Instrumental post-rock er vel ikke lenger den mest overraskende betegnelsen å klebe til et band, men Tulsa Drone har både nerven og bredden som ofte er mangelvare, og ikke minst et lydbilde som skiller seg fra hopen. Det skyldes i første rekke Peter Neff og hans ringende toner fra en basshammer dulcimer – eller hakkebrett på norsk. Det slagverkbaserte strengeinstrumentet gir musikken en ekstra dimensjon, og graver etter røtter som strekker seg fra Persia til West Virgina. No Wake er som en filmatisk reise fra 1001 Natt til Sergio Leone, med Ennio Morricone og Henry Mancini som lydskulptører. Fylt av en vibrerende, urolig stemning, rolig og kaldt, men samtidig foruroligende og glødende.

Det er hovedsakelig Neffs hakkebrett som gir Tulsa Drone særpreg. Den klirrende risleklangen fra de 34 strengene er bandets bumerke, men bruken blir ikke for dominerende og fungerer godt i dette formatet. Det er selvsagt mye takket være bandets tre andre lydhøre og drevne medlemmer. Alle har erfaring fra Richmonds levende avantgarde-scene. Her trakterer de trommer, bass og gitar, og sørger ikke bare for å gi Neff rammer, men også for at Tulsa Drone virker som en tett og velsmurt enhet.

Variasjonen i uttrykket er relativt stort; mørk Shadows-musikk, mektig western-twang, ensom surf, metalliske trusler og ikke minst melankolsk maricahi i ”Honcho Toro” og ”The Devil Changing Colors”. Begge fylles med Paul Watsons smukke kornettfanfarer som ytterligere fester låtene til stor himmel og tørr grunn. Sistnevntes behagelige bølgeskvulp leder tankene endog mot bløtere elementer og er en aldeles fabelaktig solnedgang på altfor raske ni minutter. Disse to kuttene står for meg som de flotteste øyeblikkene her, sammen med motoriske ”Vendetta”. Mer abstrakte, eller lydmalende melodier (”D-A-F”, tittelkuttet) gir platen et mer ubestemmelig uttrykk. Selv om kvaliteten daler ørlite mot slutten med noe mer retningsløse spor så er No Wake i det store og hele en plate som bør og kan nytes i sin helhet før solen står opp.
Bjørn Hammershaug