Med Rock & Science plasserer Ranheim seg i en tradisjon som egentlig ganske få norske rockere har utnyttet i særlig grad. Det er lyden av Steve Albini (Big Black, Shellac), de atonale støymagikerne Jesus Lizard, presise Helmet, og tungvekterne Melvins som skildres fra de trønderske tre.
Admiralen, som nærer en mistenkelig likhet til produktive Per Gisle Galåen (Del, Slowburn, The Birds med mer) besørger ikke bare de hvasse gitarene, men også bandets småskrudde tekstlinjer.
Jeg oppsøkte den alltid romfartskledde Admiral Ranheim på et maritimt sted, i et forsøk på å finne ut litt mer om dette bandet. Som for eksempel deres tydelige hengivenhet overfor hjemplassen.
Frustrert pappkasserock
– På grunn av papirfabrikken er det et typisk arbeiderklassested, og navnevalget dreier seg litt om stolthet over våre røtter, forklarer Admiralen. Dessuten gir det en del gratis oppmerksomhet, i hvert fall der oppe, men mest av alt synes vi at det er et kult navn på et band.
Kapteinen og Admiralen vokste opp sammen, og startet med å spille frustrert pappkasserock allerede på barneskolen, mens Don er noe eldre og tilhørte de tøffe, skumle guttene som de ikke turte å snakke med på den tiden. Da gikk det mest i populære artister som Bowie og Michael Jackson, før de falt i heavyrockens felle en gang på ungdomsskolen. Den store musikkinteressen førte etterhvert guttene bort fra papirfabrikken og mot Trondheims undergrunnsmiljø sentrert rundt UFFA-huset:
– Det var helt klart et viktig miljø, der man kunne møte likesinnede, gå på konserter fra man var 16 år og oppdage ny musikk. UFFA var veldig viktig for musikkscenen i Trondheim, i hvert fall da vi vokste opp der.
Den ultimate Shellac-platen
Ranheim er ikke landets mest produktive orkester. Debutplaten Rock & Science har vært mer eller mindre klar i halvannet år, øvinger skjer sporadisk grunnet geografiske avstander og konsertvirksomheten er flyktig. De tre er involvert i en rekke andre prosjekter, men Ranheim skiller seg noe ut fra det de ellers driver med.
– Vi startet vel med en tanke om å lage den ultimate Shellac-platen, men med årene fant vi vel ut at det ikke var mulig, og har heller utviklet oss til å gjøre mer våre egne ting.
Inspirasjonen er uansett ganske klar, og Admiral Ranheim forteller at dette bandet er et naturlig møtested for de tre medlemmene:
– Alle har rockebakgrunn, men vi både hører på og driver med mye annet, så lyden av oss er på en måte et kompromiss mellom det vi har felles, ikke minst band som Jesus Lizard, Melvins og mange av Steve Albinis prosjekter [som artist kjent fra Big Black, Rapeman og Shellac, som lydtekniker har han jobbet med tusenvis av artister, inkludert Nirvana, Pixies, og PJ Harvey]
De eldste låtene på Rock & Science stammer helt tilbake fra 1997. Selve platen ble spilt inn i 2004, men den har ligget til modning og godgjort seg i halvannet år. Hva tok egentlig så lang tid?
– Det har vært mest sløvhet fra min side, humrer Admiralen. Opptakene ble opprinnelig spilt inn på ett lydprogram, men de måtte overføres til et annet. Denne bouncingen dro litt ut kan du si, men da jeg først satte i gang var det hele gjort på fire dager. Det er ingen utpreget datostemplingen over denne musikken, og vi hadde heller ikke noe voldsom hast med å få den ut, forklarer gitaristen.
Jesus Lizard møter Jesus Jones
Innspillingen fant sted i Caliban studios med Tommy Hjelm foran knappene, som tidligere har jobbet med JR. Ewing og The Cumshots. Men miksingen ble foretatt av britiske John Fryer. Det kan virke som et noe merkelig valg. Fryer var husmikser i 4AD, har jobbet med artister som Nine Inch Nails, Cocteau Twins, Jesus Jones og Depeche Mode, og selv spilt i This Mortal Coil. Vi ber Admiralen om en nærmere forklaring:
– Det var mest tilfeldigheter. Vi spilte en konsert i Trondheim, og siden Fryer har kjæreste fra byen var han på denne. Han likte det vi gjorde og sa han kunne tenke seg å jobbe med oss hvis vi hadde behov for det. Fryer kjente godt til begrensningene som lå i selve innspillingen, og visste hva han kunne gjøre ut av det. Han ga platen det uttrykket vi ønsket; hardt og hissig. Han plasserte gitaren i den ene kanalen og bassen i den andre, noe jeg synes fungerte veldig fint.
Debutplaten preges av et helhetlig konsept rundt amerikansk romfart. Selve omslagsbildet er hentet fra en gammel jazz-skive, og formidler en slags framtidsoptimisme i all sin naivitet. Mellom de ti låtene er det brukt samples fra både Star Trek og gamle amerikanske hørespill. Det skaper litt humor, noe som ikke er fremmed for et band som gjerne slår av en skrøne i godt lag.
Historier verserer om at Ranheim ble dannet i Aberdeen, om det mystiske plateselskapet Evil Music, og en single som visstnok heter Live at Luton. Dette er noe journalisten gjerne vil komme til bunns i, men Admiral Ranheim hverken bekrefter eller avkrefter disse ryktene. Men som han sier med et skjelmsk flir:
– Selvhøytidelig musikk kan være ganske ille, og vi tar ikke oss selv så altfor høytidelig – humor does actually belong in music.
Hva skjer med Ranheim fremover – nå skal dere erobre verden?
– Vi har holdt på i dette gamet så lenge at vi har ikke har noen voldsomme ambisjoner om å leve av det, nei. Men det hadde så klart vært greit å spille litt mer ute. Det er slitsomt å booke konserter selv, så vi skulle i hvert fall skaffet oss en booking-agent for å få litt fart i sakene. avrunder Admiral, før han tar på seg månehjelmen, knepper igjen romdrakten og setter kursen mot nærmeste utskytningsrampe.
Bjørn Hammershaug
Dette intervjuet ble først publisert i ballade.no, juni 2006.
It was summer And a hundred and six degrees The air was hot water There was no motion in the trees And in this weather only two things grow Or three Frustration Hot tempers And disease
(The New Year: ”Disease”)
Sonna: Smile and the World Smiles With You (Temporary Residence, 2003)
Sonna ga ut flott titulerte og kritikerroste We Sing Loud Sing Soft Tonight i 2001 (med en korreksjon, der ’sing loud’ var overstrøket), og følger opp med en like passende tittel nå som de har fjernet vokalen fullstendig: Smile and the World Smiles With You er deres positive budskap denne gangen. Det er ikke vanskelig å bli i godt humør av Sonna – de får ikke frem skoggerlatteren i oss, men et avslappet og søvnig smil kan man lett oppnå av denne kvartetten fra Baltimore, som igjen har fått med seg Steve Albini inn i Electrical Audio til å fange opp deres betagende toner.
”Frone Taj” og ”The Right Age” er taktfulle post-rockmarsjer der man tar seg i å vente soniske eksplosjoner à la Explosions in the Sky, men Sonna griper aldri til slike utagerende voldsomheter. I stedet vever de toner før og etter klimaks som er mer egnet for kontemplasjon, drømmerier og lange våkenetter. Mens trommene skaper en fri rytme smyger den klare gitarlyden rundt oss på befølende vis og lar låtene bygge seg langsomt opp inntil de ebber vekk uten å ende i noen form for forløsning.
De fire resterende låtene er enda mer ambient i formen, der Rhodes og melodica hjelper til på dronefronten. På sfæriske ”Smile” er melodica det bærende instrument, mens bass og keyboards hviler i bakgrunnen før gitaren luller oss inn bysselalleland med overgangen til ”And the world Smiles With You”. Her havner Sonna i et hjørne de ikke kommer helt ut av i løpet av de ti minuttene den varer, og hvor monotien verken er tander nok til fullstendig bedøvelse eller skarp nok til å fungere som vekkelse. Med det etterlater Sonna et noe uforløst inntrykk. Vi føres likevel helskinnet tilbake til jorden igjen etter en tur i det blå, uten anelse om hvor vi egentlig har vært.
Det er ingen umiddelbare melodier på Smile and the World Smiles With You, men til gjengjeld får vi en sammenhengende og kompleks formet plate som er egnet både som bakgrunnsmusikk, som lydskisser man kan ta med utendørs eller som direkte innsprøytning inn i hodet via hodetelefoner. Dette er en plate man kan høre uendelig mye på, som aldri tar skikkelig tak, men som heller ikke slipper så lett.
‘preciate it, står det inne i det lekre bretteomsalget, og det er en oppfordring man kan forsøke å følge. Eller for å si det på en annen måte: Le, og verden ler med deg; gråt, og du gråter alene.
The New Year: The End Is Near (Touch & Go, 2004)
’The end is not near, it’s here’. Med denne lite oppmuntrende påstanden åpner The New Year sitt andre album på tre år, som for ordens skyld heter The End is Near.
Brødrene Kadane (Matt og Bubba – herlig navn!) fra Texas har tilsynelatende alltid spilt langsomt. Først i Bedhead, fra 1999 som The New Year. Det er nok mulig de ønsker å separere seg fra sine tidligere produksjoner, og The New Year er riktignok ikke fullt så svevende som sovehodene, men den musikalske distinksjonen er uansett marginal. Alle som har lært seg å sette pris på Kadanes varsomme melodiføringer og forsiktige tråkk på fuzz-pedalen kan trygt kjenne seg komfortabel også her.
Bedhead var et av 90-tallets mest underkjente band, med deres tredje og siste album Transaction de Novo (1998) som høydepunkt. Savnet etter dem er nå i ferd med å fylles, selv om det er vanskelig å bli veldig engasjert i hva brødrene har å melde i 2004. Det er noe betryggende over The New Year, som om tiden ikke har påvirket dem i særlig grad, de holder på med sitt. Men det er også tegn til en viss utvikling, og den går i retning av mer konsise, raskere låter og en tydeligere reflekterende holdning til livet. Sprukne forhold og gryende alderdom er temaer som bringes på bane, men uten at det blir plagsomt sutrete.
The New Year åpner for større rom av majestetisk oppbygning som de ikke utnytter til fulle. De starter gjerne med en enkel melodilinje med ren gitarklang eller bass, vokalen kommer tidlig inn, hviskende og døsig, gjennom flytende feedback og hardere gitarkaskader strammes grepet, for så å fade ned etter et par-tre minutter. Ikke spesielt vågalt, men fortsatt ganske effektivt. Og ikke minst stramt framført, med blant andre Chris Brokaw (Codeine, Come) på trommer og Mike Donofrio (Saturnine) på bass. Sammen med den nydelige strykedraperte avslutningslåten ”Stranger to Kindness”, vil jeg særlig trekke fram 7 minutter lange ”18”, hvor de for en gangs skyld tar seg tid til å la låten vokse. De kunne gjerne benyttet den store ubrukte plassen til flere av samme lengde.
Dette er uansett en halvtime med vakker tristesse som nok vil vokse inn på deg hvis du gir den litt tid. Jeg sitter ikke tilbake som en knust mann etter å delt deres selskap, for det er en komfortabel ro og ikke ren resignasjon over The New Year. The End is Near er en samling av ettertenksomme vuggesanger som duver oss sakte inn i natten.
Joan of Arc: So Much Staying Alive and Lovelessness (Jade Tree, 2003)
Joan of Arcs forrige utgivelse The Gap (2000) ble møtt med unison slakt etter hva jeg kan huske. Platen har likevel holdt stand som en av de mest trofaste gjengangerne i min samling, et dekonstruert popverk jeg alltid har glede av å komme tilbake til, og som stadig avdekker sine små finurlige overraskelser.
Jeg har en viss forståelse for de som finner Joan of Arcs intrikate emo-pop noe anstrengende, påtatt intellektuell eller meningsløs. Det kan de også være til tider. Men mer og mer anser jeg bandet som virkelig originalt og kreativt. Med So Much Staying Alive and Lovelessness har hovedmann Tim Kinsella returnert med nok en bemerkelsesverdig utgivelse. Denne gangen har han også skrevet noen låter som i større grad vil gå rett inn i hjertet på alle som har frekvensen innstilt på følelsesladet og flott popmusikk. Mer umiddelbar og utadvendt, men også stillferdig og vakker fortjener Kinsella nå å bli tatt på alvor av flere enn den innerste krets av fans.
For de som ikke kjenner Joan of Arc så godt kan en kort oppsummering være på sin plass. Tim Kinsella er en musikalsk edderkopp som også knyttes til de nå oppløste emocore-pionerene Cap ‘n Jazz, samt nyere bekjentskap som Owls og Friend/Enemy. Alle disse prosjektene er sentrert rundt hans særegne tilnærming til låtskriverkunsten, den kontrollerte vokalen, poetiske tekster og hans komplekse gitarspill. Det er Joan of Arc som ser ut til å være hovedgeskjeften de siste årene, og som vanlig møter vi en kjerne av musikere fra Chicago-miljøet rundt ham. Her finner vi igjen broren Mike (også i Owen), Sam Zurick og Graeme Gibson, men også mer kjente størrelser som kornettist Robert Mazurek, Ben Massarella (Califone, Red Red Meat) og Jim Becker (Boxhead Ensemble) som noen av platens gjester. Det borger for kvalitet.
Av platens elleve spor er mange framført under ulike ’bandnavn’, som JOAII, Friends + Enemy eller Sam Zurick Band, men det er likevel Kinsella som er den tydelige mastermind bak det hele. De tre første låtene er de beste jeg har hørt fra denne kanten, alle av JOAII. Her kommer Joan of Arc fram med tydelige melodilinjer, som et potent band der både punkrøtter og emocore feies under teppet. Det trylles i stedet fram melodier nærmere leken jazz og varsom pop. Den søvnige melodiflyten, Kinsellas lineære tekstform og de lette arrangementene skaper en ubesværet og sval stemning som er meget behagelig å høre på. Særlig er ”The Infinite Blessed Yes” helt suveren med Robert Mazureks lett gjenkjennelige kornett, og hans inntreden mot slutten kommer inn til perfekt timing, som vanlig. På ”Perfect Need and Perfect Completion” er kornetten borte, og det er Jim Beckers pedal steel som står for det perfekte ekstraelementet.
På nesten hvert eneste spor er det noe spesielt som skiller ut låtene og forhindrer anonymitet. På ”Mean to March” overlates vokalen til bassist Todd Mattei, på ”Diane Cool and Beautiful” er det Jim Beckers fiolin og på ”Dead Together” Jacob Smiths elektriske piano som gjør det lille ekstra. Det er fint det, selv om jeg gjerne hadde hørt Mazurek og Becker enda oftere.
Slett ikke alt holder like høy standard som åpningssporene. Lirekasse-kompet på ”Mr. Participation Billy” er for eksempel noe jeg gjerne kunne vært foruten, det samme går for ”Hello Goodnight Good Morning Goodbye” som allerede i tittelen minner om hvorfor man kan mislike Joan of Arc. Den fulle teksten går som følger: ’Hello Goodnight Good Morning Goodbye, Camus isn’t your boyfriend, You’ll never go back to school…’ – dette er nok beregnet for mer lærde mennesker enn undertegnede. Men Kinsella er et lyrisk overskuddsmenneske, og tekstarkene er fylt av levende bilder og gode historier som tilfredsstiller også den sansen.
Joan of Arc er nok fortsatt for underlige for den gjengse pop-lytter, og for rolige for rockerne, men for alle oss som også trives sånn midt i mellom har de absolutt mye å by på.
Wire: Read & Burn (Pink Flag, 2002)
Et av post-punkens mest skoledannende band er britiske Wire. Epokegjørende Pink Flag landet som en klasebombe inn i punkens relativt enkle verden i 1977, og de etterfølgende albumene Chairs Missing (1978) og 154 (1979) står fortsatt høyt oppe blant den tidens store øyeblikk. Så ble det stille i mange år, inntil Wire pt.2 dukket opp på 80-tallet. Etter The First Letter (1991), da under trio-navnet Wir, ble det på ny stille. Men se om ikke kjempene atter beveger på seg på ny.
Det er som tiden nesten har stått stille når Wire anno 2002 driver i gang på Read & Burn. Det er en 6-spors EP som tar opp i seg den samme kontante aggressiviteten som de hadde på slutten av 70-tallet, samtidig som de låter forbausende friske og opplagte. Wire ble inspirert til å forsøke seg på en ny etter en meget vellykket USA-turne i 2000, og resultatet viser at det ikke var en dum tanke.
De sytten minuttene raser raskt unna, og bærer tegn på at Wire i enda større grad enn tidligere vektlegger intensitet, hurtighet og volum. Det betyr ikke at deres arty sider er helt forsvunnet, men mer at de er litt bedre gjemt. Som Neu! med gitarspillet til Television, et ustoppelig trommebeat og med Colin Newmans lett gjenkjennelige vokal er ”In the Art of Stopping” en uimotståelig åpning. ”I Don’t Understand” er mer støyende og metallisk, og ikke fullt så vellykket. De kommer sylskarpt tilbake på ”Comet, Germ Ship” og ”1st Fast”, hvor de støyende gitarkaskadene til The Jesus & Mary Chain forenes med den voldsomme intensiteten til Ministry. Og det er kanskje mulig å tenke seg denne fusjonen som et brukbart bilde på hvordan Wire høres ut i dag.
Det er bare å legge seg flat for de originale helter, og det blir spennende å følge utviklingen mot et fullt album. Velkommen tilbake!
Evergreen: Evergreen (Temporary Residence, 1996)
Temporary Residence omtaler Evergreen som en blanding av Fugazi, Television og Stooges. Det er en tredeling som favner godt over det vi hører på denne platen, de 13 sporene holder seg alle på en eller annen måte innenfor kombinasjonen av Raw Power og Repeater. Det betyr uvøren moro og kontrollert sinne på en og samme tid. Eller post-punk, for å si det kort.
Om ikke Evergreen er et direkte nyskapende band, så holder musikken seg godt (denne ble opprinnelig utgitt i 1996). Dessuten vekker musikerens respektable bakgrunn en viss interesse. Her finner vi blant andre gitarist Tim Ruth (The For Carnation) og trommis Britt Walford (Slint, Breeders). Louisville-kvartetten ble dannet i 1992 og bygger forøvrig på restene av lokale Cinderblock. Byen har som kjent fostret en lang rekke spennende ensembler, der Slint var det store midtpunkt. Det er en del Slint over Evergreen også, men uten de intrikate partiene og den uforlignelige dynamikken. Evergreen treffer mer rett i trynet, og for den som liker sin Detroit-rock med et anstrøk av Dischord så er dette definitivt en plate å sjekke ut.
Gitarist Tim Ruth finner noen riktig så flotte, skjærende gitarlinjer, mens samarbeidet mellom Troy Cox og Britt Walford tilfører Evergreen nødvendig spenst. Vokalist Scott McLoughlin skriker passe desperat, og tilsammen er det formelen for en fandenivoldsk kvartett som ikke går ut på dato med det første. Bandet er utvilsomt heltent, og det er låter her som river godt tak (særlig ”Sweet Jane”). Likevel så er det ikke nok originalitet og variasjon over hele materialet, og ikke minst med tanke på alle prosjektene de fire medlemmene har vært knyttet til, både før og senere, så blir Evergreen stående igjen som et av de mer anonyme.
Jeg vet ikke helt hvorfor Temporary Residence velger å trekke fram denne glemte utgivelsen på ny, men siden interessen for ektefølt og ubesudlet rock igjen er stor, så kan det vel tenkes at Evergreen også treffer nytt publikum. Særlig venner av Radio 4 og Interpol vil oppdage at dagens helter ikke har funnet opp alt kruttet selv. Det blir ikke minst tydelig på instrumentale ”New York City”, den passende tittelen som avslutter det hele.
Her er det også plass til to tilleggsspor som opprinnelig ble utgitt i 1994. ”Pants Off” og ”The Queen Song” er med som bonuslåter, og som lokkemat til de som kjøpte platen da den ble gitt ut på Chicagos Hi-Ball Records.
Shark Quest: Gods and Devils (Merge, 2004)
Shark Quest bedriver instrumentalmusikk beslektet med Morricone-style ringrever (Friends of Dean Martinez, Chris Brokaw), surfere (Dick Dale), til dels avantrockere (Cul de Sac, Don Caballero, Polvo), postrockere (Explosions in the Sky, Do Make Say Think) og en dose arabisk lynne. Med andre ord, Gods and Devils er en variert plate. Den bindes i det hele godt sammen av denne drevne kvintetten fra Chapel Hill, North Carolina.
Bakgrunnen for dette prosjektet kan spores til animatøren Bruce Bickford, også han fra Chapel Hill, som ønsket at Shark Quest skulle tonesette noen av hans installasjoner. Dette samarbeidet ledet dem over til filmregissørene Brett Ingram og Jim Havercamp, som skulle gjøre dokumentarfilmen Monster Road om nettopp Bickford. Shark Quest gikk derfor tilbake til studio for å bearbeide materialet videre for den filmen, og resultatet er å høre blant disse 7 låtene.
Det spenner altså ganske vidt, men med den instrumentale stilen til felles. Ved å inkludere for eksempel mandolin, marimba, cello og glassflasker skaper de et ganske frodig musikalsk uttrykk, men det er i første rekke gitarene som styrer disse melodiene. Det går i vennlige surf-klanger, tilbakelente jam-pregede soloer, solbrent twang og hypnotisk magedans. Særlig ”Three Ivy Leaves” har et preg av Midtøsten som er ganske underholdende. Det funky orgelet på jam-pregede ”Shivers” fungerer også godt, men stort sett går dette i en lang flyt uten de store overskriftene.
Denne skiva egner seg ikke bare som akkompagnement til bevegelige leirfigurer, det er et søkende og billedrikt stykke musikk Shark Quest har skapt og vokalen savnes aldri. Jeg har ikke hørt deres tidligere plater, men det er tydelig at dette er en form de behersker godt. Gods and Devils er ganske uanstrengt i formen, virker mindre høytidelig enn det meste annet innen ny, amerikansk instrumentalrock. Shark Quest legger seg nær en melodiøs, avslappet sommerlig stil, men med nok av delikate detaljer og artige sidesprang som bidrar til at platen både kan nytes i bakgrunnen med hodet fullt av tanker og i konsentrasjon for å fylle opp med noen nye.
Ink: Reagent Specs (Monitor, 2002)
Arven etter noen av 70-tallets beste band lever videre. Vi snakker ikke om ELO eller Lynyrd Skynyrd, men den mer kunstneriske retningen fra blant andre Pere Ubu, Joy Division, Wire, The Fall og This Heat. I USA har alltid tilstedeværende Slint og Jesus Lizard, og senere June of 44 og 90 Day Men vært noen av de fremst eksponentene for videreutviklingen innen denne stilen. Baltimores Ink er kanskje noe mer ukjente for ’folk flest’, men de er på ingen måte underlegne de nevnte band, og har klart å karre til seg sin tilmålte flekk av egenart i en ellers overfylt musikkverden.
Kjernen i bandet består av medlemmer fra Candy Machine og Science Kit, og har holdt det gående som Ink siden 1997. På Reagent Specs har de konstruert et fantastisk stykke plate – written and recorded simultaneously at ACR, Baltimore, MD, USA som det loves på det utsøkte, håndtrykte omslaget. Et fascinerende samspill mellom en slækk bassist, en mangearmet trommis, diverse uidentifiserte elektroniske innspill og en altomfattende gitarist som tetter de siste skoddene skaper et vanntett skip, ledet av skipper Peter Quinn i fortellerrollen.
Det høres slett ikke så tilfeldig ut som omslaget kan få oss til å tro. Sammen skvulper de langsomt frem og tilbake, tar noen turer langt under overflaten, snurrer oss rundt i alle himmelretninger og hva bedre er: De leder oss tørrskodd inn til nytt land i farvannet mellom new wave, moderne post-rock og urban angst, hvor gode melodier også finner sin naturlige plass i en klar og ren produksjon som fremhever detaljrikdommen.
Legg særlig merke til truende låter som ”Alger Hiss”, ”Stereo Eyes” og ikke minst ”Calm Machines” der kombinasjonen av den kalde, klare gitarlyden og den monotone bassgangen er et av mange interessante aspekter ved Reagent Specs. Stadige vekslinger i lydbildet gjør denne platen til en slik kontinuerlig oppdagelsesferd der støyhelvetet aldri åpner seg helt, Ink etterlater heller lytteren med en følelse av å ha balansert ytterst på kanten til stupet. På ”Insp.States” gir de seg i kast med et mer industrielt sound som blir litt for kjølig, mens instrumentale ”Lists, Spinning” blir litt for stillestående. Men dette er tross alt for bagateller å regne.
Reagent Specs bør spilles høyt, og den kan spilles mye uten å blekne. Så gjenstår det bare å lete opp skiva, som etter sigende kun har kommet i et eksklusivt opplag på 1000.
The Post: Backwards (SA, 2002)
Gotisk post-punk, new wave og verdensmusikk fra Ben Swanson? Det høres merkelig ut, men faktum er at trioen The Post kan karakteriseres som noe i denne retning. Det virker som et merkverdig prosjekt til Swanson å være. Han driver jo som kjent labelen Secretly Canadian, og jobber helst med mer forsiktige band som Early Day Miners og Spokane. Backwards er på sin side utgitt på Super Asbestos (SA). Der i huset er det høyt oppunder taket og alle dørene står på vidt gap og fanger inn impulser. For lytteren gjelder det dermed bare å åpne sansene.
Sammen med Oliver Boch og Brent Gubatan har trioen laget en sugende messe som langsomt drar deg med inn i andre sfærer. For å ta stemmebruken først, så brukes det ikke så mye ’vanlig’ sangvokal. Her er det mer messing og chanting som integreres som en del av musikken og det høres ut som noe man heller forbinder med buddhismen eller fra en indianerstamme, enn med Bloomington, Indiana. Også musikken forøvrig er noen skritt til venstre for det Swanson ellers sysler med. Meget rytmisk bygd opp med ulike former for slagverk blir det tidvis dansbart (som på ”Waiting” og ”Fear of Numbers”) og alltid suggererende lytting. I underskogen lyder den dype bassen, svevende keyboards og forskjellige strengeinstrumenter; særlig med harde gitarklanger som river og sliter opp den rytmiske monotonien. Alle disse aspektene ved The Post er ytterst medrivende, og hvis man er villig til å klatre over enkelte høye gjerder venter det gode belønninger på den andre siden.
På sitt beste er Backwards nemlig riktig så forrykende. Nevnte ”Fear of Numbers” ruller avgårde med didgeridoo, mens det er som en sirkel av indianere som danser rundt bålet og hisser hverandre opp til ekstase. På det mest streite sporet, ”Carrie Fisher”, minner The Post litt om en kombinasjon av Interpoles skumle fetter og storheten til Godspeed You Black Emperor! Det bør være en kombinasjon å søke til når man setter seg på toget og kjører baklengs inn i tunnelmørket.
Alex Delivery: Star Destroyer (Jagjaguwar, 2007)
Brooklyn-kvintetten Alex Delivery er et av de mer spennende bandene som har kommet ut fra Jagjaguwars skole for nye talenter på en liten stund. Deres musikalske tilnærming er bygget på et vell av inspirasjonskilder. Selv navngir de stilarter eller teknikker som spacerock, musique concrete og krautrock som gyldige kildehenvisninger. Plateselskapet hjelper ytterligere til ved å navngi artister som Can og Faust, Dead C, minimalister som Terry Riley og pop-originaler som Sparks – som for å forvirre oss fullstendig.
Men i hendene på dette bandet blir den slags genreblanding ikke til vassen salat, men heller den musikalske smeltedigelen de tydelig higer etter å katalysere i sitt bilde. Star Destroyer består av kun 6 spor, men halvparten av disse bikker 10 minutter, og platen som helhet er så spekket av alle former for innfall, lydlag og ikke minst lydlek at det er vanskelig å rive platen ned til enkeltspor.
Men et eksempel i ”Sheath-Wet” (11:09). Her forløses deres elektro-organiske rytmer inn i indiepopens univers der Yo La Tengo tar hånden til Arthur Russell, mens Tortoise jammer sammen med Arcade Fire i ytterkanten av bildet, inntil de svever ut i kosmos på en sky av Kraftwerk de siste minuttene. Ganske heseblesende, men også givende på en god dag.
Deres retromoderne, urolige og rike lydbilde bør være høvelig tilpasset hippe eklektikere, og særlig i mindre doser er Star Destroyer både riktig så smart og fengende. Xiu Xiu-lignende ”Rainbows” og en kort vuggevise som avsluttende ”Vesna” viser at dette er en gjeng med store kvaliteter og egentlig uendelig potensial.
Om de evner å stramme noe inn og fokusere litt skarpere fremover blir det ytterligere noen knepp bedre.
Absinthe (Provisoire): Alejandra (Distile, 2006)
’Postrocken er død – lenge leve postrocken’ er tittelen på hittil siste utgivelse i mixtapeklubben jeg er medlem av. Den var nok ment som en slags ode til en utdøende genre, der band som Godspeed You Black Emperor og Mogwai vel står igjen som de største. Noe av luften har nok gått ut av det som bare for få år siden var det nye hippe – der er jeg enig med min gode venn. Men det betyr selvsagt ikke at det aldri mer vil dukke opp hørbare band i dette segmentet.
Et eksempel på det er franske Absinthe (Provisoire), dannet i Montpellier i 2000. De har et album bak seg fra før (fra 2002), så Alejandra er deres andre i rekken. De griper til en del kjente løsninger på sin plate. Den er inndelt i fire spor, der det første strekker seg mot halvtimen i lengde. Vekslingen mellom det episk harde og det melankolsk utstrakte som bølger frem og tilbake er skapt med omhu. Lange instrumentale partier, tremolo-gitarer og dramatisk oppbyggende scenarier – wide screen style – er alle elementer som får plass i den franske kvartettens lydbilde.
Likevel.
Det er tidvis beintøffe greier dette her. Det nevnte åpningskuttet drar seg gjennom ild og vann, sleper seg over fjell og etser opp i frådende svovel i løpet av sitt lange liv. Det lange mellompartiet minner tidvis om Pink Floyd anno ”Echoes”, mens hissig ordspytting på fransk og mer lydmalende kulisser skaper en fascinerende variasjon. ”Kocka” er et mektig musikkstykke, og det absolutte høydepunkt på Alejandra. Etiketten lover en uforutsigbar plate der støy og frirock møter delikate melodier, og det innfris til fulle akkurat her.
Timinutteren ”Amour – Infidélité – Introspection” følger en mer tradisjonell kurve (soft-hard-soft), men biter godt fra seg likevel. ’Korte’ ”Someone Said: Your Heart Belongs to the Dead” drukner i denne sammenheng, og over kvarterlange ”Love Song for a Dutch Bitch” er en voldsom slutt. Igjen med en smådesp kamikaze-vokalist som slenger noe uforklarlige gloser ut av seg, ifølge tekstheftet gullkorn som ’Dear miss, I’m the pilot of a yellow zeppelin, and I want to rush straight towards the sea, straight towards you…’ Nåja, det er ikke på grunn av tekstene denne platen bør anskaffes. Uansett sklir kjærlighetssangen for dette hollandske kvinnemennesket ut i ganske høye skylag etter noen minutter. Det gir tid for refleksjon og tanker rundt for eksempel det faktum at Alejandra sikkert vil gå samme vei for de aller fleste. Det vil i så fall være veldig synd.
Parts & Labor: Mapmaker (Brah/Jagjaguwar, 2007)
Brooklyn-trioen Parts & Labor følger opp fjorårets Stay Afraid med nok et sonisk angrep mot trommehinner og stive danseføtter. Samtidig utforsker de i større grad mer melodiøse og eksperimentelle sider ved seg selv, og bandet har generelt gjort et lite byks både som låtskrivere og arrangører.
For enkelhets skyld oppgir de selv sine viktigste kilder, slik at sånne som oss skal slippe å late som vi er allvitere; Hüsker Dü, Minutemen, Sonic Youth og Boredoms, for å trekke opp et knippe av de mest opplagte. Det er et ekstrakt av disse Parts & Labor suger næring fra, og dermed forklares også mye av den kjekke blandingen av støyrock, pop-sensibilitet, vanedannende gitarhooks og mektige refrenger. De baler med en dualitet som kanskje er forsøkt illustrert på omslaget, som kan tenkes å vise krysningen mellom deres energiske, catchy sider og de mer forstyrrende, slemme støyelementene.
På Mapmaker har bandet finslipt dette, sitt (minst) todelte uttrykk, og de livnærer seg både av fengende indierock, noise og post-hardcore. Gradvis har bandet våget seg på mer vokalbruk, som på ingen måte er ulik Hüsker Dü og Bob Mould, og avslører at de også evner å skrive meningsbærende tekster med politisk snert. Vokalen bidrar til å trekke ytterligere veksler på band som Interpol og I Love You But I’ve Chosen Darkness, uten å dra den sammenligningen for langt.
For mitt vedkommende er det særlig i den utagerende støybruken det mest interessante skjer, og det er her innflytelsen fra f.eks. Sonic Youth og Boredoms (eller for den saks skyld slektskap til Lightning Bolt og Melt Banana) kommer til syne. Som barn av Brooklyn kan det være naturlig å sette bandet i kontekst med støymakere som for eksempel Black Dice, men Parts & Labor aldri tar ting så langt ut. De bevarer strukturene og skjuler aldri helt de melodiske sidene i musikken sin, ja, på sitt mest tilgjengelige kan de minne om et Neutral Milk Hotel som kollapser, mens de frenetisk forsøker å riste liv i noe billig elektronisk ræl som for lengst er ødelagt.
Det er kanskje ikke så veldig originalt å forene støy og melodi, elektro/støy og punk, men Parts & Labor utfører dette med en stilsikker føring og smittende iver. Åpningslåten ”Fractured Skies” setter standarden for mange av de elementene jeg har forsøkt å beskrive over. Med smågrisete lydgulv, heist opp av en ivrig blåserrekke, en trommeslager med klare tegn på ADHD og et generelt forrykende driv blåses vi videre til halsbrekkende Brighter Days, igjen med skral elektronikk, barsk vokal og kaotiske trekk som momenter.
Over tid tværes dette noe ut, i hvert fall for mine ører, selv om det er en god del snask utover på platen. Coverversjonen av Minutemens “King of the Hill” står naturlig i denne sammenhengen, mens ”Knives and Pencils” blir en storslått avslutter. Denne komplett med sekkepipe og voldsomt patos som langsomt druknes i en strøm av vrengte gitarer.
Det er en lovende avslutning fra et band som ser ut til å ha funnet sin vinnerformel.
Neon Hunk: Smarmymob (Load, 2003)
Denne duoen fra Milwaukee utfører sine musikalske inngrep med synth og trommer som verktøy. Mothmaster og Mossmaster bedriver sin drill og bor eksperimentering som to ondsinnete tannleger som roter i nervene dine med ødelagte instrumenter. Høres det deilig ut? Neida, men det er ikke så behagelig å høre på deres debut heller.
Men så er det vel ikke meningen at denne musikken akkurat skal behage lytteren. Neon Hunk tilhører samme skoleklasse som The Locust, Melt Banana og Kites, plageåndene altså. Men duoen er verken de slemmeste eller morsomste i gjengen, mer de to slitsomme hyperaktive dustene som sitter bakerst, hiver kastestjerner og later som de er kampsportstjerner, mens de egentlig bare lever inne i sin egen Nintendo-fikserte verden. Man har ikke helt lyst til å bli kompis, men man blir tross alt litt nysgjerrig på hva som rører seg inne i de ødelagte hodene deres, og holder seg delvis inne med dem, slik for sikkerhets skyld. Tross alt, de sprer jo litt galskap i hverdagen.
Dette er sikkert fett live, men på plate blir Neon Hunk en slitsom opplevelse, og det til tross for at Swarmymob freser unna på 20 minutter. Da har vi vært gjennom 17 låter av cirka det samme; en hylende og skjærende Casio, en trommeslager som jager intenst etter i cirka ett minutt, og av og til noen smerteskrik nede fra gulvet et sted. Noe nærmer seg det spastisk dansbare, men stort sett gir de blanke i denslags og sprøyter på med rødglødende hjemmelaget ADHD synth-terrorisme.
Fint for den som liker sånt, men husk: Ekstremisme er ikke alltid like gøy.
“Duluth! The word fell upon my ear with peculiar and indescribable charm, like the gentle murmur of a low fountain stealing forth in the midst of roses, or the sweet accents of an angel’s whisper in the bright, joyous dream of sleeping innocence. Duluth! ‘Twas the name for which my soul had panted for years, as a hart panteth for the waterbrooks.”
Proctor Knott
LOW Sentrert rundt ekteparet Mimi Parker og Alan Sparhawk har Low gitt ut et knippe meget sterke skiver siden oppstarten i 1994, preget av langsomme melodier og vakre vokalharmonier benyttet som fundament for å stadig utvikle og fornye sitt sound.
Things We Lost In The Fire (Tugboat, 2001)
For noen år siden var jeg i Minnesota. Etter lengre tid med ekstrem innlandsvarme søkte jeg noe målløst nordover mot Lows hjemby, Duluth, og ble der overrasket av en voldsom storm midt på dagen. I ly på en liten café kunne jeg sitte og betrakte mektige Lake Superior utfolde seg i all sin velde under en nattsvart himmel. Det eneste mennesket som så ut til å våge seg utendørs var en dristig surfer som forsøkte å temme bølgene. Low får meg alltid til å tenke på denne ensomme mannen som kjempet på det majestetiske havet, like sårbar og kraftfull som den musikken de i en årrekke har skjenket oss. Selv om de fortsatt spiller saktere enn de fleste så innebærer Things We Lost In The Fire noe av den samme skrittvise utviklingen i forhold til tidligere plater mot mer tilgjengelige og melodiøse viser. De lykkes dermed igjen, med god hjelp fra tekniker Steve Albini, å forene et valiumknaskende Mamas & Papas med salmesang.
Selv om Low også viser sine mer hardtslående sider ved enkelte anledninger (”Dinosaur Act” i særdeleshet), er det særlig i de enkle begravelses-hymnene de beveger lytteren mest. Mye av styrken til bandet ligger som alltid i kontrastene mellom Parkers vevre englerøst og Sparhawks mørke stemmeklang, som sammen skaper meget vake vokalharmonier. Når de utfylles av blant andre tre strykere, en trompetist og en pianist, skapes også en bredere lydflate i det store rommet de befinner seg i – ’filling holes with tiny sound’ som de så treffende uttaler på en av låtene her.
Low predikerer både håp, tvil og tro, og er modige nok til å forsøke å gå på vannet mens truende bølger hele tiden forsøker å senke dem ned i evigheten. Things We Lost In The Fire er det beste eksempelet på at de lykkes i sin balansegang.
Trust (Rough Trade, 2002)
Årene går like fort som Low går sakte. Etter deres to foregående (Secret Name og Things We Lost In The Fire) har jeg tenkt at det snart er nok Low-skiver i samlingen, men hver gang kommer de opp med en utgivelse som gjør dem like uimotståelige.
Noe nytt er det også. Tchad Blake (Crowded House, Sheryl Crow, Los Lobos) er hentet inn som tekniker, morsomt også at Gerry Beckley (America) er med i bakgrunnen som gjestevokalist på et par spor. Ingen av de to gjør merkbar furore uansett, det er fortsatt Mimi Parker, Alan Sparhawk og Zak Sally som styrer skipet. Parker faller stadig mer i bakgrunnen som vokalist, og fungerer nesten utelukkende som ektemannens duettpartner (lead kun på “Tonight” og “Point of Disgust”). Low har dessuten vektlagt rytmebruken i større grad på enkelte spor (syv personer krediteres med ‘stomp’ på “The Lamb”), og gitarene er tonet ned, av og til nesten helt bort. Trioen fortsetter å utvikle lydbildet sitt, og selv om de har de fleste kjennetegn i behold er utviklingen likevel stor hvis man sammenligner Trust med I Could Live In Hope. Gjennomgangstonen er blitt noe hardere og kaldere, men mykes opp med blåsere, orgel, trekkspill, banjo og bjeller.
Trust inneholder derfor låter man både kan grave graver til, og låter som går rett til hjertet. Low har tidligere lykkes med å formidle julestemninger, og hvis man skal luke ut hitlåter herfra må man trekke frem ”Last Snowstorm Of The Year”, som har noe av den samme friske gløden som vi hørte på Christmas. Den andre er naturlig nok akustiske ”La La Song”. Her beveger de seg inn i pop-land, riktignok i søvngjengertempo. Low har fortsatt en helt spesiell evne til å kapsle sine nydelige melodier i sneglefart. I rekken av langsom og melodiøs skjønnhet finnes også åpningen ”(That’s How You Sing) Amazing Grace”, ”In The Drugs” og søte ”Little Arguement With Myself”. Her møter vi vokaldelingen mellom Parker og Sparhawk, en stil de har utviklet til et av sine sterkeste og kjæreste kjennetegn. Disse låtene står som platens største øyeblikk, det er her Low kommer nærmest gudene.
På siden av disse mer melodiøst vennlige kuttene serverer de fortsatt kompromissløs gravferds-minimalisme. På ”Candy Girl” lar de simpelthen en monoton tromme knokke takten, mens den tunge stompen ”The Lamb” har en mektig dommedagsstemning over seg. ”John Prine” (oppkalt etter…) er en tung, tung bør ganske fjernt fra Prines viser, og en av Sparhawks svarte stunder.
Low har en tendens til å legge inn en unntakslåt eller to på sine skiver, og her er det gitarbaserte og støyende ”Canada” som spiller Judas-rollen. Den Yo La Tengo-lignende rockeren faller noe utenfor de tolv andre disiplene. Det gjør for så vidt avslutningen ”Shots & Ladders” også. Den lange dronelåten klarer ikke å etterlate oss gispende etter luft på samme måte som ”Do You Know How To Waltz”, men svinner mer opp til stjernene som et vemodig farvel for denne gang.
Hver gang Low kommer med en ny skive blir jeg frelst en ny periode, og mormonerne fra Duluth har igjen lykkes i å presentere en plate som av og til berører det guddommelige. Man kan bli religiøs av mindre.
Drums And Guns (SubPop, 2007)
Er det krigstilstanden i hjemlandet som henger som et mørkt bakteppe over Low sin åttende plate? Allerede på åpningskuttet melder de at ’All soldiers are gonna die, all the little babies they are all gonna die’, og med det introduserer de en noe mørkere og forstyrret plate enn The Great Destroyer (2005). Sparsommelig, men effektivt arrangert, bygget mye opp rundt trommer, slagverk og diverse rytmebruk, loops og tangenter – det hele grundig behandlet av produsent Dave Fridmann (Flaming Lips, Mercury Rev m.fl.). Trioen har beveget seg et stykke bort fra den milde slowcore-popen fra tidlige album, mot et mer eksperimentvillig uttrykk. På Drums And Guns kommer dette særlig godt fram, med oppstykkede melodilinjer og en mer avantgardistisk tilnærming enn vi er vant til. Samtidig har Alan Sparhawk og Mimi Parker beholdt sin svale stemmebruk, og de deler fremdeles skjønnsomt på vokalen. Den salmeaktige sangen skaper en rolig kontrast til de urolige stemningene som vaker i bakgrunnen, og er noe av det som bidrar til at Drums And Guns står fram som en av Lows bedre plater i det som er en allerede imponerende katalog. Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter, mars 2007
Christmas (Tugboat, 1999) ’On our way from Stockholm It started to snow And you said it was like christmas But you were wrong Wasn’t like christmas at all
By the time we got to Oslo Snow was gone, And we got lost The beds were small, But we felt so young It was just like christmas…’
Med en slik sjarmoffensiv av en åpning smelter alle kalde vinterhjerter. Low gir oss sin helt spesielle julepresang: 8 låter som alle omhandler feiringen av Jesu fødsel. Denne gangen har den lavmælte og spartanske trioen overgått seg selv i ydmyk skjønnhet, uten å bli en parodi på seg selv.
Skal man først gå til innkjøp av en juleplate må dette være et av de beste alternativene på lenge. Her er det intet glitrende kjøpehysteri eller påtatte nissesmil. Low bringer det høytidelige tilbake til høytiden og behandler både egne og andres låter med den dypeste respekt. Fra åpningssporet, som har en munter ‘Belle and Sebastian-stemning’ ved seg, til den siste gaven blir delt ut (“One Special Gift”) klarer de å holde konseptet interessant, samtidig som Low aldri gir slipp på seg selv. Det er særlig gledelig å høre i kjente julesanger som “Silent Night” og “Little Drummer Boy”, som begge kunne vært egne komposisjoner. Den ene sakral og enkel, den andre mer pompøs og med tilbaketrukken støy, slik vi kjenner bandet fra tidligere utgivelser. Det er også gledelig å se at Low har inkludert Wurlitzer Jukebox singlen “If You Were Born Today” som er en av deres absolutt vakreste. Den kunne like gjerne blitt obligatorisk i kirkebygg, så vel som i rockeklubber.
Dette er ikke juleplaten du vil danse og sprette rundt juletreet etter, men med sin egenartede stemning bør den få den mest svorne julehater til å bli salig en stakket stund.
KID DAKOTA
Darren Jackson fra Bison, South Dakota droppet ut av St. Olaf College i Minnesota, og tok heller ut på en ferd langs landeveien, til skyggesidene av kontinentets mange storbyer. I 1999 vendte han tilbake til et sykehus i Minnesota for å bli kvitt heroin-avhengigheten han pådro seg, og et år senere startet han Kid Dakota sammen med trommeslager Christopher McGuire.
So Pretty (Chairkickers’ Union, 2002) So Pretty er bygd opp rundt EP’en av samme navn fra 2001. Nå er den påplusset med tre ekstra låter og utgitt på Lows plateselskap. Low representeres dessuten med bassist Zak Sally på et par spor.
På omslaget kan vi se en blodig forslått Jackson fra den tiden han red den hvite hesten. Man må bare være glad for at han reiste seg fra det destruktive grøftelivet, samtidig som Kid Dakota ikke ville vært det samme uten hans brokete opplevelser. Tekstene ser nemlig ut til å basere seg mye på livet som loffer og misbruker, som her fra tittelsporet: ’It’s my friend with my belt between teeth, I’m ready to be friendly once again…’ og ’Jesse go, Jesse run, please make quick to the bad neighborhoods, I’ll wait for you…’ Gitarene skjærer kirurgisk inn med crunch og rust, mens Guires meget kontante trommestil gir stødig punch til den kraftfulle og følsomme vokalen til Jackson (som kan minne litt om både Thom Yorke og Elliott Smith). Med disse rammene skaper duoen langsom, men episk musikk som kan beskrives som en slags præriecore, vi kjenner nesten prærievinterens vinder piske på ”The Overcoat”, ”So Pretty” og ”Smokestack”. På ”Crossin’ Fingers” og ”Bathroom” blir det mer storslagent og drivende, på en måte som ikke er helt ulikt Built To Spill møter Low, og So Pretty er slett ikke så spartansk å høre på som man skulle tro ut fra den enkle instrumenteringen. Produsent Alex Oana har vært kreativ bak spakene, og Jacksons bruk av tangenter og perkusjon bidrar ytterligere til å skape et ganske så variert lydbilde.
To av låtene henter inspirasjon fra sørstatene; på den grimme 16 Horsepower-lignende ”Coalminer” harseleres det om ’coalmine and moonshine hills of Tennessee, good-ol’ boys getting drunk hillbilly sanctuary…’, men det er ikke noe muntert fyllerør å spore her, snarere er det en tung og dyster stemning Kid Dakota ser i disse fjellene. Da er det derimot pur vårglede å spore på den vakre balladen ”Spring”: ’Kentucky bluegrass growin’ green and girls in miniskirts’, det trivelige unntaket på platen, som både blir noe snålt og samtidig befriende i denne ellers så mørke settingen.
So Pretty er 45 minutter om de tyngre sidene av livet, men Darren Jackson er både elegant, intelligent og tøff nok til å heve Kid Dakota langt over den sedvanlige hopen av gitarspillende og klagende loners som driver med noe av det samme. Jeg håper inderlig at denne mannen ikke går seg vill igjen. Akkurat det sår han litt tvil om avslutningsvis: ’…walk in the snow, maybe going in circles again, but it’s hard to say ’cause my tracks keep filling up with snow and they fade away…’
The West Is The Future (Chairkickers’ Union, 2004)
’I’m in Minnesota again for the winter
I didn’t come for ice fishin’
I didn’t come for duck huntin’
I’m not Scandinavian or in search for Paul Bunyan
I’m no fan of the Vikings…’
Darren Jackson har tross dette vendt hjem igjen for å lage sitt andre album som Kid Dakota, og det har blitt en sann velsignelse av en plate. Han tar oss med på en reise inn i noen av stormaktens ødeste områder: Dakota, Minnesota og sin egen sjel.
The West Is The Future tangerer debuten, som også var en særs skarp og troverdig fremstilling av en ung manns erfaringer med tyngre dop og rennesteinsliv. Fylt av like harde beskrivelser, blikket er stivt, vendt mot den nordlige prærien i dagens USA. Musikken kan være kald som den strengeste vinternatt i midt-vesten, åpen som de uendelige slettene som er i stand til å gjemme de trangeste sinn. Mer variert, bedre produsert og mer gjennomarbeidet har Darren Jackson denne gangen etterlatt seg en plate som graver dypt ned langs de rimdekte jordene han vandrer.
’The west is a promise, the west is a new land, the west is an old lie, the west is a bad man…’ sier han allerede i det lettdrevne åpningssporet ”Pilgrim”, de samme linjene kommer tilbake på avsluttende, og nå langt tyngre ”Atomic Pilgrim”. Med det rammes platen inn med det sentrale gjennomgangstema: Vesten. Det moderne vesten. Forlatt, mytisk og voldsomt, bright and metallic, hot and hypnotic.
Her er Pine Ridge, South Dakota hvor de arbeidsledige mannfolkene drikker seg snydens og reiser inn i reservatet for å drepe indianere, pow, pow, wow.
Her er områder der rain is more precious than gold, and some folks are prayin’ and some have sold their souls.
Her er countrydans på lokalet, at the Prairie League and Cactus Bowl.
Her er lange harde vintre i døde byer, where the men are silent and drinkin’ heavy.
Her er det kaldt, innelukket, the ice is thick and the air is thinner, no room to breathe, no sun to shine.
Geografien danner også rammen for de mer personlige sidene som Jackson viser på platen, særlig tydelig på ”2001” og ”Ten Thousand Lakes”. Førstnevnte er en ni minuter lang bønn om tilgivelse, et oppgjør med sitt tidligere liv som han was lucky to have survived: ’Lord, I’ll be a better man, I will change, I’ll give up the drinking, I’ll give up the drugs, I’ll stop payin’ for sex in the clubs…’ ”Ten Thousand Lakes” er en nærmest optimistisk reise til Minnesota, for selv om Jackson ikke er en del av det gode selskap, er det likevel hit han må vende tilbake: ’Well, I came to get better’ for ’the thought of ten thousand lakes makes me feel smaller/weaker’. Det er likevel en bitterhet her som er gjennomgående. Fra ”Ivan”: ’I might be able to accept the God who made this world, but I can’t accept the world that this God made.’
Musikalsk har Kid Dakota et visst slektskap med Jason Molinas Songs: Ohia, som har skildret det strebende rustbeltet lenger øst på mange av sine utgivelser. På samme plateselskap og fra samme region har Low i en årrekke gitt oss bilder med tungstemt, vakker tristesse, og trioen er godt representert også her: Bassist Zak Sally står til og med oppført som en del av bandet denne gangen, mens Sparhawk/Parker gjestesynger. Kid Dakota befinner seg et sted på aksen mellom Songs: Ohia og Low, for sakte, tungt og trått går det, fortsatt med noe av den samme myk/hard, start/stopp dynamikken som preget So Pretty. Men det er også noen andre momenter som er verd å notere seg.
Jackson gir av hele seg, og spenner fra det bunnløst mørke til isbelagte krystalltoner, men også mot noe mer pretensiøs og storslått popmusikk. Denne episke platen består i hovedsak av lange låter hvor han får rom til å bevege seg innenfor hele dette spekteret. ”Starlite Motel” er et godt eksempel. I løpet av 8 minutter føres vi inn en langsom, rusten vals, med et låveband som spiller langt bak Jacksons inderlige kjærlighetsbønn som vokser seg sterkere og sterkere inntil bare ekkoet av hans siste bønn blir hengende, i flere minutter: ”I know you will make me happier…”
Omslagets mørke, illustrerende tegninger er laget av William Schaff, som tidligere har udødeliggjort udødelige utgivelser med blant andre Okkervil River og Songs: Ohia. Det er et solid selskap som med dette kan ønske Kid Dakota velkommen inn i sine rekker.
RIVULETS
Rivulets er et ord man kanskje ikke benytter så ofte, og betyr visst noe sånt som liten elv eller bekk. Det betyr også Nathan Amundson, en mann med en gudbenådet smånervøs, sjelfull stemme som vil krype langt inn under huden din – og bli der en god stund.
Rivulets (Chairkickers’ Union, 2001)
På sin debutplate har Rivulets reist noen mil nordover prærien til Duluth (han er fra Minneapolis), og spilt inn låter sammen med blant andre Alan Sparhawk og Mimi Parker. Sparhawk står for det tekniske arbeidet på sedvanlig minimalistisk vis, og Chairkickers’ gir den ut. Linken er dermed tydelig nok, men selv om Amundson definitivt deler et musikalsk slektskap med Low, imponerer han stort med en egenartet og fantastisk vakker plate som står for seg selv, og plasserer ham som et meget spennende navn innen den mer sordinerte delen av folkscenen.
Ingen av de ni sporene på debuten beveger seg særlig over marsjfart, og til tross for ganske variert instrumentering er det de hvite, lydløse flekkene i lydbildet som binder låtene sammen. Stille og varsom tråkkes det, men gledelig nok forsvinner aldri melodiene ut av fokus. Det er ikke alle som klarer å spille så sakte og med så lavt volum, og samtidig få det til å høres både sammenhengende og fyldig ut. Den nakne og klare produksjonen fungerer svært effektfullt til Rivulets’ låter. Det er nesten så man kan forestille seg at studio er en mørklagt katedral. Rommet forstørrer den minste hvisken, og bærer stemmen naturlig opp til galleriet, hvor ekkoet fanges varsomt opp av et lydhørt orkester før det slippes ned igjen sammen med fjærlette påstryk fra en gitar, xylofon eller ukulele som sammen daler inn i vinternatten. Under slike forhold er det rett og slett ikke plass til overflødige elementer. Det blir unaturlig å trekke frem enkeltlåter fra et album hvor helheten er overskyggende, men ”Barreling Towards Nowhere Like There’s No Tomorrow” er med sin melankolske optigan-solo og Mimi Parkers korsang, laget av samme stoff som gjør folk religiøse.
Hvis Low og Rivulets er jevne representanter for mentaliteten i Duluth, så må det være en tung plass å leve. Undertegnede husker selv byen som et særdeles grått og vått sted, hvor regnet på land praktisk talt gikk i ett med dominerende Lake Superior. Rivulets er ingen innsjø, men som bekk tilhører de den livsnødvendige grunnkilden. De klarer å fange noe trist og uendelig ensomt, og som avslutningstekst kan det derfor være på sin befriende plass å trekke fram senator Proctor Knotts berømte tale fra 1871 – riktignok i en debatt om jernbanen:
’Duluth! The word fell upon my ear with peculiar and indescribable charm, like the gentle murmur of a low fountain stealing forth in the midst of roses, or the sweet accents of an angel’s whisper in the bright, joyous dream of sleeping innocence. Duluth! ‘Twas the name for which my soul had panted for years, as a hart panteth for the waterbrooks.’
Vis meg den stortingsrepresentant som våger å ta like grandiose ord i sin munn under neste NSB-debatt. Det blir like vanskelig som å finne en så vellykket utgivelse som platen du snart bør holde i hånden din.
Thank You Reykjavik (BlueSanct, 2002)
Etter debuten turnerte Rivulets både USA og Europa, uten å komme hit, men han har flere ganger vært på Island! Det er mulig islendingene har oppdaget Rivulets’ fellestrekk mellom Minnesotas golde prærier og sitt eget bredekte platålandskap, områder som egner seg ypperlig til denne musikken. Besøket den 7. mars 2001 resulterte i EP’en Thank You Reykjavik. Det er den Islandske statskanalen som står for opptaket, og alle de fire låtene er hentet fra moderplaten. Vi møter en enda mer naken Nathan, med bare kassegitar som akkompagnement til hans skjelvende, intime stemme. Det er en form som passer godt til hans uttrykk, og det blir ikke så ulikt det vi har hørt av ham tidligere. Jeg savner noen små men viktige detaljer fra moderplaten, men låtene står seg egentlig godt uten videre innblanding.
Thank You Reykjavik er kanskje mest ment som en hyllest til sagaøya, og er ikke et må-ha for moderate tilhengere. For nybegynnere anbefaler jeg å starte med den glimrende fullspilleren først som sist.
Debridement (Chairkickers’ Union, 2003)
Amundson gir en form for sjelepleie for frynsete nerver med sin form for ’debridement’.
’There’s an evil in this room, there’s an evil in this room…’ innleder han, alene med spøkelsesvokal og stor romklang. Det er ikke så merkelig, for Debridement er i hovedsak tatt opp i Duluths historiske landemerke, kulturkirken Sacred Heart Music Center (hvor det kanskje ikke er så mye ondskap). I tillegg til ordinære kirkekonserter er dette også et sted Low benytter en del som scene, og Amundson har igjen med seg Mimi Parker og Alan Sparhawk som medhjelpere. Stikkord blir dermed fortsatt spartansk, langsom tristesse med et meget romslig lydbilde, og dette er veldig vakker musikk for en stygg tid.
Etter den helt minimalistiske åpningen fylles kirkerommet etterhvert opp av flere, og særlig sakralt blir det når Jessica Bailiff deler englestemmen sin utover. Selv om gjestelisten er lengre enn sist så har Amundson bevart sin ytterst enslige og spartanske profil med stemme og akustisk gitar i forgrunnen. Han skaper på langt nær så melodiøse og poporienterte låter som Low, men lar heller klangene av gitar, banjo, orgel og piano rulle langsomt rundt i sakristiet. Unntaksvis, som på ”Will You Be There”, fyller instrumentene hele rommet, men på de beste sporene (”Cutter”, ”The Sunset Can Be Beautiful (Even In Chicago)”og ”Bridges”) brukes de mer som et lyrisk bakgrunnsteppe, ikke helt ulikt det nevnte Bailiff selv driver med på sine soloprosjekter. Denne lavstøyende ambiensen gir Rivulets ekstra liv, men han klarer seg også godt i enklere former, som på den personlige favoritten “Shakes”.
Debridement er ingen plate med voldsomme opp- og nedturer, men nok en fullverdig utgivelse fra Lake Superiors bredder; Low, Kid Dakota og Rivulets tilhører alle eliten innen langsom visekunst som hele tiden leger sår rundt hjertets sarteste deler.
THE WINTER BLANKET
The Winter Blanket har nå base i Minneapolis, men tilhører kretsen rundt Duluth-scenen. De deler også noe den samme golde prærietomheten som tydeligvis har grobunn der oppe, og vekselvirkningen av rimfrosne/varmende viser.
Prescription Perils (Fractured Discs, 2004)
Det innledende gitarøset som åpner ”Four Tornados” kan virke noe overraskende for de som er kjent med tidligere utgivelser av The Winter Blanket. Mer i tråd med en elektrisk Richard Buckner eller Hayden åpner deres tredje fullengder Prescription Perils med en dramatisk drapsfortelling; ’You call 911 but the cops don’t come, they’re in on their fix…’ synger en snerrende Doug Miller på en sjeldent utagerende låt til dette bandet å være.
Men det tar ikke lange stunden før kvartetten er tilbake i mer kjent farvann. Det betyr at det tones kraftig ned både i lyd og tempo. Med Prescription Perils har Winter Blanket tatt et lite skritt videre siden forrige plate (Actors And Actresses, 2002), og de har brukt tiden godt til å drive intensiv turnévirksomhet med band som Magnolia Electric Co., Idaho, Norfolk & Western og Low. Bandets sterkeste kort er fremdeles Stephanie Davila. Særlig de låtene hun får hviske ut sin vevre stemme i fred stikker seg ut. Davila introduseres allerede på ”Last Resort”, og får lov til å dominere store deler av albumet. Nerven mellom henne og Millers grovere røst på de langsomme duettene skaper noe av den samme stemningen som Chris & Carla, Spokane eller våre egne Hillstone Halos og Minor Majority.
’I don’t have anything to say about these last four years, all the stories I wanna tell involved you being there…’ synger Davila i ensomhet, og med en hemmelighetsfull ynde det er vanskelig å ikke la seg smelte fullstendig av. Hun bærer dermed helt nedstrippede låter som ”Sticks And Stones”, mens en i utgangspunktet parentes av en melodi som ”On My Own” blir helt uimotståelig. Det er i sine mest slørete og dovne øyeblikk mulig å relatere Winter Blanket også til Hope Sandoval eller britiske eleganser som Cranes og Slowdive.
Doug Millers flate, mer karakterløse vokal har ikke samme besnærende effekten, og han modifiserer det positive inntrykket en del. Uttrykket er fremdeles det samme, men egenarten og det forlokkende, fristende aspektet ved Winter Blanket blir mer nøytralisert. Det gjelder for eksempel versjonen av Bruce Springsteens ”Darkness On The Edge Of Town”. Denne er lagt ned i fosterstilling, og det tas ingen nødvendige grep for å endre på det. Nå må det sies at stilen er konsistent platen gjennom, og har man engang sansen for slike toner, er Prescription Perils et helt trygt kjøp.
Kvartetten har denne gangen med seg noen ekstra godtfolk som fyller opp med litt banjo, cello og trompet, men det vil være en overdrivelse å si at de har et mettet lydbilde. Winter Blanket legger ikke opp til store variasjonen med sine minimalistiske og varsomme låter; med saktegående, vakre melodier tilhører de peiskveldens beroligende varme, mens deres kjølige eleganse minner om vinteren som truer utenfor.
Haley Bonar: …The Size Of Planets (Chairkickers’ Union, 2003)
Haley Bonar er en multi-instrumentalist og låtskriver som virker langt eldre enn sine 19 år, der hun åpner sin verden av fyll, kjærlighet, menneskelige skjebner og forfrosne steder på sin andre plate.
Sammen med blant andre Alan Sparhawk viser Bonar igjen at midt-vestens monotone prærier er velegnet som inspirasjon til mismodige beretninger. Hun er opprinnelig fra Manitoba, har bodd noen år i Rapid City, men befinner seg nå i Duluth sammen med blant andre Low og Rivulets. Innspillingen i Sacred Heart Church sørger som vanlig for den store, åpne klangen vi har blitt bortskjemt med herfra, og det er tydelig at Duluth har blitt et lite sentrum for slik lavmælt og langsom musikalsk skjønnhet.
Haley Bonar innleder sin plate med følgende lengten:
’I found the stars of the brightest sky we were lying there in the opening the sky, it was exploding I heard the voices of the angels sing cause I’d found love the horses left quite a dirty mess I lay there and confessed my heart by the rolling creek and prickly grass Oh find me a cowboy who gets lost in the moment Who sings his own lament I will ride off forever’
Man kan kjøpe seg en stetson for mindre! Med doven stemme, som bare unntaksvis løfter seg med stor styrke, slekter Bonar på Rosie Thomas, Emmylou Harris og av og til Nina Persson. Gjennom enkle, men kraftfulle arrangementer presenterer hun tretten intime låter av folkbasert popmelankoli. Aller finest blir det på de mest sparsommelige fremføringene der ”Am I Allowed”, ”Out Of The Lake” og den sørgmodige pianovisen ”Sun Don’t Shine” står frem som særlig sterke. Noe skjemmende hard trommelyd drar ned et par låter (”Car Wreck”, ”Bless This Mess”), men i hovedsak får Bonar holde på for seg selv, og da kommer vokalen og tekstene hennes også best til sin rett.
Det er sikkert en del som husker Atom Egoyans klassiker The Sweet Hereafter fra 1997. Tidlig i filmen møter vi en vever ung pike som synger vakkert på en gjørmete småby-fair et sted i Canada. Når jeg hører…The Size Of Planets dukker dette bildet stadig opp, og jeg kan se for meg Haley Bonar stå akkurat der, mens pariserhjulet løfter seg langsomt i bakgrunnen, mens hun synger om småbylivets sjarm: ’This town is dying, all the stores are closing, the whole town drinks whisky, starting early morning’.
VA: Elegy – Radio Broadcast (Chairkickers’ Union, 2003)
Elegi er en klagesang eller et vemodig dikt, spesielt beregnet for de døde, står det forklart i bøkene. Det er en tittel som passer særlig godt til dette verket du snart bør holde i hånden din. Forhistorien for denne elegien er en tragedie, men musikken som fremføres har ikke bare blitt vemodig, men intens og voldsom dronestøy.
Bakgrunnen til dette prosjektet heter Michael Lenz. Fra Paynesville, Minnesota, studerte han engelsk ved universitetet i Duluth, og markerte seg som en både musikkinteressert og skrivefør ung herre. Etter fullført utdannelse i 1998 reiste han videre til Boston for å ta mastergrad i kreativ skriving. Lenz hadde allerede utgitt en diktsamling, og skrevet ferdig materiale for en til, da han i 2001 ble skutt og drept i sitt eget rom av en studiekamerat. Han ble 25 år gammel. Det grunnløse drapet vakte stor oppmerksomhet både i Minnesota og Boston, og ikke minst i de kreative miljøene som Lenz var en del av.
Nøkkelpersoner i musikkmiljøet i Duluth tok dermed raskt affære. De ønsket å støtte fondet som ble opprettet i studentens navn, Michael Lenz Creative Writing Scholarship At The University Of Minnesota Duluth og arrangerte en happening over 25 timer der kollektiv improvisert dronemusikk skulle skapes kontinuerlig av byens ulike musikere. Hvis jeg har forstått riktig er det også laget en film fra seansen. Opptakene på denne korte plata (to spor og spilletid på drøye halvtimen) er hentet fra første ettermiddag, 21. september 2001, som også ble kringkastet på radio.
Med på dette utdraget er notabiliteter som Jessica Bailiff, Brian John Mitchell (Rivulets), Michael Anderson (Drekka) og Alan Sparhawk (Low). Bakgrunnen for at de satte seg ned sammen var jo ikke den hyggeligste, og det preger også musikken som fremføres. De to utitulerte sporene er voldsom kost, langt unna for eksempel Lows vare popmusikk. Av og til grenser det mot hvit støy, og industrielle elementer er heller aldri langt unna. Lydcollagene som drones frem består av mange ulike klanger, fra metallisk skraping til dunkel tåkelur. Langsom sørgemarsj og dirrende cello presses sammen med skjærende og udefinerbare toner og det hele blir som å havne inn i en scene av Eraserhead mens ørene blør. Elegy er en rent ut skummel opplevelse, men med tanke på hvor mange timer opptaket kunne vart, så er platen irriterende kort.
Mens vi lytter til musikken på denne EP’en er det også lov å dvele litt ekstra over hvor skjør den er, linjen som skiller det onde og det gode i oss mennesker. De stillferdige ordene til drapsofferet Michael Lenz kan stå som et vitnesbyrd over akkurat det:
looking for dark in city night and electric shine two brown eyes – my cat softpurring next my head
through the window a siren flash dull weather neon glow Christ in low relief absence of smell replaced by ghost of smell (sudden silence) sincerity has no limit within the careful halt-of-time solitude and the snow quiet falling
(”pre-dawn blues”, M.Lenz)
VA: We Could Live In Hope: A Tribute To Low (Fractured Discs, 2004) We Could Live In Hope er navnet på hyllestplaten til Low. Tittelen henspiller på deres I Could Live In Hope, som her tolkes i sin helhet. Platen var tilfeldigvis også mitt første møte med et band som i de etterfølgende år – og fremdeles – har blitt et av de aller kjæreste. Deres status og stilistiske påvirkning innen slowcore/sadcore-genren understrekes med dette prosjektet, selv om platen ikke søker å fange den musikalske utviklingen Low selv kontinuerlig gjennomgår. På det tidspunkt opphavsplaten ble spilt inn var Low dypt inne i den helt spartanske stilen, både i tekst og melodi, noe de senere har utfordret ved en rekke anledninger
Artistene på We Could Live In Hope er stort sett tilknyttet Low på en eller annen måte; i stil (vakre, saktegående bønnesanger, melankolsk tristesse), geografi (midt-vesten) eller fra bekjentskapskretsen (via for eksempel plateselskap eller andre samarbeidsprosjekter). Nærheten gjenspeiles også på innholdet, for det er ikke mange her som utfordrer de rammene Low allerede har spikret. Respekten for originalmaterialet virker å være stor, og det medfører litt for mye samrøre til de opprinnelige versjonene. Det betyr ikke at platen er direkte dårlig eller uinteressant. Låtmaterialet er det i all hovedsak klasse over, og artistene som tolker dem er av godt kaliber.
Det er ikke mange ’store’ navn her, i hvert fall i kommersiell betydning. Mark Eitzel, Kid Dakota, Idaho, Jessica Bailiff, His Name Is Alive, Ill Lit og Migala er kanskje de mest kjente. Daniel G. Harmann, Pale Horse and Rider, The Strugglers, A Northern Chorus og The Winter Blanket er nok noe mindre merittert. Blant disse finner vi også de ansvarlige bak de fire første kuttene, som driver i havn uten å etterlate noe særlig inntrykk eller ny forståelse. Av de fire første er Pale Horse and Riders’ ”Fear” den mest vellykkede, i kraft av den skjøre skjønnheten Jon DeRosa & co lykkes å bevare og understreke.
Midtpartiet styrkes av Mark Eitzel (American Music Club) som jager late Sarah (”Lazy”) inn i bluegrassens verden med sin karakterfaste stemme. Kid Dakota (Darren Jackson) utvider vuggesangen (”Lullaby”) med en ekte vuggesang. Jessica Bailiff har også en egenartet stemme, og hun legger ”Down” inn i sin favn, som balanserer mellom akustisk skjørhet, englevokal og støyende bakgrunnsuro. En artist som noen kanskje savner er Nathan Amundson (Rivulets), men han hjelper til med vokalen på akkurat denne personlige favoritten. Bailiff har noe av den samme tålmodige, dvelende roen som har gjort Low så vellykket. Jeg vil også framheve Jeff Martin som i like lang tid som Low har bedrevet lignende musikalske fremstøt med sitt Idaho. Martins rytmiske versjon av “Rope” gir tiltrengt bevegelse til en plate som ikke akkurat beveger seg for mye i den retning.
Spanske Migala forrykker den opprinnelige rekkefølgen ved å gjenta åpningssporet ”Words”. Og det må sies at de gjør en noe bedre tolkning enn Daniel G. Harmanns mer streite lettvekter-utgave. Migala griper fatt i det mørke aspektet ved låten, og gir den ytterligere tyngde og et mer mettet lydbilde. Da passer det godt med litt solskinn, og His Name is Alive går også litt på utsiden og moderniserer ”Sunshine” (Lows utgave av ”You Are My Sunshine”), i en ’super low remix’ der bjeller og orgeldroner får lov til å fade platen ut i dagslyset.
De av dere (oss) som trives i lag med Low og deres venner har ikke mye frykte her. Det er nok likevel blant den mest ihuga fansen platen vil finne sitt hjem. We Could Live In Hope minner i det minste om at originalvare oftest smaker best, og at Low fremdeles står for den beste utgaven av denne platen.
Hvis den enda bedre oppfølgeren The Curtain Hits the Cast (1996) noensinne skal gjennomgå noe lignende, vil jeg også ha et ord med i laget. Forslag:
Anon: Sunn O)))
The Plan: Devendra Banhart
Over The Ocean: My Morning Jacket
Mom Says: Bonnie Prince Billy
Coattails: Isis
Standby: Woven Hand
Laugh: Neurosis
Lust: Animal Collective
Stars Gone Out: Arcade Fire
Same: Karate
Do You Know How to Waltz: Fennesz
Dark: Sufjan Stevens
Ikke rock, ikke country – ikke engang blues. Men det som kommer etter dette, etter bluesen. Ikke der hjertene knuses, men der de ligger ødelagt igjen, ikke lidelsen i seg selv, men vissheten om at den aldri blir borte.
Det må da være en mann med et svart sinn som befinner seg der.
Jason Molina feier opp bitene etter sine tre forrige utblåsninger. Han lener seg over kosten, fyrer en sigg og myser ut i mørkeste natta. Han ser polarstjerna der oppe, veien der nede, og hører vennene jamme der inne. Han trekker på skuldrene, skjelver plutselig og går inn i det lune rommet der de andre sitter og venter på ham. Det blir ikke mange muntre toner i kveld. Sett dere nå, sier Molina. Sett dere og lytt til natten. Nå skal budskapet hamres inn på gammelmanns vis: Sakte, men sikkert.
What Comes After The Blues smelter nakenheten fra Ghost Tropic med blåbluesen på Didn’t It Rain og den folkelige lurvenheten fra Magnolia Electric Co. Tempoet er nesten utelukkende nede, men stemningen er kollektiv og varm. Overført til “mentoren” Neil Young er dette gjenskinn av On The Beach, Zuma og American Stars’n Bars, med humøret av Tonight’s The Night hengende over som en svart skygge. Det er mye mørk blues i tekstene, og er det noen man tror på i en slik sammenheng, vel, så er det Jason Molina. Få klarer å sette ord på håpløshet, lengten og tristesse som ham. Etter noen år på full fart mot et råere, mer utemmet uttrykk, setter han på bremsene denne gangen. Sammen med sine gode venner fra Jim & Jennie And The Pinetops, Impossible Shapes skal lyset dempes og instrumentene behandles med ytterste varsomhet.
Riktignok åpner platen med en seig Crazy Horse-slugger. Som på liveplaten Trials & Errors (2005) innledes den med ”The Dark Don’t Hide It”. Studioet til Steve Albini virker å ha solide tømmervegger, lyden er som alltid varm og solid fra den kanten. Råskapen er dog sømmelig senket noe i forhold til liveopptaket, likevel er dette den mest utadvendte låten på platen med sin sugende slide og rivende gitarer. Fra nevnte liveskive har de også spilt inn ”Leave The City” på nytt i studio, og igjen preges den vemodige sangen særlig av trompeten til Michael Kapinus. Det er en avskjed med Chicago som er til å miste å pusten av:
Broke my heart to leave the city
I mean it broke what wasn’t broken in there already
Thought of all my great reasons for leaving
Now I can’t think of any
For kjennere betyr det altså at to av låtene allerede er kjent vare, gode sådan, men ikke spesielt overraskende. Da er vi nede på seks nye, relativt korte spor. Det som kommer etter bluesen er tydeligvis ikke av langvarig art. Heldigvis. Men det er sterk kost. ”The Night Shift Lullaby” er både skrevet og sunget av Jennie Benford, og hennes stemme skader ingen. Benford har sine røtter ytterligere borte i countryland, og teksten følger, i likhet med de fleste andre her, enkle folkemønstre med knappe linjer, gjentagelser og klare bilder. Med et mer avslappet budskap til en slentrende melodi, er denne vuggesangen et lite, optimistisk pusterom.
På de fleste platene til Songs: Ohia/Magnolia har det vært flust av låter man våkner av midt på natten, slike man må høre hele tiden. Det er noen av disse her også, de kommer sigende inn sammen med nattens uro og drømmer, og forlanger oppmerksomhet.
Først kom ”North Star Blues”, en aldeles nydelig ballade med en slags metatekst om den gamle låten ”North Star”, og om artisten Jason Molina:
Where were the rest of my songs tonight
I only remember the North Star Blues
That simple old tune on the stage each night
Marking the time that I lost you
Inn med en sur, hanglete fele og litt steel gitar her ja, så blir det så fint atte.
Så falt ”Hard To Love A Man” på plass. Den har noe av den samme sårheten som ”North Star Blues” både i tekst og melodi. Med slidegitar, strykere og i vemodig samsang med Jennie Benford smelter den på tungen når de synger:
Goodbye was half the words you knew
While you was waiting for me not to call
I sent my love
Endelig har ”I Can Not Have Seen The Light” begynt å gripe tak. En helt akustisk låt der lyset slukkes, bandet har forlatt studio, med unntak igjen av den nattlige ulingen til Benford, og bare Molina som står igjen foran mikrofonen:
I can’t remember what comes first
Is it the hurt
Or knowing that it hurts
Is it the hurt
Or knowing that it hurts
Ever since I turned my life around
It still happens time to time
Don’t know what pain was yours
Or what pain was mine
Grøss & gru.
Etter så mye mørke og tungsinn er det nesten betryggende at han avrunder som Hank med å se lyset. I hvert fall tror han nå det selv:
Will I have to be alright all of the time
No one has to be alright all of the time
Do I have to be alright all of the time
I thought I saw the light
I saw the light
Det er vel det nærmeste mannen kommer til en slags håpefull erkjennelse.
Bjørn Hammershaug
Mama, here comes midnight
with the dead moon in it’s jaw..
Slik lyder det i åpningslåten ”Farewell Transmission”. Men det er ikke stemmen fra graven som slår hult mot oss denne gangen, snarere et svettende arbeidslag det slår gnister av.
Ved å gå bort fra de helsvarte omslagene signaliserer Songs: Ohia en kursdreining med Magnolia Electric Co. Den gråtende uglen foran en glødende magnolia er tegnet av William Schaff, mannen bak omslaget til Okkervil Rivers Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002). Etter bekmørke Ghost Tropic (2000) og rustblues-elegien Didn’t It Rain (2002) var det vel på tide for Jason Molina å løsne litt på snippen igjen. Hans nyeste band/plate Magnolia Electric Co. (alle spor av Songs: Ohia er fjernet) er en storslagen retur tilbake til de dypeste furene av klassisk amerikansk gitarrock fra 70-tallet og frem til i dag, fra Neil Young til Green On Red, fra Creedence til Will Oldham. Mulm og mørke har blitt erstattet med blåsnipp, billig sprit og rullings, Songs: Ohia er mer besettende enn noensinne.
Molina har med seg et knippe musikere som betjener låtene rufsete og barket, uten at de dekker over hans alltid djevelsk bra tekster eller sedvanlig intime fremføring av dem. Stemmen hans kan nok bli noe gnagende for enkelte, og Lawrence Peters og Scout Niblett hentes inn som fornuftig avlastning. De to fungerer overmåte godt på hver sin låt; Peters har en riktig så karslig røst, og styrer besluttsomt platens rene countrylåt og bad luck lullaby; ”The Old Black Hen”. Alle som har hørt Niblett tidligere vet allerede hva slags stemmeprakt hun kan tilby, og her gjør hun en aldeles strålende solo på saktegående ”Peoria Lunch Box Blues”. Som et kvinnelig motstykke til Molina bærer stemmen hennes over fjell og vidder, og finner veien rett inn i hjertet til den som lytter.
Det er Steve Albini som igjen har det tekniske ansvaret, og han lar Dan Sullivan (aka Nad Navillus) harve gitar, mens Jim Grabowski ligger over orgelet som en Chris Cacavas, fanitull Dan MacAdam svinger fela og Mike Brenner sender ut himmelvide toner fra sin lap steel. Ellers bidrar Jennie Benford (fra Jim and Jennie And The Pinetops) i kor sammen med Niblett, og de to får stå for de mykere innslagene på platen.
Mange kjenninger fra Didn’t It Rain altså, og Magnolia Electric Co. har mye av den samme intime livefølelsen intakt. Men der forgjengeren gravde dypt ned i bakken, slår Magnolia tilbake i en mer utadvendt retning. Mest kontant er ”I’ve Been Riding With The Ghost”. Aldri har Songs:Ohia vært mer fengende og umiddelbare enn her. Like storslått er melankolske ”Hold On Magnolia”, og når Molina avslutningsvis gråter: “Hold on magnolia, I think it’s almost time…” så er det med en slags visshet om at han har skapt nytt liv ut av sin tidligere misere.
Jeg har vært i den heldige posisjon å besitte dette monsteret en periode, og jeg sverger at den har sneket seg inn daglig uten å vise tegn til slitasje. Magnolia er en ekte, rå og vakker blomst av en plate som ikke visner. Følg oppfordringen fra ”Farewell Transmission”: Listen. Listen.
Bjørn Hammershaug
Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no, 19.01.2005
Det er en legende fra Hawaii som forteller om hvordan Ohia-treet ble til. Flammegudinnen Pele drepte det unge kjærlighetsparet Ohia og Lehua, men fikk ordre fra de andre gudene om å bringe begge to tilbake til verden i live, slik at de for alltid kunne være sammen. Pele omformet Ohia til et tre som vokser på vulkansk grunn, mens Lehua ble til en vakker rød blomst som trives best rundt stammen til dette treet.
OHIO
Jason Molina kommer selv fra askejord, nærmere bestemt småbyen Loraine, Ohio ved Lake Erie. Det bleke industrilandskapet rundt de store sjøene har i årevis strevet i motbakke, og går under navnet rustbeltet i USA. Hjembyen beskriver Molina selv som veldig depressiv:
– Steel mills, shipyards, factories, a really beat up beat down town. Looking out at all those factories in the winter nights… they just went on for miles…
OHIA
Han forlot Loraine til fordel for Cleveland, og startet midt på 90-tallet opp sitt soloprosjekt Songs: Ohia. I begynnelsen virket det å være som en av mange lo-fi artister med et heller mørkt syn på livet og gitar rundt halsen. Men med album som Impala (1998) og Axxess & Ace (1999) markerte han seg likevel raskt som et spesielt navn, særlig i kretser som også slukte deppefolk som Smog og Will Oldham. En mer gjennomført produksjon kom med The Lioness (2000), spilt inn i Skottland med likesinnede fra Appendix Out. Selv om dette er tre anbefalingsverdige titler var det først med Ghost Tropic (2000) at Songs: Ohia virkelig markerte seg med en særegen plate.
Tropic er en av det nye århundrets dunkleste utgivelser. Med lange monotone låter, minimalistiske lydkulisser og sin karakteristiske brukne røst skrapet han helt inn til beinet denne gangen. Her ble låter strukket til over 10 minutter med et spartansk tungsinn som høres ut som et tonene av et lenkelag fra depresjonstiden fremført av en arbeidsledig fabrikkbeider på en nedlagt jernbanelinje utenfor Cleveland.
MAGNOLIA
Med beksvarte Ghost Tropic hadde Molina på mange måter fullendt mørkets reise, og stablet seg på beina for å ta fatt på en ny musikalsk ferd. Denne gangen i stål og jern, med diesellukta hengende tungt over studio. Didn’t It Rain (2002) og ikke minst Magnolia Electric Co. (2003) markerte både et stilendring og et navnebytte. Produksjonen ble bedre og soundet tyngre og fyldigere. Molina beveget seg med disse platene bort fra den skrinne folkstilen, mot mer classic arbeider-rock à la Neil Young & Crazy Horse, Creedence og Green On Red. Magnolia markerte dessuten en avskjed med Songs: Ohia som artistnavn og de kommende skivene i 2005 vil bli utgitt som Magnolia Electric Co. Jason Molina har for godt klatret ned fra Ohia-treet.
-Etter 10 år som Songs: Ohia ville jeg rett og slett ha en forandring. I Magnolia er det nye musikere, tilnærmingen er en ganske annen, og holdningen mer profesjonell til hvordan og hvorfor vi fremstår på scenen. Det er egentlig ikke noe annet enn en markering av noe nytt, og akkurat nå er det som Magnolia Electric Co.
Navnet ble valgt etter en låt fra det forrige albumet:
– Etter at jeg laget sangen av samme navn ble det klart for meg at alle låtene på platen hadde et nært forhold og ble bundet sammen av Magnolia: It is a tree and a flower, and it has followed me everywhere.
Magnoliaen stikker dypere enn Ohia-treet, og Molina har gravd seg langt ned i den brune jorda med sine siste plater. Han har da også alltid vært en artist i drift, men hva har egentlig styrt ham denne gangen?
– Det er alltid vanskelig å si hva det skal bli når vi går i studio. Jeg synes at gode album er “to the point” og liker sjelden lange plater. Det er viktig med en sammenheng mellom låtene, ikke så tydelig som for eksempel Whos Tommy, men at det er en flyt som ikke forstyrrer lytteren, og der spiller tekstene en viktig rolle. Jeg blir skuffet over gode tekster eller gode sangere som ikke virker overbevisende, men der spiller selvsagt innspillingsteknikken en viktig rolle.
ELECTRICAL AUDIO
De siste platene er spilt inn hos Steve Albinis Electrical Audio i Chicago, som har klart å gi musikken det uttrykket som Molina ønsker:
– Livefølelsen er viktig for meg, ikke i betydningen av de er mangelfulle eller fulle av “fuckups”, men at studioplatene har et visst menneskelig element i seg. Selv den mest ekstreme støymusikken kan ha elementer av menneskelighet i seg. Ved å spille inn i Electrical Audio sammen med et fullt band får vi det soundet som jeg har søkt etter i lang tid, men som har jeg har vært forhindret av, grunnet for eksempel stadige turnèer eller pengemangel. Det som har vært konstant og viktig hele tiden er å spille inn platene live.
TO NYE PLATER
Det gjelder også den første platen til Magnolia Electric Co. i 2005. Trials & Errors er en helt urdedigert liveplate fra Brüssel i 2003 hvor vi gjennom både nye og gamle låter presenteres hans nye band og deres mer hardtslående uttrykk. En ny studioskive følger senere på året, titulert What Comes After The Blues. Ifølge Molina vil den videreføre den første Magnolia-platen, men også inneholde en del akustiske sanger og mer vokalbidrag fra Jennie Benford (fra Jim & Jennie And The Pinetops). I tillegg til de to platene er Molina også aktuell med et musikalsk bidrag til antologien Isn’t It Romantic: 100 Love Poems by Younger American Poets. Med denne boken følger en CD med “romantiske sanger”, med bidrag fra blant andre Magnolia, Richard Buckner, CocoRosie, Hammell On Trial.
Jason Molina bor nå sammen med bandet sitt i Indiana:
– It’s the most beautiful place. We have rolling hills, cornfields — and the mighty Ohio River.
Kontrasten til hjemstedet er i tråd med hans musikalske utvikling. Som Magnolia Electric Co har Molina dannet et nytt fundament for en karriere som stadig er i endring og som stadig når nye høydepunkt.
Ut: “I.D.”
Uten Ut, ikke noe Sleater Kinney, Le Tigre eller Babes In Toyland? Kanskje. Før Hüsker Dü brakte norske ord inn i amerikanske rock, hadde vi denne trioen. Ut kom fra den berikende downtown-scenen i New York på slutten av 70-tallet, der avantgardistisk rock og frijazz ikke bare levde side om side i rennesteinen, men viklet seg inn i hverandre og ga oss noe av den mest motstandsdyktige rocken fra den tiden. Ut forlot New York tidlig, bosatte seg i London der de raskt ble en del av kretsen til band som The Fall og Birthday Party, kom inn under de brede vingene til radiovert John Peel og fikk et naturlig hjem i plateselskapet Blast First.
Deres beste album ble utgitt i 1988, og selv om In Gut’s House ikke er på leppene til altfor mange i dag, så ble det ranket høyt på mange årsbestelister det året. Eventyrlysten musikk er som vanlig vanskelig å sette i bås, og Ut er ikke noe unntak. Deres bakgrunn i no wave er opplagt, huggende gitarriff, nervøs rytmikk og dissonant desperasjon er tilstede her, men det er også noe mer forfinet og elegant over Ut på In Gut’s House som gir den litt ekstra levetid. Bruk av fiolin, vokalsamples og tribale trommer er ytterligere glasur, vekk fra den utemmede aggresjonen og inn i et mer kunstnerisk spennende landskap. Et landskap de ikke utviklet i ytterligere grad, etter Griller (1989, sammen med Steve Albini) var det over og ut for Ut.
Det er et ambisiøst verk hun har anlagt bestående av fem lange komposisjoner bundet sammen under Van Dyke Parks’ orkesterledelse og bearbeidet av teknikere som Steve Albini og Jim O’Rourke. Parks er kjent for sitt samarbeid med Brian Wilson på hans Smile-prosjekt midt på 60-talletog ikke minst for sin storslåtte debutplate Song Cycle i 1968 der han satte store deler av det 20. århundrets amerikanske musikktradisjoner inn i en mer moderne, psykedelisk kontekst.
Ys er en lignende sangsyklus som hever seg over smålige sjangerfelt og står frem med et storslått musikalsk klarsyn. Mer til felles med en viktoriansk musikal enn en moderne pop-plate: Det er en krevende for Joanna Newsom legger opp til og lykkes med langt unna radioens formateringer og moderne hitlisters krav til det umiddelbare. Det betyr ikke at Ys er et ’vanskelig’ album. Tvert imot, de fem suitene bølger fram medet lekent ertelystent overskudd. Her er det knapt et unødvendig øyeblikk – hvert spor sprudler av undring blomstrer av erotisk ynde og er forlokkende i all sin sprudlende kraft.
Hun finner seg godt til rette ved siden av Kate Bush og Björk som også er to relevante musikalske naboer. Som utdannet harpist gjør hun det naturlig å minnes navn som Alice Coltrane og Zeena Parkins som begge deler noe av den musikalsk frie stilen til Newsom.
Sammen med Josephine Fosters ferske A Wolf In Sheep’s Clothing har to av damene rundt Devendra Banharts krets i år vist at det er mulig å stake ut en ny kurs fra amerikansk folk over mot mer klassisk eleganse. I korthet: Ys er en fantastisk plate. Publisert i Dagsavisen, 7/11-2006
Med Rock & Science plasserer Ranheim seg i en tradisjon som egentlig ganske få norske rockere har utnyttet i særlig grad. Det er lyden av Steve Albini (Big Black, Shellac), de atonale støymagikerne Jesus Lizard, presise Helmet, og tungvekterne Melvins som skildres fra de trønderske tre.
Den ultimate Shellac-platen
“Duluth! The word fell upon my ear with peculiar and indescribable charm, like the gentle murmur of a low fountain stealing forth in the midst of roses, or the sweet accents of an angel’s whisper in the bright, joyous dream of sleeping innocence. Duluth! ‘Twas the name for which my soul had panted for years, as a hart panteth for the waterbrooks.”
LOW
Trust (Rough Trade, 2002)
Drums And Guns (SubPop, 2007)
Christmas (Tugboat, 1999)
KID DAKOTA
So Pretty (Chairkickers’ Union, 2002)
The West Is The Future (Chairkickers’ Union, 2004)
RIVULETS
Rivulets (Chairkickers’ Union, 2001)
Thank You Reykjavik (BlueSanct, 2002)
Debridement (Chairkickers’ Union, 2003)
THE WINTER BLANKET
Prescription Perils (Fractured Discs, 2004)
Haley Bonar: …The Size Of Planets (Chairkickers’ Union, 2003)
VA: Elegy – Radio Broadcast (Chairkickers’ Union, 2003)
VA: We Could Live In Hope: A Tribute To Low (Fractured Discs, 2004)
The Big Beast 