#56: Sam Prekop: Who’s Your New Professor (Thrill Jockey, 2005)

Ved første, raske blikk kan omslaget minne om en eller annen tettpakket klynge med hvitkalkete hus som strekker seg ned mot Middelhavet og dypper tærne i vannet.

Ved første, raske lytt kan innholdet virke forgjengelig og distansert. Musiker, maler og fotograf Sam Prekop har tjenestegjort i det milde Chicago-bandet The Sea And Cake i en årrekke, og de avrundede kantene og det myke uttrykket hans er ikke laget for å skremme noen.

Ved nærmere ettersyn består omslaget av sammenklipte bokstaver, i en kodeform som Russell Crowe sikkert kan knekke raskere enn meg. Den fragmenterte uorden står i kontrast til det rolige skogsbildet inne i omslaget – en detalj som ikke er helt uvesentlig for innholdet på Prekops andre soloplate: Det abstrakte/moderne henger sammen med det konkrete/tidløse her hvor grensene mellom hvit manns soul, softpop, laidback jazz og sløy post-rock er diffuse. Archer Prewitt, Prekops faste makker, leverte en strålende soloplate med Wilderness, skjønt hans musikk er tegnet med rettere linjer. Det er Prekop som i første rekke bærer bossarytmene, jazz-innflytelsen, den omfavnende, coole stemmen, duften av sommer; der Prewitt er mars, er Prekop mai.

Som soloartist virker Prekop om mulig enda mer avslappet. Selv om det er noe ettertenksomt, eller nostalgisk, over stemningen han bringer til torgs, så er det ikke noe ensomt over hans soloplate. Prewitt bidrar litt her også, tortoisene John McEntire og Rob Mazurek er med, Chad Taylor fra Chicago Underground og Josh Abrams (Town & Country) likeså. Til sammen har disse vært involvert i omtrent 600 plater, og de vet hva de holder på med. Kanskje derfor Prekop denne gangen ikke hadde skrevet låtene ferdig på forhånd, men bestemte at musikerne selv skulle jobbe frem tekstens kledning. Dette er artister som kjenner hverandre godt og har ørene og følelsene på rett sted. De nærmer seg materialet med omhu, og spiller uanstrengt, lett.

Prekop var bestemt på å dreie musikken inn mot nye horisonter denne gang, noe vekk fra de karibiske strendene som har vært rytmefundament tidligere. Den bebudede kursendringen er ikke veldig kraftig, men det kan nok være riktig å si at bossa-elementene har blitt tonet noe ned, mens det florlette draget som holder låtene akkurat over bakkenivå har blitt enda klarere. Men det er ikke noe fremmed over Who’s Your New Professor. Det er ingen skarpe kanter å gripe tak i her. Det er ikke et grovt underlag man kan sette seg på. Men det er heller ikke noe motstandsløst eller såpeglatt over materien. Det er noe av dette uhåndgripelige luftige som gjør at Prekop er en artist det er lett å komme tilbake til. Bak de tilsynelatende lett svaiende låtene finnes en detaljrikdom som gjør at platen ikke bare egner seg som parkmusikk, men også til fortrolig lytting. Det er likevel ikke det viktigste. Låtene er liksom uten binding, uten forankring, og kan forsvinne videre opp i luften, drive opp mot skyene, forsvinner kanskje til og med et øyeblikk, men vender alltid tilbake når du ønsker det. Denne løse stilen er faktisk Prekops styrke. Dette er ikke musikk man absolutt må trenge inn i, det er ikke alltid nødvendig å gjøre annet enn å ta av seg på beina, senke skuldrene og la seg drive med i 40 minutter.

Sam Prekop evner å gi deg hjemlengsel etter steder du aldri har vært: Nassau. Porto. Santa Cruz. Steder der man kan tusle mellom hvitkalkete hus og kjenne brisen fra havet, eller bare ligge dorskt under en parasoll og høre bølgene vaske inn mot stranden i takt med musikken du hører et sted i det fjerne.
Bjørn Hammershaug

#57: Archer Prewitt: Wilderness (Thrill Jockey, 2005)

Når det snør så kraftig inni deg at hele kroppen blir rimfrossen, og du er ute av stand til å bevege deg, snakke eller tenke – ja, da trengs noe oppvarmende popmusikk som kan tine opp sjelen og pleie legemet med milde toner. Den beste helbrederen på slike dager heter Archer Prewitt.

Kort bio: Prewitt har bakgrunn fra lounge/kitch-prosjektet The Coctails, dro til Chicago og dannet sammen med vokalist Sam Prekop, trommis John McEntire (Tortoise) og bassist Eric Claridge en av vår tids mest delikate popband og et av post-rockens nøkkelnavn: The Sea And Cake. I tillegg har han pleiet både sin egen tegne- og solokarriere. Alle platene hans (ja, egentlig det meste han har vært involvert i) tør anbefales. 42 år gammel er denne kunstneriske supermannen på topp både som låtskriver/arrangør, tegner og alt-mulig instrumentalist. Han gjør det meste selv, men har her fått god hjelp fra sine venner fra The Coctails, fiolinist Susan Vøelz, cellist Fred Lonberg-Holm og andre. Resultatet har blitt en plate spekket av tidløs popmusikk. Vennlig og lett uten å være tannløs, en stimulerende vemodstime som er mer komfortabel enn en ’downer’. Mørket som ligger over platen (som farens død) blir aldri altoverskyggende. Det er en naturlig lett stemning som dominerer Wilderness, til tross for de gjennomgående alvorlige tekstene.

Basisen er mer akustisk enn på hans foregående soloalbum, orkestreringen er skjønnsomt vevd inn i porsjonerte doser. Det betyr mindre post-rock og fokus på mer akustiske viser. Det luftige jazz/bossa-preget til moderbandet har blitt erstattet av et mer modent singer/songwriter-uttrykk som er basert på 70-talls softrock og klassisk popsnekkeri, som de hardeste tilhengerne av mer futuristiske Sea And Cake sikkert kan finne en smule forutsigbar. Tenk igjen, tenk Burt Bacharach, Paul McCartney, Elvis Costello og Gram Parsons. Vidunderlig arrangert og avslappet framført er det i hvert fall, og med en uanstrengt flyt og melodisk evne. Archer Prewitt skriver låter som lever sitt eget liv, som gjerne strømmer fritt uten vers/refreng oppbygning. Det kan ta litt tid før de setter seg, men det har ingen hast. For det er alltid en nytelse å følge ham på veien.

Wilderness dyrker en plates helhet, men hver låt har blitt tilsatt et eget krydder. Det kan være den alltid vennlige klangen av klokkespill, et Neil Young’sk munnspill, en steel gitar som smyger innom, duvende orgel eller imøtekommende la-la-la koring – det er øyeblikk hvor Prewitt oppnår en følelse av at alle elementene smelter sammen, og skaper en tilstand som gjør lytteren mo i knærne og slapp i fisken. Et eksempel er en nydelig passasje på ”Go Away” der munnspill møter et klokkespill, før låten fraktes videre i armene på strykerseksjonen og Prewitts vokal flyter befriende inn. En annen er ”Think Again”, som jeg for tiden har en pågående diskusjon med meg selv om dette er årets vakreste låt. Så langt har jeg ikke funnet noen gode motargumenter, den må i så fall konkurrere med ”Go Away” eller ”Without You” fra samme plate. Selv kan jeg egentlig bare styre begeistringen for oppstemte ”Cheap Rhyme”, crescendoet på ”Without You” og noe håndklapping og koring som blir i overkant leirskole. Men som sagt, det er ikke mye å grine på nesen av her.

Wilderness er en plate for alle årstider. Den fanger vårens første sildrende drypp av håp, den er sommerens sorgløse solvarme, høstens fargerike melankoli, vinterens lune skjød.
Bjørn Hammershaug