The Residents: Petting Zoo (Euroralph, 2002)

Av alle verdens merkelige artister stiller The Residents i en helt egen klasse. Med sine øyeformede dykkerklokker og andre merkelige masker, aparte sceneopptredener og tidvis vanskelig tilgjengelige musikkform har de vært til konstant glede og undring for en hel verden siden 1972. Det anonyme og genreløse bandet (fra Shreveport, Louisiana) markere sine 30 første år med nyutgivelser av en del eldre stoff, en DVD-utgivelse (Icky Flix), samt samleplaten Petting Zoo.

Formålet med denne er å pelle sammen de mest lyttervennlige sporene fra deres brokete karriere til en ørevennlig enhet. Det er i og for seg en god ide med tanke på å lokke nye fans inn i deres obskure verden, samt at det setter fokus på det lett glemte faktum at de også skriver gode låter. Men det er også noe umulig over dette prosjektet. Alle som kjenner det minste til The Residents vet at det kan by på problemer å skrape ut 20 “hits” fra deres plater. En annen faktor er at låtene både har blitt kuttet noe ned for å passe inn her, og at de dessuten er tatt ut av sin opprinnelige sammenheng, noe som gjør platen litt stykkevis og delt. Nåvel, slik surmuling til side, dette er selvfølgelig en svært artig utgivelse, variert og variabel som den er både i kvalitet og form.

Innrømmelse: Mitt forhold til The Residents begrenser seg til noen av deres eldre album, blant annet glimrende Eskimo (1979), og ikke minst en liveopptreden på Operaen en gang på 80-tallet som har brent seg fast på netthinnen, og på en utslitt videokassett. Dette var med andre ord på den tiden da NRK fortsatt hadde vett nok til å sende ting som ikke var ment å skulle fenge alle og enhver hele tiden, og statskanalen kunne finne på å sende tsjekkisk filmkunst, teater – eller en hel konsert med The Residents. Konserten var ikke bare rar og snål og merkelig (det var den også), det var også en seanse preget av dyptgående sans for det abstrakte og teatralske, der det realistiske og surrealistiske smeltet sammen til en egen musikalsk verden. Dessuten var framførelsen av ypperste klasse (dette var mens gitarist og bi-medlem Snakefinger, den eneste personen tilknyttet bandet med kjent identitet, fortsatt var i live). Selv om latteren hele tiden satt løst den gang, viste det seg at det var de musikalske kvalitetene som hele tiden fikk meg til å se opptaket igjen – og igjen.

Derfor skulle jeg være midt i målgruppen for Petting Zoo, noe uerfaren, ganske interessert og med et ellers korrumpert og åpent sinn forårsaket av tilbakevendende mareritt med dresskledde kulehode-menn pustende tungt og gråtkvalt inn i mikrofonen, mens groteske maskemenn veiver vilt med lamper rundtomkring overalt i skyggene.

Petting Zoo er i hvert fall samlet sammen fra tretten av bandets godt over tretti utgivelser. Det som umiddelbart er slående etter noen omganger med Petting Zoo er deres relativt kompromissløse holdning til mainstream uttrykksformer. Debutalbumet Meet The Residents (1974) var en skrudd sammenblanding av en bred platesamling, filmsamples, kunstrock, The Beatles og gudene-vet-hva, og etablerte raskt bandet i en krets som også kunne finne på å dyrke Beefheart, Zappa og andre aparte artister. Selv om utdragene fra deres siste plate, Demons Dance Alone (2002), viser et orkester som har utviklet seg mye, er den tilsynelatende galskapen fortsatt en viktig kreativ kraft for dette bandet – om enn i noe mer vennlige former.

Slik er inntrykket ettersom vi graver oss tilbake i historien – platen går nemlig kronologisk baklengs, og ikke uten grunn er det vel plukket flest spor fra de siste ti årene. Her møter vi The Residents i mange fasonger. Konvensjonelle låter (”Hanging By His Hair”, fra Roadworms, 2000, coole ”The Sour Song”, fra Our Finest Flowers, 1992), Tom Waits-crooning (”Fire Fall”, fra Wormwood, 1999), tegneseriemusikk fra Freak Show (1990) og selvfølgelig en låt fra The Commercial Album (1980) som bestod av 40 ett-minutter lange ’låter’.

Selv om The Residents av og til kan vippe over i det litt for voldsomme og teatralske følges platens intensjoner hele veien, og Petting Zoo har blitt en veldig fin døråpner for den som er interessert i å lære mer om dette bandet, eller for den som ønsker å holde seg orientert om et av det 20. århundrets viktigste orkester. Når denne er konsumert er det bare å begynne å grave videre. Det er ingen grenser for hva The Residents har begått opp gjennom årene.

Hva ellers kan man si? The Residents har beholdt sin anonymitet. De gir aldri intervjuer. Artister fra Nomeansno og Butthole Surfers til Ween, John Zorn og Pere Ubu har alle en slags gjeld til dem. Noen mener dette er The Beatles med masker. De spilte punk før punken kom. De samplet og kuttet og fikset før noen andre. I 30 år har de fulgt sitt credo ’amusing the muses, confusing the masses’. Jeg har fortsatt mareritt om dem.

Bjørn Hammershaug
(Først publisert på groove.no, 04.08.02)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s