1990-tallet: 200 Favorittalbum

90s_1200I 1990 satt jeg på gutterommet hjemme omgitt av en raskt voksende LP-samling, opptakskassetter og med hockeysveis. 10 år senere var jeg en clean cut samfunnsborger med leilighet, fast arbe’ og omringet av et firesifret antall CD’er. Jeg kunne på få minutter søke opp all verdens artister på AltaVista og snuste såvidt på dette med Napster. Det sier seg selv at 90-åra innebar store omveltninger, som det viktigste og mest formative tiåret i mitt musikalske liv, som omfattet både ungdom, studietid og voksenliv.

Det musikalske 90-tallet startet egentlig ikke før med Nevermind (Nirvana) og Spiderland (Slint) som begge kom i 1991, to plater som på hvert sitt vis banet veien for en ny tid. Førstnevnte åpnet slusene for en alternativ flodbølge, mens Slint bidro til å trekke rocken inn i nye, og mer spennende retninger. Alternativ/indie ble et etablert mainstream begrep, og fostret mange favoritter som hadde storhetstiden sin på 90-tallet: Pavement, Built to Spill, Modest Mouse og The Flaming Lips, størrelser som Sonic Youth og Dinosaur Jr. gikk fra undergrunn til overgrunn uten at de mistet sitt momentum. Ellers er denne lista nærmeste fri for ‘alternativ rock’ enten de tilhørte nu-metal eller post-grunge. Det var jo nok annet spennende å ta tak i.

Post-rocken og artister som Slint, Mogwai og Tortoise søkte nye måter å omformulere rockens etablerte paradigme, og med Chicago, Montreal og Glasgow som sentrum, og plateselskap som Kranky og Constellation som budbringere, kom det mye spennende musikk for den åpne lytter. Med base i California ble også skatepunk allemannseie, og Bad Religion, NOFX og Pennywise hadde alle sine fineste øyeblikk i dette tiåret. Fra de britiske øyer ble shoegaze en yndet uttrykksform, med eksempelvis My Bloody Valentine og Slowdive, mens Britpopen var på høyden med band som Blur og Pulp (med) og Oasis (ikke med). På hjemmefronten er selvsagt Motorpsycho godt representert, det samme gjelder Turbonegro, deLillos, Jokke og noen til.

Det skjedde selvsagt mye også utenfor rock med gitar. Trip-hop var en kortvarig greie som etterlatte seg kvalitetsalbum fra bl.a. Portishead og Massive Attack, hip-hop’en hadde en gullalder, selv om det med noen få unntak (Beastie Boys, Nas, A Tribe Called Quest) ikke reflekteres altfor sterkt her. Den elektroniske musikken muterte i stadig nye retninger, både i form av det mer komplekse og arty og ren dansemusikk (jeg danset ikke).

Men – det avsløres igjen at det er en stor overvekt av amerikansk rock som har gått mellom disse ørene. Og for en herlig epoke som skjenket oss (meg) eviggrønne favoritter som Low, Karate, salige The God Machine, Will Oldham og alle hans prosjekter, Lambchop, Calexico, Ween, Smog, The Sea and Cake… Yes, I Love the 90s.

Det ble veldig trangt om plassen på denne lista. De 10 første er alltid verst (og de 10 siste), men dette er uansett et tappert forsøk på å oppsummere mitt 90-tallet gjennom 200 favorittplater og med maks to utgivelser pr. artist (som ekskluderte en hel haug med åpenbare favoritter). De aller fleste ble oppdaget da de var helt ferske, og gjenspeiler tiden de ble hørt i, noe som går ut over opplagt sterke 90-tallsartister og –plater som jeg ikke hørte så mye på da, eller ikke har hørt nok på i ettertid til at de forsvarte en plass. Jeff Buckley, Björk, Pantera, Mayhem, Liz Phair, Sugar, Rage Against the Machine, Magnetic Fields, Arrested Development, Tori Amos, Boo Radleys, Tool, DJ Shadow og en drøss andre av tiårets presumptivt høyeste topper har falt ut i et forsøk på å reflektere på mest mulig ærlig vis det som er mitt 90-tall.

Så tilbake til Topp 10. Nesten alle de 100 første kivet om en plass, og lista er selvsagt ikke hamret i stein. Jeg endte med en Topp 200  med de skivene som har betydd mest for meg. Jeg hadde lenge Slint og banebrytende Spiderland helt øverst, men landet til slutt på Nevermind. Ingen stor bombe for noen vil jeg mene, men det vil for alltid være den store 90-tallsplata for meg. Nevermind markerte ikke bare en ny epoke, den er også et endelig farvel med 80-tallet. Og det er et fantastisk bra album. Nedover på lista er det rom for mange kjente artister, men jeg håper og tror det personlige aspektet også vil skinne gjennom, og være en potensiell kime til nye oppdagelser for den som gidder å bruke tid på slikt. Here goes 90-tallet topp 200:

nirvana_nevermind

1-10
Nirvana: Nevermind (1991)
Slint: Spiderland (1991)
Built to Spill: Perfect From Now On (1997)
The God Machine: One Last Laugh in a Place of Dying (1995)
Yo La Tengo: I Can Hear the Heart Beating as One (1997)
Tortoise: Millions Now Living Will Never Die (1996)
Sonic Youth: Goo (1990)
Dinosaur Jr.: Where You Been (1993)
Bonnie ‘Prince’ Billy: I See a Darkness (1999)
Beastie Boys: Ill Communication (1993)
Motorpsycho: Timothy’s Monster (1994)

flaming_lips_soft

11-20
Pavement: Crooked Rain, Crooked Rain (1994)
The Flaming Lips: The Soft Bulletin (1999)
Calexico: The Black Light (1998)
Built to Spill: There’s Nothing Wrong With Love (1994)
Karate: The Bed Is in the Ocean (1998)
The Sea and Cake: Nassau (1995)
Lambchop: How I Quit Smoking (1996)
Sonic Youth: Dirty (1992)
Modest Mouse: The Lonesome Crowded West (1997)
Mogwai: Young Team (1997)
Beastie Boys: Check Your Head (1992)

godspeed

21-30
Low: The Curtain Hits the Cast (1996)
Palace Music: Arise Therefore (1996)
Ween: Chocolate & Cheese (1994)
Godspeed You Black Emperor!: F#A#∞ (1998)
Silver Jews: The Natural Bridge (1996)
Giant Sand: Glum (1995)
Pavement: Wowee Zowee (1995)
Smog: Red Apple Falls (1997)
Motorpsycho: Blissard (1995)
Lemonheads: It’s a Shame About Ray (1992)
Slowdive: Pygmalion (1995)

dinosaur_green

31-40
Dinosaur Jr.: Green Mind (1991)
The God Machine: Scenes From the Second Storey (1993)
Songs: Ohia: Impala (1998)
Belle and Sebastian: If You’re Feeling Sinister (1996)
Fugazi: Repeater (1990)
Cosmic Psychos: Slave to the Crave (1990)
Talk Talk: Laughing Stock (1991)
Wilco: Being There (1997)
Neil Young & Crazy Horse: Weld/Arc (1991)
Smog: The Doctor Came at Dawn (1996)

codeine_frigid

41-50:
Codeine: Frigid Stars (1990)
Neutral Milk Hotel: In the Aeroplane Over the Sea (1998)
Portishead: Dummy (1994)
PJ Harvey: To Bring You My Love (1995)
Aphex Twin: Selected Ambient Works Vol. 2 (1994)
Sebadoh: Harmacy (1996)
Afghan Whigs: Gentlemen (1993)
Silver Jews: American Water (1998)
Arvo Pärt: Alina (1999)
Movietone: Day and Night (1997)

ween_country

51-60:
Ween: 12 Golden Country Greats (1996)
Angelo Badalamenti: Twin Peaks – Fire Walk With Me (1992)
Oval: 94diskont (1996)
Neil Young: Dead Man (1996)
Dwarves: Blood Guts & Pussy (1990)
The Jayhawks: Tomorrow the Green Grass (1995)
My Bloody Valentine: Loveless (1991)
Sepultura: Roots (1996)
Beck: Odelay (1996)
The Sea and Cake: The Fawn (1997)

twin_peaks

61-70:
Angelo Badalamenti: Music From Twin Peaks (1990)
Tad: 8-Way Santa (1991)
Tortoise: TNT (1998)
Nirvana: In Utero (1993)
Rancid: …and Out Come the Wolves (1996)
Labradford: Mi Media Naranja (1997)
Shellac: At Action Park (1994)
Red House Painters: Ocean Beach (1993)
Giant Sand: Center of the Universe (1992)
Monster Magnet: Spine of God (1991)

whiskeytown_strangers_1200

71-80:
Whiskeytown: Strangers Almanac (1997)
Teenage Fanclub: Grand Prix (1995)
Palace Music: Viva Last Blues (1997)
Bedhead: Transaction De Novo (1998)
Kyuss: Welcome to Sky Valley (1994)
Scud Mountain Boys: Massachusetts (1996)
Jokke & Valentinerne: Frelst (1991)
Rex: C (1996)
Helmet: Meantime (1992)
NOFX: Punk in Drublic (1994)

mercury_rev_deserters

81-90:
Pixies: Bossanova (1990)
Mercury Rev: Deserter’s Songs (1998)
Elliott Smith: s/t (1995)
Nation of Ulysses: 13-Point Program to Destroy America (1991)
Lambchop: What Another Man Spills (1998)
Yo La Tengo: Fakebook (1990)
Son Volt: Trace (1995)
Aerial M: s/t (1997)
Cranes: Forever (1993)
Wu-Tang Clan: Enter the Wu-Tang (36 Chambers) (1993)

mudhoney_fudge

91-100:
Mudhoney: Every Good Boy Deserves Fudge (1991)
Weezer: Pinkerton (1996)
Biosphere/Deathprod: Nordheim Transformed ‎(1998)
Slowdive: Souvlaki (1993)
16 Horsepower: Sackloth ‘N’ Ashes (1996)
Tindersticks: II (1995)
Boards of Canada: Music Has the Right to Children (1998)
Tom Waits: Bone Machine (1992)
Earth: Earth 2 (1993)
Fudge Tunnel: Hate Songs In E Minor (1991)

stereolab_emperor

101-110:
Stereolab: Emperor Tomato Ketchup (1996)
Uncle Tupelo: March 16-20, 1992 (1992)
A Minor Forest: Inindependence (1998)
The Walkabouts: Satisfied Mind (1993)
Beat Happening: You Turn Me On (1992)
Boredoms: Pop Tatari (1993)
The Dismemberment Plan: Emergency & I (1999)
Smashing Pumpkins: Siamese Dream (1993)
Aimee Mann: I’m With Stupid (1996)
Scott Walker: Tilt (1995)

weezer

111-120:
Guided by Voices: Alien Lanes (1995)
Weezer: s/t (The Blue Album) (1994)
Pixies: Trompe le Monde (1991)
Elliott Smith: Either/Or (1997)
deLillos: Mere (1994)
Mazzy Star: So Tonight That I Might See (1993)
Buffalo Tom: Let Me Come Over (1992)
Sunny Day Real Estate: Diary (1994)
R.E.M: Automatic For the People (1992)
The Roots: Things Fall Apart (1999)

trbngr_ass

121 -130:
Turbonegro: Ass Cobra (1996)
New Bomb Turks: Destroy Oh-Boy (1993)
Cypress Hill: s/t (1991)
Lucinda Williams: Car Wheels on a Gravel Road (1998)
Buffalo Tom: Big Red Letter Day (1993)
Poison Idea: Feel the Darkness (1990)
Morphine: Cure for Pain (1993)
Jane’s Addiction: Ritual de lo Habitual (1990)
Tarentel: From Bone to Satellite (1999)
Didjits: Hornet Pinata (1990)

pj_ridofme

131-140:
Ride: Nowhere (1990)
L7: Smell the Magic (1990)
Jawbox: For Your Own Special Sweetheart (1993)
Sleep: Jerusalem (1999)
PJ Harvey: Rid of Me (1993)
Rocket From the Crypt: Scream, Dracula, Scream (1995)
Sophia: The Infinite Circle (1998)
Pulp: Different Class (1995)
Spain: The Blue Moods of Spain (1995)
The Jesus Lizard: Goat (1991)

nas_ill

141-150:
Nas: Illmatic (1994)
Wilco: Summerteeth (1999)
Radiohead: The Bends (1995)
Nick Cave and the Bad Seeds: Let Love In (1994)
Fugazi: Red Medicine (1995)
Pennywise: About Time (1995)
U.S. Maple: Long Hair in Three Stages (1995)
Spiritualized: Ladies and Gentlemen… We Are Floating in Space (1997)
Ministry: Psalm 69 (1992)
Matthew Sweet: Girlfriend (1991)

cash_amrec

151-160:
Johnny Cash: American Recordings (1994)
Arab Strap: Philophobia (1998)
Nick Cave and the Bad Seeds: The Boatman’s Call (1996)
Los Lobos: Kiko (1992)
Olivia Tremor Control: Dusk at Cubist Castle (1996)
Superchunk: No Plcky for Kitty (1991)
Sun City Girls: Torch of the Mystics (1990)
Soundgarden: Badmotorfinger (1991)
Grant Lee Buffalo: Fuzzy (1993)
Gillian Welch: Revival (1996)

melvins_houdini

161-170:
Bad Religion: Against the Grain (1990)
Massive Attack: Mezzanine (1998)
Melvins: Houdini (1993)
Bill Hicks: Rant in E-Minor (1997)
Steven Bernstein: Diaspora Soul (1999)
OP8: Slush (1997)
Neurosis: Through Silver in Blood (1996)
Truly: Fast Stories…From Kid Coma (1995)
Supersilent: 4 (1999)
Leftfield: Leftism (1995)

blur_parklife

171-180:
Blur: Parklife (1994)
Chokebore: Anything Near Water (1995)
Leonard Cohen: The Future (1992)
Brad Mehldau: The Art of the Trio, Vol 3: Songs (1998)
Alog: Red Shift Swing (1999)
The Jon Spencer Blues Explosion: Orange (1995)
A Tribe Called Quest: The Low End Theory (1991)
Hefner: The Fidelity Wars (1999)
Polvo: Today’s Active Lifestyles (1993)
Sleater-Kinney: Dig Me Out (1997)

jayhawks_hollywood

181-190:
Refused: The Shape of Punk to Come (1998)
Midnight Choir: Amsterdam Stranded (1998)
The Jayhawks: Hollywood Town Hall (1992)
Gastr del Sol: Camoufleur (1998)
Grandaddy: Under a Western Freeway (1997)
Cul de Sac: Crashes To Light, Minutes To Its Fall (1999)
Dirty Three: Horse Stories (1996)
They Might Be Giants: Flood (1990)
Don Caballero: For Respect (1993)
Jello Biafra & D.O.A.: Last Scream of the Missing Neighbors (1990)

cows_cunning

191-200:
Telstar Ponies: Voices From the New Music (1996)
Per ‘Texas’ Johansson: Alla mina kompisar (1998)
Steel Pole Bath Tub: Tulip (1990)
Cows: Cunning Stunts (1992)
Braid: Frame & Canavas (1998)
Black Heart Procession: 2 (1999)
Richard Buckner: Devotion + Doubt (1997)
Eric’s Trip: Forever Again (1995)
Rodan: Rusty (1994)
The Hair & Skin Trading Co.: Over Valence (1993)

Bjørn Hammershaug

Wild at Heart, Weird on Top: 1990-tallet – 100 Favorittlåter

90_tallet_1200Jeg kan gjerne kjøre nostalgitripper tilbake til 60- og 70-tallet, men har knapt med førstehåndserfaring fra den tiden selv. Store deler av 80-årene står også igjen som en vag periode musikalsk sett. Så det er egentlig 90-tallet som er mitt første hele tiår som bevisst musikktype.

Dette er det siste tiåret i musikkens analoge tidsalder. Det var da vi gikk over fra å kjøpe LP’er til CD’er, men i det store og hele foregikk konsumpsjon som før. Mobiltelefoner og internett var i sin spede barndom, MP3-filer noe ukjent og streaming var science fiction. Jungeltelegrafen fungerte fremdeles på gammelmåten: Gjennom musikkpressen, radio og små lommer av kule musikkvideoer på MTV (stort sett begrenset til 120 minutter i uka).

Det var også en ekstremt berikende tid. Løypene som 80-tallets pionerer tråkket opp ble befolket av nye utforskere, og Nirvana åpnet alle slusene for alternativ rock ut til mainstreamen. Reaksjonen kom med en ny generasjon musikere som forsøkte å lage rock med utradisjonelle virkemidler og ble kalt for post-rock. Musikken fragmenterte dessuten i stadig nye retninger, muterte i nye former, og bidro til at helhetsbildet ble mer uoversiktlig, men også mer spennende. 1990-tallet var i stor grad musikkens siste jomfruelige tiår, i hvert fall innen det jeg har brukt mest til på å høre på, der viljen til å gå ut i det ukjente og inn i det fremmede og samtidig skrive låter som fremdeles brenner er noen av 90-tallets bærebjelker.

Dette er mine 100 utvalgte fra 1990-99, og med så mye musikk å vrake i sier det seg selv at begrensningen med 1 låt pr. artist var høyst påkrevd. Likevel er dette bare toppen av et vakkert isfjell. Ikke uventet med mye amerikanske og alternativt, og sterke 90-tallsnavn som Nirvana, Low, Yo La Tengo, Mogwai og Godspeed høyt oppe. Aller øverst, har jeg plassert Louisville-bandet Slint, som bidro til å sette en ny standard for en stil som fragmenterte i flere ulike retninger (post-rock, math-rock), men der de færreste klart å utvise samme kraft, dybde og rekkevidde. Tortoise, som både definerte post-rocken og satte en egen standard, samt Nirvana (så klart) utgjør pallen. Litt dradd mellom ”Smells Like Teen Spirit” og ”Sliver”, endte jeg på sistnevnte, låta som på mange måter spilte opp til Nevermind og hele raset som fulgte etter, en pirrende teaser som hintet om det som var rett rundt hjørnet mens vi fremdeles ikke ante hva som skulle komme.

slint_1200

Slint: Good Morning Captain (1991)
Tortoise: Djed (1996)
Nirvana: Sliver (1990)
Pavement: Gold Soundz (1994)
Built to Spill: Randy Described Eternity (1996)
Low: Do You Know How to Waltz? (1996)
Talk Talk: After the Flood (1991)
Godspeed You Black Emperor: The Dead Flag Blues (1997)
Bonnie Prince Billy: I See a Darkness (1999)
Yo La Tengo: Blue Line Swinger (1995)

palace_arise_1200

Palace Brothers: Stablemate (1996)
The Sea and Cake: Parasol (1995)
Beastie Boys: Sabotage (1994)
Aphex Twin: Untitled #6 (1994)
Flaming Lips: Feeling Yourself Disintegrate (1999)
The God Machine: Dream Machine (1992)
Mazzy Star: Fade Into You (1994)
Mogwai: Xmas Steps (1998)
Motorpsycho: The Wheel (1994)
Giant Sand: Yer Ropes (1994)

codeine

Codeine: D (1990)
Ween: Buenas Tardes Amigo (1994)
Lambchop: The Man Who Loved Beer (1998)
Sonic Youth: The Diamond Sea (1995)
Rex: New Dirge (1996)
Portishead: Wandering Star (1994)
The Breeders: Cannonball (1993)
Sebadoh: Beauty of the Ride (1996)
Bikini Kill: Rebel Girl (1992)
Tad: Jack Pepsi (1991)

untitled

Silver Jews: Random Rules (1998)
Calexico: The Ride Pt. 2 (1998)
Angelo Badalamenti: Sycamore Trees (1992)
Smog: I Was a Stranger (1997)
Neutral Milk Hotel: In the Aeroplane Over the Sea (1998)
Fugazi: Repeater (1990)
Labradford: El Lago (1995)
Jocelyn Pook: Masked Ball (1999)
Modest Mouse: Truckers Atlas (1997)
Afghan Whigs: Turn on the Water (1992)

sonvolt_trace_1200

Mercury Rev: Goddess On A Hiway (1998)
Son Volt: Windfall (1995)
Superchunk: Slack Motherfucker (1990)
Helmet: Unsung (1992)
Archers In Loaf: Web in Front (1993)
The Lemonheads: My Drug Buddy (1992)
Teenage Fanclub: Neil Jung (1995)
Uncle Tupelo: Black Eye (1992)
Slowdive: Rutti (1995)
Sepultura: Roots Bloody Roots (1996)

dismemberment_plan_1200

PJ Harvey: Down By the Water (1995)
The Dismemberment Plan: The Jitters (1999)
Sparklehorse: Cow (1995)
Pennywise: Bro Hymn (1991)
Shellac: My Black Ass (1994)
Dinosaur Jr.: Out There (1993)
Love Battery: Out of Focus (1991)
Grandaddy: Summer Here Kids (1997)
Bad Religion: Heaven Is Falling (1992)
Sophia: The River Song (1998)

sunnydayrealestate_1200

Karate: There Are Ghosts (1998)
Buffalo Tom: Tailights Fade (1992)
Aerial M: Dazed and Awake (1997)
Sunny Day Real Estate: Seven (1994)
Jim O’Rourke: Halfway to a Threeway (1999)
Quickspace: Precious Mountain (1997)
Tarentel: For Carl Sagan (1999)
The Dwarves: Backseat of My Car (1990)
Bedhead: The Present (1998)
Songs: Ohia: An Ace Unable to Change (1998)

jesus_lizard_1200

Daniel Johnston: True Love Will Find You in the End (1990)
Tricky: Christiansands (1996)
The Auteurs: Showgirl (1993)
OP8: Cracklin Water (1998)
Kyuss: Gardenia (1994)
The Jesus Lizard: Killer McHahn (1990)
16 Horsepower: Harm’s Way (1995)
Biosphere/Deathprod: Trasparenza (1998)
Arab Strap: Soaps (1998)
Eric’s Trip: Stove (1994)

radiohead_1200

Jawbox: Savory (1994)
Radiohead: Creep (1992)
Tom Waits: Earth Died Screaming (1992)
Scott Walker: Farmer in the City (1995)
Grant Lee Buffalo: Fuzzy (1993)
Truly: Leslie’s Coughing Up Blood (1995)
The Jayhawks: I’d Run Away (1995)
Belle & Sebastian: The Boy With the Arab Strap (1998)
Eleventh Dream Day: Insomnia (1997)
Pan American: Starts Friday (1997)

aminorforest_1200

Oval: Do While (1996)
Friends of Dean Martinez: Rattler (1997)
Wu-Tang Clan: Bring da Ruckus (1993)
Robert Mazurek/Chicago Underground Orchestra: Blow Up (1998)
Beck: Asshole (1994)
Chappaquiddick Skyline: Everyone Else Is Evolving (1998)
Neil Young: Guitar Solo No. 2 (1996)
The New Bomb Turks: Born Toulouse-Lautrec (1993)
A Minor Forest: The Smell of Hot (1998)
Sleep: Jerusalem (1999)

Bjørn Hammershaug

Will Oldham: Renaissance Hillbilly

Will Oldham vandret ned fra fjellsidene i Appalachene i 1992, som en annen bibelselger fra det forrige århundre. Da hadde han en lovende filmkarriere (John Sayles’ Matewan fra 1987), gitar og en rekke dystre historier med seg i sin sorte koffert. Han kom inn i første og beste gruveby, et sted i West Virgina kanskje, fant søletorget i byen, åpnet kofferten, tok opp gitaren og en flaske. Og han har ikke lukket sin magiske koffert siden.

Palace Brothers: There Is No-One What Will Take Care of You (1993)
The Palace Brothers var Will Oldhams første av mange Palace-prosjekter, og There Is No-One What Will Take Care You er den utgivelsen som knytter ham tettest opp til tradisjonell backwoods-folk med banjo og lap steel sentralt i lydbildet. Det hviler en dunkel stemning over hele skiva, mørk og skummel som den er. Langsomt, dystert er det, men også en melodiøs vilje som sprer varme rundt leirbålet. Og ikke minst er den morsom. Will Oldham har gjennom hele sine karriere klart å legge inn rom av svart humor i sine tekster, noe som har reddet ham fra å bli en skikkelig sutrekopp. Oldham går ikke av veien for å rulle opp historier av den mer bisarre sorten, som i hans tynne, sprukne stemme gir et nesten lidende resultat.

Mye av materialet kunne gjerne fått plass på Harry Smiths The Anthology Of American Folk Music, i par med legender som Bascom Lamar Lunsford, The Bently Boys og Uncle Eck Dunford. Ypperlige låter som ”Long Before”, ”Riding”, ”(I Was Drunk At The) Pulpit” og ”I Had A Good Mother And A Father”, men det er klart at tekster av typen: ’…that virgin cunt, that satans whore whose piss we have slept under…’ ikke helt hadde sømmet seg i 1930. Fremheves bør også de personlige favorittene ”The Cellar Song” og tittelkuttet, som ytterligere underbygger en dunkel gruvestemning.

Will Oldham tok det ikoniske coverbildet til Slints klassiker Spiderland, og med på debutskiva har han Brian MacMahan, Todd Brashear og Britt Walford fra samme band.

Palace Brothers: Palace Brothers/ Days In The Wake (1994)
På sin andre Palace-utgivelse tonet Will Oldham ned de kraftigste sporene fra Kentuckys gruver og fjell. Det betyr at den skranglete, countryinfluerte stilen ble mer eller mindre forlatt. Dette er en helakustisk plate, der visesangeren Will Oldham trer fram. Nesten helt alene, med bare sin sjelfulle, såre stemme i selskap med gitaren.

Palace Brothers/Days In The Wake har ikke så mange besettende låter som debuten, men hele platen er intens nok. Oldham dyrker bibelske skrivemåter, og gjeninnfører glemte ord som “thou” og “goest” som en naturlig del av det engelske språket. Det er i første rekke tekstene som gir særpreg, og mange av dem omhandler kjærlighetens bitre erfaringer. ’When you have no one, no one will hurt you’ synger Oldham bittert på åpningssporet ”You Will Miss Me When I Burn”. På vakre ”I Send My Love to You”, sender han alt til sin kjære; kjærlighet, hender, klær, til og med nesen sin! Ellers er det særlig verd å merke seg folklåten ”Come A Little Dog”, nydelige ”All Is Grace” og vandringslåten ”I Am A Cinematographer”.

Dette er en gjennomført og vakker plate, som viste at Will Oldham var noe mer enn bare et gudsord fra fjellene. Derfor kan man si at den var viktig med tanke på å ikke bli stigmatisert videre i karrieren. Det spinkle uttrykket og den nakne fremføringen gjør den likevel til en av hans mest anonyme utgivelser.

Merk at platen ikke bærer noen tittel, men at den noe senere ble utgitt under tittelen Days In The Wake, og at spilletiden holder seg under halvtimen.

Palace Songs: Hope (1994)
Etter den noe klaustrofobiske og intense Palace Brothers/Days In The Wake går Will Oldham et skritt i på flere måter positiv retning med EP’en Hope fra samme år.

Markert ved en kosmetisk navneendring, og ikke minst ved å returnere til et større bandformat, står platen som en av hans aller sterkeste Palace-utgivelser. Med er Sean O’Hagan (The High Llamas), Briana Corrigan (The Beautiful South), trommis Rob Allum (Turin Brakes) og altmuligmann Rian Murphy, som skulle bli en sentral samarbeidspartner for Oldham videre utover i karrieren.

Hope har en langt mer harmonisk tone enn forgjengeren, der bruk av piano, orgel og nydelig koring gir låtene en behagelig og fortjent fylde. Oldham gjør en Cohen (”Winter Lady”, som faktisk er platens svakeste og ”Christmastime In The Mountains” av det for meg ukjente paret Baker/Black. Begge sklir godt inn blant hans fire egne komposisjoner. Det er en helt egen og tidløs stemning på ”Agnes, Queen Of Sorrow”, ”Werner’s Last Blues To Blokbuster” og ”All Gone, All Gone” som bidro til å befeste Oldhams posisjon som egenartet låtskriver og komponist.

Hope var Palace/Oldhams sterkeste utgivelse så langt, og plasserte ham for alvor på den alternative country-stjernehimmelen. Den avslappende og naturlige stemningen skulle ikke bli tangert før Ease Down The Road (2001).

Palace Music: Viva Last Blues (1995)
Det ligger i tittelen. Viva Last Blues er mer enn noe annet Will Oldham har gjort en blues-skive. Ikke blues som fra Oxford, Mississippi, men blues i betydning lengtende, blå stemninger. Oldham sprengte raskt de geografiske grensene som debutplaten festet ham til, og Viva Last Blues viser en artist som fortsatt nekter å stå stille. Den følger som en naturlig utvikling fra Hope. Med er trommis Jason Loewenstein (Sebadoh) og Steve Albini som spilte inn platen i Alabama. Ellers sikrer Liam Hayes, broder Ned og Bryan Rich igjen et fullverdig uttrykk som kler Oldhams predikerende stemme vel.

Med unntak av utagerende ”Work Hard/Play Hard” og drivende ”Cat’s Blues”, er det lite som bryter den gjennomført low-key atmosfæren som hviler over hele Viva Last Blues. Låtene er av sedvanlig sterk karakter, og gjemmer flere Oldham-klassikere. Mest kjent er nok ”The Mountain Low” (senere utgitt på EP’en Mountain) med den minneverdige linjen: ’If I could fuck a mountain, lord I would fuck a mountain, and I do it with a woman in the valley…). Det er en frase som holder tre særegne Oldham-symboler: naturen, bibelen og ordet ’fuck’. Sistnevnte er nemlig et ord han stadig vender tilbake til i ulike sammenhenger, og slett ikke bare i den seksuelle betydningen. Oldham mener at dette er et ord med mange konnotasjoner, positive og negative, som gjør det til et interessant uttrykk. Låten er uansett en sjarmerende country-trall, og en av hans mest konsise viser.

Langt mer nedtonet er det avsluttende sporet ”Old Jersualem”. ’Trouble has caused me so much grief, I am waiting for when I can go home…’ innleder han det som står som en av hans aller fineste øyeblikk. De tre første sporene stikker seg ut i positiv forstand. Seige ”More Brother Rides”, bleke ”Viva Ultra” og ikke minst gyngende ”The Brute Choir” ville alene besørget platens status. Legg så til fantastiske ”Tonight’s Decision (And Hereafter)”, som alltid sprer gåsehud når Will synger: ’…where are my friends and where is my family, they’ve all gone away, though it’s I who have left them…’ mens orgelet gråter i bakgrunnen og veranda-balladen ”New Partner”, så er det klart Viva Last Blues var Oldhams sterkeste prestasjon på platefronten så langt.

Bonnie Prince Billy: Ease Down The Road (2001)
Will Oldham går under mange navn, men selv om han varierer sitt register en del så slipper han aldri helt unna sin særegne stil. Og takk for det. Svarte og briljante I See A Darkness (1999) var debuten under navnet Bonnie Prince Billy, men tungsinnet fra den er nå erstattet av en mykere og mer tilfreds stemning. På Ease Down The Road har han samlet sammen en mangfoldig gjeng ned til brorens bortgjemte studio; gitaristen David Pajo (Slint, Papa M), den eksperimentelle filmkunstneren Harmony Korine (Gummo, Julien Donkey-Boy) og andre musikerkolleger og familiemedlemmer bidrar blant annet med banjo, koring og lap steel på det som har blitt den flotteste Oldham-utgivelsen så langt.

Aldri har han virket så avslappet og likefrem som her. Han tryller fram melodier fra en annen tid på en liketil måte som går rett inn i hjerte og sjel. Mens sin gnagende stemme, grimme tekster og skumle fjell-folk kunne han nok virke avskrekkende på enkelte, men dette er en oppvisning av umiddelbare og enkle folk-melodier som fremføres på en så tilbakelent måte at de bare er egnet til å spre varme og godhet. Ease Down The Road fanger essensen i alt som er viktig i livet: Gode venner samlet på en veranda ute i det grønne en varm sommerkveld. Fra allsangen ”Just To See My Holly Home”, solnedgangen ”Grand Dark Feeling Of Emptiness” til dagen gryr på ny med ”Break Of Day” og jublende fryd i ”Rich Wife Full Of Happiness”. Legg til elskoven med Catherine Irwin på ”After I Made Love To You” så bør alle være tilfredsstilt på beste måte.

Bonny Billy: More Revery (2001)
Alle pseudonymers bonnie, Will Oldham, presenterer med More Revery seks låter han har lånt fra forskjellige artister. Under navnet Bonny Billy har han gjort dem til sine egne. Han følger opp en liketil og nesten munter stemning som preget hans forrige utgivelse, Ease Down The Road (2001), men denne gangen holder han seg til kjærlighet som hovedtema.

Jeg synes Oldham kler denne stilen godt. Med sin særegne sprukne stemme og avdempet bruk av gitar og piano, blir det et naturlig preg av tristesse uansett tema og form. Det ser også ut til at samspillet med blant andre følgesvennen Robert Arellano sitter godt, og sammen har de laget en plate som skulle vart så mye lengre.

Oldham viser utsøkt smak når han velger låter, og overrasker litt med enkelte låtskrivere. PJ Harvey og Mamas & Papas frontfigur John Phillips er vel de mest kjente. Han har også funnet frem til soulartisten Bill Withers (mannen bak ”Lean On Me”), og hans ”Same Love That Made Me Laugh”, som i Oldhams verden har blitt til en grim countryrocker. Det New Zealandske slowcorebandet The Renderers blir hedret gjennom en gyngende variant av ”A Dream Of The Sea”. Det kan nok virke litt snålt at John Holt ble valgt, men reggaemannen kunne definitivt skrive gode låter. ”Strange Things” er vel det nærmeste Oldham har kommet dub, ved å kjøre ekko på sin egen stemme i en ellers ambient setting. Da ligger nok Tim McGraw musikalsk sett noe nærmere, og countryartistens ”Just To See You Smile” er platens vakreste låt.

Dette er akkurat slik en coverplate skal være. Låtutvalget er spennende, og som lytter blir man oppriktig interessert i å høre originalene. Will Oldham fortjener kreditt, da han som artist klarer å trekke ut en annen essens enn den umiddelbare.

Bonnie Prince Billy: Master & Everyone (2003)
Ryktene har allerede begynt å strømme inn fra mange hold rundt Master & Everyone. Spedbarn slutter plutselig å gråte når platen settes på. Vantro ser lyset. Spedalske blir friske og sår leges av seg selv. Trollmannen bak magien heter selvsagt Will Oldham. Han har forut for denne utgivelsen gått inn i sine innerste hjertekroker og kommet ut igjen med ti vakre og stillferdige viser av tidløs karakter, slike som får lytterne til å sette seg ned, krype tettere inntil hverandre og ikke si noe som helst som kan forstyrre tonene som smyger seg ut i rommet.

Elsket være den som setter seg. Slik Oldham har gjort på sin tredje Bonnie Prince Billy-utgivelse, pseudonymet som skjuler hans to kanskje aller sterkeste plater; det mørktunge mesterverket I See A Darkness (1999) og den ypperlige front porch-plata Ease Down The Road (2001). Nå har det blitt vinter på landet. Han har gått innomhus, tatt av seg hatten og dempet taklyset. Ikke siden Palace Songs’ selvtitulerte skive fra 1994 har han vært så sparsommelig i stilen, der han sitter nesten helt ensom igjen i tusmørket, plukker forsiktig på strengene til kassegitaren og synger så varsomt som mulig, som for ikke å vekke verden utenfor.

Master & Everyone vil nok virke både innadvendt og spinkel på enkelte, men tross sin spartanske form er dette slett ingen tung, dyster plate. Snarere fungerer den som et blafrende stearinlys i mørket, og det finnes et håp i lyset som skinner gjennom på alle disse ti onde/gode kjærlighetsvisene som sender ut nok varme til å senke strømregningen betraktelig resten av vinteren. Strykere og orgel er mest fremtredende hjelpemiddel, og bidrar ytterligere til å underbygge platens sakrale eleganse.

”The Way” er en praktfull åpning i all sin enkelhet, nærmere tidlig Nick Drake enn den fjellbonden fra liom som Oldham mer og mer ser ut som. Mannen som før spyttet ut f-ordet i mange sammenhenger og skrev tekster med bibelske og gammelmodige vendinger som kunne være harde å tolke, tar stadig i bruk en enklere språklig form i takt med en økt tilgjengelig musikalsk stil. “Love me the way I love you…” er den gjennomgående linjen på “The Way”, som umiddelbart griper tak og får oss  til å sette oss ned, lytte.

Det er lite informasjon om medmusikerne på min platekopi, men overraskende nok er countrysangerinnen Marty Slayton med som vokalist på flere av sporene her. Hennes tilstedeværelse gjør sitt til å lyse opp låter som ”Ain’t You Wealthy, Ain’t You Wise” og ”Maundering”. Mens Oldham før kan ha virket bitter og nedbrutt, smeltes denne sjelelige frosten bort i selskap med hennes delikate stemme. Oldham har for vane å spare noe godt til slutt og “Hard Life”, i beste Gram/Emmylou-stil, er intet unntak:

I know I’m a hard man to live with sometimes
maybe it ain’t in me to make you a happy wife of mine
maybe you’ll kill me, honey
I don’t blame you if i was in your place
maybe that’s what I will do

Det er så man føler at Will Oldham har kommet til en slags aksept av seg selv. En nøkkellåt i så måte er ”Wolf Among Wolves”, der han ber om akkurat det, å bli akseptert som den han er:

Why can’t I be loved as what I am a wolf among wolves and not as a man among men

Oldham strever fortsatt med å fatte kjærligheten, og stiller relevante spørsmål ved dens mange sider. Det er mulig han ser på selv som mer et dyrisk vesen enn et sjelfullt individ. Han klarer uansett, og som få andre, å berøre noe sentralt om mellommenneskelige forhold fra sitt ytterst personlige ståsted som beveger oss som hører på. Og aldri har han gjort det så direkte og umiddelbart vakkert som her.

Med Master & Everyone har han fullført tre moderne klassikere som Bonnie Prince Billy. Det er langt fra hillbilly-fanten som dukket frem på There Is No-One What Will Take Care Of You i 1993 til disse mer tid- og stedløse folkhymnene. Det ser ut til at Will Oldham for godt har kommet ned fra fjellsidene.

Han har startet en ny og kanskje viktigere vandring.

Bonnie Prince Billy: …Sings Greatest Palace Music (2004)
Will Oldham har i løpet av sine 10 år som musiker blitt en av den alternative countryens aller fremste lederskikkelser. Det er ikke ufortjent. Nær sagt alle hans utgivelser, uavhengig av hvilket navn han har satt på omslaget, har vært både egenartet og storartet lytting, men det er særlig med sine tre Bonnie Prince Billy-plater at han har nådd et større publikum. Det er under dette navnet han nå har funnet tiden moden for spille inn materiale fra Palace-tiden (1993-1996) på nytt. Sammen med et band bestående av drevne Nashville-musikere, venner og familie, og med hjelp fra fansen til å plukke låter, presenterer han Bonnie Prince Billy Sings Greatest Palace Music. Et prosjekt som minner litt om Weens 12 Golden Country Greats (1996), som også ble spilt inn med dyktige sessionmusikere fra The Music City, og som befant seg i noe av det samme grenselandet mellom humor/ironi og seriøs musikk.

Hvis jeg hadde fått ansvaret for å sette sammen en Palace-samler bestående av 15 utvalgte, så hadde ikke resultet blitt så veldig annerledes enn det vi får servert her. Det er ingen grunn å klage på selve utvalget, med andre ord, men andre vil sikkert se annerledes på det. Og slik må det være. Etter min oppfatning er dette en ren hitparade, fra den tidlige singlen “Ohio River Boat Song” er dette en gjennomgang av klassiske Palace-skiver. Mitt eneste ankepunkt er at den personlige favoritten Arise Therefore (1996) er glatt forbigått, men den står seg til gjengjeld godt uten videre revidering.

Disse innspillingene tar Oldhams skrukkete og rustne lo-fi ned fra fjellene, glatter ut rynker og polerer bort flekker tilpasset Nashvilles standard for c&w. Det sier litt om den grunnleggende styrken i Oldhams originaler, men også litt om samspillet blant de mange involverte at dette fungerer så godt. Det er ingen tvil om at noe av den opprinnelige skrudde sjarmen har blitt borte i prosessen, men mest av alt er det en fryd å høre disse låtene i nye versjoner, som Andrew Birds strykerarrangementer og Marty Slaytons klokkeklare vokal sammen med et stjernelag fra byen. Dessuten er det fremdeles Oldham som dominerer med sin lett gjenkjennelige røst. Skjønt, det er påtagelig å høre at den gnagende klagingen har fått 10 år til å sette seg, og at han stadig blir mer avslappet i stemmen. Det er også verd å få med seg at overgangen mellom Greatest Palace Music og for eksempel There Is No-One What Will Take Care Of You har blitt lettere gjennom stadig mer tilgjengelige plater fra sjefen de senere årene.

Etter en noe treg åpning (“New Partner”) og en lettbeint swing-versjon av “Ohio River Boat Song” er det gledelig å notere at de ikke har gjort noe forsøk på å fyre opp min favoritt, “Gulf Shores”, her med en soft touch av saksofon i samspill med den flytende steel gitaren. Og det er denslags instrumentbruk som i størst grad markerer endringene, i tillegg til mer forseggjort produksjon. Behagelig innslag av strykere, kor og blåsere sliper ned de mest ujevne kantene, samtidig som styrken i melodi og tekster er bevart. Spennvidden er stor fra låvedans og western swing (“I Send My Love To You”, “I Am A Cinematographer”) til hypnotisk vakre utførelser av “More Brother Rides” og “Agnes, Queen Of Sorrow”, holdt like hjerteskjærende som på Hope, men igjen med mer fremtredende bruk av kvinnevokal, steel gitar og fele. Størst blir selvsagt kontrasten til spartanske Palace Songs/Days In The Wake, men også debutens påle, “Riding”, gjennomgår en stilmessig transformasjon et stykke unna sitt opprinnelige. Mildere stemt og drapert i strykere er den mindre skummel enn strengt nødvendig, og denne drakten passer da bedre på “West Palm Beach”.

Dette har blitt et elegant og forsåvidt vellykket prosjekt, selv om ingen av nytolkningene egentlig kan måle seg med de råere, ubehandlede originalene. En del purister vil sikkert reagere kraftigere på at Oldham pusser opp sine gamle filler, men det vil ikke jeg være med på. Han har aldri stivnet i samme formen for lengre tid om gangen, og dette er enda et skritt i en karriere som ikke dreier seg om å ta kjappe snarveier. Mest av alt, Greatest Palace Music har blitt en ærbødig hyllest til en av vår tids mest underfundige artister. For eventuelle nykomlinger ville jeg nok i samme slengen tatt med samleren Lost Blues And Other Songs (1997) for et mer fullstendig bilde av Will Oldhams kvaliteter.

Bonnie Prince Billy: The Letting Go (2006)
The Letting Go er en stillferdig og vakker plate. Den angriper ikke stilen fra de foregående under navnet Bonnie Prince Billy, men holder fast ved de samme holdepunktene med varsomme melodier i en ganske tilgjengelig form. Oldham har her endt opp med et knippe intime låter som napper i gåsehuden og hvisker innstendig om din oppmerksomhet. Det er som han har funnet en slags tilstand av sjelelig balanse her på øya, en indre ro og et øyeblikk av fred for indre demoner som senker hans skuldre og letter hans hjerte.

Et par grep styrker de i utgangspunktet enkelt arrangerte låtene: Først og fremst at vokalpartner Dawn McCarthy (Faun Fables) bidrar med nydelig harmonisang på mange av sporene. Ikke minst legger lokale musikere på stryk et dannet teppe over sørstatslåtene og bidrar til at blikket rettes mer over mot den britiske folk-tradisjonen. Bidrar gjør også mer velkjente følgesvenner som broder Paul og Jim White fra Dirty Three.

En noe malplassert blueslåt (”Cold & Wet”) endrer ikke mitt helhetssyn, men litt forutsigbart blir det stedvis, som i noe rutinemessige ”Big Friday”. ”The Seedling” med sitt tunge komp (minner litt om ”Madeleine Mary” fra I See A Darkness) bryter også med den fredelige gjennomgangstonen, som åpner hinsides nydelig med ”Love Comes To Me” og avrundes med ditto ”I Called You Back” (det er et riktignok et skjult bonusspor her, med tradisjonelle ”Ebb Tide”).

Will Oldham er en av vår tids store visekunstnere. En underlig figur, en sær artist på mange måter, som har vokst langt utenfor den veien han startet å vandre som Palace Brothers for snart 15 år siden. Som Bonnie Prince Billy viser han seg fra sin aller lettest tilgjengelige side, og det kler ham veldig godt. Ikke utfordrende eller nyskapende, bare veldig tiltalende og betagende – du vil ikke finne stort finere følge enn dette i 2006.

The Letting Go er en plate som smelter is og  lyser opp i natten. Fra en lysbærer som har gjort det til en vane å skjemme oss bor med denslags.

(Omtalene er skrevet mellom 2001-2006)
Bjørn Hammershaug

Topp 10 Album 2006

Det har vært et godt år på alle måter. På konsertfronten vil jeg trekke frem Fred Frith (Kongsberg), Comets On Fire og Wolf Eyes (England), Salvatore (Mir), Vetiver (Blå), Greg Malcolm og hele Safe as Milk (Haugesund), Sunn 0))) (Blå), Les Savy Fav (Øya) og DEL (Mono) som fine øyeblikk. Platebunken har vært større enn noensinne, og fremdeles er det mye uhørt igjen. Av de som ikke kom med på denne listen vil jeg nevne Liz Durrett, Mountain Goats, Mono, Brightblack Morning Light, Oakley Hall, Built To Spill, Decemberists og Clogs blant de utallige som utmerket seg i et år uten de største overraskelsene eller nye, spennende trendene. Blant de mange gode norske: In The Country, Svarte Greiner, White Birch, Ranheim, Low Frequency In Stereo, Fe-Mail, Årabrot og Huntsville. Størst musikalsk lykke ga nok likevel oppdagelsen av Fartein Valens vakre pianoklanger og Arvo Pärt svevende drømmetoner i året vi har lagt bak oss.

1.Joanna Newsom: Ys (Drag City)
Ys er en sangsyklus som hever seg over smålige sjangerfelt og står frem med et storslått musikalsk klarsyn. Mer til felles med en viktoriansk musikal enn en moderne pop-plate: Det er en krevende form Joanna Newsom legger opp til – og lykkes med, langt unna radioens formateringer og moderne hitlisters krav til det umiddelbare. Det betyr ikke at Ys er et “vanskelig” album. Tvert imot, de fem suitene bølger fram med et lekent, ertelystent overskudd. Her er det knapt et unødvendig øyeblikk, hvert spor sprudler av undring, blomstrer av erotisk ynde og er forlokkende i all sin sprudlende kraft, mente undertegnede i sin omtale av Ys i Nye Takter/Dagsavisen og spanderte terningkast 6.

2.Espers: Espers II (Drag City)
Gjennom syv lange låter dras vi her inn i en verden av paganistiske riter, druider, britisk folklore, heathens, moors, dead queens & kings. Mens Espers I var spilt inn på en enkel åttespors, løftes oppfølgeren av en fyldigere 24 spors produksjon, en langt rikere instrumentering og et fyldigere, tettere lydbilde. Låtenes lengde ligger på rundt 7 minutter i snitt, og er uten unntak langsomme, fredfulle, men med en tålmodig oppbygning som kanskje kan illudere kampen mellom det gode og det onde, lys og mørke, måne og sol. Som å oppdage en glemt trolldomsbok lukkes vi inn og oppslukes i deres magiske eventyrverden på det som er en plate fri for svake øyeblikk.

3.Comets On Fire: Avatar (Sub Pop)
Avatar presenterer de frisinnede kometene først og fremst på et bredere og mer kontrollert vis enn tidligere. De opererer riktignok fremdeles med en bærekraftig hardrock der grunnlaget ble lagt tidlig på 70-tallet, og med store doser kosmiske vibrasjoner; psykedelia og støyrock-elementer er til en viss grad intakt der Hammond-orgel braker sammen med fete gitarriff. Men her forenes dette med noe større andakt enn tidligere utgivelser, og det er stort sett helt greit. Comets On Fire viser at det er mulig å utvikle seg og “modnes” uten at altfor mye energi går tapt i prosessen.

4.Mastodon: Blood Mountain (Reprise)
I en uhemmet skryt av platen i Dagsavisen mente jeg at “Blood Mountain er et storslagent skaperverk hvor Mastodon ikke bare sprenger ytterligere grenser for hva de selv er kapable til å konstruere, men som utfordrer rammer innen rockens hardere genre generelt. De kombinerer en konseptuell helhet uten å bli altfor pretensiøse og umiddelbar aggresjon uten å virke primale. Progrock og metall, støyrock, hardcore og punk innlemmes som elementer i bandets univers, med spennvidde som strekker seg fra Isis/Opeth til Maiden/Metallica, utført med presisjon, fantasi og pur spilleglede.” Store ord, stor plate.

5.Jason Molina: Let Me Go, Let Me Go, Let Me Og (Secretly Canadian)
“All those years had to darken me on every single side/Til every part of me was a place to hide…” som Molina synger på ”Some Things Never Try”, mens han i påfølgende ”It Must Be Raining There Forever” oppsummerer mye av sitt lyriske univers: “Night wind and the cross road and the blue ghost’s name”. Det er nettopp her, mellom nattevinden, veikrysset og de blå spøkelsene Jason Molina er i sitt rette element. Dette er en plate du ikke blir fort ferdig med – og en soleklar kandidat blant årets 10 beste album, mente jeg tidligere i år, og den spådommen holdt lett mål. I år kommer Molina til Norge to ganger. Man gleder seg!

6.The Black Angels: Passover (Light in the Attic)
Fra grooves omtale, sommeren 2006: “The Black Angels er et av de mest überfete bandene du sannsynligvis vil høre i 2006, og jeg tror sannelig Passover er den beste debutplaten av året. Mye retro-fetisj til tross, dette er uansett noe av det tøffeste du kan låne ørene dine til og den bør spilles så høyt du bare våger! Som de sier i sitt slagord: Turn On, Tune In, Drone Out.”

7.Vetiver: To Find Me Gone (Fat Cat)
Så det er bare å hensette seg tilbake til varme, late dager. Lukk øynene til ”I Know No Pardon” (er det ikke The Band som der kommer ruslende, mens de klimprer på ”I Shall Be Released”?) og føl varmen strømme inn i kroppen. Dypp tærne i nærmeste tjern med ”Maureen” (hør Townes Van Zandt nynne i buskaset). La dagen rinne vekk med en ”Double”. Led deg inn i nattens fristelser sammen med ”Red Lantern Girls” (som akkurat i det man tenker at dette blir hakket for lugnt, røsker liv i den slappe kroppen din og får deg på beina). Hold vennene dine i hånden og skrål med på ”Won’t Be Me” (Neil Young blir sikkert også med). Og endelig, join Devendra Banhart og Andy Cabic på sin vei ned til ”El Rio” (he’ll take the cool nights with him). Gudene skal vite hva slags streker de vil finne på der. Bare et par-tre låter er litt for slappe (”Idle Ties” med sitt rett-frem komp, bysselullen ”The Porter”), men det fjerner ikke inntrykket denne platen etterlater: To Find Me Gone er en ode til den gode låt, en skål for de gode dager og et varig bilde for de gode minner.

8.Sunn O))) & Boris: Altar (Southern Lord)
“Dette er ikke en split-plate, men et fullverdig samarbeid mellom disse skumlingene. De forsøker ikke å overgå tidligere framstøt, og Altar preges heller av en tydelig vilje til å skape noe nytt i fellesskap. Det betyr slett ikke at blyloddene er fjernet fra instrumentene, men de har endt opp med noe av det mest tilgjengelige som har kommet fra denne kanten. Låtene er med ett unntak styrt under ti minutter, mange gjester etterlater en klar signatur og den låtmessige variasjonen er relativt stor. Sunn O))) og Boris finner stadig nye irrganger nede i kjelleren til moderne avant-metal. Derfor: På med munkekutten, skru opp lyden og steng døren til omverden i noen dager.” Fra min 6/6 omtale i Dagsavisen.

9.Wolf Eyes: Human Animal (Sub Pop)
“På Human Animal viser de til fulle sitt register, fra lydmalende skulpturer nærmere avant-jazz/samtidsmusikk til voldsomme angrep med drill og bor. Her er energien voldsom, og den forløses fornuftig nok i små doser. Det skjer på en plate som er kort nok til å holde på spenningen rundt disse utblåsningene, og der disse har en klar egenverdi. Med dyrisk villskap og menneskelig dårskap forener Wolf Eyes både det humane og det fremmede til et grotesk monster av svart doom.” Fra undertegnedes omtale i Dagsavisen.

10.Bonnie Prince Billy: The Letting Go (Domino)
The Letting Go er en stillferdig og vakker plate. Den angriper ikke stilen fra de foregående under navnet Bonnie Prince Billy, men holder fast ved de samme holdepunktene med varsomme melodier i en ganske tilgjengelig form. Oldham har her endt opp med et knippe intime låter som napper i gåsehuden og hvisker innstendig om din oppmerksomhet. Det er som han har funnet en slags tilstand av sjelelig balanse her på øya, en indre ro og et øyeblikk av fred for indre demoner som senker hans skuldre og letter hans hjerte.

Først publisert 02.01.07

Topp 10 Album 2003

1.Songs: Ohia: Magnolia Electric Co.(Secretly Canadian)
Ved å gå bort fra de helsvarte omslagene signaliserer Songs: Ohia en kursdreining med Magnolia Electric Co. Den gråtende uglen foran en glødende magnolia er tegnet av William Schaff, mannen bak omslaget til Okkervil Rivers nesten like oppløftende Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002). Etter bekmørke Ghost Tropic (2000) og rustblues-elegien Didn’t It Rain (2002) var det vel på tide for Jason Molina å løsne litt på snippen igjen. Hans nyeste band/plate Magnolia Electric Co. (alle spor av Songs: Ohia er fjernet) er en storslagen retur tilbake til de dypeste furene av klassisk amerikansk gitarrock fra 70-tallet og frem til idag, fra Neil Young til Green On Red, fra Creedence til Will Oldham. Mulm og mørke har blitt erstattet med blåsnipp, billig sprit og rullings, Songs: Ohia er mer besettende enn noensinne.

2.My Morning Jacket: It Still Moves (Ato / RCA)
My Morning Jacket har tatt et skritt videre siden fantastiske At Dawn (2001), både musikalsk og finansielt (eller det aner jeg da virkelig ikke, men Darla er i alle fall byttet ut med Dave Matthews’ Ato/RCA). På sin debut for de multinasjonale har Kentuckys heteste tatt en Songs: Ohia-sving tilbake til 70-tallets jordnære grøftegravere og kraftfulle stadionrockere. The Band, Little Feat, Doobie Brothers, Bob Seger & the Silver Bullet Band, Tom Petty & the Heartbreakers runger kanskje ut fra låven i Shelbyville, hvor de holder hus på farmen til gitarist Johnny Quaid. Og ikke minst spores Neil Young & Crazy Horse cirka Zuma (Niko Bolas, en gang lydmann for Young og Warren Zevon, har hjulpet til også på denne produksjonen). Så hadde du håpet på et ny plate med de episke hymnene i flertall, som på At Dawn, vil du trolig bli umiddelbart litt skuffet over It Still Moves. Men ta det med ro, den nedturen bør raskt tilbakelegges. Gjør deg heller klar for en plate som kiler seg inn et vidunderlig sted mellom The Sophtware Slump og The Soft Bulletin, mellom Southern Accents og Southern Man.

3.Bonnie Prince Billy: Master & Everyone (Domino)
Ryktene har allerede begynt å strømme inn fra mange hold rundt Master & Everyone. Spedbarn slutter plutselig å gråte når platen settes på. Vantro ser lyset. Spedalske blir friske og sår leges av seg selv. Trollmannen bak magien heter selvsagt Will Oldham. Han har forut for denne utgivelsen gått inn i sine innerste hjertekroker og kommet ut igjen med ti vakre og stillferdige viser av tidløs karakter, slike som får lytterne til å sette seg ned, krype tettere inntil hverandre og ikke si noe som helst som kan forstyrre tonene som smyger seg ut i rommet.

4.Okkervil River: Down the River of Golden Dreams (Jagjaguwar)
Okkervil River forlot oss som førstereisgutter, men kommer tilbake som modne menn. De dro ut som lurvete fattigfanter, men vender hjem som anstendige borgere. Det som gjorde Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002) til en så vellykket plate har de i stor grad ivaretatt, pleiet og videreutviklet. Her har vi i første rekke fire musikere som fortsetter å øse ut gode melodier, med delikat instrumentering og minnerike historier på et nivå som om de har funnet en hemmelig kilde på et eller annet oversett sted.

5.Sufjan Stevens: Greetings From Michigan (Asthmatic Kitty / Sounds Familyre)
Sufjan Stevens styrer det hele på en imponerende delikat og gjennomtenkt måte. Her er elementer av både post-rock, easy listening og kammerpop, men også hjerteskjærende pianoballader og folkviser med banjo og orgel. Med sine bløte hviskestemme og øre for storslagne arrangementer og gode popmelodier kan Greetings From Michigan gjerne assosieres med nevnte artister, men også Lambchop, Pernice Brothers, Neutral Milk Hotel og Stereolab. Venner av slike band bør være de første til å omfavne Stevens, men hans visjonære holdning gjør det vanskelig å plassere musikken inn i en simpel bås.

6.Spokane: Measurement (Jagjaguwar)
Det er ikke så mye nytt Spokane tilbyr denne gangen heller, men vakrere enn noen gang daler de ned fra oven med et knippe funklende snøstjerner av noen melodier. Rick Alverson og Courtney Bowles fremstår fortsatt som Simon & Garfunkel på opium, de spiller musikk i et tempo som får Low til å virke stressende og har en dialog som kan minne om to karakterer i en novelle av Raymond Carver.

7.Envy: A Dead Sinking Story (Sonzai / Level Plane / Rock Action)
Envy deler noe av den samme apokalyptiske stemningen som Godspeed representerer, men de utviser både større kraft og et mer direkte uttrykk. Allerede på åtte minutter lange “Chain Wandering Deeply” etableres en gjennomgangstone, der de veksler mellom akustiske gitarer, lengre og luftige instrumentalpartier og noen regelrette knyttneveslag av sonisk bombardement. De skaper en naturlig overgang til nesten like komplekse “Distress of Ignorance”, som med sin enkle bruk av vokalsamples, tremologitar og den fryktelige skrikingen som her er lagt litt tilbake i produksjonen skaper noe fryktelig vakkert og brutalt på en gang. Og det er i spenningen mellom det vakre og stygge Envy henter sin næring.

8.The Decemberists: Her Majesty The Decemberists (Kill Rock Stars)
The Decemberists har byttet litt om på staben, og består denne gangen av blant andre Rachel Blumberg (Norfolk & Western) og Chris Funk (Tracker). Adam Selzer er involvert i det meste som rører seg i Portland for tiden, og han har produsert Her Majesty sammen med Larry Crane (The Walkabouts, Richmond Fontaine), så det bør ikke herske noen tvil om at utførelse og produksjon er i de beste hender. The Decemberists spiller fremdeles en type musikk som heller ikke bør skremme noen. Vennlig, lettere orkestrert poprock som står i stil med de trans-atlantiske historiene til Meloy som bare tidvis slår seg løs og røper sine rølpete sider (“The Chimbley Sweep”) eller Calexico-lignende ørkenrock (“Shanty For The Arethusa”). Vi har å gjøre med beleste elever av The Beatles og Burt Bacharach. Men med vagabondens sorgløse gange og sjømannens langstrakte blikk kan navnedroppingen også omfatte fine orkestre som Neutral Milk Hotel og The Lucksmiths, Okkervil River og Crowded House. Det er likandes, men ikke likegyldig. Her fylles det opp med både folkpregede og klassiske instrumenter, fiolin og trekkspill, pedal steel og trombone står naturlig side om side.

9.Desert City Soundtrack: Funeral Car (Deep Elm)
Portland-kvartetten Desert City Soundtrack har sin fortid i Santa Rosa og bandet Edaline. De debuterte i 2002 med den meget hørbare EPen Contents of Distraction, og de som likte den bør ikke på noen måter bli skuffet over deres første helaftens plate. Med Funeral Car plasserer de seg for alvor i en dunkel genre, aner ikke hva man skal kalle den, men der er det i hvert fall mulig å finne ytterligere favoritter som Black Heart Procession og 90 Day Men. Det betyr rom for både sårt vemod og blind vold, gjerne i samme låt. Det betyr labilt humør og rullende, dramatiske melodier, et hvileløst sug i hvert grep og grøssende tekster. Funeral Car handler ikke uventet om død, tap og savn. I korttekst, det betyr en fantastisk debut.

10.Tomahawk: Mit Gas (Ipecac)
Disse herrene har stor krigserfaring fra tidligere, og til tross for at de har sloss mang en kamp på hver sine marker virker de skremmende samstemte, like presise og forrykende som alltid, men hakket tightere og enda spenstigere enn ved forrige korsvei. Patton har i tillegg armert seg med moderne våpeneffekter som gir ytterligere slagkraft. “Birdsong” og “Rape This Day” utrydder effektivt det meste av motstanden innledningsvis, mens “You Can’t Win”  og “Mayda” feier vekk de siste restene. Her kryper spastikeren Patton rundt på alle fire, hvisker, sikler og skriker med krigsmalingen rennende nedover ansiktet. Godt at de da gir seg selv fortjente hvil i bakken fra tid til annen, der ”Desastre Natural” gjør seg særlig bemerket. Men selv i disse rolige, vakre stundene hviler en truende stemning, som når som helst kan bryte ut i voldsomme angrep. Man kan aldri slappe helt av eller føle seg trygg med Tomahawk i nærheten.
Første gang publisert 11.12.03