I 1990 satt jeg på gutterommet hjemme omgitt av en raskt voksende LP-samling, opptakskassetter og med hockeysveis. 10 år senere var jeg en clean cut samfunnsborger med leilighet, fast arbe’ og omringet av et firesifret antall CD’er. Jeg kunne på få minutter søke opp all verdens artister på AltaVista og snuste såvidt på dette med Napster. Det sier seg selv at 90-åra innebar store omveltninger, som det viktigste og mest formative tiåret i mitt musikalske liv, som omfattet både ungdom, studietid og voksenliv.
Det musikalske 90-tallet startet egentlig ikke før med Nevermind (Nirvana) og Spiderland (Slint) som begge kom i 1991, to plater som på hvert sitt vis banet veien for en ny tid. Førstnevnte åpnet slusene for en alternativ flodbølge, mens Slint bidro til å trekke rocken inn i nye, og mer spennende retninger. Alternativ/indie ble et etablert mainstream begrep, og fostret mange favoritter som hadde storhetstiden sin på 90-tallet: Pavement, Built to Spill, Modest Mouse og The Flaming Lips, størrelser som Sonic Youth og Dinosaur Jr. gikk fra undergrunn til overgrunn uten at de mistet sitt momentum. Ellers er denne lista nærmeste fri for ‘alternativ rock’ enten de tilhørte nu-metal eller post-grunge. Det var jo nok annet spennende å ta tak i.
Post-rocken og artister som Slint, Mogwai og Tortoise søkte nye måter å omformulere rockens etablerte paradigme, og med Chicago, Montreal og Glasgow som sentrum, og plateselskap som Kranky og Constellation som budbringere, kom det mye spennende musikk for den åpne lytter. Med base i California ble også skatepunk allemannseie, og Bad Religion, NOFX og Pennywise hadde alle sine fineste øyeblikk i dette tiåret. Fra de britiske øyer ble shoegaze en yndet uttrykksform, med eksempelvis My Bloody Valentine og Slowdive, mens Britpopen var på høyden med band som Blur og Pulp (med) og Oasis (ikke med). På hjemmefronten er selvsagt Motorpsycho godt representert, det samme gjelder Turbonegro, deLillos, Jokke og noen til.
Det skjedde selvsagt mye også utenfor rock med gitar. Trip-hop var en kortvarig greie som etterlatte seg kvalitetsalbum fra bl.a. Portishead og Massive Attack, hip-hop’en hadde en gullalder, selv om det med noen få unntak (Beastie Boys, Nas, A Tribe Called Quest) ikke reflekteres altfor sterkt her. Den elektroniske musikken muterte i stadig nye retninger, både i form av det mer komplekse og arty og ren dansemusikk (jeg danset ikke).
Men – det avsløres igjen at det er en stor overvekt av amerikansk rock som har gått mellom disse ørene. Og for en herlig epoke som skjenket oss (meg) eviggrønne favoritter som Low, Karate, salige The God Machine, Will Oldham og alle hans prosjekter, Lambchop, Calexico, Ween, Smog, The Sea and Cake… Yes, I Love the 90s.
Det ble veldig trangt om plassen på denne lista. De 10 første er alltid verst (og de 10 siste), men dette er uansett et tappert forsøk på å oppsummere mitt 90-tallet gjennom 200 favorittplater og med maks to utgivelser pr. artist (som ekskluderte en hel haug med åpenbare favoritter). De aller fleste ble oppdaget da de var helt ferske, og gjenspeiler tiden de ble hørt i, noe som går ut over opplagt sterke 90-tallsartister og –plater som jeg ikke hørte så mye på da, eller ikke har hørt nok på i ettertid til at de forsvarte en plass. Jeff Buckley, Björk, Pantera, Mayhem, Liz Phair, Sugar, Rage Against the Machine, Magnetic Fields, Arrested Development, Tori Amos, Boo Radleys, Tool, DJ Shadow og en drøss andre av tiårets presumptivt høyeste topper har falt ut i et forsøk på å reflektere på mest mulig ærlig vis det som er mitt 90-tall.
Så tilbake til Topp 10. Nesten alle de 100 første kivet om en plass, og lista er selvsagt ikke hamret i stein. Jeg endte med en Topp 200 med de skivene som har betydd mest for meg. Jeg hadde lenge Slint og banebrytende Spiderland helt øverst, men landet til slutt på Nevermind. Ingen stor bombe for noen vil jeg mene, men det vil for alltid være den store 90-tallsplata for meg. Nevermind markerte ikke bare en ny epoke, den er også et endelig farvel med 80-tallet. Og det er et fantastisk bra album. Nedover på lista er det rom for mange kjente artister, men jeg håper og tror det personlige aspektet også vil skinne gjennom, og være en potensiell kime til nye oppdagelser for den som gidder å bruke tid på slikt. Here goes 90-tallet topp 200:
Jeg kan gjerne kjøre nostalgitripper tilbake til 60- og 70-tallet, men har knapt med førstehåndserfaring fra den tiden selv. Store deler av 80-årene står også igjen som en vag periode musikalsk sett. Så det er egentlig 90-tallet som er mitt første hele tiår som bevisst musikktype.
Ved første, raske blikk kan omslaget minne om en eller annen tettpakket klynge med hvitkalkete hus som strekker seg ned mot Middelhavet og dypper tærne i vannet.
Når det snør så kraftig inni deg at hele kroppen blir rimfrossen, og du er ute av stand til å bevege deg, snakke eller tenke – ja, da trengs noe oppvarmende popmusikk som kan tine opp sjelen og pleie legemet med milde toner. Den beste helbrederen på slike dager heter Archer Prewitt.
The Big Beast 