The Residents: Petting Zoo (Euroralph, 2002)

Av alle verdens merkelige artister stiller The Residents i en helt egen klasse. Med sine øyeformede dykkerklokker og andre merkelige masker, aparte sceneopptredener og tidvis vanskelig tilgjengelige musikkform har de vært til konstant glede og undring for en hel verden siden 1972. Det anonyme og genreløse bandet (fra Shreveport, Louisiana) markere sine 30 første år med nyutgivelser av en del eldre stoff, en DVD-utgivelse (Icky Flix), samt samleplaten Petting Zoo.

Formålet med denne er å pelle sammen de mest lyttervennlige sporene fra deres brokete karriere til en ørevennlig enhet. Det er i og for seg en god ide med tanke på å lokke nye fans inn i deres obskure verden, samt at det setter fokus på det lett glemte faktum at de også skriver gode låter. Men det er også noe umulig over dette prosjektet. Alle som kjenner det minste til The Residents vet at det kan by på problemer å skrape ut 20 “hits” fra deres plater. En annen faktor er at låtene både har blitt kuttet noe ned for å passe inn her, og at de dessuten er tatt ut av sin opprinnelige sammenheng, noe som gjør platen litt stykkevis og delt. Nåvel, slik surmuling til side, dette er selvfølgelig en svært artig utgivelse, variert og variabel som den er både i kvalitet og form.

Innrømmelse: Mitt forhold til The Residents begrenser seg til noen av deres eldre album, blant annet glimrende Eskimo (1979), og ikke minst en liveopptreden på Operaen en gang på 80-tallet som har brent seg fast på netthinnen, og på en utslitt videokassett. Dette var med andre ord på den tiden da NRK fortsatt hadde vett nok til å sende ting som ikke var ment å skulle fenge alle og enhver hele tiden, og statskanalen kunne finne på å sende tsjekkisk filmkunst, teater – eller en hel konsert med The Residents. Konserten var ikke bare rar og snål og merkelig (det var den også), det var også en seanse preget av dyptgående sans for det abstrakte og teatralske, der det realistiske og surrealistiske smeltet sammen til en egen musikalsk verden. Dessuten var framførelsen av ypperste klasse (dette var mens gitarist og bi-medlem Snakefinger, den eneste personen tilknyttet bandet med kjent identitet, fortsatt var i live). Selv om latteren hele tiden satt løst den gang, viste det seg at det var de musikalske kvalitetene som hele tiden fikk meg til å se opptaket igjen – og igjen.

Derfor skulle jeg være midt i målgruppen for Petting Zoo, noe uerfaren, ganske interessert og med et ellers korrumpert og åpent sinn forårsaket av tilbakevendende mareritt med dresskledde kulehode-menn pustende tungt og gråtkvalt inn i mikrofonen, mens groteske maskemenn veiver vilt med lamper rundtomkring overalt i skyggene.

Petting Zoo er i hvert fall samlet sammen fra tretten av bandets godt over tretti utgivelser. Det som umiddelbart er slående etter noen omganger med Petting Zoo er deres relativt kompromissløse holdning til mainstream uttrykksformer. Debutalbumet Meet The Residents (1974) var en skrudd sammenblanding av en bred platesamling, filmsamples, kunstrock, The Beatles og gudene-vet-hva, og etablerte raskt bandet i en krets som også kunne finne på å dyrke Beefheart, Zappa og andre aparte artister. Selv om utdragene fra deres siste plate, Demons Dance Alone (2002), viser et orkester som har utviklet seg mye, er den tilsynelatende galskapen fortsatt en viktig kreativ kraft for dette bandet – om enn i noe mer vennlige former.

Slik er inntrykket ettersom vi graver oss tilbake i historien – platen går nemlig kronologisk baklengs, og ikke uten grunn er det vel plukket flest spor fra de siste ti årene. Her møter vi The Residents i mange fasonger. Konvensjonelle låter (”Hanging By His Hair”, fra Roadworms, 2000, coole ”The Sour Song”, fra Our Finest Flowers, 1992), Tom Waits-crooning (”Fire Fall”, fra Wormwood, 1999), tegneseriemusikk fra Freak Show (1990) og selvfølgelig en låt fra The Commercial Album (1980) som bestod av 40 ett-minutter lange ’låter’.

Selv om The Residents av og til kan vippe over i det litt for voldsomme og teatralske følges platens intensjoner hele veien, og Petting Zoo har blitt en veldig fin døråpner for den som er interessert i å lære mer om dette bandet, eller for den som ønsker å holde seg orientert om et av det 20. århundrets viktigste orkester. Når denne er konsumert er det bare å begynne å grave videre. Det er ingen grenser for hva The Residents har begått opp gjennom årene.

Hva ellers kan man si? The Residents har beholdt sin anonymitet. De gir aldri intervjuer. Artister fra Nomeansno og Butthole Surfers til Ween, John Zorn og Pere Ubu har alle en slags gjeld til dem. Noen mener dette er The Beatles med masker. De spilte punk før punken kom. De samplet og kuttet og fikset før noen andre. I 30 år har de fulgt sitt credo ’amusing the muses, confusing the masses’. Jeg har fortsatt mareritt om dem.

Bjørn Hammershaug
(Først publisert på groove.no, 04.08.02)

Orchestra Baobab: Pirates Choice (World Circuit, 2001)

Musikerne i legendariske Orchestra Baobab har røtter helt tilbake til Star Band De Dakar; Senegals store band på 60-tallet, som oppstod som et direkte resultat av frigjøringsfeiringen i landet. Orchestra Baobab tok navnet sitt fra klubben Baobab i Dakar, der de spilte på åpningskonserten en fredag kveld i 1970. Tolv suksessrike år senere var bandet oppløst, samme år som Youssou N’Dour (med bakgrunn fra Star Band) trådde fram som den nye frontfiguren i Senegals musikkliv. Mens N’Dour ble mer vestlig og kommersielt orientert, er båndene mellom de to åpenbare (sjekk for eksempel ”Werente Serigne”). Pirates Choice var opprinnelig en kassettutgivelse innspilt i 1982, som syv år senere ble utgitt i en forkortet vinylutgave i Frankrike. Denne praktfulle utgivelsen er nå for første gang tilgjengelig i sin fulle lengde og som delikat utført remaster på CD.

Det er vanskelig å høre Orchestra Baobab uten å skue mot Havana, og eksempelvis Ruben Gonzales og Buena Vista Social Club. Havnebyen Dakar var allerede fra 40-tallet en av Afrikas viktigste inngangsporter for cubansk musikk. Orchestra Baobab er naturligvis preget av dette. På tilbakelent vis fletter de rumba og salsa sammen med ulike senegalesiske tradisjoner og skapte en frodig afro-cubansk musikkform. Vokalist Rudolphe Gomis fra Guinea-Bissau, er blitt kreditert for å bringe de spansk/portugisiske elementene inn i musikken. Gitaristene Barthélémy Attisso fra Togo og Latfi Benjeloum med bakgrunn fra Marokko brakte inn elementer herfra, så dette er med andre ord en kulturell og musikalsk smeltedigel.

De eminente musikerne må ha vært i et usedvanlig godt lune på denne jammen, som skal være spilt inn direkte på en to-spors opptaker, uten videre produksjon eller remikser. I motsetning til europeisk ordenstradisjon er strukturen i mye afrikansk musikk løsere og mer impulsiv, også på Pirates Choice skapes det rom for improvisasjon og dialog mellom musikerne. På denne innspillingen veksler dialogen mellom solistene på gitar og saksofon og fire vokalister, mens perkusjonistene hele tiden holder rytmikken gående. Til og med på de raskere sporene er Baobab alltid henslengte og uanstrengte, og minner tidvis mer om karibisk reggae enn fyrrig cubanismo.

Orchestra Baobab kan også sees i lys av den voksende frigjøringsbølgen i Afrika, som medførte større fokus mot afrikansk tradisjonsmusikk, og et brudd med den sterke cubanske påvirkningen. Dermed inkorporerte de tekster på mandinka og wolof, i tillegg til herrespråket fransk. CD2 (låtene som ikke ble gitt ut i Frankrike) inneholder bare en franskspråklig låt (”La Rebellion”), og framhever i større grad afrikanske elementer enn CD1 (hør ”Toumaranke”).

Med en voksende interesse for musikk utenfor vår nærmeste lekegrind, en gjenforeningsturne på trappene, samt denne nyutgivelsen tilgjengelig, er dette dermed en gyllen mulighet for musikkelskere å stifte nærmere vennskap med Orchestra Baobab.

Bjørn Hammershaug
(Først publisert på groove.no, 02.11.01)

Konono N°1: Congotronics (Crammed Discs, 2005)

I 1974 braket Muhammad Ali og George Foreman sammen på en gigantisk idrettsstadion i Kinsasha i Kongo (da Zaire) med 60 000 på tribunene, iscenesatt av den beryktede diktatoren Mobutu Sese Seko og nesten like tvilsomme Don King. ’The rumble in the jungle’ er ikke bare en av tidenes største sportsbegivenheter, glitrende berettet av Norman Mailer i hans bok The Fight og i dokumentarfilmen When We Were Kings, men også et sentralt øyeblikk for svart selvbevissthet – ikke minst i USA.

’Kampen i Kinshasa var én av mange hendelser som fyrte opp under en renessanse av stolthet blant svarte amerikanere over deres afrikanske opphav’, skriver Mike Marousee i boken om Muhammed Ali og frigjøringskampene på sekstitallet. I Zaire/Kongo sørget Sese Seko for å utarme landet i ytterligere 20 år, og det som ble regnet som et fremskritt for Afrika på 70-tallet fikk ingen direkte positive følger for folket.

Den absurde rammen, intensiteten, varmen, Hunter S. Thompson og James Brown som svermet rundt, diktatorets vannvidd og folkets brøl: Ali! Bomayé!! Løvens seier i løvens hule. Det var i korthet en historie for historiebøkene. En plate som nærmest kan betraktes som denne kampens musikalske ekvivalent er Konono No.1 og deres Congotronics. En annen frigjøringskamp – med samme intensitet og samme intelligens som førte Ali tilbake til tronen for over 30 år siden.

Konono No. 1 ble dannet av Mawangu Mingiedi på midten av 70-tallet i Kinshasa, bare kort tid etter at neseblodet til Foreman hadde tørket opp. Mingiedi trakterer likembe eller sanza; en form for thumb piano, relatert til kalimba, mbira eller marimba. Det kalles likembe i Sentral- og Øst-Afrika, og består av noen metallpinner festet på en trekasse. Mingiedis band består av ytterligere to på likembe, i tillegg til en rytmeseksjon som bruker alt fra ordinær tam-tam til gamle bildeler og rustne kjøkkengryter. Alt er oppmikka på et heller tvilsomt vis – visstnok for å overdøve gatelarmen når gatebandet spilte utendørs. Det bør være unødvendig å si at Konono No.1 er litt av et syn der de trakterer sitt rakkelverk av skrapjern, koppertråder og bilbatterier, men de er også en fryd for øret i hvordan de får det primitive lydsystemet til å låte så gjennomført dynamisk og på mange måter helstøpt. Det henger løst, men det henger sammen. Et eviggående maskineri som både er lyden av George Foreman som braser i dørken og Alis lettbente dansefot og ertelystne stikk. Dette er ’the rumble in the jungle’.

Bandet baserer seg på en lokal rytmisk trancemusikk som kalles bazombo, men de måtte ’incorporate the originally-unwanted distorsions of their sound system’. Med sitt drivende hypnotiske og minimalistiske groove, intenst tette lydbilde, dansbare rytmer, tribale vokalrop og ville fløyteblås, ja, et mildt sagt særegent sound, kan det være mer naturlig for oss å knytte Konono opp mot lydeksperimentalister, punkere og avantgarde kunstnere enn de nok selv har gjort det. De har holdt på med det samme i 25 år – og med de samme instrumentene, og ble mer eller mindre tilfeldig oppdaget av den franske produsenten Vincent Kenis som her har lykkes å fange lyden av dette helt unike bandet. For dette er ikke musikk tilgjort for å være noe annet, etterligne eller gjenskape noe, men lyden av noe ubesudlet og autentisk. La likevel ikke det bli inngangsporten inn til Congotronics, men heller det faktum at Konono rett og slett lager noe av den mest energiske, funky, punka og utfrika dansemusikken du kan tenke deg.

For interesserte: Det smått geniale nederlandske bandet The Ex har turnert og spilt inn plate med med Konono, og for øvrig lykkes å fange mye av deres uttrykk i låten “Theme From Konono”. Sjekk ut den også!

Bjørn Hammershaug
(Først publisert på groove.no, 13.07.08)

Tracker: Blankets (FILMguerrero, 2004)

Trackers tredje plate er mer enn en enkeltstående utgivelse. Blankets er nemlig ’recordings for the illustrated novel Blankets by Craig Thompson’. Det er en fordel, om ikke et must, å kombinere platen med boken. Tracker viser her ytterligere musikalsk spenn, og i stor grad lykkes de å underbygge historien som ligger til grunn for disse innspillingene, samtidig som de bevarer en musikalsk egenverdi.

Kjenner du ikke til Thompsons tegneserieroman så er den sterkt å anbefale. Strålende kritikker i hjemlandet og en drøss priser (Eisner, Harvey) er fullt fortjent. Det er vanskelig å ikke la seg fange inn i den rørende fortellingen Thompson bretter ut. I korte trekk er Blankets en meget bevegende oppveksthistorie med sterke selvbiografiske trekk. Sentralt for hovedpersonen Craig er hans forhold til Gud og den sterke opplevelsen av den første forelskelsen. Craig vokser opp på landet sammen med lillebroren Phil i en meget sterkt troende familie. Han er en spedbygd, veik drømmer som heller vil tegne enn sloss, en outsider i det trangsynte miljøet på hjemstedet. På bibelskolen en vinter forelsker han seg i vakre Raina, og i løpet av et 14 dager langt besøk hos henne og familien opplever han den søte kjærligheten for første gang. Det smertefulle bruddet med Raina og oppgjøret med barnetroen bringer ham inn i voksenlivet. I løpet av nesten 600 sider har Thompson laget en fortelling som gløder av både kjærlighet og tro, som nages av tvil og anger, og som stillferdig fortelles på en så åpen og ærlig måte at det nesten er smertefullt å lese. Dette verket skulle altså Portland-baserte Tracker forsøke å lage ’soundtrack’ til. En ikke enkel oppgave, som de har skjøttet vel.

Det var Thompson selv, som også bor i Portland, Oregon, som henvendte seg til John Askew og hans Tracker med forespørsel om å tonesette boken. Deres forrige album Polk (2002) var en dirrende kjøretur langs hete ørkenveier, noe som ikke ville kledd den vinterlige og kjølige stemningen i Blankets. Men Tracker har tilpasset seg miljøet i Thompsons verden, som preges av snøtunge vinterlandskap i Wisconsin og Michigan. I tråd med tonen i historien er stilen lavmælt, med en forsiktig tilnærming. Melodisk er den ikke åpenlyst tilgjengelig og med viss følelse av at disse lydbildene i første rekke skal illustrere noe annet, er det en plate som ikke fester seg slik umiddelbart. De første sporene nærmer seg dvelende Chicago-postrock à la Papa M, Tortoise eller Pullman. Lydbildet varieres fra ganske minimalt arrangerte spor med kun Askew og gitar, piano/casio (korte skisser som Snow og Marathon) til bredere anlagte låter med klokkespill, trompet og tangenter (”F! Is For FILTH!”).

Det er siste halvdel som skjuler de aller beste låtene. ”The House Of Jarius” har en langtrukken gitarlyd, urolig bakgrunnsstøy og et nesten funky basspill som minner om Talk Talk anno Laughing Stock, eller Brian Enos samarbeid med David Byrne. Mest fascinerende er likevel “Stirring Furnace” som også kopler det urolige, skjulte (hissende gitarer) med noe vakkert, drømmende (klokkespill) på en sugende måte. ”Everything Is Beautiful” bryter den instrumentale stilen, og avslutter som det mest konvensjonelle sporet. Og med det løftes vi ut av historien til Thompson og over til John Askew sine. Det er godt å hvile øynene noen minutter, lukke dem, til Trackers fine avskjed.

Tracker har ikke laget platen kronologisk etter boken (som er passende inndelt i ni kapitler), men låttitlene indikerer hvor vi er i handlingen og den sammenvevede stemningen gjør at platen aldri truer med å stjele fokus fra historien. Nå må det også understrekes at jeg har hørt mye på Blankets uten å ha boken på fanget, og musikken klarer seg fint på egen hånd – eller som lydkilde til andre bilder. Kanskje dine egne?

Tittelen spiller blant annet på gaven som Craig får av Raina; et håndsydd lappeteppe med ulike mønstre. Teppet blir et symbol på deres kjærlighet, men det har også en betydning utover det:

’I could see Raina making the quilt, selecting the fabrics and cutting squares from a larger swatch of cloth. Each square had a different texture – a visual sound. And read in sequence, like a comic strip, they told a story. Because they were arranged in a pattern, repeating themselves, their story was cyclical.’

Det er disse mønstrene Craig Thompson har sydd sammen til sin historie, og det er i denne ånd Tracker forsiktig legger sine biter i en rekkefølge som også kan forstås her i Norge, særlig en kald januar-dag med snøen hengende i grenene og fotsporene klart avmerket bak oss:

’How satisfying it is to leave a mark on a blank surface, to make a map of my movement… no matter how temporary.’

Plateomslaget for øvrig omtenksomt utført, for den som verdsetter slik. Håndtrykt i Portland med design og illustrasjoner av Craig Thompson selv. Og slik bindes boken og platen ytterligere sammen.

Bjørn Hammershaug

Hala Strana: These Villages (Soft Abuse, 2004)

Hala Strana høres ut som navnet på en liten ungarsk landsby, bortgjemt på grensen til Romania eller Ukraina. Et eventyraktig sted kan det være, der tiden har stått stille siden høymiddelalderen, med små, falleferdige hus og et slott der den lokale fyrsten kan skue ned på sine undersåtter. Passelig nok har musikken på These Villages sine røtter fra nettopp denne delen av verden.

These Villages er mitt første møte med Steven R. Smiths Hala Strana prosjekt, hans tredje under dette navnet. Smith har en meget omfattende diskografi bak seg, både som soloartist, som hovedmann bak krautrockbandet Mirza og mer avantfolk-søkende Thuja (med Loren Chasse og Glenn Donaldson, nå i The Skygreen Leopards). Han tilhører kretsen rundt den folk/psykedeliske etiketten Jewelled Antler i San Francisco og er i det hele tatt en artist med mange musikalske ben.

Det er ikke bare impulsene som er hentet fra øst-europeisk tradisjonsmusikk. Smith fletter sine egne komposisjoner sammen med originale folketoner fra Warsawapakten. Tidligere har han vært i Tsjekkia, Romania og Kroatia, denne gangen hentes inspirasjon fra bl.a. Latvia og Ungarn som omskapes til både noe nytt og eget, og som flettes uanstrengt inn blant de egenskrevne sporene. Tonen er gjennomgående dvelende, om ikke svart, så er den gråtonet og tåkefull, musikken kommer langsomt sigende, båret fram på gamle instrumenter. Tidvis transeskapende, tidvis beroligende og dyssende, alltid levende og vibrerende.

These Villages får gå sammenhengende i de cirka 40 minuttene den varer, og den fungerer godt i en slik helhet. De 11 sporene har likevel sin egen identitet, og er relativt korte sammenlignet med Smiths mer utflytende solostunt. Stemningsmessig beveger den seg fra et par dynamisk intense kutt tidlig på platen (”Wood Scree”, ”October”) over mot mer dronebaserte strømninger dominert av mye forskjellig strengegnikking og andre diverse folkinstrumenter som kan blåses i eller slås på. Smith benytter et variert og stort arsenal for å fremskape den rustikke, autentiske og ikke minst mørke stemningen han søker: fiolin, cello, bouzouki, oud, harmonium, melodica, mindre kjente ting som moseño fløyte, bul bul tarang og det eldgamle strenginstrumentet psaltery. Sammen med lokale feltopptak bidrar dette til å gjøre These Villages til en omfattende og lydrik plate. Det er ikke tvil om at Smiths kjærlighet til øst-europeisk musikk er ektefølt, og han lykkes til fulle med å kombinere gamle toner tilpasset en ny tid. Og platen minner om at den europeiske folkemusikktradisjonen har røtter, variasjon og spenning som flere kunne utnyttet og fornyet – ikke minst her hjemme.

Tilhengere av for eksempel Scott Tuma/Boxhead Ensemble, Constellations mer abstrakte øyeblikk, dronefolk og organisk nytelse har med dette fått en ny, og meget sterk anbefaling.

Først publisert på groove.no 06.03.05
Bjørn Hammershaug

Metronomicon: Grünerløkkas Bazar

Metronomicon Audio startet opp i 2001, opprinnelig som utgiver av hjemmebrente CD-R, etter hvert med mer ordinære albumutgivelser. Blant artistene i dette finfine kollektivet finner vi bl.a. Now We’ve Got Members, Truls And The Trees og Center Of The Universe. Stikkord for Metronomicon: Lekent, grenseløst og utforskende.

10 smakebiter fra Metronomicon – hør spilleliste i WiMP

Diverse Artister: Metronomicon Compilation 2.0 (2005)
Det er ikke altfor for mange slike musikalske kollektiv her til lands. Tendenser vi har sett i bl.a. Finland, USA og New Zealand, der iveren er stor etter å gi ut hjemmebrente skiver i lavt opplag knyttet til små, obskure miljøer, virker å være mer begrenset her i loner-land. Denne ’familien’ knytter bånd mellom undergrunnsmiljøer på Blindern, det kreative senteret i Brugata, russerkneipa Spasibar og andre mer frilynte fugler. Sentrert rundt et tyvetalls personer som ganske fritt frekventerer hverandres band, trykker de opp platene og utformer omslagene selv, arrangerer fester (som by:alarm – norges nest, nest viktigste musikkpris) og virker i det hele tatt å det ganske så morsomt i prosessen. Uhøytidelig? Joda, men ikke nødvendigvis useriøst. Og med veldig mye fin musikk i sin fold.

Sentralt i Metronomicon og ansvarlig for noen av de mest kjente prosjektene er Jørgen Skjulstad (Now We’ve Got Members, Center Of The Universe, Salvatore). Artister som Magnus Moriarty, Koppen, samt relaterte frender som Samuel Jackson Five og engelske Now er vel blant de mest kjente bidragsyterne på 2.0. Den består av 22 spor i alt, og det er en plate som spriker både i uttrykk og kvalitet. Overivrig gutteromsnerding, sene rødvinskvelder, hjemmesnekra lofi-beats og en løssluppen omgang med hva enn som kan spilles på (fra fele til synth) er gjennomgående. Det er unektelig denne spreke sjarmen som er det mest bærende elementet her. Viljen og bredden gjør et kritisk øre mildere stemt, men blant de mange låtene er det også en god del fløte å meske seg med her.

Hanny (”How Great Thou Art”) er aktuell med platen Moderning , og leverer en søt poplåt med folkpsykedelisk duft av morgenkaffe og lange søndagsmorgener. Bjarne Larsen fra Salvatore driver sitt soloprosjekt International & Coffee. Bak årets lengste låttittel finner vi en underfundig skilpadde med akustisk gitar, fuglesang og klokkespill som lever sitt eget sedate liv. Rune Elias Helgesen utmerker seg i helt korrekt titulerte ”Orgel, Tallerken, Drill, Hammer, Gitar” som er… vel, akkurat det. Det beste sporet er Magnus Moriartys ”The Desert Will Bloom With Tonic Powder”, som en annen slags Grandaddy fra fremtiden virker han som selskapets fremste kort nå for tiden (Sky-Fi Beatitude, 2005 er heller ingen dum plate). Fremheves må også Brugata Blogstyle Crew, med medlemmer fra Salvatore og Palace Of Pleasure. Disse finner sammen med Jørgen Skjulstads saksofon frem til det lette drivet som kjennetegner band som nettopp Salvatore eller Perculator. Selskapets mest samlende front er verdensorkesteret Now We’ve Got Members, og ”In A Hurry” er mer fyrrig sigøyner-prog fra Balkan eller noe deromkring.

Ellers pusler for eksempel Cyrano, Helene Rickard, Koppen og Kallioinia rundt 80-tallet, dårlige tv-spill og snål synthpop. I avdelingen for sammenhengende navn leveres new wave i smådesp variant fra JetSetNjet og i mer corny variant fra MeJamYouSpam, mens den vakre avslutningslåten – som bare er en kort snutt – bærer samlingens fineste tittel: ”This Is Your Comeback, Deepika”. Litt på utsiden av ’metromicon-soundet’, om det i det hele tatt er mulig å si noe slik, er Samuel Jackson Five. De tilhører en litt annen krets og spiller i en annen liga med sin presise instrumentelle prog/post-rock. Deres ”Charlie Foxtrot Queen” har klare Motorpsycho-kvaliteter. Britiske Now huskes av enkelte for et par digge konserter i Oslo, blant annet sammen med Salvatore, og de utforsker fortsatt krautrytmer og dissonans med ”And”. Hvis deres And can spises ville det nok vært som en Peking O, tenker jeg.

I mellom disse hastig nevnte sporene her, så finnes det også mye annet av både mer eller gjerne mindre vellykket art. Det er vel nettopp denne uredde holdningen og stå-på humør som har gjør Metronomicon til et av landets mest lovende musikalske veksthus.

Magnus Moriarty™: Sky Fi Beatitude (2005)
’Please play this recording on Tandberg stereo equipment for optimal sound performance’ oppfordres det i omslaget på denne CD-R platen. Med det signaliseres vel både en viss nostalgisk hang og en anelse lite selvhøytidelig holdning til sin musikk.

Sky Fi Beatitude har sitt utspring i Grünerløkkas roteloft Metronomicon Audio, som huser en rekke mer eller mindre obskure artister (Now We’ve Got Members, Koppen, Cyrano etc.). Sammen med makker Marius Ergo har Magnus Moriarty mekket 12 låter som hadde fortjent langt større distribusjon og oppmerksomhet. Han har meloditeften og ynden til en Berntzen eller Lerche, men med en større Petter Smartness og gjør-det-selv innfall som vel forhindrer det store gjennombruddet blant hopen. Synd for pengepungen hans, greit for oss som lytter. Sky Fi Beatitude er rett og slett en fortryllende liten pop-plate, løftet frem av en instrumentpark på størrelse med Disney World, lekent og passe slurvete, men aldri useriøst eller tåpelig.

Enkelte spor tenderer mot det nostalgiske poputtrykket, fra Beatles til XTC, andre er mer eksperimentelle med sin kopling av fiolin, trommemaskin og samples. Uansett er det noe riktig så spankulerende charmy over den naive og solskinnsladede sky-fi-popen til Moriarty som gjør at platen står igjen som en av de fineste norske i 2005. Ikke slik å forstå at hvert kutt her er et ferdigpolert mesterverk, det er like mye gløden og gleden som preger helheten som gjør Sky Fi Beatitude til en stayer.

Truls And The Trees: Ailanthus (2007)
Indiegranskauen: Alltid beredt! Et friskt skogspust av en speiderplate.
Truls Heggero er glad i fotosyntese, kongler, bark og kvae. En ekte speidergutt; alltid beredt for popmusikkens ve og vel. Han er frontmann i det fine indiebandet Lukestar, og med debuten Ailanthus har han nå også satt Truls And The Trees skikkelig på kartet.

Ailanthus er navnet på en trefamilie, som direkte oversatt betyr noe sånt som ’trærnes gud’, og det forseggjorte omslaget står i speiderorganisasjonens tegn. Men dette er et stykke unna psykedelisk frifolk eller filosofien til Baden-Powell for den saks skyld, selv om det ’organiske’ elementet er godt ivaretatt i uttrykket. Truls And The Trees er rett og slett et realt godt popband. Heggero er en dedikert fan av Robert Pollard/Guided By Voices, og deres to minutter lange skakke hitsanger er en grei inngangsport til Ailanthus. Trekk fra Pollards mest skranglete innfall og bytt ut lo-fi lyden med den mer storslåtte indieromantikken til for eksempel Sufjan Stevens, Arcade Fire og Neutral Milk Hotel så står vi igjen med en dyktig popsnekker som bygger låter med potensiale til å gå rett inn i øret uten å skape umiddelbar slitasje.

Træra til Truls er en gjeng som nå tør være relativt etablert hos de fleste som følger en smule med på hva som rører seg i indiekretser; dette er et Metronomicon-produkt med påfølgende romslige tilgang på arbeidskraft (som i musikalske ideer og instrumentering), et orkester som gir Heggeros iørefallende låter en ekstra dimensjon. Det rike lydbildet tar ikke kverken på låtene hans, men bidrar til å fargelegge dem på potent vis.

Det umiddelbare tittelkuttet omfavner det meste som er positivt med denne platen med sitt snertne driv og offensive progresjon. Av de mer melankolsk ladede sporene er ”Greenfields, Greenfields!” og ”Mystaxxx” særlig verdt å trekke frem, der Heggeros falsettvokal bidrar til å skape en sårbarhet som skygger litt for den skarpe solen fra de mest utadvendte sporene.

At de velger å ta med en nesten 9 minutter remix av ”Upside Journey” helt til slutt er noe unødvendig. Den hadde helt klart hørt best hjemme på en EP eller som bonusspor i en eller annen sammenheng. Det ødelegger uansett ikke helhetsinntrykket. Truls And The Trees har med Ailanthus gitt ut en av årets bedre norske popplater. De skal ikke få ekstrapoeng fra den nasjonale kvoten, men det er likefullt et gledelig moment og ikke minst lovende for fremtiden. Se dessuten opp for bandet hvis de svinser innom en livescene nær deg!

Meta Forever: Astroid Antics (2007)
De omtaler seg som vitenskapsmenn, Andi Grace A Dieu og William B. Skyborne. I andre sammenhenger heter de Andreas (JetSetNjet) og Magnus Moriarty (Now We’ve Got Members). Muligens er det flere involvert her, men Meta Forever legger ikke opp til denslags forskning. Med platen følger heller et svært kart over ’The Astroids – Compiled and Drawn in the Cartographic Division of the Meta Forever Scientific Society’, samt en rekke utleggende tekster om deres ekspedisjoner (som bærer samme overskrift som låttitlene).

Dette er altså et nytt tilskudd på Metronomicons stadig voksende stamme, et selskap som har vokst fra en obskur CD-R-brennende vennegjeng til et av landets mest interessante veksthus (antagelig mot bedre viten). Jeg tror denne etiketten vil bli ytterligere ettertraktet i 2007, i takt med en ikke akkurat blomstrende musikalsk tendens blant de mer etablerte selskapene. Bare vent og se.

Astroid Antics er et eksempel på noe av grunnen til Metronomicons suksess. Her renner det over av musikalsk overskudd, vågale ideer som faktisk blir gjennomført og ingen skjeling til noe som heter musikalske genre. I stedet får vi mye humør, litt tull og en perlerekke av gode låter (vel, ikke alle er like bra). Jeg ser for meg at dette er slik Ween lekte seg frem til musikalske resultat tidlig i karrieren. De to musik… unnskyld, vitenskapsmennene, har funnet frem til en sjelden og eksotisk formel. Balkan, post-punk, soul, western, orientalsk delirium og generøse mengder stormannsgalskap har resultert i en plate der først og fremst de gode ideene står igjen som den store vinneren.

Roxy Music møter Pere Ubu et sted i det fjerne Østen? Helt greit for min del.

Now We’ve Got Members: Then Is Just Another Kind of Now (2007)
Arbeidslaget hass Jørgen Skjulstad. 
Now We’ve Got Members er et slags samlende sentrum i Metronomicons labyrintiske sirkus av et plateselskap. Etiketten har gjennom årenes løp oppvist en sjelden sterk skaperkraft, spilleglede og musikalsk utforskertrang. Det som opprinnelig var en ren CD-R etikett har den siste tiden vist tegn til en viss grad av profesjonalisering i form av mer forseggjorte utgivelser med Truls And The Trees og Now We’ve Got Members.

Then Is Just Another Kind of Now presenteres som en delikat sak i tråd med det musikalske innholdet. For som undertegnede har tatt til orde for i lengre tid ligger det også et mer seriøst aspekt over Metronomicon. De er liksom ikke bare happy-go-lucky smilende surrehoder. Miljøet rommer et rikt musikalsk miljø som er blant hovedstadens mest spennende, og med et knippe musikere som peker fremover og utover – ikke minst de mange prosjektene til sentrale personer som Jørgen Skjulstad (Sissyfus), Marius Ergo og Magnus Moriarty.

De tre multi-instrumentalistene er alle sentrale medlemmer av ..Members. Then Is Just Another Kind Of Now er oppfølgeren til Tiny Disasters On/Off fra 2004, og igjen inviteres vi lyttere med på en verdensomspennende reise. Sentrale stoppesteder er Balkan, Arabia, Judea, indieland og lekestua. Platen skjuler et vell av ideer og innfall, er en kreativ bombe som kastes mellom de mange involverte under en musikalsk stollek. Men tråden er rød og gjennomgangstonen definert. Det som kunne blitt en tøysete prøveklut for norske blekansikter ikledd turban/fez og hvite lendekleder har blitt et fullverdig musikalsk stykke med en helhetlig overbygning – der innslag av prog og jazz med naturlighet involverer seg med polka, klezmer, rebetika og sigøynermusikk.

Mentor Skjulstad leder det hele med sin spinkle sang, men er backet av et rikt orkester som bør få sin del av æren for det gjennomgående gode resultatet. Låtene er joviale nok i seg selv, men gis en innpakning av blant andre Dag Stibergs saksofon, Moriartys fiolin og Ergos bouzouki som er helt nødvendig. God musikk skapes gjerne i et eller annet grenseland, og det er i spenningen mellom verdensomspennende folketoner og medrivende popmusikk dette bandet har sin fremste styrke – og et uttrykk som bare er deres eget.

Ergo: Mountaineering (2009)
Vil du være med på tur? Den unge Oslo-artisten Marius Ergo har pakket sekken full av akustiske instrumenter og tar veien gjennom villnis og gjengrodde stier med retning mot fjellheimen. Det er kanskje i like stor grad ferden i seg selv – og kanskje pausene på veien – som er vel så viktig som målet her.

Ergo fører oss som en stødig kjentmann inn i landskap som er velkjent, men nytenkende. Utgangspunktet er helst å finne i tradisjonell anglo-amerikansk folkemusikk, men sett gjennom moderne og egenartede briller.

For å ta den mest naturlige rasten først: ”The Butcher’s Boy” er en innspilling av Kentuckys store (en av dem) folkemusiker og banjospiller Buell Kazee. Det er en tragisk historie om den unge jenta som henger seg på pikerommet i endeløs kjærlighetssorg grunnet en svikefull jernbanedreng, nærmest foran øynene på foreldrene. Den ble spilt inn i 1928, og de fleste er vel i likhet med undertegnede kjent med den gjennom Harry Smiths definerende samling Anthology Of American Folk Music tidlig på 50-tallet.

Marius Ergo kjenner nok godt til amerikansk folklore, og gjør en inderlig, nedtonet utgave av den klassiske vise, her med akustisk gitar som erstatter for Kazees banjo, og med et mer psykedelisk – og jeg vil legge til – britisk lydende tilsnitt. Ergo er ikke bare godt bevandret i amerikansk folk, han kjennes også som en venn av moderne indierock, balkan, gamelan og støyrock for å nevne litt, noe han får utløp for gjennom sitt engasjement i band som Truls And The Trees, Kaospilot, Center Of The Universe og Now We’ve Got Members. Han er i det hele tatt en av de mest kreative, allsidige og spennende kreftene i Oslos musikkmiljø. Det var derfor med høye forventninger jeg ventet på hans plate, og en glede å kunne si at han svarer til disse. Mountaineering er drapert som en folkplate, men flere av hans mange andre sider skinner gjennom også gjennom her. Taggen ’amerikansk folk’ skal derfor ikke benyttes for henlede oppmerksomheten til spinnville hjemmebrentsfester fra Kentucky, for dette er i det store og hele en neddempet plate med strimer av oppløftende pop. De tradisjonelle instrumentene benyttes dermed ikke til å kopiere gamle røvere, men snarere som et verktøy for å skape noe eget.

Den lettbente åpningen ”Dilettantes And Jew’s Harp Players” legger ut i friskt mot, men det tar ikke lang tid før Ergo møter mer disige landskap enn blåbærenga. ”Mt.” flyter ut i tåkeheimen og møter en instrumental frifant i ”Birds On Every Bough” som lar improvisert gitarspill møte tysk orgelrepetisjon. Tittelen på ”Developers! Developers! Developers!” er hentet fra en av den særs usympatiske Microsoft-sjefen Steve Ballmers selsomme seanser. Desto flottere at Ergo tar hans utbrudd og lager en helt nydelig, vemodig poplåt der vi nærmest kan ’watch the sparks fly’. Tittelformen benyttes litt senere på ”Bastards! Bastards! Bastards!” i det som er en slentrende, litt naivistisk poplåt.

De godlynte poplåtene møter også noe mer motstand, og samarbeidet mellom Ergos gitarspill og saksofonist Kjetil Møster må i så måte særlig fremheves. Korte ”Yet, They Do Not Sing” er et surrealistisk, atonalt sidespor jeg kunne tenkt meg at de hadde fulgt videre. De møtes heldigvis igjen på meget flotte ”Different Arms”. Åtte minutter som samler trådene: Ergo, fiolinist & med-metronomiker Magnus Moriarty og Møster møtes til slutt. Kanskje de er fremme, nådd toppen. Dette er en låt som fanger utsynet i en siste hvile – og når den ender i klukkende sildring fra en bekk så er det bare helt riktig alt sammen.

Les mer på Metronomicons hjemmesider
Bjørn Hammershaug

Årets 10 Norske Album 2007

 Opprinnelig publisert på ballade.no 28.12.07

Salvatore: Days Of Rage (Racing Junior)
Enkelte hadde denne med på årets oppsummering for 2006, men utgivelsesdatoen var altså satt til 1. januar 2007. Uansett er Days Of Rage så bra at den gjerne kan være med flere år på rad, og Salvatores mest fullendte plate så langt. Det sier ikke lite. De har i over ti år vært en trofast leverandør av utforskende, groovy og eksperimentvillig rock som taler både til hodet og dansefot. Med en stabil kjerne og sirkulerende gjester skapes muligheter for en fleksibilitet og dynamikk som gjenspeiles i musikken. Årets utgave er revitalisert med Anthony Barratt fra Billy Mahonie og Leon Muraglia, mannen bak legendariske Kosmische Club i London. Days Of Rage er lyden av å cruise nedover autobahn i en åpen sportsbil.

Fredrik Ness Sevendal: No Foly Bow (Humbug/Apartment)
Fredrik Ness Sevendal er ikke den mest profilerte musikeren i kretsen rundt Brugata-kollektivet (som omfatter bl.a. Salvatore, Kobi og DEL), og dette er faktisk den første utgivelsen under eget navn fra den drevne gitaristen. Sevendal stiger her frem fra skyggen med en plate som tar opp tråden fra de amerikanske primitivistene (Fahey, Basho) og følger den mot mer moderne etterfølgere (Six Organs Of Admittance, Cul de Sac, Sir Richard Bishop). No Foly Bow er langt fra en blåkopiert hommage, den står solid på egen ben, ikke minst med sin klang av det norske over seg. Variert og søkende beveger Sevendal og hans gitar seg uanstrengt mellom skummel folk, mild støy, repeterende meditasjoner og hengende droner.

Slagr: Solaris (NORCD)
Ønsket om å spille de lange linjers musikk – å brette ut og utforske elementer inspirert av folkemusikktradisjoner – er grunnlaget for Slagr. Og dette er de lange linjers musikk. Anne Hytta (hardingfele), Sigrun Eng (cello) og Amund Sjølie Sveen på vibrafon har skapt en plate som utforsker det mediterende og melankolske, der middelalder møter modernitet i et fascinerende samspill. Trioen benytter folkemusikkens fundament som utgangspunkt for å skape noe som går utenpå vante genredefinisjoner. Låttitler som ”Snirkel”, ”Slør” og ”Skuggevev” hentyder at vi ikke skal på låvedans, men inn i en annen, høyst original verden av skyggespill og klarsinn.

Origami Arktika: Trollebotn (Silber)
Trollmusikk fra skogen fra gjengen rundt Origami-nettverket som har tatt utgangspunkt i låtmateriale bygget på gamle sagn fra Telemark.

Origami Arktika har langt fra laget en tradisjonell folkemusikkplate. Trollebottens mytologiske plassering i ’ytterkanten’ av verden kan med letthet overføres til musikken. Det er her platen løftes fra å være en lokalhistorisk kuriositet til å selv bevege seg inn i mytenes rike.

Ultralyd: Conditions For A Piece Of Music (Rune Grammofon)
I 2005 overtok Kjetil Møster saxpinnen etter Frode Gjerstad i Ultralyd. Sammen med Kjetil Brandsdal (bass) og MoHa (Morten Olsen/Anders Hana) utgjør han nå denne kvartetten som med Conditions For A Piece Of Music tegner nye spor på sitt allerede rikholdige musikalsk kart. Her viser Ultralyd seg fra sin hittil mest umiddelbare side. Grunnlaget ligger fremdeles et sted mellom tung rock, impro og fri jazz, men her satt sammen på en lett, smilende og mer strukturert måte enn tidligere.

Natasha Barrett: Trade Winds (Aurora)
Barrett tar oss med inn det maritime på Trade Winds, der måkeskrik, værmeldinger, knirkende treverk, shantys, bølgeskvulp og rennende vann er gjennomgående motiver. Barretts behandlinger av havets elementer tar oss lyttere ned mot bunnløse dyp, der det kanskje er selve ferden som er målet. I det evige mørke, i denne tilsynelatende stillestående verden under overflaten er det langt mer som skjer enn det blotte øye kan oppfatte. Dette beskriver Barrett på en måte som både er lett forståelig og som stadig avslører nye overraskelser.

Now We’ve Got Members: Then Is Just Another Kind Of Now (Metronomicon Audio)
Then Is Just Another Kind Of Now er oppfølgeren til Tiny Disasters On/Off fra 2004, og i likhet med denne inviteres vi igjen med på en verdensomspennende reise. Sentrale stoppesteder er Balkan, Arabia, Judea, indieland og lekestua. Platen skjuler et vell av ideer og innfall, er en kreativ bombe som kastes mellom de mange involverte under en musikalsk stollek. Men tråden er rød og gjennomgangstonen definert. Det som kunne blitt en tøysete prøveklut for norske blekansikter ikledd turban/fez og hvite lendekleder har blitt et fullverdig musikalsk stykke med en helhetlig overbygning – der innslag av prog og jazz med naturlighet involverer seg med polka, klezmer, rebetika og sigøynermusikk.

Marhaug/Asheim: Grand Mutation (Touch)
Lasse Marhaug og Nils Henrik Asheim møttes på orgelloftet til Oslo domkirke like før den skulle stenge for oppussing i 2006. På Grand Mutation muteres mektige orgelklanger med dirrende elektronikk til en katedralsk messe som fremdeles gir ekko langs de mektige buene og hvelvene i kirken.

Noe av det mest slående er hvordan de to musikerne utfyller hverandre, og får moderne elektronikk til å naturlig mutere med det massive orgelet.

Tuna Laguna: Ripples And Swells (Guano)
Seks unge menn fra Lofoten debuterer med en instrumental plate som bølger frem og tilbake mellom smult farvann og kraftigere stormkast.Tuna Laguna finner i denne turbulensen nye muligheter for å revitalisere den post-rocken. Ripples And Swells er en delikat mikstur av Can, Frank Zappa, Four Tet, Stereolab og The Sea And Cake. “Vi har ingen tekster å knytte opp til noe, vi lager bare svingninger i luften – små bølger og store bølger – det er det vi driver med. Med bakgrunn at vi alle kommer fra Lofoten så passet det også godt å ha en slags referanse til havet” uttalte låtskriver og gitarist Håkon Aaltvedt i et intervju med Ballade.

Howl: Higher Class Of Lush (DanceToTheBeatOfTheLivingDead)
De skal ikke ha for originaliteten sin, Howl. Her sitter referansene løst, og bandet virker grundig belest i rockhistoriens ABC; fra Animals til Arctic Monkeys, fra Rolling Stones til Reigning Sound. Men det er ikke nødvendigvis noe negativt å gå i opptråkkede spor når melodiene sitter som ei kule og energien brer seg som et nervøst teppe over hele platen. Sjeldent stilsikkert og vellykket arbeiderklasserock for massene og indierock for hipsterne.

Høy rotasjon: Supersilent, Shit City, Frode Haltli, Ungdomskulen, Håkon Austbø: Claude Debussy, Lionheart Brothers, Valkyrien Allstars, Ulver, The Core/Bergen Big Band, Piston LTD., Prins Thomas, Kambodsja, Arve Henriksen, Truls And The Trees, Sten Ove Toft, Hild Sofie Tafjord.

Bjørn Hammershaug

Svarte Greiner: Skraper mot mørket

Svarte Greiner er enmannsprosjektet til Erik Skodvin, halvdelen av Deaf Center. Mens duoen skaper gråtunge, støvete lydbilder i klasse med David Lynch/Angelo Badalementi, er Svarte Greiner ytterligere utforskninger inn i en mer forstyrret og dunkel verden – uten den milde orkestreringen vi husker fra Deaf Centers Pale Ravine (2005).

Svarte Greiner: Knive (Type, 2006)
Ved å bruke elementer relatert til både minimalisme, samtidsmusikk og musique concrete har Skodvin skapt noe som kan omtales som ’akustisk doom’. Antydningen til melodiøs vilje på det glitrende åpningssporet brytes raskt opp til fordel for virkelig nakkehårreisende uhygge, framskapt av mer eller mindre ubestemmelige lyder: Det knirker i gulvplanker. En mann sager ved ute i skogen. En gammel vinylplate spraker. Noen ringer forsiktig med bjeller. Tunge strykere og ditto bass flyter ut og inn av lydbildet, en spøkelsesaktig stemme svever forbi bak gardinene. Det er natt, uglene våker og Svarte Greiner mer enn hinter om at noe fryktelig er i gjære. Det er den vage hentydningens kunst som gjør Knive til en så gripende lytteropplevelse. Platen har klare filmatiske kvaliteter, men musikken er mer enn sterk nok til å fungere som en mental reise på egen hånd, som ikke minst kommer til sin rett med skikkelige hodetelefoner og med øynene godt lukket igjen.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter, 21.11.06

Svarte Greiner: Kappe (Type, 2009)
”Tunnel Of Love” er navnet på det første kuttet på Kappe, den andre platen til Erik Skodvins soloprosjekt Svarte Greiner. Det er ikke mye blomstrende kjærlighet å spore, men så visst en tunnel han leder oss inn i. Åpningssporet gir raskt hentydning om at greinene har blitt både svartere og hardere siden debuten Knive. Det er en åpen, romlig klang over hele Kappe, et hvelv av lyd som underbygger følelsen av at tunnelen har ført ned i et eller annet mausoleum av iskald uhygge og snikende horror.

Kappe er i motsetning til forgjengerens klipp-og-lim baserte knittertronica spilt inn live i sammenhengende deler, fire i alt. Det er i enda sterkere grad en form for doom hengende over Svarte Greiner nå. Kappe er beslektet både til Sunn O))), Tim Hecker og annen langstrakt støy – og det er en plate som i større grad enn Knives organiske kvaliteter beveger seg mot et industrielt uttrykk. Her er ingen diffuse neo-klassiske slør eller knirkende gulvplanker. Kappe er skrapende jern og forvridd metall. Hvis Knive var Twin Peaks så er Kappe Das Boot.

Svarte Greiner jobber i et langsomt tempo. Utviklingen skjer, om i det hele tatt, over tid, og de fire sporene her trekker seg mellom 7 og 16 minutter. Dette er musikk som griper tak i stemninger, oppbygning og tekstur foran melodilinjer og struktur. Musikk som sleper seg avsted, som en spøkelsesaktig masse mot ukjent sted. Musikk som egner seg som soundtrack til skrekkfilmen fra dine mareritt. Den skumleste, den som bare hentyder og varsler om noe guffent.

Åpningssporet er altså en slik rysare. Neddempet støy bølger frem og tilbake, creepy lenker rasler hele tiden og det er som vinden blåser gjennom rommet, gjennom marg og bein. Sjelden har vel Svarte Greiner skapt så golde stemninger. Og det blir ikke lysere utover her. De to massive midtsporene er på en gang mektige og uhåndgripelige, særlig ”Candle Light Dinner Actress” med skjærende feedback og dissonante lyder, i mindre ikke så vellykkede ”Where Am I”, likefullt betagende og forlokkende stykker. ”Last Light” (8:23) fortsetter i noenlunde samme leia, med lyder – sannsynligvis kommer det mest fra Skodvins bue på bass, gitar, oppmikket, loopet og behandlet on the spot – som kan minne om alt fra svarte ravner og ringende dombjeller til et sakralt kirkekor et eller annet sted i det fjerne. Slik fungerer Svarte Greiners mettede lydrikdom, det er bildene som tar over etter hvert der musikken slipper taket. ”Last Light” lever opp til tittelen, for når den toner ut i intet så er alle lys slukket for godt.

Svarte Greiner skal honoreres for å bevege seg videre gjennom i det ukjente, inn i mørkets tunnel. Kappe gir natten mening.

Bjørn Hammershaug

Topp 10 Norske Album 2006

(I alfabetisk rekkefølge):

The Core: Blue Sky (Jazzaway)
Denne kvartetten har et energifelt som vibrerer på omtrentlig den samme grunnflaten som John Coltrane, Archie Shepp og Pharoah Sanders skapte på 60-tallet. På sitt andre album har de dessuten tatt inn gitarist Nils Olav Johansen som ytterligere utvidelse av lydbildet, som strekker seg mot mer psykedelia og rock. Men kjernen er fremdeles intakt; suggererende og rytmisk jazz med det både lyriske og ville formspråket til en aldri hvilende Kjetil Møster som naturlig autoritet.

DEL: Five Dolls for an August Moon LP (Synesthetic)
Lasse Marhaug får æren av å dukke opp to ganger på denne listen. Støyrock-kvartetten DEL har vært med oss i en årrekke. Årets plate viser bandet fra en ganske neddempet side, med vekt på mer sfæriske og filmatiske elementer. Forventes gitarriff spilt på Black Sabbaths ruiner eller slemme feedback-droner som druser Sonic Youths soniske støytepper i fillebiter, vil dette være en umiddelbar skuffelse. For DEL søker videre. Bortenfor den mest umiddelbare støyen, bakom rockens skygger og hinsides de utagerende eksessene som har preget tidligere arbeider. Five Dolls… søker mot mer distanserte sfærer. En monsterkonsert i Oslo høsten 2006 viste at de fremdeles er kapable til å renske skikkelig opp i ørene til publikum – heldigvis!

Diverse Artister: Gjenklang – Vår Musikalske Arv: Folkemusikk Gjennom 100 År 1910-2005 (Heilo)
I en tid der norsk folkemusikk fremstår som mer vitalt nyskapende og genremessig variert enn noensinne, er det ikke mindre viktig å trekke linjer. Gjennom fire plater gjør Gjenklang nettopp dette, fra de tidlige voksrullopptak til nybrottsartister som Majorstuen gir denne boksen et grundig riss av utviklingen innen norsk tradisjonsmusikk de siste 100 årene. Solid samling for alle som liker tradisjonstoner – ja, for alle som er en smule interessert i norsk musikk i det hele tatt. Og neste gang blir kanskje den samiske musikken også med i større grad?

Thomas Dybdahl: Science (Universal)
Science er Thomas Dybdahls mest fullendte utgivelse så langt i karrieren. Den flertydige og visjonære artisten har med stort hell inkorporert jazz, country, soul og kammerpop på denne dampende og lengtende platen.

Med et godt lag av folk fra mange ulike scener står Thomas Dybdahl mer og mer frem som en artist som søker utenfor det opplagte og vante. Science er fylt med små pop-perler som ikke så lett lar seg feste til noen bestemt pop-formel.

Fe-Mail: Blixter Toad (Asphodel)
Etiketten Asphodel i San Francisco er anerkjent i sitt arbeid med utgivelser innen ymse lydkunst. Oren Ambarchi, Alexander Rishaug, Philip Jeck, Iannis Xenakis og Ryuichi Sakamoto er å finne i deres rikholdige katalog. Men også i denne sammenhengen er Fe-Mails Blixter Toad en sjelden tilvekst. Gjennom en dobbel-CD presenterer Maja Ratkje og Hild Sofie Tafjord sitt mest ambisiøse arbeid så langt. Både vakker og skremmende, stillfaren og støyete er hele platen en bemerkelsesverdig opplevelse av inntrykk som aldri slutter å fascinere. Som Asphodel selv sier det så passende: ’Their cut up crescendos of piercing frequencies appear like rattle snakes you find under the rocks, as you search for a jewel-encrusted music box, unsure if they’ll poison you or cure you’.

Huntsville: For The Middle Class (Rune Grammofon)
Gillian Welch byr Ravi Shankar opp til dans i en kneipe i midt-vesten. Utenkelig? Nei, ikke hvis bandet som spiller opp heter Huntsville. De tre herrene her driver stort sett med impro-musikk (det folk flest kaller ’pling-plong’). Med Huntsville har de skapt en arena som gir større plass for strukturerte låtformer, samtidig som det skapes plenty av rom å leke seg. Det gjør de først og fremst ved å blande øst og vest, modernitet og tradisjon. Trioens grep om countrymusikken er alt annet enn konvensjonell, og bruk av tabla og østlige rytmer blandet med banjo og steelgitar har sjelden virket så naturlig.

Jazkamer: Metal Music Machine LP (Smalltown Supernoise)
Med lånt tittel fra Lou Reeds kraftverk fra 70-tallet, en besetning som inkluderer folk fra Enslaved, Toy og Manngard og masse innestengt mørkemannskraft klarte Lasse Marhaug og John Hegre å lage en plate bestående av både massiv støy, sint metall og brutal doom. Et naturlig møtested for venner av både Merzbow og Sunn O))).

Friends of Satan? Indeed!

Orheim/Kaasin: Minimum Bow Force (NORCD)
Jørgen Orheim og Eivind Kaasin har laget en av årets mest egenartede norske plater. Ved å ta utgangspunkt i noe av det mest tradisjonelle norske: hardingfele, står Orheim/Kaasins Minimum Bow Force frem som både rotfestet og nyskapende. Hardingfela er fundamentet, men de to løser opp til det ugjenkjennelige for å skape noe langt mer utradisjonelt, et sted mellom Brian Eno og Biosphere. I bearbeidelsens møysommelige prosess har uttrykket endt opp nærmere moderne komposisjon, knitrende elektronika og ambient minimalisme.

Svarte Greiner: Knive (Type)
Ved å bruke elementer relatert til både minimalisme, samtidsmusikk og musique concrete har Skodvin skapt noe som kan omtales som ’akustisk doom’. Antydningen til melodiøs vilje på det glitrende åpningssporet brytes raskt opp til fordel for virkelig nakkehårreisende uhygge, framskapt av mer eller mindre ubestemmelige lyder: Det knirker i gulvplanker. En mann sager ved ute i skogen. En gammel vinylplate spraker. Noen ringer forsiktig med bjeller. Tunge strykere og ditto bass flyter ut og inn av lydbildet, en spøkelsesaktig stemme svever forbi bak gardinene. Det er natt, uglene våker og Svarte Greiner mer enn hinter om at noe fryktelig er i gjære. Det er den vage hentydningens kunst som gjør Knive til en så gripende lytteropplevelse.

Årabrot: Rep.Rep (Norway Rat)
Haugesunds skitneste band var også med på undertegnedes årsliste i 2005. Rep.Rep viser at bandet slett ikke har blitt snillere barn i løpet av året som har gått. De har om mulig blitt enda mer voldsomme i stilen, men også strukket seg ytterligere i låtstrukturene. Ni minutter lange ”Ramshackle Row” er tyngdepunktet på en plate som står igjen som årets råeste innen punk/hardcore – eller grapserock, som de sier det selv.

Opprinnelig publisert på ballade.no, 06.12.06

Miasmah: Music for scenes and places

Miasmah er et norsk plateselskap drevet av Erik Skodvin. Han kjennes fra duoen Deaf Center og for sitt eget soloprosjekt Svarte Greiner. Miasmah var opprinnelig rent nettbasert med MP3-utgivelser fritt til nedlastning, og som fra 2006 har utgitt fysiske utgivelser. Misasmah ble raskt et hjemsted for noe av det fremste innen mørk ambient, eksperimentell electronica, post-klassisisme og relaterte genre. En label det alltid er en god grunn til å trekke fram igjen.

Hør 10 utvalgte fra Miasmah i WiMP

Diverse Artister: Silva (Miasmah, 2006)
Langsomt mørkner himmelen over et bølgende landskap, hengende mosekledde trær sukker i skumringen, tåkete enger strekker seg tungt innover i det grå. Det er slike bilder som starter å rulle i hodet når musikken på samleplaten Silva går sine runder i spilleren. Det har den gjort tiltagende ofte den senere tid. Kanskje det er høsten som truer utenfor?

Silva samles artister som for mange sikkert vil være relativt ukjente; en del ferske navn og noen mer erfarne som Ryan Teague og Julien Neto. Geografisk hører de hjemme bl.a. i Sverige, Romania, Russland, Frankrike og Norge.

I forbindelse med denne utgivelsen forespurte Erik Skodvin artister han kjente eller hadde jobbet med om å komponere ’teatralsk og mørk organisk musikk’, og den gjennomgangsstemningen han etterlyste er bærende her. Resultatet blir et samlende lydbilde som aldri er langt unna det Deaf Center driver med, men utførelsen varierer selvsagt fra artist til artist. Nevnte Deaf Center er faktisk blant de som skiller seg mest ut i dette selskapet, ”Low Field” består nær sagt utelukkende av noe som virker å være feltopptak fra et jorde med noen beitende kuer og en gårdbruker som stanker seg forbi med en morken kjerre.

Den støvete mystikken fremskapt av organiske instrumenter møter en drømmeskapende elektronisk verden, fra det korte åpningssporet til Makunouchi Bentos enslige piano som belegges med knitrende støystøv, etterfulgt av Julien Netos elektro-akustiske sveverier som stryker deg varsomt over håret. Hans musikk ble av Type beskrevet som ’inswathed in curls of cinematic smoke, beautiful and inviting in its delicate naivity’, en beskrivelse som også er gyldig for hans bidrag ”Ninety Four”.

Russiske Gultskra Artikler har et interessant uttrykk synes jeg, igjen er det i kombinasjonen ’maskin og menneske’, i tilfellet ”Mehanik” så er det med ambient pianobruk og noe som høres ut som en elektrisk skrutrekker i arbeid, tilsammen blir det en fascinerende miks.

Yasume er briten John Twells og amerikaneren Gabriel Morley, som i en årrekke har spesialisert seg på koplingen av fløyelsdraperte strykere og leflende beats, noe som leder oss inn mot mitt favorittmotiv når det gjelder film og musikk; nemlig David Lynch/Angelo Badalamenti. Det er noe av de samme dype skogenes skjulte hemmeligheter som ligger over mange av sporene her. Yasume er ett eksempel, Svarte Greiner et annet. Det er lov å stille forventninger til den kommende platen med Erik Skodvins greiner hvis ”Traditional Wood On Trees” gir et innblikk i hvordan den vil bli. Det er en urovekkende mørk klipp-og-lim tur opp Mulholland Drive han tar oss med på her.

Favoritten er det nok svenske Library Tapes som står for. De heller mer over mot den dvelende delen av postrocken, og da tenker jeg på navn som Mono og tidlig Silver Mt. Zion, med melodiøse, men nedbrutte pianolinjer og voksende lag av støy som ligger som uromoment et stykke bak i lydbildet. De har en plate bak seg som jeg tror det kan være lurt å sjekke ut (Alone In The Bright Lights Of A Shattered Life, på Resonant). Hvis den holder samme nerve som dette kuttet med det enda lengre navnet.

Låttitler som ”Rainy Days In Milan”, ”Low Field” og ”Traditional Wood On Trees” oppsummerer mye av tilstanden på denne platen, enten det er gjennom neo-klassisk, post-rock, minimalistisk elektronika eller knitrende ambient. Grått og tungt kan det være, men du verden så vakker og stemningsfull musikk det blir av den slags når de rette personene står bak.

Gultskra Artikler: Kasha Iz Topora (Miasmah, 2007)
Elektroniske klanger møter gamle folketoner, mens denne Espen Askeladd fra Sibir samler resten der han vandrer på sin vei.
Jeg har nylig hatt gleden av å lese Morten Strøksnes’ reisebok gjennom Øst-Europa, der han dro fra Baltikum til Tyrkia i en gammel Ford Sierra. Han farter gjennom områder sentralt i vår verdensdel som mange her i Norge har et like fjernt forhold til som Timbuktu; Ukraina, Moldova, Transylvania. Gjennom landsbyer som bare vagt vekker til live minner om gamle folkeeventyr og litt mindre gamle dukkefilmer på barne-tv. ’Europas bakgård’, en sørgelig bakevje eller det nye Europa, kommunismens grå slagg eller en historie og kultur rikere enn noe annet sted? Alt dette og mye mer skjuler seg bak landene som mange av oss forbinder mest med obskur styrkeidrett og pugging av hovedsteder i femte klasse.

Kanskje det er på tide å vende blikket østover litt oftere, det er utrolig hva som kan dukke opp i horisonten. Gultskra Artikler for eksempel. Dette er prosjektet til Alexey Devyanin fra Novosibirsk – nå bosatt i Moskva – og han lager utsøkt musikk i brytningen mellom elektronisk og folk. Ikke akkurat folktronica, da det ville være upresist å plassere ham i samme bås som Four Tet eller Hood. Devyanin skuer i flere retninger, både mot moderne komposisjon og avant garde, og snarere deler Gultskra et nordisk stemningsleie med et mystisk tilsnitt av dyp skog og foruroligende ødeland som vi finner mange eksempler av både i Sverige (Häpna), Finland (Fonal) og Norge (Miasmah), for å nevne noen. I likhet med mye av det som skjer på Miasmah så lever musikken i sin egen, fine verden der det elektroniske ikke virker fremmedgjørende, men der det menneskelige er tilslørt.

Kasha Iz Topora er delt i 18 spor, men kunne like gjerne bestått av ett sammenhengende. Det er en lang, snirklete og nærmest kontinuerlig givende opplevelse. Det skjer veldig mye i løpet av den drøye timen, men det pøses ikke akkurat på med sjokkeffekter og brå brytninger. Alexey Devyanin tar oss med til en abstrakt verden, men gir til kjenne en rekke elementer som minner om opphavet. Blant klipp-og-lim elektronikk og bruddstykker av psykedelisk new age sendes det ut sønderrevne postkort med folketoner som flyr avgårde og rustne skrapdeler fra Stalin-tiden som plukkes opp på veien. Jeg liker å tenke på boken til Morten Strøksnes mens jeg hører på dette, og tenker nettopp på hvordan Kasha Iz Topora er en slik ferd gjennom ’Europas bakgård’, der nytt og gammelt møtes og forsøker sammen å finne en vei videre inn i fremtiden. På uanstrengt vis fristes vår mann aldri av å søke denne veien på vestens prinsipper – Gultskra Artikler skaper sin egen vei. Det gir en helt særegen lytteropplevelse som bare styrker seg over tid.

Jacaszek: Treny (Miasmah, 2008)
Store deler av David Lynchs Inland Empire er filmatisert og foregår i Polen med en dempet atmosfære av mystikk og hemmeligheter. Hadde ikke Lynch funnet Boguslaw Schaeffer og den polske radiosymfonien kunne Michael Jacaszek lett påtatt seg rollen som komponist for disse delene av filmen. Som sitt eget soundtrack fyller den en lignende funksjon, men denne gang er filmen din egen.

Bildene er omtrent de samme. Tett skodde henger langs gatehjørnene. Rekker med gatelys kaster mismodige lysskjær på snøfillene. Tause rekker av bygårder holder vakt. Skygger bak vindusslørene. Korte møter mellom mennesker på fortauet. På Treny leies vi inn i denne settingen, driver sakte inn i tilstanden som Jacaszek legger opp til gjennom 11 spor, 54 minutter – men ett helt stykke, én reise og én endeløs etterklang.

Pulsen er langsom, monoton og suggererende. Hest og kjerre. Her er langsomme bevegelser i aksjon. En ordløs kvinnesopran fanger snart natten. Strykerne stryker oss med en sørgmodig hånd og et piano spiller sine siste toner. Dette er musikk for skyggene. Fra drømmene. Musikk som fanger det usagte og som forsiktig avdekker sine hemmeligheter. Melankolsk? Trist? I hvert fall ettertenksom, dvelende. Men først og fremst gripende vakkert. Treny er på samme tid en plate i konstant blomstring, de bleke gråtonene avslører sine farger. Det er håp i enden av det sorgtunge følget.

Treny er ingen komplisert plate. Den bryter ikke med etablerte strukturer innen neo-klassisime eller elektro-akustisk musikk. Noen – kjennere av klassisk musikk kanskje – kan sikkert avfeie dette som kitchy med all sin enkle logikk et sted rundt, etter mitt begrensede skjønn, Arvo Pärt, Erik Satie, Angelo Badalamenti, moderne komponister som Max Richter og artister generelt tilknyttet Miasmah. Gjennom kombinasjonen av elektronisk manipulasjon og akustiske, klassiske virkemidler føyer Jacaszek seg inn i et rammeverk, mer enn å bryte ut av det. Men jeg har til gode å høre noen som griper like sterkt tak. De tunge bildene som fremskapes gjennom minimalistiske, repeterende øvelser er vanskelige å bli kvitt.

På sin hjemmeside utrykker Jacaszek følgende:

I want to create my own, personal and recognizable musical language, in which electronic manipulation of recorded sound is going to enrich traditional acoustic instruments. The motivation of these experiments is discovering the hidden and universal beauty.

En oppdagelse han er svært nær å avsløre med Treny.

Jeg vet så lite om polsk musikk at det ikke engang er noen vits å nøste tråder i den retning. Men det jeg vet er at den norske etiketten Miasmah igjen har gjort en utmerket jobb i forhold til å åpne våre øyne også østover. Deres forrige utgivelse var fra den eminente russer i Gultskra Artikler, med Jacaszek har de igjen funnet en artist med et bemerkelsesverdig elegant og egenartet språk. Det er tungt å igjen løfte hodet etter at ”Rytm To Nieśmiertelność II” toner ut. For en gripende ferd dette er.

Stillheten etterlater ikke noe ekko. Men til slutt er det bare den igjen.

Jasper TX: Black Sleep (Miasmah, 2008)
Svenske Dag Rosenqvist kaller seg opp etter en småby i østlige Texas. Han har laget ambient musikk under dette artistnavnet i noen år nå. Jeg vet ikke noe mer om byen enn det Wikipedia kan fortelle meg, og ingenting av interesse dukker opp der ved første øyekast. Jasper er et fattig høl, Hurricane Rita røsket med seg deler av den for en tid tilbake og et par fotballspillere er født her får vi vite. Men så, i 1998 skjedde et rasistisk motivert drap i Jasper, noe som gjorde byen verdenskjent. Det er kanskje denne groteske hendelsen, der svarte James Byrd, Jr. ble banket helseløs av tre hvite menn, bundet bak til en bil og dradd gjennom gatene til hodet og armer løsnet en ellers fin junikveld, som påvirket Rosenqvists navnevalg. Hva vet jeg.

Jasper ligger der, et lite sted i en stor stat, som en glemt prikk på kartet, et veikryss som raskt passeres og raskere glemmes. Men kanskje det er akkurat disse små prikkene han er interessert i. Det er også i detaljene Rosenqvist opererer, det er de tilsynelatende uviktige punktene han zoomer inn på og utvikler sin musikk fra. Dag Rosenqvist stopper opp ved veikrysset. Han ser bak fasaden og under plenen.

Black Sleep er en høvelig tittel på denne platen. Det er akkurat hva dette er. En langsom reise inn i svarteste natten. De seks sporene ved samme navn glir sakte inn, legger seg rundt oss og med myke bevegelser lar oss bli til ett. Stemningen vil bli forsterket gjennom hodetelefoner. Bildene blir levende med øynene lukket. Jasper TX er ikke ute etter å sjokkere eller å skape skarpe kontraster. Her danner varm ambient, neo-klassisk avant garde og organisk lydende og melodiske låter et tiltalende og fokusert hele. Dette er en plate som skal høres i sin helhet, men der enkelte låter også utmerker seg.

Særlig vakre “Black Sleep III”, med gitarlinjer slik Mogwai eller Sigur Rós også er kjent for – som her aldri truer med å eksplodere – vil naturlig trekke tråder inn i et terreng som nok vil være ganske kjent for de fleste. Det mystiske mørke og ukjente kommer mer frem i abstrakte og lydmalende spor (”Black Sleep II”, ”IV”), og ikke minst på platens mest omfattende stykke, 20 minutter lange ”Black Sleep VI”. Løsrevet fra gitarens trygge favn tar Jasper oss inn et mer gloomy landskap. Kraftige mikrofoner fanger mikrolyder som får meg både til å tenke på ubehaget i Eraserhead og de gnavlende åtseldyrene som befinner seg under de grønne plenene i Blue Velvet. Dette er vakker og foruroligende musikk, tilpasset en film fra en ugunstig og nær fremtid.

Er det følelsen av å bli vektløs eller er det følelsen av å langsomt synke til bunns som fremkalles her? Black Sleep skaper bilder som blir soundtracket til din egen film.

Da han spilte i Oslo (juni, 2008) klarte han nesten å hypnotisere undertegnede. Øyenlokkene ble tunge. Kroppen slo seg til ro. Hjernen vandret snart sin egen vei. Jeg lukket øynene og drev bort. Da de åpnet seg igjen hadde Jasper TX gradvis, nesten umerkelig, bygget et sett fra det forsiktig vevre til det rystende monumentale. Black Sleep er ikke konstruert på samme vis, denne har sitt eget liv, like verdifullt.

Miasmah har med dette igjen levert en utgivelse av meget høy kvalitet som anbefales på det varmeste. Ikke minst til nattmenneskene der ute.

FNS: FNS (Miasmah, 2010)
Oslomusikeren Fredrik Ness Sevendal er involvert i en rekke mer eller mindre obskure prosjekter i hovedstadens undergrunnsmiljø, som soloartist forhaster han seg ikke på utgivelsefronten. Hans forrige opus, No Foly Bow, kom i 2007. Det var en utsøkt liten sak som blandet avantgarde, folk, psykedelia og dronemusikk, relatert til Six Organs Of Admittance, Loren Mazzacane Connors, Cul de Sac og Jackie O-Motherfucker. Hederlig selskap, med andre ord. Referansene er fremdeles gyldige, og FNS innbyr til en ferd langs de samme, forunderlige skylag.

Sevendal tilhører en tradisjon som ikke er knyttet til landegrenser, men som opphøyer dem. Dette er musikk som løfter seg over den hjemlige grinda, og skuer ned på, tja, hva det skal være egentlig. Indisk raga, britisk 60-tallsfolk, New Zealandske fritenkere, japansk doom og amerikanske nypsykedelikere er noen av partiklene som pustes inn i Sevendals univers og som han bruker til å utforske nye galakser. La oss like gjerne kalle det eventyrlysten musikk.

Her er det ikke de nynnbare melodiene eller de mest tradisjonelle låtstrukturene som dominerer. Dette er musikk på utflukt, gjerne bygget opp på gjentagende urstammevis gjennom sirkulære vannpiperitualer. Som på lange ”Wooden Leg”, med vakker ordløs vokal av Inga-Lill Farstad (fra Children & Corpse Playing In The Streets), eller dvelende og langsomt oppbyggelige ”Dream”. To eksempler på Sevendals evne til å forme hypnotiske stemningsbilder som bør hensette enhver lytter med to ører til en berusende tilstand der virkelighet og drømmer flyter umerkelig sammen.

FNS er en bemerkelsesverdig slitesterk, kaleidoskopisk plate som stadig byr på nye mønstre og fasetter.

Følg Miasmah på Facebook
Miasmah.com

Bjørn Hammershaug