På 2000-tallet kunne vi være med på en givende periode for norsk undergrunnsmusikk, en tid med oppblomstring av klubber, festivaler og band som bidro til å sette sitt preg på utviklingen av norsk musikk. Dette er eksempler på artister et stykke utenfor rampelyset, som ga ut album som fremdeles lyser. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Salvatore: Fresh (2001)
Marock
I likhet med den eminente forgjengeren Jugend – A New Hedonism (2000) er Fresh spilt inn i Marrakech, Marokko, under samme reise og i samme studio. Fresh er ikke bare en ’Jugend del 2’, og som tittelen indikerer er det heller ikke akkurat rester vi får servert. Dette er ferskvare fra øverste hylle, godtfolk.

Salvatore følger i fotsporene til andre fremtredende kunstnere som til alle tider har valfartet Nord-Afrika; Paul Bowles, William S. Burroughs, Bjørneboe, Nick Drake. Blant levende byoaser og like levende ørken, i folkemylderet og i stillheten ligger denne Europas vakre halvbror. Merkelig, fremmed, men likevel nært og gjenkjennelig.

Fresh høres ikke ut som et direkte forsøk på å suge marokkansk musikk og kultur inn i Salvatores egen, og den marokkanske innflytelsen må nok sees mer som en vital og mental vitamininnsprøytning enn som en direkte kilde til påvirkning. Med sin instrumentale form og rytmiske spillestil klarer Salvatore på herlig unorsk vis å dra lytteren inn i et hellig tempel langt bortenfor det vi er vant til her hjemme. Som Rottefangeren fra Hameln lokker bandet oss ut av hjemmene og inn i fjellene, bort fra det småborgerlige og inn i det ukjente. Det er ikke noe truende over denne ferden. Den er en befrielse.

I likhet med det varierte landet er ikke Fresh bare lyden av sanddynene, det er også lyden av Pink Floyd på et rykende Pompeii, det er lyden av krautrockens motoriske frihet, det er lyden av Joy Division, av Chicago, av berbere, av romere, av myke droner, av Atlasfjellene, av Middelhavet. Av verden. Det er også toner vi har hørt fra bandet tidligere, og Fresh innebærer ikke en kraftig kursendring. Fokus er likevel i enda større grad lagt mot melodiene, og Salvatore er både varmere og fyldigere enn noensinne (praise Jon Selvig, nytilsatt på piano og xylofon og samples).

Kombinasjonen av relativt monotone beats, varierte samples, samt hissige og melodiøse gitarer skaper noe som kan beskrives som trance-kraut. Det kan ta tid å komme inn i Fresh, men den er vanskelig å komme ut av. Den fresende åpningslåten ”Get The Kids On The Street It’s a Party” er en perfekt start til resten av de knappe 45 minuttene, som spinner merkverdig raskt unna. Salvatore unngår de lengste låtene denne gangen, men til gjengjeld flyter Fresh såpass lett av sted at vi som lyttere blir dradd inn i platen som et sammenhengende hele.

When: You Are Silent (Jester, 2008)
Lars Pedersen har siden slutten av 70-tallet liksom stått litt i utkanten av norsk rock. Hans veier har vært uransakelige som herrens, og de har ført ham mot mange utposter langt fra det kommersielle sentrum og medias oppmerksomhet. Uten for mye oppstuss står Lars Pedersen som en av de mest kreativt spennende artistene her i landet de siste 20-25 årene. You Are Silent er nok en påminnelse om det.

Stilmessig har han beveget seg fra punk (Hærverk) til psykedelisk pop (Last James), kunstrock (Holy Toy) og mot mer eksperimentell avantgarde, folk og syrerock under det springende konseptet When. Et par holdeplasser på When-veien: Svartedauden fra 1992 er en mørk, dramatisk ferd inn i folkloren, inspirert av Theodor Kittelsens velkjente verk av samme navn. I et sammenhengende stykke på 40 minutter binder Pedersen sammen gamle slåtter, symfonisk rock og Pesta på storslått vis. Gynt fra 1997 var et satirisk konseptalbum basert på Ibsens tekst om Peer. To år senere kommer psych-industrikomplekset Psychedelic Wunderbaum som et frampek mot mye av den frilynte eksperimentalismen til senere kritikerroste band som f. eks Animal Collective har blitt kjente for. Trippy Happy fra 2007 snurret avgårde på en forunderlig diett av Beach Boys, Left Banke og XTC.

Nå har toget stoppet på en ny stasjon, You Are Silent er den 12. i rekken, og allerede ut fra omslaget å dømme skal vi inn i mørket igjen. Denne er altså mer beslektet med tidligere utgivelser som Drowning But Learning og Prefab Wreckage. Pedersen gjør som vanlig det meste selv, men har med produsenthjelp fra Tore Ylvisaker (Ulver) som ser ut til å dele mange av hans musikalske mørkesider. You Are There består kun av fem spor, men avsluttende ”False Alarm” får strekke seg ut i 20 minutter, og opptar med det halve platen. Det er en heller grim affære. Fra sin lettbente åpning sklir den raskt inn en marerittlignende situasjon. Vi vender bort fra det menneskelige og inn i en mer abstrakt verden med rituallignende ofringer og dyriske grynt som følge. Etter nærmere ni minutter, til lyden av den samme falske alarmklokkene som tok oss inn hit, bærer det løs med hamrende industrialisme, seige gitarer og den tunge fortellerstemmen som snakker om ’the dark hours og early twilight’ (teksten er skrevet av Boris Pasternak) før det hele vender tilbake til det innledende temaet. Et fascinerende og omfattende stykke musikk som viser noe av Pedersens ambisjonsnivå. De fire øvrige kuttene her dreier seg også rundt et sted mellom de mørke timer og den tidlige grålysning.

Musikalsk er ikke dette noen umiddelbar affære, men det er heller ingen veldig hard nøtt å knekke. Men det er en plate som krever en smule innsats av lytteren, i hvert fall i form av tid. When gir ikke ved dørene, men behersker hentydningens kunst, den vage virkelighet – grålysningen. Registeret er som vanlig bredt, og her veksles det mellom kammertoner, samtidsmusikk, dark folk, elektronika – og melodiøse øyeblikk av pur pop.
”Strange Rituals” har 60-tallets klassiske popkunst i blodet, og når intetanende popdrops støter på de underliggende kreftene som skjuler seg i skyggene skapes det kontraster og en dynamikk med mye spenning. Noe av det samme grepet kan høres på åpningssporet ”Lost Cure”, der mørket etter hvert overtar for den svakt truende, men likevel tilforlatelige og harmløse kammerpopen innledningsvis.

Fans av band som Coil, Ulver, Nurse With Wound og Current 93 vil ha mye å hente her, det samme vil eventuelt nye lyttere av When. De som har fulgt Lars Pedersen og hans prosjekter lenge, vil ikke derimot lenger være overrasket over hans mange og fascinerende vendinger de vet han aldri slutter å søke nye veier i sitt musikalske labyrintmaraton.
Denne omtalen ble opprinnelig publisert på ballade.no, 25.4.2008

The Birds: Birds Birds Birds In The World (2005)
Oslo/Osaka
En japansk og en norsk fugl trekker sammen – mot det stille tempelet, mot gatelarmen, ytterkanten – mot solen. Det er ikke bare finnene som tøyer musikalske grenser her i Norden, hvis noen skulle tro det. De forvillede fuglene i dette redet er Cotton Casino fra det hellige japanske tempel, Acid Mothers, og Per Gisle Galåen – kjent fra Del, Slowburn, Soft Rebels og en rekke andre prosjekter på siden av samfunnsnormen.

Samarbeidet mellom de to kom i stand etter at Acid Mothers Temple turnerte i Norge i 2003 med Galåen som promotør. Etter et par år med utveksling av ideer, en liveskive og en Velvet-hyllende syvtommer, studio-debuterer de to her med smått fantastiske og sørgelig oversette Birds Birds Birds In The World. Det har blitt en trip av en plate, fra det forseggjorte 3-D coveret (begrenset til 1000 eks.), til et innhold som er vel så ’mind bending’. The Birds kvitrer frem psykedeliske toner som strekker seg fra meditativ folk til hard gitarstøy på en plate som åpner seg i alle retninger, uten å lekke i noen ender.

Gjennom de 8 sporene tas vi med på en ganske vidtrekkende musikalsk rundreise. ”Green To Me” åpner med Cotton Casinos ordløse sang, først a Capella, etter hvert akkompagnert av båndsus, baklengslyder og Galåens dirrende gitar som tilsammen skaper en spøkelsesaktig atmosfære av vibrerende spenninger. ”In The Name Of The River” er et mer utmalende stykke, med et gjennomgående vannmotiv (bølger), nærmere ambient/drone med hint av raga flyter den uanstrengt avgårde i 6 minutter som platens vakreste. Vakker kan man ikke kalle ”Donkeys”: Her løper strenge synthstråler sammen med plutselige gitareksesser av fuzz, der Galåen framstår slik vi kjenner ham for eksempel fra Del. ”Human Play” er platens lengste, 13 litt for lange minutter med lydlek transformert gjennom ulike partier. Fundamentet er organisk lydende bakgrunnsambiens av Eraserhead-typen og radiostøy, som etter en god stund former en spinkel melodi. De siste to minuttene vendes denne over mot et renere vokal/trommebeat-parti et sted mellom sen Can og Syd Barrett. Etter den foruroligende bjelleklangen som introduserer ”Fireburner”, åpner det seg en massiv støyfinale. Fra Sonic Youth’sk improvisasjon til en totalutblåsning à la Lightning Bolt. Dermed rammer platen inn den japanske kulturen, fra freden som rår i tempelet til larmen og galskapen rett utenfor dørene. Mellom de nevnte kutt er det også plass til tre kortere låter, blant annet en fin sak som heter ”Second Door”, som mest av alt høres ut som en gammel japansk vuggesang.

Virker det som denne platen strekker seg i mange retninger, så er det en korrekt observasjon. Men det er i dette tilfellet ingen svakhet, tvert imot, duoens fremste styrke er nettopp evnen til å inkorporere ulike uttrykk uten at det virker påfallende. Det er i sannhet et verk utført av to visjonære artister. Med produksjon av Kai Mikalsen (Kobi)/Lasse Marhaug i Oslo/Osaka og mastring av Helge Sten så fremstår Birds Birds Birds in the World som en meget fascinerende opplevelse.

Bjerga/Iversen: Most Things Are Made Of Water (2006)
Vann til is
Stavangerduoen Sindre Bjerga og Jan-M. Iversen har en enorm produksjon bak seg både som duo og som involverte i andre sammenhenger. De kjennes bak selskap som TIBProd (Iversen) og Gold Soundz (Bjerga), som ikke bare knytter tråder til de mest sentrale deler innen norsk eksperimentell rock/støy/avantgarde, de har også følere dypt nede i utenlandsk grums av samme sort. De har sluppet plater på etiketter som Musicyourmindwillloveyou og som tilfellet er når det gjelder Most Things Are Made Of Water; amerikanske Utech. Utech har tidligere stått bak mye godt norsk, som Sten Ove Toft og Anders Hana, og utmerker seg ellers med sitt stilrene design og nummererte små opplag (/200).

Det er ikke helt greit å skaffe skikkelig oversikt over diskografien når en konstellasjon står bak noe sånt som nærmere 50 utgivelser, men jeg tror ikke denne er den mest skadelige utgaven å starte med for eventuelle nybegynnere. Most Things Are Made Of Water består av 7 spor som strekker seg fra drøyt halvminuttet til et kvarter i lengde, men skillene mellom titlene er egentlig underordnet sammenhengen her. Bjerga/Iversen vaker i områdene drone, støy og elektronikk der førstnevnte benytter diverse objekter og gitar, mens begge styrer elektronikken. De maner tålmodig frem ganske strenge og kjølige bilder der temposkifte og brudd viker for langsom bevegelighet basert på blant annet feedback, skrapende støy og statisk uro.

Tittelkuttet er delt i to deler, varer snaue halvtimen og er klart platens sentrale del. Dette er musikk i frossen tilstand, skapt i det mørke lyset fra et kjølelager og losset på et vrak av en hvalfangerbåt på vei til Nordishavet for å senkes ned i havets dyp. På del 1 er det en klar progresjon å følge. Gjentatte skrapelyder skaper en nesten døsig rytme, de høyfrekvente signalene sørger for å bevare en urolig stemning, og når øynene lukkes drives lytteren selv langt ut i isødet uten behov for menneskelig kontakt. Bjerga/Iversen henfaller aldri til å skake inn i fjell, de har en behersket kontroll over kreftene, nesten som etterdønninger etter noe som har skjedd, mer enn noe som vil skje. Del to fører oss videre med bærende feedback, romlig sus og enslig klukkende drypp som underbygger en øde, ensom stemning. Det er slett ikke stygt å høre på, og et spor som ”Angels Of Illumination” – platens mest vellykkede – gløder forsiktig med en skjør skjønnhet i det skjulte, inntil det underliggende, truende sakte kommer til overflaten.

Det er ikke direkte medrivende å følge Most Things Are Made of Water fra begynnelse til slutt, men den fører oss mot … noe. Jeg vet bare ikke helt hvor eller hva. Det har heller ikke så mye å si. Ferden dit vil sette sine umerkelige spor hos lytteren.

André Borgen: Staying Old (2009)
Borgen Is Borgen
Ytterst delikat debutalbum fra en grå eminense i Oslos undergrunnsverden. André Borgen er en stillferdig fyr som i mange år har befunnet seg litt i kulissene av hovedstadens ’eksperimentelle musikkscene’. Han har syslet med den eminente konsertserien Dans for Voksne, deltatt i miljøet rundt Fritt Fall og Sound Of Mu, bidratt i en del ulike samspill og kjennes som en aktiv konsertgjenger med et stort hjerte for musikk på utsiden. Men han har aldri gitt seg selv virkelig til kjenne musikalsk. Før nå.

Staying Old er en stilsikker og elegant debut, et definitivt soloprosjekt der André Borgen har gjort det aller meste selv. De 15 sporene her beveger seg i et grenseløst terreng av frika folk, out there støy, lavmælte, akustiske popviser og instrumentale lydcollager med litt spaca klang. Det kan virke springende og løst, men Borgen har evnet å få det til å henge i hop.

Staying Old er først og fremst en gitarorientert utgivelse, fra akustisk plukking til elektrisk eksperimenterende, med et ullent, nesten bedøvende lydbilde som pakkes rundt lytteren som en behagelig pute. Tidvis stikker han ut noen nåler (”Space In”), men i hovedsak er dette en plate som er velegnet som en 40 minutters oppdagelsesferd der øynene kan lukkes og tankene flyte fritt. Jeg har hengt meg opp i ”I’m Gonna Go All The Way, I Suppose”, en slags underlig blanding av Syd Barrett og Center Of The Universe på to minutter, som sammen med ”Speechless Like A Thinker” har nektet å forlate hjernebarken de siste ukene.

Jeg har hørt min andel av (særlig) amerikanske artister som kretser rundt i samme terreng som André Borgen, og som han kanskje er inspirert av selv, men Staying Old står ikke tilbake for noen av hans mer eller mindre kjente samtidige. I likhet med andre utforskere så er han sikkert like interessert i selve prosessen som å ende opp på ett bestemt sted – på godt og vondt. Noe blir litt soveromspludrende, noe blir forutsigbart ’far out’, men jeg dveler ikke så mye over enkelte sidespor her. Til det er totalen for god, og platen holder hele tiden et jevnt, høyt nivå. En særs vellykket debutplate. Den unge mannen kan se alderdommen trygt i øynene. Fortsett å være gammel, ungdommen er oppskrytt uansett.

DEL: Five Dolls For An August Moon (2006)
Fem stjerner i oktober
Ingen funky homo sapiens å spore her. Bare restene av stjernestøv på en øde overflate.
De fire medlemmene i DEL er blant landets ypperste innen diverse improvisasjon, støy, eksperimentell rock – you name it. Lasse Marhaug, Killer, Per Gisle og Fredrik Ness Sevendal kan knyttes til en bråte prosjekter: Jazkamer, Motorpsycho, Ranheim, The Birds, Norwegian Noise Orchestra for å nevne noen.

DEL er deres felles verktøy for å utforske grenselandet mellom sine andre prosjekter, og har i mange år vært en av landets mest undervurderte – eller glemte – band. Med Projectionist Please Focus (2000) dokumenterte de sin utvikling gjennom ulike liveopptak i perioden 1998-2000. Five Dolls For An August Moon er en mer helhetlig sammensatt studioinnspilling, og den markerer ytterligere progresjon i bandets kontinuerlige modningsprosess.

Forventes gitarriff spilt på Black Sabbaths ruiner eller slemme feedback-droner som druser Sonic Youths soniske støytepper i fillebiter, vil dette være en umiddelbar skuffelse. For DEL søker videre. Bortenfor den mest umiddelbare støyen, bakom rockens skygger og hinsides de utagerende eksessene som har preget tidligere arbeider. Five Dolls… søker mot mer distanserte sfærer. Nå er det mulig å finne spor etter sluggerrocken her, men først og fremst utad, som i tittelen, hentet fra Mario Bavas film fra 1970 – samme mann som regisserte Black Sabbath syv år tidligere. DELs ”Sabbath Fucking Sabbath” fremføres på… nynorsk(?) og har ikke gjenkjennelige riff fra moderlåten, men underbygger tross alt deres fascinasjon for slemme britiske mørkemenn.

Det fine med DEL er at de gjør som de selv vil. Det virker som de ikke lar seg affisere av omverden, og gir hverandre full kunstnerisk frihet til det som skapes. Alle låtene virker improvisert frem med vidåpne ører og sanser, samt kanskje en stille enighet om å holde hverandre litt i sjakk. De slipper aldri de underliggende kreftene opp til overflaten, men lar dem heller ligge og vake akkurat nok til at vi kan skimte skyggene og føle den murrende kraften før den bryter løs. Vent ikke på at kvartetten plutselig fyrer løs med noen monsterriff, eller skjærer ut i masochistiske feedback-orgier. La deg heller henføre av de pulserende, knitrende og langsomme lydlagene de lister ut av seg som i en slow motion-trip, der særlig sistesporet er en tidløs space odyssey som bringer oss opp til stjernene.

Synesthetics følgeskriv beskriver hele platen ganske treffende som en slags psykedelisk rom-dop-hallis, og ’en makaber technicolor-drøm skåret inn i jomfruelig vinyl’. Fine ord, men en akkurat passende beskrivelse for mitt vedkommende. Du vil kanskje få helt andre bilder i ditt hode, men uansett – Five Dolls for an August Moon må besøkes i kraft av at DEL er på en egen planet i norsk rock anno 2006.

Og det er den planeten jeg vil bo på.

Golden Serenades & Sewer Election & Treriksröset: S/T (2008)
Kampf Um Norwegen
Med et omslag som illustrerer en form for svunnen nasjonalisme, låttitler som ”Killing For Norway” og dedikasjon til Marve Fleksnes illustreres muligens en viss form for ironisk distanse – eller i det minste forsøk på å skape litt humor – i det som er en ganske vanskelig og streng musikalsk genre.

I løpet av denne snaue timen holdes vi som lytter spent fast i en elektrisk stol og gjennombores av hard, ugjennomtrengelig støy uten at grepet slippes i det minste. Ekstremstøy, eller harsh noise, kan være en relativt mannevond greie. Golden Serenades og Sewer Election & Treriksröset gjør lite for å omvende genren i særlig grad, og det er kanskje lurt å pakke det inn i med bunadskledde barn på coveret. Så har vi noe pent å se på i hvert fall. Forsøk på å sette dette i en politisk kontekst er litt nødrim, selv om det altså var Golden Serenades som fikk FrP til å stille spørsmål ved kulturrådets prioriteringer da de knuste noen gitarer under et støttet prosjekt for et par år siden. ’Strong political influence’ som det står i følgeskrivet er vel å trekke det litt langt. Det er vel ikke akkurat noe hold i at støymusikk blir ansett som ’farlig’ av staten, selv om vi 10-12 stykkene som henger på Dans for Voksne sine konserter i Oslo kan se rimelig grimme ut etter et par pils.

Mange støyartister ’lider’ av at det ofte er stor avstand mellom musikken de presenterer og måten dette gjøres på. Noe av intensiteten blir borte når de brennende lyder og omkalfatrende kaos skapes av en bebrillet fyr med collegegenser som glor inn i en laptop på en naken scene. Gi meg noen filmer, strobelys, nakne dansere, utemmede dyr – et eller annet, liksom. Likevel, det er sammen med artisten(e) – og andre mennesker – støymusikken stort sett fungerer best. I en eller annen form for kontekst som går utenpå selve musikken. På CD blir – i hvert fall for mitt vedkommende – harsh noise en parentes i samlingen. Noe som er morsomt å ha, å se på og samle på, men som dessverre sjelden blir hørt på.

Herværende plate vil ikke gjøre noe fra eller til på det nivået, selv om det, når den først står på og godgjør seg i stereoen, unektelig er fett å høre så mye kompromissløs og massiv lyd slippes ut, maltrakteres og presses inn i øregangen med særdeles smertefull effekt før det eksploderer et sted dypt inne i sneglehuset med et ekko som henger igjen i ukevis. Det er klart det.

Hvem som står bak jævelskapen? I det rødhviteblå-hjørnet: Golden Serenades: To ikke helt ukjente herrer; John Hegre og Jørgen Træen, og deres opptak Transformatorlyd hentet fra Landmark i Bergen i 2005. I det blågule hjørnet: Sewer Election: Dan Johansson og Tommy Carlsson (her kaller de seg Sewer Election & Treriksröset, jeg vet ikke hvorfor) og deres ”Killing For Norway” fra kassetten Spanking Ritual (2007), opprinnelig utgitt i 20 eks. De bør nå et større publikum denne gang. Denne splitten minner i hvert fall om at Norge fremdeles er i forgrunnen på den internasjonale støyscenen – men ikke minst at de over grensen ikke bare gumler sild og kaviar. Skal se det gjemmer seg mye møkk bak folkhemmets velpleide fasade.

Le Corbeau: s/t (2008)
Ravnen
Øystein Sandsdalen er den skyggefulle, noe undereksponerte gitaristen i Serena Maneesh, med bakgrunn også i blant andre Angora Static og The Unmist. Han har dessuten et eget soloprosjekt gående, debuten under navnet Le Corbeau foreligger her som en mellomting mellom en fullengder og en EP (8 spor, 27 minutter).

Le Corbeau – fransk for ravnen – spiller muligens på Charles Baudelaires oversettelse av Edgar Allan Poes velkjente dikt “The Raven”. Lou Reed gjorde for noen år siden en hel plate basert på nevnte verk, og lenken mellom Baudelaire og Velvet Underground bindes naturlig sammen av Sandsdalen. I tillegg til mørk poesi, snev av mystikk og huggende gitarriff, kan Sonic Youth og Jesus & Mary Chain trekkes frem som til sammen fire pilarer dette prosjektet er bygget på. Youths klassiske gitarstil, slørete støytepper og den drømmende vokalen fra skotupperne bidrar til å gi dette prosjektet mye av dets egenart.

De fleste av disse 8 sporene eksisterer i skjæringspunktet mellom vare, følsomme melodier og utfordrende utskeielser av mer støyende art, der Sandsdalen igjen viser seg som en habil gitarist. ”Burnt Violet Sky” får stå som nøkkelspor på denne platen med sin konstante fremdrift og hoggende gitarer. Platen er ellers ganske hazy, men det svevende uttrykket utfordres også noe. Her er et par mildere instrumentale spor, som ”Dreamland”, der han lar fuglene synge alene sammen med en enslig gitar, hvis mønstre vil gjenkjennes for elever av Takoma-skolen.

Sandsdalen har nok ikke hatt som målsetning å lage en teknisk briljant skive her, og selv om han kler den søkende tilnærmingen, hviler det noe ufullført over enkelte av låtene. Dette er materiale som egner seg å bygge videre på, og jeg håper i hvert fall vår mann ikke gir dette soloprosjektet lavere prioritet fremover.

Coveret er for øvrig utsmykket med Sandsdalens egen lekre kunst, bearbeidede bilder inspirert av gamle amerikanske biler (1957 er et gjentakende motiv), fugler og gitarer. Lekkert fra topp til tå, med andre ord.

Lars Myrvoll: The Island (2009)
Regnværsdager
Lars Myrvoll har kalt sin langspillerdebut for The Island. Det er en illustrerende tittel. Musikken her frembringer et slags isolert stemningsbilde, som skapt utenfor ’fastlandet’ i betydning hovedstrømmen, eller det velkjente. The Island er også i hovedsak et rent soloalbum, selv om Myrvoll på enkelte spor har med bidrag fra gjester som Ole-Henrik Moe/Kari Rønnekleiv, Martin Taxt og Klaus Ellerhusen Holm – alle velkjente navn innen moderne norsk musikk.

Det er nok ikke modernitet som i første rekke opptar Lars Myrvoll, men kanskje krysningen mellom det moderne og det tradisjonelle. Teknisk sett er The Island en spartansk opplevelse, enkelt spilt inn på soverommet gjennom en seksårsperiode. Sus og knitter bidrar til å underbygge følelsen av at dette er musikk fra en annen tid, men ulikt en 78-plate fra svunne tider; konstruert for å lyde slik gjennom moderne teknologi. I et intervju med undertegnede (i Ballade, januar 2008) fortalte den sympatiske Bodøværingen at han var inspirert av alt fra Sonic Youth og John Coltrane, Fennesz og Derek Bailey til Vetiver og Joanna Newsom. Et fellestrekk ved hans egen musikalske overbygning kan dermed sies å være eksperimentell musikk uavhengig av genre, eller som han selv sa: – Kunstnere som gjør radikale valg, utfordrer og bryter ned oppfatninger om hvordan kunst ’skal’ og ’bør’ være.

På The Island benytter Myrvoll anledningen til å utdype sitt musikalske syn. Her tegnes linjer fra eldre amerikansk folk (Takoma-skolen) til nyere eksperimentalister/minimalister i tråd med hans egne forbilder. Jeg synes Lars Myrvoll entrer scenen med en distinkt signatur, han etterlater et lovende inntrykk på et vis som er både tilgjengelig og imøtekommende. Her står varsomme gitardrodlinger, undrende stålstrenger og drømmende klangflater i sentrum. Klang og rom overskygger gjerne melodiske linjer og teknisk fingnikking. Førstesporet ”Departure” er smertelig vakkert, og åpner porten for en plate som søker mot det avdempede og drømmeaktige, der betoningen av ’regn’ i låttitlene gir mening. Lars Myrvoll byr på gråtoner og molldrypp, men også strimer av lys og solskinn et sted kan skimtes borte i horisonten.

Jeg liker denne øya godt, plata har vært et gjentagende soundtrack de siste ukene uten at den hverken har tapt seg eller satt seg. Men jeg sitter også igjen med følelsen av at den ikke gir et fullstendig bilde av Myrvolls kvaliteter. Kanskje det er soveromsinnspillingenes døsige tilstand som gir et noe distansert slør, kanskje er det den lange innspillingsperioden (seks år) som gjør at dette blir vel så mye en blokk løsark med skisser enn en ferdigskrevet bok. Men det ligger mye godt materiale i disse historiene, neste gang håper jeg de også blir skrevet helt ut.

Noxagt: Turning It Down Since 2001 (2003)
Fists Of Fury
Selv om jeg er relativt kjent med både labelen Safe as Milk og Kjetil D. Brandsdal (Fibo Trespo, Hellfire) har jeg har ikke hørt noe av denne trioens tidligere bragder. Så det var med et relativt åpent sinn jeg lente meg tilbake for å sjekke innholdet.

Noen timer senere: Tungpusten, svett og mørbanket i hodet sleper jeg meg bort til tastaturet i et forsøk på å beskrive dette 26 minutter lange tordenbrølet. Referansene mine kretset først rundt tyngre orkester som Sleep og Earth, og så står da også selveste Billy Anderson (Melvins, Clutch, Helios Creed, Buzzov-en ++) oppført som produsent. Noxagt kan relateres i disse retninger, men jeg synes de tidvis tangerer sine powerbrødre både i intensitet og brutalitet.

De har en uvanlig line-up med Kjetil Brandsdal på bass, Nils Erga på bratsj og Jan Christian Kyvik på trommer, der det mest bemerkelsesverdige er hvordan Erga svinger buen på sitt instrument. Bratsjen må være ledet gjennom en rekke skumle bokser for å frembringe den hissige, av og til skrikende lyden som kommer ut. Den bidrar ikke bare til å gi en viss dronende effekt, men også til å slipe seg mellom Brandsdals brutale basshåndtering og Kyviks resolutte pressluftbor, og det på en måte som overflødiggjør gitaren man kunne forvente var tilstede. Selv uten vokal skaper denne trioen et så kraftig og massivt lydbilde at vi ikke savner noe, og som heller ikke åpner rom for noe mer. Når de åpner portene til helvete og lar de det regne ild og svovel over oss er det som å stå midt inne i et armageddon det er umulig å unnslippe fra. Turning It Down Since 2001 skaper kanskje ikke så mye harmoni og glede for de fleste, men er en kraftfull totalopplevelse som appellerer mer til våre mørkere sider; raseri, angst, paranoia, sinne, galskap.

Trollmennene kverner mange stilarter opp i sin sorte gryte for å klare dette. Metal, prog, folk, punk og noise er alle ingredienser som benyttes som virkemidler her. Resultatet er likefullt en stram og fokusert skive, og takket være korte låter rekker man å svelge intensiteten som av og til kan virke kvelende (sett på ”Swarm” på full guff). Man rekker akkurat å trekke pusten før de kaster oss ut i en ny malstrøm. Det kan bemerkes at enkelte partier kan trekke veksler på John Zorns Naked City eller japanske bråkmakere som Space Streakings og Zeni Geva, men trioen bærer også i seg et urgroove som gjør at de hele tiden balanserer mellom fristøy og gjenkjennelige, faktisk ganske fengende melodier.

Noxagt har med utemmet villskap og voldsomt målrettede knyttneveslag ikke bare skapt den mest forrykende norske utgivelsen på lang tid, Turning It Down Since 2001 bør skape buzz langt utover NorWaves grenser.

Origami Galaktika: Laos Vegas (2008)
B9
B9 er Benny Braaten, tilknyttet det verdensomspennende Origami-nettverket, der alle har sin egen kode, og som opp gjennom årene har avfødt en rekke varierte prosjekter. Prosjektet ble skapt i 1990 av Tore H. Bøe, og omfatter en rekke kjente (og mindre kjente) artister innen den eksperimentelle musikkscenen med utgangspunkt i Oslo. Arktika, Disharmonika, Replika, er noen grener på det store treet, og altså Braatens Galaktika. Han er selv en dreven skikkelse i hovedstadens undergrunnsmiljø med fartstid under dette navnet siden tidlig på 90-tallet.

Laos Vegas er, kort fortalt, en musikalsk ferd med Laos og Las Vegas som to tilsynelatende kontrastfylte motpoler, men som her møtes i et øyeblikk av musikalsk forbrødring. Teksturbasert ambient og mørke droner er Braatens virkemidler, som gjennom feltopptak, elektroniske innslag og organisk instrumentering (blant annet en fin trombonesolo) har skapt en vakker plate med dette som grunnlag. Innslag av munkemessing i møte med blinkende pengebanditter er kanskje et forsøk på å si noe om vår verden. Kanskje Braaten mener vi har mistet noe verdifullt, kanskje han vil sette søkelys på noe med verdier eller mangelen av sådanne. Det er utvilsomt et langt stykke – på alle måter – mellom det ’fjerne’ østen og vestens mest glorete by; Sin City et symbol på vår dekadanse, grådighet og dårlige smak. Kanskje han bare synes lydene av disse to kulturene passer godt sammen. Jeg vet ikke, men det låter i hvert fall veldig fint.

Jeg har vært i Vegas, ikke i Laos, men tør likevel mene at de østlige innslagene står sterkest her. Braaten har da også tidligere vist stor interesse for musikken fra det østlige Europa, og også her er det inkludert opptak med blant andre gatemusikanter fra Slovakia.

Laos Vegas er en av disse forunderlige platene som hverken vil skape den store røre, eller har noe ønske om å gjøre det (trykket kun i 500 eks.), men som utvider perspektivene for en stakket stund for den heldige lytter.

Pichelin/Charles/Grydeland: North Of The North (2008)
Nordpå
Hvis fiskeren Sverre Pettersen på Skjervøy i Nord-Troms rettet ryggen og så opp fra nota si en junidag i 2006 ville han kanskje sperret øynene opp. For hva er det som skjer der inne på land? Kanskje han stappet pipa, hentet kikkerten sin og forsøkte å fokusere på tre menn med hodetelefoner og mikrofoner som rotet rundt i fjæra. Fiskeren ristet trolig på hodet, mumlet noe om søringer og gikk tilbake til sitt arbeid.

For hva var det egentlig som foregikk på Skjervøy i juni 2006? Jo, der var to franske og en norsk musiker hvis formål var å samle inn unike lyder for å lage en serie ’fonografier’ – lydfotografier av omgivelser ved Norskekysten. Marc Pichelin/Xavier Charles har jobbet med lydfotografier tidligere, blant annet i Laos, på Grønland, i amerikanske storbyer og i jordskjelvområder. Dette var deres første besøk her i landet, med Kongsberg-mannen Ivar Grydeland som lokal guide.

Jeg pratet med Grydeland om dette prosjektet, etter at han og Charles/Pichelin hadde gjort unna sin uke nordpå.

– Vi reiste en del rundt i et forsøk på å kartlegge kystmiljøet, og fikk tatt opp mye forskjellig, blant annet møte med reinsdyr, stabling av tørrfisk og en dag ute i sjarken med en lokal fisker. Prosjektet går på hvordan dette kan settes i en musikalsk sammenheng, fortalte han den gangen. To år senere foreligger resultatet altså på plate, sier Ivar Grydeland.

Det må umiddelbart sies at resultatet mangler en viktig del for å fungere som “lydfotografier”. Nemlig fotografiene. Her sitter vi kun igjen med lyden, bildene må vi lage selv. Og det er ikke så vanskelig, selv for en som aldri har satt sin bein nord for Trondheim. Vi hører måsa skvaldre utrettelig, hører vannet slår mot ripa, bølgenes evige gang, hører fiskeren snakke om sitt fag og vi hører arbeidet på fiskefabrikken – og selvsagt, våre venners fortolkning av disse naturgitte og menneskeskapte lydene.

De ni sporene her tigger ikke akkurat om å være lett tilgjengelige, men North Of The North er på ingen måte en ubehagelig eller slitsom lytteropplevelse. Det er nok kanskje mer eksotisk å høre for en Paris-borger enn for en som selv bor langs kysten – for hvorfor skal han eller hun kjøpe noe på plate som de hører hver dag? Det er her utfordringen av å sette lydfotoene inn i en musikalsk sammenheng dukker opp.

Jeg synes ikke trioen har laget en musikalsk opplevelse som står helt for seg selv, i den betydning at kunnskapen om hvor og hvordan dette ble til er det viktigste, uten denne mister platen mye av sin ’egenverdi’ om det i det hele tatt går an si noe slikt om et sådant prosjekt. Den selve musikalske opplevelsen blir tydeligere i de tre siste sporene (her med Grydeland på banjo), som er tatt opp etter besøket på Skjervøy. Her integreres kystens lyder med den moderne avantgarde og improvisasjon på et mer fullendt – og behandlet – vis.

North Of The North er et interessant prosjekt, og på mange måter et viktig prosjekt. Lyden av det som er rundt oss må også ivaretas, om noen år blir det viktig historisk materiale. Og for oss som av og til drømmer å ferdes nord i landet, så er dette et fint lydpostkort. Men jeg savner bildene.

Bjørn Hammershaug (tekst og foto)