Will Robinson Sheff og et par kompiser tok den lange veien fra New Hampshire til Austin, Texas der Okkervil River ble til. I følge ham selv etter sin livs avgjørelse om å bli en ‘total failure’ etter skolegangen. Reisen må likevel ha gjort godt, for ikke bare skriver mannen glimrende historier, sammen med resten av bandet sitt lager han musikk som plasseres i elitedivisjonen av moderne amerikansk folkrock. De beleste musikerne endte opp med bandnavnet etter å ha lest en historie av den russiske forfatteren Tatyana Tolstaya (Tolstoys barnebarn), en kvinne beskrevet av den avdøde forfatteren Joseph Brodsky som ‘the most original, luminous voice in Russian prose today’. Det er et selskap Okkervil River ikke gjør skam på å være en del av.

Stars Too Small To Use (1999)
Stars Too Small To Use ble i følge vokalist og låtskriver Will Sheff spilt inn i Austin sommeren 1999, i løpet av tre glovarme dager uten vinduer og air condition. Platen preges da også av å være tatt opp live i studio uten særlig fiksfakseri i etterkant. Sammenlignet med mer storslagne Don’t Fall In Love With Everyone You See blir dette dermed mest som en velsmakende forrett å regne, en lillebror både i låtmateriale, spilletid og fantasi.

Her er ikke Don’t Fall In Loves blomstrende sider, men et råere og enklere sound som ikke gir bandet spesielt særpreg. Færre personer er involvert, og instrumenteringen er stort sett standard trioformat, med unntak av litt mandolin og David Dalrymples trekkspill på ”Whole Wide World”. Låtene er heller ikke så minneverdige, men dere som kjenner til bandet vil nok likevel sette pris på denne korte platen. Fra den Violent Femmes-lignende cowpunk-åpningen ”Kathy Keller” til den lengselsfulle allsang-balladen ”He Passes Number Thirty-Three” en drøy halvtime senere har vi uansett fått presentert syv låter som nå i ettertid mest av alt peker fremover, ikke minst takket være de beste sporene (”The Velocity Of Saul At The Time Of His Conversation” og ”For The Captain”). Kjennetegnene er alle tilstede – og best av alt: Will Sheff er som vanlig en rev med pennen, og skriver både fargerikt og levende, trist og morsomt om hverandre. Et fint, lite tekstark er heldigvis inkludert i denne elegante nyutgivelsen, som du nok må påregne å bestille fra bandets hjemmeside.

Don’t Fall In Love With Everyone You See (Jagjaguwar, 2002)
Velkommen til en reise nedover Okkervil River, ledet av Huck Finns tankefulle halvbror Kaptein Sheff. Ombord i båten lempes instrumenter som tilhører den amerikanske kulturarven; trekkspill, mandolin, banjo, pedal steel og fiolin, horn og strykere sjaues også inn. Tilsammen er nesten 20 musikere invitert med, men heldigvis er det ikke plass for alle til å spille samtidig. Som åpning på ferden fremføres ”Red”, et farvel til hus, hjem, familie og venner som er så vakker at alle på kaia må tørke tårene: ‘Red is my favorite color, red like your mother’s eyes after a while of crying about how you don’t love her’.

Okkervil klarer å kombinere det muntre, lettlivede med de mørkeste tanker. Med hjemstedet borte i horisonten, stiger både frihetsfølelsen og motet, og man begynner å drømme om fjerne land. Steelgitaren plukkes frem og Gary Newcomb lar de myke tonene duve langsomt over hele båten, mens Scott Blesener rugger forsiktig frem og tilbake med fiolinen. Det er nesten som Neil Young sitter med beina i vannet og myser mot sola, med munnspillet i den ene hånda og fiskestang i den andre eller at Will Oldham kaster mer kull inn i ovnen og synger med av full hals: ‘I wanna move to Kansas City, where the sky is so blue!’. I alle fall lokkes nesten alle mann opp på dekk og stemmer i på ”Lady Liberty”. Til og med hornblåserne kommer på en sjelden visitt og båten omdannes til et musikalsk fyrverkeri. Etter utblåsningen kommer kvelden sigende mot natt. De fleste har trukket inn i varmen, men ingen kan unngå høre Sheff ule mot månen på en av disse mørkeste visene som bare hører natten til. ”My Bad Days” er en sterk historie om fremmedgjøring og angst, om hjemmets dunkle sider ‘when the doorknob becomes your enemy’ og om ‘a cellar that’s as dark as winter’s cold’.

Det gryr langsomt mot dag, ”Westfall” starter riktignok i samme tungsindige leie, men i kraft av en fengende rytme vekkes de sovende musikerne. Én etter en gnir de søvnen ut av øynene, tar instrumentet under armen og tusler på dekk. De stusser kanskje litt over at en drapshistorie kan virke så livat, men plugger inn og stemmer i: ‘They’re looking for evil, thinking they can trace it, but evil don’t look like anything.’ Mens sola står som høyest kommer ingen ringere enn selveste Daniel Johnston opp fra skjulestedet sitt. Blindpassasjeren ønskes hjertelig velkommen, og blir like gjerne med som vokalist på ”Happy Hearts”. Det er en av disse uimotståelige hjertesåre visene som får alle til å sitte i ro for en stakket stund, og tenke på sine kjære som de nå har forlatt. Som for å glemme alle brustne hjerter svinger de dermed over til en skikkelig elvedans i rene 16 Horsepower-stil. Det handler fortsatt om død og savn, denne gangen om hunden Sam (bless him), og sjelden har menneskets beste venn fått et varmere farvel enn på ”Dead Dog Song”: ‘He never went to church, so he doesn’t have a soul, he isn’t waiting at the place where allof is will go’.

Reisen begynner nå å tære på, og hjemlengselen melder seg for alvor. ‘Home is where beds are made and butter is added to toast…’ synger Sheff med syklig skjørbuk-stemme på ”Listening To Otis Redding At Home During Christmas”. Strykertrioen understreker lengselen mens Sheff gråter videre: ‘Come back to New Hampshire. We’ll stay here forever’. Intet øye er tørt, og reisens kritiske punkt er et faktum. Etter et par sekunders tenkepause må det avgjøres. ‘Down by Okkervil River slow silent thick and black, I stared into the water and the water it stared back’. Svaret kommer i form av erkjennelsen ‘Far away our parents slept in, while we watched our fire burn. They dreamed of nothing, and got nothing in return’.

Det er for sent å vende tilbake til det gamle livet. Båten fyres opp på ny og forsvinner inn i solnedgangen, videre nedover Okkervil River, mot nye historier som nok vil komme oss til glede ved neste landlov.

Down The River Of Golden Dreams (Jagjaguwar, 2003)
Da røverorkesteret forlot oss sist var det på en elvebåt som forsvant med sola inn i horisonten til de lette tonene av ”Okkervil River Song”. Mye vann er rent i havet siden den gang, men tålmodige har vi stått ved bryggekanten og ventet på at de skulle vende tilbake. Inntil en tidlig og varm morgen vi blir vekket av et gledelig syn. Korpset kommer seg raskt på beina og spiller en velkomstsalutt mens båten legger til land. Vi ønsker Sheff og hans menn velkommen, boblende av nysgjerrighet: Hvor har dere vært og hva har dere sett, fortell alt sammen!

-Vi har sett godt og vi har sett ondt. Vi har seilt mot øst og vi har seilt mot vest. Vi har vært up the river and down the river of golden dreams, svarer Sheff. Han setter seg ned og beretter videre. Dette er historien:

Okkervil River forlot oss som førstereisgutter, men kommer tilbake som modne menn. De dro ut som lurvete fattigfanter, men vender hjem som anstendige borgere. Det som gjorde Don’t Fall In Love With Everyone You See så vellykket har de i stor grad ivaretatt, pleiet og videreutviklet. Her har vi i første rekke fire musikere som fortsetter å øse ut gode melodier, med delikat instrumentering og minnerike historier på et nivå som om de har funnet en hemmelig kilde på et eller annet oversett sted.

Okkervil River leverer kvalitet i alle ledd. La oss kikke på tekstene først: Will Sheff vokser som historieforteller, og han skriver noe mer underfundig og indirekte enn tidligere. Med sin novelleformede, strømmende ordflyt klarer han stadig vekk å skape levende bilder:

’So they found a lieutenant who killed a village of kids.
After finishing of the wives, he wiped off his knife and that’s what he did.
And they’re not claiming that there’s any excusing it; that was thirty years back,
and they just get paid for the facts the way they got them in.
Now he’s rising and not denying
His hands are shaking but he’s not crying’
(”The War Criminal Rises And Speaks”)

Sheffs språklige grep virker aldri likegyldige eller lettvalgte. Hver enkelt tekst kan gjerne grunnes på en stund, setninger og fraser som godgjør seg i bakhodet til de plutselig finner sin plass i det store puslespillet. Han har en fortellervilje som svært få andre i genren er i nærheten av, fra åpningen ”It Ends With A Fall” til avslutningslåta ”Seas Too Far To Reach”: ’We will sleep outside in tents upon this unfamiliar land, and in the morning we’ll awake, as a foreign dawning breaks, my men and I we will awake and try again’.

Han er fortsatt en skipper på skuta, Will Sheff. Men han hadde ikke hatt noe særlig til fartøy å skryte av uten sitt nærmeste crew. Her finner vi som vanlig Jonathan Meiburg (som deler på vokaloppgaven og trakterer omtrent et dusin instrumenter), Zachary Thomas og Seth Warren. I tillegg har de med sjøulker som Thomas Heyman på pedal steel, en trio på strykere og The First National Brass som tar hånd om blåserne. Det betyr at den storslagne instrumenteringen er i de beste hender, og som hele tiden tonesetter Sheffs viser på følsomt vis. Melodiene følger gjerne en standard mal: Det starter pent og rolig med en akustisk gitar eller et orgel, for så å gradvis bygge seg opp til klimaks der flere og flere etterhvert tar del. Bare unntaksvis bryter de dette mønsteret, som på den hinsides vakre og stillferdige balladen ”Maine Island Lovers”. Selv om låtene dermed kan bli noe identiske, så vil du som lytter gradvis bli glad i hver og en av sporene hvis du tar deg litt tid til å bli kjent med dem. Det er også plenty av små finesser i denne lekre produksjonen, det være det fete orgelkjøret på ”For The Enemy” eller mandolin-soloen på ”Yellow”. Hver låt har flere slike lag av detaljer som du etterhvert oppdager, særlig delikat er de duvende orgeltonene som aldri er langt unna, og som bidrar til å gi hele plata et varmt, vennlig preg.

Okkervil River driver ikke med heksekunst. Down The River Of Golden Dreams er ikke en oppsiktsvekkende nybrottsplate. Selv om man ikke blir så umiddelbart glad i denne som i forgjengeren, så er den om mulig en venn du vil ha enda større glede av på lang sikt. Den melankolske til jublende veien av svingende folk og tander orkesterpop har vi også hørt før. Men Okkervil River skriver så solide låter og fremfører dem med en både skråsikker eleganse og rørende melankoli, som gjør at de bør røre ved hele ditt følelsesregister.

Black Sheep Boy (Jagjaguwar, 2005)
De startet som unge menn på drift ut mot ukjent land, de vendte tilbake med sekken full av gode historier og ditto melodier. For fjerde gang skal Okkervil River nå losse sin last. Det er mulig å argumentere for at noe av den ungdommelige iveren og virile overskuddet har blitt erstattet av et gjennomgående mørkere, mer innadvendt uttrykk. Det er også mulig å hevde at Black Sheep Boy er bandets mest gjennomførte i stil og tone, enda sikrere i både arrangementer og melodiføring. Er du kjent med deres tidligere verker, er det ikke sikkert at denne platen vil komme til deg som en åpenbaring. Men sjansene er store for at Will Sheff, Jonathan Meiburg og det stadig voksende halehenget som kaller seg Okkervil River igjen har prestert en plate som vil bli stående igjen på tørt land når 2005 en gang vaskes ut i glemselens hav.

Black Sheep Boy er et konseptalbum som følger ’det sorte får’ som gjennomgangsfigur. Will Sheff markerte seg tidlig som en USAs mest lovende og inspirerende tekstforfattere, og han har evnene som skal til for å gjennomføre et slikt konsept. Det sorte fåret går igjen på flere av sporene, men mer som en tilbakevendende figur enn som protagonist i én sammenhengende fortelling som er umiddelbar eller åpenbar. Utgangspunktet virker å være Tim Hardins låt som er både tittelspor og åpningskutt. Den enkle, vakre folkmelodien danner utgangspunkt for ytterligere utforskninger rundt den tilbakevendende sønn (og jenta som heller elsker en stein). Her fungerer denne coverlåten mest som en markering, en innledning.

De mer hujende og offensive låtene som stormende ”For Real”, litt for stampende ”Black” og svært så utadvendte og radiovennlige ”The Latest Toughs” er i mindretall, men forhindrer at helheten blir altfor beksvart. ”In A Radio Song” er mer representativ; langsom og spartansk, men sjelfullt og mettet på sorgtunge stemningsbilder, ført i en melodi som legger seg i sinnet. Like sterk er ”Get Big”, med fin vokaldeling med Amy Annelle som gir den en delikat dialogfølelse. Oppbyggingen på disse – og de fleste andre – er i tråd med tidligere ganske skjematisk. Låtene bygges gradvis opp, fra et akustisk fundament fylles det på fra orkesteret utover. Her er det rom for både stryk og blås, som hvirvler støv og blåser opp til storm. Det er så mye sjel og nerve, som alltid, at man skal være ganske hardhudet for ikke å falle disse grepene. ”Song Of Our So-Called Friend”, for eksempel, huskende og lett melankoli, men delikat glasert med blåsere og balansert med dynamikken som Okkervil River så godt utnytter: Den som befinner seg mellom sofistikert popmusikk og sorgtung americana, eleganse og elendighet. Den som de leter frem fra helt enkle røtter med gitar/vokal og vanner med hauger med instrumenter til de har dyrket frem nok en popblomst som gir en slags positiv forløsning – alt i alt. Det er mange slike øyeblikk å glede seg over på Black Sheep Boy. Og se, det vakreste av de alle kommer som en glød helt til slutt.

Med denne befester Okkervil River sin stilling som et av vår tids bedre poporkester. Bare tilfeldigheter – eller en hitlåt – holder dem nede i undergrunnen. De hever seg over hopen, evner å skrive og gjennomføre låter som ikke bare er sterke isolert sett, men også fungerer i en større sammenheng og med det skaper en plate man kan finne noe å hente i, enten det er trøst, glede eller bare det å la seg drive med som er intensjonen. Elvegjengen beholder dermed sin eliteposisjon, sammen med i denne sammenheng ikke helt irrelevante frender som The Decemberists, Lambchop, Arcade Fire og Bright Eyes.

Dessuten har Okkervil igjen sørget for å levere en plate som ser innbydende ut. Omslaget er som vanlig dekorert med William Schaffs burleske strek, og tekstheftet er som en nett eventyrbok som passer godt til innholdet.

Black Sheep Boy Appendix (Jagjaguwar, 2005)
Den originale låten ”Black Sheep Boy” er en kort, enkel og varm vise fra Tim Hardins 2 (1967), klemt mellom de to vakre kjærlighetssangene ”Red Balloon” og ”Lady Came From Baltimore” – Hardins ode til sin store kjærlighet. Will Sheffs fascinasjon av Tim Hardin har fulgt bandet fra deres forrige album og over til denne utvidede EP’en. Her finner vi “Black Sheep Boy #4” – som også har referanser til en lady fra Baltimore:

’Pacing Black Sheep Boy, the floor just won’t support you.
You hover through the room.
Get in your battered Mustang and the backseat will be your tomb.
And I rode into Baltimore and I found a hotel room.’

Mens Tim Hardin var en mester til å skrive låter med et enkelt, ektefølt kjærlighetsbudskap (blant mye annet), ble hans eget liv en katastrofe. På hvilket nivå Sheff opererer er ikke alltid lett å si, hans tekster er mer enn gjennomsnittlig gjennomtenkte, og her kan man lese både Hardins egne tekster, hans privatliv og ikke minst Sheffs lyriske univers i en stor sammenheng. Det er i første rekke tragedien og det mørke som kommer frem i hans tekster. Fra første spor, ”Missing Children”:

’Kids get lost, lambs out wandering.
Bigger, blacker things go following them
into a patch of forest somebody once planted for this song.’

En oppfølger av ”In A Radio Song” dukker opp igjen, utkledd som ”Another Radio Song”, hvor det tematiske ’samrøret’ igjen dukker opp:

’I could sigh into your hide and say:
I hope I’m here forever
But Black Sheep Boy – with your lovers, with your list of favorite pillows
with your list of missing children, with the walls where you drew windows
overlooking hidden gardens cut apart by jagged mountains’

Og fra det siste sporet ”Last Love Song For Now”:

’And kids get lost, lambs out wandering.
And bigger, blacker things come calling
from outside a tiny garden somebody once laid their hearts on.’

Om tekstene til Sheff er betonet av det mørke, så er musikken, om ikke akkurat slentrende munter, nydelig og rikt arrangert, mer overdådig enn noensinne, men aldri pålesset eller for inntrengende. ”Missing Children” har et tungt drapert kammerpreg med strykere og pumpeorgel som angir en korrekt tåkefull og tung stemning. Den bærer rett over i ”No Key, No Plan” som er en upbeat og emosjonell skrangler, hvor en spyttende Will Sheff freser ut:

’I’m a rich young sophisticate,
I’ve got girls and friends.
I’m doing what I really like and getting paid for it.
There is no key, no plan: I discovered that.’

”Black Sheep Boy #4” er skivas aller beste spor, og Okkervil på sitt mest yndige og innsmigrende. En countrysmyger med munnspill og pedal steel som jeg håper fester seg på hjernen resten av året og gjerne langt ut i det neste. Når Sheff synger i duett med Amy Annelle på slutten: ’Go back beyond the pasture, or I’ll smash your mirror till you’re dead…’ så er det med en brennende intensitet som flammer ut av høyttalerne og slikker seg oppover veggene. Latterlig bra.

På nesten like intense, men mer utadvendte og råere ”Another Radio Song” og ”Last Love Song For Now” (en mer voldsom variant av åpningslåten) makter Sheff å formidle en sår, pasjonert desperasjon der hans etterhvert store band behersker en stadig rikere instrumentpark. Melodier som sitter, arrangementer som funker, tekster med klasse og en fremførelse som syder av liv – alt dette klarer Okkervil River å formidle på stadig mer overbevisende måte. Til tross for dette, så må det sies at på låter som disse to savnes en noe mer raffinert eller sofistikert fremførelse, det er som om bandet forsøker å bryte seg løs av Sheffs rike tekstunivers ved å rase avgårde i et mer heseblesende tempo.

The Stage Names (Jagjaguwar, 2007)
Med sin finstemte miks av storslått, emosjonell indiepop og dempet, sårbar folkrock har Okkervil River i snart 10 år levert plater med kvalitetsgaranti og lang holdbarhet. Beleste Will Sheff er blant USAs fremste tekstforfattere av i dag, og her er hans omfattende karakterunivers plassert i et mer moderne landskap enn tidligere. Han pensler ut tragiske samtidsdrama av kulturell tristesse og mørk realisme med dagens medievirkelighet som flimrende bakteppe. Sheff er dels gatesmart, dels biblioteknerd. Han skriver små noveller som tonefølges av et passende sofistikert band som kan kunsten å balansere mellom sordinerte strenger og rufsete riff: De suger næring fra bl.a. The Cure, Randy Newman og Faces og har etablert et nærmest tidløst uttrykk som underbygger Sheffs skråblikk over vår tids massekultur. Okkervil River har en skjult storhet i seg, og de kunne gjerne latt den blomstre ut her i enda større omfang. ’Its just a life story, so theres no climax’, sies det her, men The Stage Names er nærmest et eneste sammenhengende klimaks fra et band som altfor lenge har eksistert i skyggen til The Shins, Decemberists og Arcade Fire. En av årets bedre plater.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 14.08.2007

SHEARWATER
Ved siden av Okkervil River har Will Sheff og Jonathan Meiburg sitt Shearwater å kose seg med når kveldene blir mørke og nettene lange. Der Okkervil spiller blomstrende og fargerik folkrock, griper Shearwater tak i de mollstemte øyeblikkene av livet og kler dem i en minimal musikalsk drakt.

The Dissolving Room (Grey Flat, 2001)
De omtaler seg selv om en trio her; Sheff, Jonathan Meiburg og hans forlovede Kim Burke lister opp en bråte instrumenter de trakterer. I tillegg har de fått med seg gjester i studio på blant annet cello, trekkspill og pedal steel, der det er mulig å kjenne igjen en del navn fra nettopp Okkervil River. Hvor de har gjemt alle instrumentene under innspillingen er ikke godt å vite. De finnes et sted der langt bak, via forsiktige anstrøk i akkurat passe doser som aldri får true den minimalistiske stemningen som dominerer The Dissolving Room.

Dette er deres debutplate, og den har blitt fryktelig vakker. Meiburg og Sheff deler jevnt på vokalen, der det må være Meiburg som innehar en falsett som kan minne om Thom Yorke eller Elliott Smith i inderlighet, en meget behagelig sådan. Det gir en mer distingvert atmosfære enn Sheffs gråtkvalte rufsestemme, noe som tjener for eksempel ”Mullholland”, en poplåt som handler om å forlate iskalde Dakota til fordel for ’the berryline hummingbirds’ i California, med et munnspill á la Neil Young som gynger rundt den akustiske gitaren. Det er en start som bare leder oss lyttere ut på verandaen igjen, der vi kan sitte lenge å patte pipe og telle solstråler i horisonten. Det er høy porch-faktor over hele platen, skjønt noen av låtene nesten blir for innesluttet, til og med for en sutretilhenger som undertegnede. Bedre blir det når de legger seg på en sløv countrylinje som ”Military Clothes” eller melodiøs tristesse som i ”Not Tonight”. Om ikke alt høres like planlagt ut, kan vel det skyldes at albumet ble til etter bare en ukes bekjentskap mellom de to herrene, der låtene fant sin form via e-post, uten at noen hadde tanker om et band i hodet.

Tekstene holder som vanlig høy kvalitet når Will Sheff står bak, som med sin knappe form klarer å skape de rene novellene. Jeg velger ut følgende strofe fra vakre ”The Left Side”: ’A pretty one-eyed girl from the state of Maine can’t see the church: it’s on the left side of her brain…’ Slike kreative linjer gjør samværet The Dissolving Room til et både seriøst, rørende og morsomt bekjentskap.

Shearwater: Everybody Makes Mistakes (Misra, 2002)
Shearwater er fortsatt Jonathan Meiburg og Will Robinson Sheff, begge medlemmer i Okkervil River. Her har de med hjelp som i stor grad er hentet fra denne fine kretsen, der blant andre David Lobel, James Alexander og Travis Weller bidrar med klarinett, bratsj og fiolin. Kim Burke er fremdeles med i bandet, mens ny trommis for året er Thor Harris (kjent fra blant andre Michael Giras prosjekt The Angels Of Light). Til tross for bred hjelp og variert instrumentering har Everybody Makes Mistakes blitt et hvitt album, som stillferdig, akustisk og sakralt tar for seg menneskets svakheter, sorger og feiltrinn.

Omslaget viser bilder av tomme, forlatte rom. En stue. En trapp. Et kjøkken. Et soverom. Ingen mennesker er å se noe sted. Kanskje noen har reist i all hast. Kanskje noen nettopp har gått bort. Man kan tenke seg at Shearwater sitter etterlatt i et hjørne av dette kjølige huset og spiller så forsiktig at de ikke virvler opp et eneste støvkorn rundt seg.

’People got no respect for the dead, they roll new plans out neatly’ gråter Meiburg på pianovisen ”An Accident”. Vi tas rett inn i begravelsesmodus, understreket av hans skjelvende sjelfulle vokal. Han skriver i en knapp, stram stil, eksempelvis fra ”The Ice Covered Everything”:

’My friends got so threatening.
You know.
They shut the blinds, cut day from night, but beautiful day came in with the maids.
I’d like to bash my head on the rail of this beautiful day.
You knew’.

Uten å utbrodere ytterligere framkaller han lignende polaroidbilder av frosne øyeblikk i alle sine sanger.

Sheff og Meiburg synger cirka annenhver låt (Kim Burke får lov til å gjøre sin egen ”All The Black Days”, og det riktig så pent), der Sheffs bidrag er de sterkeste. Han er en ordkunstner av det sjeldne, og beretter om hverdagsliv og -mennesker på samme varme og underfundige måte som referanseforfatteren Raymond Carver. Selv om det er mye tomhet, savn og lengsler i dette, er det likevel noe mer befriende og en lettere stemning over hans låter enn Meiburgs. Sheff kaster i det minste noen rå vedkubber inn i den kalde peisen. Han synger på mer avslappet vis, og på hans viser kan vi høre klarere spor av Okkervils fargerike, melodiøse stil. Sheff er fortsatt et vandrende overskudd av ord og historier, og øser av en tilsynelatende endeløs kilde her også. Det gjør låter som ”Well Benjamin”, ”Room For Mistakes” og ikke minst ”Safeway” til platens beste.

Det kan være fristende å hoppe rett til låtene ledet av Sheff når man skal velge ut høydepunkt, men det er på en måte å gjøre seg selv en bjørnetjeneste og det er sammen med Meiburg at Shearwater kommer til sin fulle rett. Denne gjengen har igjen skapt en plate som gir frostroser på innsiden av vinduene. Gjør deg klar for vinteren.
Bjørn Hammershaug