Brightblack Morning Light: Varme Dager

Brighblack Morning Light er en duo fra Alabama som fant hverandre i nordlige California midt på 2000-tallet. Nathan Shineywater & Rachael Hughes regnes som sentrale i frifolk-bølgen på 2000-tallet, og kjennes også for sin back to nature-aktivisme.

Brighblack Morning Light: Brighblack Morning Light (Matador, 2006)
Det er en av disse dagene. Luften står stille og asfalten vibrerer. Menneskene dormer i skyggen, ikke engang vannslangene har ork til å spre seg over hele plenen. Bare den jevne duvingen i hengekøyen gir litt luft. Gradestokken har smeltet, svettedråpene sklir langsomt fra pannen og nedover nesetippen. Drypper lydløst ned på bakken. Fra et stykke unna høres musikk som skapt for denne rytmen.

Bandet som spiller der bortenfra heter Brightblack Morning Light, og er utvilsomt noe av det sløyeste som noensinne har kommet ut av det nordlige California. Potrøyken henger så tykt utenpå denne gjengen at de aldri kommer innendørs, så de må være ute og prise naturen, sove i telt og muntre hverandre opp med steine jammer dagen lang. Platen serveres for øvrig i et nydelig resirkulert omslag og medfølgende 3D-briller med passelige merker av en grønn plante.

Brightblack fyrer opp med slo-mo bluesriff, inhalerende gospelsang og dype trekk fra en alltid tilstedeværende Rhodes. De tilhører sørstatenes dampende sumper (frontmann Nathaniel Shineywater er fra nede i Alabama et sted), og spiller så sakte, så mykt og så bedagelig at det hele tiden grenser mot det apatiske. Det kan bli i overkant sedat, og med laaaange pot-jammer ute av en annen verden kan jeg formelig høre gjespene deres der ute. Vel, det er ikke så Freak Brothers som det kan høres ut. Ja visst er Brightblack ganske så slacke, men de fremfører sine låter på et vis det er vanskelig å lure seg unna. Faktisk er det riktig så innbydende det de holder på med. Selv om stilen er basert på det minimale, så har de også innslag av ulike slagverk, blåsere og fløyter som mer enn hinter om vennskapet til andre California-baserte nyhippies (spesielt Devendra Banhart og Vetiver), seanser med dub og peyote-funk. Det er softrock fra ørkenen, som Dr. John skulle jamme litt sammen med Mazzy Star. Eller som Spin så treffende beskrev det: ‘Som The Band i koma’.

Man trenger for all del ikke sitte i lotus-stilling og snakke med Søster Måne for at denne musikken skal funke, men man må gi den tid. Brightblack er ikke musikk for hastige storbymennesker på søken etter neste hitlåt eller en snappy sommerslager. At det er 10 låter her er egentlig uvesentlig, siden hele platen smøres inn med samme balsam der sporene flyter over hverandre i tykke lag. Det hjelper ikke at de synger om regn, regnbuer eller elver så ofte de bare kan, det forblir like forbasket tørt og hett uansett. Kanskje har jeg falt for denne platen grunnet et lite solstikk selv, kanskje den vil falme i takt med nordisk kulde og nøkterne hverdager med busserull og havrelefse. Men akkurat nå skal sommeren vare evig, og det er intet som skal ødelegge denne følelser som:

With crystals raised, slept by the rainbow hillside. Come to see the time like the brightest morning light. And it’s a long ride by a wooden canoe to be free.

Ingenting forstyrrer harmonien. Alt er rolig. Brightblack gynger hengekøya sakte i varmen, frem og tilbake, til vi dupper av og drømmer vakkert der ute i solvarmen. Vekk meg til høsten.

Brightblack Morning Light: Motion To Rejoin (Matador, 2008)
Brightblack Morning Lights tredje plate er en naturlig forlengelse av deres to første. Lite har med andre ord skjedd. Livet går sin gang i teltleiren. Dette er ikke musikk som haster avgårde – for å si det pent. Den duver horisontalt og gynger i hengekøyetempo. Den myke og langsomt flytende følelsen forsterkes av utstrakt tangentbruk, fløyter og blåsere. Fri for skarpe kanter, huggende gitarer eller brå vendinger, bare den skurrende fuzzen på åpningssporet ødelegger for zen-lignende opplevelser.

Vi har altså å gjøre med to moderne naturmennesker, åndelig søkende og med blikket vendt bort fra moderniteten. Nathan “Naybob” Shineywater og Rachael Hughes er fremdeles de to mest sentrale figurene i denne teltleiren, men de har besøk av en liten gruppe likesinnede sjamaner og indianere som gir gode bidrag. Særlig er koringen delikat, og den bidrar til å gi et nærmest gospelpreg over bandets vannpipe-blues.

Brightblack Morning Light kan fort latterliggjøres for sin “new age-visdom”, platen er innspilt med solkraft i New Mexico, og tekstene sentrer rundt temaer som naturens egenskaper og urmenneskers klokskap. ’I see the places where the tee-pee once was risen/Everybody knows up here the tee-pee holds a wisdom’ som de synger innledningsvis. Og joda, det er noe av dette som kan virke litt pretensiøst, budskap om fred og forsoning er ikke alltid like enkelt å formidle: ’I still live in a little tent, & we’ve been friends ever since’.

Men det er også noe genuint over denne gjengen, og det er ikke de enkelte tekstfrasene (de kan ikke høres uansett) – ikke engang de enkelte kuttene – som er viktige. Motion To Rejoin er riktignok delt inn i noen spor, de fleste på 7-8 minutter, men disse følger alle samme tempo, samme groove og register. Ved en rask gjennomspoling høres alt likt ut, og kan virke som deler av en tåkete jamsession. Men ikke la deg lure av at dette bare er lat hippieharmoni eller søvnig zonking. Motion To Rejoin er gjennomarbeidet og låter ikke minst fett – i mangel av et mer presist ord – fra begynnelse til slutt.

Ta deg tid til å finne din meditasjonsstilling og du vil være låst der en god stund. Matador har for øvrig sørget for at både LP og CD ser ytterst delikat ut, dette er en plate du vil ha i samlingen din og som du kan trekke frem på dager da verden ikke trenger å gå så fort.

Jeg går tilbake i dvale – vekk meg til våren.
Bjørn Hammershaug

Bandfoto: Thomas Campbell/Matador Records

Topp 10 Album 2006

Det har vært et godt år på alle måter. På konsertfronten vil jeg trekke frem Fred Frith (Kongsberg), Comets On Fire og Wolf Eyes (England), Salvatore (Mir), Vetiver (Blå), Greg Malcolm og hele Safe as Milk (Haugesund), Sunn 0))) (Blå), Les Savy Fav (Øya) og DEL (Mono) som fine øyeblikk. Platebunken har vært større enn noensinne, og fremdeles er det mye uhørt igjen. Av de som ikke kom med på denne listen vil jeg nevne Liz Durrett, Mountain Goats, Mono, Brightblack Morning Light, Oakley Hall, Built To Spill, Decemberists og Clogs blant de utallige som utmerket seg i et år uten de største overraskelsene eller nye, spennende trendene. Blant de mange gode norske: In The Country, Svarte Greiner, White Birch, Ranheim, Low Frequency In Stereo, Fe-Mail, Årabrot og Huntsville. Størst musikalsk lykke ga nok likevel oppdagelsen av Fartein Valens vakre pianoklanger og Arvo Pärt svevende drømmetoner i året vi har lagt bak oss.

1.Joanna Newsom: Ys (Drag City)
Ys er en sangsyklus som hever seg over smålige sjangerfelt og står frem med et storslått musikalsk klarsyn. Mer til felles med en viktoriansk musikal enn en moderne pop-plate: Det er en krevende form Joanna Newsom legger opp til – og lykkes med, langt unna radioens formateringer og moderne hitlisters krav til det umiddelbare. Det betyr ikke at Ys er et “vanskelig” album. Tvert imot, de fem suitene bølger fram med et lekent, ertelystent overskudd. Her er det knapt et unødvendig øyeblikk, hvert spor sprudler av undring, blomstrer av erotisk ynde og er forlokkende i all sin sprudlende kraft, mente undertegnede i sin omtale av Ys i Nye Takter/Dagsavisen og spanderte terningkast 6.

2.Espers: Espers II (Drag City)
Gjennom syv lange låter dras vi her inn i en verden av paganistiske riter, druider, britisk folklore, heathens, moors, dead queens & kings. Mens Espers I var spilt inn på en enkel åttespors, løftes oppfølgeren av en fyldigere 24 spors produksjon, en langt rikere instrumentering og et fyldigere, tettere lydbilde. Låtenes lengde ligger på rundt 7 minutter i snitt, og er uten unntak langsomme, fredfulle, men med en tålmodig oppbygning som kanskje kan illudere kampen mellom det gode og det onde, lys og mørke, måne og sol. Som å oppdage en glemt trolldomsbok lukkes vi inn og oppslukes i deres magiske eventyrverden på det som er en plate fri for svake øyeblikk.

3.Comets On Fire: Avatar (Sub Pop)
Avatar presenterer de frisinnede kometene først og fremst på et bredere og mer kontrollert vis enn tidligere. De opererer riktignok fremdeles med en bærekraftig hardrock der grunnlaget ble lagt tidlig på 70-tallet, og med store doser kosmiske vibrasjoner; psykedelia og støyrock-elementer er til en viss grad intakt der Hammond-orgel braker sammen med fete gitarriff. Men her forenes dette med noe større andakt enn tidligere utgivelser, og det er stort sett helt greit. Comets On Fire viser at det er mulig å utvikle seg og “modnes” uten at altfor mye energi går tapt i prosessen.

4.Mastodon: Blood Mountain (Reprise)
I en uhemmet skryt av platen i Dagsavisen mente jeg at “Blood Mountain er et storslagent skaperverk hvor Mastodon ikke bare sprenger ytterligere grenser for hva de selv er kapable til å konstruere, men som utfordrer rammer innen rockens hardere genre generelt. De kombinerer en konseptuell helhet uten å bli altfor pretensiøse og umiddelbar aggresjon uten å virke primale. Progrock og metall, støyrock, hardcore og punk innlemmes som elementer i bandets univers, med spennvidde som strekker seg fra Isis/Opeth til Maiden/Metallica, utført med presisjon, fantasi og pur spilleglede.” Store ord, stor plate.

5.Jason Molina: Let Me Go, Let Me Go, Let Me Og (Secretly Canadian)
“All those years had to darken me on every single side/Til every part of me was a place to hide…” som Molina synger på ”Some Things Never Try”, mens han i påfølgende ”It Must Be Raining There Forever” oppsummerer mye av sitt lyriske univers: “Night wind and the cross road and the blue ghost’s name”. Det er nettopp her, mellom nattevinden, veikrysset og de blå spøkelsene Jason Molina er i sitt rette element. Dette er en plate du ikke blir fort ferdig med – og en soleklar kandidat blant årets 10 beste album, mente jeg tidligere i år, og den spådommen holdt lett mål. I år kommer Molina til Norge to ganger. Man gleder seg!

6.The Black Angels: Passover (Light in the Attic)
Fra grooves omtale, sommeren 2006: “The Black Angels er et av de mest überfete bandene du sannsynligvis vil høre i 2006, og jeg tror sannelig Passover er den beste debutplaten av året. Mye retro-fetisj til tross, dette er uansett noe av det tøffeste du kan låne ørene dine til og den bør spilles så høyt du bare våger! Som de sier i sitt slagord: Turn On, Tune In, Drone Out.”

7.Vetiver: To Find Me Gone (Fat Cat)
Så det er bare å hensette seg tilbake til varme, late dager. Lukk øynene til ”I Know No Pardon” (er det ikke The Band som der kommer ruslende, mens de klimprer på ”I Shall Be Released”?) og føl varmen strømme inn i kroppen. Dypp tærne i nærmeste tjern med ”Maureen” (hør Townes Van Zandt nynne i buskaset). La dagen rinne vekk med en ”Double”. Led deg inn i nattens fristelser sammen med ”Red Lantern Girls” (som akkurat i det man tenker at dette blir hakket for lugnt, røsker liv i den slappe kroppen din og får deg på beina). Hold vennene dine i hånden og skrål med på ”Won’t Be Me” (Neil Young blir sikkert også med). Og endelig, join Devendra Banhart og Andy Cabic på sin vei ned til ”El Rio” (he’ll take the cool nights with him). Gudene skal vite hva slags streker de vil finne på der. Bare et par-tre låter er litt for slappe (”Idle Ties” med sitt rett-frem komp, bysselullen ”The Porter”), men det fjerner ikke inntrykket denne platen etterlater: To Find Me Gone er en ode til den gode låt, en skål for de gode dager og et varig bilde for de gode minner.

8.Sunn O))) & Boris: Altar (Southern Lord)
“Dette er ikke en split-plate, men et fullverdig samarbeid mellom disse skumlingene. De forsøker ikke å overgå tidligere framstøt, og Altar preges heller av en tydelig vilje til å skape noe nytt i fellesskap. Det betyr slett ikke at blyloddene er fjernet fra instrumentene, men de har endt opp med noe av det mest tilgjengelige som har kommet fra denne kanten. Låtene er med ett unntak styrt under ti minutter, mange gjester etterlater en klar signatur og den låtmessige variasjonen er relativt stor. Sunn O))) og Boris finner stadig nye irrganger nede i kjelleren til moderne avant-metal. Derfor: På med munkekutten, skru opp lyden og steng døren til omverden i noen dager.” Fra min 6/6 omtale i Dagsavisen.

9.Wolf Eyes: Human Animal (Sub Pop)
“På Human Animal viser de til fulle sitt register, fra lydmalende skulpturer nærmere avant-jazz/samtidsmusikk til voldsomme angrep med drill og bor. Her er energien voldsom, og den forløses fornuftig nok i små doser. Det skjer på en plate som er kort nok til å holde på spenningen rundt disse utblåsningene, og der disse har en klar egenverdi. Med dyrisk villskap og menneskelig dårskap forener Wolf Eyes både det humane og det fremmede til et grotesk monster av svart doom.” Fra undertegnedes omtale i Dagsavisen.

10.Bonnie Prince Billy: The Letting Go (Domino)
The Letting Go er en stillferdig og vakker plate. Den angriper ikke stilen fra de foregående under navnet Bonnie Prince Billy, men holder fast ved de samme holdepunktene med varsomme melodier i en ganske tilgjengelig form. Oldham har her endt opp med et knippe intime låter som napper i gåsehuden og hvisker innstendig om din oppmerksomhet. Det er som han har funnet en slags tilstand av sjelelig balanse her på øya, en indre ro og et øyeblikk av fred for indre demoner som senker hans skuldre og letter hans hjerte.

Først publisert 02.01.07

Espers: Espers II (Drag City, 2006)

The wicker band
Mind set free in the Dharma-realm,
I sit at the moon-filled window
Watching the mountains with my ears,
Hearing the stream with open eyes.
Each molecule preaches perfect law,
Each moment chants true sutra:
The most fleeting thought is timeless,
A single hair’s enough to stir the sea
– Shutaku (1300-tallet)

Med Espers II har dette voksende kollektivet fra Philadelphia utviklet de mest tandre sidene av sin folkrock, slik de hintet med EP’en The Weed Tree fra 2005, og til fulle forløst det potensialet som debuten fra 2004 bar bud om. Gjennom 7 lange låter dras vi her inn i en verden av paganistiske riter, druider, britisk folklore, heathens, moors, dead queens & kings. Mens Espers I var spilt inn på en enkel åttespors, løftes oppfølgeren av en fyldigere 24-spors produksjon, en langt rikere instrumentering og et fyldigere, tettere lydbilde.

Låtenes lengde ligger på rundt 7 minutter i snitt, og er uten unntak langsomme, fredfulle, men med en tålmodig oppbygning som kanskje kan illudere kampen mellom det gode og det onde, lys og mørke, måne og sol. Som å oppdage en glemt trolldomsbok lukkes vi inn og oppslukes i Espers’ magiske eventyrverden på det som er en plate fri for svake øyeblikk (ok, “Children of Stone” er vel i lengste laget).

Gitarist/vokalist og låtskriver Greg Weeks og krystallstemmen Meg Baird fronter det som nå har est ut til en sekstett, med blant andre den svenske cellisten Helena Espvalls bidrag til økt kammerpreg, og trommeslager Otto Hauser (med erfaring fra det beslektede bandet til Nick Castro) som sørger for mer rytmisk tyngde. Der for eksempel nevnte Castro mest blir mild og myk, er det en underliggende uro og en mørkere kraft over Espers, som alltid ligger der, og som tidvis trekkes opp til overflaten. Det gir dynamikk til de svale visene og utvider platens spennvidde betraktelig. En regnbue av av psykedelia blandes inn med dråper av droner og zen-meditasjon, og disse ny-hippiene fra Philly har gått fra å være prøvende mystikere til å bli ledende ‘covens’.

Mest av alt er Espers musikkens svar på The Wicker Man – den britiske kultfilmen fra 70-tallet om pagansime er nærliggende både med hensyn til musikk, periode, geografi og tema. Espers fanger ikke bare den musikalske stemningen, de fanger ånden av hele The Wicker Man – fra ungdommelig ringsang til maistangdans, fra forlokkende sireneseanser til mørke og magiske ofringsritualer.

Jeg støtter erklæringen inne i omslaget: “This record is to be played as loud as possible, as quiet as impossible”. Ta med Espers II neste gang du skal konversere med trærne, dyrke solgudene – eller rett og slett bare finne zen – mind set free in the Dharma-realm.
Først publisert på groove.no: 18.05.2006

Diverse Artister: Golden Apples Of The Sun (Bastet, 2004)

Gylne epler
I went out to the hazel wood,
Because a fire was in my head,
And cut and peeled a hazel wand,
And hooked a berry to a thread;
And when white moths were on the wing,
And moth-like stars were flickering out,
I dropped the berry in a stream
And caught a little silver trout.

To begreper som er verd å klargjøre, og som begge til en viss grad kan knyttes til samleplaten Golden Apples Of The Sun, er antifolk og free folk. Det første peker i særlig grad på en generasjon folkartister som for alvor vokste frem på 80- og 90-tallet (Paleface, Major Matt Mason USA, Moldy Peaches). Kjennetegn er en skarp politisk brodd og helst en postadresse i nærheten av Manhattans østligere deler. Antifolkerne er barnebarn av Woody Guthrie, Pete Seeger og Bob Dylan, barn av Beck, Ani DiFranco og Billy Bragg, som revitaliserer genren mest i kraft av sine tekster. Mye av den såkalte antifolken er ganske trofast mot protestbevegelsen fra 60-tallet. Antifolk har også en britisk base, og i både lynne og innhold kunne den blitt kalt “akustisk punk”. Her representeres antifolken med helt stillfarne Diane Cluck, som for øvrig har uttrykt avstand til denne termen, men denne grenen har ikke ellers noen veldig sterk overførbar verdi til Golden Apples Of The Sun. Artistene på denne samleren har for eksempel et mer diffust politisk budskap og tonen er mildere og mindre urban enn antifolken.

Freefolken er mer kompleks. Her snakker vi også til en viss grad om “folkmusikk”, tradisjonelle instrumenter benyttes i stor utstrekning, men satt i en langt mer eksperimentell musikalsk sammenheng, like gjerne med røtter til Residents, Grateful Dead som Captain Beefheart og Funkadelic. Med en innflytelse fra både avantegarden, verdensomspennende folk og frie former har artister som Sun City Girls, Sunburned Hand Of The Man, Pelt, Jackie-O Motherfucker, No-Neck Blues Band og Animal Collective sprengt frem en ny grasrotbevegelse fra USAs mange loft og jorder. På denne samleren kan freefolken spores for eksempel i gitaristen Jack Rose (Pelt) og Six Organs Of Admittance (Ben Chasny, også fra Comets On Fire).

Det britiske magasinet The Wire omtalte i 2003 disse – og en hel rekke andre artister – under fellesbetegnelsen New Weird America/free folk. Er det dog mulig å skrelle denne kategorien ytterligere? Jeg mener det, selv om grensene er meget skjøre og “freefolken” (såvel som antifolken) altså kan spores til den tendensen som er representert på gjeldende samleplate. Det er ikke uvesentlig slektskap mellom særlig free folk (eller “freak folk” som den også kan bli kalt) og materialet som blir lagt frem her. Men det er såpass avvikende trekk mellom for eksempel Jackie-O og Devendra Banhart som er av så grunnleggende karakter, at det nærmest vil være misvisende å la de seile under samme flagg. Deres fellesnevner er mest i en kraft av en kreativ frihet som virker forfriskende.

Dette knippe artister står nærmere visesangen, benytter få og enkle virkemidler (ofte akustisk gitar, av og til piano eller fiolin), domineres mer av soloartister (singer/songwriter) enn større kollektiv og selv om ingen nok vil skrive en “hitlåt”, så har de som regel mer iørefallende melodier med klarere oppbygning enn freefolkernes mer frilynte eksperimentering. En søvnig, nesten drogeaktig eim preger mange. De er ikke så musikalsk langt ute, selv om de aller fleste virker oppsatt på å ikke tråkke i vante spor. Vokalen er viktig, og gjerne særegen (hør Joanna Newsomes Björk-lignende barnestemme, eller sopran-røsten til Antony), noen vil hevde sur eller skeiv, på linje med instrumenteringen som tidvis kan bli i overkant skranten. Tradisjonelt kan vi si at en ny-hippie stemning preger enkelte, en rustikk americana andre, mens noen igjen er klarere forankret i britiske folkmusikk. Et særtrekk er nemlig tydeliggjøringen av de tette båndene mellom amerikansk og britisk folkmusikk (Incredible String Band, Fairport Convention, Nick Drake, Shirley Collins). Det er slik ikke overraskende at Devendra Banhart samarbeidet med Vashti Bunyan på Rejoicing In The Hands (2004).

Der freefolken søker å sprenge etablerte musikalske grenser, tones det ned av dette kobbelet, som bygger tydeligere på tradisjonene fra Harry Smiths altfor ofte refererte amerikanske folksamler til Incredible String Band, John Fahey, Fairport Convention og Joni Mitchell. En artist som Will Oldham er også vanskelig å unngå å nevne. Han har banet frem en ny vekkelse i slektskap med dette segmentet, om enn mer “fjellvant”, og bevist at det er verken stemmen eller utseendet som skaper en stjerne, men selve det genuine i fremførelsen. En grunn til å i det hele tatt omtale disse artistene som en egen “scene” finnes også i måten de alle krediterer hverandre: Vetiver sier slik om Devendra Banhart: “This sweet song gives me the chills. I love getting the chills”. Mens om Iron & Wine heter det: “He gives me a song in the sunshine, in the shower, he gives me a song in the shadows every hour…” Pent.

Som i alle slike forsøk på å samle en broget samling under samme paraply finnes det unntak, selvsagt, men jeg ser en tendens der den tradisjonelle visefolken vitaliseres ved å gå langt tilbake i tid for å hente, eller i hvert fall hige etter, et genuint uttrykk. La oss for enkelhets skyld kalle denne stilen for lo-folk. Det er lo-fi estetikken som er den røde tråd her. Låtene kjennetegnes ved enkle, gjerne simple innspillingsteknikker og instrumentering. Lydgjengivelsen er i de fleste tilfeller sprakende, organisk eller hjemmedyrket som kan henlede tankene tilbake til en eller annen periode mellom 1930-1965. Det er også en viss kulturell ballast som preger prosjektet, særlig litterært. Antony tonesetter Edgar Allan Poes “The Lake” og selve tittelen er en hommage til visesangeren Terry Callier, som igjen hentet den fra W.B. Yeats “Wandering Angus” (som lo-folkeren Jolie Holland tidligere har tonesatt). Ikke minst er det en kvinnelig bredde som må nevnes, nær halvparten av kuttene har kvinner enten i front eller på si’.

Platens gem er Josephine Fosters “Little Life”, et gyldent eple som innholder både den amerikanske og den britiske folkskatten i et hjemmelaget øyeblikk, med en nerve man skal lete lenge etter. Den kommer fra et sted langt, langt borte – skapt for lenge, lenge siden. Flott er også Little Wings’ huskende “Look At What The Light Did Now” og Espers’ space-drøm “Byss & Abyss”. Selv om man kunne ønsket flere nye spor (mye er plukket fra tilgjengelige album) er det mulig å trekke frem Iron & Wine, alltid fortryllende Scout Niblett, Vetivers duett med Hope Sandoval og CocoRosie som alle gjør denne platen ytterligere smakfull.

Når det gjelder geografien er den spredt over store deler av det amerikanske kontinentet, men med vekt på vestkysten. Vetiver, Joanna Newsom, Six Organs Of Admittance og tidvis Devendra Banhart holder til i San Francisco, men her er også Iron & Wine fra Miami, Espers: loft-scenen i Philadelphia, White Magic har base i Brooklyn, Currituck Co. fra hovedstaden, etc. Ditto er det musikalske sprang, fra kniplingsfolken til CocoRosie til silkemyke Iron & Wine, fra Espers’ psych-folk til de jagede gitartonene til Jack Rose og blomsterfolken til Banhart.

Flere av artistene her har vært etablert i en årrekke, det er ikke snakk om en ny, plutselig bølge, ei heller en radikal omveltning av tidligere gitte konvensjoner. Men takket være denne samleren blir lenkene klarere og satt i sammenheng. Et sentralt navn er dermed Devendra Banhart. Han har raskt markert seg som en de mer spennende innen den blomstrende lo-folken, mer enn å være en elev av Will Oldham som man kunne bli forledet til å tro med hans debut. Han står frem som den virkelige personifiseringen av moderne hippie, trubadur og ny-folker.

På de britiske øyer har artister som Appendix Out og Deerpark vist noe av den samme retningen, men hvor plasseres de norske artistene i dette bildet? Her i landet virker det fortsatt som om det er de melankolske cowboyene som styrer showet, den skandinaviske retningen virker å stå nærmere countryen og de ensomme barkvelders blues. Det er i hvert fall enn så lenge en mindre tydelig vilje til nyskapning blant norske visesangere eller hva man skal kalle dem, som blir tydeliggjort etter å ha blitt kjent med våre venner her.

Nåvel, det ble mye pludring her. Det bør ikke fjerne fokus fra det sentrale punkt: Denne platen er fylt av 72 herlige minutter, og noen himmelske øyeblikk, selv om jeg personlig nok foretrekker den mer eksperimentelle freefolken. Slett ikke alle artistene her har sterkt nok materiale til å fylle riktig en hel plate på egen hånd, men her får alle lov til å blomstre en stakket stund. Og sannelig blir det en både vakker og fargerik eng av de mange brogete viltvekstene. Harry Smith ville nok nikket anerkjennende til den jobben Devendra Banhart her har utført på oppdrag fra Arthur Magazine.

Though I am old with wandering
Through hollow lands and hilly lands,
I will find out where she has gone,
And kiss her lips and take her hands;
And walk among long dappled grass,
And pluck till time and times are done
The silver apples of the moon,
The golden apples of the sun
(W.B. Yeats: “The Song of Wandering Aengus”)

[Merk at The Golden Apples of the Sun kun er utgitt i 1000 eks. og kan skaffes til veie via Arthur Magazines Bastet Records. Et nytt opplag skal være under arbeid. Se arthurmag.com for øvrig info om både Arthur og Bastet]
Først publisert: 20.08.2004