Comets On Fire

Echoes From The Mountain

/ Bjørn Hammershaug / 1 Comment

– The grave recieves you with love. Surrender yourself to the Earth. Return what was loaned to you. Give up your pleasure, your pain, your friends, your lovers, your life, your past, what you desire. You will know nothingness, it is the only reality. Don’t be afraid, it’s so easy to give. You’re not alone, you have a grave. It was your first mother. The grave is the door to your rebirth. Now you will surrender the faithful animal you once called your body.
The Alchemist (Holy Mountain, Alejandro Jodorowsky)

Comets On Fire: Field Recordings From The Sun (Sweet Nothing, 2002)
Metamphetamines In The Sky With Diamonds
Det er mulig Ben Chasny har noe av æren for at spacejam-freakoutsene Comets On Fire åpner denne skiva som en freefolk-bøling i en sirkulær messe. Det er i hvert fall med bjeller, rasling, chanting og regnbuefarver de ønsker oss velkommen til Field Recordings From The Sun. Men den vennlig sittende starten skal selvsagt ikke vare lenge. Etter tre minutter knuses de tribale ritualene med brutal kraft. Massive gitarer, pedaler og diverse effekter dras frem og plugges inn. “Beneath The Iceage” blir raskt en monstrøs syretrip nær kaos framført med voldsomt volum, evigvarende gitarriff og druknende vokalskrik. Etter at de har rast fra seg noen minutter løser de opp igjen med mer messing. Det er et fiffig grep, men, dessverre vil jeg si, er det bare på de to låtene Chasny er involvert at Comets On Fire skuer til side for den mer etablerte Hawkwind/Blue Cheer/MC5-rocken. Det andre sporet er korte “The Unicorn”, som Chasny selv har skrevet. Det åpner da også som en enhjørningsvise med beina i kors, en akustisk, meditativ gitar plukker løvetann før den gradvis spises opp av et mutert monster som kommer krypende bakfra. “Return To Heaven”, “ESP” og 10 minutter steine “The Black Poodle” utnytter ikke den samme fine koplingen mellom folk og spacerock, men som vill psykedelisk stoner filterert gjennom Noel Harmansons echoplex og oscillator viser Comets On Fire at det fortsatt er nok av space der ute til å fylle en plate.

Hvis du mener Monster Magnet har mistet noe av skitten sin, så er Comets On Fire og Field Recordings From The Sun et klokt valg. Eller som opprinnelig utgiver Alternative Tentacles så korrekt beskriver det: Pure sonic destruction!

Starless And Bible Black: Shape Of The Shape (Static Caravan, 2009)
Topanga Drømmedal
Shape Of The Shape er en plate som ifølge bandet selv blander ’Topanga Canyon country rock, Manchester guitar jangle and outer-space psychedelic drones’. Sign me up! Manchester-bandet lever opp til denne besnærende beskrivelsen på det som er deres andre utgivelse, der det særlig er Topanga-røttene og spacerocken som er mest framtredende. Topanga Canyon er  et område vest for Los Angeles, i Santa Monica-fjellene, men som musikkhistorisk først og fremst kjennes som oppholdssted for en rekke av de mest sentrale countryrockerne fra vestkysten på slutten av 60-tallet – ikke minst Neil Young. Hans skygge henger tungt over denne og særlig uttrykket rundt Everybody Knows This Is Nowhere og On The Beach’ mest sfæriske stunder.

Men de bruker litt på å komme i godstemningen, og de første par låtene har mest fokus på ovennevnte ’guitar jangle’: Harmløs og godslig pop som blir litt kjedelig og egentlig ikke er så mye å skrive hjem om, med unntak av vokalist Hélène Gautiers nydelige stemme, et sted rundt Sandy Denny og Nico. Det er først på On The Beach-aktige ”Hanging On The Vine” de tuner inn på Young, toner ned hans rufsete gitarer og skrur opp spacevibbene til Bardo Pond. ”Hanging On The Vine” er en slik låt som burde vart evig – en retning de heldigvis vier seg til videre utover på skiva. ”Radio Blues” er langsom drømmefolk som på en og samme tid er eterisk og tungladen, tenk Mazzy Star og Espers sammen og himmelsk spacefolk vil bli til. De legger til litt Stereolab-klanger på franskspråklige ”Les Furies”, drar den helt ned på varsomme ”Country Heir” og ”Popty Ping”, før de berører stjernene igjen på ”Year Of Dalmatians” – der alle elementer jeg har lesset på over smelter sammen til et stykke musikk som nesten er for vakkert til ordlegge. Starless And Bible Black er bare et par slike magiske øyeblikk unna fra selv å bli til det stjernestøv de drysser over musikken sin.

Sun Araw: On Patrol (Not Not Fun, 2010)
Mr. Spaceman
Sun Araw er soloprosjektet til Cameron Stallones, kjent fra Long Beach-bandet Magic Lantern og tilhørende kretsen rundt dreamgaze-band som Pocahaunted og Ducktails. De tre foregående som Sun Araw er alle preget av en ekspansiv utforskertrang, Beach Head og Heavy Deeds hentet åpenbar inspirasjon fra henholdsvis Neil Young og Fela Kuti. Cameron Stallones trekker på et bredt kildegrunnlag, men evner også å omforme det til sitt eget, originale uttrykk. Så også på On Patrole, hans mest sinnsutvidende hittil.

On Patrole er en plate av oppslukende karakter i en atmosfære myldrende, organisk liv. I en slags konstant drømmetilstand omgitt av et evig tåkeslør penser Stallones her innom både dub, psykedelia, tropicana, afrobeat og ambient med tålmodig standhaftighet. Uttrykket er heller enkelt, lo-fi produksjon med en skranten farfisa og ekkomaskiner, fjern vokalmessing og hypnotiske gitarlinjer, ikke helt ulikt det mer kollektive loftlyden til band som Sunburned Hand Of The Man og No-Neck Blues Band. ”Beat Cop” høres ut som Pole på besøk i øvingslokalet til Can, mens ”Holodeck Blues” er snaue 20 minutter som bobler rundt et sted mellom Pink Floyd på Pompeii og Miles Davis på Agartha. Fint oppsummert på hans Sun Araws hjemmesiden som en plate for ’heavy-steamin’ late nights in the city, inter-dimensional back alleys, ghost cabs, and midnight-sweat locker rooms’.

Ikke alt på denne omfattende utgivelsen – nesten halvannen time lang – er like grundig gjennomført, men som helhet er On Patrole en sjelden fortettet, og samtidig løst anlagt plate som mest av alt drar lytteren inn i et helt eget magnetfelt. Cameron Stallones har med dette ytterligere markert seg som en av de mest spennende og kreative artistene av i dag.

Vibracathedral Orchestra
Barn av 90-tallet og hjemhørende i Leeds til tross, Vibracathedral Orchestra hører mer hjemme blant 60-tallets hippie-kollektiv som en broket forsamling frihetssøkende individer som eksperimenter med dryge droner og monotone rytmer fremstilt med et lass av instrumenter som kan strykes, blåses og slås på.

The Queen Of Guess (VHF, 2002)
Sister Ray Brother Air
Et nærliggende band å sammenligne med Vibracathedral Orchestra med er Dream Syndicate (Cale/LaMonte Young)/Velvet Underground, særlig når Cale dro fiolinbuen og skapte hypnotiske stemninger. Men her er det ingen Lou Reed som avbryter med huggende gitarriff. Britene tyr da heller til mer atmosfærisk jamming, østlig åndelighet og indianske stammeritualer. Resultatet er transeskapende og fredsskapende, en ånd av samhørighet og eim av fredspipe-røyk der ingen forstyrrende elementer får lov til å hindre ritualet i de 70 minuttene det varer. Tenk gjerne i retning av krautband som Can og Amon Düül II, minimalister som LaMonte Young og Terry Riley, og freefolk freaks som Jackie-O Motherfucker og Animal Collective. Omslaget er i seg selv dekkende for mye av innholdet, fuglen med psykedelisk fjærdrakt har nok ruget over det samme treet som orkesteret samlet seg rundt.

The Queen Of Guess er en eneste lang reise verden rundt og videre, fra engelsk skog, til Østen, gjennom jungelen og langsomt mot kosmos. Da jeg først gang satte den på var det passende nok svevende over skydekket og med solen langsomt dalende langt der borte i evigheten. Der og da opphørte skillet mellom drøm og virkelighet. Det er en effekt man også får av høre dette med begge bena trygt plantet på landjorda. Man kan bli sjaman av mindre.

Wings Over America (VHF, 2003)
m/ Sunroof
Katter på hett, vibrerende soltak
Sunroof! og Vibracathedral Orchestra er to britiske band som drar i relativt forskjellige retninger, men som likevel har mangt og mye til felles. Ikke minst gleden av å benytte droner, altså en tone som holder stand over lengre tid ved hjelp av for eksempel fiolin, keyboards eller fløyte, i sin musikk. Da de to skulle turnere sammen i USA høsten 2003 satte de i hop Wings Over America (tittelen har ingen umiddelbare referanser til Paul McCartney, så vidt jeg forstår), både som en markering av samarbeidet og for å hjelpe til med finansieringen. Jeg fikk ikke sett de to på turneen, men takket være denne platen kan jeg levende forestille meg at det må ha vært et vellykket prosjekt.

Sunroof! har eksistert siden slutten av 90-tallet og er sentrert rundt gitaristen Matthew Bower (Total, Skullflower). Han er kjent for å utforske drone-basert industriell støy gjennom mange år, blant annet i samarbeid med den anerkjente gitaristen Richard Youngs. Som Sunroof! har han lagt fra seg noen av støyfrekvensene til gode for mer psykedeliske far-out installasjoner ikke ulikt Flying Saucer Attack og Windy & Carl.

Det som presenteres på første halvdel av Wings Over America tilhører Sunroof! gjennom 8 låter og 40 minutter. De åpner ganske maskinelt med ”Frogs”, som en togreise langs istykkerrevne skinner gjennom et krigsherjet fremtidslandskap. Og der skal vi oppholde oss en stund. På ”Dharma Gin” holdes en statisk drone hele låten gjennom, men fortsatt med radbrekkende støy som knitrer hissig langs den rette linjen. De skifter spor på ”Free Wild Samples” og ”Flutter” der det er lyden av samplede gitarer som presses gjennom mange støysendere og kommer rykkevis og støtende ut igjen, fortsatt som en ustabil drone. Det kan sikkert virke langtekkelig, men Bower pakker seg godt inn med flere lag av varme, pulserende lydtepper og holder monotonien på en viss avstand. Sentralt på denne delen av platen står 11 minutter lange ”The Sea Is Maine S.S.” Her trekkes elementene til det ytterste, og låten vil nok for mange oppleves som en prøvelse hvis man da ikke suges inn i kombinasjonen av ro og forstyrrelser, monotoni og bevegelse. Enerverende eller suggererende, det avhenger vel mest av dagsformen. Mer langs grensene til Boards Of Canada er det uansett en lettelse å ankomme de vennlige ”Snow Covered Hills” etter en såpass strabasiøs ferd. Overgangen til Vibracathedral Orchestra lettes ytterligere gjennom ”The Ornamental Lake Of Death” der det for første gang kan spores en mer rytmisk tilnærming. Jeg har i hvert fall størst utbytte av disse to siste etappene med Sunroof! som reiseleder.

Den siste halvtimen står altså Vibracathedral Orchestra for. Der Sunroof! tenderer mot mer kompromissløs industriell støy benytter Vibracathedral seg av mer organiske effekter. Inn kommer fløyter, harper, bjeller og dyrelyder som erstatning, og med fiolin (og sekkepipe?) som fremste drone-drager i stedet for gitar/keyboards. Personlig foretrekker jeg Vibracathedrals uttrykk foran Sunroof, det er noe mer åpent og søkende med dette bandet som virker mer tiltalende. De bruker riktignok fem minutter med å komme skikkelig i gang og slå av alle sirenene (”City’s Sirens Off”), men da har de rugget seg dypt inn i tåkeheimen på vei mot ”Festival Hall”. Igjen skaper Vibracathedral Orchestra døsig evighetsmusikk, som høres ut som det er tatt opp på en jamsession mellom tidlig Velvet Underground og Can. Det pumpende drivet til Velvet kan også oppleves i ”I Fell Asleep” (som et ironisk svar til sedate ”Festival Hall”?) og videre med ”Put Yr Arms Around Me” og ”Spectre’s Honesty Tongue”. Titlene bindes sammen av kontinuerlige stamme-rytmer, og det er ikke før på ”Let A Thousand Flowers Bloom” at de trekker pusten, setter seg og lar blomstene blomstre i fred. De er fremme. Og det er vi også. Takk for turen.

Turning To The Rooster (Important!, 2005)
Freak Out
Turning To The Rooster er fire låter som det tidligere har vært mulig å anskaffe på diverse EP’er/singler. Felles for hele bandets katalog har vært en ganske skral lydkledning, de spiller jo gjerne inn på to-spors/fire-spors, men disse opptakene er innspilt på 24-spors av Richard Formby. De ble så spredt på ulike utgivelser. Nå har Leeds-bandet samlet sammen trådene igjen, og mikset hele smørja til det som var tanken, nemlig en sammenhengende fullengder. Det fungerer overmåte bra, og viser at de er tjent med et slik fyldigere studioformat. De ulike instrumentene trer tydelig frem fra støylagene, dynamikken blir klarere og låtene drukner ikke i heseblesende kaos.

”Baptism > Bar > Blues” tar sats og fører oss umiddelbart inn i Vibracathedral på sitt mest intense, på en låt uten begynnelse eller slutt. Det betyr en skramlende parademarsj som hentet fra Velvets velmaktsdager, syrefargede gitarriff fra Hawkwind til Comets On Fire, et konstant rytmefres fra krautrockens verden og frenetisk gnikking som virker å være unnfanget under jamsession på sinnssykehus i Midtøsten. ”Baptism > Bar > Blues” er et helt kvarter fanget i denne glødende orgien av villskap der ingen trekker pusten. Jevnlange ”Weary Clothes Of Ash” viser bandets mer minimalistiske sider, og er langt mer mediterende arrangert. Bestående i hovedsak av sjamanistiske droner (strenger og noe som minner om en didgeridoo) og flakkende pianospill som triller oss i trance.

Sugende ”Stole Some Sentimental Jewelry”, der de har tatt på seg balkanske folkedrakter og kaster seg ute i dansen med fiolin, trekkspill (?), slagverk, strengelek og forvrengt elektronikk, er ti minutter som gjør det vanskelig å sitte stille. Den flyter umerkelig over i ”Girls With Rocks In Their Hands”, en piano/feedback-drevet jam som simpelthen nekter å gi seg. For uansett hvordan de ter seg, så er det alltid en repeterende kraft og endeløst tålmod som gjør Vibracathedral Orchestra til et skummelt vanedannende band både på plate og på scene. Turning To The Rooster viser noen av deres kapasiteter og anbefales ikke minst for nye, sultne ører.

Acid Mothers Temple
Habibi mai yo, Rami rai yo, Sadamu hai yo, Mahi rai o, Rahimu sai o, Mura dei yo

Anthem Of The Space (Ektro, 2005)
Anthem Of The Space er japanske Acid Mothers Temple sin utgivelse nummer cirka 4000, den første på finske Ektro (som ellers gir ut snadder fra blant andre Circle, Keuhkot, Pharaoh Overlord og mange andre. Sjekk ut, sjekk ut). Kawabata Makotos psykedeliske frihetsprosjekt går nå under det fulle navn Acid Mothers Temple & The Cosmic Inferno, og bassist Tabata Mitsuru, som tidligere har spilt med Bordedoms og Zeni Geva, har blitt en del av bandets indre kjerne. Både bandnavn og platetittel bør gi klare signaler til eventuelle uvitende tempelvenner om hvor langt ut på tyttebærtur vi egentlig skal.

Denne platen består av to lange låter, tittelkuttet og Poppy Rock utgjør en snau time med huskende akustisk gitar, laaaange soloer, fett riff, plenty med spaceffekter, oscillator, ekko og acid trippin’ i alle kanaler. De involverte i det som her er en kvintett krediteres med roller som speed guru, dancin’ king og latino cool, og omslaget preges av hinduistiske symboler, Krishna-sitater, planeter og eventyrlige naturstreker. Og vi skal nok utvilsomt bringes langt inn i det hinsidige, for etter bare en 10-12 minutter skjener tittelsporet ut i en eksess av en instrumentalorgie, som både er flytende og medrivende, et slags uendelig paganistisk messe, som etter et noe i overkant spaca parti, bringes tilbake til sin bane og fører over i hurtige, medrivende og ’korte’ ”Poppy Rock”. Her er et hypnotisk repeterende tekstlinjemantra og et ekstatisk groove som nærmest er en befriende låvedans på Mars i det som er 11 minutter i et sammenhengende suggererende mantra.

Acid Mothers Temple har tidligere lekt seg med referanser til Hendrix (Electric Heavyland), Zappa (Absolutely Freak Out: Zap Your Mind), mens det her vel er Grateful Deads Anthem Of The Sun de skuler mot? En eneste lang spacejam med andre ord. Jeg skal ikke påberope meg nok kjennskap til bandet at jeg kan plassere denne i lys av deres tidligere bedrifter, men at de i stadig større grad vender seg mot lengre låter er i hvert fall utvilsomt. Det er noe totalt altoppslukende over Anthem Of The Space. Hver gang ”Poppy Rock” toner ut tar jeg meg selv i å sitte i lotusstilling på gulvet med seks armer og bable i vei på et språk jeg selv ikke forstår. Det må da bety noe?

Starless And Bible Black Sabbath (Alien8, 2006)
King Sabbath
Kawabata Makoto har denne gangen tatt på seg sin sorte kappe, gått til progskogs og vendt øksen mot den seige tungrockens stamfedre Black Sabbath. Som tittelen og omslaget indikerer er dette en direkte hyllest til Sabbath og King Crimson (som ga ut Starless And Bible Black i 1974). Med det følger platen en tradisjon som dette japanske bandet har når det gjelder å leke med eldre kilder (Zappa, Gong, Grateful Dead), og som alltid blir det utført med en klar forståelse av historien og med en egen tilnærming til materialet.

Det halvtimes lange åpningskuttet starter, etter noe om og men, med nesten identiske Sabbath-riff anno 1970, og selv om de holdes med tyngde gjennom hele låten sklir den som ganske forventet ut i mer spaca territorium etterhvert. Ikke minst er det et utagerende og intenst gitararbeid her som også knytter lenken til King Crimson og Robert Fripp. Seigt og kvernende går det, heller ikke helt ulikt Sabbath-etterkommere som Melvins og Sleep, til og med Ozzy-aktig vokal kan høres bak de svarte veggene som males opp. To medlemmer er kreditert trommer, de holder en imponerende intensitet og bidrar til ytterligere å markere tyngden på dette kuttet. Selv om det inneholder enkelte brudd og variasjoner i løpet av sine drøyt 30 minutter, så synes jeg modertempelet stamper i en noe tykk gjørme som de ikke helt kommer ut av, selv om det flammende gitarspillet til Makoto stråler som alltid.

”Woman From A Hell” er 6 minutter der de angriper Sabbath med mer punka aggresjon og villere råskap, men den høres ut til å være tatt opp i øvingslokalet på en ganske dårlig dag og her blir det mye grums, noe hverken speed-riff eller den fremtredende vokalen bøter noe særlig på. Dette bør være en ganske tilgjengelig utgivelse fra det monstrøse japanske bandet, men fra de senere utgivelsene deres foretrekker i hvert fall jeg deres mer kosmiske toner. Det er litt fredeligere der.

Sir Richard Bishop: Polytheistic Fragments (Drag City, 2007)
Flerguderi
Polyteisme er dyrkelsen av mange guder, en trosretning som er spesielt utbredt innen hinduismen. Sir Richard Bishop viser oss her noen fragmenter i form av et gitarspill som både synliggjør en polyteistisk teknikk – og som nærmest er gudefremkallende i seg selv. Kort tid etter massive While My Guitar Violently Bleeds (2007) er han altså klar med nytt materiale. Mens den blødende gitaren bestod av tre utstrakte spor som dyrket den lange oppbyggingens kunst, består Polytheistic Fragments av 11 kortere utgaver, men som i bredde og spilleteknisk variasjon er mer omgripende. Koplingen mellom årets to utgivelser er mest direkte på 10 minutter lange ”Saraswati”, som også er en gudinne i hinduismen. Legg til plateomslagets kunst, så burde det være rimelig tydelig hvilken religion Bishop bekjenner seg til. Det er da også klare østlige tendenser på denne platen, uten at han ender som lotus-sittende Ravi Shankar av den grunn. Bishop har nok vestlig blod i årene, men han har en globetrotters visdom og et verdensomspennende boltringsrom. Det skaper muligheter som han utnytter bedre enn noensinne.

Bishop gjør nytte av sitt kvarte århundre i Sun City Girls, i seg selv et genreløst band, og han gjør det ved å bevege seg langt utenfor primitivistenes plukking (Fahey, Basho), selv om deres allestedsnærværende skygge også henger over denne platen. Med sine melodiøse klanger og dvelende fremtreden står Sir Richard like ofte fram som en Daniel Lanois enn en Sun City Girl. Han har kortet litt ned på seg selv, og det gjør Polytheistic Fragments til en lyttervennlig reise fra nettopp India (”Saraswati”) til Appalachene (”Tennessee Porch Swing”), via Django Reinhardt/Robert Normanns territorier (”Elysium Number Five”) og araberland (”Rub’ Al Khali”).

Det høres ut som et heseblesende opplegg, men i Bishops hender skapes en egen flyt som binder utvalget sammen til en større helhet. Hans eget Bhagavadgita altså.

Gang Gang Dance
Gang Gang Dance er ikke nymoderne discopunk, slik navnet kan indikere, men et eksperimentelt reir av individer som er beslektet med Black Dice (som de både spiller og øver med), Animal Collective (som de turnerer sammen med), No-Neck Blues Band, Sunburned Hand Of The Man og dess like. Med andre ord, her er rare lyder, kaotiske støyelementer, rytmiske funderinger og tribale seanser i skjønn forening.

Hillulah EP (The Social Registry, 2005)
New York Is Now!
Hillulah er en reutgivelse fra en begrenset CD-R fra 2004, denne gang påskjønnet med 30 minutter ’live footage from Knitting Factory’. ’Requires Apple Quick Time’ står det i omslaget, men jeg fikk i hvert fall ikke opp noen film på min maskin! Det øvrige innholdet består av cirka 30 minutter fordelt på fire låter, som søker det ekstatiske og jager det grensesprengende. Opptakene er gjort live og tatt opp på steder som Knitting Factory og North Six i 2003/04. Det virker som om Gang Gang Dance har et ganske fritt sceneuttrykk, der hemningene legges bort i garderoben. Det er tydelig at de søker å frigjøre seg fra konvensjonelt bindende lenker. De misbruker støy og leven i noe mindre grad enn sine frender Black Dice, men har et rått og forstyrret uttrykk som aldri faller ned til det statiske eller hvilende. De har et funky og dansbart preg bak alt bråket som skramler og rister løs fra deres ’nær-sammenbruddets rand’ estetikk, nærmest som en utemmet krigerstamme fra jungelen gyver de løs med brask og bram. Med ville krigshyl og rituelt preg møter de byen og det moderne liv. De trekker med seg elementer fra byen (no wave, industri), skuer tilbake (krautrock) og viser global tilhørighet (dub), men ender likefullt opp med å kverne alt dette til noe som virker friskt og eget. Mellom de utagerende og radikale utbruddene hviler bandet i en psykedelisk frihetståke, i en den hvileløse ferden fra primitiv ekstase og urban undergang som de omgir seg med.

Retina Riddim (The Social Registry, 2007)
Gang Gang Wild Dance
Retina Riddim annonseres i første rekke som en DVD med tilhørende lydplate, og som en teaser til deres kommende fullengder. Brooklyn-bandet har markert seg positivt i New Yorks impro/støyrock-scene over en viss periode, og viser her ingen klare tegn til å vende seg mot et mer kommersielt uttrykk.

Filmen – eller filmene, rettere sagt, siden det er to stykker – er i det store og hele ganske krevende saker. Hovedfilmen med samme navn som platen er et kunstprosjekt av bandets Brian DeGraw, og et møte mellom bandets musikalske uttrykk og hans kunstneriske visjon. I en noe fragmentert stil består den cirka 20 minutter lange filmen av mange brå klipp mellom hovedelementer som natur, reiser, psykedelisk fargespill og diverse opptak av bandet. Det er ikke lett å finne noe klart budskap eller motiv, bortsett fra den naturlige foreningen mellom lyd og bilde. Noe av forklaringen til det oppstykkede verket gjenspeiles også i musikken, som er plukket fra bandets lydarkiv i en periode tilbake til 2003 og satt sammen på nytt. Det er en salig blanding av liveopptak, feltopptak, bandøvinger og snutter fra tidligere plater som knyttes sammen til et halvtimes langt sammenhengende stykke. Både film og musikk er noe krevende å se/lytte til, men helheten blir tidvis ganske så fascinerende.

Den andre filmen er titulert GGD By OP, laget av en fyr ved navn Oliver Payne. Den er i hovedsak basert på liveopptak og turnévirksomhet (Australia) i det som har blitt en ganske usammenhengende og utflytende ’road movie’. Den cirka 20 minutter lange filmen skjemmes av noe dårligere billedkvalitet enn DeGraws, men de to deler tydeligvis fascinasjonen for det uventede, plutselige brudd og det som tilsynelatende virker som innfallsmetoden å lage film på.

Begge filmene fanger på en måte bandets ofte rablende kaos, der de beveger seg på randen av sammenbrudd i sin tidvis ekstatiske liveshow. For de med dårlig syn anbefales heller lydplaten, som også er ett sammenhengende stykke musikk på 25 minutter. Igjen er det snakk om arkivopptak behandlet av Brian DeGraw etter klipp-og-lim metoden. Det meste av materialet er hentet fra lydprøver forut for konserter, og det merkes. På sitt beste viser platen noen av de mange kvalitetene som bor i Gang Gang Dance; her er lydcollager til en gyser av en film, groovy støyrock og obskure technobeats maltraktert i en kjøttkvern. Men i det store og hele preges Retina Riddim mer av en manns kreative påfunn og litt for lite av å være skapt av et helstøpt band.

Nå tror jeg ikke Gang Gang Dance ønsker å fremstå som akkurat ’helstøpte’, og i så måte vil nok – og bør – Retina Riddim helst appellere til en allerede etablert fanskare.

Boris & Michio Kurihara: Rainbow (Drag City, 2007)
Regnbuerock fra solens rike
Den utrettelige trioen Boris har på Rainbow slått seg sammen med gitarist Michio Kurihara, fra blant annet Ghost, White Heaven og involvert i samarbeid med Damon & Naomi. Den anerkjente instrumentalisten tilfører nye impulser til en trio som både søker konstant utvikling utenfra, og som selv evner å tilpasse seg sine ulike partnere på sømløst manér. Boris’ samarbeid med Sunn O))) (Altar, 2006) var i så måte særs fruktbart. Rainbow bringer bandet enda videre, denne gangen mot en mer neddempet form for spaca, psykedelisk rock.

Det er særlig gitar-evnene til Kurihara som setter preg på denne platen. På tittelsporet skjærer han krystallklart gjennom det som er en helt mediterende ballade sunget av Wata, mens på tunge, rullende “Spaceship Narrator”, som åpner seg mer mot 70-talls bluesrock à la for eksempel Blue Cheer, eksploderer den samme gitaren av full kraft en Jimi Hendrix verdig. Sammen med de mer lavfrekvente gitardronene til Wata gis det en ganske så effektfull virkning. Det er vel så mye kraft i de trippy sporene her, for eksempel hypnotiske Shine, som i de mer brunstige rockelåtene, nevnte “Spaceship Narrator” og “Sweet No. 1” som går Hawkwind i næringen. Aller best er samarbeidet på lange “You Laughed Like A Water Mark”, i en sløy slackerstil faktisk ikke helt ulikt tidlig Dinosaur Jr., og med en gnistrende gitarsolo som heller ikke ligger så langt fra J. Mascis sin signatur. Riktig så smukt dette.

En del mindre interessant instrumentallåter trekker noe ned på totalsummen, men ikke på selve helhetsinntrykket på det som har blitt en sann japansk space odyssey.

Hall Of Fame: Paradise Now (The Social Registry, 2004)
Samaras Paradis
Samara Lubelski er en sentral kvinne innen det mer frilynte folkmiljøet i New York City. Hun har tildligere spilt fiolin i Sonora Pine sammen med Sean Meadows (June Of 44) og ikke helt ulike Tara Jane O’Neill, gir ut plater både under eget navn, sammen med The Tower Recordings og her altså som Hall Of Fame. Det er en trio som i tillegg av Lubelski består av Theo Angel og Dan Brown. Dette er deres fjerde album siden oppstarten i 1998. Paradise Now er spilt inn sammen med den populære lydteknikeren Nicolas Vernhes i Brooklyn (Blood on the Wall, Les Savy Fav, Black Dice) og er en stillfaren, stort sett akustisk plate som ikke streber etter å velte fjell.

Med en vever stemme som kan minne om Nico, Georgia Hubley (Yo La Tengo) eller Courtney Bowles (Spokane) tar Lubelski & co. oss med på en ganske så behagelig stund med disse 10 låtene. Paradise Now vil ganske sikkert falle i smak hos de som foretrekker sin psykedeliske folk med en viss avant-smak. Melodiene her lever gjerne sitt eget liv utenfor de mest opplagte tråkkene, men låtstrukturene er stort sett godt synlige og lett forståelige. Det hviler et mer tåkete slør over denne platen, enn for eksempel det Tower Recordings driver med, og resultatet er ikke fullt så sinnsutvidende. Låtene flyter uhildet forbi, og uten merkbare opphold mellom veves platen sammen til ett. Gitarplukking og perkusjon omkranser Lubelskis hviskesang som sammen med fiolintdronene løfter henne opp til en langsom surrealistisk dans mellom rosa skyskrapere og grønne drømmeenger. Selv om jeg ikke blir dratt rett inn i himmelriket av dette, så er det ikke vanskelig å være med inn i den vennlige skogen i utkanten av paradis.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release

All Tomorrow’s Parties 2006: Et Førjulsmareritt

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Alle morgendagers fest har skiftet beiteplass; fra lille, forblåste Rye i Essex, til lille, forblåste Minehead i vestlige Somerset, rett ved grensen til Wales. Fremdeles er det fornøyelsespark-kjeden Butlin’s som er vertskap, hvilket betyr plenty av plingeling-maskiner og ymse family entertainment for den friterte engelske arbeiderklassen. Men et par helger i året er det altså helt andre toner enn iltre barnehyl som kommer ut fra disse snåle omgivelsene.

Årsaken til flyttingen fra Rye ligger nok både i at standarden på Butlin’s Minehead er noe høyere, fasilitetene flere og ikke minst at publikumskapasiteten omtrent er det dobbelte. Etter billettnumrene å dømme var det cirka 6000 betalende her, og selv om chaletene var plettfrie bungalower og spisestedene mer varierte (dog, alle sørget for å holde kolestrolnivået på et behagelig smertepunkt) innebar ikke denne flyttingen en udelt positiv opplevelse.

Størrelsen sørget for at noe av den mest intime atmosfæren var forsvunnet, mens køene til tider var trøttende lange. Avstanden til London var lengre enn antatt, og med togpriser som får NSB til å virke som et indisk billigselskap, var det mest reelle alternativ en busstur på 5 timer. Siden morgenflyet var kansellert grunnet en tornado (!) i London dagen før, gikk alle våre planer om en myk fredagsstart i vasken. Taterfølget fra Norge var ikke framme i Minehead før klokken ti fredag kveld, og vi misset dermed potensielt legendariske konserter som Melvins og Nurse With Wound med David Tibet. Det skulle vise seg å være et dypere mønster bak det som i utgangspunktet virket som slike rene uhell, men det får holde her å tipse fremtidige festivalreisende om å beregne skikkelig med tid. Ta det som en tur!

Årets kurator for alle dagene var Sonic Youths Thurston Moore, og han har nok kost seg glugg ihjel med denne oppgaven. Mannen er kjent for å være mer enn godt orientert innen den alternative delen av rocken (med vekt på alternativ, han vet jo mer om norske punkflexisingler enn noen her hjemme), og har tydeligvis fått boltre seg fritt med Sonic Youths flertydige estetikk i naturlig sentrum og som en avspeiling av det ferdige programmet: Støy/støyrock, frijazz, rock’n’roll og avantrock – med improvisasjon som felles overbygning. Han gjorde selv godt rede for sine valg i programmet, hvor han tok brodden fra potensiell kritikk ved i kjent stil gremme seg over manglende navn som ingen andre har hørt om, slik som Sutcliffe Jugend og Hardline Elephants. Hans oppgave var å presentere ’the relative aesthetic vision between the royal high time of Iggy & The Stooges and the bloodymindedness that is Blood Stereo’ – og den oppgaven bestod han godt. Fraværet av britiske artister ble fornuftig redegjort for med ønsket om å fremheve navn som ellers ikke spiller til vanlig på øya.

’See you at the merch table’, hilste Moore, og med det minnet han om den pressefrie, backstage-løse og flate strukturen som fremdeles er ATP, der gleden over å oppdage musikk litt på utsiden av de mest kjente festivaltraverne og der alle kan mingle fritt skal stå i høysete. Her møtes alle på likefot. Artistene jeg intervjuet var da også skjønt enige om at dette var en eneste stor fest, ikke bare en mulighet til å spille for et større publikum, men også å henge ut med fans og venner i en hyggelig, felles atmosfære.

ATP Minehead var utvidet fra to til tre scener: Hovedscenen Centre Stage med plass til et par tusen, mellomstore Reds og minstescenen Crazy Horse. Sistnevnte, innredet i dårlig western-stil, fungerte ikke optimalt. Rommet var for stort til lavmælte artister som Charalambides og Fursaxa, og støynivået bakover i rommet var til tider helt uholdbart, og noe jeg aldri har opplevd på ATP tidligere. Tilløp til buing og latterliggjøring av artister (riktignok ganske så weirde, men dog) er ikke denne festivalen verdig. Det er vel prisen å betale for å slippe inn større folkemengder enn de dedikerte, og til senere anledninger bør slike artister bli tilbudt bedre vilkår. Jeg likte Reds best; passe stor, med bedre lyd og samtidig liten nok til det var lett å rusle rundt å møte folk. Det måtte skje i blinde for å slippe unna den grelle pornofargen (derav navnet) på vegger og gulv, og ikke minst det heslige spilleområdet som var plassert bak i rommet. Jeg har ikke vært på konsert i mer absurde omgivelser siden jeg så Sonic Youth spille i et casino i Las Vegas – til og med der var forholdene mer nøkterne! Storscenen sikret både god lyd og sikt, og var derfor velegnet til å ta i mot størrelser som Iggy & The Stooges, Gang of Four, Dinosaur og Sonic Youth.

Moores program har jeg siklet meg i søvn over hver natt de siste seks månedene. Fraværet av noe beats, en liten dose melodisk pauseunderholdning eller overraskende sibirsk strupesang ble en smule påtrengende etter dager som vekslet mellom sfærisk impro-folk og brutal noise – og det faktum at slett ikke alle klarte overgangen fra sirkulære loft-seanser til festivalformatet like bra. La oss først som sist fremheve de to som klarte akkurat dette aller best:

Comets On Fire (agitatedrecords/J. Bennett)

Comets On Fire: At middelmådige Wolfmothers debut blir kåret til årets beste plate i en av landets største aviser vitner i beste fall om manglende orienteringsevne, ikke minst når langt fetere Comets On Fire blir så glatt oversett. Avatar er etter min mening blant årets aller beste plater, men det er som liveband kometene virkelig brenner. Fjorårets konsert på ATP var et fyrverkeri, og årets utgave viser i ytterligere grad et band på høyden av sin karriere – som også har klart overgangen til å møte et relativt stort publikum. Hvis ikke en eneste norsk sommerfestival som ønsker å fremstå som noenlunde med i tiden snart forstår dette, vel, så kan de knapt tas seriøst. Gjengen fra California er en heksegryte av classic rock, psykedelia, støy og solskinn som går utenpå det aller meste annet i dag. Så det så.

Wolf Eyes (agitatedrecords.com)

Wolf Eyes (agitatedrecords.com)

Wolf Eyes: De samme argumentene kan brukes om trioen fra Michigan. De evner å bryte ned grensene mellom rock og støy, og spilte for en fullpakket storscene som de holdt i sine hule hender og knyttede never. Wolf Eyes fremstår mer og mer som et genrekryssende band, med en sceneutstråling som tar elementer fra gaterocken, humor og en forståelse for at bråkerock slett ikke trenger å være vanskelig tilgjengelig. De kan naturlig samarbeide med avantgarde støymusikere (Fe-Mail) og frijazzister (Anthony Braxton), men i bunn og grunn er de egentlig tre hyperaktive barn av hjembyens store sønn, Iggy Pop. De forstår og dyrker rockens tradisjoner, men satt i en kontekst som gjør rocken både relevant, nyskapende, underholdende – og farlig – også i dag. Hvor mange rockeband kan man egentlig si det om i 2006? Wolf Eyes er et monster av et band.

Thurston Moore trakk linjer mellom genre og mellom generasjoner. Det går en naturlig linje fra Iggy & The Stooges til Wolf Eyes, fra noise-innovatørene The New Blockaders til Prurient, fra Dinosaur Jr. til Comets On Fire og fra Sun City Girls til Sunburned Hand Of The Man. En helg på ATP innebærer å bevege seg fra konsert til konsert, der ingenting virker irrelevant, naturlige lover oppheves og der man tar seg selv i tanker som ’Tja, skal jeg gidde å gå på Dead C, egentlig’ – og det virker ikke engang absurd før i etterkant. Musikk, ansikt og stemmer flyter langsomt over i hverandre. Hva sitter egentlig igjen etter at eksplosjonene av inntrykk og opplevelser har lagt seg?

– Jackie-O Motherfuckers, for anledning uten leder Tom Greenwood, mystisk hengende spøkelsestoner?
– Iggy & the Stooges’ versjon av ”No Fun” med halve salen dansende på scenen?
– No-Neck Blues Bands pappeske-hoder og halvnakne sangerinne?
– Lee Ranaldo og Thurston Moores laserkrig med gitarene?
– Sunburned Hand Of The Mans hang til stagediving og voldsomme omgang med prøvedukker?
– MV&EE and The Bummer Road Bands hamptunge blanding av hippieshit og kosmisk psykedelia?
– Sun City Girls’ delikate surftwang?
– Mats Gustafssons frie utblåsninger?
– Wooden Wands vakre, nedstrippede countrysett?
– Britisk dagen-derpå frokost?

Blant annet.

Det er mulig å etterlyse noen nye navn, til tross for at mange av artistene var totalt ukjente på forhånd, som overrasket virkelig positivt. Av de unge, friske kan Be Your Own Pet trekkes fram, som en mer viril utgave av Yeah Yeah Yeahs. En noe bredere genresammensetning ville kanskje forhindret tilløp til zombie-tilstand, og skjerpet sansene ytterligere, men da hadde det blitt en annen fest. Når alt er sagt, vis meg en festival som kan skryte av et bedre, bredere og mer spennende festivalprogram enn ATP – og jeg skal spise det offentlig. Sammen med en fet tallerken Full English.

Full line-up:
16 BITCH PILE-UP
ASHTRAY NAVIGATIONS
DEERHOOF
FLIPPER
FURSAXA
IGGY AND THE STOOGES
MELVINS
NURSE WITH WOUND
SONIC YOUTH
THE DEAD C
ALEXANDER TUCKER
AARON DILLOWAY
SIX ORGANS OF ADMITTANCE
JACKIE-O MOTHERFUCKER
BARDO POND
COMETS ON FIRE
GANG OF FOUR
DINOSAUR JR.
AWESOME COLOR
BARK HAZE
BE YOUR OWN PET
CHARALAMBIDES
BLOOD STEREO
DEAD MACHINES
DKT/MC5
DOUBLE LEOPARDS
FAMILY UNDERGROUND
HAIR POLICE
HIVE MIND
ISLAJA
LAMBSBREAD
LESLIE KEFFER
MAGIK MARKERS
MAJOR STARS
MATS GUSTAFFSON + EYE
MONOTRACT
MOUTHUS
MV / EE & THE BUMMER ROAD
MY CAT IS AN ALIEN
NEGATIVE APPROACH
NO-NECK BLUES BAND
NOTEKILLERS
PETER BROTZMANN + HAN BENNINK
PRURIENT
RICHARD YOUNGS
SUN CITY GIRLS
TAURPIS TULA
THE NEW BLOCKADERS WITH THE HATERS
THE SKATERS
WHITE OUT WITH NELS CLINE
WOLF EYES
WOODEN WAND

Bjørn Hammershaug, 2006

Cosmic Thunder Revival

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

ESA/Hubble & NASA, Judy Schmidt

En håndfull skiver fra 2000-tallet som deler en felles forkjærlighet for 60-talls frihetsrock, retro psykedelia, far out og fuzzdrapert gitarlyd, der noen har øynene vendt mest mot kosmos, mens andre graver i malmfull jord. De aller fleste av disse bandene og albumene har allerede falt ned i glemselens mørke, men strobelysene gløder fremdeles ved et gjenhør. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

The Black Angels: Passover (Light In The Attic, 2006)
The black angel’s death songs

’Illness, insanity and death are the black angels that kept watch over my cradle and accompanied me all my life’.

Sitatet av Edvard Munch står å lese i omslaget på Passover, debutskiva til Austin-bandet The Black Angels. Inne i det samme omslaget kan det også så vidt skimtes to datoer: 1. august 1966 – 9. august 1969. Dette er ikke tidspunktet for selve innspillingen, selv om det kunne vært det. Om morgenen den 1. august 1966 gikk Charles Whitman på toppen av universitetetstårnet i Austin, bevæpnet til tennene. Da dagen var omme lå 17 døde igjen etter ugjerningene han begikk. Nesten eksakt tre år senere ankommer banden til Charles Manson huset til Roman Polanski og hans gravid kone, skuespilleren Sharon Tate, og dreper fem mennesker på ytterst bestialsk vis. Disse skjebnesvangre datoene rammer på mange måter inn Passover, som også omfatter en tid som inkluderer opptrappingen i Vietnam, Velvet Underground og 13th Floor Elevators sine debutplater (begge utgitt i 1966), noen av de beste fra Stones og nøkkelperioden til The Doors. Alt dette er selvsagt ikke tilfeldig.

For det er i sannhet mørke engler som våker over dette bandet, og selv om de er 40 år gamle er deres tilstedeværelse like aktuell i dag. Bakteppet til Passover er også av den grimme sorten, blant annet dagens krigføring i Irak. Med det knyttes relevante bånd mellom fortidens ugjerninger og dagens lignende mistak. Dette er musikk skapt i et land i krig, fra ”The First Vietnamese War” til den akustiske snutten som dukker opp etter en pause på tampen av platen, med linjer som ’he’s fighting in the Iraqi war, but what for…’

De svarte englenes musikalske rotfeste tilhører Velvet (blant annet bandnavnet) og 13th Floor Elevators (hør ”Manipulation” kontra ”Reverberation”), men jeg vil også trekke tråder til Gun Clubs predikerende gospelpunk, The Jesus & Mary Chains tette lydvegger, Spacemen 3 sine droner og glohet ørkenblues. Da har vi en putrende gryte av seig psych/garasjerock som plateselskapet beskriver som ’Native american drone’n’roll’.

Vokalist Christian Bland synger med behersket, dog bestemt vokal ikke helt ulik Jim Morrisson, gitarene sager konsekvent gjennom marg og bein i tykke, tykke lag, krigstrommene gjaller, orgelet til Jennifer Raines (kreditert med ’drone machine’) er en konstant trussel og groovet er tungt, farlig og sterkt vanedannende. ’Run for the hills, pick up your feet and let’s go…’ er første linje ut på den tunge ”Young Men Dead” og når shoegaze-aktige ”Call To Arms” avrunder med ’the trigger to the finger, the finger to the trigger’ en times tid senere, er det klart at The Black Angels har levert en strålende oppvisning av en harmdirrende og skamløst fengende plate, som knapt har dødpunkter. Det er en stemning av noe som gikk veldig feil som preger Passover; håpet som brast og fremtiden som ble bombet i grus mens kjærlighetsbarna forsvant inn i regnbuen.

The Black Angels er et av de mest überfete bandene du sannsynligvis vil høre i 2006, og jeg tror sannelig Passover er den tøffeste debuten av året, og den bør spilles så høyt du bare våger! Som de sier i sitt slagord: ’Turn On, Tune In, Drone Out’.

The Black Angels: Directions To See A Ghost (Lights In The Attic, 2008)
The Black Angels fortsetter eksakt der de slapp med debuten. Mistanken om at de faktisk eksisterer i en tidslomme rundt 1969 synes altså ytterligere bekreftet. Vi hører fremdeles ekkoet av The Factory og peyotepreik, deltar på syreprøver og vietnamprotester. All Tomorrow’s Parties og Yesterday is here, man. Fra det tidstypiske coveret til innholdet er dette en ferd inn i det sorgløse 60-tall som kræsjet med realitetene, da den psykedeliske regnbuedansen møtte flimrende paranoia og festen endte i en eneste lang bakrus. Dette er tiden til The Black Angels. På godt og vondt.

For slik høsten 1969 åpnet med Woodstock og endte i kaos på Altamont, kaster The Black Angels også lange, mørke skygger som de ikke alltid søker å finne ut av. Det betyr at bak den hypnotiske grooven og de flerrende gitarene skjuler det seg en tykk tåke som de av og til kan lulle seg inn vel mye inn i. Som på litt for kvarterlange ”Snake In The Grass”, ”Doves” og ”The Return”, der skotupp-slektskapet til Black Rebel Motorcycle Club og Spacemen 3 kommer tydelig frem. Men det er fremdeles ingen som kan skape like suggererende, mørke anthems som The Black Angels. Sjekk ”You On The Run”, nærmest en direkte oppfølger til ”The First Vietnamese War” fra debuten, dans til tribale ”Science Killer” eller bli med inn i bakgatene til San Franciscos ”Mission District” for å bli overbevist.

Selv om 60-tallets mange motbevegelser fremdeles danner både bak- og framteppet til The Black Angels, så er protesten, sinnet og engasjementet kanskje også overførbart til i dag? På ”Never/Ever” synges det i hvert fall om at ’You say the Beatles stopped the war/They might’ve helped to find a cure/But it’s still not over…’ Det er et poeng de nok kunne gjort noe tydeligere, men så er det heller ikke lett å tolke ordene som krabber ut av vokalist Alex Maas.

Directions To See A Ghost får ikke debutens drahjelp og bandet har ikke lenger overraskelsesmomentet på sin side. De blir nå vurdert i lys av tidligere prestasjoner. Som nevnt er det ikke de store endringer som har skjedd i leiren, men lydbildet er tettere og låtene mindre umiddelbare. Sett under ett er nok Directions… like bra som debuten, selv om det er ingen kontante killere som ”Young Men Dead” eller ”Better Off Alone” her. Dette er uansett en überfet reise fra Velvets tidlige performancer, inn i kaleidoskopisk psych-rock, inkludert den elektriske bøttelyden til hjembyens 13 Floor Elevators, tung bluesrock, hint av indisk raga og slørete shoegaze. Slik flyter låtene nå over i hverandre uten de store grenseoppgangene. Dette er ingen plate i kontrastenes navn, men en likelydende strøm av bilder som nå bør være rimelig åpenbare. Det får meg i kritiske stunder til å undres om The Black Angels har veldig mye mer å by på enn akkurat dette. Til vi finner ut av det er det egentlig bare å skru opp og droppe ut nok en gang.

Black Mountain: Black Mountain (Jagjaguwar, 2005)
Let’s smoke some kill, man! Canadiske Black Mountain drar far out på tripper’n med sin selvtitulerte debut. Tyngdepunktet i dette kollektivet (finnes det ikke ordentlige band lenger?) er Stephen McBean, som også driver noe mindre barske Pink Mountaintops. Fint det også, men det er selvsagt svartfjell som er det tøffeste stedet.

Black Mountain er ute og stjæler hester, og legger ikke skjul på sin inspirasjon fra den tiden håret var vel så skulderlangt og drogene ekstra psykedeliske. Fra toppen av fjellet trekker de dypt inn rester av 60-tallets siste røykfylte hippiefest (Canned Heat, Jefferson Airplane, Grateful Dead) og blåser den utover sitt landskap med store rester av både Rolling Stones, Blue Cheer og Led Zeppelin i lungene. Ikke mye moderne vrøvl her, nei. Dette er klassisk rock fra gamleskolen, med en skjødesløs original vri som forhindrer at gubbestempelet påklistres. Det oppgjøret tas allerede i første spor, ”Modern Music”: ’1-2-3 another pop explosion, 1-2-3 another hit recording (…) Oh, we can’t stand your modern music, we feel afflicted…’ i det som er en sprø blanding av frijazz og Motown. ”Modern Music” renner over i seige bluesriff à la Zeppelin/Sabbath på ”Don’t Run Our Hearts Around” til überfete ”Druganaut”, og allerede da bør lytteren forstå at denne gjengen ikke utelukkende skuer tilbake i tid, de kjenner rockhistorien nok til at de kan surfe på gamle bølger og utnytte ulike genre til å skape sitt eget kaleidoskop.

Amber Webbers flagrende vokal og McBeans raspende bluesrøst gjenskaper noe av feelingen til hine par som Richard og Linda Thompson eller Brian Auger/Julie Driscoll. Rock’n’roll, funk, blues, psykedelia, sørstatsrock; Black Mountain er cosmic american music som føyer seg inn i en lang retroslack tradisjon fra Royal Trux til My Morning Jacket.

På en relativt kort plate som domineres av høylydte rockere, og underlig nok en velfungerende Kraftwerk-aktig sak (motoriske ”No Hits”), er det på balladene de virkelig smelter hjertet fullstendig. ”Set Us Free” og ”Heart Of Snow” drar oss så langt opp i tåkeheimen at du som lytter ikke kan unngå å bli med på svevet.

Black Mountain: In The Future (Jagjaguwar, 2008)
’Set us free…’ sang Black Mountain på sin debutplate i 2005, en grom oppvisning i nedprogga, post-psykedelisk retro-hasjorck som nå etter tre år endelig møter sin arvtager. Og storebror skal det vise seg. In The Future har gått på høypuls i et par måneder nå, og det er fremdeles ikke rust å spore i sylindrene på denne musikalske ekvivalenten til Easy Rider eller Wild Angels. Vancouver-bandet har bare blitt enda coolere siden sist, og klarer utrolig nok å tangere debuten med en plate som seiler rett opp blant årets store favoritter. Den kickstartes med stoner-rock anthemet ”Stormy High”, og derfra bærer det raka vegen inn fremtiden på en hot rod med ”Bright Lights”. Ikke ett øyeblikk ønsker vi å snu oss tilbake. 1969, here we come!

In The Future er tyngre, mer kompakt enn debuten. Ideene er bedre foredlet, momentene tydeligere og låtene vibrerer av energi, vilje og teft. Dette er ikke et band som tar lett på sin musikalske historie, og da snakker vi Historie. Led Zeppelin, Black Sabbath, Pink Floyd, Jefferson Airplane. Ja, de stikker alle på samme spidd og sluker det rått.

”Bright Lights” kunne med sine 16 ambisiøse minutter endt som en stor floskel, en parodi på stormannsgalskapen som tilhørte 70-tallet. Men det er den ikke. Når vi snakker om store spidd; i løpet av det drøye kvarteret fortæres alle de nevnte kildene, der nedtoningen tilhørende Pink Floyd, riffene fra Ozzys rike og det tilbakevende, pumpende Motorpsycho-groovet omsluker oss slik det omsluker hele Black Mountains nyvunne kongerike. Hail to the king! De 16 minuttene skulle vært doblet.

Heldigvis er det mulig å skru rett over til eksakt halvparten så lange ”Tyrants”. Galopperende intro, muligheter for freidig symfonisk overgang, men så; stopp. Alt faller på plass. Pot-gitarer siver inn, før Stephen McBean svever over oss på en sky av Neil Young. On the beach, man. Inn kommer Amber Webber, den nydelige stemmen som gir bandet et snev folkrock av typen Richard & Linda Thompson, litt hippie à la Grace Slick/Paul Kantner. Så vokser ”Tyrants” igjen, den reiser seg sakte og vibrerer mellom å ville klaske til oss og holde oss på den skjøre linjen de to strekker ut. Ok, det er kanskje ikke helt noen ny Crown Of Creation eller I Want To See The Bright Light Tonight, men det er mot noenlunde disse sfærer Black Mountain strekker seg.

Det er et par ess til her som bare må fremheves. 6 minutter lange “Wucan” er en ren killer, med et suggererende orgel-groove som binder hele låten sammen, nydelig call-and-response mellom Webber og McBean, og en truende oppbygning som holder oss på tå hev låten gjennom.

Igjen er det denne balansen mellom sårhet og råskap som Black Mountain her utnytter i større grad enn på debuten. Så er det ”Queens Of Play”. Enkle, repeterende riff. Webbers klare stemme:

‘Blood crawls through the night holes

Blood sprawls across the walls

Blood crawls up and hassles…’

Vi har alle sett morgendagen, sier hun, og konkluderer med at ’demons may be hiding in our shadows’, der det forløsende brekket tjener til at vi lar sorgene hvile mens vi tas med ned i ’total nightmare, darkness…’. Latterlige korte ”Wild Wind” peker nese som en potensiell lighter-hit som slukkes før den kommer ordentlig i gang. ’Set us free…’ sang de på debuten. De gjentar denne gangen, nærmest som en påminnelse: ”Stay Free” heter det nå, med et døsig akustisk komp og en slags undrende skjørhet som Wayne Coyne burde kjenne seg godt igjen i. Helt til slutt forsvinner de inn i mørket med den Twin Peaks-lignende hymnen ”Night Walks”, og stillheten som følger er øredøvende.

In the Future er et perfekt soundtrack for 196.. jeg mener 2008. Black Mountain har funnet koden til tidsmaskinen, de kan ta oss med ’high up on the sun’ og ned igjen hvis de vil, men støvet på klærne deres kommer fra landeveien, ikke outer space. Dere kurs er fastlagt: Jeg husker jeg tilbragte en aften i bandbussen deres, der de pumpet ut Sloche (tror jeg det var) fra 70-tallet. Og det er nettopp der Black Mountain hører hjemme i 2008. I en svart, moderne buss, med gammel progrock på øret, på full fart baklengs inn i fremtiden. Viddere. Viddere!

Comets On Fire: Blue Cathedral (Sub Pop, 2004)
Demon Box

Blue Cathedral er Comets On Fires tredje utgivelse, og denne gangen er gitarist Ben Chasny (Six Organs Of Admittance) tatt inn som ordinært medlem sammen med de fire andre kosmohodene fra California. Tim Dalys saksofon bidrar ytterligere til at den tunge slugger-rocken (Blue Cheer, Hawkwind, MC5) nå dreies et par knepp mot mer spaca prog/psykedelia. Vi trekkes i stor grad tilbake til de hårete 70-årene, da Pink Floyd, Led Zeppelin og Blue Öyster Cult var ensbetydende med moderne rock. Men Comets On Fire gjør mer enn bare kopiere gamle helter. Ved å trekke inspirasjon fra flere hold har de funnet et uttrykk som har en egen identitet. Og det fremføres her med imponerende kraft og musikalsk frisinn. Her er mer far out, mer jamming, mer frihetsutblåsninger og mer spennvidde enn på deres to foregående plater, og Blue Cathedral står fram som en av de absolutte hardrock-utgivelsene i plateåret 2004. Som psych-guru Julian Cope så treffende formulerte det på sin hjemmeside, i en av de mest helhjertede omtaler noensinne skrevet om en plate: ’…fucking riffs from a mighty warrior on acid.’

Comets On Fire starter gjerne sine låter med fullt frontalangrep. Lyden er gjennomgående mudrete og møkkete, der grove gitarer graver frem klassiske riff, mens revnende vokal og et flammende groove valser over oss med stor kraft. Fra bokstaven M kan vi si at tidlig Motorpsycho, Mudhoney og Monster Magnet til sammen stod for noe lignende på 90-tallet. Men Comets On Fire tar den lengre ut, opp og fram. Det er særlig delene som bygger oppunder eller svever rundt kraftpartiene (som ”Whiskey River” og ”The Bee And The Cracking Egg”) som gjør denne platen til mer enn bare en orgie av svett slenghår og retroinspirert rockeøs. Det gir jo en viss indikasjon når et band setter av en person (Noel Harmanson) til å kun styre med Echoplex (ekkomaskinen som ble mye brukt som UFO-effekt i sci-fi filmer) og navngir låter som ”The Antlers Of The Midnight Sun.”

Field Recordings From The Sun (2002) var et ganske så tettpakket vanvidd, hvor de bare så vidt nærmet seg de ytre sfærer som her skaper nødvendig balanse. Instrumentale og neddempede ”Pussy Footin’ The Duke” har et drømmende prog-driv, med orgel og klar gitar som trekker mot ELP og Pink Floyd. Det er også nærliggende å tenke Floyd cirka 1974 på passende titulerte ”Brotherhood Of The Harvest”. På 10 minutter lange ”Blue Tomb” driver de inn mot sørstats-bluesrock, mens de på ”Antlers Of The Midnight Sun” og ”Whiskey River” lar heavy vokal, saksofon og gitarsoloer smelte sammen i en ekstatisk blanding av Stooges og Robert Plant.

Comets On Fire står med føttene godt plantet på gulvet, men svever stadig videre oppover mot nye høyder der de ser rock’n’nroll-kartet uten grenser og rockhistorien i en eneste stor sammenheng.

Crystal Antlers: s/t (2008)

Inferno i flammer

Long Beach-banden Crystal Antlers skal jeg ikke påberope meg å vite så mye om. De er en kvintett, og jeg tror dette er deres debut i et større format. Det er ikke så veldig nøye.

Det viktigste er at innholdet på denne EP’en, som tross alt nærmer seg brukbare halvtimen, er av det helt ypperste merke. Latterlig bra, faktisk. Dette er en nær fullkommen psykedelisk, hårristende, støybuldrende, sjelfull freak-out i California-ånden etter Comets On Fire (RIP) og Wooden Shjips. Originalt? På langt nær. Givende? Herfra til solen! Crystal Antlers vasser i lasergitarer og drukner i orgelsyre, har en tomanns rytmeseksjon som dasker vettet av seg, og i tillegg frontes de av en vokalist med den mest hjerteskjærende og desperate vokalen siden Ethan Miller satte kometer i brann for noen år siden.

Legg merke til hvordan det hele åpner. Her er ingen nøling, rett inn i galskapen fra første sekund, et vanvittig driv kaster oss inn i et kaleidoskopisk inferno som aldri slipper taket. ”Until The Sun Dies” er like deler melodi og kaos, med et islett av progging, og en av de grommeste åpningslåtene jeg har hørt siden gudene vet når.

Resten av innholdet går mer eller mindre i samme leia. En saksofon kaster seg med i slaget hist og her, perkusjonsbruken er eminent, av og til gis det rom for mer patos og antydning til stormannsgalskap gjør det hele egentlig bare mer fristende. Crystal Antlers er nemlig mer enn bare den vanlige tekoppen retrorockere med wah-wahpedaler, regnbueblikk og gryende skjeggvekst.

Dead Meadow: Old Growth (Matador, 2008)

Steinrock i skogen

Dead Meadow har i en årrekke vært eksponenter for en fusjon av 60-talls psykedelia, 70-talls blues/hardrock og 80-talls shoegaze, ispedd en ikke uvesentlig musikkbrukerdose av tjall og syre. En god, gammeldags dop-jam med andre ord. Tre år etter Feathers er de nå endelig klare med Old Growth. Deres fjerde album er innspilt i Los Angeles og i et gårdshus ute på bøgda. Trioen fortsetter kursen de staket ut på forgjengeren, mot en mer tilgjengelig og vellydende form for ny-psykedelia.

Et skikkelig produksjonsteam besørger et ryddig, dynamisk lydbilde. Flytting vestover til Los Angeles har kanskje ytterligere bidratt til å gi bandet en dunst av Paisley Underground og retro-romantisk Topanga-sound, og trioen er mer Byrds og Young enn Black Sabbath og Blue Cheer. Referansene henger i det hele tatt som nedfallsfrukt, men fans av skjeggrockere som Brightblack Morning Light, Black Mountain og MV & EE vil nok fremdeles flire hemningsløst på innpust i pot-trynene sine av en skive som dette.

Old Growth har en overordnet laidback stemning over seg, noen vil nok kalle den daff, med vokalist Jason Simon som tilsynelatende konstant skev, småtrøtt frontfigur. Bandet har en stil som skapt for lange, utsvevende utskeielser, men her komprimeres de potensielle jammene inn i låter på stort sett 3-4 minutter. Det gir om ikke annet en ganske velordnet følelse, på den annen side: Er ikke litt av greia at man skal sitte og rugge i en 8-10 minutter når wahwah-pedalene først begynner å gå seg varme ‘a? Vel, jeg liker det jeg hører, og uten å ha altfor sterke bånd til deres tidligere skiver slipper jeg den store skuffelsen over at de legger mer strukturelle bånd på seg selv.

Åpningen ”Ain’t Got Nothing To Go Wrong” er uansett en killer, platens lengste, og standardsetter med sitt todelte uttrykk: Repeterende, sløye riff og hazy vokal på den ene siden skaper et utsvevende inntrykk, en relativt tight, hardtarbeidende rytmeseksjon strammer det hele til igjen. Det er mye gull her; fra ’låtlån’ i Tony Joe White-stil i pumpende bluesrock (”Between Me And The Ground”) og ”’Till Kingdom Come” med strykerpålegg til et par halvakustiske folk-perler (”Either Way”, ”Down Here”) som tar det hele litt ned igjen og gir rom for å strekke litt på seg. Det betyr ikke at Old Growth er en ren triumfferd. Her er også mer baktunge og søvnige øyeblikk innenfor samme kategori og formelen strekkes i lengste laget over en hel skive. Dette er ikke et mesterstykke av en plate, men furene til Dead Meadow pløyer seg nær mitt musikalske hjerte. Old Growth vokser sakte, men den vokser godt og lenge.

Heavy Hands: Smoke Signals (Language Of Stone, 2008)

Run through the jungle

Kvalitetsetiketten Language Of Stone (ledet av Espers’ Greg Weeks) har med sine åtte første utgivelser markert seg med å stort sett gi ut eksperimentell nyfolk av ymse sort. Med Smoke Signals bryter de denne stigmatiserende rekken. Brooklyn-bandet Heavy Hands graver seg heller ned i mørk stoner/prog, 70-talls tungrock og bluesbasert psykedelia med et hampduftende slør drapert over det hele. På debuten smeltes groovy basslinjer, gnistrende wah-wah fuzz og trippy strobelys sammen i et slags traumefylt mareritt som fra Vietnamkrigens dager. Ikke på noen måte helt ulikt det Black Angels har gitt oss de siste årene. Eller et utall progband fra slutten av 60-tallet til midten av 70-tallet.

Den psykedeliske tilnærmingen til Heavy Hands er gjennomgående tilstede, og kan illustreres med for eksempel den singalesiske masken på omslaget og låttitler som ”From Stonehenge To Saturn”. Men det skramler også av bandet, og de kvier seg ikke for å gå inn i garasjen: To-minutterne ”Black Heart” og ”She Got It” er forankret både i 90-tallets Seattle og 70-tallets Birmingham.

I mer stillestående blir Smoke Signals mer en pastisj over noe som har vært, men det er noen reale hodetripper som virkelig gjør denne skiva. Tribale ”See Saw” er platens beste, med 7 minutter der powertrioens kraft forenes med en groovy dynamikk som både blir slagferdig og dansbar på en gang. En av årets låter. Innledende ”Can’t See Thru” er også en viril faen, som riktignok ligger mer i streit stoner-terreng, men likevel evner å sette oss i rett stemningsleie. Jeg vil dessuten trekke frem ”3 Days Gone”, som åpner som en søvnig drogballade før den virvler ned Mississippi og inn i bluesjungelen på en sky av pot. Ikke ueffent i det hele tatt! På sitt beste har Heavy Hands en uovertruffen coolness, litt som om Creedence covrer Black Sabbath med Hunter S. Thompson som mentor og Hell’s Angels som følge.

Indian Jewelry: Free Gold (We Are Free, 2008)

…there will be blood…

’Indian Jewelry was gone, but now they’re coming back and there’s going to be a bloodbath’ lover, eller truer, utgiveren til denne skiva. Jeg kan ikke se for meg at denne musikken vil starte de store opptøyer, men la gå.

To år etter vellykkede Invasive Exotics er Free Gold nok en intergalaktisk ørkentripp fra dette Houston-bandet. Fra Pompeii til Seventh Heaven, her åpnes det i rikt monn for strobelysende, slørete shoegaze-psykedelia innpakket i tette lag av gitarer og simpel elektronisk støy, endeløse droner og langsom sirkeldans gjennom bare til dels håndfaste melodier. Dette er friformrock fra den femte dimensjon, der det ikke gjøres noen særlige grep for å imøtekomme den delen av publikum som kunne ønsket seg et noe mer tilgjengelig uttrykk enn ved forrige korsvei. Jeg hadde kanskje foretrukket at de hadde løftet litt mer på sløret, slengt fra seg noen monsterriff i ny og ne, men de er selvsagt for sedate til å utføre den slags prøvelser. For den som foretrekker sin psykedelia psykedelisk burde denne timen i hvert fall holde langt ut til neste sfære.

Free Gold er ikke spesielt intrikat, den er lettere, mer luftig, enn forgjengeren, men likevel ganske vrien å få has på slik umiddelbart. En del nonsens er det også her. Jeg vil nevne noe ubrukbare synth-industri som ”Hello Africa”, og litt forutsigbar Suicide-møter-Velvet på ”Bird Is Broke”. Men slik er Indian Jewelry; vekslende mellom briljant kreativitet og ganske irriterende sloppyness. Jeg tror alle kan henge veldig greit med i første halvdel, men etter hvert er det som om platen glipper gradvis mot slutten. Det er faktisk ganske fint, akkurat som den aldri helt starter, lander den heller ikke. Indian Jewelry har med Free Gold skapt en langsomt bevegelig masse som aldri tar av, men som heller ikke skal gjøre det.

Det er riktig så fett å dykke ned i denne sirupsrocken, og det skjer mye, mye rart rundt om i det tette lydbildet som det er mulig å bruke litt tid på. Dessuten dukker det opp noen mer luftige saker her også. Særlig på ”Everyday” lysner det helt, og ut av tåkeheimen stiger en utsøkt psych-ballade i beste vestkysttradisjon. Det er ikke å forakte i det hele tatt, og viser at under den tette pakningen skjuler det seg små popperler, skal vite. Kanskje av glass, men dog. Jeg tror uansett ikke det er spesielt smart å fokusere på enkelte låter her, men heller ta seg tid til å få med seg hele ferden. På med solbrillene, løsne sikkerhetsbeltet.

Midnite Snake: Shaving The Angel (Birdman, 2007)

Uten sikkerhetsbelte

Denne trioen valser rundt i Pittsburghs gater med en blomsterfarget tanks på jakt etter noen gamle Hawkwind og Acid Mothers Temple-skiver de kan destruere. På sin ferd krysser de innom både psykedelia, metall, garasjerock og noe mer ondsinnet doom, presentert her gjennom seks separate spor. Midnite Snake plasseres passende mellom ’Thunder + Lightning and Psychedelic Speed Freaks’, og det signalementet omfatter det meste av deres uttrykk på en grei måte. Vi snakker beinhard stonerrock med riff herfra til Saturn og glorete gitarutskeielser som vekker Jimi Hendrix til live.

Som instrumentalband kan de ikke hvile på vokalprestasjoner, men bare stole på sine respektive redskaper. Det holder i massevis, for de lar seg ikke friste til å bare kjøre rett frem hele veien. Midnite Snake tar seg en del musikalske friheter, legger inn litt hvileskjær der det trengs, evner å ta noen overraskende vendinger og holder på interessen hele platen gjennom. Ti minutter lange ”Sacred Mist” utvikler seg fra en gravende frifolker til et røykfylt stoner-anthem uten å blunke. Noe av den samme teknikken bruker de på kortere ”Bigfoot ’69”, der fuglekvitter og akustisk gitar svis av med kontante metallriff som snart skjener til alle kanter i et halsbrekkende rally. ”In The Grass” innbyr til fire minutter med meditasjon, før de kaster seg i vei med tittelkuttet uten noen som helst med hemninger. Det er likevel 25 minutter lange ”Supermodified” som tar kaka. Med et tempo som Melvins eller Earth vil nikke (langsomt) anerkjennende til øker den langsomt både i kraft og etter hvert tempo, og det siste kvarteret skjener den ut i en powerorgie av svett og hårete feedback-drevet rock’n’roll av den überfete typen.

Akkurat av den typen som preger hele denne platen.

Oakley Hall: Gypsum Strings (Brah, 2006)

Cosmic Americans

Fra Brooklyns milde, solfylte gressenger sprer denne gjengen vibber som tilhører California cirka 1969. På sin andre av årets to fullengdere har de kommet opp med noe som veldig gjerne kan bli en av årets beste sommerplater.

Vi snakker ’cosmic american music’, slik Gram Parsons og Flying Burrito Brothers realiserte sin elektrifiserte countryrock for drøyt 30 år siden. Legg til en dæsj Neil Young, noe Grateful Dead, Byrds i sine glansdager og en skvett Fleetwood Mac, og vi har omringet Oakley Hall ganske nøyaktig. Utkommet plasserer gruppen i relativt samme kategori som for eksempel Black Mountain, Magnolia Electric Co, Brightblack Morning Light og The Fiery Furnaces. Dype røtter, milde furer og åpent landskap – her er Oakley Hall.

Selv om Gypsum Strings vaier mellom jovial country-psykedelia, seig gitarrock, kokain-ballader og løssluppen låvedans, så blir den aldri vinglete i stilen. Den offensive ruggen ”Confidence Man” setter umiddelbart en standard som holder seg platen gjennom; nesten hypnotisk felespill og voldsomme gitarkaskader sendes ned i strykene mellom bejublende vokalrop, avløst av late, tunge ”Having Fun Again” som smøres med tjukke lag av sirup. Resten av platen veksler mellom nettopp elektriske utblåsninger og dorsk blåsnipp, countryrock. Vel, tradisjonelle ”House Carpenter” kunne nesten vært tatt fra et eller annet britisk folk-progband en gang på 70-tallet, spake ”Bury Your Burden” minner meg om Herman Düne, mens ”If I Was In El Dorado” sannelig får meg til å minnes Uncle Tupelo i sin beste depresjonstid.

Alt tankegods til side, Gypsum Strings står uansett fjellstøtt på egne ben. Oakley Hall henfaller aldri til tam hippie-shit eller altfor utsvevende jammer; dette er solid som eik, mildt beroligende som gypsum weed, forfriskende som en morgendukkert i skogstjernet. Patrick Sullivan forlot i sin tid Oneida for å dyrke mer organisk grønt i Oakley Hall, og har funnet en sekstett som trakterer massive gitarer, samt fele, lap steel, banjo og dulcimer. Vokaldelingen med Rachel Cox er meget harmoniskapende, og sjelden har koplingen vestkyst-rock og no depression vært så betagende som akkurat her. For å slutte sirkelen; det er dette cosmic american music dreier seg om.

Så, skjenk den drinken, sett deg i skyggen og la denne dagen bare gå sin gang. Og den neste.

Residual Echoes: s/t (Holy Mountain, 2005)

The man from Utopia

’The cosmos at large

It’s so very big

It’s so far away

The comets… the craters… the vapors

The solar wind

The residual echoes… the residual echoes

The residual echoes from the giant explosion

Where they said it beginned… ’

(Frank Zappa: “The Radio Is Broken”)

Om det er denne sangen, fra The Man From Utopia, Residual Echoes har tatt navnet sitt fra aner jeg virkelig ikke, men mye kan tyde på det. De omgir seg i hvert fall med både gitarlyst, gigantiske eksplosjoner og kosmiske fenomener.

Denne trioen er først og fremst en herre som heter Adam Payne. Han trakterer stort sett det som er av lyder på platen; i første rekke wah-wah gitar og grovkornet bass, samt en dynge med tangentinstrumenter. Payne flyttet visst nylig til Santa Cruz, California der han raskt ble kjent med byens stoltheter Ethan Miller (Comets On Fire) og Ben Chasny (Six Organs Of Admittance, Comets On Fire). Begge band tjener som relativt fornuftige referanser til vårt nye bekjentskap. Residual Echoes er jambasert og psykedelisk støyrock med elementer av både frie former og far out hardrock. Fritt & fett som fanden.

Den selvtitulerte debuten sparker i gang med 13 minutter lange ”Slant”. Umiddelbart slående med lydbildet er inntrykket av at her er det meste ødelagt! Forsterkerne er sprengt, instrumentene er i ferd med å knuses, mikrofonen er allerede tygd i filler (ja, det må sies at vokalen er bandets svakeste ledd, ”Slant”). Midt inne i Armageddon av brukne deler og ødelagt skrap skapes et monster som motorisk maler all motstand vekk. Trioen tråkker Monster Magnet og dess like godt ned i søla og trekker beinrestene nådeløst etter seg. Gitaren skrangler, skjærer ut og feedes, men du verden som dette river. Når så de siste tre minuttene overtas av en hjerteskjærende, skrikende blåser, så skapes en assosiasjonsrekke som strekker seg fra Coltrane/Pharoah/Ayler frem til Morthana. Da er det umulig å ikke strekke armen i været, knytte neven og skrike ut primale gledeshyl. Intenst!

Det bærer i alle retninger på ”Slant”, så det er greit at 12 minutter lange ”Diamond Drops” lar støyen ligge og lure litt i bakgrunnen i form av frittgående elgitarer. I front høres en søkende akustisk gitar med tilhørende vokal fra drømmeland. Hvis ”Slant” kunne minne om tidlig Comets On Fire er #2 mer i tråd med Six Organs Of Admittance. Men også denne utvikler seg mot nærmest druknende hvit støy der den pumpende aggresjonen hele tiden fornemmes og aldri slipper taket.

Det er 25 fantastiske minutter som innleder denne platen, som det tar tid å komme seg opp fra. Det tar også litt tid før platen reiser seg igjen. Vi gis et par korte mellomspill av mer lydlekende art (”Fish Don’t Swim”), en heftig trommeutblåsning à la Dyret i Muppet Show (”This is Not a START”) og ”A START 1 & 2” (den starter som noe punkgreier, har et rotete mellomparti og slutter med litt country-twang, alt i overkant av tre minutter…). På ”A STARDT 3 & 3 ½” er vi tilbake på den gode gamle timinutteren. Her kan tidlig Pink Floyd og Velvet Underground nevnes som kildegrunnlag, og da mener jeg begge to, samtidig – i tillegg til enkelte progpartier og de slemmeste bluesriffene på denne siden av Blues Explosion. Igjen kan man legge merke til den stødige rytmeseksjonen med oppbrettede ermer som pumper ufortrødent til de utagerende gitarinnfallene til Adam Payne. Denne sørger for at bandet aldri faller ut i det totale kaos, gitarutskeielsene holdes hele tiden til en viss grad i tømmene, groovet opprettholdes.

Etter nok en destruktiv og utblåsende session puster både vi og bandet ut med snaue ”Better Substitute For Butter”, som tar oss vennligsinnet med til den andre siden. Med akustisk følge legger vi ’monster bass, fuzz, metallurgy, hollering, broken alto, unseasoned drumming, migraine…’ bak oss og lukker øynene. Germs from space? Indeed.

Wooden Shjips: Dos (Holy Mountain, 2009)

Motorisk minimalisme

Wooden Shjips gjorde seg bemerket for et par år siden med et selvtitulert debutalbum som plasserte dem i kategorien hypnotisk og primitiv stonerkraut/psykedelia. Som et blaff fra fortiden rasket California-bandet med seg spor av Velvet, Neu!, Hawkwind, Suicide, Loop og Spacemen 3 på sin vei. De skal altså ikke beskyldes for å være spesielt framtidsorientert. Men deres retro-fetisj er likefullt ganske så i tiden. Band som The Black Angels, Howlin Rain og Crystal Antlers er med på å definere en liten trend der borte i California som er mer Charles Manson enn Brian Wilson.

Dos følger forgjengerens fotspor – med andre ord spor som er tråkket godt ned fra før. Innrøyka potrock for retronisser vil sikkert noen hevde (uten at de akkurat tar feil), mens de av oss som har hjertet veldig nær bandene nevnt over vil rugge anerkjennende til kvartettens hypnoser. Disse strekkes lengst i omfattende ”Down By The Sea” og ”Fallin’” – begge over 10 minutter lange, og begge med motorisk disiplin og minimalistisk tilnærming som enten vil få lytteren til å umiddelbart kjede seg eller bli sugd inn i dette kosmos. Sistnevnte blir i overkant langtekkelig for meg, med en synth liggende over det repeterende riffet, sammen med Ripley Johnsons reverb-røst et sted mellom Suicides Alan Vega, Jim Morrison og Bryan Ferry, blir det litt Stereolab møter Silver Apples. ”Down By The Sea” er mer vellykket, om ikke i variasjon. Med sitt mørke sug og gnistrende gitarer skaper Wooden Shjips farlig forlokkende toner, like mye for kollektiv begeistring som for lotusstillingen. ”For So Long” (som ikke er lengre enn en vanlig radiohit) ligger i samme gate, og stilen fungerer vel så greit i kortformat. ”For So Long” definerer bandets formel på fire minutter, og er den mest naturlige inngangsporten til denne platen. Tommelen opp for Dos, og hvis Wooden Shjips har noe mer å spille på kan de gjerne legge det fram når de skriver tres.

Arbouretum: Rites Of Uncovering (Thrill Jockey, 2007)
Arbouretum er Walker David Teret og David Heumann fra Baltimore, sistnevnte har tidligere spilt i rufsebandet The Anomoanon samme med blant andre Paul Oldham. Anomoanons mixed blend av sørstat og vestkyst, bonderock og hippiejammer har resultert i en rekke hørbare plater, som er en ganske så naturlig sammenligning med herværende orkester. Paul Oldham har også med tiden opparbeidet seg en bra kundeliste til sitt Rove Studios i Kentucky, hvor deler av Rites Of Uncovering er spilt inn. John McEntire har hatt hovedansvaret for mikseprosessen. Legg til at de to herrene har med seg folk fra blant annet Lungfish og Love Life, så burde det være klart at alle målemerker peker mot en plate i den positive enden av kritikerskalaen.

Det er da også ganske tøft det Arbouretum presenterer på sin andre plate. De trekker med seg en ganske seig, innrøyka ballast fra 70-tallet, med vekt på hardrock, prog og folkrock. Alt fra Black Sabbath/Led Zeppelins roligere partier til Grateful Deads psykedeliske blomstringsperiode kan forestilles som et fundament i musikken, utbygget med Neil Young & Crazy Horse sin gitardominans, toppet med litt klagesang i landeveien til Jason Molina eller Will Oldham (så, da ble broder’n nevnt også). Det hele sydd sammen til en sløy helhet av et band som gir låtene rom for å utvikle seg i alle retninger uten at de forhaster seg i prosessen.

Det er særlig et par ganske utsvevende stonerblues-låter som markerer seg på en plate der formen får lov til å gå foran fasongen. Utemmede ”The Rise” gir oss 11 minutter med gromlyd. Fra den innledende call-and-response sangen sklir den ganske raskt over i en groovy og svett gitarjam som både Zappa og Hendrix nok nikker anerkjennende til fra oven. Halvveis i låten kommer koret tilbake og skaper et lite pusterom, før det for alvor braker løs de siste minuttene. Det andre monsteret som drar seg opp mot 10 minutter er ”Pale Rider Blues”, som følger i stort sett samme spor, med vekslinger mellom rolige vokalpartier og ganske omfattende gitararbeid, men melodilinjene er klarere og denne bluesen står igjen som hakket mer målrettet og vellykket.

Det øvrige låtmaterialet sentreres rundt terrenget som er beskrevet ovenfor, dog i noe mindre utflytende grad enn de to nevnte spor. Eneste gitarsolo-frie sone er avsluttende ”Two Moons”, så fans av bongbasert gitarhygge vil nok bli tilfredsstilt av det som serveres her. Men over en hel plate savner i hvert fall jeg noen grep som går utenpå den formen som etableres og egentlig fullendes med den fokuserte åpningslåta ”Signposts And Instruments”.

Bjørn Hammershaug

Topp 10 Album 2006

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Det har vært et godt år på alle måter. På konsertfronten vil jeg trekke frem Fred Frith (Kongsberg), Comets On Fire og Wolf Eyes (England), Salvatore (Mir), Vetiver (Blå), Greg Malcolm og hele Safe as Milk (Haugesund), Sunn 0))) (Blå), Les Savy Fav (Øya) og DEL (Mono) som fine øyeblikk. Platebunken har vært større enn noensinne, og fremdeles er det mye uhørt igjen. Av de som ikke kom med på denne listen vil jeg nevne Liz Durrett, Mountain Goats, Mono, Brightblack Morning Light, Oakley Hall, Built To Spill, Decemberists og Clogs blant de utallige som utmerket seg i et år uten de største overraskelsene eller nye, spennende trendene. Blant de mange gode norske: In The Country, Svarte Greiner, White Birch, Ranheim, Low Frequency In Stereo, Fe-Mail, Årabrot og Huntsville. Størst musikalsk lykke ga nok likevel oppdagelsen av Fartein Valens vakre pianoklanger og Arvo Pärt svevende drømmetoner i året vi har lagt bak oss.

1.Joanna Newsom: Ys (Drag City)
Ys er en sangsyklus som hever seg over smålige sjangerfelt og står frem med et storslått musikalsk klarsyn. Mer til felles med en viktoriansk musikal enn en moderne pop-plate: Det er en krevende form Joanna Newsom legger opp til – og lykkes med, langt unna radioens formateringer og moderne hitlisters krav til det umiddelbare. Det betyr ikke at Ys er et “vanskelig” album. Tvert imot, de fem suitene bølger fram med et lekent, ertelystent overskudd. Her er det knapt et unødvendig øyeblikk, hvert spor sprudler av undring, blomstrer av erotisk ynde og er forlokkende i all sin sprudlende kraft, mente undertegnede i sin omtale av Ys i Nye Takter/Dagsavisen og spanderte terningkast 6.

2.Espers: Espers II (Drag City)
Gjennom syv lange låter dras vi her inn i en verden av paganistiske riter, druider, britisk folklore, heathens, moors, dead queens & kings. Mens Espers I var spilt inn på en enkel åttespors, løftes oppfølgeren av en fyldigere 24 spors produksjon, en langt rikere instrumentering og et fyldigere, tettere lydbilde. Låtenes lengde ligger på rundt 7 minutter i snitt, og er uten unntak langsomme, fredfulle, men med en tålmodig oppbygning som kanskje kan illudere kampen mellom det gode og det onde, lys og mørke, måne og sol. Som å oppdage en glemt trolldomsbok lukkes vi inn og oppslukes i deres magiske eventyrverden på det som er en plate fri for svake øyeblikk.

3.Comets On Fire: Avatar (Sub Pop)
Avatar presenterer de frisinnede kometene først og fremst på et bredere og mer kontrollert vis enn tidligere. De opererer riktignok fremdeles med en bærekraftig hardrock der grunnlaget ble lagt tidlig på 70-tallet, og med store doser kosmiske vibrasjoner; psykedelia og støyrock-elementer er til en viss grad intakt der Hammond-orgel braker sammen med fete gitarriff. Men her forenes dette med noe større andakt enn tidligere utgivelser, og det er stort sett helt greit. Comets On Fire viser at det er mulig å utvikle seg og “modnes” uten at altfor mye energi går tapt i prosessen.

4.Mastodon: Blood Mountain (Reprise)
I en uhemmet skryt av platen i Dagsavisen mente jeg at “Blood Mountain er et storslagent skaperverk hvor Mastodon ikke bare sprenger ytterligere grenser for hva de selv er kapable til å konstruere, men som utfordrer rammer innen rockens hardere genre generelt. De kombinerer en konseptuell helhet uten å bli altfor pretensiøse og umiddelbar aggresjon uten å virke primale. Progrock og metall, støyrock, hardcore og punk innlemmes som elementer i bandets univers, med spennvidde som strekker seg fra Isis/Opeth til Maiden/Metallica, utført med presisjon, fantasi og pur spilleglede.” Store ord, stor plate.

5.Jason Molina: Let Me Go, Let Me Go, Let Me Og (Secretly Canadian)
“All those years had to darken me on every single side/Til every part of me was a place to hide…” som Molina synger på ”Some Things Never Try”, mens han i påfølgende ”It Must Be Raining There Forever” oppsummerer mye av sitt lyriske univers: “Night wind and the cross road and the blue ghost’s name”. Det er nettopp her, mellom nattevinden, veikrysset og de blå spøkelsene Jason Molina er i sitt rette element. Dette er en plate du ikke blir fort ferdig med – og en soleklar kandidat blant årets 10 beste album, mente jeg tidligere i år, og den spådommen holdt lett mål. I år kommer Molina til Norge to ganger. Man gleder seg!

6.The Black Angels: Passover (Light in the Attic)
Fra grooves omtale, sommeren 2006: “The Black Angels er et av de mest überfete bandene du sannsynligvis vil høre i 2006, og jeg tror sannelig Passover er den beste debutplaten av året. Mye retro-fetisj til tross, dette er uansett noe av det tøffeste du kan låne ørene dine til og den bør spilles så høyt du bare våger! Som de sier i sitt slagord: Turn On, Tune In, Drone Out.”

7.Vetiver: To Find Me Gone (Fat Cat)
Så det er bare å hensette seg tilbake til varme, late dager. Lukk øynene til ”I Know No Pardon” (er det ikke The Band som der kommer ruslende, mens de klimprer på ”I Shall Be Released”?) og føl varmen strømme inn i kroppen. Dypp tærne i nærmeste tjern med ”Maureen” (hør Townes Van Zandt nynne i buskaset). La dagen rinne vekk med en ”Double”. Led deg inn i nattens fristelser sammen med ”Red Lantern Girls” (som akkurat i det man tenker at dette blir hakket for lugnt, røsker liv i den slappe kroppen din og får deg på beina). Hold vennene dine i hånden og skrål med på ”Won’t Be Me” (Neil Young blir sikkert også med). Og endelig, join Devendra Banhart og Andy Cabic på sin vei ned til ”El Rio” (he’ll take the cool nights with him). Gudene skal vite hva slags streker de vil finne på der. Bare et par-tre låter er litt for slappe (”Idle Ties” med sitt rett-frem komp, bysselullen ”The Porter”), men det fjerner ikke inntrykket denne platen etterlater: To Find Me Gone er en ode til den gode låt, en skål for de gode dager og et varig bilde for de gode minner.

8.Sunn O))) & Boris: Altar (Southern Lord)
“Dette er ikke en split-plate, men et fullverdig samarbeid mellom disse skumlingene. De forsøker ikke å overgå tidligere framstøt, og Altar preges heller av en tydelig vilje til å skape noe nytt i fellesskap. Det betyr slett ikke at blyloddene er fjernet fra instrumentene, men de har endt opp med noe av det mest tilgjengelige som har kommet fra denne kanten. Låtene er med ett unntak styrt under ti minutter, mange gjester etterlater en klar signatur og den låtmessige variasjonen er relativt stor. Sunn O))) og Boris finner stadig nye irrganger nede i kjelleren til moderne avant-metal. Derfor: På med munkekutten, skru opp lyden og steng døren til omverden i noen dager.” Fra min 6/6 omtale i Dagsavisen.

9.Wolf Eyes: Human Animal (Sub Pop)
“På Human Animal viser de til fulle sitt register, fra lydmalende skulpturer nærmere avant-jazz/samtidsmusikk til voldsomme angrep med drill og bor. Her er energien voldsom, og den forløses fornuftig nok i små doser. Det skjer på en plate som er kort nok til å holde på spenningen rundt disse utblåsningene, og der disse har en klar egenverdi. Med dyrisk villskap og menneskelig dårskap forener Wolf Eyes både det humane og det fremmede til et grotesk monster av svart doom.” Fra undertegnedes omtale i Dagsavisen.

10.Bonnie Prince Billy: The Letting Go (Domino)
The Letting Go er en stillferdig og vakker plate. Den angriper ikke stilen fra de foregående under navnet Bonnie Prince Billy, men holder fast ved de samme holdepunktene med varsomme melodier i en ganske tilgjengelig form. Oldham har her endt opp med et knippe intime låter som napper i gåsehuden og hvisker innstendig om din oppmerksomhet. Det er som han har funnet en slags tilstand av sjelelig balanse her på øya, en indre ro og et øyeblikk av fred for indre demoner som senker hans skuldre og letter hans hjerte.

Først publisert 02.01.07

Topp 10 Album 2004

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

2004 har vært et utrolig plateår, uten den ene store utgivelsen som skiller seg ut. Denne listen er bare et utsnitt fra en tilfeldig dag på tampen av året. Et femtitalls skiver kunne sneket seg med her, og jeg nevner på rams enkelte artister: Joanna Newsom, Sufjan Stevens, Iron & Wine, Isis, Mastodon, Wilco, Giant Sand, Micah P. Hinson, Tanakh, Tarentel, Cul de Sac/Damo Suzuki, Black Dice, Black Keys og Black Eyes, Six Organs of Admittance, Madvillan, Kid Dakota… I Norge synes jeg Thom Hell, Washington og Noxagt leverte solide skiver – og det meste på Rune Grammofon var som alltid luggumt. The Core stod for en av årets konserter (Blå). Det samme gjorde Sage Francis (Blå), Devendra Banhart (Garage Oslo), Animal Collective (Blå) og hele Random System Festival. Månefestivalen (Fredrikstad) og Sufjan Stevens + Brother Danielson og ikke minst David Eugene Edwards (John Dee) på samme dag var uforglemmelig. La oss ikke forbigå Lightning Bolt (Mono) som satte både hørsel og oppførsel på solid prøve. Sonic Youth i Las Vegas, Calexico på Fillmore, Jackie O-Motherfucker/ Vibracathedral Orchestra/ Dizze Rascal/ Wolf Eyes i England glemmes nok heller ikke med det første. Velkommen 2005 – man gleder seg!

1.Diverse Artister: The Golden Apples Of The Sun (Bastet)
Som i alle slike forsøk på å samle en broket samling under samme paraply finnes det unntak, selvsagt, men jeg ser en tendens der den tradisjonelle visefolken vitaliseres ved å gå langt tilbake i tid for å hente, eller i hvert fall hige etter, et genuint uttrykk. La oss for enkelhets skyld kalle denne stilen for lo-folk. Det er lo-fi estetikken som er den røde tråd her. Låtene kjennetegnes ved enkle, gjerne simple innspillingsteknikker og instrumentering. Lydgjengivelsen er i de fleste tilfeller sprakende, organisk eller hjemmedyrket som kan henlede tankene tilbake til en eller annen periode mellom 1930-1965. Det er også en viss kulturell ballast som preger prosjektet, særlig litterært. Antony tonesetter Edgar Allan Poes “The Lake” og selve tittelen er en hommage til visesangeren Terry Callier, som igjen hentet den fra W.B. Yeats “Wandering Angus” (som lo-folkeren Jolie Holland tidligere har tonesatt). Ikke minst er det en kvinnelig bredde som må nevnes, nær halvparten av kuttene har kvinner enten i front eller på si’. Platens gem er Josephine Fosters “Little Life”, et gyldent eple som innholder både den amerikanske og den britiske folkskatten i et hjemmelaget øyeblikk. Flott er også Little Wings’ huskende “Look At What The Light Did Now” og Espers’ space-drøm “Byss & Abyss”. Selv om man kunne ønsket flere nye spor (mye er plukket fra tilgjengelige album) er det mulig å trekke frem Iron & Wine, alltid fortryllende Scout Niblett, Vetivers duett med Hope Sandoval og CocoRosie som alle gjør denne platen ytterligere smakfull.

2.Sunn O))): White2 (Southern Lord)
“Maximum volume yields maximum results” står det på skivene til Southern Lord, det gjelder selvsagt også for Sunn O))). Oppfølgeren til White1 (2003) er i tillegg “Optimized for blackened sub-bass systems”. Prepare for some true darkness, venner av mørket. Høyt skal det spilles og tregt går det, så noe tålmodighet bør påregnes når duoen kommer for å ta deg med på en saktegående og skummel time. Det skjer som vanlig med laaange låter, tre stykker som strekker seg fra kvarteret til nærmere halvtimen i lengde. Sunn O))) frigjør seg noe fra det konstante Black Sabbath/Earth-beslektede gitarslapset som preger mange i denne kretsen, de dykker langt under havoverflaten på jakt etter snålere dypvannsfisk sammen med for eksempel House Of Low Culture eller James Plotkin/Mick Harris.

3.Comets On Fire – Blue Cathedral (Sub Pop)
Blue Cathedral er Comets On Fires tredje utgivelse, og denne gangen er gitarist Ben Chasny (Six Organs of Admittance) tatt inn som ordinært medlem sammen med de fire andre kosmohodene fra California. Tim Dalys saksofon bidrar ytterligere til at den tunge slugger-rocken (Blue Cheer, Hawkwind, MC5) nå dreies et par knepp mot mer spaca prog/psykedelia. Vi trekkes i stor grad tilbake til de hårete 70-årene, da Pink Floyd, Led Zeppelin og Blue Öyster Cult var ensbetydende med moderne rock. Men Comets On Fire gjør mer enn bare kopiere gamle helter. Ved å trekke inspirasjon fra flere hold har de funnet et uttrykk som har en egen identitet. Og det fremføres her med imponerende kraft og musikalsk frisinn. Her er mer far out, mer jamming, mer frihetsutblåsninger og mer spennvidde enn på deres to foregående plater, og Blue Cathedral står frem som en av de absolutte hardrock-utgivelsene i plateåret 2004. Som psych-guru Julian Cope så treffende formulerte det på sin hjemmeside, i en av de mest helhjertede omtaler noensinne skrevet om en plate: “…fucking riffs from a mighty warrior on acid.”

4.Sunburned Hand of the Man – Rare Wood (Spirit of Orr)
Det er mulig å shake ass og knytte nevene til Sunburneds frifolk improvfunk. Det er et militant groove på ”Glass Boot” som drives frem av wah-wah gitarer og perkusjon, som en fest med Sly & the Family Stone, Can og Hawkwind. På altfor korte ”Buried Pleasure” (2:48) blandes bassgangen til Holger Czukay, slidegitar fra Mississippi og fløytetoner fra Asbury Park til en merkverdig ekstatisk låvedans på rosa lykkerus. På ”Easy Wind” (7:55) høres det ut som Captain Beefheart har gjenoppstått på Miles Davis cirka On The Corner, et tett, svett og kompromissløst stykke med en vokal som tar litt for mye av spillerommet. Den blåser lett over i ”Gyp Hawkin’” (10:09)/”Camel Backwards” (7:13), en ganske retningsløs space-jam. Denne til side, fire-fem minutter ut i kamelen lukker John Moloney heldigvis nebbet, og lar heller blåserne og slagverkerne arbeide sammen.

5.Devendra Banhart: Niño Rojo (XL)
Om han aldri vil overraske som han gjorde med sin debut, så kan Devendra Banhart fortsette å levere flagrende kjortelfolk fra Oz og til evig tid. Niño Rojo er hans mest vennlige og tilforlatelige plate så langt, hans tredje bare i 2004 (Rejoicing In The Hands, og samarbeidsprosjektet med Vetiver). Av alle hans tre soloplater bærer denne mest preg av en kollektiv seanse, en happening, enn av en ordinær plateinnspilling. Devendra Banhart besitter både et lyrisk og musikalsk frisinn som skiller ham fra de fleste, og han har en unik personlighet som bør oppleves. Dette gjennomsyrer hele Niño Rojo, som er tre kvarter med både muntre, snåle og sinnsutvidende viser. Banharts rolle som midtpunkt i den ny-psykedeliske folkbølgen er helt fortjent.

6.Ghost: Hypnotic Underworld (Drag City)
Overdådig og pretensiøst så det holder, dette er en herlig smørje av zen og raga, øst og vest, Third Ear Band, Can og Blue Cheer, solskinn og sopptur – kort sagt, det er bare å anbefale en freak out in the hypnotic underworld! Hypnotic Underworld er både et åpensinnet og fokusert album der gamle klisjéer vaskes rene med voldsom kraft og leken vilje. Det hele åpner riktignok ganske så abstrakt, med det over tyve minutter lange tittelkuttet som er delt i fire partier. Uten melodi eller form starter det med noe som høres ut som en jam mellom Popul Vuh og Alice Coltrane i 1972. Vaskende cymbaler, en ensom saksofonist og harper som drysser englestøv over tilfeldige bass-innspill gjør dette mer som en hypnotisk inngang til Ghosts underverden. Man kan bli forledet til å tro at vi har med noen minimalistiske avantgarde-freaks å gjøre, men vis litt tålmodighet og du vil snart motta din belønning i form av mer fokusert og fargesprakende materie.

7.Animal Collective: Sung Tongs (Fat Cat)
Sung Tongs lever. Det hvisler stadig av alle slags lyder her, og stemmene benyttes like gjerne til å karikere ulike dyr. De smatter, mjauer, hveser, grynter og skriker like mye som å synge som mennesker, feltopptak høres ut til å være hentet mye fra naturen og de rurale områdene hjemme i Maryland der platen er spilt inn. Dette gjør Sung Tungs til en organisk opplevelse. Dette er en plate så langt unna sterile studioforhold det er mulig å komme, men det er likevel noe rent og ubesudlet over Animal Collective. Sung Tongs smiler til deg som et tjern i skogen en klar sommerdag, men her er også mystikken på samme sted når natten kommer og dyrene samler seg i nærheten. Ta med deg for eksempel “The Softest Voice” på en kveldstur inn i skogen for komplett surround-virkning.

8.Wolf Eyes: Burned Mind (Sub Pop)
Omslaget til Burned Mind gir straks et tegn på hva vi kan vente oss. Ulveøyne hakker løs på våre skjøre hodeskaller med gitarer og elektronikk i nebbene sine. Låttitler som ”Stabbed In The Face”, ”Urine Burn”, ”Reaper’s Gong” og ”Black Vomit” taler alle sitt tydelige språk. Stilmessig henter Wolf Eyes ut det beste fra flere kilder med sin kombinasjon av støyrock, industri og elektronisk støy/ekstrem glitch. I det perspektivet tilhører de de fremste i en genre det gjerne kan være vanskelig å vurdere med ordinære kvalitetskriterier. Støymusikk taler mer enn noe annet til sansene. Er dette “bra” eller “dårlig”? Ordene gir ingen mening. Blir man påvirket av musikken (føles angst, redsel, sinne, glede)? Ja, Wolf Eyes etterlater ingen lytter upåvirket. Her er ingen vers, melodier eller harmonier å knytte seg opp til, det er i bruddet mellom disse elementene Wolf Eyes eksisterer. Sett i en større sammenheng, i skjæringspunktet mellom overflaten (lys, orden, sammenheng) og underverdenen (mørke, uorden, kaos), det kjente og det ukjente.

9.Tinariwen: Amassakoul (Wrasse)
Medlemmene i Tinariwen tilhører det nord-malisiske Touareg-folket (eller Tamashek), som er berber-nomader med tilhold i Sahara. De fant tonen på slutten av 70-tallet som flyktninger og geriljasoldater i Muammar Khaddafis treningsleire i Libya, i forbindelse med uroligheter og tørke i hjemlandet. Her startet de først å opptre med enkle hjemmelagde instrumenter, men etterhvert byttet de ut både automatvåpen og blikktønner med mer vestlige musikkvåpen som akustisk gitar, senere el-gitar og bass. Amassakoul er en oase for alle som befinner seg i en musikalsk ørkenvandring. Den bærer i seg kamelens gyngende gange, ørkendynenes skjønnhet og nomadenes stolte kultur, den rommer en storhet som vi her oppe i skogene vel knapt kan fatte.

10.Arcade Fire: Funeral (Merge / Rough Trade)
Det brenner stadig i Montreal. Igjen i form av et band som skiller seg ut fra stilen som den mer introverte byscenen som Alien8 og Constellation representerer. Akkurat som The Unicorns ga ut en av 2003s bedre popalbum, kommer The Arcade Fire susende inn mot slutten av 2004. Ekteparet Win Butler og Régine Chassagne er ikke ute etter å revolusjonere pophistorien, og med Funeral har de laget en plate som bygger på eldre band som Television, Pixies og Talking Heads, med klang av nyere ting som Neutral Milk Hotel, Decemberists, Modest Mouse og Franz Ferdinand. Funeral har likevel blitt en original og utsøkt plate som preges av stort overskudd, der bakgrunnen som ligger i tittelen gir tiltrengt alvorlig dybde.

Første gang publisert 28.12.04

Comets On Fire: Avatar (Sub Pop, 2006)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Skjeggrock
Avatar åpner brått med “Dogwood Rust”, som om vi kastes midt inn en jam som forlengst er igangsatt og som det bare er å la seg rive med i. Det er Comets On Fire som på denne måten ønsker oss velkommen inn i sin psykedelisk kandiserte verden.

California-bandet har et par av senere års grommeste skiver bak seg, både Field Recordings From The Sun (2002) og Blue Cathedral (2004) var særs fornøyelige monstre fra bråkebeltet. Med Avatar kan Comets like gjerne bli små yndlinger også blant de mer indietresserte der ute; som liveband er de fabelaktige, på plate fortsetter de å dyrke en mer velorgansiert og iørenefallende linje som stilmessig trekker i stadig flere retninger.

Avatar presenterer de frisinnede kometene først og fremst på et bredere og mer kontrollert vis enn tidligere. De opererer riktignok fremdeles innen en bærekraftig hardrock der grunnlaget ble lagt tidlig på 70-tallet, og med store doser kosmiske vibrasjoner; psykedelia og støyrock-elementer er til en viss grad intakt der Hammondorgel braker sammen med fete gitarriff. Men her forenes dette med noe større andakt enn tidligere utgivelser. Comets On Fire viser at det er mulig å utvikle seg og “modnes” uten at altfor mye energi går tapt i prosessen. Mye tid er brukt i studio, og det kan høres. Avatar har ikke villskapen til Field Recordings… eller den slarkete uvørenheten til Blue Cathedral, men det er en plate som er klart mer gjennomarbeidet og sluttført på en mer visjonær måte. Uten at de blir tusseladder av den grunn.

Med unntak av den tre minutter korte råtassen “Holy Teeth”, som kunne vært tatt fra Motorpsycho cirka Lobotomizer, er alle sporene relativt lange, men de blir hverken fullstendig utsvevende eller uinteressante. De lar låtene utvikle seg, bygger de fornuftig opp og lar de vokse seg frem. Pianoet har kommet langt mer frem i lydbildet, som i seg selv er ganske ryddig. Aller flottest i så måte er nok piano-balladen “Lucifer’s Memory”, som er noe av det mildeste disse folkene har signert.

Det er kanskje ikke så veldig overraskende at de har tatt en slik retning, med låter som “Brotherhood Of The Harvest” og “Wild Whiskey” fra forgjengeren friskt i minne. Men det var først da trommis Utrillo Belcher stakk sitt debutalbum i nevene mine at bitene falt mer på plass. Hans soloprosjekt Colossal Yes slapp tidligere i 2006 Acapulco Roughs, der Belcher mer enn hintet om forkjærlighet for mykere rock og vestkystens singer/songwriter-tradisjoner. Acapulco… er en nærmest lykkepilleplate som ikke skal forveksles med Comets On Fires langt hardere stil, men avstanden er uansett kortere enn for et par år siden. Inntil nylig antok jeg at det var Ben Chasnys (Six Organs Of Admittance, nå fast medlem i kometene) inntreden som bidro til dreining mot et noe mindre ekstremt uttrykk. Trolig skal Belcher også ha noe av ansvaret for at de stadig blir mer låtbasert og henfaller sjeldnere til voldsomme frijammer, ikke minst merkbart på de låtene han selv har signert (naturlig nok).

Sporene etter Blue Cheer og Hawkwind er fortsatt gyldige referansepunkter, men det er også klassisk amerikansk kraftrock og regnbue-psykedeliaen til Pink Floyd, Jefferson Airplane, til og med tidlig Blue Oyster Cult og sørsatrockere som Allman-brødrene kan trekkes inn. Samtidig vet vi at vokalist Ethan Miller gjerne nevner Fleetwood Mac og Led Zeppelin som to sentrale kilder til innflytelse. Mye politisk ukorrekt retro-hår altså, men Comets synker ikke uforsvarlig dypt ned i gjørma, synes jeg. De bearbeider edel vare og fornyer forgangne stilarter på sitt eget vis, og er det ikke nesten befriende å høre noe som heller minner om Grand Funk enn, la oss si Talking Heads, i disse dager?

Den “underligste” låten er gallopperende “Sour Smoke” med et slags messende vokalkor og tribale-lignende krigstrommer, som kneiser på ridderlig manér gjennom nytt, groovy terreng fra denne kanten. “Hatched Upon The Age” hensetter oss alle i spraglete skjorter sittende i San Franciscos parker en gang på slutten av 60-tallet, og når den toner ut har håret grodd nok til at vi kan fastslå at Comets On Fire igjen har gitt ut en meget sterk plate.

I sum er Avatar rikholdig og variert, bundet sammen av et band som tross sine mange ideer og uttallige sideprosjekter virker å ha en felles visjon og de står stadig tryggere – og høyere – på en solid plattform.
Først publisert på groove.no: 23.08.2006