Miasmah: Music for scenes and places

Miasmah er et norsk plateselskap drevet av Erik Skodvin. Han kjennes fra duoen Deaf Center og for sitt eget soloprosjekt Svarte Greiner. Miasmah var opprinnelig rent nettbasert med MP3-utgivelser fritt til nedlastning, og som fra 2006 har utgitt fysiske utgivelser. Misasmah ble raskt et hjemsted for noe av det fremste innen mørk ambient, eksperimentell electronica, post-klassisisme og relaterte genre. En label det alltid er en god grunn til å trekke fram igjen.

Hør 10 utvalgte fra Miasmah i WiMP

Diverse Artister: Silva (Miasmah, 2006)
Langsomt mørkner himmelen over et bølgende landskap, hengende mosekledde trær sukker i skumringen, tåkete enger strekker seg tungt innover i det grå. Det er slike bilder som starter å rulle i hodet når musikken på samleplaten Silva går sine runder i spilleren. Det har den gjort tiltagende ofte den senere tid. Kanskje det er høsten som truer utenfor?

Silva samles artister som for mange sikkert vil være relativt ukjente; en del ferske navn og noen mer erfarne som Ryan Teague og Julien Neto. Geografisk hører de hjemme bl.a. i Sverige, Romania, Russland, Frankrike og Norge.

I forbindelse med denne utgivelsen forespurte Erik Skodvin artister han kjente eller hadde jobbet med om å komponere ’teatralsk og mørk organisk musikk’, og den gjennomgangsstemningen han etterlyste er bærende her. Resultatet blir et samlende lydbilde som aldri er langt unna det Deaf Center driver med, men utførelsen varierer selvsagt fra artist til artist. Nevnte Deaf Center er faktisk blant de som skiller seg mest ut i dette selskapet, ”Low Field” består nær sagt utelukkende av noe som virker å være feltopptak fra et jorde med noen beitende kuer og en gårdbruker som stanker seg forbi med en morken kjerre.

Den støvete mystikken fremskapt av organiske instrumenter møter en drømmeskapende elektronisk verden, fra det korte åpningssporet til Makunouchi Bentos enslige piano som belegges med knitrende støystøv, etterfulgt av Julien Netos elektro-akustiske sveverier som stryker deg varsomt over håret. Hans musikk ble av Type beskrevet som ’inswathed in curls of cinematic smoke, beautiful and inviting in its delicate naivity’, en beskrivelse som også er gyldig for hans bidrag ”Ninety Four”.

Russiske Gultskra Artikler har et interessant uttrykk synes jeg, igjen er det i kombinasjonen ’maskin og menneske’, i tilfellet ”Mehanik” så er det med ambient pianobruk og noe som høres ut som en elektrisk skrutrekker i arbeid, tilsammen blir det en fascinerende miks.

Yasume er briten John Twells og amerikaneren Gabriel Morley, som i en årrekke har spesialisert seg på koplingen av fløyelsdraperte strykere og leflende beats, noe som leder oss inn mot mitt favorittmotiv når det gjelder film og musikk; nemlig David Lynch/Angelo Badalamenti. Det er noe av de samme dype skogenes skjulte hemmeligheter som ligger over mange av sporene her. Yasume er ett eksempel, Svarte Greiner et annet. Det er lov å stille forventninger til den kommende platen med Erik Skodvins greiner hvis ”Traditional Wood On Trees” gir et innblikk i hvordan den vil bli. Det er en urovekkende mørk klipp-og-lim tur opp Mulholland Drive han tar oss med på her.

Favoritten er det nok svenske Library Tapes som står for. De heller mer over mot den dvelende delen av postrocken, og da tenker jeg på navn som Mono og tidlig Silver Mt. Zion, med melodiøse, men nedbrutte pianolinjer og voksende lag av støy som ligger som uromoment et stykke bak i lydbildet. De har en plate bak seg som jeg tror det kan være lurt å sjekke ut (Alone In The Bright Lights Of A Shattered Life, på Resonant). Hvis den holder samme nerve som dette kuttet med det enda lengre navnet.

Låttitler som ”Rainy Days In Milan”, ”Low Field” og ”Traditional Wood On Trees” oppsummerer mye av tilstanden på denne platen, enten det er gjennom neo-klassisk, post-rock, minimalistisk elektronika eller knitrende ambient. Grått og tungt kan det være, men du verden så vakker og stemningsfull musikk det blir av den slags når de rette personene står bak.

Gultskra Artikler: Kasha Iz Topora (Miasmah, 2007)
Elektroniske klanger møter gamle folketoner, mens denne Espen Askeladd fra Sibir samler resten der han vandrer på sin vei.
Jeg har nylig hatt gleden av å lese Morten Strøksnes’ reisebok gjennom Øst-Europa, der han dro fra Baltikum til Tyrkia i en gammel Ford Sierra. Han farter gjennom områder sentralt i vår verdensdel som mange her i Norge har et like fjernt forhold til som Timbuktu; Ukraina, Moldova, Transylvania. Gjennom landsbyer som bare vagt vekker til live minner om gamle folkeeventyr og litt mindre gamle dukkefilmer på barne-tv. ’Europas bakgård’, en sørgelig bakevje eller det nye Europa, kommunismens grå slagg eller en historie og kultur rikere enn noe annet sted? Alt dette og mye mer skjuler seg bak landene som mange av oss forbinder mest med obskur styrkeidrett og pugging av hovedsteder i femte klasse.

Kanskje det er på tide å vende blikket østover litt oftere, det er utrolig hva som kan dukke opp i horisonten. Gultskra Artikler for eksempel. Dette er prosjektet til Alexey Devyanin fra Novosibirsk – nå bosatt i Moskva – og han lager utsøkt musikk i brytningen mellom elektronisk og folk. Ikke akkurat folktronica, da det ville være upresist å plassere ham i samme bås som Four Tet eller Hood. Devyanin skuer i flere retninger, både mot moderne komposisjon og avant garde, og snarere deler Gultskra et nordisk stemningsleie med et mystisk tilsnitt av dyp skog og foruroligende ødeland som vi finner mange eksempler av både i Sverige (Häpna), Finland (Fonal) og Norge (Miasmah), for å nevne noen. I likhet med mye av det som skjer på Miasmah så lever musikken i sin egen, fine verden der det elektroniske ikke virker fremmedgjørende, men der det menneskelige er tilslørt.

Kasha Iz Topora er delt i 18 spor, men kunne like gjerne bestått av ett sammenhengende. Det er en lang, snirklete og nærmest kontinuerlig givende opplevelse. Det skjer veldig mye i løpet av den drøye timen, men det pøses ikke akkurat på med sjokkeffekter og brå brytninger. Alexey Devyanin tar oss med til en abstrakt verden, men gir til kjenne en rekke elementer som minner om opphavet. Blant klipp-og-lim elektronikk og bruddstykker av psykedelisk new age sendes det ut sønderrevne postkort med folketoner som flyr avgårde og rustne skrapdeler fra Stalin-tiden som plukkes opp på veien. Jeg liker å tenke på boken til Morten Strøksnes mens jeg hører på dette, og tenker nettopp på hvordan Kasha Iz Topora er en slik ferd gjennom ’Europas bakgård’, der nytt og gammelt møtes og forsøker sammen å finne en vei videre inn i fremtiden. På uanstrengt vis fristes vår mann aldri av å søke denne veien på vestens prinsipper – Gultskra Artikler skaper sin egen vei. Det gir en helt særegen lytteropplevelse som bare styrker seg over tid.

Jacaszek: Treny (Miasmah, 2008)
Store deler av David Lynchs Inland Empire er filmatisert og foregår i Polen med en dempet atmosfære av mystikk og hemmeligheter. Hadde ikke Lynch funnet Boguslaw Schaeffer og den polske radiosymfonien kunne Michael Jacaszek lett påtatt seg rollen som komponist for disse delene av filmen. Som sitt eget soundtrack fyller den en lignende funksjon, men denne gang er filmen din egen.

Bildene er omtrent de samme. Tett skodde henger langs gatehjørnene. Rekker med gatelys kaster mismodige lysskjær på snøfillene. Tause rekker av bygårder holder vakt. Skygger bak vindusslørene. Korte møter mellom mennesker på fortauet. På Treny leies vi inn i denne settingen, driver sakte inn i tilstanden som Jacaszek legger opp til gjennom 11 spor, 54 minutter – men ett helt stykke, én reise og én endeløs etterklang.

Pulsen er langsom, monoton og suggererende. Hest og kjerre. Her er langsomme bevegelser i aksjon. En ordløs kvinnesopran fanger snart natten. Strykerne stryker oss med en sørgmodig hånd og et piano spiller sine siste toner. Dette er musikk for skyggene. Fra drømmene. Musikk som fanger det usagte og som forsiktig avdekker sine hemmeligheter. Melankolsk? Trist? I hvert fall ettertenksom, dvelende. Men først og fremst gripende vakkert. Treny er på samme tid en plate i konstant blomstring, de bleke gråtonene avslører sine farger. Det er håp i enden av det sorgtunge følget.

Treny er ingen komplisert plate. Den bryter ikke med etablerte strukturer innen neo-klassisime eller elektro-akustisk musikk. Noen – kjennere av klassisk musikk kanskje – kan sikkert avfeie dette som kitchy med all sin enkle logikk et sted rundt, etter mitt begrensede skjønn, Arvo Pärt, Erik Satie, Angelo Badalamenti, moderne komponister som Max Richter og artister generelt tilknyttet Miasmah. Gjennom kombinasjonen av elektronisk manipulasjon og akustiske, klassiske virkemidler føyer Jacaszek seg inn i et rammeverk, mer enn å bryte ut av det. Men jeg har til gode å høre noen som griper like sterkt tak. De tunge bildene som fremskapes gjennom minimalistiske, repeterende øvelser er vanskelige å bli kvitt.

På sin hjemmeside utrykker Jacaszek følgende:

I want to create my own, personal and recognizable musical language, in which electronic manipulation of recorded sound is going to enrich traditional acoustic instruments. The motivation of these experiments is discovering the hidden and universal beauty.

En oppdagelse han er svært nær å avsløre med Treny.

Jeg vet så lite om polsk musikk at det ikke engang er noen vits å nøste tråder i den retning. Men det jeg vet er at den norske etiketten Miasmah igjen har gjort en utmerket jobb i forhold til å åpne våre øyne også østover. Deres forrige utgivelse var fra den eminente russer i Gultskra Artikler, med Jacaszek har de igjen funnet en artist med et bemerkelsesverdig elegant og egenartet språk. Det er tungt å igjen løfte hodet etter at ”Rytm To Nieśmiertelność II” toner ut. For en gripende ferd dette er.

Stillheten etterlater ikke noe ekko. Men til slutt er det bare den igjen.

Jasper TX: Black Sleep (Miasmah, 2008)
Svenske Dag Rosenqvist kaller seg opp etter en småby i østlige Texas. Han har laget ambient musikk under dette artistnavnet i noen år nå. Jeg vet ikke noe mer om byen enn det Wikipedia kan fortelle meg, og ingenting av interesse dukker opp der ved første øyekast. Jasper er et fattig høl, Hurricane Rita røsket med seg deler av den for en tid tilbake og et par fotballspillere er født her får vi vite. Men så, i 1998 skjedde et rasistisk motivert drap i Jasper, noe som gjorde byen verdenskjent. Det er kanskje denne groteske hendelsen, der svarte James Byrd, Jr. ble banket helseløs av tre hvite menn, bundet bak til en bil og dradd gjennom gatene til hodet og armer løsnet en ellers fin junikveld, som påvirket Rosenqvists navnevalg. Hva vet jeg.

Jasper ligger der, et lite sted i en stor stat, som en glemt prikk på kartet, et veikryss som raskt passeres og raskere glemmes. Men kanskje det er akkurat disse små prikkene han er interessert i. Det er også i detaljene Rosenqvist opererer, det er de tilsynelatende uviktige punktene han zoomer inn på og utvikler sin musikk fra. Dag Rosenqvist stopper opp ved veikrysset. Han ser bak fasaden og under plenen.

Black Sleep er en høvelig tittel på denne platen. Det er akkurat hva dette er. En langsom reise inn i svarteste natten. De seks sporene ved samme navn glir sakte inn, legger seg rundt oss og med myke bevegelser lar oss bli til ett. Stemningen vil bli forsterket gjennom hodetelefoner. Bildene blir levende med øynene lukket. Jasper TX er ikke ute etter å sjokkere eller å skape skarpe kontraster. Her danner varm ambient, neo-klassisk avant garde og organisk lydende og melodiske låter et tiltalende og fokusert hele. Dette er en plate som skal høres i sin helhet, men der enkelte låter også utmerker seg.

Særlig vakre “Black Sleep III”, med gitarlinjer slik Mogwai eller Sigur Rós også er kjent for – som her aldri truer med å eksplodere – vil naturlig trekke tråder inn i et terreng som nok vil være ganske kjent for de fleste. Det mystiske mørke og ukjente kommer mer frem i abstrakte og lydmalende spor (”Black Sleep II”, ”IV”), og ikke minst på platens mest omfattende stykke, 20 minutter lange ”Black Sleep VI”. Løsrevet fra gitarens trygge favn tar Jasper oss inn et mer gloomy landskap. Kraftige mikrofoner fanger mikrolyder som får meg både til å tenke på ubehaget i Eraserhead og de gnavlende åtseldyrene som befinner seg under de grønne plenene i Blue Velvet. Dette er vakker og foruroligende musikk, tilpasset en film fra en ugunstig og nær fremtid.

Er det følelsen av å bli vektløs eller er det følelsen av å langsomt synke til bunns som fremkalles her? Black Sleep skaper bilder som blir soundtracket til din egen film.

Da han spilte i Oslo (juni, 2008) klarte han nesten å hypnotisere undertegnede. Øyenlokkene ble tunge. Kroppen slo seg til ro. Hjernen vandret snart sin egen vei. Jeg lukket øynene og drev bort. Da de åpnet seg igjen hadde Jasper TX gradvis, nesten umerkelig, bygget et sett fra det forsiktig vevre til det rystende monumentale. Black Sleep er ikke konstruert på samme vis, denne har sitt eget liv, like verdifullt.

Miasmah har med dette igjen levert en utgivelse av meget høy kvalitet som anbefales på det varmeste. Ikke minst til nattmenneskene der ute.

FNS: FNS (Miasmah, 2010)
Oslomusikeren Fredrik Ness Sevendal er involvert i en rekke mer eller mindre obskure prosjekter i hovedstadens undergrunnsmiljø, som soloartist forhaster han seg ikke på utgivelsefronten. Hans forrige opus, No Foly Bow, kom i 2007. Det var en utsøkt liten sak som blandet avantgarde, folk, psykedelia og dronemusikk, relatert til Six Organs Of Admittance, Loren Mazzacane Connors, Cul de Sac og Jackie O-Motherfucker. Hederlig selskap, med andre ord. Referansene er fremdeles gyldige, og FNS innbyr til en ferd langs de samme, forunderlige skylag.

Sevendal tilhører en tradisjon som ikke er knyttet til landegrenser, men som opphøyer dem. Dette er musikk som løfter seg over den hjemlige grinda, og skuer ned på, tja, hva det skal være egentlig. Indisk raga, britisk 60-tallsfolk, New Zealandske fritenkere, japansk doom og amerikanske nypsykedelikere er noen av partiklene som pustes inn i Sevendals univers og som han bruker til å utforske nye galakser. La oss like gjerne kalle det eventyrlysten musikk.

Her er det ikke de nynnbare melodiene eller de mest tradisjonelle låtstrukturene som dominerer. Dette er musikk på utflukt, gjerne bygget opp på gjentagende urstammevis gjennom sirkulære vannpiperitualer. Som på lange ”Wooden Leg”, med vakker ordløs vokal av Inga-Lill Farstad (fra Children & Corpse Playing In The Streets), eller dvelende og langsomt oppbyggelige ”Dream”. To eksempler på Sevendals evne til å forme hypnotiske stemningsbilder som bør hensette enhver lytter med to ører til en berusende tilstand der virkelighet og drømmer flyter umerkelig sammen.

FNS er en bemerkelsesverdig slitesterk, kaleidoskopisk plate som stadig byr på nye mønstre og fasetter.

Følg Miasmah på Facebook
Miasmah.com

Bjørn Hammershaug

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s