Nighthawks & Gentlemen

If…
If you…
If you could…
If you could only…
If you could only stop…
If you could only stop your…
If you could only stop your heart…
If you could only stop your heart beat…
If you could only stop your heart beat for…
If you could only stop your heart beat for one heart…
If you could only stop your heart beat for one heart beat.
(Bill Callahan: ”Too Many Birds”)

Bill Callahan: Sometimes I Wish We Were An Eagle (Drag City, 2009)
På sitt 13. album oppsummerer Bill Callahan det egentlig best selv: I used to be darker, then I got lighter, then I got dark again…. Det blir alltid ’dark’ med Callahan, men han åpner her for et fyldig lydbilde med et åpent og velpolert uttrykk. Et lys i mørket, kan man nesten si. Borte er den molefonkne soveromspoeten som debuterte tidlig på 90-tallet som Smog, lo-fi har blitt hi-fi, spinkle hjemmeproduksjoner har blitt fullblomstrende popsymfonier. I sentrum er fremdeles den sedvanlige dype barytonvokalen, stemmen som aldri viker en tomme, men som nå er omgitt av sommerfugler, grønne enger og blå himmel. Samtidig har Callahan beholdt, jeg vil nesten si vendt tilbake til, eldre teknikker. Hør for eksempel på ”Rococo Zephyr”. Den åpner med en gjentagende, sparsommelig gitarlinje som bærer hans signatur med store bokstaver, men som gis orkestrert kulør som bærer mye av platen. Det er nettopp i arrangementene plata skinner sterkest. Disse er ved Brian Beattie, som tidligere har gjort lignende gode jobber for Shearwater og Okkervil River. Det virker da litt unødvendig at den harde trommelyden i produksjonen gjør sitt for å overdøve den pastorale uskylden (særlig merkbart på ”My Friend” og ”Too Many Birds”), men den gjennomgående vellyden på gir skiva en ekstra dimensjon.

For sladrespalten skal forholdet til Joanna Newsom ha strandet. Platen bærer likevel ikke preg av å være en dramatisk oppbruddsplate. Callahan er stoisk som alltid, men han åpner seg av og til. Hør platas beste låt, ”Eid Ma Clack Shaw”, der han får gåsehud av å drømme om hun som har reist sin vei: ’I dreamed it was a dream that you were gone /I woke up feeling so ripped by reality’ innrømmer han. ’I will always love you’ sier han i ”My Friend”, før han rett og slett knurrer tittelen. Jo da, det lett å legge litt privatliv inn i dette materialet.

Legg for øvrig også merke til ”Jim Cain”, en hyllest til forfatteren James M. Cain (mannen bak blant andre Double Indemnity og The Postman Always Rings Twice) og nydelige ”The Wind And The Dove” med hint til 1001 Natt og Van Dyke Parks i en og samme låt. En femtedel av platen benyttes til dvelende ”Faith/Void”. ’It’s time to put God away’ gjentar Callahan messende. ’This is end of faith, no more must I strive to find my peace’ synger han i det som er en ni minutter litt for lang avskjed med Gud. ”Faith/Void” blir for bastant og repeterende til at den griper skikkelig tak og suger seg til lytterens hjerte. Den er nesten smertefull i all sin ynde. Men er det et paradoks at den er fremstilt omtrent like eventyrlig som Joanna Newsoms Ys? Eller er det bare en hyllest til splitten mellom hardcore-bandene Faith og Void?

Sometimes I Wish We Were An Eagle har låter som er blant det beste Callahan har gjort på mange år, et tekstlig univers som han formet i over 15 år i en velarrangert utforming som gjør denne til en komfortabel lytteropplevelse – tross/på grunn av sitt overhengende mørke. For gamle tilhengere av Callahans funderinger er dette mest som igjen å møte en god, gammel venn, og glede seg over at ting ikke er altfor bra denne gangen heller.

Joe Henry: Scar (Mammoth, 2001)
Joe Henry har i mange markert seg som flittig leverandør av kvalitetsmusikk, uten å vekke altfor stor oppmerksomhet. Det er på tide at dette endrer seg, for Scar vil være en plate det er vanskelig å sno seg unna – nesten uansett dine musikalske preferanser. Med hjelp fra et knippe instrumentalister i verdensklasse har dette blitt et svært fascinerende album. I tillegg til Henrys tekster, er det er særlig jazzmusikerne som gjør den til en vinner. Fra den gamle frijazzlegenden Ornette Coleman til unge, hotte Brad Mehldau (piano), Brian Blade (trommer), og ikke minst gitargeniet Marc Ribot. Ved hjelp av disse blir Henrys genuine fortellerevne markert på en ny og særegen måte. Han har dermed fjernet seg en del fra sin tidligere cowboystil, som innebar blant annet samarbeid med The Jayhawks. Nå har han riktignok plenty av teft når det gjelder gjestemusikere, og den lange listen strekker seg fra Helmet til T-Bone Burnett.

Scar er et foreløpig høydepunkt i hans musikalske karriere. Jeg er ikke sikker på linken mellom Joe Henry og Richard Pryor, men både i navn, referanser og bilder går han igjen på omslaget. Første sporet er rimelig nok titulert ”Richard Pryor Addresses A Tearful Nation”, og er en sløy intro til resten av platen. Her blir også bandet gradvis avdekket. Marc Ribots steelgitar, Brian Blade forsiktig bak trommene, Coleman som sklir inn med en nydelig solo, og ikke minst Mehldaus flytende pianoganger. Henry selv framfører en desperat kjærlighetsappell, innledet av åpningsstrofen ’Sometimes I think I’ve almost fooled myself’. Det er ikke uten grunn at plateomslaget viser et innriss av ordet ’amor’. Dette er på sett og vis en kjærlighetsplate, men med vekt på de arrene som alle på en eller annen måte har, og som aldri kan fjernes.

”Stop” er med sin cubanske mambostil preget av Ribot. På denne kommer det ganske nære slektskapet mellom Henry og Tom Waits også frem. En del skyldes nok fellesskapet i en rusten stemme, som riktignok ikke er så whiskey-sunken som Waits, men også i atmosfæren av teater og cabaret som Henry ofte gjenskaper. Der ”Stop” bærer preg av Ribot, er ”Mean Flower” et mesterstykke i samspillet mellom ståbassen til David Pilch og igjen, Brad Mehladus følsomme tangenter. ”Struck” er en i utgangspunktet enkelt instrumentert ballade, som utfylles ved hjelp av et strykeorkester. Etter funky ”Rough And Tumble”, så trylles ”Lock And Key” fram: ’God only knows, how I love you/ but God and His ghost/ and His roadhouse crew/ ran me out of town on a silver rail/ free at last and begging Him for jail’. Tunge tanker i en setting som kler Joe Henry: I en røykstinn bar, som en crooner med svartsinn og ikke rent lite angst ved sin side. Det er mulig han også sender en liten tanke til skoledagene, der han delte benk med den notoriske massemorderen Jeffery Dahmer.

”Lock And Key” etterfølges av den rivende instrumentalen ”Nico Lost One Small Buddha”, der Ribot, Me’shell Ndegéocello på bass og Mehldau freser avgårde sammen med Bobby Malach på sax og klarinett. En heftig låt, som kommer på et passende tidspunkt i platen. Det er greit å la Henry hvile litt, og gi lytteren tid til å svelge de avslørende fortellingene han risser opp, samtidig som fokus rettes kun mot musikerne. Det dempes etterhvert noe ned igjen, med en standard i rene Louis Armstrong-stil. ”Cold Enough To Cross” er kort og henrivende, særlig når Brad Mehldau får spillerom. Tittelsporet er tidfestet til drøyt fem minutter, men er i realiteten nær et kvarter lang. Det innledende countrypreget, avløses etter en kort pause av en Ornette Coleman i kjent stil og fri utfoldelse. Med sin søkende blues egner den seg som en fin oppsummering av Scar. Dette er en genreløs plate, som uansett musikkstil understreker Henrys blå historier.

Scar er både personlig og universell, men passer ikke for enhver anledning. Det er en merkelig plate og det er en lytteplate. Tar du deg tid til det, er sjansene gode for at du ikke vil gi slipp på den med det aller første.

Daniel Lanois: Belladonna (Anti, 2005)
Belladonna vil få deg til å ligge på ryggen. Du vil se månen der oppe, og kjenne jorden under deg. Etter en stund vil du føle deg vektløs, og miste oppfatningen av om musikken du hører kommer fra månen – eller om det er du som har kommet dit, og hører musikk fra jorden.

Mitt gode forhold til Daniel Lanois skyldes ikke opplagte valg som hans renommerte arbeid som produsent (U2, Rolling Stones, Dylan, you name it) eller tidligere soloplater. Jeg forbinder og verdsetter Lanois i første rekke med tre opptredener: Stikkord: Apollo, Sling Blade og Sessions At West 54th. Helt kort, og fordi det er delvis relevant i forhold til Belladonna:
1) Apollo: Atmospheres And Soundtracks (1983) var et samarbeid med Brian Eno, en plate man aldri avslutter sitt vennskap med. Kombinasjonen av Enos maleriske spacebilder og Lanois’ utsøkte gitarspill skapte en form for spacecountry som fortsatt ikke er tangert.
2) Den lange åpningsscenen i filmen Sling Blade hadde ikke vært det samme uten Lanois. Fra nesten umerkelig bakgrunnslyder økes intensiteten i takt med Billy Bob Thorntons dirrende skildring om drapet på sin mor, ’some call it a kaiser blade, I call it a sling blade…’ I reckon de av dere som har sett filmen vet hva jeg sikter til.
3) Sessions At West 54th er en samling med ulike artister, der Lanois med sin ”Orange Kay” til fulle får vist hvilke klanger og svingninger han er kapabel til å skape med bare én gitar.

Ok, grunnen til at jeg nevner dette er opplagt. Belladonna har mye til felles med disse tre referansene, og da særlig Apollo. Her pensles de samme langsomme tonene, pedal steel/gitar avtegner mektige, stoiske landskap. Uten Eno denne gang riktignok, men med blant andre jazzmusikerne Brian Blade (trommer) og Brad Mehldau (piano). Det er et lite påtrengende selskap, men gjør at Lanois aldri blir sittende helt alene i ørkenen. Mest sand er det på ”Agave”, med litt forsiktig mariachi-blås – i de to minuttene den får leve. Og det er et gjennomgående særtrekk ved Belladonna; med et par unntak tikker alle sporene inn under fire minutter. Det kunne skapt inntrykket av en plate bestående av skisser, med uferdige, løsrevne biter. Slik er det ikke (selv om et spor heter ”Sketches”). Belladonna er en plate der enkeltlåtenes rolle er underordnet helheten. Det er en plate med sterke filmatiske kvaliteter, det er bildeskapende toner som males fram for oss. Låtene blir mer som tablåer som alle passer inn i samme historie. At Lanois er påvirket av sitt opphold i Mexico tør være selvsagt. Stor himmel, en endeløs horisont, enorme, folketomme arealer – det er som om Lanois har vært ute i høyere sfærer siden 1983, vendt tilbake og funnet noe av det samme landskapet her på jorden. Mytene vi liker å tillegge den amerikanske sørvesten forrykkes ikke, snarere underbygges de gjennom låttitler som ”Desert Rose”, ”Oaxaca” og ”Agava”. Band som Friends Of Dean Martinez og Calexico har i mange år utforsket de samme områdene, til tider med lignende utkomme, men aldri så sjelfullt og varmt som det Daniel Lanois tilbyr her.

Floskler skal man holde seg langt unna, men å si at mannen kiler oss godt nedover i nakken med sin pedal er ikke å overdrive. For det er i første rekke den som taler til oss, i all sin rikdom. Aldri overdrevent eller nærgående, men med milde, vennlige drag. Av og til spores en spansk-aktig folkemelodi som har gått seg vill i mørket og svever for seg selv i bedøvende peyote-rus, av og til er det bare stemningsbilder som settes sammen og skaper vakre teppemønstre (”Oaxaca”, ”Telco”). De av dere som ønsket mer av ”JJ Leaves LA” (fra Shine, 2003) har blitt bønnhørt.

Som nevnt er dette en plate som veves sammen i ett. La meg likevel trekke fram et par bilder på veien: På åpningen ”Two Worlds” hører vi suset av Apollo lande og steel gitaren trer opp fra røyken. På avsluttende””Todos Santos” kommer skipet tilbake, og forlater oss uten gitaren. Det er som om Belladonna bare var et kort besøk fra rommet. Mellom disse gis vi et riktig så nydelig sett. Her er vemodige Carla som kanskje drømmer om et bedre liv på den andre siden, ekkoet av overtonene som speiler seg i oasen ”The Deadly Nightshade, Frozen” med sin jazza smak av Jamaica. Kritikere vil kanskje hevde at dette er ufarlig ’desert muzak’, en Vangelis for ørkenromantikere eller lydkulisser for et naturprogram på BBC. Vel, det får så være. Jeg vil påstå at denne platen er sydd sammen av tråder som er så skjøre, likevel så sterke, at ingen vil være i stand til å rive den i stykker.

Så uanstrengt, avslappende, vakkert, så hinsides denne verden, Så tilsynelatende enkelt. Belladonna følger deg inn i natten, skaper drømmene dine og holder rundt deg når du våkner til en ny dag.

Nick Castro: Further From Grace (Strange Attractors Audio House, 2005)
Nick Castros andre soloskive er en fager ferd tilbake til den sommeren en gang på 60-tallet, da vi tilbragte fredfulle dager i engelske småbyer omgitt av grønne enger, kledd i glorete skjorte og tweedjakke, med en eksotisk sigarett i munnviken og alpelue på hodet. La meg forklare:

Castro har sikkert hørt om briter som Donovan, Nick Drake, John Renbourn og Syd Barrett. Selv er han fra Hollywood, og legger man godviljen til kan man tenke seg nettopp den britiske folk-tradisjonen møte Californias frisinnede solskinnsbarn. I tillegg til denne tråden kan man også nøste seg fram til arabiske og franske inspirasjoner. Den omflakkende tilværelsen, sammen med relativt åpne sinnsstemninger, gjør at Further From Grace helt sikkert vil falle i god jord hos frifolkerne. Her er riktignok ikke mye bjellerasling og snåle lydopptak, Castro er en anstendig, tilbakelent type som hovedsakelig holder seg til myke, innsmigrende viser – en thc trubadur av vår tid. Det ryddes plass til morsomheter som mijwiz (arabisk treblåser), lap dulcimer og dumbek (tromme fra midt-østen) og ikke minst mye fint fløytespill av en gjeng som for anledningen kaller seg The Poison Tree (som inkluderer blant andre nydelige Josephine Foster og medlemmer fra Espers). Nick Castro legger ikke opp til konfrontasjon med sin musikk, i hovedsak dreier dette seg om harmonisk, melodisk og bedagelig visefolk med tekster om jorden, evigheten, månen og stjernene – litt new age filosofi med islett av bonderomantikk.

Det er lett å se for seg Nick Castro med beina i kors og gitaren i fanget mens han trollbinder et salig publikum av nyhippies og folksters. Musikk av menn med hestehale og skjegg, laget for kvinner med batikkskjerf og midtskill, tenker du kanskje, og ja, jeg skal ikke hevde at Castro er den tøffeste gutten i gjengen og på langt nær så erten som for eksempel Devendra Banhart & hans pranksters. Castro synger på en rund og dempet måte, om enn noe pregløs, den halvsøvnige drømmestemmen er innbydende, i stil med musikken. Vi fraktes først ut på middelaldermarked i Scarborough (”Sun Song”), før trollfløyten lokker oss vemodsstemt videre langs de pastorale stier, på vei mot frihet og glede (”To This Earth”, ”Unborn Child”). Huskende langsomt & duvende vennlig leies vi inn i dette eventyrlandet til Castro, og det er ingen grunn til gjøre særlig motstand. Spesielt godt lykkes han på vei til sympatiske ”Guilford”, med den varme lengten etter livet på landet der ’lovers rode by horse and carriage, like days of old, when a rose bore no thorn’. Her lukter det honning og blomstereng!

’Travel east, your heart follows free’ synges det et annet sted på ”Guilford”, og med ”Music For Mijwiz” kastes vi brått ut av den keltiske kosestemningen og rett inn i bazarhallene et sted i Midtøsten. Blant slangetemmere, skurker og magedansere føres vi rundt og rundt i en raga, inntil vi like raskt som vi ankom dyttes ut igjen. Åtte minutter mektige ”Deep Deep Sea” er en instrumental med cello, slagverk, akustisk gitar og en blåser. På chanson-aktige ”Won’t You Sing To Me” legger Castro seg ganske nær Nick Drakes elegante britiske intonasjon, mens han på ”Waltz For A Little Bird” legger vokalen til side og virkelig svinger seg rundt cafébordene på Montmartre.

Further From Grace er en plate med klassisk balladeri antrukket med mange ulike gevanter. Men ikke keiserens nye klær.

Frode Fivel: Patience Will Win (HoneyMilk, 2003)
Patience Will Win er en debut som kom ut av det blå den fine senhøsten 2003. Riktignok kjennes Frode Fivel som en tredel fra det pan-skandinaviske skranglebandet Hello Goodbye, men som soloartist har han relativt ren samvittighet. Helt til nå.

Tittelen på debuten indikerer at han har tatt seg god tid med å få den ferdig, og belønningen er en velregissert og variert utgivelse som står på to meget solide bein: Fivels øre for fengende, melankolske melodier og en stilsikker fremføring. Han har med seg et stort antall gode hjelpere, solide folk med bakgrunn fra blant annet Remington Super 60, Madrugada, Ricochets og Serena Maneesh. Antall musikere får likevel på ingen måte skygge for hovedpersonen, her tjener alle Fivel og hans låter og fjerner det som måtte være av debutantskjelven.

Musikk-Norge er såpass oversiktlig at det går an å tillate seg en noe lettvint lefling med referansene til det vi hører, og i dette tilfellet har jeg lyst til å trekke frem Thomas Dybdahl og St. Thomas. Der linjen mellom disse to møtes er det mulig å ane noe av Frode Fivels uttrykk. Han er en ganske inderlig type, men mens Dybdahl hengir seg til mer innadvendt og sjelfull lulling, så virker Fivel som en mer streit singer/songwriter som ikke skjuler sine sjelfulle sider. Fivel deler heller ikke den ambisiøse vokalstilen med Dybdahl, men er nærmere St. Thomas sin litt småsure sang og slentrende, imøtekommende fremtoning. Det hjelper selvsagt å se ut som man er oppvokst med Will Oldham som storebror, men Fivel er ikke en sådan banjoklimprende fjellfant, men skaper heller luftige og bløte viser som har et tid- og stedløst preg over seg. Elegante, late spor som ”My Obsession”, ”My Garden” og tittelsporet er nærmere britisk singer/songwriter-tradisjon og særs behagelig å lytte til. Catchy ”High Heels Soft Ground” og nydelige ”Mountaineer” bidrar ytterligere til å markere platens midtparti som det kvalitative tyngdepunktet – og det på en plate som er prisverdig jevn. Fivel har nok bladd litt i sin rockhistorie, og det er ganske nærliggende å nevne Velvet Underground, Televison og Neil Young (vel, det gjelder uansett rockeplate). Særlig på seigere gitardominerte øyeblikk som ”The Long Run” og ”Sweeping The Dusty Corners” kommer dette ganske klart frem, begge med mer vekt på rufsete gitarer og et tyngre, suggererende groove.

Jeg synes Frode Fivels tålmodighet har betalt seg, det er ingenting ved denne platen som tilsier at vi har med en fersking å gjøre. Jeg har dessuten tro på at han kommer med både strammere materiale og dyrker sin egenart i enda større grad til neste korsvei. Det er noe over hans delikate ballader som er veldig innbydende, og sorgen over Elliott Smiths bortgang blir noe lettere å bære med Patience Will Win. Passe lang, passe variert, litt høst og litt sol, original uoriginal – da må det være lov å si at dette har blitt en av årets mest vellykkede debutplater.

Geoff Berner: We Shall Not Flag Or Fail, We Shall Go On To The End (Black Hen, 2003)
‘Every song is a kind of prayer
Every prayer is a kind of advertising jingle’

Med disse akk så slående ord åpner Geoff Berner sitt første hele album. We Shall Not Flag Or Fail, We Shall Go On To The End er den stolte tittel som favner rundt hans 10 fortellinger. Vancouver-artisten tør være mer kjent enn den gjengse gatesanger fra Canada, ikke minst på grunn av hyppig reisevirksomhet hit til landet. Geoff Berner er en slik type som plutselig dukker opp på en eller annen kneipe en onsdag kveld for å underholde med sitt trekkspill og noen gode historier. Det er noen av disse låtene han nå endelig har fått samlet til et helt album. Endelig, siden den hyggelige EP’en Light Enough To Travel kom så tidlig som i 2000.

Geoff Berner spiller trekkspill og synger på denne platen også, slik vi er blitt vant til å oppleve ham på scenen. Men han har fått med seg en del gjester som fyller inn både på vokalsiden (blant annet Origamis Benny Braaten) og med ytterligere instrumentering (fiolin, trommer, ukulele og bass). Berner er ingen Toralf Tollefsen med belgen akkurat, men bruker trekkspillet som et følsomt akkompagnement for sine historier, og han utarter aldri med høy ompafaktor. Det gjør ham original, skiller ham ut fra singer/songwriter-massen, men det blir ikke nødvendigvis veldig spennende låter av den grunn. For det er tekstene som i første rekke er Berners aller sterkeste kort. Musikalsk må han settes i folkbåsen, enten det er klezmer eller bulgarsk tungsinn, folkpunk eller ballader, mens innholdet dreier seg rundt temaer som den andre verdenskrig, drekking, kjærlighetslengsler, religion og mer drekking. Berner veksler mellom humor og alvor, uten noensinne å falle gjennom i noen av retningene. Han synger med intens, sterk stemme, som gjerne sprekker når han blir ivrig, og han virker alltid ærlig og troverdig. Og ikke minst har han noen gode one-linere på lager, som ’Prague is like Disneyland for the terminally fucked’.

Det er noen låter som stikker seg ut, både lyrisk og musikalsk. Tristessen som preger ”Volcano God” er Geoff Berner på sitt beste, en spissfindig tekst satt til triste klezmer-toner. ”Clown And Bard” er også en vinner, mer konvensjonell singer/songwriter denne, men igjen med en lesverdig tekst og ikke minst en vokalduett med Frazey Ford som gir et visst country-preg. Fremheves må også ”Maginot Line”, om franskmennenes mislykkede forsvarssystem under krigen (’a perfect fortress makes a perfect tomb’), som blir til en svirevise av godt kaliber. Det kan man vel også kalle ”We All Gotta Be Prostitute Sometimes”, ”The Way That Girl Drinks Beer” og ”Porn Queen Girlfriend”, selv om de skjuler mer seriøse temaer enn det tittelen indikerer.

Berner med sin spisse og poengterte tunge og liketil væremåte er først og fremst en entertainer, kanskje mer enn en plateartist. Se ham på scenen først (han spiller ofte rundt om i Norge), så kan du jo alltids kjøpe plater av ham etterpå.

J Mascis + The Fog: Free So Free (City Slang, 2002)
Enkelte forventer kontinuerlig nyskapenhet av artister, og nøler ikke med å skrike om stagnasjon hvis så ikke skjer. Utvikling kan være fint, men det er noen som faktisk ikke trenger å endre seg så mye. Blant disse er slackerdinosaur J Mascis. Han holder seg til det han behersker best og er tilsynelatende upåvirket av gjeldende trender. Han tilhørte den ypperste eliten av amerikansk 80-talls indie, så grungen komme og gå, og ble et ikon blant de sløyeste snowboarderne – J driver med sitt. Etter oppløsningen av Dinosaur Jr. på slutten 90-tallet har han famlet seg litt i gang som soloartist. Free So Free er hans andre som konstellasjonen J Mascis + The Fog, tredje hvis man regner med det rene soloprosjektet Martin + Me (1996). Jeg er ikke helt sikker på hva som ligger i + The Fog denne gangen, for etter omslaget å dømme så virker det som om han spiller det meste selv.

Free So Free har faktisk gitt meg tilbake noe av troen på mannen som sprengte store deler av trommehinnene mine på Cruise Café i 1991, for dette er hans beste utgivelse siden Without A Sound (1994). Det er ikke de store endringene som forårsaker min milde entusiasme, snarere det motsatte. Først trodde jeg at det var ungdomsminnene som tok overhånd, men selv etter en del tid i selskap med platen låter den overraskende frisk. Det er på langt nær noen ny Bug eller You’re Living All Over Me, men det er tross alt to av 80-tallets bedre album. Free So Free er tettere opp til 90-tallsplatene Where You Been, Without A Sound og Hand It Over, og alle de ti låtene kunne med letthet vært hentet fra denne perioden. Det betyr rene poplåter i fuzzdrakt, litt spor av glam/psykedelia, alltid nærværende og meget lekre gitarsoloer, samt et par triste ballader.

Mascis skriver fengende låter som få andre, spiller på en imponerende og uanstrengt måte og evner å stadig finne nye grep til sine tilsynelatende identiske melodier. Han er fortsatt the missing link mellom Brian Wilson og Neil Young, særlig når han tar sin gråtkvalte stemme opp i lys falsett, som på den mektige powerballaden ”Free So Free”. Takket være gitarspillingen klarer han også å komme i mål med relativt anonyme låter (”Freedom”, ”Say The Word” og ”Outside”). Det er platens midtparti som er best, ”Set Us Free”, ”Bobbin”, tittelkuttet og ”Tell The Truth” har en nærmest evigvarende gitarflyt, et melodiøst driv og en konstant oppbygging som Mascis behersker til fingerspissene. Produksjonen er klar og ren, og fremhever det fyldige og kontante øset som han har gjort til et slags varemerke.

Den som leter etter en ny Freak Scene vil nok lete forgjeves, og de som siden slutten av 80-tallet har ventet på Mascis’ store kommersielle og musikalske gjennombrudd bør snart slå seg til ro med at han nok ikke kommer til å gjøre større revolusjoner enn dette. Og det er mer enn bra nok.

Faris Nourallah: I Love Faris (Western Vinyl, 2003)
Det er litt trist at man kan finne Nourallah Brothers’ lille popmesterverk slengt rundt i tilbudshyllene. Som et av de triveligste bekjentskapene på denne siden av sjarmerende pop burde den heller hatt en hedersplass i de tusen hjem. To år siden vi sist hørte fra Dallas-brødrene Faris og Salim, vender førstnevnte tilbake med en stor popplate som med glans tangerer debuten. Og i likhet med andre sære genier så skriver, spiller og produserer han like gjerne alt på egenhånd.

Han ser ut mot havet Faris, mon hva han tenker på? Kanskje en dame han engang elsket, en melodi han ikke får ut av hodet eller kanskje et land langt borte. Han bøyer seg ned og kroter ned med en kvist: ’I Love Faris’, og før bokstavene slukes av tidevannet tusler han hjem og skriver 14 låter som varer lenge etter at havet har hvisket bort kjærlighetserklæringen.

Faris er ikke som Texanere flest, han bryr seg verken om country, krig eller olje. Han holder seg til 60-talls pop med preg av klassisk britisk dannelse og en dash psykedelia. Tenk deg Syd Barrett (uten medikamenter), The Kinks (med medikamenter), David Bowie, ja her er til og med vokalspor av Elvis Costello. Han bygger opp låtene gjennom storslåtte men enkle arrangementer, og lar piano, blåsere og strykere dominere to-tre minutter lange melodier man nekter å tro aldri har vært skrevet tidligere og som man både kan nynne sommerlykkelig og skvette nostalgiske høsttårer til.

Mellom åpningen, svulstige ”Brogadiccio” til den tullete lirekasseavslutningen ”I Like To Go To Parties” åpner Faris hele sitt hjerte til oss, og favner samtidig over 30 års musikkhistorie. Det er for mange favoritter her til å ramse opp alle, men jeg anbefaler å starte med ”Someone Who Doesn’t Love You” (med nydelig kor av den eneste som har fått lov til å blande seg inn i dette soloprosjektet, Tiffany Nourallah – for en familie!), lengtende og oppløftende ”Let’s Get Married”, melankolske ”The Road” og ”Christian Flyer”: ’…you’ll be going up to heaven slowly…’.

Dette er en plate man kan ta med på stranda en varm sommerdag, og mens solen langsomt forsvinner kan den fortsette ut i den svale natten mens bålet sender siste rester av gnister opp mot himmelen. Da kan man lene seg over på siden og skrive en hilsen i strandkanten: I Love Faris, too.

Faris Nourallah: Problematico (Western Vinyl, 2003)
Han drømmer kanskje om å stå på en eller annen scene Faris Nourallah. Der kan han framføre sin egenkomponerte musical, en gripende kjærlighetsreise fra Moskva til Paris akkompagnert av rytmebokser, pianoballader og litt gitar, og med et lyrisk vidd som blender publikum. Enn så lenge er han mer en loner, en ’prince alone in the studio’. Her kan han gjøre som han vil, og musikalsk betyr det at han fremdeles drikker fra samme kildevann som Donovan, Elvis Costello, Syd Barrett, Bryan Ferry og Lennon/McCartney. Han suger fra hovedåren, men ånder likevel i utkanten av artistuniverset. Faris befinner seg muligens mentalt et sted i 60- og 70-tallet, og finner det like naturlig å bedrive hjemmemekket revypop og revolusjonær glamrock (”Start A Revolution”) som melankolske lirekasseviser og sorgmunter lo-fi. Han høres ut til å ha overvintret noen år i studio, og er dermed relativt upåvirket av omskiftelige trender og rådende retninger. Av nyere artister kan han trekke lyttere fra de som også hører på retro-psykedelikerne i Elephant 6-scenen, Sebadoh/Folk Implosion og altmuligmannen Jim O’Rourke. Og selvsagt alle de som også setter pris på sin popdose utenfor storveien.

Med sine to storartede popalbum Nourallah Brothers (sammen med broren Salim) og nydelige I Love Faris står Problematico som den tredje pop-perlen fra denne Dallas-baserte eksentrikeren på kort tid. Problematico er ikke jevnt over like positivt overraskende, men helhetlig er den jevn som I Love Faris. Platene deler ellers det samme uttrykket, og det er derfor naturlig å spørre seg om Nourallah burde ventet littegrann før han igjen åpnet døren til sitt rike låtskriverkammer. For det er fortsatt nok av glitter til at Problematico også kan anbefales. Varme låter som ”You’ve Got It” og ”I Know Your Name” med sine vanedannende refreng, vemodige ballader som ”Impossible To Know” og ”Will We Ever Know Why”, mens tittelkuttet viser hvordan ELO kunne vært i lo-fi utgave. Mer originale snurrigheter som ”Sick On The Escalator”, ”Sometimes I Dream I’m A Country” og ”Moscow In The Morning” øker underholdningsverdien ytterligere. Og når han avslutter med ”Adieu” er det med en tåre i øyekroken som får lytteren til å gripe tak i den nærmeste og holde tett rundt hverandre.

Mark Steiner: Little Fallen Birds (Stagger, 2007)
Mark Steiner er en velkjent figur i hovedstadens musikalske underverden, og han har vært her så lenge at de fleste antar mannen er norsk. Det er han ikke, New Yorkeren er en omreisende fant som henger rundt vannhullets skygger ved stengetid – uavhengig om det står New York, Oslo eller Paris på nærmeste veiskilt. En musikalsk hobo som suger til seg næring fra noenlunde samme atmosfære som i sin tid påvirket Lou Reed, Nick Cave, Stuart Staples – ja, hele denne kretsen av huløyde, svartkledde nattravner med hulkerøst, sigaretten i munnviken og flaska stikkende opp av lomma. Mark Steiner er en slik karakter – og av alle ting fremstår han som en naturlig etterfølger av en tradisjon mer enn som nok en pastisj-rytter.

Little Fallen Birds har Steiner samlet mange av sine kumpaner opp gjennom årene, norske, amerikanske og franske, og merkelig nok endt opp med en blanding av en helaftens plate og en EP (med samlet spilletid på under halvtimen), innspilt i Oslo, New York og Paris. Som presentasjon av artisten Mark Steiner er Little Fallen Birds ytterst lovende. Han er en relativt voksen artist, og bedriver en stil som fordrer en viss modenhet og stilsikkerhet. Han når ikke helt ned i de samme dybder som sine forgjengere og samtidige innen crooner-rocken, og en låt som ”Unbearable” bærer heller med seg trekk fra folkrockerne The Walkabouts. Den smarte bruken av bratsj på ”(Now She’s) Gone” tilfører et dunkelt østeuropeisk preg, og understreker Steiners bein i den mørke kabaret-tradisjonen. ”Drunk” farges av Dag Stibergs sax, men er ellers fritatt for den originaliteten som kjennetegner Steiner på sitt beste, og står igjen som småblek Cramps-lignende drikkevise.

Som for ikke glemme hva det handler om; siste runde heter ”Cigarettes” og er veldig flott. Chris Isaaks blåvokal og innbydende måneskinnstwang rammer inn en låt som følger røykens langsomt snirklende ferd fra bardisken og opp til takviften (dette er lenge før røykeloven må vite) nok en altfor sen kveld på en litt for hard krakk. Det er på denne stolen Mark Steiner omgjør røykskyer til kunstneriske kreasjoner, og det er her han er på sitt aller beste.

File under: Voksen og lovende!

Rob Crow: Living Well (Temporary Residence, 2007)
Rob Crow har mange jern i ilden. Hans mest kjente band er nok Pinback, og for enkelte hans samarbeid med Zach Hill (fra Hella) i The Ladies. Dette er hans tredje under eget navn, og for kjennere av Pinback vil ikke Living Well innebære det helt store sjokket. Det betyr emosjonell indiepop som etter et par runder avdekker enkelte smarte grep, og låter som etter et par uker sitter klistret til barken tross sin uortodokse oppbygging.

Dette er ingen plate som vil trekke nye fans til leiren. Rob Crow selv har gjort alt for å holde en så familiær profil som mulig; poserende på coveret foran heimen med kaffekoppen i hånda, på baksiden sammen med sin bedre halvdel og inne i coveret gjespende med en baby på fanget. I ledige stunder mellom pliktene har han snekret sammen Living Well, et ganske personlig dokument, der bare John Goldens dyktige teknikerfingre har blandet seg inn i prosess og resultat. Platen lider ikke nevneverdig av å være hjemmegjort, det er snarere litt for mange middelmådige låter som tærer på tålmodigheten. Mellom hver lille perle dukker det opp et par mer gjennomsnittlige mid-tempo, tilbakelente og mest behagelige låter som bare stryker varsomt på popmagiens skjøre overflate. Uten Pinbacks siste snert, men til å være produsert på pappaperm er Living Well en hyggelig påminnelse om tilstanden til en artist som aldri ser ut til å tømme sin kreative brønn.

Tom Waits: Used Songs 1973-1980 (Rhino, 2001)
Tom Waits er en magisk låtskriver, en genuin artist, den siste ekte beat-poet og en levende legende. Used Songs er i likhet med Asylum Years (1985) en samleplate som favner over hans tidlige karriere fra årene på Asylum (1973-1980). Det forteller litt om mannens kvaliteter når det er mulig å gjenta en slik samler med godt resultat, uten å repetere altfor mange av låtene.

Waits har alltid rettet mange av sine tekster mot samfunnets dunkle mennesketyper, og gitt presise observasjoner av det andre omtaler som tapere. Horer, alkoholikere, fant og pakk skramles sammen i hans tidvis personlige lyrikk, og danner et rangleorkester som gir liv og farge til hans viser. Used Songs er ikke kronologisk sammensatt, men hopper fritt fra plate til plate, og veksler mellom Waits’ ulike tilnærminger. Fra debuten Closing Time (1973) er det bare en låt (”Ol’ 55”). Allerede her markerer Waits seg som en stilfull artist, dog uten raspestemmen og særegenhetene han senere utviklet. Bohemen Waits viser seg klarere frem på oppfølgerne The Heart Of Saturday Night (1974) og liveskiva Nighthawks At The Diner (1975). ”(Looking For) The Heart Of Saturday Night” og ”Eggs And Sausage” følger en artist på vei fra den entydige singer/songwriter-stilen mot en mer jazzy crooner, og til og med den ru stemmen er i ferd med å sette seg.

Lenken mot jazz forsterkes med Small Change (1976) og Foreign Affairs (1977). ”Step Right Up” er et heftig samspill mellom Waits’ scatting, Jim Hugharts gromme bass og Lew Tabackin flytende i bakgrunnen med tenorøksa. Med fra Small Change er også den orkestrerte versjonen av ”Waltzing Mathilda”; ”Tom Traubert’s Blues”, noe som får fram den store spennvidden i Tom Waits’ uttrykk.

Utgiver har lagt stor vekt på Foreign Affairs (1977). De klassiske pianoballadene ”A Sight Sore For Sore Eyes”, ”Burma Shave” og Bette Midler-duetten ”I Never Talk To Strangers” viser Waits på sitt mest innsmigrende, som et styggvakkert vrengebilde av Chet Baker. ”Funky Muriel” på sin side er Waits på sitt mest humpende, frådende og spyttende, og er en velsignet motvekt til de nydelige visene. Et av hans mest sentrale album er Blue Valentine (1978). Det er tydeligvis samlerne enig i, da de har gitt plass til fire låter: ”Whistlin’ Past The Graveyard”, ”Wrong Side Of The Road”, ”Christmas Card From A Hooker in Minneapolis” og tittelkuttet. På de to førstnevnte er Waits en uimotståelig alley-cat, akkompagnert av The Beat Generation og hele sitt underlige freakshow, noe som også peker mot hvordan han skulle utvikle seg videre utover i karrieren, som Rain Dogs og Frank’s Wild Years. Fra hans siste Asylum-utgivelse, Heartattack And Vine (1980), er det igjen med heftig skramlejazz og en nydelig ballade i form av tittelkuttet og flotte ”Jersey Girl”.

Tom Waits behersker alle sine stilarter, fordi det er en del av ham selv, og fordi han alltid har gjort det som føles naturlig eller riktig. Han har ikke latt seg fange, verken av seg selv eller av skiftende stilarter og musikalske retninger rundt ham. Han er senter i sitt eget musikalske univers. Denne samleren gir et representativt minne om hvordan Waits var og er som artist, og forhåpentligvis vil den lokke nye lyttere over mot hans originale plater – som vel er meningen bak en litt unødvendig samleplate?

Bjørn Hammershaug

Lizards In The Sun

5000 miles over airplane graveyards
Landmass oceans wide
Over continents a sonic wind
Honing in on a tune no one can hear
Perfect pitch, simple glitch, promises
Over the skies, in disguise

Calexico
Calexico har sin forhistorie som rytmeseksjonen til Giant Sand, en posisjon de benyttet til å utforme et eget, særegent sound før de la ut på sin egen vei. Alltid bare en skygge unna sørvestens musikalske tradisjoner, men også betraktet gjennom to innvandreres briller (Joey Burns og John Convertino er fra Montreal og California). Disse tre elementene; Giant Sands skolering, sørvestens bakteppe og en viss distanse til mytene, er noen av pilarene til Calexico. Allerede på sitt andre album, The Black Light (1998), var formen i det store og hele satt, et uttrykk som skulle bli en målestokk for senere utforskninger i dette varme, vindblåste soniske landskapet.

Travelall (Our Soil Our Strength, 2000)
Calexico reiser lengst og våger mest på sine mer uortodokse utgivelser. I større grad enn på sine offisielle skiver kombinerer de sin geografiske tilknytning til grenseområdene med musikalsk vennskap til Chicago-style post-rock. Travelall er tross sin semi-offisielle status ingen B-side samler. Som en 50 minutter lang oppdagelsesferd der Burns/Convertino igjen utforsker hemmeligheter i sin store instrumentsamling og med sitt romslige musikalske vidsyn. Nesten ni minutter lange ”The Waves Crashing…” setter tonen på denne helinstrumentale platen. Med Robert Mazureks bistand kan den minne om en søvnig Miles Davis anno In A Silent Way. Sammen med finalen ”Flat Handed And On The Wing” (som varer ca. 13 minutter og er altfor kort) kler Burns og Convertino Travelall med hviskende minimalisme, dyp bass og vispende rytmer, der ingen lyder er feilplassert. Selv om ingen av de andre sporene har den samme himmelske søken, nevnes jazzy ”Cachaca”, stemningsfulle ”Driving To Get Away” og sydlandske ”Lunada Lando” som minneverdige øyeblikk.

Even My Sure Things Fall Through (Quarterstick, 2001)
Når Calexico slipper singler og EP’er gjelder det å passe på, for da er det ofte mye snadder å hente. Så også med denne. Med en spilletid på nesten førti minutter og med tre vellagde musikkvideoer inkludert, er Even My Sure Things Fall Through nesten jevngodt med en vanlig fullengder. En instrumental miks av ”Sonic Wind” innleder det hele, dominert av trompetist Jacob Valenzuela. ”Crystal Frontier” er en vinnende gladlåt som er det nærmeste denne gjengen kommer Enrique Iglesias. Men teksten er en sterk beretning om de menneskene som til enhver tid befinner seg langs den svidde grensen mellom Mexico og USA. Den elektroniske duoen Two Lone Swordsmen har tatt seg friheten til å remikse “Untitled III”, revitalisert ved hjelp av moderne rytmeinstrumenter og synther, men med den tunge stemningen fra originalen i behold. Vellykket. De gjør dessuten en cover, ”Chanel No. 5”  av Mark Eitzel. Han kan skrive de vakreste viser, og Calexico evner å tolke ham som det skulle være deres eget stoff. Jeg blir igjen slått av hvor intenst og avslappet Burns synger. Enda bedre gjør han det på sin egen ”Crooked Road And The Briar” (fra Aerocalexico, 2001). Igjen en klassisk historie fra Burns’ skattekammer, om småbyjenta Rosemary som brutalt blir myrdet, hvorpå byens justis henger den uskyldige, fattige fylliken Rufus. I all sin elendighet løftes låten opp mot det himmelske mens hun blir ’dragged through the darkness, beneath the lonely cypress’ ”Banderilla”  er et stemningsfullt trompetkall mot månen, før den elegant slår om til en glad mariachi. Og som for å vise frem hele sitt register avsluttes det med lange og mystiske ”Hard Hat”. Dette er en stil jeg setter aller høyest hos Calexico, disse lange svevende avantgarde-lignende komposisjonene som tilsynelatende mangler både mål og mening, men som er aldeles praktfulle der de langsomt forsvinner inn i Sonora-nattens veldige mørke.

Feast Of Wire (City Slang, 2003)
Feast Of Wire er i sin helhet mer reservert enn deres tidligere. Med mørke, novelleformede tekster og ganske lavmælte men iørefallende låter er den ikke det helt store fyrverkeriet av en plate. Detaljrikdom og variasjon gir likevel mye å glede seg over, men de helt store – og gledelige – overraskelsene uteblir. 16 låter og snaut femti minutter er i meste laget, særlig når de satser på å sneie innom såpass mange retninger. Den kollektive stemningen som kjennetegner dette bandet kan fort snu fra å være en styrke til å bli en sprikende helhet. Selv om sluttresultatet er stilsikkert og lekkert har de heller ikke denne gangen klart å utløse sitt fulle potensial, å veve sammen det store mesterverket av et lappeteppe. Men du verden, det er mye fint her. Ta ”Sunken Waltz”, en melankolsk og akustisk smyger som kler Calexico godt. Her er det historiefortelleren Burns som hvisker innbydende, med trekkspill og steel gitar liggende varsomt i bakgrunnen:

Prayed it would rain and rain
submerge the whole western states
call it a last fair deal
With an American seal
and corporate hand shake

”Quattro (World Drifts In)” er platens mest vinnende med sitt lette mariachi-preg og sine fine strykerarrangementer. ”Black Heart” er et høydepunkt, igjen med strykere som skaper en elegant atmosfære til Burns’ skjebnetunge tekster. Tenk Ennio Morricone, Lee Hazlewood og Burt Bacharach. På ”Close Behind” blandes de inn med en blåserrekke fra gamle Mexico, og igjen folk-elementer som steel gitar og trekkspill. Den har opprinnelig en ganske sterk tekst, men bandet valgte til slutt en instrumental variant til denne utgivelsen.

Ønskes renere Mexico-innflytelse kan du høre tradisjonelle ”Across The Wire” og ”Güero Canale”, men sett under ett er det mindre spor av Mexico enn på de to foregående utgivelsene. Som vanlig blandes det også inn en del instrumentale snutter av stort sett kort varighet, og disse fungerer mest som bindeledd mellom de lengre vokalsporene, slik som groovy ”Attack El Robot! Attack”. Det rene jazzsporet ”Crumble” skiller seg også ut i positiv retning. Akustiske ”Not Even Stevie Nicks…” er en annen atypisk Calexico-låt, hvor de fjerner seg nesten helt fra ørkenen til bakdel for streit indiepop og står igjen som et langt mindre særpreget band. Bra tekst er det riktignok, ikke engang Stevie Nicks kan redde mannen på full fart utfor stupet.

Carried To Dust (Quarterstick, 2008)
Calexico har til gode å gi ut en svak plate, men jeg synes Garden Ruin (2006) og dens rute mot mer oppmerkede veier ikke står som høydepunkt i deres diskografi. Det er i sine mer eksperimentelle og lydmalende øyeblikk de har skapt sine aller sterkeste øyeblikk. Interessen ble dermed vekket da ryktene gikk om at Carried To Dust skulle være en vending tilbake mot dette landskapet: Den golde ørken, ensomme byer og de lunefulle skyggene som danser innover i nattemørket i grenselandet. Det viser seg at de ikke har utført en fullstendig kuvending, men heller satt ut igjen mot de støvete stepper uten å helt miste hovedveien av syne. Carried To Dust balanserer i større grad enn forgjengeren, og dette skaper vibrasjoner som faller heldig ut. Selv om ikke alt er like dirrende.

De benytter seg av mange velkjente virkemidler. Fra Victor Gatelums strek på omslaget til alle de gode gjester som omkranser duoen. Det er slående hvor lett og elegant de spiller sammen; Niehaus, Wenk, Zander – hele entouraget er med. Dette er også en plate der Calexico like mye går ned og inn i sin egen materie, finpusser den, som at de søker ut av den. De har i løpet av sine mange utgivelser siden debuten for over 10 år siden blitt stilmessig erfarne, og det er den tryggheten de nå kan nyte godt av, bygge videre på. For som de selv tilhører grensen mellom to land, så tilhører musikken grensen mellom mange genre. Mariachi, dub, jazz, folk, spaghetti-western… alt veves sammen i et uttrykk som vanskelig kan adopteres av andre. Det er en ære som ikke tilfaller frontfigur Joey Burns alene, men som han må dele med hele dette fantastiske orkesteret – og ikke minst min favoritt, supercoole John Convertino bak trommesettet.

Det derfor lett å tilgi at de kan minne om Gypsy Kings eller noe i den stilen på åpningssporet, det er vanskelig å ikke la seg rive med likevel. Her avtegner de også umiddelbart sitt grensekart ved å synge dels på engelsk, dels på spansk, i det som er den dramatiske historien om Victor Jara. Han var en chilensk kunstner og politisk aktivist som endte sin dager, torturert og henrettet av juntaen i 1973. Med det innleder Calexico noe man kunne tro var en politisk ladet plate, men de er aldri så direkte i sitt budskap (bortsett fra noe overtydelige ”Red Blooms”, satt til Russland). Det er i første rekke indikasjoner og hint de gir oss. ’I’ll dwell by the edge of this man made lake, and descend into the city, that holds no place for me’ heter det i mørke “Man Made Lake”. Det er fra her, fra spor 6, at platen begynner å ta seg opp fra en pen, men tannløs åpning. Den bølgende duetten med Sam Beam (Iron & Wine) i ”House Of Valparaiso” er en smyger med sin dempede mariachi som bakteppe. ”Slowness” er bare den vakreste av den vakreste countryballade. Duetten med Pieta Brown går inn i samme kategori som Emmylou og Gram, der de to reiser gjennom Tucson, Arizona: ’Miles of highway poppies, a stretch of maybe flowers, past Signal Hill a ways’ (Signal Hill er en topp utenfor Tucson som gir et klassisk panoramabilde av vesten). Senere: ’Remember roads were steep and you and I went sliding down the grade from Gate’s Pass’ (et kjent sted ute i Sonoraørkenen). På ”Fractured Air (Tornado Watch)” blir naturen vred, ’from the delta to the plains’. Det er mange slike bra låter her, og jeg må trekke fram et par til: ”Bend To The Road” er Joey Burns på sitt mest hviskende og mystiske. Å fargelegge landskapet med dunkelt skyggespill er kanskje det han behersker best. ”El Gatillo (Trigger Revisitied)” er et nikk tilbake til The Black Light, hvor vi tar del i den feststemte delen av kulturen, mens avsluttende ”Contention City” er en gledelig retur til mer eksentrisk stemningsmusikk med Douglas McCombs (Tortoise, Brokeback) på gitar.

Det kan argumenteres mot Calexico at de har laget den samme platen flere ganger nå. At de er gisler i sin egen fantasiby ute i ørkenen. At de fleste låtene deres er varianter av noe de allerede har utprøvd. Men det kan også vurderes dithen at Calexicos vei ikke er lineær, at deres eleganse blir stadig tydeligere, og at hver enkelt skive er en del av et større puslespill. Det er fremdeles ikke fullført, men det vil danne et utrolig bilde når det en gang er ferdig lagt. I det er Carried To Dust en helt sentral brikke.

Brokeback
Just runnin scared, feelin low
Runnin scared, you love him so
Just runnin scared, afraid to lose
If he came back which one would you choose

Morse Code In The Modern Age: Across The Americas (Thrill Jockey, 2000)
Musikere løst tilknyttet den sjangerløse Chicago-scenen evner stadig å forvirre sine lyttere med nye påfunn. Det er ikke så farlig så lenge de leverer varene, så som Brokeback gjør. Det er mulig å fylle spaltemeter med hva de involverte ellers bedriver tiden med, men la oss for enkelhets skyld forklare at Morse Code er et møte mellom Tortoise, Calexico, Yo La Tengo og Stereolab. Den roadmovie-lignende undertittelen Across The Americas er ikke misvisende da dette er visuell musikk – en road movie i plateformat. På den lange åpningslåten ”Lives Of The Rhythm Expert” er det ikke melodien man fester seg ved, men heller den strukturløse stemningen. Ved hjelp av en pulserende rytme og orgeldroner blir man gradvis sugd inn i et vakkert kaos, som minner en del om krautrockband som Faust og Kraftwerk. Et stykke samtidsmusikk av typen ambient avantgarde. Den andre lange komposisjonen, ”Flat Handed And On The Wing” er mer minimalistisk i instrumentalbruk, men samtidig mer melodiøs og gjenkjennelig i formen. Med en rolig bassgang i bunn får Joey Burns’ twang og Birdsongs følsomme blåsespill fritt spillerom, og sammen blir dette noe i nærheten av ambient western og hinsides vakkert. Som en bonus, og en forløsning kan man nesten si, avsluttes reisen med en nydelig versjon av Roy Orbisons ”Running Scared”. En fantastisk lytteropplevelse har dette blitt, som i tillegg tilbyr to videofilmer av Braden King, som ytterligere underbygger meningen som ligger i tittelen. Filmene tar oss bokstavelig med Across The Americas.

Looks At The Bird (Thrill Jockey, 2003)
Brokeback har denne gangen strukturert låtene sine til ni separate og ganske varierte stykker fordelt på snaue 40 minutter. Man kan lett argumentere for at det er for mange låter på for liten tid, men det er til gjengjeld mye fint å høre på. Slik som “Lupe”, som er Brokeback på et mer rytmisk og jazzy spor, der oppstykkede elektroniske puslebiter finner sin rette plass ved hjelp av kornettist Rob Mazurek og trommis Chad Taylor.

”Name’s Winston, Friends Call Me James” introduserer Sterolabs Laetita Sadier (nå i samarbeid med Douglas McCombs i Frankrike under navnet Monade) og Mary Hansen (bless her, dette er hennes siste opptak) som messer frem drømmende vokallyder. Det minner en god del om det vi fikk presentert på Oslo Jazzfestival 2002, og deler naturlig nok noe av den distingverte franskklingende cocktailsmaken til Stereolab. Den samme stemningen kommer igjen i ”In The Reeds”, og akkurat som den beklagelig stillestående opptredenen i Oslo, blir denne stilen også noe anonym på plate. På ”50 Guitars” drysser de sine drømmer som sildrende harpetoner nedover ryggen vår i en låt som beveger seg til ytterkantene, der Pharoah Sanders og Alice Coltrane befinner seg, men også denne svinner uforløst vekk uten at musikeren evner ta den videre utover en komfortabel dvaletilstand. På coverversjon av Tortoise’ ”The Suspension Bridge At Iguazú Falls” (fra TNT) er den lett gjenkjennelige basslinjen bevart, mens strykere (av de allestedsnærværende ’the machines’) erstatter moderbandets klokkespill og lydrikdom. Nok en gang, veldig fint, men den overstiger ikke originalen. Jeg trives best sammen med Brokeback når de legger seg på en mystisk 50-talls Roy Orbison møter David Lynch på One Eyed Jacks. ”Everywhere Down Here” med søvnig twang-gitar og John McEntires flytende orgel er som sistedansen der. Aller stiligst er likevel den skrekkelig korte avslutningen ”Pearl’s Dream” (en cover fra filmklassikeren Night Of The Hunter (1955) med Robert Mitchum i hovedrollen) hvor Mary Hansen gir oss frysninger på ryggen på sin ferd opp til månen.

Mens Across The Americas var en sammenhengende lang reise gjennom mange land og sinnstilstander, er denne mer som enkelte postkort fra stoppesteder på veien.

Friends Of Dean Martinez
Det var i 1994 Giant Sands steel-gitarist Bill Elm dannet sitt eget band, helinstrumentale Friends Of Dean Martinez. Han fikk med seg blant andre Joey Burns og John Convertino (Calexico), og sammen skapte de stemningsfull kaktuswestern og cocktailsippende lounge med en smakfull spice av amexicana på skivene The Shadow Of Your Smile (1995) og Retrograde (1997, begge Sub Pop). Etterhvert har Elm og Semple beveget seg inn mot mer eksperimentelle og varierte musikalske retninger, med kontinuerlige utforskninger som har ført dem et godt stykke unna typisk ørkenrock. Ørken, surf og western-lounge er tre sentrale elementer i deres musikk, men Elm og gitarist Mike Semple har langsomt beveget seg inn i en dunklere og mer diffus verden.

Wichita Lineman (Glitterhouse, 2001)
Wichita Lineman åpner som en bombe, og vil kanskje få deg til å sjekke om du har lagt riktig plate i spilleren. Etter at en film ruller i gang platen – en gjennomgående effekt som understreker den filmatiske effekten i musikken – vrenges det ut beintunge gitarer som dundrer og drønner som om verden virkelig er i ferd med å gå under. Etter apokalypsen entrer vi så inn i ørkenen. Her har tiden stått stille siden bare-gribbene-vet. Solen, kaktusene, en mesa, en ridende mann langt borte. En forlatt bensinstasjon. Sand. Ennio Morricone flyter forbi på en luftspeiling. Harry Dean Stanton snubler rundt i nærheten. Mørke skyer bærer håp om regn og frykt om uvær.

Dette er scenen til Friends Of Dean Martinez. Dette er bildene som flimrer forbi på de tre åpningssporene: Den knusktørre åpningen avsluttes med ”In The Wire”, hvor regnet faller tungt i bakken. Da får også steelgitaren hvile litt, og det er på tide å dra opp trekkspillet. ”Incidental” er en vakker folkevise, som letter lytteren fra bakken, som om vi kan se Elms verden i fugleperspektiv. Med bongos, orgel og mellotron i tillegg, kunne den passet fint inn i en av David Lynchs mørkere filmer. Umerkelig flyter den over i ”Tennessee Waltz”. Den er som vanlig flott, uten at den tilføres ny magi. I likhet med den andre coverlåten her, Jimmy Webbs ”Wichita Lineman”, fremføres begge på ganske tradisjonelt vis. Elm synger gjennom steel-gitaren sin, så det er naturligvis veldig vakkert. Når filmen ruller ut på slutten av “For All Time”, er det mest negative med platen at den er så forbasket kort – i hvert fall virker det sånn.

Wichita Lineman er dermed nok en sterk utgivelse fra Friends of Dean Martinez, og du gjør deg en bjørnetjeneste ved å la denne passere uhørt, enten du skal ha cocktailfest eller bare ønsker å drømme deg bort til en langt varmere verden en stakket stund.

Under The Waves (Glitterhouse, 2003)
Det er fortsatt fullt mulig å gjenkjenne våre venner på deres sjette plate, men sannelig har de beveget seg noen sanddyner bort fra den tradisjonelle ‘ørkenrocken’ vi hørte på deres første utgivelser. Friends Of Dean Martinez passer fortsatt inn i et roadmovie-soundtrack fra sørvesten, men med Under The Waves har de for alvor også søkt mer i retning av psykedelia, eksperimentell ambient og lekre, tunge grooves. Med seg har Semple/Elm et stort antall personer/instrumenter (chamberlin, omnichord, dobro og Moog) som brukes for å skape en nærmest dommedagstruende stemning.

Åpningen “H-Hour Minus Five” kan minne om tidlig 70-talls Pink Floyd med en skummel blanding av orgel, theremin, cymbaler og boblende bakgrunnsmystikk. Den griper tak i nakkehårene som reiser seg og fører oss med ned i dypet, langt under de støvete landeveiene på overflaten. Etter seks minutter er vi endelig nede på havbunnen, og der sitter Elm foran sin skitne stålgitar og sender ut seige toner på ”And Love To Be The Master Of Hate”. Dette er blant platens mest gitarorienterte spor, ellers er det lite muntert folkpreg igjen. Under The Waves er innadvendt, og gjenskaper bilder av solbrente grenseoverganger og faretruende hetebølger. Prisen for flotteste spor går til ”Indian Summer”, hvor en orkesterlignende chamberlin skaper et tungt og svulstig preg sammen med steel gitaren til Elm. Noe mer stillestående blir tittelkuttet og ”On The Shore”, men begge bidrar til å underbygge en trykkende stemning som er en David Lynch-film verdig, og som ikke slipper taket før himmelske ”Cahuenga” igjen lar oss se sollyset idet vi langsomt flyter tilbake til verden.

Random Harvest (Glitterhouse, 2004)
Elm St.
Random Harvest viser at om Friends Of Dean Martinez ikke løsriver seg fra sin bakgrunn, så benyttes den mer i et spill der grensene hviskes  bort. Dette er ikke deres sterkeste 40 minutter, men nok en vellykket beskrivelse fra et av USAs minst befolkede og mest mytiske områder. Etter introen, spionfilm-temaet ”So Well Remembered”, føres vi inn i et lite belyst rom der David Lynch og Ennio Morricone drikker cocktails og legger skumle planer for en ny widescreen-fortelling med det sørvestlige USA som bakteppe. ”Ripcord” er langtrukken steel gitar, duvende orgeltoner og shakers, alt traktert av Elm og med Semple på gitar. Så bærer det inn i natten på Lost Highways for en periode. De 3-4 neste låtene flyter over i hverandre og danner et sammenhengende soundtrack. Det er orgelet som bærer ”The Winter Palace”, som tittelen indikerer et kjølig stykke musikk der blikket vendes opp fra ørkensanden og mot den enorme stjernehimmelen. På det saktegående og vindblåste tittelkuttet vender steelen tilbake med en vakker melodi, men vevet sammen med tunge, klagende gitarer skapes igjen urovekkende bilder. Elms synth-strykere er gjennomgående og gir Random Harvest et mer, skal vi si, kitchy preg enn strengt tatt nødvendig. 9 minutter lange ”Dusk” er et sentralt spor. Med konstante orgeldroner og gitarene som kjemper seg opp får låten bygge seg opp, men uten å nå et utløsende klimaks. Den ebber ut, og etterlater et en noe uforløst stemning som også preger deler av platen. ”Why Does My Heart Go On Beating” er et av vennenes mest abstrakte stykker, en skummel fluesurrende og pulserende lydskisse som lukter død og beven. Den kunne gjerne vart lenger. Ikke før med mariachi-gitaren på ”Lost Horizon” aner vi igjen morgenvarmen, og med ”Nowhere To Go” døser de ned for godt etter en nok en aften med peyote og mezcalin, der Semple får lov til å ta den siste harde gitarsoloen sin, inntil Elm tar frem klokkespillet, legger over ham pleddet og sier god natt.

Random Harvest var også tittelen på et sentimentalt amerikansk melodrama innspilt under krigen, om en krigshelt med hukommelsestap. Det var en rørende historie om tap og kjærlighet. Og som en gammel film fra 1942 driver Friends Of Dean Martinez rundt i de skrinne ørkenområdene et sted mellom lysene fra Las Vegas og Stillehavet, og leter etter noe som har blitt glemt på veien mot neonglansen.

Lost Horizon (Glitterhouse, 2006)
Lounge Lizards
’Maybe there’s not much to be said about an instrumental album.’ Sitat Bill Elm. Kanskje, men vi får prøve litt likevel:

Elm aka Dean Martinez og hans frender har cruiset langs de støvete ørkenveiene der nede i grenseområdene i mange år nå. De har tatt oss med i åpne biler, servert tequila på spøkelsesbarer og vist oss brennende solnedganger bak glødende western-kulisser. De har alltid vært på vei, alltid tatt oss med videre, gjennom varme, late dager til bekmørke, truende netter. På Lost Horizon har de stanset bilen, viftet bort fluene og satt seg ned i skyggen for å skrive et nytt postkort fra langtvekkistan. Poststempelet avslører at de fremdeles er et eller annet sted i sørvestlige USA der himmelen er vid og perspektivene uendelige, at de nå er en stram, enhetlig trio og at pausen deres varer i cirka 40 minutter, from Dawn till Dusk. Etter 10 år på veien byr ikke bandet lenger de store overraskelsene, det er mer den egenartede elegansen de finpusser og rendyrker, og ikke minst det delikat lydende bilde i widescreen som rulles opp, nå mer abstrakt penslet enn noensinne. Selv om geografien er de store, åpne landskap, så inkorporerer de elementer av både post-rock, American Primitiv og ambient inn i sin lille ørkenlounge, langsomt surfende på sanddynene i solnedgangen. For det er ingen flammende lidenskap over Lost Horizon, heller en nær resignert stemning av stillstand, om ikke stillestående, så en form for fredelige ettertenksomme dager i solen. Dype drag av steelgitar, pakket rundt med dyner av synth, lette trommedask, en gitarlinje som stryker forbi. Mike Semple lar riktignok el-gitaren dominere med ganske harde tak hist og her (”Heart Of Darkness”, ”Hidden Out Of Sight”), men albumet løfter ingen tak eller blåser opp til voldsomt uvær. ”Landfall” vil sette deg i rett modus; 8 minutter med ren vellyd, så tilbakelent og lettdrevet at det bare er å legge seg tilbake å nippe til tonene som flyter forbi.

Det er og blir Bill Elms steel som pensler ut de store bildene. En låt som ”Dawn” gynger som en hengekøye over vibrerende asfalt i sommerbrisen. ”Somewhere Over The Waves”, “All In The Golden Afternoon” – titlene taler sitt tydelige språk. Disse oasene av noen låter som dupper i vannkanten, myser skrått mot sola og bare dovent følger vinden til de forsvinner et sted i horisonten, two hundred miles away. Det er ikke materie som tar pusten fra en, snarere senker pulsen og gir rom for andre tanker. Når de pakker sammen for sin ”Departure” skjer det ikke med stor dramatikk, kanskje en tanke vemod, ingen tårer. På med hatten, senk bremmen, ned med taket, et siste blikk over skulderen. Morricone vinker slapt i det fjerne. Lanois ser opp et øyeblikk. Fahey spiller på radioen. Bilen starter. Veien venter. Solen sender sine siste stråler over den tapte horisont… sukk.

Valley Of The Giants: s/t (Arts & Crafts, 2004)
Ontariozona
I Canada har særlig to byer markert seg kraftig på det musikalske kartet de siste årene: Montreal og Toronto. Førstnevnte med en rekke beslektede artister innen apokalyptisk post-rock, gjerne sentrert rundt etiketten Constellation, i Toronto en noe lysere indie/post-rock scene med band som Do Make Say Think og Broken Social Scene i spissen. I Valley Of The Giants møtes sentrale skikkelser fra begge byer langt ute på landet i Ontario, i et lite gårdshus under en kald vinterstorm, for noen stunder med improvisert folk-musikk og filmtitting. CV’en til de involverte avslører nærkontakt med blant andre Shalabi Effect, Godspeed You Black Emperor, Set Fire to Flames, Do Make Say Think og Broken Social Scene. Det kan lett høres.

Her går det hovedsakelig i instrumental, ettertenksom og knapt bærende post-rock/folk, i stor grad improvisert fram av Sophie Trudeaus feledroner og Anthony Secks gitar/lap steel. Sammen med resten av Valley Of The Giants tegnes bilder som kan leses både som soundtrack til den kalde naturen rundt innspillingen, men også som et tungstemt besøk til naboen i sør. Det nydelige omslaget med motiver hentet fra den amerikanske sørvesten kommer særlig frem i meksikansk-inspirerte og platens beste spor ”Cantara Sin Guitara”, med gråtende mariachi-trompeter. Mer western i det 10 minutter lange tittelkuttet med Morricone-plystring og luntende travtakt, som sammen med ”Back To God’s Country” etterhvert bryter ut i en blanding av mektige gitarer og Charles Spearins ville trompet som sammen jager rundt i ørkenen i en peyotedans halvgale av tørst og sult.

Paris, Texas-stemningen er sterkest i ”Claudia & Klaus” (må vel være et nikk til Werner Herzogs Fitzcarraldo, med Klaus Kinski og Claudia Cardinale, vil jeg tro) og ”Waiting To Catch A Bullett” (sic). Men de unngår å tråkke for lenge langs veier som Dirty Three og Boxhead Ensemble har gått opp tidligere, og de søker en mer eklektisk vri the canadian way. Innbydende vokal besørges av Deirdre Smith i ”Westworld” (nok en filmreferanse; Michael Crichtons futuristiske western med Yul Brynner som en slags robotcowboy var visstnok en inspirasjon for hele platen) og ”Bala Bay Inn”. Hennes bidrag gir platen en mer poppa dimensjon, nærmere Neko Case eller Hope Sandoval. Særlig ”Bala Bay Inn” er underholdende, der alle joiner med på en slags allsangavslutning: ’If you smoke that shit, you better get your mind right…’

Rusten fele, mektig tremologitar, storslåtte crescendoer, gnissende strenger, langstrakte sletter, kneisende mesaer – Valley Of The Giants er et område som er besøkt av mange. Denne platen gir ikke akkurat ny innsikt til dette landskapet, den mer fryser et bilde av nåtiden, og ikke i samme grad fremskaper den grimme illusjonen av et samfunn på randen av kollaps slik for eksempel Godspeed You Black Emperor er kapable til. Valley Of The Giants viser mest av alt at det kanskje ikke er så stor avstand mellom de varme, øde ørkenområdene i USA og snøstormen som uler rundt ørene deres på bygda i Canada. For dere som trives i slike landskap vil dette være godt selskap.

ABBC: Tête À Tête (Wabana, 2001)
A = Amor, B = Belhom, B = Burns, C = Convertino. Amor Belhom Duo + Calexico, altså. Calexico tør være et kjent navn, men kanskje ikke alle har kjennskap til den franske duoen? Naïm Amor og Thomas Belhom forlot like godt de franske vinmarker til fordel for søken etter sine blodsbrødre i ørkenen, og deres selvtitulerte album fra 2000 bar tydelig preg av god støtte fra blant andre Calexico og Howe Gelb. Som bi-medlem kjenner vi igjen Marianne Dissard, den franske studinen falt pladask for Tucson, og har blitt en gjenganger i disse kretser (hun bidro på ”The Ballad Of Cable Hogue”).

Med Tête À Tête slår duoene seg like godt sammen til en kvartett, og med det er det duket for en i utgangspunktet spennende krysning av chansons og prærie. Calexico er kjent for å lykkes med sine musikalske eksperimenter, enten det er innen avantgarde eller mariachi, og med familierøtter i Italia og Tyskland burde de også være rette personer for et sådan prosjekt. Det er derfor litt trist å melde at Tête À Tête ikke har blitt så forrykende som vi kanskje kunne håpet på, men en fin plate har det blitt. Det er en klar kvalitetsforskjell mellom de to bandene som dette samarbeidet ikke klarer å utligne. Et eksempel er vokalkuttene, for eksempel franske ”Elevator Baby” kontra Joey Burns’ ”Gilbert”. Med stotrende engelsk og svak stemme makter ikke franskmennene å skape liv med sin ballade, mens smygeren ”Gilbert” like gjerne kan bli en kommende Calexico-klassiker.

Det er umulig å ikke la seg bevege av den vakre instrumentale ”La Valse Des 24 Heures”, hentet fra Amor Belhoms nevnte plate. Den waltzende introen forlates dessverre like raskt som den kommer, og de tre neste kuttene er ikke egnet for evigheten. På ”Mobile Home” synges det på fransk om det tokulturelle ståstedet til Amor og Belhom: ’Today I live between two countries, USA, France’ (tekstene er for sikkerhets skyld trykt på begge språk). Heldigvis bedrer det seg etter hvert, og John Convertinos nydelige pianolåt, ”Orange Trees In The Yard” er en perfekt åpning til Gilbert – den triste historien er verd platen alene.

Med unntak av et par korte anonymiteter står vi dermed igjen med to lange, instrumentale spor: ”The Wrestler’s Masque” og ”Le Savon Se Dissout Dans La Rigole”, som tilsammen klokker inn på snaue halvtimen. Begge sporene er mer eksperimentelle i formen, og låter som en søvnig jam mellom musikere på søken etter den evige natt. De drømmende tonene vil nok gradvis gripe tak i deg, enten du har sovnet eller fortsatt er våken.

Thomas Belhom: Remedios (Ici d’ailleurs…, 2004)
Samarbeidet mellom Thomas Belhom og Naïm Amor har visst opphørt. Franskmennene dro til Tucson som Amor Belhom Duo, der de raskt fant seg til rette sammen med kretsen rundt Calexico, et samarbeid som utkrystalliserte seg i Tucsons svar på ABBA; ABBC. Nå må Thomas klare seg på egen hånd, og det gjør han tilsynelatende aldeles utmerket.

Det er ikke noe særlig informasjon på den utgivelsen jeg sitter på, men han er vel ikke helt ensom der ute i ørkenen. David Grubbs (Gastr Del Sol) kan i hvert fall høres på gitar og vokal, men ellers er det nok Belhom som styrer spakene, med gitar, bass, trommer, opptaker, trekkspill, keyboards og alt som skal til. Remedios har blitt et finstemt album med lik vekt på solsvidd ørkenrock og lat post-rock. Han tegner noen riktig så troverdige bilder av kaktusskygger og spøkelsesbyer, en stemning som holdes gjennom hele platen. Utstrakt bruk av trommer/perkusjon driver låter som tittelsporet og ”Who’s Big”, mens langsom twang og akustiske stunder foran leirbålet (”Kingdom”) holder tempoet stort sett nede. Belhom viser at han er i ferd med å bli godt kjent i grenseområdene mellom USA og Mexico. Han treffer best med stemningsfullt vennlige bilder som ”Two Minutes Heaven” (trekkspill/gitar), den lange og dvelende ”Sur Le Depart” og ”Mathilde”. Han dyrker også mer mystiske nattstemninger (franskhviskende ”Métastase”, med noen ubehagelige skrapende lyder) og minnes sitt hjemland i ”Viva/USA” (’When I live in France, it’s all different, small streets walking alone’). Remedios er faktisk noe av det bedre jeg har hørt fra denne kanten, selv om det ikke er en plate som vil brenne seg fast lenge etter at sanden har hvisket bort fotsporene til Thomas Belhom.

Bexar Bexar: Haralambos (Western Vinyl, 2003)
I et vakkert sted ute på landet
Bexar Bexar. Jeg vet ingenting om hva eller hvem som gjemmer seg bak dette pussige navnet. Ganske greit egentlig, så kan musikken tale for seg selv. For det som skjuler seg bak det kornete bildet tatt på en eller annen badestrand, er av så behagelig karakter at all tørr info bare ville virket forstyrrende.

Haralambos. Martyr og helgen. 45 minutter med instrumental skjønnhet, forsiktig gitarplukk, smygende electronica, dyp bass og mye vemod. Alle instrumenter spilles uten at en overflødig tone slipper til, gjerne med en akustisk gitar som holder melodien langsomt gående, mens perkusjon og analoge synther veves rundt til hypnotisk effekt. Meget stemningsskapende og ikke rent lite svevende. Noe kan minne om Labradford anno Mi Media Naranja og Brian Enos Apollo-plate. Jeg tenker også en del på Pole og Boards Of Canada. På ”kt” (kjekke låttitler) vil jeg blande inn Erik Satie og hans Gymnopédies, her med varsomt knitter i bakgrunnen og et hint om at Bexar Bexar bør være like aktuell i ~scape-kretser som i Kranky-land. Du vil umiddelbart dras inn i deres drømmeland. ”n.r.o.t.” er en dubfantasi i slow motion og ikke ved noe tidspunkt senere på denne platen slippes følelsen av sveve opp i skyene, mens verden sakte svinner ut av syne. Det er dessuten flere øyeblikk her som fremkaller trangen til å felle noen tårer, en egenskap jeg setter svært høyt ved musikk. Det går egentlig ikke an å trekke noe særlig for den opplevelsen Bexar Bexar gir oss, men Haralambos skiller seg ikke kraftig ut i mengden ambient røykepause, ei eller er den svevende nok til at jeg blir helt oppslukt i den. Jeg mener de ville tjent enda mer på å bygge opp stemningene gjennom færre og lengre låter, i stedet blir Haralambos med sine 15 spor noe skissepreget, med litt unødige pauser og brytninger. Hvor storslagen kunne for eksempel ikke ”Memento Mori” blitt hvis den hadde fått lov til å vokse videre utover sine fattige tre minutter?

Nysgjerrigheten tok likevel overhånd til slutt, og jeg måtte snoke litt rundt på verdensveven – uten at jeg ble noe særlig klokere. Bexar er en kommune i Texas. Noen tisker om at Bexar Bexar er et enmannsprosjekt fra samme sted. R. Murphy har layout (Rian, vil jeg tro), Western Vinyl er utgiver. Det er vel egentlig det som er verd å vite. Resten kan høres. Og nytes.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release

Villnis fra landeveien

Dette er musikk med tilhørighet utenfor metropolene, grisgrendte musikalsk stil eller geografisk opphav. Fra introverte folksangere via psykedeliske drømmere til grovkvernet truckrock, dette er et knippe artister som trives best bortenfor motorveiens blodårer og neonlampenes lysskjær.

Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release.

The Anomoanon
The Anomoanon er et countryrock-band fra de dype skogenes trailerpark, en slags blanding av 70-talls Neil Young og Stones fram til Songs: Ohia og Will Oldham. Hovedperson og låtskriver er da også Ned Oldham, broder’n. Hans signatur er slett ikke fjern fra Will, men noe lunere og varmere i stilen er han, den svingende stemmen som beveger seg fra verandahusken og helt tilbake til amerikansk folkemusikks barndom deler de begge.

Asleep Many Years In The Wood (2002)
Mitt første møte med The Anomoanon var Mother Goose i 1998, en rørende og morsom plate bestående av 23 tonesatte barnerim som ”Peter, Peter Pumpkin Eater” og ”Solomon Grundy”. I 1999 gjentok de en lignende bedrift med Robert Louis Stevensons A Child’s Garden Of Verses. Asleep Many Years In The Woods består derimot utelukkende av Oldham-originaler, men fortsatt med barn og familie i fokus.

Åpningssporet ”Sixteen Ways” og ”Ain’t Skeert” (vi er på bøgda, see…) etablerer raskt en ’down-home’-stemning. Det er lett å se for seg musikerne mer som en løselig gjeng som hygger seg på bruket enn et etablert studioband. Behagelige ballader som ”Bluebird Of Happiness” og ”One That Got Away” skaper en uformell, white-trash bonderomantikk, mens innavl-country som ”Sadie And Rudy” og ”Complaint”, komplett med en sur bratsjsolo fra David Curry (Willard Grant Conspiracy) og gaulende allsang i beste backwoods frontporch stil, minner oss om at det fortsatt er langt fra Shelbyville til Nashville.

Med hardere rockelåter som ”Kick Back” og ”A Story” legger de skogens ro bak seg til fordel for tradisjonelle utblåsninger av booze’n’roll-typen. Jeg synes nok det funker best når de finner den varme melodien, som i smittende ”Tongue And Heart”. Noen forglemmelige rufserockere til tross, dette er et hjertevarmt kollektivbruk av en skive, som gir lyst til å vandre rolig inn i skogen med en whisky-flaske i neven, langt, langt unna byens tjas og mas.

Joji (Temporary Residence, 2004)
The Anomoanon vender seg i stadig større grad mot 70-tallet, classic rock, vestkyst-nostalgi og sørstatsrock. Ned Oldham og hans makkere graver dermed videre i de furete sporene til Allman Brothers, The Band, Eagles, Neil Young & Crazy Horse, Flying Burrito Brothers, Grateful Dead. Seig gitardominert rock fra sumpene, varme vokalharmonier fra California og mer jam-preget frisinn fra bakhagan får dominere. Det er først og fremst de småsnurrige tekstene og vokalen som knytter Ned til familienavnet; den karakteristisk småsure sangstilen er slett ikke ulik broder Will, og det er også denne som gir The Anomoanon et mer særegent uttrykk. Joji er likevel ingen Joya.

Åpningssporet ”Down And Brown” står igjen som det beste. De drøye åtte minuttene har en utsøkt balanse av sirupsharmonier, psykedeliske skogstoner og humpete countryrock – ikke overvettes originalt, og med noen ganske så kjedelige gitarpartier, har den likevel en gunstig trekk av solbris og ølsunkne kvelder på porchen som er veldig tiltalende. Platens andre tyngdepunkt er ”Wedding Song”. Den strekker seg over ti minutter, en lengde som krever en del progresjon eller oppbygning for ikke å falle sammen. Her strekker de seg dovent mellom rural folk og noen flotte, mer drømmende partier som kan minne om ”Summer Never Ends” (fra EP’en med samme navn), men roter seg dessverre litt for langt og litt for lenge ut i gitarjam-land.

Ved siden av disse to langdragerne (vel, Grateful Dead’ske ”Nowhere” drar seg også over syv minutter, og er sammen med “Down & Brown” platens formtopp) leverer de fem-seks bonderock-låter som ikke etterlater det helt store inntrykket. Det går noenlunde i samme stilen hele veien, og The Anomoanon har hverken melodier eller originalitet nok til å gjøre Joji til den store, klassiske rockeplaten. Men for all del, det kan være et nær perfekt fredags-soundtrack: Av med overallen, vask av deg oljesølet, jekk en bayer og ta deg en vel fortjent pust i bakken.

Spokane
Spokane har et landsens preg over seg, men ikke som the usual cup of country. Hvis det er noe som heter ’ambient folk’ så hadde vel det passet rimelig greit. Dere som husker Coen-brødrenes Fargo vet at landskapet der ble fascinerende fanget av fotograf Roger Deakins. Uten sol eller skarpt lys, uten en klar horisont og uten skog eller fjell til å bryte monotonien fant han et tilsynelatende evig hvitt der himmelen gikk i ett med jorden. Det finnes likevel knapt en mer fargerik film, og noe av den samme effekten søker Spokane med sin musikk. En vidstrakt, blek præriehimmel som Rick Alverson & co forsiktig pensler sine toner mot. Det krever litt mysing før du får øye på sjatteringene, men etterhvert dukker de fram i all sin tandre skjønnhet.

The Proud Graduates (Jagjaguwar, 2001)
Eine kleine porchmusic
Rettighetene til låtene på The Proud Graduates tilhører The Day In Bed Music. Det er et ganske treffende navn, ikke bare fordi Spokane høres ut som de ligger i senga når de spiller, platen egner seg svært godt som dynekos en uggen regntung dag man ikke ønsker å fjese verden

Listen over molefonkne amerikanske gitarmelankolikere begynner å bli ganske lang, og det blir stadig mer komplisert å skille mellom gull og gråstein innen denne genren. Men det er alltid plass for flere, så ønsk Rick Alverson endelig velkommen inn i det ypperste selskap, sammen med relativt likesinnede herrer som Mark Kozelek, Will Oldham, Michael Krassner, Kurt Wagner, Bill Callahan. Alverson har en lang karriere bak seg som frontfigur i Drunk, men det ser ut til at han nå vier seg kun til Spokane, dette er deres andre utgivelse. Rent konkret innebærer skiftet en mindre omgangskrets enn dusinstore Drunk, men resultatmessig har det ikke så mye å si. Det synges og spilles fortsatt lavt, hovedsakelig akustisk og langsomt, og de få menneskene som omgir ham er de samme som sist. Det nye bandnavnet er dessuten mer kledelig, til tross for at det ligger en prærieavstand unna hjemstedet i Virgina.

Spokane blir gjerne kalt Syrinbyen (Lilac City), en blomst som avhengig av fargen symboliserer ungdommelig uskyld, anstendighet, renhet, ydmykhet. Det er symboler som også gjelder for deres musikk. The Proud Graduates kan nemlig med glede benyttes utenfor soverommet. Den rolige, varme stemningen som disse åtte fredelige visene skaper, er som skapt for en veranda, en langsom solnedgang, rundt leirbålet. Da vil tankene kunne flyte uforstyrret en stund, tenker jeg. I tillegg til multi-instrumentalist Alverson og hans dunkle vokal, bærer låtene størst preg av Karl Runges strykere, enten han bruker fiolin eller cello og Courtney Bowles vakre stemme. Innslag av klokkespill og vibes bidrar ytterligere til et noe rustikk preg på denne tidløse platen.

’On the porch, it’s five p.m….’ Slik åpner platen, om paret som er ferdig med skolegangen, og er på vei inn i det ukjente. Alverson kan dette med å skisserer opp bruddstykker av en fortelling og skape bilder ut av knappe setninger som lytteren kan gripe fatt i og spinne videre på. Tekstene er gjerne sentrert rundt temaer som savn og tomhet, og spiller mye på barndom/ungdom og voksne relasjoner. Den melankolske stemningen av ung uskyld fremstilles effektfullt på instrumentale ”Other Rooms”, der opptak av lykkelige barnestemmer og latter blandes inn i musikken. Tiden går fort i behagelig selskap, og det rundes av med ”The Workweek”, ’fire timer senere’: ’Nine p.m. and the boys scatter like wounded men’.

The Poor Graduates burde vært tilgjengelig i helsekostavdelingen, som helbredende sedativ med øyeblikkelig virkning.

Able Bodies (2002)
Whiter shade of pale
Rick Alverson er i et særdeles kreativt godlune om dagen. Ikke før har vi svelget alle klumpene i halsen etter The Poor Graduates, før han er over oss igjen med mer sørgmodig og vakker tristesse. Mens forgjengeren hadde et slør av duse høstfarger over seg, er Able Bodies en naturlig fortsettelse inn i vinterens frostfulle netter.

Lydbildet er skåret helt inn til hjertet denne gangen, der strykertrioen Karl Runge, Maggie Polk (begge på fiolin) og Molly Kien (fra Early Day Miners, på cello) gis stort spillerom. Mellom strykelagene ligger så Alversons skjelvne, mørke hviskestemme. Ellers består bandet også denne gangen av Courtney Bowles, som ikke bare dasker følsomt på trommer og klokkespill, men dessuten synger himmelsk vakkert. Tekstene er fremdeles ikke regulære historier, mer som løsrevne utdrag eller skisser til noe som kunne vært en novelle. Gjennom korte, talende setninger understrekes den relativt tungsindige stemningen. Et fellestrekk er etter sigende erfaringen de fikk etter en alvorlig bilulykke bandet var involvert i for kort tid siden, noe som i hvert fall kan leses direkte fra platetittelen.

Førsteinntrykket kan nok være at låtene sklir utydelig og monotont over i hverandre, men ta det med ro. Dette er stemningsskapende toner som bygger seg langsomt opp, der hvert øyeblikk inneholder nøye kalkulerte detaljer som etterhvert trår fram. Able Bodies er en kort plate, syv låter på drøyt halvtimen kvalifiserer vel knapt nok til albumstatus, men så lenge de har en nærmest evig etterklang spiller ikke tiden så stor rolle. Og i Spokane står tiden stille.

Measurement (Jagjaguwar, 2003)
November er en måned med sin egen stillhet. Mørket og tausheten senker seg over landet, menneskene søker inn i varmen. Det er en hustrig mørketid, inntil de første snøfnuggene langsomt gjør verden hvit.

Og hvert år er som det forrige. Og hvert år er det en åpenbaring. Det er ikke så mye nytt Spokane tilbyr denne gangen heller, men vakrere enn noen gang daler de ned fra oven med et knippe funklende snøstjerner. Rick Alverson og Courtney Bowles er Simon & Garfunkel på opium, de spiller musikk i et tempo som får Low til å virke oppfarende og har en dialog hentet fra en novelle av Raymond Carver.

De har fått med seg Labradfords bassist Robert Donne, som har erstattet fiolinist Karl Runge. Med det har Spokane vendt seg noe bort fra kammerstemningen som preget forgjengerne. Den er erstattet med mer spartanske romløsninger og minimale stemningsskapere. Slik settes alt på plass.

De knappe setningene fra hverdagslige øyeblikksbilder. Ikke en tone til overs. Ikke et ord overflødig. Tiden står stille. Svart/hvite fotografier av nakne trær. En park med tomme benker. Fotspor. Mittens full of snow. And the promise of warm hands.

Spokane er å stå opp en tidlig, klar frostmorgen. Det er fremdeles helt stille overalt. Du setter deg ned og ser natten langsomt lysne til dag. Og der kan du sitte. The length of days has widened now. The cost of times seems clear.

Measurement gjør høsten om til vinter og vinter om til varme.

Bevel
Bevel er ikke et band det er så lett å genrefeste. Mye forklares likevel i navnet, som betyr noe skrått eller skjevt. I dette tilfellet er det snakk om langsomme og skakke folkeviser, nærmere beslektet Brian Eno enn Bill Monroe.

Where Leaves Block The Sun (Jajaguwar, 2001)
Bevel er Via Nuon (fra Drunk og Manishevitz) og på sin andre skive har han fått med seg litt av et stjernelag ut på skråplanet: Bak The Council Of Rosseau finner vi blant andre cellist Fred Lonberg-Holm, Ryan Hembrey (Pinetop Seven), Deanna Varagona (Lambchop), Mick Turner (Dirty Three) og store deler av The Lofty Pillars og Boxhead Ensemble, inkludert Michael Krassner som har produsert. De som kjenner til disse artistene aner nok hvor leia går. Chicago er et vitalt og progressivt kraftsentrum innen både eksperimentell, abstrakt rock og country/folk.

Det hviler en trolsk, nesten gammelmodig stemning over denne utgivelsen, noe i likhet med hva skotske Appendix Out har gjort til sitt varemerke. Bevel etableres inn i den mer tilbaketrukne delen av folk-tradisjonen. Chicago er ingen eldgammel britisk landsby, men det er som Bevel ikke ser skyskraperne for bare trær, og snur tiden tilbake til ’the days of yore’.

Den starter som en mild sommerbris med to korte spor; instrumentale ”Exitrance” og lette ”Genoricity”. Et høydepunkt er den åtte minutter lange utflukten ”Once A Pond”. De kunne gjerne gjort dette oftere, da dronende strykere, dvelende gitarer og Nuons mystiske snakkehvisken som smyger seg inn og ut egner seg svært godt over et lengre tidsrom.

Landlig, rolig og avslappet er begreper som kan hektes på Bevel, uten at de på noen måte blir snille og tamme. En dunkel, mørk stemning henger som en tåke over låtene, og som lyttere blir vi ikke bare lokket inn i skogen, vi dras inn i underverdenens hemmeligheter.

Down The Puppet String, Marionettes EP (Jagjaguwar, 2004)
De tre årene som har passert siden debuten har ikke ført med seg de store endringene for Via Nuons bandprosjekt, og han har med seg mange av de samme støttespillerne på denne 19 minutter lange EP’en. Deanna Varagona (Lambchop), Michael Krassner (Boxhead Ensemble), Adam Busch (Manishevitz), Jason Adasiewicz (Central Falls) er noen av de fine folkene som omskaper Nuons viser til elegante, pastorale hymner. Årsaken til at de store omveltningene er fraværende ligger selvsagt i at disse låtene opprinnelig stammer fra 1998, og de ble nyinnspilt tilbake i 2001 og 2002.

Nuon er som en eventyrforteller fra en annen tid, og skiller seg noe ut fra det vi gjerne omtaler som ’stillfaren americana’. Dette er en gjeng som verken hever stemmer eller instrumenter, men tar tak i hver låt med varsomme bevegelser. EP’ens seks spor flyter således nærmest sammenhengende avgårde i et helt rolig og avslappet leie, der de forskjellige instrumentene aldri forsøker å overdøve Nuons dempede stemme. Fra de mer orkestrerte åpningssporene (med fem musikere) tones det langsomt ned til mitt favorittkutt ”From The Private Life Of E Lear” og endelig helt nedstrippede ”Last Of The Pastoral”. Omfanget av Bevels verden markeres forøvrig i valget av de to coverversjonene; Donovans ”Teas” og den tradisjonelle folklåten ”Kitchen War Song”.

Dette er en trivelig liten plate, som mangler låter som hever den til de store høyder. Den behagelige stemningen og korte spilletiden gjør den til velegnet selskap en tidlig morgen foran vinduet med tekoppen i hånden. Når koppen er tom er platen slutt, og du vil føle deg litt bedre uten helt å forstå hvorfor.

Summer Hymns
Summer Hymns kombinerer sløye frontporch-stemninger med en mild, groovy døs et sted mellom 70-talls softrock, americana og garasje-psykedelia. Neil Young og Robert Wyatt smelter til ett hos frontmann Zachary Gresham, som skriver låter som omgir seg med en slags en oppstemt melankoli og vekker til live vage minner om sval sommerbris, rasling i løvet og varme, late kvelder uten ende. Med andre ord er dette musikk som holder vintermørket og snøslapset på en armlengdes avstand. I det minste for en stakket stund. Summer Hymns fra Athens, Georgia lever virkelig opp til navnet sitt.

A Celebratory Arm Gesture (Misra, 2001)
På sin andre utgivelse trekker Summer Hymns inn både psykedelia, vemodig pop og mild country som sentrale elementer i et sørstatsvarmt lydbilde. Zachary Gresham har fått med seg medlemmer fra lignende band som Elf Power (Adrian Finch) og Of Montreal (Dottie Alexander, Derek Almstead, Jamey Huggins). Med denne gangen er dessuten Alex McManus fra Lambchop, samt Peter Erchick fra Olivia Tremor Control. Da er det kanskje ikke så rart at Summer Hymns sprer toner av både sommerlig verandapop og blomstrende psykedelia.

Bandet bruker bare åtte minutter på å komme frem til spor seks, så man kommer ganske langt ut i platen før de virkelig flotte låtene kommer. De er til gjengjeld meget betagende. ”Something’s Going On” og ”Trolling On The Lake” er en vemodig syntese av Syd Barrett møter The Flaming Lips på Gog Magog Hills, mens hviskende ”I Could Give The World Away” og ”Everything At Best” er pur popmagi med en søt bismak av country. Det er disse sporene som gjør A Celebratory Arm Gesture til en honningkrukke for bier som oss. Summer Hymns bryter opp platen med korte, snurrige instrumentaler med en snert av electronica (“The Twilight”, “Turn Here”, “The Daybreak”), og legger nok en dimensjon til sin mangeartede stil.

Clemency (Misra, 2003)
Nasjonalhymner fra Nashville
Med Clemency har Summer Hymns klart å tangere tidligere bragder, og dermed gitt sommeren 2003  et liflig soundtrack. Siden sist har Matt Stoessel kommet med på pedal steel, og han legger ytterligere skjønnhet til Zachary Greshams varsomme låter. Summer Hymns anno 2003 har ikke helt mistet popsensibiliteten sin, men heller tonet noe ned sin form for psykedelia-pop. Innspillingen i Nashville med Lambchops Mark Nevers (St. Thomas, Bonnie Prince Billy) sikrer ytterligere at country-strømningene og hageatmosfæren kommer sterkere frem denne gangen.

Med sin såre vokal, klokkespill og steel gitar er ”Be Anywhere” en nydelig åpning, og den etterfølges av et knippe fredelige, men storveis låter. Fengende ”Upon Your Face” gjør meg i knakende godt humør, jeg blir mo i knærne av ”Feeling In Rafters” og knekk sammen til ”Trouble”. Disse første sporene er allerede sommerklassikere i mine ører, en eneste lang flyt av sårbar og vakker folkpop som man skulle ønske aldri tok slutt.

Selv om platen ikke akkurat taper seg utover, så kan man si at den flater noe ut, men Summer Hymns er for alvor i ferd med å finne seg til rette på et ytterst komfortabelt sted.

Value Series Vol. 1: Fool’s Gold (Misra, 2003)
Dette er første del av serien(?) Value Series. Den selges som en EP, men med ti låter og en spilletid på 29 minutter er det ikke så mye som skiller fra et ordinært album. Opptakene er mest en ryddesjau blant ting de spilte inn i sitt hjemmestudio mens de ventet på å turnere med materiale fra Clemency.

Det er ikke en så helstøpt enhet de har sydd sammen her, men Fool’s Gold består heller ikke b-vare.

Gresham omgir seg med et stadig voksende antall musikere som dresser opp hans låter, her med blant annet cello, keyboards, pedal steel og saksofon. Fool’s Gold angir med de to første sporene en retning mer mot Grandaddy og Flaming Lips, og veien er heller ikke lang over til blomsterbarna under fellesnevneren Elephant 6 (særlig tydelig på ”Fear The Law” og ”What They Really Do”). Det er tydelig at de spiller med skuldrene senket, og det er selvsagt tillatt med litt ymse variasjon på en slik, skal vi si, mer uhøytidelig utgivelse. Vi finner også igjen litt honning-country, ikke minst med den første av to coverversjoner de har tatt med. George Harrisons ”Behind That Locked Door” (fra All Things Must Pass) er et stykke rent solskinn med en saftig pedal steel. ”It Takes Two” er en Johnny Guitar Watson-original, og det nærmeste dette bandet slår ut håret på plate (dette er da også en låt de har spilt en del live). ”Buttonflies” og ”It’s Just Not Right” er Summer Hymns på sitt mest inderlige, men begge er dessverre så altfor korte. ”Capsized” og ”No Butlers” er like nydelige og bikker heldigvis et par minutter, men igjen sitter jeg tilbake med en prikkende lengten etter å høre disse låtene utvikle seg ytterligere.

Burd Early
Burd Early, eller James Angelos som foreldrene kalte ham, er en singer/songwriter av den mer melankolske typen. Den alvorlige røsten slekter på David Berman (Silver Jews) eller Bill Callahan (Smog), mørk og avmålt som han mumler mørkt inn i mikrofonen. Musikalsk er også dette helt kurante knagger å henge på Burd Early.

Magnet Mountain (Western Vinyl, 2001)
Soverom kan benyttes til så mangt, men skal en dømme etter antall enslige amerikanske soveromspoeter kan det være alvorlig grunn til bekymring for fødselshyppigheten i landet. Burd Early er en av disse einstøingene, og New Yorkeren skriver, spiller inn og fremfører alle låtene selv. Magnet Mountain er hans andre album.

Det som slår meg først med denne er likheten til Bill Callahan (Smog) og David Berman (Silver Jews), alvorlig, grov og nesten snøvlende stemme, dels syngende og dels fortellende. Også framføringen minner tidvis om de to, særlig Smog på sitt mest minimale og enkle, det vil si klagende lo-fi med litt countrypreg. Nå har ikke Burd Early verken Silver Jews’ sjarm og lyriske vidd, eller Smogs mest hjerteskjærende poesi, så han blir på mange måter en fattigmannstrøst. Det forhindrer ikke en del minneverdige øyeblikk, særlig der han lar låtene flyte uhindret av sted, som på det lette, nesten fengende åpningssporet ”Driftwood”. I god amerikansk tradisjon handler historiene mye om rastløshet og det å stadig søke lykken mot nye steder. ’Drifting’ er et nøkkelord som går mye igjen hos Burd, ’I’d like to be like Driftwood, floating with the flood, being taken for a ride’, som han innleder platen med. Dette kommer han også tilbake til på den nydelige bakgårdscountry-låta ”Tire”, der han løfter vokalen opp til et skjærende skrik, på ”Don’t Wake Me”, der det høres ut som om han har funnet et øyeblikks sjelefred og på resignerte ”Proper Place”.

Enkelte av låtene har en mer sløy blues-feel over seg, og på disse synes jeg ikke Early kommer seg noe særlig avgårde, men blir mest stående på stedet hvil og stampe målløst rundt sin egen navle. Instrumentale ”Little Caper” og tittelkuttet virker dessuten noe unødvendige, da det et er stemmen og tekstene som er Earlys sterkeste kort.

Leveler (Western Vinyl, 2003)
Leveler er minst et skritt i riktig retning for Burd Early, og denne gangen er også de gode låtene i flertall. Leveler er ikke særlig muntrere enn forgjengeren, med et blekt uttrykk som kretser rundt lo-fi/americana og soveroms-scenen. Men takket være benyttelse av pedal steel, fele, trompet, Moog og ’electronic birds’ har platen fått et mer variert og varmere lydbilde enn forgjengeren.

Det er faktisk de to første sporene som er tyngst å bli fortrolige med, men det løsner etterhvert. ”Phonecall Away”, med gjestevokalist Rosario Garcia-Montero, er en nydelig søvnig ballade, og hvorfor ikke hun er med mer er for meg en stor gåte. ”Tangent” drives fram av Tim Barnes’ (Silver Jews, Essex Green) kontante tromming og felespill i en slentrende stil. Et annet høydepunkt er ”Here We Go Again”, hvor akustisk gitarklimpring brytes opp av tunge og dystre folketoner med rivende felespell som drivkraft.

Men den slags er unntaket på en plate som oppsøker mer underfundige stier og nattastemninger, som lange ”Street From The Sea” der Early viser sin forkjærlighet for gitarklanger og fingerspill. Aller best er laidbacke ”Desire Asymptonic”, med Arthur Schupbach på pedal steel. De to herrene skaper med hell trist skjønnhet. Aller best: Ti minutter lange ”Casual Listener” er ørebalsam til kveldens siste whisky og bør nytes på verandaen med ildfluene som eneste belysning. Earlys varsomme gitarspill lar oss tilfeldige lyttere bli sittende halvt hypnotisert igjen i nattemørket.

Mind And Mother (Western Vinyl, 2004)
Early grey
New Yorkeren fortsetter bare oppturen fra usikre Magnet Mountain og lovende Leveler. Ja, Mind And Mother setter begge i skyggen med stoisk ro og langsomt brennende glød. Vår mann har ikke gjort de voldsomme endringene siden sist. Han synger fortsatt med litt vablete, halvtrøtt stemme, men han lar den i større grad flyte med av melodiene denne gangen. Musikken er fortsatt langsom, dvelende tar det aldri helt av med Early. Mens jeg tidligere har ansett mannen som en student av sine likesinnede har han nå bestått sin første viktige eksamen som fagmann, han er ikke lenger en prøvende og feilende student. Der de to forrige skivene har slitt med en del låter av den anonyme sorten har han skrelt bort de fleste av disse. Borte er hangen til å rocke ut eller eksperimentere seg bort med låtstrukturene. Fokuset ligger på den enkle, melankolske visen, og det behersker Early godt. Nå er han trygg nok til å fylle en hel plate i denne stilen.

Mind And Mother er en kort plate og består bare av ni låter, men stort sett fri for grøftekjøring (et par av låtene midtveis sklir mest forbi, uten å etterlate dype sår) og med en konsistent stil egner den seg godt til sammenhengende lytting. Han starter i gravferdstakt og blir stort sett værende der. Instrumenteringen er holdt enkel, her er det ikke tegn til leven av noe slag. Det musikalske sørger han stort sett for selv med sedvanlig delikat gitararbeid. De elektriske er holdt nede, og er mest fremtredende på ”Blackdot”. Ellers velger han seg av og til å kjøre dem baklengs bak i lydbildet, noe som skaper en smått surrealistisk effekt. Litt bistand utenfra kommer i form av Bexar Bexar og Rosario Garcia-Montero (filmregissør som er aktuell med kortfilmen Are You Feeling Lonely? som presenteres på Sundance 2004, der Early har musikken). Hun spiller bass og synger særdeles vakkert på ”Undoing The Day”. Sakte går det, men ikke slik at vi stivner, snarere gynger søvnig med, øynene lukket, drømmer oss vekk.

Jeg skal ikke hevde at dette er et enestående mesterverk, men Mind And Mother er en av disse platene som ubemerket kryper inntil deg, ligger og maler tålmodig helt til den dagen kommer da du setter deg, tar den opp, klapper den forsiktig og lurer på hvorfor du ikke har gjort det for lenge siden.

The Skygreen Leopards
Disse psykedeliske barn av naturen er døpt Donovan Quinn og Glenn Donaldson og de stiftet The Skygreen Leopards i 2001. Quinn har en solokarriere som Verdure, sistnevnte er et renommert navn i de kretser som følger den psykedeliske folkmusikken med argusøyne. Donaldson grunnla det sentrale CD-R selskapet Jewelled Antler på sluttten av 90-tallet, og har ellers erfaring fra band som Thuja og Blithe Sons. I utvidet forstand kan man se Jewelled Antler som en del av frifolkmiljøet som i San Francisco-området også omfatter Devendra Banhart og Vetiver, og på den andre siden av skogsholtet, Animal Collective.

Life & Love In Sparrow’s Meadow (Jagjaguwar, 2005)
O duggfriske dalfører og pastorale enger, velsignet være sommerfuglens muntre vingeslag og ekornets skarpe blikk. I denne Edens hage råder idyllisk fuglesang og liflig humlesurr. Bare tonene fra The Skygreen Leopards tillates å berøre det organiske suset fra bekker og blader, og sannelig gjør de det uten å forstyrre roen her i Sparrow’s Meadow.

Life & Love In Sparrow’s Meadow er deres fjerde plate, og den første som er tilgjengelig via norsk distribusjon. Denne drøye halvtimen er en behagelig stund i det grønne. Og rosa. For selv om The Skygreen Leopards i stor grad benytter seg av folk/akustisk-instrumentering (ulike harper, fløyter og slagverk) og feltopptak av naturlige lyder (fluesurr, fuglekvitter) så skjer det med et skjær av psykedelisk frisinn som danner milde hallusinasjoner og knytter platen opp mot senere 60-talls band som Grateful Dead, Syd Barrett og The Incredible String Band. Her er også et par banjo/munnharpe-drevne viser som slekter mer mot fjellene enn tåka. Låttitler som ”Tents Along The Water” og ”Clouds Through Sparrow’s Eyes” blandes dermed skjønnsomt med mer steine bilder som ”Belle Of The Woodman’s Autumn Ball”, ”Labyrinth Windows” og en litt for lang Eden-trilogi. Det er heller ikke de enkelte låtene som utgjør denne platen, mer en sammenhengende natur-trip som ikke nødvendigvis dreier i en bestemt retning.

Life & Love In Sparrow’s Meadow er ikke noen umiddelbar plate man raskt blir kjent med, selv om den ikke er så veldig komplisert anlagt. Innspillingen er preget av lav stressfaktor og låtene renner uanstrengt forbi som bekken de sitter ved siden av. Men noe av den sedate stemningen får gå foran de sterke melodiene, og den spinkle, drømmende vokalen kan være en prøvelse inntil man venner seg til den. Innen den tid er sjansene tilstede for at du har fått av deg dressen, kippet av deg skoa og danser halvnaken i sola.

Jehovah Surrender (Jagjaguwar, 2005)
Bakgrunnen for at en plate blir til kan ha så mange historier – vonde, bitre og surrealistiske. Det er også en ganske artig anekdote bak tilblivelsen av Jehovah Surrender: Glenn Donaldson og Donovan Quinn satt en kveld på verandaen hos en kompis i Port Costa og helte innpå med billig vin, mens de koste seg med at kompisens døtre danset for kara i måneskinnet. Utpå natten tar denne fyren våre to venner med ut til bakhagen, låser opp skjulet, og viser dem instrumentene Arlo Guthrie angivelig hadde spilt med i bandet Hobo Splendor i hine år. Donaldson/Quinn lot seg ikke be to ganger og spilte selvsagt Guthrie-låter til sola stod opp og flaskene var tømt. Inspirert av denne seansen ble EPen Jehovah Surrender til.

The Skygreen Leopards er altså den melodiøse retro-fetisjen til Donaldson og Quinn, som for øvrig driver med langt mer innadvendt og åndelig virksomhet i band som Thuja og The Blithe Sons. Det er fortsatt naturen som preger musikken her, men ikke de dypeste skoger (være seg indre eller virkelige). The Skygreen Leopards hengir seg til en LSD-trip i lo/fi-rus med hazy lazy fuzz-psykedelia i stilen til Donovan, Syd Barrett, og nettopp Arlo Guthrie – selv om det ikke akkurat er en Alice’s Restaurant her!

Jeg har en smule vansker med den trange vokalen og piggtrådgitaren fra 1967 som fremdeles skjærer gjennom det akustiske yndet til leopardene, og var derfor ikke helt super-entusiast over deres forrige fullengder. På en EP som denne blir ikke dominansen og det slørete 60-talls soundet så påtrengende, eller kanskje det er bare låtene som virker hakket mer fokuserte og klartenkte nå? Jehovah Surrender er i hvert fall seks spor som best av alt flyter som honning over i hverandre og skaper ett langt spor der både vakre pop-partier og weirde folk-elementer skaper en mer tilfredsstillende helhet enn tilfellet var ved forrige møte. Når det er sagt, det er særlig Byrds-kloningen ”Julie-Anne, Patron Of Thieves” og såre, nesten allsangvennlige ”I Was A Thief” som virkelig får meg til ønske jeg hadde vært på denne festen. Lurer på hvor det ble av måneskinns-jentene?

Micah P. Hinson: Micah P. Hinson And The Gospel Of Progress (Sketchbook, 2004)
Det er mange av dem der ute. Bråmodne, bustete amerikanske gutter som føler at de har noe veldig viktig å formidle verden, helst av sorgtung, personlig karakter. Det er ikke så unikt med rotløs ungdom som roter seg borti dop og damekrøll, havner på kant med loven og hele den leksa der. Men av og til klarer noen av disse sjelene å karre seg tilbake til overflaten med fornyet styrke, og når de i tillegg evner å formidle sine opplevelser så blir det gjerne både troverdig og autentisk rennesteinspoesi. Et eksempel: I 2002 ble jeg bergtatt av en viss Kid Dakota, en beretter som flerret sine fortellinger med stikkende gitarer og en sår undertone som ga frysninger på ryggen. I 2004 kommer altså noen av disse samme følelsene tilbake, men det harde, knappe præriegufset fra midt-vesten er nå byttet ut med sørstatenes lunefulle værskifter, og det som av enkelte kalles ’southern gothic’.

Micah P. Hinson er nok en mytebefengt, alvorlig, ung amerikaner (født i Memphis, oppvokst i et strengt kristent hjem i Abilene, Texas) med en broket bakgrunn, kassegitar, litt sånn småvablete, dorsk stemme (à la Bill Callahan, David Berman, Burd Early) langt eldre enn sine 22 år, i møte med svermerisk pop-psykedelia av fineste sort. For bak navnet The Gospel Of Progress finner vi ingen ringere enn The Earlies. Barndomsvennene fra Texas, som står bak en av 2004s mest bejublede utgivelser (These Were The Earlies), skaper en flerfarget flora med sitt store lager av instrumenter på Micahs debutplate. De fletter inn sine blåsere, strykere, strengeleker, ikke påtrengende, men underbyggende og som et helt naturlig element på denne platen.

Han kunne endt opp i den store hopen av singer/songwriters med Dylanske ambisjoner og Kerouac i baklomma, men det er noe ved unge Hinson som får meg til å stoppe opp. Noe av det mest imponerende med hans debut er den store variasjonen han med tilsynelatende letthet behersker. Det er noe Cohensk over stemmedybden og den rullende gitarstilen (”Beneath The Rose”, ”Stand In My Way”), her er tungt strykerdraperte ”At Last”, ”Our Promises”, fuzzbelagt gitarrock (”Patience”), mariachi-blås (”Stand In My Way”) og en nesten ni minutters uforglemmelig ferd inn i sørstatenes mørkeste avkroker (”The Day Texas Sank To The Bottom Of The Sea”) hvor bedehusene renner ut i Mexico-gulfen mens gospelkoret standhaftig blir stående igjen.

The Earlies fortjener mye av æren, men Hinson skriver også låter av slitesterk karakter. Jeg strever ofte med å få med budskapet uten tekstheftet foran meg, og siden vår mann tydelig har så mye på hjertet kunne plateselskapet gjerne spandert litt ekstra på et ellers så nydelig omslag. Men noe fanger jeg likevel opp, og det er ikke mye rosenrødt over disse fortellingene. Som på den treffende åpningslåten ”Close Your Eyes”, som bærer i seg mye av denne artistens essens. Låten starter rolig med piano og klokkespill, Hinson klemmer i gang med nikotingul stemme: ’Close your eyes and don’t you make a sound, there’s no worries now… there’s no one else around to hear you cry yourself to sleep again’. Denne linjen gjentas flere ganger, i økende tempo kommer strykerne, så ruller trommene og el-gitaren på en altfor kort men majestetisk låt. Alt fungerer ikke like optimalt, spor som ”At Last”, ”Our Promises” og ”I Still Remember” stagnerer noe. Sistnevnte er en duett med Sara Lowes fra The Earlies, som det kunne vært ønskelig å hørt med mer innsmigrende Hope Sandoval som visstnok takket nei til oppgaven.

Britene har lagt sin elsk på Micah Hinson, kanskje fordi han har bosatt seg i Manchester, kanskje fordi han tidvis kan minne en smule om en edru utgave av Shane McGowan krysset med en rufsete Nick Drake. I likhet med nevnte Kid Dakota er dette sanger fra hans periode som bummed out & homeless, og nå som BMG har snappet rettighetene til hans låter er det bare å håpe at han ikke mister intensiteten og originaliteten som preger denne debuten.

Om ikke en milepæl for historien, Micah P. Hinson kan gjerne stå igjen som det mest opplagte valg i sin genre for 2004. Han er en av få som klarer å gjøre sine indre demoner og sjelelige kvaler om til et stort, bankende hjerte.

Horse Feathers: House With No Name (Kill Rock Stars, 2008)
Denne helgen skal jeg på en hytte langt inn i fjellheimen. Oktober i fjellet. Snøfjoner, kaldt i lufta og peisknitter. Her vil jeg, trolig en gang utpå natten, skjenke et glass og sørge for at Horse Feathers sprer seg i rommet. De har allerede avbildet hytta på omslaget, strengt tatt en slags låve, men uansett, det er slik det skal være der. Passe lite spektakulært. Så kan vi sette oss tett rundt det blafrende stearinlyset, la stillheten senke seg, lukke øynene og kanskje nynne lavstemt med.

Eller kanskje ikke. Denne trioen spiller i hvert fall musikk som passer til denslags rurale aktiviteter. Enda mer nede enn Words Are Dead (2006), dette er langsomme valser og intime sørgetoner helt fritt for kjas og mas, langt fra folkeskikken egentlig.

Uten moderne staffasje og med bare akustiske strengeinstrumenter; Horse Feathers er likevel ikke det sedvanlige fjellfolk-bandet. Heather Brodericks nydelige innslag av fele og cello sørger for å utfylle lydbildet, og hun bidrar til å knytte bånd mellom gammelt og nytt, hytta på fjellet og musikkhøyskolen i byen. Broderick bygger opp under de folkelige aspektene ved platen, men hun forhindrer også at den henfaller i en bestemt kategori. Hør på ”Albina” og ”A Different Gray” som gode eksempel på hennes elegante bruk av buen. Det kan også nevnes at broren hennes, Peter Broderick, også er med her. Han kommer fra Norfolk & Western. Det er en prestasjon at Broderick holder instrumentparken på et anstendig nivå, samtidig som trioen bevarer et spartanske inntrykk.

Mye av hemmeligheten til House With No Home ligger i detaljer som avsløres gradvis. Førsteinntrykket var nemlig både blekt og magert, men sannelig har denne gradvis avdekket nye lag av skjønnhet. Det funker best for meg når de tar den helt ned. Helen er et flott stykke enkelhet. Kassegitar og vokal, litt banjoklimpring og et kor som sitter et sted i naborommet og synger i halvsøvne. For det er jo relativt tradisjonelle greier vi egentlig snakker om her; akustiske viseplukking og lavmælt, sårbar tristessesang (Justin Ringle har ikke akkurat en bærekraftig røst, og stemmen blir i overkant emosjonell). Derfor er det imponerende at Horse Feathers står frem med så pass mye egenart, selv om jeg kunne ønske at de i større grad hadde frigjort seg fra ’popstrukturene’ på låtene, og begitt seg et stykke lengre ut i den musikalske ødemarken.

Jeg har aldri skjønt hvorfor tekstene er med når de er så slitsomme å lese, men en åpningslinje som ’Lover of things, won’t you agree how the winter could bring the darkest spring’ indikerer noe av stemningsleiet.

Eilen Jewell: Sea Of Tears (Signature Sounds, 2009)
Hun har en fjellbekks stemme, unge Eilen Jewell. Klar, frisk og ren sildrer den gjennom denne platen, fra vemodsstemte ”Rain Roll In” (en opplagt radiohit) til ”Codeine Arms” duver inn i armene våre 40 minutter senere. Den røsten bærer med seg en kraft og skjønnhet som aldri brister, som aldri skaper tvil. Og den bærer mye av denne platen.

Hun er fra Boise, Idaho men har nå forflyttet seg til sin base i Boston. Ut fra Sea Of Tears å dømme er det en reise hvor hun har suget til seg store deler av amerikansk folkmusikk på veien, som tilsynelatende startet på 1920-tallet og nådde sitt høydepunkt en gang på 50-tallet. Jewell har svingt sørover til ørkenen, opp igjen til Chicagos bluesklubber, tilbragt endeløse timer på landeveien i midt-vesten, og levd i ’old tin shacks in the hills of Georgia’, reist ned til Nashville, det dype sør og opp i fjellheimen, før hun endelig landet i sin nye hjemby besjelet av sitt lands musikktradisjoner de siste 100 år. Point taken, dette er en dame bevisst sin bakgrunn, som – for å la flosklene flyte – bruker fundamentet til å stå fjellstøtt på egne ben.

Det er ikke nok med en sterk røst alene. Med seg har Jewell sin faste, classy trio på gitar/steelgitar, ståbass og trommer. Dette enkle oppsettet, uten de mest genretypiske virkemidlene, bidrar til å gi Sea Of Tears et både entydig og tidløst preg uten rom – eller behov – for noe ytterligere staffasje. De tre fargelegger et knippe eminente låter med mye twang, sløy rockabilly og blues. Det er et uttrykk som definitivt er vintage, men utført med en moderne holdning som tilfører vitalitet mer enn å dyrke gulnede minner. Sea Of Tears drar oss med til en fortid av brylkrem, innendørs sigarettrøyking, luftige prikkede kjoler og biler store som romskip. Den nostalgiske fremtidsidyllen draperes likevel med et mørkt slør, ikke så ulikt estetikken til David Lynch.

Eilen Jewell fremstår som en ytterst sikker låtskriver, trolig med en dragning mot svartere deler av sjelslivet og en fascinasjon for tradisjonelle murder ballads. Platen er ikke så gråtkvalt som tittelen kan forlede oss til å tro, men det er heller ikke noe dansing på bordene her. Sea Of Tears preges heller av innyndende, sjelfulle nattebevegelser, også gjeldende i coverversjoner av ”Shakin’ All Over”, Loretta Lynns ”The Darkest Day” og Van Morrissons ”I’m Gonna Dress in Black”.

’I’m sick and tired
of being sick and tired
I wanna live like I’m on fire’ synger Eilen Jewll, og gir uttrykk for en flamme som ikke kommer til syne i musikalske eksplosjoner, men mer en indre flamme som til gjengjeld brenner med sterk kraft.

Jim And Jennie And The Pinetops: Rivers Roll On By (Bloodshot, 2005)
En huggestabbe, en skyggefull lysning i skogen, blå himmel. Man kan nesten høre elva rulle i nærheten. Jim And Jennie And The Pinetops legger ikke skjul på at deres tilhørighet er både i tid og sted langt unna asfalt og eksos. Deres hjem er en hytte et sted i North Carolina, hvor de i fred og fordragelighet kan sitte i blågresset og la de nye tider seile sin egen sjø. Heldigvis er det ikke påtatt retrofakter over denne gjengen, snarer en ektefølt glede over gamle musikktradisjoner koplet til en godvilje mot fornyelse. Den slags blir det fine toner av.

Noen vil sikkert kjenne igjen frontfigurene Jim Krewson og Jennie Benford med sin klarstemte stemme fra samarbeid med Jason Molina (både i Songs: Ohia og Magnolia Electric Co.), og de skal så visst ha sin del av æren for Molinas dreining mot nettopp bluegrass – eller skal vi si bluesgrass – på sine plater. Men det er altså med the Pinetops de tjener sitt daglige brød, og dette er et klart mer rendyrket countryprosjekt. Rivers Roll On By er vel deres fjerde siden slutten av 90-tallet. På omslaget av vellykkede One More In the Cabin (2002) vises et kart over hjemstaten Pennsylvania med omkringliggende stater og det er i fjellområdene heromkring bandets tradisjoner er tuftet.

Det som har vært av punk-attityd har blitt vasket noe vekk med årene, uten at det har godt på bekostning av gløden til bandet. Her skinner strimer av psykedelisk solskinn side om side med løvsus fra fjellsidene i Kentucky som hvisker både om Fairport Convention og The Carter Family. Det er dette frisinnet som bidrar til at Rivers Roll On By blir såpass vellykket. Det er også merkbart hvor stilsikre Jim og Jennie har blitt som låtskrivere. Mens det aller meste av materialet på Little Rivers (2000) var versjoner av enten standarder eller tolkninger av størrelser som Earl Scruggs, Carter Family og Delmore Brothers, så er de fleste sporene her eget materiale. Det er to versjoner fra Don Reno (overkant muntre ”Country Boy Rock & Roll”, og fine ”I Know You’re Married But I Love You Still”). Reno var en klassisk skikkelse fra bluegrassen (han døde på 80-tallet), med tilhørighet i samme nabolag som Jim & Jennie. Han hadde bakgrunn som banjospiller fra bandet til Bill Monroe, og stod også bak den velkjente ”Feuding Banjos” (bedre kjent som ”Duelling Banjos”). Sammen med tradlåter som ”Katy Hill” og ”Walking In My Sleep” utgjør disse den historiske tyngden av albumet, men låtene bryter ikke nevneverdig med de egenskrevne (med unntak av tekststrofer som henviser til nyere tider, som Mt. St. Helens).

Frisk som morgenlufta på fjellet, frodig som dalstrøka innafor, og freidig som ei ungpike på sin første låvedans er Rivers Roll On By en lettstemt, positiv og forlystende time.

Pine Valley Cosmonauts: The Executioners Last Song (Bloodshot, 2002)
Pine Valley Cosmonauts er mer et fellesprosjekt enn et regulært countryband. Det styres av musikeren og maleren Jon Langford (Mekons, Waco Brothers) og en kjernetrio bestående av Steve Goulding, John Rice og Tom Ray. I tillegg til disse kommer en ubegrenset strøm av musikere som deltar på de forskjellige utgivelsene, som så langt teller hyllestalbum til Bob Willis og Johnny Cash.

The Executioners Last Song er ikke bare nok en glimrende plate. Ved å kjøpe den bidrar man også til å støtte en god sak (eller en dårlig sak hvis man er for dødsstraff). Hele overskuddet går nemlig til en organisasjon som kalles The Illinois Coalition Against the Death Penalty (www.icadp.org og http://www.deathpenaltyinfo.org). Det er en 25 år gammel non-profit organisasjon som kjemper mot dødsstraff i Illinois, staten som etter å ha gjeninnført ordningen i 1977 har tatt livet av et titalls mennesker.

Kosmonautene har med dette alvorlige budskapet til grunn plukket fram 18 nye og gamle mordballader, fremført av et knippe genuine artister. Med glimt i øyet og western-mytologien som bakteppe, viser de at moderne cowboys ikke er like blodige og hevngjerrige som i gode gamle dager. Kombinasjonen av kjente og mindre kjente artister/låter gjør denne utgivelsen særdeles spennende. Eller hva annet kan sies om en countryversjon av den gamle punkhiten ”Gary Gilmore’s Eyes” (The Adverts) av Waco Broder Dean Schlabowske. Drapsmannen Gilmore var forøvrig den første som ble henrettet (Utah, 1977) etter gjeninnføringen av dødsstraff i USA i 1976, og saken fikk i sin tid bred omtale verden over. Tom Dooley var også en morder som har fått en kjent låt oppkalt etter seg. Det er opprinnelig en folkevise fra Appalachene, og omhandler historien om Tom Dula og drapet på Laura Foster i 1866. Her er det Steve Earle som gjør en solid og tung versjon på kjent vis. Det er en del slike standarder her, men særlig må Jenny Toomeys utgave av Cole Porters ”Miss Otis Regrets” trekkes fram. Toomie har bakgrunn fra indiepop-bandet Tsunami, men har de senere årene beveget seg nærmere Nashville. Det ser ut til å betale seg, ”Miss Otis Regrets” gjøres i hvert fall i nydelig akustisk drakt.

Edith Frost ser også ut til å være i kreativt godlune om dagen, og hennes navn er å finne nær sagt overalt. Det er helt greit, særlig når hun synger så vakkert som på Merle Haggards ”Sing Me Back Home”. Det er i det hele tatt mange kvinner som utmerker seg positivt her; Janet Bean (Freakwater, Eleventh Dream Day) som i Carter Family-stil gjør Mel Tillis’ ”The Snakes Crawls At Night”, mens den for meg ukjente sangerinnen Diane Izzo gjør en naken, skremmende versjon av Ralph Stanleys ”Oh Death” (kjent også med Camper van Beethoven). Puerto Muerto er også et nytt bekjentskap det er verdt å merke seg, ledet av en kvinnelig vokalist spiller de flerstemt folkpop på melankolske ”The Hangman’s Song”.

Det er mye gull her: Rosie Flores med Hank Williams’ ”I’ll Never Get Out of This World Alive”, Brett Sparks’ (fra The Handsome Familiy) drivende versjon av ”Knoxville Girl” og Neko Case sin dansbare bluegrass ”Poor Ellen Smih”. Jon Langford trer også selv fram ved et par anledninger, både sammen med Johnny Dowd (på ”Judgement Day”), og sammen med Sally Timms (fra The Mekons) på ”The Plans We Made”. Blant de mer humørfylte innslagene er Lonesome Bobs utgave av ”Pardon Me (I’ve Got Someone To Kill)” et hyggelig gjenhør – kanskje noen husker versjonen til kultcowboy T. Tex Edwards, fra platen med samme navn. Brødrene Navin tar et skritt vekk fra sitt daglige drømmepop-band The Aluminum Group med Shel Silversteins gysende klassiker ”25 Minutes To Go”, om en dødsdømts siste 25 minutter.

Enkelte parenteser til tross (Chris Ligons tøvete Great State Of Texas”, Rick Sherrys ”Hanged Man”, Tony Fitzpatricks høytidelige ”Idiot Whistle”), er dette en suveren skive fra start til mål. Den slutter da også som den begynte med at nytt og gammelt går hånd i hånd, i Paul Burch’ (Lambchop) versjon av Bill Monroes ”Walls Of Time”.

Det er et bredt spekter av amerikansk folkemusikk på The Executioners Last Song, og flust av gode artister med ulik bakgrunn og en rekke klassiske låter. Ved å kjøpe den bidrar du til å støtte en god sak, og da er det vel egentlig ingen særlige gode argumenter for å styre unna?

The Wooden Sky: When Lost At Sea (Black Box Recordings, 2007)
Det første man legger merke til med The Wooden Sky er stemmen til Gavin Gardiner. Han blottlegger mye nerve, en del frustrasjon og desperasjon, i et toneleie som preges av rangling og levd liv. Tankene går umiddelbart til Jason Merritt (Timesbold) eller Conor Oberst (Bright Eyes) på det marsjerende åpningssporet ”The Bird Has Flown”. Strøk av cello og pålegg av klokkespill og banjo bidrar til å bygge opp under det som er en medrivende og umiddelbar låt. Ytterst lovende med andre ord, fra dette debuterende Toronto-bandet. Det består av en tilsynelatende løst sammensatt gjeng, sentrert rundt multi-instrumentalistene Gardiner og Andrew Wyatt, med Chris Cocca som fast trommeslager og Anissa Hart som positivt bekjentskap på cello.

The Wooden Sky satser på trygghet foran innovasjon, og de befinner seg i et territorium som har både lange tradisjoner og ikke minst en rekke solide kontemporære etterfølgere. Det er ikke lett å pløye nybrottsmark i dette terrenget. Bandet satser nok heller på å rendyrke kvalitative egenskaper som er godt fundert, enn å bygge nye, og de har mange fordeler på sin side: Vokalisten er nevnt, han skriver i tillegg gode tekster, har øre for melodier og sist men ikke minst har han med seg en gjeng som både er kapable og lydhøre. Dette bidrar til at When Lost At Sea er en holdbar plate, rik på lagringskvalitet og med lang ettersmak.

Variasjonen begrenser seg i hovedsak mellom innbydende folkballader og løsslupne rockere. Fremheves her kan gnistrende og klappende Hold Steady-lignende ”North Dakota”: ’Leaving this town headed south bound, the car full of narcotics, some cheap cocaine and we cut our losses in North Dakota where it’s true they name their streets all after thieves.’ I likhet med Craig Finn skriver Gavin Gardiner ganske gatesmarte tekster med Midtvestens vidåpne horisont som bakteppe, enten det er med brennende gitarer eller i mer akustiske takter: ’There are ghosts that walk along the streets of this town, and a lot of folks have been dying just to keep them around’ (”Darker Streets Than Mine”).

Gavin Gardiner klarer fint å bære låtmaterialet på egen hånd, men bandet kler også et større format, med allsang og blåsere i latterlig korte ”Virgina” eller på ”Poor Caroline”. Et band som har så god råd med tiden viser tegn på kreativ selvsikkerhet. Det lover godt for fremtiden. For mest av alt er When Lost At Sea en veldig lovende debut, der The Wooden Sky åpner for mange muligheter de kan utnytte og utbygge senere. Dette er trolig ikke deres mesterstykke, men jeg anbefaler å slå følge allerede her.
Bjørn Hammershaug