Metronomicon Audio startet opp i 2001, opprinnelig som utgiver av hjemmebrente CD-R, etter hvert med mer ordinære albumutgivelser. Blant artistene i dette finfine kollektivet finner vi bl.a. Now We’ve Got Members, Truls And The Trees og Center Of The Universe. Stikkord for Metronomicon: Lekent, grenseløst og utforskende.

10 smakebiter fra Metronomicon – hør spilleliste i WiMP

Diverse Artister: Metronomicon Compilation 2.0 (2005)
Det er ikke altfor for mange slike musikalske kollektiv her til lands. Tendenser vi har sett i bl.a. Finland, USA og New Zealand, der iveren er stor etter å gi ut hjemmebrente skiver i lavt opplag knyttet til små, obskure miljøer, virker å være mer begrenset her i loner-land. Denne ’familien’ knytter bånd mellom undergrunnsmiljøer på Blindern, det kreative senteret i Brugata, russerkneipa Spasibar og andre mer frilynte fugler. Sentrert rundt et tyvetalls personer som ganske fritt frekventerer hverandres band, trykker de opp platene og utformer omslagene selv, arrangerer fester (som by:alarm – norges nest, nest viktigste musikkpris) og virker i det hele tatt å det ganske så morsomt i prosessen. Uhøytidelig? Joda, men ikke nødvendigvis useriøst. Og med veldig mye fin musikk i sin fold.

Sentralt i Metronomicon og ansvarlig for noen av de mest kjente prosjektene er Jørgen Skjulstad (Now We’ve Got Members, Center Of The Universe, Salvatore). Artister som Magnus Moriarty, Koppen, samt relaterte frender som Samuel Jackson Five og engelske Now er vel blant de mest kjente bidragsyterne på 2.0. Den består av 22 spor i alt, og det er en plate som spriker både i uttrykk og kvalitet. Overivrig gutteromsnerding, sene rødvinskvelder, hjemmesnekra lofi-beats og en løssluppen omgang med hva enn som kan spilles på (fra fele til synth) er gjennomgående. Det er unektelig denne spreke sjarmen som er det mest bærende elementet her. Viljen og bredden gjør et kritisk øre mildere stemt, men blant de mange låtene er det også en god del fløte å meske seg med her.

Hanny (”How Great Thou Art”) er aktuell med platen Moderning , og leverer en søt poplåt med folkpsykedelisk duft av morgenkaffe og lange søndagsmorgener. Bjarne Larsen fra Salvatore driver sitt soloprosjekt International & Coffee. Bak årets lengste låttittel finner vi en underfundig skilpadde med akustisk gitar, fuglesang og klokkespill som lever sitt eget sedate liv. Rune Elias Helgesen utmerker seg i helt korrekt titulerte ”Orgel, Tallerken, Drill, Hammer, Gitar” som er… vel, akkurat det. Det beste sporet er Magnus Moriartys ”The Desert Will Bloom With Tonic Powder”, som en annen slags Grandaddy fra fremtiden virker han som selskapets fremste kort nå for tiden (Sky-Fi Beatitude, 2005 er heller ingen dum plate). Fremheves må også Brugata Blogstyle Crew, med medlemmer fra Salvatore og Palace Of Pleasure. Disse finner sammen med Jørgen Skjulstads saksofon frem til det lette drivet som kjennetegner band som nettopp Salvatore eller Perculator. Selskapets mest samlende front er verdensorkesteret Now We’ve Got Members, og ”In A Hurry” er mer fyrrig sigøyner-prog fra Balkan eller noe deromkring.

Ellers pusler for eksempel Cyrano, Helene Rickard, Koppen og Kallioinia rundt 80-tallet, dårlige tv-spill og snål synthpop. I avdelingen for sammenhengende navn leveres new wave i smådesp variant fra JetSetNjet og i mer corny variant fra MeJamYouSpam, mens den vakre avslutningslåten – som bare er en kort snutt – bærer samlingens fineste tittel: ”This Is Your Comeback, Deepika”. Litt på utsiden av ’metromicon-soundet’, om det i det hele tatt er mulig å si noe slik, er Samuel Jackson Five. De tilhører en litt annen krets og spiller i en annen liga med sin presise instrumentelle prog/post-rock. Deres ”Charlie Foxtrot Queen” har klare Motorpsycho-kvaliteter. Britiske Now huskes av enkelte for et par digge konserter i Oslo, blant annet sammen med Salvatore, og de utforsker fortsatt krautrytmer og dissonans med ”And”. Hvis deres And can spises ville det nok vært som en Peking O, tenker jeg.

I mellom disse hastig nevnte sporene her, så finnes det også mye annet av både mer eller gjerne mindre vellykket art. Det er vel nettopp denne uredde holdningen og stå-på humør som har gjør Metronomicon til et av landets mest lovende musikalske veksthus.

Magnus Moriarty™: Sky Fi Beatitude (2005)
’Please play this recording on Tandberg stereo equipment for optimal sound performance’ oppfordres det i omslaget på denne CD-R platen. Med det signaliseres vel både en viss nostalgisk hang og en anelse lite selvhøytidelig holdning til sin musikk.

Sky Fi Beatitude har sitt utspring i Grünerløkkas roteloft Metronomicon Audio, som huser en rekke mer eller mindre obskure artister (Now We’ve Got Members, Koppen, Cyrano etc.). Sammen med makker Marius Ergo har Magnus Moriarty mekket 12 låter som hadde fortjent langt større distribusjon og oppmerksomhet. Han har meloditeften og ynden til en Berntzen eller Lerche, men med en større Petter Smartness og gjør-det-selv innfall som vel forhindrer det store gjennombruddet blant hopen. Synd for pengepungen hans, greit for oss som lytter. Sky Fi Beatitude er rett og slett en fortryllende liten pop-plate, løftet frem av en instrumentpark på størrelse med Disney World, lekent og passe slurvete, men aldri useriøst eller tåpelig.

Enkelte spor tenderer mot det nostalgiske poputtrykket, fra Beatles til XTC, andre er mer eksperimentelle med sin kopling av fiolin, trommemaskin og samples. Uansett er det noe riktig så spankulerende charmy over den naive og solskinnsladede sky-fi-popen til Moriarty som gjør at platen står igjen som en av de fineste norske i 2005. Ikke slik å forstå at hvert kutt her er et ferdigpolert mesterverk, det er like mye gløden og gleden som preger helheten som gjør Sky Fi Beatitude til en stayer.

Truls And The Trees: Ailanthus (2007)
Indiegranskauen: Alltid beredt! Et friskt skogspust av en speiderplate.
Truls Heggero er glad i fotosyntese, kongler, bark og kvae. En ekte speidergutt; alltid beredt for popmusikkens ve og vel. Han er frontmann i det fine indiebandet Lukestar, og med debuten Ailanthus har han nå også satt Truls And The Trees skikkelig på kartet.

Ailanthus er navnet på en trefamilie, som direkte oversatt betyr noe sånt som ’trærnes gud’, og det forseggjorte omslaget står i speiderorganisasjonens tegn. Men dette er et stykke unna psykedelisk frifolk eller filosofien til Baden-Powell for den saks skyld, selv om det ’organiske’ elementet er godt ivaretatt i uttrykket. Truls And The Trees er rett og slett et realt godt popband. Heggero er en dedikert fan av Robert Pollard/Guided By Voices, og deres to minutter lange skakke hitsanger er en grei inngangsport til Ailanthus. Trekk fra Pollards mest skranglete innfall og bytt ut lo-fi lyden med den mer storslåtte indieromantikken til for eksempel Sufjan Stevens, Arcade Fire og Neutral Milk Hotel så står vi igjen med en dyktig popsnekker som bygger låter med potensiale til å gå rett inn i øret uten å skape umiddelbar slitasje.

Træra til Truls er en gjeng som nå tør være relativt etablert hos de fleste som følger en smule med på hva som rører seg i indiekretser; dette er et Metronomicon-produkt med påfølgende romslige tilgang på arbeidskraft (som i musikalske ideer og instrumentering), et orkester som gir Heggeros iørefallende låter en ekstra dimensjon. Det rike lydbildet tar ikke kverken på låtene hans, men bidrar til å fargelegge dem på potent vis.

Det umiddelbare tittelkuttet omfavner det meste som er positivt med denne platen med sitt snertne driv og offensive progresjon. Av de mer melankolsk ladede sporene er ”Greenfields, Greenfields!” og ”Mystaxxx” særlig verdt å trekke frem, der Heggeros falsettvokal bidrar til å skape en sårbarhet som skygger litt for den skarpe solen fra de mest utadvendte sporene.

At de velger å ta med en nesten 9 minutter remix av ”Upside Journey” helt til slutt er noe unødvendig. Den hadde helt klart hørt best hjemme på en EP eller som bonusspor i en eller annen sammenheng. Det ødelegger uansett ikke helhetsinntrykket. Truls And The Trees har med Ailanthus gitt ut en av årets bedre norske popplater. De skal ikke få ekstrapoeng fra den nasjonale kvoten, men det er likefullt et gledelig moment og ikke minst lovende for fremtiden. Se dessuten opp for bandet hvis de svinser innom en livescene nær deg!

Meta Forever: Astroid Antics (2007)
De omtaler seg som vitenskapsmenn, Andi Grace A Dieu og William B. Skyborne. I andre sammenhenger heter de Andreas (JetSetNjet) og Magnus Moriarty (Now We’ve Got Members). Muligens er det flere involvert her, men Meta Forever legger ikke opp til denslags forskning. Med platen følger heller et svært kart over ’The Astroids – Compiled and Drawn in the Cartographic Division of the Meta Forever Scientific Society’, samt en rekke utleggende tekster om deres ekspedisjoner (som bærer samme overskrift som låttitlene).

Dette er altså et nytt tilskudd på Metronomicons stadig voksende stamme, et selskap som har vokst fra en obskur CD-R-brennende vennegjeng til et av landets mest interessante veksthus (antagelig mot bedre viten). Jeg tror denne etiketten vil bli ytterligere ettertraktet i 2007, i takt med en ikke akkurat blomstrende musikalsk tendens blant de mer etablerte selskapene. Bare vent og se.

Astroid Antics er et eksempel på noe av grunnen til Metronomicons suksess. Her renner det over av musikalsk overskudd, vågale ideer som faktisk blir gjennomført og ingen skjeling til noe som heter musikalske genre. I stedet får vi mye humør, litt tull og en perlerekke av gode låter (vel, ikke alle er like bra). Jeg ser for meg at dette er slik Ween lekte seg frem til musikalske resultat tidlig i karrieren. De to musik… unnskyld, vitenskapsmennene, har funnet frem til en sjelden og eksotisk formel. Balkan, post-punk, soul, western, orientalsk delirium og generøse mengder stormannsgalskap har resultert i en plate der først og fremst de gode ideene står igjen som den store vinneren.

Roxy Music møter Pere Ubu et sted i det fjerne Østen? Helt greit for min del.

Now We’ve Got Members: Then Is Just Another Kind of Now (2007)
Arbeidslaget hass Jørgen Skjulstad. 
Now We’ve Got Members er et slags samlende sentrum i Metronomicons labyrintiske sirkus av et plateselskap. Etiketten har gjennom årenes løp oppvist en sjelden sterk skaperkraft, spilleglede og musikalsk utforskertrang. Det som opprinnelig var en ren CD-R etikett har den siste tiden vist tegn til en viss grad av profesjonalisering i form av mer forseggjorte utgivelser med Truls And The Trees og Now We’ve Got Members.

Then Is Just Another Kind of Now presenteres som en delikat sak i tråd med det musikalske innholdet. For som undertegnede har tatt til orde for i lengre tid ligger det også et mer seriøst aspekt over Metronomicon. De er liksom ikke bare happy-go-lucky smilende surrehoder. Miljøet rommer et rikt musikalsk miljø som er blant hovedstadens mest spennende, og med et knippe musikere som peker fremover og utover – ikke minst de mange prosjektene til sentrale personer som Jørgen Skjulstad (Sissyfus), Marius Ergo og Magnus Moriarty.

De tre multi-instrumentalistene er alle sentrale medlemmer av ..Members. Then Is Just Another Kind Of Now er oppfølgeren til Tiny Disasters On/Off fra 2004, og igjen inviteres vi lyttere med på en verdensomspennende reise. Sentrale stoppesteder er Balkan, Arabia, Judea, indieland og lekestua. Platen skjuler et vell av ideer og innfall, er en kreativ bombe som kastes mellom de mange involverte under en musikalsk stollek. Men tråden er rød og gjennomgangstonen definert. Det som kunne blitt en tøysete prøveklut for norske blekansikter ikledd turban/fez og hvite lendekleder har blitt et fullverdig musikalsk stykke med en helhetlig overbygning – der innslag av prog og jazz med naturlighet involverer seg med polka, klezmer, rebetika og sigøynermusikk.

Mentor Skjulstad leder det hele med sin spinkle sang, men er backet av et rikt orkester som bør få sin del av æren for det gjennomgående gode resultatet. Låtene er joviale nok i seg selv, men gis en innpakning av blant andre Dag Stibergs saksofon, Moriartys fiolin og Ergos bouzouki som er helt nødvendig. God musikk skapes gjerne i et eller annet grenseland, og det er i spenningen mellom verdensomspennende folketoner og medrivende popmusikk dette bandet har sin fremste styrke – og et uttrykk som bare er deres eget.

Ergo: Mountaineering (2009)
Vil du være med på tur? Den unge Oslo-artisten Marius Ergo har pakket sekken full av akustiske instrumenter og tar veien gjennom villnis og gjengrodde stier med retning mot fjellheimen. Det er kanskje i like stor grad ferden i seg selv – og kanskje pausene på veien – som er vel så viktig som målet her.

Ergo fører oss som en stødig kjentmann inn i landskap som er velkjent, men nytenkende. Utgangspunktet er helst å finne i tradisjonell anglo-amerikansk folkemusikk, men sett gjennom moderne og egenartede briller.

For å ta den mest naturlige rasten først: ”The Butcher’s Boy” er en innspilling av Kentuckys store (en av dem) folkemusiker og banjospiller Buell Kazee. Det er en tragisk historie om den unge jenta som henger seg på pikerommet i endeløs kjærlighetssorg grunnet en svikefull jernbanedreng, nærmest foran øynene på foreldrene. Den ble spilt inn i 1928, og de fleste er vel i likhet med undertegnede kjent med den gjennom Harry Smiths definerende samling Anthology Of American Folk Music tidlig på 50-tallet.

Marius Ergo kjenner nok godt til amerikansk folklore, og gjør en inderlig, nedtonet utgave av den klassiske vise, her med akustisk gitar som erstatter for Kazees banjo, og med et mer psykedelisk – og jeg vil legge til – britisk lydende tilsnitt. Ergo er ikke bare godt bevandret i amerikansk folk, han kjennes også som en venn av moderne indierock, balkan, gamelan og støyrock for å nevne litt, noe han får utløp for gjennom sitt engasjement i band som Truls And The Trees, Kaospilot, Center Of The Universe og Now We’ve Got Members. Han er i det hele tatt en av de mest kreative, allsidige og spennende kreftene i Oslos musikkmiljø. Det var derfor med høye forventninger jeg ventet på hans plate, og en glede å kunne si at han svarer til disse. Mountaineering er drapert som en folkplate, men flere av hans mange andre sider skinner gjennom også gjennom her. Taggen ’amerikansk folk’ skal derfor ikke benyttes for henlede oppmerksomheten til spinnville hjemmebrentsfester fra Kentucky, for dette er i det store og hele en neddempet plate med strimer av oppløftende pop. De tradisjonelle instrumentene benyttes dermed ikke til å kopiere gamle røvere, men snarere som et verktøy for å skape noe eget.

Den lettbente åpningen ”Dilettantes And Jew’s Harp Players” legger ut i friskt mot, men det tar ikke lang tid før Ergo møter mer disige landskap enn blåbærenga. ”Mt.” flyter ut i tåkeheimen og møter en instrumental frifant i ”Birds On Every Bough” som lar improvisert gitarspill møte tysk orgelrepetisjon. Tittelen på ”Developers! Developers! Developers!” er hentet fra en av den særs usympatiske Microsoft-sjefen Steve Ballmers selsomme seanser. Desto flottere at Ergo tar hans utbrudd og lager en helt nydelig, vemodig poplåt der vi nærmest kan ’watch the sparks fly’. Tittelformen benyttes litt senere på ”Bastards! Bastards! Bastards!” i det som er en slentrende, litt naivistisk poplåt.

De godlynte poplåtene møter også noe mer motstand, og samarbeidet mellom Ergos gitarspill og saksofonist Kjetil Møster må i så måte særlig fremheves. Korte ”Yet, They Do Not Sing” er et surrealistisk, atonalt sidespor jeg kunne tenkt meg at de hadde fulgt videre. De møtes heldigvis igjen på meget flotte ”Different Arms”. Åtte minutter som samler trådene: Ergo, fiolinist & med-metronomiker Magnus Moriarty og Møster møtes til slutt. Kanskje de er fremme, nådd toppen. Dette er en låt som fanger utsynet i en siste hvile – og når den ender i klukkende sildring fra en bekk så er det bare helt riktig alt sammen.

Les mer på Metronomicons hjemmesider
Bjørn Hammershaug