festival In The Desert.

Her ble de kjent med Tamikrest – et tuareg-band fra ørkenen i Mali ikke så ulike Tinariwen. Trioens front porch-etos lot seg tydeligvis lett overføre til den afrikanske ørkenbluesen. De fant hverandre i sandjamming utenfor teltene, og bestemte seg for å sammen spille inn en plate i hovedstaden Bamako. Ikke så fjernt fra Damon Albarns Mali Music – om ikke fullt så minneverdig.

Den løse stemningen fra festivalen er overført på plate. BKO ble spilt inn i løpet av noen få, hektiske dager, med hjelp fra blant andre den kvinnelige vokalisten Fatimata Oumar og Lobi Traore, fra nettopp Mali Music. Eckman, Race og Brokaw har utvist god vilje med dette prosjektet. BKO er ikke overlesset med kitchy, liksom-eksotiske elementer. Låtene farges skjønnsomt av tuaregenes musikalske tradisjon der vekslingen i vokalbruken mellom engelsk og tamashek og den lettspretne rytmiske backingen styrker låter som ikke nødvendigvis er de aller sterkeste. For mye hviler utvilsomt på formen, og uten Tamikrests vidstrakte ørkenblues ville det blitt ganske skrint. Platen preges for så vidt av en løselig jammefølelse, men etter en sterk åpning med ”Black Gravity” og en versjon av Velvets ”All Tomorrow’s Parties” som underbygger dens transeaktige effekt, er det med enkelte unntak som banjodrevne ”Unknowable” og instrumentale ”Niger Sundown”, merkbart at styrken på selve låtmaterialet ikke er av det aller ypperste.

BKO har blitt et musikalsk møte som våre tre vestlige gjester nok har vært best tjent med å være med på, men som de også dominerer i litt for stor grad. Det er godt å se at de skuer bortenfor sin egen back porch, men de har tatt med seg litt for mye ballast hjemmefra – og litt for få gode låter. Forøvrig, flott innpakning fra Glitterhouse, inkludert DVD med en kort dokumentar og musikkvideoer, samt et fint bokhefte.

Sør-Afrika: BLK JKS: Mystery (Secretly Canadian, 2009)
BLK JKS (Black Jacks) er etter denne 4-spor korte EP’en å dømme allerede en god kandidat til årets store hype, med ’sommerfestival’ skrevet i store bokstaver og en lysende fremtid glimrende i det fjerne. Det er kanskje ikke det verste som kan skje i 2010. BLK JKS har en rekke interessante kvaliteter både i musikken og sin egen historie. Det siste først: Dannet i Sør-Afrika i 2000 og platedebuterte med en titommer så nylig som i 2007. Diplo var på de kanter på den tiden og kvartetten fanget hans oppmerksomhet. Han fikk dem over til USA og SXSW, der Secret Machines’ Brandon Curtis la sin elsk på bandet.

Veien fra Johannesburg til Brooklyn kan synes lang, men musikalsk gir den full mening i dag. BLK JKS mikser sørafrikansk pop (hva vet vel jeg om det, men det høres ut som noe slikt), psykedelisk afrodub og et lettere kraut-progga driv til den genreblandende gryten som ikke minst kjennetegner smørja Brooklyn. BLK JKS har dermed like mye kommet hjem som de har reist vekk, men de har tatt med en særegen stil som forhåpentligvis vil sørge for at de flyr lett videre.

Japan: Ghost: Hypnotic Underworld (Drag City, 2004)
For et album! Hypnotic Underworld er den mest ambisiøse utgivelsen fra dette drevne japanske bandet, et 70 minutter langt sveip over psykedelia, keltisk folk, prog, krautrock og improvisert jamming egnet til å ta pusten fra noen og enhver.

Ghost er trolig best kjent her i vesten som samarbeidspartnere til Damon & Naomi, men de har en lang historie bak seg som et av sitt hjemlands ledende undergrunnsband, fra en sped start tidlig på 80-tallet platedebuterte de i 1991. Det har gått hele fem år siden deres forrige utgivelse, og kollektivet stiller denne gangen med en frisk besetning som har pakket med seg det som er av instrumenter; keyboards, fløyter, theremin, harper og tablas, for å nevne noe, og muligens noe mind benders også, for dette skal bli en lang session rundt bålet.

Det kunne raskt endt opp som en flau seanse, som en dyrking av forgangen tid og gamle storheter. Og det er ikke vanskelig å høre spor av band som Pink Floyd, Amon Düül II og The Soft Machine her, men Ghost har klart å fylle disse gamle kildene med nytt vann, Hypnotic Underworld er både et åpensinnet og fokusert album der gamle klisjéer vaskes rene med voldsom kraft og leken vilje. Det hele åpner riktignok ganske så abstrakt, med det over 20 minutter lange tittelkuttet (delt i fire partier). Uten melodi eller form starter det med noe som høres ut som en jam mellom Popul Vuh og Alice Coltrane anno 1972. Vaskende cymbaler, en ensom saksofonist og harper som drysser englestøv over tilfeldige bass-innspill gjør dette mer som en hypnotisk inngang til Ghosts underverden. Man kan bli forledet til å tro at vi har med noen minimalistiske avantgarde-freaks å gjøre, men vis litt tålmodighet og du vil snart motta din belønning i form av mer fokusert og fargesprakende materie. Overgangen er myk til del 2 (etter 13 minutter). Her faller alle de løst svevende elementene på plass, smelter sammen til ett, og slik vokser Hypnotic Underworld anført av piano, sax og el-gitar til å bli en både groovy og intens session. Med korte ”Aramaic Barbarous Dawn” introduseres dessuten vokalen i noe som nærmest er prog/hardrock før det hele rundes av med det 22 sekunder korte trommeutbruddet ”Leave The World!”.

De resterende seks sporene er mer ordinære i stil, men like originale. ”Hazy Paradise” er en cover av det nederlandske 70-talls bandet Earth & Fire og som tittelen indikerer befinner vi oss nå i en disig tilstand av paradis. Den melankolske melodien og avslappede folkpop-stemningen er befriende etter den utmattende trippen vi har vært med på innledningsvis. En avsluttende Gilmour’sk gitar bringes ikke med videre til ”Kiseichukan Nite” . Bestående av hviskende opplesning av et eller annet tekststykke i lumsk vær, med en fløyte som lokker et stykke bak og en monotont basslinje som følge stikker den seg ut som noe ganske annerledes. ”Piper” mer enn hinter mot keltisk folktradisjon, åpner som Clannad før den nærmer seg Jethro Tull i heftig orgel/fløytedriv. De keltiske prog-elementene er noe de også bringer med seg over i mer tribale ”Holy High”. 10 minutter lange ”Ganagmanag” er en jam som går i sin egen eventyrverden inntil et temposkifte kaster den videre de siste par minuttene og forhindrer oss som lytter fra å faktisk bli hypnotisert. ”Feed” er den låten jeg setter minst pris på, til tross for gitarflørt langt inn mot Pink Floyd. Den linken er enda sterkere og mer vellykket på ”Dominoes”, Syd Barretts fineste øyeblikk som soloartist. Her i en nærmest ugjenkjennelig langsom versjon der de baklengse gitarene er erstattet av fløyter og tar oss svevende ut av platen – litt mer svimlende lykkelige enn da vi svant inn i den 70 minutter tidligere.

Overdådig og pretensiøst så det holder, dette er en herlig smørje av zen og raga, øst og vest, Third Ear Band, Can og Blue Cheer, solskinn og sopptur – kort sagt, det er bare å anbefale en freak out in the hypnotic underworld!

Kina: P.K. 14: Shei Shei Shei He Shei Shei Shei (Urum, 2004)
Kinesisk rock er ikke hverdagskost her hjemme. P.K.14 (Public Kingdom 14) heter bandet som kan komme til å endre vårt syn på gigantrikets potensiale – også når det gjelder musikk. Shei Shei Shei He Shei Shei Shei er deres andre album (tittelen betyr noe sånt som ‘Enhver enhver og enhver’), deres første, Shang Lou Jiu Wang Zuo Guai ble gitt ut i 2001. Bandet har bånd til Sverige, i kretsen rundt The (International) Noise Conspiracy (de har turnert sammen i hverandres land) og gjennom produsent Henrik Oja som har produsert og gitt skiva et tight, dynamisk lydbilde.

P.K.14 er ikke ute etter å revolusjonere rocken, og spiller en form for post-punk de fleste vil dra kjensel på. Det er mulig å navnedroppe band som Joy Division, Wedding Present, Gang of Four og The Cure, også tidlig amerikansk bølgerock som Television, Talking Heads og Sonic Youth er potensielle inspirasjonskilder. Det mest originale med P.K.14 er dermed språkdrakten, musikalsk vil de kunne kategoriseres sammen med en rekke retro-fetisjister de senere årene, enten de heter Interpol eller Franz Ferdinand. Selv om geografien ikke bør utgjøre et vektig vurderingsgrunnlag, så er det likevel noe eksotisk over P.K.14 hørt med vestlige ører, og som virker til deres fordel. Dette elementet bør likevel ikke overskygge det faktum at kineserne absolutt behersker sin genre, de tilfører kanskje ikke så mye nytt, men overbeviser med kompetent og kontant spill uten å ta altfor mange særegne grep.

Shei Shei Shei… preges av en strøken utforming, der alt står på kinesisk (til og med på iTunes legger låtene seg med fremmedartede skrifttegn). Et lite innleggshefte med oversatte tekster hjelper på forståelsen. P.K.14 tilhører en ny generasjon kinesere, småbarn under studentopprøret på Den Himmelske Freds Plass, født inn i en materiell vekstperiode men spørrende til både samfunnets utvikling og om ikke direkte systemkritiske, med skeptisk blikk rettet mot makthaverne. Eksempelvis, og jeg støtter meg til den engelske oversettelsen: ’The nation is busy growing fat…’ (”Religon Lost”) og ’They say the next prosperity will be the start of happiness…’ (”The Sound”). Fremmedgjøring, sinne og emosjonell uro og sorg (blant annet grunnet den tidligere bassistens tragiske bortgang) er temaer som passer til deres kjølige, kontrollerte stil. Uttrykket til P.K.14 er dominert av rene gitarklanger, huggende rytmer og en snerrende, halvdesp vokalist i Yang Haisong som slenger ut sin vrede på troverdig måte. Fra en nærmest industriell distanse til smittende, dansbar post-punk er Shei Shei Shei… en plate som ikke bare signaliserer at kinesisk rock er på vei opp, men som også står seg godt allerede.

USA/Ecuador: Helado Negro: Awe Owe (Asthmatc Kitty, 2009)
Brooklyns etniske mangfold (nær 40% er født utenfor USA, under halvparten har engelsk som førstespråk) gjenspeiles egentlig i liten grad i (rock)bandene som strømmer ut derfra i utømmelige mengder. Av det kan man for eksempel utlede at indierock fremdeles er et uttrykk som vinner størst gjenklang hos hvit ungdom, i første rekke middelklassekids på opplagt vei inn – eller helst plutselig på vei ut – av skolesystemet og med lite bedre å ta seg til enn å jamme sammen med sine potrøykende venner fra landets forsteder. Det er også mulig å hevde at det udefinerbare Brooklyn-soundet er et resultat av en smeltedigel-faktor, der ingen spesifikke elementer får stikke fram, men vokse sammen med den iboende New Yorkske evnen til å fordøye hele verdens kulturelle input og gjøre den til sin egen. Kunne band som Yeasayer eller Vampire Weekend være avlet frem fra andre steder enn Brooklyn?

En som rendyrker både sine røtter og musikalske distinksjon i sterkere grad enn mange av sine samtidige er Roberto Carlos Lange. Foreldrene er fra Ecuador, selv ble han født i sørlige Florida i 1980. Også han har tatt pilegrimsferden til Brooklyn og New York, der han under navnet Helado Negro jobber med musikk som er preget av latinokulturen i barndom og oppvekst. Og for å sluttføre det som skulle lede frem til et slags poeng innledningsvis. Det er her, i Brooklyn, Roberto Lange finner musikere og inspirasjon som kan fargelegge hans ambisjoner. I første rekke er det snakk om et lengre samarbeid med Guillermo Scott Herren (Savath & Savales, Prefuse 73) – også en sørstatsmann med tropiske aner som har viet seg til musikk i grenselandet sør og vest, elektronikk og tradisjon. Her er også folk som vi ellers kjenner fra litt andre typer prosjekter, som den japanske slagverker Nori Tanaka, Matt Crum fra skogfolkerne Feathers og bassist Jason Ajemian fra Born Heller.

Helado Negro (svart iskrem) er altså i seg selv et blandingsprodukt, ledet av Roberto Carlos Lange på spansktalende vokal, og Awe Owe har blitt en meget delikat plate der brasiliansk tropicalia, latino-jazz, psykedelisk pop frifolk og elektronika møtes i bedagelig, småskeivt samvær. Lange har selv uttalt at Helado Negro er inspirert av Funkadelic, Arthur Russell, sør-amerikansk 60-tallspop og produksjonen til Adrian Sherwood (On-U Sound). Rist det sammen, og spis den svarte isen.

De enkelte låtene er utarbeidet fra et akustisk grunnlag, fra en loop eller en vinylsample. ”Dahum” består av en repeterende sample som kunne vært hentet fra Juana Molinas Un Dia, og Helado Negro deler også noe av den samme sfæriske stemningen til den argentinske sangeren. Selv med mer oppjagde kling-klang beats (”I Wish”, ”Awe”) opprettholdes en sval atmosfære platen gjennom. Dette er også en plate med en del gjentagende momenter og enkeltlåter uten de store ambisjonene, men sett under ett er Awe Owe en collage av impulser, musikalsk rikdom og ideer som tilhører både moderne populærkultur og mer eksotisk (for oss) tradisjonsmusikk – og den føyer seg dermed inn i en kontinuerlig rekke av spennende navn fra denne kreative huben i New York.

USA/Kambodsja: Dengue Fever: s/t (Web Of Mimicry, 2003)
Dette er en plate som fortjener mer oppmerksomhet enn den har blitt tilgodesett med her til lands. Utgitt på Mr. Bungle Trey Spruance’ egen label er Dengue Fever nemlig noe så uvanlig som en fusjon av amerikansk musikktradisjon og kambodsjansk popmusikk sunget på khmer.

Da kvintetten fra Los Angeles med medlemmer fra blant annet Radar Bros., Dieselhed og Beck, oppdaget sangerinnen Chhom Nimol fra Kambodsja sikret de seg samtidig et unikt kort på hånden. Nimol flyttet fra Phnom Penh til den store kambodsjanske enklaven i Long Beach for bare et par år siden, og snakket ikke engang engelsk da platen ble spilt inn. Hun synger derfor naturlig nok på morsmålet, og det er i første rekke hennes bakgrunn som forfører oss med både varm kjærlighet, tung sorg og melankolsk lengten til hjemlandet.

Repertoaret er i hovedsak hentet fra eller inspirert av sørøst-asiatisk 60-talls pop, og bare to av sporene er selvkomponerte. Stilmessig opererer Dengue Fever innen surfpop, lett psykedelia og eksotisk jazz, og det i en billedlig form som kunne passet som soundtrack i både Hollywood og Bollywood. Nå vet ikke jeg hvor godt du som leser dette kjenner til kambodsjansk poptradisjon, men jeg stiller i hvert fall blank på området og kan ikke uttale meg særlig om den linken. Men så er det heller ikke nødvendig med vekttall for å bli fanget av denne platen. David Ralicke drar noen herlig myke saksofonsoloer, gitarist Zac Holtzman legger på twang, mens Ethan Holtzmans fete Farfisa henger som en opiumssky over det hele. Musikalsk er dermed ikke Dengue Fever spesielt utfordrende eller nyskapende, og det spørs om min entusiasme hadde vært like stor med amerikansk språkføring. Det er det vel ingen grunn til å spekulere for mye i, til det er denne platen et eneste langt perlekjede av uptempo låter man kan groove til (”Lost In Laos”, ”I’m Sixteen”) mens de flotte balladene har noe usigelig vakkert over seg, som toner fra en svunnen tid (”22 Nights”, ”Flowers”). Begge deler er like tiltalende, vevert og lekent fungerer denne platen som en umiddelbar kur etter at du har blitt smittet av tropisk denguefeber.
Bjørn Hammershaug

67. Hip Young Things: Root’n Varies (Glitterhouse, 1993)

Hip Young Things: “Train Song” Tyske Hip Young Things tilhørte miljøet rundt Glitterhouse Records (som blant annet sørget for europeisk distro på Sub Pop de første årene) og var aktive det meste av 90-tallet. Glitterhouse leverte mye fin alternativ rock i ulike varianter, og med sitt mangslungne uttrykk passet Hip Young Things godt inn her. Først grunnlagt med premiss om at medlemmene skulle traktere instrumenter de i utgangspunktet ikke behersket strakk de seg mot både indie, folk, electronica og støyrock. Det kan høres på Shrug (1994), innspilt i et halvferdig studio av en gjeng musikere som alle ville gjøre forskjellige ting. Det ble bra musikk av det også, men grunnet “musikalske uoverensstemmelser” gikk de ikke uventet hver til sitt i 1997. Mest kjent i etterhånd er nok Dirk “Schneider” Dresselhaus, som senere viet seg til Locust Fudge og sitt elektroniske soloprosjekt Schneider ™.

Root’n Varies er en halvtimes lang mini-CD med seks spor sluppet mellom debuten Deflowered og Shrug, en oversett liten perle fra et ganske oversett band. Her forsvinner den musikalske dissensen i et kledelig akustisk uttrykk som framhever deres sterke evner som låtskrivere. Som gode venner med både The Notwist og The Walkabouts (de turnerte sammen, og Bruce Wirth bidrar på fiolin her) kan Root’n Varies høres som en tenkt blanding av disse to. Låtene er med et par korte unntak saktegående mot det tungsindige, men preget av en døsig, tilbakelent atmosfære som gir låtene en lett flyt. Det er ikke nyskapende kunstverk de triller så lett ut av seg, ikke i det hele tatt, likevel – alle disse seks sporene er fremdeles like tilfredsstillende å høre igjen. Førstesporet er det mest umiddelbare, og slår an en lett, sommerlig stemning som holder i en akkurat passe lang halvtime.