Songs Of Faith And Devotion

Your love for me, like tall majestic mountains
your love for me, like gently flowing streams
your love for me, like a cloud in a desert
your love for me, like stars up in the heavens
your love for me, like the moon out in the night
your love for me, like the sound of children laughing
(Lenny Smith)

Lenny Smith: Deep Calls To Deep (Sounds Familyre, 2001)
Salmer og sanger vi gjerne hører
Dette er kristendom av den gode sorten, ikke svovelvarianten med tukt, Ole Hallesby eller blodige dukker. Lenny Smith predikerer om kjærlighet til sin Gud på en mellommenneskelig måte, fri for synd og skam. Den snart 60 år gamle singer/songwriter er nok for mange yngre mest kjent som faren til medlemmene i New Jersey-baserte The Danielson Famile, kristenfolkpunk-kolonien som har gitt ut en stabel med underholdende plater. Far Lenny er en visesanger av den gode gamle typen som ikke legger skjul på sin kristne tro, men hans universelle og tidløse viser passer like godt for både troende, tvilere og frafalne.

Deep Calls To Deep har han samlet 15 av sine hundretalls viser fra midten av 70-tallet og fremover, deriblant hans mest avholdte og verdenskjente salme ”Our God Reigns” (1974). Innspillingen av låtene som utgjør Deep Calls To Deep har foregått i perioden 1993-2000, med blant andre hele barneflokken og vår egen Emil Nikolaisen (Loch Ness Mouse, Serena Maneesh) som gjester. Resultatet er en blanding av visebasert folkmusikk med avstikkere til groovy 60-talls inspirert popmusikk (”I Saw A Mighty Angel”), gospel og country. Alt med Lennys akustiske gitar og hans lette, uanstrengte vokal i forgrunnen. Det er noe så naturlig enkelt, ektefølt og rørende vakkert over både tekster og fremføring at jeg tar meg i å bli beveget til tårer og smile fromt om hverandre.

Omslaget har både tekster og akkorder påtrykt, og heftet åpner med den joviale oppfordringen ’Please pick-up your instrument and sing and play along’. Tro meg, Deep Calls to Deep gjør det vanskelig å la være.

The Welcome Wagon: Welcome To The Welcome Wagon (Asthmatic Kitty, 2008)
Menighetsfakultetet
Welcome To The Welcome Wagon kan høres som den musikalske parallellen til filmen Lars And The Real Girl: Sorgmunter, jordfarget og godlynt. Trygge protestantiske rammer, der forståelsesfulle mennesker møtes rundt peisen i hjemmestrikkede gensere og diskuterer tro og holdninger med velmenende dannelse og fromme holdninger mens snøen daler ned utenfor. Og litt som filmen selv blir mer et karakterstudium enn et virkelig sjelfullt sammenvevd drama, faller The Welcome Wagon ned i noen floskler på sin vei mot frelse. Begge deler en form for nostalgi uten tilsynelatende kontakt med ’verden utenfor’. Og, for å avslutte parallellen, både filmen og platen (som for ordens skyld ikke har noe med hverandre å gjøre utenfor denne anmelders hode) er et stillferdig og varmt bidrag som det likevel er givende å stoppe opp for å få med seg.

The Welcome Wagon er altså en duo, bestående av det syngende ekteparet Aiuto, som har flyttet fra landsbygda i vestre Michigan til hipstersentrum Williamsburg i Brooklyn. Et eller annet sted på veien har de møtt Sufjan Stevens, som har spilt inn, produsert og arrangert deres debutplate. De står nær hverandre i troen, og de står nær hverandre musikalsk. De 12 låtene dreier seg alle i hovedsak om Jesus Kristus, enten det er gjennom lovsang og gospel, i nye eller gamle viser. Stevens har sørget for å sy sammen duoens uttrykk til en helhetlig plate, og med hjelp fra blant annet kirkekoret og et lokalt blåseorkester har dette blitt en plate av både avdempet, intim art og episk orkestrert jubelsang. Denne variasjonen gjenspeiles også i låtutvalget som spenner fra 1700-talls salmer til coverlåter (Velvet, Lenny Smith og The Smiths). Etter det jeg har forstått har platen blitt til gjennom ulike sessions, ’hjemme hos’, i øvingsrom, kirker eller stuer rundt forbi. Det gir kanskje ikke den helt store, helstøpte studiofeelingen, men så har da også Welcome Wagon et uttrykk som takler en slik litt ad hoc tilblivelse. De er ’on a mission for God’, og den er som kjent like gyldig overalt.

Det er når de lar treblåsere og pauker hvile at ekteparet virkelig kravler ned under skjortekragen. Tradisjonelle ”He Never Said A Mumblin’ Word” gis et mildt countrypreg, og er hinsides vakker der de beskriver sin frelsers siste pinefulle dager: ’They all cried, crucify, but He never said a mumblin’ word, not a word, not a word, not a word….’ De samme kvalitetene gjelder for egenskrevne ”Up On A Mountain”: ’Up on a mountain our Lord is alone, without family, friends or a home’ synger Monique Aiuto så tandert hun bare kan, mens nydelige vokalharmonier omkranser henne (hør også på vokalbruken på ”Unless The Lord The House Shall Build”). Det er slike øyeblikk som gjør livet litt mildere – og det er mange slike her. Av coverlåtene viser særlig den gospelifiserte versjonen av The Smiths “Half A Person” at The Welcome Wagon har kvaliteter også på mer profant grunnlag. Hitlåten her er for øvrig fengende “Sold! To the Nice Rich Man”, med sitt funky driv og glitrende klokkespill.

Det er nok fullt mulig å få piggene ut etter mange timer i strekk med håndklappende gospelfryd og bedehus-indie. Særlig når ikke alle låtene er like vellykket som ovennevnte. Man skal i hvert fall ha litt ekstra sans for høystemte og masete musikaler for å umiddelbart digge en låt som ”I Am a Stranger” – og jeg tar meg i å tenke: Hvordan ville denne platen blitt uten Sufjan Stevens? Hans allestedsnærværende rolle er sikkert et positivt bidrag, men kan det tenkes at hans visjoner blir i overkant tydelige? Det vil bare senere plater gi svar på. Da håper jeg på en litt mer helstøpt utgivelse og et knippe enda sterkere låter.

Welcome To The Welcome Wagon er uansett en plate som kan samle familien rundt peisen til kos, 50s style, mens julehysteriet får gå sin gang der ute et sted. Det kan virke litt klamt, men på den annen side, er det ikke det julen egentlig er til for? Hadde pastor Vito Aiuto holdt til i min kirke skulle jeg sannelig gått dit oftere selv.

The Lionheart Brothers: White Angel Black Apple (Sally Forth, 2003)
Tilbake til Nangijala
De gode brødrene Jonathan og Karl Løvehjerte bekjempet både drager og tyranner på sin eventyrlige ferd i Nangijala. Astrid Lindgren tok opp emner som død, sykdom og savn i historien om Brødrene Løvehjerte, som tematisk ligger et stykke unna idylliske Bakkebygrenda og Katthult. Selvmord og ondskap utlevert til rene barnesinn var for enkelte fysjom-fy, og dermed ble boken en de mer interessante i hennes forfatterskap.

Så var man kanskje en av disse sneipene som slukte slike fortellinger, og senere henga seg til musikk som også var mer innadvendt enn den som var å finne oppover på listene. Vokste man opp på 1980-90-tallet var det mulig å nyte en tilsynelatende endeløs strøm av skotuppkikkere som Ride, Spiritualized, My Bloody Valentine, Jesus & Mary Chain, Loop og Swervedriver. Holdt man til i Klæbu var sikkert muligheten stor for at man kunne diskutere noen av disse bandene med Marcus Forsgren. Ikke vet jeg om han faktisk bodde der, men bandet The Lionheart Brothers kommer i hvert fall derfra, og består i tillegg til gitarist/vokalist/låtskriver Forsgren av Audun Storset og Fred Strand. White Angel Black Apple er deres debutplate, og jeg må umiddelbart si meg ganske imponert over det de presterer.

Det er litt for mange norske band som står trygt midt i veien med identitetsløs indiepop, men The Lionheart Brothers er såpass trofaste mot en halvglemt stilretning at de virker forfriskende. De åtte låtene holder seg alle innenfor rammene av svevende, gitarbadende strobelysende shoegaze, rimelig trygt i skjørtekanten til de bandene jeg har nevnt her. Dermed er det bare å legge seg tilbake og døse avgårde til Nangijala i en drøy halvtime.

‘Problemet’ med slik støypop – i hvert fall for min del – er at det kreves ikke en ren liten porsjon av egenart, galskap, hallusinogener etc. for at jeg skal bli veldig imponert. Her sliter The Lionheart Brothers noe, de blir litt for ’snille’ da de vektlegger den drømmende popdelen mer enn den utagerende støydelen. Det er heller ikke lett å løfte ut enkeltspor som slående eksempler på deres originalitet. Av de mest opplagte favorittene er gitarkaskadene på ”Feed Me Eden” og det Sonic Youth-lignende racet på deler av ”Love Ludicrous”. Den lange avslutteren ”Horse Transform Unicorn” har et tungt og mektig gitardriv, og står igjen som skivas beste. Enkeltlåtene har likevel ikke så stor betydning, da det ikke er noe problem å høre det hele som en eneste langt drømmetrip, for det er en riktig så behagelig plate de har gitt ut.

White Angel Black Apple er ikke et produkt fra et ferdigutviklet band, men angir en retning det skal bli spennende å følge videre. Hvis de får et mer massivt lydbilde i produksjonen, skriver litt hvassere låter og er noe mer vågale i eksperimenteringen så leser jeg i kortene at fremtiden vil se lys ut for The Lionheart Brothers.

The Lionheart Brothers: Colour Contrast Context (Chewin’ Pine, 2004)
Kontrastvæske
Med sin andre EP skal The Lionheart Brothers befeste sin posisjon som et av landets mer lovende unge band, i hvert fall innen britisk-klingende shoegaze/drømmepop. Det er nemlig vanskelig å høre dette uten å sende noen tanker tilbake til Spacemen 3, Ride, My Bloody Valentine, Slowdive og lignende. Eller ulignende. Det er nemlig også mulig å få (om enn svake) vibber av noe islandsk (koringen på ”Lead Me To The Water”) og Pink Floyd (innledningen på ”Time River Floaty”).

Jeg setter pris på at de løfter på sin bløte dyne med et par kortere EP’er, etterfulgt av tung turnering rundt omkring i landet. Dette bandet går den lange veien, og i mange tilfeller, den eneste rette. Hard jobbing og innarbeidelse av materialet er ofte det som skal til for å skape noe av en viss kvalitet. Det har ikke gått meg hus forbi at de har høstet meget gode omtaler for denne EP’en allerede, og jeg skal ikke være den som kaster vann på bålet. Men for å gjøre det klart med en gang, Colour Contrast Context lover mer dybde både i tittel og omslag enn det de presterer her. De fire låtene er ryddig produsert, det vil si at antydningen til tåkefulle hemmeligheter bringes frem i lyset mens støyen holdes mer skjult. Melodiene er likefullt kledd med en slags disig prakt, og duver avgårde med gyngende puls. Marcus Forsgren synger med søvnig, litt likeglad stemme som passende nok drar ut av seg mer eller mindre meningsbærende tekster. Musikalsk pakker de seg inn med en rik instrumentering, framheves i så måte bør Astrid Skogvang som skaper mye av særpreget på platen med sitt fiolinspill og Kine Wallum på fløyte. Det hever et ellers ganske intetsigende spor som ”I Burn Myself On You” og legger et generelt mykt skogsromantisk moseunderlag som tåkeguttene kan hvile seg på.

Dette er nok et vellykket plateslipp fra The Lionheart Brothers, men de virkelig store ordene vil jeg la ligge inntil de slipper et helt album som viser om de evner å holde høy kvalitet over tid. Til da har de nok også spikret en enda fastere identitet. Mest av alt er det den bølgende, varierte ”Lead Me To The Water” gir meg mest tro på bandets framtid. Over fire låter er uansett ikke dette så verst, selv om det blir ganske så høytidelig og emosjonelt til tider: ’I’ve been crying, Eyes are dry and blood is shed, Fill me up, I’ve been laying in a bed of blood and sweat, That’s where we’ll meet again…’ Gler mæ.

The Appleseed Cast: Lost Songs (Deep Elm, 2002)
Gamle sanger, nye horisonter
Lawrence, Kansas-bandet The Appleseed Cast stod bak 2001s mest ambisiøse utgivelsespar med tospannet Low Level Owl, Vol.1 og 2. Her tok de den energiske og emosjonelle hardcore/indierocken et skritt videre inn i fremtiden, og med dagens studiotekniske muligheter skapte de en sammenhengende strøm av intrikate passasjer, fantasifull oppbygning og genreløs dybde. Overmodigheten betalte seg i form av to fascinerende og gjennomarbeidede plater som etablerte bandet som et av de mer interessante amerikanske undergrunnsband å følge, uavhengig av genre.

Low Level Owl er ikke de mest overkommelige å fordype seg i – på godt og vondt – og for dere som synes disse ble i meste laget å fordøye, så er Lost Songs gode nyheter. De returnerer med en noe mer umiddelbar og oversiktlig form, en forening av ’old-school og new-school songwriting styles’ ifølge Deep Elm. Mange av disse låtene stammer opprinnelig fra 1999 (fra en innspilling den 14. mai for å være nøyaktig), og disse er nå spilt inn på nytt, og danner grunnlaget for Lost Songs. Det er klart at dette materialet var altfor bra til å bli lagt bort, og ved å gi ut en slik samling av ’tapte sanger’ bidrar de dessuten til å tone noe ned de voldsomme forventningene etter Low Level Owl .

Nyinnspillingene viser at Christopher Crisci & co. fortsatt evner å rocke fra seg, og selv om de hører hjemme i ’emocore’-båsen, så bør ikke den merkelappen forhindre andre tilhengere av alternativ rock å sjekke ut denne, her finnes det spor av både Sonic Youth og Radiohead. På ”Peril Parts 1, 2 And 3” legger de seg på en nærmest hverdagslig rufsestil som mest av alt minner meg om The Replacements, mens åpningssporet ”E To W” og ”Novice” minner om hvordan bandet gjennom årene har blitt stadig mer talentfulle byggere av kompakte lag med melodiøs følsomhet vs. følsom støy. Her viser Appleseed Cast at det ikke trenger å være noen motsetning i det å skape drivende, melodiøs rock med komplisert/uventet låtskriving. ”Facing North” og fantastiske ”State N W/K” er gode eksempler på hvorledes de hele tiden evner å holde lytteren i spenning ved hjelp av likevekt mellom aggresjon, melodiøsitet og dynamikk. ”House On A Hill” og ”Novice Ambient Civilisation” er instrumentale stykker av ambiens, feedback og støy som smeltes over i hverandre, og viser at de heller ikke frykter å bevege seg langs ukjente, mer eksperimentelle veier. Legg til de mer forsiktige og akustiske ”Beach Gray” og ”Take”, så er Lost Songs absolutt en fullverdig plate av et band som fortsatt står på høyden av sin karriere – selv om den mangler noe av storhetene til sine to forgjengere.

The Loch Ness Mouse: Friends & Fenders EP (Perfect Pop, 2003)
Museviser
Friends & Fenders er vel ment som en liten forsmak på musenes kommende plate, oppfølgeren til finfinfine Key West (2002). Hvis disse fire kuttene er omtrentlig representative, så går vi en problemfri vår i møte.

EP’ens fire låter er alle like innbydende og luftige. Lettbeint 60-talls inspirert pop er ensbetydende med Loch Ness Mouse, høflig romantikk som en sommerlig spasertur i parken med bare tær, varme smil og svermeriske par som nikker vennlig i alle retninger. Som sine amerikanske søsterband (Elephant 6-søskenbarn som Essex Green og Ladybug Transistor) bærer de et slør av fordums fryd og landlig lykke som aldri virker påtatt. Passende nok har de denne gangen fått god hjelp av New Yorks Gary Olson (Ladybug Transistor) både på vokal, trompet og som produsent, og like naturlig fremfører de en svært charmant versjon av Jeff Barons (Essex Green) ”All Summer Long”. Om ikke Loch Ness Mouse er helt der oppe på det nivået Baron & co tryllet frem på The Long Goodbye, så framkaller de i hvert fall den samme gode stemningen. Den kan sikkert også tilskrives en del nære familiebånd, for her bidrar familien Nikolaisen (Emil, Elvira og fast medlem Hilma), familen Akerholt (Tommy, eller Amy Jubb som han heter i Silver og Henriette) og selvsagt familien Åleskjær. Under sine hjemmekvelder kan Loch Ness Mouse møtes og dele på instrumenter så vel som vokalharmonier helt til den lyse morgen.

På ”Friends & Fenders” og ”New Devotion” har de skrudd opp tempoet noe, og selv om begge er sommervarme popstykker, så er de to mer melankolske sporene de virkelige perlene. ”Harmony High School II” (nyarrangert for anledningen av Gary Olson) og vemodige ”All Summer Long” er folkbasert popmusikk som varmer langt inn i vintermørket.

Perfekt pop? Jo da, det er nok ikke så langt mellom Høland og Brooklyn som kartet kan lure oss til å tro.

Soulsavers: It’s Not How Far You Fall, It’s The Way You Land (V2, 2007)
Duoen Soulsavers fra Stoke er vel ikke det mest beskrevne blad i musikkhistorien, men de har da tidligere figurert i diverse produksjons/remiks-sammenhenger for blant andre Doves, Starsailor og Beastie Boys. På sitt andre album har de med seg en del gode hjelpere, mest fremtredende er Mark Lanegans gravkammerstemme på hele åtte av sporene, og som bidrar sterkest til å forme uttrykket. I tillegg møter vi blant andre PW Long (fra de nå oppløste bluesrockerne Mule), Jimi Goodwin (Doves) og Will Oldham i mindre roller. Sistnevnte figurerer i duett med Lanegan på Neil Youngs ”Through My Sails”. Den er en av tre flotte coverlåter: Spains ”Spiritual” (den som går slik: ’Jesus, I don’t wanna die alone’) og Rolling Stones’ ”No Expectations” blir også behandlet vel, begge kler det langsomme og tungsinnede preget som dominerer her. Det er vel også mulig å regne nyinnspillingen av Lanegans egen ”Kingdom Of Rain” i denne rekken.

Covervalgene er et greit utgangspunkt for hele skivas ståsted, som dermed befinner seg et godt stykke unna Stoke og England. Soulsavers tar et godt grep om en del amerikanske musikkformer, både blues, country og gospel er elementer som spiller en viktig rolle her. Den gjennomgående mørke kuløren og amerikanske mytologien avtegnes allerede på omslaget, med et sitat fra Bukowskis Factotum og en forside belagt med klare tegn på hvordan vi skal lande: pistol, terning, Jesusfigur, pengesedler.

I tillegg til de mer ordinært anlagte vokalkuttene legger Soulsavers selv på tre mer stemningsfulle instrumentalkutt. ”Arizona Bay” (kanskje en hyllest til Bill Hicks?) er en varm ørkenferd med filmatisk slep, mens ”Ask The Dust” vender blikket tilbake til England og band som Portishead og Massive Attack. All denne viraken kunne gjort platen som helhet til et rotete puslespill av gjester, coverlåter og stilarter – men jeg synes det funker. Tonen er helhetlig gjennom det hele, det henger sammen på et vis. Fra platens beste låt, gospelåpningen ”Revival”, til indisk-fargede ”Jesus Of Nothing”, mer downtempo beats og de nevnte coverlåtene er dette et troverdig dykk inn i amerikansk mytomania – og da særlig ned i det troende og tvilende sør. Vi serveres en perlerekke med låter her, selv om Soulsavers med følge i første rekke utnytter sitt fulle potensial med sugende Revival.

It’s Not How Far You Fall, It’s the Way You Land gir oss mørk, tidvis plaget musikk. Men det er gjerne i den slags kroker man finner både mest varme og lys, blant de frafalne og fortapte sjeler. Eller som Bukowski sier det: ’The darkness of the room was like sunlight to me’.

Bjørn Hammershaug
Omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.

Alone & Forsaken

We met in the springtime when blossoms unfold
The pastures were green and the meadows were gold
Our love was in flower as summer grew on
Her love like the leaves now has withered and gone.

The roses have faded, there’s frost at my door
The birds in the morning don’t sing anymore
The grass in the valley is starting to die
And out in the darkness the whippoorwills cry.

Alone and forsaken by fate and by man

Hør også spilleliste med 10 utvalgte låter fra disse artistene i WiMP

Alasdair Roberts & Appendix Out
Både som soloartist og med bandet Appendix Out utforsker og utvikler Alasdair Roberts en nobel form for skotsk folkemusikk, som strekker seg fra middelalder til moderne tider. Han samarbeidet tidlig med artister som Will Oldham og Songs: Ohia, og har med årene blitt en av Skottlands mest aktede artister.

Alasdair Roberts: Farewell Sorrow (Rough Trade, 2003)
Too-re-lay-o
’Join our lusty chorus’ inviterer Alasdair Roberts. Oppfølgeren til fine The Crook Of My Arm (2001) er ikke av det svært lystige slaget, men hans andre soloplate er igjen en stillferdig og vemodig tur tilbake til et Skottland med storslåtte heier, stoiske landsbyer og brune puber uforandret siden middelalderen. Her har Roberts spankulert i årevis, plukket inspirasjon med en far som folkemusiker, senere med trioen Appendix Out, og de siste årene helt alene. Langs landeveien har han denne gangen støtt på andre musikanter, Rian Murphy og gamle kjenninger fra Appendix Out bidrar med fele, fløyte, mandolin og trommer. Sammen trasker de inn på nærmeste folketomme kneipe, bestiller hver sin seidel og setter seg ned i ring foran peisen. Og så tar de opp instrumentene sine.

Tross den spartanske innredningen i dette vindblåste vertshuset er det likevel et ganske oppløftende skjær over flere av melodiene de tryller fram, og så vidt jeg kan se er alle Roberts’ egne, i motsetning til forgjengeren som nærmest var en hyllest til skotsk folkemusikks stamfedre. Det har ikke så mye å si for stilen, for materialet bærer i seg århundrelange keltiske tradisjoner. Den tradisjonelle og ektefølte framførelsen forsterkes av Roberts, som med sin høystemte, alvorlige stemme synger om kjærlighetens lengsler og naturens kraft. Ikke alle visene griper tak sånn med det første, men høydepunktene inkluderer feststemte ”Carousing”, nydelige ”I Fell In Love” (’I will squeeze your lungs like the bellows of an organ/and blow on your bones like a pipe/with a ra-ta-ta-tat on your skull like a drum’), ’moderne’ ”I Went Hunting” (’And the larks they sang melodious/and they only know the one song only/but they sing it wondrously’) og fingerplukkende ”Come, My Darling Polly” (’My body was your instrument of lust’), samt avsluttende ”Slowly Growing Old”. Her lakker og lir det mot natt, og de andre pubgjestene blir endelig med å nynne på et refreng som burde vart i timevis. Har du lyst til å gjøre deg bemerket i en eller annen sosial sammenheng, kan du forøvrig sette på Farewell Sorrow mens du siterer Walt Whitmans ”When Lilacs Last In the Dooryard Bloom’d”:

Sing on dearest brother, warble your reedy song,
Loud human song, with voice of uttermost woe

Det blir garantert en hit.

Appendix Out: Night Is Advancing (Drag City, 2001)
En gammel vind blåser over høylandets sletter
Selv om skottene lett kunne ha sneket inn noen låter blant disse uten at det hadde skapt store stilbrudd har de likevel sitt distinkte uttrykk: Sår vokal krydret med antikke fraser, folk-instrumenter som skaper en tidløs atmosfære. Viljen til å benytte det tradisjonelle på en utradisjonell måte, og på den måten bli innovatører innen europeisk folkemusikk/alternativ rock. Denne gangen godt utnyttet av psykedelia-popens Petter Smart: Sean O’Hagen (High Llamas). Han beriker platen med et både fyldigere og bløtere uttrykk enn tilfellet var på de to foregående skivene.

Appendix Out legger som ventet ikke opp til den store pubstemningen. Som det ligger i tittelen er dette en ferd mot natten, med all dens skjønnhet og hemmeligheter. Rundt platens tyngdepunkt, ”Fortified Jackdaw Grove” – et skremmende, nakent epos – trilles det likefullt fram melodiøse perler, og selv om det tar litt tid før de enkelte setter seg, er stemningen konstant. Hvis svartedauden skulle beskrives med musikk, er Appendix Out de rette fortellerne. Platens gem gjemmes forøvrig helt til slutt, ”Organise A March”, som trolig er det nærmeste disse kan komme en powerpop radiohit. ’Could they raise a flag? Could they take the cross serious? Could they organise a march? Could they stand and clap in unison?’ Ja, det kan de.

Appendix Out: A Warm And Yeasty Corner (Shingle Street, 2002)
Denne EP’en består kun av fem spor, som i hovedsak er signert britiske folkemusikere, med det til felles at de kan/kunne skrive noen utrolige låter. Innspillingen er foretatt i Chicago i løpet av en ettermiddag i september 2001, og til å hjelpe seg har sjefsknekt Roberts denne gangen fått låne Lindsay Anderson fra post-rockerne L’Altra og Bill Lowman og Brad Gallagher som utgjør den John Fahey-inspirerte duoen Bosco And Jorge. Sammen tar de vindbyen tilbake til det skotske høyfjellet for en stakket stund.

”The First Time Ever I Saw Your Face” er signert den skotske legenden Ewan MacColl, mannen bak britiske evergreens som ”Dirty Old Town” og ”Go Down Ye Murderers”, og en av de mest sentrale skikkelsene innen den britiske folk-oppblomstringen i forrige århundre. Alasdair Roberts gjør ikke skam på sin mentor, og ved hjelp av kun piano og bass er dette platens aller flotteste. Fra MacColl er ikke veien altfor lang til noen andre legender innen britisk folkemusikk: The Incredible String Bands status skyldtes ikke minst evnen til å fornye tradisjonene, en arv Appendix Out vet å bære videre. ”A Very Cellular Song (Coda)” er skivas muntreste, hvis det går an å si noe slikt om Appendix Out. Når gjestefløytist Lindsay Anderson skjærer kraftig ut i innledningen, så er det uansett ikke annet enn ren sjarm, og det viser bare hvor uhøytidelig og direkte denne innspillingen tross alt må ha vært.

I samme tidsrom som The Incredible String Band hadde sin storhetstid, på 60-tallet, opptrådde Vashti Bunyan. Hun etablerte seg også i folkmiljøet, men etter bare én kritikerrost plate, Just Another Diamond Day (reutgitt i 2000), forlot hun musikkbransjen til fordel for et rolig familieliv. Bunyan samarbeidet med størrelser som Joe Boyd og Richard Kirby (noe som linker henne både til Nick Drake, og igjen, The Incredible String Band), og hennes ”Window Over The Bay” bør tjene som god lokkemat inn i hennes kortvarige karriere. Cyril Tawney var også en britisk folkmusiker fra 60-tallet, men han har holdt det gående helt frem til i dag. Tawney forbindes heller ikke med Skottland, men mer med den sør-engelske musikkscenen, og ”Sally Free And Easy” har i Appendix Outs hender fått et svalt preg av høstfarger i Cornwall over seg. Nydelig.

Roberts & co har ikke bare vendt seg langt tilbake i tid for å finne gode låter. Min favoritt er ”Josephine”, signert The Magnetic Fields’ Stephin Merritt (fra The Wayward Bus). Det er lenge siden en moderne poplåt har fått et så ridderaktig, høystemt preg over seg. Roberts synger om drive-in filmer og science fiction som en ekte hoffmusiker fra riddertiden, uten at det virker påtatt. Bare fryktelig fint.

DM Stith
David Stith har fått et naturlig hjem hos Asthmatic Kitty, den sympatiske etiketten som har gitt oss Sufjan Stevens, Castanets, Welcome Wagon og My Brightest Diamond for å nevne noen. Stith kom inn bakveien gjennom venninnen Shara Worden i sistnevnte band, som oppfordret Stith til å dele noen av sine sanger etter å ha hørt et par av hans demoer som lå slengende rundt.

Curtain Speech (Astmatic Kitty, 2008)
When The Curtain Hits The Cast
Curtain Speech er en kort EP (17 minutter) fra David “DM” Stith og mest som oppvarming til hans nær forestående langspiller å regne. Nær halvparten av spilletiden opptas av ”Just Once”. Her møter vi Stiths kvaliteter i sin fulle bredde: Vokalen i sentrum, bølgende mellom den dirrende følsomheten til Antony eller Scott Walker og høystemt falsett. Melodisk pirrende, nesten teatralsk oppbygd, med godt integrert bruk av kor og utstrakt variasjon i instrumenteringen der strykere og tangenter står sentralt.

DM Stith klarer slik å balansere mellom det intime og det svulmende, og unngår dessuten opplagte knep i sangboka. Han skriver låter som bygger seg gradvis opp, svulmer og vokser. Det beste eksempelet er ”Around The Lion Legs”, som fra sin sakrale åpning ender i en overstrømmende minisymfoni. Et par innstikk av korte instrumentale pianolåter, og råopptak av en mer tradisjonell akustisk gitarbasert vise til slutt bevarer mest stemningen rundt disse to. Dette er en høyst lovende smakebit, som korter ned ventetiden på det som gjerne kan bli en av neste års fineste. Særlig for de av dere som venter på Antony & The Johnsons og er litt lei av Bon Iver.

Heavy Ghost (Asthmatic Kitty, 2009)
Salmer for evigheten
DM Stith har funnet sin musikalske nisje på et fundament av bredt og følsomt vokalregister, Cohensk gitarklimpring og ikke minst en underfundig, rytmedreven oppbygning. Det som kunne endt opp som et renskårent singer/songwriter-prosjekt har han utviklet sitt eget univers ved å pakke låtene inn med et vekt på rytmiske elementer og effektfulle spøkelseskor. Her er trekk fra klassisk musikk, cabaret, spirituals og religiøse hymner, vekslende i tråd med Stiths alltid tilstedeværende patos. Dette er ikke en plate som tigger om å toppe hitlistene, men den bør bli omfavnet både av de som trives med Bon Ivers intime visefortellinger og Animal Collectives mest organiske og rituelle sider. Ja, Heavy Ghost kan kanskje høres som en naturlig kopling mellom to slike uttrykk.

Det mest bemerkelsesverdige er egentlig hvordan Stith har klart å sammenbinde det spartansk simple som en enmannsorkestrert symfoni i et sømløst hele. Start gjerne mot slutten og hør på ”Braid Of Voices” som svulmer fra sitt i utgangspunkt enkle pianotema til å bli en salme for evigheten, som løftes fra tangentene og stiger opp i himmelen. Eller den langsomme flamencoen ”Pity Dance”. Eller den tribale indianerseansen ”Creekmouth”. Eller, bare glem enkeltlåtene. Heavy Ghost er i sum større enn de enkelte delene. Dette er en plate som innbyr til sammenhengende lytting og kontinuerlig oppdagelsestrang.

Parker & Lily: The Low Lows (Warm, 2005)
Trist at det skulle ende slik
Som Neil Sedaka så treffende sa det: ’Breaking up is hard to do’. You bet, Parker & Lily har brukt 10 år og en hel plate til å finne ut av akkurat det. Duoen fra New York er Parker Noon og Lily Wolfe. De begynte å spille sammen på begynnelsen av årtusenet, og har et par plater bak seg, før denne som kanskje er den siste i rekken. The Low Lows er som tittelen indikerer ingen stor festplate. Uttrykket til duoen kan minne om et annet par fra nabolaget, nemlig Ira Kaplan og Georgia Hubley (Yo La Tengo), særlig når klokken bikker midnatt og blikkene blir søvnige, tankene slørete og bevegelsene trege. Men der Ira & Georgia strekker seg innover natten med lengsel i sinne – tross alt – så er Parker & Lily langt mer bitre. Som to sårede rovdyr sirkler de rundt hverandre, glefser sjelden, men stikkene er likefullt dype og dødelige. De klynger seg til hverandre på omslaget, men se nærmere etter og bildet er revet i to, for anledningen heftet sammen med en simpel tapebit.

Den lyse vår dyrkes med ”June Gloom” og meldinger som: ’This spring is overgrown/ I hope it blooms to death’. Hipp hurra for mai er vi så gla’ i, eller som Parker crooner hult fra et stort åpent rom: ’Late late late on a grey May day/ I’m busy killing myself with kindness’. Slik skal det være. Og det er helt greit så lenge det blir så fint. Tempoet er siste dans, etter siste dans, der steelgitaren til John Neff (Japancakes, David Lynch) tvinner seg sammen med trompeten til Jordan McLean (Antibalas Afrobeat Orchestra) og stryketrioen løfter låten opp mot Lambchops saligere stunder. Med andre ord: Et vakkert, vakkert stykke musikk. Og her holdes The Low Lows. Styggvakre bittersøte toner i sakte film, drømmepop gone mareritt, storslagne symfoniske øyeblikk med en dorsk og nitrist eleganse, nedslått storbypoesi i møte med sval sørstatspop. Ganske så deilig å høre på, men den dorske stemningen blir nesten overmannende og det er så man får lyst til å riste tak i Noon og be ham ta seg sammen. Ta deg sammen! Men det gjør man selvsagt ikke.

Parker kan minne om en stoisk, bedøvet utgave av Jim James (My Morning Jacket), koplet med de luftige sommerkveld-beatsene til Yo La Tengo eventuelt de innhule rytmene til Arab Strap med en rik instrumenthjelp, så har vi Parker & Lily rimelig godt sirklet inn. Det høres ut som det er kjærlighet der barytongitaren til Noon smelter sammen med tangentene til Wolfe, men så viser det seg at det bare er lyden av noe som engang har vært. Det er ikke mer å hente. Toget til Athens, Georgia forlater Central Station med Lily Wolfe ombord, Parker Noon står igjen på perrongen. Jeg tror det regner tungt.

Kan ikke skjønne annet enn at Parker Noon og Lily Wolfe etterhvert levde et noe anstrengt forhold. Nå er det slutt, og denne platen viser på hjerteskjærende vis hvorfor det gikk som det gikk. Skal vi satse på ytterligere sutring fremover, eller kommer en blomstrende munter gjenforeningsplate om et års tid? Time will tell.

Richard Youngs: Autumn Response (Jagjaguwar, 2007)
Richard Youngs er en særdeles produktiv herremann kjent for sin store spennvidde og mange samarbeidspartnere. Den skotske trubaduren kan uttrykke seg både i form av å være en relativt streit visesanger og som mer psykedelisk gitarutforsker. Autumn Response hører mest hjemme i første kategori, med hovedvekt på minimalistiske folk-viser i et lineært formspråk med sirkulært, repeterende gitarspill. Rent akustisk visepludder blir det likevel ikke, og en mer eksperimentell tilnærming markeres for eksempel ved den doble vokalen som av og til ligger sammen, tidvis flyter fra hverandre til en slags drømmeaktig call-and-response effekt. Det er som om han snakker med seg selv, og med det styrker den ensomme følelsen som henger over hele denne platen.

For Richard Youngs kaster ikke akkurat roser opp mot himmelen i uhemmet jubelrus. Autumn Response er lyden av en miserabel skotsk høstdag. Tåkedotter bøyer seg dypt ned over hustakene, sølepytter samles i flokk på fortauene og nordavinden finner den lille glipen mellom jakkekragen og skjerfet. Bortenfor byens murvegger åpner høylandet seg, og det er hit musikken lokker oss. Her oppe på heden, her sitter Richard Youngs, kan vi tenke oss, omgitt av noen sauer og med bare den sure motvinden som publikum. Her sitter han og her spiller han for oss.

Autumn Response består av 8 spor og ett epos på nærmere 20 minutter. Av disse åtte første er det særlig ”Low Bay Of Sky” som utmerker seg som klart beste enkeltlåt, hvor minimalismen møter en sterk melodi, og hvor en etterlengtet varme skinner gjennom i det forfrosne landskap. En kort sang for evigheten. ”Something Like Air” er kolossen på over kvarteret, men jeg synes vel at Youngs er litt råflott med tidsbruken her. Låta forsvarer ikke lengden og Youngs ønsker ikke å utnytte mulighetene. Den er bare lang, liksom. Som en søndagstur i et landskap som ikke endrer seg, som ikke byr på noe og som ikke gir noe, ikke noe annet enn luft. Something Like Air, med andre ord.

Pacific UV: s/t (Warm, 2003)
Åtte stjernetegn
Legg hodet ned på puten, lukk øynene og la deg langsomt drive med til fløyelslandet. La Pacific UV bli et duvende drømmeteppe du kan bre over deg, deres debutplate et narkotikum som sikrer både dyp og lang søvn. De holder til i Athens, Georgia, men musikalsk har de sine røtter blant britiske skokikkere, spacerockere og strobe-psykedelikere som My Bloody Valentine og Spiritualized. Legg gjerne til den svømmende droge-rocken til Galaxie 500, Rain Parade. Det er jo referanser som slett ikke er å forakte, og jeg må innrømme at Pacific UV gjør meg ganske behagelig hazy til sinns. Jensen, Jordan og Hudson klarer ikke helt å komme på høyde med Jason Pierce, Kevin Shields eller Hope Sandoval på sin debut, men på sitt beste er de ganske så nær. Særlig innbydende er åpningssporene ”Static Waves” og ”Out In The Blue” med todelt vokal og late lag av lyd som bølger hypnotisk frem og tilbake. Denne slørete space-stilen med samples, tunge lydtepper (som av og til ender opp i nærmest ren støy) og gitardroner er en form Pacific UV dyrker stort sett platen gjennom. Men de sklir også innom litt andre stjernetegn. Instrumentale ”Your Girlfriend In The Ivy” gis en delikat smak av country takket være Adam Musics pedal steel. På ”LAPD vs NYPD” benytter de seg av utdrag fra Harmony Korines filmklassiker Julien Donkey-Boy. Det er ikke en referanse som er mest nærliggende for hva Pacific UV driver med, men på den dunkle introen til nevnte spor nærmer de seg post-rockens urolige vesen før de gradvis flyter ut i verdensrommet igjen. Med på denne platen finnes en del navn vi liker godt. Andy LeMaster (Bright Eyes, Lovers) har produsert og spiller litt selv, det gjør også cellist Heather McIntosh (Japancakes, Elf Power, The Instruments) og vokalist Maria Taylor (Azure Ray, Now It’s Overhead). Vi finner altså igjen noen av de fineste folkene innen ’Athens-scenen som medvirkende.

Så det er bare å legge hodet ned på puten, lukke øynene og la seg drive med når Pacific UV byr opp til space travelling.

Nad Navillus: Iron Night (Jagjaguwar, 2002)
Tight Noir
Nad Navillus opptrer med sitt døpenavn Dan Sullivan (og dere som liker å leke med anagram kan fundere litt på den) når han spiller med artister som Joan Of Arse eller Songs: Ohia. Som soloartist lot han sist høre fra seg med fine Show Your Face (Jagjaguwar, 2001), en plate som bekreftet inntrykket av en meget fingernem gitarist med sans for akustisk avantpop i utkanten av allfarvei. Med sin rastløse fingerplukking og somnolente stemme kunne han minne om både Nick Drake og John Fahey, eller nyere artister som Jim O’Rourke og David Grubbs. Jeg synes Show Your Face var en bra om noe anonym plate, og den imponerte ikke nok til at jeg stilte voldsomme forventninger til oppfølgeren. Det er derfor både gledelig og overraskende at Iron Night har gjort så solid inntrykk.

Iron Night vil ikke virke totalt fremmed for den som kjenner til Navillus’ tidligere arbeider, og referansene til Drake, Leo Kottke eller John Fahey er fortsatt rimelig akseptable. Navillus har beholdt den rullende gitarstilen som i utgangspunktet var hans varemerke, men nå også konsentrert seg om å skrive mer umiddelbare melodier og implisere flere musikere (blant annet bror Robert og fiolinist Suzanne Roberts fra Joan Of Arse). Sammen med elektrisk gitar og trommer driver han fram rockere i gata til Karate og Codeine på låter som ”What Is Hers Tonight”, ”Too Tight” og ”Out In The Bay”. Det er likevel de akustiske låtene som gjør størst inntrykk, og som plasserer Iron Night i et delikat felt mellom mild kunstpop og rufsete gitarrock, mellom Joel R.L. Phelps, Gastr Del Sol og Songs: Ohia. Særlig sistnevnet.

Likheten mellom de to artistene har aldri vært nærmere enn her. De golde tekstene dreier seg rundt emner som apati, død, ensomhet og kulde, ledet an av en vokalist med fastere, mer fokusert røst. Det er tydelig at Navillus gradvis har funnet sin stemme og våger å bruke et større register, og han lar den nå flyte naturlig langs melodilinjene på samme uttrykksfulle måte som Jason Molina. Med midt-vestens rustbelte som bakgrunn hensettes vi en slags apatisk dvaletilstand med åpningen ”So You Can Sleep Easier”: ’The barometer is falling, shorter days and colder nights soon follow’, og videre på Last Respects: ’Outside of Cleveland, there’s the smell of industry, where orange lights dot the night’, som er en linje som nesten kunne vært hentet fra Songs: Ohias Didn’t It Rain. Aller sterkest er det fantastiske tittelkuttet, der Navillus drar stemmen sin langt inn i jernnatten: ’O iron night your reach is long, I must walk miles to reach the dawn’. Det er på slike jernetter, langs slike veier, Nad Navillus har funnet en åre av rustent gull.

Jeff Hanson: Madame Owl (Kill Rock Stars, 2008)
Androgyn Android
Jeff Hansons feminine falsett er nok det første mange vil legge merke til. Den er så kvinnelig at det nesten er like greit å la det poenget ligge, og heller late som stemmen bak mikrofonen faktisk er fra en dame. Vi kan for eksempel late som det er Allison Krauss eller Judee Sill som står der, ignorere det bisarre og konsentrere oss om musikken. For dette er tidvis imponerende orkestrert folk, kammer-americana eller hva vi skal kalle det.

Det beste eksempelet ligger først på platen; ”Night” er marsjerende, mektig og myk på en gang, en låt som øker i kraft samtidig som den vokser i ynde. ’Here’s the line/where I start/Somehow I will begin now/I’m so behind, between the eyes’ lyder åpningsfrasen, men utførelsen er ikke så snublende som den presise åpningslinjen antyder. Det er likevel ikke til å komme forbi at ”Night” legger listen høyere enn det som gjennomføres utover, og låtmaterialet blir litt for statisk til at jeg kaster begge tomlene i været etter Madame Owl. Enkeltlåter, som himmelsk vakre ”The Last Thing I’ll Do” og ”Maryann” er drops som kan nytes gjentatte ganger, og de elegante og eteriske kvalitetene har vist seg å vokse over tid.

Neil Halstead: Sleeping On Roads (4AD, 2002)
Hazey Jane III
Neil Halsteads innsats med Slowdive og Mojave 3 har så langt resultert i seks skiver, og etablert ham som en høyt respektert artist. Halstead behersker både støyende skokikker-pop og ambient, men har gradvis tilnærmet seg en klassisk låtskriverkunst, nærmere folk enn rock. Etter et par års studiotid kan han endelig debutere som soloartist.

Jeg kjente nakkehårene reise seg når Halstead først åpner munnen på ”Seasons”, og måtte sjekke platehylla om det var Nick Drake som hadde krøpet inn i CD-spilleren. Ikke bare er stemmen identisk i sin søvnige hvisken, Halstead har samme intonasjon, med bløt RP-uttale som dras ut på drømmende vis. De huskende melodiene er også gjennomgående, og minner om Bryter Layter-perioden. Blåsere og strykere legger forsiktig fylde til lydbildet, og det er nesten som om Hazey Jane har våknet til live, dansende i slow-motion ut av høyttalerne. Denne lenken nevnes ikke på noen måte for å undergrave Halsteads egne kvaliteter, for Sleeping On Roads står støtt nok uansett på sine skjelvende bein.

Både Nick Drake og Neil Halstead kombinerer klassisk britisk dannelse med et pastoralt preg, men der Drake nærmet seg en kontinental retning, tar Halstead med seg den samme britiske bakgrunnen over Atlanteren. Dette forenes aldeles perfekt i ”Dreamed I Saw Soldiers”, en melodi som er basert på ”Ohio” av Damien Jurado. På egen hånd klarer han seg også fint i ’amerikansk’ terreng, med banjo og dobro til hjelp på tittelkuttet. I all Drake-sammenligning må det nevnes at selv om begge er fingerplukkere av rang (som erklærte Bert Jansch-tilhengere), så innehar ikke Halstead helt Drakes genuine spillestil. Han bygger mer opp rundt melodiene og rytmen, og får god hjelp av gamle kjente fra blant annet Mojave 3 til det. Det er på de mest sparsommelig trakterte sporene vi kommer aller nærmest Neil Halstead. ”Hi-Lo And In Between” og ”Martha’s Mantra” er intime og nydelige drømmeviser. Hvis noen etterlyser litt disharmoni i all vellyden, så kommer den i en druknende avslutningsdel på ”See You On Rooftops” – platens eneste slitsomme to minutter.

Lysegrønne bølger krøller seg opp mot solen under en knall oransje himmel. Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere soundtrack til januar-mørkets iskalde snøstormer.


Elephant Micah: Elephant Micah, Your Dreams Are Feeding Back (BlueSanct, 2003)
Elephant Micah, eller Joseph Martin O’Connell som han egentlig heter, kommer fra et sted som heter Pekin, Indiana, ikke så fryktelig langt fra Louisville, Kentucky. Det var kanskje der unggutten ble kjent med enkelte av byens mange artister, som My Morning Jacket (som han tidligere har varmet opp for) og Will Oldham. Det er lett å se for seg O’Connell hjemme på farmen, lett henslengt og molefonken på verandaen, mens han lytter til noe gammel Neil Young eller Gram Parsons på en slitt platespiller som knitrer, går noe ujevnt og spiller litt for sakte. Han har liten lyst til å jobbe på skurtreskeren, men har gitar, banjo og en fire-spors opptaker på gutterommet sammen med noen andre artige instrumenter. Det er minimalt med action så langt øyet kan se. Varme, late og monotone dager drar forbi. En motorvei skjærer gjennom åkerlandskapet. En Wal-Mart, en burgerjoint, en kirke. Hva annet kan en stakkar gjøre enn å klimpre på melodier som vinden bærer med seg gjennom kornet ut i natten?

Elephant Micah, Your Dreams Are Feeding Back er i all hovedsak spilt inn i heimen, med et par gjestende venner som bidrar med ymse, og bærer preg å være en ganske hjemmemekka affære. Det humper sakte og mollstemt av sted, og blir i det hele tatt sjelden spesielt lystig – men derimot riktig så vakkert. Han synger med skjelven og nervøs vokal som knapt bærer over gitaren. Den fungerer også godt til disse sorgtunge låtene, enten det er i 8+ minutter epos, som langsomme ”Deliver Us From Broken Glass”, søvnig cowboyvals (”TV-like Slow Motion”) eller som når han forteller om sine drømmer om fjellet Neil Young.

Korte, instrumentale sidesprang, feltopptak og snåle lyder bryter opp mellom de lengre låtene, og hinter om at vårt nye bekjentskap ikke bare er en dyktig melodisnekker, men også er en idérik fella vi nok kommer til å få høre mer av i tidene som kommer. 18 spor medregnet stort og smått og en spilletid på drøyt timen er likevel i meste laget, og det er slett ikke alt som er av høyeste interesse. Men for all del, dette er et fint følge inn i sene whiskeysunkne verandatimer med hjemmedyrka tobakk i snadda. Så kan man sitte i ro og mak og undres over hva som egentlig gjemmer seg der ute i kornåkeren.

Casiotone For The Painfully Alone: Etiquette (Tomlab, 2006)
’It was the biggest cock you’d ever seen, but you’ve no idea where that cock has been’. Alle som har hørt åpningsstrofene på Arab Straps Philophobia, en ram skildring fra det moderne Storbritannia på slutten av 90-tallet, husker den. De inngående tekstene ble i stor grad tonesatt av en trommemaskin og en alvorlig, talende vokal.

8 år senere: ’Woke up with fingers crossed, in a boy’s bed with your pants off’. Både stemme og musikk får meg til å tenke på Philophobia. Men platen som nå snurrer heter Etiquette og artisten bak heter Owen Ashworth og kaller seg Casiotone For The Painfully Alone. Etiquette strekker seg dessuten et stykke videre enn Arab Straps noe endimensjonale misere (det er ikke nødvendigvis et kompliment).

Åpningssporet ”New Year’s Kiss” viser en artist med noe av den samme livstrøtte, snøvlete stemmen som Aiden Moffatt. Dette er Casiotones fjerde album, og jeg kjenner de andre såpass dårlig at jeg bare må stole på lovnaden om at den låter bedre fordi ’Tomlab actually spent a little bit of money on this one’. Selv om vokal, keyboards og trommemaskin fremdeles er de tre hovedingrediensene, så har Ashworth fått med seg flere gjester og instrumenter enn tidligere. Pedal steel, fløyter og strykere er tatt vellykket i bruk for å utvide lydbildet, ulike kvinnelige sangere avlaster ham på enkelte spor.

”Nashville Parthenon” kopler Mouse On Mars med Hank Williams, en miks av techno og steelgitar som funker som bare det. På nydelige ”Cold White Christmas” drysser snøen ned over St. Paul i form av orgeldryss og pianokrystaller som kiler langt nedover nakken. Ashworth er best når han griper til slike enkle virkemidler, små hverdagshistorier som rulles opp på flott vis (”Bobby Malone Moves Home”) og soggy bar-crooning à la en Stuart Staples (”Don’t They Have Payphones Wherever You Were Last Night”). Hør på ”I Love Creedence” og legg merke til hvordan ordene svelges og Ashworth trekker pusten tungt som for å manne seg opp til neste setning. En miserabel livshistorie rulles opp med knappe og poengterte linjer som sitter lenge igjen etter de fattige to minuttene den varer. Den fengende singlen ”Young Shields” med et dramatisk preg av Mike Skinner sett gjennom brillene til Pet Shop Boys bidrar til å dra stemningen opp et par hakk.

Chris Bathgate: A Cork Tale Wake (Tangled Up, 2007)
Innlandsfolk
Et ektefødt barn av midt-vesten; Chris Bathgate vokste opp i Illinois, og er nå bosatt i studentbyen Ann Arbor hvor han er en sentral figur i regionens cafefolk-scene. Etter to egenutgitte skiver i løpet av relativt kort tid kommer han med sin første på et noe mer etablert selskap. A Cork Tale Wake viser en artist med god meloditeft, sans for velpleide arrangementer og mildt orkestrert lydbilde og generell stor forståelse av grunnleggende singer/songwriter-kvaliteter. Det er lett å hekte ham opp mot nabo Sufjan Stevens, men også andre folksters fra vesten; ikke minst Damien Jurado og Richard Buckner. Han veksler her med letthet mellom helt nedstrippet og mørk folk, pianoballader og noen mer saftige utblåsninger. Sjekk ”Madison House” og ”The Last Parade On Ann St.” som gode eksempler på Bathgates evner som stemningsskaper av frosne vinterbilder og smeltende hjertepop. Mest umiddelbar er åpningskuttet ”Serpentine” med sitt bestemte piano, fine koring og søtladne strykere.

Fleksibiliteten i arrangementene er større enn den relativt begrensede stemmen til Bathgate, og han fremstår mer som en stødig håndverker enn den helt store musikalske minerydderen. Mannen virker belest, og hadde det vært et vedlagt teksthefte er det mulig jeg ville søkt ned i dette. Han kaster noen skråblikk over det lokale miljøet og deler med oss noen indre kvaler, men uten det helt fester seg. Bathgate virker som en gjennomgående sympatisk type, og er for øvrig tilknyttet organisasjonen til forfatteren Dave Eggers, 826 National, som driver veldedig skrivetrening for ungdom og lærere.

A Cork Tale Wake har gått noen runder som bakgrunn til hverdagslige sysler, og hver gang har jeg blitt slått av at dette jommen er en trivelig plate som er grei å ha rundt seg, men uten at den akkurat har vokst til noe utover det. Den har nå likevel tatt sine runder, og vil sikkert gjøre det igjen. Ikke spesielt spenstig, men heller ikke ueffen lytting med bredt bruksomfang. På sitt beste vitner dette om en artist det lyser ’lovende’ over med stor skrift.

Justin Vollmar: Every Place Is Home (BlueSanct, 2002)
Hjem, kjære hjem
Justin Vollmar fra Virgina har så vidt jeg vet bare en CD-R utgivelse bak seg tidligere. Med Every Place Is Home har han klart å binde sammen låtene sine til et helstøpt album, og er i ferd med å etablere seg som en artist det er verd å følge. Vollmar spiller akustisk gitar og synger uten å heve stemmen, og kan nok risikere å bli sortert som en av mange lo-fi soveromsangere der ute. Selv om Vollmar passer i en slik kategori har han klart å unngå den sedvanlige sprukne lyden eller endeløse sørgmodigheten. Vår venn har rett og slett skapt en liketil og intim plate fri for mikkmakk og overdådighet. Every Place Is Home består til gjengjeld av ti mørke, nære og personlige låter med lang holdbarhetsdato. Det går stort sett langsomt og rolig for seg, men den ensomme feelingen blir av og til brutt opp av metalliske lyder, samples og noe perkusjon (av bror(?) Nathan), men i all hovedsak er dette kun en mann alene i et rom med sin gitar. Vollmar synger mer naturlig enn ’perfekt’, og kan ikke sies å ha en grandios røst. Stemmen funker likevel godt til disse stillfarne visene, perler som ”How Far Can The Wise Man Spread His Wings”, ”Matthew Halley And His Great Escape” og tittelkuttet. I tillegg til sine akustiske popviser tyr han ved et par anledninger til mer up-tempo og bandorienterte spor som ”Susan, Did You Hear?” og ”The Old Man’s Coming Down”, med røtter til jordnær folk/countryrock. Every Place Is Home er en liten godbit å trekke frem de gangene man simpelthen ønsker seg en god plate for å nyte hjemmets lune fred.

Eamonn Vitt: Old Wave New Ride (The Self-Starter, 2001)
Mannen med noe urocka navnet Eamonn Vitt vil kanskje av enkelte huskes som et medlem av Karate, bandet han forlot i 1997 for å satse på en egen karriere. Det har vært stille rundt mannen i noen år, men denne EP’en vil etter planen etterfølges av et fullt album i 2002. Det er ikke igjen så mange elementer av Karate her, noe som kanskje forklarer grunnen til at han ikke lenger spiller der. Old Wave New Ride er mer en tradisjonell, akustisk viseplate, der Vitt har fått hjelp av blant andre trompetist Fred Erskine (June Of 44) og Jud Ehrbar (fra Varnaline) på slagverk. Vitts fem låter klarer ikke å gjøre det helt store inntrykket, men viser en musiker som forsøker seg innen flere stiler uten å mislykkes helt. Det fine åpningssporet ”Weak Force” er vel det mest bemerkelsesverdige. En lett, melodiøs snutt med munnspill og kassegitar, Vitts hese vokal (som minner litt om Jawbreakers Blake Schwarzenbach) som etterhvert får følge av Erskines trompet blir en riktig så hyggelig stund. Platas andre høydepunkt er en munter mariachi titulert ”Chicago One”. Banjo og trompet er en kombinasjon som brukes altfor lite, og den fungerer selvfølgelig her også. På ”Bridging” og ”Left At Gallup (Quiet)” er lydbildet strippet mer ned, og Vitt har ikke skrevet sterke nok låter til at det går like bra. Dette er låter som stagnerer litt, som ikke klarer å feste seg helt. Ei heller sistesporet, en helinstrumental og uforståelig hammondlåt titulert ”The Space” funker særlig godt, og bidrar heller til en følelse av at Vitt har surret i meste laget. Det er derfor litt drøyt å si at spenningen er skrudd i været etter denne EP’en, men man skal ikke se bort fra at Eamonn Vitt klarer å trylle frem riktig så hyggelige ting senere. Han får havne i båsen ’man to watch’, igjen.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet rundt release, og tidligere publisert på groove.no

Dark Country Forever

‘This country will kill you in a heartbeat and still people love it.’
Cormac McCarthy, No Country for Old Men

Hør spilleliste med 10 utvalgte låter fra disse albumene i WiMP

Earth: The Bees Made Honey In The Lion’s Skull (Southern Lord, 2008)
Det har bestandig heftet et lite paradoks ved Earth: Musikken deres har en tendens til ikke å bevege seg i det hele tatt, musikalsk har de vært i kontinuerlig bevegelse siden istiden (en gang tidlig på 90-tallet). Nå kommer de igjen mot oss i umiskjennelig krabbetempo, men likefullt med nytt å melde. ’And after a time he returned to take her, and he turned aside to see the carcass of the lion: and, behold, there was a swarm of bees and honey in the carcass of the lion’, som det står i gamleboka.

Earth knytter bånd mellom Black Sabbath (hvor de tok sitt navn fra) til Sunn O))) (som opprinnelig kom sammen for å overgå Earths krabbetempo), men de har på sin ferd kommet ganske langt unna begge disse to bindeleddene. Earth revitaliserte sitt sound ganske markant med sitt femte album, Hex (Or Printing In The Infernal Method) i 2005. Denne starter der forrige sluttet; lengre bort fra metallen, lengre inn i western-mytologien. Men der Hex var en iskald prærienatt av minimalistisk twang, varsler disse biene om antydning til håpefullt lys. Jeg sier ikke at de soler seg i munter lykke, dette er seriøst fra første sekund, men uttrykket er likevel noe mindre mismodig ødeland, noe mer psykedelisk varme. Bildene som males er mer utpenslet og fargerike enn de vi fikk servert på Hex. Nærere Friends Of Dean Martinez enn Melvins, med andre ord.

Noe av årsaken ligger kanskje i at de har fått med seg gitarist Bill Frisell på flere av sporene. Hvor mye han eksakt bidrar med skal ikke jeg synse for mye om, men det fyldigere gitarspillet på ”Omens And Portents” og ”Engine Of Ruin” bør nok tillegges denne drevne mannen med røtter inn i både jazz og country. Tunge bassganger og fet Hammond sørger for ekstra fylde, sjekk for eksempel det perfekte downer-sporet ”Miami Morning Coming Down” som eksempel på ambient countrydoom av edelt merke. Ellers så har ikke enkeltlåtene noen betydning. Earth skaper stemninger i et større perspektiv enn som så. The Bees Made Honey In The Lion’s Skull trasker ubønnhørlig framover ’from strength, sweetness. From darkness, light’.

Den ferske Coen-filmen No Country For Old Men foregår uten musikk. Hvis brødrene ombestemmer seg har de med dette et fiks ferdig soundtrack.

Diamanda Galás: La Serpenta Canta (Mute, 2003)
Dark was the night, dark was the day
Amerikanske Diamanda Galás er en av vår tids mest avholdte avantgarde-artister, med en rekke plater og ulike prosjekter bak seg i sine over 20 år som utøvende kunstner. I 2003 slapp hun like gjerne to større verk samtidig; Defixiones, Will And Testament og La Serpenta Canta. Da jeg aldri har klart å bli helt komfortabel med hennes noe krevende stemme, var det i første rekke låtvalgene som gjorde meg nysgjerrig på sistnevnte. Opptakene er gjort rundt omkring i verden, og tatt opp live fra scener i Europa, USA og Australia i perioden 1999-2002. Settingen er tilsynelatende enkel: Diamanda Galás og piano. Men resultatet har langt fra blitt tilforlatelig.

Galás har tatt for seg noen av de fremste klassikerne innen den amerikanske kulturarvens mørkere sider. Noen vil nok dra kjensel på enkelte låter hun har spilt inn tidligere, særlig fra The Singer (1990). Et annet sammenlignbart prosjekt finnes også på hennes egen Malediction And Prayer (1998), der hun eksempelvis tolket Billie Holiday, BB King og Johnny Cash, og Nick Caves Kicking Against The Pricks. La Serpenta Canta kan ses på som en slags oppfølger til førstnevnte, for igjen har hun samlet et knippe country, gospel, blues, jazz og R&B-originaler hentet fra repertoaret til blant andre Screamin’ Jay Hawkins, John Lee Hooker, Hank Williams, The Supremes og Ornette Coleman. Sammen med et par tradisjonelle folklåter og egne komposisjoner der alle blir utsatt for en behandling av sjeldent merke. Utvalget er stilsikkert, og uansett opprinnelig genretilhørighet står de her avkledd og nakne som den dagen de ble skrevet. Det dreier seg i hovedsak om dramatiske, sorgtunge og svarte skildringer fra bomullsmarkene, prærien og gatesmugene som med dette har blitt frigjort sine tidligere lenker. Galás skriker, hveser, truer, snerrer og får frem noe av den ubesudlede råskapen og det primitive uttrykket som med årene har blitt borte gjennom mer eller mindre sjelløse varianter. Dette er stort sett låter jeg mener man bør være varsom med å tukle med, men hun klarer både å behandle de ulike respektfullt, samtidig som hun tilfører noe helt personlig. Det gjør det alene verd å stifte bekjentskap med La Serpenta Canta.

”Ain’t No Grave Can Hold My Body Down” åpner denne på alle måter bemerkelsesverdige platen, og den føres i en ganske konvensjonell tolkning. Relativt behersket gjør hun også sitt eneste selvkomponerte bidrag, saloon-aktige ”Baby’s Insane”. Ting begynner å utarte med over ti minutter lange ”Burning Hell”, der pianoet rumler foruroligende og underbygger intensiteten da Galás for alvor tar ut noe av sitt store oktav-register. Hennes kanskje viktigste bidrag med denne platen er å fremheve essensen i tekstene, og dyrke disse inn i et passende uttrykk. Slik tar hun til seg Hank Williams’ ”I’m So Lonesome I Could Cry” og gir den et grøssende, hjerteskjærende skjær som langt på vei overstiger originalen. Hun er vel dessuten den eneste som er kapabel til å overgå Screamin’ Jay Hawkins’ trollbindende voodoo ”I Put a Spell On You”. De mest inderlige øyeblikkene på platen serveres forøvrig på ”My World Is Empty Without You” (Supremes sin Motown-hit) og ”At The Dark End Of The Street”, begge i tolkninger som ligger lysår unna de mest kjente tolkningene, som inderlige sørgesanger det er vanskelig å ikke bli preget av. Hennes versjoner domineres naturlig nok av den umiskjennelige signaturvokalen, og den får Galás brukt mye av. Hun går fra rene smerteskrik til pur bluesdiva (”Dead Cat On The Line”), og pianoet blir mer som et akkompagnement til hennes viktigste instrument.

La Serpenta Canta er ikke enkel å bli fortrolig med, og det er klart at en dobbelplate (riktignok en kort en, bare 80 minutter totalt) med Diamanda Galás krever noe tålmodighet. Jeg klarer den i hvert fall ikke i lengre perioder, men i mindre porsjoner er det faktisk mulig å kjenne blodsmaken i munnen når hun lukker pianoet med et skrell og vender tilbake til graven.

Thinguma*jigSaw: Awakeinwhitechapel (Deserted Village, 2008)
Den stadig ekspanderende nyfolk-scenen i USA og Storbritannia de siste årene har egentlig hatt få avleggere her i Norge. Norsk nyfolk er helst ensbetydende med unge folkemusikere som ikke beveger seg altfor langt unna sine forfedres bunadsskjørt. Skoddene virker fremdeles tette mellom folkemusikken og andre uttrykk – dog med en viss glidning den senere tiden. En av årsakene til de dette kan være at vi her i landet ikke har hatt en sterk folk-revival tidligere, det har ikke akkurat flommet over av progressive forbilder, og for unge artister er folkemusikk kanskje fremdeles forbundet med noe fremmed akademisk, bondsk eller uhipt. Vekk med fela, fram med el-gitaren!

I England og USA har vi sett en mye større framvekst av nyfolkere langt utenfor den brede sti de senere årene. Disse trenger bare å skue en generasjon tilbake for å finne forbilder som foredlet musikk allerede innsamlet og arkivert av for eksempel Harry Smith (Anthology Of American Folk Music) og Alan Lomax. Grunnlaget ble dermed lagt tidlig, og på 60-tallet blomstret det frem en rekke nyskapende artister som blandet dette materialet inn i samtiden, sammen med psykedelia, avantgarde og østlig inspirasjon. Mange har gått i sporene etter John Fahey og Robbie Basho, Incredible String Band og Fairport Convention, og den såkalte ’freak-folken’ minner om at banjo og fele har et vidt bruksområde, og at Dock Boggs og Pink Floyd kan være to helt likestilte forbilde. Poenget er altså ikke å skape folkemusikk per se, men å gjøre noe nytt og annerledes med utgangspunkt i å revitalisere forgagne skikker.

Norsk/irske Thinguma*jigSaw føyer seg lett inn i denne tradisjonen, og det er akkurat denne omfavnelsen av diverse uttrykk den amerikanske sangeren Mike Murphy tar utgangspunkt i med sine liner notes: John Jacob Niles (folksangeren med den snåle tenoren), Dock Boggs, den surrealistiske filmskaperen Joseph Cornell, Lewis Carroll, John Fahey, Philip Glass nevnes alle som del av Thinguma*jigSaws univers. Det norske bandet har tilhold i Irland, og har på kort tid blitt en integrert del av den britiske nyfolk-scenen. Det har kommet oss her hjemme også til gode, og duoen har tatt med seg en rekke venner og kjente over på diverse musikalske aftener det siste året (blant andre Cian Nugent, Peter Delaney, George Worrall). De har for øvrig spilt med blant andre Pantaleimon, United Bible Studies, Larkin Grimm, Samara Lubelski og Sharron Krauss – alle helt sentrale navn innen moderne britisk og amerikansk neo-folk.

Thinguma*jigSaw gjemmer seg bak gåter. Selve bandnavnet er en portmanteau, et sammenslått nyord. Duoen lyder de merkelige navn Little Myth Epiphanymph og The Severed Headmaster/Seth Horatio Buncombe, skjønt sistnevnte ligner veldig på den ene halvdelen av Alpine Those Myriads, og låttitlene bærer navn som ”My Blood Giggles” og “Jumping Jock Flesh”. Bak mystikken skjuler det seg derimot musikk som er både forførerisk og lett fordøyelig. Med basis i banjo og sag skaper Thinguma*jigSaw noe de selv har døpt som ’splatterfolk’, det vil si anglo/amerikansk folk med hint av moderne komposisjon, pop og elementer av skrekkfilm. Med tekster om lik, syfilis og gammeltestamentlige bilder byr de opp til natta’dans med et skjelmsk flir og fordrukkent blikk. Mindre olme enn Woven Hand og mindre teatralske og mer folkelige enn Xiu Xiu, våre venner har dessuten en tydelig mentor i Daniel Johnston. Den fantastiske amerikanske artisten som kombinerer mental ubalanse, Beatles og lo-fi pop har mye til felles med både Thingumas meloditeft og vokalbruk, og ikke overraskende er den eneste coverlåten her en versjon av hans ”Walking The Cow”.

De 12 øvrige låtene er korte, og hele platen er unnagjort på en god halvtime. Thinguma*jigSaw rekker over mye i løpet av denne tiden, og etterlater heller oss lyttere med trang om å høre mer. Det anbefales dermed å oppleve dette bandet live. De driver med autentisk livespilling, og kan raskt være å finne på et gulv nær deg. Pass deg for kjellerlemmen og kast deg ut i sakte beinrangeldans.

Opprinnelig publisert på ballade.no 01.02.2008

Migala: Restos De Un Incendio (Acuarela Discos, 2002)
Me duele más por la noche
Restos De Un Incendio betyr noe sånt som ’flammenes rester’ en tittel som trolig henspiller på Migalas forrige album Arde (’det brenner’) fra 2000. Opp fra asken stiger ti låter hentet fra deres tre foregående album som nå alle er spilt inn og omarrangert på ny. Den spanske sekstetten er dessuten utvidet til å inkludere gitaristen Nacho Vegas, og dette har blitt en glimrende mulighet til å oppdage et band som jeg tror fortsatt er en godt bevart hemmelighet for de fleste her i Norge.

Migala er et musikalsk kollektiv som befinner seg i landskapet mellom Leonard Cohen/Tindersticks og Mogwai/Godspeed You Black Emperor. Restos De Un Incendio viser et band som eksisterer i skyggene, et nattens orkester som spiller dunkel folk, mørke, apokalyptiske instrumentaler og melankolske viser og som gjerne beveger seg fra røykfylt bar-noir til muskuløs gitarstøy i en og samme låt. Den storslåtte instrumentalen ”La Canción De Gurb” er som et lydspor til åpningen av en episk spaghetti-western, og som en av årets flotteste låter settes en høy standard som de klarer å holde hele veien, helt til nesten like malende ”Instrucciones Para Dar Cuerda A Un Reloj” svinner som de siste askerester opp til stjernene en snau time senere.

Til tross for mange medvirkende er det godt med plass i Migalas lydbilde. På de brede flatene er det rom til for eksempel et dronende trekkspill, kirkeorgel, og feltopptak av stemmer som prater i vei på spansk – og det må sies igjen, spansk gir en helt spesiell effekt, i hvert fall når man ikke behersker språket utenom de simpleste barfrasene. Vokalisten crooner vekselvis både på engelsk og spansk, og selv om den noe haltende engelsken er karakteristisk nok, så er det de spansktalende og instrumentale sporene som gir bandet virkelig egenart. Ingen av låtene kan måle seg helt med ”La Canción De Gurb” når det gjelder å mane fram voldsomme westernbilder, og ”El Pasado Diciembre” og ”Un Puñado De Coincidencias…” tar det hele litt ned i form av ganske stødig moll-americana. Legg heller særlig merke til ”Noche Desde Un Tren” som vokser opp fra truende hvisken til en storslagen kjempe, og den sammenhengende 11-minutteren ”Ciduad Del Oeste/Aquel Incendio” der Migala igjen viser at de kan bygge flammende kunstverk ut av aske. Det er på disse oppbyggelige sporene Migala er på sitt beste.

Tanakh
Tanakh er forkortelsen for jødenes hellige skrifter, men også navnet på et av bandene til låtskriveren Jesse Poe. Sammen med mennesker som ikke er så forbasket nøye på dette med genre og stilarter – samarbeidslisten er som en telefonkatalog i den eksperimentelle himmelen – har han skapt en særegen form for Americana.

Tanakh (Alien8, 2004)
Det magiske teater
Merk: Dette er en plate som ikke egner seg i alle sammenhenger, og følgende positive vurdering er gjort etter intens lytting innestengt en natt i en kirkekjeller.

Jesse Poe har her tatt på seg rollen som Espen Askeladd og dradd ut i verden for å plukke skrap. Han kommer tilbake til slottet, for anledningen omgjort til privatklubben Pyramide-instituttet i Richmond, Virgina, med et ødelagt piano og noe annet ræl han har plukket opp på veien. Dette kan brukes! Dette skal vi spille på, sier han til de andre. Ingen ’sanger’, ingen ’melodier’, bare en eneste lang sammenhengende messe av det som ligger slengt i rommet. Han fester pianostrenger som snubletråder rundt i rommet, finner frem noen buer og trykker opptak. Slukk lyset, slipp inn rottene og så setter vi i gang!

Tanakh subber avsted som et gjenferd på stålstrenger på leting etter graven sin. Det starter monotont med et hamrende piano som banker på kistelokket, en gjentagende basslinje og mektige gitarbølger, i bakgrunnen konstante truende ekle lyder som hveser og stønner i krinker og kroker i den store salen hvor denne seansen foregår. Så… vel, så skjer det egentlig ikke så veldig mye mer. Etter et kvarters tid har du enten gått lei eller blitt så oppslukt at du ikke har noe annet valg enn å bli sugd inn i den katedralske hvelvingen til Tanakh. For den tålmodige vil det være mulig å finne nyanser og utvikling i de to ’låtene’ som gjør de til en konstant oppdagelsesferd. Det er en stadig bevegelse rundt pianodronene; håndtrommer, kirkeklokker, radiostøy og slikt, som skaper bevegelse i stykket og gir det en viss fremdrift. Det er tilløp til tematiske sekvenser, som aldri holdes lenge, for eksempel mer rituelle rytmer etter cirka 45 minutter. Så det skjer mye, noe vil vi ikke vite hva er, noe kommer fram etterhvert, noe vil for alltid være gjemt i mørket. Det er kanskje derfor dette har blitt en så fascinerende plate, selv om den nok ikke kommer til å slite seg ut på platespilleren min på dagtid.

Så der sitter jeg da, finner endelig frem et stearinlys og med små, nesten uleselige bokstaver står det skrevet nederst på omslaget:

– bare for forrykte – Entré koster forstanden. Ikke for enhver.

Ardent Fevers (Alien8, 2006)
Nightingale Of Florence
Siden deres forrige album har Tanakh vendt tilbake i et langt mer konvensjonelt spor. Ardent Fevers er en myk, rund skive med 11 låter av mer melodiøs og låtbasert form enn forgjengeren. Uttrykket er sobert og dempet både i spillestil og vokalarbeid, umiddelbart tenkte jeg at dette lød som en blanding av Calexico og Calla, og det er da ikke det verste man kan tenke seg, er det vel? Det dreier seg om en form for west coast-noir, og nærmere en softrocka Americana fritatt fra begreper som post…-anything.

Tanakh trer i stadig større grad fram som et av de mer samlende navnene i amerikansk alternativ, med Jesse Poe i sentrum og involverte som strekker seg utover til navn som Pelt, Bevel, Tulsa Drone, Six Organs Of Admittance og Cracker. På årets utgave er for eksempel cellisten Isobel Campbell fra Belle & Sebastian trukket inn i kollektivet. Kornettist Paul Watson (A Camp, Tulsa Drone) er vel den som i første rekke sender tankene over til Calexicoland, Craig Harmons B3 er mer saftig enn den Bistecca alla fiorentinaen som Phil Murphys lapsteel uanstrengt glir gjennom. Det er i første rekke denne delikate sammensetningen som hever Ardent Fevers, og det konstant rike lydbildet går foran selve låtkvaliteten.

Jesse Poe lever visst som lærer og skribent i Firenze, og Ardent Fevers deler ikke minst en svak dunst av italiensk eleganse med oss nordboere, et bilde sett gjennom amerikansk-fødte øyne av en tilforlatelig hverdag av skjønne kvinner, smale smug med scootere i slalomsus og svulmende piazzas med fontener som later seg i varmen. Kom natt, og la dette bildet fremdeles skinne i mørkets neonglans som omslaget sender oss inn i. Alle disse 11 låtene er smygere; de trer opp fra skyggen og blander seg ubemerket inn i omgivelsene. Det største ankepunktet er at nettopp denne reserverte holdningen aldri tillater platen å bli særlig ’ardent’, den brennende feberrusen som aldri kommer helt ut avkjøles i så fall raskt av smoothe netter med chianti på balkongen. På en plate der ingen låter stikker seg frem som direkte umiddelbare, er det desto mer tilfredsstillende å fastslå at den er helt riktig til å akkompagnere en slik aften. Det er ingenting som vil forstyrre deg, med mindre du blir skremt av en smårufsete gitarsolo eller to. Dette til tross for helt overflødige saker som ”Restless Hands” og ”Grey Breathes”, hvor det delikate blir dvaskt og kontrastene falmer i småslapp, nedfunka anonymitet. De beste sporene på sin side; ”Deeper” hvor Phoenix-møter-Tindersticks i rød fløyelsdrakt, ”Like I Used To”, Take And Read” og ”Still Trying To Find You Home”, der Leonard Cohen trekker sverd mot både Lee Hazlewood og Lee Clayton i solnedgangen bærer lett helhetsinntrykket på myke mokasiner i samfulle 55 minutter.

Six Organs Of Admittance
Gitarist Ben Chasny har siden slutten av 90-tallet markert seg som en meget produktiv artist, og i løpet av kort blitt en sentral figur i Californias nyfolk-miljø. Det både i kraft av sitt alter ego Six Organs Of Admittance, samarbeid med Current 93, og som medlem i bråkegruppa Comets On Fire. Six Organs har i stor grad vært Chasnys plattform for akustisk gitarplukking med psykedeliske overtoner, tilsynelatende inspirert av John Fahey og Robbie Basho. Hans tidligere utgivelser kan være litt tråkige å få tak i, men The Manifestation (2000) og For Octavio Paz (2004) anbefales varmt å oppsøke.

School Of The Flower (Drag City, 2005)
Dette er hans første på et ’større’ selskap, som attpåtil har norsk distribusjon. Den er Chasnys mest tilgjengelige også musikalsk sett, spilt inn i et ordentlig studio og med noe større budsjett enn hans tidligere 4-spors hjemmeopptak. School Of The Flower preges av et renere, tydeligere lydbilde enn det vi har vært vant med, men gjennomgangstonen er stort sett den samme. Chasny viser riktignok en klarere todeling i uttrykket, der han i tillegg til akustiske drodlinger også nærmer seg renere visesangere som Elliott Smith, Iron & Wine, til og med Nick Drake. Dette er særlig tydelig på spor som ”All You’ve Left”, ”Words For Two”, ”Home” og ”Thicker Than A Smokey”. Sistnevnte er en coverlåt skrevet av Gary Higgins, en mystisk person som Chasny etterlyser på platen. En rask google på mannen kan fortelle at han ga ut LP’en Red Hash like før han ble buret inne i 1973 for noe dopgreier. Hvis Chasnys tolkning ikke avviker mye fra originalen så snakker vi om en potensiell hippiefolk-favoritt. Vi får håpe han dukker opp igjen!

Chris Corsano (Sunburned Hand Of The Man) er eneste gjest, han bidrar på slagverk og orgel, og sørger for å skape større spenn i det ellers enslige lydbildet. Det merkes godt på tittelkuttet, som opptar drøyt en tredjedel av plata. De to akustiske gitarenes sykliske repetisjoner er et konstant gjennomgangstema, som veves sammen med Corsanos frie trommestil, båndsurr og etterhvert dominerende elektrisk gitarstøy. Noen minutter for lang etter mitt skjønn, mens andre sikkert vil bli helt hypnotisert av denne. En lignende teknikk benyttes også på ”Saint Cloud”, hvor akustiske gitarer møter badende elektrisk droner og messing. ”Procession Of Cherry Blossom Spirits” er den tredje låten som har slik oppbygning av akustisk gitar og feedback-droner. Når ”Lisboa” får avrunde som en nedpå akustisk vuggevise etter snaut 40 minutter, så er det sikkert at School Of The Flower vil bidra til å gjøre Ben Chasny og Six Organs Of Admittance til et mer velkjent navn enn det som er tilfellet nå. Og det er selvsagt helt fortjent.

The Sun Awakens (Drag City, 2006)
Og solen våkner langsomt
Med School Of The Flower tok Ben Chasny et lite, prøvende steg ut av obskuritetens daler, både med nytt plateselskap og stilmessig. Som habil støymaker i Comets On Fire har han framvist ytterligere sider av sitt gitarspill de senere årene. The Sun Awkakens, hans andre på Drag City, fortsetter utviklingen mot et fyldigere og bredere uttrykk. Med seg denne gangen har han blant andre Noel Harmonson og Ethan Miller fra Comets, samt tekniker Tim Green (fra Fucking Champs), vokalen brukes i stadig mer omfattende grad og skruen er vridd ytterligere et knepp mot mørke undertoner og håndgripelige melodier. Med tanke på Comets On Fires utvikling de siste par årene møtes snart disse to i et veikryss uten at noen kan fortelle hvem som er hvem.

De seks første sporene er relativt korte, vokalbaserte og mer støyladde enn vi tidligere har vært vitne til, men fremdeles er signaturen lesbar: Gitarbasert dronefolk, psykedelisk western og østlig raga-innflytelse vikler seg lett inn i hverandre. Melankolske ”Torn By Wolves”/”Wolves’ Pup” rammer inn platens første del, begge basert over samme tema. Mellom disse finner vi noen av de bedre låtene Ben Chasny har skrevet (unntaket er døsige ”Bless Your Blood”). ”Black Wall” og latterlig korte ”Attar” er bygget opp på samme vis, innledet av akustisk gitar som gradvis må vike for vegger av støygitarer. Mellom disse, den fortreffelige grensepasseringen ”The Desert Is A Circle”. Det er synd Chasny ikke utnytter potensialet i alle disse låtene og bygger de ytterligere ut. Han lar oss liksom bare smugtitte og tigge om mer, ertekroken.

Platens tyngdepunkt er nesten 25 minutter lange ”River Of Transfiguration”, som fører oss mot mer hemmelighetsfulle steder. Den legger av sted dypt inne i avantjungelen en gåtefull morgen, med mystisk persisk fløytespill der borte i skoddeheimen, knapt hørbart i den tunge motorduren, blant gonger og chantende indianere med uvisse hensikter. Når solen våkner med Chasnys gitarspill etter syv minutter er vi allerede langt hjemmefra, midt i et ritual som ikke bør forstyrres, der gamle ånder vekkes til live ved hjelp av stimuli som bare kjennes fra svært lukkede samfunn. Gradvis vokser intensiteten i styrke, særlig drevet frem av Harmonsons trommer og etterhvert ganske merkbar gitarstøy, som lukker seg rundt oss, og ikke slipper taket før vi strander mot en uutforsket øy langt pokkerivold fra folk. Når du åpner øynene og går i land kan du påregne å møte Fitzcarraldo eller Colonel Kurtz et sted der inne i bushen. Et flott stykke musikk, og som kontrast til de korte, lettere låtene innledningsvis gir den platen fin balanse mellom røttene til Fahey/Jansch/Basho og oppdagelsestrangen mot nye marker. Det er i dette skjæringspunktet Chasny befinner seg, og som gjør ham til en mer interessant artist enn noensinne.

Tarentel
Tarentel har tidligere gjemt seg bort i postrockens nattemørke eller svevd over oss i en 2001: Space Odyssey, der gitarens vesen i første rekke har blitt utforsket gjennom varsomme bevegelser, tremolo-effekter, feedback og droner Men San Francisco-bandet finner stadig nye galakser i sitt ekspanderende post-rock univers.

We Move Through Weather (Temporary Residence, 2004)
Klanketi klank klang
Tarentel har gjenfunnet trommene. Her er det krigstrommer, jungeltrommer, istykkerslåtte trommer, sønderrevne trommer, skarptrommer og tordentrommer. Årsaken er selvsagt at Jefre Cantu-Ledesma og Daniel Grodinski er de eneste igjen fra det som en gang var en kvintett. De har lånt med seg trommis Jim Redd fra Sonna som gir bandet et mer rytmisk uttrykk en tidligere. Cantu-Ledesma og Grodinski har latt gitarene hvile noe mer, og heller plukket opp en del andre lydmalende instrumenter. I tillegg deltar Steve Dye og Tony Cross med noe som må være mer eller mindre hjemmelagde saker. Waterphone? Flubaphone? Skihorn, noen?

Fokus rettes vekk fra melodiske strukturer og mer mot rytmikk og improvisasjon. Gudskjelov, vil jeg si, for den såkalte ’storslåtte dommedags post-rocken’ (slik den refereres fra Godspeed! til Mogwai) har vel egentlig nådd sin formtopp. We Move Through Weather bryter ikke bare med det forventede, hvis man hadde noen forventninger, platen skaper igjen nye rom der Tarentel kan bevege seg fritt. Det abstrakte fremstår igjen som det muliges kunst, selv om det begynner å bli ganske trangt om plassen her også.

Platens to hovedstykker er drøyt kvarter lange ”Get Away From Me You Clouds Of Doom” og ”A Cloud No Bigger Than A Man’s Hand”. Førstnevnte starter med noen minutter prøvende tromme-ekko og gitarbuldring, med et orgel som lurer i bakgrunnen. Etter et par-tre minutter med kirkeorgel tar den en ny vending, og sklir ut i mer ambient farvann. Først etter 11.30 kommer en enslig twang inn, som for å korrigere de ensformige collagene som langsomt skifter mønster. ”A Cloud No Bigger Than A Man’s Hand” har noe av den samme bevegelsen. Fra urolig ambient drone til mer hektiske rytmer. Dette er en slik låt som bølger frem og tilbake, uten å strebe etter noe klimaks, men som hele tiden er på randen. Vellykket er også seks minutter lange ”Everywhere The Damn Echo”, hvor trommer, piano og strykere møtes i et mollstemt gatehjørne en sen kveld etter en felleskonsert med Nick Cave og Stomp. Mellom disse får vi kortere utdrag av mer eksperimentell sort, men disse fungerer mest som bindeledd mellom de lengre og mer oppbyggende låtene. Omslaget beskriver vel egentlig best innholdet: Mørk og bunnløs, med krusninger som skaper omfattende ringer vekk fra sentrum.

Ghetto Beats On The Surface Of The Sun (Temporary Residence, 2007)
Dette er en oppfølger i betydning av at platen(e) består av materiale som de fortsatte med etter innspillingen av …Weather. Det er ikke dermed sagt at de har skrapet restlageret for alskens lort, men mengden tilsier i hvert fall både kreativitet og spilleglede. Den ble opprinnelig utgitt som en LP-serie, og er også tilgjengelig nå i samlet form over fire vinylplater. Ghetto Beats On The Surface Of The Sun er 2 1/2 time inn i Tarentels merkverdige verden av dekonstruerte beats og solbrente lydmalerier.

Tarentel er løsrevet fra form og fasong etter ordinær målestokk, og fortsetter med dette tendensen fra forgjengeren. Det betyr at ambient og post-rock har blitt mer utdaterte begreper, til fordel for et mer friform-arrangert sound sentrert rundt “beats”, i betydning av eksperimentell slagverksbruk. Tarentel eksisterer i et rom uten vegger, i en verden uten grenser. Denne kan med glede nytes i sin helhet, men et par eksempler kan illustrere hva de har å tilby. På kvarterlange ”Somebody Fucks With Everybody” stikker vi hodet inn i et romskip mens det letter fra jorden, og blir med ut i space. Bestående av monotone droner og skrapende feedback-doom nærmer de seg SunnO))) i både kraft og utholdenhet. Først etter 11 minutter utløses spenningen med Jim Redds trommer, som bidrar til å opprettholde et visst driv midt inne i all romforskningen. Mange av sporene på CD2 er korte sveip langs måneoverflaten, forbi svarte hull og gjennom gedigne tåkeskyer. Tarentel blir aldri ’ambient’ i tradisjonell forstand, til det har de for mye forstyrrende elementer i sin musikk; elektronisk knitter og instrumentale utskeielser. Låttitler som ”Stellar Envelope”, ”A Crystal Size Of Our Moon In The Heart Of A Pulsating White Dwarf” og ”Cosmic Dust” hinter uansett om at de både mentalt og musikalsk trives like godt i verdensrommet som på jordkloden.

”All Things Vibrations” er også et drøyt kvarter med drivende rytmer som binder sammen hengende gitartoner som langsomt bølger frem og tilbake og tar oss med dypt inn i hypnosen. Jevnlange “Sun Place” slipper i enda større grad til de tribale elementene som ligger latent hele tiden, med sin frie motorikk som gradvis oppløses og svinner bort i intet. Det er flere slike nærmest endeløse spor her, men legg også merke til noen av de helt korte, fullendte låtene og ikke minst styrken som ligger i helheten. Dette er en plate med mange skjulte rom, en slik du ikke blir ferdig med før midnatt og hvor du vil finne mange overraskende momenter – gang på gang.

Glenn Jones: This Is The Wind That Blows It Out – Solos For 6 & 12 String Guitar (Strange Attractors Audio House, 2004)
The Transfiguration Of Glenn Jones
Glenn Jones har med årene blitt en anerkjent gitarist og artist. Hans fascinasjon for og vennskap med den eklektiske gitar-innovatøren John Fahey (1939-2001) førte til dannelsen av Cul De Sac på begynnelsen av 90-tallet, og de har en rekke solide, men akk så oversette plater bak seg. Etter samarbeidet med Fahey (The Epiphany Of Glenn Jones, 1997) har Cul De Sac fortsatt å bevege seg inn i sitt eget, eksperimentelle terreng med klare bånd til den avdøde mester.

Her vender Jones tilbake til sitt opprinnelige instrument, og følger mer konkret i sporene ikke bare til sin mentor Fahey, men også andre Takoma-gitarister som Leo Kottke og Robbie Basho. Både Basho og Fahey blir nevnt som inspirasjonskilder av Jones, om ikke i spillestil (den er udiskutabel), men hvordan de relaterte sine komposisjoner til verden utenfor. John Fahey til situasjoner og steder fra sitt eget liv, Basho med hentydninger til en mer eventyraktig fantasiverden. Glenn Jones fører dette videre, til tross for at han innrømmer at hans låter ikke nødvendigvis handler om noe spesielt, ved å gi en kort bakgrunnsinformasjon til hver enkelt. Han viser også hvordan gitaren er stemt i hvert enkelt tilfelle, som i tittelkuttet (DGDGGD), en tilfeldighet, som det viste seg Fahey hadde benyttet i 1965. Han på sin side hadde igjen hentet teknikken fra en viss Jesse Fuller som på 50-tallet spilte inn religiøse viser med 12-strengs gitar og lommekniv. Fuller høres ut til å være en gitarist det er verd å undersøke nærmere! En annen kilde til inspirasjon er den amerikanske skulptøren Daniel Chester French (sorgtunge ”Sphinx Unto Curious Men”), mens den lystige bluesen ”Fahey’s Car” vel ikke trenger mer forklaring.

Glenn Jones behandler strengene med respekt, og enten han fingerplukker eller spiller slide så viser han å beherske et bredt spenn i stilen. ”Men”, det fantastiske ni minutter lange mørke mesterstykket stikker seg særlig ut, sammen med ”Friday Nights With” omringet av mange lag av mystikk og vakre hemmeligheter. Det er også verd å nevne at innspillingen preges av varm og dyp klang, og lydgjengivelsen er så intim som en slik plate nesten må være. Eneste gjest som bryter inn på ett spor (”Linden Avenue Stomp”) er Jack Rose fra Pelt, som også har et par lignende plater bak seg. Denne låta finnes i en utgave på hans Opium Musick, men er nok lettere å finne på samleren Two Originals Of… (VHF, 2004). Han blir også referert til i tittelen på avsluttende ”One Jack Rose (That I Mean)” og står som medskribent på ”Fahey’s Car”. ”Linden Avenue Stomp” er det mest tradisjonelle stykket rag, og selv om Jones alltid er i solid teknisk form, så er det er når han beveger seg inn på mer tradisjonell grunn at han mister noe av sin særegne form.

This Is The Wind That Blows It Out er en svært vakker, nærmest meditativ plate, og enten du allerede har et forhold til Jones gjennom Cul De Sacs mer elektriske uttrykk eller John Fahey og Takoma-etiketten bør den være av interesse. Argumentasjon om at Jones vel ikke har pløyd ny mark i den dype amerikanske muld skal få stå uimotsagt, og det spørs om han vil oppnå samme status med denne som det John Fahey oppnådde i sitt livsløp. Det er det vel for tidlig å si noe om, men sammen med Steffen Basho-Junghans, Harris Newman og Jack Rose fører han likefullt an en ny generasjon som hengir seg til tradisjonell Americana med fingerplukking på akustisk gitar.

Sharron Kraus & Christian Kiefer: The Black Dove (Tompkins Square, 2006)
Svart due, hvite sanger
’Dark folk music for the new millenium’ er tittelen på hjemmesiden til Sharron Kraus. Den vevre damen er i godt selskap blant moderne kvinner som søker litt tilbake i historien for inspirasjon. Men hun klarer å stikke hodet frem fra hopen. Kraus er velsignet med en lengselens røst og spiller banjo som en innfødt sørstatsbonde. Men hun er ikke fra Appalachene, snarere fra skolerte kår i Oxford, England. Hun har gitt ut et knippe kritikerroste soloplater, og samarbeidet med blant andre Loop Guru, strålende From Quagmire og The Iditarod. Hennes bakgrunn forklarer nok noe av den britiske folkstilen som preger noe av The Black Dove. Men nærheten til amerikansk folk signaliseres allerede da åpningen ”Prelude”, med fuglekvitter og middelaldersk engelsk tryllefløyte, som sklir over i banjodreven bluegrass med ”Missing”.

Mellom slike banjotraller (legg særlig merke til nydelige ”On The Chase”) og fjellhymner (”Glimmer”) er det også rom for en del andre toner, og The Black Dove bør på ingen måte puttes rett ned i folkbagen. Noe av grunnen til det må vi nok legge på hennes amerikanske samarbeidspartner. Christian Kiefer har stått for mye av arbeidet her, han er også en representant for den mer ’moderne’ folken. Kiefer har sin karriere i brytningen mellom eksperimentering og tradisjon, har spilt på No Music med Ken Vandermark, bidratt på et argentinsk 14 CDs The Cure-coverprosjekt (!), og spilte ”Viva Ultra” på hyllestplaten til Will Oldham og jobber sammen med Tom Carter i Charalambides. I det hele tatt en allsidig type, også han belest og smart med Ph. D. i amerikansk litteratur (sjekk for øvrig den meningsfylte bloggen hans på xiankiefer.blogspot.com.)

Kraus og Kiefer nærmer seg hverandre gjennom 15 veldig varierte spor. De utfyller hverandre godt, selv om jeg nok har mest sans for låtene som Kraus leder. Fra nevnte sanger i Carter Family-slekten via mer abstrakte lydbilder til mørke duetter skinner stemmen hennes over høstløvet som melodiene stort sett går i ett med. Kiefer har en litt mer innadvendt sangstil, et sted mellom Elliott Smith og Tim Rutili, og setter ikke like sterke spor som Kraus. Jeg vil anta at det er Kiefer som holder den mest umiddelbare folkstilen mest i sjakk, og selv om låtmaterialet er noe vekslende, så innebærer spennvidden i dette tilfellet noe positivt. The Black Dove vingler ikke på usikkerhetens vinger, men heller løfter oss opp fra mørket med en bemerkelsesverdig sterk poetisk kraft.

Pantaleimon: Mercy Oceans (Durtro/Jnana, 2007)
Panteleimon er et kloster i Russland. Det kunne nok også vært et passende sted for å nyte tonene til Pantaleimon og hennes Mercy Oceans. Det er noe sakralt og uforanderlig over denne platen, som om den hever seg over vår moderne verden. Bak det hele finner vi engelske Andria Degens. Hun har vært aktiv siden 1999, men dette er bare hennes andre langspiller. I årenes løp har hun pleiet et ganske nært samarbeid med David Tibet og Current 93, samt spilt med blant andre Antony & The Johnson og Six Organs of Admittance. Nettverket synes å være stort, og her har hun med seg gode bidragsytere som Keith Wood (Hush Arbors), Isobel Campbell (Belle & Sebastian) og cellisten John Contreras.

Medhjelpere til tross, Mercy Oceans er i all hovedsak et soloprosjekt der Degens drømmende vokal og hennes ’appalachian dulcimer’ er mest fremtredende i lydbildet. Appalachian dulcimer er et strenginstrument beslektet med autoharpe og zither som helst spilles liggende på fanget og som – ikke unaturlig – har sitt kjerneområde i Appalachene i USA. Degens bringer instrumentet tilbake til Skottland der det kom fra og der mye av denne platen er spilt inn. Det er da også et sterkere preg av britisk tåkeheim enn amerikanske dalfører langs disse nådefulle hav. Den bærer en fornem eleganse og glassklar skjørhet, stormer ikke mot oss, men tillat den å synke inn med sin milde kraft som kan nytes like gjerne en tidlig frostmorgen som på en stjerneklar natt, mediterende alene eller på reise inn i ukjent land. Mercy Oceans vil fylle deg med varme og gi etterlengtet ro.

Låtene er på ingen måte vanskeliggjort, det er lagt vekt på en god produksjon der detaljer får spillerom og det gis romslig med takhøyde. Uten å fremstå som direkte ’sær’ lager ikke Andria Degens akkurat rene popsanger, og den minimalistiske stilen vil sikkert virke forstyrrende på de mest utålmodige lytterne. Hun er da også tjent med å utvide spekteret noe, og særlig vellykket er de sporene hvor gjestene er mest hørbare. På ”Born Into You” gir for eksempel innslag av harpe, cello og droner en bredde i lydbildet som er nødvendig på en plate som holdes såpass langt nede og som legger opp til så få variasjoner.

Med enkle virkemidler har Andria Degens laget en plate som rører ved de innerste følelsene. Med gammelmodige instrumenter har hun endt opp med noe ganske så tidløst som blunker til oss fra nattehimmelen: ’I am a star, a shining star, piercing through the black black night’.

Royal City: 1999-2004 (Asthmatic Kitty, 2009)
Avskjedshilsen fra Guelph
Royal City er kallenavnet på Guelph, en middels stor og velstående by i Ontario, Canada. Derfra kommer også navnet på bandet som hadde sin levetid i årene 1999-2004. Og der har vi dermed årsaken til tittelen på denne oppsummerende utgivelsen. Den består av hint og hist fra de seks årene bandet eksisterte (og som blant annet brakte dem til en trivelig konsert på Mono i Oslo). Frontfigur Aaron Riches flyttet visstnok til Nottingham for å studere teologi (radical orthodox, that is), og dermed var også bandets dager talte.

”Here Comes Success” skramler de innledningsvis i en cover av Iggy Pop, en ironisk tekst tatt deres moderate suksess i betraktning. Det vil være en overdrivelse å si at de etterlot seg et gapende hull i musikkhistorien. Men Royal City var ett av mange oversette band som aldri nådde opp til undergrunnens overflate. Denne samleren er et verdig farvel, ikke bare på grunn av mye flott låtmateriale, men også fordi Asthmatic Kitty igjen har tatt på seg spanderbuksene. Utgivelsen har en stiv, boklignende innpakning som tigger om å finne sin plass i platehyllen, og er begrenset i opplag både på CD (4500) og LP (1000)).

Aaron Riches beveget seg fra hjembyens punkscene i tenårene og etter hvert over til et mer nedpå uttrykk, der han sammen med sine medmusikanter fant en mer folkbasert hjemmebane som passet godt til hans krokete røst og søkende sinn. Dette er musikk i tradisjonen til Dylan og Young, med tunge lag av hjemmebrygget tristesse over seg. Når Guthrie synger om en ’Kentucky moon rising over me/it lets me straight back home to you’ (”Postcards”, platens beste) er det som et ekko av Songs:Ohia/Magnolia Electric Co. i både tekst og tone. Eller nydelige ”O You With Your Skirt”, som er tilpasset den samme verandaen som har rom for en Bonnie Prince Billy. Det er i slike øyeblikk jeg nesten tar meg selv i å savne Royal City. Men jeg vet også at våre veier heller ikke vil krysses altfor ofte i tiden som kommer.

Quinimine: Filaments EP (Grey Flat, 2002)
Denne stillferdige canadiske kvartetten har vært med oss siden 1998, men jeg har ikke vært borti tidligere utgivelser fra bandet. Gary Jansz, Alice Cantine og Peter X har fått med seg trommis Keith Marchand (fra Sofa) før denne produksjonen, som sammen med Carrie Fabers nydelige cello-spill (hun er Beckie Foon i A Silver Mt. Zion) utgjør musikantene. Vi er inne i en verden som går sakte, der skjønnhet, melankoli og tristesse er viktige drivkrefter. En verden der tålmodighet belønnes, og gir så mye tilbake til den som tar seg tid.

Filaments fem spor består av to coverlåter; Kurt Weills ”September Song” og den tradisjonelle mordballaden ”Knoxville Girl”. Det er låter som passer Quinimine godt, og som de vet å behandle med respekt. De spiller avdempet og lavmælt, og det gis ingen plass for annet enn luft i deres lydbilde. Vokalen deles på deilig duettvis mellom mørke Jansz og vevre Cantine, og sammen skaper de strimer av sol inn i et nedrimet og tåkete landskap, der musikerne forsiktig føler seg frem for å gi klang til deres stemmer. Bruken av banjo understreker folk-preget på låtene, men dette er langt fra regulær folkemusikk. Fra den dunkle basslinjen på godnatta-sangen ”Filaments” til den sakrale stemningen fra ”Knoxville Girl” renner bort en drøy halvtime senere, evner Quinimine å sette et markant spor etter seg. Den har blitt akkurat så lang som vi vil høsten skal være. Da er det bare å fyre opp i peisen.

Spires That In The Sunset Rise: This Is Fire (Secret Eye, 2006)
Trollkjerringer
Disse fire kvinnene fra Chicago gjorde seg fortjent bemerket med sitt andre album Four Winds The Walker (2005) som nok et tilskudd i den voksende psych-folk/avantfolk-genren. This Is Fire holder noenlunde ustø kurs fra der vi sist forlot dem. Preget av mer utstrakt instrumentbruk og fyldigere lydbilde, men de har på ingen måte beveget seg mot lettere tilgjengelig former denne gangen. Spires That In The Sunset Rise behandler sine tradisjonelle instrumenter på utradisjonelt vis, og skaper stemninger som ligger utenfor konvensjonell, visefolk. Uten å bry seg noe spesielt om håndfaste melodier lager de heller teksturbasert materiale og lett, transparente arrangementer som det kan ta tid å komme skikkelig inn i.

Åpningssporet ”Spike Fiddle Song” er en aldeles strålende heksedans, den mest umiddelbare låten her, og en invitasjon om å ta turen fra de amerikanske skoger og dypere inn i eventyrland. Instrumentenes skranglete sammensetning (slidegitar, autopharp, fele) henger sammen på et vis, og bindes ytterligere opp av Kathleen Bairds mystisk svevende stemmebruk til et spraglete lappeteppe som løfter oss et godt stykke over bakkenivå. Det vil være en overdrivelse å si at resten av platen er like lett å følge. Jeg savner litt lettere melodisk sitteunderlag, og Bairds uglevokal blir i overkant krevende på sine mest dramatiske partier. Samtidig er det noe ytterst forunderlig over stemningen her som skaper en viss dragning mot det de holder på med. Den sørgmodige banjo/harmonium-drevne avslutningen sørger dessuten for at platen innkapsles på best tenkelig vis.

Spires That in the Sunset Rise lever opp til sitt naturalistiske navn også i tekstene, som inneholder mye natursymbolikk og sjelegransking, et beskrivende eksempel fra ”Let The Crows Fly”:

Let the crows fly
I have lavender rocks in my pocket
the seashore sung songs to my soul
and my mind wore thin at the tear of it…

Det er også verd å få med seg at alle fire er involvert i en rekke relaterte prosjekter, som nok er mulig å anskaffe i relativt obskure miljøer. Kan selv gå god for eksempelvis Taralies prosjekt TarPet, pakket i stiv papp og påklistret noen gamle tøystykker minner den om at dette ikke er ment for massene. I den sammenheng blir Secret Eye en major-utgivelse, og når både lyd og produksjon er såpass velholdt som her, så er det et greit sted å starte for de nysgjerrige. Hvis man liker skumle folketoner fra midt-vesten.

Sun City Girls: 98.6 Is Death – Carnival Folklore Resurrection Radio 13 (Abduction, 2004)
Radiofront
Siden første halvdel av 80-tallet har Phoenix’ Sun City Girls stått frem som noen skikkelige ugagnskråker av en trio. Den maskekledde utgruppen oppsøker musikalske bakhager et godt stykke unna det solskinnsklingende navnet, og har langt større stabilitet i besetningen enn i musikken de koker sammen. Med en mildt sagt omfattende diskografi bak seg har den nye lytter mye å grave seg ned i mellom doser av avantgarde, folk, frijazz, punk, improv og what not. Bare den kontinuerlige serien Carnival Folklore Resurrection har nå kommet til volum 13, som inngår i rekken av formatet Made For Radio. 98.6 Is Death er tittelen, og består av 37 kutt/58 minutter, opprinnelig en livesending for en radiokanal i Louisville, Kentucky i 2004 (WFPK). For øvrig samme år som Sun City Girls spilte i Europa for aller første gang (All Tomorrow’s Parties).

I god ånd er det stor spennvidde over det som kommer ut av en slik seanse, fra radiosøking på FM-båndet, surfinstrumentaler og spansk-klingende folklåter til indiske banjo-ragas (”Bangalore Porch Lights”), fra en Morricone-cover (”Man Without A Harmonica”) til outtakes fra eldre studiopptak (93-94) og diverse livekutt. Alt sydd sammen med mer eller mindre merkelige talemeldinger, poesi, obskure opptak og lydcollager med diffus opprinnelse. Improvisasjon, folkemusikk og lo-fi instrumentale freakouts på 35 sekunder går hånd i hånd på en plate som fremstår som en noe strammere versjon av doble CFR 11 & 12 (2004). 98.6 Is Death er en ganske så fragmentert opplevelse som veksler mellom fanget lyd og faktiske innspillinger, feltfunn og miksinger som skaper en slags klipp & lim estetikk. Det fungerer likevel som en times lang hoppende opplevelse fra stadig nye og overraskende tuer i utmarken, og platen blir dermed stående som et dokument fra et USA i 2004 som skjuler langt flere stemmer enn de som til vanlig kommer opp til den trygge overflaten. Original og morsom, om ikke spesielt slitesterkt materiale, og kanskje ikke en plate for nybegynnere – eller kanskje det er akkurat det den er. Prøv selv. 98.6 Is Death er trykket i begrensede 1000 eks., men kan anskaffes via hjemmesiden til bandet eller label.

Baby Dee: The Robin’s Tiny Throat (Durtro/Jnana, 2007)
Piken med svovelstikkene
Det kan virke lett å avskrive Baby Dee for å være en oppkomling som forsøker å sole seg i glansen til Antony. Men den oppvakte lytter og leser vil sannsynligvis være kjent med at Baby Dee allerede har en omfattende historie bak seg som artist og kunstner. Født i Cleveland tidlig på 50-tallet, flyttet hun til New York i 1972 (hun har visst vendt nesen vestover igjen). Den doble samleren The Robin’s Tiny Throat gir gode muligheter til å bli bedre kjent med en underkjent stemme i amerikansk undergrunnskultur. Nå er ikke lenken til Antony tatt helt ut av det blå, for Baby Dee har vært en del av kretsen rundt The Johnsons, hun er performanceartist med en mangslungen karriere; klassisk trent harpist, kirkeorganist og sirkusartist. En ekte Lower Manhattan-frik, med andre ord.

Dees dramatiske tenor er også parallell til Antony, men uten hans sans for mer umiddelbare melodier og myke dynelyd. Med sårbart patos og stor vokal rekkevidde er hun en unik fugl i singer/songwriter-landskapet. Svulmende, skjelvende, inderlig og hjerteskjærende fremstår Dee som en slags pike med svovelstikkene i storbyen, en eventyrforteller med tunge historier i favnen; om savn, tap og sorg drapert i tungladen tristesse, lengsel og ensomhet:

One night I lay sleeping
I could hear the children singing a song
When I woke up I was weeping
And I knew that something was terribly wrong

Denne samler materiale fra platene Little Window og Love’s Small Song, samt singlen ”The Made For Love”. Little Window var en bemerkelsesverdig debut bestående av i hovedsak piano og stemme, mens oppfølgeren gir noe mer i form av trekkspill og harpe. Men i det store hele er det den store røsten til Baby Dee som gis plass her. Ikke forsøk å ta unna alle de 100 minuttene på en gang.

The Drones: Wait Long By The River And The Bodies Of Your Enemies Will Float By (All Tomorrow’s Parties, 2005)
Australia har en lang tradisjon på å produsere alkoholsunkne hangover-croonere, skitten bluesdominert garasje og sjanglete, ujålete gitarrock. I tradisjonen etter band som The Birthday Party, Lime Spiders, The Saints og Scientists finner vi Melbourne-kvartetten The Drones – som altså ikke har noe som helst med dronerock å gjøre. Wait Long By The River And The Bodies Of Your Enemies Will Float By er den omfattende tittelen på deres andre utgivelse. En plate som også etablerer bandet i de amerikanske sumpsporene etter Green On Red, Mule, Laughing Hyenas og Royal Trux.

Disse 9 låtene preges alle av en snerrende, rastløs energi, en sjanglete fremtreden og ikke minst mye grom gitarlyd med vokalist Gareth Liddiard i front, som har en fyllepredikant-stil Jeffrey Lee Pierce/Lux Interior verdig. Skal man noensinne bruke begrep som ubehøvlet og skitten som hedersbegreper, så er The Drones en solid kandidat. Wait Long By the River… har en nerve som vibrerer mellom desperat fullblodsrock og gråtkvalte melodier. Selv om en time med dette bandet kan bli i meste laget og en del låter faller ned på det jevne, så har de lykkes å lage en plate uten de store dødpunktene. Ta særlig notis av de lange og seige vinnerne ”The Best You Can Believe In”, ”Locust” og ”Sitting On The Edge Of The Bed Cryin’” – fuktig dirtblues der lysene brenner i begge ender.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet og publisert i tiden rundt platerelease.

Fair Ladies Of Castles & Canyons

Fagre trubadurer med kassegitar, huldrer fra trollskogen og eksperimentelle frifanter: Dette er en bukett med artister som knytter bånd tilbake til 60-tallets singer/songwritere fra Greenwich Village til Topanga Canyon men som alle har funnet sitt unike uttrykk av i dag.
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release

Hør spilleliste med utvalgte låter i WiMP

Liz Durrett
Jeg elsker stemmen til Liz Durrett. Den er en mild aftenbris som tar oss i hånden, fører oss gjennom høstfargene og inn i nattens og drømmenes verden. The wind is a dream, laid out for you…

The Mezzanine (Warm, 2006)
Disse 11 låtene er skrevet dels på et loft i Oakland og dels gatelangs i hjembyen Athens, Georgia. The Mezzanine er da også en blanding av støvete loftpoesi fra bestefars gamle koffert og enslige nattvandringer gjennom folketomme gater. Den er nesten helt nedstrippet fra unødvendig staffasje; vokal, akustisk gitar og litt piano/synth. Men den er ikke naken i betydningen mangelfull. Durretts hese, upolerte og sensuelle stemme er bærekraft god nok alene, instrumenteringen er akkurat passe porsjonert og det er en fin detaljrikdom som skjuler seg i visene. I tillegg til Liz Durrett sitter nemlig hennes onkel, Vic Chesnutt og sørger for den rette finish.

Dette er en skive som stort sett er svært nedpå, med melodier som legger seg inntil deg i mørket. ”Cup On The Counter” er mest oppe, i en Suzanne Vega, coffee shop lignende setting, omkranset av gamle lydopptak av en fire år gammel Liz i passiar med bestefar. Slike lune øyeblikk er likevel i mindretall, for de fleste av Durretts viser har en mer intim, spøkelsesaktig klang. Skumle ”Creepyaskudzo”, den hjerteskjærende prærie-lullabyen ”Marlene”, ”Shivering Assembly” med sitt lengtende munnspill og ikke minst det avsluttende dropset ”In The Throes” er alle viser som kommer fra drømmeland og napper varsomt i gåsehuden. Best av alle er nok ”No Apology”, med sine feedback-styrte bakgrunnskulisser og kontrasterende xylofon fra Vic & Tina Chesnutt.

The Mezzanine har mer ved seg enn man først kan tro, den skriker ikke på de helt store superlativene, men det er med forsiktige fakter den fortjener din fulle oppmerksomhet.

Outside Our Gates (Warm, 2008)
Instrumenteringen er fyldigere og arrangementene er mer gjennomarbeidet denne gangen. Hør for eksempel den velkomponerte og sjelfulle blåserrekka på ”You Live Alone”, nærmest popaktige ”Wild As Them”, eller det urolige krattet av ulyd som skaper urovekkende stemning på ”In The Eaves”. Her kan det være naturlig å minne om onkel Vic Chesnutt, og det uttrykket han fikk til på North Star Deserter året før.

Slik innledes platen med gripende ”Wake To Believe”:

Round, round goes the clock
My panic sound like tick tock
Night, oh night, move on
your clutch is much too strong

Den blomstrer opp med fyldig instrumentering etter hvert, som om Durrett vil holde nattens spøkelser på avstand ved å invitere masse gjester inn til seg. De skygger ikke for temaet som hele tiden ligger til grunn, toner ned og avslutningsvis står hun igjen alene og
gjentar den samme innledningen.

Åpningssporet setter standarden for det som skal følge. Jeg har særlig sans for den mørke twangen, den primitive rytmen og de forstyrrede strykerne på ”Always Signs”, hvor hun deler noe av den ubehagelige sørstatsgotiske stemningen som Carla Bouzoulich eller Paula Frazer tidligere har blottlagt for oss. På den andre, men egentlig samme, siden: Akustisk gitar og en stemme stor som stjernehimmelen over sørstatsbyen. Det er Durrett alene mot natten. Med natten. Myke tangenter legger seg inntil hennes bedende røst. Det er disse øyeblikkene jeg setter størst pris på. ”Not Running”, ”We Build Bridges”, ”Lost Hiker”, disse gripende øyeblikk av naken tristesse og nærhet.

Outside Our Gates vaker mellom ensom nattergal og en mer kollektiv prestasjon. Liz Durrett har styrken til å bære begge uttrykk på sine skuldre. Hun er bedårende uten å være svak og innbydende uten å bli klam. Med det besitter hun kvaliteter som jeg er i stand til å sette stor pris på.

Jolie Holland: Springtime Can Kill You (Anti, 2006)
Jolie Holland ble som kjent funnet drivende på en elvebåt langt utenfor folkeskikken sammen med Devendra Banhart for noen år siden (det viste seg at de hadde rømt fra samme sangskole). Med seg hadde de en sprukken kassegitar på deling, en våt bunke med gamle sanghefter stjålet fra biblioteket til Alan Lomax, strikketøy og et ræl av noe innspillingsutstyr fra borgerkrigens dager som de fisket opp en tidlig formiddag. Det var en heldig fangst, for resten er selvsagt historie. Da Catalpa ble funnet og utgitt i 2003 vakte det universell beundring fra både nostalgiske folk-connaisseurer og postmoderne nyfolk-revivalister – ‘autentisk’ var vel det mest brukte ordet om den platen. Oppfølgeren Escondida viste at fruen fra Texas slett ikke var bundet til å spille inn plater kun under sådan semre forhold. Hennes klassesprang inn i de møblerte hjem kunne ikke skjule en vagabond og hobo i sjel og sinn under det velkledde ytre. Denne musikkens Eliza Doolittle vil aldri nippe stettglass med Diana Krall eller Norah Jones. Setninger som ’Like a stubborn beast when the barn is on fire, I might resist you when you try to save my life’ minner om at hun tilhører en annen virkelighet.

Hun fortsetter likevel sin søken etter å forlede oss. Springtime Can Kill You er langt fra råttent tre og sprukne 78-plater. Dette er delikat musikk, sober og stilfull, med preg fra mange deler av den amerikanske musikkarven (country/folk, blues, jazz, populær). Holland gynger i stolen til Billie Holidays fløyelstragedier, Hank Williams ser på oss fra en falmet veggplakat, Kentuckys tobakksåkre sukker tungt i den late sommervarmen og fra gaten kjennes den forlokkende duften av en nattsvart gumbo.

Selv om dette er tilgjengelig og veldandert vare betyr det ikke at Holland har tatt snarveier med låtskrivingen eller sviktet sine idealer. Tvert imot. Med hun tar med seg  arven og – uavhengig av bakgrunn og genre – transformer det inn i en egen sammenvevd verden av forgangen ynde og hemmelighetsfull mystikk. I hvert fall på de beste sporene. Sammen med et kobbel av dyktige instrumentalister, behagelige arrangementer, sin personlige sangstil og en blanding av nyskrevne og tradisjonelle låter har dette blitt en plate som kan framføres på steder der det spises måltider med kniv og gaffel, men sannelig hører den vel så hjemme i bakhagen til den tannløse familien som fyller den lille strømløse stua langt inne i skogen.

Med tekster som henter bilder både fra moderne og gammel tid (her er en god del om himert og søleveier), det personlige og allment betraktende er Holland også vel verd å låne et øre til. Historien om hun som står i ghettoen og venter på bussen mens ’the ants are crawling over my pants as if to say they know where the honey is’, om hun som må forlate sin tvilsomme elskede: ’My mind is like unto the sun, From east to west it ranges, Yours is like unto the moon, It’s every month it changes’ Fra southern gothic-realisme (’I took my sister to the river and I came back alone’) til muntrere linjer som kjærlighetserklæringen ”Mexican Blue”: ’When I was hungry you fed me, I don’t mean to suggest that I’m like Jesus Christ’.

Larkin Grimm: The Last Tree (Secret Eye, 2006)
The Last Tree viser en artist som ikke akter å ta snarveier eller ønsker å fremstå som mer umiddelbar i stilen. Hun virker heller tryggere på at det hun driver med er den rette vei, og utnytter erfaringen til å dyrke sider ved musikken som debuten bar løfter om. Harpoon (2005) er en veldig fin plate i kategorien rustikk sørstatsfolk møter Laurel Canyon i et villmarkens avant-Oz. Det var mulig å trekke likheter med, på summarisk vis; Björk, Diamanda Galas, Devendra Banhart og Joni Mitchell på Grimms debut, og dette er fremdeles gyldige referanser.

The Last Tree er ikke den vanlige koppen med folk-urtete. Jo visst er det klare geografiske røtter å snuse seg frem til her. Banjosullen ”Rocky Top” er en sildrende ode fra fjellsiden, en lengtende tilbake til røttene-bluegrass som både Victoria Williams og Dolly Parton kunne svingt seg til. Gode, gamle Rocky Top, Tennessee, ække no’ røyk, regninger eller smog der oppe, nei!

Larkin Grimm kan gjøre en slik tradisjonell låt, som for å vise sin tilhørighet. For stort sett bruker hun disse tradisjonene, både når det gjelder instrumenter og i villmarkstekstene sine, til å skape noe nytt og uventet. Hun brekker melodiene som tørre kvister og gjemmer dem i kudzu-krattene hvor ingen vil lete. Hun bærer stemmen sin fra bomullsmarkens sorgtunge strev, legger den i en flettekurv og slipper den fritt nedover Mississippi. Hun lar instrumentene finne tonene på egenhånd om natten, når menneskene har lagt seg og spøkelsene danser utenfor.

Av og til blir det veldig vakkert, på en litt mystisk måte. Åpningssporet er en ganske enkel vise, og når hun ber oss om å ’close your eyes and follow me, into the dark inviting sea, into the woods, under the leaves’ er det ikke vanskelig å slå følge. Men det er ingen lystig ferd vi da begir oss ut på.

Allerede på ”I Killed Someone” er den forlokkende sirenesangen forsvunnet. ’I killed someone out deep in the woods’ avslører Grimm, og tonen er nå langt mer burlesk. Stemmen har tatt bolig i et gjenferd fra 1870, skjør som et løvblad i oktober, besatt av dyriske ånder vokser den rundt ørene våre fra nervøs hvisken til aparte skrikutbrudd. Og her må jeg innrømme mitt lille ankepunkt i forhold til Larkin Grimm; vokalen hennes er enten noe du liker, eller som du vil få fullstendig fnatt av. Det er noe teatralsk over den, dramatisk som gamle gospelsanger slukt av en ulv og ult opp igjen. På sitt mest utagerende blir det vanskelig å høre på uten å vri seg litt. Men dette bidrar da også til å skape en egenartet atmosfære. Det er talende at platens duett passende nok er sammen med en 7 år gammel jente som ikke helt klarer å synge.

I am strange and have been reckless
But I’ve never been insane
Will you remember me when I’ve
Been gone for a couple years or more?

Ja, Larkin Grimm, det er akkurat det jeg tror vi vil. Tross alt.

Diane Cluck: Countless Times (Voodoo Eros, 2005)
Diane Cluck ble tidlig i karrieren knyttet opp til New Yorks antifolk-gjeng og kretsen rundt den samlende caféen Sidewalk. Dette begrepet, ja mye av hele denne ’bevegelsen’ har mistet noe kraft de siste årene. Hårete og lune kassegitarister har heller poppet opp fra hver en sten mens Devendra Banhart danser indianerdans i sentrum. Kryssende linjer avtegnes med myke grener, og Cluck er en av damene som også kan knyttes til ’frifolken’. Hun holder nå hus hos selskapet Voodoo Eros, som binder bånd til artister som Banhart, Jana Hunter og CocoRosie, og det passer henne vel like bra – det vil si, hvem bryr seg nå egentlig om disse genre-navnene uansett. Cluck lager fortsatt sin musikk samme hva, og hun gjør det stadig på like elegant skeivt vis.

Tidligere har hun vist seg som den klassisk trente pianisten og hennes forkjærlighet til Erik Saties minimalisme. Countless Times er i første rekke gitaristen Cluck, eller det vil si, sangeren og tekstforfatteren. Hun er ingen stor gitarist, men det har ingen enorm betydning, så lenge de to andre momentene er så sterkt tilstede. For hun har en utvilsom stemmekapasitet, med kraften til både Joan Baez og Laura Nyro, samt det mer yndige uttrykket til f.eks Cat Power. Fraseringene er langstrakte, veksler mellom høyt og lavt, nært og distansert, som de lever sitt eget liv over de offbeat-melodiene. Det bør vel gi et godt grunnlag for å treffe enkeltes hjerterøtter.

Etter et par litt for anonyme låter innledningsvis kommer et knippe høydepunkt fra og med ”Sylvania”, sangen om hennes hjemstat. En ganske nedpå vise om Pennsylvania (vel, ’who gives a shit about William Penn anyway’). ”A Phoenix & Doves” er rent ut vakker. Cluck viser noe av sitt rike stemmeregister, med trollbindende harmonier. Vokalen er mikset dobbelt, noe som gir rom for rike klangbunner. Dette brukes særlig effektivt i ”Love Me If Ye Do”, en av de vakreste visene disse ørene har fanget opp på en god stund. Det samme går for ”United. The Way You Were.” hvor det igjen høres ut som hun står under åpen himmel og synger, i nærheten av en park, der bilene suser forbi et stykke unna. Sammen med ”Mystery Over Mind” danner disse sporene en meget sterk bukett av Brooklyn Campfire Tapes.

Hun kan utvilsomt tvinne oss rundt lillefingeren godeste Cluck, derfor er det litt synd at hun bruker såpass mye tid på ”My Teacher Died”, som kommer i to versjoner, inkludert en a capella goes gospel og en litt knisende avslutter som ikke helt skaper det verdige farvel denne platen hadde fortjent. Countless Times viser like mye Diane Clucks mange sider som å være en enestående helhetlig plate.

Judy Dyble: Talking With Strangers (Termo, 2009)
Judy Dyble har en sentral, om enn noe underkjent posisjon i britisk folk/progrock. Hun var vokalist i Fairport Convention, var med i en tidlig utgave av King Crimson og innom The Incredible String Band for å nevne noe. Tidlig på 70-tallet trakk hun seg ut av musikkens verden til fordel for familiens. 30 år senere dukker hun opp igjen med Talking With Strangers – som om ingen verdens ting har hendt i mellomtiden. Til og med musikerne er de samme. Her er folk fra de nevnte band, samt Trees, Pentangle og No-Man. Et a-lag på alle måter. Resultatet kunne fort blitt geriatrisk, men det skjer ikke. Judy Dyble har tatt en Vashti, som det heter i disse kretser etter Vashti Bunyans legendariske comeback for noen år siden, etterfulgt av et skred med folkartister som tilsynelatende bare har ventet på en anledning til å entre scenen igjen.

Talking With Strangers blir nok ikke mottatt med samme panegyrikk som Bunyan opplevde, men det ville være et grovt overtramp for den folk-interesserte å la den passere i stillhet. Den forføreriske åpningen ”Neverknowing” og ”Jazzbirds” tar oss i hånden og leder inn til en plate av vellydende britfolk – tverrfløyte, autoharpe og myke, duvende gitartoner.

Dybles stemme er fremdeles påfallende sterk (eventuelt har hun en produsent å takke). Nå utfordrer hun ikke den stemningen som etableres innledningsvis, og for de av oss som kunne ønsket mer vekt på de progressive eller eksperimentelle elementene som lå i moderbandene, så blir Talking With Strangers i tryggeste laget med sin melankolske, hviskende softfolk. Mer genrefast enn grensesprengende. Aksepteres dette, så kan man egentlig bare legge seg på rygg og lukke øynene til et musikalske ekko av engelsk landsbygd anno 1972. Tyngdepunktet bretter seg ut over halve platen. 20 minutter lange ”Harpsong” – med et merkbart innhopp av Robert Fripp som gir oss en leksjon i prog – er Judy Dybles fortelling, hennes historie. Om hvordan hun ble kalt inn i musikken, om idealismen og gleden de første årene, om mørket som la seg over de lykkelige trubadurer og om hvordan hun trakk seg ut av det hele med helsen i behold:

I closed my ears for thirty years, sier hun et sted her.

Men musikken kalte Judy Dyble tilbake, og med Talking With Strangers er hun hjemme igjen. Ganske nøyaktig der hun startet. Det er i seg selv bemerkelsesverdig.

Laura Gibson: Beasts Of Seasons (Souterrain Transmission, 2009)
Laura Gibson kommer fra en tømmerby på den regnfulle vestkysten av Amerika, og er nå bosatt i Portland. En by med en vibrerende musikkscene, og der en god andel er med her. Hun har selv bidratt hos blant andre The Decemberists, The Dodos og White Hinterland, og det er folk fra denne kretsen som nå støtter Gibson på hennes fjerde soloplate.

Gibson er en singer/songwriter med tilhold i mollstemt americana og spartansk visefolk, og står ikke fram som en som vil flytte de store grensene i musikken. Hun er ikke spesielt weird i framtoningen, ei heller er hun kommers nok til å skaffe seg et stort navn. Beasts Of Seasons er likefullt en veldig fin og slitesterk plate, et typisk eksempel på en undervurdert utgivelse som vil drukne i støyen av alt som daglig pøses ut. Desto større grunn til å sette seg ned og lytte ordentlig til disse 40 fredfulle minuttene.

Beasts Of Seasons er splittet i to motiver, ‘Communion Songs’ og ‘Funeral Songs’. Musikalsk uten de store forskjeller, for her er hele platen holdt heeelt nede, med langsomt avdekkende melodier som viser sin grasiøse ynde kun ved legge øret inntil og la øynene hvile. ”Shadows On Parade” og ”Come By Storm” er to eksempler på Gibsons evne til å dandere melodier med mye luft, minimalistisk i stilen men variert i instrumentbruken. Fele, piano og blås legges ikke oppå hverandre, men veves heller inn i Gibsons varme knirkestemme og nylonstrenger, slik som i huskende og nynnbare ”Spirited” – skal vi kalle den platens hit – der hun selv oppsummerer:

Autumn bears a bitter song
Creeping out across the yard
And weaving through the alder branches overhead
Of all that is escaping us
I have never been so certain as today

Uten de store variasjonene i lynne eller lydbilde, del 2 utmerker seg med særs flotte ”Where Have All Your Good Words Gone?”, med banjoplukk og tungladde, neste Dirty Three-lignende feler og den bønnfallende vuggevisen ”Glory”, som lar platen flyte ut umerkelig mykt, sakralt og personlig:

I remember my mother’s hands
Laced in prayer
Frail as birds
Face she carried
Like a terrible, terrible ache
I have never seen
Such glory since

Liz Janes: Poison & Snakes (Asthmatic Kitty, 2004)
Det har etterhvert blitt en del slike hjemvendte, de som returnerer til ’røttene’ etter noen år i indierockens eller post-punkens tjeneste. Paula Frazer (Tarnation), Neko Case (The New Pornographers), Carla Bozulich (The Geraldine Fibbers) og Jolie Holland (The Be Good Tanyas) er bare noen artister som svever forbi i farten. Legg et nytt navn til denne rekken. Liz Janes har en mer punk-orientert forhistorie, men også hun har vel funnet at en så sterk stemme kan brukes til så mangt. De siste årene har hun vært tilknyttet det oppegående selskapet til Sufjan Stevens, Asthmatic Kitty og den store familien der som har gjort ’kristenrock’ til et hedersbegrep i indiekretser. På sitt andre album har hun også med seg et bredt utvalg hjemme fra San Diego; Rocket From The Crypt, Black Heart Procession og Three Mile Pilot er representert sammen med folk fra for eksempel Castanets, Danielson Famile og Soul-Junk. Denne sammensetningen gjenspeiles også på platen, som feier over en rekke stilarter under Liz Janes myndige ledelse. Hun skramler mer enn medsøstrene nevnt innledningsvis, og kvier seg ikke for å vise frem sine punka sider. Men her er også sterke elementer av folk, gospel, blues og country.

Janes lar oss vente en stund før hun presenterer sine aller beste kort. På ”Vine” får hun til fulle vist hvor sterk stemmen hennes kan være, der den ljomer fjellimellom, mens hymnen ”Desert” er en usigelig vakker trompet/strykerbasert soveballade som bringer oss langt inn i ørkennatten. Og mens vi er inne på geografi, her er også to fra våtere elementer: ”Ocean” er skivas mest innyndende. Lang, mørk og røykfylt holder Janes her stemmen nede og akkompagneres kun av litt slagverk og en akustisk gitar. På ”Deep Sea Diver” bringes like gjerne hele gospelkoret inn, altfor kort, og skaper en hallelujah-stemning jeg gjerne kunne hørt mer til. Den første halvdelen av Poison & Snakes er heller ikke direkte b-vare. For om ikke låtene i seg selv slår meg i bakken med sin kombinasjonen av slarkete gitarer, countryrock og blåsere, så har Liz Janes stemme nok til å bære det meste, til og med uoriginal riffrock som ”Streetlight” og skeiv barcrooning som på tittelkuttet. Hennes faste trekk ser ut til å være å tillate partier av all-skramling som hun kan ri på et stykke, før hun tar det hele ned igjen, som for å vise en slags kontrast. Det er et vel utprøvd grep som ikke funker mer enn måtelig – som vanlig.

’I want to play guitar like Son House and sing like Mavis Staples’ har hun uttalt en gang. Det er jo et klart definert mål hun fortsatt kan strebe etter. Innen rekkevidde er det også, og ingen skulle ta skade av å følge prosessen.

Sharron Kraus: The Fox’s Wedding (Durtro/Jnana, 2008)
Krauss er fra Oxford, har blant annet tidligere gitt ut plate med Meg Baird og Helena Espvall fra relaterte Espers. En datter av John Barleycorn, en moderne wicker woman som ikke skjuler de mørke og mystiske aspektene som ligger i folkmusikken. Med finstemt instrumentering, i hovedsak banjo, kassegitar, strykere, og som alltid anført av en klokkende stemme. Det skjuler seg mye dystert og tungt i de eventyraktige fortellingene hennes; fra falske profeter til barnerov, men også varme og kjærlighet. Alt er pakket inn med delikate toner, om enn ikke direkte umiddelbare melodier, som gjør The Fox’s Wedding til en fryd å høre på.

Sharron Krauss ivaretar dype og lange tradisjoner på utsøkt vis. Nå er det ikke nødvendigvis variasjon eller modernisme som er hennes sterkeste kort, så man bør vel være lettere disponert for gammelmodig språkdrakt, fløytesoli, karnevalopptog, spinnerikoner og alt annet som hører med til en landlig eventyrstund for å få fullt utbytte av dette her. Så får det være lokkende eller advarende.

’I am pregnant but not with a child, inside me is a forest’ kan Sharron Krauss fortelle. Jeg anbefaler å bivåne denne fødselen.

Samara Lubelski: Parallell Suns (The Social Registry, 2007)
Den erfarne fiolinisten og vokalisten Samara Lubelski beveger seg mot det eteriske og rurale uttrykket til 60-tallets mange folk-chanteuser, og framstår nærmest som en modernisert fortolker av Vashti Bunyan eller Anne Briggs. Parallel Suns er en varm og imøtekommende utgivelse av psykedelisk visekunst, sval som sommerkvelden og med en luftig bris som skaper akkurat passe med skygge. Delt opp over ni korte låter vever Lubelski i hop en nærmest sammenhengende kjede av mild pust, framført med en sommerfugls kraft.

Samara Lubelski har opp gjennom årene virket i en rekke sammenhenger, mest kjent er hun kanskje fra Hall Of Fame, Tower Recordings, Sonora Pine og Jackie O-Motherfucker. Hun har lang erfaring fra mange ulike hold, og det er noe hun tar med seg også som soloartist, nå for tredje gang. Hun er stilsikker, kompetent og trygg på det hun driver med, og det hjelper når man beveger seg inn i et såpass lufttomt rom som Parallell Suns. Hun klarer å knytte bånd mellom dynemyk indiepop og eksperimentell folk, eller det enkle og umiddelbare med mer utprøvende formasjoner, der det første momentet ’vinner’. Det er ikke krevende å lytte til dette, men samtidig er materialet solid nok til at den transparente overflaten kan bære over tid.

Den skjøre styrken i Lubelskis viser blir forsterket av et kompetent lag av musikere, i hovedsak tyske, da platen ble innspilt på en gård utenfor Stuttgart. I tillegg til medlemmer fra Metabolismus bidrar også Pat Gubler (PG Six) og andre til å gjøre Parallell Suns til noe langt mer enn spartansk gråstein. De rike arrangementene åpner for flere muligheter enn Lubelski ønsker å utnytte, og med det sitter jeg igjen med en liten følelse av underytelse. Dette er så nært et spacepop-mesterverk, hør bare Stereolab-aktige ”Tasting The Candy” eller yndige ”Born From The Tree” der strykerne dekker solstrålene med et tynt lag av høstløv. Dette er inderlige momenter av tidløs skjønnhet, men over en hel plate – og denne er ikke lang – åpnes ikke nye dører, den gir ingen umiddelbar ny innsikt utover sin dvelende, dorske skjønnhet.

Marissa Nadler: Songs III: Bird On The Water (Peacefrog, 2007)
New York-baserte Marissa Nadler har med sine to foregående album markert seg blant de store kvinnelige røstene innen moderne amerikansk folk og visesang. Nadler har en ganske tradisjonell tilnærming til sin låtskriving, der Leonard Cohens enkle, repeterende gitarplukking er et høyst sentralt fundament (hennes versjon av Cohens ”Famous Blue Raincoat” er i så måte en passende hommage). Med sin krystallklare sopranstemme danner disse elementene grunnlaget for det meste Nadler har gjort så langt.

Songs III: Birds On The Water har hun med seg et knippe flere gjester enn tidligere. Vi gjenkjenner raskt en trio fra Espers, Greg Weeks har for øvrig også produsert, samt Jesse Sparhawk fra Timesbold på mandolin. De stresser ikke med å overdøve essensen i hennes melodier og tekster, men utfyller de små rommene som er så lett å overse og som betyr så mye for totalopplevelsen. Musikerne underbygger på nøkternt vis englestemmens historier som i hovedsak domineres av død og fordervelse.

Marissa Nadler har et visst slektskap til den engelske folkscenen og tradisjonell britisk musikk, i likhet med de gode hjelpere i Espers. Likhetstrekk med eksempelvis Sandy Denny og Vashti Bunyan er like framtredende som hennes tilknytning til amerikanske ’mordballader’ og moderne country-psykedelia. Den tidløse elegansen og grasiøse framføringen løfter sangene opp til et sakralt nivå. Det gjelder særlig ”Dying Breed” og Hope Sandoval-lignende ”Mexican Summer” – låter som gir frysninger langt inn i sjelen.

Nina Nastasia: The Blackened Air (Touch & Go, 2002)
Nina Nastasia er visstnok en ekte Manhattanite. Det skinner da også gjennom på hennes andre album, som likevel har et sterkt landsens preg over seg. På The Blackened Air sikrer arbeidshesten Steve Albini godlyden som studiotekniker, mens samboer Kennan Gudjonsson står for annet kreativt og teknisk arbeid. Han har vel også påvirket enkelte av hennes ganske så intime tekster vil jeg tro. Av de mange erfarne musikerne som ellers er med, kan det nevnes at trommis Jay Bellerose tidligere har dasket med Suzanne Vega og Elton John, og at Dylan Williams (bratsj) har spilt en del med indie-heltene Guided By Voices.

Sjefen er likevel Nina Nastasia. Hun er en moderne trubadur, hverdagsfilosof og låtskriver. Hennes klare, søvnige stemme bærer høyt over skyskraperne, og med lydene av blant annet fiolin, mandolin, trekkspill og sag tar hun ofte turen ut på landsbygda. Det står fint til hennes langsomme, melankolske viser, og gir platen hennes en ekstra dimensjon. Jenter med høy i håret trenger ikke bety Nanci Griffith og Emmylou Harris, og jenter med storbyen i blodet kan være mer enn Carole King og Edie Brickell. Et sted mellom disse kan vi plassere Nina Nastasia. Dette er musikk som egner seg like godt på en urban kaffebar som rundt leirbålet nattestid. Sjansen er uansett stor for at de vil gnage seg inn i hjerterøttene dine.

Nina Nastasia er medelev på en skole av likesinnede som Edith Frost, Cynthia Dall og Cat Power. Disse unge, obsternasige jentene bryter en del med den tradisjonelle viseformen. Kombinasjonen av det ensomme, akustiske og et mørkt, fargerikt banduttrykk gjør at dette aldri blir kjedelig eller forutsigbar lytting, og 16 låter blir slett ikke for meget. Litt dumt er det likevel at mange av de mest minneverdige varer så forbasket kort, helt ned mot 30 sekunder.

Tekstene er gjerne enkle, poengterte, på grensen til det banale, samværspoesi som sikkert mange vil kjenne seg igjen i. Ved hjelp av slike små observasjoner, vakre melodier og meget stilsikker kledning har dette blitt en plate som man gjerne kan krype inn i natten sammen med.

Nive Nielsen & The Deer Children: Nive Sings! (2010)
Nive Nielsens historie er ikke blant de vanligste i musikkhistorien. Hun er en oppdagelsessøkende eskimo fra Nuuk på Grønland, gudbenådet med en nydelig stemme og evne til å skrive vakre låter. Hennes utferdstrang har han ført henne til flere kontinenter hvor hun har drevet både med film og musikk.

Nive Sings! er hennes debut, sammen med hjortebarna som i hovedsak er multi-instrumentalist Jan DeVroede. I flokken finner vi også godtfolk som Howe Gelb (Giant Sand), John Parish (PJ Harvey), Eric Craven (Hangedup, GY!BE), Patrick Carney (The Black Keys) og Arlen Thompson (Wolf Parade), samt en rekke andre venner fra Montreal, Bristol og Ghent hvor platen stort sett er innspilt.

Og la meg si det med en gang – dette er en utmerket plate. De tre første låtene er egnet til å smelte de mest hardføre blant oss: Singlen ”Room” og ”Good For You” er huskende folkviser i intim kledning, i hovedsak med akustisk backing som gir god plass til Nives varme og innbydende stemme. Jeg hører ikke noe ekstremt originalt – Marissa Nadler eller Sharon Van Etten kunne sikkert funnet på noe lignende – men gir meg over da ”Aqqusernit” toner inn med lokal språkdrakt og gjøglende blåsere til en vemodig melodi. Nive treffer en nerve her, og hun har evne til å finne slike øyeblikk.

Det er liksom ingen god grunn til å skru av en slik plate, og det er enkelt å bli værende i selskap med Nive Nielsen gjennom disse 15 låtene. Nå er ikke utviklingen voldsom, og utfordringene står ikke i kø gjennom Nive Sings! Den søker ikke å krysse andre barrierer enn de vi innledningsvis har blitt ført gjennom. Dette er akustisk, folkbaserte visepop, men av den typen som hever seg over den gjengse cafétraller. ”Pirate Song” og ”Done & Gone” med Howe Gelb – stemmene deres står fint til hverandre, er smeltet is møter hel ved. Nive viser også smak for de skarpere kanter og eksperimentvilje som gjør at, om jeg ikke akkurat sitter fremst på stolkanten, stadig oppdager nye, fine ting på denne platen.

Rosie Thomas: When We Were Small (SubPop, 2002)
Rosie Thomas er et menneske jeg for første gang støtte borti på glimrende Ghost Of David av Damien Jurado. Der sang hun aldeles fortryllende på vakre ”Parking Lot”. Det var derfor med en viss forventning jeg satte meg ned sammen med hennes debutalbum. Det ble ingen skuffende stund, snarere starten på noe som kan bli et lengre forhold.

Rosie Thomas går stille og rolig til verks, og benytter debuten til å skue attende til barndommens daler og sin oppvekst i Detroit (det er ikke så lenge siden heller, for hun er ikke mer enn 24 år). Ti meget personlige viser om kjærlighet, brudd, tap og andre gulnede minner som hun skånsomt børster støv av, og gjør like levende for lytteren som et fotoalbum. Av og til tar hun i bruk autentiske lydopptak fra heimen, og det bidrar ytterligere til å få frem det intime, nesten smertefullt nære. Det øker også den sentimentale effekten, om noe som har vært, men som for alltid vil merke ens liv på godt og vondt.

Låtene er kledd med balansert og dempet bruk av akustisk gitar, piano og cello. Bare unntaksvis guffes det noe opp (sjekk flotte ”Wedding Day”), og det er vokalen som er fremste instrument. Og for en stemme! Thomas har en krystallrøst som rykker henne rett opp i elitedivisjonen, mellom Joni Mitchell og Emmylou Harris, og hun minner om både gode, gamle The Bangles og nyere favoritter som Nina Nastasia.

Av de ti låtene er det ingen som skiller seg ut som direkte svake, men noen skildringer er tegnet med skarpere penn enn andre.”2 Dollar Shoes” er en åpning som gjør det vanskelig å skru av platen. Vi føres rett inn i stuen til den håpefulle familien Thomas, og blir en del av datterens minner. Derfor virker det helt naturlig å høre dem prate hyggelig sammen på et gammelt opptak (fra 1980?), inntil ”Farewell” gjør slutt på idyllen. Dette er platens tristeste tre minutter, men også de viktigste – låten der Rosie Thomas beretter om hvordan hun opplevde foreldrenes skilsmisse da hun var i tenårene, noe som naturlig nok preget henne fremover. Hennes foreldre skal visstnok ha brutt sammen i gråt da de hørte denne, og det er nesten så man kan gjøre det samme selv.

Selv om melankolien henger som et slør rundt When We Were Small er ikke dette ren tristesse eller en deppeplate. Den skaper noe av den samme følelsen som når en selv tar seg i å bla i et gammelt album, kjenne en ubestemmelig duft av en parfyme man ikke har kjent på årevis eller få et plutselig minne om en drøm som egentlig for lengst var borte. Det rundes av med nok et gammelt lydopptak, og man blir vekket opp igjen til lyden av filmrullen som flaprer løst, nesten litt skamfull over å ha snoket rundt i andres liv på denne måten.

På de aller skjøreste visene, som ”October” og ”Charlotte” skapes det like mye støy som når et fallende løvblad sakte treffer bakken, noe som for mange kan være en sterkere opplevelse enn det kraftigste jordskjelv. Rosie Thomas gjør aller sterkest inntrykk når hun fanger bladets bevegelser i luften, og blir med på vei ned mot bakken.

Thomas er bosatt i Seattle, og der er hun for mange kjent som stand-up komikeren Sheila. Humoren er nok ikke så enkel å finne her, men hennes fortellerevne er sterk enten hun forteller morsomme historier eller beretter om barndommen. Kan ikke annet enn å si at jeg gleder meg til fortsettelsen, nå som jeg har blitt litt kjent med henne.

Jenny Toomey: Tempting – Jenny Toomey Sings The Songs Of Franklin Bruno (Misra, 2002)
Jenny Toomey har tidligere sunget i band som Tsunami, Grenadine, Liqourice og Pine Valley Cosmonauts. På sitt andre soloalbum har hun valgt å tolke låter av singer/songwriter Franklin Bruno (fra Nothing Painted Blue). Ikke bare er dette en glimrende anledning til å bli kjent med to sørgelig oversette artister, det er en plate det fint går an å nyte enten man kjenner til opphavsmannen eller ei.

Toomeys valg av medmusikere er eminent, med hovedvekt på en trivelig og dyktig gjeng fra Tucson-scenen sentrert rundt Calexico (John Convertino, Joey Burns, Craig Schumacher, trompetist Jacob Valenzuela, fiolinist Jean Cook og cellist Amy Domingues). Variasjon er et nøkkelord på Tempting. Flamenco-åpningen ”Your Inarticulate Boyfriend” kan forlede oss til å tro at calexicanerne har tatt kommandoen, men det er ikke tilfellet. Åpningssporet er fengende og swingende, og ikke minst viser den Brunos morsomme sider: ’He can barely form a compound sentence, he can barely state his case at all’. Musikken løftes til værs av hele burritobanden, anført av Valenzuela som blåser som en gud. Men Toomey beveger seg videre og tar raskt føringen selv. Allerede på ”Decoy” er det siesta-tid, og bare John Convertino blir sittende og besørge et lett og lekent ørkenbeat. Sammen med Jean Cook og Amy Domingues trer det fram et mer sofistikert uttrykk, der Toomey tar oss med inn mot stearinjazz, crooning, blå fløyel og til en sen kveld på Broadway med bilder av Bing Crosby, Judy Garland og Frank Sinatra på veggene. Tempting glir slik i sin egen 50-tallsaktige døs, legg merke til Chet Baker-lignende ”Pointless Triangle”, standard-duetten ”Let’s Stay In” med Joey Sinatra Burns og den oppløftende pop-avslutningen ”Every Little Bit Hurts”.

Tekstene til Bruno er mildt sagt fornøyelige. Han tar blant annet for seg spenningen med utroskap, fagforeninger eller ønsket om for en gangs skyld å tilbringe kvelden inne: ’people at parties are nosy, and bars are smoky and loud, let’s stay in where it’s warm and cozy, and three is a crowd, we could play Scrabble, or a hand of gin’. I selskap med Jenny Toomey kan man trygt være inne i mang og lang en stund. Kan man i tillegg dele en flaske rødt med noen vil kvelden kanskje bli… tempting.

Tiny Vipers: Life On Earth (SubPop, 2009)
Det er mulig å danne seg et ganske presist inntrykk av musikken til Tiny Vipers før man i det hele tatt setter platen i spilleren. Enslig kvinne med vind i håret ser ned på et ulmende bål med en duskgrå himmel i ryggen. Låttitler som ”Dreamer” og ”Slow Motion”. Hvis man i tillegg husker at Tiny Vipers er soloprosjektet til Seattle-baserte Jesy Fortino, og at hun har et par ålreite skiver med akustiske folkviser i bagen fra før, så er Life On Earth brukbart forhåndsvurdert.

Så kan man i tillegg lese seg til at Fortino dro til Austin for å lage denne platen, nærmere bestemt i studioet til Andrew Hernandez. Der driver han etter gode, gamle analoge prinsipper, og han har besørget en varm, naturlig klang som tjener de spartanske uttrykket til Fortino. Hennes sterke, klare stemme og forsiktige gitarplukking fanges opp på et vis som forsterker intimiteten i hennes viser. Høres dette velkjent eller kjedelig ut, så får det så være. Don’t judge the book by its cover, for Jesy Fortino har nemlig noe spesielt over seg.

Med stemmen som hovedinstrument og den akustiske gitaren som varsomt akkompagnement sier det selv at dette ikke er et karneval av en plate. Life On Earth påkaller refleksjon og vemod, en plate av typen som kommer om natten og gjerne blir med over til drømmenes verden. Jesy Fortino følger ikke nødvendigvis helt standard tradisjon, men drar seg elegant over mot mer drømmeaktig og tåkelagt terreng. Det fordrer en viss tålmodighet og ikke minst vilje til å la materialet synke innover seg for å få fullt utbytte. Det betaler seg, dette er en plate som, tross sin minimalistiske kledning, har en kraft som drar lytteren mot seg. I hvert fall på natta.

Tiny Vipers bevegelse bort fra det konkrete og mot det løsrevne eller abstrakte gjenspeiles også i tekstene. Smått surrealistiske jeg-fortellinger med naturalistisk tilsnitt slik det sømmer seg en skogsjente fra Seattle. ’The secret to a language that is spoken from the soul it its silence’ ytrer hun på en plate som kanskje søker seg inn mot det åndelige gjennom kontemplasjon. ’All hail the darkness, it is ours’ synger hun på det lange tittelkuttet, som også fanger mye av essensen her. Life On Earth kan være riktig så dunkelt som vi vet, og det er ikke vanskelig å tenke seg Fortino sittende rundt et bål med spøkelser ved sin side og ånder i sitt indre. Det kommer til uttrykk blant annet på smertefullt vakre ”Tiger Mountain”; ’all across the mountain they went searching for my ghost/but I was hiding’.

Ordene spinnes rundt melodilinjer som ikke gripes så lett (i betydning nynnevennlige), men har likevel i all sin enkelhet en tiltrekkende effekt. Låtene strekker seg gjerne over tid, opp mot 10 minutter, som for ytterligere å understreke dragningen bort fra singer/songwriter-strømmen og over mot noe rikere av mer transcenderende art.
Bjørn Hammershaug

Globusen Rundt

Et knippe plater som tar deg globusen rundt, fra ursvensk melankoli via afrikansk ørkenblues til japansk psykedelia. Skivene har egentlig ikke noe annet til felles enn sin geografiske spredning. Noen er sterkt knyttet sitt geografiske opphav, mens andre går på tvers av grensene, også de musikalske. Vi starter reisen til sjøs, et sted ved svenskekysten, og driver langsomt videre inn i spennende musikalsk farvann. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Sverige: Patrik Torsson: Kolväteserenader (Häpna, 2004)
Neste gang du tar fergen, for eksempel mellom Göteborg og Frederikshavn, så setter du deg til rette foran de store panoramavinduene som gir god utsikt ut mot vannet, håper på ruskevær, og plugger Kolväteserenader inn i øret. De 11 særegne historiene kommer nok aller best til sin rett under slike maritime forhold. Men de kan også inntas med fast grunn under bena.

I fem år jobbet Patrik Torsson til og fra som styrmann på store frakteskip, et hardt og ensomt liv, en måned på og en måned av. Nå har han mønstret av for godt, og Kolväteserenader er hans minner fra tiden på havet. Hans opplevelser av været, menneskene, naturen, vaktene. Med rolig, nesten resignert stemme forteller Torsson om sitt liv basert på realistiske nedtegnelser. Han leser alvorlig, men ikke humørløst, nøkternt og lakonisk, men innholdsrikt, kjølig, men nært.

”Vattenfärden”, ”Stora Bält-Passagerna”, ”Brofjorden-åskan”, ”Flaskposten”… fra det fiktive sjøkartet som omslag til låttitlene og tekstene dreier dette seg utelukkende om livet på vannet og ombord. Han åpner med et kremt og et klokkespill:

Jag har färdats på vatten.
Tilsammans med människor jag aldrig någonsin vil glömma bort.
Vi har fraktat bensinen som fylldes i tanken på bilen.
Den bil som tog dina barn til deras mormor.
Som blev glad.
Vi är infrastrukturen.
Jag har färdats på vatten.
Vi har fraktat oljan för at värma upp ditt hus.
Jag har färdats.
Vi har fraktat dieseln,
den som mejerilastbilen svalde for at ge deg din skål med yoghurt

Kolväteserenader preges av en slik enkel, direkte poesi, og det er denne uforfalskede ærlige stilen som gjør platen så særegen.

“Stora Bält-passagerna”:
Mycket att titta på, tänka på, och ta hensyn till när man passerar genom Stora Bält.
Allra finast om natten då besättningen sover och danska radion spelar klassisk musik. Kaffet i muggen, och handen rundt muggen, ljuset från öerna…
Ett möte med norske Kiel-Oslo färjan, och dom som där dansar i diskoteket längst föröver

Det er en dyp melankoli som henger over Torssons tekster, tydelig blant annet i ”Kommunikationerna”, der problemet med å jobbe lange skift og etablere et forhold blir skissert. Kommunikasjon er også tema i ”Flaskposten”, der han fem måneder etter å ha kastet sin flaske på vannet mottar et brev på dårlig engelsk fra en finsk kvinne. Ellers vier han en del plass til å berette om været og andre små, men viktige episoder fra hverdagen.

Musikken som tonesetter tekstene hans, som varer fra nær 8 minutter og ned mot minuttet, passer godt til de dagbok-lignende beretningene. Rått og hjemmelaget enten det er forsiktig, vakker ambient eller rytmiske, avklipte elektrifiserte lydlandskaper med skitten klang. Men her er også litt gitar, piano og trekkspill som kan høres mellom feltopptak av menneskestemmer og motordur, vann som sildrer, båten som vrir seg i bølgene, metall som skraper mot metall, ensomheten som overdøver alt. Noe vil sikkert finne dette både søvndyssende og monotont, for her er ingen kraftige virkemidler. Ingen store overskrifter, ingen som roper om oppmerksomhet. Gi deg tid til å lytte, la Torssons historier senke seg rolig inn, gjerne når du sitter på fergen, kanskje mellom Göteborg og Frederikshavn, og bølgene vasker inn over dekk, slår inn mot vinduene og båten stønner seg videre fremover til du faller inn i vannets rytmikk. Jag har färdats på vatten. Vi är infrastrukturen.

Sverige: Erik Enocksson: Farväl Falkenberg (Kning Disk, 2007)
‘Det er någonting rörande med hallandbondens rus
Det är hans innställde amerikarese.’

Sitatet av Walter Dickson står inne i omslaget på denne stemningsfulle platen fra Stockholmsbaserte Erik Enocksson. Falkenberg ligger der ute i Halland, mellom Varberg og Halmstad, godt unna storbyens kjas og mas.

Filmen Farväl Falkenberg handler om en ungdomsgjeng og deres siste sommer sammen. De fem barndomsvennene har vokst opp til unge menn, forent i en følelse av at livet er over samtidig som det ikke har begynt, en finstemt, meditativ og poetisk film om vennskap, minner, det som skal komme – og et siste farvel til det lille stedet ved havet.

Musikken er altså besørget av Erik Enocksson, og det er ikke vanskelig å tenke seg at hans toner passer godt til overnevnte filmbeskrivelse. Hva bedre er; dette er musikk som egner seg veldig godt uten andre filmruller enn ens egne. Gjennom sine 10 spor tegner Enockson opp et poetisk og melankolsk bilde ved hjelp av enkle, men virkningsfulle hjelpemidler; gitarer, pumpeorgel, piano, klokkespill, kor. En enkel melodi gjentas på ulikt vis men med samme ledemotiv, den kan duve mot oss som en langsom vals, forsiktig plystrende eller med en nervøs oppstykket uro. Tråder strekkes mellom det moderne (f.eks Fennesz) og det tradisjonelle (f.eks Jan Johansson). Uten voldsomme fakter og med et melankolsk slør som demper alle tegn til ekstatisk søken har Enockson skapt toner som ikke bare må være effektfulle for lerretet, men som også er velegnet for lukkede øyne og den velbehagende slumring. Det kan gjerne skje på et landlig sted, kanskje ute ved havet, i solnedgangen en sommerkveld, på et svaberg ute ved den svenske vestkysten (ok, Tjøme får holde). Der vil jeg være, og dette vil jeg da høre.

Platen er gitt ut av kvalitetsbevisste Kning Disk, som vanlig kun i 550 eks. og med strøkent, håndgjort omslag. Jeg vil tilråde en rask tur til nærmeste forhandler før snøen smelter.

Finland: Sala-Arhimo: s/t (Last Visible Dog, 2006)
Sala-Arhimo er soloprosjektet til finske Jukka Räisänen. Han har turnert en del sammen med amerikanske Larkin Grimm og har samarbeidet med Islaja. Musikalsk er ikke dette soloprosjektet heller så veldig ulikt sistnevnte, uten hennes noe mer naivistisk lekne tilnærming. I et visst familiært slektskap med andre finske undergrunnsband som Es, Kemialliset Ystävät og Paavoharju driver Sala-Arhimo med minimalistisk skogsdroner, eksperimentelle folketoner og naturalistisk avantgarde.

Vi skal til sjamanens rike, forbi furuskogens indre, dit hvor tiden egentlig har stått stille bestandig. På det første sporet (”Onnellisten Saari”) kan vi følge vemodige strøk av orgel og trekkspill, og Räisänens ordløse klynk som tilsammen skaper en meditativ, trolsk stemning – og med det føres vi rett ut mot dit vi skal tilbringe den nærmeste tiden sammen. ”Sinä Kirkas” høres ut til å være en gammel bønn fra gammene, med hypnotisk stemmebruk, julebjeller og noen som høres ut til å kappe ved et sted i bakgrunnen, idet vi forlater folkeskikken for denne gang. På ”Turilas Ruusussa” er det bare en enkel gitarlinje som snirkler seg rundt saksofonen, mens lyden av tomme hus og forlatte byer, enorme vidder, frostnetter og stjerneklar himmel flimrer forbi på vår vei nordover. Hør det tunge mannskoret på ”Avara” som messer til et enslig munnspill og en saksofon, passér ”Onnela” der vokalen kommer mot oss i søvne et sted borte fra skogholtet. Bli innhyllet i tåkefulle ”Sulan Pellon Takana” som er finsk for peyote, la deg lede inn i urfolkets mystiske ritualet ”Valve”. Unn deg en fattig pause rundt leirbålet på ”Talviunta”. Bli med, bli med til du står enslig igjen og lar bønnesangen ”Luominen Jatkuu” være det siste du hører, før du kan ta fatt på siste, tunge etappe inn i ødeland alene.

Last Visible Dog trekker referanser mot både psykedelia, kraut, jazz, Faust og tidlig Pink Floyd i sitt forsøk på å plassere denne platen, det er greit nok, men mest av alt har Sala-Arhimo noe ur-finsk over seg, et snev av arktisk mystikk og tindrende tundra. Vår venn har laget en plate av høyst kontemplerende art, det hviler en innstendig tålmodighet over alle disse låtene, med stoisk vokalbruk, varsomme gitarplukk og variert instrumentering. Räisänen trakterer alt sammen selv; gitar, fløyte, melodica, keyboards, saksofon og vokal for å nevne noe. Resultatet er ikke blant de mest vanskelig tilgjengelige fra denne kretsen, snarere nok en veldig vakker og drømmeskapende plate fra broderfolket. Hvor kommer de fra, alle sammen? Hvor gjemmer de seg på dagtid?

Storbritannia/Etiopia: Mulatu Astatke & The Heliocentrics: Inspiration Information (Strut, 2009)
Swinging Addis!
Alle som har sett Jim Jarmusch’ komedie Broken Flowers vil huske den elegante musikken som fulgte Bill Murrays snodige vandringer. Mannen som stod bak mye av filmmusikken var Mulatu Astatke, bandleder, arrangør og musiker fra Etiopia, utdannet på musikkskoler i USA og England. Noen vil nok også dra kjensel på navnet fra den alltid like fine Ethiopiques-serien. Astatke er en pioner innen etiopisk jazz (ethio jazz), og hans krysning mellom jazz, latino, afrobeat og etiopisk folk bør intet øre være foruten.

Over til kosmopolitiske Øst-London, der The Heliocentrics holder hus, og over lengre tid har skapt seg et navn av å mikse hip-hop, funk, elektronika og jazz, inspirert av blant andre Sun Ra og James Brown. Medlemmer fra dette voksne kollektivet er å finne på utgivelser med blant andre DJ Shadow og Stones Throw-navn som Yesterday’s New Quintet og Madlib. Sistnevnte med platen Shades Of Blue, der Madlib fikk boltre seg i arkivene til Blue Note og kom opp med en svært vellykket remiks med låter fra blant andre Donald Byrd, Milt Jackson og Horace Silver.

Dette er ganske relevant i forhold til Inspiration Information. Platen er nettopp en slik groovy fusion av Blue Note og Stones Throw, 60- og 70-talls jazzfunk ispedd Astatkes signatur og lyden av eldre, etiopiske strengeinstrumenter som krar og begena. Her er låter som høres ut som remikser fra nevnte Donald Byrd (sjekk for øvrig hans etiopiske plate Ethiopan Knights, Blue Note 1972), men også et spor som ”Blue Nile” som kunne vært klippet rett ut av Tortoise’ velmaktsdager. På et stykke som ni minutter lange ”Anglo Ethio Suite”, en definerende tittel på hele prosjektet, kommer de alle frem med sitt, der både bambusfløyter og tunge beats har sin naturlige plass.

The Heliocentrics og Mulatu Astatke minner om at fusionmusikk ikke nødvendigvis trenger å bli forseglet med et klamt håndtrykk. Dette er et samarbeid i ordets rette forstand, en slags søken mot hverandre på felles premisser. Inspiration Information er et sant blandingsprodukt, der det i første rekke er den musikalske friheten som står igjen som vinner. Noe vi lyttere også er veldig godt tjent med.

Det er altså fullt mulig å trekke ut historier fra både fjern og nær fortid som kontekstualiserer Inspiration Information. Men man skal ikke alltid slepe med seg fortiden, og med en plate som dette bør man egentlig bare ta av seg på beina, finne nærmeste sol og nyte livet en times tid.

Polen: Magic Carpathians Project: Sonic Suicide (Vivo, 2005)
Gjennom Polen, Slovakia, Ukraina og Romania kneiser den mektige fjellkjeden Karpatene. I dens skygger et eller annet sted på den polske siden av grensen har Magic Carpathians Project (Projekt Karpaty Magiczne) sin hjemmebase.

Sentrert rundt duoen Anna Nacher og Marek Styczyinski har de siden slutten av 90-tallet allerede en brukbar diskografi bak seg. De to driver med eksperimentell fotokunst, i Nowy Sacz har de sitt eget kultursenter, blant annet med instrumenter de har samlet opp gjennom de siste 20 årene, og de har også skrevet reisebøker fra både Østen og Slovakia. Sistnevnte er et land de er særlig fascinert av og som de sier: ’An excellent example of how modern and traditional can be in a constant and lively dialogue’. Den forståelsen kan til en viss grad også overføres til deres mange musikalske prosjekter.

Jeg må med skam berette at jeg ikke har særlig kjennskap til deres tidligere utgitte skiver, men har forståelsen av at Sonic Suicide ikke bryter nevneverdig med deres øvrige ting. Andre konsepter som Ethnocore/Ethnoise antyder en link mellom avantgarde og etnisk musikk, noe som også er gjennomgående her. Instrumentbruken er fyldig, og griper både mot elektro-akustisk og musique concrete, studiolyd og feltopptak fra Nepal, Bulgaria og Kina. Musikken virker å være basert på improvisasjon, loops og ikke minst en utforskertrang i forhold til ulike instrumenters kontrasterende virkning på hverandre, hvis mange er medbrakt fra Sentral-Asia. Den kakofonien som de kan hengi seg til skaper tidvis et klaustrofobisk og mentalt forstyrret bilde, et Sonic Suicide, som i hvert fall markerer en motsats til deres arbeider med meditasjon/naturmusikk (eksempelvis prosjektet BIOMUSIC).

Sonic Suicide er en ganske merkelig opplevelse, i betydning av at den er rik på både variasjon og innfall som ikke er umiddelbart åpenbare. Det er en plate som bryter ned genrevegger mellom world-musikk, frijazz/folk, droner og støy. Sonic Suicide går fra en fusionsak av moderne vokaljazz med hint av funky psykedelia, via et støyende gitarparti over i mer forstyrret terreng. Bestående av digeridoo-puls og et urolig teppe av blåsere og perkusjon skapes en støylabyrint av ”Carpathian Herbs” som gror langsomt i de nær 15 minuttene den varer. Det nesten like lange tittelkuttet er platens beste, bygget på et repeterende bassriff som driver langsomt og hypnotisk fremover, påkledd gnissende, urolige lag gitarstøy og elektronisk dissonans, før den svinner ut i en eller annen form for gotisk messe de siste to minuttene. Powerful stuff.

Jeg har nok mest sans for disse utagerende og blomstrende instrumentalpartiene, og noe mer trøbbel med Anna Nachers dramatiske vokal. Hennes stemmeleie, et sted rundt Lydia Lunch/PJ Harvey/Nina Hagen appellerer ikke disse ører, særlig dårlig faller kjølige ”2003” ut. ’It’s been hard time, 2003, waiting for better dreams, getting used to life on the brink of tragedy, 2003, watching war games on TV….’ på stotrende engelsk sammen med et gjentagende gitarriff er ikke bra. Men disse korte øyeblikkene av mer ordinær sort drar ikke ned inntrykket av en plate skapt i utforskertrangens ånd, fra et band der hverken geografiske eller musikalske grenser ser ut til å spille en vesentlig rolle.

Israel: Goldoolins: Songs Of The Turly Crio (2005)
’1960s California meets 16th century England… 1970s Israel meets 1930s Louisiana.’

Slik beskriver den israelske trioen Goldoolins sitt musikalske ståsted. Nå hører jeg riktignok ikke så veldig mye sørstats-toner her, men resten stemmer godt. Songs From The Turly Crio er en plate der særlig den trivelige blandingen av 60-tallets vokalharmonier, lystig slaraffenpop, barokk orkesterpop og akustiske solskinnsviser utgjør størsteparten av batikkmønsteret i deres musikalske bekledning.

Det er klare trekk av både sen Beatles og Fairport Convention, over dammen kan vi trekke fram for eksempel Randy Newman og Van Dyke Parks som relativt likesinnede. Israels pophistorie var nok aller rikest tidlig på 70-tallet, med artister som Matti Caspi/Shlomo Gronich og Chava Alberstein som produserte noen flotte, dog litt bortglemte plater (henholdsvis “Behind The Sounds” og “Slowly, Slowly”). Det er langs denne noe gjengrodde stien Goldoolins vandrer. Det gjør de på troverdig vis og med en klar kjærlighet til både musikkstilene og tidsperioden.

Ikke bare ser de tre ut som de har hengt rundt Haight Ashbury siden 1967, det er lite over innholdet som hinter om at vi befinner oss i det 21. Århundre. Alle visene er akustisk framført, men med variert instrumentering (sitar, trekkspill, blåsere, stryk) og med et ganske bredt stilregister. Fra melankolsk, klassisk dannede pianoballader til mer uvøren country-inspirert folkrock, alt er tilpasset deres overordnede trio-uttrykk.

For å unngå altfor mange overlappende referanser til britisk/amerikansk folk kunne de gjerne sunget flere låter på hebraisk. Bare ”Sheva Shanim” (”Seven Years”) gjøres på morsmålet og er dessuten preget av mindre ’vestlig’ oppbygning enn de øvrige – en interessant vri de gjerne kunne utnyttet i større grad.

En viss politisk brodd kan kanskje spores i ”The Man He Killed”, skrevet av den britiske poeten Thomas Hardy, som etter det jeg kan lese ut av diktet handler om krigens meningsløsheter: ’Yes; quaint and curious war is!’ Hans ord står for seg selv – ikke minst i dag, og med tanke på skyene som dessverre trekker opp over Goldoolins tilsynelatende sorgløse toner.

Ikke la deg lure av det slappe omslaget og morsomme tittelen, Songs From The Turly Crio er gjennomgående solid, forfriskende nykkefri og tydelig ektefølt, der første delen er aller best. ”Pretender’s Lament”, der alle tre presenterer seg på vokalsiden, ”Bed Of Wood” og ”Fantasies” er tre helt nydelige døråpnere tilbake til regnbuedager, barføtte sommerdager og en slags myk melankolsk lengten som umiddelbart hensetter oss i sittende stilling med senkede skuldre og slørete blikk mot solen. Med et par unntak jeg personlig kan styre meg for; den muntre country-bluesen ”Country Traveler” og i overkant joviale ”Find Her”, er dette i sin helhet en fin-fin plate som fortjener litt mer enn en mur av taushet her hjemme.

Israel: Yair Yona: Remember (Anova, 2009)
Yair Yona står sentralt i den gryende indie/nyfolkscenen i Israel. Som grunnlegger av Anova Records står han bak skiver fra blant andre Noa Babayof, Ruth Dolores Weiss og Eli Rozen. Han har selv vært med i en rekke undergrunnsband i hjemlandet, men Remember er hans første plate som soloartist.

Yona gjør lite for å skjue de åpenbare innflytelseskildene som har lagt grunnlag for hans debut. John Fahey og Jack Rose er navngitt på et par titler, og Yona har selv lagt til Glenn Jones (Cul de Sac), Jack Rose (Pelt) og Steffen Basho-Junghans som kilder. For de som nikker gjenkjennende til disse navnene, så er vi altså inne på det som omtales som både ’american primitive’ og ’Takoma-skolen’: Instrumental akustisk gitarmusikk med røtter i amerikansk folk (blues, country, ragtime), fornyet og psykedelisert med folk som Fahey og Robbie Basho på 60-tallet og gjenoppdaget i nyere tid.

Yona går slik opp stier som tråkket både en og to ganger tidligere, og han vil nok ikke skape de store omveltninger med sin plate. Men Remember er, i tillegg til å gi honnør til de eldre gentlemen, en vital og spennende plate på egne ben. Yona trakterer både 6- og 12-strenger, Weissenborn, bass og banjo, og han har med seg en del utfyllende musikalsk akkompagnement. Hans israelske bakgrunn kan også spores i enkelte av låtene, som drar seg bort fra Mississippi og nærmere mot bazarer og ørkenlandskap. Dette er grep som forhindrer det hele fra å bli altfor pludrete. Det siste er selvsagt det faktum at Yair Yona er en utsøkt gitarist, som spiller med stor forståelse og tilstedeværelse platen gjennom. Remember er genuin i sin fremstilling og et forfriskende tilfang til genren.

Yair Yona er også mer åpen for å hente inspirasjon utenfor deltaet, være seg en dokumentar på History Channel om Moses, et humoristisk skråblikk på tv-serien Are You Smarter Than A 5th Grader eller en direkte lenke til post-rockerne i Godspeed! You Black Emperor. ”Skinny Fists” forener Robbie Bashos gitarstil og Godspeeds pondus – og det 8 minutter lange avslutningssporet står sentralt. Innledet etter boka, men etter hvert med et dramatisk strykerparti som bygger den opp ytterligere. Noe av det samme gjelder for spenstige ”Russian Dance”, et spor som klart utmerker seg med Erez Kriels trekkspill og Boris Martzinovskis mandolin. Yonas gitarspill er hele tiden utsøkt og tilstedeværende, men han kunne gjerne utnyttet denne vellykkede flerbrukseffekten i større grad.

Burkina Faso: Hermas Zopoula: Espoir (Asthmatic Kitty, 2009)
Fakta om Burkina Faso:
– achieved independence from France in 1960
– repeated military coups during the 1970s and 1980s
– high population density and limited natural resources result in poor economic prospects for the majority of its citizens.
– one of the poorest countries in the world
(Kilde: CIA – The World Factbook)

Jeg måtte lese meg litt opp på dette landet. Fra før kjente jeg bare dets tidligere navn (Øvre Volta) og hovedstad (Ouagadougou) takket være ivrig pugging i barndommen. Det bor fire ganger så mange mennesker i Burkina Faso som i Norge, og en av landets innbyggere heter Hermas Zopoula. Moped-entusiast, oversetter og eier av en nettcafé. Litt mer om hans musikk snart.

I 2005-06 dro Jonathan Dueck – løselig tilknyttet den brillefine etiketten Asthmatic Kitty – sammen med sin kone til dette lutfattige afrikanske landet. Deres møte med Zopoula beskriver de som ’essential to our survival’, og beretter på selskapets hjemmeside om mannens vennlige og hjertevarme vesen – kanskje en egenskap han lærte av å være den yngste av intet mindre enn 36 søsken! En kveld satt de hjemme hos ham, da han tok opp gitaren og begynte å spille noen av sine låter. Det gjorde inntrykk, og Dueck skriver at de bestemte seg for å bistå slik at Hermas Zopoula kunne få gitt ut en plate med internasjonal distribusjon.

Det er denne som nå foreligger. Espoir er en dobbelplate med riktig så lekker afrikansk popmusikk. I motsetning til rådende trender som hip-hop og reggae driver Zopoula i en mer tradisjonell singer/songwriter-tradisjon i vest-afrikansk stil, syngende på fransk, engelsk og de lokale språkene dioula og sissali. Ut fra tekstene som ligger ved kan det leses at han holder troens styrke høyt i en trøblete hverdag (’God does not sleep, he will bring justice’, ’Why so many tears, Your Father is just above’ eller ’Life is not a game, it is difficult but we can drown our sorrows in drunkenness, drugs, cigarettes and adultery, Call on God, He promises to answer’) Tekster om tro, håp og fred har nok har større relevans i Burkina Faso enn for den gjengse lytter i Norge. Det gjør dem ikke mindre viktige.

Første CD (Espoir) er innspilt i noe som beskrives som et ’government studio’ i hovedstaden, og er en velprodusert og vellydende samling låter, med strøkne pålegg og kordamer. En ganske moderne utgave av vest-afrikansk popmusikk med elementer av nasjonal påvirkning. Det er ikke noe direkte himmelstormende over dette materialet, men den varmen som Zopoula tydelig innehar smitter også lett over på lytteren. Legg særlig merke til nydelige ”Attention” med sitt delikate gitarspill.

CD2 (Live Demos) er egentlig den virkelige godbiten. Tross – eller helst på grunn av – de enkle omgivelsene. Dette er en samling helakustiske låter spilt inn i bakgården til vår mann, der tordenskrall, fuglekvitter og latter sammen med litt varm knitring gir det hele en veldig hjemmekoselig stemning. Det må også legges til at Asthmatic Kitty virkelig har gjort en fin jobb med selve utgivelsen, som kommer med masse bilder, tekster og info.

Mali: Tinariwen: Amassakoul (Wrasse, 2004)
Det er mulig det er meg det er noe feil med, men etter å tilbragt halve livet på kne i den amerikanske ørkenen på jakt etter det perfekte sandkorn, snudde vinden og nye toner kom dryssende ned i nakken. Helt fra Sahara faktisk.

Tinariwen er navnet, og siden jeg ikke engang vil late som om jeg har snøring på afrikansk geriljablues er det på plass med noen harde fakta: Medlemmene i Tinariwen tilhører det nord-malisiske Touareg-folket (eller Tamashek), som er berber-nomader med tilhold i Sahara. De fant tonen på slutten av 70-tallet som flyktninger og geriljasoldater i Muammar Khaddafis treningsleire i Libya, i forbindelse med uroligheter og tørke i hjemlandet. Her startet de først å opptre med enkle hjemmelagde instrumenter, men etterhvert byttet de ut både automatvåpen og blikktønner med mer vestlige musikkvåpen som akustisk gitar, senere el-gitar og bass. Ryktene om deres protestviser spredde seg gjennom ørkenen utover på 80-tallet, og de ble et symbol på folkets protest mot makthaverne i Mali.

Borgerkrigen tok slutt på midten av 90-tallet, og Tinariwen er nå et sentralt band i Malis musikkliv. Landet har en unik kulturell rikdom å by på, noe blant andre Blurs Damon Albarn gjorde mange oppmerksomme på med sitt vellykkede prosjekt Mali Music (2002). Et annet viktig fenomen er den unike Festival In The Desert som har vakt internasjonal begeistring siden oppstarten i 2001. I tråd med både normaliseringen i hjemlandet og populariseringen av musikkulturen er det ikke uventet at Tinariwen nå spiller inn sin nye plate både i Mali og England (med Robert Plants gitarist Justin Adams).

I innleggsheftet trekker skribent Andy Morgan tråden mellom Tinariwen og gitarister som Chuck Berry og John Lee Hooker, for å vise hvordan gitaren fortsatt er en like viktig politisk faktor i deler av verden som den var et opprørsmiddel i vesten på 50-tallet. Men med langt alvorligere bakgrunn, el-gitarlyden fra Mali ble benyttet for å skrike opp mot krig, urett og nød. Og det er gitaren som fortsatt er det viktigste instrumentet for Tinariwen. De bruker den for å spille en helt minimalistisk form for afro-blues, kjennetegnet med call and response mellom frontfigur Ibrahim Ag Alhabib og koret, og enkle rytmemønstre med klapping og slagverk. Det gir en hypnotisk virkning, og det er så man nesten blir en del av sirkelen rundt leirbålet der man kan tenke seg at disse sangene fremføres.

Det vil være en overdrivelse å si at det er voldsom variasjon mellom låtene, men noen bør likevel fremheves. ”Arawan” bringer tankene over mot MC Solaars sløye rap og ”Amidinin” virker på meg som mer arabisk-inspirert enn de andre kuttene. De beveger seg ut i dub-tempo på ”Aldechen Manin”, mens avsluttende ”Assoul” skiller seg ut med bruken av fløyte og en lang vokaldrone. På triste ”Alkhar Dessouf” brukes også fløyten foran gitaren, og underbygger stemningen i teksten:

I always feel this nostalgia
So I just leave
I always go
There where news of memories don’t reach

Tekstene er nemlig trykket både på fransk og engelsk, og de kan dermed studeres for en som ikke behersker de lokale språk. De handler ikke lenger så mye om opprør, som om dagliglivet i ørkenen:

I am a traveller in the lone desert
It’s nothing special
I can stand the wind
I can stand the thirst
And the sun

Det gir en naturlig autoritet når slike linjer fremføres av en person som Alhabib. Det er også en tilbakeskuende dreining i flere av tekstene, husk at dette synges av folk som har opplevd en nasjons sorg på kroppen, og de bærer minnene over til yngre generasjoner. Ikke minst er det et sterkt åndelig aspekt over mange av tekstene:

God is the one who can
Calm my spirit
During these years which are difficult for my brothers

En god produksjon gjør Amassakoul til en nytelse på alle måter, og det er ikke så mye sandkorn som har forvillet seg inn i denne miksen. Det er nok mulig å savne noe mer råskap over opptakene, men det er ærlig talt en liten bagatell. Amassakoul er en fantastisk og original plate, og i hvert fall for en som ikke er særlig bevandret i andre band i regionen gir den en helt spesiell opplevelse. Tinariwen er en av Afrikas største musikalske eksportvarer i disse dager. Det er det ikke vanskelig å forstå. Amassakoul er en oase for alle som befinner seg i en musikalsk ørkenvandring. Den bærer i seg kamelens gyngende gange, ørkendynenes skjønnhet og nomadenes stolte kultur, den rommer en storhet som vi her oppe i skogene vel knapt kan fatte.

Tinariwen: Aman Iman (Independiente, 2007)
I april 2007 hadde Birgitte Mandelid en kronikk i Dagbladet, med Tinariwens da helt ferske Aman Iman som utgangspunkt for en diskusjon om Orientalismen og verdensmusikken. Hun spurte hvorfor så mange vestlige anmeldere benyttet de samme karakteristikkene i sine panegyriske omtaler av denne platen. ’Når ord som kamel, sanddyne, oase og – ikke minst – det allestedsnærværende eksotisk går igjen i så mange omtaler av Aman Iman er det på sin plass å tenke over hvorfor’. Skribenten trakk for øvrig frem Howard Male i seriøse Word Magazine som et hederlig unntak: Male hadde sett seg lei på sine kollegaers stereotyper, generaliseringer og svulstige språk, og mente at ’Tinariwen har blitt en unnskyldning for kritikere for å kunne smøre på om hvordan den endeløse ørkenen og den nådeløse brennhete sola har preget sounden…’

Her bør jeg for ordens skyld få med at undertegnede gikk i samme ’felle’ med omtalen av Ammasakoul. Jeg lar Dagbladets kronikør bidra til forsøk på en oppklaring: ’Når noe faller utenfor det angloamerikanske pop/rockparadigmet, mangler ofte musikkskribenter fra Vesten referanser og begrepsapparat for å beskrive sounden ut fra seg selv. Da blir det ofte til at man heller sier noe om hva den ikke er, altså på hvilke områder den skiller seg fra det vi ikke kjenner, eller at man tyr til stereotyper som vekker assosiasjoner hos de fleste leserne.’ Som amatør selv i feltet ’musikk utenfor vesten’, kan det altså være lett å ty til klisjeer og stereotyper, og, ubevisst eller bevisst, bidra til å definere utøverne av denne musikken som ’annerledes’ og dermed redusere selve musikkens relevans. Nå er det selvsagt en veldig takknemlig oppgave å nøre opp under Tinariwens eksotiske elementer: Nomader, krigere, flyktninger – ørkenfolk og våpenbærere som dannet band i en flyktningeleir, etc.

Så hva er det som får vestlige skribenter til å stotrende utbasunere sin forståelse for og kjærlighet til oaser, ørken, sol og kameler om ikke Tinariwens universelle appell. I presseskrivet understrekes nettopp dette poenget, og videre en tilnærming til å bedre forstå ’fremmedartet” musikk i et større perspektiv enn mytene og sannhetens sammenvevde fortelling. Står det i følgeskrivet, og som Dagbladets skribent selv trekker fram som hjelp til forsøke å legge nedfelte fordommer fra seg: ’Det menneskelige, det utrolige og det episke svøpet over den ekte Tinariwen-historien trenger ikke photoshopping eller romantisk pynt. Det er en rå fortelling om en vanlig mann som mistet hjemmet og fant trøst i gitaren, som gjennom smerte og eksil fant opp en ny musikkstil som kunne uttrykke hvem han er og hvor han går. Det er ingenting mytisk eller eksotisk over det. Du finner det samme over hele verden.’


Så la kamelene ligge i fred der i solsteiken, la sanddynene vandre videre gjennom sin ørken, og åpne heller ørene til selve musikken. Utøverens bakgrunn og deres fremførelse henger naturlig nok tett sammen, men med dette som perspektiv kan det i hvert fall være mulig å styre unna de verste klisjeene.

For grunnen til at Aman Iman har fått så overstrømmende mottagelse i verdenspressen – og her hjemme – kan ikke bare være at bandet består av tidligere geriljakrigere. Det er noe utenfor deres fortelling som tiltaler, vekker assosiasjoner og som ikke minst forbløffer og griper lytterne. Autensiteten ligger i de enkle, sterke tekstene om liv og død, gjenkjennelsen i bluesriffene og call-and-respons stilen som knapper inn avstanden mellom Brownsville og Bamako, hengivenheten i den sterke og troverdige effekten de skaper med disse enkle virkemidlene.

Til nærmest hypnotisk effekt, i hovedsak fremskapt av sirkulære gitarer, vokal/kor og klapping (samt noe slagverk), representerer Tinariwen kanskje noe av urmennesket i oss, noe vi alle kan – og bør – kjenne oss igjen i, men som for mange har blitt et fjernt anliggende, noe glemt. Musikken kan være fremskapt i en omskiftelig kultur, men står rotbundet til jorden. Det er noe naturstridig og trassig over bandet som kommer til uttrykk gjennom musikk som virker å være naturgitt og spontant. Og som musikere selv fra den store ørkenen, løftes dere toner opp fra jorden og blir større enn oss mennesker. Vann er liv – for oss alle, og dette er en musikalsk oase.

Så ble det rom for et par floskler likevel.

USA/Mali: Dirtmusic: BKO (Glitterhouse, 2010)
Dirtmusic har tatt navnet sitt fra en roman av sammen navn, skrevet av den australske forfatteren Tim Winton. I denne boken beskriver hovedpersonen ’dirtmusic’ som noe som kan spilles på verandaen, front or back porch. Det forteller Chris Brokaw på den medfølgende DVDen til Dirtmusics andre fullengder. Brokaw – kjent fra Codeine og Lemonheads – er en tredel av bandet, som også består av ringrevene Chris Eckman (The Walkabouts) og australske Hugo Race (The Bad Seeds, True Spirit). Det er da også et høvelig navn for dette prosjektet, for dette er verandamusikk i ordets rette betydning: Tre voksne karer i godt selskap som jammer litt, drar noen gamle låter og hygger seg. Det som skiller BKO fra en rekke lignende foretak er de tre pakket snippesken og dro til Mali og Festival In The Desert.

Her ble de kjent med Tamikrest – et tuareg-band fra ørkenen i Mali ikke så ulike Tinariwen. Trioens front porch-etos lot seg tydeligvis lett overføre til den afrikanske ørkenbluesen. De fant hverandre i sandjamming utenfor teltene, og bestemte seg for å sammen spille inn en plate i hovedstaden Bamako. Ikke så fjernt fra Damon Albarns Mali Music – om ikke fullt så minneverdig.

Den løse stemningen fra festivalen er overført på plate. BKO ble spilt inn i løpet av noen få, hektiske dager, med hjelp fra blant andre den kvinnelige vokalisten Fatimata Oumar og Lobi Traore, fra nettopp Mali Music. Eckman, Race og Brokaw har utvist god vilje med dette prosjektet. BKO er ikke overlesset med kitchy, liksom-eksotiske elementer. Låtene farges skjønnsomt av tuaregenes musikalske tradisjon der vekslingen i vokalbruken mellom engelsk og tamashek og den lettspretne rytmiske backingen styrker låter som ikke nødvendigvis er de aller sterkeste. For mye hviler utvilsomt på formen, og uten Tamikrests vidstrakte ørkenblues ville det blitt ganske skrint. Platen preges for så vidt av en løselig jammefølelse, men etter en sterk åpning med ”Black Gravity” og en versjon av Velvets ”All Tomorrow’s Parties” som underbygger dens transeaktige effekt, er det med enkelte unntak som banjodrevne ”Unknowable” og instrumentale ”Niger Sundown”, merkbart at styrken på selve låtmaterialet ikke er av det aller ypperste.

BKO har blitt et musikalsk møte som våre tre vestlige gjester nok har vært best tjent med å være med på, men som de også dominerer i litt for stor grad. Det er godt å se at de skuer bortenfor sin egen back porch, men de har tatt med seg litt for mye ballast hjemmefra – og litt for få gode låter. Forøvrig, flott innpakning fra Glitterhouse, inkludert DVD med en kort dokumentar og musikkvideoer, samt et fint bokhefte.

Sør-Afrika: BLK JKS: Mystery (Secretly Canadian, 2009)
BLK JKS (Black Jacks) er etter denne 4-spor korte EP’en å dømme allerede en god kandidat til årets store hype, med ’sommerfestival’ skrevet i store bokstaver og en lysende fremtid glimrende i det fjerne. Det er kanskje ikke det verste som kan skje i 2010. BLK JKS har en rekke interessante kvaliteter både i musikken og sin egen historie. Det siste først: Dannet i Sør-Afrika i 2000 og platedebuterte med en titommer så nylig som i 2007. Diplo var på de kanter på den tiden og kvartetten fanget hans oppmerksomhet. Han fikk dem over til USA og SXSW, der Secret Machines’ Brandon Curtis la sin elsk på bandet.

Veien fra Johannesburg til Brooklyn kan synes lang, men musikalsk gir den full mening i dag. BLK JKS mikser sørafrikansk pop (hva vet vel jeg om det, men det høres ut som noe slikt), psykedelisk afrodub og et lettere kraut-progga driv til den genreblandende gryten som ikke minst kjennetegner smørja Brooklyn. BLK JKS har dermed like mye kommet hjem som de har reist vekk, men de har tatt med en særegen stil som forhåpentligvis vil sørge for at de flyr lett videre.

Japan: Ghost: Hypnotic Underworld (Drag City, 2004)
For et album! Hypnotic Underworld er den mest ambisiøse utgivelsen fra dette drevne japanske bandet, et 70 minutter langt sveip over psykedelia, keltisk folk, prog, krautrock og improvisert jamming egnet til å ta pusten fra noen og enhver.

Ghost er trolig best kjent her i vesten som samarbeidspartnere til Damon & Naomi, men de har en lang historie bak seg som et av sitt hjemlands ledende undergrunnsband, fra en sped start tidlig på 80-tallet platedebuterte de i 1991. Det har gått hele fem år siden deres forrige utgivelse, og kollektivet stiller denne gangen med en frisk besetning som har pakket med seg det som er av instrumenter; keyboards, fløyter, theremin, harper og tablas, for å nevne noe, og muligens noe mind benders også, for dette skal bli en lang session rundt bålet.

Det kunne raskt endt opp som en flau seanse, som en dyrking av forgangen tid og gamle storheter. Og det er ikke vanskelig å høre spor av band som Pink Floyd, Amon Düül II og The Soft Machine her, men Ghost har klart å fylle disse gamle kildene med nytt vann, Hypnotic Underworld er både et åpensinnet og fokusert album der gamle klisjéer vaskes rene med voldsom kraft og leken vilje. Det hele åpner riktignok ganske så abstrakt, med det over 20 minutter lange tittelkuttet (delt i fire partier). Uten melodi eller form starter det med noe som høres ut som en jam mellom Popul Vuh og Alice Coltrane anno 1972. Vaskende cymbaler, en ensom saksofonist og harper som drysser englestøv over tilfeldige bass-innspill gjør dette mer som en hypnotisk inngang til Ghosts underverden. Man kan bli forledet til å tro at vi har med noen minimalistiske avantgarde-freaks å gjøre, men vis litt tålmodighet og du vil snart motta din belønning i form av mer fokusert og fargesprakende materie. Overgangen er myk til del 2 (etter 13 minutter). Her faller alle de løst svevende elementene på plass, smelter sammen til ett, og slik vokser Hypnotic Underworld anført av piano, sax og el-gitar til å bli en både groovy og intens session. Med korte ”Aramaic Barbarous Dawn” introduseres dessuten vokalen i noe som nærmest er prog/hardrock før det hele rundes av med det 22 sekunder korte trommeutbruddet ”Leave The World!”.

De resterende seks sporene er mer ordinære i stil, men like originale. ”Hazy Paradise” er en cover av det nederlandske 70-talls bandet Earth & Fire og som tittelen indikerer befinner vi oss nå i en disig tilstand av paradis. Den melankolske melodien og avslappede folkpop-stemningen er befriende etter den utmattende trippen vi har vært med på innledningsvis. En avsluttende Gilmour’sk gitar bringes ikke med videre til ”Kiseichukan Nite” . Bestående av hviskende opplesning av et eller annet tekststykke i lumsk vær, med en fløyte som lokker et stykke bak og en monotont basslinje som følge stikker den seg ut som noe ganske annerledes. ”Piper” mer enn hinter mot keltisk folktradisjon, åpner som Clannad før den nærmer seg Jethro Tull i heftig orgel/fløytedriv. De keltiske prog-elementene er noe de også bringer med seg over i mer tribale ”Holy High”. 10 minutter lange ”Ganagmanag” er en jam som går i sin egen eventyrverden inntil et temposkifte kaster den videre de siste par minuttene og forhindrer oss som lytter fra å faktisk bli hypnotisert. ”Feed” er den låten jeg setter minst pris på, til tross for gitarflørt langt inn mot Pink Floyd. Den linken er enda sterkere og mer vellykket på ”Dominoes”, Syd Barretts fineste øyeblikk som soloartist. Her i en nærmest ugjenkjennelig langsom versjon der de baklengse gitarene er erstattet av fløyter og tar oss svevende ut av platen – litt mer svimlende lykkelige enn da vi svant inn i den 70 minutter tidligere.

Overdådig og pretensiøst så det holder, dette er en herlig smørje av zen og raga, øst og vest, Third Ear Band, Can og Blue Cheer, solskinn og sopptur – kort sagt, det er bare å anbefale en freak out in the hypnotic underworld!

Kina: P.K. 14: Shei Shei Shei He Shei Shei Shei (Urum, 2004)
Kinesisk rock er ikke hverdagskost her hjemme. P.K.14 (Public Kingdom 14) heter bandet som kan komme til å endre vårt syn på gigantrikets potensiale – også når det gjelder musikk. Shei Shei Shei He Shei Shei Shei er deres andre album (tittelen betyr noe sånt som ‘Enhver enhver og enhver’), deres første, Shang Lou Jiu Wang Zuo Guai ble gitt ut i 2001. Bandet har bånd til Sverige, i kretsen rundt The (International) Noise Conspiracy (de har turnert sammen i hverandres land) og gjennom produsent Henrik Oja som har produsert og gitt skiva et tight, dynamisk lydbilde.

P.K.14 er ikke ute etter å revolusjonere rocken, og spiller en form for post-punk de fleste vil dra kjensel på. Det er mulig å navnedroppe band som Joy Division, Wedding Present, Gang of Four og The Cure, også tidlig amerikansk bølgerock som Television, Talking Heads og Sonic Youth er potensielle inspirasjonskilder. Det mest originale med P.K.14 er dermed språkdrakten, musikalsk vil de kunne kategoriseres sammen med en rekke retro-fetisjister de senere årene, enten de heter Interpol eller Franz Ferdinand. Selv om geografien ikke bør utgjøre et vektig vurderingsgrunnlag, så er det likevel noe eksotisk over P.K.14 hørt med vestlige ører, og som virker til deres fordel. Dette elementet bør likevel ikke overskygge det faktum at kineserne absolutt behersker sin genre, de tilfører kanskje ikke så mye nytt, men overbeviser med kompetent og kontant spill uten å ta altfor mange særegne grep.

Shei Shei Shei… preges av en strøken utforming, der alt står på kinesisk (til og med på iTunes legger låtene seg med fremmedartede skrifttegn). Et lite innleggshefte med oversatte tekster hjelper på forståelsen. P.K.14 tilhører en ny generasjon kinesere, småbarn under studentopprøret på Den Himmelske Freds Plass, født inn i en materiell vekstperiode men spørrende til både samfunnets utvikling og om ikke direkte systemkritiske, med skeptisk blikk rettet mot makthaverne. Eksempelvis, og jeg støtter meg til den engelske oversettelsen: ’The nation is busy growing fat…’ (”Religon Lost”) og ’They say the next prosperity will be the start of happiness…’ (”The Sound”). Fremmedgjøring, sinne og emosjonell uro og sorg (blant annet grunnet den tidligere bassistens tragiske bortgang) er temaer som passer til deres kjølige, kontrollerte stil. Uttrykket til P.K.14 er dominert av rene gitarklanger, huggende rytmer og en snerrende, halvdesp vokalist i Yang Haisong som slenger ut sin vrede på troverdig måte. Fra en nærmest industriell distanse til smittende, dansbar post-punk er Shei Shei Shei… en plate som ikke bare signaliserer at kinesisk rock er på vei opp, men som også står seg godt allerede.

USA/Ecuador: Helado Negro: Awe Owe (Asthmatc Kitty, 2009)
Brooklyns etniske mangfold (nær 40% er født utenfor USA, under halvparten har engelsk som førstespråk) gjenspeiles egentlig i liten grad i (rock)bandene som strømmer ut derfra i utømmelige mengder. Av det kan man for eksempel utlede at indierock fremdeles er et uttrykk som vinner størst gjenklang hos hvit ungdom, i første rekke middelklassekids på opplagt vei inn – eller helst plutselig på vei ut – av skolesystemet og med lite bedre å ta seg til enn å jamme sammen med sine potrøykende venner fra landets forsteder. Det er også mulig å hevde at det udefinerbare Brooklyn-soundet er et resultat av en smeltedigel-faktor, der ingen spesifikke elementer får stikke fram, men vokse sammen med den iboende New Yorkske evnen til å fordøye hele verdens kulturelle input og gjøre den til sin egen. Kunne band som Yeasayer eller Vampire Weekend være avlet frem fra andre steder enn Brooklyn?

En som rendyrker både sine røtter og musikalske distinksjon i sterkere grad enn mange av sine samtidige er Roberto Carlos Lange. Foreldrene er fra Ecuador, selv ble han født i sørlige Florida i 1980. Også han har tatt pilegrimsferden til Brooklyn og New York, der han under navnet Helado Negro jobber med musikk som er preget av latinokulturen i barndom og oppvekst. Og for å sluttføre det som skulle lede frem til et slags poeng innledningsvis. Det er her, i Brooklyn, Roberto Lange finner musikere og inspirasjon som kan fargelegge hans ambisjoner. I første rekke er det snakk om et lengre samarbeid med Guillermo Scott Herren (Savath & Savales, Prefuse 73) – også en sørstatsmann med tropiske aner som har viet seg til musikk i grenselandet sør og vest, elektronikk og tradisjon. Her er også folk som vi ellers kjenner fra litt andre typer prosjekter, som den japanske slagverker Nori Tanaka, Matt Crum fra skogfolkerne Feathers og bassist Jason Ajemian fra Born Heller.

Helado Negro (svart iskrem) er altså i seg selv et blandingsprodukt, ledet av Roberto Carlos Lange på spansktalende vokal, og Awe Owe har blitt en meget delikat plate der brasiliansk tropicalia, latino-jazz, psykedelisk pop frifolk og elektronika møtes i bedagelig, småskeivt samvær. Lange har selv uttalt at Helado Negro er inspirert av Funkadelic, Arthur Russell, sør-amerikansk 60-tallspop og produksjonen til Adrian Sherwood (On-U Sound). Rist det sammen, og spis den svarte isen.

De enkelte låtene er utarbeidet fra et akustisk grunnlag, fra en loop eller en vinylsample. ”Dahum” består av en repeterende sample som kunne vært hentet fra Juana Molinas Un Dia, og Helado Negro deler også noe av den samme sfæriske stemningen til den argentinske sangeren. Selv med mer oppjagde kling-klang beats (”I Wish”, ”Awe”) opprettholdes en sval atmosfære platen gjennom. Dette er også en plate med en del gjentagende momenter og enkeltlåter uten de store ambisjonene, men sett under ett er Awe Owe en collage av impulser, musikalsk rikdom og ideer som tilhører både moderne populærkultur og mer eksotisk (for oss) tradisjonsmusikk – og den føyer seg dermed inn i en kontinuerlig rekke av spennende navn fra denne kreative huben i New York.

USA/Kambodsja: Dengue Fever: s/t (Web Of Mimicry, 2003)
Dette er en plate som fortjener mer oppmerksomhet enn den har blitt tilgodesett med her til lands. Utgitt på Mr. Bungle Trey Spruance’ egen label er Dengue Fever nemlig noe så uvanlig som en fusjon av amerikansk musikktradisjon og kambodsjansk popmusikk sunget på khmer.

Da kvintetten fra Los Angeles med medlemmer fra blant annet Radar Bros., Dieselhed og Beck, oppdaget sangerinnen Chhom Nimol fra Kambodsja sikret de seg samtidig et unikt kort på hånden. Nimol flyttet fra Phnom Penh til den store kambodsjanske enklaven i Long Beach for bare et par år siden, og snakket ikke engang engelsk da platen ble spilt inn. Hun synger derfor naturlig nok på morsmålet, og det er i første rekke hennes bakgrunn som forfører oss med både varm kjærlighet, tung sorg og melankolsk lengten til hjemlandet.

Repertoaret er i hovedsak hentet fra eller inspirert av sørøst-asiatisk 60-talls pop, og bare to av sporene er selvkomponerte. Stilmessig opererer Dengue Fever innen surfpop, lett psykedelia og eksotisk jazz, og det i en billedlig form som kunne passet som soundtrack i både Hollywood og Bollywood. Nå vet ikke jeg hvor godt du som leser dette kjenner til kambodsjansk poptradisjon, men jeg stiller i hvert fall blank på området og kan ikke uttale meg særlig om den linken. Men så er det heller ikke nødvendig med vekttall for å bli fanget av denne platen. David Ralicke drar noen herlig myke saksofonsoloer, gitarist Zac Holtzman legger på twang, mens Ethan Holtzmans fete Farfisa henger som en opiumssky over det hele. Musikalsk er dermed ikke Dengue Fever spesielt utfordrende eller nyskapende, og det spørs om min entusiasme hadde vært like stor med amerikansk språkføring. Det er det vel ingen grunn til å spekulere for mye i, til det er denne platen et eneste langt perlekjede av uptempo låter man kan groove til (”Lost In Laos”, ”I’m Sixteen”) mens de flotte balladene har noe usigelig vakkert over seg, som toner fra en svunnen tid (”22 Nights”, ”Flowers”). Begge deler er like tiltalende, vevert og lekent fungerer denne platen som en umiddelbar kur etter at du har blitt smittet av tropisk denguefeber.
Bjørn Hammershaug

Castanets: Night Falls Over San Diego

Hjernen bak San Diegos Castanets heter Raymond Raposa. Under sitt artistnavn har han siden midt på 2000-tallet gitt oss noen eminente utbroderinger innen depressiv country og spooky folk.

Cathedral (Asthmatic Kitty, 2004)
Kastanjatt
Cathedral er, noe enkelt fortalt, en plate som vektlegger både tradisjonell country/visebasert tristesse, avantfolk og lo-fi indiepop. Den er delvis innspilt under enkle forhold i en hytte i California, men tilsatt rikelig med ymse lydkilder, som enten understreker de spartanske forholdene, eller gjør sitt beste for å skjule dem. Peisknitringen mangler, men øde land, indre som ytre, stille netter, intime og gysende fortellinger er høyst tilstede.

Vekslingen mellom struktur og frihet kan illustreres med ”You Are The Blood”, en duett med Brigit Decook (som preger mange av låtene med sin nydelige stemme), hvor forsiktige blåsere og mer frittgående bruk av rasling og slagverk avløser hverandre i en slags harmoni. På ”No Light To Be Found” og ”Three Days, Four Nights” finner Castanets en hul, kjelleraktig krysning mellom Leonard Cohen og Will Oldham som gnager seg langt inn i beinmargen. Igjen er det denne vekslingen mellom pedal steel/munnspill og en friere bruk av diverse rytmeinstrumenter som gir Castanets særpreg.

Raposa henfaller sjelden til en helt ensidig singer/songwriter-stil, det nærmeste må da være ”As You Do”, men også her bobler det frem noen idéer, og enten det er med synth, trekkspill eller klokkespill, skapes mer variert kulør enn på den gjengse folkplate. Det mest country-baserte sporet heter ”We Are The Wreckage”, men også her får steelgitaren kompani av blant annet blåsere og klokkespill, og de psykedeliske vibrasjonene er aldri langt unna. Med seg på sin debutplate har Raymond Raposa hjelp fra noen av de fineste artistene i hjembyen, folk med erfaring fra band som Tristeza, Black Heart Procession og Pinback. Det er lett å se for seg de mange musikerne stå i ring rundt mikrofonen, tre frem sammen med Raposa etter tur med frie tøyler til å gjøre som de ønsker.

Cathedral er en solid debut, noe uferdig og prøvende må jeg si at den er, preget av enkelte halvferdige skisser som kunne vært tjent med ytterligere bearbeiding. Til gjengjeld er den umiddelbare og organiske effekten godt ivaretatt. Den biter seg fast, og jeg tror ikke den vil slippe taket med det første.

In The Vines (Asthmatic Kitty, 2007)
Storbyserenader
Gode plater kommer gjerne fra vonde opplevelser, og denne er intet unntak. Midt i prosessen, og visstnok på tampen av det som ellers ikke hadde vært noe strålende år for Raymond Raposa, ble han pistolranet av maskerte hoodlums utenfor hjemmet sitt i Brooklyn og fratatt alt av verdisaker. Rystet vendte han etter hvert tilbake til studio for å fullføre det han hadde begynt på der. Med den ublide opplevelsen i bakhodet kunne Raposa fullføre Castanets’ tredje plate som merksnodig nok skulle basere seg på hindu-fabelen ’The well of life’, om å være fanget i en skjebne styrt av truslene som henger over våre liv. Det er en mørk, skjebnetung historie som passer godt til Castanets’ tungladde uttrykk. Til å utforme dette har han med seg et stjernelag av gjester; Sufjan Stevens, Jana Hunter, Viking Moses og Matthew Houck (Phosphorescent) er blant de involverte. De overstyrer uansett aldri hovedpersonen i særlig grad. Som alltid når det arbeides så pass grundig med tekstene, kunne det vært ønskelig med et teksthefte inkludert – men det er det ikke gjort plass til på denne ellers så fine utgivelsen.

In The Vines skriker ikke på vår oppmerksomhet. Her er færre av utbruddene som Castanets har antydet tidligere, ei heller de varmende melodiene som har myknet inntrykket på foregående utgivelser. De beveger seg ned i mørket og inn i ensomheten. Det er ikke dermed sagt at dette er musikk fritatt for alt håp eller som unngår det minste solgløtt. ”Sway” med sin nydelige duett, de oppløftende hornene på ”The Night Is When You Can Not See” og countryballaden ”This Is The Early Game” er alle buffersoner mot de mest spartanske stykkene. For det er mye knokkeltrommer og dunkelt gitarspill; langsomme asfaltballader fra en lengtende cowboy: ’Annie, you have my heart/But the city has my flesh’ som han synger på det huskende lofi-westernsporet ”Westbound, Blue” – et av de få forsøkene på å komponere en klar melodi.

Og bra er det, for det er på de mest gnagende låtene Raposa får kroppshårene til å reise seg. Åpningssporet ”Rain Will Come” er et godt eksempel, der miksen av gotisk folk og moderne støy kolliderer på mykt vis. ’So night will call/and I will go/So it’s going to be sad and it’s going to be long’ lover han innledningsvis, og med det føres vi inn i dette andre Amerika, det mytiske, rastløse, rotløse og endeløse Amerika. Det landet som fremdeles ikke er oppdaget og temmet, landet på den andre siden, dit søker Raymond Raposa. Det leder ham ut på en drømmeaktig reise som David Lynch gjerne kunne filmatisert, og som til slutt egentlig ikke har ført noe sted. Alt er kanskje en illusjon, men bildene som tatt underveis har brent seg fast ’I was ready to settle down’ sier han; Florida, Northern California, Barcelona, Brighton, England: ’So we’ll sail north, south, east and west / Just there over the sail and over the nails…’

Texas Rose, The Thaw & The Beasts (2009)
A black heart procession
Han har vært med oss en stund nå, Raymond Raposa. Skjegget vokser villere og hattebremmen blir bare bredere hos denne moderne hobo fra California. Texas Rose, The Thaw & The Beasts befester ytterligere hans posisjon som spydspiss for den slags svartsinn – og den peker fremover mot nye kapitler i hans historie.

Omslaget hilser oss velkommen med tett skog. Dette bildet er ikke ment for å stenge oss ute, men er kanskje heller et signal om at Raposa for alvor er på vei inn i bushen, mot røttene, for å finne gamlekara; Willie, Merle & Co. Strukturelt sett kan mye av materialet nemlig relateres til the good old boys, men i kjent stil legger han tempoet ned i kjelleren og setter sin egen skjelvne signatur på det hele. Det blir ikke akkurat noe hitmateriale av sånt, men du verden for en stemning han klarer å frembringe, der rustikk country støter på forstyrret uro og spartansk ensomhet. Til å dele sorgene har han med seg bra støtte i blant andre DM Stith, Jason Crane fra Rocket From The Crypt og Pall Jenkins fra sterkt relaterte Black Heart Procession. De bidrar til å skape godlyd over hele fjøla, og dette er Castenets’ mest vellydende hittil, preget av å faktisk være produsert (av Rafter Roberts).

Hele platen duver i steelgitarer, kosmiske tangenter og Raposas lett gjenkjennbare intime knirkerøst. Med det insisterende åpningskuttet Rose markeres stemningen. I bånn ligger en ganske streit countrytrall, spisset med gospelkor, klapping og litt blås dras tankene både mot Green On Red anno Killer Inside Me og Willie Nelson rundt Red Headed Stranger, mens Raposa selv er ’swinging drunk here on the porches without you, singing for you in the distances alone….’ Nydelig.

Castanets har kvaliteter til å dvele over låtene i 5-6 minutter, slik som på nevnte ”Rose”, men underkommuniserer egen styrke på Texas Rose… 39 minutter og flere låter på rundt et par minutter er å nedvurdere de potensielt episke kvalitetene som ligger her – selv om flyten er nær sammenhengende. Stilbrudd kommer med ”Worn From The Fight (With Fireworks)” og ”No Trouble” med sine tunge beats og David Lynch-lignende twang. Jeg skulle gjerne hørt disse strukket ytterligere og utnyttet enda bedre. Men så har vi ”Dance, Dance”, en seks minutters fortelling der Raposa fullbyrder sine visjoner: ’I packed up what was left of my shit in one bag and heads east…’ mens ’even the good neighbors kids they seemed more vicious than charming’. Dette er musikk skapt av et oppskåret hjerte.

Dette kan like gjerne være Raymond Raposas definitive enkeltutgivelse. Han inviterer oss inn i skogen, jeg blir med.
Bjørn Hammershaug

Sufjan Stevens: Greetings From Michigan – The Great Lake State (Asthmatic Kitty, 2003)

A song to thee, fair State of mine,
Michigan, my Michigan;
But greater song than this is thine,
Michigan, my Michigan;
The whisper of the forest tree,
The thunder of the inland sea;
Unite in one grand symphony
Of Michigan, my Michigan

Slik lyder første stolte vers av Michigans offisielle sang. Nå har staten blitt tilegnet en hel plate, med oppdatert innhold og en bittersøt kjærlighetserklæring som går noe på tvers av Douglas Mallochs kraftpatriotiske linjer.

Jeg er litt svak for ambisiøse prosjekter, men Sufjan Stevens tar kaka med sin plan om å lage 50 plater med utgangspunkt i USAs delstater. Fleip eller fakta, hva er vel mer naturlig enn å ta fatt med hjemstaten Michigan? Det er et mildt sagt overmodig prosjekt denne eksentrikeren har gitt seg i kast med, men Greetings From Michigan – The Great Lake State viser at han har potensiale til å lykkes.

Stevens er en misunnelsesverdig kreativ herre; multi-instrumentalist (han trakterer ca. 25 stykker) og utdannet musiker som nå bor i NYC. Startet selskapet Asthmatic Kitty hjemme i Holland, Michigan sammen med sin stefar, og fyller ellers tiden som grafisk designer og forfatter. Han suger til seg inspirasjon fra et vidt spenn av artister, som Prince, Bela Bartok og John Fahey, og har allerede et par varierte world/electronica-album bak seg. Stevens spilte første gang i Norge på den kristne DP Festivalen i Blaker i 2001, og kan ellers knyttes opp til samarbeid med Marzuki (et folkband fra Michigan), Soul-Junk, Danielson Famile og Half-Handed Cloud. På Greetings From Michigan har han fått hjelp fra nettopp John Ringhofer (Half-Handed Cloud) og noen søsken fra kjernefamilien Smith (The Danielson Famile). Resultatet har blitt 15 varierte popperler der han har lagt vekk elektronikken til fordel for en bukett av blåsere, strykere, fløyter, strenger, bjeller, klokkespill og what not.

Sufjan Stevens styrer det hele på en imponerende delikat og gjennomtenkt måte. Her er elementer av både post-rock, easy listening og kammerpop, men også hjerteskjærende pianoballader og folkviser med banjo og orgel. Med sine bløte hviskestemme og øre for storslagne arrangementer og gode popmelodier kan Greetings From Michigan gjerne assosieres med nevnte artister, men også Lambchop, Pernice Brothers, Neutral Milk Hotel og Stereolab. Venner av slike band bør være de første til å omfavne Stevens, men hans visjonære holdning gjør det vanskelig å plassere musikken inn i en simpel bås.

Det er heller ikke lett å pelle ut enkeltlåter på denne rikt sammensatte platen. Jeg kan riktignok styre min begeistring for de mest voldsomme øyeblikkene av dramatisk “cocktail-pop” (”All Good Naysayers…”, ”Alanson”, ”Crooked River”). De gir i hvert fall platen variasjon og fremhever dessuten noe av Sufjan Stevens’ blomstrende kreativitet. Behagelige og langsomme visefolk-låter som ”For The Widows In Paradise”, ”Romulus” og ”Sleeping Bear” kan med fordel trekkes fram som lyden av en perfekt skyfri himmel. Det gjelder også særlig de Neil Young-hviskende hymnene ”Oh God, Where Are You Now?” og ”Vito’s Ordination Song”, som er som en gløtt gjennom perleporten. Også på disse mer sparsommelige balladene drysser Stevens på med lekker instrumentering, det være seg obo, banjo eller et klokkespill som triller nett forbi, og som får Michigan til å bli en kontinuerlig oppdagelsesferd.

The Great Lake State kjennes ikke bare for sin imponerende natur og verdenskjente bilindustri, men også for belastede områder i Detroit og Flint (som ble glimrende portrettert av Michael Moore i dokumentaren Roger & Me). Selv om omslaget her presenterer postkortversjonen av staten, er innholdet mer i samsvar med Moores filmer. Nå er ikke Stevens riktig så politisk, men med låttitler som ”Flint (For The Unemployed and Underpaid)” og ”Detroit, Lift Up Your Weary Head” gir han visse signaler. Titlene er forøvrig storslagne så det holder, og tekstene som skjuler seg bak kan knyttes både til staten og Stevens tro. Vår mann Sufjan skriver meget gode historier, som tross stedsfestingen er skrevet med en personlig vinkling som gir låtene allmenn gyldighet. Han benytter Michigan mer som ramme, eller bakgrunn for sine hverdagslige skråblikk.

Når Sufjan Stevens ramser opp statlige særtrekk som Henry Ford, Windsor Park, Saginaw, Wolverine, Pontiac og innleder med linjen “Once a great place, now a prison” er det egentlig bare på tide å bytte ut den gamle statssangen:

Thou rich in wealth makes a State,
Michigan, my Michigan;
Thou great in things that make us great,
Michigan, my Michigan;
Our loyal voices sound thy claim
Upon the golden roll of fame
Our loyal hands shall write the name
Of Michigan, my Michigan

Bjørn Hammershaug

Først publisert 28.06.03