Year of the Rooster: Retroåret 2017

Fortiden blir lengre for hvert år. I 2017 har det kommet så mange flotte reutgivelser og samlinger at man nesten ikke trenger å høre på ny musikk. Vel, bare nesten da. Vi har feiret at Bob Seger og Yoko Ono, for å ta to vidt forskjellige artister som eksempel, har kommet på plass i de digitale platehyllene, men aller viktigst var selvsagt at hele katalogen til ECM nå endelig er tilgjengelig i sin fulle bredde. Kvalitetsgarantister som Numero, Strut og Light in the Attic, og vår hjemlige Runde 2, bidrar til å pumpe ut gull fra arkivene, og eldre utgivelser blir til stadighet støvpusset og nylansert. Dette er mine fem favoritter fra retroåret 2017:

Hüsker Dü: Savage Young Dü
(Numero)


Numero er alltid en kvalitetsgaratist, og markerer sitt katalognummer 200 med praktboksen Savage Young Dü der de dokumenterer den tidlige fasen til Hüsker Dü. Her får du 69 låter, derav 47 tidligere uutgitte, som følger Minnesota-trioen fra den spede begynnelsen i 1979 og fram til de signet med SST i 1983. Dette er en viktig og fullverdig dokumentasjon av et band som utviklet seg fra ubehøvlet punkrock til et av de aller mest sentrale bandene i framveksten av den amerikanske undergrunnsscenen. Savage Young Dü høres digitalt, men nytes også i fysisk format i kraft av en massiv og godt illustrert bok.

Lal & Mike Waterson: Bright Phoebus
(Domino)


Nydelig remastering og reutgivelse av et særs vanskelig tilgjengelig album, opprinnelig utgitt i 1972. I tillegg til the Watersons ble innspillingen gjestet av nær sagt halve den britiske folk-scenen på 70-tallet: Martin Carthy, Richard Thompson, Ashley Hutchings, Dave Mattacks, Tim Hart og Maddy Prior er alle med her, på en plate som jevnlig og rettmessig beskrives som ‘a folk-noir masterpiece’.

Neil Young: Hitchhiker
(Reprise)


Man blir aldri ferdig med Neil Young. I hvert fall vi som er ekstra glad i den midtre 70-tallskatalogen hans. Hitchhiker har ligget på lager i hans legendariske arkiver altfor lenge, selv om mange av låtene herfra har sivet ut i årenes løp. Sammen med produsent David Briggs gjennomført Young såkalte ‘full moon sessions’ i årene 1975-77, og det er fra en slik kveld disse opptakene stammer fra. Nærmere bestemt 11. august 1976. Sammen med etablerte klassikere som “Pocahontas” og “Powderfinger” dukker også uutgitte “Hawaii” og “Give Me Strength” opp på en skive som bærer med seg den endeløse solnedgangen fra California på 1970-tallet slik bare Neil Young klarer å fange den.

U-Men: s/t
(Sub Pop)


Jeg har så vidt nevnt U-Men her inne tidligere, og nå har jammen meg Sub Pop skrapet sammen hist og hint fra dette oversette bandet fra Seattles pre-grunge periode. Mark Arm (Mudhoney) har skrevet liner notes, og han beskriver dem egentlig bedre enn noen andre: The U-Men are one of the best bands I’ve ever seen. They were hypnotic, frenetic, powerful and compelling. It was impossible to resist getting sucked into their weird, darkly absurd world. They effortlessly blended The Sonics, Link Wray, Pere Ubu, and Captain Beefheart. Their shows were loose-limbed, drunken dance parties and no two shows were alike. The U-Men were avant garage explorers and, most importantly, they fucking rocked.

VA: Sweet As Broken Dates: Lost Somali Tapes
(Ostinato)


Det kommer tonnevis med samleskiver fra hele globusen i løpet av et år, enten det er psykedelisk rock fra Ghana eller strupesang fra Tibet som blir dokumentert. Så mye fet musikk fra alle verdenshjørner og tidsepoker, så liten tid til å sette seg inn i alt. Denne får lov til å representere musikk som ofte blir ignorert, i hvert fall med vestlige øyne. Sweet As Broken Dates: Lost Somali Tapes er ikke bare en musikalsk skattekiste, som omfavner funk, Afrobeat, reggae, folk og mer, men også en kulturell dokumentasjon over et land som var – og sikkert er – langt mer enn borgerkrig og flyktninger. Vakker musikk, trist bakteppe.

…best of the rest…
The Replacements: For Sale: Live At Maxwell’s 1986
Drivin ’N’ Cryin’: Mystery Road (Expanded edition)
Buffalo Tom: Let Me Come Over: 25th Anniversary Edition
Throbbing Gristle: 20 Jazz Funk Greats (Remastered)
Fingers Inc.: Another Side
Acetone: 1992-2001
VA: Wayfaring Strangers: Acid Nightmares
Jackie Shane: Any Other Way
Mulatu Astatke: Mulatu of Ethiopia

Retroåret i spillelister

Vil du grave litt mer ned i musikk fra fortiden, nær og fjern, så har jeg plukket ut noen anbefalte spillelister på TIDAL laget i 2017, som inkluderer både strømlinjeformet country, punk, psykedelisk soul og frihetsjazz for å nevne noe. Bør være litt for enhver smak, i hvert fall for den som er nysgjerrig på musikk. God fornøyelse!

Murder Ballads: Stories of Misery & Mayhem

Murder ballads have a history that goes back to pre-modern times, with many originating in England and Scotland and written down, printed and sold on broadsheets already in the 17th century as true crime novels of their time. These dark and often grotesque stories have endured during the centuries in their purest form or mutating into something slightly different as they found new life on the other side of the Atlantic with the European settlers. A classic example would be the Appalachian murder ballad “The Knoxville Girl”, which can be derived under various names back to English ballads from the 1500s. But murder is also a frequent topic in American ballads, as Library of Congress states: “Many murder ballads were composed in America, especially after famous murder cases. An example is «Pearl Bryant,» a fictionalized account of the murder of Pearl Bryan in Kentucky in 1896.” This playlist is a collection of some of the most famous Murder Ballads, including “Tom Dooley”, “Stagger Lee” and “In the Pines”, as well as some more recent examples of the genre. [Ill: «Anguish», Albrecht Schenck, public domain]

Rumba on the River: Congolese Classics

The Democratic Republic of Congo (DRC) harbors one of the most varied and vibrant music scenes in Africa, particularly centered on the capital of Kinshasa. Formerly known as Belgian Congo and Zaire, DRC started to develop a pan-Congolese musical identity after World War II with Latin tinged Rumba as the main craze. The formation of the popular and highly influential Le Grand Kallé et l’African Jazz (African Jazz) in the early 1950s turned out to be an important event in terms of shaping a unique musical identity as well as giving voice to a rising national self-confidence. African jazz also introduced African music to Europe, and their «Indépendance Cha Cha» (1960) is commonly considered as one of the first Pan-African hit songs. Congolese rumba (or Soukous) is still an important and integrated part of Congolese music, alongside added inspiration from funk, psychedelia and later hip-hop and electronica. Follow the musical development from colonial to modern times and gives you a glimpse into a highly exciting and energetic music scene.

Country Got Soul

It came out of the south. Centered in the ‘Country-Soul triangle’ of Memphis, Nashville and Muscle Shoals in the 1960s, Country Soul was the merging of country and soul music, bridging two genres sharing so much of the same genealogy. The styles were largely segregated at the time, exacerbated by racial identifications of their respective fanbases, but drew from the same musical lineage of gospel, rhythm & blues and folk. The irresistible and triumphant mixture of country and soul worked in favor of both styles and transcended the ‘musical color line’. This playlist guides you through some classics from the Country Soul triangle and beyond.

Surfin’ the Gutter: L.A. Punk Classics

Los Angeles and its surrounding areas are crucial for the birth and development of US punk music. A social movement of Regan-era misfits grew out of the vast and affluent suburbs of Orange County, California, and spawned the birth of hardcore punk in the late 1970s (Santa Ana’s, The Middle Class, Hermosa Beach’ Black Flag, and others). The Los Angeles punk scene is also closely associated with the birth of the melodic and super catchy pop-punk scene (Bad Religion, Descendents, NOFX), and Southern California is thus to a large extent responsible for the alternative rock explosion of the 1980s and 1990s. Enjoy this selection of vintage SoCal punk classics, including FEAR, The Germs, The Dickies and loads more.

Soft Rainbow Summer: Sunshine Pop

The soft, sweet sounds of Sunshine Pop (or Soft Pop) naturally arose in 1960s Southern California, drawing on several vibes of the era, including folk, psychedelia and easy listening. Characteristics include lush vocals, light arrangements and an overall sunny vibe. Groups like The Beach Boys, The Mamas & the Papas, The Turtles, The Association and the 5th Dimension are commonly considered important influences and popular archetypes of a style more than often populated with lesser-known acts. Sunshine Pop has amassed quite a cult following over the years, highly regarded and saved from obscurity by notorious album collectors from all over the world. Let the sunshine in! (Cover picture: Summer Nomads, Life Magazine August 14, 1970).

Electric Samurais: Japan Inside/Out

Japan boasts an extremely eclectic and wide-ranging music scene with prime artists on every level of the musical scope and beyond. This playlist is by no means an attempt to capture the entire national music identity of Japan, but is merely a glimpse into some of the most exciting, experimental and ethereal music coming out of Japan from the 1960s and onwards. Dig into this collection of gems from naive pop art to pure noise bliss.

Psychedelic Africa: Rainbows Over Sahara

Afro rock, psychedelia and raw funk played an important role in the music scene of many African countries from the 1970s and forward. Zamrock came out of Zambia to characterize a scene that was equally inspired by Jimi Hendrix and James Brown (including bands like Witch, Ngozi Family, Amanaz). Nigeria has a long and rich history, not to mention other West African countries like Benin and Togo, and of course among the Tuareg people of Niger and Mali. This musical journey takes you through some of the many highlights from the psychedelic sounds of Africa.

United Forces: Metal Punx

Metal heads and Punk kids used to squat on separate sides on disgruntled youth. But during the 1980s, the two camps found common ground through numerous crossover acts. This playlist highlights some bands and albums that helped unite metal and punk, tearing down subcultures’ dividing lines and paving way for new directions in hard rock in the years to come. Kicking it off with S.O.D’s «United Forces» as the perfect embodiment, and also including D.R.I, Black Flag, Metal Church and tons more.

Touch & Go: 30 Years of Discomfort

Touch & Go is among the most important independent record labels in alternative rock, not only for being home to 1980s pioneers like Butthole Surfers and Big Black, but also for providing a crucial nationwide network of underground culture. Touch & Go started out in 1979 as a music fanzine based in Lansing, Michigan, before turning into a record label that soon relocated to Chicago. Touch & Go soon enough broadened their hardcore punk roots (Negative Approach, The Meatmen) and expanded into unknown sonic terrain with seminal acts like Scratch Acid, Killdozer, Slint and Urge Overkill, and into the 2000s with bands like Yeah Yeah Yeahs and TV on the Radio. Corey Rusk has been in charge of Touch & Go since the early 1980s, and still maintains the label, while now basically handling back catalog. Join in to a trip in the archives and some highlights from a catalog packed with gems, presented more or less in chronological order.

Black Gold of the Sun: Psychedelic Soul Explosion

In the latter part of the 1960s, many soul and R&B artists started to embrace the psychedelic rock sounds of the time, leading to a new and exciting hybrid dubbed Psychedelic Soul. The style turned out to be an inventive and influential musical trend especially for the subsequent birth of funk and disco, which eventually replaced it in mass popularity. Join in for a ride back to the heyday of psychedelic soul and artists like The Temptations, Curtis Mayfield, Shuggie Otis, Sly & the Family Stone, and many others.

Jazz Is Freedom

Jazz is all about freedom from musical boundaries, exploring the unknown and looking ahead. This daring attitude resonates well with the avant-garde jazz pioneers in the 1960s, and on this playlist we pay tribute to just some freedom fighters – from Ornette Coleman and Pharoah Sanders to torchbearers in the modern day.

Wild Rodeo Ride: Cowpunk Classics

Cowpunk was term being used in the 1980s to describe bands that married traditional country and untamed rockabilly energy with a punk attitude. Los Angeles was a particular hotbed of cowpunk, and the scene is a precursor to the alt.country wave of the 1990s and what is being called Americana since turn of the century. This playlist gives you a taste of some cowpunk classics, including true pioneers and artists based more in the outskirts of the style.

Countrypolitan: Country Pop

With its blend of string-laden pop, sweet vocal harmonies and sensible country tunes, Countrypolitan followed the Nashville Sound as a hugely popular style throughout the late 1960s and 70s. Here are some radio friendly chartbusters alongside other favorites from the era.

The Nashville Sound

When the honky tonk of the early 1950s turned into rockabilly, the country roads led to a more prop friendly format known as the Nashville Sound. Studio producers Chet Atkins and Owen Bradley helped develop this style, replacing hillbilly instruments with strings and background choruses in an effort to reach the more adult oriented and commercially broader Nashville market. While honky tonk lyrics often dealt with working class issues like alcoholism, failed marriages and adultery, the Nashville Sound offered a more escapist approach both in tone and prose. Enjoy some of the era’s prime material, featuring timeless songs from the likes of Jim Reeves, Patsy Cline and many more. The Nashville Sound would later become known as Countrypolitan, distinguished from the Nashville Sound by even more lush arrangements and softer sounds.

Jazz Got Soul

Soul Jazz developed in the 1950s and is characterized by its mix of jazz, soul, blues, gospel and rhythm & blues, and closely associated with the hard bop style. We’ve picked out some groovy and soulful favorites that fit into this rather open category, including Cannonball Adderley, Lee Morgan, Jimmy Smith and other masters of soulful jazz.

More Sad and Slow Hits

In the early 1990s some bands started to turn inwards, imploding rather than exploding, in direct contrast to the prevailing indie/rock and post-grunge hegemony at the time. Terms like ‘slowcore’ and ‘sadcore’ were used to describe such artists that played really slow or really sad music. Or quite often both. Slowcore is not defined by one clear identity, but relates to hushed shoegaze, bleak singers / songwriters and experimental post-rock outfits that all found a common affinity in doing it slow. Press play and be patient.

Memphis Got Soul!

When President Barack Obama paid tribute to Memphis soul in 2013, he called the sound of Soundsville, U.S.A. “A music that, at its core, is about the pain of being alone, the power of human connection and the importance of treating each other right. After all, this is the music that asked us to try a little tenderness. It’s the music that put ‘Mr. Big Stuff’ in his place,” referring to Jean Knight and Otis Redding. Memphis soul grew out of Southern soul in the 1960s, immortalized on labels like Stax, Hi and Goldwax. Commonly described as more sultry and stylish than its origins in Southern soul, Memphis soul was a defining direction until disco changed the scene in the later parts of the ’70s. This is a collection of (mostly) vintage gems from a wonderful period in the history of music.

Intricate Guitars Inventive Rhythms

Math Rock is a term first used in the latter part of the 1980s and 1990s to describe a wave of inventive, new bands more than willing to stretch the limits with rhythmic structures and time signatures. Artists like Bastro, Shellac, Hella and Don Caballero are prime examples on bands shirking complexity in favor of simplicity and angularity in favor of the straight ahead sounds. Math Rock is no strict genre, more likely to be rejected by the ones involved, and is related to post-hardcore and emo as to jazz, prog and punk. The common denominator is their willingness to experiment, their openness for the adventurous and their courageous attitude toward the unknown. We cherish all of these with handpicked delights from just some of the names tied to the sound of intricate guitars and inventive rhythms.

Reklamer

Disturbance In Suburbia

America I’ve given you all and now I’m nothing.
America two dollars and twenty-seven cents January 17, 1956.
I can’t stand my own mind.
America when will we end the human war?
Go fuck yourself with your atom bomb
I don’t feel good don’t bother me.
I won’t write my poem till I’m in my right mind.
(Allen Ginsberg)

JEFF The Brotherhood: Heavy Days (Infinity Cat, 2010)
Det er ikke mer som skal til: Gitar og trommer. To brødre fra Nashville. Tre grep, banale historier, friskt mot og en garasje.

JEFF The Brotherhood er så grunnleggende som rock kan være det, uten noen som helst form for staffasje. Det er enkelt å avsløre nonsens i musikk som er så strippet til kjernen. Men Heavy Days – deres femte – er først og fremst en halvtimes påminnelse om hvor effektiv og medrivende basic rock kan være, som en leksjon i alle grunnprinsippene utført med genuin kjærlighet til faget – og med en skeiv humoristisk twist over det hele. Tyggegummityggende punkpop, stoner og powerpop omfavnes uten blygsel på en referansetung skive, hør bare: Åpningssporet ”Heavy Days” er som en kjellerutgave av Queens Of The Stone Age, ”U Got The Look” tangerer powerpop og Ramones. ”Growing” er en ubestemmelig hybrid av White Stripes og Modern Lovers, mens ”Dreamscape” er en fusjon av Lightning Bolt og Flight Of The Concordes. Platens anthem er likevel ”The Tropics”, en hangover-ballade av Girls-møter-Weezer-kaliber.

Referanseskyer til side. JEFF The Brotherhood forsøker på ingen måte å omdefinere rockens historie, men de tar for seg på en særdeles frisk måte og ikke minst med gode låter. Jake Orrall har hang til gitarsoloer og er glad i wah-wah-pedalen mens han dynker vokalen i reverb, Broder Jamin hamrer løs på et skrantent trommesett som det stod om liv. Det gjør de i en skamløst fengende halvtime til ende, der det første kvarteret er mest hakesleppende. Hvert sekund er ikke like minneverdig, men det er heller ikke rom for mye dødtid her. ’I could taste the dirt, I could feel the ground’. Joda, noen ganger er det ikke mer som skal til.

The Intelligence: Fake Surfers (In The Red, 2009)
Dette Seattle-bandet er en gjeng fake surfere. Selv om de har dratt sørover til Costa Mesa, California for å spille inn Fake Surfers lar de surfbrettene ligge igjen hjemme og konser heller på å utbrodere sin sloppy miks av The Fall, The Kinks og Sonic Youth. Her drukner crappy garasjelyd og catchy melodier i sprukne forsterkere og generell rabalderlyd i en form som blant andre Country Teasers i en årrekke har gjort til sin.

The Intelligence har gitt ut tre plater forut for Fake Surfers, og denne er ytterligere et skritt videre i verden utenfor frontfigur Lars Finbergs fire vegger. Som på Deuteronomy (2007) har de fått inn en skikkelig produsent, og lydbildet er betraktelig klarnet fra tidligere utgivelser. Soundet preges av nær kollaps, og er en slags blanding av kjølig kontrollert industri og villstyrig frirock. Jeg foretrekker helst deres mer poppa øyeblikk, som ”Moody Tower” eller coverversjonen av Wounded Lions ”Pony People”, der det simple lydbildet støter mot melodier av umiddelbar nynnbarhet.

The Intelligence er blant de mest fremtredende bandene innen det som har fått benvenelsen ’gluewave’ (eller like talende ’shitgaze’), synthbasert gjør-det-sjøl lo-fi og punkrock der også fremadstormende Blank Dogs sammen med bøttevis av andre undergrunnsband hører hjemme. Start gjerne med denne for en smak av den nye vin.

Pissed Jeans: Hope For Men (Sub Pop, 2007)
Allentown, Pennsylvanias stolte sønner Pissed Jeans har tatt steget inn i indierockens toppdivisjon, representert ved Sub Pop, med sitt andre album. Uten å kjenne til debuten våger jeg å tro at heller ikke det var en fredelig affære. Hope For Men minner om hvor Sub Pop har sine røtter, selv etter mange år med fokus vel så mye på (glimrende) pop og singer/songwriters. Kanskje er det suksessen med Wolf Eyes som har inspirert til å hanke inn nok et bråkeband på ganske kort tid, kanskje det er av nostalgiske årsaker. Mest sannsynlig er det vel på grunn av at Pissed Jeans er et ganske så barskt band, men som en halvgammel tilhenger av Seattle-etikettens tidlige signinger og generelt hele den amerikanske alternative rocken på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet, vekker denne platen mange gode minner. Den olme, gutturale skrikingen, hylende feedback, seige gitarriff og tordentrommer starter umiddelbart radaren som raskt peiler inn til tidlig Melvins, Jesus Lizard, Butthole, Killdozer, Nirvana rundt Bleach og Mudhoney. Kremen, med andre ord. Og ringen er på mange måter sluttet. Jeg følte meg umiddelbart litt voksen over denne erkjennelsen, men det gikk fort over. Kvartetten har en fandenivoldsk ungdommelig smitteeffekt.

Pissed Jeans kommer ikke helt unna dette klistremerket, men jeg tror ikke de bryr seg så mye om det. Det er noe ekte over denne gjengen fra gokkistan, en slags upretensiøs holdning og ingen åpenbare tegn på at de forsøker å henge seg på en hipp bølge, om noe slikt skulle være der ute et sted. De kan nok sin rockhistorie, og herunder mener jeg også mer avantrock-ting, men det holdes stort sett alltid innenfor en tydelig fokusert rock-ramme. Skal ikke være for smarte heller, liksom. De virker ganske sinte, men beholder glimtet i øyet. De fremstår som uberegnelige villbasser, men ser på omslaget ut som de snilleste guttene i gata. De virker som de trenger å få ut en smule aggresjon mens ’bad winds blowing dirt through my town’. Dette er outsidere som betrakter de vellykkede, «people persons», slik de synger i den særs voldsomme innledningen:

My friends like a people person
Girls melt for a people person
Doors open for a people person
I wanna be a people person

Vokalist Matt Korvette og hans kumpaner har nok et skarpt blikk på samfunnsnormene, men innser vel at de aldri blir en av samfunnets støtter. Korvette lykkes endelig å brette frem de svarte lungene sine, slik han har forsøkt siden åpningen, på lange og tunge «My Bed»:

I’m most at home when all the doors are locked
In my bed I forgive all my sins
I’m safe in my bed
No one can take me out of this bed

Mellom den hamrende åpningen og den monumentale avskjeden i senga legger ikke Pissed Jeans opp til en humpefri reise, men de sørger for et par tissepauser underveis. De forsøker nesten hele tiden å bryte ut av sitt eget gode skinn, overkjøre seg selv, jaget frem av, tja, angst, kjedsommelighet – og trøstespising! Det er mer personlig fokus enn politisk brennbart materiale her, men det er ikke så lett å få med hva Korvette synger om uansett.

Grom lyd og en viss kontroll tross alt holder hele platen noenlunde på veien, og det er faktisk på de mer aparte sporene at jeg skipper raskt forbi. ”Scrapbooking” er forsøk på å lage en skummel utgave av Paper Chase møter Suicide, men det bildet som sitter igjen i hodet mitt er vokalisten sittende på ramma med store, store avføringsproblemer. Ikke pent. Tre minutter med unødvendig motordur (”The Jogger”) virker totalt umotivert, mens ”I’ve Still Got You” blir mer The Fluid enn Tad. Men uansett, vi står igjen med et pent knippe låter som det går helt fint an å både kjøre fort til og la seg overkjøre av.

Death From Above 1979: You’re A Woman, I’m A Machine (Vice, 2004)
Death From Above 1979 er en duo fra Toronto som holder seg til vokal/trommer og bass/synth. Det bemerkelsesverdig tette lydbildet og den aggressive åpningen fikk meg umiddelbart til å tenke på Lightning Bolts effektive luftangrep. Men det er bare en av mange referanser som danser i hodet mitt til denne platen, DFA79 har nemlig et langt bredere uttrykk å spille på. Her går det over stokk & stein med dansbar post-punk, melodiøs metal, glam, punk og møkkete riffrock. Tjo-ho, vi lever i etterdønningene av den post-moderne tid, gjør vi ikke?

Dette bandet kan like gjerne være gårsdagens nyheter i morgen, men akkurat NÅ er de verdens mest snotty og übercoole band. De er gatesmarte New Yorkere det ene øyeblikket, svinger over mot Queens Of The Stone Age eller The Offspring i det neste. Vokalist Sebastien Grainger agerer både svett og livstrett rockestjerne. De har en sterk retrofaktor, men den blir ikke altoverskyggende selv om Sabbath, Zeppelin, Purple og Stooges puttes i blenderen som mikser en blanding av punkfunk og discorock; datostemplingen er 2004. Duoen virker både friskere og mer humørfylte enn mange av sine samtidige retrohippe danserockere. De har en leken tilnærming til musikkhistorien, koplet med gode melodier og en medrivende blanding av sjusket rock og dandy eleganse som gjør at You’re A Woman, I’m A Machine er en plate det er vanskelig å sitte i ro og høre på. At de forstår seg på kunsten å stramme den inn til en drøy halvtime bare øker intensiteten. Dette er kanskje ikke noe tidløst mesterverk. Men Death From Above 79 leverer… årets heteste rockeplate? Tja, hvorfor ikke.

Kilowatthours: The Bright Side (Temporary Residence, 2002)
Louisville-bandet Kilowatthours, nå etablert i Brooklyn, spiller kompleks og dynamisk rock i trioformat, der vakre melodier brytes opp av mer utagerende og drivende partier med støygitarer. Med den reserverte vokalisten Chris Renn foran mikrofonen skulle de derfor ikke være så vanskelig å plassere i nærheten av bydelsfavoritter som Rex og Codeine, og Louisvilles særdeles betydningsfulle Slint. Deres andre album har fått sine – nettopp – lyse sider, noe som hever den noe vekk fra slowcore-genren. The Bright Side er i det hele tatt en original plate, der ingen av bandets mange tråder blir hengende løse igjen i luften.

Dan Benningfields tangenter skaper både varme og en kontrast til den ellers ganske så renskårne lyden av gitar og trommer, og ligger som et flyvende teppe over hele produksjonen. Renn på sin side er også gitarist med et spennende utrykk, og han lar intrikate vendinger vikles langsmed den stødige beaten til Ben Lord. På de oppbyggelige partiene kan kWh minne om kompisene fra Explosions In The Sky, men der de bygger sakte opp mot voldsomme klimaks, beveges kWh heller ut i mer laidback, skokikkende drømmepop à la Idaho og Bedhead, eller emosjonell rock av Sunny Day Real Estate, 90 Day Men og Appleseed Casts kaliber. De lar seg sjelden forlede til å skli ut i lange passasjer, med unntak av syv minutter lange ”Perfect Fool”. Den er ikke bare platens høydepunkt, men også et bevis på at trioen er i ferd med å finne solid fotfeste i nærheten av disse to retningene. På ”Perfect Fool” smelter de sammen den emosjonelle biten med buldrende kraft, bundet sammen av de rullende gitarene og keyboards som endelig får lov til å skape et suggererende hele. Selv om dette ikke er en epokegjørende plate er The Bright Side et forbilledlig eksempel på at tre-minutter lange rockelåter på ingen måte er ensbetydende med et ensartet uttrykk. Den drøye halvtimen vi serveres er mer enn nok til å sette Kilowatthours på listen over band det er lov å vente enda større ting av fremover, særlig med tanke på den positive utviklingen de på kort tid har gjennomgått.

Made Out Of Babies: Trophy (Neurot, 2005)
Dette var som et plutselig flashback tilbake til de gode, gamle dager, da etiketter som Touch & Go, AmRep og Boner var på høyden. Det er vel et sikkert tegn på alderdom at man tar seg i å mimre heller enn å danse til den eksplosive rocken Made Out Of Babies presenterer på Trophy, men jeg overlater de spastiske dansetrinnene til yngre krefter. Så kan jeg heller sitte med nesen begravd i gamle skiver fra Babes In Toyland, Oxbow, Steel Pole Bath Tub og Jesus Lizard. Made Out of Babies minner litt om alle disse, i tillegg til at hjembyens støyrock-historie føres videre i arven etter Sonic Youth og Unsane, samt mot nyere band som Yeah Yeah Yeahs, Racebannon og Blood Brothers.

I front finner vi hyperaktive Julie Christmas, som har en ytterst levende måte å vræle på. Selv om jeg alltid har hatt litt problemer med den slags skrikedamer så er Christmas’ voldsomme spenn ganske imponerende. Fra nærmest Jarboe-aktige stønn via sukkersøt eventyr-prinsesse til dramatiske dødsskrik på samme låt er hun både forlokkende og frastøtende på samme tid. ’I think my tongue is on fire!!’ skriker hun et sted der. Indeed it is.

Med seg har Christmas en trio som spiller både ekstremt hardt og tight, og som holder mentalpasienten noenlunde i tømmene. Kaoskreftene slippes aldri helt løs, og bandet har en mer kontrollert form enn for eksempel Racebannon og Blood Brothers. Det hersker et manisk driv over alle låtene her, som aldri faller for fristelsen å selge seg billig, ei heller å søke det eksepsjonelle. Intensiteten opprettholdes til siste slutt, men 12 låter med dette er i overkant voldsomt. Etter 40 minutter føler jeg sterkt behov for en kraftig dose beroligende legemidler. Hadde jeg vært 16 år i dag, ville jeg nok digget Made Out Of Babies’ primale aggresjon som en nyfødt unge. I 2006 virker ikke deres anslag mot konformiteten like banebrytende eller spennende som for 15 år siden. For mitt vedkommende.

Menomena: I Am The Fun Blame Monster (Muuuhahaha!/FILMguerrero 2003)
Noen som husker flippbøkene man lagde på barneskolen, disse simple animasjonene av folk som hoppet utfor et stup eller plutselig gikk i lufta, og som til nød funket hvis man hadde mye tålmodighet og evne til være detaljert? Menomena har tatt fram igjen denne kunstarten som utforming på sin debutplate. Det er lenge siden jeg har sett en så tykk og forseggjort selvfinansiert utgivelse! De cirka 75 sidene er likevel ikke så altfor spennende, da de består av et anagram av ordene i tittelen og setningen ’the first Menomena album’, samt fire polaroidbilder av bandet. Vel, man legger i hvert fall merke til en slik bok i platehylla! Det vil si – hvis den i det hele tatt finner veien til norske platebutikker. Og det er å håpe at noen tar seg tid til å importere denne over hit.

Portland, Oregon-trioen har laget et modent og moderne popalbum, og synes å være et band med langt mer erfaring enn de i virkeligheten kan skilte med. Med ni relativt korte og gode låter, varierte og uforutsigbare, suger de som svamper opp til seg post-rock, elektronika, pop og hip-hop for å skape sitt eget. Akkurat som omslaget minner om barndommens håndverk, vekker denne platen til live noe av den samme barnlige fryden, og det er vanskelig å ikke bli smittet av gløden dette bandet uttrykker gjennom sin uredde lefling med noen av de siste 10-15 års sentrale stilarter. Tuftet på trommer/bass (det er lite gitarer her, med unntak av blant annet noen korte, huggende post-punk riff), hip-hop beats, lengre instrumentale partier med xylofon, saksofon og piano fusjonerer de for eksempel Eels, Do Make Say Think og The Beta Band med Portishead, 90 Day Men og Morphine. Det låter litt av alt, men ikke helt som noen andre. Den platen som faktisk falt meg mest nærliggende å dra frem som en slags sammenligning er Broken Social Scenes You Forgot It In People. Ikke nødvendigvis fordi bandene er spesielt identiske, men fordi de deler noe av den uhåndgripelige, eklektiske formen og en tydelig vilje til å skape noe nytt. Og i likhet med disse lykkes Menomena i stor grad på første forsøk med sitt ungdommelige frisinn.

De første gangene jeg hørte på denne platen var jeg sikker på at det var mye bruk av diverse ’electronica’ her, men platen er i stor grad laget ved hjelp av analoge instrumenter. Trioen må ha mikset og bygget sammen låtene kraftig i etterkant, som en Rubiks kube der bitene gradvis vris på plass og danner et tett, sammensatt hele. Her går ukompliserte og fengende melodier hånd i hånd med et detaljrikt lydbilde, plutselige overganger og lagvis oppbygging på en måte som virker helt naturlig. Best er den første halvdelen, med start-stopp rytmikken i dansevennlige ”Cough Coughing”, mektige ”The Late Great Libido” og ”Strongest Man In The World” som slekter tilbake til noe trip-hop fra Bristol på midten av 90-tallet. Det låter skittent og groovy, men vaskes i land på en strand med Oahu, som er en surfers søteste nattedrøm på en strand på Hawaii.

Bare enkeltvis skinner det gjennom at Menomena ikke har knallmateriale i hvert eneste av disse 45 minuttene. Det merkes særlig på de to siste sporene, der vokalist Justin Harris blir hakket for intenst sjelfull og de stagnerer i en stil nærmere Goldfrapp (”Rose”), samt det litt for dramatisk høytidelige sistesporet (”The Monkey’s Back”). Forsøksvis nyskapende og riktig så underholdende: I Am the Fun Blame Monster er blant 2003s bedre debuter, om det er fra et band som vil være med på å definere 2004 eller bare vrir seg i krampetrekningene av 2003 – se det får fremtiden vise.

The Catheters: Static Delusions And Stone-Still Days (Sub Pop, 2002)
The Catheters låter, sin unge alder til tross, som kvintessensen av det meste som har rørt seg i vestkystens garasjer de siste ti-femten årene, noe vi har gledet oss over, ikke bare på Seattles Sub Pop, men også på etiketter som eMpTy!, Boner og Estrus. Mer eller mindre lokale barn av MC5 og Stooges, som Green River, Supersuckers, Gas Huffer, Zeke, The Fluid, Dickless og Mudhoney må alle ha påvirket ungguttene til en viss grad. Nå har populariteten til den utagerende og direkte rockeformen igjen blomstret opp, både i USA og her i nord med band som TRBNGR og Gluecifer. Det skulle vel sikre en viss oppmerksomhet rundt denne utgivelsen. Det låter da heller ikke så ille dette; klassisk grindgrunge med illsint og halvdesp vrengvokal, og seigt intenst spill av kvartetten plasserer dem trygt innenfor den mer grumsete delen av garasjepunken. Få grep tas for å utvide lydbildet, men om det er på grunn av manglende fantasi eller ufravikelig troskap til hjembyens opprinnelige signaturuttrykk er ikke godt å si. De 11 låtene dundrer uansett ufortrødent i vei som en middels hangover, men tett og fet produksjon av John Goodmanson (Dwarves, Blonde Redhead, Sleater-Kinney) gjør det helt OK å spille Static Delusions and Stone-Still Days gjentatte ganger. Get the point? Catheters finner ikke opp kruttet, men virker helt komfortable med det.

Catfish Haven: Devastator (Secretly Canadian, 2008)
Catfish Havens Devastator plugges som den neste lenken på kjedet fra Kiss’ Destroyer, ZZ Tops Eliminator og Lou Reeds Transformer. Det er tre album som ikke i utgangspunktet har så mye med hverandre å gjøre. Men bortsett fra at det er en fancy navnelek så er det også et poeng her. Fra Reeds ’72 plate til ZZ Top drøyt ti år senere ligger et helt tiår som Catfish Haven tilsynelatende igjen forsøker å favne på sin Devastator.

Dette er arbeiderklassisk rock. Her er røtter i Foghat og Bob Seger, men også spor av Talking Heads, tidlig Prince og oppover til andre, nyere artister som Urge Overkill og The Hold Steady. Devastator er med andre ord fundert på en tung dose blåsnipprock, men denne brukes også til å inkludere funk, 70-talls disco og sørstatsrock. Det er med andre ord større bredde over Catfish Haven enn de opplagte referansene i utgangspunktet kan forledet oss til å tro. ”Are You Ready” åpner ballet som om platen er en eneste lang fest, en call-and-response med publikum, saftig blåserrekke og svingende rytmer. Men festen foregår vel etter hvert like mye under som på bordet, og den glade rus erstattes like ofte av tunge tømmermenn. Dette kan tale til platens fordel, men er også en indikasjon på at de ikke helt har bestemt seg for hvilken retning de skal gå.

Tankene svirrer dessverre litt for mye rundt The Commitments og Joe Cocker til at jeg får det helt store kicket av de mest blues-baserte tingene her. Det er når tempoet senkes, blåserne hviler og gitarene skrus opp jeg virkelig liker Devastator. Det fyldige soundet på ”Invitation To Love”, ”Blue Sun” og ”No Escape” har en kraft sog et driv om virkelig kler soundet til bandet, og de tunge balladene (”Every Day” og ”Valerie”) gir et mettet og saftig inntrykk med lang ettersmak. Devastator er noe for enhver smak, de beste låtene bør danne grunnlag for en større plate enn det de har prestert her.

Brick Layer Cake: Whatchamacallit (Touch & Go, 2002)
Brick Layer Cake består stort sett kun av Todd Trainer. Han er nok for enkelte kjent som en tredel av supergruppen Shellac, der han sammen med Bob Weston og Steve Albini spiller trommer. På Whatchamacallit gjør Trainer alt på egen hånd, men han har fått godt selskap av Albini som studiotekniker. Dette er hans tredje album på drøyt ti år, så dette er nok ingen mann som lar seg stresse av tiden. Slik høres det nemlig ut på plate også.

Whatchamacallit har blitt en fryktelig seig utgivelse. De tolv låtene flytter seg knapt framover, og Trainer snakker/mumler seg gjennom ganske rå og bisarre historier, på en måte som om han nettopp har våknet fra en svært lang, vond søvn. Stilmessig kan nok dette gå hjem oss tilhengere av Killdozers stonerblues, men Brick Layer Cake har verken den direkte humoren til Wisconsin-trioen, ei heller dynamikken til Shellac. For noen år siden gjorde Amphetamine Reptile seg populære på artister som God Bullies, Janitor Joe og Helios Creed, men også disse bandene høres noe utdaterte ut i dag. Whatchamacallit faller dermed mellom et par gode stoler, og sliter med å lande komfortabelt.

Mest av alt savnes variasjon og utvikling. Det er hyggelig at Trainer gjør alt på egen hånd, men han hadde absolutt vært tjent med litt hjelp. En rusten gitar, et trommebeat hvert tiende sekund og den klagende vokalen skaper tilsammen et ganske kjedelig resultat. Det er synd, for vi vet at Trainer er en eminent musiker, og Steve Albini har jo en nese for god lyd. Trainer avslører dessuten liten fantasi på låtskrivingen, og klarer ikke å bygge opp eller utvikle låtene sine etter at de først dras i gang. Enkeltvis fungerer hver låt ganske godt, men etter hverandre blir det både endimensjonalt og langtekkelig.

For hardcorefans av kompromissløs slowcore holder dette helt sikkert mål, og Albini har beskrevet den som: ’Think of Nick Drake on downers fronting Black Sabbath, if Black Sabbath played only the good parts of their songs’. Det er egentlig en treffende beskrivelse, det.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.

Sound Of The City

These are cities!
And this is the people for whom these
Alleghenys and Lebanons of dream have been raised!
Castles of wood and crystal move on tracks and invisible winches.

Old craters ringed with mammoth statues and
coppery palms roar melodiously in flames.
Festivals of love reverberate
from the canals suspended behind the castles.
(Arthur Rimbaud: ”Cities Vagabonds”)

Blood On The Wall: s/t (The Social registry, 2004)
Gutt møter jente og søt musikk oppstår. I New York kan slike tilfeldigheter også avstedkomme mer konkrete musikalske resultat. Som da Courtney Shanks på et gatehjørne dumpet borti en plateselgende Miggy Littleton etter å ha trålet rundt i byen på jakt etter nye skiver. Shanks spilte bass og kunne synge, Littleton hadde spilt trommer med det fine lo-fi bandet Ida. Da manglet det bare en gitarist, og siden Courtneys bror Brad satt hjemme i Kansas uten noe særlig fore var Blood On The Wall et faktum. Etter bare en single (”Baby Likes To Holler”) debuterer trioen med en fullspiller.

Blood On The Wall er på papiret ganske basic triobasert asfaltrock; gitar, bass og trommer. En naturlig sammenligning kunne vært det mer kjente bror-søster bandet White Stripes, men Detroit-rocken erstattes av New Yorks vibrante scene som et tydeligere bakteppe. Det er en rastløs spenning over debutplaten som gjør den ganske så frisk og viril, til tross for at grepene er velbrukte. De har spilt med band som Enon, Liars, og Animal Collective, og både dansbar art-punk og cool by-blues (”It’s So Strange”, ”Baby Likes To Holler”) er en del av dette bandets uttrykk. Et annet særpreg er hvordan Brad og Courtney deler på vokalen, og gir bandet to ulike stemmer. Han: Skjærende, lettere hysterisk, småsur, litt som David Thomas (Pere Ubu) eller Doc Corbin Dart (Crucifucks), Hun: Med en mer slørete Kim Gordon shoegazer-sensualitet. Det gjør at trioen kan spille på et ganske bredt register. De klarer likevel å binde det helhetlig sammen, uavhengig av hvem som synger, med en løssluppen, rufsete spillestil og en ikke liten porsjon stå-på vilje og amatørmessig sjarm. Det største minuset er rett og slett mangelen på et par virkelige killer-spor. På denne halvtimes lange platen er det litt for mange halvannen-minuttere som ikke sitter særlig lenge igjen etter at platen stilner hen. Kanskje en EP ville vært en mer naturlig progresjon, for inntrykket er om enn ganske positivt, at Blood On The Wall er litt for smarte til å virkelig sparke rumper, og litt for enkle til å skape de store vibrasjonene. Anbefales som et børst-preget alternativ til Sonic Youth, Royal Trux og White Stripes.

Black Dice: Miles Of Smiles (DFA, 2004)
Gjøk og sisik, trost og stær
Frosker, sirisser, ugler, småfugler, en prustende elgokse. Skogen lever. Ellers er alt stille. Så rasler det i løvet og et merkverdig opptog kommer inn til byen. Et karnevalskledd tog av musikanter, med harper, bjeller, trompeter, klokker og skrangler tramper langsomt forbi oss som måpende står og ser på. Lyden blander seg med naturens, etterhvert overdøver marsjen alt annet i et herlig sammensurium av lyder. Fem minutter bruker opptoget på å passere – og så – kutt, helt stille. Sceneskifte: To hvitkledde, alvorlige menn med legefrakker og hansker står ovenfor hverandre. Mellom dem et bord med ulike former for rytmeinsrumenter som de prøver ut i hver sin kanal, mens fuglene plystrer lystig utenfor. Et nytt brudd oppstår. Plutselig kommer opptoget tilbake igjen, denne gangen møter vi gjengen midt inne i karnevalsfeiringen. Den monotone marsjen har blitt erstattet av fritt spill uten tilsynelatende annet mål for øyet enn jubel og fryd i en lystig frijazz-samba. Etter et par minutter inne i et kjøleanlegg toner Miles Of Smiles bort. 15 minutter har passert, og vi er halvveis. Det siste kvarteret har de kalt ”Trip Dude Delay”. Med bare strålende keyboards bak seg åpner den med et messende vokalkor. Etter noen minutter druknes idyllen med flammende cymbaler som med hvit støy dreper alt liv rundt seg i et lengre parti, der bare de mest vågale synthene våger å stikke hodene frem. De siste minuttene av denne EP’en er de mest musikalsk gjenkjennelige, med rituelle rytmer, drømmende gitarklanger og generell jungel-mystikk som virkemiddel.

Brooklyns Black Dice utvider stadig sitt terreng og Miles Of Smiles er intet unntak. Med sin organiske ambient skaper de musikalsk frihet som ville fått Miles selv til å smile. Weird stuff, great stuff.

No Age: Nouns (Sub Pop, 2008)
This Band Could Be Your Life
Los Angeles-duoen No Age har allerede en EP-samler bak seg (Weirdo Rippers) og de har rukket å skape noe forventningsfull smårøre i indiekretser forut for Nouns. Deres første fullengder, ikke en helaftens skive riktignok, er en påkostet sak når det gjelder innpakning (inkludert en fet bok), innholdet derimot er langt mer minimalistisk. Randy Randall og Dean Spunt holder seg henholdsvis til gitar og trommer/vokal, og de slipper ikke til noe annet her. Nouns er en slik plate som kan få folk på min alder til å både bli lykkelige og litt nostalgiske på samme tid. De stikker nemlig et sugerør dypt ned i amerikansk 80- og 90-talls indierock, og spytter ut sin versjon med en ujålet friskhet slik bare ungdommen kan.

Deres gjør-det-sjøl holdning strekker seg tilbake til punken (som i SST-scenen), videre med hint mot Sonic Youths disharmoniske støyrock, Hüsker Dü sin spinkle massivitet, britisk shoegaze, Sebadohs skramlende lo-fi fuzzpop og for så vidt frem mot Animal Collectives rørete gledesutbrudd. Dette er en stil som i hvert fall tiltaler meg ganske sterkt, selvsagt i kraft av å ha et nært forhold til nettopp stilen som alle disse representerer. Men Nouns er vellykket på selvstendig grunnlag, som akkurat dette brokete, eklektiske lappeteppe. Gjennom stort sett to minutter korte låter gir de oss en leksjon i det enkle. De teller til tre, kjører på og ser seg sjelden tilbake (med unntak av et par mer intetsigende instrumentaler). De er ikke akkurat de første som gjør akkurat dette, men kombinert med fengende melodier, glimt i øyet, springende register og lite nonsens har de skapt en skive som det er veldig lett å like. I hvert fall i 30 raske minutter. Om Nouns står igjen som en påle om noen år er vel heller tvilsomt, men det er ikke alltid like viktig. Dette er en plate for her og nå, fritt for pretensiøse ideer eller selvhøytidelig alvor, men med mye hamrende iver og smittende ståpåvilje – og med råtten lyd og full diskant som etter beste evne forsøke å drukne melodiene.

Det er fullt legitimt å se for seg No Age med et mer opprensket og dynamisk lydbilde og en noe mer fokusert idémyldring. Men så var dette med den sjarmerende gløden og den tilsynelatende oppriktige slacker-holdningen, som også kan være ganske uimotståelig. Det er mest lykke å hente her altså. Nostalgien – vel den får hvile litt denne gangen også. Det blir nok av tid til å plukke frem gamle gullkorn senere. Akkurat nå anbefales Nouns som følge inn i den lyse årstid, der avrundingen av denne sammen med No Age på Øya 08 ganske sikkert vil fylle oss med begge disse følelsene, smeltet sammen i et ekstatisk øyeblikk uten tanke på morgendagen.

The Ponys: Celebration Castle (In The Red, 2005)
Chicago-bandet ble med sin første plate Laced With Romance (2004) hyllet som en hybrid mellom postpunk og garasjerock, tidfestet mellom britisk 80-tall og amerikansk 60-tall. Det bør være unødvendig å legge til at platen virvlet opp en del fuzz, om ikke av The Strokes-dimensjoner, så ble debuten fôr til et tilsynelatende umettelig publikum som hungret etter denne revivalen av dansbar og energisk post-punk. Nå er nok den verste hypen i ferd med å legge seg, og når støvet atter faller tilbake til bakken, så får vi se hvem som egentlig står oppreist tilbake. Med Celebration Castle forteller The Ponys (for et fislenavn) at de ikke akter å gi seg uten sverdslag. Dette er nemlig en plate som viser et band som fortsatt har nok energi og vilje til å fylle 37 minutter, selv om første halvdel skinner aller sterkest.

Celebration Castle er spilt inn hos Steve Albini hjemme i Chicago, og han har nok ikke hatt planer om å strømlinjeforme kvartetten i særlig grad. Selv om overraskelsesmomentet ikke lenger er påtrengende, så har The Ponys igjen klart å skape noen låter som kjemper mellom britisk kjølighet og amerikansk pågåenhet, der angsten denne gang har seiret over viljen. Det er likevel et mer gjennomtenkt produkt som denne gangen slippes fra hestene, som igjen beviser at ekstensiv turnering fortsatt gjør band tightere og sikrere på hva de driver med. Fra de glassklare gitarene på triumferende ”Glass Conversation”, via korte, superfengende låter som ”I’m With You” og mørke krypere som ”We Shot The World” spenner bandet ganske vidt, og signaliserer at dette er en plate som også bør finne seg vei inn i øregangene til alle som nynner på god støypop som Arcade Fire, Franz Ferdinand og Wolf Parade. Vokalist Jared Gummere har en passe brit-cocky, spastisk attitude som skjuler både frustrasjon, emosjon, desperasjon og aggresjon. Her deler han oppgaven også med de andre bandet, noe som utvider uttrykket på en positiv måte. The Ponys klarer å virke smarte uten å bli overbærende, og det er mulig å grave opp røtter (Joy Division, The Cure, The Fall, Wire, Television, Gun Club kan nevnes) uten at de tyr til altfor klisjefylte grep. Det er helst når de gir seg i kast med mer Rolling Stones-ish garasje/bluesrock, som på ”Get Black”, at de blir litt for simple etter min smak. Heller ikke bassist Melissa Elias’ vokalbidrag på ”She’s Broken” er en veldig interessant låt, selv om man her plutselig tar seg i å tenke en blanding av Kim Gordon og Sleater/Kinney. Selv om det renner ut litt i intet på de tre-fire siste sporene, avsluttes ballet med en høyoktan rockesprut med ”Ferocious”, så da er det meste tilgitt igjen.

Når det er sagt, det er ikke enkeltlåtene som styrer denne platen, og det mest imponerende er energien som ligger i det fokuserte lydbildet, samtidig som det er en alltid tilstedeværende nerve som klarer å dekke over det mest av kildene. Med en blanding av kunstferdig post-punk, garasjerøtter og dansbar indierock/støypop er Celebration Castle riktig så vellykket, og selv om det umiddelbare vaker i skorpen, så trenger den faktisk en god del runder før den sitter full og helt. Dette er ingen Pink Flag, Marquee Moon eller Doolittle, og Celebration Castle kommer kanskje ikke til å omvende livene våre. Men det er en såpass kompakt og fengende plate, at den i det minste holder festen gående i snaue 40 minutter til.

Indian Jewelry: Invasive Exotics (Monitor, 2006)
Indian Jewelry er en trio fra Houston, nå med base i LA, som gjerne blir en røverbande som teller 20 personer på en god dag. Invasive Exotics er etter det jeg vet deres første plate – og det er slett ikke dårlig det de gir oss. Førstesporet ”Lesser Snake” er en mørk stammedans med autoritær vokal og sinte gitarhugg som higer etter å føre oss inn i en slags delirisk sekt som dyrker ekstatiske ritualer. Allerede på neste spor, talende titulert for hele platen ”Powwow”, viser Indian Jewelry at de har langt flere hensikter enn det umiddelbare. Invasive Exotics inneholder i det hele tatt et mylder av ideer, men det er likefullt en overordnet linje som er mulig å følge gjennom platen. Stilmessig er det fullt mulig å trekke tråder et par tiår tilbake, der både Suicide og Depeche Mode kan navnedroppes, og et musikalsk slektskap til nyere navn som Black Angels, Black Dice og Black Rebel Motorcycle Club. Fra tredjesporet ”Dirty Hands” er vi allerede langt borte i støyende syretrip psych-land, og der blir vi værende til ”Lost My Sight” flyter vekk noen lysår senere. Det er altså droger og droner, strober og støylag som gjelder her. Løse låtstrukturer og et gjennomført søplete lydbilde av skrapende metall og dissonante jam-sessions hjelper til med å bringe bandet nærmere avantrocken, mens både en repetitiv motorikk, stammerytmer og dansbare beats gir en viss dynamikk over det hele. De lykkes ikke helt i å omfavne meg på det som er platens definitive spor, 10 minutter lange ”Going South”, som omfavner alt som er skissert her, men jeg gir for forsøket.

Spriket mellom kjølige synthlåter som ”Come Closer” og lo-fi skrangel i ”Partying With Jandek” (som henviser til einstøingen fra hjembyen) representerer bare noe av den søkende tankegangen på Invasive Exotics – som over en hel skive aldri finner helt en samlende drivkraft – men servert fra et band det skal bli mer enn spennende å følge i tiden fremover.

Chris Brokaw: Red Cities (12XU, 2002)
Chris Brokaw er en musiker med enorm tyngde i alternative rockekretser. Trommisen/gitaristen fra New York er kanskje mest kjent fra SubPop-legendene Codeine og Come, men han har i de senere årene også markert seg med band som Pullman, The New Year og The Empty House Cooperative. Brokaw har samarbeidet med et vell av artister: Steve Wynn, Evan Dando, Bundy K. Brown, Will Oldham, Thalia Zedek (Come), Curtis Harvey (Rex), David M. Curry (Willard Grant Conspiracy), Douglas McCombs (Tortoise, Brokeback), Matt Kadane (Bedhead) og… kort sagt, det meste som kan krype eller gå innen god og alternativ rock. Ikke rart han av og til får lyst til å gjøre noe helt på egen hånd, det er han selvfølgelig mer enn kapabel til, og følgelig trakterer han både gitar og perkusjon selv på denne helinstrumentale platen. Slik kan det fort bli navlebeskuende saker ut av, men så er ikke tilfelle med Red Cities, som er Brokaws første hele soloskive (han slapp en EP i 2001).

Selv om det er mulig å kjenne igjen spor fra mange av hans tidligere prosjekter, er denne stilmessig ganske langt unna det han har drevet med tidligere. Men så har han da også gjennom hele sin karriere vist evne til å beherske ulike arenaer, og på Red Cities kan man si at vi møter mange av hans ansikter. Det er måten han klarer å skape stemningsfulle variasjoner over en relativt enkel lest som gjør dette til en fantastisk plate, og som for alvor bør få flere til å merke seg hvilken spennende musiker Brokaw egentlig er. Alle sporene er forøvrig egne komposisjoner, med unntak av vakre ”The Look Of Love (Burt Bacharach/Hal David).

Brokaw har maktet å hekle sammen et lappeteppe av gitarer, enten de brukes klart og melodiøst, med ren feedback-lyd, eller slide, twang, støy og harmoni – en gitar er ikke en gitar er ikke en gitar i hans hender. Han binder disse collagene sammen med sin kontante trommestil, noe som gjør Red Cities til en kontinuerlig rik opplevelse å lytte til. Hvis John Fahey, Calexico og Papa M er gode nok referanser for deg også, så er dette et opplagt must-have. Fahey/Pajo-linken kommer særlig godt frem på det ti minutter lange ”The Fields (Part II)” som han dristig nok har lagt nesten helt først. Den hypnotiske låten setter de andre noe i skyggen, i hvert fall umiddelbart. Her lar han gitarene flyte lagvis over i hverandre i en suggererende symbiose av melodi og støyelementer, der fokus aldri slippes helt i den frie flyten. Det viser seg raskt at det flere godsaker i vente. Etter den lange stjernemarsjen klimprer han til med en fiffig mariachi-lignende sak, ”Calimoxcho”. Noe av det samme terrenget som Calexico/Friends Of Dean Martinez er en rød tråd på store deler av Red Cities, selv om Brokaw er nærmere New York enn Mexico. Vi serveres dessuten klassiske post-rock partier (”Wallet Corner”), spaghetti-western (særlig i martnas-dansen ”Topsfield State Fair”) og drone/støy-rock på rekke og rad, og det er ingen grunn til å savne et større spekter i instrumenteringen (selv om klokkespillet på de svært punchy sporene ”Shadows” og ”King Ferdinand” gir ytterligere driv). Den store spennvidden til tross, låtene er enhetlig satt sammen, der kombinasjonen av vakre melodier med truende støypartier er en slags fellesnevner. Det gir Red Citites en urovekkende, rødglødende aura. Hos meg fører slikt til glede langt inn i øregangene, helt inn i nervesenteret. Det er en opplevelse flere bør kunne få av denne skiva.

Métal Urbain: Anarchy In Paris (Acute/Carpark, 2003)
Post/electropunken har på ny blitt et populært fenomen (Hot Hot Heat, Liars, Interpol) og travere som Wire, Joy Division og Gang Of Four har blitt gjenoppdaget av nye generasjoner. Bra er det, men et band som ikke har blitt nevnt så ofte er franske Métal Urbain. Deres historiske og musikalske verdi bør med utgivelsen Anarchy In Paris oppgraderes. Den består av absolutt alt dette bandet noensinne spilte inn, så det er ingen grunn til å klage på at man savner noen låter her. Utgiverne bærer dessuten preg av å være bevisst den historiske rollen som ligger i denne oppsummeringen. Her er det gjort plass for en solid biografi, listing av ulike medlemmer samt en komplett diskografi. Alt er satt ryddig og pent sammen – slik det skal gjøres.

Behersker du engelsk kan du selvsagt lese den litt tragiske historien selv, men siden de er såpass lite omtalt vil jeg gjør plass for en kortversjon. Métal Urbain eksisterte mellom 1976-1980, i realiteten opphørte de som band allerede på senvinteren 1978, og de ble dannet i Paris av Eric Débris (vokal, synth) og gitarist Rikky Darling. Skiftende besetninger preget gruppen, der vokalist Débris var eneste faste skikkelse. Han lot seg påvirke av Fripp, Hawkwind og Lou Reeds Metal Machine Music med sine første band på midten av 70-tallet, og navneskiftet til Métal Urbain var en direkte hilsen til Velvet Underground. Débris beskriver sitt utgangspunkt i et intervju: ’…a music made of reprocessed sounds, nothing natural. Like Eno did in Roxy, voices went through a synthesizer, guitars through filters etc. We had a complete aesthetic approach.’

Métal Urbain benyttet ingen bassist, men trakterte synth, trommemaskiner og to gitarer. Det var ikke noe grensesprengende i seg selv, men sammen med Débris’ hissige slagordformede vokal (passende nok på morsmålet), trommemaskinen kjørt opp på full speed og overstyrte gitarkræsj skapte de en monstermaskin av primal rock som best kan beskrives som den manglende linken mellom Suicide (sjekk ”Train Vrs 2”), Wire og The Jesus & Mary Chain (”Ultra Violence”). Med sin første syvtommer ”Panik”/”Lady Coca Cola” (den heftige Warhol-hyllesten er også med i engelsk utgave som ”Sweet Marilyn”) markerte de seg dermed som et originalt tilskudd i den voksende punkbevegelsen. Men Frankrike var ikke London eller New York, og de søkte snart mot England på jakt etter lykken der. De skapte en viss buzz i undergrunnen, Rough Trade ga ut en single som solgte godt og John Peel hyllet bandet. Men det ble ikke noe mer ut av det. I Frankrike eksisterte det heller ikke noe nettverk som kunne ta seg av aparte protopunk-band, og de fikk ifølge platens biografi dessuten et noe dårlig rykte heftet ved seg. Slik svant Métal Urbain hen i glemselens tåke. Deres senere innspillinger viser et band som var godt på vei mot noe nytt, med mer hulkevokal og et tydeligere elektronisk uttrykk, men dette fikk de ikke utviklet som Métal Urbain. De splittet seg i de to grupperingene Métal Boys og Dr. Mix And The The Remix. Der stopper den korte og ikke helt vellykkede historien om dette bandet.

Jeg vil ikke si at absolutt alt de bedrev i disse årene har holdt seg like godt. Lyden er passe søplete og det konstante øset, det maskinelle drivet og de huggende gitarene kan bli en prøvelse i 71 hele minutter. Men de beste sporene, og da må særlig de tidlige singlene framheves, det historiske perspektivet og den kraften som fremdeles skinner gjennom på disse låtene snart et kvart århundre etter de ble spilt inn, gjør dette til en plate alle med interesse for rock generelt og punkhistorie spesielt bør kjenne til.

Produsent Steve Albini siteres også på denne platen med spørsmålet: ’Why can’t people try to sound like Métal Urbain for a change?’ Albini/Big Black, Jesus & Mary Chain og Severed Heads er bare noen av artistene som blir regnet for å være påvirket av disse franskmennene. Kjent blant kjennere altså, og forhåpentligvis nå også blant folket.

Larsen: Play (Important!, 2005)
Torino-bandet med det norsk/cognac-klingende navnet har med Play tatt sin folk/drone/post-rock og gått på besøk til de elektroniske innovatørene Autechre. Play er nemlig inspirert av deres låter, uten at det kan høres sånn rent umiddelbart. Larsen er mer elektrisk ikke-electronica, drone-postrock, eller som det skrytes så pent på coveret: ’Italian cult-collective-urban-folk-ritual-experimental soundscape wall of love band’. Ikke snaut bare det.

Bakgrunnen for Play var at bandet mistet et par medlemmer, blant annet sluttet den kvinnelige vokalisten, samtidig som de ble invitert til å spille på en festival innen kort tid. En idé om å bygge et livesett på rene coverversjoner ble utviklet til å konsentrere seg om et band godt unna Larsens opprinnelige lyduttrykk. Valget falt altså på Autechre. I følge eget statement ble det et mislykket prosjekt, da de raskt svant hen i sin egen verden. Mislykket som coverkonsept muligens, men ganske vellykket rent musikalsk. Det mest autechreske er nok å høre mer som en vag bakgrunnskilde, mens det larsenske stiger fram med late melodier av melankolsk dybde og tålmodig kraft. Larsen trekker veksler på og lykkes langt på vei med sitt utgangspunkt i folkbasert dronerock (à la Vibracathedral Orchestra) og post-rock (Explosions In The Sky og Godspeed) som sentrale kilder i sin musikk.

Sporene er delt opp i bokstavkodene CESJGP, der dvelende ”C” angir både stemning og retning for de øvrige bokstavene. Langsomme drag av trekkspill og forsiktige klunk på xylofonen innleder, mens låten bygger seg langsomt opp mot et mer støyende og kraftfullt terreng. Vridd vokal og melodisk synth gir fint særpreg. ”E” strekker seg mer mot svevende ambient, men også denne klatrer langsomt oppover fjellsiden på vei mot de høyeste tinder med en symfonisk og ganske overdådig utrustning, mens ”S” bringer tilbake harmonium/klokkespill/samples av stemmer som skaper et melankolsk, drømmende landskap som de ikke gjør så veldig mye ut av. Og der ligger noe av ankepunktet mot denne korte platen. Det er veldig fint å høre, men Larsen utnytter ikke sitt i utgangspunkt spennende potensiale til å lage særlig nyskapende musikk.

Larsen har etter innspillingen blitt venner med amerikanske Xiu Xiu, og inngått partnerskapet XXL (regn ut den nøtten selv) som har en fersk utgivelse bak seg. En fugl har dessuten tisket meg i øret at en Larsen remiks-skive er på trappene, der både Deathprod og Origami visstnok skal delta. Larsen har holdt på siden tidlig på 90-tallet, men er fremdeles et band å se opp for i fremtiden.

why?: Oaklandazulasylum (Anticon, 2003)
Soveromsbeatpoesi
Det skjer så mye spennende på Anticon at det er verd å følge ekstra godt med på hva som rører seg i dette nettverket. Sage Francis og Sole, og lengre på utsiden av den rene hip-hopen finner vi mer eksperimentelle og genreoverskridende artister som Dosh, Odd Nosdam og ikke minst why?

why? kan under tvil sorteres under hip-hop genren, men det han driver med er et stykke unna de som skryter og skyter på salgslistene. Det er mulig å se Cincinnati-geeken Jonathan Wolf som en mer elektronifisert og påvirket åndsbror av undergrunnspoeter som Beck og Lou Barlow. I stedet for gitarklimpring fant Wolf en 4-spors i farens synagoge, og han rapper like gjerne som å synge med sin skrudde nesestemme der det måtte passe. Tvilende til konformiteter og flirende til autoriteter passer han lett inn under Anticons store og merkverdige parasoll, for musikalske grenser er ikke så viktige i whys hode. Lo-fi, casiopop, Nintendo-lyder og syrefolk er andre begreper som kan kle Oaklandazulasylum. why? rapper og synger, mumler og laller, gitarrocker og tv-sampler om hverandre på debutalbumet. Det hele foregår med en eim av hjemmelagde leketøy, alternativ tobakk og generell galskap hengende lunt over platens 14 spor (snutter og låter, stort & smått). Det spraglete uttrykket tar av og til vendinger mot tegneserieverden til Ween og Danielson Famile, han lirer av seg en del treffsikre vendinger og roter seg borti noe meningsløst dill han likevel stort sett klarer å komme seg tørrskodd ut av.

I just found out for sure, the girl I have a crush on is a lesbian

Det er en naturlig dysfunksjonell intelligens over Wolf. Dette er en leken person man bare må undre seg litt over, og dermed blir han også straks interessant. Selv om ikke alt funker til fulle her så har han med Oaklandazulasylum skapt en lekegrind jeg har lyst til å sitte i av og til. Det gjelder særlig når han ikke bare rører rundt, men også treffer øyeblikk der alt klaffer. Som ”Bad Entropy”, platens lengste og beste, der hans kjølige, mørke rapping etterhvert flyter ut i tåka og smelter sammen til ambient drømmepop.
Oaklandazulasylum er vel ikke en plate for alle, men den som kan digge saubreking, skrudde synther og mørke soveroms-beats har mye å hente her.

Blank Dogs: Under And Under (In The Red, 2009)
New Boredom
En av sommerens heteste hipsternavn har vært Blank Dogs, soloprosjektet til en anonym Brooklyn-basert maskekledd musiker ved navn Mike. Han har spilt som Blank Dogs siden 2007, har vært med i en del mindre kjente punkband på østkysten, driver etiketten Captured Tracks og slipper plater i kurant tempo. Under And Under gis ut på sterke In The Red (som også har Vivian Girls, her med på litt kor), og er en samling mutt, gotisk postpunk, lo-fi i holdning, stil og tone. Vår mann Mike har sikkert lagt sin elsk på Joy Division, The Cure og den generelle tidsånden i England tidlig på 80-tallet. Monotone trommebeats, kjølig, småsur vokal og litt skjærende gitarfuzz draperes i svart med et innadvendt blikk og overføres til ganske depressive låter.

Blank Dogs evner riktignok å erte oss med noen småcatchy popmelodier her og der (”Tin Birds”, ”Around The Room”, ”Setting Fire To Your House”), men dyrker ikke den tendensen til det fullkomne. Tvert imot er det fraværet av å søke mot det fullkomne som preger Under And Under og strikken strekkes for langt gjennom 15 låter. Lydbildet blir fort flatt og låtene slepes over hverandre uten nevneverdig engasjement. Det smitter over på en lytter som fremdeles har en smule livsgnist igjen. Jeg håper på et mer fullverdig konsept senere. Om han ikke tar av seg den fysiske kappen han gjemmer seg under, kan han gjerne riste av seg noe av det spinkle og grå soundet han pakker inn musikken med.

Mates Of State: Team Boo (Polyvinyl, 2003)
Par i hjerter med flere ess i ermet
Kori Gardner og Jason Hammel startet Mates Of State mens de studerte i Kansas vinteren 1997, men de flyttet snart til San Francisco for å satse videre på bandet sitt. Etter at de giftet seg vendte de hjem til East Haven, Connecticut hvor det ser ut til at de kan slå seg løs for fullt. Team Boo er den tidligere lærerinnen/legens tredje album. Det er spilt inn med Jim Eno (Spoon) og John Croslin (Beulah) i Willie Nelsons Pedernales studio. De har turnert blant annet med Beulah, Death Cab For Cutie, Bright Eyes og Mars Volta, og hvis man skal trekke noen forståelige linker mellom alle disse bandene, så kan Mates Of State være fellesnevner gode som noen.

Trekk pusten: Ivrig og energisk er viktige nøkkelord for dette bandet, og ekteparet fremstår nå som en hysterisk tromme-orgel duo som oser av glede og glød, i en konspirasjon av uskyldsren indiepop og dansbar garasjerock. De løsrevne tekststrofene slynges ut med en barnlig lyst, gjerne med flere vokalister som hojer og jubler og blander seg sammen med Gardner og Hammels ungdomsfriske hurrarop. Musikken besørges av klapping, tamburin, trompet og stadige taktbrudd fra diverse tangenter (el-piano, Rhodes, Hammond B3) samt trommer som galopperer hastig omkring. Gitar og bass er nærmest fraværende i deres vers/refreng-frie melodiverden. Her er det desto mer uvanlige harmonier og et høylytt, offensivt uttrykk som gjør Team Boo både fyldig og mettende. Det er en rastløs plate der hver låt inneholder elementer av minst fire andre. Det blir tidvis stressende, men oftere sjarmerende og uimotståelig. Er det et øyeblikk som kjeder så er det ikke lenge før det dukker opp noe nytt, så de 45 minuttene løper raskt avsted. Duoen dveler ikke nevneverdig med å se seg tilbake, og det kan gå vel raskt i svingene til tider. Pyttsann, har man trukket opp dette paret er det visst ikke noe som kan stoppe dem. Men det er ikke bare heisann og hoppsann her. Det er fantasifulle oppbygginger, smittende glede og variasjon så det holder, og viktigst av alt; duoen skriver gode låter som både er skrudde nok til at man bør bruke tid til å studere dem og medrivende nok til at man får lyst til å hoppe opp-og-ned i tre samfulle kvarter. Pust ut.

Med det energinivået disse to holder, håper jeg de ikke har for mange alvorlige krangler hjemme.

Terrestrial Tones: Dead Drunk (Paw Tracks, 2006)
Mortal, angel AND demon
Når plateselskapets lokkemat er at Terrestrial Tones denne gangen lyder som de ’spent a bit too much time in the Parisian flea markets, African food stands, forgotten European pop records, discarded American analog pedals and junk, old Soviet electronics…’, vel, da vet jeg ikke om det skal tolkes positivt eller negativt. Når vi vet at duoen bak heter Eric Copleand og David Portner, bedre kjent fra Black Dice og som Avey Tare i Animal Collective, så blir vel både forventninger og forutsigbarhet stilt på prøve.

Dead Drunk er deres tredje plate, spilt inn i en leilighet da de to luringene bodde sammen i Paris sommeren 2005. Dette er ikke lyden av Montmartres muntre tilrop eller Champs-Elysées spradevennlige eleganse. Dette er ikke fasjonable café-slurpende Paris, nei, dette er slapset fra rennesteinen, nattens synder og de fortapte kunstneres by, det er William Burroughs sitt Paris og det er Arthur Rimbauds. Ja, Copeland og Portners opphold i metropolen får meg til å tenke på det intense forholdet mellom Rimbaud og Paul Verlaine der de sjanglet seg mellom kneipene i Paris (og London) ruset på absint og dop i euforisk vannsinn fylt av vold og kjærlighet 100 år tidligere.

Dead Drunk er også turbulent, bygget opp av innfall og utfall, spilt inn i syfilis-feber, befengt med hallusinasjoner og mareritt, krydret med opptak fra det lokale galehuset uten altfor åpenbare indre sammenhenger. Melodisk frafallen og heller ikke lydmessig åpenhjertig blir dette litt for mye skrap fra livets slam og dårlige nedturer etter forrige kvelds opptur. Men, når det er sagt, det er teksturer og partier her som både er styggvakre og ganske fascinerende konstruert. Heseblesende vokalpartier, fucked opp instrumenter og en skjødesløs omgang med inventaret gjør denne til en versting en veik søndag morgen. Denslags kan man alltids like.

Kanskje dere tilbragte litt for mye tid på loppings i Paris? Ta turen til Tanger neste gang!

Ten Volt Shock: 78 Hours (X-Mist, 2009)
Sjokkfri sjokkrock
Tyske X-Mist Records har bestandig vært litt i randsonen av min musikalske radar, men tilsynelatende alltid vært der. Har du kjøpt skiver av band som So Much Hate, Crowbar, Spermbirds eller Kurt kjenner du allerede godt til deres katalog og sjangerfokus. Det er nettopp tyske Kurt som er bindeleddet til Ten Volt Shock, med vokalist Frank Otto i front. Ten Volt Shock byr heller ikke på det store musikalske sjokket, sett i forhold til X-Mists tidligere utgivelser. Dette er slarkete punk med militant presisjon, hardcore med trekk både mot emocore og støyrock, som helt sikkert vil appellere til fans av Big Black, Jesus Lizard eller Hot Snakes. Her i landet har vi band som Ranheim og Bungalow Ranch Style som opererer i omtrent samme nabolag. Det betyr en ni korte låter og en halvtime med gneldrende vokal, barbergitarer og en konsis rytmeseksjon, som helt sikkert vil være enda mer effektiv å oppleve på en liten, skitten klubb et eller annet gudsforlatt sted. Ikke hakesleppende overraskende eller preget av de enorme låtene, men en overbevisende påminnelse om powertrioens ubestridte makt. Sjekk for eksempel drepende ”Moscow” for et kjapt innblikk.

Det er lett å bli hensatt i storhetstiden av dette møtet, sentrert rundt etiketter som Amphetamine Reptile og Touch & Go tidlig på 90-tallet. Men Ten Volt Shock fortjener å leve sitt eget liv på det som er deres tredje album. 78 Hours er en nykkefri og overbevisende plate, selv om jeg nok vil vende ørene oftest mot de opprinnelige bandene når denne finner sin hylleplass.

For øvrig er det vel ampere, og ikke volt du får støt av. Men det hadde jo blitt et litt mindre snappy bandnavn.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt albumrelease

Iron & Wine: Soft Southern Breeze

Please remember me, finally
And all my uphill clawing
My dear, but if I make the Pearly Gates
I’ll do my best to make a drawing
Of God and Lucifer, a boy and girl
An angel kissin’ on a sinner
A monkey and a man, a marching band
All around the frightened trapeze swinger

The Creek Drank The Cradle (Sub Pop, 2002)
Sam Beam holder til i Miami, der han arbeider som filmprofessor på universitet. The Creek Drank The Cradle er hans debut under artistnavnet Iron And Wine. Beam er hva vi på godt norsk kaller en singer/songwriter. Med sin myke, behagelige hviskestemme kommer han oss varsomt i møte mens han klimprer på en akustisk gitar eller en banjo. Det holder i massevis, for med disse elleve stillferdige visene står Iron & Wine bak en av de vakreste debutplatene på lenge. Den landlig betonte tittelen er selvsagt ikke tilfeldig, for Iron & Wine føyer seg inn i en jordnær og rural tradisjon, med hint til både country og blues. Han husker tidvis avsted som Nick Drake i møte med Palace Brothers i langsom film, og med forsiktige innslag av slidegitar og banjo framheves ytterligere tilknytningen til tradisjonsmusikken. Hør for eksempel trekk av appalachian-folk på ”The Rooster Moans”, som kunne vært et glemt opptak fra Harry Smiths arkiver. The Creek Drank The Cradle er gjennomgående avdempet og tilbakelent, der vokalen bidrar til å skape et mer distingvert preg enn hick-stilen han liksom sogner til. På ”Upward Over The Mountain”, ”Southern Anthem” og ”An Angry Blade” kan han således minne mer om en døsig utgave av Simon & Garfunkel, Crosby & Nash eller Elliott Smith. Soft melankoli og folkbasert visepop kan fort slå feil vei, og enkelte kan sikkert savne noe sprekere arrangementer. Dette er ikke en plate som umiddelbart vil hoppe inn i alles ører, men for den tålmodige og åpne lytter vil den ganske sikkert snike seg langsomt innpå og forføre deg når du minst venter det.

Det er ikke vanskelig å se for seg Sam Beam rekende et sted inne i the Everglades på natterstid, mens han synger så fredelig og vakkert at til og med alligatorene vrir seg dorskt og vennlig rundt ham. The Creek Drank The Cradle er mer enn en lovende debut.

The Sea And The Rhythm EP (Sub Pop, 2003)
The Sea And The Rhythm er mer og mindre av det samme, rent overskuddsmateriell fra et lager som virker å være svært så velfylt. Alle fem sporene kunne lett passet inn på debuten, og faktisk utmerket seg der. Beam er velsignet med en behagelig stemme, myk og høflig hever han aldri seg over søvnig hvisken. Han synger som om han er redd for å vekke personen som sover ved hans side. Musikalsk så holder han seg til et nedstrippet format. Helst bare litt fingerplukking på en kassegitar, litt slide eller tilbakelent banjoklimpring holder ham med selskap. Musikken er solid forankret dypt i amerikansk jord, med spor fra blues, country og Appalachian Mountain Music. Alt framføres på en rolig, andektig måte som tilfører varme og gir en nærmest religiøs stemning.

Vi starter varsomt med fjellfolk på banjodrevne ”Beneath The Balcony”. Tittelkuttet er rett og slett en nydelig rolig perle av en akustisk vise der Beam vrenger sjelen sin i en kjærlighetsvise som er låt som åpner store hjertesår. ’Our hands they seek the end of afternoon, my hands believe and move over you’. På ”The Night Descending” er det bluesmannen Sam Beam som kommer mer fram, med den rastløse gitarstilen til John Martyn og en bløt stemme som dirrer av styrke: ’In a year of fallen angels, broken hands and boys in danger, pray the lord might pacify you, ain’t no telling what he’s up to’. Her er ikke bare personlige åpenbaringer. ”Jesus The Mexican Boy”, en sterk, realistisk beretning om fattiggutten Jesus som er født på den amerikanske nasjonaldagen:

Jesus the Mexican boy,
wearing a long desert trip on his tie
lo and behold, he was standing under the
welcome sign
naked the judas in me
fell by the tracks but he lifted me high
kissing my head like a brother
and never asked me why

Sam Beam skriver både tekster og melodier du ikke glemmer så lett. Alle disse låtene er spilt inn hjemme i Miami, og selv om forholdene er relativt simple vil jeg ikke si at dette er en typisk hjemmesnekret utgivelse. Beam evner å komme veldig tett innpå oss, og de enkle lydforholdene snarere forsterker detaljene i hver bevegelse og i hvert åndedrag. Akkurat som låtene fester seg, så er omslaget også verdt en ekstra kikk. Fotografiet er tilsmusset av flekker, som om bildet har ligget bortgjemt noen år. Det viser en kvinne med bare skuldre som skjuler seg bort fra fotografen, som om hun ikke vil avbildes. Det er et omslag som passer godt til innholdet på platen. Iron & Wine er synonymt med sterk lengten, dype hemmeligheter og historier som ikke alltid er ment for dagens lys.

Our Endless Numbered Days (Sub Pop, 2004)
Dette er en slik plate jeg vil ha som hodepute, jeg vil trekke den over meg som en dyne og sovne med den hver kveld mens Sam Beam kommer trekkende som en mild kveldsbris gjennom vinduet, pakker meg inn og hvisker:

There are times that walk from you like some passing afternoon
Summer warmed the open window of her honeymoon

Denne gangen har han tatt med seg gitaren inn, satt seg ned i et skikkelig studio i Chicago sammen med Brian Deck (Califone, Red Red Meat, Modest Mouse) og fått med seg noen flere musikere i tillegg. Enkelte av de mer primitive visesangerne i USA har vendt inn mot studio den senere tiden (Devendra Banhart, Jolie Holland, Mountain Goats), men så lenge låtene blir tatt hånd om med like stor forståelse som her så er det bare en styrke. Støvet er blåst bort og suset pusset vekk, men det er ikke bare noe sterilt, blankpolert som står igjen. Det er en skinnende skatt som klarere avdekker den betagende skjønnheten og det inderlige vemodet Sam Beam gir sine låter. Our Endless Numbered Days har blitt en plate der lavmælte sanger, skarpsindige og bisarre historier om tro, tap og kjærlighet og vakre, enkle melodier tilsammen skaper et meget sterkt fundament. Det er ikke mer hokus pokus enn som så.

Beam mimrer lavt og stillferdig om barndom, religion og mellommenneskelige forhold med en søvnig sørstatsaura over seg. Stilmessig befinner platen seg hele tiden i det akustiske viselandskapet, med spor av blues og tradisjonell folk. Aldri spesielt vågalt eller utfordrende er det også mulig å argumentere for at dette kan bli en i overkant sedat opplevelse. Men så var dette med å ta seg tid til å lytte, da.

Det er nemlig ikke de store gestene som preger denne musikken. Det er de små. Den delikate slidegitaren, plukkingen på den akustiske eller banjoen, søsterens forsiktige koring. Nå er ikke alle låtene like umiddelbare som ”Cinder And Smoke”, men til og med en i utgangspunktet anonym sak som ”Love And Some Verses” blir til flytende honning for øret i Beams hender. Når han sumper til med ”Teeth In The Grass” og ”Free Until They Cut Me Down” gjøres det fortsatt med forsiktig omhu av vennlig sørstatsmanér som ikke bør virke skremmende på noen. Men det er likevel på de helt nedstrippede sporene han er best; ”Sodom, South Georgia”, ”On Your Wings” og ”Passing Afternoon”.

Hvis du er ute etter en plate som rokker ved dine etablerte forestillinger om hva musikk er, så bør nok ikke Our Endless Numbered Days være den første du strekker deg etter. Hvis du er på jakt etter musikk med tilnærmet ubegrenset holdbarhet og akkurat passe skrudde vemodige historier så er ventetiden over for denne gang. Bruker du den som vuggesanger inn til drømmeland er det ikke umulig at det er spor av tårer på puten når du våkner.

Woman King EP (Sub Pop, 2005)
No hands half as gentle
or firm as they’d like to be
Thank God you see me the way you do
strange as you are to me

Når Sam Beam synger slike ord er det med en følsomhet som knapt noen kan matche. På Woman King er det mange slike øyeblikk. Den seks spor lange EP’en dreier seg i hovedsak om Kvinnen. På godt og på vondt. Her er de alle sammen; elskerinnen og moren, fristerinnen og konen.

We were born to fuck each other
one way or another…

…synger han på ”Evening On The Ground (Lilith’s Song)”. Det direkte språket passer til en smule røffere stil enn det vi har vært vant med fra denne kanten. Beam har framstått som lavmælt og sober i både språk og tone, det er han for så vidt fremdeles, men han har guffet opp både tempo og økt instrumenteringen noe mer enn tidligere. Kanskje er det produsent Brian Deck som har sørget for et kraftigere og mer gjennomarbeidet lydbilde, et stykke unna lo-fi stilen fra debuten. Den smekre stemmen er fremdeles sentral, men han omgir seg nå med et større utvalg av slagverk, elektrisk gitar, fiolin, banjo og piano, og ikke minst harmonisang med søsteren Sarah. De følsomme akustiske visene hans må dermed jobbes inn i et bandformat, mer enn hvile seg på en enkeltsittende visesanger.

Av de mer neddempede visene står smellvakre ”My Lady’s House” og ”Jezebel” særlig ut. Sistnevnte tør være kjent som Ahabs kone og en mektig, ansett som meget ond fristerinne, bibelsk kvinne. ’Born to be the woman we could blame’ som Beam synger et sted. Hun tilhørte Baal-kulten og led en fryktelig skjebne; kastet ned på gaten av evenukker, overkjørt av Jehu, revet i filler og spist av hundene:

Who’s seen Jezebel?
She went walking where the cedars line the road
Her blouse on the ground
where the dogs were hungry, roaming

Ingen kan sy videre på en slik historie på så imøtekommende vis. Og mens vi er inne på bibelske allusjoner:

Mary, carry your babe
bound up tight like lips around a whimper
your fingers over my face
Blind eyed Sampson driven to the temple
and night birds digging until dawn
Freedom hangs like heaven over everyone
Ain’t nobody knows what the newborn holds
but his mama says he’ll walk on water
and wander back home…

…et utdrag fra ”Freedom Hangs Like Heaven”, som sammen med tittelkuttet og ”Evening On the Ground (Lilith’s Song)” er blant de mest rytmisk drevne og up-tempo låtene som har kommet fra denne kanten, preget av en mørk, nesten forstyrret uro kunne de nesten like gjerne tilhørt David Eugene Edwards og et av hans prosjekter (Woven Hand, 16 Horsepower). Iron & Wine er noe av det mest lindrende man kan behage sine ører med, og det er vel bare et spørsmål om tid før han dras opp til hovedstrømmen. Med så mange plater bak seg på kort tid kunne faren for overdose vært tilstede, men så er ikke tilfelle. Alle de gode elementene fra tidligere er ivaretatt, men Woman King er et forsiktig skritt videre i karrieren for Beam. Man skulle nesten tro djevelen hadde tatt bolig i den milde skjeggete læreren. Eller kan det være en kvinne?

The Shepherd’s Dog (Sub Pop, 2007)
Sam Beam er både Iron & Wine, og han kommer fremdeles til oss som en mild fønvind fra det varme sør. Men han viser også noen skarpere tenner på The Shepherd’s Dog.
Florida-artistens tredje hele album bygger videre på tendenser fra EP’en Woman King, der varsomme, nedstrippede viser sto side om side med mer instrumentalt utbygde låter. Nå forsøkes disse to uttrykkene å flettes mer sammen som en naturlig helhet, og med seg til den oppgaven har han solide folk fra meget sammenlignbare band som Calexico, Califone og Lambchop. The Shepherd’s Dog preges av de mange dyktige musikernes innspill, der ingen akkurat går inn for å overdøve silkestemmen og de myke melodiene til Beam. Med et låtmateriale som ikke er like umiddelbart overbevisende som tidligere, er det i første rekke i formen The Shepherd’s Dog har sin styrke. Med et så godt utgangspunkt er det derfor litt paradoksalt at de sterkeste låtene er tåredryppende øyeblikk som ”Resurrection Fern” og ”Flightless Bird, American Mouth”. Et signal på at det kanskje er i dette leiet Sam Beam likevel skinner aller sterkest.
(Opprinnelig publisert i Dagsavisen, 02. 10. 2007)

Around The Well (Sub Pop, 2009)
Nå tar han en velfortjent pust i bakken, og ser seg litt tilbake. Det er en stolt karriere sørstatsmannen har bak seg så langt. Han har skjemt oss grundig bort, den godeste Beam, og når han nå rasker sammen gamle papirer kan det vanskelig bli dårlig. Around The Well er en dobbel CD/trippel LP bestående av aldri utgitte hjemmeopptak og sjeldne eller utgåtte enkeltkutt fra hist og her. Samlingen vender tilbake til de helt tidlige årene, og de som husker lyden og stemningen herfra vil nikke gjenkjennende, til materiale tatt opp i forbindelse med The Sheperd’s Dog. Utgivelsen er delt i to naturlige deler, der første CD består av enkle hjemmeopptak (herunder fløyelsversjoner av Flaming Lips’ ”Waitin’ For A Superman”, Stereolabs ”Peng! 33” og Postal Service’ ”Such Great Heights”). Det er vel ikke noe ved Beam – artist i moden alder – som kan beskrives som uferdig og prøvende, men disse opptakene gir et innblikk i hans tidlige fase av karrieren. En mann, en gitar og en gudbenådet stemme.

Disc 2 viser Iron & Wines mer bandorienterte side, bedre produsert og fyldigere arrangert. Her er flere låter fra den lettbente komedien In Good Company, som for å illustrere Iron & Wines naturlige tilhørighet i en lettfattelig og behagelig verden. Hans spor ble kanskje ikke sumpenes eller skogenes, men heller den allmenne visepopens sti. Ikke så fryktelig spennende, men du verden så fint det kan bli. To eksempler: ”God Made The Automobile” er en uimotståelig liten trall, som bare han kan lire av seg med slik eleganse, mens dampende ”Arms Of A Thief” minner om hans Florida-bakgrunn der han står side om side med Jim Whites backwoods Everglades-gospel.

Det er veldig mye flott musikk på disse platene, velegnet både for den jevne fan som for den nysgjerrige førstegangsreisende. Er man i tvil så er det bare å lytte seg varm og tårefull til ”The Trapeze Swinger” – Sam Beams kanskje 10 flotteste minutter noensinne. Bare denne låten alene gjør platen verd å anskaffe.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release

Just Gimme Indie Rock

Built To Spill (Foto: Patrick Sweeney)
Built To Spill (Foto: Patrick Sweeney)

Hør spillelista i WiMP: 10 Strake: Indieschool

Built To Spill
Built To Spill ser ikke ut til å ha noen planer om å slutte med sin fengende, vridde, intrikate, himmelstormende, jordnære popmusikk. Anført av Doug Martsch, med bakgrunn fra blant andre Halo Of Benders og Treepeople, har bandet fra Boise, Idaho holdt på siden 1992. Et høydepunkt i deres katalog er ambisiøse Perfect From Now On fra 1996, der de ga sin powerpop en psykedelisk proginspirert bekledning. Dette er tre av deres senere album.

Keep It Like A Secret (City Slang, 1999)
Built To Spill stiller for første gang med samme besetning i to utgivelser på rad, noe som kanskje er grunnen til at de høres mer fokusert ut enn noensinne. Låtene er kortere og mer intense, og det som var av rufsete skrangling har blitt erstattet av et strammere sound og større presisjon – uten at de mister sin umiskjennelige sjarm og lekenhet. Denne gangen er det tilbake til trioformatet i ordets rette forstand. Borte er de orkestrale arrangementene og lange gitarsoloene, og tilbake står noe så kjedelig som en ordinær rocketrio. Likevel er det nesten så man kan høre Billy Corgans uttalelse om ’gitarrockens død’ falle på steingrunnen sin. Built To Spill viser med en overlegenhet få forunt at det stadig er mulig å gå nye veier med gamle instrumenter. Eller i det minste å stjele gamle ideer på nye, raffinerte måter.

Melodiene er fengende uten å være direkte nynnbare, mer på en hypnotisk og suggererende måte. Martsch holder på sin sedvanlig søvnige og karakteristiske lyse stemme, som lar tekstene sno seg rundt oss uten å tråkke i de vante klisjeene. Tidvis feier de all konkurranse om rocketronen til side, som i ”Else”, ”You Were Right” og ”Carry The Zero” der Brian Wilson og Neil Young møter hverandre i perfekt disharmoni. Built To Spill kan dra en slentrende melodi, stoppe opp, vende til noe som kunne blitt et fengende refreng, før de setter kursen mot himmelen på en sky av gitarer, mens vi som lyttere sitter utfintet tilbake. Tradisjonell låtstruktur har aldri kjennetegnet bandet, i stedet får medlemmene konstruere og dekonstruere i noe som tidvis kan høres ut som en tilfeldig jamsession, men som likevel hele tiden bærer preg av å være planlagt. På Keep It Like A Secret er jampreget strammet til, og melodiene kommer mer opp i dagen. Dette er en nær perfekt popskive, og når mektige ”Broken Chairs” toner ut, så setter vi jammen på en gang til, og spør: Hvor ofte er det man blir betatt av en plate fra første stund som bare fortsetter å vokse? Denne utgivelsen inneholder nok til å gjøre Built to Spill til pophelter, men det er nesten så den burde beholdes som en liten hemmelighet, som vi få kan trykke lykkelig mot vårt bryst.

You In Reverse (Warner, 2006)
Allerede anslaget til ”Goin’ Against Your Mind” er lovende i all sin energiske utfoldelse, og gir en umiddelbar pekepinn om at bandet som alle tilhengere av brilliant popmusikk har savnet daglig siden 2001, endelig er tilbake. Her er de episke kvalitetene fra Perfect From Now On, den skarpe produksjonen fra Keep It Like A Secret og melodiene fra, vel, fra hele karrieren, meislet inn på snaue 9 minutter uten ett – ett – eneste kjedelig øyeblikk. Med stadige vekslinger, hooks, nydelig gitarspill inkludert en bunke soloer, hurtigmotorikk og ikke minst Doug Martsch’ skjøre falsett. For et overskudd! For en glede! For et band!!

Nå dempes energien noe utover etter denne brillefine åpningen, uten at det skader platens kvaliteter altfor mye. Det er ingen som kan lire av seg lyden av classic amerikansk rock fra Neil Young til Dinosaur Jr. og 80-talls indiepop vs. 70-talls psykedelia på samme vis. På ”Traces”, ”Liar” og korte ”Saturday” senkes tempoet til mid, stemningen til front porch og intensiteten til slacker. Men båret fram på en delikat måte med lett og ledig poplek og ren, fyldig studiofinish. Built To Spill er både intrikate og umiddelbare, de kombinerer jam med struktur og indie-estetikken med et velformulert sound som på sitt beste er helt uimotståelig. På You In Reverse er de stort sett opp mot sitt beste, selv om de av og til tenderer å miste tråden på hvor de vil gå med sine melodier. Denne troner rett under Keep It Like A Secret og Perfect From Now On.

Gitarspillet er som alltid skinnende og Martsch/Jim Groth flyter uanstrengt sammen i utbroderende soloer av psykedelisk solskinn (”Mess With Time”, punchy ”Just A Habit”). Derfor funker også låter som ”Wherever You Go” og poppunka ”Conventional Wisdom”, selv om de ikke bobler like mye over av energi som ”Goin’ Against Your Mind”. Det er sikkert fullt mulig å være mer kritisk til You In Reverse, noen vil nok hevde at de hverken når proporsjonene til Perfect From Now On eller har skrevet like sterke melodier som tidligere. Det er ikke jeg enig i, men det er et moment som bør noteres av mer nøkterne tilhengere. For mitt vedkommende har det blitt en daglig glede å sette seg ned med denne platen, og det skjer bare ikke så altfor ofte. You In Reverse vil ikke overraske noen, og åpningen står nok igjen som platens episenter. Men Built To Spill er tilbake akkurat der vi vil de skal være akkurat nå: Som verdens beste popband. Alle som mener noe annet havner i den sorte gryte.

There Is No Enemy (Warner, 2009)
Musikkskribenter er en vanskelig horde å tilfredsstille. Fra noen artister stilles det krav til konstant fornyelse og nyorientering, av andre forventes stadig nye formtopper, mens enkelte blir radbrekket for å forsøke noe nytt. Ja, noe må vi jo mene. Det er enklere med Built To Spill: Bare gjør som dere alltid har gjort. Fortsett med å komponere blendende poplåter, fortsett med å skru den rette gitarlyden, la vokalen ligge akkurat i det samme toneleie. Se der ja, vips har vi There Is No Enemy. Og sannelig er det like fint å høre på som første gang vi møttes en gang i 1993.

Built To Spill har funnet sin formel, en vekting av såre ballader og fengende indiehits. Denne gang er det særlig deres mer tilbakelente sider som fremheves – flere i sjelden stilfull innpakning. Jeg kan vanskelig tenke meg låter det er bedre å være i selskap med enn lettbente ”Hindsight” og duvende ”Good Ol’ Boredom”. Det litt dorske preget er perfekt tilpasset Doug Martschs nær bristende falsett og når han liksom løfter seg opp på ”Hindsight” og spør ’What about Canada?’ har vi som lytter blitt akkurat så mørnet inn i hjerteroten at det er bare å falle om og bli med til ’paradise with pines and ice’. Ah, det er søren meg like fint hver gang.

Det bør være klart at Built To Spill ikke vil overraske noen her, og den nedpå stilen kan også styre mot det intetsigende (”Oh Yeah”) eller bent fram kjedelige (”Life’s A Dream”). Heldigvis har de erfaring nok til å unngå de mest opplagte fellene. Korte og hastige ”Pat” vekker opp et ganske tamt midtparti (selv om å høre Martsch si ting som ’everybody’s fucked up’ blir litt kunstig). Inn med mer tidløs pop av midtveis, midtempo-typen. Sjekk gitararbeidet på ”Done” og ikke minst de to perfekte på tampen: Vuggesangen ”Things Fall Apart” og Weezer-aktige ”Tomorrow”. Finnes det noe flottere enn Built To Spill i slike øyeblikk? Dette er et band å vokse seg gammel med. Så til deg som sitter på litt for mange Built To Spill-skiver og spør deg selv om du egentlig trenger én til. Svaret er: Ja, det gjør du. Du trenger akkurat en til denne gangen også.

Evan Dando: Baby I’m Bored (Setanta, 2003)
It’s great to be straight, yeah
Evan Dando vekker til live mange gamle minner hos oss aldrende; det er jommen meg snart ti år siden vi løp rundt i gresset og sang Lemonheads-favoritter som ”Into Your Arms” og ”My Drug Buddy”. Sitronhodene var synonymt med sommerlig popglede, og sannelig er det mulig at Evan Dando igjen blir blant de store solfavorittene utover våren 2003. Baby I’m Bored har blitt en triumferende tilbakekomst.

Jeg var litt spent på hva han ville komme opp med etter sin syv år lange fest (avrusning inkludert), men på konserten forut for denne platen feide han vekk enhver tvil. Riktignok snublet han opp på scenen rimelig skev og lovlig sent, rotet med tekstarkene sine og surret rundt seg selv innledningsvis. Han så ut som en blanding av Gram Parsons og John Sebastian med det lange håret og de store solbrillene, men etter cirka femten sekunder hadde han et overfylt Mono i sin hule hånd, og han slapp oss ikke før etter et par timer. Da hadde han like godt kjørt gjennom store deler av sin karriere, med hovedvekt på It’s A Shame About Ray, tolket Parsons og Iggy, og sjarmert i senk alle som en av oss på elegant vis. Dando stod frem som en scenepersonlighet uten like denne kvelden. Og innimellom snåle vitser, bokopplesning og flørt med publikum presenterte han også deler fra sitt første soloalbum.

Baby I’m Bored er en passende tittel fra slackerprinsen som alle kvinner svermet rundt på midten av 90-tallet. Sist jeg så Dando var vel i James Marigolds nydelige film Heavy (som kjæresten til Liv Tyler), og han høres fortsatt ut som ’the boy next door’ med den varme, slørete stemmen i god behold. Platen er ikke et direkte oppgjør med fortiden, men det er klart at en låt som ”Why Do You Do This to Yourself?” og Ben Lees ”All My Life”, med nøkkelinjen: ’All my life I thought I needed all the things I didn’t need at all’ lett kan settes i et slikt perspektiv. Dando er likevel ingen sytepave, han virker relativt komfortabel med seg selv, og framstår med et skjevt flir om munnen som om ingenting har hendt. Dette er rett og slett Evan Dando slik vi har lært å like ham på så mange fine popalbum; en ærlig trubadur med sans for bittersøte stemninger, sommerbris og the herbs. Baby I’m Bored består av en samling veldig likandes låter, kledt som lun countryrock, akustiske viser eller midtempo powerpop. Dando betyr fortsatt de mest catchy låtene du kan tenke deg, klassiske hooks og vanedannende melodier enten det er som fuzzdrevet rock eller i Parsons-pastisjer. Det tar riktignok litt tid før han finner seg helt til rette, men fra og med ”Hard Drive” er Baby I’m Bored lyden av en voksen mann der It’s a Shame About Ray og Come On Feel… var en obsternasig skolegutt.

Mye av æren for at dette har blitt et så vellykket comeback må nok deles med mange av hans dyktige samarbeidspartnere. ”Hard Drive” og ”In The Grass All Wine Colored” lunter avsted i kjent Tucson-tempo takket være Howe Gelb, Joey Burns og John Convertino, mens produsent-fenomenet Jon Brion hviler som en skygge over hele platen, også som artist og låtskriver. Dando har fortsatt mange venner i bransjen både ’over there & down under’. Chris Brokaw, eks-partner Tom Morgan og Ben Lee er noen av kreftene som løfter ham tilbake til på plass. Der han hører hjemme. Det er godt å ha ham tilbake, og ja, det er nesten som om tiden har stått stille alle disse årene.

The Lemonheads: Varshons (Bad Taste, 2009)
Evan Dando – uhelbredelig rotekopp, sosehode, storsjarmør, kvinnebedårer og innimellom – en briljant popsmed, ansvarlig for noen av det tidlige 90-tallets flotteste popøyeblikk. Han snubler seg fremdeles fremover i en platekarriere som har blitt noe ujevn med årene, men som alltid har noen klarsynte øyeblikk. Dando holder fremdeles liv i sitronhodene, og Varshons er deres andre på bare to år (da hadde det gått ti år siden sist). Som tittelen indikerer er dette en ren coverplate, og den gjenspeiler på sett og vis Dandos liv slik vi kjenner det sett utenfra. Smårotete, sjarmerende og noe ute av fokus, og visstnok inspirert av musikalske utvekslinger med Butthole Surfer Gibby Haynes (som også har produsert). Det forklarer kanskje den store spennvidden i låtmaterialet.

De 11 sporene spriker nemlig i mange retninger, men alle (med ett uhederlig unntak) har blitt pakket inn med umiskjennelig Lemonheadsk drakt. Det betyr dels småcatchy powerpop, dels vennligsinnet countryrock med Dandos stadig dypere røst i front. Det går fra gedigne låtskrivere som Townes van Zandt, Leonard Cohen og Gram Parsons til sjokkrocker GG Allin, punkrockerne Fuckemos og Linda Perrys ”Beautiful” (mest kjent med Christina Aguilera). Sistnevnte er blant de mest vellykkede. Tatt helt ned og strippet fri for effekter, stiger det opp en sårbar og håpefull sang av det riktig så vakre slaget. Her gjør The Lemonheads et godt grep. Det samme kan sies om Van Zandts klassiker ”Waiting Around To Die”, en låt som kler Dando godt. Her må særlig Ian Kennedys felespill framheves, han gir den et raskt, swingende driv (og styrker Fuckemos’ ”Mexico” på samme vis). I samme åndedrag kan også Gram Parsons’ ”I Just Can’t Take It Anymore” i slentrende og jovial utgave nevnes. Trikset med å dempe råere låter brukes gjentagende ganger, og blir etter hvert ikke så veldig interessant.

Dando er som vanlig omgitt av vakre kvinner, og to av dem griper til mikrofonen: Kate Moss’ vokalbidrag på ”Dirty Robot” er ikke av det sterkeste slaget, og elektronisk new wave er heller ikke noe denne gjengen bør forske videre på. Liv Tyler synger derimot krystallvakkert i duett på Leonard Cohens ”Hey, That’s No Way To Say Goodbye” uten at den vil rage høyt i musikkhistorien på noen som helst måte. Det er de gode låtene som er platens styrke, mer enn The Lemoheads’ versjoner, som ikke preges av særlig fantasifull glød eller voldsom inspirasjon. Varshons er en hyggelig plate, men ikke så veldig mye mer. Den virker ikke å drevet frem av stort andre årsaker enn å hygge seg i studio med gode venner. Det blir gjerne ikke storslåtte plater av det, men småtrivelig må vi kunne konkludere at det har blitt.

Death Cab For Cutie: Transatlanticism (Barsuk, 2003)
They might be giants
Den trivelige småbyen Bellingham, helt nord i staten Washington, kjennes kanskje best i musikkretser som hjemsted for en rekke garasjeband sentrert rundt etiketten Estrus. Men byen har også fostret et mer finstemt popband i Death Cab For Cutie. Oppfølgeren til The Photo Album (2001) ble utgitt av Barsuk i 2003 men fikk norsk distribusjon først i 2004.

Ved de første lyttingene virket platen noe lett og overfladisk. Men gradvis fester låtene seg, en etter en, og etterhvert har det nesten blitt vanskelig å klare seg uten en daglig dose. Her er det 11 vanedannende poplåter å velge fra, som til og med har fått en gammel grinebiter til å trekke på smilebåndet og mimre tilbake til midten av 90-tallet og en tid da band som Built To Spill, Sunny Day Real Estate og The Dismemberment Plan var nye og friske. Sammen med The Weakerthans tar Death Cab For Cutie opp hansken de fleste av disse nå har kastet for å bære den oppegående indiepop-fakkelen videre. Det er altså ikke det nyskapende som er bandets varemerke, men de må heller ikke betraktes som copycats. Hovedlåtskriver Ben Gibbard (også kjent fra electropop-stuntet The Postal Service) skriver både fengende og smygende låter; ikke så country som The Weakerthans, ikke så storslåtte som Built To Spill, ikke så emo som Sunny Day Real Estate og ikke så imponerende som The Dismemberment Plan, men han har funnet en nisje et sted midt i mellom. Gitarist Chris Walla har jobbet med blant andre The Long Winters og Nada Surf, mens trommis Michael Schorr har vært med ørkenbandet Tracker på en liten reise. Det er mulig all denne sidejobbingen har tilført Death Cab en ny gnist, Transatlanticism er i hvert fall stramt arrangert, variert og enhetlig satt sammen uten å inneholde direkte dødpunkter.

Platen åpner med den noe resignerte linjen ’So this is the new year, and I don’t feel any different’. ”New Year” er en alvorlig låt som slekter mer til Codeine/Karates slowcore enn den lettbente emopopen bandet har blitt så navngjetne for, men det tar ikke lang tid før de løsner på snippen og øker tempoet: ’Let’s make believe that we are wealthy for just this once, lightning firecrackers off on the front lawn…’. Gitarene tones ned fra og med lavmælte ”Lightness”, ”Title And Registration” og ”Expo ’86”. Det er døsig pop uten skarpe kanter, men med et levende indre, og med både tekster og melodier som setter seg. Death Cab For Cutie blir paradoksalt nok mest anonyme når de gir seg over til den mest fengende powerpopen, som seige ”Tiny Vessel” og clap-a-longs som ”The Sound Of Settling” (ba-ba ba-ba…). I den andre enden av skalaen finner vi derimot de mektige balladene. Sentralt plassert er det nesten åtte minutter lange tittelkuttet, et pianobasert stykke musikk som kunne gitt Coldplay et godt alibi og hvor igjen kjærlighet og avstand er den sentrale tematikken. I samme stillferdige leia bringes vi over i den enda mer neddempede ”Passenger Seat”. Den flotte karakterstudien på ”Death Of An Interior Decorateur” kunne lett sklidd inn på Built To Spills There’s Nothing Wrong With Love, mens tilbakeskuende ”We Looked Like Giants” igjen sørger for at gitarene og drivet igjen vender tilbake. Og har jeg glemt å nevne avslutningen ”A Lack Of Color”, så er ikke det meningen. Det er platens mest fortryllende, en kort akustisk sak, akkurat så nede at vi fryser på ryggen når Gibbard bekjenner:

I’m reaching for the phone
To call at 7:03 and on your machine I slur a plea
for you to come home
But I know it’s too late, and I should have given you a reason to stay

Så slutter det ikke så lykkelig, men vi som lytter kan ikke annet enn å føle oss litt mer oppkvikket etter dette. Det er ikke noe mer hokus-pokus med Death Cab For Cutie, annet enn at de skriver og fremfører meningsfylt popmusikk som tåler gjentatte lyttinger. Slik bærer også Transatlanticism umiddelbarheten til en millionselger og holdbarheten til en kultklassiker (og blir sikkert ingen av delene…)

The Flaming Lips
The Flaming Lips er et band som har utviklet seg kraftig siden de landet med romskipet sitt i Oklahoma City på midten av 80-tallet. Mine ører fanget først opp deres kosmiske signaler på Telepathic Surgery (1989), og siden den gang har jeg med stigende beundring tatt del i Wayne Coyne og hans annerledesverden. På 90-tallet stabiliserte Coyne bandet som en trio sammen med Michael Ivins og det musikalske vidunderbarnet Steven Drozd, samt produsent Dave Fridman, og det er denne konstellasjonen som har sørget for å utvikle bandet fra et skjevt skramleorkester til et mer sofistikert popband. De ga ikke ut en eneste dårlig plate på 90-tallet, men heller ikke noe mesterverk, inntil de fikk sitt velfortjente gjennombrudd med The Soft Bulletin (1999) – allment anerkjent som en av tiårets definitive rockeplater, og deres største kommersielle suksess så langt.

Yoshimi Battles the Pink Robots (Warner, 2002)
2002: A Space Odyssey
Ingen grunn til å ha lave forventninger til deres tiende album, med andre ord, og de tre årene som har gått siden sist har bare bidratt til å øke spenningen. Bak den kreative tittelen skjuler det seg en ganske trist historie. I 2000 fikk Coyne beskjed om at en venninne fra Osaka plutselig var død, og han satte seg ned for å skrive ”It’s Summertime” til dennes familie. Det utløste en prosess som så ble til dette albumet (navnet Yoshimi er forøvrig lånt fra en annen japansk dame, Yoshimi P-we er trommis i The Boredoms, og medvirker her).

Yoshimi Battles The Pink Robots er en plate der livets sårbarhet hele tiden ligger på lur, men også med Coynes sedvanlige optimisme og ellers snåle verdensanskuelse tilstede. Den følger på mange måter i sporene etter forgjengeren, og tar i tillegg dennes kvaliteter et stykke videre. Resultatet blir enda mer vekt på den elektroniske biten, dog uten umiddelbare låter som ”Race For The Prize” og ”Waitin’ For A Superman” (med et mulig unntak i den potensielle hiten ”Do You Realize??”), og er derfor en litt mindre tilgjengelig krabat, i hvert fall ved de første gjennomspillingene. Platen er dessuten noe mer nedtonet i formen, og de som for eksempel husker dem som et gitarband må lete lenge før de finner spor av slik rufs og rask her. Skulle man klare å skrelle vekk alle lydlagene, så ville man ganske enkelt finne et knippe behagelige akustiske viser, som uten videre fiksfakseri kunne minnet om Neil Young på en god dag. Men som på The Soft Bulletin har hver låt blitt grundig bearbeidet ved hjelp av alskens teknologiske verktøy, der bandet nærmest forsvinner i sitt eget computer-psykedeliske sci-fi univers. De skriver ikke så lange låter, og det er nesten litt merkelig med tanke på den noe pompøse og arrangerte stilen de har utviklet. De komprimerer heller den storslåtte popen ned mot mer radiovennlige lengder, noe som gir et tight inntrykk, men som også fører til platen forsvinner i raskeste laget.

Wayne Coyne har rukket å passere de 40, og åpningen ”Fight Test” viser noe av den modne og mer ettertenksomme stilen det har ført med seg. Den handler om hva som er verd å kjempe for her i livet, ’to fight is to defend, if it’s not now then tell me when’, og som vanlig klarer han å ta slike nære ting inn en kosmisk eller abstrakt sammenheng (’I don’t know where the sunbeams end and the starlight begins’), noe som også gjør bandet interessante å følge på tekstsiden. ”Fight Test” er uansett en litt tam åpning, men den etterfølges av ”One More Robot/Sympathy 3000-21”, som med sin delikate bassgang og svevende 60-talls lignende koring er en nydelig poplåt. Her introduseres dessuten robot-symbolet, og når Coyne synger ’…when its circuits duplicates emotions…’ er det mulig å overføre linken til selve bandet, som også strever etter å humanisere maskinene. Robot-lignelsen bringes ytterligere videre i det todelte tittelkuttet. Part 2 er en nesten-instrumental med Yoshimi P-we som desperat hyler i bakgrunnen i det som er et litt unødvendig og slitsomt intermezzo. Part 1 på sin side er bedre, og er historien om heltinnen Yoshimi som har svart belte i karate, spiser vitaminer og er svært disiplinert, noe som sannelig trengs når man skal ’defeat those evil machines’.

Aller finest blir det når de flyter over i balladene, som ”In The Morning Of The Magicians” og ”Ego Tripping At The Gates Of Hell” (lange låttitler skal det være), som er Lips på sitt mest innsmigrende. Det betyr Coyne i sitt skjøreste hjørne, i selskap med svulstige strykere, harmonisk koring og et ikke altfor overdrevent elektronisk hardkjør. I avdelingen for utenomjordisk vakker tristesse finner vi også ”Do You Realize??”. Faretruende nær en pompøs Grand Prix-schläger, men med en vinnende kraft få er forunt å skape. Temaet er også til å bli rørt av, spesielt når man tenker på Steven Drozd og hans fars kraftige rusproblemer, som vel ligger i bunn her: ’Do you realize that everyone you know someday will die’ synger Coyne, som gir slike sentimentale øyeblikk en sårbar troverdighet.

Ikke alle låtene løftes like høyt opp som disse. ”Are You A Hypnotist??” og ”It’s Summertime” sklir lett inn platen som helhet, men forsvinner raskt uten å feste seg helt. Den instrumentale avslutningen er også en påminnelse på at Wayne Coynes vokal og tekster fortsatt er bandets viktigste ingrediens, selv om de er noe troll med maskinene sine. The Flaming Lips har for lengst bevist at de er et av vår tids mest interessante rockeband, og deres utgivelser kan ikke overses av den som ønsker å holde seg orientert innen moderne rock. Yoshimi Battles The Pink Robots er et håndfast og hørbart bevis på akkurat det. Med denne har de tatt skrittet inn i et nytt årtusen, slik The Soft Bulletin var en verdig avskjed med det gamle. For egen del må jeg legge til at den ikke skapte like stor entusiasme som The Soft Bulletin de første rundene i spilleren, men etterhvert har den vist evner til å overraske og glede. Om den vil bli en klassiker på linje med forgjengeren, det er fortsatt litt for tidlig å si.

At War With The Mystics (Warner, 2006)
Jeg har tilbragt påsken sammen med Wayne Coyne. Det har nærmest blitt en vane at vi treffes omlag en gang i året. I 15 år har vi kjent hverandre, så han kan trygt regnes med blant mine nærmeste og mest trofaste bekjente. Et møte med Coyne og hans Flaming Lips er sjelden helt bortkastet. Det skjer alltids noe gøy når han er i nærheten, han bringer med seg håpets kvitrende toner, fargerik regnbue-melankoli og på én og samme tid symfonisk AOR, retrobefengt space-psykedelia og hjemmelaget lo-fi. Hva slags påskemums har han puttet i egget sitt denne gangen mon tro?

‘They tell us ’autumn’s a comin’ and soon everything around us will die…’ («Cosmic Autumn Rebellion»)

Ah, finnes det en vakrere måte å ønske våren i møte, tenkte jeg da jeg pliret mot solen her om dagen og så verden våkne til liv.

Only a fool believes he is different from the birds in the sky
all those birds go chasin’ some better sunny days
you can’t hear them singing ’cause they’ve all gone away

Her er Coyne i sitt ess, barnslig undrende og sympatisk drømmende skaper han ren popkunst som går fra det mest sårbare over til en storslått eksplosjon av gnistrende regn – og det hersens, standhaftige fuglekreket blir symbolet for det håpet som er gjenganger i hans rare fortellinger. Akkurat hva som er platens bindende tematikk denne gangen har jeg ikke engang orket dvele over, i Coynes hode finnes et eget univers av snurrigheter som svever i tankebaner man ikke på død og liv må følge. Men som så ofte før handler det en del om liv og død, håp og oppstandelse:

Som på superfine ”Vein Of Stars”: ’Off in the future maybe there ain’t no heaven, It’s just you and me and maybe it’s just as well, ’cause if there ain’t no heaven there ain’t no hell…’ og Coyne gløtter opp mot himmelen og undrer ’who knows…?’ på en måte som fjerner all tvil og negativ energi. Det samme i platens tredje smelt; ”Mr. Ambulance Driver”: ’For everyone that dies, someone new is born…’

Men mellom slike høydepunkt dras vi gjennom en del ymse. Striden er ikke bare mot mystikerne, men også mellom et moderne sound og en form for nostalgi der ingen kommer særlig vinnende ut. Platen åpner ganske heseblesende og i overkant kreativt med ”The Yeah Yeah Yeah Song” og ”Free Radicals”. Førstnevnte som et slags Animal Collective med ELO-kick, nummer to som en Prince på syrefest med Ween – og det er ikke så gøy som det høres ut som. Det er utvilsomt en god del snop her, men sannelig settes vi på prøve mer enn én gang. Eksempelvis saggefunken ”It Overtakes Me” og instrumentale ”The Wizard Turns Me On” som havner i kategorien for overflødig materiale. ”Haven’t Got A Clue” minner litt om åpningen til Yoshimi-låten, men i likhet med ”The W.A.N.D” fører de ikke noe som helst sted. Av og til holder det ikke å svinge tryllestaven over space-kabinettet, man må ha en bærende melodi også. Det tar seg riktignok noe opp igjen avslutningsvis med den svale ryttermelodien fra Pompeii og nok en håpefull ballade i ”Goin’ On”. Men hovedinntrykket er og blir noe sprikende.

Wayne Coyne (og nå skal vi ikke helt glemme Ivins/Drozd heller) kan fremdeles skrive sanger som får voksne menn til gråte. Hans konserter, som gjerne inkluderer store teddybjørner, såpebobler og uforglemmelige lysshow vil også bære denne platen. Men her går det litt over stokk og stein. Men for all del. Du kan ikke annet enn å elske denne mannen.

Embryonic (Warner, 2009)
Free side of the moon
Wayne Coyne har siden Flaming Lips’ morgen, tidlig på 80-tallet, sørget for at de har vært et unikt veksthus av ideer, åpen for innfall med psykedelisk eksperimentering av ulik art. De siste 10 årene har de etablert seg blant de største bandene innen alternativ rock, kunstnerisk og kommersielt toppet med The Soft Bulletin. De har sopt med seg Grammys og Brit Awards, og ”Do You Realize??” er nå intet mindre enn den offisielle rockelåten for Oklahoma.

For enkelte kunne det sikkert vært fristende å fylle opp kontoen med en hitparade av et album tilpasset massene, og Coyne er definitivt kapabel til det. Derfor er det gledelig at veteranene benytter anledningen til å vise hva de er laget av, at de aldri har vært et band som har valgt letteste vei, men som fremdeles, etter 25 år evner og orker å utfordre seg selv – og sitt publikum. Embryonic er på mange måter en omfattende plate, 70 minutter lang, med et lydbilde fortettet og kantete mer enn sfærisk og luftig, alltid ambisiøs og mangfoldig.

Inspirert av doble mesterverk som White Album og Physical Graffiti, kanskje også Miles Davis’ Bitches Brew for det jeg vet, for det er definitivt en eim av 70-tallets intense electric Miles oppe i denne gryta. Billedlig talt holdes dermed ballongene og dyremaskene litt mer skjult til fordel for et mindre opplagt veier inn i skitten funk, radbrukket spacepop og symfonisk lo-fi, om det er mulig å bruke slike paradoksale tagger om et album.

Bidragsyterne underbygger omfanget. Her er Karen O (fra Yeah Yeah Yeahs) som simulerer dyrelyder, synthpoperne i MGMT og en Thorsten Wörmann, matteprofessor i Dortmund, som snakker om sitt. Embryonic er en plate der anarkiet kontrolleres gjennom erfaring, der musikalsk frihet og uryddig kaos smelter sammen med grandiose popvisjoner i et laboratorium av astrologisk tåkeprat og visjonære ideer. Er alt like vellykket? Nei. Er det mindre interessante øyeblikk her? Jepp. Men Embryonic er ikke en samling låter, men et konseptuelt dobbeltalbum som Wayne Coyne selv uttalte følgende om: ’Double albums usually fall into a couple of categories… indulgent, egotistical or lazy. They are almost always summed up as ‘would have made a better single album if only the artist would have focused themselves, edited themselves, and got down to work and trimmed the fat’.’ Selvsagt kunne de skjært bort noe fett her, men det er også dette overskuddslageret som gjør Embyonic til en plate som det vil ta tid både å bli ordentlig kjent med – og lei av. Og som han selv filosoferte: ’Either way, it’s too late… the damage has been done.’

Bandets neste prosjekt skal visstnok være en remake av Pink Floyds Dark Side Of The Moon. Enn så lenge er det mulig å dykke langt ned i dette Ummagumma av en plate.

Fleet Foxes: Sun Giant (Sub Pop, 2008)
Giant sun
Sub Pop har som vanlig en fin nese for god popmusikk, og vi ønsker med dette Seattle-bandet Fleet Foxes velkommen inn det gode selskap der klarstemte vokalharmonier og skogduftende, sommerlige åpne landskap verdsettes høyt. Anført av vokalist Robin Pecknolds ljomende fjellrene røst knytter disse revene umiddelbart vennskapsbånd med Ben Bridwell (Band Of Horses) og Jim James (My Morning Jacket). Stilmessig ligger ikke Fleet Foxes heller så forskrekkelig langt unna, men der hestene legger opp til noe mer rural, gitarbasert rock, og My Morning Jacket er tuftet på saftige sørstatstradisjoner er uttrykket mykere og mer flytende. Fleet Foxes er således like nær den elegante barokkpopen til Grizzly Bear, det smittende humøret til Akron/Family og pot-surrealismen til Vetiver.

Så er det da heller ikke først og fremst originaliteten de scorer på. Men gammel odør feies unna og lar lyset forgylle gammel glans til fordums prakt. Det er noen band som har slike evner i blodet. Fleet Foxes er et slikt; nesten irriterende vanskelige å mislike. Med sin imøtekommende andre EP presenterer de seg for et større publikum med 18 minutter pur popmagi, for oss her i Norge mest som en forsmak på deres (den aldeles glimrende – gled dere, folkens!) kommende album. Fleet Foxes lener kroppstyngden i mer i eteriske retninger av britisk folk (”Mykonos”) og vestkystnostalgien til for eksempel Crosby, Stills, Nash & Young (”Drops In The River”, ”English House”). På åpningssporet ”Sun Giant”, en nydelig korgutt-uskyldig søndagsskolegospel, og avsluttende ”Innocent Son” lar de vokalen styre det meste av kursen, og den har kraft nok til å fylle en katedral alene. Med i tillegg så avslappet backing av denne godslige, gyngende gjengen har Fleet Foxes funnet en formel med åpninger i mange retninger. Dette er et nydelig band jeg tror vi vil høre mye godt fra i fremtiden.

Girls: Album (Fantasy Trashcan, 2009)
Kids
Christopher Owens virker tilsynelatende som en av mange i rekken av Amerikas sønner og døtre med bakgrunn som outsider i lokalsamfunnet, glad i drugs, bryter med familien, begir seg ut på et målløst liv som hjemløs og/eller et omflakkende liv som kunstner, lander til slutt i San Francisco. Owens’ forhistorie bærer flere av disse karakteristikkene, men har også et innslag av mer kuriøs art – og som ikke bare nevnes her i kraft av dette, men fordi det preger debutplaten til Girls.

Jeg vil slå et lite slag for den fine nettsiden FAQ Magazine (faqmagazine.org). Her publiseres utelukkende intervjuer med undergrunnsartister av ymse slag, lange samtaler uten forstyrrende dill men med fullt fokus på objektet. De har ikke publisert så mange, men nylig var det et intervju med denne Christopher Owens som vakte interesse. Han er altså hovedhjernen bak de gryende indiefavorittene, og hadde litt av en livshistorie å berette. Owens har bakgrunn i den relativt strenge kulten Children Of God i Texas og tilbrakte sine formative år sammen med moren, isolert fra populærkulturens massekommersialiserende krefter. Som 16-åring tok han et realt oppgjør med hele greia til fordel for en ganske omskiftelig tilværelse hjemme i statene. Da hadde han bodd i Asia og Europa, uten skolegang og fått innprentet budskapet fra en gruppe som han i dag omtaler som ’super extreme’. Owens, som har rukket å nærme seg de 30, er oppfostret på Everly Brothers og Skeeter Davis, lærte å spille gitar i menigheten, digger Michael Jackson og Elvis, og heises opp som et av årets mest unike talent. Girls er da også lett å like, med catchy twang, støyende lofi-punk, surf, radiopop, doo wop, west coast (nei, de bestemmer seg ikke helt), med Owens som figurerer et sted mellom Elvis Costello og Buddy Holly. Det blir strålende anført av åpningskuttene ”Lust For Life” og ”Laura”. På førstnevnte kommer også noe av hans personlige bakgrunn umiddelbart frem, når han bretter ut om at ’I wish I had a boyfriend, I wish I had a loving man in my life, I wish I had a father, then maybe things would have turned out right’. Men Owens er ’just crazy, and fucked in the head’, og drømmer seg bort i solskinn, strandhus og grillfester. Et sjeldens fengende uttrykk for et desillusjonert sinn.

Og det er slik duoen Girls framstår (andre halvdel er en mer anonym fyr fra Santa Cruz som kaller seg JR White). Dette er California bummer solskinnsmiks, der gråtkvalte tekster møter blendende melodier, kald asfalt støter på palmesus og lyseblå drømmer. Store visjoner og simple virkemidler, litt som en Brian Wilson hensatt i en garasje med lite verktøy. For her er orkestrale arrangementer byttet ut med skranglende enkelhet og illusjonen om California erstattet med doprøyking i parken og hverdagslig realitet. Slik sett blir Beach Boys-aktige ”Big Bad Mean Motherfucker” (ikke i teksten, som dere skjønner) mest et obskurt ekko av noe som ikke har vært. Chris & Chet er ikke akkurat Jan & Dean.

Høydepunktet heter ”Hellhole Ratrace”, seks minutter som fanger noe av den kampen Owens må ha kjempet på personlig plan i en mer dramatisk musikalsk kontekst: ’Like a sad song in my sweet heart, all I really ever needed was some love and attention/But I don’t wanna cry my whole life through, I wanna do some laughing too, so come on come on come on laugh with me’ hulker han. ”Hellhole Ratrace” bygger seg møysommelig opp til en storslått hymne for de rotløse, fortapte, håpefulle, søkende sjeler der ute, og viser noe det ytterligere potensial som Girls kan komme til å få forløst senere.

Christopher Owens har uansett kommet seg ut av sitt hellhole, og Album peker mot en langt lysere fremtid for denne lovende artisten som jakter sin ’broken dream’.

Grandaddy: Sumday (V2, 2003)
The electric spacelight orchestra
Grandaddy drikker fra de samme åndelige kildene som Flaming Lips og Sparklehorse, og det er tydelig at alle som har smakt disse edle dråpene senere hengir seg ivrig til kreativ låtsnekring der både hammer, sag og strømførende kabler benyttes flittig. Jason Lytle er en blanding av Petter Smart og en landsbyoriginal. Ved å knytte bånd mellom Neil Young, Brian Wilson og Jeff Lynne har han sammen med de andre i Modesto-bandet igjen levert et funklende knippe låter i krysningen blåsnipp-folkrock og symfonisk spacepop.

Etter tidvis glimrende Under The Western Freeways (1997) og enda mer glitrende The Sophtware Slump (2000), har de nå lagt enda større vekt på en pompøs melankoli som dresses opp i et vennlig og velordnet lydbilde, med fortsatt rom for små utskeielser. Borte er riktignok de sjarmerende feilkoplingene fra debuten, men mer umiddelbare melodier som omfavner både ’tall trees & desktops cryin’ sounds’, og som på sitt beste smelter sammen til en reise langt inn i La-la-land. Selv om ikke Grandaddy er ute etter å fornye seg selv i den grad forgjengeren kunne love, er Sumday en fargerik og slitesterk skive, som om ikke annet er svært hyggelig å finne frem på en bekymringsløs sommerdag på vei fra storbyen og ut i ’the great wide open’.

Den herlig kraftfulle og potensielle popslageren ”Now It’s On” åpner dørene til solskinnet: ’Bust the lock off the front door/once you’re outside you won’t wanna hide anymore/ light the lights on the front porch/once it’s on you’ll never wanna turn it off anymore/and now it’s on…’ Storslåtte låter som ”I’m On Standby”, som kunne vært produsert av Jeff Lynne, fengende ”El Caminos In The West”, ”Lost In Yer Merry Way” og vakre ”The Final Push To The Sum” står som noen av de fineste så langt.

Lytle skildrer gjerne livet til det Moderne Mennesket og Naturen, og i en note på platecoveret påpekes det at bandet vil sørge for å erstatte alle trærne som går med i prosessen til denne platen. Dette naturvennlige synet kommer også fram i låter som ”The Group Who Couldn’t Say No”, om de to flinke selgerne som oppdager naturen etter å ha fått en feriereise i premie av sjefen: ’She’d never noticed dragonflies, her drag and click had never yielded anything as perfect…’ I ”El Caminos In The West” sier han nedslående, men håpefullt: ’El Caminos in the west/all collapsed and futureless/I’ll paint the words a simple wish/for peace of mind and happiness’. Når dette framføres av en drømmende Neil Young-lignende stemme og et band som spiller strammere enn noensinne blir resultatet både sørgmodig og blendende. I andre låter, som ”Sadest Vacant Lot In All The World” og ”Stray Dog And The Chocolate Cake”, er de nede blant fattigfolket og småbyens outsidere. Her berettes det om Datsun-kjørende fylliker og ’carload of kids with beer and cigarettes, burnin’ out and doing lawn jobs in the park’. Tekstene illustrerer på mange måter bandets dragninger, også musikalsk, der de svever mellom white trash og space age.

Videoen til ”The Crystal Lake” karakteriserer for så vidt bandet ganske godt med Grandaddy som farmer-aliens susende på himmelen i en trehytte. De lander i et moderne og uforståelig bysamfunn med stressede forretningsdamer og blinkende trafikklys før de padler nedover bygatene med kano. Tilbake til naturen.

Modest Mouse: Good News for People Who Love Bad News (Epic, 2004)
Down, men ikke helt Out
Den noe overraskende åpningsfanfaren til side, Modest Mouse dingler fortsatt med beina et sted mellom arty New York nyveiv og white thrash cowboy stompin’ fra trailerparkens indre. På sin fjerde ordentlige skive er det fortsatt som de fire hyperaktive bastardsønnene til Talking Heads, Pere Ubu, Pixies og Tom Waits som har fått i seg litt for mye av det søte liv og våkner med kuppelhue og svartsinn. Good News For People Who Love Bad News innebærer ikke noe voldsomt løft, selv om de denne gangen har med seg notable gjester som The Dirty Dozen Brass Band (horn) og The Flaming Lips (diverse instrumenter på det siste sporet). De er lette å kjenne igjen, har fått sin egen karakteristiske stil. Ustabile Isaac Brock er fremdeles like tørst, rastløs, hissig, manisk-depressiv og skarpsynt, skriver fortellinger som om det brenner lys i alle ender, mens gitaren bøyes, bendes og ustemmes i kjent stil. Ny trommis har de fått i Benjamin Weikel, men ellers er alt som det skal være i musenes rottehull.

Det har alltid vært mye turbulens rundt Brock & co, og særlig i statene har det vært en del engasjement ved bandets bevegelser den senere tiden, som deltagelse i en reklamefilm for et bilmerke, overgangen til et stort selskap og Brocks utsvevende livsførsel. Pessimistenes spådommer er i hvert fall gjort til skamme, for Modest Mouse har reist seg igjen. Det er ingen ”Truckers Atlas” og ”Cowboy Dan” her, og Modest Mouse framstår i dag mer som et mer ’gjennomtenkt og modent’ band. Det tjener kanskje platen som helhet, men samtidig har de mistet noe av den fandenivoldske gnisten fra sine tidlige skiver.

Skiva åpner meget bra. Brock lar ordene rulle nervøst ut i sin egen rytmikk på ”The World At Large”, det handler om å flyte med tross alt, slik det gjør på muntre (ja, muntre) ”Float On” også, den mer-enn fengende radiohiten: ’I backed my car into a cop car the other day, well he just drove off, sometimes life’s OK’. Det er vel omtrent så lyst som livet kan være for Brock. Med ”Ocean Breathes Salty”, ”Bury Me With It” og Pixies-møter-Rawhide i ”Dance Hall” er det mer om å gjøre å holde seg flytende på de ustabile bølgene bandet skaper, bare rave, hoje, skrike og hoppe oppogned: ’I was dancin’ on the tin roof, cat be damned. Comitting crimes running down the alley, I am the captain and you are in the galley!’ Etter den forsiktige innledningen kommer bandet inn med fullt øs. Modest Mouse er bønda i by’n, se opp, de ruller inn langs 5th avenue og spiller discopunk man kan hogge tømmer til.

De streiter seg mer opp med rolige ”Bukowski” med sitt pumpeorgel, før de går inn i bakhagen til Tom Waits (”This Devil’s Workday”), sper på med mer retromoderne funky rytmer (”The View”), og gir 16 hestekrefter fra det dype sør på skumle ”Satin In A Coffin”. Ja de setter seg til og med til hvile på den skjelvne balladen ”Blame It On The Tetons”, som ikke humper, men beveger seg smidig langs mer melodiøse kurver. ”Black Cadillacs” tar igjen noe av den innledende villskapen, med sitt vinnende, stammende refreng. Og sistelåten, ”The Good Times Are Killing Me”, binder i hvert fall det hele sammen med en åpenhjertig Brock: ’Need more sleep than coke and methamphetamines. Late nights with warm, warm whisky.’

Så da pakker de vel sammen og forlater storbyen igjen til fordel for Issaquah, Washington og lange whisky-sunkne kvelder der. Skal se det blir mye vonde historier ut av det også.

Pavement: Slow Century (Domino, 2002)
StereooeretS
Som et av 90-tallets aller beste rockband fortjener slackerikonene Pavement en skikkelig gjennomgang når deres karriere skal dokumenteres i filmformat. Med Slow Century har Domino utført jobben aldeles fortreffelig, og denne doble utgivelsen inneholder nok stoff til å glede de aller fleste av bandets mange trofaste venner – og huke inn noen nye: Her er en lengre dokumentarfilm, komplett videografi og to hele konserter, samt litt skjult ekstrastoff (ok, for å spare dere: velg plate 1, dokumentar, main menu og press venstre for å markere P’en i Pavement. Litt av et styr for et par konsertopptak, men gjemt bak denne bokstaven får vi godbiter som Malkmus’ ’håndjernstale’ ved bruddet i 1999 og en spontan versjon av låten ”REM”).

’Unlistenable, and therefore interesting’ (Thurston Moore)

Lance Bangs heter mannen som står bak både regien av filmen Slow Century og flere av Pavements musikkvideoer. Selv om han ikke er noen Scorsese har han gjort grundig nok arbeid med sin kronologiske dokumentasjon. Vi guides ubesværet gjennom Pavements tiårige historie fra oppstarten i Stockton med gitaristene Stephen Malkmus og Scott Kannberg i hovedrollen. Samarbeidet med den erfarne punktrommisen Gary Young satte fart i karrieren og de begynte å gi ut singler på tampen av 80-tallet som stort sett bare entusiaster som Thurston Moore viste særlig interesse for. Sonic Youth-vokalisten kjøpte selvsagt deres aller første sju-tommer, og kommenterer innholdet som ’unlistenable, and therefore interesting’. Da Gary Young forlot/ble sparket ut av Pavement mistet de noe av sin primale aggresjon, slik vi kan se i tidlige opptak. Med Steve West inn bak trommene fikk de til gjengjeld en stabil line-up som skulle vare i ti år: Vokalist og hovedlåtskriver Malkmus, Kannberg, West, bassist Mark Ibold og altmuligmann Bob Nastanovich. Det var en kombinasjon som skulle vise seg å fungere meget godt.

Det er viktig å huske at Pavements framvekst skjedde nesten samtidig med eksplosjonen rundt Nirvana, og det enorme fokuset som da ble rettet mot amerikansk indierock. Pavements kanskje fineste øyeblikk, Crooked Rain, Crooked Rain (1994) førte den sjarmerende kvintetten rett opp i elitedivisjonen, og midt på 90-tallet surfet de rundt mellom Lollapallooza (se hvordan de blir gjørmedynket i West Virgina), støttekonserter for Tibet og Jay Leno. Malkmus kommenterer selv de forventningene som lå i oppfølgeren, men heldigvis var Pavement et par hakk for originale til å passe inn i mainstreamen. Malkmus forstår ikke helt selv hvorfor de valgte ut den skjeve countryballaden ”Father To A Sister Of Thought” som førstesingle fra glimrende Wowee Zowee, men som han sier: ’I smoked a lot of weed back then’. Det bar back to the underground etter dette. Brighten The Corners (1997) var en liten nedtur og etter Nigel Godrich-produserte Terror Twilight (1999) har ikke Pavement så lenge igjen. Det blir mer og mer tydelig at Malkmus drar i en annen retning enn resten av bandet. Han melder så og si sin avskjed i London, 1999 med et par håndjern lenket til mikrofonstativet som symbol på hvordan han opplever det å være bandmedlem.

Som en ganske alminnelig guttegjeng fra California har ikke Malkmus, Kannberg og Nastanovich så veldig mye skandaløst å melde om sin karriere, og opptak gjennom ti år viser da også mest hvor særdeles ordinære denne gjengen var utad. Her er det lite nykker og jetset-liv, og humoren og kreativiteten har heller blitt konsentrert inn i musikken.

Alle Pavements tretten musikkvideoer er tatt med. Her bindes de sammen av ulike kryssklipp og feltopptak i kronologisk rekkefølge. De første videoene er preget av mer barnslige humoristiske innfall og en uhøytidelig gjennomgangstone. Man kan også velge å høre bandets kommentarer til hver video, og det er like underholdende som det er uinteressant, med stort sett slengbemerkninger av popcorn-typen: ’Wow, I’ve never seen this video before…!’, og ’Hey, you’re a great actor, Bob’. Noen mener at en god video kan redde en dårlig låt, men ikke en gang relativt simple videoer som ”Range Life” og ”Rattled By The Rush§ klarer å dekke over låtenes kvaliteter. Budsjettene økte utover i karrieren, og ”Father To A Sister of Thought”, Spike Jonzes ”Shady Lane”, ”Stereo”, ”Carrot Rope” og ”Major Leagues” tilfredsstiller både syn og hørsel.

De to liveopptakene er begge hentet fra deres siste turne i 1999 (fra Seattle i juli og Manchester i desember). Sistnevnte er best både i intensitet og lydkvalitet, men er bare en drøy halvtime i lengde. Seattle-konserten er merkelig tam, selv muligheten til å velge mellom to kameravinkler kan ikke skjule en statisk og ganske ordinær opptreden. De tiner riktignok noe opp på slutten, og selv om mye av låtmaterialet naturlig nok dreier seg mye rundt Terror Twilight, så banker de også inn 90-tallsklassikere som ”Gold Soundz” og ”Cut Your Hair”.

Pavement var aldri så destruktive som Nirvana eller så umiddelbare som for eksempel Weezer. I krysningen mellom Malkmus’ noe dandy vokalstil og røslige Bob Nastanovic’ mange innfall, intelligente tekster, skrudde melodier, lo-fi holdning og en naturlig coolness lå noe av nøkkelen til bandets vinnerformel. Det er nesten så man savner 90-tallet etter noen timer med Slow Century.

Mercury Rev: All Is Dream (V2, 2001)
Mikkel Rev i drømmenes flosshatt
Med See You on the Other Side (1995) begynte Mercury Rev sin lange reise mot drømmenes eventyrverden. Mens deres to foregående album utmerket seg på mer støyende maner, viste de på denne at det gikk an å utfolde seg uten å sprenge lydmuren. De videreutviklet seg med Deserter’s Songs (1998) og opplevde en av disse merkelige og plutselige mekanismene i musikken og ble stjerner ut fra en nærmest klar himmel. Deserter’s Songs står fortsatt igjen som en av de bedre platene fra 1998, og sånn sett oppnådde amerikanerne en fortjent kommersiell rus.

Mercury Rev har tatt seg god tid til oppfølgeren, og det vil være et understatement å si at forventningene har vært store mot neste trekk. Basisen i bandet er fortsatt eks-Flaming Lip Jonathan Donahue, bassist og produsentkjendis Dave Fridman (Mogwai, Jane’s Addiction, The Flaming Lips), Grasshopper og den nye trommisen Jeff Mercel. Sammen med en haug gjestemusikere kan disse gutta vanskelig trå feil. Vi blir ledet inn i drømmens verden av et orkester som høres ut som rulleteksten fra en gammel Hollywood-film, før Donahues spinkle stemme blir alene med pianoet. ”The Dark Is Rising” er en tidløs låt som kombinerer det orkestrale med Neil Youngs visetradisjon, og er en bløt og nydelig åpning. ”Tides Of The Moon” er et annet høydepunkt. Dualiteten mellom det håpefulle og dommedagsfylte, med et buldrende mørke avventende i bakgrunnen som etterhvert presser seg frem, det er Mercury Rev opp mot sitt beste.

Flere spor blir dessverre irriterende enkle, og mangler den magien som bandet klarer å frembringe i intense øyeblikk. Dette preger låter som den svingende poplåten ”Chains” og ”Lincoln’s Eyes”, som minner mest om en marerittaktig barneregle fra filmen De Fortapte Barns By. Her savner jeg et forløsende trekk eller et kreativt inngrep eller to. I en tekstlinje på ”A Drop In Time” heter det (i beste Being John Malkovich-stil): ’…stuck inside of Leonard Cohen’s mind’, og den har en melodi som faktisk minner om Cohens viser, godt skjult bak en litt barnslig fasade. ”You’re My Queen” begynner fascinerende, men er egentlig over før den starter. Alle disse sporene svinner hen altfor fort, uten å etterlate annet en svak stemning av ubestemmelig og forbigående art. ”Little Rhymes” er ganske streit, men utmerker seg med nydelig pedal steel, anstrøk av psykedelia og vinnende vokal, og er en nyttig påminnelse på hvorfor vi egentlig er så glad i dette bandet.

Den eneste låten med seriøs lengde er sistesporet, ”Hercules”. Med sine åtte minutter får endelig bandet tid til å bygge seg opp og slippe seg løs. Det er godt å høre, og mangelen av dette er egentlig et savn gjennom hele albumet. All Is Dream er selvfølgelig en godt gjennomført og tidvis uimotståelig forførende, men nok ikke den klassikeren mange håpet og ventet på. Selv om den trekker veksler på forgjengeren, savnes en liten gnist som ”Goddess On A Hiway” eller ”The Funny Bird”. Den er nok like jevn, og selv om Mercury Rev for første gang viser tegn på stagnasjon har de heldigvis havnet på et delikat sted. I drømmenes verden. ’We live in a dream! I have been to one of their meetings, they live above a convenience store…’ (David Lynch).

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Vetiver: El Troubadour

Andy Cabic (Foto: Bjørn Hammershaug, 2009)
Andy Cabic (Foto: Bjørn Hammershaug, 2009)

Vetiver er et band fra San Francisco sentrert rundt Andy Cabic. Han har en historie bak seg fra North Carolinas oversette The Raymond Brake, men har dukket opp blant nyblomstene på vestkysten, blant annet i samarbeid med Devendra Banhart. Vetiver startet som urbane nyhippies, men fant etter hvert veien inn mot et mer popbasert uttrykk.

Vetiver (DiCristina, 2004)
På sin debut fikk Vetiver med seg en rekke gode hjelpere. Devendra Banhart både synger litt og står som medskribent på et par av låtene, Hope Sandoval (Mazzy Star), Colm O’Ciosoig (My Bloody Valentine) og Joanna Newsom er også med, mens Pernice Brother Thom Monahan har produsert. Joda, Andy Cabic & co er i trygge hender med sine gemyttlige skogseventyr. Vetiver er ikke slående originale, der de spiller løs og ledig psych-folk, litt som Peter, Paul & Mary en sen kveld på verandaen med en tømt flaske tequila mellom seg.

Dette er i det store og hele Cabics verk, men Banharts bidrag, språkrike ”Amour Fou” og ”Los Pajaros Del Rio” preges i stor grad av hans penn. Hope Sandovals stemme er som vanlig himmelsendt (”Angel’s Share” er platens flotteste), mens Colm O’Ciosoig gjør seg mest bemerket med sitt trommespill på lange ”On A Nerve”. Musikerkollektivet er tjent med å vise seg fra flere sider. Her er det både rom for barberte akustikere og mer strykebelagte låter. Dessuten skal Cabic ha for at han unngår å tråkke i altfor kjente melodispor. Han er ikke så nøye med vers/refreng, og melodiene tvinnes like gjerne fram i en tilsynelatende spontan stil. Det gir et uhøytidelig uttrykk som stort sett fungerer helt greit, selv om jeg sliter litt med å få helt den store følelsen. Vetiver er utvilsomt en lovende debut, det er en varme og luftighet over hele produksjonen som gjør den til en mild sommerbris å lytte til.

Det har dukket opp mange gode folkbaserte trubadurer de siste årene, med Sufjan Stevens, Iron & Wine og Devendra Banhart i fremste rekke. Vetiver plasserer seg godt blant disse, ikke fremst, men litt lengre inn i skogen. På et lunt, trivelig sted med gode venner der ingen dårlige vibber får slippe til.

Between (DiCristina, 2005)
Denne 15 minutter korte EP’en er som tittelen antyder mest ment som et slags mellomspill, en teaser til hans kommende langspiller. Her serveres fem spor tatt opp litt rundtomkring; i stua, fra radioen og live. Det er vel rimelig å anta at Vetiver ønsker å stake ut en slags kurs framover. Hvis så er tilfelle kan vi nok glede oss til en hyggelig sak. Stemningen er like uformell og tilbakelent, og ganske så nedstrippet. I hovedsak akustisk, med litt fløyter og kor hist og her. Vetiver kretser et sted rundt Espers, Devendra og Iron & Wine i stilen, nikker forsiktig mot 60-70-talls artister som Incredible String Band, Gram Parsons og The Byrds. Det betyr mindre far out psykedelia, mer leirbål og ildfluer. En nydelig cover av Fleetwood Mac overskrider grensene til softrocken, en sløy sang i batikkfarger. Aldeles nydelig med andre ord. ”Busted” sklir inn mot Flying Burrito Brothers sitt nærområde. Liveversjonen av ”Maureen” er også countryfarget, med fin ambiens fra lokalet som stemningsskaper. Det blåser en pastoral bris også over sedate ”Belles” som runder av denne korte smakebiten på nydelig vis.

Akkurat som sin gode venn og partner Devendra Banhart ser det ut til at Andy Cabic i stadig større grad lar skjegget gro og blomsterfargene komme til syne under vesten.

To Find Me Gone (Fat Cat, 2006)
Ligner ikke Devendra Banhart, Andy Cabic og co. mistenkelig på Charles Manson, Danny DeCarlo og resten av crewet som herjet Los Angeles’ åssider på slutten av 60-tallet? Well, 10 million dune buggies are still coming down the mountains, fra en tid da også Neil Young, David Crosby, Stephen Stills og Joni Mitchell gjorde de samme områdene rundt Laurel Canyon til en slags liberal frikerhovedstad i California.

Man, Vetiver har funnet en lignende vibe både i stil og uttrykk. Sammen med en relativt fast bande bestående av bl.a. Devendra, cellist Alissa Anderson og fiolinist Jim Gaylord har Andy Cabic skapt Vetiver til å bli et sentralt orkester i den amerikanske nyfolken. Her har han med seg folk fra kretsen rundt Espers, Currituck Co., Nick Castro og andre uflidde vagabonder, og presenterer en plate som med glans overgår den lovende debuten fra 2004.

Det er gledelig å melde at nesten alle de 11 låtene denne gangen holder en jevnt høy kvalitet. Hypnotiske ”You May Be Blue” er høydepunktet, sammen med mektige ”Red Lantern Girls”, på en plate der låtene slentrer godmodig fra pastoral folk til bølgende bossa, 70-talls FM-pop og joviale countryviser. Fra Between får vi et par nyrestaurerte versjoner, blant annet det fine åpningssporet ”Been So Long”.

Fotografiene inne i omslaget forestiller Cabic og hans Vetiver på veien, i bussen, på kafé – på reise. To Find Me Gone er ikke en rastløs roadmovie av en skive, men heller en musikalsk reise, der selve gjennomgangstonen er mild som en sommerlig solnedgang på Zuma Beach. Han har vokst som bandleder og låtskriver, godeste Cabic (han har skrevet alle selv). Med hektisk turnévirksomhet både sammen med eget band og med Banhart, og cirka 25 medmusikere inn og ut av studio kunne dette raskt blitt en både rotete og usammenhengende skive. Men det er snarere overskuddet som preger innspillingene. Dette er avslappet og uanstrengt, kollektivt vennskap og musikalsk byttehandel på sitt mest vellykkede.

Så det er bare å hensette seg tilbake til varme, late dager. Lukk øynene til ”I Know No Pardon” (er det ikke The Band som der kommer ruslende, mens de klimprer på ”I Shall Be Released”?) og føl varmen strømme inn i kroppen. Dypp tærne i nærmeste tjern med ”Maureen” (hør Townes Van Zandt nynne i buskaset). La dagen renne vekk med en ”Double”. Led deg inn i nattens fristelser sammen med ”Red Lantern Girls” (som akkurat i det man tenker at dette blir hakket for lugnt, røsker liv i den slappe kroppen din og får deg opp på beina). Hold vennene dine i hånden og skrål med på ”Won’t Be Me” (Neil Young blir sikkert også med). Og endelig, join Devendra og Cabic på sin vei ned til El Rio (’he’ll take the cool nights with him’). Gudene skal vite hva slags streker de vil finne på der.

To Find Me Gone er en ode til den gode låt, en skål for de gode dager og et varig bilde for de gode minner.

Thing Of The Past (Gnomonsong, 2008)
Coverlåter er gjerne ikke det beste utgangspunktet for å lage en spennende plate, men Vetiver treffer en viss nerve. Dette er årets triveligste; en for lange kvelder ute i det grønne, fisketuren oppe i lia, dorske ettermiddager ved fjorden og late formiddager i bakhagen.

Andy Cabic samlet våren 2007 sammen en haug venner og tok med et knippe favorittlåter inn i studio for en hyggestund. Helt upretensiøst, ganske nedpå og veldig fredfullt smyger denne platen seg inn som en solgangsbris i juli. Hadde Cabic skrevet disse låtene selv ville vi lett hyllet ham som en av vår tids store låtskrivere. Men han lykkes å gjøre dem til sine, mye takket være det særdeles samstemte bandet (bestående av gamle travere fra tidligere, og gjester som Michael Hurley og Vashti Bunyan). Alt er spilt inn live, som for å underbygge det spontane og understreke den kollektive spillegleden som så tydelig kommer frem her.

Ikke bare gis vi litt innsikt i Vetivers musikalske ankerfeste, vi får også muligheten til å stifte bekjentskap med noen nye navn til blokka. For det er i hovedsak ikke de mest kjente artistene eller eviggrønne slagerne de tar for seg. Utvalget er hentet fra perioden 1967-1973, og med en fin blanding av trygg grunn og ukjent terreng. Vi stifter slik bekjentskap med obskure folkartister som Elyse Weinberg og Dia Joyce. Garland Jeffreys og Fairport Conventions Iain Matthews er representert, det samme er mer overraskende valg som Hawkwind og Norman Greenbaum (han bak ”Spirit In The Sky”), samt mer etablerte navn som Loudon Wainwright III og Townes van Zandt. I hendene på disse folkene låter alt som ett band fra nevnte periode, i det som er lyden av en uskyldig, harmonisk tid av gyllen vestkyst-americana og dorsk veranda-folk.

I en uttalelse om utvalget sier Cabic selv:

– I wanted to share songs which were favorites of mine and my circle of friends and perform them with a reverence and appreciation for their finer qualities, the lyrical and sonic nuances which keep me returning to them time and again for inspiration.

Noe av dette blir vel i overkant jovialt, som trucksangen ”Blue Driver” (av og med Michael Hurley), countryrockeren ”Hurry On Sundown” (Hawkwind), Norman Greenbaums allsang ”Hook & Ladder” og Loudon Wainwrights sjarmerende ”The Swimming Song”. Men disse uptempolåtene bidrar også til en større variasjon og til å markere de roligere stundene. For det er på de lateste kuttene som virkelig gir det store velbehag. Iain Matthews’ ”Road To Ronderlin”, Garland Jeffreys motellrom-betraktninger i ”Lon Chaney”, og ikke minst den utsøkte vuggesang-versjonen av Bobby Charles’ ”I Must Be In A Good Place Now” – som oppsummerer det meste av hva Thing Of The Past handler om:

Oh what a good day to go fishin’
And watch the sunset in the hills
Dream of my yesterdays and tomorrows
And hope that you’ll be with me still

Dette er altså et blikk i bakspeilet for Vetiver, og uansett hvor fine låter de har plukket ut og hvor vakkert og autentisk de fremføres, så blir dette en ’venteplate’ inntil de returnerer med originalt materiale. Men den holder en sommer. Eller to.

Tight Knit (Sub Pop/Bella Union, 2009)
Vetiver befester sitt musikalske ståsted som en formidler av singer/songwriter i tradisjonen til vestkystens softrock/country på 70-tallet. De er ikke bare stemningen og vibrasjonen, bandet har også hele tiden dreid seg om låtene. Thing Of The Past understreket dette, med sedate tolkninger av i hovedsak låter fra 1967-73. Både i musikalsk stil og tidsmessig koloritt er det fremdeles her Vetiver befinner seg. I enda større grad enn før, og med enda sterkere dragning mot popens verden (les: The Beatles).

Omslaget viser skog og stjernetegn tett vevet sammen, og dette er på mange måter en plate som skapt for å ligge på ryggen i bushen med stjernene som eneste teppe. Det er ikke noe som forstyrrer livet her i gården, og Tight Knit er den mest helstøpte platen Vetiver har signert. En behagelig ferd fra ”The Rolling Sea” til ”At Forest Edge” – fra en mild bris fra Stillehavet, gjennom tilbakelent harmonisk slendrian til poplykke som kiler under haken som en løvetann en sval sommerdag. Men hele platen deler også dens flyktige eksistens.

For det er et lite ’men’ her. Tight Knit er musikalsk omtrent like spennende som en middels Beckstrøm-skive, fri for friksjon og motstand, der sorgløs rockabilly (”More Of This”) og oppfunka pop (”Another Reason To Og”) representerer det eneste som kan kalles sidesprang til den dorske stemningen som hviler over platen. Det må legges inn et lite forbehold når Sub Pop omtaler den som ’surprising’ og med ’unexpected twists’. Det er selvsagt ikke meningen at Tight Knit skal være progressiv i formen, og jeg har på ingen måte noe i mot California-glasert countrypop. Jeg hadde vel bare håpet at Vetiver skulle dra et par ekstra trumfkort opp av hatten. Veldig vakkert og fint alt sammen, og litt kjedelig.

Bjørn Hammershaug

Nirvana: Nirvana (Geffen, 2002)

Foto: Charles Peterson

Nirvana var mitt The Beatles. Musikknostalgi er beskrevet i utallig mimrelektyre, slik Lars Saabye Christensen brukte Beatles som bakteppe for sin kjente oppvekstroman med samme tittel. Å føle en sterk og nær tilknytning til et bestemt band, å sitte i ring rundt singleplatespilleren i kollektiv forventning, musikk som katalysator for transformasjon, for samhørighet, ungdom. Alle har sitt Beatles. For mange av oss i 30-40 var det Nirvana, og denne samleren minner om at det slettes ikke var så verst.

På slutten av 1980-tallet poppet det opp en rekke kule rockeband fra Seattle-området. Kanalisert i første rekke gjennom Sub Pop ble det plutselig legitimt å digge hard rock som ikke var polert, rufsete rock uten svart symbolikk, fri for staffasje og pyrotekniske effekter. Seattle-bølgen slo inn i kjølevannet av band som Melvins, Dinosaur Jr., Hüsker Dü, The Replacements og Big Black, som tilhørte ulike og sprikende miljøer lengre ned i undergrunnsspiralen. Selv om også Seattle-bandene for så vidt var forskjellige, klarte Sub Pop å skape en helhetlig identitet. Tekniker Jack Endino og fotograf Charles Peterson ble i seg selv ikoniske, og særlig Peterson bidro sterkt til å gi Sub Pop en særegen visuell profil. Konsekvent design og forbløffende evne til å få hvert band til å virke unikt bidro til å bygge en egen, hip scene. Og selvsagt var timingen perfekt. En kombinasjon av dyktighet, teft og flaks, som vanlig. Den vitale peaken til Seattle-scenen var kort, allerede på hell da Nevermind traff hele verden med et schmell. Men på slutten av 80-tallet vibrerte det på nordvestkysten. På relativt kort tid fikk vi Superfuzz Bigmuff av Mudhoney, God’s Balls av Tad, Green River, Soundgardens Screaming Life — og Nirvana med Bleach.

Nirvana skilte seg ikke nevneverdig ut fra de andre, men Bleach er fremdeles min favoritt og en av de feteste debutskivene som ble utgitt på 80-tallet. Seig som Sabbath, rå som Wipers, en fengende hybrid mellom punk og garasje, framført med anger, angst og affeksjon. Låter som ”Blew”, ”School”, ”Big Cheese”, ”Mr. Moustache”, og ”Negative Creep” definerte mye av det senere grunge-begrepet. En tekst som går ’I’m a negative creep, I’m a negative creep, I’m a negative creep, I’m stoned’ virket som en fyrstikk inn i en unggutts bensintank av en hormonfull kropp, sjel og sinn.

Det er ikke til å unngå å bli skuffet når den lenge bebudede Nirvana-samleren kun har med popperlen ”About A Girl” fra Bleach, samt, pussig nok, b-sidelåta ”Been A Son” fra samme periode. Det forteller nok noe om tankegangen, dette er først og fremst et forsøk på å lage en slags hitparade ved å velge de mest catchy, mest kjente og ihjelspilte låtene. Kanskje et rettighetsspørsmål, hva vet jeg, men et definitivt samlealbum blir det altså ikke. Låtene fra Nevermind fungerer godt til et slikt formål, men Nirvana var mer et albumband enn et singleband. Deres bevisste bruk av ulike produsenter framhevet retningsendringene, men her berøres utviklingen på en altfor overflatisk måte. Verd å trekke frem i positive ordelag er det innbydende og stilrene omslaget, med varme ord fra musikkjournalist David Fricke på innsiden. Og – den inneholder en låt vi ikke har hørt før.

I en ellers strikt kronologi serveres vi – uheldig nok, synes jeg – den største og hardeste pakka først; ”You Know You’re Right”. Dette er Cobains siste opptak med Nirvana (fra 30. januar 1994). Vi begynner altså med slutten: ’Things have never been so swell, I have never been so well…’ Ikke helt. Dette er en seig, eksplosiv sak som hadde passet bedre inn på In Utero enn Nevermind, og kunne ubemerket sklidd inn mellom ”Serve The Servants” og ”Scentless Apprentice”. Plassert her foran ”About A Girl” merkes den selvdestruktive utviklingen til Cobain, og vi hører hvordan Nirvana stadig beveget seg mot mer kompromissløst uttrykk.

Mellom Bleach og Nevermind slapp Nirvana EP’en Sliver, en overgangsutgivelse som markerte deres første skritt ut av gjørma. Sliver er et naturlig bindeledd; catchy, med større og klarere lyd og punkens råskap og intensitet i bunn. «Sliver» er en av disse låtene som er akkurat så bra at man begynner å spenne forventningene til det som skal komme, værer noe stort, noe annet, men vet ikke helt hva. Det vet vi jo nå, alle sammen. Men dette var altså i post-steinalderen (før MP3 og internett, etter MTV). Informasjonen gikk litt treigere den gang, men vi oppe i nord fikk da med oss litt. Som når førstesingelen «Smells Like Teen Spirit» skulle ha premiere på kanalen vi egentlig mislikte, men måtte bare se-en-video-til. Det var den kvelden foran videospilleren jeg forstod at Nirvana var mitt Beatles. Alle forventninger ble naturligvis innfridd, det var ikke bare en ’tøff låt’ som vi sa – det var en tønne med dynamitt rett i fleisen, det var Revolver, Rubber Soul og White Album på en gang. Det er en følelse man sjelden opplever.

Jeg husker ikke bare forventningene i tiden før Neverminds release, men også antiklimakset det var å sette den på første gang. «Teen Spirit» var så definitiv at det tok litt tid å svelge at den umulig kunne toppes. Men platen kom kjapt inn i systemet, og det var den beste skiva i hele verden. Lenge var den det. Tolv klassiske poppunk-låter kledd i et krystallklart, men massivt lydtrekk av Butch Vig. Han var jo en kultfigur lenge før Nevermind, kjent fra midt-vestens glimrende Smart Studios der han skrudde lyd for godband som Laughing Hyenas og Killdozer. Det meste som skjedde etter Nevermind er yadi-yadi-yada, men den er takknemlig å velge fra til en slik samler. Det er bare å plukke fritt, så singlene ”Come As You Are” og ”Lithium” er forståelig nok tatt med, det samme er ”In Bloom”, som i ettertid står igjen som en av skivas minst holdbare.

Nirvana 1993 (Foto: Jesse Frohman)
Nirvana 1993 (Foto: Jesse Frohman)

Hjulene gikk vel litt for fort for alle etter suksessen. For min del punga jeg på det ene dekket da konserten på Alaska i Oslo ble avlyst, og parkerte egentlig etter den tragiske Kalvøya-konserten i 1992 der Kurt var som en blek skygge av sitt eget lik som statisk lirte av seg det massene forventet. Man opplever heller ikke mange revolusjoner på kort tid, og In Utero året etter gjorde ikke det helt samme inntrykket. Nirvana unngikk klokelig nok å forsøke seg på en Nevermind II, mye takket være Steve Albini som etterlot sin signatur på like karakteristisk vis som Butch Vig. Uten overraskelsesmomentet, like umiddelbare låter eller helt den samme gnisten som hadde preget deres foregående album var den dømt til å bli møtt med skepsis. In Utero er likevel en mer interessant skive, og på mange måter bedre enn Nevermind. Et skritt i retning av hva de kunne blitt hvis de hadde fått holde på lengre. In Utero pekte kanskje mot et band på vei mot noe mindre tilgjengelig enn millionselgerne, et band på vei tilbake til røttene. Eller kanskje ikke. Jeg registrerer uansett med viss skuffelse at utgiver igjen har valgt ut de mest attraktive sporene, der Scott Litts remix av ”Pennyroyal Tea” (versjonen etter Cobains ønske) er det mest interessante.

Det var ikke helt slutt etter dette. MTVs Unplugged-serie fikk oss en gang for alle til å lure på om Nirvana egentlig var et popband som spilte rock, eller et rockeband som spilte poplåter. Bowies ”The Man Who Sold The World” og Ledbetters ”Where Did You Sleep Last Night” var absolutte høydepunkter, selv om de ikke helt egner seg som oppsummering av en karriere.

Det er egentlig unødvendig å trekke fram mangler på en slik utgivelse. Dette er en helt grei oversikt over Nirvanas mest kjente øyeblikk, som du selvfølgelig allerede bør eie på de fire albumene de er hentet fra. At de har nedprioritert Bleach, b-sider og andre godsaker er det bare å godta, men savnet av andre låter er egentlig større enn gleden over de som er tatt med. Slik sett er dette en lettvin, uspennende og trygg samleplate som på ingen måte tilfredsstiller forventningene og de langdryge rettsmøtene som har pågått siden Kurts død i forkant. Jeg kan ikke få meg til å tro at det er en plate i hans ånd, og den er i beste fall å regne som en skjev introduksjon til nye generasjoner av fans.

Å høre på Nirvana igjen er likevel som å åpne en dør tilbake i tiden. Det var Nirvana som trigget meg til å cruise rundt med Sub Pop-logoen lakkert over hele panseret, gå i rutete skjorter, forsøksvis anlegge grunge-hår og andre dumme ting. Det var Nirvana som sørget for den første skikkelige manneklumpen i halsen, over nyheten om at en vilt fremmed mann i Seattle hadde blåst seg. Det var Lennon som døde, mens Yoko overlevde, Paul ble rikere og kjedeligere, George forsvant og Ringo… vel, hvem bryr seg om Ringo uansett? Nirvana var mitt The Beatles. Og det er de ennå.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert 22/11-2002

Fair Ladies Of Castles & Canyons

Fagre trubadurer med kassegitar, huldrer fra trollskogen og eksperimentelle frifanter: Dette er en bukett med artister som knytter bånd tilbake til 60-tallets singer/songwritere fra Greenwich Village til Topanga Canyon men som alle har funnet sitt unike uttrykk av i dag.
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release

Hør spilleliste med utvalgte låter i WiMP

Liz Durrett
Jeg elsker stemmen til Liz Durrett. Den er en mild aftenbris som tar oss i hånden, fører oss gjennom høstfargene og inn i nattens og drømmenes verden. The wind is a dream, laid out for you…

The Mezzanine (Warm, 2006)
Disse 11 låtene er skrevet dels på et loft i Oakland og dels gatelangs i hjembyen Athens, Georgia. The Mezzanine er da også en blanding av støvete loftpoesi fra bestefars gamle koffert og enslige nattvandringer gjennom folketomme gater. Den er nesten helt nedstrippet fra unødvendig staffasje; vokal, akustisk gitar og litt piano/synth. Men den er ikke naken i betydningen mangelfull. Durretts hese, upolerte og sensuelle stemme er bærekraft god nok alene, instrumenteringen er akkurat passe porsjonert og det er en fin detaljrikdom som skjuler seg i visene. I tillegg til Liz Durrett sitter nemlig hennes onkel, Vic Chesnutt og sørger for den rette finish.

Dette er en skive som stort sett er svært nedpå, med melodier som legger seg inntil deg i mørket. ”Cup On The Counter” er mest oppe, i en Suzanne Vega, coffee shop lignende setting, omkranset av gamle lydopptak av en fire år gammel Liz i passiar med bestefar. Slike lune øyeblikk er likevel i mindretall, for de fleste av Durretts viser har en mer intim, spøkelsesaktig klang. Skumle ”Creepyaskudzo”, den hjerteskjærende prærie-lullabyen ”Marlene”, ”Shivering Assembly” med sitt lengtende munnspill og ikke minst det avsluttende dropset ”In The Throes” er alle viser som kommer fra drømmeland og napper varsomt i gåsehuden. Best av alle er nok ”No Apology”, med sine feedback-styrte bakgrunnskulisser og kontrasterende xylofon fra Vic & Tina Chesnutt.

The Mezzanine har mer ved seg enn man først kan tro, den skriker ikke på de helt store superlativene, men det er med forsiktige fakter den fortjener din fulle oppmerksomhet.

Outside Our Gates (Warm, 2008)
Instrumenteringen er fyldigere og arrangementene er mer gjennomarbeidet denne gangen. Hør for eksempel den velkomponerte og sjelfulle blåserrekka på ”You Live Alone”, nærmest popaktige ”Wild As Them”, eller det urolige krattet av ulyd som skaper urovekkende stemning på ”In The Eaves”. Her kan det være naturlig å minne om onkel Vic Chesnutt, og det uttrykket han fikk til på North Star Deserter året før.

Slik innledes platen med gripende ”Wake To Believe”:

Round, round goes the clock
My panic sound like tick tock
Night, oh night, move on
your clutch is much too strong

Den blomstrer opp med fyldig instrumentering etter hvert, som om Durrett vil holde nattens spøkelser på avstand ved å invitere masse gjester inn til seg. De skygger ikke for temaet som hele tiden ligger til grunn, toner ned og avslutningsvis står hun igjen alene og
gjentar den samme innledningen.

Åpningssporet setter standarden for det som skal følge. Jeg har særlig sans for den mørke twangen, den primitive rytmen og de forstyrrede strykerne på ”Always Signs”, hvor hun deler noe av den ubehagelige sørstatsgotiske stemningen som Carla Bouzoulich eller Paula Frazer tidligere har blottlagt for oss. På den andre, men egentlig samme, siden: Akustisk gitar og en stemme stor som stjernehimmelen over sørstatsbyen. Det er Durrett alene mot natten. Med natten. Myke tangenter legger seg inntil hennes bedende røst. Det er disse øyeblikkene jeg setter størst pris på. ”Not Running”, ”We Build Bridges”, ”Lost Hiker”, disse gripende øyeblikk av naken tristesse og nærhet.

Outside Our Gates vaker mellom ensom nattergal og en mer kollektiv prestasjon. Liz Durrett har styrken til å bære begge uttrykk på sine skuldre. Hun er bedårende uten å være svak og innbydende uten å bli klam. Med det besitter hun kvaliteter som jeg er i stand til å sette stor pris på.

Jolie Holland: Springtime Can Kill You (Anti, 2006)
Jolie Holland ble som kjent funnet drivende på en elvebåt langt utenfor folkeskikken sammen med Devendra Banhart for noen år siden (det viste seg at de hadde rømt fra samme sangskole). Med seg hadde de en sprukken kassegitar på deling, en våt bunke med gamle sanghefter stjålet fra biblioteket til Alan Lomax, strikketøy og et ræl av noe innspillingsutstyr fra borgerkrigens dager som de fisket opp en tidlig formiddag. Det var en heldig fangst, for resten er selvsagt historie. Da Catalpa ble funnet og utgitt i 2003 vakte det universell beundring fra både nostalgiske folk-connaisseurer og postmoderne nyfolk-revivalister – ‘autentisk’ var vel det mest brukte ordet om den platen. Oppfølgeren Escondida viste at fruen fra Texas slett ikke var bundet til å spille inn plater kun under sådan semre forhold. Hennes klassesprang inn i de møblerte hjem kunne ikke skjule en vagabond og hobo i sjel og sinn under det velkledde ytre. Denne musikkens Eliza Doolittle vil aldri nippe stettglass med Diana Krall eller Norah Jones. Setninger som ’Like a stubborn beast when the barn is on fire, I might resist you when you try to save my life’ minner om at hun tilhører en annen virkelighet.

Hun fortsetter likevel sin søken etter å forlede oss. Springtime Can Kill You er langt fra råttent tre og sprukne 78-plater. Dette er delikat musikk, sober og stilfull, med preg fra mange deler av den amerikanske musikkarven (country/folk, blues, jazz, populær). Holland gynger i stolen til Billie Holidays fløyelstragedier, Hank Williams ser på oss fra en falmet veggplakat, Kentuckys tobakksåkre sukker tungt i den late sommervarmen og fra gaten kjennes den forlokkende duften av en nattsvart gumbo.

Selv om dette er tilgjengelig og veldandert vare betyr det ikke at Holland har tatt snarveier med låtskrivingen eller sviktet sine idealer. Tvert imot. Med hun tar med seg  arven og – uavhengig av bakgrunn og genre – transformer det inn i en egen sammenvevd verden av forgangen ynde og hemmelighetsfull mystikk. I hvert fall på de beste sporene. Sammen med et kobbel av dyktige instrumentalister, behagelige arrangementer, sin personlige sangstil og en blanding av nyskrevne og tradisjonelle låter har dette blitt en plate som kan framføres på steder der det spises måltider med kniv og gaffel, men sannelig hører den vel så hjemme i bakhagen til den tannløse familien som fyller den lille strømløse stua langt inne i skogen.

Med tekster som henter bilder både fra moderne og gammel tid (her er en god del om himert og søleveier), det personlige og allment betraktende er Holland også vel verd å låne et øre til. Historien om hun som står i ghettoen og venter på bussen mens ’the ants are crawling over my pants as if to say they know where the honey is’, om hun som må forlate sin tvilsomme elskede: ’My mind is like unto the sun, From east to west it ranges, Yours is like unto the moon, It’s every month it changes’ Fra southern gothic-realisme (’I took my sister to the river and I came back alone’) til muntrere linjer som kjærlighetserklæringen ”Mexican Blue”: ’When I was hungry you fed me, I don’t mean to suggest that I’m like Jesus Christ’.

Larkin Grimm: The Last Tree (Secret Eye, 2006)
The Last Tree viser en artist som ikke akter å ta snarveier eller ønsker å fremstå som mer umiddelbar i stilen. Hun virker heller tryggere på at det hun driver med er den rette vei, og utnytter erfaringen til å dyrke sider ved musikken som debuten bar løfter om. Harpoon (2005) er en veldig fin plate i kategorien rustikk sørstatsfolk møter Laurel Canyon i et villmarkens avant-Oz. Det var mulig å trekke likheter med, på summarisk vis; Björk, Diamanda Galas, Devendra Banhart og Joni Mitchell på Grimms debut, og dette er fremdeles gyldige referanser.

The Last Tree er ikke den vanlige koppen med folk-urtete. Jo visst er det klare geografiske røtter å snuse seg frem til her. Banjosullen ”Rocky Top” er en sildrende ode fra fjellsiden, en lengtende tilbake til røttene-bluegrass som både Victoria Williams og Dolly Parton kunne svingt seg til. Gode, gamle Rocky Top, Tennessee, ække no’ røyk, regninger eller smog der oppe, nei!

Larkin Grimm kan gjøre en slik tradisjonell låt, som for å vise sin tilhørighet. For stort sett bruker hun disse tradisjonene, både når det gjelder instrumenter og i villmarkstekstene sine, til å skape noe nytt og uventet. Hun brekker melodiene som tørre kvister og gjemmer dem i kudzu-krattene hvor ingen vil lete. Hun bærer stemmen sin fra bomullsmarkens sorgtunge strev, legger den i en flettekurv og slipper den fritt nedover Mississippi. Hun lar instrumentene finne tonene på egenhånd om natten, når menneskene har lagt seg og spøkelsene danser utenfor.

Av og til blir det veldig vakkert, på en litt mystisk måte. Åpningssporet er en ganske enkel vise, og når hun ber oss om å ’close your eyes and follow me, into the dark inviting sea, into the woods, under the leaves’ er det ikke vanskelig å slå følge. Men det er ingen lystig ferd vi da begir oss ut på.

Allerede på ”I Killed Someone” er den forlokkende sirenesangen forsvunnet. ’I killed someone out deep in the woods’ avslører Grimm, og tonen er nå langt mer burlesk. Stemmen har tatt bolig i et gjenferd fra 1870, skjør som et løvblad i oktober, besatt av dyriske ånder vokser den rundt ørene våre fra nervøs hvisken til aparte skrikutbrudd. Og her må jeg innrømme mitt lille ankepunkt i forhold til Larkin Grimm; vokalen hennes er enten noe du liker, eller som du vil få fullstendig fnatt av. Det er noe teatralsk over den, dramatisk som gamle gospelsanger slukt av en ulv og ult opp igjen. På sitt mest utagerende blir det vanskelig å høre på uten å vri seg litt. Men dette bidrar da også til å skape en egenartet atmosfære. Det er talende at platens duett passende nok er sammen med en 7 år gammel jente som ikke helt klarer å synge.

I am strange and have been reckless
But I’ve never been insane
Will you remember me when I’ve
Been gone for a couple years or more?

Ja, Larkin Grimm, det er akkurat det jeg tror vi vil. Tross alt.

Diane Cluck: Countless Times (Voodoo Eros, 2005)
Diane Cluck ble tidlig i karrieren knyttet opp til New Yorks antifolk-gjeng og kretsen rundt den samlende caféen Sidewalk. Dette begrepet, ja mye av hele denne ’bevegelsen’ har mistet noe kraft de siste årene. Hårete og lune kassegitarister har heller poppet opp fra hver en sten mens Devendra Banhart danser indianerdans i sentrum. Kryssende linjer avtegnes med myke grener, og Cluck er en av damene som også kan knyttes til ’frifolken’. Hun holder nå hus hos selskapet Voodoo Eros, som binder bånd til artister som Banhart, Jana Hunter og CocoRosie, og det passer henne vel like bra – det vil si, hvem bryr seg nå egentlig om disse genre-navnene uansett. Cluck lager fortsatt sin musikk samme hva, og hun gjør det stadig på like elegant skeivt vis.

Tidligere har hun vist seg som den klassisk trente pianisten og hennes forkjærlighet til Erik Saties minimalisme. Countless Times er i første rekke gitaristen Cluck, eller det vil si, sangeren og tekstforfatteren. Hun er ingen stor gitarist, men det har ingen enorm betydning, så lenge de to andre momentene er så sterkt tilstede. For hun har en utvilsom stemmekapasitet, med kraften til både Joan Baez og Laura Nyro, samt det mer yndige uttrykket til f.eks Cat Power. Fraseringene er langstrakte, veksler mellom høyt og lavt, nært og distansert, som de lever sitt eget liv over de offbeat-melodiene. Det bør vel gi et godt grunnlag for å treffe enkeltes hjerterøtter.

Etter et par litt for anonyme låter innledningsvis kommer et knippe høydepunkt fra og med ”Sylvania”, sangen om hennes hjemstat. En ganske nedpå vise om Pennsylvania (vel, ’who gives a shit about William Penn anyway’). ”A Phoenix & Doves” er rent ut vakker. Cluck viser noe av sitt rike stemmeregister, med trollbindende harmonier. Vokalen er mikset dobbelt, noe som gir rom for rike klangbunner. Dette brukes særlig effektivt i ”Love Me If Ye Do”, en av de vakreste visene disse ørene har fanget opp på en god stund. Det samme går for ”United. The Way You Were.” hvor det igjen høres ut som hun står under åpen himmel og synger, i nærheten av en park, der bilene suser forbi et stykke unna. Sammen med ”Mystery Over Mind” danner disse sporene en meget sterk bukett av Brooklyn Campfire Tapes.

Hun kan utvilsomt tvinne oss rundt lillefingeren godeste Cluck, derfor er det litt synd at hun bruker såpass mye tid på ”My Teacher Died”, som kommer i to versjoner, inkludert en a capella goes gospel og en litt knisende avslutter som ikke helt skaper det verdige farvel denne platen hadde fortjent. Countless Times viser like mye Diane Clucks mange sider som å være en enestående helhetlig plate.

Judy Dyble: Talking With Strangers (Termo, 2009)
Judy Dyble har en sentral, om enn noe underkjent posisjon i britisk folk/progrock. Hun var vokalist i Fairport Convention, var med i en tidlig utgave av King Crimson og innom The Incredible String Band for å nevne noe. Tidlig på 70-tallet trakk hun seg ut av musikkens verden til fordel for familiens. 30 år senere dukker hun opp igjen med Talking With Strangers – som om ingen verdens ting har hendt i mellomtiden. Til og med musikerne er de samme. Her er folk fra de nevnte band, samt Trees, Pentangle og No-Man. Et a-lag på alle måter. Resultatet kunne fort blitt geriatrisk, men det skjer ikke. Judy Dyble har tatt en Vashti, som det heter i disse kretser etter Vashti Bunyans legendariske comeback for noen år siden, etterfulgt av et skred med folkartister som tilsynelatende bare har ventet på en anledning til å entre scenen igjen.

Talking With Strangers blir nok ikke mottatt med samme panegyrikk som Bunyan opplevde, men det ville være et grovt overtramp for den folk-interesserte å la den passere i stillhet. Den forføreriske åpningen ”Neverknowing” og ”Jazzbirds” tar oss i hånden og leder inn til en plate av vellydende britfolk – tverrfløyte, autoharpe og myke, duvende gitartoner.

Dybles stemme er fremdeles påfallende sterk (eventuelt har hun en produsent å takke). Nå utfordrer hun ikke den stemningen som etableres innledningsvis, og for de av oss som kunne ønsket mer vekt på de progressive eller eksperimentelle elementene som lå i moderbandene, så blir Talking With Strangers i tryggeste laget med sin melankolske, hviskende softfolk. Mer genrefast enn grensesprengende. Aksepteres dette, så kan man egentlig bare legge seg på rygg og lukke øynene til et musikalske ekko av engelsk landsbygd anno 1972. Tyngdepunktet bretter seg ut over halve platen. 20 minutter lange ”Harpsong” – med et merkbart innhopp av Robert Fripp som gir oss en leksjon i prog – er Judy Dybles fortelling, hennes historie. Om hvordan hun ble kalt inn i musikken, om idealismen og gleden de første årene, om mørket som la seg over de lykkelige trubadurer og om hvordan hun trakk seg ut av det hele med helsen i behold:

I closed my ears for thirty years, sier hun et sted her.

Men musikken kalte Judy Dyble tilbake, og med Talking With Strangers er hun hjemme igjen. Ganske nøyaktig der hun startet. Det er i seg selv bemerkelsesverdig.

Laura Gibson: Beasts Of Seasons (Souterrain Transmission, 2009)
Laura Gibson kommer fra en tømmerby på den regnfulle vestkysten av Amerika, og er nå bosatt i Portland. En by med en vibrerende musikkscene, og der en god andel er med her. Hun har selv bidratt hos blant andre The Decemberists, The Dodos og White Hinterland, og det er folk fra denne kretsen som nå støtter Gibson på hennes fjerde soloplate.

Gibson er en singer/songwriter med tilhold i mollstemt americana og spartansk visefolk, og står ikke fram som en som vil flytte de store grensene i musikken. Hun er ikke spesielt weird i framtoningen, ei heller er hun kommers nok til å skaffe seg et stort navn. Beasts Of Seasons er likefullt en veldig fin og slitesterk plate, et typisk eksempel på en undervurdert utgivelse som vil drukne i støyen av alt som daglig pøses ut. Desto større grunn til å sette seg ned og lytte ordentlig til disse 40 fredfulle minuttene.

Beasts Of Seasons er splittet i to motiver, ‘Communion Songs’ og ‘Funeral Songs’. Musikalsk uten de store forskjeller, for her er hele platen holdt heeelt nede, med langsomt avdekkende melodier som viser sin grasiøse ynde kun ved legge øret inntil og la øynene hvile. ”Shadows On Parade” og ”Come By Storm” er to eksempler på Gibsons evne til å dandere melodier med mye luft, minimalistisk i stilen men variert i instrumentbruken. Fele, piano og blås legges ikke oppå hverandre, men veves heller inn i Gibsons varme knirkestemme og nylonstrenger, slik som i huskende og nynnbare ”Spirited” – skal vi kalle den platens hit – der hun selv oppsummerer:

Autumn bears a bitter song
Creeping out across the yard
And weaving through the alder branches overhead
Of all that is escaping us
I have never been so certain as today

Uten de store variasjonene i lynne eller lydbilde, del 2 utmerker seg med særs flotte ”Where Have All Your Good Words Gone?”, med banjoplukk og tungladde, neste Dirty Three-lignende feler og den bønnfallende vuggevisen ”Glory”, som lar platen flyte ut umerkelig mykt, sakralt og personlig:

I remember my mother’s hands
Laced in prayer
Frail as birds
Face she carried
Like a terrible, terrible ache
I have never seen
Such glory since

Liz Janes: Poison & Snakes (Asthmatic Kitty, 2004)
Det har etterhvert blitt en del slike hjemvendte, de som returnerer til ’røttene’ etter noen år i indierockens eller post-punkens tjeneste. Paula Frazer (Tarnation), Neko Case (The New Pornographers), Carla Bozulich (The Geraldine Fibbers) og Jolie Holland (The Be Good Tanyas) er bare noen artister som svever forbi i farten. Legg et nytt navn til denne rekken. Liz Janes har en mer punk-orientert forhistorie, men også hun har vel funnet at en så sterk stemme kan brukes til så mangt. De siste årene har hun vært tilknyttet det oppegående selskapet til Sufjan Stevens, Asthmatic Kitty og den store familien der som har gjort ’kristenrock’ til et hedersbegrep i indiekretser. På sitt andre album har hun også med seg et bredt utvalg hjemme fra San Diego; Rocket From The Crypt, Black Heart Procession og Three Mile Pilot er representert sammen med folk fra for eksempel Castanets, Danielson Famile og Soul-Junk. Denne sammensetningen gjenspeiles også på platen, som feier over en rekke stilarter under Liz Janes myndige ledelse. Hun skramler mer enn medsøstrene nevnt innledningsvis, og kvier seg ikke for å vise frem sine punka sider. Men her er også sterke elementer av folk, gospel, blues og country.

Janes lar oss vente en stund før hun presenterer sine aller beste kort. På ”Vine” får hun til fulle vist hvor sterk stemmen hennes kan være, der den ljomer fjellimellom, mens hymnen ”Desert” er en usigelig vakker trompet/strykerbasert soveballade som bringer oss langt inn i ørkennatten. Og mens vi er inne på geografi, her er også to fra våtere elementer: ”Ocean” er skivas mest innyndende. Lang, mørk og røykfylt holder Janes her stemmen nede og akkompagneres kun av litt slagverk og en akustisk gitar. På ”Deep Sea Diver” bringes like gjerne hele gospelkoret inn, altfor kort, og skaper en hallelujah-stemning jeg gjerne kunne hørt mer til. Den første halvdelen av Poison & Snakes er heller ikke direkte b-vare. For om ikke låtene i seg selv slår meg i bakken med sin kombinasjonen av slarkete gitarer, countryrock og blåsere, så har Liz Janes stemme nok til å bære det meste, til og med uoriginal riffrock som ”Streetlight” og skeiv barcrooning som på tittelkuttet. Hennes faste trekk ser ut til å være å tillate partier av all-skramling som hun kan ri på et stykke, før hun tar det hele ned igjen, som for å vise en slags kontrast. Det er et vel utprøvd grep som ikke funker mer enn måtelig – som vanlig.

’I want to play guitar like Son House and sing like Mavis Staples’ har hun uttalt en gang. Det er jo et klart definert mål hun fortsatt kan strebe etter. Innen rekkevidde er det også, og ingen skulle ta skade av å følge prosessen.

Sharron Kraus: The Fox’s Wedding (Durtro/Jnana, 2008)
Krauss er fra Oxford, har blant annet tidligere gitt ut plate med Meg Baird og Helena Espvall fra relaterte Espers. En datter av John Barleycorn, en moderne wicker woman som ikke skjuler de mørke og mystiske aspektene som ligger i folkmusikken. Med finstemt instrumentering, i hovedsak banjo, kassegitar, strykere, og som alltid anført av en klokkende stemme. Det skjuler seg mye dystert og tungt i de eventyraktige fortellingene hennes; fra falske profeter til barnerov, men også varme og kjærlighet. Alt er pakket inn med delikate toner, om enn ikke direkte umiddelbare melodier, som gjør The Fox’s Wedding til en fryd å høre på.

Sharron Krauss ivaretar dype og lange tradisjoner på utsøkt vis. Nå er det ikke nødvendigvis variasjon eller modernisme som er hennes sterkeste kort, så man bør vel være lettere disponert for gammelmodig språkdrakt, fløytesoli, karnevalopptog, spinnerikoner og alt annet som hører med til en landlig eventyrstund for å få fullt utbytte av dette her. Så får det være lokkende eller advarende.

’I am pregnant but not with a child, inside me is a forest’ kan Sharron Krauss fortelle. Jeg anbefaler å bivåne denne fødselen.

Samara Lubelski: Parallell Suns (The Social Registry, 2007)
Den erfarne fiolinisten og vokalisten Samara Lubelski beveger seg mot det eteriske og rurale uttrykket til 60-tallets mange folk-chanteuser, og framstår nærmest som en modernisert fortolker av Vashti Bunyan eller Anne Briggs. Parallel Suns er en varm og imøtekommende utgivelse av psykedelisk visekunst, sval som sommerkvelden og med en luftig bris som skaper akkurat passe med skygge. Delt opp over ni korte låter vever Lubelski i hop en nærmest sammenhengende kjede av mild pust, framført med en sommerfugls kraft.

Samara Lubelski har opp gjennom årene virket i en rekke sammenhenger, mest kjent er hun kanskje fra Hall Of Fame, Tower Recordings, Sonora Pine og Jackie O-Motherfucker. Hun har lang erfaring fra mange ulike hold, og det er noe hun tar med seg også som soloartist, nå for tredje gang. Hun er stilsikker, kompetent og trygg på det hun driver med, og det hjelper når man beveger seg inn i et såpass lufttomt rom som Parallell Suns. Hun klarer å knytte bånd mellom dynemyk indiepop og eksperimentell folk, eller det enkle og umiddelbare med mer utprøvende formasjoner, der det første momentet ’vinner’. Det er ikke krevende å lytte til dette, men samtidig er materialet solid nok til at den transparente overflaten kan bære over tid.

Den skjøre styrken i Lubelskis viser blir forsterket av et kompetent lag av musikere, i hovedsak tyske, da platen ble innspilt på en gård utenfor Stuttgart. I tillegg til medlemmer fra Metabolismus bidrar også Pat Gubler (PG Six) og andre til å gjøre Parallell Suns til noe langt mer enn spartansk gråstein. De rike arrangementene åpner for flere muligheter enn Lubelski ønsker å utnytte, og med det sitter jeg igjen med en liten følelse av underytelse. Dette er så nært et spacepop-mesterverk, hør bare Stereolab-aktige ”Tasting The Candy” eller yndige ”Born From The Tree” der strykerne dekker solstrålene med et tynt lag av høstløv. Dette er inderlige momenter av tidløs skjønnhet, men over en hel plate – og denne er ikke lang – åpnes ikke nye dører, den gir ingen umiddelbar ny innsikt utover sin dvelende, dorske skjønnhet.

Marissa Nadler: Songs III: Bird On The Water (Peacefrog, 2007)
New York-baserte Marissa Nadler har med sine to foregående album markert seg blant de store kvinnelige røstene innen moderne amerikansk folk og visesang. Nadler har en ganske tradisjonell tilnærming til sin låtskriving, der Leonard Cohens enkle, repeterende gitarplukking er et høyst sentralt fundament (hennes versjon av Cohens ”Famous Blue Raincoat” er i så måte en passende hommage). Med sin krystallklare sopranstemme danner disse elementene grunnlaget for det meste Nadler har gjort så langt.

Songs III: Birds On The Water har hun med seg et knippe flere gjester enn tidligere. Vi gjenkjenner raskt en trio fra Espers, Greg Weeks har for øvrig også produsert, samt Jesse Sparhawk fra Timesbold på mandolin. De stresser ikke med å overdøve essensen i hennes melodier og tekster, men utfyller de små rommene som er så lett å overse og som betyr så mye for totalopplevelsen. Musikerne underbygger på nøkternt vis englestemmens historier som i hovedsak domineres av død og fordervelse.

Marissa Nadler har et visst slektskap til den engelske folkscenen og tradisjonell britisk musikk, i likhet med de gode hjelpere i Espers. Likhetstrekk med eksempelvis Sandy Denny og Vashti Bunyan er like framtredende som hennes tilknytning til amerikanske ’mordballader’ og moderne country-psykedelia. Den tidløse elegansen og grasiøse framføringen løfter sangene opp til et sakralt nivå. Det gjelder særlig ”Dying Breed” og Hope Sandoval-lignende ”Mexican Summer” – låter som gir frysninger langt inn i sjelen.

Nina Nastasia: The Blackened Air (Touch & Go, 2002)
Nina Nastasia er visstnok en ekte Manhattanite. Det skinner da også gjennom på hennes andre album, som likevel har et sterkt landsens preg over seg. På The Blackened Air sikrer arbeidshesten Steve Albini godlyden som studiotekniker, mens samboer Kennan Gudjonsson står for annet kreativt og teknisk arbeid. Han har vel også påvirket enkelte av hennes ganske så intime tekster vil jeg tro. Av de mange erfarne musikerne som ellers er med, kan det nevnes at trommis Jay Bellerose tidligere har dasket med Suzanne Vega og Elton John, og at Dylan Williams (bratsj) har spilt en del med indie-heltene Guided By Voices.

Sjefen er likevel Nina Nastasia. Hun er en moderne trubadur, hverdagsfilosof og låtskriver. Hennes klare, søvnige stemme bærer høyt over skyskraperne, og med lydene av blant annet fiolin, mandolin, trekkspill og sag tar hun ofte turen ut på landsbygda. Det står fint til hennes langsomme, melankolske viser, og gir platen hennes en ekstra dimensjon. Jenter med høy i håret trenger ikke bety Nanci Griffith og Emmylou Harris, og jenter med storbyen i blodet kan være mer enn Carole King og Edie Brickell. Et sted mellom disse kan vi plassere Nina Nastasia. Dette er musikk som egner seg like godt på en urban kaffebar som rundt leirbålet nattestid. Sjansen er uansett stor for at de vil gnage seg inn i hjerterøttene dine.

Nina Nastasia er medelev på en skole av likesinnede som Edith Frost, Cynthia Dall og Cat Power. Disse unge, obsternasige jentene bryter en del med den tradisjonelle viseformen. Kombinasjonen av det ensomme, akustiske og et mørkt, fargerikt banduttrykk gjør at dette aldri blir kjedelig eller forutsigbar lytting, og 16 låter blir slett ikke for meget. Litt dumt er det likevel at mange av de mest minneverdige varer så forbasket kort, helt ned mot 30 sekunder.

Tekstene er gjerne enkle, poengterte, på grensen til det banale, samværspoesi som sikkert mange vil kjenne seg igjen i. Ved hjelp av slike små observasjoner, vakre melodier og meget stilsikker kledning har dette blitt en plate som man gjerne kan krype inn i natten sammen med.

Nive Nielsen & The Deer Children: Nive Sings! (2010)
Nive Nielsens historie er ikke blant de vanligste i musikkhistorien. Hun er en oppdagelsessøkende eskimo fra Nuuk på Grønland, gudbenådet med en nydelig stemme og evne til å skrive vakre låter. Hennes utferdstrang har han ført henne til flere kontinenter hvor hun har drevet både med film og musikk.

Nive Sings! er hennes debut, sammen med hjortebarna som i hovedsak er multi-instrumentalist Jan DeVroede. I flokken finner vi også godtfolk som Howe Gelb (Giant Sand), John Parish (PJ Harvey), Eric Craven (Hangedup, GY!BE), Patrick Carney (The Black Keys) og Arlen Thompson (Wolf Parade), samt en rekke andre venner fra Montreal, Bristol og Ghent hvor platen stort sett er innspilt.

Og la meg si det med en gang – dette er en utmerket plate. De tre første låtene er egnet til å smelte de mest hardføre blant oss: Singlen ”Room” og ”Good For You” er huskende folkviser i intim kledning, i hovedsak med akustisk backing som gir god plass til Nives varme og innbydende stemme. Jeg hører ikke noe ekstremt originalt – Marissa Nadler eller Sharon Van Etten kunne sikkert funnet på noe lignende – men gir meg over da ”Aqqusernit” toner inn med lokal språkdrakt og gjøglende blåsere til en vemodig melodi. Nive treffer en nerve her, og hun har evne til å finne slike øyeblikk.

Det er liksom ingen god grunn til å skru av en slik plate, og det er enkelt å bli værende i selskap med Nive Nielsen gjennom disse 15 låtene. Nå er ikke utviklingen voldsom, og utfordringene står ikke i kø gjennom Nive Sings! Den søker ikke å krysse andre barrierer enn de vi innledningsvis har blitt ført gjennom. Dette er akustisk, folkbaserte visepop, men av den typen som hever seg over den gjengse cafétraller. ”Pirate Song” og ”Done & Gone” med Howe Gelb – stemmene deres står fint til hverandre, er smeltet is møter hel ved. Nive viser også smak for de skarpere kanter og eksperimentvilje som gjør at, om jeg ikke akkurat sitter fremst på stolkanten, stadig oppdager nye, fine ting på denne platen.

Rosie Thomas: When We Were Small (SubPop, 2002)
Rosie Thomas er et menneske jeg for første gang støtte borti på glimrende Ghost Of David av Damien Jurado. Der sang hun aldeles fortryllende på vakre ”Parking Lot”. Det var derfor med en viss forventning jeg satte meg ned sammen med hennes debutalbum. Det ble ingen skuffende stund, snarere starten på noe som kan bli et lengre forhold.

Rosie Thomas går stille og rolig til verks, og benytter debuten til å skue attende til barndommens daler og sin oppvekst i Detroit (det er ikke så lenge siden heller, for hun er ikke mer enn 24 år). Ti meget personlige viser om kjærlighet, brudd, tap og andre gulnede minner som hun skånsomt børster støv av, og gjør like levende for lytteren som et fotoalbum. Av og til tar hun i bruk autentiske lydopptak fra heimen, og det bidrar ytterligere til å få frem det intime, nesten smertefullt nære. Det øker også den sentimentale effekten, om noe som har vært, men som for alltid vil merke ens liv på godt og vondt.

Låtene er kledd med balansert og dempet bruk av akustisk gitar, piano og cello. Bare unntaksvis guffes det noe opp (sjekk flotte ”Wedding Day”), og det er vokalen som er fremste instrument. Og for en stemme! Thomas har en krystallrøst som rykker henne rett opp i elitedivisjonen, mellom Joni Mitchell og Emmylou Harris, og hun minner om både gode, gamle The Bangles og nyere favoritter som Nina Nastasia.

Av de ti låtene er det ingen som skiller seg ut som direkte svake, men noen skildringer er tegnet med skarpere penn enn andre.”2 Dollar Shoes” er en åpning som gjør det vanskelig å skru av platen. Vi føres rett inn i stuen til den håpefulle familien Thomas, og blir en del av datterens minner. Derfor virker det helt naturlig å høre dem prate hyggelig sammen på et gammelt opptak (fra 1980?), inntil ”Farewell” gjør slutt på idyllen. Dette er platens tristeste tre minutter, men også de viktigste – låten der Rosie Thomas beretter om hvordan hun opplevde foreldrenes skilsmisse da hun var i tenårene, noe som naturlig nok preget henne fremover. Hennes foreldre skal visstnok ha brutt sammen i gråt da de hørte denne, og det er nesten så man kan gjøre det samme selv.

Selv om melankolien henger som et slør rundt When We Were Small er ikke dette ren tristesse eller en deppeplate. Den skaper noe av den samme følelsen som når en selv tar seg i å bla i et gammelt album, kjenne en ubestemmelig duft av en parfyme man ikke har kjent på årevis eller få et plutselig minne om en drøm som egentlig for lengst var borte. Det rundes av med nok et gammelt lydopptak, og man blir vekket opp igjen til lyden av filmrullen som flaprer løst, nesten litt skamfull over å ha snoket rundt i andres liv på denne måten.

På de aller skjøreste visene, som ”October” og ”Charlotte” skapes det like mye støy som når et fallende løvblad sakte treffer bakken, noe som for mange kan være en sterkere opplevelse enn det kraftigste jordskjelv. Rosie Thomas gjør aller sterkest inntrykk når hun fanger bladets bevegelser i luften, og blir med på vei ned mot bakken.

Thomas er bosatt i Seattle, og der er hun for mange kjent som stand-up komikeren Sheila. Humoren er nok ikke så enkel å finne her, men hennes fortellerevne er sterk enten hun forteller morsomme historier eller beretter om barndommen. Kan ikke annet enn å si at jeg gleder meg til fortsettelsen, nå som jeg har blitt litt kjent med henne.

Jenny Toomey: Tempting – Jenny Toomey Sings The Songs Of Franklin Bruno (Misra, 2002)
Jenny Toomey har tidligere sunget i band som Tsunami, Grenadine, Liqourice og Pine Valley Cosmonauts. På sitt andre soloalbum har hun valgt å tolke låter av singer/songwriter Franklin Bruno (fra Nothing Painted Blue). Ikke bare er dette en glimrende anledning til å bli kjent med to sørgelig oversette artister, det er en plate det fint går an å nyte enten man kjenner til opphavsmannen eller ei.

Toomeys valg av medmusikere er eminent, med hovedvekt på en trivelig og dyktig gjeng fra Tucson-scenen sentrert rundt Calexico (John Convertino, Joey Burns, Craig Schumacher, trompetist Jacob Valenzuela, fiolinist Jean Cook og cellist Amy Domingues). Variasjon er et nøkkelord på Tempting. Flamenco-åpningen ”Your Inarticulate Boyfriend” kan forlede oss til å tro at calexicanerne har tatt kommandoen, men det er ikke tilfellet. Åpningssporet er fengende og swingende, og ikke minst viser den Brunos morsomme sider: ’He can barely form a compound sentence, he can barely state his case at all’. Musikken løftes til værs av hele burritobanden, anført av Valenzuela som blåser som en gud. Men Toomey beveger seg videre og tar raskt føringen selv. Allerede på ”Decoy” er det siesta-tid, og bare John Convertino blir sittende og besørge et lett og lekent ørkenbeat. Sammen med Jean Cook og Amy Domingues trer det fram et mer sofistikert uttrykk, der Toomey tar oss med inn mot stearinjazz, crooning, blå fløyel og til en sen kveld på Broadway med bilder av Bing Crosby, Judy Garland og Frank Sinatra på veggene. Tempting glir slik i sin egen 50-tallsaktige døs, legg merke til Chet Baker-lignende ”Pointless Triangle”, standard-duetten ”Let’s Stay In” med Joey Sinatra Burns og den oppløftende pop-avslutningen ”Every Little Bit Hurts”.

Tekstene til Bruno er mildt sagt fornøyelige. Han tar blant annet for seg spenningen med utroskap, fagforeninger eller ønsket om for en gangs skyld å tilbringe kvelden inne: ’people at parties are nosy, and bars are smoky and loud, let’s stay in where it’s warm and cozy, and three is a crowd, we could play Scrabble, or a hand of gin’. I selskap med Jenny Toomey kan man trygt være inne i mang og lang en stund. Kan man i tillegg dele en flaske rødt med noen vil kvelden kanskje bli… tempting.

Tiny Vipers: Life On Earth (SubPop, 2009)
Det er mulig å danne seg et ganske presist inntrykk av musikken til Tiny Vipers før man i det hele tatt setter platen i spilleren. Enslig kvinne med vind i håret ser ned på et ulmende bål med en duskgrå himmel i ryggen. Låttitler som ”Dreamer” og ”Slow Motion”. Hvis man i tillegg husker at Tiny Vipers er soloprosjektet til Seattle-baserte Jesy Fortino, og at hun har et par ålreite skiver med akustiske folkviser i bagen fra før, så er Life On Earth brukbart forhåndsvurdert.

Så kan man i tillegg lese seg til at Fortino dro til Austin for å lage denne platen, nærmere bestemt i studioet til Andrew Hernandez. Der driver han etter gode, gamle analoge prinsipper, og han har besørget en varm, naturlig klang som tjener de spartanske uttrykket til Fortino. Hennes sterke, klare stemme og forsiktige gitarplukking fanges opp på et vis som forsterker intimiteten i hennes viser. Høres dette velkjent eller kjedelig ut, så får det så være. Don’t judge the book by its cover, for Jesy Fortino har nemlig noe spesielt over seg.

Med stemmen som hovedinstrument og den akustiske gitaren som varsomt akkompagnement sier det selv at dette ikke er et karneval av en plate. Life On Earth påkaller refleksjon og vemod, en plate av typen som kommer om natten og gjerne blir med over til drømmenes verden. Jesy Fortino følger ikke nødvendigvis helt standard tradisjon, men drar seg elegant over mot mer drømmeaktig og tåkelagt terreng. Det fordrer en viss tålmodighet og ikke minst vilje til å la materialet synke innover seg for å få fullt utbytte. Det betaler seg, dette er en plate som, tross sin minimalistiske kledning, har en kraft som drar lytteren mot seg. I hvert fall på natta.

Tiny Vipers bevegelse bort fra det konkrete og mot det løsrevne eller abstrakte gjenspeiles også i tekstene. Smått surrealistiske jeg-fortellinger med naturalistisk tilsnitt slik det sømmer seg en skogsjente fra Seattle. ’The secret to a language that is spoken from the soul it its silence’ ytrer hun på en plate som kanskje søker seg inn mot det åndelige gjennom kontemplasjon. ’All hail the darkness, it is ours’ synger hun på det lange tittelkuttet, som også fanger mye av essensen her. Life On Earth kan være riktig så dunkelt som vi vet, og det er ikke vanskelig å tenke seg Fortino sittende rundt et bål med spøkelser ved sin side og ånder i sitt indre. Det kommer til uttrykk blant annet på smertefullt vakre ”Tiger Mountain”; ’all across the mountain they went searching for my ghost/but I was hiding’.

Ordene spinnes rundt melodilinjer som ikke gripes så lett (i betydning nynnevennlige), men har likevel i all sin enkelhet en tiltrekkende effekt. Låtene strekker seg gjerne over tid, opp mot 10 minutter, som for ytterligere å understreke dragningen bort fra singer/songwriter-strømmen og over mot noe rikere av mer transcenderende art.
Bjørn Hammershaug

Treetop Skyline: Låvedans i Brooklyn

10 artister som alle deler noen felles referanser: Moderne barn av vår tid, gjerne bosatt i urbane områder som Brooklyn, og de har alle en forkjærlighet for musikk som strekker seg tilbake i tid og med en annen, mer rural tilhørighet: Fra 1960-70-talls tilbake-til-naturen frilynte idyll til mer ‘autentisk’ fjellfolk. Blant annet. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Akron/Family: Set ’Em Wild, Set ’Em Free (Crammed Discs/Dead Oceans, 2009)
There’s a family affair going on
Skal man oppsummere Akron/Family med ett ord, må det være med ’overskudd’. Overskudd til å bryte med båssetting, overskudd til å utfordre seg selv, til å konstruere nye veier – og overskudd til å overskride disse igjen. Brooklyn-bandet – som nå er redusert til en trio, men høres ut som det dobbelte – har igjen kastet seg ut i villstrykene uten sikkerhetsnett. Set ‘Em Wild, Set ‘Em Free er både ambisiøs og klartenkt, og som studioprosjekt deres hittil mest gjennomarbeidede.

Åpningssporet ”Everyone Is Guilty” lover noe mer enn de følger opp, men disse seks spraglete minuttene har i seg selv nok ideer og tematiske skifter til å romme en hel plate: Groovy funk møter kollektiv samsang, orkestrerte arrangementer flyter over i stammebrøl, progga gitarpartier smelter tilbake i grooven. Bare i løpet av de første to minuttene. Flotte saker, som munner ut i lettbent afropop (”River”), som igjen får selskap av en ubestemmelig sak av elektroniske beats, blåsere og smilende vokalharmonier (”Creatures”) og et par nydelige, tilbakelente akustisk spor (”The Alps”, tittelkuttet). Da er vi under halvveis.

Nei, Akron/Family spreller for mye til la seg hekte på en bestemt krok. Deres konsept kan virke å være det konseptløse, og de opererer (tilsynelatende) mest etter innfallsmetoden, som igjen plasserer dem i en veldig ’Brooklyn’sk’ kategori. Det bør nå være klart for alle at Akron/Family makter å foredle alle sine tanker – eller skal vi si samordne hverandres platesamlinger – og skape noe som låter friskt og nytenkende i 2009. Det i seg selv er en prestasjon. Selv om Set ‘Em Wild… er vellydende, godt arrangert og tydelig gjennomarbeidet, kan den også høres mer en samling enkeltstående låter og ideer til låter (og tidvis forkastede ideer) enn en plate fra A-B. Det er da heller ikke de rette linjene som interesserer Akron/Family, og som album kan fraværet av en tydelig helhetstanke, en klar rød tråd, skrives med negativt fortegn, samtidig som det nettopp danner selve essensen i hele bandets virke.

Så er det til gjengjeld mange tråder i hver enkelt låt. På mangefasetterte ”Gravelly Mountains Of The Moon” har de eksempelvis skrudd stavmikseren på full fres, og kastet alt fra Albert Ayler og Art Ensemble Of Chicago, til Jimi Hendrix og Animal Collective opp i bollen. En smakfull en, om enn med noe mektig krem. Jeg skal ikke kjede med detaljer rundt hvert spor, men ”Sun Will Shine” kan få lov til å oppsummere det hele: En gjentagende mantra (’the sun will shine, and I won’t hide’), ett bein i den amerikanske folken og ett i afrikansk stammedans, som etter tre minutter snubler ned i et hull av knitrende larm og kommer ut igjen på ryggen av noen løpske saksofoner i munter kakofoni.

Nevnte jeg overskudd?

Megafaun
Megafaun er tre fjerdedeler av bandet som dro fra Eau Claire, Wisconsin og ned til Durham for gjøre seg fete som DeYarmond Edison. Kort bakgrunn: Frontfiguren møtte veggen, vendte hjem og buret seg inne i en hytte noen måneder. Hans navn er Justin Vernon aka Bon Iver, og ut av koia kom For Emma, Forever Ago. De tre andre skjeggbusene ble værende i tobakksland, og det debuterende resultatet foreligger altså her, omtrent samtidig.

Bury The Square (Table Of The Elements, 2008)
Megafaun er anti-puristiske folkmusikere, progressive tradisjonalister og eksperimentvillige front-porch nytende rødnakker. Det er ikke så mye ’freak’ over deres folk, men desto mer menneskelig varme og jordnær troverdighet. Ved hjelp av finstemte vokalharmonier og en balansert, gjerne minimalistisk bruk av akustiske og elektriske instrumenter har de lagt godt grunnlag for å grave videre. Dette er ikke musikk som står stille eller som er heftet til et bestemt sted eller periode, men det er først og fremst rurale krefter som er i spill her. Megafaun kan således knyttes både til sørstatenes gospel, Midtvestens melankoli og Appalachenes fjellfolk.

Nøkkelsporet er 11 minutter lange ”Where We Belong”, et stykke som viser mye av drivkraften i bandet. Den starter som en smådeppa banjodreven sak, ikke ulikt Bon Iver, før de to andre stemmene kommer flytende inn i lydbildet, etterfulgt av trommer og strykere som etter hvert druknes i sagende gitarfeedback og lar liksom hele låten bare bryte sammen. Denne anti-kommersielle holdningen gjennomsyrer mye av platen. Som på ”Tired And Troubled”; en snål miks av sammenskrudde bluegrass-sanger filtrert gjennom noe båndsalat som ender opp i noe slags Konono #1-aktig hillbilly-himert.

Det finnes også mer konvensjonelle saker her. ”His Robe” er relativt streit backwoods-gospel, mens den iørefallende åpningslåta ”Find Your Mark” stikker seg fram som en delikat vokalcalypso med hendene utstrakt både mot Akron/Family og Animal Collective, slik banjostompen ”Lazy Suicide” er en avslutter som etterlater ønske om mer moro mens Phil Cook uler: ‘Lazy suicide, weak formaldehyde, you could wake up if you tried…’

Med unntak av noe langdryge ”Drains” er det lite latskap å spore her. Megafaun klarer å kombinere rotfaste tradisjoner med moderne eksperimentvilje uten at det virker påtatt ’freaky’. Ryktene skal ha det til at de er et aldeles fabelaktig liveband, og det ligger sterkere krefter latent i dette materialet enn det som kanskje kommer til overflaten her. Antydning til groovy jammer og duellerende banjosoloer vil vi ha mer av. Inntil noen tar til vettet og booker bandet hit, anbefales herved denne platen som en av årets bedre debuter, fra en av årets mest lovende nykommere.

Gather, Form And Fly (Crammed Discs, 2009)
Skogen brenner
Med Gather, Form & Fly fortsetter Megafaun ferden fra debuten. De har utviklet seg ytterligere og endt opp med en plate mettet på opplevelser. Utelukkende positive. Megafaun er ikke et band som ser begrensninger i sin musikk, og de deler en eklektisk lekenhet med sine frender i Akron/Family – om enn ikke riktig så springende. De er mer bundet i det jordnære uttrykket; bluegrass, fjellcountry og blues, men kvier seg ikke for å male med mer impresjonistiske penselstrøk. De samarbeider like lett med rustfolkerne i Bowerbirds som minimalisten Arnold Dreyblatt, de synger vestkystharmonier som Crosby, Stills & Nash det ene øyeblikket, og kaster seg ut i ramsalt banjo-impro fra Appalachene det neste. Her kan det legges til at alle tre har skolert jazz-bakgrunn, som kanskje forklarer at de kapable til å holde på med den slags uten at det blir altfor freaky-deaky.

Ok, jeg kan styre meg for den noe gampete bluesen ”Solid Ground”, men bortsett fra disse fire minuttene er det lite daukjøring her. Platens umiddelbare vinner, ”The Fade”, er forøvrig en av årets flotteste poplåter. Jovial er også den tradisjonelle feleslåtten ”The Longest Day”, en låt som egner seg like godt på lokalet som i kredrike klubblokaler. Ellers finner de fremdeles rom for å mikse feltopptak, afrikanske trommer og leirbålallsang (”Darkest Hour”), nedpå jazzfolk (som i tittelkuttet) og ikke minst et par nydelige viser av det mer intime slaget (”Kaufman’s Ballad”, ”Tides”). Det Graceland de besøker på ”Columns” huser for øvrig både Paul Simon og Willie Nelson – før de mot slutten skrur seg langt bort i romfarten.

Dette er 50 minutter med americana av alle slag, fra alle tider – og Megafaun minner om at banjo og cowboyhatt kan være så langt fra reaksjonært som det er mulig å komme.

Blitzen Trapper
Denne gjengen har spredt sine ville fjellhymner fra sin base i Portland, Orgeon siden 2003. Med sitt tredje album Wild Mountain Nation ble de fanget opp av SubPop og fikk med det sitt gjennombrudd.

Wild Mountain Nation (SubPop, 2007)
Søttitallskameratene
Wild Mountain Nation tar godt for seg fra en rekke hold; røttene til bandet kan nok spores i Grateful Deads psykedeliske country-jammer, med årene er dette et grunnlag som har blitt gradvis utprøvd og utbygd av en rekke andre. Utviklingen har heller ikke gått Blitzen Trapper hus forbi, og slik er det mulig å navnedroppe både Akron/Family og Animal Collective som ganske naturlige referansekilder.

I løpet av en kjapp halvtime farer de over mye pløyd mark på denne platen, de er i godt selskap av band som søker tilbake til naturen, til det uberørte og idylliske. Men Blitzen Trapper evner å skvise friske dråper fra tørre bekker. De presterer å binde hillbilly-musikk, psykedelisk pop og lofi-skranglerock sammen til et overbevisende sammenhengende hele, selv om det betyr at en slitsom freak out som ”Woof & Warp Of The Quiet Giant’s Hem” etterfølges av ren hjemmebrent-country som ”Wild Mt. Jam”, en småskeiv Pavement-møter-Beck låt som ”Hot Tip/Tough Club” får følge av en aldeles stjerneklar folkvise som heter ”Summer Town”. Det spretter dermed litt fram og tilbake, og det bidrar i hvert fall til at det er vanskelig å falle helt til ro med denne på øret. Selv foretrekker jeg i dette tilfellet de roligste stykkene, det er disse som er mest tiltalende med Blitzen Trapper. Samtidig, de mer høyrøstede utblåsningene er de som bidrar til å gi bandet deres karakter, det er her lekenheten og bredden kommer frem.

Men låtmaterialet er svakere enn viljen til spilleglede og lekenhet, og de er mer sjarmerende i kraft av dette enn for sine mer eller mindre løsslupne melodier. På joviale øyeblikk som ”Future & Folly” og ”Country Caravan” er de ganske uimotståelige, og med avsluttende ”Badger’s Black Brigade” viser de også at de tar seg råd til å kun bruke et drøyt minutt på det som er platens fineste øyeblikk. Neste gang kan de gjerne kutte ut litt av den atonale manien og heller dyrke den melodiøse harmonien i større grad.

Det er noe tilforlatelig og trivelig over Blitzen Trapper, som ser ut til å være lykkelig fanget i et 70-talls-univers der avstanden mellom kosmos og låveveggen ikke er urovekkende stor.

Furr (SubPop, 2008)
Blitzenheads
Med sitt fjerde album er fremdeles tilknytningen til 70-talls syrecountry og folkrock en sentral faktor for Blitzen Trapper. Samtidig er det mulig å si at, joda, de er på vei mot noe.

Dette ’noe’ er, om mulig, en i enda større grad koordinering av Grateful Deads mest kommersielle album, Workingman’s Dead, American Beauty (begge fra 1970) og Bob Dylans glansperiode. Det skjuler seg som vanlig mer når dette bandet slipper seg løs, i hovedsak tuftet på musikk fra nevnte periode. Det er altså ingen grunn til å la seg skremme vekk av 80-talls metall-fonten på omslaget, bokstavene er skjært i ekte treverk, og åpnes omslaget på denne pent utformede utgivelsen ser vi bilder fra innspillingen fra et sted som kan minne om Big Pink i 1968.

Litt av utfordringen med å godta Blitzen Trappers lemfeldige stil er at den kan bli i overkant sprikende. De ønsker liksom å klemme inn så mye som mulig av skjeggete 70-tallsrock som mulig. Her står Bob Dylan side om side med Neil Young, hårsåre ballader gir stafettpinnen til vrengt gitarsmerte (”Love U”). Det gir spennvidde, men skaper også en litt schizo atmosfære som ikke alltid fungerer like smertefritt, særlig når de henfaller til humpende midt-i-veien-rock. Da er faktisk sporene som vender nesen mot popmusikken (Supertramp, Elton John) å foretrekke, som snappy ”Saturday Nite” og pianoballaden ”Not Your Lover”.

De svarte og hvite tangentene er i det hele tatt mye brukt her, visstnok et ’beast’ de fant i innspillingslokalet som var ’out of tune and missing teeth’. Det er en slik holdning som gjør det vanskelig å ikke la seg sjarmere i senk av Blitzen Trapper, men det blir ikke nødvendigvis geniale plater ut av det.

Death Vessel
Det mest bemerkelsesverdige med Death Vessel er utvilsomt vokalen til Joel Thibodeau.

Hans klare og høye sopran har nemlig meget kvinnelige trekk, ulik det meste jeg har hørt komme fra en voksen mann. Om musikken til Death Vessel har enkelte røtter både langt tilbake i tid og høyt oppi liom, så bidrar hans røst til å befeste bandet til en tid og tradisjon der strengband møttes på den lokale kneipa, brennevinet satt løst og tæringsbefengte innavlsgutter grep mikrofonen i nattens godvilje. Thibodeaus stemme er gjenklangen fra en grend i Appalachene der unggutter danser barføtt rundt på lokalet og mimer etter gamlekara, og et sted i søla sitter en pjokk med en særegenskap som ikke… vel, er helt i tråd med normen når det kommer til ordinære familiebånd. En slik type er Joel Thibodeau. En mann med kvinnestemme.

Om ikke fullt så bemerkelsesverdig, Death Vessel spiller en lett blandingsform av moderne og tradisjonell folkemusikk.

Stay Close (North East Indie, 2005)
Redneck evenukk
Joel Thibodeau har bakgrunn fra bluegrass-bandet String Builder, og selv om disse elementene er å høre også i Death Vessel (særlig på ”Mandan Dink”), så bryter de med den formelbaserte tradisjonsmusikken til fordel for en mer udefinerbar bastardgenre av snål indiepop og luftig folkemusikk. Med på laget har Thibodeau med seg folk fra band som The Figgs, Purple Ivy Shadows og Espers, som besørger en folkelig stil platen gjennom, enten de heller mot de amerikanske fjellsidene eller ved hjelp av Thibodeaus klokkeklare stemme og originale intonasjon hinter mot mer østlige referanser. Uansett stripper Death Vessel uttrykket sitt for unødig vedheng, og står igjen med barberte simple toner som både låter autentisk og virker forfriskende.

Bandet omtaler seg selv, ganske treffende, som: ’at times haunting, at times playful, like the child-ghost of a mountain trail, humming and skipping along and leaving all passers-by to do the same’. Joda, det er en barbeint slendrian over disse låtene, tekstene er passe skrudde og stemningen jovial. Versjonen av Townes Van Zandts ”Snow Don’t Fall” tilhører platens mer alvorlige side, som sammen med spøkelsestwangen ”Blowing Cave”, high & lonesome-dansen ”Break The Empress Crown” og tunge ”Deep In The Horchata” står igjen som de mest seiglivede sporene.

Litt tilbakestående sjarmerende er Stay Close et hyggelig bekjentskap fra dette østkyst-bandet, dog uten de helt store øyeblikkene. Men den stemmen, den er noe for seg selv.

Nothing Is Precious Enough For Us (SubPop, 2008)
High Pitch Lonesome Sound
Med oppfølgeren gir Death Vessel til kjenne flere kvaliteter enn det debuten hintet om. Glem den snåle stemmen, konsentrer deg om musikken: Låtene er sterkere, framføringen bedre og helheten så gjennomført at denne ikke fortjener å bli kategorisert som en snål obskuritet.

Death Vessel er fremdeles tuftet på fjellfolk, men Appalachenes grønne åskammer reflekteres i større grad i Brooklyns mangefasetterte puls. Et uttrykk som både er tradisjonelt og moderne, spartansk og komplekst, gir i sum et flertydig resultat. Over det opplagte ’americana-fundamentet’ av folk/bluegrass finner Joel Thibodeau flere rom for både klassisk pop, jazz og psykedelia. Sammen med en krets av medspillere på alt fra blåsere og pumpeorgel til banjo og vinglass lykkes produsent-tospannet Thibodeau/Pete Donnelly å skape et både luftig og spartansk lydbilde av stilfull kledning.

Joel Thibodeau skriver ikke akkurat tekster som hvermansen. Selv om de kan være litt krøkkete å kode, så er det i hvert fall imponerende hvordan han får tilsynelatende håpløse setninger til å skli sømløst inn i sammenhengen. Et par eksempler: ’Encapsulated jive; both the quarter and the prize/out there whanging on the Naugahyde abusively’, eller hva med denne: ’Remnant fauna circa days to come will take the cake/having teethed on only scum, outstretched gums coarsely threaded’. Hele platen flommer av slik tungegym og vågal språklig kreativitet. Slik sett fungerer den flotte åpningslinjen som et slags credo til platen som helhet: ’Now I am versed in silence /My throat hurts, not from yelling but from holding back /I won’t say E, A, I, O or U’. Her er få enderim og opplagte floskler, ei heller de mest typiske låtstrukturene. Dette signaliserer ytterligere at Thibodeau markerer avstand til røttene han ofte blir knyttet til.

Nothing Is Precious… er ikke en direkte spektakulær plate. Ingen har svingt tryllestav over innspillingen. Men den er utrolig lekkert utført og et kvantesprang sammenlignet med forgjengeren. Fremdeles rik på innfall og lekende i utprøving, mer sober og raffinert der gjenkjennelsesevne og originalitet går hånd i hånd. Selv om ikke alle enkeltlåtene griper rett inn i nervesystemet (”Penninsula”), så er det vanskelig å ikke sitte imponert igjen da instrumentale ”Belt Of Foam” toner ut etter 40 minutter.

Foto: D.L. Anderson

Bowerbirds
Bowerbirds går rett inn i en av de rådende kategoriene innen amerikansk indierock i disse tider. De er en ’back to nature’, organisk lydende, naturhyllende vimsefolktrio som dyrker det rurale og åndelige som kontrast til den strømlinjeformede moderne verden ’der borte’. Heck, de til og med bor i en vogn ute i huttiheita. Denne tendensen til å søke vekk fra byen og inn i skogen er like gjerne musikalsk fundert, sentrum finner vi i tjukkeste Brooklyn, og uttrykksmessig snakker vi om alt fra enslige visefolksangere til aparte loftskollektiv. Det er viktig å skille snørr og skjegg også innen denne, skal vi kalle det bølgen. I likhet med alle andre slike tendenser eller retninger så plasserer jo de fleste seg et sted i midten, unna det ekstreme både i kvalitet og form.

Hymns For A Dark Horse (Dead Oceans, 2008)
Into The Wild
I løpet av de første fem minuttene skaper Bowerbirds presedens for de påfølgende 50, og for å si det først som sist: I likhet med så mange debutanter har ikke Bowerbirds helt gangsyn til selv å vurdere når nok er nok. Uansett, de første fem minuttene består av to låter: ”Hooves” og ”In Our Talons”. Virkemidlene er sparsommelige; akustiske gitarer, fiolin, trekkspill og utstrakt bruk av slagverk danner basisen, mens vokalist Phil Moore styrer resten med en korrekt tilpasset stemme; krokete, skjelvende og imøtekommende, som dessuten fylles ut av mye fin leirbål-allsang og innimellom små hint av sigøyner-valser og freakfolk-estetikk. Trioen utfordrer ikke det uttrykket som etableres i begynnelsen, men følger disse sporene videre – da med vekt på sine mest dempede sider.

Bowerbirds er på sitt mest oppstemte på ”In Our Talons”, en latterlig smittende sak, men faller snart til ro i mer tilbakelent stilling. Det er ikke mange av sporene som påkaller den umiddelbare fryd, men desto flere perler som skinner opp etter flere pusserunder. Først på drikkfeldige ”Olive Hearts” stavrer trioen seg på beina igjen, holder hverandre i hendene og danser platen inn i solnedgangen.

Bowerbirds dediserer platen til ’what still remain wild, on the earth, and inside us’ og mange av tekstene er viet naturen og naturbilder. Innledet av en hyllest til sin mor under fødselen føres vi inn i en verden der ’the sparrow sings’ og ’the leopard frogs sings sweetly. Vi utsettes altså for en del hippie-økologi, men Moores historier utspiller seg også i spenningen mellom det uskyldige og det truende. De er skrevet i en ganske snurrig stil, men i en hastig og travel tid er det i hvert fall ikke vanskelig å være enig i credoet ”Slow Down”.

My sweetheart and I will retire
will retire to the tide pools
And we’ll fix ur meals of crabs and krill in the long afternoon
And we’ll shed our skin
for a shell from a wise old snail who is singing
Slow down

Hymns For A Dark Horse inhalerer frisk luft og slurper rent kildevann fra et Utopia i lia. Det er en vakker verden der ute, og om det fremdeles finnes ubesudlede steder av uskyld og glede så kan du være sikker på at Bowerbirds vil finne frem og vise deg vei. Jeg anbefaler å slå følge.

The Dodos
Kassegitar og trommer. Det er kanskje ikke et soleklart førstevalg for band som vil foreta de mest vågale dypdykk inn i musikkens nybrottsland. Det meste er vel utforsket for lenge siden skulle vi tro. Men kvess øra, sannelig dukker det opp en duo som, om de ikke akkurat skriver historien på nytt, makter å finne nye spor langs opptråkkede stier for å gripe til flosklene. I en tid der det er ganske vanlig å dynge på med mest mulig instrumenter og lydkilder av alskens type, er den renskårede, mer minimalistiske stilen faktisk kommet til heder og verdighet igjen – også blant de som styrer unna makramé- og tøffelvarianten av folk-segmentet.

Visiter (French Kiss/Wichita, 2008)
You doo-doo right
Visiter [sic] er Dodos’ andre skive. Dette er en hel times selskap med høyoktan folkpunk og countryblues, ramlende skranglerock og tander psykedelisk hippiepop – ja, de to holder i det hele tatt et generelt høyt kreativt nivå og utnytter tosomhetens muligheter på et vis som er de færreste duoer forunt. Referanser kan droppes fra Animal Collective og Akron/Family til Sufjan Stevens og Yeasayer – og da mener jeg helst alle sammen, samtidig.

Vokalist Meric Longs lune, imøtekommende stemme og ikke minst trommis Logan Kroebers ivrige maltraktering av trommesettet danner et interessant spenn i dette bandet. Koplingen mellom rytmisk trommegymnastikk, sjarmerende melodier, fingerplukkende gitar og tilbakelent vokal gir rom for et dynamisk og mangfoldig uttrykk innenfor den stramme rammen (myket opp med ekstra vokal og litt blås her og der). Noen ganger skjener det rett inn i partier av hamrende fuzz-impro, her plukkes det frem en slidegitar fra sørstatene, andre steder hengir de seg til jublende hojing og livsbejaende tribale utflukter. De snodige innfallsvinkler og mange utveier er et ytterligere kjennetegn til The Dodos. Det bærer liksom i alle retninger her, men det er jo også et tegn i tiden.

14 låter, derav mange med en ganske saftig lengde, og den nevnte spennvidden gjør Visiter til en omfattende plate med mange stikkveier. Men de kommer seg alltid velberget frem. Som det enkle, barnslige omslaget indikerer; dette er en plate vel verdt en visitt.

Port O’Brien: All We Could Do Was Sing (City Slang, 2008)
Life Aquatic With Van Pierszalowski
Sarah Palin har bidratt til å sette Alaska på det storpolitiske kartet denne høsten. Port O’Brien vil nok ikke gjøre det samme, men jeg lurer på om jeg får større utbytte av denne gjengen av urbane fiskere og moderne sjøfolk.

Put me on a boat and cut the line
the fishin’s been much better but the weather’s fine
and all my friends are here to kill the time…

Dette kan jeg like! Store menn skriver gjerne om de store hav og vill mark. Melville, Hemingway, Verne, Twain, London, Pierszalowski… Øh, hvem? Frontfigur i Port O’Brien, Van Pierszalowski, har familierøtter i Alaska, og tilbringer store deler av hvert år der oppe. Når han ikke er ute i båten og fisker kan vi tenke oss at han henger rundt i nordlige California og skriver låter om livet der oppe i nord. Det blir til refleksjoner og frustrasjoner om hans to liv, noe som kommer tydelig fram på denne tematisk samlende platen.

I’m sick of the weather up here
It goes on and on my dear
And the fish aren’t coming still
They wait and wait until
We put our anchor down
We spend a few hours in town
My feet weren’t made for the sea
They were made for running free…

…klager han på ”Stuck On A Boat”, som går over i neste låt med de innledende fraser:

I’m doing fine i Alaska
I don’t mind the storm…

…som senere blir til:

I’m doing fine in the city
I don’t miss the stars…

Vi blir forledet innledningsvis til å tro at Port O’Brien er et slags jublende skramleorkester à la Modest Mouse eller Akron/Family, men det blir raskt klart at tempo senkes og tristessen øker i takt med dårlige værmeldinger og tomme fiskenoter. Skramlende drikkeviser og vemodige folksanger veves sammen i ett, i det som er en overbevisende samling låter. Men merk at de beste innslagene ligger først på platen.

All We Could Do Was Sing – tittelen spiller kanskje på fraværet av andre aktiviteter på Kodiakøyene eller Larsenbukta, lar oss som lytter ta del i privatlivet til Van Pierszalowski, han virker å åpne seg for oss. Denne ærligheten er en klar fordel med platen, som styrkes ytterligere av et knippe sterke låter. Ved sin side i denne kvintetten har han Cambria Goodwin, fra Cambria, California, som også er deltidsbaker der oppe i Alaska. Dette er en gjeng av farende fant, men deres maritime tristesse og sjøsyke lengten har klart å finne veien til disse grofaste skogsører. All We Could Do Was Sing bringer med seg en av denne høstens friskeste vindkast fra den amerikanske kysten.

Begushkin: Nightly Things (Locust, 2007)
Sultan Of Night Swing
Det er gode tider i gamlelandet. Slaraffendager og tropenetter avløser hverandre i dorsk harmoni. Hva er da bedre enn litt varsom og innbydende nattamusikk for alle oss ugler der ute?

Dan Smith holder til i Brooklyns mørke skoger sammen med noen få venner; primært en kvinnelig korist og trekkspiller, og et par andre fyrer på gitar og trommer. Men stort sett er dette Smiths verk og hans alene.

Hvem denne mannen med det ordinære navnet er? Han omtales som en ’swinging sultan’ og multi-instrumentalist, og har etter min viten et heller ubeskrevet blad. Men det er verd å notere seg at han av og til spiller i bandet til Will Oldham, og etter noen runder i hans nattlige selskap er det ikke vanskelig å trekke noen åpenbare tråder mellom de to.

For ærlig talt, Dan Smith som snytt ut av skaftet av Oldham. Sangstilen og stemmen er så og si identisk; enda spinklere og litt mer skjelven, men umiskjennelig Oldham’sk. Den noe arkaiske språkbruken har de til felles, eksempelvis på den brit-folk inspirerte ”Olly”: ’Your row of teeth is jolly, and there’s to me so many, that I might count them 1, 2, 3, O Nelly in the light…’ Slektskapet kan også spores i selve musikken. Nightly Things‘ åtte korte låter (fordelt på 22 minutter, det kaller vi en EP, tror jeg) vier seg i hovedsak til akustiske viser underlagt et gotisk folkuttrykk med beksvart mine, som skåret ut av både Palace Brothers tidlige fjelltoner og Bonnie Prince Billys senere og mer gemyttlige skiver.

Det er altså ikke akkurat nysådd mark som blir pløyd av Smith, men hvis vi et øyeblikk ser bort fra stempelet han lett kan påklistres som en Oldham Jr., og lar musikken tale for seg – ja, så er det slett ikke så verst det han presenterer som Begushkin (hva nå i all verden det betyr). Mye flott kvinnelig koring bidrar positivt på harmonisiden og fyller godt ut mannens nervøse røst. Innslag av fyrrig trekkspill inviterer til litt sigøynerdans (”Stroll With Mine”). Men før det tar helt av, tas vi ned igjen med helt intime låter som ”At Night With Me”. Passende titulerte ”Bitter Night Choir” deler noe av Cohens uttrykksform, mens ”Royal Things” går i samme bestemte tone som nevnte Oldhams Madeleine Mary – og mens den uunngåelige kilden ble nevnt igjen; Begushkin er ikke helt der oppe på hans nivå med dette låtmaterialet. Nesten, men ikke helt.

Men sørgtunge melodier som bare ønsker å hvile seg på en ensom skulder en nattastund skal man ikke kimse av. Ei heller denne gang.

O’Death: Head Home (Ernest Jenning Recording Co., 2005)
Hootenanny!
Kanskje de har tatt navnet fra den gamle mordballaden til Ralph Stanley, det passer i så fall denne banden godt. De bærer nemlig med seg tunge tradisjoner fra den gang da, og fremstår som en slags etterlevning av tidenes fyllefest langt inne i Appalachene, skapt av slangetemmende predikanter og tannløse whiskeysupere med halsbrekkende fjellmusikk, ilske countrybilly og fandenivoldske bluegrasspunk. Det virker som de har det i blodet, selv om sekstetten er fra mer urbane strøk og barn av mer moderne tider.

Dannet i New York City tidlig på 00-tallet, debuterte de i 2003 og fulgte opp et par år senere med Head Home. Til glede for norske platekjøpere som kun handler plater i norsk distribusjon er den nå ute på markedet, et par år for sent, også her i Europa via City Slang. De værer kanskje en potensiell kultfavoritt, noe som gjerne kan vise seg stemme. O’Death er et forrykende band – bra på plate, sikkert enda morsommere live, og de kan lett følge opp den relative suksessen til Hayseed Dixie eller Gogol Bordello som vi har opplevd i det siste.

Som en mer utvasket utgave av Violent Femmes, et noe mindre predikerende 16 Horsepower og en innavl-utgave av Modest Mouse byr O’Death opp til en real fest, der fela sitter løst og banjosoloene løper løpsk. Heldigvis, nær sagt, er ikke alle sporene like ville som temposterke ”Allie Mae Reynolds”, ”Adelita” og ”All The World” som har både punkens energi og vestens utemmede galskap halsende over seg. O’Death tar seg for av hele spekteret av gamle tradisjoner, og forvalter den amerikanske mytologien, fra klagende og gnagende bønneviser via dystre stomps, rustikk lo-fi, kupønk og gotisk country. Åpningskuttet ”Down To The Rest” minner mer om Kaizers enn Tom Waits, men det er aldri langt til neste sving. Over 15 låter presenteres hele bandets spekter til fulle, og sikrer en plate rikere på lurvete sjarm enn verdens strengeste redigering.

Det er for så vidt helt greit for et band av dette kaliber, der festen temmelig sikkert fortsetter på nærmeste låve i ubestemt tid etter at platen er slutt.

The Pine Hill Haints: Ghost Dance (K, 2007)
Old Timers
The Pine Hill Haints bedriver en lite selvhøytidelig form for ’punkgrass’; en ukomplisert blanding av folk og akustisk punk innkapslet i et råttent lo-fi uttrykk. Vaskebrett, banjo og andre tradisjonelle instrumenter er fremste våpen, brennevinsflaska beste venn og den gamle sangboka til Alan Lomax’ favorittlektyre. De pusler ikke akkurat unødig med de gamle instrumenter, men hamrer i vei på dem som om fanden sjøl er ute på dansegulvet. De rekker å feie gjennom 20 låter på drøyt 40 minutter uten å trekke pusten i særlig grad.

Tittelen på platen har de tatt fra en religiøs bevegelse blant indianerne på 1800-tallet, som inkluderte tranceskapende rundedanser og andre ritualer. Dessverre er det ikke mye indianermystikk igjen, men tittelen kan tjene som en veiviser tilbake til gamle dager, hvor vi ikke bare møter rødhuder, men også værføre fjellfolk, drikkfeldige lykkejegere og horder av immigranter fra vesten. The Pine Hill Haints, selv fra neri dalom (Huntsville, Alabama), lar det 20. århundre stort sett passere i fred, og later som lite har skjedd siden Wounded Knee. Det er i seg selv en forfalskning, men de utøver stilen med både presisjon, troverdighet og primitiv råskap som er lett smittende og gledespredende.

Det er lite som minner om det moderne samfunn. Instrumenteringen er nevnt, låtene er gjerne gamle tradisjonelle viser (de helt nyskrevne er heller ikke besudlet av industrialiseringen) og framførelsen er rå og upolert. Vokalist Jamie Barrier har en hes, malmfull stemme som slett ikke er ulik Joe Strummer, og det er nettopp punkens energi som siver inn i mellom tømmerstokkene i den morkne trehytta som er deres scene. ”The Spirit Of 1812” stiller klokka som første låt, og herfra og ut freser våre venner ut en eksosfri blanding av drikkeviser, irske røversanger, mordballader og destruktive bluesklassikere: ”Coo Coo Bird”, ”St. James Infirmary Blues”, ”Leo O’Sullivans Blues”, ”Raggle Taggle Gypsy”…

Calvin Johnson har en mannsalders erfaring med lo-fi produksjoner, mens Lynn Bridges (Immortal Lee County Killers, Devendra Banhart) kan dette med autentisitet. Begge er produsenter på en skive som høres akkurat passe lite produsert ut, det sprukne lydbildet kunne ikke vært mer høvelig på noen plate. Men Ghost Dance hører selvsagt ikke hjemme på et moderne stereoanlegg. Dette er musikk for de ville kvelder og lange netter. Skru opp lyden, sprett flaska, vri lua på snei, legg inn en svær dose med skråtobakk – og kvelden er reddet.
Bjørn Hammershaug

Greetings From Duluth, Minnesota

«Duluth! The word fell upon my ear with peculiar and indescribable charm, like the gentle murmur of a low fountain stealing forth in the midst of roses, or the sweet accents of an angel’s whisper in the bright, joyous dream of sleeping innocence. Duluth! ‘Twas the name for which my soul had panted for years, as a hart panteth for the waterbrooks.»
Proctor Knott

LOW
Sentrert rundt ekteparet Mimi Parker og Alan Sparhawk har Low gitt ut et knippe meget sterke skiver siden oppstarten i 1994, preget av langsomme melodier og vakre vokalharmonier benyttet som fundament for å stadig utvikle og fornye sitt sound.

Les Q&A med Alan Sparhawk hos Stereogum
Les intervju med Low hos The Quietus

Things We Lost In The Fire (Tugboat, 2001)
For noen år siden var jeg i Minnesota. Etter lengre tid med ekstrem innlandsvarme søkte jeg noe målløst nordover mot Lows hjemby, Duluth, og ble der overrasket av en voldsom storm midt på dagen. I ly på en liten café kunne jeg sitte og betrakte mektige Lake Superior utfolde seg i all sin velde under en nattsvart himmel. Det eneste mennesket som så ut til å våge seg utendørs var en dristig surfer som forsøkte å temme bølgene. Low får meg alltid til å tenke på denne ensomme mannen som kjempet på det majestetiske havet, like sårbar og kraftfull som den musikken de i en årrekke har skjenket oss. Selv om de fortsatt spiller saktere enn de fleste så innebærer Things We Lost In The Fire noe av den samme skrittvise utviklingen i forhold til tidligere plater mot mer tilgjengelige og melodiøse viser. De lykkes dermed igjen, med god hjelp fra tekniker Steve Albini, å forene et valiumknaskende Mamas & Papas med salmesang.

Selv om Low også viser sine mer hardtslående sider ved enkelte anledninger (”Dinosaur Act” i særdeleshet), er det særlig i de enkle begravelses-hymnene de beveger lytteren mest. Mye av styrken til bandet ligger som alltid i kontrastene mellom Parkers vevre englerøst og Sparhawks mørke stemmeklang, som sammen skaper meget vake vokalharmonier. Når de utfylles av blant andre tre strykere, en trompetist og en pianist, skapes også en bredere lydflate i det store rommet de befinner seg i – ’filling holes with tiny sound’ som de så treffende uttaler på en av låtene her.

Low predikerer både håp, tvil og tro, og er modige nok til å forsøke å gå på vannet mens truende bølger hele tiden forsøker å senke dem ned i evigheten. Things We Lost In The Fire er det beste eksempelet på at de lykkes i sin balansegang.

Trust (Rough Trade, 2002)
Årene går like fort som Low går sakte. Etter deres to foregående (Secret Name og Things We Lost In The Fire) har jeg tenkt at det snart er nok Low-skiver i samlingen, men hver gang kommer de opp med en utgivelse som gjør dem like uimotståelige.

Noe nytt er det også. Tchad Blake (Crowded House, Sheryl Crow, Los Lobos) er hentet inn som tekniker, morsomt også at Gerry Beckley (America) er med i bakgrunnen som gjestevokalist på et par spor. Ingen av de to gjør merkbar furore uansett, det er fortsatt Mimi Parker, Alan Sparhawk og Zak Sally som styrer skipet. Parker faller stadig mer i bakgrunnen som vokalist, og fungerer nesten utelukkende som ektemannens duettpartner (lead kun på «Tonight» og «Point of Disgust»). Low har dessuten vektlagt rytmebruken i større grad på enkelte spor (syv personer krediteres med ‘stomp’ på «The Lamb»), og gitarene er tonet ned, av og til nesten helt bort. Trioen fortsetter å utvikle lydbildet sitt, og selv om de har de fleste kjennetegn i behold er utviklingen likevel stor hvis man sammenligner Trust med I Could Live In Hope. Gjennomgangstonen er blitt noe hardere og kaldere, men mykes opp med blåsere, orgel, trekkspill, banjo og bjeller.

Trust inneholder derfor låter man både kan grave graver til, og låter som går rett til hjertet. Low har tidligere lykkes med å formidle julestemninger, og hvis man skal luke ut hitlåter herfra må man trekke frem ”Last Snowstorm Of The Year”, som har noe av den samme friske gløden som vi hørte på Christmas. Den andre er naturlig nok akustiske ”La La Song”. Her beveger de seg inn i pop-land, riktignok i søvngjengertempo. Low har fortsatt en helt spesiell evne til å kapsle sine nydelige melodier i sneglefart. I rekken av langsom og melodiøs skjønnhet finnes også åpningen ”(That’s How You Sing) Amazing Grace”, ”In The Drugs” og søte ”Little Arguement With Myself”. Her møter vi vokaldelingen mellom Parker og Sparhawk, en stil de har utviklet til et av sine sterkeste og kjæreste kjennetegn. Disse låtene står som platens største øyeblikk, det er her Low kommer nærmest gudene.

På siden av disse mer melodiøst vennlige kuttene serverer de fortsatt kompromissløs gravferds-minimalisme. På ”Candy Girl” lar de simpelthen en monoton tromme knokke takten, mens den tunge stompen ”The Lamb” har en mektig dommedagsstemning over seg. ”John Prine” (oppkalt etter…) er en tung, tung bør ganske fjernt fra Prines viser, og en av Sparhawks svarte stunder.

Low har en tendens til å legge inn en unntakslåt eller to på sine skiver, og her er det gitarbaserte og støyende ”Canada” som spiller Judas-rollen. Den Yo La Tengo-lignende rockeren faller noe utenfor de tolv andre disiplene. Det gjør for så vidt avslutningen ”Shots & Ladders” også. Den lange dronelåten klarer ikke å etterlate oss gispende etter luft på samme måte som ”Do You Know How To Waltz”, men svinner mer opp til stjernene som et vemodig farvel for denne gang.

Hver gang Low kommer med en ny skive blir jeg frelst en ny periode, og mormonerne fra Duluth har igjen lykkes i å presentere en plate som av og til berører det guddommelige. Man kan bli religiøs av mindre.

Drums And Guns (SubPop, 2007)
Er det krigstilstanden i hjemlandet som henger som et mørkt bakteppe over Low sin åttende plate? Allerede på åpningskuttet melder de at ’All soldiers are gonna die, all the little babies they are all gonna die’, og med det introduserer de en noe mørkere og forstyrret plate enn The Great Destroyer (2005). Sparsommelig, men effektivt arrangert, bygget mye opp rundt trommer, slagverk og diverse rytmebruk, loops og tangenter – det hele grundig behandlet av produsent Dave Fridmann (Flaming Lips, Mercury Rev m.fl.). Trioen har beveget seg et stykke bort fra den milde slowcore-popen fra tidlige album, mot et mer eksperimentvillig uttrykk. På Drums And Guns kommer dette særlig godt fram, med oppstykkede melodilinjer og en mer avantgardistisk tilnærming enn vi er vant til. Samtidig har Alan Sparhawk og Mimi Parker beholdt sin svale stemmebruk, og de deler fremdeles skjønnsomt på vokalen. Den salmeaktige sangen skaper en rolig kontrast til de urolige stemningene som vaker i bakgrunnen, og er noe av det som bidrar til at Drums And Guns står fram som en av Lows bedre plater i det som er en allerede imponerende katalog.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter, mars 2007

Christmas (Tugboat, 1999)
’On our way from Stockholm
It started to snow
And you said it was like christmas
But you were wrong
Wasn’t like christmas at all

By the time we got to Oslo
Snow was gone, And we got lost
The beds were small, But we felt so young
It was just like christmas…’

Med en slik sjarmoffensiv av en åpning smelter alle kalde vinterhjerter. Low gir oss sin helt spesielle julepresang: 8 låter som alle omhandler feiringen av Jesu fødsel. Denne gangen har den lavmælte og spartanske trioen overgått seg selv i ydmyk skjønnhet, uten å bli en parodi på seg selv.

Skal man først gå til innkjøp av en juleplate må dette være et av de beste alternativene på lenge. Her er det intet glitrende kjøpehysteri eller påtatte nissesmil. Low bringer det høytidelige tilbake til høytiden og behandler både egne og andres låter med den dypeste respekt. Fra åpningssporet, som har en munter ‘Belle and Sebastian-stemning’ ved seg, til den siste gaven blir delt ut («One Special Gift») klarer de å holde konseptet interessant, samtidig som Low aldri gir slipp på seg selv. Det er særlig gledelig å høre i kjente julesanger som «Silent Night» og «Little Drummer Boy», som begge kunne vært egne komposisjoner. Den ene sakral og enkel, den andre mer pompøs og med tilbaketrukken støy, slik vi kjenner bandet fra tidligere utgivelser. Det er også gledelig å se at Low har inkludert Wurlitzer Jukebox singlen «If You Were Born Today» som er en av deres absolutt vakreste. Den kunne like gjerne blitt obligatorisk i kirkebygg, så vel som i rockeklubber.

Dette er ikke juleplaten du vil danse og sprette rundt juletreet etter, men med sin egenartede stemning bør den få den mest svorne julehater til å bli salig en stakket stund.

KID DAKOTA
Darren Jackson fra Bison, South Dakota droppet ut av St. Olaf College i Minnesota, og tok heller ut på en ferd langs landeveien, til skyggesidene av kontinentets mange storbyer. I 1999 vendte han tilbake til et sykehus i Minnesota for å bli kvitt heroin-avhengigheten han pådro seg, og et år senere startet han Kid Dakota sammen med trommeslager Christopher McGuire.

So Pretty (Chairkickers’ Union, 2002)
So Pretty er bygd opp rundt EP’en av samme navn fra 2001. Nå er den påplusset med tre ekstra låter og utgitt på Lows plateselskap. Low representeres dessuten med bassist Zak Sally på et par spor.

På omslaget kan vi se en blodig forslått Jackson fra den tiden han red den hvite hesten. Man må bare være glad for at han reiste seg fra det destruktive grøftelivet, samtidig som Kid Dakota ikke ville vært det samme uten hans brokete opplevelser. Tekstene ser nemlig ut til å basere seg mye på livet som loffer og misbruker, som her fra tittelsporet: ’It’s my friend with my belt between teeth, I’m ready to be friendly once again…’ og ’Jesse go, Jesse run, please make quick to the bad neighborhoods, I’ll wait for you…’ Gitarene skjærer kirurgisk inn med crunch og rust, mens Guires meget kontante trommestil gir stødig punch til den kraftfulle og følsomme vokalen til Jackson (som kan minne litt om både Thom Yorke og Elliott Smith). Med disse rammene skaper duoen langsom, men episk musikk som kan beskrives som en slags præriecore, vi kjenner nesten prærievinterens vinder piske på ”The Overcoat”, ”So Pretty” og ”Smokestack”. På ”Crossin’ Fingers” og ”Bathroom” blir det mer storslagent og drivende, på en måte som ikke er helt ulikt Built To Spill møter Low, og So Pretty er slett ikke så spartansk å høre på som man skulle tro ut fra den enkle instrumenteringen. Produsent Alex Oana har vært kreativ bak spakene, og Jacksons bruk av tangenter og perkusjon bidrar ytterligere til å skape et ganske så variert lydbilde.

To av låtene henter inspirasjon fra sørstatene; på den grimme 16 Horsepower-lignende ”Coalminer” harseleres det om ’coalmine and moonshine hills of Tennessee, good-ol’ boys getting drunk hillbilly sanctuary…’, men det er ikke noe muntert fyllerør å spore her, snarere er det en tung og dyster stemning Kid Dakota ser i disse fjellene. Da er det derimot pur vårglede å spore på den vakre balladen ”Spring”: ’Kentucky bluegrass growin’ green and girls in miniskirts’, det trivelige unntaket på platen, som både blir noe snålt og samtidig befriende i denne ellers så mørke settingen.

So Pretty er 45 minutter om de tyngre sidene av livet, men Darren Jackson er både elegant, intelligent og tøff nok til å heve Kid Dakota langt over den sedvanlige hopen av gitarspillende og klagende loners som driver med noe av det samme. Jeg håper inderlig at denne mannen ikke går seg vill igjen. Akkurat det sår han litt tvil om avslutningsvis: ’…walk in the snow, maybe going in circles again, but it’s hard to say ’cause my tracks keep filling up with snow and they fade away…’

The West Is The Future (Chairkickers’ Union, 2004)
’I’m in Minnesota again for the winter
I didn’t come for ice fishin’
I didn’t come for duck huntin’
I’m not Scandinavian or in search for Paul Bunyan
I’m no fan of the Vikings…’

Darren Jackson har tross dette vendt hjem igjen for å lage sitt andre album som Kid Dakota, og det har blitt en sann velsignelse av en plate. Han tar oss med på en reise inn i noen av stormaktens ødeste områder: Dakota, Minnesota og sin egen sjel.

The West Is The Future tangerer debuten, som også var en særs skarp og troverdig fremstilling av en ung manns erfaringer med tyngre dop og rennesteinsliv. Fylt av like harde beskrivelser,  blikket er stivt, vendt mot den nordlige prærien i dagens USA. Musikken kan være kald som den strengeste vinternatt i midt-vesten, åpen som de uendelige slettene som er i stand til å gjemme de trangeste sinn. Mer variert, bedre produsert og mer gjennomarbeidet har Darren Jackson denne gangen etterlatt seg en plate som graver dypt ned langs de rimdekte jordene han vandrer.

’The west is a promise, the west is a new land, the west is an old lie, the west is a bad man…’ sier han allerede i det lettdrevne åpningssporet ”Pilgrim”, de samme linjene kommer tilbake på avsluttende, og nå langt tyngre ”Atomic Pilgrim”. Med det rammes platen inn med det sentrale gjennomgangstema: Vesten. Det moderne vesten. Forlatt, mytisk og voldsomt, bright and metallic, hot and hypnotic.

Her er Pine Ridge, South Dakota hvor de arbeidsledige mannfolkene drikker seg snydens og reiser inn i reservatet for å drepe indianere, pow, pow, wow.
Her er områder der rain is more precious than gold, and some folks are prayin’ and some have sold their souls.
Her er countrydans på lokalet, at the Prairie League and Cactus Bowl.
Her er lange harde vintre i døde byer, where the men are silent and drinkin’ heavy.
Her er det kaldt, innelukket, the ice is thick and the air is thinner, no room to breathe, no sun to shine.

Geografien danner også rammen for de mer personlige sidene som Jackson viser på platen, særlig tydelig på ”2001” og ”Ten Thousand Lakes”. Førstnevnte er en ni minuter lang bønn om tilgivelse, et oppgjør med sitt tidligere liv som han was lucky to have survived: ’Lord, I’ll be a better man, I will change, I’ll give up the drinking, I’ll give up the drugs, I’ll stop payin’ for sex in the clubs…’ ”Ten Thousand Lakes” er en nærmest optimistisk reise til Minnesota, for selv om Jackson ikke er en del av det gode selskap, er det likevel hit han må vende tilbake: ’Well, I came to get better’ for ’the thought of ten thousand lakes makes me feel smaller/weaker’. Det er likevel en bitterhet her som er gjennomgående. Fra ”Ivan”: ’I might be able to accept the God who made this world, but I can’t accept the world that this God made.’

Musikalsk har Kid Dakota et visst slektskap med Jason Molinas Songs: Ohia, som har skildret det strebende rustbeltet lenger øst på mange av sine utgivelser. På samme plateselskap og fra samme region har Low i en årrekke gitt oss bilder med tungstemt, vakker tristesse, og trioen er godt representert også her: Bassist Zak Sally står til og med oppført som en del av bandet denne gangen, mens Sparhawk/Parker gjestesynger. Kid Dakota befinner seg et sted på aksen mellom Songs: Ohia og Low, for sakte, tungt og trått går det, fortsatt med noe av den samme myk/hard, start/stopp dynamikken som preget So Pretty. Men det er også noen andre momenter som er verd å notere seg.

Jackson gir av hele seg, og spenner fra det bunnløst mørke til isbelagte krystalltoner, men også mot noe mer pretensiøs og storslått popmusikk. Denne episke platen består i hovedsak av lange låter hvor han får rom til å bevege seg innenfor hele dette spekteret. ”Starlite Motel” er et godt eksempel. I løpet av 8 minutter føres vi inn en langsom, rusten vals, med et låveband som spiller langt bak Jacksons inderlige kjærlighetsbønn som vokser seg sterkere og sterkere inntil bare ekkoet av hans siste bønn blir hengende, i flere minutter: ”I know you will make me happier…”

Omslagets mørke, illustrerende tegninger er laget av William Schaff, som tidligere har udødeliggjort udødelige utgivelser med blant andre Okkervil River og Songs: Ohia. Det er et solid selskap som med dette kan ønske Kid Dakota velkommen inn i sine rekker.

RIVULETS
Rivulets er et ord man kanskje ikke benytter så ofte, og betyr visst noe sånt som liten elv eller bekk. Det betyr også Nathan Amundson, en mann med en gudbenådet smånervøs, sjelfull stemme som vil krype langt inn under huden din – og bli der en god stund.

Rivulets (Chairkickers’ Union, 2001)
På sin debutplate har Rivulets reist noen mil nordover prærien til Duluth (han er fra Minneapolis), og spilt inn låter sammen med blant andre Alan Sparhawk og Mimi Parker. Sparhawk står for det tekniske arbeidet på sedvanlig minimalistisk vis, og Chairkickers’ gir den ut. Linken er dermed tydelig nok, men selv om Amundson definitivt deler et musikalsk slektskap med Low, imponerer han stort med en egenartet og fantastisk vakker plate som står for seg selv, og plasserer ham som et meget spennende navn innen den mer sordinerte delen av folkscenen.

Ingen av de ni sporene på debuten beveger seg særlig over marsjfart, og til tross for ganske variert instrumentering er det de hvite, lydløse flekkene i lydbildet som binder låtene sammen. Stille og varsom tråkkes det, men gledelig nok forsvinner aldri melodiene ut av fokus. Det er ikke alle som klarer å spille så sakte og med så lavt volum, og samtidig få det til å høres både sammenhengende og fyldig ut. Den nakne og klare produksjonen fungerer svært effektfullt til Rivulets’ låter. Det er nesten så man kan forestille seg at studio er en mørklagt katedral. Rommet forstørrer den minste hvisken, og bærer stemmen naturlig opp til galleriet, hvor ekkoet fanges varsomt opp av et lydhørt orkester før det slippes ned igjen sammen med fjærlette påstryk fra en gitar, xylofon eller ukulele som sammen daler inn i vinternatten. Under slike forhold er det rett og slett ikke plass til overflødige elementer. Det blir unaturlig å trekke frem enkeltlåter fra et album hvor helheten er overskyggende, men ”Barreling Towards Nowhere Like There’s No Tomorrow” er med sin melankolske optigan-solo og Mimi Parkers korsang, laget av samme stoff som gjør folk religiøse.

Hvis Low og Rivulets er jevne representanter for mentaliteten i Duluth, så må det være en tung plass å leve. Undertegnede husker selv byen som et særdeles grått og vått sted, hvor regnet på land praktisk talt gikk i ett med dominerende Lake Superior. Rivulets er ingen innsjø, men som bekk tilhører de den livsnødvendige grunnkilden. De klarer å fange noe trist og uendelig ensomt, og som avslutningstekst kan det derfor være på sin befriende plass å trekke fram senator Proctor Knotts berømte tale fra 1871 – riktignok i en debatt om jernbanen:

’Duluth! The word fell upon my ear with peculiar and indescribable charm, like the gentle murmur of a low fountain stealing forth in the midst of roses, or the sweet accents of an angel’s whisper in the bright, joyous dream of sleeping innocence. Duluth! ‘Twas the name for which my soul had panted for years, as a hart panteth for the waterbrooks.’

Vis meg den stortingsrepresentant som våger å ta like grandiose ord i sin munn under neste NSB-debatt. Det blir like vanskelig som å finne en så vellykket utgivelse som platen du snart bør holde i hånden din.

Thank You Reykjavik (BlueSanct, 2002)
Etter debuten turnerte Rivulets både USA og Europa, uten å komme hit, men han har flere ganger vært på Island! Det er mulig islendingene har oppdaget Rivulets’ fellestrekk mellom Minnesotas golde prærier og sitt eget bredekte platålandskap, områder som egner seg ypperlig til denne musikken. Besøket den 7. mars 2001 resulterte i EP’en Thank You Reykjavik. Det er den Islandske statskanalen som står for opptaket, og alle de fire låtene er hentet fra moderplaten. Vi møter en enda mer naken Nathan, med bare kassegitar som akkompagnement til hans skjelvende, intime stemme. Det er en form som passer godt til hans uttrykk, og det blir ikke så ulikt det vi har hørt av ham tidligere. Jeg savner noen små men viktige detaljer fra moderplaten, men låtene står seg egentlig godt uten videre innblanding.

Thank You Reykjavik er kanskje mest ment som en hyllest til sagaøya, og er ikke et må-ha for moderate tilhengere. For nybegynnere anbefaler jeg å starte med den glimrende fullspilleren først som sist.

Debridement (Chairkickers’ Union, 2003)
Amundson gir en form for sjelepleie for frynsete nerver med sin form for ’debridement’.

’There’s an evil in this room, there’s an evil in this room…’ innleder han, alene med spøkelsesvokal og stor romklang. Det er ikke så merkelig, for Debridement er i hovedsak tatt opp i Duluths historiske landemerke, kulturkirken Sacred Heart Music Center (hvor det kanskje ikke er så mye ondskap). I tillegg til ordinære kirkekonserter er dette også et sted Low benytter en del som scene, og Amundson har igjen med seg Mimi Parker og Alan Sparhawk som medhjelpere. Stikkord blir dermed fortsatt spartansk, langsom tristesse med et meget romslig lydbilde, og dette er veldig vakker musikk for en stygg tid.

Etter den helt minimalistiske åpningen fylles kirkerommet etterhvert opp av flere, og særlig sakralt blir det når Jessica Bailiff deler englestemmen sin utover. Selv om gjestelisten er lengre enn sist så har Amundson bevart sin ytterst enslige og spartanske profil med stemme og akustisk gitar i forgrunnen. Han skaper på langt nær så melodiøse og poporienterte låter som Low, men lar heller klangene av gitar, banjo, orgel og piano rulle langsomt rundt i sakristiet. Unntaksvis, som på ”Will You Be There”, fyller instrumentene hele rommet, men på de beste sporene (”Cutter”, ”The Sunset Can Be Beautiful (Even In Chicago)”og ”Bridges”) brukes de mer som et lyrisk bakgrunnsteppe, ikke helt ulikt det nevnte Bailiff selv driver med på sine soloprosjekter. Denne lavstøyende ambiensen gir Rivulets ekstra liv, men han klarer seg også godt i enklere former, som på den personlige favoritten «Shakes».

Debridement er ingen plate med voldsomme opp- og nedturer, men nok en fullverdig utgivelse fra Lake Superiors bredder; Low, Kid Dakota og Rivulets tilhører alle eliten innen langsom visekunst som hele tiden leger sår rundt hjertets sarteste deler.

THE WINTER BLANKET
The Winter Blanket har nå base i Minneapolis, men tilhører kretsen rundt Duluth-scenen. De deler også noe den samme golde prærietomheten som tydeligvis har grobunn der oppe, og vekselvirkningen av rimfrosne/varmende viser.

Prescription Perils (Fractured Discs, 2004)
Det innledende gitarøset som åpner ”Four Tornados” kan virke noe overraskende for de som er kjent med tidligere utgivelser av The Winter Blanket. Mer i tråd med en elektrisk Richard Buckner eller Hayden åpner deres tredje fullengder Prescription Perils med en dramatisk drapsfortelling; ’You call 911 but the cops don’t come, they’re in on their fix…’ synger en snerrende Doug Miller på en sjeldent utagerende låt til dette bandet å være.

Men det tar ikke lange stunden før kvartetten er tilbake i mer kjent farvann. Det betyr at det tones kraftig ned både i lyd og tempo. Med Prescription Perils har Winter Blanket tatt et lite skritt videre siden forrige plate (Actors And Actresses, 2002), og de har brukt tiden godt til å drive intensiv turnévirksomhet med band som Magnolia Electric Co., Idaho, Norfolk & Western og Low. Bandets sterkeste kort er fremdeles Stephanie Davila. Særlig de låtene hun får hviske ut sin vevre stemme i fred stikker seg ut. Davila introduseres allerede på ”Last Resort”, og får lov til å dominere store deler av albumet. Nerven mellom henne og Millers grovere røst på de langsomme duettene skaper noe av den samme stemningen som Chris & Carla, Spokane eller våre egne Hillstone Halos og Minor Majority.

’I don’t have anything to say about these last four years, all the stories I wanna tell involved you being there…’ synger Davila i ensomhet, og med en hemmelighetsfull ynde det er vanskelig å ikke la seg smelte fullstendig av. Hun bærer dermed helt nedstrippede låter som ”Sticks And Stones”, mens en i utgangspunktet parentes av en melodi som ”On My Own” blir helt uimotståelig. Det er i sine mest slørete og dovne øyeblikk mulig å relatere Winter Blanket også til Hope Sandoval eller britiske eleganser som Cranes og Slowdive.

Doug Millers flate, mer karakterløse vokal har ikke samme besnærende effekten, og han modifiserer det positive inntrykket en del. Uttrykket er fremdeles det samme, men egenarten og det forlokkende, fristende aspektet ved Winter Blanket blir mer nøytralisert. Det gjelder for eksempel versjonen av Bruce Springsteens ”Darkness On The Edge Of Town”. Denne er lagt ned i fosterstilling, og det tas ingen nødvendige grep for å endre på det. Nå må det sies at stilen er konsistent platen gjennom, og har man engang sansen for slike toner, er Prescription Perils et helt trygt kjøp.

Kvartetten har denne gangen med seg noen ekstra godtfolk som fyller opp med litt banjo, cello og trompet, men det vil være en overdrivelse å si at de har et mettet lydbilde. Winter Blanket legger ikke opp til store variasjonen med sine minimalistiske og varsomme låter; med saktegående, vakre melodier tilhører de peiskveldens beroligende varme, mens deres kjølige eleganse minner om vinteren som truer utenfor.

Haley Bonar: …The Size Of Planets (Chairkickers’ Union, 2003)
Haley Bonar er en multi-instrumentalist og låtskriver som virker langt eldre enn sine 19 år, der hun åpner sin verden av fyll, kjærlighet, menneskelige skjebner og forfrosne steder på sin andre plate.

Sammen med blant andre Alan Sparhawk viser Bonar igjen at midt-vestens monotone prærier er velegnet som inspirasjon til mismodige beretninger. Hun er opprinnelig fra Manitoba, har bodd noen år i Rapid City, men befinner seg nå i Duluth sammen med blant andre Low og Rivulets. Innspillingen i Sacred Heart Church sørger som vanlig for den store, åpne klangen vi har blitt bortskjemt med herfra, og det er tydelig at Duluth har blitt et lite sentrum for slik lavmælt og langsom musikalsk skjønnhet.

Haley Bonar innleder sin plate med følgende lengten:

’I found the stars of the brightest sky
we were lying there in the opening
the sky, it was exploding
I heard the voices of the angels sing cause I’d found love
the horses left quite a dirty mess
I lay there and confessed
my heart by the rolling creek and prickly grass
Oh find me a cowboy who gets lost in the moment
Who sings his own lament
I will ride off forever’

Man kan kjøpe seg en stetson for mindre! Med doven stemme, som bare unntaksvis løfter seg med stor styrke, slekter Bonar på Rosie Thomas, Emmylou Harris og av og til Nina Persson. Gjennom enkle, men kraftfulle arrangementer presenterer hun tretten intime låter av folkbasert popmelankoli. Aller finest blir det på de mest sparsommelige fremføringene der ”Am I Allowed”, ”Out Of The Lake” og den sørgmodige pianovisen ”Sun Don’t Shine” står frem som særlig sterke. Noe skjemmende hard trommelyd drar ned et par låter (”Car Wreck”, ”Bless This Mess”), men i hovedsak får Bonar holde på for seg selv, og da kommer vokalen og tekstene hennes også best til sin rett.

Det er sikkert en del som husker Atom Egoyans klassiker The Sweet Hereafter fra 1997. Tidlig i filmen møter vi en vever ung pike som synger vakkert på en gjørmete småby-fair et sted i Canada. Når jeg hører…The Size Of Planets dukker dette bildet stadig opp, og jeg kan se for meg Haley Bonar stå akkurat der, mens pariserhjulet løfter seg langsomt i bakgrunnen, mens hun synger om småbylivets sjarm: ’This town is dying, all the stores are closing, the whole town drinks whisky, starting early morning’.

VA: Elegy – Radio Broadcast (Chairkickers’ Union, 2003)
Elegi er en klagesang eller et vemodig dikt, spesielt beregnet for de døde, står det forklart i bøkene. Det er en tittel som passer særlig godt til dette verket du snart bør holde i hånden din. Forhistorien for denne elegien er en tragedie, men musikken som fremføres har ikke bare blitt vemodig, men intens og voldsom dronestøy.

Bakgrunnen til dette prosjektet heter Michael Lenz. Fra Paynesville, Minnesota, studerte han engelsk ved universitetet i Duluth, og markerte seg som en både musikkinteressert og skrivefør ung herre. Etter fullført utdannelse i 1998 reiste han videre til Boston for å ta mastergrad i kreativ skriving. Lenz hadde allerede utgitt en diktsamling, og skrevet ferdig materiale for en til, da han i 2001 ble skutt og drept i sitt eget rom av en studiekamerat. Han ble 25 år gammel. Det grunnløse drapet vakte stor oppmerksomhet både i Minnesota og Boston, og ikke minst i de kreative miljøene som Lenz var en del av.

Nøkkelpersoner i musikkmiljøet i Duluth tok dermed raskt affære. De ønsket å støtte fondet som ble opprettet i studentens navn, Michael Lenz Creative Writing Scholarship At The University Of Minnesota Duluth og arrangerte en happening over 25 timer der kollektiv improvisert dronemusikk skulle skapes kontinuerlig av byens ulike musikere. Hvis jeg har forstått riktig er det også laget en film fra seansen. Opptakene på denne korte plata (to spor og spilletid på drøye halvtimen) er hentet fra første ettermiddag, 21. september 2001, som også ble kringkastet på radio.

Med på dette utdraget er notabiliteter som Jessica Bailiff, Brian John Mitchell (Rivulets), Michael Anderson (Drekka) og Alan Sparhawk (Low). Bakgrunnen for at de satte seg ned sammen var jo ikke den hyggeligste, og det preger også musikken som fremføres. De to utitulerte sporene er voldsom kost, langt unna for eksempel Lows vare popmusikk. Av og til grenser det mot hvit støy, og industrielle elementer er heller aldri langt unna. Lydcollagene som drones frem består av mange ulike klanger, fra metallisk skraping til dunkel tåkelur. Langsom sørgemarsj og dirrende cello presses sammen med skjærende og udefinerbare toner og det hele blir som å havne inn i en scene av Eraserhead mens ørene blør. Elegy er en rent ut skummel opplevelse, men med tanke på hvor mange timer opptaket kunne vart, så er platen irriterende kort.

Mens vi lytter til musikken på denne EP’en er det også lov å dvele litt ekstra over hvor skjør den er, linjen som skiller det onde og det gode i oss mennesker. De stillferdige ordene til drapsofferet Michael Lenz kan stå som et vitnesbyrd over akkurat det:

looking for dark in city night
and electric shine
two brown eyes – my cat
softpurring next my head

through the window a siren flash
dull weather
neon glow
Christ in low relief
absence of smell replaced by ghost of smell
(sudden silence)
sincerity has no limit
within the careful halt-of-time solitude
and the snow quiet falling

(”pre-dawn blues”, M.Lenz)

VA: We Could Live In Hope: A Tribute To Low (Fractured Discs, 2004)
We Could Live In Hope er navnet på hyllestplaten til Low. Tittelen henspiller på deres I Could Live In Hope, som her tolkes i sin helhet. Platen var tilfeldigvis også mitt første møte med et band som i de etterfølgende år – og fremdeles – har blitt et av de aller kjæreste. Deres status og stilistiske påvirkning innen slowcore/sadcore-genren understrekes med dette prosjektet, selv om platen ikke søker å fange den musikalske utviklingen Low selv kontinuerlig gjennomgår. På det tidspunkt opphavsplaten ble spilt inn var Low dypt inne i den helt spartanske stilen, både i tekst og melodi, noe de senere har utfordret ved en rekke anledninger

Artistene på We Could Live In Hope er stort sett tilknyttet Low på en eller annen måte; i stil (vakre, saktegående bønnesanger, melankolsk tristesse), geografi (midt-vesten) eller fra bekjentskapskretsen (via for eksempel plateselskap eller andre samarbeidsprosjekter). Nærheten gjenspeiles også på innholdet, for det er ikke mange her som utfordrer de rammene Low allerede har spikret. Respekten for originalmaterialet virker å være stor, og det medfører litt for mye samrøre til de opprinnelige versjonene. Det betyr ikke at platen er direkte dårlig eller uinteressant. Låtmaterialet er det i all hovedsak klasse over, og artistene som tolker dem er av godt kaliber.

Det er ikke mange ’store’ navn her, i hvert fall i kommersiell betydning. Mark Eitzel, Kid Dakota, Idaho, Jessica Bailiff, His Name Is Alive, Ill Lit og Migala er kanskje de mest kjente. Daniel G. Harmann, Pale Horse and Rider, The Strugglers, A Northern Chorus og The Winter Blanket er nok noe mindre merittert. Blant disse finner vi også de ansvarlige bak de fire første kuttene, som driver i havn uten å etterlate noe særlig inntrykk eller ny forståelse. Av de fire første er Pale Horse and Riders’ ”Fear” den mest vellykkede, i kraft av den skjøre skjønnheten Jon DeRosa & co lykkes å bevare og understreke.

Midtpartiet styrkes av Mark Eitzel (American Music Club) som jager late Sarah (”Lazy”) inn i bluegrassens verden med sin karakterfaste stemme. Kid Dakota (Darren Jackson) utvider vuggesangen (”Lullaby”) med en ekte vuggesang. Jessica Bailiff har også en egenartet stemme, og hun legger ”Down” inn i sin favn, som balanserer mellom akustisk skjørhet, englevokal og støyende bakgrunnsuro. En artist som noen kanskje savner er Nathan Amundson (Rivulets), men han hjelper til med vokalen på akkurat denne personlige favoritten. Bailiff har noe av den samme tålmodige, dvelende roen som har gjort Low så vellykket. Jeg vil også framheve Jeff Martin som i like lang tid som Low har bedrevet lignende musikalske fremstøt med sitt Idaho. Martins rytmiske versjon av «Rope» gir tiltrengt bevegelse til en plate som ikke akkurat beveger seg for mye i den retning.

Spanske Migala forrykker den opprinnelige rekkefølgen ved å gjenta åpningssporet ”Words”. Og det må sies at de gjør en noe bedre tolkning enn Daniel G. Harmanns mer streite lettvekter-utgave. Migala griper fatt i det mørke aspektet ved låten, og gir den ytterligere tyngde og et mer mettet lydbilde. Da passer det godt med litt solskinn, og His Name is Alive går også litt på utsiden og moderniserer ”Sunshine” (Lows utgave av ”You Are My Sunshine”), i en ’super low remix’ der bjeller og orgeldroner får lov til å fade platen ut i dagslyset.

De av dere (oss) som trives i lag med Low og deres venner har ikke mye frykte her. Det er nok likevel blant den mest ihuga fansen platen vil finne sitt hjem. We Could Live In Hope minner i det minste om at originalvare oftest smaker best, og at Low fremdeles står for den beste utgaven av denne platen.

Hvis den enda bedre oppfølgeren The Curtain Hits the Cast (1996) noensinne skal gjennomgå noe lignende, vil jeg også ha et ord med i laget. Forslag:

Anon: Sunn O)))
The Plan: Devendra Banhart
Over The Ocean: My Morning Jacket
Mom Says: Bonnie Prince Billy
Coattails: Isis
Standby: Woven Hand
Laugh: Neurosis
Lust: Animal Collective
Stars Gone Out: Arcade Fire
Same: Karate
Do You Know How to Waltz: Fennesz
Dark: Sufjan Stevens

Man kan jo leve i håpet.

Bjørn Hammershaug