Stikkord

, , , ,

Svarte Greiner er enmannsprosjektet til Erik Skodvin, halvdelen av Deaf Center. Mens duoen skaper gråtunge, støvete lydbilder i klasse med David Lynch/Angelo Badalementi, er Svarte Greiner ytterligere utforskninger inn i en mer forstyrret og dunkel verden – uten den milde orkestreringen vi husker fra Deaf Centers Pale Ravine (2005).

Svarte Greiner: Knive (Type, 2006)
Ved å bruke elementer relatert til både minimalisme, samtidsmusikk og musique concrete har Skodvin skapt noe som kan omtales som ’akustisk doom’. Antydningen til melodiøs vilje på det glitrende åpningssporet brytes raskt opp til fordel for virkelig nakkehårreisende uhygge, framskapt av mer eller mindre ubestemmelige lyder: Det knirker i gulvplanker. En mann sager ved ute i skogen. En gammel vinylplate spraker. Noen ringer forsiktig med bjeller. Tunge strykere og ditto bass flyter ut og inn av lydbildet, en spøkelsesaktig stemme svever forbi bak gardinene. Det er natt, uglene våker og Svarte Greiner mer enn hinter om at noe fryktelig er i gjære. Det er den vage hentydningens kunst som gjør Knive til en så gripende lytteropplevelse. Platen har klare filmatiske kvaliteter, men musikken er mer enn sterk nok til å fungere som en mental reise på egen hånd, som ikke minst kommer til sin rett med skikkelige hodetelefoner og med øynene godt lukket igjen.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter, 21.11.06

Svarte Greiner: Kappe (Type, 2009)
”Tunnel Of Love” er navnet på det første kuttet på Kappe, den andre platen til Erik Skodvins soloprosjekt Svarte Greiner. Det er ikke mye blomstrende kjærlighet å spore, men så visst en tunnel han leder oss inn i. Åpningssporet gir raskt hentydning om at greinene har blitt både svartere og hardere siden debuten Knive. Det er en åpen, romlig klang over hele Kappe, et hvelv av lyd som underbygger følelsen av at tunnelen har ført ned i et eller annet mausoleum av iskald uhygge og snikende horror.

Kappe er i motsetning til forgjengerens klipp-og-lim baserte knittertronica spilt inn live i sammenhengende deler, fire i alt. Det er i enda sterkere grad en form for doom hengende over Svarte Greiner nå. Kappe er beslektet både til Sunn O))), Tim Hecker og annen langstrakt støy – og det er en plate som i større grad enn Knives organiske kvaliteter beveger seg mot et industrielt uttrykk. Her er ingen diffuse neo-klassiske slør eller knirkende gulvplanker. Kappe er skrapende jern og forvridd metall. Hvis Knive var Twin Peaks så er Kappe Das Boot.

Svarte Greiner jobber i et langsomt tempo. Utviklingen skjer, om i det hele tatt, over tid, og de fire sporene her trekker seg mellom 7 og 16 minutter. Dette er musikk som griper tak i stemninger, oppbygning og tekstur foran melodilinjer og struktur. Musikk som sleper seg avsted, som en spøkelsesaktig masse mot ukjent sted. Musikk som egner seg som soundtrack til skrekkfilmen fra dine mareritt. Den skumleste, den som bare hentyder og varsler om noe guffent.

Åpningssporet er altså en slik rysare. Neddempet støy bølger frem og tilbake, creepy lenker rasler hele tiden og det er som vinden blåser gjennom rommet, gjennom marg og bein. Sjelden har vel Svarte Greiner skapt så golde stemninger. Og det blir ikke lysere utover her. De to massive midtsporene er på en gang mektige og uhåndgripelige, særlig ”Candle Light Dinner Actress” med skjærende feedback og dissonante lyder, i mindre ikke så vellykkede ”Where Am I”, likefullt betagende og forlokkende stykker. ”Last Light” (8:23) fortsetter i noenlunde samme leia, med lyder – sannsynligvis kommer det mest fra Skodvins bue på bass, gitar, oppmikket, loopet og behandlet on the spot – som kan minne om alt fra svarte ravner og ringende dombjeller til et sakralt kirkekor et eller annet sted i det fjerne. Slik fungerer Svarte Greiners mettede lydrikdom, det er bildene som tar over etter hvert der musikken slipper taket. ”Last Light” lever opp til tittelen, for når den toner ut i intet så er alle lys slukket for godt.

Svarte Greiner skal honoreres for å bevege seg videre gjennom i det ukjente, inn i mørkets tunnel. Kappe gir natten mening.

Bjørn Hammershaug

Reklamer