When it comes to rendering outstanding album artwork, few have proven so consistently capable as William Schaff.
The stunning and significant work of Schaff is closely connected to the visual imagery of indie veterans Okkervil River, who, with the exception of 2016’s Away, have used Schaff as their main contributor throughout their entire career. But William Schaff is also responsible for creating iconic cover art for the likes of Godspeed You! Black Emperor, Jason Molina and many others. As such, we aim to pay a humble tribute to William Schaff with this graphic presentation on some of his musical work from 2000 and up until today.
A graduate of the Maryland Institute College of Art, William Schaff is now based in Warren, Rhode Island where he resides in a large house inherited from his late father, one that, having been threatened with foreclosure on numerous occasions, is affectionately called Fort Foreclosure. (So if you ever thought making visual art is a luxury business, think again and consider donating some bucks in order to keep Fort Foreclosure and the artistic visions within it up and running.)
Human loss, suffering, death, skulls, skeletons, and human-animal hybrids are recurring themes in Schaff’s work, characterized by fairy tale-like qualities inspired from such hefty sources as the Old Testament, The Holocaust and Lewis Carroll. Working with various techniques like embroidery, wood cuts and collage, his pieces include drawings, scratchboards, mail art, motion pictures, comics and more.
While playing with various excellent bands (The Iditarod, Black Forest/Black Sea), Schaff ran into Canadian post-rock stars Godspeed You! Black Emperor in Montreal, resulting in the aforementioned group’s use of Schaff’s art for the cover of their now-legendary Lift Your Skinny Fists Like Antennas to Heaven. Such offered Schaff a proper window into the music business and soon after an initial meeting with Okkervil River’s similarly named Will Sheff (and yes, people tend to confuse the two) would bloom into a longterm professional relationship, as well as a friendship.
Making art for such highly profiled bands over the years has rightfully garnered increased interest in Schaff’s work. More than most, Schaff is an artist who’s managed to give visual pleasure to gorgeous music with great consistency over the years.
It was summer And a hundred and six degrees The air was hot water There was no motion in the trees And in this weather only two things grow Or three Frustration Hot tempers And disease
(The New Year: ”Disease”)
Sonna: Smile and the World Smiles With You (Temporary Residence, 2003)
Sonna ga ut flott titulerte og kritikerroste We Sing Loud Sing Soft Tonight i 2001 (med en korreksjon, der ’sing loud’ var overstrøket), og følger opp med en like passende tittel nå som de har fjernet vokalen fullstendig: Smile and the World Smiles With You er deres positive budskap denne gangen. Det er ikke vanskelig å bli i godt humør av Sonna – de får ikke frem skoggerlatteren i oss, men et avslappet og søvnig smil kan man lett oppnå av denne kvartetten fra Baltimore, som igjen har fått med seg Steve Albini inn i Electrical Audio til å fange opp deres betagende toner.
”Frone Taj” og ”The Right Age” er taktfulle post-rockmarsjer der man tar seg i å vente soniske eksplosjoner à la Explosions in the Sky, men Sonna griper aldri til slike utagerende voldsomheter. I stedet vever de toner før og etter klimaks som er mer egnet for kontemplasjon, drømmerier og lange våkenetter. Mens trommene skaper en fri rytme smyger den klare gitarlyden rundt oss på befølende vis og lar låtene bygge seg langsomt opp inntil de ebber vekk uten å ende i noen form for forløsning.
De fire resterende låtene er enda mer ambient i formen, der Rhodes og melodica hjelper til på dronefronten. På sfæriske ”Smile” er melodica det bærende instrument, mens bass og keyboards hviler i bakgrunnen før gitaren luller oss inn bysselalleland med overgangen til ”And the world Smiles With You”. Her havner Sonna i et hjørne de ikke kommer helt ut av i løpet av de ti minuttene den varer, og hvor monotien verken er tander nok til fullstendig bedøvelse eller skarp nok til å fungere som vekkelse. Med det etterlater Sonna et noe uforløst inntrykk. Vi føres likevel helskinnet tilbake til jorden igjen etter en tur i det blå, uten anelse om hvor vi egentlig har vært.
Det er ingen umiddelbare melodier på Smile and the World Smiles With You, men til gjengjeld får vi en sammenhengende og kompleks formet plate som er egnet både som bakgrunnsmusikk, som lydskisser man kan ta med utendørs eller som direkte innsprøytning inn i hodet via hodetelefoner. Dette er en plate man kan høre uendelig mye på, som aldri tar skikkelig tak, men som heller ikke slipper så lett.
‘preciate it, står det inne i det lekre bretteomsalget, og det er en oppfordring man kan forsøke å følge. Eller for å si det på en annen måte: Le, og verden ler med deg; gråt, og du gråter alene.
The New Year: The End Is Near (Touch & Go, 2004)
’The end is not near, it’s here’. Med denne lite oppmuntrende påstanden åpner The New Year sitt andre album på tre år, som for ordens skyld heter The End is Near.
Brødrene Kadane (Matt og Bubba – herlig navn!) fra Texas har tilsynelatende alltid spilt langsomt. Først i Bedhead, fra 1999 som The New Year. Det er nok mulig de ønsker å separere seg fra sine tidligere produksjoner, og The New Year er riktignok ikke fullt så svevende som sovehodene, men den musikalske distinksjonen er uansett marginal. Alle som har lært seg å sette pris på Kadanes varsomme melodiføringer og forsiktige tråkk på fuzz-pedalen kan trygt kjenne seg komfortabel også her.
Bedhead var et av 90-tallets mest underkjente band, med deres tredje og siste album Transaction de Novo (1998) som høydepunkt. Savnet etter dem er nå i ferd med å fylles, selv om det er vanskelig å bli veldig engasjert i hva brødrene har å melde i 2004. Det er noe betryggende over The New Year, som om tiden ikke har påvirket dem i særlig grad, de holder på med sitt. Men det er også tegn til en viss utvikling, og den går i retning av mer konsise, raskere låter og en tydeligere reflekterende holdning til livet. Sprukne forhold og gryende alderdom er temaer som bringes på bane, men uten at det blir plagsomt sutrete.
The New Year åpner for større rom av majestetisk oppbygning som de ikke utnytter til fulle. De starter gjerne med en enkel melodilinje med ren gitarklang eller bass, vokalen kommer tidlig inn, hviskende og døsig, gjennom flytende feedback og hardere gitarkaskader strammes grepet, for så å fade ned etter et par-tre minutter. Ikke spesielt vågalt, men fortsatt ganske effektivt. Og ikke minst stramt framført, med blant andre Chris Brokaw (Codeine, Come) på trommer og Mike Donofrio (Saturnine) på bass. Sammen med den nydelige strykedraperte avslutningslåten ”Stranger to Kindness”, vil jeg særlig trekke fram 7 minutter lange ”18”, hvor de for en gangs skyld tar seg tid til å la låten vokse. De kunne gjerne benyttet den store ubrukte plassen til flere av samme lengde.
Dette er uansett en halvtime med vakker tristesse som nok vil vokse inn på deg hvis du gir den litt tid. Jeg sitter ikke tilbake som en knust mann etter å delt deres selskap, for det er en komfortabel ro og ikke ren resignasjon over The New Year. The End is Near er en samling av ettertenksomme vuggesanger som duver oss sakte inn i natten.
Joan of Arc: So Much Staying Alive and Lovelessness (Jade Tree, 2003)
Joan of Arcs forrige utgivelse The Gap (2000) ble møtt med unison slakt etter hva jeg kan huske. Platen har likevel holdt stand som en av de mest trofaste gjengangerne i min samling, et dekonstruert popverk jeg alltid har glede av å komme tilbake til, og som stadig avdekker sine små finurlige overraskelser.
Jeg har en viss forståelse for de som finner Joan of Arcs intrikate emo-pop noe anstrengende, påtatt intellektuell eller meningsløs. Det kan de også være til tider. Men mer og mer anser jeg bandet som virkelig originalt og kreativt. Med So Much Staying Alive and Lovelessness har hovedmann Tim Kinsella returnert med nok en bemerkelsesverdig utgivelse. Denne gangen har han også skrevet noen låter som i større grad vil gå rett inn i hjertet på alle som har frekvensen innstilt på følelsesladet og flott popmusikk. Mer umiddelbar og utadvendt, men også stillferdig og vakker fortjener Kinsella nå å bli tatt på alvor av flere enn den innerste krets av fans.
For de som ikke kjenner Joan of Arc så godt kan en kort oppsummering være på sin plass. Tim Kinsella er en musikalsk edderkopp som også knyttes til de nå oppløste emocore-pionerene Cap ‘n Jazz, samt nyere bekjentskap som Owls og Friend/Enemy. Alle disse prosjektene er sentrert rundt hans særegne tilnærming til låtskriverkunsten, den kontrollerte vokalen, poetiske tekster og hans komplekse gitarspill. Det er Joan of Arc som ser ut til å være hovedgeskjeften de siste årene, og som vanlig møter vi en kjerne av musikere fra Chicago-miljøet rundt ham. Her finner vi igjen broren Mike (også i Owen), Sam Zurick og Graeme Gibson, men også mer kjente størrelser som kornettist Robert Mazurek, Ben Massarella (Califone, Red Red Meat) og Jim Becker (Boxhead Ensemble) som noen av platens gjester. Det borger for kvalitet.
Av platens elleve spor er mange framført under ulike ’bandnavn’, som JOAII, Friends + Enemy eller Sam Zurick Band, men det er likevel Kinsella som er den tydelige mastermind bak det hele. De tre første låtene er de beste jeg har hørt fra denne kanten, alle av JOAII. Her kommer Joan of Arc fram med tydelige melodilinjer, som et potent band der både punkrøtter og emocore feies under teppet. Det trylles i stedet fram melodier nærmere leken jazz og varsom pop. Den søvnige melodiflyten, Kinsellas lineære tekstform og de lette arrangementene skaper en ubesværet og sval stemning som er meget behagelig å høre på. Særlig er ”The Infinite Blessed Yes” helt suveren med Robert Mazureks lett gjenkjennelige kornett, og hans inntreden mot slutten kommer inn til perfekt timing, som vanlig. På ”Perfect Need and Perfect Completion” er kornetten borte, og det er Jim Beckers pedal steel som står for det perfekte ekstraelementet.
På nesten hvert eneste spor er det noe spesielt som skiller ut låtene og forhindrer anonymitet. På ”Mean to March” overlates vokalen til bassist Todd Mattei, på ”Diane Cool and Beautiful” er det Jim Beckers fiolin og på ”Dead Together” Jacob Smiths elektriske piano som gjør det lille ekstra. Det er fint det, selv om jeg gjerne hadde hørt Mazurek og Becker enda oftere.
Slett ikke alt holder like høy standard som åpningssporene. Lirekasse-kompet på ”Mr. Participation Billy” er for eksempel noe jeg gjerne kunne vært foruten, det samme går for ”Hello Goodnight Good Morning Goodbye” som allerede i tittelen minner om hvorfor man kan mislike Joan of Arc. Den fulle teksten går som følger: ’Hello Goodnight Good Morning Goodbye, Camus isn’t your boyfriend, You’ll never go back to school…’ – dette er nok beregnet for mer lærde mennesker enn undertegnede. Men Kinsella er et lyrisk overskuddsmenneske, og tekstarkene er fylt av levende bilder og gode historier som tilfredsstiller også den sansen.
Joan of Arc er nok fortsatt for underlige for den gjengse pop-lytter, og for rolige for rockerne, men for alle oss som også trives sånn midt i mellom har de absolutt mye å by på.
Wire: Read & Burn (Pink Flag, 2002)
Et av post-punkens mest skoledannende band er britiske Wire. Epokegjørende Pink Flag landet som en klasebombe inn i punkens relativt enkle verden i 1977, og de etterfølgende albumene Chairs Missing (1978) og 154 (1979) står fortsatt høyt oppe blant den tidens store øyeblikk. Så ble det stille i mange år, inntil Wire pt.2 dukket opp på 80-tallet. Etter The First Letter (1991), da under trio-navnet Wir, ble det på ny stille. Men se om ikke kjempene atter beveger på seg på ny.
Det er som tiden nesten har stått stille når Wire anno 2002 driver i gang på Read & Burn. Det er en 6-spors EP som tar opp i seg den samme kontante aggressiviteten som de hadde på slutten av 70-tallet, samtidig som de låter forbausende friske og opplagte. Wire ble inspirert til å forsøke seg på en ny etter en meget vellykket USA-turne i 2000, og resultatet viser at det ikke var en dum tanke.
De sytten minuttene raser raskt unna, og bærer tegn på at Wire i enda større grad enn tidligere vektlegger intensitet, hurtighet og volum. Det betyr ikke at deres arty sider er helt forsvunnet, men mer at de er litt bedre gjemt. Som Neu! med gitarspillet til Television, et ustoppelig trommebeat og med Colin Newmans lett gjenkjennelige vokal er ”In the Art of Stopping” en uimotståelig åpning. ”I Don’t Understand” er mer støyende og metallisk, og ikke fullt så vellykket. De kommer sylskarpt tilbake på ”Comet, Germ Ship” og ”1st Fast”, hvor de støyende gitarkaskadene til The Jesus & Mary Chain forenes med den voldsomme intensiteten til Ministry. Og det er kanskje mulig å tenke seg denne fusjonen som et brukbart bilde på hvordan Wire høres ut i dag.
Det er bare å legge seg flat for de originale helter, og det blir spennende å følge utviklingen mot et fullt album. Velkommen tilbake!
Evergreen: Evergreen (Temporary Residence, 1996)
Temporary Residence omtaler Evergreen som en blanding av Fugazi, Television og Stooges. Det er en tredeling som favner godt over det vi hører på denne platen, de 13 sporene holder seg alle på en eller annen måte innenfor kombinasjonen av Raw Power og Repeater. Det betyr uvøren moro og kontrollert sinne på en og samme tid. Eller post-punk, for å si det kort.
Om ikke Evergreen er et direkte nyskapende band, så holder musikken seg godt (denne ble opprinnelig utgitt i 1996). Dessuten vekker musikerens respektable bakgrunn en viss interesse. Her finner vi blant andre gitarist Tim Ruth (The For Carnation) og trommis Britt Walford (Slint, Breeders). Louisville-kvartetten ble dannet i 1992 og bygger forøvrig på restene av lokale Cinderblock. Byen har som kjent fostret en lang rekke spennende ensembler, der Slint var det store midtpunkt. Det er en del Slint over Evergreen også, men uten de intrikate partiene og den uforlignelige dynamikken. Evergreen treffer mer rett i trynet, og for den som liker sin Detroit-rock med et anstrøk av Dischord så er dette definitivt en plate å sjekke ut.
Gitarist Tim Ruth finner noen riktig så flotte, skjærende gitarlinjer, mens samarbeidet mellom Troy Cox og Britt Walford tilfører Evergreen nødvendig spenst. Vokalist Scott McLoughlin skriker passe desperat, og tilsammen er det formelen for en fandenivoldsk kvartett som ikke går ut på dato med det første. Bandet er utvilsomt heltent, og det er låter her som river godt tak (særlig ”Sweet Jane”). Likevel så er det ikke nok originalitet og variasjon over hele materialet, og ikke minst med tanke på alle prosjektene de fire medlemmene har vært knyttet til, både før og senere, så blir Evergreen stående igjen som et av de mer anonyme.
Jeg vet ikke helt hvorfor Temporary Residence velger å trekke fram denne glemte utgivelsen på ny, men siden interessen for ektefølt og ubesudlet rock igjen er stor, så kan det vel tenkes at Evergreen også treffer nytt publikum. Særlig venner av Radio 4 og Interpol vil oppdage at dagens helter ikke har funnet opp alt kruttet selv. Det blir ikke minst tydelig på instrumentale ”New York City”, den passende tittelen som avslutter det hele.
Her er det også plass til to tilleggsspor som opprinnelig ble utgitt i 1994. ”Pants Off” og ”The Queen Song” er med som bonuslåter, og som lokkemat til de som kjøpte platen da den ble gitt ut på Chicagos Hi-Ball Records.
Shark Quest: Gods and Devils (Merge, 2004)
Shark Quest bedriver instrumentalmusikk beslektet med Morricone-style ringrever (Friends of Dean Martinez, Chris Brokaw), surfere (Dick Dale), til dels avantrockere (Cul de Sac, Don Caballero, Polvo), postrockere (Explosions in the Sky, Do Make Say Think) og en dose arabisk lynne. Med andre ord, Gods and Devils er en variert plate. Den bindes i det hele godt sammen av denne drevne kvintetten fra Chapel Hill, North Carolina.
Bakgrunnen for dette prosjektet kan spores til animatøren Bruce Bickford, også han fra Chapel Hill, som ønsket at Shark Quest skulle tonesette noen av hans installasjoner. Dette samarbeidet ledet dem over til filmregissørene Brett Ingram og Jim Havercamp, som skulle gjøre dokumentarfilmen Monster Road om nettopp Bickford. Shark Quest gikk derfor tilbake til studio for å bearbeide materialet videre for den filmen, og resultatet er å høre blant disse 7 låtene.
Det spenner altså ganske vidt, men med den instrumentale stilen til felles. Ved å inkludere for eksempel mandolin, marimba, cello og glassflasker skaper de et ganske frodig musikalsk uttrykk, men det er i første rekke gitarene som styrer disse melodiene. Det går i vennlige surf-klanger, tilbakelente jam-pregede soloer, solbrent twang og hypnotisk magedans. Særlig ”Three Ivy Leaves” har et preg av Midtøsten som er ganske underholdende. Det funky orgelet på jam-pregede ”Shivers” fungerer også godt, men stort sett går dette i en lang flyt uten de store overskriftene.
Denne skiva egner seg ikke bare som akkompagnement til bevegelige leirfigurer, det er et søkende og billedrikt stykke musikk Shark Quest har skapt og vokalen savnes aldri. Jeg har ikke hørt deres tidligere plater, men det er tydelig at dette er en form de behersker godt. Gods and Devils er ganske uanstrengt i formen, virker mindre høytidelig enn det meste annet innen ny, amerikansk instrumentalrock. Shark Quest legger seg nær en melodiøs, avslappet sommerlig stil, men med nok av delikate detaljer og artige sidesprang som bidrar til at platen både kan nytes i bakgrunnen med hodet fullt av tanker og i konsentrasjon for å fylle opp med noen nye.
Ink: Reagent Specs (Monitor, 2002)
Arven etter noen av 70-tallets beste band lever videre. Vi snakker ikke om ELO eller Lynyrd Skynyrd, men den mer kunstneriske retningen fra blant andre Pere Ubu, Joy Division, Wire, The Fall og This Heat. I USA har alltid tilstedeværende Slint og Jesus Lizard, og senere June of 44 og 90 Day Men vært noen av de fremst eksponentene for videreutviklingen innen denne stilen. Baltimores Ink er kanskje noe mer ukjente for ’folk flest’, men de er på ingen måte underlegne de nevnte band, og har klart å karre til seg sin tilmålte flekk av egenart i en ellers overfylt musikkverden.
Kjernen i bandet består av medlemmer fra Candy Machine og Science Kit, og har holdt det gående som Ink siden 1997. På Reagent Specs har de konstruert et fantastisk stykke plate – written and recorded simultaneously at ACR, Baltimore, MD, USA som det loves på det utsøkte, håndtrykte omslaget. Et fascinerende samspill mellom en slækk bassist, en mangearmet trommis, diverse uidentifiserte elektroniske innspill og en altomfattende gitarist som tetter de siste skoddene skaper et vanntett skip, ledet av skipper Peter Quinn i fortellerrollen.
Det høres slett ikke så tilfeldig ut som omslaget kan få oss til å tro. Sammen skvulper de langsomt frem og tilbake, tar noen turer langt under overflaten, snurrer oss rundt i alle himmelretninger og hva bedre er: De leder oss tørrskodd inn til nytt land i farvannet mellom new wave, moderne post-rock og urban angst, hvor gode melodier også finner sin naturlige plass i en klar og ren produksjon som fremhever detaljrikdommen.
Legg særlig merke til truende låter som ”Alger Hiss”, ”Stereo Eyes” og ikke minst ”Calm Machines” der kombinasjonen av den kalde, klare gitarlyden og den monotone bassgangen er et av mange interessante aspekter ved Reagent Specs. Stadige vekslinger i lydbildet gjør denne platen til en slik kontinuerlig oppdagelsesferd der støyhelvetet aldri åpner seg helt, Ink etterlater heller lytteren med en følelse av å ha balansert ytterst på kanten til stupet. På ”Insp.States” gir de seg i kast med et mer industrielt sound som blir litt for kjølig, mens instrumentale ”Lists, Spinning” blir litt for stillestående. Men dette er tross alt for bagateller å regne.
Reagent Specs bør spilles høyt, og den kan spilles mye uten å blekne. Så gjenstår det bare å lete opp skiva, som etter sigende kun har kommet i et eksklusivt opplag på 1000.
The Post: Backwards (SA, 2002)
Gotisk post-punk, new wave og verdensmusikk fra Ben Swanson? Det høres merkelig ut, men faktum er at trioen The Post kan karakteriseres som noe i denne retning. Det virker som et merkverdig prosjekt til Swanson å være. Han driver jo som kjent labelen Secretly Canadian, og jobber helst med mer forsiktige band som Early Day Miners og Spokane. Backwards er på sin side utgitt på Super Asbestos (SA). Der i huset er det høyt oppunder taket og alle dørene står på vidt gap og fanger inn impulser. For lytteren gjelder det dermed bare å åpne sansene.
Sammen med Oliver Boch og Brent Gubatan har trioen laget en sugende messe som langsomt drar deg med inn i andre sfærer. For å ta stemmebruken først, så brukes det ikke så mye ’vanlig’ sangvokal. Her er det mer messing og chanting som integreres som en del av musikken og det høres ut som noe man heller forbinder med buddhismen eller fra en indianerstamme, enn med Bloomington, Indiana. Også musikken forøvrig er noen skritt til venstre for det Swanson ellers sysler med. Meget rytmisk bygd opp med ulike former for slagverk blir det tidvis dansbart (som på ”Waiting” og ”Fear of Numbers”) og alltid suggererende lytting. I underskogen lyder den dype bassen, svevende keyboards og forskjellige strengeinstrumenter; særlig med harde gitarklanger som river og sliter opp den rytmiske monotonien. Alle disse aspektene ved The Post er ytterst medrivende, og hvis man er villig til å klatre over enkelte høye gjerder venter det gode belønninger på den andre siden.
På sitt beste er Backwards nemlig riktig så forrykende. Nevnte ”Fear of Numbers” ruller avgårde med didgeridoo, mens det er som en sirkel av indianere som danser rundt bålet og hisser hverandre opp til ekstase. På det mest streite sporet, ”Carrie Fisher”, minner The Post litt om en kombinasjon av Interpoles skumle fetter og storheten til Godspeed You Black Emperor! Det bør være en kombinasjon å søke til når man setter seg på toget og kjører baklengs inn i tunnelmørket.
Alex Delivery: Star Destroyer (Jagjaguwar, 2007)
Brooklyn-kvintetten Alex Delivery er et av de mer spennende bandene som har kommet ut fra Jagjaguwars skole for nye talenter på en liten stund. Deres musikalske tilnærming er bygget på et vell av inspirasjonskilder. Selv navngir de stilarter eller teknikker som spacerock, musique concrete og krautrock som gyldige kildehenvisninger. Plateselskapet hjelper ytterligere til ved å navngi artister som Can og Faust, Dead C, minimalister som Terry Riley og pop-originaler som Sparks – som for å forvirre oss fullstendig.
Men i hendene på dette bandet blir den slags genreblanding ikke til vassen salat, men heller den musikalske smeltedigelen de tydelig higer etter å katalysere i sitt bilde. Star Destroyer består av kun 6 spor, men halvparten av disse bikker 10 minutter, og platen som helhet er så spekket av alle former for innfall, lydlag og ikke minst lydlek at det er vanskelig å rive platen ned til enkeltspor.
Men et eksempel i ”Sheath-Wet” (11:09). Her forløses deres elektro-organiske rytmer inn i indiepopens univers der Yo La Tengo tar hånden til Arthur Russell, mens Tortoise jammer sammen med Arcade Fire i ytterkanten av bildet, inntil de svever ut i kosmos på en sky av Kraftwerk de siste minuttene. Ganske heseblesende, men også givende på en god dag.
Deres retromoderne, urolige og rike lydbilde bør være høvelig tilpasset hippe eklektikere, og særlig i mindre doser er Star Destroyer både riktig så smart og fengende. Xiu Xiu-lignende ”Rainbows” og en kort vuggevise som avsluttende ”Vesna” viser at dette er en gjeng med store kvaliteter og egentlig uendelig potensial.
Om de evner å stramme noe inn og fokusere litt skarpere fremover blir det ytterligere noen knepp bedre.
Absinthe (Provisoire): Alejandra (Distile, 2006)
’Postrocken er død – lenge leve postrocken’ er tittelen på hittil siste utgivelse i mixtapeklubben jeg er medlem av. Den var nok ment som en slags ode til en utdøende genre, der band som Godspeed You Black Emperor og Mogwai vel står igjen som de største. Noe av luften har nok gått ut av det som bare for få år siden var det nye hippe – der er jeg enig med min gode venn. Men det betyr selvsagt ikke at det aldri mer vil dukke opp hørbare band i dette segmentet.
Et eksempel på det er franske Absinthe (Provisoire), dannet i Montpellier i 2000. De har et album bak seg fra før (fra 2002), så Alejandra er deres andre i rekken. De griper til en del kjente løsninger på sin plate. Den er inndelt i fire spor, der det første strekker seg mot halvtimen i lengde. Vekslingen mellom det episk harde og det melankolsk utstrakte som bølger frem og tilbake er skapt med omhu. Lange instrumentale partier, tremolo-gitarer og dramatisk oppbyggende scenarier – wide screen style – er alle elementer som får plass i den franske kvartettens lydbilde.
Likevel.
Det er tidvis beintøffe greier dette her. Det nevnte åpningskuttet drar seg gjennom ild og vann, sleper seg over fjell og etser opp i frådende svovel i løpet av sitt lange liv. Det lange mellompartiet minner tidvis om Pink Floyd anno ”Echoes”, mens hissig ordspytting på fransk og mer lydmalende kulisser skaper en fascinerende variasjon. ”Kocka” er et mektig musikkstykke, og det absolutte høydepunkt på Alejandra. Etiketten lover en uforutsigbar plate der støy og frirock møter delikate melodier, og det innfris til fulle akkurat her.
Timinutteren ”Amour – Infidélité – Introspection” følger en mer tradisjonell kurve (soft-hard-soft), men biter godt fra seg likevel. ’Korte’ ”Someone Said: Your Heart Belongs to the Dead” drukner i denne sammenheng, og over kvarterlange ”Love Song for a Dutch Bitch” er en voldsom slutt. Igjen med en smådesp kamikaze-vokalist som slenger noe uforklarlige gloser ut av seg, ifølge tekstheftet gullkorn som ’Dear miss, I’m the pilot of a yellow zeppelin, and I want to rush straight towards the sea, straight towards you…’ Nåja, det er ikke på grunn av tekstene denne platen bør anskaffes. Uansett sklir kjærlighetssangen for dette hollandske kvinnemennesket ut i ganske høye skylag etter noen minutter. Det gir tid for refleksjon og tanker rundt for eksempel det faktum at Alejandra sikkert vil gå samme vei for de aller fleste. Det vil i så fall være veldig synd.
Parts & Labor: Mapmaker (Brah/Jagjaguwar, 2007)
Brooklyn-trioen Parts & Labor følger opp fjorårets Stay Afraid med nok et sonisk angrep mot trommehinner og stive danseføtter. Samtidig utforsker de i større grad mer melodiøse og eksperimentelle sider ved seg selv, og bandet har generelt gjort et lite byks både som låtskrivere og arrangører.
For enkelhets skyld oppgir de selv sine viktigste kilder, slik at sånne som oss skal slippe å late som vi er allvitere; Hüsker Dü, Minutemen, Sonic Youth og Boredoms, for å trekke opp et knippe av de mest opplagte. Det er et ekstrakt av disse Parts & Labor suger næring fra, og dermed forklares også mye av den kjekke blandingen av støyrock, pop-sensibilitet, vanedannende gitarhooks og mektige refrenger. De baler med en dualitet som kanskje er forsøkt illustrert på omslaget, som kan tenkes å vise krysningen mellom deres energiske, catchy sider og de mer forstyrrende, slemme støyelementene.
På Mapmaker har bandet finslipt dette, sitt (minst) todelte uttrykk, og de livnærer seg både av fengende indierock, noise og post-hardcore. Gradvis har bandet våget seg på mer vokalbruk, som på ingen måte er ulik Hüsker Dü og Bob Mould, og avslører at de også evner å skrive meningsbærende tekster med politisk snert. Vokalen bidrar til å trekke ytterligere veksler på band som Interpol og I Love You But I’ve Chosen Darkness, uten å dra den sammenligningen for langt.
For mitt vedkommende er det særlig i den utagerende støybruken det mest interessante skjer, og det er her innflytelsen fra f.eks. Sonic Youth og Boredoms (eller for den saks skyld slektskap til Lightning Bolt og Melt Banana) kommer til syne. Som barn av Brooklyn kan det være naturlig å sette bandet i kontekst med støymakere som for eksempel Black Dice, men Parts & Labor aldri tar ting så langt ut. De bevarer strukturene og skjuler aldri helt de melodiske sidene i musikken sin, ja, på sitt mest tilgjengelige kan de minne om et Neutral Milk Hotel som kollapser, mens de frenetisk forsøker å riste liv i noe billig elektronisk ræl som for lengst er ødelagt.
Det er kanskje ikke så veldig originalt å forene støy og melodi, elektro/støy og punk, men Parts & Labor utfører dette med en stilsikker føring og smittende iver. Åpningslåten ”Fractured Skies” setter standarden for mange av de elementene jeg har forsøkt å beskrive over. Med smågrisete lydgulv, heist opp av en ivrig blåserrekke, en trommeslager med klare tegn på ADHD og et generelt forrykende driv blåses vi videre til halsbrekkende Brighter Days, igjen med skral elektronikk, barsk vokal og kaotiske trekk som momenter.
Over tid tværes dette noe ut, i hvert fall for mine ører, selv om det er en god del snask utover på platen. Coverversjonen av Minutemens “King of the Hill” står naturlig i denne sammenhengen, mens ”Knives and Pencils” blir en storslått avslutter. Denne komplett med sekkepipe og voldsomt patos som langsomt druknes i en strøm av vrengte gitarer.
Det er en lovende avslutning fra et band som ser ut til å ha funnet sin vinnerformel.
Neon Hunk: Smarmymob (Load, 2003)
Denne duoen fra Milwaukee utfører sine musikalske inngrep med synth og trommer som verktøy. Mothmaster og Mossmaster bedriver sin drill og bor eksperimentering som to ondsinnete tannleger som roter i nervene dine med ødelagte instrumenter. Høres det deilig ut? Neida, men det er ikke så behagelig å høre på deres debut heller.
Men så er det vel ikke meningen at denne musikken akkurat skal behage lytteren. Neon Hunk tilhører samme skoleklasse som The Locust, Melt Banana og Kites, plageåndene altså. Men duoen er verken de slemmeste eller morsomste i gjengen, mer de to slitsomme hyperaktive dustene som sitter bakerst, hiver kastestjerner og later som de er kampsportstjerner, mens de egentlig bare lever inne i sin egen Nintendo-fikserte verden. Man har ikke helt lyst til å bli kompis, men man blir tross alt litt nysgjerrig på hva som rører seg inne i de ødelagte hodene deres, og holder seg delvis inne med dem, slik for sikkerhets skyld. Tross alt, de sprer jo litt galskap i hverdagen.
Dette er sikkert fett live, men på plate blir Neon Hunk en slitsom opplevelse, og det til tross for at Swarmymob freser unna på 20 minutter. Da har vi vært gjennom 17 låter av cirka det samme; en hylende og skjærende Casio, en trommeslager som jager intenst etter i cirka ett minutt, og av og til noen smerteskrik nede fra gulvet et sted. Noe nærmer seg det spastisk dansbare, men stort sett gir de blanke i denslags og sprøyter på med rødglødende hjemmelaget ADHD synth-terrorisme.
Fint for den som liker sånt, men husk: Ekstremisme er ikke alltid like gøy.
Black poppy sleeps a dreamless night In summer shade of moony light Hazy veils of clouds loom low The warm kittens close to the earth Underground bodies stir with no sound No one to tear them under the ground Ghost horse and stillborns turn in their cradles Silvery meadow murmurs the song of Tiny glow worm glowing Rain starts her shimmery descent Into the old leathery skin of the farm (“Blackpoppies”, CocoRosie)
Beirut: Gulag Orkestar (Ba Da Bing!, 2006)
Siste lass er losset. Kjerra kan endelig parkeres for kvelden. Den spartanske sigøynerleiren er rolig, med unntak av ett dunkelt opplyst telt. Her er menn og kvinner samlet i en tett ring rundt et lurvete orkester som ramler opp på den enkle scenen. Kulden forsvinner i takt med vodkaflaskene som sendes rundt, og trompetfanfaren som hever teppet for en 37 minutter lang reise fra Baltikum til Balkan. Det er en ferd preget av mye slit og strev, men også ekstase og glede. Snart nikker alle langsomt til den melankolske klagesangen ”Gulag Orkestar”, klynger seg tårefullt til hverandre rundt ”Prenzlauerberg” og danser stolt til ”Brandenburg” og ”Mount Wroclai”.
Stopp: Dette bildet stemmer ikke med virkeligheten. Scenen er ganske enkelt et gutterom i New Mexico. Beirut er lik Zach Condon, en 20-årig amerikaner som droppet skolen og søkte seg over til Europa, der han trallet rundt i Paris’ gater og ble kjent med ymse gatemusikanter. Orkesteret er stort sett ham selv, med litt hjelp fra blant andre naboene Jeremy Barnes/Heather Trost (begge fra svært sammenlignbare A Hawk and a Hacksaw). Bare et par Smiths/Decemberists/Neutral Milk Hotel-lignende låter avslører hans bakgrunn som en vestlig tenåring oppvokst med moderne rock. Det i seg selv skaper et spennende krysningspunkt, som tidligere er utforsket av for eksempel Calexico, Gogol Bordello og Devotchka.
Gulag Orkestar er en imponerende debut, der de nevnte låtene fra første halvdel ikke tangeres av det siste knippet. Condon forsøker ikke bare å forstå og fortolke vår nære musikalske historie, men også å knytte mange ulike stiler sammen – som et musikalsk Beirut. Resultatet av hans 11 postkort vitner om et langt skarpere blikk enn den gjengse hastige turist. Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 12.12.2006
CocoRosie: The Adventures of Ghosthorse and Stillborn (Touch & Go, 2007)
Søstrene Casady fikk mange venner med sitt flotte andrealbum Noahs Ark i 2005. Da falt de lett inn i den store bølgen av ’freakfolk-artister’ anført av deres gode venn Devendra Banhart. Med påmalte barter, flagrende gevanter og generelt underlig atferd har duoen klart å vekke oppmerksomhet i en tid som formelig skriker etter originale artister. Oppfølgeren til Noahs Ark viser at de to både bevarer originaliteten og evner å balansere mellom det tilgjengelige og mer uformelig sære i musikken sin.
The Adventures of Ghosthorse and Stillborn bærer mange av forgjengerens trekk. Her er innyndende Björk-møter-Devendra-passasjer (”Japan”), såre pianoballader som Antony-fansen vil falle for (”Sunshine”, ”Miracle” hvor han selv synger) og ikke minst mye forunderlige toner som bare er umiskjennelig CocoRosie. Blant litt flere hiphop-beats enn sist er det fremdeles plenty med rom for hjemmeheklede melodilinjer og sammenlappede lydlandskaper som snor seg et sted mellom burlesk ballet og barnlig fryd, litt som Tim Burton på en tenkt date med Tingeling. Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 10.04.2007
Travel By Sea: Days Of My Escape (Autumn Tone, 2008)
Blå himmel, dampende asfalt, en åpen bil. Temperaturmåleren svinger pent over de 25, og kvelden byr ikke på andre planer enn å suse gjennom kaktusland på vei mot havet.
Det er mulig å tenke seg at ovennevnte beskrivelse er en situasjon Kyle Kersten og Brian Kraft har opplevd noen ganger, de to bor i California og Colorado, men realiteten er at de to musikerne har konstruert sitt andre album gjennom å utveksle filer via nettet.
Days of My Escape er uansett en plate som liksom fanger stemningen av sørvesten; het innlandsvarme, den ensomme landeveien, FM-radioens behagelige komfort og lengten etter den svale brisen av kyst og hav. For tar man den bittersøte og vemodstemte delen i støvete americana, og blander til et par dråper med solfylt vestkystpop, så er vi ikke langt fra essensen til duoen med det svært passende navnet Travel By Sea.
Med åpningslinjen ’Find the deepest well, It will lead you to the highway. It may be blank and scorned, But your vision is reborn’ plasseres vi mykt i passasjersetet på det som skal bli en behagelig kjøretur.
Duoen behandler sitt låtmateriale med varsomhet. Melodiene får lov til å gro sakte inn i oss som lytter, instrumenteringen er relativt spartansk, men varm, og den avrundede vokalen har en insisterende klang som ber om å bli hørt. Hør et kutt som ”Patiently” som eksempel på ypperlig håndverk av akustisk tristesse av aller fineste sort. Den gode nyheten er at Travel By Sea stort sett leverer materiale av slik slitesterk kvalitet. Den dårlige, hvis man kan si det slik, er at de ikke akkurat utfordrer formen de har funnet seg så godt til rette i. Men et par mer middelmådige honkyrockere minner om at akkurat det er like greit. Det er i sine mest stillfarne øyeblikk denne duoen virkelige blomstrer.
Et par gjestespill i form av en kvinnelig vokalist (blant annet fra Pink Nasty, sist hørt med Bonnie Prince Billy) og litt fele trekker opp. For det er plass til mer i dette lydbildet. Ta en låt som ”Too Much Too Quickly”. Dette er valiumtwang av ypperste merke, en langsomt brennende låt med antydning til flerrende gitarer som slikker oppetter hjulkapslene. Det er i slike øyeblikk jeg skulle ønsket at Travel By Sea hadde foredlet sitt materiale enda ytterligere. Det er noe uutnyttet potensial her, både sfæriske og soniske muligheter ligger og lurer i kjølevannet av denne debuten.
Days of Escape er en fin påminnelse om at geografisk avstand og musikalsk intimitet ikke er to uforenelige størrelser. Og at Travel By Sea er et band vel verd å holde bremmen oppe for i tiden fremover.
Savath & Savales: Golden Pollen (Anti, 2007)
Sommerens melodi. Hva er vel bedre enn den liflige lyden av lyse kvelder og bekymringsfrie dager, gjerne ispedd en klangbunn av vemod eller melankoli for at den rette harmoni skal oppstå i mitt musikalske hjerte. I 2006 skapte Zero 7 et slik øyeblikk med ”Throw It All Away”, i år er det ”Apnea Obstructiva” med Savath & Savalas som følger meg inn i sommerkvelden.
Det er ingen formidabel låt dette, med den søvnige spansktalende vokalen ute av stand til å bære noe som helst, den knapt holder seg flytende der den duver retningsløst avgårde med piano, fløyter og strykere opp mot det store blå. Men det er dette som skaper et florlett stykke musikk som umerkelig etterlater seg et lite kyss av sol og sommer, før den svinner hen og oppløses til intet.
Mannen bak dette lille kunststykket av vellydende sommerlykke er altså G. Scott Herren, også kjent som blant annet Prefuse 73 og en haug med andre prosjekter. Her altså i drakten til Savath & Savalas, og amerikaneren som har tatt en Josh Rouse og bosatt seg i Spania prøver seg på sitt nye morsmål uten at jeg kan vurdere det på annet vis enn passende. Sammen med produsent John McEntire har Herren skrudd sammen en sval smyger av latinsk slow-motion bossa og drømmende psykedelia, der McEntires Tortoise og The Sea and Cake er naturlige referanserammer. Til og med svenske Jozé González (som forøvrig har samarbeidet med nevnte Zero 7 tidligere) stepper innom foran mikrofonen, skjønt uten å etterlate veldig store spor etter seg.
Med åpningen ”Apnea Obstructiva” opprettes en tilstand som skal vedvare utover på Golden Pollen. Det blir en lang siesta i sommerskyggen, med slør av både hippie-folk og post-rock som ikke forsøker å presse seg for mye på, og tilløp til avansert låtskrivekunst som virker helt naturlig og intuitiv. Golden Pollen bør dermed gjerne nytes liggende, med sand mellom tærne og svettedråper i pannen, mens båtene der ute ikke virker som de har det travelt med å komme noe sted og hodet er tømt for andre tanker enn å løfte armen til nærmeste isglass og sette det inntil munnen.
Det er en tilstand som vel må høres fristende ut, og Scott Herren har absolutt lykkes med å skape en nær konstant følelse av sval harmoni og avslappet sommer-modus. Golden Pollen er en parasoll til solen, en vannflaske i varmen. Tendenser til bevegelse i form av tempererte danserytmer kommer bare frem i altfor korte glimt, og rokker ikke ved denne hovedtendensen av vektløse stemningsskapere. Dette ’behagelige’ over Golden Pollen kan være platens styrke, men også bidra til å overse det faktum at den nok hadde vært tjent med noe strammere regi og låtutvalg. Her er det ikke mye å nynne på når sanden er vasket ut av ørene og parasollen slås sammen for sesongen. Men nå, i juli, er dette egentlig alt man trenger på øret.
Odawas: The Blues Depths (Jagjaguwar, 2009)
Dette er mitt første ordentlige møte med Odawas. Duoen har et par album bak seg fra før, og de har ikke revolusjonert sitt uttrykk: Begreper som ’Neil Young på en romferge’, og ’kosmisk country’ er fremdeles gyldige på The Blue Depths. Men kanskje bandet har finslipt formelen i sterkere grad, kanskje de har perfeksjonert låtene sine eller kanskje det bare er noe i deres uttrykk som tiltaler meg i større grad enn vi har gitt uttrykk for? Jeg er i hvert fall ganske så mottagelig for deres myke, romantiske drømmepop.
The Blue Depths er et betagende album. Basert rundt tykke lag med hengende synther, trommemaskin, munnspill og rikelig med rom for mikrofonen, skaper Odawas en stemning av melankolsk sårbarhet og høystemt nostalgi. Åpenbar flørting med 80-tallets pastellpop og kitschy arrangementer gjenspeiles ikke bare i fargetoningen på platen, men vel så mye i musikken. Når de lar trommemaskiner få fritt spillerom på bekostning av den dorske drømmefølelsen detter jeg litt av lasset, men det er bare tidvis de forsøker seg på en ”Do They Know It’s Christmas” på valium (”Swan Song for the Humpback Angler”). I det hele er The Blue Depths en plate som smyger seg mykt inn i øret, en hviskende bærer av et glemt kjærlighetsminne, et falmet postkort fra en varm sommerdag som blafrer forbi. The Blue Depths vekker slike litt flaue minner, farlig nær ’guilty pleasures’-kategorien som er høvelig illustrert med fotoet av det kyssende paret på baksiden av omslaget.
Helen Maurene Cooper står for utsmykningen, hun er en fotograf med sans for både nære naturbilder og vagt erotiske stemninger, og hennes talent egner seg enda bedre i større format enn det som er mulig på en CD-plate. Kanskje er det lurt å vente til LP-utgivelsen kommer, forhåpentligvis enda mer dandert enn den litt spinkle lefsa som følger med her.
The Mendoza Line: Lost in Revelry (Misra, 2002)
The Mendoza Line, 1. The figurative boundary in the batting averages between those batters hitting above and below .215. It is named for shortstop Mario Mendoza whose career (1974-1982) batting average for the Pirates, Mariners and Rangers was .215.
2. The Mendoza Line har vært bosatt i studentbyen Athens, Georgia en periode, men haiket opp til Brooklyn for et par år siden. Der føyer de seg pent inn i Misras allerede sterke katalog, som presenterer storveis musikk fra blant andre Summer Hymns, Shearwater og Jenny Toomey. Og de senker ikke nivået med denne utgivelsen heller. Med el-gitar i den ene hånda og pedal-steel i armkroken legger gjengen omtrent like stor vekt på pop som bakgårds-country, og Lost in Revelry består av et knippe joviale og sjarmerende låter fremført på en uanstrengt liketil måte.
De 50 minuttene fordeler seg grovt sett mellom søtladen melankoli, back-porch country og skramlepop, der vokalansvaret deles mellom de to mest stabile medlemmene Peter Hoffman og Timothy Bracy, samt Shannon Mary McArdle. Når de synger sammen blir det som et mer positivt Low eller et mer folkbasert Yo La Tengo (”It’ll Be the Same Without You”). Den grunnleggende løse og melankolske formen binder det hele likevel sammen til en helhet. Jeg tror det er Bracy som har den nasale Dylan-aktige stemmen av de tre, og som kan høres på platens triumferende åpning ”A Damn Good Disguise”. Den oppstemte ’revelry’-stemningen med klapping, huing og himmelsk pedal-steel (Bob Hoffnar, Hem) skaper en umiddelbar verandafest som de ikke tangerer senere. Vi blir likevel gladelig sittende i huska og gynge til duvende natteviser som ”The Triple Bill of Shame”, ”The Queen of England” og ”The Way of the Weak”.
Shannon Mary McArdle ble med i 1999, og har skrevet og framfører fem låter denne gangen. Hun synger og korer med frisk Emmylou-stemme og glimt i øyet, men tiltrekkes av og til mer i retning av indiepop (that dog, Belly, Juliana Hatfield) enn godt er. På søvnige ”I’m That!” og ”The Way of the Weak” senkes lyset ned mot Hope Sandovals duse belysning, uten at det blir like sensuelt. De roligste og mest countryfiserte låtene kler likevel bandets løse og lune stil bedre enn fuzzpopen, og det skurrer litt når vi var innstilt på å nyte stunden i gyngestolen.
Lost in Revelry er ikke verdens mest kompliserte plate, men gode låter og tekster utført på en likandes måte gjør den likevel til en aldri så liten godbit. Jeg har til gode å høre deres tidligere utgivelser, men sitter med en mistanke om at dette ikke er et band som på død og liv må kompletteres. Hvis dette skulle være første date for deg også, så er det et godt utgangspunkt for å vurdere akkurat det selv.
Lovers: Star Lit Sunken Ship (Orange Twin, 2002)
Ikke uventet holder Lovers til i sydlige himmelstrøk, nærmere bestemt Athens, Georgia. De har en behagelig varm og døsig aura over den stillferdige musikken sin, og skaper en stemning som passer godt til en rolig sensommerkveld i selskap med sirisser, et stille vann og en ellers sedat sinnstilstand.
’I believe in a quiet place, where mothers and daughters will lay by the water and out in the landscape…’ hvisker Carolyn Beek fristende og forførerisk innledningsvis. Hennes stemme kan minne litt om Hope Sandoval, Nina Nastasia, Lisa Germano eller Chan Marshall, noe som betyr innbydende sjelepleie og ømskinnet sårhet fordelt i jevne doser. Beek synger åpent og ærlig, særlig om desperate lengsler, planeter og droger (noe som kanskje forklarer hennes drømmende og tilbakelente stemme). Lovers deler noen av de samme egenskapene til Bright Eyes og Okkervil River der de øser av et poetiske overskudd til et svartmalt liv. Sammen med Brent Jones og en del gjester sørges det for variert instrumentering av den mer folkelige sorten (banjo, trekkspill, fiolin og glass), kast inn en slide gitar, moog og trombone så har man det man trenger for å piske kremmusikk. Det har Lovers klart med Star Lit Sunken Ship.
Det besnærende åpningssporet ”I Believe in Outer Space” etablerer en tone som skal vise seg å holde platen ut. En selvutleverende, nærmest desperat og intens Beek hvisker smygende i vei, og backes varsomt av musikerne som aldri tar helt overhånd. Ingen tar på seg en klar sjefsrolle i orkesteret, der kombinasjonen av blåsere og strykere skaper en rikholdig stemning på hele platen og gir den godt med variasjon. Jeg savner som vanlig litt avlastning på vokalsiden, men den som faller for Beeks røst og de andre artistene som er nevnt her, har mye å se frem til.
Det er flust av stemningsfulle låter på Star Lit Sunken Ship. På ”Ginger” kan vi forsiktig løfte dansefoten takket være Elina Tukkanens hypnotiske fiolinspill, men hovedsakelig går tempoet i et bedagelig og avslappende tempo som egner seg mer for å nyte sittende eller liggende. Særdeles vellykket er ”People in Cars Don’t Face Each Other”, med en banjo som klimprer bak den flytende e-bowen til Andy LeMaster (Bright Eyes, Now It’s Overhead), og som ligger inntil stemningene som Mazzy Star i sin tid skapte. Nydelig er også ”Winter Takes a Lover”, der det er Brent Jones’ trekkspill som hjelper Carolyn Beek inn i nattemørket. Der blir vi værende helt til ”Peppermint” rolig runder det hele av etter drøye 40 minutter. Dette er ikke en plate med de sterke, minneverdige enkeltåtene, men som mood enhancer fungerer den helt ypperlig.
Star Lit Sunken Ship er skumringsmusikk for både lyse og mørke kvelder. Det kan fort bli en slik plate som man overser i platehyllen, men desto hyggeligere blir det å oppdage den igjen.
The Lofty Pillars: Amsterdam (Truckstop, 2001)
Hovedpersonene i The Lofty Pillars er Michael Krassner, Fred Lonberg-Holm og Will Hendricks. Disse allsidige artistene er kjenninger fra samarbeid med Boxhead Ensemble, Jim O’Rourke, Superchunk, Simon Joyner, John Zorn og et utall andre. På Amsterdam kan vi i tillegg til trioen høre toner av nære musikalske venner som Jessica Billey (Rachel’s) og nomadene Glenn Kotche (trommer) og Ryan Hembrey (bass). Alle disse har i en årrekke gitt positive bidrag til det oppegående musikkmiljøet i Chicago. Det er altså ikke noen hvem-som-helst som står bak denne utgivelsen.
Amsterdam er en oppvisning i klassisk låtskriverkunst fra begynnelse til slutt. De eksperimentelle elementene, som mange av musikerne er mer enn komfortable med, er denne gang lagt helt til side. Man kan heller spore påvirkning fra viseartister som Bob Dylan, Leonard Cohen, Randy Newman og Willie Nelson. Krassner og Hendricks går til oppgaven med en uforskammet trygghet, og de unngår elegant et baktungt retro-stempel.
Vi starter i “Amsterdam” hvor strykeorkesteret kort stemmer inn instrumentene, inntil en vakker vals kommer smygende. Noe av den samme saktmodige stemningen som på Midnight Choirs Amsterdam Stranded kan spores, selv om Krassner mangler litt på fløyelsstemmen til Flaata. ’Amsterdam was cool in the wintertime’ synger han, mens piano og strykere smelter vekk all kulde. Når så koret kommer inn på slutten, så er det som om Leonard Cohen har begynt å skrive gode viser igjen.
Platen flyter stort sett i rolig farvann. Vokalistene Krassner og Hendricks preger lydbildet med sine inderlige røster, men bak dem finnes en stor lydflate som fylles av cello, horn og andre lekre ørekilere. Det hviler en barokk stemning, nærmest en klassisk dannelse, over første halvdel av platen. Det er ingen elementer som ødelegger helhetsinntrykket – med et lite unntak i Hendricks mest intense vokalpartier, hvor han ikke helt klarer å følge de milde crescendoene. Det siste minuttet av ”Fade Away” og deler av ”Mothers Arms” blir dermed litt anstrengende, og det hadde vært å foretrekke at Krassner styrte mikrofonen på egen hånd.
”Field of Honor” kommer som en befriende låt omtrent halvveis ut i platen. Fra og med denne tar den klassiske europeiske innflytelsen følge med en klarere amerikansk tradisjon. Steve Dorocke legger på nydelig pedal steel, Krassner synger Dylansk nasal-hest, og de syv slentrende minuttene står som et av de mest umiddelbare sporene. ”Eposene Three Men” og ”Down the River” (som låner intro fra ”Ohio River Boat Song”, sist hørt med Will Oldham) er andre høydepunkt i den ’amerikanske’ delen av Amsterdam. Disse sugende visene forhindrer at albumet blir for statisk, men det er helt på sin plass at de tar det helt ned igjen mot slutten, og avslutter med en av årets vakreste låter i ”Underworld”.
Selv om det ikke krever altfor mye konsentrasjon å følge de tydelige stemmene, er det for fordypelsenes skyld synd at ikke tekstene følger med i omslaget. Det er ikke vanskelig å få med seg at historiene i stor grad dreier seg om temaer som drap, kulde, lengsel og andre tunge sider som tilhører de mørkere deler av menneskesinnet.
Gjemt bak et anonymt omslag og et bandnavn som for de fleste lyder ukjent, kan det være fort gjort å overse denne i platebutikken. Det ville være en stor tabbe, særlig for lyttere som takler en plate hvor både låtene, musikerne og lyrikken holder et nivå som de fleste andre av dagens artister – uansett genre – knapt våger å drømme om. Bjørn Hammershaug
We met in the springtime when blossoms unfold The pastures were green and the meadows were gold Our love was in flower as summer grew on Her love like the leaves now has withered and gone.
The roses have faded, there’s frost at my door The birds in the morning don’t sing anymore The grass in the valley is starting to die And out in the darkness the whippoorwills cry.
Alasdair Roberts & Appendix Out
Både som soloartist og med bandet Appendix Out utforsker og utvikler Alasdair Roberts en nobel form for skotsk folkemusikk, som strekker seg fra middelalder til moderne tider. Han samarbeidet tidlig med artister som Will Oldham og Songs: Ohia, og har med årene blitt en av Skottlands mest aktede artister.
Alasdair Roberts: Farewell Sorrow (Rough Trade, 2003) Too-re-lay-o
’Join our lusty chorus’ inviterer Alasdair Roberts. Oppfølgeren til fine The Crook Of My Arm (2001) er ikke av det svært lystige slaget, men hans andre soloplate er igjen en stillferdig og vemodig tur tilbake til et Skottland med storslåtte heier, stoiske landsbyer og brune puber uforandret siden middelalderen. Her har Roberts spankulert i årevis, plukket inspirasjon med en far som folkemusiker, senere med trioen Appendix Out, og de siste årene helt alene. Langs landeveien har han denne gangen støtt på andre musikanter, Rian Murphy og gamle kjenninger fra Appendix Out bidrar med fele, fløyte, mandolin og trommer. Sammen trasker de inn på nærmeste folketomme kneipe, bestiller hver sin seidel og setter seg ned i ring foran peisen. Og så tar de opp instrumentene sine.
Tross den spartanske innredningen i dette vindblåste vertshuset er det likevel et ganske oppløftende skjær over flere av melodiene de tryller fram, og så vidt jeg kan se er alle Roberts’ egne, i motsetning til forgjengeren som nærmest var en hyllest til skotsk folkemusikks stamfedre. Det har ikke så mye å si for stilen, for materialet bærer i seg århundrelange keltiske tradisjoner. Den tradisjonelle og ektefølte framførelsen forsterkes av Roberts, som med sin høystemte, alvorlige stemme synger om kjærlighetens lengsler og naturens kraft. Ikke alle visene griper tak sånn med det første, men høydepunktene inkluderer feststemte ”Carousing”, nydelige ”I Fell In Love” (’I will squeeze your lungs like the bellows of an organ/and blow on your bones like a pipe/with a ra-ta-ta-tat on your skull like a drum’), ’moderne’ ”I Went Hunting” (’And the larks they sang melodious/and they only know the one song only/but they sing it wondrously’) og fingerplukkende ”Come, My Darling Polly” (’My body was your instrument of lust’), samt avsluttende ”Slowly Growing Old”. Her lakker og lir det mot natt, og de andre pubgjestene blir endelig med å nynne på et refreng som burde vart i timevis. Har du lyst til å gjøre deg bemerket i en eller annen sosial sammenheng, kan du forøvrig sette på Farewell Sorrow mens du siterer Walt Whitmans ”When Lilacs Last In the Dooryard Bloom’d”:
Sing on dearest brother, warble your reedy song, Loud human song, with voice of uttermost woe
Det blir garantert en hit.
Appendix Out: Night Is Advancing (Drag City, 2001) En gammel vind blåser over høylandets sletter
Selv om skottene lett kunne ha sneket inn noen låter blant disse uten at det hadde skapt store stilbrudd har de likevel sitt distinkte uttrykk: Sår vokal krydret med antikke fraser, folk-instrumenter som skaper en tidløs atmosfære. Viljen til å benytte det tradisjonelle på en utradisjonell måte, og på den måten bli innovatører innen europeisk folkemusikk/alternativ rock. Denne gangen godt utnyttet av psykedelia-popens Petter Smart: Sean O’Hagen (High Llamas). Han beriker platen med et både fyldigere og bløtere uttrykk enn tilfellet var på de to foregående skivene.
Appendix Out legger som ventet ikke opp til den store pubstemningen. Som det ligger i tittelen er dette en ferd mot natten, med all dens skjønnhet og hemmeligheter. Rundt platens tyngdepunkt, ”Fortified Jackdaw Grove” – et skremmende, nakent epos – trilles det likefullt fram melodiøse perler, og selv om det tar litt tid før de enkelte setter seg, er stemningen konstant. Hvis svartedauden skulle beskrives med musikk, er Appendix Out de rette fortellerne. Platens gem gjemmes forøvrig helt til slutt, ”Organise A March”, som trolig er det nærmeste disse kan komme en powerpop radiohit. ’Could they raise a flag? Could they take the cross serious? Could they organise a march? Could they stand and clap in unison?’ Ja, det kan de.
Appendix Out: A Warm And Yeasty Corner (Shingle Street, 2002)
Denne EP’en består kun av fem spor, som i hovedsak er signert britiske folkemusikere, med det til felles at de kan/kunne skrive noen utrolige låter. Innspillingen er foretatt i Chicago i løpet av en ettermiddag i september 2001, og til å hjelpe seg har sjefsknekt Roberts denne gangen fått låne Lindsay Anderson fra post-rockerne L’Altra og Bill Lowman og Brad Gallagher som utgjør den John Fahey-inspirerte duoen Bosco And Jorge. Sammen tar de vindbyen tilbake til det skotske høyfjellet for en stakket stund.
”The First Time Ever I Saw Your Face” er signert den skotske legenden Ewan MacColl, mannen bak britiske evergreens som ”Dirty Old Town” og ”Go Down Ye Murderers”, og en av de mest sentrale skikkelsene innen den britiske folk-oppblomstringen i forrige århundre. Alasdair Roberts gjør ikke skam på sin mentor, og ved hjelp av kun piano og bass er dette platens aller flotteste. Fra MacColl er ikke veien altfor lang til noen andre legender innen britisk folkemusikk: The Incredible String Bands status skyldtes ikke minst evnen til å fornye tradisjonene, en arv Appendix Out vet å bære videre. ”A Very Cellular Song (Coda)” er skivas muntreste, hvis det går an å si noe slikt om Appendix Out. Når gjestefløytist Lindsay Anderson skjærer kraftig ut i innledningen, så er det uansett ikke annet enn ren sjarm, og det viser bare hvor uhøytidelig og direkte denne innspillingen tross alt må ha vært.
I samme tidsrom som The Incredible String Band hadde sin storhetstid, på 60-tallet, opptrådde Vashti Bunyan. Hun etablerte seg også i folkmiljøet, men etter bare én kritikerrost plate, Just Another Diamond Day (reutgitt i 2000), forlot hun musikkbransjen til fordel for et rolig familieliv. Bunyan samarbeidet med størrelser som Joe Boyd og Richard Kirby (noe som linker henne både til Nick Drake, og igjen, The Incredible String Band), og hennes ”Window Over The Bay” bør tjene som god lokkemat inn i hennes kortvarige karriere. Cyril Tawney var også en britisk folkmusiker fra 60-tallet, men han har holdt det gående helt frem til i dag. Tawney forbindes heller ikke med Skottland, men mer med den sør-engelske musikkscenen, og ”Sally Free And Easy” har i Appendix Outs hender fått et svalt preg av høstfarger i Cornwall over seg. Nydelig.
Roberts & co har ikke bare vendt seg langt tilbake i tid for å finne gode låter. Min favoritt er ”Josephine”, signert The Magnetic Fields’ Stephin Merritt (fra The Wayward Bus). Det er lenge siden en moderne poplåt har fått et så ridderaktig, høystemt preg over seg. Roberts synger om drive-in filmer og science fiction som en ekte hoffmusiker fra riddertiden, uten at det virker påtatt. Bare fryktelig fint.
DM Stith
David Stith har fått et naturlig hjem hos Asthmatic Kitty, den sympatiske etiketten som har gitt oss Sufjan Stevens, Castanets, Welcome Wagon og My Brightest Diamond for å nevne noen. Stith kom inn bakveien gjennom venninnen Shara Worden i sistnevnte band, som oppfordret Stith til å dele noen av sine sanger etter å ha hørt et par av hans demoer som lå slengende rundt.
Curtain Speech (Astmatic Kitty, 2008) When The Curtain Hits The Cast Curtain Speech er en kort EP (17 minutter) fra David “DM” Stith og mest som oppvarming til hans nær forestående langspiller å regne. Nær halvparten av spilletiden opptas av ”Just Once”. Her møter vi Stiths kvaliteter i sin fulle bredde: Vokalen i sentrum, bølgende mellom den dirrende følsomheten til Antony eller Scott Walker og høystemt falsett. Melodisk pirrende, nesten teatralsk oppbygd, med godt integrert bruk av kor og utstrakt variasjon i instrumenteringen der strykere og tangenter står sentralt.
DM Stith klarer slik å balansere mellom det intime og det svulmende, og unngår dessuten opplagte knep i sangboka. Han skriver låter som bygger seg gradvis opp, svulmer og vokser. Det beste eksempelet er ”Around The Lion Legs”, som fra sin sakrale åpning ender i en overstrømmende minisymfoni. Et par innstikk av korte instrumentale pianolåter, og råopptak av en mer tradisjonell akustisk gitarbasert vise til slutt bevarer mest stemningen rundt disse to. Dette er en høyst lovende smakebit, som korter ned ventetiden på det som gjerne kan bli en av neste års fineste. Særlig for de av dere som venter på Antony & The Johnsons og er litt lei av Bon Iver.
Heavy Ghost (Asthmatic Kitty, 2009) Salmer for evigheten
DM Stith har funnet sin musikalske nisje på et fundament av bredt og følsomt vokalregister, Cohensk gitarklimpring og ikke minst en underfundig, rytmedreven oppbygning. Det som kunne endt opp som et renskårent singer/songwriter-prosjekt har han utviklet sitt eget univers ved å pakke låtene inn med et vekt på rytmiske elementer og effektfulle spøkelseskor. Her er trekk fra klassisk musikk, cabaret, spirituals og religiøse hymner, vekslende i tråd med Stiths alltid tilstedeværende patos. Dette er ikke en plate som tigger om å toppe hitlistene, men den bør bli omfavnet både av de som trives med Bon Ivers intime visefortellinger og Animal Collectives mest organiske og rituelle sider. Ja, Heavy Ghost kan kanskje høres som en naturlig kopling mellom to slike uttrykk.
Det mest bemerkelsesverdige er egentlig hvordan Stith har klart å sammenbinde det spartansk simple som en enmannsorkestrert symfoni i et sømløst hele. Start gjerne mot slutten og hør på ”Braid Of Voices” som svulmer fra sitt i utgangspunkt enkle pianotema til å bli en salme for evigheten, som løftes fra tangentene og stiger opp i himmelen. Eller den langsomme flamencoen ”Pity Dance”. Eller den tribale indianerseansen ”Creekmouth”. Eller, bare glem enkeltlåtene. Heavy Ghost er i sum større enn de enkelte delene. Dette er en plate som innbyr til sammenhengende lytting og kontinuerlig oppdagelsestrang.
Parker & Lily: The Low Lows (Warm, 2005) Trist at det skulle ende slik
Som Neil Sedaka så treffende sa det: ’Breaking up is hard to do’. You bet, Parker & Lily har brukt 10 år og en hel plate til å finne ut av akkurat det. Duoen fra New York er Parker Noon og Lily Wolfe. De begynte å spille sammen på begynnelsen av årtusenet, og har et par plater bak seg, før denne som kanskje er den siste i rekken. The Low Lows er som tittelen indikerer ingen stor festplate. Uttrykket til duoen kan minne om et annet par fra nabolaget, nemlig Ira Kaplan og Georgia Hubley (Yo La Tengo), særlig når klokken bikker midnatt og blikkene blir søvnige, tankene slørete og bevegelsene trege. Men der Ira & Georgia strekker seg innover natten med lengsel i sinne – tross alt – så er Parker & Lily langt mer bitre. Som to sårede rovdyr sirkler de rundt hverandre, glefser sjelden, men stikkene er likefullt dype og dødelige. De klynger seg til hverandre på omslaget, men se nærmere etter og bildet er revet i to, for anledningen heftet sammen med en simpel tapebit.
Den lyse vår dyrkes med ”June Gloom” og meldinger som: ’This spring is overgrown/ I hope it blooms to death’. Hipp hurra for mai er vi så gla’ i, eller som Parker crooner hult fra et stort åpent rom: ’Late late late on a grey May day/ I’m busy killing myself with kindness’. Slik skal det være. Og det er helt greit så lenge det blir så fint. Tempoet er siste dans, etter siste dans, der steelgitaren til John Neff (Japancakes, David Lynch) tvinner seg sammen med trompeten til Jordan McLean (Antibalas Afrobeat Orchestra) og stryketrioen løfter låten opp mot Lambchops saligere stunder. Med andre ord: Et vakkert, vakkert stykke musikk. Og her holdes The Low Lows. Styggvakre bittersøte toner i sakte film, drømmepop gone mareritt, storslagne symfoniske øyeblikk med en dorsk og nitrist eleganse, nedslått storbypoesi i møte med sval sørstatspop. Ganske så deilig å høre på, men den dorske stemningen blir nesten overmannende og det er så man får lyst til å riste tak i Noon og be ham ta seg sammen. Ta deg sammen! Men det gjør man selvsagt ikke.
Parker kan minne om en stoisk, bedøvet utgave av Jim James (My Morning Jacket), koplet med de luftige sommerkveld-beatsene til Yo La Tengo eventuelt de innhule rytmene til Arab Strap med en rik instrumenthjelp, så har vi Parker & Lily rimelig godt sirklet inn. Det høres ut som det er kjærlighet der barytongitaren til Noon smelter sammen med tangentene til Wolfe, men så viser det seg at det bare er lyden av noe som engang har vært. Det er ikke mer å hente. Toget til Athens, Georgia forlater Central Station med Lily Wolfe ombord, Parker Noon står igjen på perrongen. Jeg tror det regner tungt.
Kan ikke skjønne annet enn at Parker Noon og Lily Wolfe etterhvert levde et noe anstrengt forhold. Nå er det slutt, og denne platen viser på hjerteskjærende vis hvorfor det gikk som det gikk. Skal vi satse på ytterligere sutring fremover, eller kommer en blomstrende munter gjenforeningsplate om et års tid? Time will tell.
Richard Youngs: Autumn Response (Jagjaguwar, 2007)
Richard Youngs er en særdeles produktiv herremann kjent for sin store spennvidde og mange samarbeidspartnere. Den skotske trubaduren kan uttrykke seg både i form av å være en relativt streit visesanger og som mer psykedelisk gitarutforsker. Autumn Response hører mest hjemme i første kategori, med hovedvekt på minimalistiske folk-viser i et lineært formspråk med sirkulært, repeterende gitarspill. Rent akustisk visepludder blir det likevel ikke, og en mer eksperimentell tilnærming markeres for eksempel ved den doble vokalen som av og til ligger sammen, tidvis flyter fra hverandre til en slags drømmeaktig call-and-response effekt. Det er som om han snakker med seg selv, og med det styrker den ensomme følelsen som henger over hele denne platen.
For Richard Youngs kaster ikke akkurat roser opp mot himmelen i uhemmet jubelrus. Autumn Response er lyden av en miserabel skotsk høstdag. Tåkedotter bøyer seg dypt ned over hustakene, sølepytter samles i flokk på fortauene og nordavinden finner den lille glipen mellom jakkekragen og skjerfet. Bortenfor byens murvegger åpner høylandet seg, og det er hit musikken lokker oss. Her oppe på heden, her sitter Richard Youngs, kan vi tenke oss, omgitt av noen sauer og med bare den sure motvinden som publikum. Her sitter han og her spiller han for oss.
Autumn Response består av 8 spor og ett epos på nærmere 20 minutter. Av disse åtte første er det særlig ”Low Bay Of Sky” som utmerker seg som klart beste enkeltlåt, hvor minimalismen møter en sterk melodi, og hvor en etterlengtet varme skinner gjennom i det forfrosne landskap. En kort sang for evigheten. ”Something Like Air” er kolossen på over kvarteret, men jeg synes vel at Youngs er litt råflott med tidsbruken her. Låta forsvarer ikke lengden og Youngs ønsker ikke å utnytte mulighetene. Den er bare lang, liksom. Som en søndagstur i et landskap som ikke endrer seg, som ikke byr på noe og som ikke gir noe, ikke noe annet enn luft. Something Like Air, med andre ord.
Pacific UV: s/t (Warm, 2003) Åtte stjernetegn
Legg hodet ned på puten, lukk øynene og la deg langsomt drive med til fløyelslandet. La Pacific UV bli et duvende drømmeteppe du kan bre over deg, deres debutplate et narkotikum som sikrer både dyp og lang søvn. De holder til i Athens, Georgia, men musikalsk har de sine røtter blant britiske skokikkere, spacerockere og strobe-psykedelikere som My Bloody Valentine og Spiritualized. Legg gjerne til den svømmende droge-rocken til Galaxie 500, Rain Parade. Det er jo referanser som slett ikke er å forakte, og jeg må innrømme at Pacific UV gjør meg ganske behagelig hazy til sinns. Jensen, Jordan og Hudson klarer ikke helt å komme på høyde med Jason Pierce, Kevin Shields eller Hope Sandoval på sin debut, men på sitt beste er de ganske så nær. Særlig innbydende er åpningssporene ”Static Waves” og ”Out In The Blue” med todelt vokal og late lag av lyd som bølger hypnotisk frem og tilbake. Denne slørete space-stilen med samples, tunge lydtepper (som av og til ender opp i nærmest ren støy) og gitardroner er en form Pacific UV dyrker stort sett platen gjennom. Men de sklir også innom litt andre stjernetegn. Instrumentale ”Your Girlfriend In The Ivy” gis en delikat smak av country takket være Adam Musics pedal steel. På ”LAPD vs NYPD” benytter de seg av utdrag fra Harmony Korines filmklassiker Julien Donkey-Boy. Det er ikke en referanse som er mest nærliggende for hva Pacific UV driver med, men på den dunkle introen til nevnte spor nærmer de seg post-rockens urolige vesen før de gradvis flyter ut i verdensrommet igjen. Med på denne platen finnes en del navn vi liker godt. Andy LeMaster (Bright Eyes, Lovers) har produsert og spiller litt selv, det gjør også cellist Heather McIntosh (Japancakes, Elf Power, The Instruments) og vokalist Maria Taylor (Azure Ray, Now It’s Overhead). Vi finner altså igjen noen av de fineste folkene innen ’Athens-scenen som medvirkende.
Så det er bare å legge hodet ned på puten, lukke øynene og la seg drive med når Pacific UV byr opp til space travelling.
Nad Navillus: Iron Night (Jagjaguwar, 2002) Tight Noir
Nad Navillus opptrer med sitt døpenavn Dan Sullivan (og dere som liker å leke med anagram kan fundere litt på den) når han spiller med artister som Joan Of Arse eller Songs: Ohia. Som soloartist lot han sist høre fra seg med fine Show Your Face (Jagjaguwar, 2001), en plate som bekreftet inntrykket av en meget fingernem gitarist med sans for akustisk avantpop i utkanten av allfarvei. Med sin rastløse fingerplukking og somnolente stemme kunne han minne om både Nick Drake og John Fahey, eller nyere artister som Jim O’Rourke og David Grubbs. Jeg synes Show Your Face var en bra om noe anonym plate, og den imponerte ikke nok til at jeg stilte voldsomme forventninger til oppfølgeren. Det er derfor både gledelig og overraskende at Iron Night har gjort så solid inntrykk.
Iron Night vil ikke virke totalt fremmed for den som kjenner til Navillus’ tidligere arbeider, og referansene til Drake, Leo Kottke eller John Fahey er fortsatt rimelig akseptable. Navillus har beholdt den rullende gitarstilen som i utgangspunktet var hans varemerke, men nå også konsentrert seg om å skrive mer umiddelbare melodier og implisere flere musikere (blant annet bror Robert og fiolinist Suzanne Roberts fra Joan Of Arse). Sammen med elektrisk gitar og trommer driver han fram rockere i gata til Karate og Codeine på låter som ”What Is Hers Tonight”, ”Too Tight” og ”Out In The Bay”. Det er likevel de akustiske låtene som gjør størst inntrykk, og som plasserer Iron Night i et delikat felt mellom mild kunstpop og rufsete gitarrock, mellom Joel R.L. Phelps, Gastr Del Sol og Songs: Ohia. Særlig sistnevnet.
Likheten mellom de to artistene har aldri vært nærmere enn her. De golde tekstene dreier seg rundt emner som apati, død, ensomhet og kulde, ledet an av en vokalist med fastere, mer fokusert røst. Det er tydelig at Navillus gradvis har funnet sin stemme og våger å bruke et større register, og han lar den nå flyte naturlig langs melodilinjene på samme uttrykksfulle måte som Jason Molina. Med midt-vestens rustbelte som bakgrunn hensettes vi en slags apatisk dvaletilstand med åpningen ”So You Can Sleep Easier”: ’The barometer is falling, shorter days and colder nights soon follow’, og videre på Last Respects: ’Outside of Cleveland, there’s the smell of industry, where orange lights dot the night’, som er en linje som nesten kunne vært hentet fra Songs: Ohias Didn’t It Rain. Aller sterkest er det fantastiske tittelkuttet, der Navillus drar stemmen sin langt inn i jernnatten: ’O iron night your reach is long, I must walk miles to reach the dawn’. Det er på slike jernetter, langs slike veier, Nad Navillus har funnet en åre av rustent gull.
Jeff Hanson: Madame Owl (Kill Rock Stars, 2008) Androgyn Android
Jeff Hansons feminine falsett er nok det første mange vil legge merke til. Den er så kvinnelig at det nesten er like greit å la det poenget ligge, og heller late som stemmen bak mikrofonen faktisk er fra en dame. Vi kan for eksempel late som det er Allison Krauss eller Judee Sill som står der, ignorere det bisarre og konsentrere oss om musikken. For dette er tidvis imponerende orkestrert folk, kammer-americana eller hva vi skal kalle det.
Det beste eksempelet ligger først på platen; ”Night” er marsjerende, mektig og myk på en gang, en låt som øker i kraft samtidig som den vokser i ynde. ’Here’s the line/where I start/Somehow I will begin now/I’m so behind, between the eyes’ lyder åpningsfrasen, men utførelsen er ikke så snublende som den presise åpningslinjen antyder. Det er likevel ikke til å komme forbi at ”Night” legger listen høyere enn det som gjennomføres utover, og låtmaterialet blir litt for statisk til at jeg kaster begge tomlene i været etter Madame Owl. Enkeltlåter, som himmelsk vakre ”The Last Thing I’ll Do” og ”Maryann” er drops som kan nytes gjentatte ganger, og de elegante og eteriske kvalitetene har vist seg å vokse over tid.
Neil Halstead: Sleeping On Roads (4AD, 2002) Hazey Jane III
Neil Halsteads innsats med Slowdive og Mojave 3 har så langt resultert i seks skiver, og etablert ham som en høyt respektert artist. Halstead behersker både støyende skokikker-pop og ambient, men har gradvis tilnærmet seg en klassisk låtskriverkunst, nærmere folk enn rock. Etter et par års studiotid kan han endelig debutere som soloartist.
Jeg kjente nakkehårene reise seg når Halstead først åpner munnen på ”Seasons”, og måtte sjekke platehylla om det var Nick Drake som hadde krøpet inn i CD-spilleren. Ikke bare er stemmen identisk i sin søvnige hvisken, Halstead har samme intonasjon, med bløt RP-uttale som dras ut på drømmende vis. De huskende melodiene er også gjennomgående, og minner om Bryter Layter-perioden. Blåsere og strykere legger forsiktig fylde til lydbildet, og det er nesten som om Hazey Jane har våknet til live, dansende i slow-motion ut av høyttalerne. Denne lenken nevnes ikke på noen måte for å undergrave Halsteads egne kvaliteter, for Sleeping On Roads står støtt nok uansett på sine skjelvende bein.
Både Nick Drake og Neil Halstead kombinerer klassisk britisk dannelse med et pastoralt preg, men der Drake nærmet seg en kontinental retning, tar Halstead med seg den samme britiske bakgrunnen over Atlanteren. Dette forenes aldeles perfekt i ”Dreamed I Saw Soldiers”, en melodi som er basert på ”Ohio” av Damien Jurado. På egen hånd klarer han seg også fint i ’amerikansk’ terreng, med banjo og dobro til hjelp på tittelkuttet. I all Drake-sammenligning må det nevnes at selv om begge er fingerplukkere av rang (som erklærte Bert Jansch-tilhengere), så innehar ikke Halstead helt Drakes genuine spillestil. Han bygger mer opp rundt melodiene og rytmen, og får god hjelp av gamle kjente fra blant annet Mojave 3 til det. Det er på de mest sparsommelig trakterte sporene vi kommer aller nærmest Neil Halstead. ”Hi-Lo And In Between” og ”Martha’s Mantra” er intime og nydelige drømmeviser. Hvis noen etterlyser litt disharmoni i all vellyden, så kommer den i en druknende avslutningsdel på ”See You On Rooftops” – platens eneste slitsomme to minutter.
Lysegrønne bølger krøller seg opp mot solen under en knall oransje himmel. Jeg kan ikke tenke meg noe vakrere soundtrack til januar-mørkets iskalde snøstormer.
Elephant Micah: Elephant Micah, Your Dreams Are Feeding Back (BlueSanct, 2003) Elephant Micah, eller Joseph Martin O’Connell som han egentlig heter, kommer fra et sted som heter Pekin, Indiana, ikke så fryktelig langt fra Louisville, Kentucky. Det var kanskje der unggutten ble kjent med enkelte av byens mange artister, som My Morning Jacket (som han tidligere har varmet opp for) og Will Oldham. Det er lett å se for seg O’Connell hjemme på farmen, lett henslengt og molefonken på verandaen, mens han lytter til noe gammel Neil Young eller Gram Parsons på en slitt platespiller som knitrer, går noe ujevnt og spiller litt for sakte. Han har liten lyst til å jobbe på skurtreskeren, men har gitar, banjo og en fire-spors opptaker på gutterommet sammen med noen andre artige instrumenter. Det er minimalt med action så langt øyet kan se. Varme, late og monotone dager drar forbi. En motorvei skjærer gjennom åkerlandskapet. En Wal-Mart, en burgerjoint, en kirke. Hva annet kan en stakkar gjøre enn å klimpre på melodier som vinden bærer med seg gjennom kornet ut i natten?
Elephant Micah, Your Dreams Are Feeding Back er i all hovedsak spilt inn i heimen, med et par gjestende venner som bidrar med ymse, og bærer preg å være en ganske hjemmemekka affære. Det humper sakte og mollstemt av sted, og blir i det hele tatt sjelden spesielt lystig – men derimot riktig så vakkert. Han synger med skjelven og nervøs vokal som knapt bærer over gitaren. Den fungerer også godt til disse sorgtunge låtene, enten det er i 8+ minutter epos, som langsomme ”Deliver Us From Broken Glass”, søvnig cowboyvals (”TV-like Slow Motion”) eller som når han forteller om sine drømmer om fjellet Neil Young.
Korte, instrumentale sidesprang, feltopptak og snåle lyder bryter opp mellom de lengre låtene, og hinter om at vårt nye bekjentskap ikke bare er en dyktig melodisnekker, men også er en idérik fella vi nok kommer til å få høre mer av i tidene som kommer. 18 spor medregnet stort og smått og en spilletid på drøyt timen er likevel i meste laget, og det er slett ikke alt som er av høyeste interesse. Men for all del, dette er et fint følge inn i sene whiskeysunkne verandatimer med hjemmedyrka tobakk i snadda. Så kan man sitte i ro og mak og undres over hva som egentlig gjemmer seg der ute i kornåkeren.
Casiotone For The Painfully Alone: Etiquette (Tomlab, 2006)
’It was the biggest cock you’d ever seen, but you’ve no idea where that cock has been’. Alle som har hørt åpningsstrofene på Arab Straps Philophobia, en ram skildring fra det moderne Storbritannia på slutten av 90-tallet, husker den. De inngående tekstene ble i stor grad tonesatt av en trommemaskin og en alvorlig, talende vokal.
8 år senere: ’Woke up with fingers crossed, in a boy’s bed with your pants off’. Både stemme og musikk får meg til å tenke på Philophobia. Men platen som nå snurrer heter Etiquette og artisten bak heter Owen Ashworth og kaller seg Casiotone For The Painfully Alone. Etiquette strekker seg dessuten et stykke videre enn Arab Straps noe endimensjonale misere (det er ikke nødvendigvis et kompliment).
Åpningssporet ”New Year’s Kiss” viser en artist med noe av den samme livstrøtte, snøvlete stemmen som Aiden Moffatt. Dette er Casiotones fjerde album, og jeg kjenner de andre såpass dårlig at jeg bare må stole på lovnaden om at den låter bedre fordi ’Tomlab actually spent a little bit of money on this one’. Selv om vokal, keyboards og trommemaskin fremdeles er de tre hovedingrediensene, så har Ashworth fått med seg flere gjester og instrumenter enn tidligere. Pedal steel, fløyter og strykere er tatt vellykket i bruk for å utvide lydbildet, ulike kvinnelige sangere avlaster ham på enkelte spor.
”Nashville Parthenon” kopler Mouse On Mars med Hank Williams, en miks av techno og steelgitar som funker som bare det. På nydelige ”Cold White Christmas” drysser snøen ned over St. Paul i form av orgeldryss og pianokrystaller som kiler langt nedover nakken. Ashworth er best når han griper til slike enkle virkemidler, små hverdagshistorier som rulles opp på flott vis (”Bobby Malone Moves Home”) og soggy bar-crooning à la en Stuart Staples (”Don’t They Have Payphones Wherever You Were Last Night”). Hør på ”I Love Creedence” og legg merke til hvordan ordene svelges og Ashworth trekker pusten tungt som for å manne seg opp til neste setning. En miserabel livshistorie rulles opp med knappe og poengterte linjer som sitter lenge igjen etter de fattige to minuttene den varer. Den fengende singlen ”Young Shields” med et dramatisk preg av Mike Skinner sett gjennom brillene til Pet Shop Boys bidrar til å dra stemningen opp et par hakk.
Chris Bathgate: A Cork Tale Wake (Tangled Up, 2007) Innlandsfolk
Et ektefødt barn av midt-vesten; Chris Bathgate vokste opp i Illinois, og er nå bosatt i studentbyen Ann Arbor hvor han er en sentral figur i regionens cafefolk-scene. Etter to egenutgitte skiver i løpet av relativt kort tid kommer han med sin første på et noe mer etablert selskap. A Cork Tale Wake viser en artist med god meloditeft, sans for velpleide arrangementer og mildt orkestrert lydbilde og generell stor forståelse av grunnleggende singer/songwriter-kvaliteter. Det er lett å hekte ham opp mot nabo Sufjan Stevens, men også andre folksters fra vesten; ikke minst Damien Jurado og Richard Buckner. Han veksler her med letthet mellom helt nedstrippet og mørk folk, pianoballader og noen mer saftige utblåsninger. Sjekk ”Madison House” og ”The Last Parade On Ann St.” som gode eksempler på Bathgates evner som stemningsskaper av frosne vinterbilder og smeltende hjertepop. Mest umiddelbar er åpningskuttet ”Serpentine” med sitt bestemte piano, fine koring og søtladne strykere.
Fleksibiliteten i arrangementene er større enn den relativt begrensede stemmen til Bathgate, og han fremstår mer som en stødig håndverker enn den helt store musikalske minerydderen. Mannen virker belest, og hadde det vært et vedlagt teksthefte er det mulig jeg ville søkt ned i dette. Han kaster noen skråblikk over det lokale miljøet og deler med oss noen indre kvaler, men uten det helt fester seg. Bathgate virker som en gjennomgående sympatisk type, og er for øvrig tilknyttet organisasjonen til forfatteren Dave Eggers, 826 National, som driver veldedig skrivetrening for ungdom og lærere.
A Cork Tale Wake har gått noen runder som bakgrunn til hverdagslige sysler, og hver gang har jeg blitt slått av at dette jommen er en trivelig plate som er grei å ha rundt seg, men uten at den akkurat har vokst til noe utover det. Den har nå likevel tatt sine runder, og vil sikkert gjøre det igjen. Ikke spesielt spenstig, men heller ikke ueffen lytting med bredt bruksomfang. På sitt beste vitner dette om en artist det lyser ’lovende’ over med stor skrift.
Justin Vollmar: Every Place Is Home (BlueSanct, 2002) Hjem, kjære hjem
Justin Vollmar fra Virgina har så vidt jeg vet bare en CD-R utgivelse bak seg tidligere. Med Every Place Is Home har han klart å binde sammen låtene sine til et helstøpt album, og er i ferd med å etablere seg som en artist det er verd å følge. Vollmar spiller akustisk gitar og synger uten å heve stemmen, og kan nok risikere å bli sortert som en av mange lo-fi soveromsangere der ute. Selv om Vollmar passer i en slik kategori har han klart å unngå den sedvanlige sprukne lyden eller endeløse sørgmodigheten. Vår venn har rett og slett skapt en liketil og intim plate fri for mikkmakk og overdådighet. Every Place Is Home består til gjengjeld av ti mørke, nære og personlige låter med lang holdbarhetsdato. Det går stort sett langsomt og rolig for seg, men den ensomme feelingen blir av og til brutt opp av metalliske lyder, samples og noe perkusjon (av bror(?) Nathan), men i all hovedsak er dette kun en mann alene i et rom med sin gitar. Vollmar synger mer naturlig enn ’perfekt’, og kan ikke sies å ha en grandios røst. Stemmen funker likevel godt til disse stillfarne visene, perler som ”How Far Can The Wise Man Spread His Wings”, ”Matthew Halley And His Great Escape” og tittelkuttet. I tillegg til sine akustiske popviser tyr han ved et par anledninger til mer up-tempo og bandorienterte spor som ”Susan, Did You Hear?” og ”The Old Man’s Coming Down”, med røtter til jordnær folk/countryrock. Every Place Is Home er en liten godbit å trekke frem de gangene man simpelthen ønsker seg en god plate for å nyte hjemmets lune fred.
Eamonn Vitt: Old Wave New Ride (The Self-Starter, 2001)
Mannen med noe urocka navnet Eamonn Vitt vil kanskje av enkelte huskes som et medlem av Karate, bandet han forlot i 1997 for å satse på en egen karriere. Det har vært stille rundt mannen i noen år, men denne EP’en vil etter planen etterfølges av et fullt album i 2002. Det er ikke igjen så mange elementer av Karate her, noe som kanskje forklarer grunnen til at han ikke lenger spiller der. Old Wave New Ride er mer en tradisjonell, akustisk viseplate, der Vitt har fått hjelp av blant andre trompetist Fred Erskine (June Of 44) og Jud Ehrbar (fra Varnaline) på slagverk. Vitts fem låter klarer ikke å gjøre det helt store inntrykket, men viser en musiker som forsøker seg innen flere stiler uten å mislykkes helt. Det fine åpningssporet ”Weak Force” er vel det mest bemerkelsesverdige. En lett, melodiøs snutt med munnspill og kassegitar, Vitts hese vokal (som minner litt om Jawbreakers Blake Schwarzenbach) som etterhvert får følge av Erskines trompet blir en riktig så hyggelig stund. Platas andre høydepunkt er en munter mariachi titulert ”Chicago One”. Banjo og trompet er en kombinasjon som brukes altfor lite, og den fungerer selvfølgelig her også. På ”Bridging” og ”Left At Gallup (Quiet)” er lydbildet strippet mer ned, og Vitt har ikke skrevet sterke nok låter til at det går like bra. Dette er låter som stagnerer litt, som ikke klarer å feste seg helt. Ei heller sistesporet, en helinstrumental og uforståelig hammondlåt titulert ”The Space” funker særlig godt, og bidrar heller til en følelse av at Vitt har surret i meste laget. Det er derfor litt drøyt å si at spenningen er skrudd i været etter denne EP’en, men man skal ikke se bort fra at Eamonn Vitt klarer å trylle frem riktig så hyggelige ting senere. Han får havne i båsen ’man to watch’, igjen.
Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet rundt release, og tidligere publisert på groove.no
En samling band med lite annet til felles enn at de de dyrker musikkens hardere sider. Her er alt fra intrikat prog med Mars Volta til superseig doom fra Moss og spacerock fra Oneida. Alle omtalene er skrevet og tidligere publisert i tiden rundt platerelease.
Oneida ’Long, long ago, the earth was deep beneath the water. There was a great darkness because no sun or moon or stars shone. The only creatures living in this dark world were water animals such as the beaver, muskrat, duck and loon. Far above the water-covered earth was the Land Of The Happy Spirits, where the Great Spirit dwelled. In the center of this upper realm was a giant apple tree with roots that sank deep into the ground.’ Slik starter skapelseslegenden Haudenosaunee, som berettet av Oneida-stammen hjemmehørende i Oneida, New York. Blant epletreets røtter lever det fortsatt noen sjeler nede i underverdenen, nærmere bestemt i Brooklyn hvor fire herremenn slynger hallusinogene angrep opp mot sollyset.
Each One Teach One (Jagjaguwar, 2002) Ugh!
Oneida har spredt psykedelisk støyrock til massene siden 1997, men lite kan måle seg i intensitet med ”Sheets Of Easter” og ”Antibiotics”. De to sporene på tilsammen en halvtime er et eneste langt sonisk angrep på omgivelsene. ”Sheets Of Easter” er noe av det mest dominerende, altoppslukende og samtidig enerverende jeg har hørt på lang tid. Den følger en repeterende kompromissløshet, et intenst hardkjør som kan minne om å havne inne i et hakk på en Ministry-skive. Her gis det ikke rom for verken variasjon (med unntak av to korte brekk) eller pusterom, og du vil enten falle inn i dyp trance – eller bare bli skrekkelig irritert. Den passer best i spesielle sammenhenger og man får selv finne ut hvilke. ”Antibiotics” er noe lettere til sinns, og har et fryktelig driv i ti minutter som til slutt bremses ned av en Syd Barrett-lignende figur. Begge disse låtene bygges ikke opp fra noe, Oneida tar heller første stikkvei inn i flammene for å bli der.
Det hele normaliseres en del på disc 2, men vi er fortsatt inne i en psykedelisk og støyfull verden. Oneida spiller på elementer fra kraut, prog og spacerock med sterke røtter i 70-tallet. Can, tidlig Pink Floyd og Blue Cheer kan spores, men også nyere band som 80-talls Butthole Surfers og Spiritualized (sjekk ”Number Nine”). Tittelkuttet, ”People Of The North” og ”Black Chamber” er gitar- og keyboard-dominerte rockelåter med antenner på hodet og baller i buksa. Med snåle blipps, blopps og et grovkornet uttrykk peiser de på i et landskap som burde gå hjem i en tid der såpass harde band som Queens Of The Stone Age og Satyricon herjer på hitlistene. Nå faller riktignok tempoet litt på ”Number Nine” og ”Sneak Into The Woods”, samtidig dropper også kvaliteten. De instrumentale odysseene ”Rugaru” og ”No Label” bidrar ytterligere til å øke mistanken om at disse menneskene plukker illegal sopp når de er på landtur. Er man mottagelig for dominerende syrerock er det uansett mye å hente her. Pass deg litt for brutalitetene på den første plata, som faktisk er den feteste, og forviss deg om at kanalene er innstilt på riktig frekvens, så kan det bli en riktig god reise.
Preteen Weaponry (Jagjaguwar, 2008) Ojoda
Etter et par skiver bestående av noe ’lettere’ tilgjengelig materiale, eller i det minste en mer eklektisk innfallsvinkel, vender Oneida igjen ryggen til strukturene og tilbake til synthdroner, pulserende kraut-rytmikk og frilynt jamming. Det er et terreng de kjenner og behersker godt. Preteen Weaponry er tre låter lang, hver på cirka kvarteret. Part 1 driver ustoppelig framover, nærmest uten start eller ende, og uten for mange utskeiende bråkepartier eller dominerende støysekvenser. Tvert om kommer akustiske instrumenter mer fram i lydbildet og skaper et noe avrundet uttrykk.
Preteen Weaponry skal i følge utgiveren lyttes til som ett samlet stykke musikk, og den myke landingen på Part 1 videreføres på forstyrrende Part 2. Her graver Oneida seg ned i mørkere og mer ugjennomtrengelig materie. Denne delen fungerer som et slags bindeledd til det siste kvarteret, der det groovy joggetempoet gjenopprettes og følges platen ut. Det er ikke akkurat nybrottsarbeid Oneida driver med her, og selv om hele platen renner ubesværet av sted, bærer den også preg av å være en noe formålsløs spacejam. Ikke at det er å forakte, og de som har etterlyst lokomotivet fra Each One Teach One kan igjen trekke pusten. Dette er første del av en planlagt platetrilogi under fellesnevneren ‘Thank Your Parents’. Neste kapittel er trippelplaten(!) Rated O, som ventes tidlig i 2009.
Rated O (Jagjaguwar, 2009) Historien om O
Del to av ‘Thank Your Parents’ er intet mindre enn en trippelplate, og et omfattende dypdykk inn i disse folkenes boblende kreative sinn. Disc 2 er mest effektiv, bestående utelukkende av mellomlange, kontante og medrivende syrerockere i tidsaksen fra Hawkwind til Comets On Fire. Vi snakker altså rock med Classic som prefix og Stoner som mellomnavn. Dette er hjemmebane for Oneida, og det er her lytteren bør søke for de mest umiddelbare ekstatiske opplevelser. Særdeles mye fint gitararbeid, og en våt drøm for elskere av wah-wah pedalen. Disc 2 bør dekke behovet for utagerende strobedansing i lang tid framover.
Plate 3 er stort sett ”O” (13 min.) og ”Folk Wisdom” (20 min.) med en liten kile mellom kolossene. Med ”O” vender de tilbake til indre territorier med en frittflytende, murrende ragasak som like gjerne kunne vært signert Jackie O-Motherfucker, en slik låt som bare vokser og vokser uten å søke noe form for klimaks. Ganske velbrukt formel dette, men det blir gromt når de tråkker ned fuzzpedalen og starter riffmaskineriet og stammetrommingen for fullt med gedigne ”Folk Wisdom”. 20 minutter rett til værs! Liker du retningsløse jammer så er dette platen for deg.
Disc 1 er den mest atypiske og freaky deaky, og det tok litt tid å bli klok på en åpning som ”Brownout In Lagos”. Den høres ut som skitten dancehall av noe slag, med villmanns-chanting fra en viss Dad-Ali Ziai. De følger denne tråden et stykke ut i første disc, med oppkuttet elektronika og dub som for å minne om at de holder rede i Brooklyn, 2009. Det er vel trygt å si at andre kan støydans bedre enn Oneida, men de skal ha for sin horisontutvidende virksomhet.
Hvor de har tatt tittelen fra aner jeg ikke, men kanskje det er et hint til Pauline Réages berømte erotiske roman Histoire d’O fra 50-tallet. Den handlet blant annet om å bli ledet inn i et mysterium, og det er kanskje en slik innvielse Oneida søker med denne platen. Ikke så lett å bli klok på, men opphissende på sitt beste.
Oneida-indianerne avslutter sin legende på denne måten: ’The Good Spirit continues to create and protect mankind. It is the Good Spirit who controls the spirits of good men upon their death. His wicked brother take’s possession of the souls of those who are evil like himself. And so it remains.’ Oneida er stammens onde tvillingbror – og vi lar oss friste til å smake på deres forbudne frukt.
The Mars Volta: De-Loused In The Comatorium (Gold Standard Laboratories, 2003) Hairy Monsters
A for At The Drive-In: Interessen ble først vekket med El Pasos fremste afro-gangsters som bør huskes som et riktig så høyenergisk bekjentskap, Relationship Of Command (2001) syder fremdeles av det ungdommelige frisinn Mars Volta har erstattet med noe annet og noe mer.
B for Bixler: Cedric Bixler synger med et imponerende patos, som får meg til å tenke på noe mellom, grøss, gru eller glede: Geddy Lee, Mike Patton og David Byron.
C for ”Cicatriz Esp”: Med sine 12 minutter er den platens lengste, der bandet til fulle utfolder seg. Enkelte deler løftes med nydelig gitarspill av John Frusciante, space sounds og Santana-lignende bongo/gitar-partier.
D for De Facto: Long Beachs dubhelter De Facto, med blant andre Cedric Bixler og Omar Rodriguez, holder hus hos glimrende Gold Standard Laboratories (anbefales på det sterkeste, de samler dessuten på norske band på J: JR Ewing og Jaga Jazzist). Sjekk ut deres Megaton Shotblast (2001).
E for ”Eriatarka”:
’Trackmarked amoeba lands craft
Cartwheel of scratches
Dress the tapeworm as pet
Tentacles smirk please
Flinched the cocooned meat
Infra-recon forgets’
Tja. Hva kan man si?
F for Flea: Bassist Flea står oppført som bandmedlem, og Frusciante fyller inn som gjestegitarist. Mars Volta er langt heftigere enn Chili Peppers, så de koser seg sikkert glugg ihjel (oops, bad omen).
G for genre: Et band som tilhørelatende forsøker en så genreoverskridende miks, og høres ut som Jane’s Addiction, Genesis, Led Zeppelin, Tool, Rush og At The Drive-In – på en gang… Vel, man blir jo tross alt imponert.
H for humør: De-Loused In The Comatorium gjorde meg først ganske usikker, jeg begynte gradvis å like den, men gleden tok til å legge seg etter gjentagende runder. Hmm… Jeg forstod at det ikke bare var mitt vekslende humør som forårsaket dette, men også at Mars Volta er så inni hampen seriøse. Det er sol, det er sommer. Gi meg noe å smile av, eller i det minste noe å bange til!
I for ”Inertiatic Esp”: Strålende åpningsspor. Drøye fire minutter med emosjonell aggresjon, knitrende trommer og et heftig driv. Med noe innstramminger kunne denne vært toneangivende for hele platen.
J for Jeremy Ward: Keyboardisten døde rett etter innspillingen av albumet. Hvil i fred, Ward.
K for konseptplate: Her må jeg støtte meg til bandets hjemmeside, for det er ikke på noe som helst tidspunkt mulig å få med seg hva Bixler egentlig kastratsynger om – eller mener. …In The Comatorium er visstnok historien om kompisen og artisten Julio Venegas som begikk selvmord i 1996. Han gikk inn i koma før sin død, og tekstene her er den tenkte fortellingen om hva han tenkte og følte i denne perioden.
L for latterlige plateomtaler.
M for tragiske band på M: Muse, Mansun og Mew. Tro meg, veien er heller ikke lang før Mars Volta kan legges til her! Så langt lander de så vidt på rett side.
N for nachspiel: Sett på denne platen veldig høyt på et sent nachspiel, og effekten er umiddelbar: Forvirrede festdeltagere som enten holder seg for ørene, rister på hodet eller danser på bordet, samt hissige naboer som slår i vegger og tak – alltid en velkommen kombinasjon.
O for Omar: Rodriguez-Lopez er det naturlige tyngdepunkt i bandet som ledende gitarist, medprodusent, og i kraft av å ha skrevet alle låtene selv (og et par sammen med Cedric).
P for Prozac & prog: Dagens ungdom ser ut til å føle seg vel i selskap med depressive nu-metal band som sliter med vond barndom og indre demoner, og mange av disse vil sikkert også falle for Mars Volta. Skulle vært artig å se tverre kids med Emerson Lake & Palmer-trøyer på neste konsert! Det vil selvsagt ikke skje, det er fortsatt et stykke mellom prog og progressiv – og jeg mener vel at Mars Volta helst bør kategoriseres under førstnevnte. I følge Blokhus/Molde sin fine populærmusikalske historie Wow! (Universitetsforlaget, 1996) kjennetegnes progrocken ved disse fire tendensene (forkortet):
1) Innslag av improvisasjon og instrumental virtuositet
2) Filosofiske temaer, drømmeaktige, mystiske og surrealistiske tekster og lydbilder. Vokalisten skal ’bringe visdom’.
3) Lengre låter med mer sammensatt og kompleks struktur.
4) Eksperimentering med selve soundet, for eksempel med elektroniske instrumenter.
Kryss av på alle fire, med et bittelille spørsmålstegn ved pkt. 2 – visdom.
Q for ?
R for Rick Rubin: Produsenten er kjent fra samarbeid med Slayer, The Cult, System Of A Down, Johnny Cash, og cirka 4000 andre. Han gir skiva et både kraftig, massivt og luftig lydbilde.
S for space: Innslag av space-effekter er sikkert ment å gi platen et ’mystisk og drømmende’ skjær (se P, pkt. 2), men bruken gjentas på en forutsigbar måte som også kan virke enerverende.
T for The Tremulant EP: Kan være grei å sjekke ut hvis man synes at 60 minutter med Mars Volta blir i meste laget (noe det gjerne blir).
U for ualminnelig: Det lages ikke plater som dette lenger. De-Loused In The Comatorium er noe helt for seg selv. Og det er jo alltid et pluss i seg selv.
V for voldsom: Fra synonymordboken: Balstyrig, barsk, brutal, grov, hard, krass, nærgående, overdreven, rabus, ubehersket, ustyrlig, brakende, drastisk, dundrende, eksplosjonsartet, forrykende, heftig, himmelstormende, homerisk, intens, lidenskapelig, mektig, morderisk, overhendig, overveldende, rabus, rivende, rungende, vulkansk, øredøvende.
Vet ikke hva rabus er, men resten stemmer i hvert fall høvelig bra.
W for weltschmerz: Eller lidelse, smerte, tungsinn og spleen. Med to dødsfall i nærmeste omkrets på relativt kort tid kan man ha forståelse for at alvoret har senket seg over de gjenlevende. Husk: Narkotika er farlig.
X for X: 10 låter. Det holder, det.
Y for ypperlig: Til tross for min noe nøkterne holdning til denne skiva, så er det ikke til å stikke under en stol at Mars Volta tidvis er ypperlig lytting. De utviser en voldsom intensitet, finner spenstige overganger og holder hele tiden et tight samspill.
Z for Zlutt.
Moss: Sub Templum (Rise Above, 2008) The New Dark Age
Jeg forsøker å ikke altfor grundig saumfare medfølgende presseskriv i forkant av en omtale. Men i dette tilfellet er teksten til og med trykket inne i selve platen, og er dermed litt vanskelig å unngå. Blikket falt på første setning, som lyder:
’Moss first cracked the earth in the bleak summer of 2001 – born from a sickening lust of horror, drugs, insane occult visions and a desire to create the heaviest doom metal anti-music of all time.’
Wow! Her har vi et band on a mission! For de fleste ville en slik setning virket ødeleggende i det øyeblikk platen rulles i gang, et ufrivillig latterlig poeng som kunne virket ødeleggende, men i tilfellet Sub Templum tar jeg meg i å undres om Moss faktisk er veldig nær å oppfylle sin gigavisjon.
Den bassløse Southampton-trioen har tilsynelatende benyttet årene etter debuten (Cthonic Rites, 2005) til å grave seg dypt ned i okkulte kildeverk, ofre små, hårete pattedyr i skjul av nattens mulm og mørke og fyre en anselig mengde afghansk tobakk for å nærme seg et slags doom-metallens episenter. Electric Wizards frontmann Jus Oborn er igjen hentet inn som overoppsynsmann til Moss. Det må ha vært en satans session dette!
Moss bygger sitt uttrykk på konkrete riff, mer enn langtrukne droner, men i all sin langsomme og evig oppbyggelige stil skylder de litt gjeld til både doom (Sabbath, Pentagram, Sleep) og mer utflytende dronemetall (Sunn, Khanate). Rekken av band som har søkt det dypeste av det dype og det svarteste av svart er nærmest endeløs. Sub Templum mest strekker og drar i allerede etablerte formler, de legger ikke akkurat opp til sprell og fanteri. Men det er selvsagt i alvorets harde klo denne fungerer optimalt, som et jerngrep som tvinger oss til å bevitne noe vi ikke har lyst til å tenke for mye på.
Om ikke så utfordrende genremessig, Sub Templum er uansett et velkomment bidrag i rekken og blant de mest dyptpløyende. Fem spor, derav to på halvtimen hver og en lovnad om at hele platen er tuftet på Crowleys Moonchild, Antonius Rex’s Neque Semper Arcum Tendit Rex og en tåke av drugs virker lovende. Jeg synes kanskje de tar vel hardt i når de liksom må beskrive hver låt med heftelser som ’underground worship’, ’dirge mass’, ’ceremonial sacrifice’ etc. Greit, vi skjønner alvoret. Uansett, sett på skiva, og led deg inn i en helvetes tung verden av evige riffdragninger, buldrende bassfrekvenser (det høres ut som bass) og en vokalist som liksom sliter hvert skrik ut av lungene som med sine aller siste krefter, blødende, døende, borte. Dette er en horrofilm for ørene, og en plate som kan skremme de norske metalltrollene langt til skogs med en hypnotisk kraft og dødsrallende viljestyrke. Sub Templum er musikk som er lei av livet.
Wooden Shjips: Dos (Holy Mountain, 2009)
Wooden Shjips gjorde seg bemerket med et selvtitulert debutalbum som plasserte dem i kategorien hypnotisk og primitiv stonerkraut/psykedelia. Som et blaff fra fortiden rasket California-bandet med seg Velvet, Neu!, Hawkwind, Suicide, Loop og Spacemen 3 på sin vei mot kosmos. De skal altså ikke beskyldes for å være spesielt framtidsorienterte. Men deres retro-fetisj er likefullt ganske i tiden. Band som The Black Angels, Howlin Rain og Crystal Antlers er med på å definere en liten trend der borte i California som er mer Charles Manson enn Brian Wilson.
Dos følger forgjengerens fotspor – med andre ord spor som er tråkket godt ned fra før. Innrøyka potrock for retronisser vil sikkert noen hevde (uten at de akkurat tar feil), mens de av oss som har hjertet veldig nær band nevnt over vil rugge anerkjennende til kvartettens seanser. Disse strekkes lengst i omfattende ”Down By The Sea” og ”Fallin’”. Begge over 10 minutter lange, begge med motorisk disiplin og minimalistisk tilnærming som enten vil få lytteren til å umiddelbart kjede seg eller bli sugd inn i det. Sistnevnte blir i overkant langtekkelig for meg, med en synth som jeg kan styre meg for liggende over det monotone riffet, sammen med Ripley Johnsons reverb-røst et sted mellom Suicides Alan Vega, Jim Morrison og Bryan Ferry. ”Down By The Sea” er mer vellykket, om ikke i variasjon. Med sitt mørke sug og gnistrende gitarer skaper Wooden Shjips farlig forlokkende toner, litt Stereolab møter Silver Apples, like mye for kollektiv begeistring som for lotusstillingen. ”For So Long” (som ikke er lengre enn en vanlig radiohit) ligger i samme gate, og stilen fungerer vel så greit i kortformat. Denne oppsummerer egentlig bandets formel på fire minutter, og er den mest naturlige inngangsporten til hele plata. Tommelen opp for Dos, men hvis Wooden Shjips har noe mer å spille på, kan de gjerne legge det fram når de skriver tres.
The Heads: At Last (Sweet Nothing, 2003) Bristolnaut At Last består av opptak fra øvingslokalet til The Heads, unnfanget høsten 2002. Både energi, intensitet og lydkvalitet er deretter, og har du finslipt og skarp lyd som viktigste kjøpskriterium er nok dette feil plate å ønske seg til jul. Men så er denne kjøpergruppen den eneste som bør styre unna dette monsteret av en plate. Langtidsfans av The Heads vil nok gjenkjenne en del av disse sporene fra tidligere skiver, britene har faktisk holdt det gående nede i undergrunnen siden midten av 90-tallet. The Heads (som ikke må forveksles med sine amerikanske navnebrødre) har spilt med blant andre Oneida, turnert USA med mer kjente Nebula, og de driver dermed ikke overraskende med både syrete spacerock og tyngre stoner der nede i grotten sin. Med minst et par drypp av psykedeliske utsvevelser og raut av kraut sier det seg selv at der finnes det vibber man helst forbinder med substanser som p.t. er forbudt i Norge. Men hodene sitter overraskende nok på fire streite britiske kropper, som i dagslys opptrer som bl.a. lærere og sjåfører. De søker tydeligvis inn mot sine mer hårete sider når de om kvelden åpner døra ned til kjelleren. Med Hawkwinds Space Ritual, Monster Magnets Tab 25 og Cans Tago Mago under armene skaper de tidvis fryktelig frekk rock. På scenen drar de gjerne coverlåter av MC5, Stooges og Hendrix, for ytterligere å komplettere bildet og plassere seg langs riktig tidsakse.
Vokalen til Simon Price trekker ned inntrykket noe, han blir for litt for erketypisk ’slørete’, og på de korte, mer fokuserte vokallåtene mister The Heads litt av særpreget sitt. De funker aller best med løsslupne, instrumentale orgier og jamming. Her hører vi hvordan de bygger opp til og holder på urgrooven i lang tid. Med tunge rytmer, speisa surklelyder og wah-wah pedaler som flyr veggimellom skaper de et akselererende hurtigtog som det er vanskelig å stoppe. Slik ruller ”Troppo Ampio” som primal rock uten bremser i syv minutters tid og ”The Ritual” i drøye ni. Ellers er dette en ganske variert plate, der The Heads tydeliggjør at de ikke kan plasseres som verken det ene eller andre. Platen åpner i dissonant Sonic Youth’sk stil, men det tar ikke lang tid før det hele flyter mer ut. ”Fuego” og ”Vibrating” er monstermagnetiske låter kledd med Mudhoney-gjørme, mens sinte ”Filler” og ”31st” raser avsindig avsted med skrikende vokal og blødende gitarer i kjølevannet. Alt fremført i en tåke av tung, tung psykedelisk stemning cirka 1969. Man blir litt bustete i hodet av å høre på The Heads i lange perioder, men det er slettes ikke å forakte som motstykke til den mer friserte popmusikken som kan høres et sted over øvingslokalet i Bristol.
Old Man Gloom: Christmas (Tortuga, 2004) Gloom jul
10 kjappe:
1. Den smilende duden på omslaget spiller trekkspill. Er dette en slags folkemusikk-plate?
Neida, selv om trekkspill faktisk er sentralt på én låt, ”Accord-o-matic!”. Her snakker vi rock av noe mer knallhard og eksperimentell sort. Resultatet har blitt en av årets sprekeste plater. Som de sier selv: ’This recording is a tribute to the recording engineers skills to capture the quietness of soft summer rain, the strong clap of thunder, home sounds, farm sounds, street sounds, office sounds, jungle sounds, all on one record.’
2. Pretensiøse jævler. Jeg ser at Aaron Turner er kreditert her, han er det noe kjent med?
Jepp. Du kjenner ham kanskje fra det glimrende bandet Isis, som faktisk snart er plateaktuelle med et nytt verk, Panopticon. Han driver også blant annet det forstyrrede ubåt-prosjektet House Of Low Culture, styrer med plateselskapene Hydra Head og Tortuga, og har egentlig blitt en slags Mike Patton-type for Boston-scenen. Old Man Gloom kan faktisk minne litt om begge hans band, og med det skapes en fusjon som strekker seg langt utover de vanlige grensene for et ordinært hardrock-band. Her er det for eksempel trekkspill-droner, bibelsitater, faretruende ambient, rituell messing og dyrelyder. For å nevne noe.
3. Høres rotete ut…
Ikke det hele tatt. Overraskende er et bedre ord. Foruroligende kan man også si, man blir litt på alerten av Christmas. Du vet aldri helt hva som skal skje, men når det skjer, virker det helt på sin plass. Det er rene låter med hardcore metal og stunder med kvitrende fuglesanger her, for å si det slik, men de kan også blande flere uttrykk inn i en og samme låt med stort hell.
4. Hmm… Old Man Gloom, det virker litt for gotisk, vil jeg si.
Ikke la bandnavnet skremme deg. Det er mulig å hevde at det er noe ’gloomy’ over Christmas, men det er også et direkte, kompromissløst uttrykk som ikke står tilbake for, ja la oss si Mastodon, eller Oxbow. Den arge vokalisten derfra, Eugene Robinson, synger faktisk også litt her.
5. Oxbow og Isis. Du snakker. Er det andre godtfolk med her?
Gjett! Old Man Gloom er tross alt et av de mest sentrale bandene i Boston undergrunnens metall-scene, og inkluderer også medlemmer fra Cave-In og Converge. Dette er deres fjerde fulle, og de kan vel ikke lenger kalles et sideprosjekt.
6. En supergruppe, altså?
Vel, i hvert fall et band som preges av de ulike musikernes ambisjoner og idéer. Som tillater og dyrker originale og uventede løsninger. Som er in your face det ene øyeblikket og far out in space det neste.
7. Snakk norsk!
Ok, jeg prøver igjen. Her er kan vi i tillegg spore eldre helter som Eyehategod, Today Is The Day og Neurosis. Old Man Gloom er verken spesielt komplekse eller særlig ensidige, de syr inn såpass mye variasjon at de blir interessante nær sagt uansett musikalske preferanser. Dynamikken understreker kraften i de hardeste sporene, og de instrumentale, enten akustiske eller ambiente sporene, sørger for at det er en sjelden sterk nerve som dirrer platen gjennom. For å være litt snobbete, dette er hardrock som forlanger at man bruker hodet til mer enn bare å slenge med. Det er band som dette som bringer rocken et skritt videre. Synes nå jeg da.
8. Litt lite kritisk her nå, synes jeg, er det ikke noe å trekke for på denne platen?
Egentlig ikke så mye, selv om enkelte av de harde partiene nærmer seg faretruende tradisjonell noisecore, med grov buldrevokal og hvasse gitarer. Men altså, du må innta dette med sanseapparatet på vidt gap og det er en kvalitet som jeg alltid er svak for. Det er klart at de ortodokse puristene nok vil brenne den langsomt over åpen flamme, men det gir jeg jamnt f…
9. Rolig nå! Er det noen spesifikke låter du ønsker å fremheve?
Dette er en plate, ikke et knippe enkeltlåter. Noen er ned mot minuttet i lengde, andre strekker seg lengre over tid. Men det er vanskelig å komme utenom kvarter lange ”Christmas Eve parts I, II And III”, som starter som en tung mørkemesse før den sakte blåser langt inn i de kaldeste fjellvidder der den stilner hen.
10. Det skjønte jeg ikke noe av, uansett. Men til slutt, du, hva er egentlig poenget med å lage slike omtaler? Er det et forsøk på å være annerledes eller er det mislykket forsøk på å være morsom?
He-he… Det var to på en gang så nå har du nok oversteget din spørsmålsgrense. Sett på platen igjen og hold kjeft denne gangen.
Om: Variations On A Theme (Holy Mountain, 2005) OMatt & OMatt
Chris Hakius og Al Cisneros besøker jorden igjen! Sist de ga lyd fra seg var som 2/3 av legendariske Sleep, som med skiver som Volume One og Jerusalem (senere reutgitt som Dopesmoker) satte en ubønnhørlig standard for røyktung steinrock, langt mer i sin egen verden enn samtidige publikumsfavoritter som Kyuss og Monster Magnet. Da gitarist Matt Pike ble med High On Fire valgte trommis Hakius og bassist/vokalist Cisneros å fortsette under det nye navnet Om. Nå har de igjen slått seg sammen med tekniker Billy Anderson (kjent her i landet blant annet for samarbeid med Noxagt og Årabrot). Det virker som hurraguttene har brukt tiden på kjente og kjære aktiviteter. Det går naturlig nok ikke så raskt i svingene med disse kara, som igjen utforsker gjørmeriff i langsom kino.
Variations On A Theme er delt i tre låter, som varierer mellom 10 og 20 minutter i lengde. Referansene er igjen den svarte veien Black Sabbath en gang tråkket opp, og mørkefyrster som Earth, Melvins og Sunn O))) senere har latt seg lokke mot. Mindre steine og mer kosmiske, er albumtittelen meget passende. Likte man Sleep, så vil denne platen gi en anledning til å reise seg fra bongen og bytte ut Jerusalem i CD-spilleren. Uten gitar blir Om om mulig enda mer nedstrippet og minimale enn Sleep, men med en blyvegg så tett at man ikke tar seg i å savne gitarer eller noe annet her. Det er rett og slett ikke rom for det. Den fete riffene i fuzzbassen til Cisnero fyller alle hull som dyttes ettertrykkelig på plass av Hakius’ solide trommespill.
Mens Sleep inkluderte direkte dopreferanser i sin musikk, så er Om mer tvetydige. Det er uansett mye ’space and time’ og ’flight to freedom’, sunget av Al Cisnero som en frihetssøkende sjaman. Hans stemme er i likhet med musikken stoisk og ubevegelig, fremført som mantra med slørede øyne og løse tanker. Det har nok gått med mye grønn tobakk i årene mellom Jerusalem og Variations On A Theme, og våre venner fra California har igjen laget et stoner-epos som få kan kopiere. Repetisjonsmetoden som låtene bygger på fungerer kompromissløst og mektig, dette er som en blytung jamsession uten begynnelse eller slutt. For de der ute som søker sådan så vil Om sikkert fungere som en hellig gral de neste fullmånene. Kreves variasjon og rytmebrudd i oppbygningen så vil det selvsagt bli noe tyngre. For oss streitinger kan nok derfor platen bli noe enerverende med sine variasjoner rundt det samme temaet i mer eller mindre tre kvarter. Noe tid til å bli ordentlig kjent med innholdet bør uansett påregnes – og sjansene for at man vil la seg suge inn øker for hver gang.
Ostinato
Ostinato holder til i den delen av musikkskogen hvor Pink Floyd, Tool og Slint har sådd sine frø og der Mogwai, Explosions In The Sky og Isis på hver sin måte har båret fruktene videre. På norsk betyr det altså en plate med kraftige vegger av lyd der instrumentale partier er sentrale. Både melodier og vokal veksler mellom svevende flyt og muskuløs, rå kraft, med en dynamikk som eskalerer gjennom konstant oppbygning, fra gjørmevandring til voldsomme stormkast – og tilbake.
Left Too Far Behind (Exile On Mainstream, 2004) En hårdnakket trio
Med rundetider stort sett på fem-sju minutter gir de seg nødvendig tid til å veksle gir mellom seige eller drømmende partier og majestetiske utblåsninger. Åpningssporet ”Majestic” er dermed en ganske talende tittel, selv om jeg får litt Seigmenn-minner av vokalen og den litt-for pompøse marsjen. Men det viser seg raskt at dette bandet har mer å by på enn som så. Allerede på ”Convolution” viser de en mer aggressiv profil, musikalsk ikke ulikt Mogwais vakre gitarklanger, mens desp-bjeffingen trekker tankene mot Envy eller Isis. Denne variasjonen er en gjennomgående stil, fra 90 Day Men progen møter Godspeeds fjell på ”Hey Up In The Tower” til Hawkwinds juggernaut ”Jaggernath” tre kvarter senere. Ostinato spiller stramt, og skjener ikke ut i altfor mange feilskjær. Men det faktum at de aldri beveger seg ut i det ekstreme i noen retning svekker egenarten noe. Jeg synes de er tjent med å bruke vokal, og bandet skriver dessuten tekster som går litt lengre enn den gjengse hjerte/smerte problematikken. Eksempelvis med linjen ’This call is an effort to bridge the gap between our difference in language and culture. Although we may not understand each other well we are still bounded by the rhythm and tone of our voices’. Et lite, men sentralt bidrag i en verden der den slags brobyggende tankegang ikke så lett blir hørt i disse dager.
Men all min plapring til side, de beskriver best hva de streber etter selv, med følgende frase:
I weave like a bee
tangled in the sweet
tip of a nectared tongue
lost
in a city of pollen
I shoot my stinger
like a speeding train
into your tunnel mouth
For faktaavdelingen: Ostinato er et italiensk musikkuttrykk som betyr vedvarende, hårdnakket, med et motiv som stadig gjentas i samme stemme/tonehøyde, og er passende nok navnet på denne trioen med base i Virgina/DC-området. De har en egenutgivelse fra 1998 bak seg, og har med andre ord tatt seg meget god tid til oppfølgeren. Dette er da heller ingen plate der tilfeldighetene råder. Left Too Far Behind virker meget gjennomarbeidet, litt for velpleid for den som foretrekker det grisete uttrykket, men med et energinivå som hele tiden holder oss lyttere på kanten, og pirrer oss mot ekstasen. Jeg tror den kommer til fulle når bandet står på en scene.
Chasing The Form (Exile On Mainstream, 2006)
Ostinato er ute på nye jaktmarker. Ja visst er dynamikken, vekslingen mellom det harde og det mer emosjonelle, de utbroderende instrumentalpartiene og den plutselige dramatikken fremdeles til stede. Men bjeffingen og de mest direkte uttrykkene er lagt til side, til fordel for et mykere, mer orkestrert sound og nesten utelukkende bløt, hviskende vokalbruk. En gjennomgående svømmende gitarlyd, duvende partier med Hammondorgel og nærmest ambiente instrumentalpartier viser en trio som på langt nær er så enkle å plassere. At det i det hele tatt er en trio er også verd en liten tanke, de virker som et langt større band. Her har de riktignok rikelig med hjelp i form av stryk og blås (kornettist Paul Watson kjennes kanskje fra både A Camp, Tulsa Drone og Tanakh).
Jeg hører en del både fra svenske Logh og 90 Day Men i Chasing The Form. De hadde mange av de samme elementene i sin musikk, både de mer progga bitene og i de mer utadvendte øyeblikkene. For selv om Ostinato nå heller mer mot episk orkestrering og psykedelisk flyt, er det fremdeles både en melodisk linje, et hypnotisk groove og en underliggende uro som hele tiden ligger i deres musikk. Nå må det også legges til at utover på platen stagnerer noe av inntrykket den lovende innledningen bar bud om, og det er låter her, for eksempel ”Between The Years”, som henfaller litt for meget i sine egne tanker og ”Volant” som ikke utfordrer den klassiske post-rockens mest utbrukte virkemidler. Men før du kommer så langt vil du mest sannsynlig være oppslukt i storslagne og strålende låter som nesten 9 minutter lange, voldsomme ”Goal Of All Believers” og den like lange spacdubben ”Antiaircraft”.
Selv om sluttresultatet er mykere, har ikke Ostinato mistet gløden. Tvert i mot, Chasing The Form er i sin helhet både en mer kompleks og fokusert utgivelse enn forgjengeren.
Pyramids: Pyramids (Hydra Head, 2008) I pyramidens øye
Det er alltid litt ekstra stas med band som både er uforutsigbare og nytenkende. Pyramids er for meg nykomlinger, og det eneste jeg vet er at de holder hus i Denton, Texas, og at den foreliggende selvtitulerte platen er deres debut. Tror jeg. Det er ikke mye info å hente om hvem som skjuler seg bak bandnavnet. Utgiver er i hvert fall kvalitetsgarantist Hydra Head, og det er relevant i forhold til deler av dette bandets uttrykk.
I likhet med Justin Braodricks Jesu driver også Pyramids innen noe som kan kalles ’shoetal’ eller ’metalaze’. En besnærende miks av skotupp og støy kommer oss i hvert fall til gode på det fabelaktige åpningssporet ”Sleds”. Som en julenisse på syre strømmer Pyramids på med tykke lag av gitarer, støyeffekter og drømmende svevevokal som av alle ting høres ut som en blanding av My Morning Jacket og Animal Collective. Ah, nydelig!
Pyramids beveger seg snart ut i mer anstrengende terreng, men stort sett med denne eteriske stemmen svevende rundt i en snodig bizarro world. Dette domineres av, i tillegg til tykke, tykke lag av støy, svært så intens tromming. Spenningen mellom det myke og aggressive er grundig utforsket tidligere, men jeg har ikke hørt noe som høres helt ut som Pyramids. De blir kanskje tatt litt på senga selv også, for de endrer ikke akkurat radikalt på formelen utover her. Selv om de frenetiske, maskinelle trommeutbruddene påkaller svake migreneanfall over tid, så er dette – i hvert fall i korte perioder – noe av det sprekeste jeg har hørt på en stund, men jeg tror bestemt det er en love/hate-sak. En edruelig halvtime med et band som slites mellom panikkangst og lykkepillerus er sånn sett akkurat passe.
Wino: A Bottle Of Pills With A Bullet Chaser (Temporary Residence, 2008) Louisville Sluggers
Til tross for et relativt våkent blikk på den amerikanske bråkerocken på 90-tallet må jeg innrømme lite forhåndskunnskap om Louisville-bandet Wino. A Bottle Of Pills With A Bullet Chaser samler hele deres innspilte karriere, som strakk seg fra 1994-1999, digitalt remastret, med to timers spilletid og nærmere 40 låter. Så da er det ikke lenger noen grunn til å la Wino befinne seg i skuggens dal (gamle kjennere av bandet får ha den unnskyldt).
Denne samleren avdekker et band med røtter både i hjembyens undergrunnskretser (det er umulig å ikke nevne Slint, men også Evergreen, Crain og June Of 44 er i samme nabolag), en foregangsscene innen soft/loud-dynamikk, intrikate melodilinjer og undertrykt aggresjon. Med dette som utgangspunkt gir Wino større rom for utløp og tar en skarpere retning mot screamo/støyrocken. Vokalist Aaron Hodge har med sine gutturale utbrudd sikkert hørt både på Jesus Lizard og Unsane i sårbar alder, og ikke minst merker jeg at hjertet pulserer med samme rytme som i Amphetamine Reptiles glansdager: Hammerhead, Guzzard eller tidlig Today Is The Day var vræl fra middle-America som gjorde 90-tallet til et godt sted å være. Alle band som ga følelsen av å sitte på i en bil totalt ute av kontroll, anført av bedugget sjåfør på såpeglatte veier med møtende trafikk og bratte juv på begge sider. Wino bør nå legges til på denne listen av slemmingrock – ikke som et påheng til de andre, men som likeverdige og et foregangsband. For å tegne kartet frem mot våre egne etterfølgere; med sine presise og olme søppeldyngerock har tilhengere av både Årabrot og Ranheim mye å hente her vil jeg mene. Arvtakerne er mange, men Wino gir følelsen av å grave opp autentisk gull.
Platen er usselt utstyrt med info – fra det helt nødvendige til det som er ønskelig på en slik samler (kanskje det finnes lekrere eksemplar i butikkene). Men innholdet er riktig så ypperlig. Jeg vil anta at den er lagt opp så noenlunde kronologisk. De innledende sporene viser i hvert fall en mer pønka innfallsvinkel (”Dutch Oven”, liveopptaket ”Dogs”), et noe grusete lydbilde og generelt slarkete adferd innen post-hardcore/støyrock som raskt blir mer detaljert og spissfindig arrangert. Ikke minst er CD2 preget av buldrende soniske angrep og hissige innfall, de siste sporene med også en tjenlig bedre produksjon. Det er uansett overraskende lite dødtid her, selv om smådoser av materialet nok er mest å anbefale.
A Bottle Of Pills With A Bullet Chaser etterlater meg frådende av glede, og 10 år etter sin oppløsning fremstår Wino paradoksalt nok som et av årets beste band.
Asva: Futurists Against The Ocean (Mimicry, 2005) Seigmenn
Asva ble dannet av Stuart Dahlquist fra Sunn O))) og Brad Mowen fra Burning Witch i 2003. Disse to har etterhvert fått selskap av en imponerende rekke grimme mørkemenn til å skape sin form for doom/dronerock. Her er folk fra blant andre Master Musicians Of Bukkake, Mr. Bungle og Black Horse, mens lydtekniker er Billy Anderson (Sleep, High On Fire, Melvins, Noxagt). Futurists Against The Ocean er fire spor/femti minutter med blytung granitt, låtene hugges inn med en olm kraft som søker å hensette lytteren nærmere sine mørkeste sider.
”Kill The Dog…” innvier oss i ritualer som Black Sabbath en gang var eksponenter for, bare i sterkt nedsatt tempo. Likheten til quaaludes-fenomenet Earth er klar (Dylan Carlson var med i en tidligere utgave av Asva), her er tyngden til Melvins, tålmodigheten til Sleep og skyggene av Sunn O))). Bak de seige, kompakte gitarmassivene høres mumlende stemmer, ’tubular bells’ og Hammondorgel som gir et mer variert lydbilde. ”Kill The Dog…” flyter ubemerket over i ”Zaum; Beyonsense”. Her graver de dypere furer i jorden i det som er en slags feedback-dominert begravelse. Først etter 6:30 banker døden på døren med knoklete hender, og skaper en form for rytme blant de skjærende gitarene. Med sine drøye 10 minutter er dette tung kost, selv for de mest tålmodige av oss, vil jeg mene.
”Fortune” fortsetter gravearbeidet, igjen av gitarslammet som ligger som tjære på bakken og et orgel som bidrar til droneskapende effekt. Asva er ikke bare bulder & brak, men like mye etterdønningene av en apokalyptisk tilstand. Fra de dødes ruiner stiger det opp en ganske vakker låt faktisk, nærmere bestemt etter 5:30 da Jessika Kenneys (Gamelan Pacifica, Black Horse) klare sirenesang skrur låten over i en gotisk mørkemesse sammen med et kirkeorgel. Man skal være tolerant overfor den slags opera for å nyte det lange partiet, for min del blir det noe langtekkelig. ”By The Well Of Living And Seeing” fortsetter med Kenney i front, her støttet av kraftigere gitarer. Det blir som en skrudd blanding av Diamanda Galas og Thorr’s Hammer, som for noen helt sikkert vil gi ståpels og ilinger nedover ryggen. Igjen må jeg bare hevde min egen smak: Kenneys stemme tar for mye plass, ja, hun blir rett og slett riktig så plagsom når hun hyler som besatt på slutten av det lange avskjedssporet.
Futurists Against The Ocean er slett ingen lykkepille av en plate. Asva forsøker nok å finne nye sider av den noe oppbrukte doom-genren, men de har ikke skapt et definitivt verk slik Sunn O))) eller Sleep har gjort tidligere.
Heavy Water Experiments: Heavy Water Experiments (Intrepid Sound, 2009)
LA-duoen Heavy Water Experiments (tidligere Imogene) har blitt beskrevet som en krysning av Crosby, Stills & Nash og Queens Of The Stone Age. De tagger seg selv som ‘Pink Sabbath’, altså en kombinasjon av Pink Floyd og Black Sabbath, som også er en retningsgivende beskrivelse. Disse sammenligningene tjener i hvert fall som en tydeliggjøring av deres sound, som er en mild og lettprogga form for stoner/space rock med en klar vintage 70-tallseim og grunge light.
Deres andre album er en kurant time med småsvevende og psykedeliske tripper, med mye fint gitarspill og myke vokalfraseringer. Men de to bringer ikke så mye nytt til torgs i løpet av denne skiva. Fraværet av tyngde og kraft blir ikke erstattet av et interessant nok lydbilde, ei heller dristige komposisjoner eller spennende produksjon som kunne tatt oss lyttere med til andre galakser. Det blir ikke hardt nok, og ikke atmosfærisk nok, og det blir noe litt smålunkent over de mest monotone partiene som tilpasset norske forhold ikke er helt fjernt fra noe Seigmen eller Motorpsycho kunne forkastet. På den annen side, mer østlig innflytelse på et spor som ”Octavian” viser hva som faktisk bor i bandet, og som gjør at det kan være verd å følge dem videre. Ønsker du en avslappende dose stoner-muzak kan nok Heavy Water Experiments være tilfredsstillende nok.
Dette er musikk med tilhørighet utenfor metropolene, grisgrendte musikalsk stil eller geografisk opphav. Fra introverte folksangere via psykedeliske drømmere til grovkvernet truckrock, dette er et knippe artister som trives best bortenfor motorveiens blodårer og neonlampenes lysskjær.
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release.
The Anomoanon
The Anomoanon er et countryrock-band fra de dype skogenes trailerpark, en slags blanding av 70-talls Neil Young og Stones fram til Songs: Ohia og Will Oldham. Hovedperson og låtskriver er da også Ned Oldham, broder’n. Hans signatur er slett ikke fjern fra Will, men noe lunere og varmere i stilen er han, den svingende stemmen som beveger seg fra verandahusken og helt tilbake til amerikansk folkemusikks barndom deler de begge.
Asleep Many Years In The Wood (2002)
Mitt første møte med The Anomoanon var Mother Goose i 1998, en rørende og morsom plate bestående av 23 tonesatte barnerim som ”Peter, Peter Pumpkin Eater” og ”Solomon Grundy”. I 1999 gjentok de en lignende bedrift med Robert Louis Stevensons A Child’s Garden Of Verses. Asleep Many Years In The Woods består derimot utelukkende av Oldham-originaler, men fortsatt med barn og familie i fokus.
Åpningssporet ”Sixteen Ways” og ”Ain’t Skeert” (vi er på bøgda, see…) etablerer raskt en ’down-home’-stemning. Det er lett å se for seg musikerne mer som en løselig gjeng som hygger seg på bruket enn et etablert studioband. Behagelige ballader som ”Bluebird Of Happiness” og ”One That Got Away” skaper en uformell, white-trash bonderomantikk, mens innavl-country som ”Sadie And Rudy” og ”Complaint”, komplett med en sur bratsjsolo fra David Curry (Willard Grant Conspiracy) og gaulende allsang i beste backwoods frontporch stil, minner oss om at det fortsatt er langt fra Shelbyville til Nashville.
Med hardere rockelåter som ”Kick Back” og ”A Story” legger de skogens ro bak seg til fordel for tradisjonelle utblåsninger av booze’n’roll-typen. Jeg synes nok det funker best når de finner den varme melodien, som i smittende ”Tongue And Heart”. Noen forglemmelige rufserockere til tross, dette er et hjertevarmt kollektivbruk av en skive, som gir lyst til å vandre rolig inn i skogen med en whisky-flaske i neven, langt, langt unna byens tjas og mas.
Joji (Temporary Residence, 2004)
The Anomoanon vender seg i stadig større grad mot 70-tallet, classic rock, vestkyst-nostalgi og sørstatsrock. Ned Oldham og hans makkere graver dermed videre i de furete sporene til Allman Brothers, The Band, Eagles, Neil Young & Crazy Horse, Flying Burrito Brothers, Grateful Dead. Seig gitardominert rock fra sumpene, varme vokalharmonier fra California og mer jam-preget frisinn fra bakhagan får dominere. Det er først og fremst de småsnurrige tekstene og vokalen som knytter Ned til familienavnet; den karakteristisk småsure sangstilen er slett ikke ulik broder Will, og det er også denne som gir The Anomoanon et mer særegent uttrykk. Joji er likevel ingen Joya.
Åpningssporet ”Down And Brown” står igjen som det beste. De drøye åtte minuttene har en utsøkt balanse av sirupsharmonier, psykedeliske skogstoner og humpete countryrock – ikke overvettes originalt, og med noen ganske så kjedelige gitarpartier, har den likevel en gunstig trekk av solbris og ølsunkne kvelder på porchen som er veldig tiltalende. Platens andre tyngdepunkt er ”Wedding Song”. Den strekker seg over ti minutter, en lengde som krever en del progresjon eller oppbygning for ikke å falle sammen. Her strekker de seg dovent mellom rural folk og noen flotte, mer drømmende partier som kan minne om ”Summer Never Ends” (fra EP’en med samme navn), men roter seg dessverre litt for langt og litt for lenge ut i gitarjam-land.
Ved siden av disse to langdragerne (vel, Grateful Dead’ske ”Nowhere” drar seg også over syv minutter, og er sammen med “Down & Brown” platens formtopp) leverer de fem-seks bonderock-låter som ikke etterlater det helt store inntrykket. Det går noenlunde i samme stilen hele veien, og The Anomoanon har hverken melodier eller originalitet nok til å gjøre Joji til den store, klassiske rockeplaten. Men for all del, det kan være et nær perfekt fredags-soundtrack: Av med overallen, vask av deg oljesølet, jekk en bayer og ta deg en vel fortjent pust i bakken.
Spokane
Spokane har et landsens preg over seg, men ikke som the usual cup of country. Hvis det er noe som heter ’ambient folk’ så hadde vel det passet rimelig greit. Dere som husker Coen-brødrenes Fargo vet at landskapet der ble fascinerende fanget av fotograf Roger Deakins. Uten sol eller skarpt lys, uten en klar horisont og uten skog eller fjell til å bryte monotonien fant han et tilsynelatende evig hvitt der himmelen gikk i ett med jorden. Det finnes likevel knapt en mer fargerik film, og noe av den samme effekten søker Spokane med sin musikk. En vidstrakt, blek præriehimmel som Rick Alverson & co forsiktig pensler sine toner mot. Det krever litt mysing før du får øye på sjatteringene, men etterhvert dukker de fram i all sin tandre skjønnhet.
The Proud Graduates (Jagjaguwar, 2001) Eine kleine porchmusic
Rettighetene til låtene på The Proud Graduates tilhører The Day In Bed Music. Det er et ganske treffende navn, ikke bare fordi Spokane høres ut som de ligger i senga når de spiller, platen egner seg svært godt som dynekos en uggen regntung dag man ikke ønsker å fjese verden
Listen over molefonkne amerikanske gitarmelankolikere begynner å bli ganske lang, og det blir stadig mer komplisert å skille mellom gull og gråstein innen denne genren. Men det er alltid plass for flere, så ønsk Rick Alverson endelig velkommen inn i det ypperste selskap, sammen med relativt likesinnede herrer som Mark Kozelek, Will Oldham, Michael Krassner, Kurt Wagner, Bill Callahan. Alverson har en lang karriere bak seg som frontfigur i Drunk, men det ser ut til at han nå vier seg kun til Spokane, dette er deres andre utgivelse. Rent konkret innebærer skiftet en mindre omgangskrets enn dusinstore Drunk, men resultatmessig har det ikke så mye å si. Det synges og spilles fortsatt lavt, hovedsakelig akustisk og langsomt, og de få menneskene som omgir ham er de samme som sist. Det nye bandnavnet er dessuten mer kledelig, til tross for at det ligger en prærieavstand unna hjemstedet i Virgina.
Spokane blir gjerne kalt Syrinbyen (Lilac City), en blomst som avhengig av fargen symboliserer ungdommelig uskyld, anstendighet, renhet, ydmykhet. Det er symboler som også gjelder for deres musikk. The Proud Graduates kan nemlig med glede benyttes utenfor soverommet. Den rolige, varme stemningen som disse åtte fredelige visene skaper, er som skapt for en veranda, en langsom solnedgang, rundt leirbålet. Da vil tankene kunne flyte uforstyrret en stund, tenker jeg. I tillegg til multi-instrumentalist Alverson og hans dunkle vokal, bærer låtene størst preg av Karl Runges strykere, enten han bruker fiolin eller cello og Courtney Bowles vakre stemme. Innslag av klokkespill og vibes bidrar ytterligere til et noe rustikk preg på denne tidløse platen.
’On the porch, it’s five p.m….’ Slik åpner platen, om paret som er ferdig med skolegangen, og er på vei inn i det ukjente. Alverson kan dette med å skisserer opp bruddstykker av en fortelling og skape bilder ut av knappe setninger som lytteren kan gripe fatt i og spinne videre på. Tekstene er gjerne sentrert rundt temaer som savn og tomhet, og spiller mye på barndom/ungdom og voksne relasjoner. Den melankolske stemningen av ung uskyld fremstilles effektfullt på instrumentale ”Other Rooms”, der opptak av lykkelige barnestemmer og latter blandes inn i musikken. Tiden går fort i behagelig selskap, og det rundes av med ”The Workweek”, ’fire timer senere’: ’Nine p.m. and the boys scatter like wounded men’.
The Poor Graduates burde vært tilgjengelig i helsekostavdelingen, som helbredende sedativ med øyeblikkelig virkning.
Able Bodies (2002) Whiter shade of pale
Rick Alverson er i et særdeles kreativt godlune om dagen. Ikke før har vi svelget alle klumpene i halsen etter The Poor Graduates, før han er over oss igjen med mer sørgmodig og vakker tristesse. Mens forgjengeren hadde et slør av duse høstfarger over seg, er Able Bodies en naturlig fortsettelse inn i vinterens frostfulle netter.
Lydbildet er skåret helt inn til hjertet denne gangen, der strykertrioen Karl Runge, Maggie Polk (begge på fiolin) og Molly Kien (fra Early Day Miners, på cello) gis stort spillerom. Mellom strykelagene ligger så Alversons skjelvne, mørke hviskestemme. Ellers består bandet også denne gangen av Courtney Bowles, som ikke bare dasker følsomt på trommer og klokkespill, men dessuten synger himmelsk vakkert. Tekstene er fremdeles ikke regulære historier, mer som løsrevne utdrag eller skisser til noe som kunne vært en novelle. Gjennom korte, talende setninger understrekes den relativt tungsindige stemningen. Et fellestrekk er etter sigende erfaringen de fikk etter en alvorlig bilulykke bandet var involvert i for kort tid siden, noe som i hvert fall kan leses direkte fra platetittelen.
Førsteinntrykket kan nok være at låtene sklir utydelig og monotont over i hverandre, men ta det med ro. Dette er stemningsskapende toner som bygger seg langsomt opp, der hvert øyeblikk inneholder nøye kalkulerte detaljer som etterhvert trår fram. Able Bodies er en kort plate, syv låter på drøyt halvtimen kvalifiserer vel knapt nok til albumstatus, men så lenge de har en nærmest evig etterklang spiller ikke tiden så stor rolle. Og i Spokane står tiden stille.
Measurement (Jagjaguwar, 2003)
November er en måned med sin egen stillhet. Mørket og tausheten senker seg over landet, menneskene søker inn i varmen. Det er en hustrig mørketid, inntil de første snøfnuggene langsomt gjør verden hvit.
Og hvert år er som det forrige. Og hvert år er det en åpenbaring. Det er ikke så mye nytt Spokane tilbyr denne gangen heller, men vakrere enn noen gang daler de ned fra oven med et knippe funklende snøstjerner. Rick Alverson og Courtney Bowles er Simon & Garfunkel på opium, de spiller musikk i et tempo som får Low til å virke oppfarende og har en dialog hentet fra en novelle av Raymond Carver.
De har fått med seg Labradfords bassist Robert Donne, som har erstattet fiolinist Karl Runge. Med det har Spokane vendt seg noe bort fra kammerstemningen som preget forgjengerne. Den er erstattet med mer spartanske romløsninger og minimale stemningsskapere. Slik settes alt på plass.
De knappe setningene fra hverdagslige øyeblikksbilder. Ikke en tone til overs. Ikke et ord overflødig. Tiden står stille. Svart/hvite fotografier av nakne trær. En park med tomme benker. Fotspor. Mittens full of snow. And the promise of warm hands.
Spokane er å stå opp en tidlig, klar frostmorgen. Det er fremdeles helt stille overalt. Du setter deg ned og ser natten langsomt lysne til dag. Og der kan du sitte. The length of days has widened now. The cost of times seems clear.
Measurement gjør høsten om til vinter og vinter om til varme.
Bevel
Bevel er ikke et band det er så lett å genrefeste. Mye forklares likevel i navnet, som betyr noe skrått eller skjevt. I dette tilfellet er det snakk om langsomme og skakke folkeviser, nærmere beslektet Brian Eno enn Bill Monroe.
Where Leaves Block The Sun (Jajaguwar, 2001)
Bevel er Via Nuon (fra Drunk og Manishevitz) og på sin andre skive har han fått med seg litt av et stjernelag ut på skråplanet: Bak The Council Of Rosseau finner vi blant andre cellist Fred Lonberg-Holm, Ryan Hembrey (Pinetop Seven), Deanna Varagona (Lambchop), Mick Turner (Dirty Three) og store deler av The Lofty Pillars og Boxhead Ensemble, inkludert Michael Krassner som har produsert. De som kjenner til disse artistene aner nok hvor leia går. Chicago er et vitalt og progressivt kraftsentrum innen både eksperimentell, abstrakt rock og country/folk.
Det hviler en trolsk, nesten gammelmodig stemning over denne utgivelsen, noe i likhet med hva skotske Appendix Out har gjort til sitt varemerke. Bevel etableres inn i den mer tilbaketrukne delen av folk-tradisjonen. Chicago er ingen eldgammel britisk landsby, men det er som Bevel ikke ser skyskraperne for bare trær, og snur tiden tilbake til ’the days of yore’.
Den starter som en mild sommerbris med to korte spor; instrumentale ”Exitrance” og lette ”Genoricity”. Et høydepunkt er den åtte minutter lange utflukten ”Once A Pond”. De kunne gjerne gjort dette oftere, da dronende strykere, dvelende gitarer og Nuons mystiske snakkehvisken som smyger seg inn og ut egner seg svært godt over et lengre tidsrom.
Landlig, rolig og avslappet er begreper som kan hektes på Bevel, uten at de på noen måte blir snille og tamme. En dunkel, mørk stemning henger som en tåke over låtene, og som lyttere blir vi ikke bare lokket inn i skogen, vi dras inn i underverdenens hemmeligheter.
Down The Puppet String, Marionettes EP (Jagjaguwar, 2004)
De tre årene som har passert siden debuten har ikke ført med seg de store endringene for Via Nuons bandprosjekt, og han har med seg mange av de samme støttespillerne på denne 19 minutter lange EP’en. Deanna Varagona (Lambchop), Michael Krassner (Boxhead Ensemble), Adam Busch (Manishevitz), Jason Adasiewicz (Central Falls) er noen av de fine folkene som omskaper Nuons viser til elegante, pastorale hymner. Årsaken til at de store omveltningene er fraværende ligger selvsagt i at disse låtene opprinnelig stammer fra 1998, og de ble nyinnspilt tilbake i 2001 og 2002.
Nuon er som en eventyrforteller fra en annen tid, og skiller seg noe ut fra det vi gjerne omtaler som ’stillfaren americana’. Dette er en gjeng som verken hever stemmer eller instrumenter, men tar tak i hver låt med varsomme bevegelser. EP’ens seks spor flyter således nærmest sammenhengende avgårde i et helt rolig og avslappet leie, der de forskjellige instrumentene aldri forsøker å overdøve Nuons dempede stemme. Fra de mer orkestrerte åpningssporene (med fem musikere) tones det langsomt ned til mitt favorittkutt ”From The Private Life Of E Lear” og endelig helt nedstrippede ”Last Of The Pastoral”. Omfanget av Bevels verden markeres forøvrig i valget av de to coverversjonene; Donovans ”Teas” og den tradisjonelle folklåten ”Kitchen War Song”.
Dette er en trivelig liten plate, som mangler låter som hever den til de store høyder. Den behagelige stemningen og korte spilletiden gjør den til velegnet selskap en tidlig morgen foran vinduet med tekoppen i hånden. Når koppen er tom er platen slutt, og du vil føle deg litt bedre uten helt å forstå hvorfor.
Summer Hymns
Summer Hymns kombinerer sløye frontporch-stemninger med en mild, groovy døs et sted mellom 70-talls softrock, americana og garasje-psykedelia. Neil Young og Robert Wyatt smelter til ett hos frontmann Zachary Gresham, som skriver låter som omgir seg med en slags en oppstemt melankoli og vekker til live vage minner om sval sommerbris, rasling i løvet og varme, late kvelder uten ende. Med andre ord er dette musikk som holder vintermørket og snøslapset på en armlengdes avstand. I det minste for en stakket stund. Summer Hymns fra Athens, Georgia lever virkelig opp til navnet sitt.
A Celebratory Arm Gesture (Misra, 2001)
På sin andre utgivelse trekker Summer Hymns inn både psykedelia, vemodig pop og mild country som sentrale elementer i et sørstatsvarmt lydbilde. Zachary Gresham har fått med seg medlemmer fra lignende band som Elf Power (Adrian Finch) og Of Montreal (Dottie Alexander, Derek Almstead, Jamey Huggins). Med denne gangen er dessuten Alex McManus fra Lambchop, samt Peter Erchick fra Olivia Tremor Control. Da er det kanskje ikke så rart at Summer Hymns sprer toner av både sommerlig verandapop og blomstrende psykedelia.
Bandet bruker bare åtte minutter på å komme frem til spor seks, så man kommer ganske langt ut i platen før de virkelig flotte låtene kommer. De er til gjengjeld meget betagende. ”Something’s Going On” og ”Trolling On The Lake” er en vemodig syntese av Syd Barrett møter The Flaming Lips på Gog Magog Hills, mens hviskende ”I Could Give The World Away” og ”Everything At Best” er pur popmagi med en søt bismak av country. Det er disse sporene som gjør A Celebratory Arm Gesture til en honningkrukke for bier som oss. Summer Hymns bryter opp platen med korte, snurrige instrumentaler med en snert av electronica (“The Twilight”, “Turn Here”, “The Daybreak”), og legger nok en dimensjon til sin mangeartede stil.
Clemency (Misra, 2003) Nasjonalhymner fra Nashville
Med Clemency har Summer Hymns klart å tangere tidligere bragder, og dermed gitt sommeren 2003 et liflig soundtrack. Siden sist har Matt Stoessel kommet med på pedal steel, og han legger ytterligere skjønnhet til Zachary Greshams varsomme låter. Summer Hymns anno 2003 har ikke helt mistet popsensibiliteten sin, men heller tonet noe ned sin form for psykedelia-pop. Innspillingen i Nashville med Lambchops Mark Nevers (St. Thomas, Bonnie Prince Billy) sikrer ytterligere at country-strømningene og hageatmosfæren kommer sterkere frem denne gangen.
Med sin såre vokal, klokkespill og steel gitar er ”Be Anywhere” en nydelig åpning, og den etterfølges av et knippe fredelige, men storveis låter. Fengende ”Upon Your Face” gjør meg i knakende godt humør, jeg blir mo i knærne av ”Feeling In Rafters” og knekk sammen til ”Trouble”. Disse første sporene er allerede sommerklassikere i mine ører, en eneste lang flyt av sårbar og vakker folkpop som man skulle ønske aldri tok slutt.
Selv om platen ikke akkurat taper seg utover, så kan man si at den flater noe ut, men Summer Hymns er for alvor i ferd med å finne seg til rette på et ytterst komfortabelt sted.
Value Series Vol. 1: Fool’s Gold (Misra, 2003)
Dette er første del av serien(?) Value Series. Den selges som en EP, men med ti låter og en spilletid på 29 minutter er det ikke så mye som skiller fra et ordinært album. Opptakene er mest en ryddesjau blant ting de spilte inn i sitt hjemmestudio mens de ventet på å turnere med materiale fra Clemency.
Det er ikke en så helstøpt enhet de har sydd sammen her, men Fool’s Gold består heller ikke b-vare.
Gresham omgir seg med et stadig voksende antall musikere som dresser opp hans låter, her med blant annet cello, keyboards, pedal steel og saksofon. Fool’s Gold angir med de to første sporene en retning mer mot Grandaddy og Flaming Lips, og veien er heller ikke lang over til blomsterbarna under fellesnevneren Elephant 6 (særlig tydelig på ”Fear The Law” og ”What They Really Do”). Det er tydelig at de spiller med skuldrene senket, og det er selvsagt tillatt med litt ymse variasjon på en slik, skal vi si, mer uhøytidelig utgivelse. Vi finner også igjen litt honning-country, ikke minst med den første av to coverversjoner de har tatt med. George Harrisons ”Behind That Locked Door” (fra All Things Must Pass) er et stykke rent solskinn med en saftig pedal steel. ”It Takes Two” er en Johnny Guitar Watson-original, og det nærmeste dette bandet slår ut håret på plate (dette er da også en låt de har spilt en del live). ”Buttonflies” og ”It’s Just Not Right” er Summer Hymns på sitt mest inderlige, men begge er dessverre så altfor korte. ”Capsized” og ”No Butlers” er like nydelige og bikker heldigvis et par minutter, men igjen sitter jeg tilbake med en prikkende lengten etter å høre disse låtene utvikle seg ytterligere.
Burd Early
Burd Early, eller James Angelos som foreldrene kalte ham, er en singer/songwriter av den mer melankolske typen. Den alvorlige røsten slekter på David Berman (Silver Jews) eller Bill Callahan (Smog), mørk og avmålt som han mumler mørkt inn i mikrofonen. Musikalsk er også dette helt kurante knagger å henge på Burd Early.
Magnet Mountain (Western Vinyl, 2001)
Soverom kan benyttes til så mangt, men skal en dømme etter antall enslige amerikanske soveromspoeter kan det være alvorlig grunn til bekymring for fødselshyppigheten i landet. Burd Early er en av disse einstøingene, og New Yorkeren skriver, spiller inn og fremfører alle låtene selv. Magnet Mountain er hans andre album.
Det som slår meg først med denne er likheten til Bill Callahan (Smog) og David Berman (Silver Jews), alvorlig, grov og nesten snøvlende stemme, dels syngende og dels fortellende. Også framføringen minner tidvis om de to, særlig Smog på sitt mest minimale og enkle, det vil si klagende lo-fi med litt countrypreg. Nå har ikke Burd Early verken Silver Jews’ sjarm og lyriske vidd, eller Smogs mest hjerteskjærende poesi, så han blir på mange måter en fattigmannstrøst. Det forhindrer ikke en del minneverdige øyeblikk, særlig der han lar låtene flyte uhindret av sted, som på det lette, nesten fengende åpningssporet ”Driftwood”. I god amerikansk tradisjon handler historiene mye om rastløshet og det å stadig søke lykken mot nye steder. ’Drifting’ er et nøkkelord som går mye igjen hos Burd, ’I’d like to be like Driftwood, floating with the flood, being taken for a ride’, som han innleder platen med. Dette kommer han også tilbake til på den nydelige bakgårdscountry-låta ”Tire”, der han løfter vokalen opp til et skjærende skrik, på ”Don’t Wake Me”, der det høres ut som om han har funnet et øyeblikks sjelefred og på resignerte ”Proper Place”.
Enkelte av låtene har en mer sløy blues-feel over seg, og på disse synes jeg ikke Early kommer seg noe særlig avgårde, men blir mest stående på stedet hvil og stampe målløst rundt sin egen navle. Instrumentale ”Little Caper” og tittelkuttet virker dessuten noe unødvendige, da det et er stemmen og tekstene som er Earlys sterkeste kort.
Leveler (Western Vinyl, 2003) Leveler er minst et skritt i riktig retning for Burd Early, og denne gangen er også de gode låtene i flertall. Leveler er ikke særlig muntrere enn forgjengeren, med et blekt uttrykk som kretser rundt lo-fi/americana og soveroms-scenen. Men takket være benyttelse av pedal steel, fele, trompet, Moog og ’electronic birds’ har platen fått et mer variert og varmere lydbilde enn forgjengeren.
Det er faktisk de to første sporene som er tyngst å bli fortrolige med, men det løsner etterhvert. ”Phonecall Away”, med gjestevokalist Rosario Garcia-Montero, er en nydelig søvnig ballade, og hvorfor ikke hun er med mer er for meg en stor gåte. ”Tangent” drives fram av Tim Barnes’ (Silver Jews, Essex Green) kontante tromming og felespill i en slentrende stil. Et annet høydepunkt er ”Here We Go Again”, hvor akustisk gitarklimpring brytes opp av tunge og dystre folketoner med rivende felespell som drivkraft.
Men den slags er unntaket på en plate som oppsøker mer underfundige stier og nattastemninger, som lange ”Street From The Sea” der Early viser sin forkjærlighet for gitarklanger og fingerspill. Aller best er laidbacke ”Desire Asymptonic”, med Arthur Schupbach på pedal steel. De to herrene skaper med hell trist skjønnhet. Aller best: Ti minutter lange ”Casual Listener” er ørebalsam til kveldens siste whisky og bør nytes på verandaen med ildfluene som eneste belysning. Earlys varsomme gitarspill lar oss tilfeldige lyttere bli sittende halvt hypnotisert igjen i nattemørket.
Mind And Mother (Western Vinyl, 2004) Early grey
New Yorkeren fortsetter bare oppturen fra usikre Magnet Mountain og lovende Leveler. Ja, Mind And Mother setter begge i skyggen med stoisk ro og langsomt brennende glød. Vår mann har ikke gjort de voldsomme endringene siden sist. Han synger fortsatt med litt vablete, halvtrøtt stemme, men han lar den i større grad flyte med av melodiene denne gangen. Musikken er fortsatt langsom, dvelende tar det aldri helt av med Early. Mens jeg tidligere har ansett mannen som en student av sine likesinnede har han nå bestått sin første viktige eksamen som fagmann, han er ikke lenger en prøvende og feilende student. Der de to forrige skivene har slitt med en del låter av den anonyme sorten har han skrelt bort de fleste av disse. Borte er hangen til å rocke ut eller eksperimentere seg bort med låtstrukturene. Fokuset ligger på den enkle, melankolske visen, og det behersker Early godt. Nå er han trygg nok til å fylle en hel plate i denne stilen.
Mind And Mother er en kort plate og består bare av ni låter, men stort sett fri for grøftekjøring (et par av låtene midtveis sklir mest forbi, uten å etterlate dype sår) og med en konsistent stil egner den seg godt til sammenhengende lytting. Han starter i gravferdstakt og blir stort sett værende der. Instrumenteringen er holdt enkel, her er det ikke tegn til leven av noe slag. Det musikalske sørger han stort sett for selv med sedvanlig delikat gitararbeid. De elektriske er holdt nede, og er mest fremtredende på ”Blackdot”. Ellers velger han seg av og til å kjøre dem baklengs bak i lydbildet, noe som skaper en smått surrealistisk effekt. Litt bistand utenfra kommer i form av Bexar Bexar og Rosario Garcia-Montero (filmregissør som er aktuell med kortfilmen Are You Feeling Lonely? som presenteres på Sundance 2004, der Early har musikken). Hun spiller bass og synger særdeles vakkert på ”Undoing The Day”. Sakte går det, men ikke slik at vi stivner, snarere gynger søvnig med, øynene lukket, drømmer oss vekk.
Jeg skal ikke hevde at dette er et enestående mesterverk, men Mind And Mother er en av disse platene som ubemerket kryper inntil deg, ligger og maler tålmodig helt til den dagen kommer da du setter deg, tar den opp, klapper den forsiktig og lurer på hvorfor du ikke har gjort det for lenge siden.
The Skygreen Leopards
Disse psykedeliske barn av naturen er døpt Donovan Quinn og Glenn Donaldson og de stiftet The Skygreen Leopards i 2001. Quinn har en solokarriere som Verdure, sistnevnte er et renommert navn i de kretser som følger den psykedeliske folkmusikken med argusøyne. Donaldson grunnla det sentrale CD-R selskapet Jewelled Antler på sluttten av 90-tallet, og har ellers erfaring fra band som Thuja og Blithe Sons. I utvidet forstand kan man se Jewelled Antler som en del av frifolkmiljøet som i San Francisco-området også omfatter Devendra Banhart og Vetiver, og på den andre siden av skogsholtet, Animal Collective.
Life & Love In Sparrow’s Meadow (Jagjaguwar, 2005)
O duggfriske dalfører og pastorale enger, velsignet være sommerfuglens muntre vingeslag og ekornets skarpe blikk. I denne Edens hage råder idyllisk fuglesang og liflig humlesurr. Bare tonene fra The Skygreen Leopards tillates å berøre det organiske suset fra bekker og blader, og sannelig gjør de det uten å forstyrre roen her i Sparrow’s Meadow.
Life & Love In Sparrow’s Meadow er deres fjerde plate, og den første som er tilgjengelig via norsk distribusjon. Denne drøye halvtimen er en behagelig stund i det grønne. Og rosa. For selv om The Skygreen Leopards i stor grad benytter seg av folk/akustisk-instrumentering (ulike harper, fløyter og slagverk) og feltopptak av naturlige lyder (fluesurr, fuglekvitter) så skjer det med et skjær av psykedelisk frisinn som danner milde hallusinasjoner og knytter platen opp mot senere 60-talls band som Grateful Dead, Syd Barrett og The Incredible String Band. Her er også et par banjo/munnharpe-drevne viser som slekter mer mot fjellene enn tåka. Låttitler som ”Tents Along The Water” og ”Clouds Through Sparrow’s Eyes” blandes dermed skjønnsomt med mer steine bilder som ”Belle Of The Woodman’s Autumn Ball”, ”Labyrinth Windows” og en litt for lang Eden-trilogi. Det er heller ikke de enkelte låtene som utgjør denne platen, mer en sammenhengende natur-trip som ikke nødvendigvis dreier i en bestemt retning.
Life & Love In Sparrow’s Meadow er ikke noen umiddelbar plate man raskt blir kjent med, selv om den ikke er så veldig komplisert anlagt. Innspillingen er preget av lav stressfaktor og låtene renner uanstrengt forbi som bekken de sitter ved siden av. Men noe av den sedate stemningen får gå foran de sterke melodiene, og den spinkle, drømmende vokalen kan være en prøvelse inntil man venner seg til den. Innen den tid er sjansene tilstede for at du har fått av deg dressen, kippet av deg skoa og danser halvnaken i sola.
Jehovah Surrender (Jagjaguwar, 2005)
Bakgrunnen for at en plate blir til kan ha så mange historier – vonde, bitre og surrealistiske. Det er også en ganske artig anekdote bak tilblivelsen av Jehovah Surrender: Glenn Donaldson og Donovan Quinn satt en kveld på verandaen hos en kompis i Port Costa og helte innpå med billig vin, mens de koste seg med at kompisens døtre danset for kara i måneskinnet. Utpå natten tar denne fyren våre to venner med ut til bakhagen, låser opp skjulet, og viser dem instrumentene Arlo Guthrie angivelig hadde spilt med i bandet Hobo Splendor i hine år. Donaldson/Quinn lot seg ikke be to ganger og spilte selvsagt Guthrie-låter til sola stod opp og flaskene var tømt. Inspirert av denne seansen ble EPen Jehovah Surrender til.
The Skygreen Leopards er altså den melodiøse retro-fetisjen til Donaldson og Quinn, som for øvrig driver med langt mer innadvendt og åndelig virksomhet i band som Thuja og The Blithe Sons. Det er fortsatt naturen som preger musikken her, men ikke de dypeste skoger (være seg indre eller virkelige). The Skygreen Leopards hengir seg til en LSD-trip i lo/fi-rus med hazy lazy fuzz-psykedelia i stilen til Donovan, Syd Barrett, og nettopp Arlo Guthrie – selv om det ikke akkurat er en Alice’s Restaurant her!
Jeg har en smule vansker med den trange vokalen og piggtrådgitaren fra 1967 som fremdeles skjærer gjennom det akustiske yndet til leopardene, og var derfor ikke helt super-entusiast over deres forrige fullengder. På en EP som denne blir ikke dominansen og det slørete 60-talls soundet så påtrengende, eller kanskje det er bare låtene som virker hakket mer fokuserte og klartenkte nå? Jehovah Surrender er i hvert fall seks spor som best av alt flyter som honning over i hverandre og skaper ett langt spor der både vakre pop-partier og weirde folk-elementer skaper en mer tilfredsstillende helhet enn tilfellet var ved forrige møte. Når det er sagt, det er særlig Byrds-kloningen ”Julie-Anne, Patron Of Thieves” og såre, nesten allsangvennlige ”I Was A Thief” som virkelig får meg til ønske jeg hadde vært på denne festen. Lurer på hvor det ble av måneskinns-jentene?
Micah P. Hinson: Micah P. Hinson And The Gospel Of Progress (Sketchbook, 2004)
Det er mange av dem der ute. Bråmodne, bustete amerikanske gutter som føler at de har noe veldig viktig å formidle verden, helst av sorgtung, personlig karakter. Det er ikke så unikt med rotløs ungdom som roter seg borti dop og damekrøll, havner på kant med loven og hele den leksa der. Men av og til klarer noen av disse sjelene å karre seg tilbake til overflaten med fornyet styrke, og når de i tillegg evner å formidle sine opplevelser så blir det gjerne både troverdig og autentisk rennesteinspoesi. Et eksempel: I 2002 ble jeg bergtatt av en viss Kid Dakota, en beretter som flerret sine fortellinger med stikkende gitarer og en sår undertone som ga frysninger på ryggen. I 2004 kommer altså noen av disse samme følelsene tilbake, men det harde, knappe præriegufset fra midt-vesten er nå byttet ut med sørstatenes lunefulle værskifter, og det som av enkelte kalles ’southern gothic’.
Micah P. Hinson er nok en mytebefengt, alvorlig, ung amerikaner (født i Memphis, oppvokst i et strengt kristent hjem i Abilene, Texas) med en broket bakgrunn, kassegitar, litt sånn småvablete, dorsk stemme (à la Bill Callahan, David Berman, Burd Early) langt eldre enn sine 22 år, i møte med svermerisk pop-psykedelia av fineste sort. For bak navnet The Gospel Of Progress finner vi ingen ringere enn The Earlies. Barndomsvennene fra Texas, som står bak en av 2004s mest bejublede utgivelser (These Were The Earlies), skaper en flerfarget flora med sitt store lager av instrumenter på Micahs debutplate. De fletter inn sine blåsere, strykere, strengeleker, ikke påtrengende, men underbyggende og som et helt naturlig element på denne platen.
Han kunne endt opp i den store hopen av singer/songwriters med Dylanske ambisjoner og Kerouac i baklomma, men det er noe ved unge Hinson som får meg til å stoppe opp. Noe av det mest imponerende med hans debut er den store variasjonen han med tilsynelatende letthet behersker. Det er noe Cohensk over stemmedybden og den rullende gitarstilen (”Beneath The Rose”, ”Stand In My Way”), her er tungt strykerdraperte ”At Last”, ”Our Promises”, fuzzbelagt gitarrock (”Patience”), mariachi-blås (”Stand In My Way”) og en nesten ni minutters uforglemmelig ferd inn i sørstatenes mørkeste avkroker (”The Day Texas Sank To The Bottom Of The Sea”) hvor bedehusene renner ut i Mexico-gulfen mens gospelkoret standhaftig blir stående igjen.
The Earlies fortjener mye av æren, men Hinson skriver også låter av slitesterk karakter. Jeg strever ofte med å få med budskapet uten tekstheftet foran meg, og siden vår mann tydelig har så mye på hjertet kunne plateselskapet gjerne spandert litt ekstra på et ellers så nydelig omslag. Men noe fanger jeg likevel opp, og det er ikke mye rosenrødt over disse fortellingene. Som på den treffende åpningslåten ”Close Your Eyes”, som bærer i seg mye av denne artistens essens. Låten starter rolig med piano og klokkespill, Hinson klemmer i gang med nikotingul stemme: ’Close your eyes and don’t you make a sound, there’s no worries now… there’s no one else around to hear you cry yourself to sleep again’. Denne linjen gjentas flere ganger, i økende tempo kommer strykerne, så ruller trommene og el-gitaren på en altfor kort men majestetisk låt. Alt fungerer ikke like optimalt, spor som ”At Last”, ”Our Promises” og ”I Still Remember” stagnerer noe. Sistnevnte er en duett med Sara Lowes fra The Earlies, som det kunne vært ønskelig å hørt med mer innsmigrende Hope Sandoval som visstnok takket nei til oppgaven.
Britene har lagt sin elsk på Micah Hinson, kanskje fordi han har bosatt seg i Manchester, kanskje fordi han tidvis kan minne en smule om en edru utgave av Shane McGowan krysset med en rufsete Nick Drake. I likhet med nevnte Kid Dakota er dette sanger fra hans periode som bummed out & homeless, og nå som BMG har snappet rettighetene til hans låter er det bare å håpe at han ikke mister intensiteten og originaliteten som preger denne debuten.
Om ikke en milepæl for historien, Micah P. Hinson kan gjerne stå igjen som det mest opplagte valg i sin genre for 2004. Han er en av få som klarer å gjøre sine indre demoner og sjelelige kvaler om til et stort, bankende hjerte.
Horse Feathers: House With No Name (Kill Rock Stars, 2008)
Denne helgen skal jeg på en hytte langt inn i fjellheimen. Oktober i fjellet. Snøfjoner, kaldt i lufta og peisknitter. Her vil jeg, trolig en gang utpå natten, skjenke et glass og sørge for at Horse Feathers sprer seg i rommet. De har allerede avbildet hytta på omslaget, strengt tatt en slags låve, men uansett, det er slik det skal være der. Passe lite spektakulært. Så kan vi sette oss tett rundt det blafrende stearinlyset, la stillheten senke seg, lukke øynene og kanskje nynne lavstemt med.
Eller kanskje ikke. Denne trioen spiller i hvert fall musikk som passer til denslags rurale aktiviteter. Enda mer nede enn Words Are Dead (2006), dette er langsomme valser og intime sørgetoner helt fritt for kjas og mas, langt fra folkeskikken egentlig.
Uten moderne staffasje og med bare akustiske strengeinstrumenter; Horse Feathers er likevel ikke det sedvanlige fjellfolk-bandet. Heather Brodericks nydelige innslag av fele og cello sørger for å utfylle lydbildet, og hun bidrar til å knytte bånd mellom gammelt og nytt, hytta på fjellet og musikkhøyskolen i byen. Broderick bygger opp under de folkelige aspektene ved platen, men hun forhindrer også at den henfaller i en bestemt kategori. Hør på ”Albina” og ”A Different Gray” som gode eksempel på hennes elegante bruk av buen. Det kan også nevnes at broren hennes, Peter Broderick, også er med her. Han kommer fra Norfolk & Western. Det er en prestasjon at Broderick holder instrumentparken på et anstendig nivå, samtidig som trioen bevarer et spartanske inntrykk.
Mye av hemmeligheten til House With No Home ligger i detaljer som avsløres gradvis. Førsteinntrykket var nemlig både blekt og magert, men sannelig har denne gradvis avdekket nye lag av skjønnhet. Det funker best for meg når de tar den helt ned. Helen er et flott stykke enkelhet. Kassegitar og vokal, litt banjoklimpring og et kor som sitter et sted i naborommet og synger i halvsøvne. For det er jo relativt tradisjonelle greier vi egentlig snakker om her; akustiske viseplukking og lavmælt, sårbar tristessesang (Justin Ringle har ikke akkurat en bærekraftig røst, og stemmen blir i overkant emosjonell). Derfor er det imponerende at Horse Feathers står frem med så pass mye egenart, selv om jeg kunne ønske at de i større grad hadde frigjort seg fra ’popstrukturene’ på låtene, og begitt seg et stykke lengre ut i den musikalske ødemarken.
Jeg har aldri skjønt hvorfor tekstene er med når de er så slitsomme å lese, men en åpningslinje som ’Lover of things, won’t you agree how the winter could bring the darkest spring’ indikerer noe av stemningsleiet.
Eilen Jewell: Sea Of Tears (Signature Sounds, 2009)
Hun har en fjellbekks stemme, unge Eilen Jewell. Klar, frisk og ren sildrer den gjennom denne platen, fra vemodsstemte ”Rain Roll In” (en opplagt radiohit) til ”Codeine Arms” duver inn i armene våre 40 minutter senere. Den røsten bærer med seg en kraft og skjønnhet som aldri brister, som aldri skaper tvil. Og den bærer mye av denne platen.
Hun er fra Boise, Idaho men har nå forflyttet seg til sin base i Boston. Ut fra Sea Of Tears å dømme er det en reise hvor hun har suget til seg store deler av amerikansk folkmusikk på veien, som tilsynelatende startet på 1920-tallet og nådde sitt høydepunkt en gang på 50-tallet. Jewell har svingt sørover til ørkenen, opp igjen til Chicagos bluesklubber, tilbragt endeløse timer på landeveien i midt-vesten, og levd i ’old tin shacks in the hills of Georgia’, reist ned til Nashville, det dype sør og opp i fjellheimen, før hun endelig landet i sin nye hjemby besjelet av sitt lands musikktradisjoner de siste 100 år. Point taken, dette er en dame bevisst sin bakgrunn, som – for å la flosklene flyte – bruker fundamentet til å stå fjellstøtt på egne ben.
Det er ikke nok med en sterk røst alene. Med seg har Jewell sin faste, classy trio på gitar/steelgitar, ståbass og trommer. Dette enkle oppsettet, uten de mest genretypiske virkemidlene, bidrar til å gi Sea Of Tears et både entydig og tidløst preg uten rom – eller behov – for noe ytterligere staffasje. De tre fargelegger et knippe eminente låter med mye twang, sløy rockabilly og blues. Det er et uttrykk som definitivt er vintage, men utført med en moderne holdning som tilfører vitalitet mer enn å dyrke gulnede minner. Sea Of Tears drar oss med til en fortid av brylkrem, innendørs sigarettrøyking, luftige prikkede kjoler og biler store som romskip. Den nostalgiske fremtidsidyllen draperes likevel med et mørkt slør, ikke så ulikt estetikken til David Lynch.
Eilen Jewell fremstår som en ytterst sikker låtskriver, trolig med en dragning mot svartere deler av sjelslivet og en fascinasjon for tradisjonelle murder ballads. Platen er ikke så gråtkvalt som tittelen kan forlede oss til å tro, men det er heller ikke noe dansing på bordene her. Sea Of Tears preges heller av innyndende, sjelfulle nattebevegelser, også gjeldende i coverversjoner av ”Shakin’ All Over”, Loretta Lynns ”The Darkest Day” og Van Morrissons ”I’m Gonna Dress in Black”.
’I’m sick and tired
of being sick and tired
I wanna live like I’m on fire’ synger Eilen Jewll, og gir uttrykk for en flamme som ikke kommer til syne i musikalske eksplosjoner, men mer en indre flamme som til gjengjeld brenner med sterk kraft.
Jim And Jennie And The Pinetops: Rivers Roll On By (Bloodshot, 2005)
En huggestabbe, en skyggefull lysning i skogen, blå himmel. Man kan nesten høre elva rulle i nærheten. Jim And Jennie And The Pinetops legger ikke skjul på at deres tilhørighet er både i tid og sted langt unna asfalt og eksos. Deres hjem er en hytte et sted i North Carolina, hvor de i fred og fordragelighet kan sitte i blågresset og la de nye tider seile sin egen sjø. Heldigvis er det ikke påtatt retrofakter over denne gjengen, snarer en ektefølt glede over gamle musikktradisjoner koplet til en godvilje mot fornyelse. Den slags blir det fine toner av.
Noen vil sikkert kjenne igjen frontfigurene Jim Krewson og Jennie Benford med sin klarstemte stemme fra samarbeid med Jason Molina (både i Songs: Ohia og Magnolia Electric Co.), og de skal så visst ha sin del av æren for Molinas dreining mot nettopp bluegrass – eller skal vi si bluesgrass – på sine plater. Men det er altså med the Pinetops de tjener sitt daglige brød, og dette er et klart mer rendyrket countryprosjekt. Rivers Roll On By er vel deres fjerde siden slutten av 90-tallet. På omslaget av vellykkede One More In the Cabin (2002) vises et kart over hjemstaten Pennsylvania med omkringliggende stater og det er i fjellområdene heromkring bandets tradisjoner er tuftet.
Det som har vært av punk-attityd har blitt vasket noe vekk med årene, uten at det har godt på bekostning av gløden til bandet. Her skinner strimer av psykedelisk solskinn side om side med løvsus fra fjellsidene i Kentucky som hvisker både om Fairport Convention og The Carter Family. Det er dette frisinnet som bidrar til at Rivers Roll On By blir såpass vellykket. Det er også merkbart hvor stilsikre Jim og Jennie har blitt som låtskrivere. Mens det aller meste av materialet på Little Rivers (2000) var versjoner av enten standarder eller tolkninger av størrelser som Earl Scruggs, Carter Family og Delmore Brothers, så er de fleste sporene her eget materiale. Det er to versjoner fra Don Reno (overkant muntre ”Country Boy Rock & Roll”, og fine ”I Know You’re Married But I Love You Still”). Reno var en klassisk skikkelse fra bluegrassen (han døde på 80-tallet), med tilhørighet i samme nabolag som Jim & Jennie. Han hadde bakgrunn som banjospiller fra bandet til Bill Monroe, og stod også bak den velkjente ”Feuding Banjos” (bedre kjent som ”Duelling Banjos”). Sammen med tradlåter som ”Katy Hill” og ”Walking In My Sleep” utgjør disse den historiske tyngden av albumet, men låtene bryter ikke nevneverdig med de egenskrevne (med unntak av tekststrofer som henviser til nyere tider, som Mt. St. Helens).
Frisk som morgenlufta på fjellet, frodig som dalstrøka innafor, og freidig som ei ungpike på sin første låvedans er Rivers Roll On By en lettstemt, positiv og forlystende time.
Pine Valley Cosmonauts: The Executioners Last Song (Bloodshot, 2002)
Pine Valley Cosmonauts er mer et fellesprosjekt enn et regulært countryband. Det styres av musikeren og maleren Jon Langford (Mekons, Waco Brothers) og en kjernetrio bestående av Steve Goulding, John Rice og Tom Ray. I tillegg til disse kommer en ubegrenset strøm av musikere som deltar på de forskjellige utgivelsene, som så langt teller hyllestalbum til Bob Willis og Johnny Cash.
The Executioners Last Song er ikke bare nok en glimrende plate. Ved å kjøpe den bidrar man også til å støtte en god sak (eller en dårlig sak hvis man er for dødsstraff). Hele overskuddet går nemlig til en organisasjon som kalles The Illinois Coalition Against the Death Penalty (www.icadp.org og http://www.deathpenaltyinfo.org). Det er en 25 år gammel non-profit organisasjon som kjemper mot dødsstraff i Illinois, staten som etter å ha gjeninnført ordningen i 1977 har tatt livet av et titalls mennesker.
Kosmonautene har med dette alvorlige budskapet til grunn plukket fram 18 nye og gamle mordballader, fremført av et knippe genuine artister. Med glimt i øyet og western-mytologien som bakteppe, viser de at moderne cowboys ikke er like blodige og hevngjerrige som i gode gamle dager. Kombinasjonen av kjente og mindre kjente artister/låter gjør denne utgivelsen særdeles spennende. Eller hva annet kan sies om en countryversjon av den gamle punkhiten ”Gary Gilmore’s Eyes” (The Adverts) av Waco Broder Dean Schlabowske. Drapsmannen Gilmore var forøvrig den første som ble henrettet (Utah, 1977) etter gjeninnføringen av dødsstraff i USA i 1976, og saken fikk i sin tid bred omtale verden over. Tom Dooley var også en morder som har fått en kjent låt oppkalt etter seg. Det er opprinnelig en folkevise fra Appalachene, og omhandler historien om Tom Dula og drapet på Laura Foster i 1866. Her er det Steve Earle som gjør en solid og tung versjon på kjent vis. Det er en del slike standarder her, men særlig må Jenny Toomeys utgave av Cole Porters ”Miss Otis Regrets” trekkes fram. Toomie har bakgrunn fra indiepop-bandet Tsunami, men har de senere årene beveget seg nærmere Nashville. Det ser ut til å betale seg, ”Miss Otis Regrets” gjøres i hvert fall i nydelig akustisk drakt.
Edith Frost ser også ut til å være i kreativt godlune om dagen, og hennes navn er å finne nær sagt overalt. Det er helt greit, særlig når hun synger så vakkert som på Merle Haggards ”Sing Me Back Home”. Det er i det hele tatt mange kvinner som utmerker seg positivt her; Janet Bean (Freakwater, Eleventh Dream Day) som i Carter Family-stil gjør Mel Tillis’ ”The Snakes Crawls At Night”, mens den for meg ukjente sangerinnen Diane Izzo gjør en naken, skremmende versjon av Ralph Stanleys ”Oh Death” (kjent også med Camper van Beethoven). Puerto Muerto er også et nytt bekjentskap det er verdt å merke seg, ledet av en kvinnelig vokalist spiller de flerstemt folkpop på melankolske ”The Hangman’s Song”.
Det er mye gull her: Rosie Flores med Hank Williams’ ”I’ll Never Get Out of This World Alive”, Brett Sparks’ (fra The Handsome Familiy) drivende versjon av ”Knoxville Girl” og Neko Case sin dansbare bluegrass ”Poor Ellen Smih”. Jon Langford trer også selv fram ved et par anledninger, både sammen med Johnny Dowd (på ”Judgement Day”), og sammen med Sally Timms (fra The Mekons) på ”The Plans We Made”. Blant de mer humørfylte innslagene er Lonesome Bobs utgave av ”Pardon Me (I’ve Got Someone To Kill)” et hyggelig gjenhør – kanskje noen husker versjonen til kultcowboy T. Tex Edwards, fra platen med samme navn. Brødrene Navin tar et skritt vekk fra sitt daglige drømmepop-band The Aluminum Group med Shel Silversteins gysende klassiker ”25 Minutes To Go”, om en dødsdømts siste 25 minutter.
Enkelte parenteser til tross (Chris Ligons tøvete Great State Of Texas”, Rick Sherrys ”Hanged Man”, Tony Fitzpatricks høytidelige ”Idiot Whistle”), er dette en suveren skive fra start til mål. Den slutter da også som den begynte med at nytt og gammelt går hånd i hånd, i Paul Burch’ (Lambchop) versjon av Bill Monroes ”Walls Of Time”.
Det er et bredt spekter av amerikansk folkemusikk på The Executioners Last Song, og flust av gode artister med ulik bakgrunn og en rekke klassiske låter. Ved å kjøpe den bidrar du til å støtte en god sak, og da er det vel egentlig ingen særlige gode argumenter for å styre unna?
The Wooden Sky: When Lost At Sea (Black Box Recordings, 2007)
Det første man legger merke til med The Wooden Sky er stemmen til Gavin Gardiner. Han blottlegger mye nerve, en del frustrasjon og desperasjon, i et toneleie som preges av rangling og levd liv. Tankene går umiddelbart til Jason Merritt (Timesbold) eller Conor Oberst (Bright Eyes) på det marsjerende åpningssporet ”The Bird Has Flown”. Strøk av cello og pålegg av klokkespill og banjo bidrar til å bygge opp under det som er en medrivende og umiddelbar låt. Ytterst lovende med andre ord, fra dette debuterende Toronto-bandet. Det består av en tilsynelatende løst sammensatt gjeng, sentrert rundt multi-instrumentalistene Gardiner og Andrew Wyatt, med Chris Cocca som fast trommeslager og Anissa Hart som positivt bekjentskap på cello.
The Wooden Sky satser på trygghet foran innovasjon, og de befinner seg i et territorium som har både lange tradisjoner og ikke minst en rekke solide kontemporære etterfølgere. Det er ikke lett å pløye nybrottsmark i dette terrenget. Bandet satser nok heller på å rendyrke kvalitative egenskaper som er godt fundert, enn å bygge nye, og de har mange fordeler på sin side: Vokalisten er nevnt, han skriver i tillegg gode tekster, har øre for melodier og sist men ikke minst har han med seg en gjeng som både er kapable og lydhøre. Dette bidrar til at When Lost At Sea er en holdbar plate, rik på lagringskvalitet og med lang ettersmak.
Variasjonen begrenser seg i hovedsak mellom innbydende folkballader og løsslupne rockere. Fremheves her kan gnistrende og klappende Hold Steady-lignende ”North Dakota”: ’Leaving this town headed south bound, the car full of narcotics, some cheap cocaine and we cut our losses in North Dakota where it’s true they name their streets all after thieves.’ I likhet med Craig Finn skriver Gavin Gardiner ganske gatesmarte tekster med Midtvestens vidåpne horisont som bakteppe, enten det er med brennende gitarer eller i mer akustiske takter: ’There are ghosts that walk along the streets of this town, and a lot of folks have been dying just to keep them around’ (”Darker Streets Than Mine”).
Gavin Gardiner klarer fint å bære låtmaterialet på egen hånd, men bandet kler også et større format, med allsang og blåsere i latterlig korte ”Virgina” eller på ”Poor Caroline”. Et band som har så god råd med tiden viser tegn på kreativ selvsikkerhet. Det lover godt for fremtiden. For mest av alt er When Lost At Sea en veldig lovende debut, der The Wooden Sky åpner for mange muligheter de kan utnytte og utbygge senere. Dette er trolig ikke deres mesterstykke, men jeg anbefaler å slå følge allerede her. Bjørn Hammershaug
Selvpålagt isolasjon fra omverdenen er noe som kanskje er mer vanlig blant forfattere som skal skrive sitt mesterverk, enn blant skapende musikere. Men det bidrar selvsagt til å underbygge mytene rundt det som kommer ut av noe slikt. Ref. Phil Elverums (Mount Eerie) vinter alene på nordlandskysten og Bon Ivers hytteisolat i Wisconsin. Når vi vet at det ligger endeløse og ensomme timer med glaning inn i peisen, ut av vinduet, inn i sin egen sjel, hører vi liksom også dette mer tydelig i musikken. Hvorvidt en plate regnes som vellykket avhenger ikke bare av innholdet alene, men også omstendighetene rundt. Eller mytene rundt den. Lite er mer appellerende enn miserabel elendighet, og generell tristesse har da også gitt oss noen av historiens beste musikk. Dette er noen album som dyrker ensomheten, stillheten, sjelefreden, der noen møter sin skaper mens andre møter seg selv.
Bon Iver: For Emma, Forever Ago (Jagjaguwar, 2007)
De dukker opp med jevne mellomrom, disse stemmene som umiddelbart fester seg, griper tak og som nekter å slippe. I det store virvar av likelydende navn, røster og låtsmeder er det alltids enkelte som stikker seg ut og ber om litt ekstra tillit. Bon Iver er en slik artist, og For Emma, Forever Ago er en slik plate.
Han heter ikke Bon Iver, det nye bekjentskap fra vesten. Navnet betyr noe à la ’god vinter’ på fransk [med skikkelig stum H denne gangen], og skjuler Justin Vernons eminente melodier, smukke vokal og varme tekster. Vernon dro til en hytte i et øde sted i Wisconsin, hvor han i løpet av noen måneder skapte det som har blitt hans debutplate. Wisconsins utmark er vel ikke akkurat det mest karrige stedet på denne jord, men For Emma, Forever Ago preges i hvert fall av en viss form for isolasjon, ettertanke, savn, sorg, og en del peisknitter og frisk vinterduft.
Det er gjerne bare et lite øyeblikk som skal til før ørene stritter og fokus vendes fra alskens hverdagspussel til intens konsentrasjon på det som skjer på platen. Det kan være en smukk overgang, et kor, et overraskende brekk, ja, alt mulig egentlig. Et slikt øyeblikk kommer i hvert fall midtveis, med ”The Wolves (Act I And II)”. En mollstemt gitar, lett tapping på noe treverk, før en sjelfull røst kommer inn som et enslig, fortapt gospelkor og strekker hånden ut til oss som lytter. Dette er et øyeblikk av hellig fred som innbyr til den samme form for kontemplasjon som de forholdene hvor den er skapt.
Før denne er det vanskelig å ikke bli fortapt i noen av Bon Ivers sterkeste stunder. ”Flume” er en kandidat til årets vakreste åpningslåt, der Vernon gir til kjenne sin følsomme stemme, sitt behagelige gitarspill og sin sans for enkle, vanedannende melodilinjer. Vår mann kan definitivt kunsten å skape helbredende musikk ut av indre demoner.
Volcano Choir: Unmap (Jagjaguwar, 2009)
Volcano Choir er sammensatt av Justin Vernon (Bon Iver) og Wisconsin-bandet Collections Of Colonies of Bees. Vernon er allerede et ‘household name’, mens kvintetten, som har holdt på i over 10 år, har gått under radaren hos det brede lag. Collections Of Colonies Of Bees er et ganske spennende instrumentalband som eksperimenterer i grenselandet mellom elektronisk og akustisk musikk, og som igjen har røtter i det halvkjente post-rockbandet Pele på nittitallet.
Av dette kan vi utlede at Volcano Choir beveger seg mellom post-rocken og folk, og det er vel akkurat det de gjør (med hint av minimalisme og gospel, og som får Jagjaguwar til å mynte begrepet ’intimate backwoods gospel’). Unmap beveger seg i et fint terreng av Chicago-klang og vestkystfolk med non-lineære melodier, og Vernons varme stemme som vever seg inn den drømmeaktige atmosfæren. Låtene stammer tilbake til 2005, sydd sammen til en plate i 2008, og viser en gjeng som egentlig var i forkant av populære band som Fleet Foxes og Grizzly Bear. Timingen må således sies å være god, og Unmap hadde nok ikke nådd særlig utenfor de mest ivrige hvis den hadde blitt sluppet i 2005.
Volcano Choir er ikke så lett tilgjengelig som Bon Iver, men utnytter i større grad de atomsfæriske elementene i Vernons stemme. Hans ’singer/songwriter-stil’ kommer egentlig bare fram på vakre ”Island, IS”, fire minutter med streit sang og en håndgripelig melodisk linje som gjør den til en umiddelbar favoritt. For disse 35 minuttene er først og fremst en sammenhengende stemningsflyt. Nøkkelspor er syvminutterne ”Seeplymouth” [sic] og ”Still”, hvor bruken av repeterende loops, svale vokalharmonier og lekker instrumentering får frem det beste i prosjektet. Det er særlig disse tre låtene som hever Unmap over det utforskende og prøvende, men det er også denne mentaliteten som gjør platen til en glede å vende tilbake til og utforske videre. Med eller uten kompass.
The Antlers: Hospice (French Kiss, 2009) I en seng på hospitalet
Peter Silberman er en fyr som visstnok tilbrakte to år i sosial isolasjon og som har overført sine egne personlige traumer inn i en annen kontekst, dette er Silbermans katarsis kan man altså si. Det høres molefonkent ut, men så er da også innholdet av det mindre lystige slaget. Silberman tar oss med inn i sykehuset, der hovedpersonen i den sammenhengende låtsyklusen sitter ved sengen til sin kreftdøende kjæreste, komplett med prolog og epilog i det som er et episodisk emosjonelt drama. Antlers – i ettertid utvidet til en trio – gir nesten følelsen av at dette er en reell tragedie, så personlig og intim har den blitt.
In the middle of the night I was sleeping sitting up, when a doctor came to tell me, ’Enough is enough.’ He brought me out into the hall (I could have sworn it was haunted), and told me something that I didn’t know that I wanted to hear: That there was nothing that I could do to save you, the choir’s gonna sing, and this thing is gonna kill you
Nærheten, den troverdige historien, de enkle, likefremme beskrivelsene, alt dette viser en kunstner uten angst (eller, det er vel mulig han har hatt) for å blottlegge seg selv. For det er klart en balansegang Silberman begir seg ut på her med sin myke falsett. Dette kunne gjerne blitt et for emosjonelt tårevått og oppkonstruert prosjekt. Det blir det ikke. Jeg tror alle som har følt sorg over å miste noen rundt seg, eller i det minste opplevd frykten for å miste noen som står en nær, kan relatere seg til hans fortelling.
Walking in that room when you had tubes in your arms those singing morphine alarms out of tune they had you sleeping and eating and and I didn’t believe them when they called you a Hurricane Thunder Cloud
Tekstene sentrerer seg altså rundt forholdet mellom disse to på sykehuset, eller rettere sagt jeg-personens opplevelse av det. Vi får ikke kontakt med den andre – med Sylvia som det mest opplagte unntak. Dette er en direkte referanse til Sylvia Plath og hennes selvmord: (’Sylvia, get your head out of the oven/Go back to screaming and cursing…’), tematisk ganske passende på en plate der døden er overskyggende.
Hospice hadde selvsagt ikke fungert som teksthefte alene. Silberman og hans to kumpaner har tonesatt det hele med passe sobre virkemidler. Det er ikke vanskelig å ty til Arcade Fire og deres Funeral som åpenbar referanse. Ikke bare som tematisk bakteppe, men også musikalsk. Dette er særlig åpenbart på ”Two” og nevnte ”Sylvia”, en feiende låt som formidler en desperasjon og et følelsesmessig jordskjelv. En aldeles praktfull låt er det. ”Bear” skiller seg også litt ut med sitt lettbente driv. Ellers beveger platen seg, passende nok, med senket hode i form av dempet instrumentbruk og ditto arrangementer, som for å gi rom til fortellingen. Det er ikke spektakulært eller synderlig originalt, trioen har gitt platen et lydbilde som er troverdig og som fungerer. Og det er vel noe av essensen med Hospice. Dette er en plate som taler til lytteren, direkte og nykkefritt. Og det er en plate som berører noe i oss. Eller bør gjør det.
Suddenly every machine stopped at once, and the monitors beeped the last time. Hundreds of thousands of hospital beds, and all of them empty but mine.
Vakkert. Trist og vakkert.
Kloster
Kloster er et dansk prosjekt sentrert rundt Mikael Andreasen fra København. Det er noe ytterst hellig over det Kloster bedriver med. Noe varsomt, tålmodig og inderlig vakkert. Som skjør porselen det er viktig å holde tett inntil seg, i frykt for at det skal gå i oppløsning og forsvinne.
Coastal Research – ideas, drafts and sketches recorded by Kloster (Between Clouds, 2006)
Opptakene til Coastal Research ble foretatt i hans hjemmestudio, og var i utgangspunktet beregnet å være en ren CD-R utgivelse som skulle passere mellom venner. Between Clouds ønsket å gi ut platen på mer skikkelig vis, og det var en klok avgjørelse.
Coastal Research er en aldeles nydelig plate, som på sitt beste berører de aller helligste rom. Den virker ikke plagsomt hjemmelaget eller så skissepreget som tittelen indikerer, selv om dramaturgien sikkert kunne vært utnyttet noe bedre. Andreasens stemme er hviskende, nesten ydmyk i tonen, men imøtekommende, og den kan ofte høres i vellykket samsang med yndige kvinnestemmer. Kloster vever sine fine musikalske tråder mellom kirkesalmer, den dvelende delen av post-rock, minimalisme, lo-fi og åndelighet, men er heller ikke helt som noen av disse. Det er i det hele tatt noe særegent over denne musikken, atmosfærisk og stemningsskapende sakral. Nedtonet og minimal i konstruksjonen, lydene er lagt på med varsomme hender, uten å virke unnskyldende er tonespråket kledelig høflig og langsomt ærbødig. I hovedsak ved hjelp av akustiske instrumenter med noe elektronisk pålegg og lydopptak. Her er det like høyt under taket som i den største kirke, horisonten er havets; uendelig og tålmodig.
Skipsklokker og tåkelur i grålysningen åpner platen, som om vi skal ut på en lang reise. Et kor messer gjentagende: ’My lord restores my soul’. De religiøse referansene henger i det hele tatt tungt over Coastal Research. På lange ”I Can Feel You Breathing” trekkes tråder mellom post-rocken til Explosions In The Sky og en Sufjan Stevens på sitt mest inderlige: ’You are God, O lord, I am yours and you are mine’. Etter to korte ’interludes’, baklengse drømmesekvenser, åpnes det for platens midtpunkt – og høydepunkt. ”Basis” er Fader Vår, tolket i en lavmælt, akustisk kledning med dansk språkdrakt over 7 minutter, og blir en bønn som ikke bare tolket budskapet, men understreker det og styrker det. Halvveis ut kan man altså risikere å sitte på kne foran stereoanlegget med bøyd hode og foldede hender i gråtende bønn om frelse – eller noe slikt. Etterhvert overtas bønnen av en slags svovel-lydende predikant som roper ut i tungetale: ’I saw chariots of fire, I saw hundreds and hundreds, and they had swords in their hands….’
”Not To Judge Nor To Harm You” er en retur til mer konvensjonell lo-fi rock, med trommebeats og truende gitarer, og selv om både ”Mold Like Clay” og ”So Gracefully” tar oss langt på vei inn i sakrale sfærer, og den avsluttende messen med ’thy kingdom come’ løfter oss opp i himmelen for godt, så kommer man ikke unna det faktum at det er første halvdel, som kulminerer med ”Basis” som er den aller mest gripende delen. Selv om platen som helhet er meget sterk, er det her man tar seg i å pakke skipskofferten, stappe bibelen i lomma og sette kurs for ukjent land. Etterhvert blir man sittende på kofferten sin, ventende på noe, med bibelen i hånden og ute av stand til å røre seg.
Det er noe intimt over Kloster, som om vi får ta del i noe meget personlig. At det her utføres på en måte som bør angå og virke gyldig til mange mennesker er også noe av denne platens styrke. Til slutt bør det nevnes at selve utgivelsen er fortreffelig bekledd. Omslaget med de mange gamle landskapsbildene i dempet sort/hvitt skaper en perfekt ramme til selve innholdet. Skjønnsomt og nydelig utført fra ende til annen.
Do Not Be Afraid (Washington Inc., 2008) Do Not Be Afraid må behandles med omhu, og den vil leve lenge videre i deg. Mikael R. Andreassen har brukt et par år oppfølgeren til Coastal Research, men returnerer til gjengjeld med en plate fastere i troen og sterkere i håpet. Nesten alle tekstene er formet som små bønnevers, korte minneord, linjer skrevet på en lapp som kan legges i hånden om natten.
Nå hadde ikke Andreassen sluppet unna med kun å skrive ned korte salmevers og gi dem ut på plate. Han skriver noen rett så yndige melodier, også de korte i formen, og fremføringen er like delikat som på forgjengeren. Han har sammen med en stor samling venner tatt mange fine grep i forhold til å opprettholde variasjonen, enten det er med full vreng i ”Please Take This Cup From Me”, barokk folkedrakt i ”I Do Accept to Be Killed…”, dunkle orgeltramp i ”What Wondrous Love Is This?” eller mer groovy lofi-dance i ”My Heart = Your House”.
Åpningen kommer mot oss på en drømmende sky; ’Maranatha’ messer englene, ’Do not be afraid, I will protect you, I will restore you, I will comfort you, I love you, so says my Lord – I love you’ synger Andreassen med sin luftige, skjøre stemme, og setter tonen for det som videre skal komme. Midtveis leverer Kloster det som må være en av årets flotteste øyeblikk da den hviskende ”Abide In Me” svulmer opp med et gospelkor som kan ta den mest vantro av oss langt på vei inn perleporten. De følger aldri dette sporet i ønskelig grad, og det hadde vært befriende med noen flere øyeblikk av denne sorten.
Kloster får ikke ekstrapoeng først og fremst for de store enkeltlåtene, men for platen sett under ett. Til tross for at de beste øyeblikkene nok er samlet i første halvdel, er det den jevne styrken over hele denne samlingen som imponerer mest. Der Coastal Research hadde et mer foruroligende lydbilde, er det den salige fred som i første rekke preger Do Not Be Afraid.
Jeg kan høre kritiske røster anklage Kloster for enkel søndagsskole-predikering og en ensporet, blåøyd tro. Det får nå så være. Man må ikke bekjenne seg til Anton LaVey for å høre på svartmetall, og man trenger ikke gå med kors rundt halsen for å høre på Kloster. Den enhetlige stilen kan også tjene til hans fordel. Jeg mener det ikke er noe uærlig over Andreassens bekjennelser. De kommer fra hjertet, åpent, så alle kan se inn. Han strekker sin hånd til oss, åpen, for oss alle å ta den i mot. Gi ham den sjansen.
The Waves And Winds Still Know His Voice (Washington Inc., 2010)
Jeg vandret bortover Torggata i Oslo med øreproppene i og forsøkte å stenge ute bitende kulde, desperate førjulsshoppere, de sedvanlige dealerne og blinde bilister, uten egentlig å ense musikken som teppela hodet. Inntil jeg skulle passere Jakobs kirke, da jeg vendte blikket oppover i stuss over at de ringte med klokkene på denne tiden av døgnet. Det tok noen sekunder før jeg forstod at klokkene kom fra musikken, og hadde ingenting med verden utenfor å gjøre. Likevel forandret dette vakre øyeblikket også resten av min spasertur, som nå ble omgjort til en fredfull ferd der behovet for å stenge verden ute forsvant til fordel for heller å ønske den inn. Kulturkirken Jakob er oppkalt etter St. Jakob – Jesu apostel og skytshelgen for de reisende, og innenfor dørene, sentralt i våpenhuset, våker erkeengelen Mikael – som selvsagt er helt tilfeldig i forhold til at musikken som nå omgir meg er skapt av Mikael R. Andreasen. Men tanken slo meg en brøkdel av et sekund, og jeg trakk til og med litt på smilebåndet.
Førjulsfortellinger til side. To år etter Do Not Be Afraid – samt et ymse EP’er, har hyrden igjen samlet sine trofaste for en innspillingsstund av hellig karakter – jeg teller 17 musikere i alt, blant annet Emil Nikolaisen og en rekke korister. De mange musikernes bidrag er skjønnsomt fordelt, og alt foregår med dempet lys og sordinert klang, som aldri overdøver Andreasens lavmælte røst og fortryllende melodier. De av oss som kjenner Kloster fra før vil ikke bli overrasket over utkommet denne gangen, men heller gledelig påminnet Klosters elegante grep om hellig popmusikk i slow motion.
Andreasen har denne gangen benyttet seg av mange tekster av Julian av Norwich, en engelsk mystiker fra 1300-tallet som møtte Guds kjærlighet i forbindelse med en alvorlig sykdom og fikk en serie på 16 visjoner som hun senere forfattet som samlingen Showing Of Love. Frisk som en fisk. Hun tilbrakte resten av sitt nye liv tilbaketrukket som nonne, og ble murt inn kirkeveggen i Norwich da hun døde. Hun var også den første kvinnelige forfatteren som skrev på engelsk, og det er fra disse visjonene Kloster har hentet brorparten av sine tekster denne gangen. Det er enkle, klare vers som passer godt inn i Klosters minimalistiske stil:
I will m’ake all things well I shall make all things well I may make all things well And I can make all things well
Det er igjen Guds universelle og altomfattende kjærlighet til oss syndere her på jorden som danner mye av basisen for Klosters tekster, her i en ramme som også gir historisk tyngde og som viser hvor Andreasen henter mye av sitt trosgrunnlag fra. Han skriver selv innledningsvis: ’God shows Julian that the atonement will always be more glorious and greater than the harm of sin… God has the power and love to transform any wound into glory. In the end He will make all things well.’
I tillegg til Julian av Norwich tonesettes også tekster av blant andre Kong David, Emily Dickinson og tradisjonelle tekster som ”Wayfaring Stranger”. Tross mye fokus på det sakrale i musikken, og det er en hellig tone som våker over det hele – så er dette en plate som bør finne hjem hos alle som liker vemodig musikk, der tristesse møter håp, der intimitet støter på noe universelt. Det er også en plate som åpner for det ubehagelige og uventede – eksempelvis gjennom drypp av støy, og som beveger seg mot mystikken, ikke helt ulikt slik det tidligere har blitt formidlet av eksempelvis Current 93 eller Birch Book. Det gir også en spenning i det musikalske som ytterligere forsterker helheten.
David Thomas Broughton: The Complete Guide To Insufficiency (Plug Research, 2005) Midnattsmesse i Wrangthorn kirke
Ut fra ’intet’ kommer den unge briten David Thomas Broughton med en debutplate av et kaliber det går lang tid mellom hver gang vi opplever. Svært lang tid. Noen skiver er ikke bare overraskende positive, noen ganger får man følelsen av å være med på en liten åpenbaring. The Complete Guide To Insufficiency er en slik plate. Innspilt live i Wrangthorn kirke hjemme i Leeds, i ett sammenhengende opptak, og knapt nok mikset i etterkant. Den består av 5 låter fordelt over 40 minutter, fremført av en mann alene med sin gitar – men utkommet er sjeldent rikt og tilfredsstillende. Det kan virke simpelt, men der andre bruker måneder på å forsøke å skape noe som er like skjellsettende, har noen fått utdelt disse evnene helt naturlig. David Thomas Broughton er en slik artist.
Stilmessig er det mulig å plassere ham et sted mellom Nick Drake, Jackie Leven og Van Morrison, og den mest naturlige referansen kan da være John Martyn. Broughton deler både den tykke, fyldige sjeledirrende stemmen og det enkle, fingerplukkende folk/blues gitarspillet finner en naturlig plass i den britiske folk-tradisjonen disse representerer. Han er ingen gitarspiller på linje med Drake/Martyn. Som John Martyn benytter han pedaler/loops i sitt spill og uten å briljere med lignende tekniske ferdigheter som disse, evner han likefullt å fremstå som fullbefaren gitarist riktig tilpasset sitt uttrykk.
De fem låtene er lange, men de virker aldri meningsløst utstrakte. Det primitive utlignes av det katedralske, det enkle forsvinner i det ektefølte. The Complete Guide… er ingen lystig hurra-plate, og den høystemte stemningen kan også overføres til tekstene. På ”Execution” gjentas teksten: ’I wouldn’t take her to an execution, cause I love her so…’ til hypnotisk virkning, på ”Unmarked Grave” forsvinner stemmen faktisk ned i svarteste graven sammen med linjene: ’My body rots while she is weeping, And I’ll remain forever sleeping…’ mens kirkeklokker vitterlig kan høres i bakgrunnen. Det er slike øyeblikk man lever for.
Dette blir aldri påtatt melankolsk eller klagende, tross sin noe tunge byrde. For det er kraft i Broughtons viser, og med en stemme som setter seg i de solide kirkeveggene og melodier som løftes høyt opp i kirkehvelvet bør han ikke sidestilles med de mange sutresangerne som henger over kassegitarene sine. Dette er en trendfri og tidløs skive. En samling sanger om død, krig og kjærlighet som fester seg i hjertet. Ikke bruk krefter på å tenke på hva denne mannen kan finne på videre.
Vinteren er reddet. I morgen går jeg til kirken. Med hodetelefoner.
Lazarus: Songs For An Unborn Sun (Temporary Residence, 2003) Opp fra graven
Så ropte han med høy røst: ’Lasarus, kom ut!’ Da kom den døde ut, med liksvøp rundt hender og føtter og med et klede bundet over ansiktet. ’Løs ham, og la ham gå, sa Jesus. (Luk, 16).
Vår tids Lazarus har også vendt tilbake til oss syndere etter en tid borte fra rampelyset. Født som William Trevor Montgomery kjennes han vel av enkelte som medlem i San Francisco-bandet Tarentel. Under sitt nye artistnavn har Montgomery gått fra å bedrive svevende og speisa instrumental dronepop til en mer intim singer/songwriter-stil.
Songs For An Unborn Sun er en gjennomgående spartansk utrustet og rustent lydende plate, fylt av vakre og langsomme melodier som bærer en ro bare et fåtall av oss er i besittelse av eller kan skape – men som er desto mer sjelelig helbredende å lytte til. Det kan gjerne skje i ensomhet i mørke tider, for sakte går det, stille og skjelvende synger han, mens gitaren plukkes på med den ytterste andektighet. Det knitrer sprukkent, med selskap av orgel, piano, et klokkespill, en fløyte eller diverse feltopptak som kommer innom, og av og til en lys stemme som synger sammen med ham, slik som på nydelige ”Ocean (Burn The Highways)” og ”Name”. Det er i slike øyeblikk en bare kan lure på om Lazarus har vært en tur i himmelen for å hente inspirasjon. Men aller mest er det mye luft her, og det besørger en susende og hjemmelaget atmosfære. At denne platen er spilt inn delvis i Montgomerys soverom bør ikke komme som noen stor overraskelse.
Etter omtrent 50 minutter føles det nesten som om Lazarus har lykkes i å lulle oss med tilbake til en stille grav, men etter en lengre pause kryper han sannelig frem igjen, som for å vekke oss opp med et siste, utitulert spor.
Omslaget bør også nevnes. Produsent Marty Andersons (Howard Hello) strektegninger har et kjølig erotisk tilsnitt, med alvorlige og nakne mennesker som klynger seg til hverandre, noe som underbygger den intense lengselen som Lazarus formidler så ekte.
Songs For An Unborn Sun har blitt en veldig vakker plate. Den vil nok ikke fenge massene, men har man først fått en fot innenfor er det vanskelig å stige ut av hans verden igjen. Lasarus er ikke Guds sønn, men det var tross alt han som fikk Jesus til å gråte – slik sett har Trevor Montgomery valgt artistnavn med omhu.
Barzin: My Life In Rooms (Monotreme, 2006)
– Maybe what I need is just more drugs, synger Barzin her et sted. Jeg er slett ikke sikker på om det er så lurt.
Med åpningssporet ”Let’s Go Driving” legger Barzin en varsom hånd på sin lytters skuldre. Vi stopper opp, setter oss ned, synker lett sammen. Dette er en slik sang som man kan kveile seg sammen på sofaen til, snufse en skvett, kanskje, før man sovner alene blant de myke putene. En slik sang man setter på i bilen mens man kjører avgårde inn i natten med rester av sin forlattes tårer på kinnet og ingen fremtidsplaner i sikte. En slik sang er “Let’s Go Driving”.
Det er unødvendig å si at det er en lovende start Barzin legger opp til på sin andre plate. Han fortsetter i samme leia de neste 35 minuttene, uten at han hverken omkalfatrerer særlig på stilen eller berører de samme nerver.
Eller, det stemmer ikke helt. Om ”Let’s Go Driving” skaper frysninger langt nedover ryggen, får den neste oss helt ned i knestående. Med knapt hviskende vokal, dempet orkestrering og en dyp steelgitar som strekker seg mot stjernene er det bare å takke høyere makter for at det finnes folk som lager slik musikk. Han er da heller ikke alene i sitt rom, og det er bra folk som bidrar her (eksempelvis fra Great Lake Swimmers og Polmo Polpo). Vår mollstemte venn fra Canada skal også berømmes for sitt tredje sukk fra lengselens brønn. ”Leaving Time” heter det. Her hentes det frem en gammel fele som han gnikker forsiktig på, det blir litt Dirty Three-ish av dette, og igjen himmelsk vakkert.
Og slik skrider platen sakte og rolig fram. Alt skjelver som høstløv og fremføres med den dypeste andakt. Tidvis minner det han driver med om Mazzy Star/Mojave 3, andre steder om Spain/Lambchop, eller mer dunkle nattescener et sted mellom Tanakh og Bohren & Der Club of Gore. Men han klarer ikke å holde på nerven som innleder platen, til det er ikke låtene like sterke hele veien ut. De svinner gradvis hen utover på platen uten særlige ambisjoner, uten at det på noe vis blir direkte kjedelig å være med på ferden. My Life In Rooms blir litt som følelsen av å fange høstens første gule blad som faller ned mot bakken, la det vekke et par fine, nostalgiske minner, før det blåser ut av hendene dine og forsvinner ut av både syn og tanke.
The Czars: Sorry I Made You Cry (Bella Union, 2006)
Det har bestandig vært et melankolsk islett i ABBAs poplåter som har appellert til meg, en nostalgi over vokalharmoniene og et sørgmodig drag langs de – alltid – smekre poplinjene. Det er dette elementet The Czars griper fatt i når de gjør sin versjon av ”Angel Eyes” (fra Voulez-Vouz). I front er selvsagt crooner-vokalist John Grant, med en ganske stor, stoisk røst et sted rundt Gene Pitney/Joe Pernice. Hva passer da bedre enn å gjøre Neil Sedakas ”Where The Boys Are”, som en høystemt sistedans på prom night 1961? Fra åpningssporet, tradisjonelle og nydelige ”Black Is The Colour”, er denne platen en hyllest til noen av de virkelig store låtsnekkerne. The Czars forvalter materialet ærbødig, men klarer likevel å tilføre noe nytt til allerede perfeksjonert vare. Det gjelder særlig ”Angel Eyes” som Hart fyller med nok kraft alene, men også på flere andre av disse 11 coverversjonene.
Utstrakte (nesten 9 minutter) ”My Funny Valentine” draperes med blå fløyel, delikat gjort, selv om John Grant ikke når opp til de Store stemmer og klassiske låtskrivere som i stor grad hylles her, enten de kommer fra Brill-bygningen i New York eller fra Nashville. Men Grant har en varm, fin stemme det er lett å like, og som det er lett å tro på. Det virker ektefølt, og tidvis når han også de store høyder. Duetten med Paul Frazer i “Leavin’ On My Mind” er for eksempel av den klassiske typen, med Frazer i Emmylous rolle og tilhørende gåsehudfaktor. Den åpne versjonen av Tim Buckleys “Song To The Siren” åpner også porene til det hardeste steinhjerte.
Sorry I Made You Cry er en passende tittel, for de aller fleste av disse coverlåtene hører hjemme i de blå, vemodige timer. Alle innspillingene er gjort med en enkel instrumentering, i hovedsak akustisk basert, noe som åpner for den fyldige røsten til John Grant. Det er slett ikke så dumt, men når det samme grepet gjentas gjennom 11 låter savnes også en rikere variasjon, en noe mer offensiv måte å gripe an eller tilnærme seg tradisjonsmaterialet. På den annen side skaper denne entydige stilen inntrykket av en hel plate, mer enn en tilfeldig samling favorittlåter. Derfor vil nok Sorry I Made You Cry også appellere ikke bare til allerede etablerte fans av bandet, men tilfredsstille de som lengter etter et soundtrack å gråte til mens de minnes de gode, gamle dager.
Et par blek kutt til tross (for eksempel Paul Simons “For Emily” og småtrøttjazza “You Don’t Know What Love Is”), Sorry I Made You Cry har i det store og hele blitt et vellykket coverprosjekt, som ikke minst samler løse tråder i Czars’ diskografi på en samlet plate.
Men førsteprisen går til “Angel Eyes”. Ett blikk og du er hypnotisert.
Over The Rhine: Snow Angels (Great Speckled Dog, 2007)
Over-the-Rhine er en bydel i Cincinnati, et tidligere velstående og vitalt tysk-dominert område som de siste tiårene har forfalt dramatisk. Bydelen har også gitt navn til dette Ohio-bandet som er sentrert rundt ekteparet Linton Detweiler og Karen Bergquist. De har holdt på siden slutten av 80-tallet, men uten å ha oppnådd veldig stor suksess her i Norge. Litt merkelig egentlig, med tanke på deres vennlige og imøtekommende toner som bør ha stor gjenklang blant landets voksne platekjøpere. Det er på tide å bote litt på denne urettferdigheten. Ikke bare har 2007 vært et særs produktivt år for bandet, med i alt tre utgivelser bak seg, men i forbindelse med julen har de gitt noe så sjeldent som en juleplate det er verd å lytte litt ekstra til.
Snow Angels er perfekt tonefølge nå som den såkalte julestria skal sette inn og gjøre sitt beste for å ødelegge det som ellers kunne vært en fredfull innledning til jula. Nettopp her kommer denne platen inn som en reddende snøengel. Snow Angels har kvalitetene en juleplate bør ha: Her er lite av det klamme og hysteriske, lite av gla’kristen jubelsang og glorete hurragospel. Mer i tråd med juleplater av Low og Sufjan Stevens forsøker Over The Rhine å ta julens budskap tilbake fra spekulantene og selgerne. Jula må ikke bare være styrt av ellevill shopping, tjas og mas, men kanskje heller en tid for kontemplasjon og ettertanke.
For dette er en stearinlysplate, en slik som nytes med beina hevet og skuldrene senket mens snøen daler ned i skjul. ’All I ever want for christmas is blue’ crooner Bergquist innledningsvis, hennes stemme er varm, sensuell og hes. Følelsen av å trekkes inn mot en jazzklubb etter stengetid forsterkes av Detweilers pianospill, som er mest fremtredende følge til vokalen her.
Låtutvalget er med et par unntak egenkomponerte, og alle bærer den samme roen og fromheten som innledningen bærer bud om. Her er ingen skarpe kanter eller dramatiske effekter. Over The Rhine vender blikket mot de gamle klassikerne, standardlåtene fra etterkrigsårene, og innhyller tiden med sitt eget melankolske slør. Det kan nok bli noe entydig etter hvert, og søkes noe mer spenstige eller utfordrende julesanger er ikke dette plate å kjøpe. Vil også legge til at omslaget er særdeles innbydende, og skulle ikke platen falle i smak så er den absolutt en velegnet julegave til noen andre du bryr deg godt om.
Patrick Watson: Close To Paradise (Secret City, 2006)
Patrick Watson er både et band og en mann. Mannen er født ute i ørkenen i California et sted, men flyttet som barn sammen med familien over grensen til Canada. Bandet holder til i Montreal, denne byen med tilsynelatende utømmelig eksport av musikk.
Det er en utelukkende behagelig lytteropplevelse, og det skal ikke store fantasien til for å dedusere Watsons musikalske nabolag; Jeff Buckley, Rufus Wainwright og Antony kan trygt nevnes. Mye av årsaken ligger naturligvis i mannens smukke stemmeprakt, en slik smektende og inderlig innsmigrende røst som så mange faller for. Nå må det riktignok sies at Watson ikke helt løfter seg opp til de nevnte herrers nivå, verken i egenart, intensitet eller åndelighet. Han blir litt mer distansert, kryper ikke helt under huden på samme vis. Men han besitter likevel kvaliteter så det holder.
Den patosfylte falsetten til side, Patrick Watson kan skrive låter, både av den umiddelbart slentrende sorten, og av de mer snurrige som vikler seg rundt ørene og blir der først etter noen runder. Her bør det nevnes at en mulig kjærlighet til både sen Beatles, Brian Wilson og jamvel Pink Floyd kommer til uttrykk. Ikke minst kan han bekle sine låter med ulike drakter. Hovedfokus rettes mot det mildt orkestrerte uttrykket. En strykekvartett og et blåseensemble bidrar til dette, mens de øvrige musikerne legger et lunt lag av popglasur over det hele. Islett av elektroniske effekter hentes frem til tider, uten akkurat å presse et modernistisk stempel over platen. En dose cabaret-stemning sørger for passe med skygge over de noe solfylte låtene, en touch av soft jazz gir en viss klasse.
Over 13 låter blir dette litt i overkant følsomt for mine ører, uten at det trenger å bety all verden. Det er uansett mye variasjon innenfor Watsons kjerneområder, der det Beatles’ke førstesporet åpner døren ut til en pop-hage rik på flora som han evner å harmonisere uten åpenbare vansker. Ett av de aller beste sporene heter “The Storm”, og det kan tjene som eksempel på en plate som står i det kreativt blomstrende tegn: Den starter som en huskende akustisk folkvise, men blåser seg sakte opp til en mild storm med et yndig pikekor og litt baklengsgitar i løpet av et par korte minutter. Smart og catchy på en gang. La oss heller ikke overse ”Sleeping Beauty” mot slutten av platen, en Sparklehorse’sk gyser der kammerpop møter elektronika over en sen Martini og tar en langsom skål før de smelter sammen for en siste dans. Med noen flere slike øyeblikk ville Close To Paradise vært godt over halvveis på sin ferd mot det lovede land. Bjørn Hammershaug
Will Robinson Sheff og et par kompiser tok den lange veien fra New Hampshire til Austin, Texas der Okkervil River ble til. I følge ham selv etter sin livs avgjørelse om å bli en ‘total failure’ etter skolegangen. Reisen må likevel ha gjort godt, for ikke bare skriver mannen glimrende historier, sammen med resten av bandet sitt lager han musikk som plasseres i elitedivisjonen av moderne amerikansk folkrock. De beleste musikerne endte opp med bandnavnet etter å ha lest en historie av den russiske forfatteren Tatyana Tolstaya (Tolstoys barnebarn), en kvinne beskrevet av den avdøde forfatteren Joseph Brodsky som ‘the most original, luminous voice in Russian prose today’. Det er et selskap Okkervil River ikke gjør skam på å være en del av.
Stars Too Small To Use (1999) Stars Too Small To Use ble i følge vokalist og låtskriver Will Sheff spilt inn i Austin sommeren 1999, i løpet av tre glovarme dager uten vinduer og air condition. Platen preges da også av å være tatt opp live i studio uten særlig fiksfakseri i etterkant. Sammenlignet med mer storslagne Don’t Fall In Love With Everyone You See blir dette dermed mest som en velsmakende forrett å regne, en lillebror både i låtmateriale, spilletid og fantasi.
Her er ikke Don’t Fall In Loves blomstrende sider, men et råere og enklere sound som ikke gir bandet spesielt særpreg. Færre personer er involvert, og instrumenteringen er stort sett standard trioformat, med unntak av litt mandolin og David Dalrymples trekkspill på ”Whole Wide World”. Låtene er heller ikke så minneverdige, men dere som kjenner til bandet vil nok likevel sette pris på denne korte platen. Fra den Violent Femmes-lignende cowpunk-åpningen ”Kathy Keller” til den lengselsfulle allsang-balladen ”He Passes Number Thirty-Three” en drøy halvtime senere har vi uansett fått presentert syv låter som nå i ettertid mest av alt peker fremover, ikke minst takket være de beste sporene (”The Velocity Of Saul At The Time Of His Conversation” og ”For The Captain”). Kjennetegnene er alle tilstede – og best av alt: Will Sheff er som vanlig en rev med pennen, og skriver både fargerikt og levende, trist og morsomt om hverandre. Et fint, lite tekstark er heldigvis inkludert i denne elegante nyutgivelsen, som du nok må påregne å bestille fra bandets hjemmeside.
Don’t Fall In Love With Everyone You See (Jagjaguwar, 2002)
Velkommen til en reise nedover Okkervil River, ledet av Huck Finns tankefulle halvbror Kaptein Sheff. Ombord i båten lempes instrumenter som tilhører den amerikanske kulturarven; trekkspill, mandolin, banjo, pedal steel og fiolin, horn og strykere sjaues også inn. Tilsammen er nesten 20 musikere invitert med, men heldigvis er det ikke plass for alle til å spille samtidig. Som åpning på ferden fremføres ”Red”, et farvel til hus, hjem, familie og venner som er så vakker at alle på kaia må tørke tårene: ‘Red is my favorite color, red like your mother’s eyes after a while of crying about how you don’t love her’.
Okkervil klarer å kombinere det muntre, lettlivede med de mørkeste tanker. Med hjemstedet borte i horisonten, stiger både frihetsfølelsen og motet, og man begynner å drømme om fjerne land. Steelgitaren plukkes frem og Gary Newcomb lar de myke tonene duve langsomt over hele båten, mens Scott Blesener rugger forsiktig frem og tilbake med fiolinen. Det er nesten som Neil Young sitter med beina i vannet og myser mot sola, med munnspillet i den ene hånda og fiskestang i den andre eller at Will Oldham kaster mer kull inn i ovnen og synger med av full hals: ‘I wanna move to Kansas City, where the sky is so blue!’. I alle fall lokkes nesten alle mann opp på dekk og stemmer i på ”Lady Liberty”. Til og med hornblåserne kommer på en sjelden visitt og båten omdannes til et musikalsk fyrverkeri. Etter utblåsningen kommer kvelden sigende mot natt. De fleste har trukket inn i varmen, men ingen kan unngå høre Sheff ule mot månen på en av disse mørkeste visene som bare hører natten til. ”My Bad Days” er en sterk historie om fremmedgjøring og angst, om hjemmets dunkle sider ‘when the doorknob becomes your enemy’ og om ‘a cellar that’s as dark as winter’s cold’.
Det gryr langsomt mot dag, ”Westfall” starter riktignok i samme tungsindige leie, men i kraft av en fengende rytme vekkes de sovende musikerne. Én etter en gnir de søvnen ut av øynene, tar instrumentet under armen og tusler på dekk. De stusser kanskje litt over at en drapshistorie kan virke så livat, men plugger inn og stemmer i: ‘They’re looking for evil, thinking they can trace it, but evil don’t look like anything.’ Mens sola står som høyest kommer ingen ringere enn selveste Daniel Johnston opp fra skjulestedet sitt. Blindpassasjeren ønskes hjertelig velkommen, og blir like gjerne med som vokalist på ”Happy Hearts”. Det er en av disse uimotståelige hjertesåre visene som får alle til å sitte i ro for en stakket stund, og tenke på sine kjære som de nå har forlatt. Som for å glemme alle brustne hjerter svinger de dermed over til en skikkelig elvedans i rene 16 Horsepower-stil. Det handler fortsatt om død og savn, denne gangen om hunden Sam (bless him), og sjelden har menneskets beste venn fått et varmere farvel enn på ”Dead Dog Song”: ‘He never went to church, so he doesn’t have a soul, he isn’t waiting at the place where allof is will go’.
Reisen begynner nå å tære på, og hjemlengselen melder seg for alvor. ‘Home is where beds are made and butter is added to toast…’ synger Sheff med syklig skjørbuk-stemme på ”Listening To Otis Redding At Home During Christmas”. Strykertrioen understreker lengselen mens Sheff gråter videre: ‘Come back to New Hampshire. We’ll stay here forever’. Intet øye er tørt, og reisens kritiske punkt er et faktum. Etter et par sekunders tenkepause må det avgjøres. ‘Down by Okkervil River slow silent thick and black, I stared into the water and the water it stared back’. Svaret kommer i form av erkjennelsen ‘Far away our parents slept in, while we watched our fire burn. They dreamed of nothing, and got nothing in return’.
Det er for sent å vende tilbake til det gamle livet. Båten fyres opp på ny og forsvinner inn i solnedgangen, videre nedover Okkervil River, mot nye historier som nok vil komme oss til glede ved neste landlov.
Down The River Of Golden Dreams (Jagjaguwar, 2003)
Da røverorkesteret forlot oss sist var det på en elvebåt som forsvant med sola inn i horisonten til de lette tonene av ”Okkervil River Song”. Mye vann er rent i havet siden den gang, men tålmodige har vi stått ved bryggekanten og ventet på at de skulle vende tilbake. Inntil en tidlig og varm morgen vi blir vekket av et gledelig syn. Korpset kommer seg raskt på beina og spiller en velkomstsalutt mens båten legger til land. Vi ønsker Sheff og hans menn velkommen, boblende av nysgjerrighet: Hvor har dere vært og hva har dere sett, fortell alt sammen!
-Vi har sett godt og vi har sett ondt. Vi har seilt mot øst og vi har seilt mot vest. Vi har vært up the river and down the river of golden dreams, svarer Sheff. Han setter seg ned og beretter videre. Dette er historien:
Okkervil River forlot oss som førstereisgutter, men kommer tilbake som modne menn. De dro ut som lurvete fattigfanter, men vender hjem som anstendige borgere. Det som gjorde Don’t Fall In Love With Everyone You See så vellykket har de i stor grad ivaretatt, pleiet og videreutviklet. Her har vi i første rekke fire musikere som fortsetter å øse ut gode melodier, med delikat instrumentering og minnerike historier på et nivå som om de har funnet en hemmelig kilde på et eller annet oversett sted.
Okkervil River leverer kvalitet i alle ledd. La oss kikke på tekstene først: Will Sheff vokser som historieforteller, og han skriver noe mer underfundig og indirekte enn tidligere. Med sin novelleformede, strømmende ordflyt klarer han stadig vekk å skape levende bilder:
’So they found a lieutenant who killed a village of kids. After finishing of the wives, he wiped off his knife and that’s what he did. And they’re not claiming that there’s any excusing it; that was thirty years back, and they just get paid for the facts the way they got them in. Now he’s rising and not denying His hands are shaking but he’s not crying’
(”The War Criminal Rises And Speaks”)
Sheffs språklige grep virker aldri likegyldige eller lettvalgte. Hver enkelt tekst kan gjerne grunnes på en stund, setninger og fraser som godgjør seg i bakhodet til de plutselig finner sin plass i det store puslespillet. Han har en fortellervilje som svært få andre i genren er i nærheten av, fra åpningen ”It Ends With A Fall” til avslutningslåta ”Seas Too Far To Reach”: ’We will sleep outside in tents upon this unfamiliar land, and in the morning we’ll awake, as a foreign dawning breaks, my men and I we will awake and try again’.
Han er fortsatt en skipper på skuta, Will Sheff. Men han hadde ikke hatt noe særlig til fartøy å skryte av uten sitt nærmeste crew. Her finner vi som vanlig Jonathan Meiburg (som deler på vokaloppgaven og trakterer omtrent et dusin instrumenter), Zachary Thomas og Seth Warren. I tillegg har de med sjøulker som Thomas Heyman på pedal steel, en trio på strykere og The First National Brass som tar hånd om blåserne. Det betyr at den storslagne instrumenteringen er i de beste hender, og som hele tiden tonesetter Sheffs viser på følsomt vis. Melodiene følger gjerne en standard mal: Det starter pent og rolig med en akustisk gitar eller et orgel, for så å gradvis bygge seg opp til klimaks der flere og flere etterhvert tar del. Bare unntaksvis bryter de dette mønsteret, som på den hinsides vakre og stillferdige balladen ”Maine Island Lovers”. Selv om låtene dermed kan bli noe identiske, så vil du som lytter gradvis bli glad i hver og en av sporene hvis du tar deg litt tid til å bli kjent med dem. Det er også plenty av små finesser i denne lekre produksjonen, det være det fete orgelkjøret på ”For The Enemy” eller mandolin-soloen på ”Yellow”. Hver låt har flere slike lag av detaljer som du etterhvert oppdager, særlig delikat er de duvende orgeltonene som aldri er langt unna, og som bidrar til å gi hele plata et varmt, vennlig preg.
Okkervil River driver ikke med heksekunst. Down The River Of Golden Dreams er ikke en oppsiktsvekkende nybrottsplate. Selv om man ikke blir så umiddelbart glad i denne som i forgjengeren, så er den om mulig en venn du vil ha enda større glede av på lang sikt. Den melankolske til jublende veien av svingende folk og tander orkesterpop har vi også hørt før. Men Okkervil River skriver så solide låter og fremfører dem med en både skråsikker eleganse og rørende melankoli, som gjør at de bør røre ved hele ditt følelsesregister.
Black Sheep Boy (Jagjaguwar, 2005)
De startet som unge menn på drift ut mot ukjent land, de vendte tilbake med sekken full av gode historier og ditto melodier. For fjerde gang skal Okkervil River nå losse sin last. Det er mulig å argumentere for at noe av den ungdommelige iveren og virile overskuddet har blitt erstattet av et gjennomgående mørkere, mer innadvendt uttrykk. Det er også mulig å hevde at Black Sheep Boy er bandets mest gjennomførte i stil og tone, enda sikrere i både arrangementer og melodiføring. Er du kjent med deres tidligere verker, er det ikke sikkert at denne platen vil komme til deg som en åpenbaring. Men sjansene er store for at Will Sheff, Jonathan Meiburg og det stadig voksende halehenget som kaller seg Okkervil River igjen har prestert en plate som vil bli stående igjen på tørt land når 2005 en gang vaskes ut i glemselens hav.
Black Sheep Boy er et konseptalbum som følger ’det sorte får’ som gjennomgangsfigur. Will Sheff markerte seg tidlig som en USAs mest lovende og inspirerende tekstforfattere, og han har evnene som skal til for å gjennomføre et slikt konsept. Det sorte fåret går igjen på flere av sporene, men mer som en tilbakevendende figur enn som protagonist i én sammenhengende fortelling som er umiddelbar eller åpenbar. Utgangspunktet virker å være Tim Hardins låt som er både tittelspor og åpningskutt. Den enkle, vakre folkmelodien danner utgangspunkt for ytterligere utforskninger rundt den tilbakevendende sønn (og jenta som heller elsker en stein). Her fungerer denne coverlåten mest som en markering, en innledning.
De mer hujende og offensive låtene som stormende ”For Real”, litt for stampende ”Black” og svært så utadvendte og radiovennlige ”The Latest Toughs” er i mindretall, men forhindrer at helheten blir altfor beksvart. ”In A Radio Song” er mer representativ; langsom og spartansk, men sjelfullt og mettet på sorgtunge stemningsbilder, ført i en melodi som legger seg i sinnet. Like sterk er ”Get Big”, med fin vokaldeling med Amy Annelle som gir den en delikat dialogfølelse. Oppbyggingen på disse – og de fleste andre – er i tråd med tidligere ganske skjematisk. Låtene bygges gradvis opp, fra et akustisk fundament fylles det på fra orkesteret utover. Her er det rom for både stryk og blås, som hvirvler støv og blåser opp til storm. Det er så mye sjel og nerve, som alltid, at man skal være ganske hardhudet for ikke å falle disse grepene. ”Song Of Our So-Called Friend”, for eksempel, huskende og lett melankoli, men delikat glasert med blåsere og balansert med dynamikken som Okkervil River så godt utnytter: Den som befinner seg mellom sofistikert popmusikk og sorgtung americana, eleganse og elendighet. Den som de leter frem fra helt enkle røtter med gitar/vokal og vanner med hauger med instrumenter til de har dyrket frem nok en popblomst som gir en slags positiv forløsning – alt i alt. Det er mange slike øyeblikk å glede seg over på Black Sheep Boy. Og se, det vakreste av de alle kommer som en glød helt til slutt.
Med denne befester Okkervil River sin stilling som et av vår tids bedre poporkester. Bare tilfeldigheter – eller en hitlåt – holder dem nede i undergrunnen. De hever seg over hopen, evner å skrive og gjennomføre låter som ikke bare er sterke isolert sett, men også fungerer i en større sammenheng og med det skaper en plate man kan finne noe å hente i, enten det er trøst, glede eller bare det å la seg drive med som er intensjonen. Elvegjengen beholder dermed sin eliteposisjon, sammen med i denne sammenheng ikke helt irrelevante frender som The Decemberists, Lambchop, Arcade Fire og Bright Eyes.
Dessuten har Okkervil igjen sørget for å levere en plate som ser innbydende ut. Omslaget er som vanlig dekorert med William Schaffs burleske strek, og tekstheftet er som en nett eventyrbok som passer godt til innholdet.
Black Sheep Boy Appendix (Jagjaguwar, 2005)
Den originale låten ”Black Sheep Boy” er en kort, enkel og varm vise fra Tim Hardins 2 (1967), klemt mellom de to vakre kjærlighetssangene ”Red Balloon” og ”Lady Came From Baltimore” – Hardins ode til sin store kjærlighet. Will Sheffs fascinasjon av Tim Hardin har fulgt bandet fra deres forrige album og over til denne utvidede EP’en. Her finner vi “Black Sheep Boy #4” – som også har referanser til en lady fra Baltimore:
’Pacing Black Sheep Boy, the floor just won’t support you. You hover through the room. Get in your battered Mustang and the backseat will be your tomb. And I rode into Baltimore and I found a hotel room.’
Mens Tim Hardin var en mester til å skrive låter med et enkelt, ektefølt kjærlighetsbudskap (blant mye annet), ble hans eget liv en katastrofe. På hvilket nivå Sheff opererer er ikke alltid lett å si, hans tekster er mer enn gjennomsnittlig gjennomtenkte, og her kan man lese både Hardins egne tekster, hans privatliv og ikke minst Sheffs lyriske univers i en stor sammenheng. Det er i første rekke tragedien og det mørke som kommer frem i hans tekster. Fra første spor, ”Missing Children”:
’Kids get lost, lambs out wandering. Bigger, blacker things go following them into a patch of forest somebody once planted for this song.’
En oppfølger av ”In A Radio Song” dukker opp igjen, utkledd som ”Another Radio Song”, hvor det tematiske ’samrøret’ igjen dukker opp:
’I could sigh into your hide and say: I hope I’m here forever But Black Sheep Boy – with your lovers, with your list of favorite pillows with your list of missing children, with the walls where you drew windows overlooking hidden gardens cut apart by jagged mountains’
Og fra det siste sporet ”Last Love Song For Now”:
’And kids get lost, lambs out wandering. And bigger, blacker things come calling from outside a tiny garden somebody once laid their hearts on.’
Om tekstene til Sheff er betonet av det mørke, så er musikken, om ikke akkurat slentrende munter, nydelig og rikt arrangert, mer overdådig enn noensinne, men aldri pålesset eller for inntrengende. ”Missing Children” har et tungt drapert kammerpreg med strykere og pumpeorgel som angir en korrekt tåkefull og tung stemning. Den bærer rett over i ”No Key, No Plan” som er en upbeat og emosjonell skrangler, hvor en spyttende Will Sheff freser ut:
’I’m a rich young sophisticate, I’ve got girls and friends. I’m doing what I really like and getting paid for it. There is no key, no plan: I discovered that.’
”Black Sheep Boy #4” er skivas aller beste spor, og Okkervil på sitt mest yndige og innsmigrende. En countrysmyger med munnspill og pedal steel som jeg håper fester seg på hjernen resten av året og gjerne langt ut i det neste. Når Sheff synger i duett med Amy Annelle på slutten: ’Go back beyond the pasture, or I’ll smash your mirror till you’re dead…’ så er det med en brennende intensitet som flammer ut av høyttalerne og slikker seg oppover veggene. Latterlig bra.
På nesten like intense, men mer utadvendte og råere ”Another Radio Song” og ”Last Love Song For Now” (en mer voldsom variant av åpningslåten) makter Sheff å formidle en sår, pasjonert desperasjon der hans etterhvert store band behersker en stadig rikere instrumentpark. Melodier som sitter, arrangementer som funker, tekster med klasse og en fremførelse som syder av liv – alt dette klarer Okkervil River å formidle på stadig mer overbevisende måte. Til tross for dette, så må det sies at på låter som disse to savnes en noe mer raffinert eller sofistikert fremførelse, det er som om bandet forsøker å bryte seg løs av Sheffs rike tekstunivers ved å rase avgårde i et mer heseblesende tempo.
The Stage Names (Jagjaguwar, 2007)
Med sin finstemte miks av storslått, emosjonell indiepop og dempet, sårbar folkrock har Okkervil River i snart 10 år levert plater med kvalitetsgaranti og lang holdbarhet. Beleste Will Sheff er blant USAs fremste tekstforfattere av i dag, og her er hans omfattende karakterunivers plassert i et mer moderne landskap enn tidligere. Han pensler ut tragiske samtidsdrama av kulturell tristesse og mørk realisme med dagens medievirkelighet som flimrende bakteppe. Sheff er dels gatesmart, dels biblioteknerd. Han skriver små noveller som tonefølges av et passende sofistikert band som kan kunsten å balansere mellom sordinerte strenger og rufsete riff: De suger næring fra bl.a. The Cure, Randy Newman og Faces og har etablert et nærmest tidløst uttrykk som underbygger Sheffs skråblikk over vår tids massekultur. Okkervil River har en skjult storhet i seg, og de kunne gjerne latt den blomstre ut her i enda større omfang. ’Its just a life story, so theres no climax’, sies det her, men The Stage Names er nærmest et eneste sammenhengende klimaks fra et band som altfor lenge har eksistert i skyggen til The Shins, Decemberists og Arcade Fire. En av årets bedre plater. Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 14.08.2007
SHEARWATER
Ved siden av Okkervil River har Will Sheff og Jonathan Meiburg sitt Shearwater å kose seg med når kveldene blir mørke og nettene lange. Der Okkervil spiller blomstrende og fargerik folkrock, griper Shearwater tak i de mollstemte øyeblikkene av livet og kler dem i en minimal musikalsk drakt.
The Dissolving Room (Grey Flat, 2001) De omtaler seg selv om en trio her; Sheff, Jonathan Meiburg og hans forlovede Kim Burke lister opp en bråte instrumenter de trakterer. I tillegg har de fått med seg gjester i studio på blant annet cello, trekkspill og pedal steel, der det er mulig å kjenne igjen en del navn fra nettopp Okkervil River. Hvor de har gjemt alle instrumentene under innspillingen er ikke godt å vite. De finnes et sted der langt bak, via forsiktige anstrøk i akkurat passe doser som aldri får true den minimalistiske stemningen som dominerer The Dissolving Room.
Dette er deres debutplate, og den har blitt fryktelig vakker. Meiburg og Sheff deler jevnt på vokalen, der det må være Meiburg som innehar en falsett som kan minne om Thom Yorke eller Elliott Smith i inderlighet, en meget behagelig sådan. Det gir en mer distingvert atmosfære enn Sheffs gråtkvalte rufsestemme, noe som tjener for eksempel ”Mullholland”, en poplåt som handler om å forlate iskalde Dakota til fordel for ’the berryline hummingbirds’ i California, med et munnspill á la Neil Young som gynger rundt den akustiske gitaren. Det er en start som bare leder oss lyttere ut på verandaen igjen, der vi kan sitte lenge å patte pipe og telle solstråler i horisonten. Det er høy porch-faktor over hele platen, skjønt noen av låtene nesten blir for innesluttet, til og med for en sutretilhenger som undertegnede. Bedre blir det når de legger seg på en sløv countrylinje som ”Military Clothes” eller melodiøs tristesse som i ”Not Tonight”. Om ikke alt høres like planlagt ut, kan vel det skyldes at albumet ble til etter bare en ukes bekjentskap mellom de to herrene, der låtene fant sin form via e-post, uten at noen hadde tanker om et band i hodet.
Tekstene holder som vanlig høy kvalitet når Will Sheff står bak, som med sin knappe form klarer å skape de rene novellene. Jeg velger ut følgende strofe fra vakre ”The Left Side”: ’A pretty one-eyed girl from the state of Maine can’t see the church: it’s on the left side of her brain…’ Slike kreative linjer gjør samværet The Dissolving Room til et både seriøst, rørende og morsomt bekjentskap.
Shearwater: Everybody Makes Mistakes (Misra, 2002)
Shearwater er fortsatt Jonathan Meiburg og Will Robinson Sheff, begge medlemmer i Okkervil River. Her har de med hjelp som i stor grad er hentet fra denne fine kretsen, der blant andre David Lobel, James Alexander og Travis Weller bidrar med klarinett, bratsj og fiolin. Kim Burke er fremdeles med i bandet, mens ny trommis for året er Thor Harris (kjent fra blant andre Michael Giras prosjekt The Angels Of Light). Til tross for bred hjelp og variert instrumentering har Everybody Makes Mistakes blitt et hvitt album, som stillferdig, akustisk og sakralt tar for seg menneskets svakheter, sorger og feiltrinn.
Omslaget viser bilder av tomme, forlatte rom. En stue. En trapp. Et kjøkken. Et soverom. Ingen mennesker er å se noe sted. Kanskje noen har reist i all hast. Kanskje noen nettopp har gått bort. Man kan tenke seg at Shearwater sitter etterlatt i et hjørne av dette kjølige huset og spiller så forsiktig at de ikke virvler opp et eneste støvkorn rundt seg.
’People got no respect for the dead, they roll new plans out neatly’ gråter Meiburg på pianovisen ”An Accident”. Vi tas rett inn i begravelsesmodus, understreket av hans skjelvende sjelfulle vokal. Han skriver i en knapp, stram stil, eksempelvis fra ”The Ice Covered Everything”:
’My friends got so threatening. You know. They shut the blinds, cut day from night, but beautiful day came in with the maids. I’d like to bash my head on the rail of this beautiful day. You knew’.
Uten å utbrodere ytterligere framkaller han lignende polaroidbilder av frosne øyeblikk i alle sine sanger.
Sheff og Meiburg synger cirka annenhver låt (Kim Burke får lov til å gjøre sin egen ”All The Black Days”, og det riktig så pent), der Sheffs bidrag er de sterkeste. Han er en ordkunstner av det sjeldne, og beretter om hverdagsliv og -mennesker på samme varme og underfundige måte som referanseforfatteren Raymond Carver. Selv om det er mye tomhet, savn og lengsler i dette, er det likevel noe mer befriende og en lettere stemning over hans låter enn Meiburgs. Sheff kaster i det minste noen rå vedkubber inn i den kalde peisen. Han synger på mer avslappet vis, og på hans viser kan vi høre klarere spor av Okkervils fargerike, melodiøse stil. Sheff er fortsatt et vandrende overskudd av ord og historier, og øser av en tilsynelatende endeløs kilde her også. Det gjør låter som ”Well Benjamin”, ”Room For Mistakes” og ikke minst ”Safeway” til platens beste.
Det kan være fristende å hoppe rett til låtene ledet av Sheff når man skal velge ut høydepunkt, men det er på en måte å gjøre seg selv en bjørnetjeneste og det er sammen med Meiburg at Shearwater kommer til sin fulle rett. Denne gjengen har igjen skapt en plate som gir frostroser på innsiden av vinduene. Gjør deg klar for vinteren. Bjørn Hammershaug
En håndfull skiver fra 2000-tallet som deler en felles forkjærlighet for 60-talls frihetsrock, retro psykedelia, far out og fuzzdrapert gitarlyd, der noen har øynene vendt mest mot kosmos, mens andre graver i malmfull jord. De aller fleste av disse bandene og albumene har allerede falt ned i glemselens mørke, men strobelysene gløder fremdeles ved et gjenhør. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.
The Black Angels: Passover (Light In The Attic, 2006) The black angel’s death songs
’Illness, insanity and death are the black angels that kept watch over my cradle and accompanied me all my life’.
Sitatet av Edvard Munch står å lese i omslaget på Passover, debutskiva til Austin-bandet The Black Angels. Inne i det samme omslaget kan det også så vidt skimtes to datoer: 1. august 1966 – 9. august 1969. Dette er ikke tidspunktet for selve innspillingen, selv om det kunne vært det. Om morgenen den 1. august 1966 gikk Charles Whitman på toppen av universitetetstårnet i Austin, bevæpnet til tennene. Da dagen var omme lå 17 døde igjen etter ugjerningene han begikk. Nesten eksakt tre år senere ankommer banden til Charles Manson huset til Roman Polanski og hans gravid kone, skuespilleren Sharon Tate, og dreper fem mennesker på ytterst bestialsk vis. Disse skjebnesvangre datoene rammer på mange måter inn Passover, som også omfatter en tid som inkluderer opptrappingen i Vietnam, Velvet Underground og 13th Floor Elevators sine debutplater (begge utgitt i 1966), noen av de beste fra Stones og nøkkelperioden til The Doors. Alt dette er selvsagt ikke tilfeldig.
For det er i sannhet mørke engler som våker over dette bandet, og selv om de er 40 år gamle er deres tilstedeværelse like aktuell i dag. Bakteppet til Passover er også av den grimme sorten, blant annet dagens krigføring i Irak. Med det knyttes relevante bånd mellom fortidens ugjerninger og dagens lignende mistak. Dette er musikk skapt i et land i krig, fra ”The First Vietnamese War” til den akustiske snutten som dukker opp etter en pause på tampen av platen, med linjer som ’he’s fighting in the Iraqi war, but what for…’
De svarte englenes musikalske rotfeste tilhører Velvet (blant annet bandnavnet) og 13th Floor Elevators (hør ”Manipulation” kontra ”Reverberation”), men jeg vil også trekke tråder til Gun Clubs predikerende gospelpunk, The Jesus & Mary Chains tette lydvegger, Spacemen 3 sine droner og glohet ørkenblues. Da har vi en putrende gryte av seig psych/garasjerock som plateselskapet beskriver som ’Native american drone’n’roll’.
Vokalist Christian Bland synger med behersket, dog bestemt vokal ikke helt ulik Jim Morrisson, gitarene sager konsekvent gjennom marg og bein i tykke, tykke lag, krigstrommene gjaller, orgelet til Jennifer Raines (kreditert med ’drone machine’) er en konstant trussel og groovet er tungt, farlig og sterkt vanedannende. ’Run for the hills, pick up your feet and let’s go…’ er første linje ut på den tunge ”Young Men Dead” og når shoegaze-aktige ”Call To Arms” avrunder med ’the trigger to the finger, the finger to the trigger’ en times tid senere, er det klart at The Black Angels har levert en strålende oppvisning av en harmdirrende og skamløst fengende plate, som knapt har dødpunkter. Det er en stemning av noe som gikk veldig feil som preger Passover; håpet som brast og fremtiden som ble bombet i grus mens kjærlighetsbarna forsvant inn i regnbuen.
The Black Angels er et av de mest überfete bandene du sannsynligvis vil høre i 2006, og jeg tror sannelig Passover er den tøffeste debuten av året, og den bør spilles så høyt du bare våger! Som de sier i sitt slagord: ’Turn On, Tune In, Drone Out’.
The Black Angels: Directions To See A Ghost (Lights In The Attic, 2008)
The Black Angels fortsetter eksakt der de slapp med debuten. Mistanken om at de faktisk eksisterer i en tidslomme rundt 1969 synes altså ytterligere bekreftet. Vi hører fremdeles ekkoet av The Factory og peyotepreik, deltar på syreprøver og vietnamprotester. All Tomorrow’s Parties og Yesterday is here, man. Fra det tidstypiske coveret til innholdet er dette en ferd inn i det sorgløse 60-tall som kræsjet med realitetene, da den psykedeliske regnbuedansen møtte flimrende paranoia og festen endte i en eneste lang bakrus. Dette er tiden til The Black Angels. På godt og vondt.
For slik høsten 1969 åpnet med Woodstock og endte i kaos på Altamont, kaster The Black Angels også lange, mørke skygger som de ikke alltid søker å finne ut av. Det betyr at bak den hypnotiske grooven og de flerrende gitarene skjuler det seg en tykk tåke som de av og til kan lulle seg inn vel mye inn i. Som på litt for kvarterlange ”Snake In The Grass”, ”Doves” og ”The Return”, der skotupp-slektskapet til Black Rebel Motorcycle Club og Spacemen 3 kommer tydelig frem. Men det er fremdeles ingen som kan skape like suggererende, mørke anthems som The Black Angels. Sjekk ”You On The Run”, nærmest en direkte oppfølger til ”The First Vietnamese War” fra debuten, dans til tribale ”Science Killer” eller bli med inn i bakgatene til San Franciscos ”Mission District” for å bli overbevist.
Selv om 60-tallets mange motbevegelser fremdeles danner både bak- og framteppet til The Black Angels, så er protesten, sinnet og engasjementet kanskje også overførbart til i dag? På ”Never/Ever” synges det i hvert fall om at ’You say the Beatles stopped the war/They might’ve helped to find a cure/But it’s still not over…’ Det er et poeng de nok kunne gjort noe tydeligere, men så er det heller ikke lett å tolke ordene som krabber ut av vokalist Alex Maas.
Directions To See A Ghost får ikke debutens drahjelp og bandet har ikke lenger overraskelsesmomentet på sin side. De blir nå vurdert i lys av tidligere prestasjoner. Som nevnt er det ikke de store endringer som har skjedd i leiren, men lydbildet er tettere og låtene mindre umiddelbare. Sett under ett er nok Directions… like bra som debuten, selv om det er ingen kontante killere som ”Young Men Dead” eller ”Better Off Alone” her. Dette er uansett en überfet reise fra Velvets tidlige performancer, inn i kaleidoskopisk psych-rock, inkludert den elektriske bøttelyden til hjembyens 13 Floor Elevators, tung bluesrock, hint av indisk raga og slørete shoegaze. Slik flyter låtene nå over i hverandre uten de store grenseoppgangene. Dette er ingen plate i kontrastenes navn, men en likelydende strøm av bilder som nå bør være rimelig åpenbare. Det får meg i kritiske stunder til å undres om The Black Angels har veldig mye mer å by på enn akkurat dette. Til vi finner ut av det er det egentlig bare å skru opp og droppe ut nok en gang.
Black Mountain: Black Mountain (Jagjaguwar, 2005)
Let’s smoke some kill, man! Canadiske Black Mountain drar far out på tripper’n med sin selvtitulerte debut. Tyngdepunktet i dette kollektivet (finnes det ikke ordentlige band lenger?) er Stephen McBean, som også driver noe mindre barske Pink Mountaintops. Fint det også, men det er selvsagt svartfjell som er det tøffeste stedet.
Black Mountain er ute og stjæler hester, og legger ikke skjul på sin inspirasjon fra den tiden håret var vel så skulderlangt og drogene ekstra psykedeliske. Fra toppen av fjellet trekker de dypt inn rester av 60-tallets siste røykfylte hippiefest (Canned Heat, Jefferson Airplane, Grateful Dead) og blåser den utover sitt landskap med store rester av både Rolling Stones, Blue Cheer og Led Zeppelin i lungene. Ikke mye moderne vrøvl her, nei. Dette er klassisk rock fra gamleskolen, med en skjødesløs original vri som forhindrer at gubbestempelet påklistres. Det oppgjøret tas allerede i første spor, ”Modern Music”: ’1-2-3 another pop explosion, 1-2-3 another hit recording (…) Oh, we can’t stand your modern music, we feel afflicted…’ i det som er en sprø blanding av frijazz og Motown. ”Modern Music” renner over i seige bluesriff à la Zeppelin/Sabbath på ”Don’t Run Our Hearts Around” til überfete ”Druganaut”, og allerede da bør lytteren forstå at denne gjengen ikke utelukkende skuer tilbake i tid, de kjenner rockhistorien nok til at de kan surfe på gamle bølger og utnytte ulike genre til å skape sitt eget kaleidoskop.
Amber Webbers flagrende vokal og McBeans raspende bluesrøst gjenskaper noe av feelingen til hine par som Richard og Linda Thompson eller Brian Auger/Julie Driscoll. Rock’n’roll, funk, blues, psykedelia, sørstatsrock; Black Mountain er cosmic american music som føyer seg inn i en lang retroslack tradisjon fra Royal Trux til My Morning Jacket.
På en relativt kort plate som domineres av høylydte rockere, og underlig nok en velfungerende Kraftwerk-aktig sak (motoriske ”No Hits”), er det på balladene de virkelig smelter hjertet fullstendig. ”Set Us Free” og ”Heart Of Snow” drar oss så langt opp i tåkeheimen at du som lytter ikke kan unngå å bli med på svevet.
Black Mountain: In The Future (Jagjaguwar, 2008) ’Set us free…’ sang Black Mountain på sin debutplate i 2005, en grom oppvisning i nedprogga, post-psykedelisk retro-hasjorck som nå etter tre år endelig møter sin arvtager. Og storebror skal det vise seg. In The Future har gått på høypuls i et par måneder nå, og det er fremdeles ikke rust å spore i sylindrene på denne musikalske ekvivalenten til Easy Rider eller Wild Angels. Vancouver-bandet har bare blitt enda coolere siden sist, og klarer utrolig nok å tangere debuten med en plate som seiler rett opp blant årets store favoritter. Den kickstartes med stoner-rock anthemet ”Stormy High”, og derfra bærer det raka vegen inn fremtiden på en hot rod med ”Bright Lights”. Ikke ett øyeblikk ønsker vi å snu oss tilbake. 1969, here we come!
In The Future er tyngre, mer kompakt enn debuten. Ideene er bedre foredlet, momentene tydeligere og låtene vibrerer av energi, vilje og teft. Dette er ikke et band som tar lett på sin musikalske historie, og da snakker vi Historie. Led Zeppelin, Black Sabbath, Pink Floyd, Jefferson Airplane. Ja, de stikker alle på samme spidd og sluker det rått.
”Bright Lights” kunne med sine 16 ambisiøse minutter endt som en stor floskel, en parodi på stormannsgalskapen som tilhørte 70-tallet. Men det er den ikke. Når vi snakker om store spidd; i løpet av det drøye kvarteret fortæres alle de nevnte kildene, der nedtoningen tilhørende Pink Floyd, riffene fra Ozzys rike og det tilbakevende, pumpende Motorpsycho-groovet omsluker oss slik det omsluker hele Black Mountains nyvunne kongerike. Hail to the king! De 16 minuttene skulle vært doblet.
Heldigvis er det mulig å skru rett over til eksakt halvparten så lange ”Tyrants”. Galopperende intro, muligheter for freidig symfonisk overgang, men så; stopp. Alt faller på plass. Pot-gitarer siver inn, før Stephen McBean svever over oss på en sky av Neil Young. On the beach, man. Inn kommer Amber Webber, den nydelige stemmen som gir bandet et snev folkrock av typen Richard & Linda Thompson, litt hippie à la Grace Slick/Paul Kantner. Så vokser ”Tyrants” igjen, den reiser seg sakte og vibrerer mellom å ville klaske til oss og holde oss på den skjøre linjen de to strekker ut. Ok, det er kanskje ikke helt noen ny Crown Of Creation eller I Want To See The Bright Light Tonight, men det er mot noenlunde disse sfærer Black Mountain strekker seg.
Det er et par ess til her som bare må fremheves. 6 minutter lange “Wucan” er en ren killer, med et suggererende orgel-groove som binder hele låten sammen, nydelig call-and-response mellom Webber og McBean, og en truende oppbygning som holder oss på tå hev låten gjennom.
Igjen er det denne balansen mellom sårhet og råskap som Black Mountain her utnytter i større grad enn på debuten. Så er det ”Queens Of Play”. Enkle, repeterende riff. Webbers klare stemme:
‘Blood crawls through the night holes
Blood sprawls across the walls
Blood crawls up and hassles…’
Vi har alle sett morgendagen, sier hun, og konkluderer med at ’demons may be hiding in our shadows’, der det forløsende brekket tjener til at vi lar sorgene hvile mens vi tas med ned i ’total nightmare, darkness…’. Latterlige korte ”Wild Wind” peker nese som en potensiell lighter-hit som slukkes før den kommer ordentlig i gang. ’Set us free…’ sang de på debuten. De gjentar denne gangen, nærmest som en påminnelse: ”Stay Free” heter det nå, med et døsig akustisk komp og en slags undrende skjørhet som Wayne Coyne burde kjenne seg godt igjen i. Helt til slutt forsvinner de inn i mørket med den Twin Peaks-lignende hymnen ”Night Walks”, og stillheten som følger er øredøvende.
In the Future er et perfekt soundtrack for 196.. jeg mener 2008. Black Mountain har funnet koden til tidsmaskinen, de kan ta oss med ’high up on the sun’ og ned igjen hvis de vil, men støvet på klærne deres kommer fra landeveien, ikke outer space. Dere kurs er fastlagt: Jeg husker jeg tilbragte en aften i bandbussen deres, der de pumpet ut Sloche (tror jeg det var) fra 70-tallet. Og det er nettopp der Black Mountain hører hjemme i 2008. I en svart, moderne buss, med gammel progrock på øret, på full fart baklengs inn i fremtiden. Viddere. Viddere!
Comets On Fire: Blue Cathedral (Sub Pop, 2004) Demon Box
Blue Cathedral er Comets On Fires tredje utgivelse, og denne gangen er gitarist Ben Chasny (Six Organs Of Admittance) tatt inn som ordinært medlem sammen med de fire andre kosmohodene fra California. Tim Dalys saksofon bidrar ytterligere til at den tunge slugger-rocken (Blue Cheer, Hawkwind, MC5) nå dreies et par knepp mot mer spaca prog/psykedelia. Vi trekkes i stor grad tilbake til de hårete 70-årene, da Pink Floyd, Led Zeppelin og Blue Öyster Cult var ensbetydende med moderne rock. Men Comets On Fire gjør mer enn bare kopiere gamle helter. Ved å trekke inspirasjon fra flere hold har de funnet et uttrykk som har en egen identitet. Og det fremføres her med imponerende kraft og musikalsk frisinn. Her er mer far out, mer jamming, mer frihetsutblåsninger og mer spennvidde enn på deres to foregående plater, og Blue Cathedral står fram som en av de absolutte hardrock-utgivelsene i plateåret 2004. Som psych-guru Julian Cope så treffende formulerte det på sin hjemmeside, i en av de mest helhjertede omtaler noensinne skrevet om en plate: ’…fucking riffs from a mighty warrior on acid.’
Comets On Fire starter gjerne sine låter med fullt frontalangrep. Lyden er gjennomgående mudrete og møkkete, der grove gitarer graver frem klassiske riff, mens revnende vokal og et flammende groove valser over oss med stor kraft. Fra bokstaven M kan vi si at tidlig Motorpsycho, Mudhoney og Monster Magnet til sammen stod for noe lignende på 90-tallet. Men Comets On Fire tar den lengre ut, opp og fram. Det er særlig delene som bygger oppunder eller svever rundt kraftpartiene (som ”Whiskey River” og ”The Bee And The Cracking Egg”) som gjør denne platen til mer enn bare en orgie av svett slenghår og retroinspirert rockeøs. Det gir jo en viss indikasjon når et band setter av en person (Noel Harmanson) til å kun styre med Echoplex (ekkomaskinen som ble mye brukt som UFO-effekt i sci-fi filmer) og navngir låter som ”The Antlers Of The Midnight Sun.”
Field Recordings From The Sun (2002) var et ganske så tettpakket vanvidd, hvor de bare så vidt nærmet seg de ytre sfærer som her skaper nødvendig balanse. Instrumentale og neddempede ”Pussy Footin’ The Duke” har et drømmende prog-driv, med orgel og klar gitar som trekker mot ELP og Pink Floyd. Det er også nærliggende å tenke Floyd cirka 1974 på passende titulerte ”Brotherhood Of The Harvest”. På 10 minutter lange ”Blue Tomb” driver de inn mot sørstats-bluesrock, mens de på ”Antlers Of The Midnight Sun” og ”Whiskey River” lar heavy vokal, saksofon og gitarsoloer smelte sammen i en ekstatisk blanding av Stooges og Robert Plant.
Comets On Fire står med føttene godt plantet på gulvet, men svever stadig videre oppover mot nye høyder der de ser rock’n’nroll-kartet uten grenser og rockhistorien i en eneste stor sammenheng.
Crystal Antlers: s/t (2008)
Inferno i flammer
Long Beach-banden Crystal Antlers skal jeg ikke påberope meg å vite så mye om. De er en kvintett, og jeg tror dette er deres debut i et større format. Det er ikke så veldig nøye.
Det viktigste er at innholdet på denne EP’en, som tross alt nærmer seg brukbare halvtimen, er av det helt ypperste merke. Latterlig bra, faktisk. Dette er en nær fullkommen psykedelisk, hårristende, støybuldrende, sjelfull freak-out i California-ånden etter Comets On Fire (RIP) og Wooden Shjips. Originalt? På langt nær. Givende? Herfra til solen! Crystal Antlers vasser i lasergitarer og drukner i orgelsyre, har en tomanns rytmeseksjon som dasker vettet av seg, og i tillegg frontes de av en vokalist med den mest hjerteskjærende og desperate vokalen siden Ethan Miller satte kometer i brann for noen år siden.
Legg merke til hvordan det hele åpner. Her er ingen nøling, rett inn i galskapen fra første sekund, et vanvittig driv kaster oss inn i et kaleidoskopisk inferno som aldri slipper taket. ”Until The Sun Dies” er like deler melodi og kaos, med et islett av progging, og en av de grommeste åpningslåtene jeg har hørt siden gudene vet når.
Resten av innholdet går mer eller mindre i samme leia. En saksofon kaster seg med i slaget hist og her, perkusjonsbruken er eminent, av og til gis det rom for mer patos og antydning til stormannsgalskap gjør det hele egentlig bare mer fristende. Crystal Antlers er nemlig mer enn bare den vanlige tekoppen retrorockere med wah-wahpedaler, regnbueblikk og gryende skjeggvekst.
Dead Meadow: Old Growth (Matador, 2008)
Steinrock i skogen
Dead Meadow har i en årrekke vært eksponenter for en fusjon av 60-talls psykedelia, 70-talls blues/hardrock og 80-talls shoegaze, ispedd en ikke uvesentlig musikkbrukerdose av tjall og syre. En god, gammeldags dop-jam med andre ord. Tre år etter Feathers er de nå endelig klare med Old Growth. Deres fjerde album er innspilt i Los Angeles og i et gårdshus ute på bøgda. Trioen fortsetter kursen de staket ut på forgjengeren, mot en mer tilgjengelig og vellydende form for ny-psykedelia.
Et skikkelig produksjonsteam besørger et ryddig, dynamisk lydbilde. Flytting vestover til Los Angeles har kanskje ytterligere bidratt til å gi bandet en dunst av Paisley Underground og retro-romantisk Topanga-sound, og trioen er mer Byrds og Young enn Black Sabbath og Blue Cheer. Referansene henger i det hele tatt som nedfallsfrukt, men fans av skjeggrockere som Brightblack Morning Light, Black Mountain og MV & EE vil nok fremdeles flire hemningsløst på innpust i pot-trynene sine av en skive som dette.
Old Growth har en overordnet laidback stemning over seg, noen vil nok kalle den daff, med vokalist Jason Simon som tilsynelatende konstant skev, småtrøtt frontfigur. Bandet har en stil som skapt for lange, utsvevende utskeielser, men her komprimeres de potensielle jammene inn i låter på stort sett 3-4 minutter. Det gir om ikke annet en ganske velordnet følelse, på den annen side: Er ikke litt av greia at man skal sitte og rugge i en 8-10 minutter når wahwah-pedalene først begynner å gå seg varme ‘a? Vel, jeg liker det jeg hører, og uten å ha altfor sterke bånd til deres tidligere skiver slipper jeg den store skuffelsen over at de legger mer strukturelle bånd på seg selv.
Åpningen ”Ain’t Got Nothing To Go Wrong” er uansett en killer, platens lengste, og standardsetter med sitt todelte uttrykk: Repeterende, sløye riff og hazy vokal på den ene siden skaper et utsvevende inntrykk, en relativt tight, hardtarbeidende rytmeseksjon strammer det hele til igjen. Det er mye gull her; fra ’låtlån’ i Tony Joe White-stil i pumpende bluesrock (”Between Me And The Ground”) og ”’Till Kingdom Come” med strykerpålegg til et par halvakustiske folk-perler (”Either Way”, ”Down Here”) som tar det hele litt ned igjen og gir rom for å strekke litt på seg. Det betyr ikke at Old Growth er en ren triumfferd. Her er også mer baktunge og søvnige øyeblikk innenfor samme kategori og formelen strekkes i lengste laget over en hel skive. Dette er ikke et mesterstykke av en plate, men furene til Dead Meadow pløyer seg nær mitt musikalske hjerte. Old Growth vokser sakte, men den vokser godt og lenge.
Heavy Hands: Smoke Signals (Language Of Stone, 2008)
Run through the jungle
Kvalitetsetiketten Language Of Stone (ledet av Espers’ Greg Weeks) har med sine åtte første utgivelser markert seg med å stort sett gi ut eksperimentell nyfolk av ymse sort. Med Smoke Signals bryter de denne stigmatiserende rekken. Brooklyn-bandet Heavy Hands graver seg heller ned i mørk stoner/prog, 70-talls tungrock og bluesbasert psykedelia med et hampduftende slør drapert over det hele. På debuten smeltes groovy basslinjer, gnistrende wah-wah fuzz og trippy strobelys sammen i et slags traumefylt mareritt som fra Vietnamkrigens dager. Ikke på noen måte helt ulikt det Black Angels har gitt oss de siste årene. Eller et utall progband fra slutten av 60-tallet til midten av 70-tallet.
Den psykedeliske tilnærmingen til Heavy Hands er gjennomgående tilstede, og kan illustreres med for eksempel den singalesiske masken på omslaget og låttitler som ”From Stonehenge To Saturn”. Men det skramler også av bandet, og de kvier seg ikke for å gå inn i garasjen: To-minutterne ”Black Heart” og ”She Got It” er forankret både i 90-tallets Seattle og 70-tallets Birmingham.
I mer stillestående blir Smoke Signals mer en pastisj over noe som har vært, men det er noen reale hodetripper som virkelig gjør denne skiva. Tribale ”See Saw” er platens beste, med 7 minutter der powertrioens kraft forenes med en groovy dynamikk som både blir slagferdig og dansbar på en gang. En av årets låter. Innledende ”Can’t See Thru” er også en viril faen, som riktignok ligger mer i streit stoner-terreng, men likevel evner å sette oss i rett stemningsleie. Jeg vil dessuten trekke frem ”3 Days Gone”, som åpner som en søvnig drogballade før den virvler ned Mississippi og inn i bluesjungelen på en sky av pot. Ikke ueffent i det hele tatt! På sitt beste har Heavy Hands en uovertruffen coolness, litt som om Creedence covrer Black Sabbath med Hunter S. Thompson som mentor og Hell’s Angels som følge.
Indian Jewelry: Free Gold (We Are Free, 2008)
…there will be blood…
’Indian Jewelry was gone, but now they’re coming back and there’s going to be a bloodbath’ lover, eller truer, utgiveren til denne skiva. Jeg kan ikke se for meg at denne musikken vil starte de store opptøyer, men la gå.
To år etter vellykkede Invasive Exotics er Free Gold nok en intergalaktisk ørkentripp fra dette Houston-bandet. Fra Pompeii til Seventh Heaven, her åpnes det i rikt monn for strobelysende, slørete shoegaze-psykedelia innpakket i tette lag av gitarer og simpel elektronisk støy, endeløse droner og langsom sirkeldans gjennom bare til dels håndfaste melodier. Dette er friformrock fra den femte dimensjon, der det ikke gjøres noen særlige grep for å imøtekomme den delen av publikum som kunne ønsket seg et noe mer tilgjengelig uttrykk enn ved forrige korsvei. Jeg hadde kanskje foretrukket at de hadde løftet litt mer på sløret, slengt fra seg noen monsterriff i ny og ne, men de er selvsagt for sedate til å utføre den slags prøvelser. For den som foretrekker sin psykedelia psykedelisk burde denne timen i hvert fall holde langt ut til neste sfære.
Free Gold er ikke spesielt intrikat, den er lettere, mer luftig, enn forgjengeren, men likevel ganske vrien å få has på slik umiddelbart. En del nonsens er det også her. Jeg vil nevne noe ubrukbare synth-industri som ”Hello Africa”, og litt forutsigbar Suicide-møter-Velvet på ”Bird Is Broke”. Men slik er Indian Jewelry; vekslende mellom briljant kreativitet og ganske irriterende sloppyness. Jeg tror alle kan henge veldig greit med i første halvdel, men etter hvert er det som om platen glipper gradvis mot slutten. Det er faktisk ganske fint, akkurat som den aldri helt starter, lander den heller ikke. Indian Jewelry har med Free Gold skapt en langsomt bevegelig masse som aldri tar av, men som heller ikke skal gjøre det.
Det er riktig så fett å dykke ned i denne sirupsrocken, og det skjer mye, mye rart rundt om i det tette lydbildet som det er mulig å bruke litt tid på. Dessuten dukker det opp noen mer luftige saker her også. Særlig på ”Everyday” lysner det helt, og ut av tåkeheimen stiger en utsøkt psych-ballade i beste vestkysttradisjon. Det er ikke å forakte i det hele tatt, og viser at under den tette pakningen skjuler det seg små popperler, skal vite. Kanskje av glass, men dog. Jeg tror uansett ikke det er spesielt smart å fokusere på enkelte låter her, men heller ta seg tid til å få med seg hele ferden. På med solbrillene, løsne sikkerhetsbeltet.
Midnite Snake: Shaving The Angel (Birdman, 2007)
Uten sikkerhetsbelte
Denne trioen valser rundt i Pittsburghs gater med en blomsterfarget tanks på jakt etter noen gamle Hawkwind og Acid Mothers Temple-skiver de kan destruere. På sin ferd krysser de innom både psykedelia, metall, garasjerock og noe mer ondsinnet doom, presentert her gjennom seks separate spor. Midnite Snake plasseres passende mellom ’Thunder + Lightning and Psychedelic Speed Freaks’, og det signalementet omfatter det meste av deres uttrykk på en grei måte. Vi snakker beinhard stonerrock med riff herfra til Saturn og glorete gitarutskeielser som vekker Jimi Hendrix til live.
Som instrumentalband kan de ikke hvile på vokalprestasjoner, men bare stole på sine respektive redskaper. Det holder i massevis, for de lar seg ikke friste til å bare kjøre rett frem hele veien. Midnite Snake tar seg en del musikalske friheter, legger inn litt hvileskjær der det trengs, evner å ta noen overraskende vendinger og holder på interessen hele platen gjennom. Ti minutter lange ”Sacred Mist” utvikler seg fra en gravende frifolker til et røykfylt stoner-anthem uten å blunke. Noe av den samme teknikken bruker de på kortere ”Bigfoot ’69”, der fuglekvitter og akustisk gitar svis av med kontante metallriff som snart skjener til alle kanter i et halsbrekkende rally. ”In The Grass” innbyr til fire minutter med meditasjon, før de kaster seg i vei med tittelkuttet uten noen som helst med hemninger. Det er likevel 25 minutter lange ”Supermodified” som tar kaka. Med et tempo som Melvins eller Earth vil nikke (langsomt) anerkjennende til øker den langsomt både i kraft og etter hvert tempo, og det siste kvarteret skjener den ut i en powerorgie av svett og hårete feedback-drevet rock’n’roll av den überfete typen.
Akkurat av den typen som preger hele denne platen.
Oakley Hall: Gypsum Strings (Brah, 2006)
Cosmic Americans
Fra Brooklyns milde, solfylte gressenger sprer denne gjengen vibber som tilhører California cirka 1969. På sin andre av årets to fullengdere har de kommet opp med noe som veldig gjerne kan bli en av årets beste sommerplater.
Vi snakker ’cosmic american music’, slik Gram Parsons og Flying Burrito Brothers realiserte sin elektrifiserte countryrock for drøyt 30 år siden. Legg til en dæsj Neil Young, noe Grateful Dead, Byrds i sine glansdager og en skvett Fleetwood Mac, og vi har omringet Oakley Hall ganske nøyaktig. Utkommet plasserer gruppen i relativt samme kategori som for eksempel Black Mountain, Magnolia Electric Co, Brightblack Morning Light og The Fiery Furnaces. Dype røtter, milde furer og åpent landskap – her er Oakley Hall.
Selv om Gypsum Strings vaier mellom jovial country-psykedelia, seig gitarrock, kokain-ballader og løssluppen låvedans, så blir den aldri vinglete i stilen. Den offensive ruggen ”Confidence Man” setter umiddelbart en standard som holder seg platen gjennom; nesten hypnotisk felespill og voldsomme gitarkaskader sendes ned i strykene mellom bejublende vokalrop, avløst av late, tunge ”Having Fun Again” som smøres med tjukke lag av sirup. Resten av platen veksler mellom nettopp elektriske utblåsninger og dorsk blåsnipp, countryrock. Vel, tradisjonelle ”House Carpenter” kunne nesten vært tatt fra et eller annet britisk folk-progband en gang på 70-tallet, spake ”Bury Your Burden” minner meg om Herman Düne, mens ”If I Was In El Dorado” sannelig får meg til å minnes Uncle Tupelo i sin beste depresjonstid.
Alt tankegods til side, Gypsum Strings står uansett fjellstøtt på egne ben. Oakley Hall henfaller aldri til tam hippie-shit eller altfor utsvevende jammer; dette er solid som eik, mildt beroligende som gypsum weed, forfriskende som en morgendukkert i skogstjernet. Patrick Sullivan forlot i sin tid Oneida for å dyrke mer organisk grønt i Oakley Hall, og har funnet en sekstett som trakterer massive gitarer, samt fele, lap steel, banjo og dulcimer. Vokaldelingen med Rachel Cox er meget harmoniskapende, og sjelden har koplingen vestkyst-rock og no depression vært så betagende som akkurat her. For å slutte sirkelen; det er dette cosmic american music dreier seg om.
Så, skjenk den drinken, sett deg i skyggen og la denne dagen bare gå sin gang. Og den neste.
Residual Echoes: s/t (Holy Mountain, 2005)
The man from Utopia
’The cosmos at large
It’s so very big
It’s so far away
The comets… the craters… the vapors
The solar wind
The residual echoes… the residual echoes
The residual echoes from the giant explosion
Where they said it beginned… ’
(Frank Zappa: “The Radio Is Broken”)
Om det er denne sangen, fra The Man From Utopia, Residual Echoes har tatt navnet sitt fra aner jeg virkelig ikke, men mye kan tyde på det. De omgir seg i hvert fall med både gitarlyst, gigantiske eksplosjoner og kosmiske fenomener.
Denne trioen er først og fremst en herre som heter Adam Payne. Han trakterer stort sett det som er av lyder på platen; i første rekke wah-wah gitar og grovkornet bass, samt en dynge med tangentinstrumenter. Payne flyttet visst nylig til Santa Cruz, California der han raskt ble kjent med byens stoltheter Ethan Miller (Comets On Fire) og Ben Chasny (Six Organs Of Admittance, Comets On Fire). Begge band tjener som relativt fornuftige referanser til vårt nye bekjentskap. Residual Echoes er jambasert og psykedelisk støyrock med elementer av både frie former og far out hardrock. Fritt & fett som fanden.
Den selvtitulerte debuten sparker i gang med 13 minutter lange ”Slant”. Umiddelbart slående med lydbildet er inntrykket av at her er det meste ødelagt! Forsterkerne er sprengt, instrumentene er i ferd med å knuses, mikrofonen er allerede tygd i filler (ja, det må sies at vokalen er bandets svakeste ledd, ”Slant”). Midt inne i Armageddon av brukne deler og ødelagt skrap skapes et monster som motorisk maler all motstand vekk. Trioen tråkker Monster Magnet og dess like godt ned i søla og trekker beinrestene nådeløst etter seg. Gitaren skrangler, skjærer ut og feedes, men du verden som dette river. Når så de siste tre minuttene overtas av en hjerteskjærende, skrikende blåser, så skapes en assosiasjonsrekke som strekker seg fra Coltrane/Pharoah/Ayler frem til Morthana. Da er det umulig å ikke strekke armen i været, knytte neven og skrike ut primale gledeshyl. Intenst!
Det bærer i alle retninger på ”Slant”, så det er greit at 12 minutter lange ”Diamond Drops” lar støyen ligge og lure litt i bakgrunnen i form av frittgående elgitarer. I front høres en søkende akustisk gitar med tilhørende vokal fra drømmeland. Hvis ”Slant” kunne minne om tidlig Comets On Fire er #2 mer i tråd med Six Organs Of Admittance. Men også denne utvikler seg mot nærmest druknende hvit støy der den pumpende aggresjonen hele tiden fornemmes og aldri slipper taket.
Det er 25 fantastiske minutter som innleder denne platen, som det tar tid å komme seg opp fra. Det tar også litt tid før platen reiser seg igjen. Vi gis et par korte mellomspill av mer lydlekende art (”Fish Don’t Swim”), en heftig trommeutblåsning à la Dyret i Muppet Show (”This is Not a START”) og ”A START 1 & 2” (den starter som noe punkgreier, har et rotete mellomparti og slutter med litt country-twang, alt i overkant av tre minutter…). På ”A STARDT 3 & 3 ½” er vi tilbake på den gode gamle timinutteren. Her kan tidlig Pink Floyd og Velvet Underground nevnes som kildegrunnlag, og da mener jeg begge to, samtidig – i tillegg til enkelte progpartier og de slemmeste bluesriffene på denne siden av Blues Explosion. Igjen kan man legge merke til den stødige rytmeseksjonen med oppbrettede ermer som pumper ufortrødent til de utagerende gitarinnfallene til Adam Payne. Denne sørger for at bandet aldri faller ut i det totale kaos, gitarutskeielsene holdes hele tiden til en viss grad i tømmene, groovet opprettholdes.
Etter nok en destruktiv og utblåsende session puster både vi og bandet ut med snaue ”Better Substitute For Butter”, som tar oss vennligsinnet med til den andre siden. Med akustisk følge legger vi ’monster bass, fuzz, metallurgy, hollering, broken alto, unseasoned drumming, migraine…’ bak oss og lukker øynene. Germs from space? Indeed.
Wooden Shjips: Dos (Holy Mountain, 2009)
Motorisk minimalisme
Wooden Shjips gjorde seg bemerket for et par år siden med et selvtitulert debutalbum som plasserte dem i kategorien hypnotisk og primitiv stonerkraut/psykedelia. Som et blaff fra fortiden rasket California-bandet med seg spor av Velvet, Neu!, Hawkwind, Suicide, Loop og Spacemen 3 på sin vei. De skal altså ikke beskyldes for å være spesielt framtidsorientert. Men deres retro-fetisj er likefullt ganske så i tiden. Band som The Black Angels, Howlin Rain og Crystal Antlers er med på å definere en liten trend der borte i California som er mer Charles Manson enn Brian Wilson.
Dos følger forgjengerens fotspor – med andre ord spor som er tråkket godt ned fra før. Innrøyka potrock for retronisser vil sikkert noen hevde (uten at de akkurat tar feil), mens de av oss som har hjertet veldig nær bandene nevnt over vil rugge anerkjennende til kvartettens hypnoser. Disse strekkes lengst i omfattende ”Down By The Sea” og ”Fallin’” – begge over 10 minutter lange, og begge med motorisk disiplin og minimalistisk tilnærming som enten vil få lytteren til å umiddelbart kjede seg eller bli sugd inn i dette kosmos. Sistnevnte blir i overkant langtekkelig for meg, med en synth liggende over det repeterende riffet, sammen med Ripley Johnsons reverb-røst et sted mellom Suicides Alan Vega, Jim Morrison og Bryan Ferry, blir det litt Stereolab møter Silver Apples. ”Down By The Sea” er mer vellykket, om ikke i variasjon. Med sitt mørke sug og gnistrende gitarer skaper Wooden Shjips farlig forlokkende toner, like mye for kollektiv begeistring som for lotusstillingen. ”For So Long” (som ikke er lengre enn en vanlig radiohit) ligger i samme gate, og stilen fungerer vel så greit i kortformat. ”For So Long” definerer bandets formel på fire minutter, og er den mest naturlige inngangsporten til denne platen. Tommelen opp for Dos, og hvis Wooden Shjips har noe mer å spille på kan de gjerne legge det fram når de skriver tres.
Arbouretum: Rites Of Uncovering (Thrill Jockey, 2007)
Arbouretum er Walker David Teret og David Heumann fra Baltimore, sistnevnte har tidligere spilt i rufsebandet The Anomoanon samme med blant andre Paul Oldham. Anomoanons mixed blend av sørstat og vestkyst, bonderock og hippiejammer har resultert i en rekke hørbare plater, som er en ganske så naturlig sammenligning med herværende orkester. Paul Oldham har også med tiden opparbeidet seg en bra kundeliste til sitt Rove Studios i Kentucky, hvor deler av Rites Of Uncovering er spilt inn. John McEntire har hatt hovedansvaret for mikseprosessen. Legg til at de to herrene har med seg folk fra blant annet Lungfish og Love Life, så burde det være klart at alle målemerker peker mot en plate i den positive enden av kritikerskalaen.
Det er da også ganske tøft det Arbouretum presenterer på sin andre plate. De trekker med seg en ganske seig, innrøyka ballast fra 70-tallet, med vekt på hardrock, prog og folkrock. Alt fra Black Sabbath/Led Zeppelins roligere partier til Grateful Deads psykedeliske blomstringsperiode kan forestilles som et fundament i musikken, utbygget med Neil Young & Crazy Horse sin gitardominans, toppet med litt klagesang i landeveien til Jason Molina eller Will Oldham (så, da ble broder’n nevnt også). Det hele sydd sammen til en sløy helhet av et band som gir låtene rom for å utvikle seg i alle retninger uten at de forhaster seg i prosessen.
Det er særlig et par ganske utsvevende stonerblues-låter som markerer seg på en plate der formen får lov til å gå foran fasongen. Utemmede ”The Rise” gir oss 11 minutter med gromlyd. Fra den innledende call-and-response sangen sklir den ganske raskt over i en groovy og svett gitarjam som både Zappa og Hendrix nok nikker anerkjennende til fra oven. Halvveis i låten kommer koret tilbake og skaper et lite pusterom, før det for alvor braker løs de siste minuttene. Det andre monsteret som drar seg opp mot 10 minutter er ”Pale Rider Blues”, som følger i stort sett samme spor, med vekslinger mellom rolige vokalpartier og ganske omfattende gitararbeid, men melodilinjene er klarere og denne bluesen står igjen som hakket mer målrettet og vellykket.
Det øvrige låtmaterialet sentreres rundt terrenget som er beskrevet ovenfor, dog i noe mindre utflytende grad enn de to nevnte spor. Eneste gitarsolo-frie sone er avsluttende ”Two Moons”, så fans av bongbasert gitarhygge vil nok bli tilfredsstilt av det som serveres her. Men over en hel plate savner i hvert fall jeg noen grep som går utenpå den formen som etableres og egentlig fullendes med den fokuserte åpningslåta ”Signposts And Instruments”.
På midten av 2000-tallet fikk frifolk/freakfolk sin tilmålte tid som noe av det hippeste og mest cutting edge der ute. Artister med spenn fra Devendra Banhart til Animal Collective ble plassert i den romslige båsen, som etter hvert svant tilbake og inn i skogen uten å etterlate seg så altfor mange dype spor. Men det var artig så lenge det varte. Dette er 25 album fra frifolkens prime time, midten av 00-tallet. 25 etterlevninger fra kvisthaugen, fra skogbrynet, fra øvingsloftet. En salig blanding av mild visefolk og out there naturbasert noise. Tekstene er skrevet i tiden rundt albumslipp, og minner om en del glemte skatter, og ikke minst om en større entusiasme enn det som nok er tilfelle 10 år senere.
I 2003 tok musikkmagasinet Wire og journalist David Keenani en lengre artikkel for seg oppblomstringen av et nytt undergrunnsfenomen. Welcome To The New Weird America: Sunburned Hand Of The Man And The Free Folk Explosion omhandlet en mangefasettert og løselig organisert scene med band og kunstnere fra alle hjørner av USA. Utgangspunktet for bladets presentasjon var Vermonts Brattleboro Free Folk Festival og artister som Sunburned Hand Of The Man, Six Organs Of Admittance og Tower Recordings. Med en spennvidde fra krautrock og frijazz til hillbilly folk, blues og psykedelia var festivalen en av de første, samlende happeningene for frifolken. Mange av bandene trekker veksler på en stil som i en årrekke har vært dyrket av bl.a No-Neck Blues Band og Sun City Girls, videre bakover mot The Residents og Captain Beefheart. I løpet av siste halvdel av 90-tallet har kretsen i økende grad sprengt seg frem – om ikke helt til overflaten, i det minste til mindre undergrunnsmiljøer.
Både de fleste artistene og selskapene de gir ut på, henvender seg i første rekke til de av oss som fremdeles synes det er stas å lete opp musikk utenfor de etablerte og konforme kanalene. Og der ligger også muligens noe av grunnen til denne framveksten. Frifolkerne kan ses som en reaksjon på det konforme samfunnet som lukker seg stadig strammere rundt oss. Gjør det sjøl-holdninga er sterk, idealismen er ikke død og aktiviteten energisk: Gi ut platene selv, selg platene selv, lag egne festivaler, samarbeid på tvers av musikalske grenser, hey, det er ingen musikalske grenser! Denne brytende holdningen til en bransje som stort sett bryr seg med iPod, Idol og Pepsis budsjetter gjenspeiles også i musikken, som favner langt forbi folk-genren, men som tar i seg en rekke alternative uttrykk på grasrotplan. Revolusjonen starter her. Samtidig er vi i dag velsignet med så åpne kommunikasjonskanaler at det faktisk er mulig for en skribent i lille Oslo å presentere en marginal plate som Rare Wood som den mest naturlige ting i verden. Det er som om kampgløden fra 60-tallet og dagens teknologiske muligheter til sammen bidrar til at band som Six Organs, SHotM, Jackie O-Motherfucker og Pelt både står fram som reelle alternativ til rådende trender og markedsmekanismer, samtidig som de med vår tids trang til å stadig fange opp det siste nye også står i fare for å bli et utvannet fenomen før de rekker å sette spor. Vi får se.
Animal Collective: Sung Tongs (Fat Cat, 2004)
Animal Collective ligner ikke på så mye annet. Det er kanskje derfor de regnes som edelstener blant musikk-gravere på stadig søken etter det siste nye; knestående i fjell av gråstein skal det ikke mye glimmer til før det minste gullfunn hausses opp som et nytt Klondyke. Vel, jeg er nok en slik graver selv, og fornekter ikke å ha sneket meg innpå disse dyremenneskene for å se hva de egentlig har bedrevet med der inne i skogen siden 2000. De har skjenket oss noen opptak fra sine seanser, varierte og varierende greier fra psykedelisk fri-folk til elektronisk lo-fi avantgarde fordelt over fire plater. Og de gjestet Norge i april 2004, og leverte et sett som fremdeles etterlot meg like undrende til hva de egentlig holder på med som før de kom hoppende inn på scenen med indianermaling og krigsrop.
Sung Tongs er om ikke den mest konvensjonelle pop-platen du vil høre i år, den mest forståelige av deres nedtegnelser så langt. Virkemidlene til Avey Tare og Panda Bear (tror ikke Geologist og Deaken er med her, men det er lite info på min utgave) er få; kassegitar, rytmeinstrumenter og stemmer. Sleng på noen enkle effekter og en opptaker så er det stort sett det hele. Likevel skaper de musikk som altså ikke ligner så mye annet. Hvordan får de det til å bli så bra?
Røttene til Animal Collective strekker seg vidt under bakken. Er Avey og Panda Brian Wilson og Syd Barrett i yngre utgaver, og er dette som et tenkt samarbeid mellom de to geni-gærningene? Nå er nok ikke våre nye bekjente verken like skrudde eller geniale, muligens, men på Sung Tongs finnes både visjonene, harmoniene og de rare melodiene. Jeg hører lokk fra tyske krautband, ser ferske spor etter The Residents og Sun City Girls og aner slektskap til artsfrender som Jackie O-Motherfucker, tidlig Mercury Rev og Jim O’Rourke i sin naturalistisk popmusikk. Denne utstrekningen bruker de både til å stadig suge til seg ny næring – de virker fremdeles både nysgjerrige og lekne – og til å holde på det uforutsigbare. Man kan fange Animal Collective, men de kan ikke temmes eller holdes i bur særlig lenge av gangen.
Sung Tongs lever. Det hvisler stadig av alle slags lyder her, og stemmene benyttes like gjerne til å karikere ulike dyr. De smatter, mjauer, hveser, grynter og skriker like mye som å synge som mennesker, feltopptak høres ut til å være hentet mye fra naturen og de rurale områdene hjemme i Maryland der platen er spilt inn. Sung Tungs er en organisk opplevelse, en plate så langt unna sterile studioforhold det er mulig å komme. Det er noe rent og ubesudlet over Animal Collective. Sung Tongs smiler til deg som et tjern i skogen en klar sommerdag, men her er også mystikken på samme sted når natten kommer og dyrene samler seg i nærheten. Ta med deg for eksempel ”The Softest Voice” på en kveldstur inn i skogen for komplett surround-virkning.
Når Animal Collective er i godt humør jubler de høyt, og det er da de blir minst interessante. Som på ”Who Could Win A Rabbit?” der de dæljer løs på kassegitarene sine blir resultatet ganske enkelt litt masete pop. Men i all hovedsak er Sung Tongs en hengekøye av en plate, som på ”Kids On Holiday” og 12 minutter lange ”Visiting Friends” der de bare lar gitarene gynge uanstrengt til noen uforståelige lyder som bølger ut og inn, bare litt for lenge. Ikke alt vekker like stor entusiasme, men det er som om det må være en del mindre fascinerende kutt også, som for å understreke det umiddelbare og ikke minst det feilbarlige. Prøve-og-feile estetikken er som regel langt mer verdifull enn den trygge og gjennomtenkte.
Sung Tongs er en plate jeg kommer tilbake til igjen og igjen, og den fortsetter å overraske og skape glede – og irritere en smule – hver gang. Det er dette bandets evne til å dra lytteren med til nye steder, vekke nysgjerrigheten og til og med få frem smilet som gjør den til en berikende opplevelse. Jeg tror det er en kvalitet som flere vil finne gjenkjennende.
Animal Collective er fremdeles barn av jungelen. Oppvokst med dyrene finner de vår verden noe fremmed. La oss håpe at de ikke blir preget av oss tobeinte altfor raskt.
Kathleen Baird: Lullaby For Strangers (Secret Eye, 2006)
Kathleen Baird tør være kjent for enkelte i forbindelse med sitt engasjement i Chicagos avant/psych-folkband Spires That In The Sunset Rise, dessuten har Baird tidligere utgitt plater under artistnavnet Traveling Belle. Opptakene som utgjør Lullaby For Strangers er gjort i 2000-2001, men de er remikset nå i 2006. I tillegg til Baird finner vi også en smule hjelp fra to cellister, blant dem Taralie Peterson fra nevnte Spires.
Det er med andre ord Kathleen Baird som stort sett får boltre seg i fred her. I både stemme, tekst og musikk er dette et merksnodig stykke spøkelsesmusikk, der det mest er den akustiske instrumenteringen som kan knyttes opp til ’folk’-begrepet. Fløyte, kassegitar og bjeller kan høres, sammen med Bairds søvntungt messende og dype stemme. Uten noe spektakulært melodisk fundament, denne musikken stavrer seg gjennom myra på morkne stylter gjennom tåketunge droner og småsteine rytmeritualer. Tidvis bikker det over mot burlesk kabaret, andre steder dupper Baird ut i et mer hjemmeheklet landskap der det rasler og risler i holtet – men alt som skjer foretas med den største ro og andakt.
Jeg liker veldig godt Spires… og har ellers stor sans for mye av det denne gjengen driver med. Lullaby For Strangers er ingen plate det er umiddelbart lett å falle for, tross disse preferansene, men det er tydelig at de siste års bedrifter ikke er en tilfeldighet eller resultat av en plutselig stilendring. Baird skal ha for sitt forsøk på å innføre en smule gotiske grøss og mørketoner inn i en genre som gjerne kan bli i overkant trivelig. En halvtime i hennes selskap er i og for seg nok, og Lullaby For Strangers blir aldri helt essensiell.
Devendra Banhart: Cripple Crow (XL, 2005)
’Freden kommer…’ messer en apostel fra et sted oppe i Catskill-fjellene. Rundt ham sitter en gruppe venner med kjortler og pannebånd. De korer, klapper og jubler til predikantens sanger om fred, månen, barn og denslags: ’And now I sing, upon my knees, and praise the kindness of a gentle breeze.’ Med seg har de håndtrommer, sitar, fele og fløyter, de rugger langsomt til den langhårede mannens snodige melodier og besnærende stemme. Fred og fordragelighet hersker her. På toppen av treet bak dem sitter en kråke og følger forundret med på seansen. Velkommen til skogs!
Tilfeldighetene (nåja…) ville det slik at det lå to skiver slengende rundt platespilleren da Cripple Crow kom krypende til gards. Det var Kaleidoscopes Faintly Blowing og The Incredible String Bands The Hangman’s Beautiful Daughter. Begge fine plater gitt ut sent på 60-tallet, ellers med lite annet til felles enn omslagene. Her kommer altså Cripple Crow inn og minner om at flagrende kollektiv med skjeggete menn i fargerike klær, hippiejenter og fredspipe-blikk slett ikke opphørte i 1969. Cripple Crow bærer mye av den samme estetikken i seg, også i innhold og budskap. Devendra Banhart er naturlig midtpunkt innen den etterhvert så omtalte amerikanske frifolken, men med Cripple Crow løftes han ikke bare opp på kongetronen borte i skogen utenfor Woodstock (der platen er spilt inn), han bæres inn til de store folkemasser som en hjemkommen Messias.
Cripple Crow vil behage de som allerede har blitt kjent med mannen, og den vil skaffe ham en rekke nye venner. Borte er suset og sprakingen fra debuten, long gone er den avkledde stilen fra Niño Rojo/Rejoicing In The Hands. Nå fremstår han mer som en konvensjonell folksanger, i et rent uttrykk, med variasjonen i behold men på en bredere plattform enn tidligere. Den lekne og barnlige lysten er fremdeles tilstede (”Chinese Children”, ”I Feel Just Like A Child”), men låtene er i hovedsak mer fokuserte, mindre ’sære’ og mer tilgjengelige. De har blitt lengre og mer gjennomarbeidet. Det kollektive vennskapet preger platen, som en slags oppfølger til samleren Golden Apples Of The Sun der Banhart var kurator. Cripple Crow gjestes av en del av de samme nøkkelnavnene innen moderne folk (CocoRosie, Vetiver, Currituck Co ++) som bidrar til å gi hans låter en mer velkledd innpakning.
Vi starter med en mild bris av Nick Drake (”Now That I Know”) og tar farvel med en helt enkel pianoballade (”Canela”). Disse rammer inn en relativt velorganisert, strukturert og godt arrangert plate i forhold til tidligere. Bildet kompletteres av en frilynt og globalt orientert familie som skuer utenfor sitt eget hjemland og typisk ’americana’. Her er sør-amerikanske bølgeskvulp i balladetradisjonen etter Caetano Veloso (”Santa Maria Da Feira”, ”Quedateluna”), aktuelle fredsbudskap (”Heard Somebody Say”), freak outs (”Long Haired Child”) og suggererende underfundigheter (”Lazy Butterfly”). Den Velvet-aktige singelen ”I Feel Just Like A Child” er en groovy og skeiv fest for alle sanser, dog uten samme ekstase som å oppleve den fremført live. Det er i tradisjonen etter The Doors, Marc Bolan, Donovan, Syd Barrett og John Lennon og Beatles-koring at Devendra Banhart ruller ut denne ny-folkens svar på Sgt. Pepper.
Det er mye musikk på Cripple Crow: 75 minutter/22 låter i alt. Om ikke det er nok, her er også et MP3 spor med 10 minutter lange ”White Reggae Troll/Africa” (riktignok med ganske slett lyd). Ikke absolutt alt er like strålende som den første buketten. Nydelige ”Dragonflys” skjæres bort på under ett minutt. The Beatles er en underlig surrete sak som starter med at: ’Paul McCartney and Ringo Starr are the only Beatles in the world…’, før vi vips kastes ut i karnevaldans. Saloon-dixien ”Some People Ride The Wave” og ”I Love That Man” fører ingen steder, men alle små tegn til tretthet avløses av nye uimotståelige øyeblikk. 2005 har fremdeles til gode til å komme opp med noe i nærheten av det overskuddet som presenteres på Cripple Crow.
Platens andre del skjuler de mest bittersøte og innadvendte låtene: Det nydelige tittelkuttet, skjelvende ”Inaniel” og ”Hey Mama Wolf” har alle en slags indre fred og harmoni som skaper det samme hos den som lytter. ”Sawkill River” slekter mot gitarplukkingen til John Fahey, ”Luna De Margarita” kunne hørt hjemme på en nedlagt bar på Havana, mens ”Korean Dogwood” er lukten av duggfrisk grener fra skogene utenfor Woodstock. Som om vi har vært bare der hele tiden.
Birch Book: Birch Book Vol. II: Fortune & Folly (Helmet Room, 2007)
B’eirth, Bee eller Jon Michael Eirth som er hans egentlige navn, er mannen bak Birch Book. Fortune & Folly er hans andre utgivelse under denne tittelen, spilt inn på San Juan Island på den amerikanske vestkysten. B’eirth introduserte sitt nye alter ego Birch Book i 2005, og med det markerte han også en stilendring som mer ’basic folk’ enn moderskipet In Gowan Ring. Nevnte konstellasjon har eksistert siden midten av 90-tallet, med klart preg av B’eirths musikalske slektskap til britisk og middelalder-inspirert folk, der Incredible String Band og Pentangle kan være to kjente referanser.
Med Birch Book fremstår B’eirth altså som mer konvensjonell i stilen, heller i sporene til en Drake eller Donovan, ja, på en sukkerpille som ”New Joy” kan man endog trekke likheter til en akustisk Neil Young fra tidlig 70-tall. B’eirths enkle fremtoning og liketil fremføring betyr ikke at det er ihjeltygget drøv han serverer oss her. Han kler denne mer ’avkledde’ drakten nettopp på grunn av at den fremhever det grasiøse i hans låtskriverkunst, den gir nærhet til den myke vokalen og det milde gitarspillet og samtidig ivaretas et snev av psykedelisk undring som sjelden er langt unna.
Fortune & Folly er spartansk utrustet (her er ingen info med unntak av låttitler), men den besitter tidløse kvaliteter, sin klare tid- og stedfesting (britisk folk fra 60-70-tallet) til tross, dette er musikk som verken går på eller av moten. Innrammet av to instrumentale låter tas vi med til en verden av endeløse enger og dovne daler, der bekken klukker fornøyd og trærne hilser god morgen med høflig rasling. Fortune & Folly er en vandringsplate ledet fremover av eventyrfortelleren selv i vemodstemt harmoni mellom natur og menneske, og med en tåkefull magi som innhyller de beste låtene. Først på 7 minutter lange “The Trip Goes On” åpnes døren for alvor til mer elektrifiserte toner som skjærer gjennom den behagelige stemningen, slett ikke ulikt det Espers driver med for tiden. Anbefaler også en ekstra lytt til lokkende ”Zephyr Through Willows” med sitt messende kor, hymnen ”Whisper In The Pine” og ”Young Souls” med sin såre styrke.
B’eirth risikerer nok å falle inn i bølgen av frifolk-artister, men idet termen er i ferd med å bli like mye et hinder som en døråpner for nye artister, bør det understrekes at musikk av denne sorten ikke fortjener å lenkes til noen bestemt kategori. Det er bare å ta av seg skoene, legge seg nedpå og lukke øynene. Lenge.
Sir Richard Bishop: While My Guitar Violently Bleeds (Locust, 2007)
Bølgen av ’american primitive’ gitarister på 60-tallet kaster fremdeles lange skygger over dagens fingerplukkere. Takoma-skolen ved blant andre Leo Kottke, Robbie Basho og John Fahey utmerket seg blant annet med sin velkomne holdning til flere stilformer. De holdt en åpen dør inn mot avantgarde, new age, neo-klassisisme og østlig innflytelse, og forenet med det tradisjonalisme (blues, country) og ‘far out’. I nyere tid har en rekke artister funnet tilbake til disse innovatørenes arbeider. Noen er nærmest for rene kopister å regne, andre har utviklet en tydeligere stil og videreutviklet grunnlaget fra de gamle mestere. Av dagens mest kjente – og kanskje beste – navn, kan nevnes Ben Chasny (Six Organs Of Admittance), Jack Rose (Pelt) og Glenn Jones (Cul De Sac). Og Sir Richard Bishop.
Mannen med det flotte navnet har i flere tiår vært en tredel av avantrock-bandet Sun City Girls, som i seg selv er en institusjon. Ved siden av moderbandet har Bishop pleiet en solokarriere siden 90-tallet, og han har allerede en hel rekke plater bak seg som inngår i den ovennevnte tradisjon. Han har blant annet utgitt soloskive på Faheys Revenant-label, bare for å klargjøre en del tråder. Bishop tilhører den kretsen som fortsetter å utvikle, ser muligheter, som ikke bare holder døren åpen, men går inn i nye rom.
While My Guitar Violently Bleeds består av tre spor, på henholdsvis 7, 11 og 25 minutter, og de lever alle opp til primitivistenes intensjon. Bishop tar med seg tradisjonene på ryggen og vandrer lett ut i verden på sin søken, og med verden menes både østlig og vestlig kompassretning – som seg hør og bør. Pakningen er primitiv, med en enkel gitar og noe effekter. Innspillingen er foretatt i Paul Oldhams flotte Rove studios, og bærer preg av en intim setting. Det er ikke noe nonsens her, og det er ganske fascinerende å være med Bishop på hans reise inn i ukjent land, uten akkompagnement, uten å klamre seg til andre faste holdepunkter av mønstre enn de som skjer i hans eget hode. Det er denne frihetsfølelsen som er så sterk i Bishops gitarspill, den naturlige, formløse flyten uten en tydelig begynnelse eller en definert slutt. Mest imponerende i så måte er halvtimes lange ”Mahavidya”. Tittelen er vel hentet fra hinduismen og henspiller på indre tankekraft. Det er et naturlig stoppested, for både raga og – skal vi si – noe frigjort sanseapparat er to elementer som tradisjonelt spiller sterkt inn i denne musikken.
Dette er en form som kler slike lange, nærmest tranceskapende, låter. Det betyr også at dette ikke er musikk for alle – hele tiden – slik som gjerne kjennetegner god musikk uansett genre. Bishop oppnår ikke denne følelsen med korte ”Zurvan”, mens mellomlange ”Smashana” er holdt i en ganske annen stil. Her oppløses strukturene ytterligere, og han henvender seg nærmere den mer abstrakte, elektriske gitarstøyen og feedback-dronene til f.eks Sonic Youth.
Som ufaglært er jeg ikke den rette til å vurdere Bishops tekniske kvaliteter som gitarist. Det får eventuelt overlates til fagfolket. Men hans mangfoldige repertoar taler vel sitt tydelige språk, og den sterke åndelige kraften som henger ved hele denne platen kreves det ingen utdannelse i gitar for å verdsette.
Black Forest/Black Sea: Forcefields And Constellations (BlueSanct, 2004) ’We’ve been described as glitchy improv-chamber-folk. I have no idea what that means, but it sounds cool.’ Så sier duoen Black Forest/Black Sea i et forsøk på å beskrive seg selv. Jeg vet ikke om jeg klarer å gjøre det særlig bedre. Men:
Bestående av Miriam Goldberg (cello) og Jeffrey Alexander (gitar). Alexander kommer fra oppløste The Iditarod, og som musikalske gjester har de fått med Glenn Donaldson (Thuja, Mirza, Blithe Sons) og Christina Carter (Charalambides). Samples er hentet blant annet fra den finske psych/folk-artisten Kemialliset Ystävät og Fursaxa. Oppegående lesere vil nok på dette tidspunkt for lengst ane hvor vi beveger oss: Ut i naturen, inn i sjelen og ned i dypet. Vi snakker ikke uventet om mediterende, flytende improvisert kammer-folk av det mer aparte slaget. De nevnte band fungerer altså godt som referanser. Dette er etter hva jeg forstår duoens andre plate, da en selvtitulert skive kom ut i 2003.
Opptakene til Forcefields And Constellations er foretatt på ulike steder. Liveopptak fra blant annet Free Space Gallery (Fitchburg, Ma.) og Waldron Arts Centre (Bloomington, In.), diverse radiostasjoner og en del hjemmeinnspillinger fra Providence, RI. Samme hvor vi er, Black Forest/Black Sea høres ut til å befinne seg på et sted langt inn i svarteste skogen et sted i Øst-Europa uten særlig kontakt med den hastige moderne verden omkring. De plukker og gnikker forsiktig på strengene sine, Miriam messer/synger av og til varsomt i søvne, vesener som bedriver ulike former for bjelling, klokking og rasling – og av og til ren støy – dropper innom leiren. For det er ikke ensomt rundt teltåpningen deres. En gammel radio skurrer og går i bakgrunnen mens en lite kyndig operatør skrur prøvende på den, en alv spiller baklengs på banjo, noen rustne etterlatenskaper fungerer godt som perkusjon, og kan med glede skrapes på for å skape lyd. Enkelte låter er dessuten nærmest konvensjonell kammerfolk. Og det er vakkert sådan, slik som ”Tangent Universe” og krypende ”Hung Far Lowish”, mens andre (”Kyy Plays Perpetual Change”, ”…With A Dead Man I’ve Never Met”) er av mer abstrakt art. Uansett makter Goldberg og Alexander å både overraske og glede med sin plate.
Nick Castro & The Young Elders: Come Into Our House (Strange Attractors Audio House, 2006)
Det er langt fra Hollywoods slitte neonglans til keltiske ritualer og persiske eventyr. Nick Castro fra filmbyen korter avstanden med sin tredje plate der han inviterer oss inn i sitt hus, og det er ingen grunn til å stå igjen utenfor. Dette er innbydende saker, der the Wicker Man skuer ut over Persiagulfen med de falmede Hollywood-bokstavene i bakgrunnen.
Han har en tendens til å henge på et eller annet bandnavn på sine plater, denne stillfarne amerikaneren. Årets plate er kreditert The Young Elders, som består av blant andre Chris Guttmacher fra Cul De Sac og B’eirth fra folkmagikerne In Gowan Ring. De aller fleste av medmusikerne stiller med underlige saker, her er rytmeinstrumenter fra hele verden (marokkansk tabla, dumbek, nyabinghi tromme etc.), persiske strenginstrumenter (saz, oud) og utgamle fingerpiano fra Zimbwabe (mbira).
Disse bidragene gjør Castros tredje plate til en særs grenseløs opplevelse, sanserik på lyder og fremmede rytmer som hele tiden spinner rundt hans i utgangspunktet neddempede akustiske viser. Jeg var rundhåndet i forhold til hans forrige plate (Further From Grace), som i ettertid har vist seg som enda mer trofast enn først antatt. Men både den og hans fine debut fremstår som nesten uferdige og mindre gjennomførte i lys av Come Into Our House. Melodisk og musikalsk støtter han seg fremdeles klart til den britiske folktradisjonen og en form for psykedelisk folkrock, men berikelsen i lydbildet utvider horisonten ytterligere.
Det er bare ni låter her, men den strekker seg skikkelig ut på slutten, og de to siste sporene er nær et kvarter hver. Vi dras for fullt med inn i en eventyrverden der øst møter vest. ”Lay Down Your Arms” og ”Promises Unbroken” veksler mellom sirkulære perkusjonsritualer, mørke droner, akustisk gitarer og småstein vokal. Før den siste halvtimen åpenbarer seg føres vi varsomt inn i platen, med Leo Kottke/Bert Jansch-aktige gitarlinjer, melankolske viser og Scarborough Fair’ske sit-ins, som ”One I Love” (med vokalist Wendy Watsons). Instrumentale ”Attar” fortsetter der ”Music For Mijwiz” sluttet på forgjengeren, og er en suggererende bazardans med B’eirth i rollen som Rottefangeren fra Hameln på fløyte. Timinutteren ”Voices From The Mountains” forlater visestilen helt, til fordel for mer soniske eksperimenter med strykere og uvisse bakgrunnslyder i slekt med Boxhead Ensemble eller Jewelled Antler-kollektivet. Vi liker jo slike ’bowed strings’, men gnissingen fører ikke noe spesielt sted, og 10 minutter med vannpipe og felejam tværes ut i lengste laget.
Men det ødelegger ikke helhetsinntrykket, og jeg har veldig sans for at Castro & the Young Elders strekker viseformatet sitt mot både det eksotiske og det eksperimentelle såpass mye som han gjør her. Han er ikke alene om å samle vestkyst-psych, brit-folk og midt-østen i ett rike, men få gjør det like innbydende.
Charalambides: A Vintage Burden (Kranky, 2006)
For en behagelig overraskelse! Etter noen skiver dominert av spøkelsesaktige gitarveverier, abstrakte klanger og neddempet tonemystikk har denne drevne duoen fra Houston, Texas (Tom og Christina Carter) levert noe som overgår de andre utgivelsene jeg har hørt av dette bandet. Med større fokus på melodiøse låter har de likevel ivaretatt sitt enkle, delikate sound: akustisk + elektrisk gitar og Christina Carters vakre vokal. Mens de her stilte større krav til fantasien, mystifisert gjennom hemmelige rom, falske spor og rustikke fallemmer, så er det som om duoen nå letter på hemmelighetens slør, uten å bli avslørende. Støvet er tørket bort, gardinene trukket fra. Spøkelsene er jaget på dør og kjærligheten er sluppet inn i stedet.
Minimalistisk folk, på grensen mot ambient, er den søte gjennomgangstone her. Men platens tyngdepunkt er den instrumentale bluesaktige jammen ”Black Bed Blues” på nær 20 minutter, som flyter nydelig nedover Mississippi-elven på leten etter John Fahey eller Loren Mazzacane Connors, og viser noen av Tom Carters kvaliteter som kosmisk bluesgitarist. Aldri kjedelig; ”BBB” gynger i smule farvann, dykker ned i det bunnløse dypet, slenges fra stryk til stryk – beveger seg hele tiden mot en ukjent, målløs havn vi aldri håper han vil finne. Platens andre størrelse er nesten kvarterlange ”Two Birds”. En hvilepute av en bønn der Christina Carter stryker vårt trette hode i søvn mens sin skjelvende sang, mens vi ligger på fanget til hennes gitarspillende bror og lulles lugnt inn i drømmeland.
Rundt disse to kolossene består platen av fire noe kortere spor, alle meget nydelige. Åpningen ”There Is No End” kan angi noe av duoens filosofi, en låt uten start eller slutt, en sirkulær messe som ikke forsvinner noe sted. Allerede på like langsomme og vakre Spring er mulighetene store for at du som lytter vil være hensatt i en trancelignende situasjon (eller, at du har sovnet) der harmoni og ro vil fylle hver pore i kroppen din. Dette er musikk for dager uten sorger, healing sounds indeed. ”Dormant Love” er ren nytelse med akustisk gitar, en skrå slidegitar og Carters stemme som både trollbinder og helbreder. Legg merke til den romligheten som finnes på et spor som ”Hope Against Hope”. Bare en enkel akkompagnerende gitar til Carters lille bønn. Så lite, så enkelt, men samtidig så fullendt og fyldig.
A Vintage Burden er Charalambides på sitt mest fredsæle, meditative og helt klart tilgjengelige. Len deg tilbake, lukk øynene og lykke til på ferden.
CocoRosie: Noah’s Ark (Touch & Go, 2005)
Da sa Gud til Noah: ’Gå ut av arken, du og din kone og dine sønner og dine sønnekoner med deg! Ta med alle dyrene som er hos deg, alt som lever, både fugl og fe og alt kryp som det kryr av på jorden! Det skal myldre av dem på jorden, og de skal være fruktbare og formere seg.’
Duoen CocoRosie – søstrene Casady, har tatt beretningen fra 1. Mosebok på alvor, og samlet både firbente og tobente på sin ark. Brekende sauer, mjauende katter og rautende kuer mingler med godtfolk som Dianne Cluck, Antony og Devendra Banhart. Resultatet av denne brokete ansamlingen er en nydelig og vakker plate som sjonglerer ganske fritt med omgivelsene.
Et av de mest umiddelbare øyeblikkene er ”Beautiful Boyz”, som kan være løselig basert på historien om den omstridte forfatteren Jean Genet: ’Born illegitimately to a whore most likely, he became an orphan (…) ten years old was his first glory, got caught stealing from a nun, now his love story had begun….’ Som vi vet levde Genet et flakkende og promiskuøst liv som forarget mange i sin samtid, og det knitrer nedover ryggraden når Antony (hvem andre?) kommer inn og ødsler av sin fyldige stemme på refrenget: ’All those beautiful boys, pimps and queens and criminal queers…’ som kan få den mest homofobe til å ralje høylydt med i samsang.
Hans Magnus Enzensberger skriver i etterordet av Genets mesterlige Tyvens Dagbok: ’Det forargerlige hos Genet kommer imidlertid fra et dypere sjikt, og her er det gamle, bibelske ordet på sin plass: ve den fra hvem forargelsen kommer. Det forargerlige hos Genet er et begrep fra den religiøse sfære. I virkeligheten er Genet vesentlig en religiøs forfatter. Med rette har Sartre sammenlignet ham med den hellige Teresia. Allerede vokabularet viser at denne forfatteren er besatt av kristendom. Begreper som ’alter’, ’Golgata’, ’fallen’, ’mirakel’, ’sakrament’, og forestillinger som engler, palmegrener, madonna er helt og holdent sentrale for ham. Nettopp de mest sjokkerende kombinasjoner av hellighet og seksualitet, grusomhet og nåde er så langt oppstått i Genets hjerne som man jo finner dem i hele den europeiske mystikks klassiske tekster.’
Amerikanske CocoRosie, som laget sin første plate i et badekar i Paris, deler noe av denne tradisjonen som kombinerer hellighet og seksualitet, om enn av langt mer overfladisk art: Fra Armageddon til den enkle nattabønnen på tittelkuttet (’Thank you God for this fine day, bless all the children of the world…’ etc.). De søker å virke provoserende i stilen (viser for eksempel til omslaget), men selve musikken de lager er av det såre og skjøre slaget. CocoRosie kan kategoriseres som ’kniplingsfolk’, som om de sitter utkledd og oppsminket med påmalte barter og indianerdrakter i hver sin gyngestol og former melodier med sitt håndarbeid som skal lokke til seg menn og kvinner som går forbi. De to damene har en egen evne til å kreere bisarre bilder som enten tiltrekker eller frastøter, men som det er vanskelig å forholde seg likeglad til.
Snåle lyder romsterer igjen rundt deres sedate melodiføringer, men Noah’s Ark er ganske nedstrippet for overflødige effekter. I hovedsak bæres platen frem av ertende, lokkende og barnslig sang, og i likhet med foregående utgivelse La Maison De Mon Rêve (2004) har duoen laget en plate som virker både utfyllende, variert og leken med simple virkemidler. Årets utgave vil nok overraske i mindre grad, men den er mer gjennomarbeidet og stilsikker, og ikke minst fylt av bedre låter. The Casadys kan veve mønster av trip hop, gammel blues/folk og fransk rap, synge en allsang for undergangen og leke leketøy-tøys på en ganske så kjælen måte. Låter som ”Brazilian Sun” (med sitt indianske kvad og jungelfargede bekledning), forstyrrende ”South 2nd” (med linjer som ’somebody’s baby boy ain’t coming home tonight…’ understreket av et dunkelt trekkspill, en telefon ingen besvarer og creepy klokkespill) og Dianne Clucks vakre vokalhjelp på tittelkuttet utgjør noe av denne platens solide fundament.
Kan du svelge tanken om at Billie Holiday synger duett med Mama Cass på et høyloft i Paris omgitt av ville dyr, fugler og engler så er også du på god vei til å få plass på Noah’s Ark 2005.
Davenport: Rabbit’s Foot Propeller (Three Lobed, 2005)
Madison, Wisconsins frihetsforkjempere Davenport tar ikke musikken bare et stykke ut på viddene som en del andre frifolkere, de graver seg like greit dypt ned under torva og lar mose og gjørme bekle både sinn, sjel og musikalsk uttrykk. Bare tidvis gløtter det frem toner av en viss melodisk art, da stort sett i form av sykelig spinkel folkemusikk så langt utenfor vår sivilisasjon at den for lengst har falmet og blitt glemt. Rabbit’s Foot Propeller består i det store og hele av funnet, bearbeidet lyd, noe som gir hele platen en sterkt levende og organisk aura, som et skummelt soundtrack til en dokumentar om innavl og sykdomsspredning på den amerikanske landsbygda en gang i det forrige århundre.
’(…) using a handheld recording device with its erase head removed. This allowed for infinite overdubs, but without the ability to monitor the previous tracks. This CD is the digital copy of how the tape turned out.’ (Frontfigur Clay Ruby)
Vel, den tapen er en underlig sammensetning av lyd, kan jeg fortelle. Og jeg er ikke i stand til å intellektualisere innholdet, ei eller hylle det i panegyriske ordelag. Som bakgrunnsmusikk blir det mest forstyrrende og skremmende, men inne i et par gode hodetelefoner, med øynene lukket, blir musikken langt mer billedskapende og effektfull. Mangelen på en klar, overordnet struktur og det mildest talt organiske lydbildet kommer her så nær lytteren at det er mulig å ta del i platen som en passasjer på en flåte som driver nedover Mississippi midt på svarteste natten. Vi passerer falleferdige småbyer, forfalne skur og tett lavt hengende løvskog som strekker seg døsig mot oss. Av og til hører vi bilene kjøre forbi på veien, en enslig sanger sprekker frem på en gammel radio (”Agwe Breath”, ”In The Grass Again”) men forsvinner raskt i naturens stillhet. Det er en reise fra et ukjent startsted, og definitivt uten et fastlagt stoppested. Vi bare driver med, driver bort i mørket, langt vekk fra folk og fe.
Davenport har vært med i gamet lenge, og har en bråte kassetter og CD-R der ute. Så vidt jeg kjenner til er dette deres første skikkelige CD, utgitt på 3 Lobed som også har snacks som Wooden Wand i sin stall. Rabbit’s Foot Propeller strekker den eksperimentelle delen av amerikansk nyfolk til det ytterste abstrakte, og selv om jeg har sans for alle deler av denne boken i det musikalske leksikon, så betyr ikke det nødvendigvis at hvert kapittel er like lesbart. De ulike mønstrene og lydene som dukker opp, fra skrantne rytmiske verktøy til fjerne stemmer, skaper et hele som ikke etterlater meg som lytter noe særlig klokere eller lykkeligere enn da jeg åpnet disse sidene.
Men den etterlater et avtrykk av fremmede spor som det er vanskelig å ikke følge.
The Franciscan Hobbies: Walls Are Stuck (The Music Fellowship, 2004)
Denne platen åpner som en ustø ramlende prosesjon på vei ut i naturen, som om Sun City Girls, Master Musicians Of Bukkake og Black Dice hadde slått seg sammen. “The Modern Revival” og “Elijah The Stone” påkaller vår oppmerksomhet med feledroner, bjeller, harper og alt som hører en slik flagrende familie til. Det kan høres ut som et kollektiv eller storfamilie fra 70-tallet på bærtur, bokstavelig talt, og det er ikke vanskelig å forstå at vi igjen er på full fart inn i frifolkens frilynte verden. Det tar ikke lang tid før våre venner må sette seg ned og slappe av litt der ute i lyngen. De vrenger av seg klærne og lar håret gro. Det blir det riktig så vidunderlige toner ut av, meditativt og stemningsfullt. Og det er i denne retningen Walls Are Stuck bærer.
Instrumentene som benyttes blandes med naturens egne lyder, og det er vanskelig å skjelne mellom håndholdte dingser og håndplukkede opptak. Walls Are Stuck blander seg med røyken både fra og rundt leirbålet, og de mange involverte her utmerker seg mer i kraft av å være en del av kollektivet enn som utpregede artistiske individer, og ingen er da heller kreditert spesifikke instrumenter. Platens tyngdepunkt er 10 minutter lange ”Asmodeus”. Her opphører formen nesten fullstendig, i det som er et abstrakt stykke musikk bestående av underlige lyder fra diverse strengeinstrumenter. Mest tydelig er en fele som høres ut som den har ligget i fukt et par hundre år, mens tilløp til en fast rytme aldri overholdes i bakgrunnen. Den lett psykedelisk tilnærmingen, den drømmende messingen og svevende atmosfæren som preger låter som ”Goat With The Dolphin Face”, ”Lake Of Holy Fishes” og ikke minst den umiddelbart betagende psychfolken i ”The Happy Burial” mer enn indikerer et vennskap til artister som Tower Recordings, Charalambides, Six Organs Of Admittance, Thuja og Skygreen Leopards. Og dermed har vi kommet til de rene fakta. The Franciscan Hobbies skjuler nemlig noen helt sentrale mennesker i USAs far out folkemiljø; Glenn Donaldson og Loren Chasse.
Donaldson og Chasse, sammen med Rob Reger, er nemlig den faste basis i ansamlingen med base i San Francisco som går under navnet Jewelled Antler. Det betyr at The Franciscan Hobbies er nok et blad på et tre som også bærer nettopp Thuja og The Skygreen Leopards, sammen med The Blithe Sons, Leaf Yard, The Birdtree, The Muons og et gedigent antall andre i sitt løvverk.
Hobbiesene har en CD ute fra før (sammen med et par obligatoriske CD-R), og har gjort det til sitt kjennemerke at de tar med alskens instrumentræl og minidiscer ut i naturen, hvor enn det skal være; elveleier, bakhagan, canyons, strender. De vikler lydene sammen uten en tilsynelatende klar plan, men utkommet er nesten utelukkende vakkert og mystisk, et akkompagnement til meditasjon, eldgamle ritualer eller rett og slett som en liten mental ferietur.
Tittelen på platen bør også nevnes, siden den fulle setningen som står i omslaget også kan tjene som et rettesnor for bandet: ’Walls are stuck… Outside– ideas fly in all directions’
Akkurat, og siden mannen bak dette sitatet heter Pandit Pran Nath (indisk vokalkunstner og -lærer) har vel noen allerede vendt tankene mot moderne komponister og hans elever Terry Riley og LaMonte Young. Nath var blant annet opptatt av den tonale kvaliteten som ligger ’mellom notene’, den som passet til ragaens stemninger. Ser du, alt henger sammen med alt. Utendørs, that is.
The Gray Field Recordings: Hypnagogia (AntiClock, 2005) Hypnagogia refererer til den tilstanden man er i like før drømmene tar over, det kortvarige og merkelige grenselandet mellom våken tilstand og søvn. Den franske psykologen Alfred Maury forsket på og navnga fenomenet på 1800-tallet, og avledet tilstanden av de greske ordene hypnos (søvn) og agogeus (guide). Mange har vært interessert i dette, helt fra Aristoteles’ tid og fremover mot for eksempel den russiske filosofen Ouspenskys oppdagelser av ‘lucide drømmer’ – drømmer vi er bevisste og til en viss grad herre over (slike man har på trikken en dag etter jobb, for eksempel). I 1987 publiserte psykologen Andreas Mavromatis en bok titulert Hypnagogia, der han ser hypnagogia i sammenheng med våre drømmer, men også tilstander som schizofreni, kreativitet, meditasjon og paranormale opplevelser.
The Gray Field Recordings’ albumtittel virker på ingen måte å være tilfeldig valgt. De 11 kuttene her både høres som de er fremført i dels hypnagogisk tilstand – og den truer hele tiden med å påvirke lytteren ditto. Dette er med andre ord toner skapt av dormende drømmerier der bevisstheten vår er i ferd med å entre en annen dimensjon. På Hypnagogia varer den i over 40 minutter – og har du ikke begynt å puste tungt da, vel, så bør du sjekke pulsen (eller koffeininntaket).
Bak dette noe merkverdige prosjektet finner vi Rebecca Loftiss fra Ingemannsland, Oklahoma. Påvirket av både bestefarens folkemusikk og farens lydeksperimenter er hun en naturlig arvtaker til å holde familietradisjonen i hevd. Loftiss nevner selv at hun er påvirket av både folk, støy og klassisk – og alle tre elementene kommer frem her. Hypnagogia er en strålende vakker reise inn i drømmeland. Akustisk og organisk i formen, abstrakt i fasongen, forførende i resultat.
Det er på sin plass å stresse at dette ikke er en ren ambient plate, for det er nettopp i dette halvdrømmenes grenseland The Gray Field Recordings gjør platen interessant. Selv om det hersker et slør av søvnig ambiens over de fleste låtene, så har de et preg av en urolig tilstand, døren er ikke bare åpen inn til nattens rike, det er også mulig å trekke seg tilbake til normaltilstand. Overført til innholdet så kan man si at den vevre kvinnelige stemmen til Loftiss er drømmeskapende. Hun snakker/synger/hvisker med lukkede øyne som om hun vil dele noen hemmeligheter med oss. Loftiss står for all musikken selv, med unntak av litt hjelp på fiolin/bratsj. Tonene preges av et vidt spekter av lydkilder, fra samples av gamle countrysanger til støysekvenser via elektronisk minimalisme, lydbånd og klassisk/avantgarde fremført med potter og kar, buer og strenger, tricks & loops. Anbefaler å være rask på labben hvis dette kan virke fristende – AntiClock har kun 123 håndlagde eksemplarer til folket.
Du vil få fine drømmer av Hypnagogia.
Larkin Grimm: Harpoon (Secret Eye, 2005)
Larkin Grimm er det uvanlige navnet på denne kvinnen fra Memphis, oppvokst i Dahlonega, Georgia, ved foten av Appalachene, og nå med base i musikalsk kreative Providence. Fra en familie med sangere og musifanter har Grimm tatt med mye av sin bakgrunn på sin debutplate Harpoon.
Harpoon er ’recorded in dark places’ i Dahlonega, og Providence, og det er nettopp denne krysningen av hulder og moderne avant-chanteuse som preger platen. Instrumenteringen er rustikk og fremførelsen ’old fashioned’, med hovedvekt på strengelek og rytmer. Den er spartansk fordelt på disse tolv låtene, og finner sjelden sammen i enkle harmonier. Rytmeinstrumentene ramler heller skramlende sammen mens gitar/dulcimer og vokal vikler seg inn i hverandre og danner et tett vev av grener. Det er tross alt stemmen som er Grimms mest bemerkelsesverdige særtrekk, tidvis mytisk mot det hedenske (som en av de forlokkende sirenene fra The Wicker Man), hun går djupt ned i markens muld og skjener ut i skjærende skrik. Noen ganger ikke ulikt Devendra Banhart, andre steder som en Diamanda Galas sluppet løs i de dype skoger eller en Björk med dårlig tannstilling hensatt i et sørstatsdrama med skrekkelig utgang. Det er den utfordrende røsten som gir Grimm et særpreg, som er hennes styrke, og som også kan gjøre platen noe krevende å lytte til.
Det er på de mest konvensjonelle låtene at røttene til både folk og gospel trer klarest frem, og det er Grimms fortolkning av disse som står igjen som platens aller mest vellykkede. En låt som ”Harpoon Baptism” kunne vært hentet fra en begravelse nede ved elva et sted i sørstatene, men den syke latteren som blander seg inn tilhører en besatt heks. Det er nok slike absurde innfall som bidrar til at Harpoon ganske sikkert ikke vil nå ut til andre enn de som vil grave litt dypere i sporene til Devendra Banhart og CocoRosie. Og det er ingen dum vei å gå!
Harpoon bør spilles på en 78-platespiller, sittende i en råtten gyngestol, med en lefse av Flannery O’Connor som lektyre – eventuelt til å vifte bort de halvdøde fluene som henger rundt hodene våre, der nede i det dype, dype sør.
Meg Baird, Helena Espvall & Sharron Kraus: Leaves From Off The Tree (Bo’ Weavil, 2006)
Tre kvinner sitter tett inntil hverandre i en liten stue i Fishtown, Pennsylvania der de alle bor. En kommer fra USA, en er svensk-amerikaner og den siste har britisk pass. Det er helt stille, et enslig stearinlys tegner skygger oppover veggen. En cello, to gitarer, tre stemmer – og en bok full av folksanger fra begge sider av havet. Det er det som skal til. Tenn lyset selv og bli med inn til en forlokkende reise tilbake i tid – som viser tidløsheten i disse sterke låtene.
Bladene som faller fra dette treet bærer alle på en rik historie. Ni sanger har de funnet fram. Alle er tradisjonelle, noen flere hundre år gamle. Alle valgene er begrunnet i omslaget, og vitner om stor kunnskap til det de holder på med. De tre damene har ikke som ærend å fornye eller fortolke disse i radikal retning, men noen harmonier og enkelte melodier er mer improvisert. De tilnærmer seg uansett materialet med en åpen respekt og nær hengivenhet. Alt er innspilt live på en ettermiddag, i det som må ha vært en magisk stund.
Noen ganger legger de instrumentene helt vekk og synger alene, som på ”The Derry Dems Of Arrow” og ”Barbry Ellen”. Selv trives jeg aller best der stemmen smelter sammen i harmoni på de mer melankolske melodiene, drevet fram av celloen til Helena Espvall (Espers) og Baird/Krauss’ gitarer. Der står den velbrukte mordballaden ”Bruton Town” og hinsides vakre, Espers-lignende ”Fortune My Foe” frem som det aller ypperste. Som tre sirener fra O Brother; dette er rent vann, dype kilder, duggfriske enger og alt du forbinder med krystallklar musikk.
Master Musicians Of Bukkake: The Visible Sign Of The Invisible Order (Abduction, 2004)
Bak et navn som ganske sikkert spiller på berber-gjengen Master Musicians Of Joujouka finner vi en løselig ansamling individer fra Seattle-området som bedriver en rituell form for folkemusikk som strekker seg fra Kina via Lappland til de amerikanske indianerområdene. Kollektivet bygges rundt sjefs-sjamanene John Schuller (aktiv på CD-R fronten siden slutten av 90-tallet) og Randall Dunn. På The Visible Sign Of The Invisible Order har sekstetten i tillegg med seg en bråte folk, mest kjent er vel fiolinisten Eyvind Kang og et par medlemmer fra notoriske Sun City Girls (Alan Bishop & Charlie Gocher, Abduction er for øvrig deres egen label). Solskinnsjentene har vært en sentral del av frimusikkens ytterste sfærer i en årrekke, og kan også tjene som et referansepunkt i forhold til MMOB. Av andre, nyere band kan Animal Collective og Sunburned Hand Of The Man være naturlige å trekke frem som likesinnede. Men der dyrekollektivet heller mot melodiøse jaktmarker og de solbrente funker rævva di, drar denne gjengen litt lengre ut på landet for å fjerne. Her er det ikke mye som minner om popmelodier eller wah-wah funk, men desto mer sirkulære fredspipe-mantra, rituell chanting og urbefolknings-raut vevet sammen med krigsrop og dyrelokk.
Lyttetips: Rot rundt på loftet til du finner igjen den gamle indianerhøvding-fjærpryden, ta med tipien du fikk i niårs gave og sank litt sopp på veien, dra til fjells og sett deg ned sammen med The Visible Sign Of The Invisible Order. Platen er en av mange i det nye årtusen som strekker seg bort fra det moderne, konsumorienterte og hastige Amerika, den vender seg mot eldgamle historier fortalt rundt leirbålet, jager den løsslupne dansen, søker åndelig frihet og spirituell virkelighet. De vil lett plasseres under banneret New Weird America og dermed likevel tas opp som et moderne fenomen. Genren kan selvsagt ikke isoleres fra sin samtid, men det vil heller ikke være riktig å holde gjeldende trender mot selve musikken. Derfor, opp til fjells, eller langt fra folk, ta deg tid å finne ut om denne musikken har noe å tilby deg i år 2005.
Det er i hvert fall ikke vanskelig å nullstille seg for min del. Introen “Enter The Wang” åpner dørene til et tradisjonelt kinesisk teater med et gong, og derfra og ut er denne platen en nær sammenhengende tilbedelse av åndelige krefter og naturens skiftninger. I tråd med gjengens musikalske intensjon – eller, hva enn det måtte være – så er store deler innspilt utendørs, både ved kysten og i skogen. Den bruser i hvert fall av både saltvann og løvskog, og det er ikke vanskelig å se de mange involverte sitte tett sammen, av og til på en strand, av og til i en skoglysning, på søken etter en høyere dimensjon. Det er godt over 20 personer involvert, halvparten krediteres slagverk og vokal (les: chanting, roping, fuglesimulering, krigshyl, etc.) Musikken er således svært rytmisk og formfri, de bindes ikke opp av harmonier eller låtstrukturer etter vanlig vestlig vis. I tillegg til alskens håndtrommer og rytmeinstrumenter kan vi stort sett høre litt akustisk gitarklimper (bluesen ”Bukkake Sunrise”), banjo (Alan Bishop spiller til alt overmål på burmesisk banjo) og fløyter av mange slag.
15 låter har de fått plass til i løpet av denne timen, men som sagt, seansen er nær sammenhengende og bindes sammen av feltopptak og ur-lyder. De varierer fra halvminutter lange snutter til opptil ti minutter lange sterkt suggererende ”Access Of Evil”. Ikke alt har hallusinogene evner, det er partier her som bygger mer rundt støy enn rytme (området rundt ”Horseheart Revolution”, ”Pillow Of Green Light”) og oppstykket kvekking drevet frem av strykere (”Lucky Duck”). Men stort sett er dette en plate det er vanskelig å ikke rugge fornøyd til, mens man hensettes til slangetemmere i Calcutta eller sjamaner fra gammen. Den mektige og vakre avskjedshilsenen heter ”Circular And Made Of Earth”, og inneholder både vokaldroner, bølgeskvulp, Ry Cooder-ish slide og etterlater et inntrykk av en plate som har fart langt og lenge, men som nå stedes til hvile og gis til gudene.
The Visible Sign Of The Invisible Order kunne nok fort blitt en opplevelse mest for snålhetens skyld, men i det som kan virke som galskap hører jeg i denne musikken heller noe som er basert på noe ekte, varig – og får samtidig stor tilfredsstillelse av å se meg selv i krigsmaling mens jeg hopper rundt i byen på jakt etter noen blekansikter som bør ofres.
Mountain Home: Mountain Home (Language Of Stone, 2007)
Her er litt av en godbit til dere som har sansen for den mer hjemmeheklede delen av nyere visefolk. Mountain Home vikler seg godt inn i maskene til Espers, Josephine Foster og Marissa Nadler med sin flotte debut. Den består kun av 5 spor, men har en samlet spilletid på snaut 40 minutter hvor ikke mange er viet dødtid og tomprat.
Mountain Home er en duo bestående av Joshua Blatchley og Kristin Sherer fra San Diego, men på deres MySpace-side står en rekke andre navn også oppført som bandmedlemmer. Platen inneholder ingen eksakt info om dette, men kjenninger som Espers’ Greg Weeks (som også er produsent) og Marissa Nadler er listet som medlemmer i følge den kortfattede infoen nettsiden. Det som i hvert fall er sikkert er at Mountain Home utgis på Philly-baserte Language Of Stone som Greg og Jessica Weeks nå har startet opp, noe som understreker den sentrale posisjonen Espers har opparbeidet seg, ikke bare i hjembyen, men i store deler av statenes folk-miljø.
Den selvtitulerte platen består av tre egenskrevne og to tradisjonelle og velkjente viser; ”Omie Wise” og ”Nottamun Town”. De behandles med samme ro og fredsomhet som preger de øvrige låtene. Mountain Home har ingen problemer med å dra seg opp til 10 minuttersmerket (”Battle We Were”), alle låtene er snarere som skapt til å fortsette uforstyrret inn i det uendelige. Den overjordiske kvinnestemmen, den avslappede bruken av akustiske strengeinstrumenter og fiolinen som legger et tåkefullt slør over det hele; det og et knippe sterke låter er alt som skal til. Noe pent og vevert blir det jo, og fordelt over flere låter ville jeg nok etter en stund savnet noe sterkere krydder. Den tråden får vi eventuelt ta opp igjen ved en senere anledning. Enn så lenge er dette blant årets aller vakreste debutplater.
The No-Neck Blues Band: Sticks And Stones Will Break My Bones But Names Will Never Hurt Me (Revenant, 2001)
New York Citys myteomspunne No-Neck Blues Band er et løst sammensatt kollektiv bestående av syv-åtte personer som omgir seg med en viss mystikk. De spiller en rituell, frigjort form for folkmusikk der improv, avantgarde jazz, indianerdans, drone og krautrock er sentrale elementer.
Disse mystikerne har holdt det gående siden tidlig på 90-tallet, og ble vel ved en anledning omtalt av Sonic Youths Thurston Moore som universets (ikke bare verdens, nei) beste band. De er sammen med Arizonas Sun City Girls blant de mer erfarne innen den senere tids oppblomstring av snål folk i USA (Animal Collective, Pelt, Sunburned Hand Of The Man for å nevne noen) som alle gjør arven etter Zappa, Residents, Sun Ra og Captain Beefheart til sin egen . og de har en bunke plater bak seg det kan være verd å lete litt etter.
Det gamle ordtaket Sticks And Stones May Break My Bones But Names Will Never Hurt Me er den fulle tittelen på denne fire spors (pluss tre ukrediterte)/73 minutter lange platen. Den ble opprinnelig utgitt i en luksuriøs treboks på John Faheys Revenant (han var også en dedikert fan) i 2001, ble innspilt av Lovin’ Spoonfuls Jerry Yester i 1999, og nå tilgjengelig for noen flere takket være en mer ordinær nyutgivelse fra bandets egen etikett Sound Atone.
Stilsikre Revenant er et naturlig sted for No-Neck Blues Band. De står bak folk-utgivelser av blant andre Harry Smith og Dock Boggs, frijazzister som Derek Bailey og Cecil Taylor, og eksperimentalister som Captain Beefheart og Jim O’Rourke. Det er Revenant i nøtteskall, og hvor merkelig det enn høres ut, det er i krysningspunktet mellom lange tradisjoner og utfordrende nyskapning No-Neck Blues Band eksisterer. Nærmeste klare NYC-refereranse må være LaMonte Young/John Cales pre-Velvet Underground arbeider og Sonic Youth på sitt mest aparte.
No-Neck Blues Band (NNCK) fjerner nemlig ’storby’ i storbyjungel, og setter seg med ryggen til omverdenen – med fløyter, bjeller og slagverk, indianermaling og fjærpryd, pattepipe og fredstobakk, og skuer inn mot den tette skogen som vokser et sted på Manhattan bare de færreste vet om. Her er det ikke elektrisitet, så ingenting kan plugges inn for å overdøve de rene naturlydene. Akustiske gitarer/slidegitar dominerer sammen med blåsere der en frittblåsende saksofonist gis mye spillerom (tenk Ayler, sen Coltrane), en fløyte bryter inn (som et ekko av Yusef Lateef eller Pharoah Sanders, særlig merkbart på spor 6) og rytmer fremskapt av tramping, skrangler, håndtrommer, steiner eller hva det nå er. Vokalinnslagene veksler mellom messing, sang og krigsrop, i det hele tatt det er en sterk følelse av at NNCK søker etter noe grunnleggende primitivt med sin musikk, det rene, eller umiddelbare, som bare kan komme ved full frigjøring fra gitte grenser eller forhåndsbestemte avtaler. Det er en vanskelig vei å gå, men når de lykkes så godt som her blir resultatet meningsfullt langt utenfor den lille sirkelen av jamming der musikken ble skapt.
New Yorkerne ser seg tilbake til da Manhattan var indiansk grunn; tar på seg deres klær, synger deres sanger, maner frem deres ånder – hele tiden med en strømmende flyt og fredfylte hensikter. De bruker lang tid på å bygge opp sine suggererende låter, starter gjerne prøvende, nærmest nølende med noen få instrumenter før stadig flere musikere tar del i seansen og det etableres et groove, eller en stødig rytmikk som har et ustoppelig driv, som enten får gå fritt eller bli utfordret av saksofon eller fløyter. Sentralt på platen står snaut 20 minutter lange ”Assignment Subud” og timinutteren ”Back To The Omind (I’d Rather Not Go)”. Førstnevnte er et utrolig stykke musikk som fører langt avsted, fra Albert Aylers Spiritual Unity de første 6-7 minuttene over til Cans Tago Mago og David Byrnes My Life In The Bush Of Ghosts.
Selv om de på enkelte partier strekker strikken vel langt når de stemmer gitarene og lærer seg å spille fløyte samtidig, er det en del aspekter her som overskygger det: Det kan være den tette rytmeseksjonen som holder platen i konstant bevegelse, det kan være den åpne holdningen NNCK bruker for å bryte grenser mellom nytt og gammelt, tradisjoner og nyskapenhet, og ikke minst det faktum at kollektivet her har skapt en plate som du skal bruke meget lang tid på å både bli fortrolig med, men også miste interessen av å utforske.
Langt der ute, utvilsomt, men samtidig dypt, dypt nede i jorda. Sticks And Stones May Break My Bones… er en nødvendig messe for det moderne mennesket.
Raccoo-oo-oon: Behold Secret Kingdom (Release The Bats, 2007)
Hvem har sagt at friform-basert støymusikk må være introvert og kjedelig? Raccoo-oo-oon representerer den strake motsetning til det kjedsommelige.
Med sin tredje utgivelse, deres første ’skikkelige’, begir Iowa-kvartetten med det snåle navnet seg virkelig inn i de hemmelige riker. Behold Secret Kingdom er en kontinuerlig oppdagelsesferd uten start og slutt, men med en konstant strøm av inntrykk, funn og faenskap.
Behold Secret Kingdom domineres av et veldig fortettet uttrykk, det er noe som lever i denne musikken, pakket med organiske lyder og ulyder av alskens sort. Slik vaskebjørnen både holder til i skogen og er kjent som en notorisk søppeltjuv, er Raccoo-oo-oon som en hel flokk av slaget som har kommet over et skikkelig festmåltid. Her skal det tas for seg!
Raccoo-oo-oon kan virke både kaotiske og forstyrrede i sin framferd, men de holder tross alt en viss struktur på sin friform/avantpunk, og de fordeler kreftene på skjønnsomt vis. Fra deres ville behandling av instrumentene og tidvis brutale opptreden dukker det opp rene rockperler fra etterlatenskapene. De har beholdt de tribalt perkussive elementene fra foregående utgivelse, men her er disse satt ytterligere inn i en mer ’heavy’ kontekst og med større vekt på å finne et felles groove som de kan bygge ut gjennom voldsomme energikaskader. Med langt mer fullverdig lyd sikres også den punchen disse låtene fortjener.
Behold Secret Kingdom er en orgie i tunge stonerriff, uforståelig vokalchanting, plutselige saksofonutbrudd og massive vegger med lyd. Mye lyd. Dere som ble kjent med bandet gjennom Is Night People (2006) vil ikke bli slått av en voldsom stilendring, og et gløtt på min omtale av denne viser at hovedmomentene er like gjeldende i dag. Det er i første rekke gjennom det mer utviklede lydbildet at disse skogstrollene har funnet nøkkelen til en vellykket utvikling.
I likhet med sine åndsfrender i Sunburned Hand of the Man på sitt mest forrykende og rumperistende, viser Raccoo-oo-oon at det er mulig å lage blodtørstig bråkemusikk som det er mulig å ha det moro til samtidig. Raccoo-oo-oon lykkes først og fremst fordi de ikke bare framstår som sære. De tillater seg å bli revet med, og de river lytteren med seg i dragsuget, langt inn i sitt secret kingdoo-oom.
For å si det helt enkelt: Dette låter fordømt fett!
Mariee Sioux: Faces In The Rocks (Grass Root Record Co., 2007)
Sett meg på første fly til Nevada City, California! Byen kryr tydeligvis av fagre piker som lokker med vakker musikk. For å nevne noen; Joanna Newsom, Alela Diane, Jessica Henry – og Mariee Sioux. Noe av forklaringen på denne musikalske blomstringen ligger nok i at Nevada City i årtier har vært en kulturell oase i California, et fristed som har trukket til seg kunstnere av ymse slag siden Mark Twains dager, et samfunn som kanskje er et slags Nord-Californias motstykke til sydligere Topanga Canyon.
Det er fra denne fredelige pletten på jord at Mariee Sioux debuterer med langspiller på den svært kjekke lokale etiketten Grass Roots. Hun har tidligere gjort seg bemerket sammen med likesinnedeBrightblack Morning Light, har en anerkjent musiserende far (Gary Sobonya) som spiller mandolin her, og har blant andre fått med seg new age-artist, Grammy-nominerte Gentle Thunder på diverse tradisjonelle instrumenter. Så hun er ikke alene, men det er tydelig at den unge Sioux har musikken i blodet. Melodiene kommer lett til henne, gitartonene sitter løst og den behagelig sky stemmen er fra naturens side utstyrt med imøtekommende kvaliteter.
Impulsene har kommet fra familien (som tidlig presenterte henne for Simon & Garfunkel og Grateful Dead), senere oppdaget Sioux den noe oversette artisten Kate Wolf som skal ha virket utløsende for hennes egne ambisjoner som artist og endelig etter en lengre reise til Patagonia fant hun sitt eget artistspråk. Sioux er heller ikke alene musikalsk sett, det er mange enslige svaler der ute med kassegitar i hånden og hodet fullt av snåle tanker. Men hun skiller seg positivt ut fra mange av sine samtidige – både her hjemme og over der – som klimprer i vei med akustiske og yndige folkviser. Først og fremst dyrker Mariee Sioux et personlig uttrykk ved å fremheve nærheten til det åndelige, til naturen og til røttene. Hun skaper både jordnær og søkende musikk, understreket av tekstene:
’Now I’m sewing, sewing, sewing medicine bundles With grass threads and porcupine quills I’m filling them up with galaxy beams… ’
Bruken av tradisjonelle instrumenter, særlig indianerfløytene til Gentle Thunder, skaper en nærhet til improvisasjonsmusikken, og fremhever en viktig egenart når man driver i dette segmentet. Hun overskrider normene for ordinær bruk av vers/refreng og skaper heller fortellende, lineære viser som gjerne bikker opp mot 10 minutter. Det kunne fort blitt langdrygt, men hør bare på ”Wild Eyes”. Dette er en fjær som letter fra marken og blåser sin egen vei over menneskene og trærne. ”Wild Eyes” og jevnlange ”Bundles” kan måle seg med Joanna Newsoms episke Ys (2006), men uten hennes rike arrangementer og eventyrspråk. Gi Mariee Sioux et par år til der ute i bushen, så kan hun gjerne være den artisten som tangerer Newsom – eller best av alt, de kan jo forsøke seg på en pow-wow sammen!
Six Organs Of Admittance: The Manifestation (Strange Attractors Audio House, 2004) The Manifestation ble opprinnelig gitt ut som en ensidig LP i 2000, raskt sugd opp av 500 individer som sikkert for lengst sitter i lotus-stilling og messer knapt hørbart på et språk de færreste i vesten forstår. Nå har Strange Attractors heldigvis tatt tak i den saken, og resultatet er en gjennomført vellykket nyutgivelse, med remastret lyd og doblet spilletid fra de opprinnelig 20 minuttene.
Six Organs Of Admittance er Ben Chasny fra California, som enkelte kanskje har blitt kjent med som gitarist i kraftbandet Comets On Fire eller gjennom Holy Mountain/Time Lag-utgivelser som Compathìa (2003) og For Octavio Paz (2004). Med stort sett bare akustisk gitar som hovedinstrument har Chasny vært med å bane vei for en økt oppmerksomhet rundt det amerikanske folk/psykedelia-miljøet.
Chasny tilhører skolen til fingerplukkere som Robbie Basho og John Fahey, og The Manifestation minner om at han også bekjenner seg til mer astrale dimensjoner – og at han i like stor grad fremstår som en mystiker fra østen som tilber solgudene og inntar måltidene med langpipe. Og nettopp solen er det sentrale temaet på The Manifestation.
Tittelsporet er en 20 minutter lang spaceraga fra 1999 som åpner med håndtrommer, rasler og messende dronevokal før harpeklang og rislende gitarstrenger utfyller lydbildet. Chasny synger etter hvert med en stemme som kommer langt bortenfra: ’Friendship is sun! Under the moon! One more season, the dawn is coming soon…’ Etter 13 minutter flyter gitartemaet bort i en bølgende ambient dronesky, for etter 17 minutter å vende tilbake igjen, men nå uten de flagrende gevantene det omga seg med tidligere. The Manifestation er en soldans med en viss forankring både i hippienes forkjærlighet for østlig religion og filosofi, Canterbury-scenens utfjerninger og amerikansk folk/blues. Et solid stykke musikk med andre ord!
Bonussporet på denne CD-utgaven er et cirka 20 minutter langt stykke som heter The Six Stations. Det ble spilt inn i 2004 og er delt opp i seks deler som stort sett holdes i mer standard fingerspill, med høytlesning av Current 93s David Tibet og peisvarme som noe av innholdet. Mike Mills raderte vinylutgavens b-side av The Manifestation naturligvis som en sol, og det er den organiske knitrelyden denne solen skaper som her brukes som element for å skape ambiens og også gi et rytmisk fundament til Ben Chasnys akustiske gitarspill. Ved å slippe stiften ned på tilfeldige steder på platen fant Chasny stadig nye variasjoner av solens knitrende ’click & pops’, som kunne brukes som utgangspunkt for disse komposisjonene. Idéen var at de ulike opptakene skulle representerer de seks planetene fra Merkur til Saturn. Det er her David Tibet kommer inn som diktoppleser. Han stiller som talsmann for den musikkløse Jorden med bare den menneskelige stemme (en intens Julian Cope-ish røst). Det kan vel virke lovlig langt ute, men uansett, denne planetariske reisen har et merkverdig preg av nytt og gammelt i seg, og svært vakker meditasjonsmusikk blir det ut av det. Hvis Pole hadde spilt gitar i stedet for på maskiner kunne det kanskje blitt noe à la ”The Six Stations”?
Av de platene jeg har hørt fra Six Organs Of Admittance så langt, er The Manifestation den mest originale og pretensiøse. Og den mest interessante.
The Skygreen Leopards: Disciples Of California (Jagjaguwar, 2006)
Ahh… California: Zuma Beach, Laurel Canyon, Frisco Bay, Big Sur – og Skygreen Leopards. Med syndens pøl San Francisco som base har Glenn Donaldson/Donovan Quinn i en årrekke fristet oss med frihetsmusikk fra det mosekledde landskapet i utkanten av byen. De har vært sentrale som en del av vestkystens ’frifolk-scene’, ikke uventet preget av en mildere, mer hippie-lignende stil enn på østkysten. Paraplyen har vært Jewelled Antler, som har pøst ut prosjekter med naturbasert avantgarde i høyt tempo. Ut fra dette kollektivet kommer altså The Skygreen Leopards, som har mer til felles med mer visebaserte folksters som Devendra Banhart og Vetiver enn sine andre far out prosjekter som Thuja, Blithe Sons og The Once And Future Herds.
Disciples Of California legger seg ganske nær Vetivers siste plate; ypperlige To Find Me Gone, dog uten den siste melodiøse touchen som gjorde den til en av årets fineste. Men leopardene deler noe av den samme hengslete, litt rufsete akustiske country/folk-stilen med en utpreget vestkyst-følelse og mild sommerfugl-psykedelia. Duoen har nå blitt kvartett, de har laget en plate som er utsatt for skikkelig studioarbeid, og ikke minst har de rett og slett mekket sammen 11 ubesværete og veldig lett likandes poplåter. Alt dette bidrar til at Disciples Of California er deres fineste arbeid så langt.
Dette er musikk man kan dyppe tærne i vannskorpen til en ubekymret solskinnsdag, en plate med viser om dyre- og planteriket ispedd noe Jesus og hallelujah, litt Neil Young-sårhet, en smule Grateful Dead-harmonier og Byrds-twang. Disciples Of California vil nok ikke omvende ditt verdensbilde, men som en gylden pastoral popplate vil den gjøre din korte tid her på jorden littegrann lykkeligere. Og det er ikke å forakte.
Sunburned Hand Of The Man: Rare Wood (Spirit Of Orr, 2004)
Selv om dette svære kollektivet fra USAs østkyst har en imponerende rekke utgivelser bak seg siden slutten av 90-tallet, er Rare Wood deres minst sjeldne. Dette er nemlig, så vidt meg bekjent, Sunburned Hand Of The Mans første offisielle CD-utgivelse, da de tidligere titlene enten har vært å finne på CD-R eller vinyl. Rare Wood består av fem spor tatt opp hist og her i perioden 2002-2003. 1 og 4 i studio ved universitetet i Davis, California, 2 og 3 live på den velkjente klubben Vera, Groningen og det siste tatt opp hjemme på landet i Massachusetts.
Om bandet skrev David Keenan i nevnte Wire-artikkel: ’This is improvised music that impacts on the ass as much as the third eye, that draws from mountain music, Country blues, HipHop, militant funk and psychedelia as much as free jazz.’ Rare Wood er da også en hysterisk fet plate, tidvis i overkant ’rare’, som legger mer vekt på fri enn folk. De bruker riktignok litt tid på å komme i gang, men når de etterhvert etablerer seg på ”Glass Boot” (13:55) kommer Keenans ord tilbake med forsterket kraft. Dette er ikke bare musikk å fjerne til, men også noe man kan shake ass og knytte nevene til. Det ER et militant funky groove på ”Glass Boot” som drives frem av wah-wah gitarer og perkusjon, nærmere Sly & The Family Stone, Can og Hawkwind enn man skulle tro en broket gjeng fra det skolerte østkysten var kapable til. På altfor korte ”Buried Pleasure” (2:48) blandes bassgangen til Holger Czukay, slidegitar fra Mississippi og fløytetoner fra Asbury Park til en merkverdig ekstatisk låvedans på rosa lykkerus. På ”Easy Wind” (7:55) høres det ut som Captain Beefheart har gjenoppstått hos Miles Davis cirka On The Corner, et tett, svett og kompromissløst stykke med en vokal som tar litt for mye av spillerommet. Den blåser lett over i ”Gyp Hawkin’” (10:09)/”Camel Backwards” (7:13), en ganske retningsløs space-jam med igjen altfor plagsomt dominerende vokal lagt langt frem i produksjonen. Denne til side, fire-fem minutter ut i kamelen lukker John Moloney heldigvis nebbet, og lar heller blåserne og slagverkerne arbeide sammen. De klarer likevel ikke å skape en så suggererende kraft som på heftige ”Glass Boot”, og opptaket fra Nederland står igjen som det svakeste og minst sammenhengende her.
Sunburned Hand Of The Man er på sitt beste forrykende saker, men de kan også rote seg litt for langt inn i tåkeheimen når de mange musikerne skal forene sine visjoner uten noe tilsynelatende felles mål og mening. Men det er kanskje også noe av meningen.
Thuja: Pine Cone Temples (Strange Attractors Audio House, 2005)
For en liten tid tilbake forvillet jeg meg inn i den gigantiske Redwood-skogen ved Big Sur, California. Et mektig skue for alle sanser fremstod dette skaperverket som noe langt større og vedvarende enn oss mennesker og vår korte tid på jorden, fylt av en dyp ro som setter menneskets kjas og jag i et underlig lys. På Pine Cone Temples er det som om Thuja har sett noe lignende, dette er musikk laget av høye trær og svart jord, en over 90 minutter lang ferd inn i de store, dype skoger med alle sansene skjerpet og en indre fred i sinnet. Denne doble platen, som består av 8 utitulerte spor (6+2) spilt inn i perioden 1999-2004, er fri fra stivnede, faste former. Pine Cone Temples fylles opp av sammensatte lyder som danner et fullverdig – og faktisk et kraftfullt og vakkert hele. Vi tas med gjennom stier som fører til dramatiske utkikkspunkt, men blir også ledet langt inn mot de mørkere delene av skogens indre, blant furukonglene.
De fire som utgjør Thuja er de mest sentrale deltagerne i San Franciscos improv/frifolk-kollektiv Jewelled Antler: Loren Chasse, Glenn Donaldson, Rob Reger og ikke minst mørkemannen Steven R. Smith kan briske seg som ansvarlige for prosjekter av typen The Skygreen Leopards, Franciscan Hobbies, Hala Strana, Mirza, Blithe Sons og andre relaterte eksperimentelle band. Thuja er på mange måter essensen av Jewelled Antler, ikke bare i kraft av være et av de lengstlevende navnene, men også i tilnærmingen disse fire har til det å skape musikk: Lyder av verden rundt seg knyttes sammen med improvisasjon basert på akustiske instrumenter. Feltopptak, liveopptak fra naturen og ‘found sound’ skaper grobunn for et meget organisk lydteppe, instrumentene (gitar, perkusjon, piano, fele kan gjenkjennes) strøs over med varsomme bevegelser og lutrende ører. Alle de fire har ulike musikalske uttrykk (dette er for eksempel langt mer abstrakt og spartansk enn vennlige The Skygreen Leopards), og alt kan spores inn i Thuja, men under dette navnet samles ikke bare de fire som en sprikende enhet, de strekker seg med samlet kraft mot nye musikalske horisonter.
Kvartetten tar seg veldig god tid og musikken står i grell kontrast til en stresset byhverdag, folkemylder eller hang til raske avgjørelser og lettvinte løsninger. Pine Cone Temples står stødig som furuskogen sjøl, og deler også den stoiske roen man får av å gå inn til trærne, kjenne barnålenes myke teppe under seg og dra inn den rene lukten av kvae og mose. Landskapet ser tidløst og urørlig ut, endringene som hele tiden finner sted tilhører et annet tidsbegrep enn menneskets. Litt som Thuja: Ved de første rundene virker det ikke som om denne musikken har mål eller mening. Jeg kan heller ikke love at du vil få en åpenbaring, men sjansene er definitivt til stede for at du gradvis vil oppdage hvordan platen vokser seg sakte inn i dine sanser. Eller du vil si at den er like spennende som å høre mose vokse.
’Mikroskopisk psykedelia’ kaller Strange Attractors det vi hører. En treffende beskrivelse. Det er så man tar seg i å se musikkens formasjoner med lupe. Bøy deg ned til jorda og gransk alle de små organismene som lever under beina dine, legg øret helt ned mot den fuktige bakken og hør nøye etter: Biller som graver, maur som bærer, forråtnelse og vekst; det lever der nede og vi hverken ser eller hører det når vi haster forbi til daglig. Thuja har her bremset tiden og fanget lyden av dette detaljerte mikrokosmos.
En annen, om enn mer søkt metafor til det musikalske innholdet er den spirituelle, noe som slo meg ved å google Pine Temple, i søken etter om det var noe jeg hadde gått glipp av, et ordspill eller noe annet å gripe fatt i. Jeg fant Pine Mountain Buddhist Temple, et tempel og meditasjonssenter i California, litt sør for Thujas hjemmebase. Om enn tilfeldig, det er heller ikke helt far out å høre denne musikkens åndelige og meditative kvaliteter. Som skapt for å sitte i lotusstilling og i dyp konsentrasjon er Pine Cone Temples en plate som stadig gir og som stadig avslører nye lag og dybder. Men den krever også – blant annet tålmod. Hva du hører og hvilket utbytte det gir, er nok i større grad enn vanlig avhengig av deg som lytter.
Disse forsøkene på å beskrive musikken kommer nok som vanlig til kort. Men å beskrive det faktiske innholdet er minst like vanskelig. Jeg har nevnt det organiske aspektet, det er som om platen puster og lever. Den dempede stilen og seigtflytende massen som drar med seg låtene kan karakteriseres som nærmere ambient enn folk/psykedelia, og om den har en varm bekledning er det viktig å legge til at det ikke er særlig med sol som slipper forbi grenene. Det er på mange måter en mørk plate, de mange lydene som hele tiden kommer ut fra intet, være seg fjern torden, knirkende fottrinn eller dødssyke skrapende feler, bidrar til skumle stemninger som er en David Lynch verdig. Fra Blue Velvet er det særlig én scene som har brent seg fast; åpningen fra den grønne velpleide hagen og Mannens fall ned mot bakken. Vi følger dette helt inn til mikronivå, og til utøyet som hersker rett under overflaten. Særlig på disc 1/spor 4 er dette et stadig tilbakevendende bilde, men også på flere andre partier bygges det en nesten intens spenning hvor den folkbaserte instrumenteringen møter jordiske krefter.
Det er også mulig å trekke ut andre elementer som bygger opp under helhetsbildet; østvendte gitartoner, minimalistisk western, akustiske melodilinjer og rustne vrakrester av forlagt skrap. Her er dessuten hint av mer urban art; sirener og gatestøy som minner om verden utenfor. Og selv om musikken formes ut fra et nærfokus, så presenteres den gjennom en kikkertlinse. Thuja graver seg ikke helt inn i sin egen verden. De åtte stykkene er i hovedsak lange og mektige med luftige, åpne rom. Fra vår vinkel gir det et inntrykk av intimt innsyn, men det skapes også et godt overblikk av mer episk karakter.
Skogen er vakker den, men den er slett ikke så uskyldig som den ser ut ved første øyekast. Her er dunkle hemmeligheter vi aldri vil forstå og stier som fører dit ingen har satt sin fot. Bare vent til du får dette inn i hodetelefonene dine: De nakne bena dine vil også ta deg med til nærmeste skog, og du vil bli der inne svært, svært lenge.
The Tower Recordings: The Galaxies’ Incredibly Sensual Transmission Field Of… (Communion, 2004)
I den moderne, psykedeliske folkmusikkens innerste sirkler sitter Tower Recordings og rugger, fremdeles i samme lotus-stilling, på det som er deres femte eller sjette album. Som om de sovnet en gang i 1969 og våknet opp igjen på 90-tallet er Tower Recordings i den situasjon at deres retro-inspirerte folk-psykedelia har fått en aldri så liten revival. Mest kjent gjennom mer populære alternativer som Devendra Banhart og Joanna Newsom, skjuler det seg bak disse en skog av kollektiv, lofts-ensemble, skogstroll og dvergnisser av ymse sort. Det er nede i den dypere delen av skogen Tower Recordings har sin faste plass.
Dannet av Matt Valentine og Pat Gubler (PG Six) på midten av 90-tallet i New York City har TR vokst til en stor familie av likesinnede og venner. Valentine har markert seg parallelt, både alene og sammen med sin Erika Elder (The MV & EE Medicine Show) og som styrer av etiketten Child Of Microtones. New Zealand-artisten Dean Roberts, Samara Lubelski og Essex Green Tim Barnes er andre profilerte artister som sitter med Tower Recordings. Dette miljøet er en labyrint det er vanskelig å komme ut av når man først har forvillet seg inn i den. Med sitt tredje album Folk Scene (2001) bidro i hvert fall Tower Recordings til at det ble etablert en begynnende bevissthet rundt mange løselige samfunn som fantes i undergrunnen med sine egne labels og CD-R utgivelser, en bevissthet som først nå er i ferd med å få gjennomslag utenfor de mindre miljøene. Det er vel neppe sannsynlig at Tower Recordings vil skape like store overskrifter som Banhart eller Newsom, men det de har å tilby her er likefullt en vellykket reise inn i mer åndelige dimensjoner.
Venner av både Velvet, Acid Mothers Temple, Syd Barrett, Beatles (Revolver), Can og The Incredible String Band kan nok få plutselige flashbacks av bare tittelen alene: The Galaxies’ Incredibly Sensual Transmission Field Of... De seks låtene her er på mange erketypiske for frifolken. Med i hovedsak akustiske instrumenter, en vektlegging av suggererende rytmikk, improvisasjon, og en åpen holdning til mer frihetssøkende uttrykk (space, raga, psykedelia, drone) skaper Valentine & co en eksotisk form for ny folk. På The Galaxies… er de innom både huskende akustisk visebris, gammel blues og groovy spacefolk à la Sunburned Hand Of The Man/Vibracathedral Orchestra. Det hele drives frem ved hjelp av hele instrument-lageret (feler, bjeller, fløyter, orgler), varierte vokalspor (messing, sur sang, kauking, Robert Wyatt’sk drømmevokal) og en tilsynelatende ustoppelig vilje til å være i bevegelse. Tower Recordings har lykkes med overgangen til lengre låter, og med platens korte spilletid fremstår de (nesten) som helhetlige og fokuserte.
Wooden Wand And The Vanishing Voice: Gipsy Freedom (5 Rue Christine, 2006)
Han fornekter seg ikke, denne trollmannen fra Oz, Tennessee. Wooden Wand har med Gipsy Freedom igjen gitt ut en omfattende og ganske storslagen plate, som etter det jeg har hørt (diskografien begynner allerede å bli svær) er hans mest fullendte så langt, i en karriere som på kort tid har rukket å avtegne en artist av mangetydig format. Gipsy Freedom strekker seg i mange retninger, fra frijazz, blues, via progaktig tungrock(!), til krautlignende grooves og mer folkbasert far-out. For ikke minst er Gipsy Freedom en avstikker vekk fra den mest erketypiske frifolken, til fordel for mer vokalbruk og melodilinjer som drar mer mot blues, jazz og 60-tallets frihetsfølelse og psykedelia.
Fellesnevner er en relativt fri innstilling til struktur, en avantgardistisk holdning til instrumentbruk og et fokus på rytmer og organiske lydkilder. Med dette som grunnlag, kan det også etterspores islett av Albert Ayler, Velvet Underground, Can og The Jewelled Antler Collective, som for å understreke noe av den spennvidden Wooden Wand (aka James Toth) og hans Vanishing Voice forsøker, og tidvis lykkes, å binde sammen til en helhetlig fungerende plate denne gangen.
Som mest notable gjest har Wooden her med seg frijazzisten Daniel Carter, en kanskje noe glemt blåser som har spilt med Cecil Taylor, Sun Ra og Thurston Moore, for å nevne noen. Han kan blant annet høres på tribale ”Didn’t It Rain”, som er en nydelig krysning av frijazz og avantfolk på over 10 minutter, og som i motsetning til mange slike sirkulære seanser har et definert mål gjennom en gradvis oppbygning som forløses av det avsluttende vokalpartiet. ”Didn’t It Rain” går fra minimal strengeplukk og treblås, fløyter og raslelyder, funderes på en gjennomgående basslinje, elektrifiseres med gitarer, og betones av Daniel Carter som legger på følsom sax. Langsomt dras vi inn i et mytisk landskap, slik omslaget viser, mørkegrønt og mosekledd, i takt med at musikken går fra lotus til runddans. ‘Didn’t It Rain, rain, rain, Didn’t we cry, cry, cry, My lord, We sang to the sky, sky sky, For you my lord…’ messer Satya Sai som sømløst tar over hovedrollen mens tempoet nå har økt ganske mye. Selv om bandet ikke helt utnytter det potensielle klimakset, så står denne låten igjen som den mest vellykkede.
Men for all del, her er mye snas. Særlig nevnes må platens clou, over 20 minutter lange ”Dead End Days With Ceasar”. Det er en jam-aktig blues fundert på et seigt, tungt bass/tromme-komp som nærmest kunne vært hentet fra Velvets ”The Gift” i slow motion. Når en stream-of-consciousness snakkevokal kommer inn etter 12 minutter er det også med en viss overførbarhet til Lou Reed & co. ”Dead End Days With Ceasar” tar deg med til ruggeland, og slipper deg ikke ut av hypnosen før den altfor korte ”Genesis Joplin” avrunder med tilfeldige trommer til en enslig og inderlig kvinnesang fra Satya Sai, slik den åpnet nesten en time tidligere. I løpet av den tiden har du fått servert mye holdbar musikk.
Tre-fire spor sliter jeg dog litt med å få noe særlig ut av, enn så lenge. ”Hey Pig He Stole My Sound” stamper rundt en gryte som består av skrangleinstrumenter, skramletrommer og fri rytmikk, der sjefskoker Wooden Wand gjør lite annet enn å røre rundt i suppa for å se hva som skjer (ikke så mye). Superkorte ”Don’t Love The Liar” er en mer ekstatisk Animal Collective-lignende rocker, som også følges av en fin liten videosnutt i regi av Heidi Diehl, men som blir stående i et noe ensomt metallisk skjær. ”Sun Sets On Clarion” fomler rundt sitt eget sentrum uten noensinne å komme noen særlig vei, dominert av en predikerende blues-stemme som preiker i tåka om et eller annet. Men alle disse sporene dyrker en tro på det umiddelbare, og kanskje feilbarlige, som kjennere av band som No-Neck Blues Band og tidlig Jackie-O Motherfucker sikkert vil verdsette. Som en lysning i skogen stiger “Dread Effigiy” frem som en nærmest konvensjonell, akustisk folklåt med bare vage hint av anormale strukturer.
Gipsy Freedom byr derfor på noe for de fleste med hjerte utenpå og hodet på skrå, men vil sikkert finne sitt hjem hos et fåtall. Den som likevel bringer platen med seg på sin vei loves, med visse forbehold, en grønnkledd ferd over engene.
When it comes to rendering outstanding album artwork, few have proven so consistently capable as William Schaff.
Alasdair Roberts & Appendix Out
Alasdair Roberts: Farewell Sorrow (Rough Trade, 2003)
Appendix Out: Night Is Advancing (Drag City, 2001)
Appendix Out: A Warm And Yeasty Corner (Shingle Street, 2002)
DM Stith
Curtain Speech (Astmatic Kitty, 2008)
Heavy Ghost (Asthmatic Kitty, 2009)
Parker & Lily: The Low Lows (Warm, 2005)
Richard Youngs: Autumn Response (Jagjaguwar, 2007)
Pacific UV: s/t (Warm, 2003)
Nad Navillus: Iron Night (Jagjaguwar, 2002)
Jeff Hanson: Madame Owl (Kill Rock Stars, 2008)
Neil Halstead: Sleeping On Roads (4AD, 2002)
Casiotone For The Painfully Alone: Etiquette (Tomlab, 2006)
Chris Bathgate: A Cork Tale Wake (Tangled Up, 2007)
Justin Vollmar: Every Place Is Home (BlueSanct, 2002)
Eamonn Vitt: Old Wave New Ride (The Self-Starter, 2001)
En samling band med lite annet til felles enn at de de dyrker musikkens hardere sider. Her er alt fra intrikat prog med Mars Volta til superseig doom fra Moss og spacerock fra Oneida. Alle omtalene er skrevet og tidligere publisert i tiden rundt platerelease.
Oneida
Each One Teach One (Jagjaguwar, 2002)
Preteen Weaponry (Jagjaguwar, 2008)
Rated O (Jagjaguwar, 2009)
The Mars Volta: De-Loused In The Comatorium (Gold Standard Laboratories, 2003)
Moss: Sub Templum (Rise Above, 2008)
Wooden Shjips: Dos (Holy Mountain, 2009)
The Heads: At Last (Sweet Nothing, 2003)
Old Man Gloom: Christmas (Tortuga, 2004)
Om: Variations On A Theme (Holy Mountain, 2005)
Ostinato
Left Too Far Behind (Exile On Mainstream, 2004)
Chasing The Form (Exile On Mainstream, 2006)
Pyramids: Pyramids (Hydra Head, 2008)
Wino: A Bottle Of Pills With A Bullet Chaser (Temporary Residence, 2008)
Asva: Futurists Against The Ocean (Mimicry, 2005)
Heavy Water Experiments: Heavy Water Experiments (Intrepid Sound, 2009)
Asleep Many Years In The Wood (2002)
Joji (Temporary Residence, 2004)
The Proud Graduates (Jagjaguwar, 2001)
Able Bodies (2002)
Measurement (Jagjaguwar, 2003)
Where Leaves Block The Sun (Jajaguwar, 2001)
Down The Puppet String, Marionettes EP (Jagjaguwar, 2004)
A Celebratory Arm Gesture (Misra, 2001)
Clemency (Misra, 2003)
Value Series Vol. 1: Fool’s Gold (Misra, 2003)
Magnet Mountain (Western Vinyl, 2001)
Leveler (Western Vinyl, 2003)
Mind And Mother (Western Vinyl, 2004)
Life & Love In Sparrow’s Meadow (Jagjaguwar, 2005)
Jehovah Surrender (Jagjaguwar, 2005)
Micah P. Hinson: Micah P. Hinson And The Gospel Of Progress (Sketchbook, 2004)
Horse Feathers: House With No Name (Kill Rock Stars, 2008)
Eilen Jewell: Sea Of Tears (Signature Sounds, 2009)
Jim And Jennie And The Pinetops: Rivers Roll On By (Bloodshot, 2005)
Pine Valley Cosmonauts: The Executioners Last Song (Bloodshot, 2002)
The Wooden Sky: When Lost At Sea (Black Box Recordings, 2007)
Selvpålagt isolasjon fra omverdenen er noe som kanskje er mer vanlig blant forfattere som skal skrive sitt mesterverk, enn blant skapende musikere. Men det bidrar selvsagt til å underbygge mytene rundt det som kommer ut av noe slikt. Ref. Phil Elverums (Mount Eerie) vinter alene på nordlandskysten og Bon Ivers hytteisolat i Wisconsin. Når vi vet at det ligger endeløse og ensomme timer med glaning inn i peisen, ut av vinduet, inn i sin egen sjel, hører vi liksom også dette mer tydelig i musikken. Hvorvidt en plate regnes som vellykket avhenger ikke bare av innholdet alene, men også omstendighetene rundt. Eller mytene rundt den. Lite er mer appellerende enn miserabel elendighet, og generell tristesse har da også gitt oss noen av historiens beste musikk. Dette er noen album som dyrker ensomheten, stillheten, sjelefreden, der noen møter sin skaper mens andre møter seg selv.
Bon Iver: For Emma, Forever Ago (Jagjaguwar, 2007)
Volcano Choir: Unmap (Jagjaguwar, 2009)
The Antlers: Hospice (French Kiss, 2009)
Kloster
Coastal Research – ideas, drafts and sketches recorded by Kloster (Between Clouds, 2006)
Do Not Be Afraid (Washington Inc., 2008)
The Waves And Winds Still Know His Voice (Washington Inc., 2010)
David Thomas Broughton: The Complete Guide To Insufficiency (Plug Research, 2005)
Lazarus: Songs For An Unborn Sun (Temporary Residence, 2003)
Barzin: My Life In Rooms (Monotreme, 2006)
The Czars: Sorry I Made You Cry (Bella Union, 2006)
Over The Rhine: Snow Angels (Great Speckled Dog, 2007)
Patrick Watson: Close To Paradise (Secret City, 2006)
Will Robinson Sheff og et par kompiser tok den lange veien fra New Hampshire til Austin, Texas der Okkervil River ble til. I følge ham selv etter sin livs avgjørelse om å bli en ‘total failure’ etter skolegangen. Reisen må likevel ha gjort godt, for ikke bare skriver mannen glimrende historier, sammen med resten av bandet sitt lager han musikk som plasseres i elitedivisjonen av moderne amerikansk folkrock. De beleste musikerne endte opp med bandnavnet etter å ha lest en historie av den russiske forfatteren Tatyana Tolstaya (Tolstoys barnebarn), en kvinne beskrevet av den avdøde forfatteren Joseph Brodsky som ‘the most original, luminous voice in Russian prose today’. Det er et selskap Okkervil River ikke gjør skam på å være en del av.
Stars Too Small To Use (1999)
Don’t Fall In Love With Everyone You See (Jagjaguwar, 2002)
Down The River Of Golden Dreams (Jagjaguwar, 2003)
Black Sheep Boy (Jagjaguwar, 2005)
Black Sheep Boy Appendix (Jagjaguwar, 2005)
The Stage Names (Jagjaguwar, 2007)
SHEARWATER
The Dissolving Room (Grey Flat, 2001)
Shearwater: Everybody Makes Mistakes (Misra, 2002)
The Black Angels: Passover (Light In The Attic, 2006)
Black Mountain: In The Future (Jagjaguwar, 2008)
Comets On Fire: Blue Cathedral (Sub Pop, 2004)
Crystal Antlers: s/t (2008)
Dead Meadow: Old Growth (Matador, 2008)
Old Growth har en overordnet laidback stemning over seg, noen vil nok kalle den daff, med vokalist Jason Simon som tilsynelatende konstant skev, småtrøtt frontfigur. Bandet har en stil som skapt for lange, utsvevende utskeielser, men her komprimeres de potensielle jammene inn i låter på stort sett 3-4 minutter. Det gir om ikke annet en ganske velordnet følelse, på den annen side: Er ikke litt av greia at man skal sitte og rugge i en 8-10 minutter når wahwah-pedalene først begynner å gå seg varme ‘a? Vel, jeg liker det jeg hører, og uten å ha altfor sterke bånd til deres tidligere skiver slipper jeg den store skuffelsen over at de legger mer strukturelle bånd på seg selv.
Heavy Hands: Smoke Signals (Language Of Stone, 2008)
Indian Jewelry: Free Gold (We Are Free, 2008)
Midnite Snake: Shaving The Angel (Birdman, 2007)
Oakley Hall: Gypsum Strings (Brah, 2006)
Residual Echoes: s/t (Holy Mountain, 2005)
Wooden Shjips: Dos (Holy Mountain, 2009)
I 2003 tok musikkmagasinet Wire og journalist 
Animal Collective: Sung Tongs (Fat Cat, 2004)
Kathleen Baird: Lullaby For Strangers (Secret Eye, 2006)
Birch Book: Birch Book Vol. II: Fortune & Folly (Helmet Room, 2007)
Sir Richard Bishop: While My Guitar Violently Bleeds (Locust, 2007)
Black Forest/Black Sea: Forcefields And Constellations (BlueSanct, 2004)
Nick Castro & The Young Elders: Come Into Our House (Strange Attractors Audio House, 2006)
Charalambides: A Vintage Burden (Kranky, 2006)
CocoRosie: Noah’s Ark (Touch & Go, 2005)
Davenport: Rabbit’s Foot Propeller (Three Lobed, 2005)
The Franciscan Hobbies: Walls Are Stuck (The Music Fellowship, 2004)
The Gray Field Recordings: Hypnagogia (AntiClock, 2005)
Larkin Grimm: Harpoon (Secret Eye, 2005)
Meg Baird, Helena Espvall & Sharron Kraus: Leaves From Off The Tree (Bo’ Weavil, 2006)
Master Musicians Of Bukkake: The Visible Sign Of The Invisible Order (Abduction, 2004)
Mountain Home: Mountain Home (Language Of Stone, 2007)
The No-Neck Blues Band: Sticks And Stones Will Break My Bones But Names Will Never Hurt Me (Revenant, 2001)
Raccoo-oo-oon: Behold Secret Kingdom (Release The Bats, 2007)
Raccoo-oo-oon kan virke både kaotiske og forstyrrede i sin framferd, men de holder tross alt en viss struktur på sin friform/avantpunk, og de fordeler kreftene på skjønnsomt vis. Fra deres ville behandling av instrumentene og tidvis brutale opptreden dukker det opp rene rockperler fra etterlatenskapene. De har beholdt de tribalt perkussive elementene fra foregående utgivelse, men her er disse satt ytterligere inn i en mer ’heavy’ kontekst og med større vekt på å finne et felles groove som de kan bygge ut gjennom voldsomme energikaskader. Med langt mer fullverdig lyd sikres også den punchen disse låtene fortjener.
Mariee Sioux: Faces In The Rocks (Grass Root Record Co., 2007)
Six Organs Of Admittance: The Manifestation (Strange Attractors Audio House, 2004)
The Skygreen Leopards: Disciples Of California (Jagjaguwar, 2006)
Sunburned Hand Of The Man: Rare Wood (Spirit Of Orr, 2004)
Thuja: Pine Cone Temples (Strange Attractors Audio House, 2005)
The Tower Recordings: The Galaxies’ Incredibly Sensual Transmission Field Of… (Communion, 2004)
Wooden Wand And The Vanishing Voice: Gipsy Freedom (5 Rue Christine, 2006)
The Big Beast 