Three For Christmas

Low: Christmas (1999)

On our way from Stockholm
Started to snow
And you said it was like Christmas
But you were wrong
It wasn’t like Christmas at all

By the time we got to Oslo
Snow was gone
And we got lost
The beds were small
But we felt so young
(“Just Like Christmas”)

Sometimes, the most precious gift comes in the humblest of packages.

Low shared this seasonal joy to the world in 1999. Christmas is only 8 songs, consisting of five covers and three originals, as a gift to their fans it was released between the Duluth, MN trio’s masterful full-lengths Secret Name and Things We Lost in the Fire. As years went by, Christmas has turned out to be one of the most beloved holidays albums of recent times. The musical DNA of Low is perfectly tuned for December songs; with their hushed and heavenly harmonies, solemn sound and affinity for beautiful melodies that slowly falls down from heaven and melts like snowflakes on our tongues.

Low turn their backs on the hustle and bustle, away from flashy decorations, shopping sprees and fussy preparations, while never ending up in some sort of typical cool, indie irony. No, their gift to us is given with sincerity and grace.

This utterly wonderful collection of songs is nothing but a sacred and holy embrace of the true spirit of the season. This is Christmas.

If you were born today
We’d kill you by age eight
Never get the chance to say

Joy to the world and
Peace on the earth
Forgive them for they know not what they do
(“If You Were Born Today”)

Sufjan Stevens: Songs for Christmas (2006)

Back in 2001, Sufjan Stevens began to record Christmas songs and release them as gifts to friends and family. This turned into an annual tradition (except in 2004), where Stevens invited friends over for a session of homemade recording a week in December, supplied with a Reader’s Digest Christmas Songbook and using whatever musical instruments available around at the time.

In 2006 the five EP’s were being repacked as a box-set and shared with a broader audience, making it into a wonderful collection of lovable traditional carols (“Joy to the World”, “O Holy Night”, “O Come, O Come Emmanuel”) as well as some brand new holiday-themed favorites (“Come On! Let’s Boogey to the Elf Dance!”, “It’s Christmas! Let’s Be Glad!”).

Songs For Christmas is unmistakably Sufjan Stevens, ranging from the sparse, folky to more grandiose and complex arrangements, and should be considered a must-have either you file it under S for Stevens or C for Christmas.

John Fahey: The New Possibility: John Fahey’s Guitar Soli Christmas Album (1968)

John Fahey is considered as one of the greatest country blues fingerstyle guitarists, and the master of American Primitive Guitar. Armed with his steel-string acoustic guitar, John Fahey recorded numerous classic albums since his debut album Blind Joe Death (1959) and up to the posthumously released Red Cross in 2003.

His biggest commercial success is The New Possibility, released in 1968. Mojo magazine rightfully described how it “possesses a deliciously deep and spooky ambience, a disjointed jauntiness coupled with a frost-fall morning melancholy, Fahey’s guitar somehow sounding like an Elizabethan harpsichord grown wild and mad out in the Appalachian mountains.”

This edition also collects his second Christmas album, Christmas with John Fahey Vol. II. (1975).

Into the Wild: 2000-tallet – 100 Favorittlåter

Craig Thompson: Blankets (graphic novel, 2004)

Craig Thompson: Blankets (graphic novel, 2004)

Det aller meste av 2000-tallet var jeg enten på konsert, spilte plater ute på byen eller satt foran en skjerm og skrev plateanmeldelser, det siste tiåret da det var en vanlig ting å beskjeftige seg med den slags, og da gjerne av den typen skiver som ikke hadde én enkelt låt å feste seg ved. Det skapte litt utfordringer i arbeidet med å sette sammen en favorittliste med 100 låter (begrenset til én pr. artist), men dette utvalget oppsummerer et tiår der den musikalske horisonten gradvis begynte å bevege seg utenfor komfortsonen (se 2010-tallet), og der mange artister befestet seg som nye favoritter (i mer eller mindre langvarige forhold, men navn som My Morning Jacket, Animal Collective, Devendra Banhart og Sufjan Stevens var alle viktige i mitt 2000-tall.)

Aller først står den største, Jason Molina, ble tiårets aller beste låtskriver – ingen i nærheten en gang, og heldigvis med så mange ulike konstellasjoner at han får være med her både som soloartist, Songs: Ohia og med Magnolia Electric Co. Molina som gikk bort i 2013 etterlatte seg en ubestridt katalog.

Ellers står 2000-tallet igjen som et tiår der jeg hørte på mye musikk utenfor samtiden – med lange utskeielser tilbake til 60- og 70-tallet, samt inngående fordypelser av mer eller mindre holdbar art (hei, freak folk, finsk avant garde), ymse jazz eller mer støybasert virksomhet som mest egner seg å få slengt midt i fleisen fra en scene. Derfor er ikke 2000-tallet selve låt-tiåret for meg, og så uendelig mye mer kunne vært med her. Men jeg lever godt med dette utvalget.

Songs: Ohia: Incantation (2000)
Magnolia Electric Co.: Farewell Transmission (2003)
Giant Sand: Shiver (2000)
Built to Spill: Goin’ Against Your Mind (2006)
The Flaming Lips: Do You Realize?? (2002)
Stein Torleif Bjella: Øvre-Ål Resort (2009)
Animal Collective: Peacebone (2007)
Battles: Atlas (2007)
Joe Henry: Richard Pryor Addresses a Tearful Nation (2001)
A Silver Mt. Zion: God Bless Our Dead Marines (2005)


My Morning Jacket: Lay Low (2005)
N.E.R.D: Provider (2001)
The Mars Volta: L’Via L’Viaquez (2005)
Isis: Weight (2002)
Angelo Badalamenti: Mulholland Drive (2001)
Jason Molina: Let Me Go Let Me Go Let Me Go (2006)
Pole: Silberfisch (2000)
Quasimoto: Come on Feet (2000)
Tim Hecker: Chimeras (2006)
Bohren & Der Club of Gore: Prowler (2000)


Boards of Canada: In a Beautiful Place Out in the Country (2000)
Antony and the Johnsons: Cripple and the Starfish (2000)
Lambchop: Up With People (2000)
Sufjan Stevens: Chicago (2005)
Getachew Mekuria & the Ex: Tezalegn Yetentu (2006)
Fuck Buttons: Surf Solar (2009)
Devendra Banhart: Heard Somebody Say (2005)
Reigning Sound: I Walk by Your House (2002)
The Postal Service: Such Great Heights (2003)
JAY Z: 99 Problems (2003)


The Shins: New Slang (2001)
Les Savy Fav: The Sweat Descends (2004)
Panda Bear. Bros (2007)
Okkervil River: The War Criminal Rises and Speaks (2003)
Tied + Tickled Trio: United World Elevator (2001)
Shearwater: Wedding Bells Are Breaking Up That Old Gang of Mine (2004)
Thomas Dybdahl: One Day You’ll Dance for Me, New York City (2004)
Dungen: Festival (2004)
Black Mountain: Wucan (2008)
Envy: A Will Remains in the Ashes (2003)


Timesbold: Bone Song (2004)
Zero 7: Throw It All Away (2006)
Midlake: Roscoe (2006)
Madlib: Slim’s Return (2003)
Band of Horses: The Funeral (2006)
Crystal Antlers: Until the Sun Dies (Part 2) (2008)
The Streets: Geezers Need Excitement (2002)
Lightning Bolt: Dracula Mountain (2003)
Burial: South London Boroughs (2005)
The Decemberists: The Crane Wife 1 & 2 (2006)


Iron & Wine: Cinder and Smoke (2004)
The Black Angels: First Vietnamese War (2006)
Molina & Johnson: Each Star Marks a Day (2009)
Black Eyes: Drums (2004)
Arcade Fire: Neighborhood #1 (Tunnels) (2004)
Bright Eyes: Four Winds (2007)
Fleet Foxes: White Winter Hymnal (2008)
Svarte Greiner: The Boat Was My Friend (2006)
Avett Brothers: Laundry Room (2009)
Comets of Fire: The Antlers of the Midnight Sun (2004)


Narum: Kjinner Håss Je Smelter Litt Nå (2009)
The Ex: Theme From Konono (2004)
The For Carnation: Emp. Man’s Blues (2000)
The Mountain Goats: Moon Over Goldsboro (2006)
Camera Obscura: Lloyd, I’m Ready to Be Heartbroken (2006)
Bonnie Prince Billy: Wolf Among Wolves (2003)
Sunburned Hand of the Man: Glass Boot (2004)
Nick Cave & Warren Ellis: The Proposition #1 (2005)
Richard Youngs: Low Bay of Sky (2007)
Kloster: Abide in Me (2008)


Sunn O))): Akuma No Kuma (2006)
Hope Sandoval and the Warm Inventions: Clear Day (2001)
The Core: Pharoah (2004)
Harvey Milk: Death Goes to the Winner (2008)
Six Organs of Admittance: River of Transfiguration (2006)
Brad Paisley: Welcome to the Future (2009)
Brokeback: Flat Handed and on the Wing (2000)
At the Drive-In: One Armed Scissor (2000)
Crippled Black Phoenix: Burnt Reynolds (2009)
Archer Prewitt: Think Again (2004)


The White Stripes: Seven Nation Army (2003)
Migala: La Cancion de Gurb (2002)
Smog: Bloodflow (2000)
Bon Iver: Flume (2007)
LCD Soundsystem: New York, I Love You But You’re Bringing Me Down (2007)
Queens of the Stone Age: No One Know (2002)
Tracker: Stirring Furnace (2004)
Tinariwen: Arawan (2007)
!!!: Me and Giuliani Down By the Schoolyard (A True Story) (2003)
Savath & Savales: Apnea Obstructiva (2007)


King Midas Sound: Cool Out (2009)
Dan Deacon: Build Voice (2009)
Madvillain: America’s Most Blunted (2004)
Rufus Wainwright: The Art Teacher (2004)
The Hold Steady: Your Little Hoodrat Friend (2005)
The xx: Heart Skipped a Beat (2009)
Cul de Sac: Dust of Butterflies (2003)
Espers: Moon Occults the Sun (2006)
Castanets: No Voice Was Raised (2005)
Unni Løvlid: Bak vaker verda (2008)

Bjørn Hammershaug

Cover photo: Craig Thompson: Blankets, 2004

I lytterbua med… Truls And The Trees

Opprinnelig publisert i november 2007.
Oslobandet Truls And The Trees er frontfigur Truls Heggero og en skog av folk som utgjør en mer eller mindre stabil stamme av et band. Vi inviterer Truls Heggero (vokal, gitar) og Vegard Syrstad (synth) inn i Lytterbua. Vi kjører altså en blindtest på musikk som forsøksvis skal sirkle inn bandets eget musikalske ståsted, som i disse dager debuterer med langspilleren Ailanthus.

– Jeg begynte å arbeide med dette materialet for cirka tre år siden. Jeg hadde et knippe låter som jeg hadde lyst til å gjøre noe med, og det ble naturlig for meg å ta en gren fra andre band jeg har vært med i for å lage Truls And The Trees, forklarer Heggero.

– Planen var egentlig et akustisk prosjekt med kassegitar. Jeg fikk muligheten til å spille inn hos Metronomicon, og der vanker det ganske mye folk. Så da ballet det på seg, og det ble en ganske stor produksjon etter hvert. Det er gøy å spille med andre folk enn jeg har gjort før, men jeg hadde ingen voldsomme planer bak Truls And The Trees. Det var en løs kompisgreie, som har blitt mer seriøst av seg selv. Vi er ikke så mye mer seriøse, men alle rundt har blitt det. Nå har vi bookingbyrå, skal spille på by:Larm og det er i det hele tatt blitt et skikkelig opplegg.

Dere er slipper nå platen Ailanthus. Det er en trefamilie, og betyr noe sånt som ”trærnes gud” har jeg lest meg opp på. Hvor kommer denne fascinasjonen for trær fra?

– Det går på både det estetiske og det kan også knyttes til vår miljøbevissthet. Trær er en av de mest naturlige tingene som er igjen på jorda, spesielt i bybildet. Vann og trær bidrar til å gjøre byen vakker, og trærne har vært der hele tiden – før vi kom, og de er fortsatt ganske dominerende på jorda. Jeg er veldig glad i trær, og skog generelt. Egentlig burde vi vel spilt black metal, vi som er så glad i skogen.

Da passer det fint å starte med første låt.

Guided By Voices: “I Am A Tree”
Mag Earwhig, 1997

VS (etter 0, 5 sekunder): Guided by Voices! “I Am A Tree” fra Mag Earwhig.

TH: Og den er det ikke Robert Pollard som skrevet, men Doug Gillard. Det er en aldeles nydelig låt. Jeg hadde den på syvtommer, men brakk den på dansefest. Jeg elsker låta, og jeg elsker bandet. Guided by Voices er den største inspirasjonen til all musikk jeg har laget de siste fem åra.

Hva er så spesielt med Robert Pollard og Guided by Voices? Jeg hadde i hvert fall en tanke om dere begge søker ’den perfekte popmelodi’…?

TH: Det er spikeren på hodet. Jeg forsøker å finne den beste popmelodien når jeg skriver, og lar meg inspirere veldig av Pollard. Men jeg er kanskje ikke helt enig i at han gjør det samme. Jeg tror Pollard gir cirka 30 %. Husk at han har gitt noe sånt som 8000 skiver siden 1987, og det er mye rart mellom alle gullkornene. Men det er bare fint det.

Boken ”Perfect From Now On: How Indie Rock Saved My Life” (John Sellers) forteller om en besettelse for en voksen mann som dyrker indierock generelt og Guided by Voices spesielt. Har dere noen musikalske besettelser?

VS: Jeg er nok besatt av Stereolab, men Guided by Voices kommer også høyt opp.

TH: Vi er jo veldig opptatt av musikk, og spiller begge plater ute på byen. For min del er det nok riktig å si at Guided By Voices er en slags besettelse. Jeg har vel omtrent 50 plater av dem. De beste låtene deres setter seg ikke med en gang, men når de først gjør det så blir man aldri lei. Det er rett og slett subtil popmusikk.

Neutral Milk Hotel: “In The Aeroplane Over The Sea”
In The Aereoplane Over The Sea, 1998

TH (etter 0, 2 sekunder): Det er Neutral Milk.

VS: “In the Aereoplane Over the Sea” fra 1998. Jeg hørte veldig mye på den da den kom ut, men gikk litt lei av den. Alle hørte på den i en periode. Men den er fremdeles like bra.

De var en del av den såkalte ”Elephant 6”-scenen, og jeg tenkte litt på dette ”familiære” preget som kanskje kan overføres til dere og folka rundt Metronomicon der alle tilsynelatende spiller alt med alle.

TH: Det kan det helt klart. Vi har ikke akkurat noen audition i Truls and the Trees. Hvis noen venner kan være med så blir de bare det. Vokalist Helene [Johansen] ble jeg venner med da vi begynte på skole sammen, og hun fortalte at hun kunne synge. Så hun ble medlem i bandet før hun hadde vært med på øving. Det var egentlig litt flaks at hun kan synge så bra. Det er veldig god stemning i bandet, og jeg tror vi er litt annerledes de fleste andre på mange måter. Vi tar alt som det kommer, legger ikke opp noen planer og har ikke noen voldsomme ambisjoner.

Den andre årsaken til at jeg plukket ut Neutral Milk Hotel går på instrumentering. Dere bruker også et vell av instrumenter, som bouzouki, sag, fiolin og trekkspill. Hvordan tenker du i forhold til arrangering av låtene?

TH: Vi spilte en konsert før vi spilte inn plata på KlubbØya. Da øvde vi faktisk på forhånd. Jeg kom med låtene, ga akkordene, og hadde noen forslag til bassen. Men ellers finner medlemmene på det de selv vil gjøre. Vegard kom med noen synthlinjer som igjen ga meg inspirasjon til noe av vokalen. Det er som et byggesett som bygges av seg selv. Det er ikke noe veldig planlagt på forhånd, men vi prøver og feiler, finner ut hva som er fint og hva som passer.

Arcade Fire: ”Neighborhood #2”
Funeral, 2004

TH (umiddelbart): Arcade Fire. Det er nummer to på førsteplata, og min favorittlåt av bandet. Jeg var på konserten i Spektrum forleden, og det var helt fantastisk. Jeg har prøvd å pushe de på Vegard i mange år, men han simpelthen nekter.

VS: Jeg har vel hørt Arcade Fire, men aldri lyttet bevisst til dem. De skulle spille på Garage for noen år siden, men det var helt utsolgt og etter det så har ikke jeg tenkt mer på det bandet. Jeg tror ikke jeg faller noe særlig for dem altså.

TH: Den canadiske greia funker ikke for deg, Vegard. Det har vi snakket om før. Jeg er svak for den, men det må jo være bra låter i bunn da. Det jeg fikk bekreftet på Spektrum er at det er gode mennesker som står bak. Jeg følte en varme og en godhet fra vokalisten som nærmest ble en åndelig greie. De er 10 stykker på scenen, og har et vanvittig sceneshow.

Hvordan ser du for deg et perfekt sceneshow for Truls And The Trees?

TH: Det er egentlig sånn det er nå. Vi har det først og fremst veldig gøy på scenen, snakker og ler, og spiller gjerne litt feil uten at det gjør så mye. Men på slippefesten [Blå, 7. desember] skal vi fylle ut med blant annet kor og film i bakgrunnen, og lage en ganske kraftig produksjon sammenlignet med andre Metronomicon-arrangementer. Det blir en Makronomicon-kveld!

Soft Machine: “Why Am I So Short?”
The Soft Machine, 1968

TH (uten å nøle): Det er Soft Machine, men jeg husker ikke hva låten heter. Jeg har hørt mye på dem i det siste faktisk.

Jeg tok med denne med tanke på falsettvokalen din. Den kan også minne om Brian Wilson kanskje, men du deler også den litt skjøre melankolien til Robert Wyatt.

TH: Vi spilte en konsert i Barcelona sammen med Center Of The Universe. Da møtte vi en spanjol som hadde laget en Soft Machine-demo, som han holdt på å mase om før konserten. Etterpå kom han tilbake til oss og sa at vi lignet veldig på Soft Machine. Jeg sjekket først ut noe av de nye sologreiene til Wyatt som jeg likte veldig har veldig sans for at de lager to minutter konkret pop, men så varer låten gjerne i 9 minutter. Det er helt nydelig.

Sufjan Stevens: “Come On Feel The Illinoise”
Illinois, 2005

TH (igjen med en gang): Sufjan. Fra Illinois-skiva.

VS: Det er litt rart; hver gang jeg hører en låt synes jeg den er veldig fin. Men jeg klarer ikke å høre på platen i sin helhet uten at jeg helt vet hvorfor.

TH: Marius [Ergo] i bandet sa det korrekt; ”Sujan er veldig bra, men han er litt pretty boy”. Det synes jeg er dekkende for ham. Det råeste med Sufjan er at han skal lage en plate for hver amerikansk stat – men så gjør han det ikke likevel. Han loker rundt og gir ut b-sider, juleplater og alt mulig annet. Men det er fort gjort å bli lei ham, dessuten synger han veldig ”amerikansk”. Surrealismen blir litt borte akkurat der.

Jeg tenkte litt på Sufjan da jeg så de speiderbildene av deg, Truls. Hvor kommer disse fra? Er du en gammel speidergutt?

TH: Ja, jeg var det. Men jeg ble mer eller mindre mobbet ut derfra. Jeg har store problemer med autoriteter, eller hadde, da jeg ikke har testet det ut de siste årene. Jeg hadde problemer med å forholde meg rolig, og det passet dårlig der. Den stilleste gruppa fikk nemlig en perle som de skulle lage til et kjede. Min gruppe satt etter hvert med et kjede uten perler, og jeg fikk høre at jeg bare ødela for gruppen. Så jeg sluttet og ble på en måte min egen speider. Det er det du ser på bildet med hjemmelaget speideruniform. Men du kan vel si at Truls And The Trees er en liten speidertropp, der jeg er speiderlederen som hytter med nevene om morran. Dessuten er de fleste av låtene i utgangspunktet skrevet for kassegitar, og passer godt til leirbålet.

Meg Baird: “Maiden In The Moor Lay”
Dear Companion, 2007

På dette tidspunktet i samtalen kommer en noe forsinket Magnus Moriarty inn sammen med sin nyfødte for å forsterke trærne under siste del av lyttertesten.

TH: Er det Cat Power/Neko Case type landskap, eller det noe eldre greier?

Denne er helt ny…

MM: Jeg har hørt den stemmen før.

TH: Vent nå litt. Det er soloplaten til hun fra Espers. Meg Baird. Jeg er stor fan av begge platene til Espers, og veldig glad i mange av de nye folkartistene. Jeg liker de tidlige platene til Devendra Bravheart, som vi kaller ham, og ikke minst de første låtene til Tiny Vipers. Jeg tok kontakt før hun signerte med Sub Pop og prøvde å få henne til Norge. Den nye plata er kjedelig og bærer dessverre preg av at hun måtte lage en plate veldig raskt. Jeg er også glad i Jana Hunter, James Blackshaw – i det hele tatt mye av den nye folken. Men Vegard er mer skeptisk igjen.

VS: Neida, det kan være fint det, men jeg har aldri kommet inn i den greia der.

TH: Jeg bruker MySpace en god del, og finner ofte artister som er bedre enn de som er mest kjent fra før her i Norge. David Thomas Broughton er fantastisk, og han har jeg forsøkt å komme i kontakt med – men uten å lykkes. Han er en skabbete utgave av Antony and the Johnsons, som jeg liker godt men som blir litt svulstig. Jeg tok med moren min på konsert med Antony. Hun digger ham mer enn meg, og det sier jo litt. Men det var veldig fint å kunne gi moren sin en plate utgitt på Secretly Canadian. Det er noe av det største jeg har vært med på.

Alice Coltrane: “Blue Nile”
Ptah, The El Daoud, 1970

TH: Det er noe gammelt. Harpe og jazza trommer.

MM: Alice Coltrane? Jeg kjenner ikke noe særlig til henne, men tippet ut fra at det var harpe og jazz.

TH: Jeg tenkte nesten litt på Camel da jeg hørte fløyta, men jeg har hørt omtrent alt de har gitt ut, så det kunne ikke være dem. Jeg er sinnssykt fan av Camel, og de kommer til å bli en inspirasjon på den neste skiva. Jeg må anbefale The Snow Goose som er en stor favoritt for meg. Det er vel den beste skiva jeg hørte i fjor.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på 12.11.2007. Gjengitt med velvillig tillatelse.


Songs Of Faith And Devotion

Your love for me, like tall majestic mountains
your love for me, like gently flowing streams
your love for me, like a cloud in a desert
your love for me, like stars up in the heavens
your love for me, like the moon out in the night
your love for me, like the sound of children laughing
(Lenny Smith)

Lenny Smith: Deep Calls To Deep (Sounds Familyre, 2001)
Salmer og sanger vi gjerne hører
Dette er kristendom av den gode sorten, ikke svovelvarianten med tukt, Ole Hallesby eller blodige dukker. Lenny Smith predikerer om kjærlighet til sin Gud på en mellommenneskelig måte, fri for synd og skam. Den snart 60 år gamle singer/songwriter er nok for mange yngre mest kjent som faren til medlemmene i New Jersey-baserte The Danielson Famile, kristenfolkpunk-kolonien som har gitt ut en stabel med underholdende plater. Far Lenny er en visesanger av den gode gamle typen som ikke legger skjul på sin kristne tro, men hans universelle og tidløse viser passer like godt for både troende, tvilere og frafalne.

Deep Calls To Deep har han samlet 15 av sine hundretalls viser fra midten av 70-tallet og fremover, deriblant hans mest avholdte og verdenskjente salme ”Our God Reigns” (1974). Innspillingen av låtene som utgjør Deep Calls To Deep har foregått i perioden 1993-2000, med blant andre hele barneflokken og vår egen Emil Nikolaisen (Loch Ness Mouse, Serena Maneesh) som gjester. Resultatet er en blanding av visebasert folkmusikk med avstikkere til groovy 60-talls inspirert popmusikk (”I Saw A Mighty Angel”), gospel og country. Alt med Lennys akustiske gitar og hans lette, uanstrengte vokal i forgrunnen. Det er noe så naturlig enkelt, ektefølt og rørende vakkert over både tekster og fremføring at jeg tar meg i å bli beveget til tårer og smile fromt om hverandre.

Omslaget har både tekster og akkorder påtrykt, og heftet åpner med den joviale oppfordringen ’Please pick-up your instrument and sing and play along’. Tro meg, Deep Calls to Deep gjør det vanskelig å la være.

The Welcome Wagon: Welcome To The Welcome Wagon (Asthmatic Kitty, 2008)
Welcome To The Welcome Wagon kan høres som den musikalske parallellen til filmen Lars And The Real Girl: Sorgmunter, jordfarget og godlynt. Trygge protestantiske rammer, der forståelsesfulle mennesker møtes rundt peisen i hjemmestrikkede gensere og diskuterer tro og holdninger med velmenende dannelse og fromme holdninger mens snøen daler ned utenfor. Og litt som filmen selv blir mer et karakterstudium enn et virkelig sjelfullt sammenvevd drama, faller The Welcome Wagon ned i noen floskler på sin vei mot frelse. Begge deler en form for nostalgi uten tilsynelatende kontakt med ’verden utenfor’. Og, for å avslutte parallellen, både filmen og platen (som for ordens skyld ikke har noe med hverandre å gjøre utenfor denne anmelders hode) er et stillferdig og varmt bidrag som det likevel er givende å stoppe opp for å få med seg.

The Welcome Wagon er altså en duo, bestående av det syngende ekteparet Aiuto, som har flyttet fra landsbygda i vestre Michigan til hipstersentrum Williamsburg i Brooklyn. Et eller annet sted på veien har de møtt Sufjan Stevens, som har spilt inn, produsert og arrangert deres debutplate. De står nær hverandre i troen, og de står nær hverandre musikalsk. De 12 låtene dreier seg alle i hovedsak om Jesus Kristus, enten det er gjennom lovsang og gospel, i nye eller gamle viser. Stevens har sørget for å sy sammen duoens uttrykk til en helhetlig plate, og med hjelp fra blant annet kirkekoret og et lokalt blåseorkester har dette blitt en plate av både avdempet, intim art og episk orkestrert jubelsang. Denne variasjonen gjenspeiles også i låtutvalget som spenner fra 1700-talls salmer til coverlåter (Velvet, Lenny Smith og The Smiths). Etter det jeg har forstått har platen blitt til gjennom ulike sessions, ’hjemme hos’, i øvingsrom, kirker eller stuer rundt forbi. Det gir kanskje ikke den helt store, helstøpte studiofeelingen, men så har da også Welcome Wagon et uttrykk som takler en slik litt ad hoc tilblivelse. De er ’on a mission for God’, og den er som kjent like gyldig overalt.

Det er når de lar treblåsere og pauker hvile at ekteparet virkelig kravler ned under skjortekragen. Tradisjonelle ”He Never Said A Mumblin’ Word” gis et mildt countrypreg, og er hinsides vakker der de beskriver sin frelsers siste pinefulle dager: ’They all cried, crucify, but He never said a mumblin’ word, not a word, not a word, not a word….’ De samme kvalitetene gjelder for egenskrevne ”Up On A Mountain”: ’Up on a mountain our Lord is alone, without family, friends or a home’ synger Monique Aiuto så tandert hun bare kan, mens nydelige vokalharmonier omkranser henne (hør også på vokalbruken på ”Unless The Lord The House Shall Build”). Det er slike øyeblikk som gjør livet litt mildere – og det er mange slike her. Av coverlåtene viser særlig den gospelifiserte versjonen av The Smiths “Half A Person” at The Welcome Wagon har kvaliteter også på mer profant grunnlag. Hitlåten her er for øvrig fengende “Sold! To the Nice Rich Man”, med sitt funky driv og glitrende klokkespill.

Det er nok fullt mulig å få piggene ut etter mange timer i strekk med håndklappende gospelfryd og bedehus-indie. Særlig når ikke alle låtene er like vellykket som ovennevnte. Man skal i hvert fall ha litt ekstra sans for høystemte og masete musikaler for å umiddelbart digge en låt som ”I Am a Stranger” – og jeg tar meg i å tenke: Hvordan ville denne platen blitt uten Sufjan Stevens? Hans allestedsnærværende rolle er sikkert et positivt bidrag, men kan det tenkes at hans visjoner blir i overkant tydelige? Det vil bare senere plater gi svar på. Da håper jeg på en litt mer helstøpt utgivelse og et knippe enda sterkere låter.

Welcome To The Welcome Wagon er uansett en plate som kan samle familien rundt peisen til kos, 50s style, mens julehysteriet får gå sin gang der ute et sted. Det kan virke litt klamt, men på den annen side, er det ikke det julen egentlig er til for? Hadde pastor Vito Aiuto holdt til i min kirke skulle jeg sannelig gått dit oftere selv.

The Lionheart Brothers: White Angel Black Apple (Sally Forth, 2003)
Tilbake til Nangijala
De gode brødrene Jonathan og Karl Løvehjerte bekjempet både drager og tyranner på sin eventyrlige ferd i Nangijala. Astrid Lindgren tok opp emner som død, sykdom og savn i historien om Brødrene Løvehjerte, som tematisk ligger et stykke unna idylliske Bakkebygrenda og Katthult. Selvmord og ondskap utlevert til rene barnesinn var for enkelte fysjom-fy, og dermed ble boken en de mer interessante i hennes forfatterskap.

Så var man kanskje en av disse sneipene som slukte slike fortellinger, og senere henga seg til musikk som også var mer innadvendt enn den som var å finne oppover på listene. Vokste man opp på 1980-90-tallet var det mulig å nyte en tilsynelatende endeløs strøm av skotuppkikkere som Ride, Spiritualized, My Bloody Valentine, Jesus & Mary Chain, Loop og Swervedriver. Holdt man til i Klæbu var sikkert muligheten stor for at man kunne diskutere noen av disse bandene med Marcus Forsgren. Ikke vet jeg om han faktisk bodde der, men bandet The Lionheart Brothers kommer i hvert fall derfra, og består i tillegg til gitarist/vokalist/låtskriver Forsgren av Audun Storset og Fred Strand. White Angel Black Apple er deres debutplate, og jeg må umiddelbart si meg ganske imponert over det de presterer.

Det er litt for mange norske band som står trygt midt i veien med identitetsløs indiepop, men The Lionheart Brothers er såpass trofaste mot en halvglemt stilretning at de virker forfriskende. De åtte låtene holder seg alle innenfor rammene av svevende, gitarbadende strobelysende shoegaze, rimelig trygt i skjørtekanten til de bandene jeg har nevnt her. Dermed er det bare å legge seg tilbake og døse avgårde til Nangijala i en drøy halvtime.

‘Problemet’ med slik støypop – i hvert fall for min del – er at det kreves ikke en ren liten porsjon av egenart, galskap, hallusinogener etc. for at jeg skal bli veldig imponert. Her sliter The Lionheart Brothers noe, de blir litt for ’snille’ da de vektlegger den drømmende popdelen mer enn den utagerende støydelen. Det er heller ikke lett å løfte ut enkeltspor som slående eksempler på deres originalitet. Av de mest opplagte favorittene er gitarkaskadene på ”Feed Me Eden” og det Sonic Youth-lignende racet på deler av ”Love Ludicrous”. Den lange avslutteren ”Horse Transform Unicorn” har et tungt og mektig gitardriv, og står igjen som skivas beste. Enkeltlåtene har likevel ikke så stor betydning, da det ikke er noe problem å høre det hele som en eneste langt drømmetrip, for det er en riktig så behagelig plate de har gitt ut.

White Angel Black Apple er ikke et produkt fra et ferdigutviklet band, men angir en retning det skal bli spennende å følge videre. Hvis de får et mer massivt lydbilde i produksjonen, skriver litt hvassere låter og er noe mer vågale i eksperimenteringen så leser jeg i kortene at fremtiden vil se lys ut for The Lionheart Brothers.

The Lionheart Brothers: Colour Contrast Context (Chewin’ Pine, 2004)
Med sin andre EP skal The Lionheart Brothers befeste sin posisjon som et av landets mer lovende unge band, i hvert fall innen britisk-klingende shoegaze/drømmepop. Det er nemlig vanskelig å høre dette uten å sende noen tanker tilbake til Spacemen 3, Ride, My Bloody Valentine, Slowdive og lignende. Eller ulignende. Det er nemlig også mulig å få (om enn svake) vibber av noe islandsk (koringen på ”Lead Me To The Water”) og Pink Floyd (innledningen på ”Time River Floaty”).

Jeg setter pris på at de løfter på sin bløte dyne med et par kortere EP’er, etterfulgt av tung turnering rundt omkring i landet. Dette bandet går den lange veien, og i mange tilfeller, den eneste rette. Hard jobbing og innarbeidelse av materialet er ofte det som skal til for å skape noe av en viss kvalitet. Det har ikke gått meg hus forbi at de har høstet meget gode omtaler for denne EP’en allerede, og jeg skal ikke være den som kaster vann på bålet. Men for å gjøre det klart med en gang, Colour Contrast Context lover mer dybde både i tittel og omslag enn det de presterer her. De fire låtene er ryddig produsert, det vil si at antydningen til tåkefulle hemmeligheter bringes frem i lyset mens støyen holdes mer skjult. Melodiene er likefullt kledd med en slags disig prakt, og duver avgårde med gyngende puls. Marcus Forsgren synger med søvnig, litt likeglad stemme som passende nok drar ut av seg mer eller mindre meningsbærende tekster. Musikalsk pakker de seg inn med en rik instrumentering, framheves i så måte bør Astrid Skogvang som skaper mye av særpreget på platen med sitt fiolinspill og Kine Wallum på fløyte. Det hever et ellers ganske intetsigende spor som ”I Burn Myself On You” og legger et generelt mykt skogsromantisk moseunderlag som tåkeguttene kan hvile seg på.

Dette er nok et vellykket plateslipp fra The Lionheart Brothers, men de virkelig store ordene vil jeg la ligge inntil de slipper et helt album som viser om de evner å holde høy kvalitet over tid. Til da har de nok også spikret en enda fastere identitet. Mest av alt er det den bølgende, varierte ”Lead Me To The Water” gir meg mest tro på bandets framtid. Over fire låter er uansett ikke dette så verst, selv om det blir ganske så høytidelig og emosjonelt til tider: ’I’ve been crying, Eyes are dry and blood is shed, Fill me up, I’ve been laying in a bed of blood and sweat, That’s where we’ll meet again…’ Gler mæ.

The Appleseed Cast: Lost Songs (Deep Elm, 2002)
Gamle sanger, nye horisonter
Lawrence, Kansas-bandet The Appleseed Cast stod bak 2001s mest ambisiøse utgivelsespar med tospannet Low Level Owl, Vol.1 og 2. Her tok de den energiske og emosjonelle hardcore/indierocken et skritt videre inn i fremtiden, og med dagens studiotekniske muligheter skapte de en sammenhengende strøm av intrikate passasjer, fantasifull oppbygning og genreløs dybde. Overmodigheten betalte seg i form av to fascinerende og gjennomarbeidede plater som etablerte bandet som et av de mer interessante amerikanske undergrunnsband å følge, uavhengig av genre.

Low Level Owl er ikke de mest overkommelige å fordype seg i – på godt og vondt – og for dere som synes disse ble i meste laget å fordøye, så er Lost Songs gode nyheter. De returnerer med en noe mer umiddelbar og oversiktlig form, en forening av ’old-school og new-school songwriting styles’ ifølge Deep Elm. Mange av disse låtene stammer opprinnelig fra 1999 (fra en innspilling den 14. mai for å være nøyaktig), og disse er nå spilt inn på nytt, og danner grunnlaget for Lost Songs. Det er klart at dette materialet var altfor bra til å bli lagt bort, og ved å gi ut en slik samling av ’tapte sanger’ bidrar de dessuten til å tone noe ned de voldsomme forventningene etter Low Level Owl .

Nyinnspillingene viser at Christopher Crisci & co. fortsatt evner å rocke fra seg, og selv om de hører hjemme i ’emocore’-båsen, så bør ikke den merkelappen forhindre andre tilhengere av alternativ rock å sjekke ut denne, her finnes det spor av både Sonic Youth og Radiohead. På ”Peril Parts 1, 2 And 3” legger de seg på en nærmest hverdagslig rufsestil som mest av alt minner meg om The Replacements, mens åpningssporet ”E To W” og ”Novice” minner om hvordan bandet gjennom årene har blitt stadig mer talentfulle byggere av kompakte lag med melodiøs følsomhet vs. følsom støy. Her viser Appleseed Cast at det ikke trenger å være noen motsetning i det å skape drivende, melodiøs rock med komplisert/uventet låtskriving. ”Facing North” og fantastiske ”State N W/K” er gode eksempler på hvorledes de hele tiden evner å holde lytteren i spenning ved hjelp av likevekt mellom aggresjon, melodiøsitet og dynamikk. ”House On A Hill” og ”Novice Ambient Civilisation” er instrumentale stykker av ambiens, feedback og støy som smeltes over i hverandre, og viser at de heller ikke frykter å bevege seg langs ukjente, mer eksperimentelle veier. Legg til de mer forsiktige og akustiske ”Beach Gray” og ”Take”, så er Lost Songs absolutt en fullverdig plate av et band som fortsatt står på høyden av sin karriere – selv om den mangler noe av storhetene til sine to forgjengere.

The Loch Ness Mouse: Friends & Fenders EP (Perfect Pop, 2003)
Friends & Fenders er vel ment som en liten forsmak på musenes kommende plate, oppfølgeren til finfinfine Key West (2002). Hvis disse fire kuttene er omtrentlig representative, så går vi en problemfri vår i møte.

EP’ens fire låter er alle like innbydende og luftige. Lettbeint 60-talls inspirert pop er ensbetydende med Loch Ness Mouse, høflig romantikk som en sommerlig spasertur i parken med bare tær, varme smil og svermeriske par som nikker vennlig i alle retninger. Som sine amerikanske søsterband (Elephant 6-søskenbarn som Essex Green og Ladybug Transistor) bærer de et slør av fordums fryd og landlig lykke som aldri virker påtatt. Passende nok har de denne gangen fått god hjelp av New Yorks Gary Olson (Ladybug Transistor) både på vokal, trompet og som produsent, og like naturlig fremfører de en svært charmant versjon av Jeff Barons (Essex Green) ”All Summer Long”. Om ikke Loch Ness Mouse er helt der oppe på det nivået Baron & co tryllet frem på The Long Goodbye, så framkaller de i hvert fall den samme gode stemningen. Den kan sikkert også tilskrives en del nære familiebånd, for her bidrar familien Nikolaisen (Emil, Elvira og fast medlem Hilma), familen Akerholt (Tommy, eller Amy Jubb som han heter i Silver og Henriette) og selvsagt familien Åleskjær. Under sine hjemmekvelder kan Loch Ness Mouse møtes og dele på instrumenter så vel som vokalharmonier helt til den lyse morgen.

På ”Friends & Fenders” og ”New Devotion” har de skrudd opp tempoet noe, og selv om begge er sommervarme popstykker, så er de to mer melankolske sporene de virkelige perlene. ”Harmony High School II” (nyarrangert for anledningen av Gary Olson) og vemodige ”All Summer Long” er folkbasert popmusikk som varmer langt inn i vintermørket.

Perfekt pop? Jo da, det er nok ikke så langt mellom Høland og Brooklyn som kartet kan lure oss til å tro.

Soulsavers: It’s Not How Far You Fall, It’s The Way You Land (V2, 2007)
Duoen Soulsavers fra Stoke er vel ikke det mest beskrevne blad i musikkhistorien, men de har da tidligere figurert i diverse produksjons/remiks-sammenhenger for blant andre Doves, Starsailor og Beastie Boys. På sitt andre album har de med seg en del gode hjelpere, mest fremtredende er Mark Lanegans gravkammerstemme på hele åtte av sporene, og som bidrar sterkest til å forme uttrykket. I tillegg møter vi blant andre PW Long (fra de nå oppløste bluesrockerne Mule), Jimi Goodwin (Doves) og Will Oldham i mindre roller. Sistnevnte figurerer i duett med Lanegan på Neil Youngs ”Through My Sails”. Den er en av tre flotte coverlåter: Spains ”Spiritual” (den som går slik: ’Jesus, I don’t wanna die alone’) og Rolling Stones’ ”No Expectations” blir også behandlet vel, begge kler det langsomme og tungsinnede preget som dominerer her. Det er vel også mulig å regne nyinnspillingen av Lanegans egen ”Kingdom Of Rain” i denne rekken.

Covervalgene er et greit utgangspunkt for hele skivas ståsted, som dermed befinner seg et godt stykke unna Stoke og England. Soulsavers tar et godt grep om en del amerikanske musikkformer, både blues, country og gospel er elementer som spiller en viktig rolle her. Den gjennomgående mørke kuløren og amerikanske mytologien avtegnes allerede på omslaget, med et sitat fra Bukowskis Factotum og en forside belagt med klare tegn på hvordan vi skal lande: pistol, terning, Jesusfigur, pengesedler.

I tillegg til de mer ordinært anlagte vokalkuttene legger Soulsavers selv på tre mer stemningsfulle instrumentalkutt. ”Arizona Bay” (kanskje en hyllest til Bill Hicks?) er en varm ørkenferd med filmatisk slep, mens ”Ask The Dust” vender blikket tilbake til England og band som Portishead og Massive Attack. All denne viraken kunne gjort platen som helhet til et rotete puslespill av gjester, coverlåter og stilarter – men jeg synes det funker. Tonen er helhetlig gjennom det hele, det henger sammen på et vis. Fra platens beste låt, gospelåpningen ”Revival”, til indisk-fargede ”Jesus Of Nothing”, mer downtempo beats og de nevnte coverlåtene er dette et troverdig dykk inn i amerikansk mytomania – og da særlig ned i det troende og tvilende sør. Vi serveres en perlerekke med låter her, selv om Soulsavers med følge i første rekke utnytter sitt fulle potensial med sugende Revival.

It’s Not How Far You Fall, It’s the Way You Land gir oss mørk, tidvis plaget musikk. Men det er gjerne i den slags kroker man finner både mest varme og lys, blant de frafalne og fortapte sjeler. Eller som Bukowski sier det: ’The darkness of the room was like sunlight to me’.

Bjørn Hammershaug
Omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.

Castanets: Night Falls Over San Diego

Hjernen bak San Diegos Castanets heter Raymond Raposa. Under sitt artistnavn har han siden midt på 2000-tallet gitt oss noen eminente utbroderinger innen depressiv country og spooky folk.

Cathedral (Asthmatic Kitty, 2004)
Cathedral er, noe enkelt fortalt, en plate som vektlegger både tradisjonell country/visebasert tristesse, avantfolk og lo-fi indiepop. Den er delvis innspilt under enkle forhold i en hytte i California, men tilsatt rikelig med ymse lydkilder, som enten understreker de spartanske forholdene, eller gjør sitt beste for å skjule dem. Peisknitringen mangler, men øde land, indre som ytre, stille netter, intime og gysende fortellinger er høyst tilstede.

Vekslingen mellom struktur og frihet kan illustreres med ”You Are The Blood”, en duett med Brigit Decook (som preger mange av låtene med sin nydelige stemme), hvor forsiktige blåsere og mer frittgående bruk av rasling og slagverk avløser hverandre i en slags harmoni. På ”No Light To Be Found” og ”Three Days, Four Nights” finner Castanets en hul, kjelleraktig krysning mellom Leonard Cohen og Will Oldham som gnager seg langt inn i beinmargen. Igjen er det denne vekslingen mellom pedal steel/munnspill og en friere bruk av diverse rytmeinstrumenter som gir Castanets særpreg.

Raposa henfaller sjelden til en helt ensidig singer/songwriter-stil, det nærmeste må da være ”As You Do”, men også her bobler det frem noen idéer, og enten det er med synth, trekkspill eller klokkespill, skapes mer variert kulør enn på den gjengse folkplate. Det mest country-baserte sporet heter ”We Are The Wreckage”, men også her får steelgitaren kompani av blant annet blåsere og klokkespill, og de psykedeliske vibrasjonene er aldri langt unna. Med seg på sin debutplate har Raymond Raposa hjelp fra noen av de fineste artistene i hjembyen, folk med erfaring fra band som Tristeza, Black Heart Procession og Pinback. Det er lett å se for seg de mange musikerne stå i ring rundt mikrofonen, tre frem sammen med Raposa etter tur med frie tøyler til å gjøre som de ønsker.

Cathedral er en solid debut, noe uferdig og prøvende må jeg si at den er, preget av enkelte halvferdige skisser som kunne vært tjent med ytterligere bearbeiding. Til gjengjeld er den umiddelbare og organiske effekten godt ivaretatt. Den biter seg fast, og jeg tror ikke den vil slippe taket med det første.

In The Vines (Asthmatic Kitty, 2007)
Gode plater kommer gjerne fra vonde opplevelser, og denne er intet unntak. Midt i prosessen, og visstnok på tampen av det som ellers ikke hadde vært noe strålende år for Raymond Raposa, ble han pistolranet av maskerte hoodlums utenfor hjemmet sitt i Brooklyn og fratatt alt av verdisaker. Rystet vendte han etter hvert tilbake til studio for å fullføre det han hadde begynt på der. Med den ublide opplevelsen i bakhodet kunne Raposa fullføre Castanets’ tredje plate som merksnodig nok skulle basere seg på hindu-fabelen ’The well of life’, om å være fanget i en skjebne styrt av truslene som henger over våre liv. Det er en mørk, skjebnetung historie som passer godt til Castanets’ tungladde uttrykk. Til å utforme dette har han med seg et stjernelag av gjester; Sufjan Stevens, Jana Hunter, Viking Moses og Matthew Houck (Phosphorescent) er blant de involverte. De overstyrer uansett aldri hovedpersonen i særlig grad. Som alltid når det arbeides så pass grundig med tekstene, kunne det vært ønskelig med et teksthefte inkludert – men det er det ikke gjort plass til på denne ellers så fine utgivelsen.

In The Vines skriker ikke på vår oppmerksomhet. Her er færre av utbruddene som Castanets har antydet tidligere, ei heller de varmende melodiene som har myknet inntrykket på foregående utgivelser. De beveger seg ned i mørket og inn i ensomheten. Det er ikke dermed sagt at dette er musikk fritatt for alt håp eller som unngår det minste solgløtt. ”Sway” med sin nydelige duett, de oppløftende hornene på ”The Night Is When You Can Not See” og countryballaden ”This Is The Early Game” er alle buffersoner mot de mest spartanske stykkene. For det er mye knokkeltrommer og dunkelt gitarspill; langsomme asfaltballader fra en lengtende cowboy: ’Annie, you have my heart/But the city has my flesh’ som han synger på det huskende lofi-westernsporet ”Westbound, Blue” – et av de få forsøkene på å komponere en klar melodi.

Og bra er det, for det er på de mest gnagende låtene Raposa får kroppshårene til å reise seg. Åpningssporet ”Rain Will Come” er et godt eksempel, der miksen av gotisk folk og moderne støy kolliderer på mykt vis. ’So night will call/and I will go/So it’s going to be sad and it’s going to be long’ lover han innledningsvis, og med det føres vi inn i dette andre Amerika, det mytiske, rastløse, rotløse og endeløse Amerika. Det landet som fremdeles ikke er oppdaget og temmet, landet på den andre siden, dit søker Raymond Raposa. Det leder ham ut på en drømmeaktig reise som David Lynch gjerne kunne filmatisert, og som til slutt egentlig ikke har ført noe sted. Alt er kanskje en illusjon, men bildene som tatt underveis har brent seg fast ’I was ready to settle down’ sier han; Florida, Northern California, Barcelona, Brighton, England: ’So we’ll sail north, south, east and west / Just there over the sail and over the nails…’

Texas Rose, The Thaw & The Beasts (2009)
A black heart procession
Han har vært med oss en stund nå, Raymond Raposa. Skjegget vokser villere og hattebremmen blir bare bredere hos denne moderne hobo fra California. Texas Rose, The Thaw & The Beasts befester ytterligere hans posisjon som spydspiss for den slags svartsinn – og den peker fremover mot nye kapitler i hans historie.

Omslaget hilser oss velkommen med tett skog. Dette bildet er ikke ment for å stenge oss ute, men er kanskje heller et signal om at Raposa for alvor er på vei inn i bushen, mot røttene, for å finne gamlekara; Willie, Merle & Co. Strukturelt sett kan mye av materialet nemlig relateres til the good old boys, men i kjent stil legger han tempoet ned i kjelleren og setter sin egen skjelvne signatur på det hele. Det blir ikke akkurat noe hitmateriale av sånt, men du verden for en stemning han klarer å frembringe, der rustikk country støter på forstyrret uro og spartansk ensomhet. Til å dele sorgene har han med seg bra støtte i blant andre DM Stith, Jason Crane fra Rocket From The Crypt og Pall Jenkins fra sterkt relaterte Black Heart Procession. De bidrar til å skape godlyd over hele fjøla, og dette er Castenets’ mest vellydende hittil, preget av å faktisk være produsert (av Rafter Roberts).

Hele platen duver i steelgitarer, kosmiske tangenter og Raposas lett gjenkjennbare intime knirkerøst. Med det insisterende åpningskuttet Rose markeres stemningen. I bånn ligger en ganske streit countrytrall, spisset med gospelkor, klapping og litt blås dras tankene både mot Green On Red anno Killer Inside Me og Willie Nelson rundt Red Headed Stranger, mens Raposa selv er ’swinging drunk here on the porches without you, singing for you in the distances alone….’ Nydelig.

Castanets har kvaliteter til å dvele over låtene i 5-6 minutter, slik som på nevnte ”Rose”, men underkommuniserer egen styrke på Texas Rose… 39 minutter og flere låter på rundt et par minutter er å nedvurdere de potensielt episke kvalitetene som ligger her – selv om flyten er nær sammenhengende. Stilbrudd kommer med ”Worn From The Fight (With Fireworks)” og ”No Trouble” med sine tunge beats og David Lynch-lignende twang. Jeg skulle gjerne hørt disse strukket ytterligere og utnyttet enda bedre. Men så har vi ”Dance, Dance”, en seks minutters fortelling der Raposa fullbyrder sine visjoner: ’I packed up what was left of my shit in one bag and heads east…’ mens ’even the good neighbors kids they seemed more vicious than charming’. Dette er musikk skapt av et oppskåret hjerte.

Dette kan like gjerne være Raymond Raposas definitive enkeltutgivelse. Han inviterer oss inn i skogen, jeg blir med.
Bjørn Hammershaug

Sufjan Stevens: Greetings From Michigan – The Great Lake State (Asthmatic Kitty, 2003)

A song to thee, fair State of mine,
Michigan, my Michigan;
But greater song than this is thine,
Michigan, my Michigan;
The whisper of the forest tree,
The thunder of the inland sea;
Unite in one grand symphony
Of Michigan, my Michigan

Slik lyder første stolte vers av Michigans offisielle sang. Nå har staten blitt tilegnet en hel plate, med oppdatert innhold og en bittersøt kjærlighetserklæring som går noe på tvers av Douglas Mallochs kraftpatriotiske linjer.

Jeg er litt svak for ambisiøse prosjekter, men Sufjan Stevens tar kaka med sin plan om å lage 50 plater med utgangspunkt i USAs delstater. Fleip eller fakta, hva er vel mer naturlig enn å ta fatt med hjemstaten Michigan? Det er et mildt sagt overmodig prosjekt denne eksentrikeren har gitt seg i kast med, men Greetings From Michigan – The Great Lake State viser at han har potensiale til å lykkes.

Stevens er en misunnelsesverdig kreativ herre; multi-instrumentalist (han trakterer ca. 25 stykker) og utdannet musiker som nå bor i NYC. Startet selskapet Asthmatic Kitty hjemme i Holland, Michigan sammen med sin stefar, og fyller ellers tiden som grafisk designer og forfatter. Han suger til seg inspirasjon fra et vidt spenn av artister, som Prince, Bela Bartok og John Fahey, og har allerede et par varierte world/electronica-album bak seg. Stevens spilte første gang i Norge på den kristne DP Festivalen i Blaker i 2001, og kan ellers knyttes opp til samarbeid med Marzuki (et folkband fra Michigan), Soul-Junk, Danielson Famile og Half-Handed Cloud. På Greetings From Michigan har han fått hjelp fra nettopp John Ringhofer (Half-Handed Cloud) og noen søsken fra kjernefamilien Smith (The Danielson Famile). Resultatet har blitt 15 varierte popperler der han har lagt vekk elektronikken til fordel for en bukett av blåsere, strykere, fløyter, strenger, bjeller, klokkespill og what not.

Sufjan Stevens styrer det hele på en imponerende delikat og gjennomtenkt måte. Her er elementer av både post-rock, easy listening og kammerpop, men også hjerteskjærende pianoballader og folkviser med banjo og orgel. Med sine bløte hviskestemme og øre for storslagne arrangementer og gode popmelodier kan Greetings From Michigan gjerne assosieres med nevnte artister, men også Lambchop, Pernice Brothers, Neutral Milk Hotel og Stereolab. Venner av slike band bør være de første til å omfavne Stevens, men hans visjonære holdning gjør det vanskelig å plassere musikken inn i en simpel bås.

Det er heller ikke lett å pelle ut enkeltlåter på denne rikt sammensatte platen. Jeg kan riktignok styre min begeistring for de mest voldsomme øyeblikkene av dramatisk “cocktail-pop” (”All Good Naysayers…”, ”Alanson”, ”Crooked River”). De gir i hvert fall platen variasjon og fremhever dessuten noe av Sufjan Stevens’ blomstrende kreativitet. Behagelige og langsomme visefolk-låter som ”For The Widows In Paradise”, ”Romulus” og ”Sleeping Bear” kan med fordel trekkes fram som lyden av en perfekt skyfri himmel. Det gjelder også særlig de Neil Young-hviskende hymnene ”Oh God, Where Are You Now?” og ”Vito’s Ordination Song”, som er som en gløtt gjennom perleporten. Også på disse mer sparsommelige balladene drysser Stevens på med lekker instrumentering, det være seg obo, banjo eller et klokkespill som triller nett forbi, og som får Michigan til å bli en kontinuerlig oppdagelsesferd.

The Great Lake State kjennes ikke bare for sin imponerende natur og verdenskjente bilindustri, men også for belastede områder i Detroit og Flint (som ble glimrende portrettert av Michael Moore i dokumentaren Roger & Me). Selv om omslaget her presenterer postkortversjonen av staten, er innholdet mer i samsvar med Moores filmer. Nå er ikke Stevens riktig så politisk, men med låttitler som ”Flint (For The Unemployed and Underpaid)” og ”Detroit, Lift Up Your Weary Head” gir han visse signaler. Titlene er forøvrig storslagne så det holder, og tekstene som skjuler seg bak kan knyttes både til staten og Stevens tro. Vår mann Sufjan skriver meget gode historier, som tross stedsfestingen er skrevet med en personlig vinkling som gir låtene allmenn gyldighet. Han benytter Michigan mer som ramme, eller bakgrunn for sine hverdagslige skråblikk.

Når Sufjan Stevens ramser opp statlige særtrekk som Henry Ford, Windsor Park, Saginaw, Wolverine, Pontiac og innleder med linjen “Once a great place, now a prison” er det egentlig bare på tide å bytte ut den gamle statssangen:

Thou rich in wealth makes a State,
Michigan, my Michigan;
Thou great in things that make us great,
Michigan, my Michigan;
Our loyal voices sound thy claim
Upon the golden roll of fame
Our loyal hands shall write the name
Of Michigan, my Michigan

Bjørn Hammershaug

Først publisert 28.06.03

Topp 10 Album 2005

Uansett hvordan et år ellers forløper seg, så kan man være sikker på at Plateåret er en trofast og trygg kime til mye glede, inspirasjon og artige overraskelser. Skjønt, den ene virkelig store killerskiva har kanskje uteblitt i år – eller rettere sagt har til gode å bli oppdaget. Årets toppliste er nesten skuffende nok preget av mange gjengangere og solide navn. Men det er mye snadder som er skjult bak disse 10 – og jeg tror de vil stå en god stund fremover. Ellers vil musikkåret huskes for en del spreke liveopplevelser. Her vil jeg trekke frem Sunn 0))) (Rockefeller), Devendra Banhart, Magnolia Electric, Sonic Youth, Joanna Newsom ++, Accelerator, Göteborg), Wolf Eyes/Fe-Mail (Kongsberg), Fennesz/Philip Jeck (Oslo Konserthus), Akron/Family (Mono), The Core (Kastanjen) og Hot Snakes (Øya) som noen av årets bedre giger. Jandek i Helsinki ble dessverre en liten nedtur, og så var det altfor mange jeg også gikk glipp av. Av musikalske trender har vel den såkalte “frifolken” fremdeles vært toneangivende her i gården, særlig gledelig har mitt møte med den finske scenen vært. Norsk musikk har ikke blomstret i særlig grad i år synes jeg, heder og ære får gå til Serena Maneesh, Magnus Moriarty og Årabrot. Så får vi håpe på lysere tider og flere nykommere i 2006!

1.Devendra Banhart: Cripple Crow (XL)
Cripple Crow vil behage de som allerede har blitt kjent med mannen, og den vil skaffe ham en rekke nye venner. Borte er suset og sprakingen fra debuten, long gone er den avkledde stilen fra Niño Rojo/Rejoicing in the Hands. Nå fremstår han mer som en konvensjonell folksanger, i et rent uttrykk, med variasjonen i behold men på en bredere plattform enn tidligere. Den lekne og barnlige lysten er fremdeles tilstede (”Chinese Children”, ”I Feel Just Like A Child”), men låtene er i hovedsak mer fokuserte, mindre “sære” og mer tilgjengelige. De har blitt lengre og mer gjennomarbeidet. Det kollektive vennskapet preger platen, som en slags oppfølger til samleplaten Golden Apples Of The Sun der Banhart var kurator. Cripple Crow gjestes av en del av de samme nøkkelnavnene innen moderne folk-rørsle (CocoRosie, Vetiver, Currituck Co ++) som bidrar med å gi hans låter en mer velkledd innpakning.

2.Antony And The Johnsons: I Am A Bird Now (Secretly Canadian / Rough Trade)
Han er en underlig skrue. En androgyn drag-utseende kunstner hjemhørende i New York, som synger med et enormt gudbenådet patos som svulmer et sted mellom Nina Simone, Jimmy Scott og the Buckleys. Han vokste opp på en blandingsdiett av Soft Cell, Billie Holiday, Culture Club og Otis Redding, har med seg folk som Boy George, Rufus Wainwright, Lou Reed og Devendra Banhart, og laget en så storslått, voldsom og følelsesladet plate at den kan ta pusten fra de fleste. Og hvem skulle tro at Boy George ville synge på en av årets vakreste duetter? Fem år siden debuten har Antony returnert med nok et fantastisk stykke musikk. Slipp romantikeren i deg løs – og gi deg hen!

3.Sufjan Stevens: Illinois (Come On Feel the Illinoise) (Asthmatic Kitty)
Det tok sin tid med denne – ble faktisk ganske så skuffet den første tiden. Men etter som månedene har gått har låtene kommet, en etter en. Så har helhetsbildet falt på plass, og gjort det klinkende klart at Sufjans mest ambisiøse og storslått arrangerte plate også er noe av det aller, aller flotteste innen popmusikk anno 2005. Bredden kan eksemplifiseres mellom det utrolige tittelkuttet, der han danser lekent som orkesterleder i en av de mest medrivende låtene fra året – og det mer lidende og lengtende uttrykket på ”The Seer’s Tower” (der han synger “In the tower above the earth, there is a view that reaches far, where we see the universe, I see the fire I see the end…”) som gjør det vanskelig å holde tårene tilbake. Det er i dette spennet Illinois rager og regjerer, og staten har fått en plate tilegnet seg som burde vært rammet inn på alle offentlige kontor og avspilt hver dag i lunchpausen. 48 to go, Sufjan!

4.Magnolia Electric Co.: Trials & Errors (Secretly Canadian)
Det er mulig å trekke en tidslinje fra Everybody Knows This Is Nowhere (1969), Zuma (1975), Rust Never Sleeps (1979) til Weld (1991), med noen sidestikkere til Green On Reds Gas Food Lodging (1985), The Dream Syndicates Live At Raji’s (1989) og Built To Spills Perfect From Now On (1997) for å havne på Magnolia Electric Co. Legg denne linjen på et amerikansk kart som går fra rustbeltet i nord til markene i sør (Allman Brothers, Lynyrd Skynyrd), så er vi ganske nær det vi hører på Trials & Errors. En klassisk liveplate.

5.Bright Eyes: I’m Wide Awake, It’s Morning (Saddle Creek)
Vekkerklokka ringer, landet er i krig og en ny dag truer. Vekkerklokka ringer og Conor Oberst snubler ut av senga og strener ugredd og uredd ut i gatene. Han ser ikke lenger ut på flatmarkene hjemme i Nebraska, men Manhattans skyskrapere over på den andre siden av Brooklyn Bridge. Vekkerklokka ringer, det er morgen og Oberst er lys våken.
Tittelen er ikke tilfeldig, dette er en plate som ofte griper tak i oppvåkning både billedlig og bokstavelig talt. Samtidig dreier den seg mye rundt det å overleve dagen som kommer, skuffelsene og nedturene, rusen og festen, jakten på kjærligheten og de ensomme, lange nettene mot neste dag. Oppvåkning, bedøvelse og en humpete rutsjebane av en tilværelse i mellom.

6.Black Mountain: s/t (Jagjaguwar)
Black Mountain er ute og stjæler hester, og legger ikke skjul på sin inspirasjon fra den tiden håret var vel så skulderlangt og drogene ekstra psykedeliske. Fra toppen av fjellet trekker de dypt inn rester av 60-tallets siste røykfylte hippiefest (Canned Heat, Jefferson Airplane, Grateful Dead) og blåser den utover sitt landskap med store rester av både Rolling Stones, Blue Cheer og Led Zeppelin i lungene. Ikke mye moderne vrøvl her, nei. Dette er klassisk rock fra gamleskolen, med en skjødesløs original vri som forhindrer at gubbestempelet påklistres. Det oppgjøret tas allerede i første spor, “Modern Music”: “1-2-3 another pop explosion, 1-2-3 another hit recording (…) Oh, we can’t stand your modern music, we feel afflicted…” i det som er en sprø blanding av frijazz og Motown. “Modern Music” renner over i seige bluesriff à la LedZep/Sabbath på “Don’t Run Our Hearts Around” til überfete “Druganaut”, og allerede da bør lytteren forstå at denne gjengen ikke utelukkende skuer tilbake i tid, de kjenner rockhistorien nok til at de kan surfe på gamle bølger og utnytte ulike genre til å skape sitt eget kaleidoskop.

7.Okkervil River: Black Sheep Boy (Jagjaguwar)
Med Black Sheep Boy befester Okkervil River sin stilling som et av vår tids bedre popband innen den alternative skolen. Bare tilfeldigheter – eller en hitlåt – holder dem nede i undergrunnen. De hever seg over hopen, evner å skrive og gjennomføre låter som ikke bare er sterke isolert sett, men også fungerer i en større sammenheng og med det skaper en plate man kan finne noe å hente i, enten det er trøst, glede eller bare det å la seg drive med som er intensjonen. Elvegjengen beholder dermed sin eliteposisjon, sammen med i denne sammenheng ikke helt irrelevante navn som The Decemberists, Lambchop, Arcade Fire og Bright Eyes. Legg til den flotte Black Sheep Boy Appendix til denne, så har du en ganske fantastisk samling låter.

8.Dangerdoom: The Mouse And The Mask (Lex)
En av de få hiphop-platene jeg har hørt på i særlig grad fra i år, The Mouse And The Mask er det mye omtalte samarbeidet mellom Danger Mouse og metalltrynet MF Doom. Hvis man skreller unna den litt for interne tegneseriehumoren mellom låtene må dette være en av de feteste rapskivene fra 2005. Bidrag fra Talib Kweli, Ghostface og ikke minst Cee-Loo på ”Benzie Box” er killa. Doom & Mouse viser en vei ut av uføret som vi blir pumpet huden full av på alskens tv-kanaler til enhver tid. Ikke like vågal som relaterte Madvillains Madvillainy eller fullt så sprø som Quasimotos The Further Adventures Of Lord Quas, men hakket morsommere.

9.CocoRosie: Noah’s Ark (Touch And Go)
Amerikanske CocoRosie, som laget sin første plate i et badekar i Paris, deler noe av denne tradisjonen som kombinerer hellighet og seksualitet, om enn av langt mer overfladisk art: Fra armageddon til den enkle nattabønnen på tittelkuttet (“Thank you God for this fine day, bless all the children of the world…” etc.). De søker å virke provoserende i stilen, men selve musikken de lager er av det såre og skjøre slaget. CocoRosie kan kategoriseres som “kniplingsfolk”, som om de sitter utkledd og oppsminket med påmalte barter og indianedrakter i hver sin gyngestol og former melodier med sitt håndarbeid som skal lokke til seg menn og kvinner som går forbi. De to damene har en egen evne til å kreere bisarre bilder som enten tiltrekker eller frastøter, men som det er vanskelig å forholde seg likeglad til.

10.Archer Prewitt: Wildernes (Thrill Jockey)
Basisen er mer akustisk enn på hans foregående soloalbum, orkestreringen er skjønnsomt vevd inn i porsjonerte doser. Det betyr mindre “post-rock” og fokus på mer akustiske viser. Det luftige jazz/bossa-preget til moderbandet har blitt erstattet av et mer modent singer/songwriter-uttrykk som er basert på 70-talls softrock og klassisk popsnekkeri, som de hardeste tilhengerne av mer futuristiske The Sea And Cake sikkert kan finne en smule forutsigbar. Tenk igjen, tenk Burt Bacharach, Paul McCartney, Elvis Costello og Gram Parsons, tenk John Denver! Vidunderlig arrangert og avslappet fremført, med en uanstrengt flyt og suverene melodiske kvaliteter. Archer Prewitt skriver låter som “lever sitt eget liv”. Det kan ta litt tid før de setter seg, men det har ingen hast. For det er alltid en nytelse å følge ham på veien.

Først publisert 12.12.05

Topp 10 Album 2003

1.Songs: Ohia: Magnolia Electric Co.(Secretly Canadian)
Ved å gå bort fra de helsvarte omslagene signaliserer Songs: Ohia en kursdreining med Magnolia Electric Co. Den gråtende uglen foran en glødende magnolia er tegnet av William Schaff, mannen bak omslaget til Okkervil Rivers nesten like oppløftende Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002). Etter bekmørke Ghost Tropic (2000) og rustblues-elegien Didn’t It Rain (2002) var det vel på tide for Jason Molina å løsne litt på snippen igjen. Hans nyeste band/plate Magnolia Electric Co. (alle spor av Songs: Ohia er fjernet) er en storslagen retur tilbake til de dypeste furene av klassisk amerikansk gitarrock fra 70-tallet og frem til idag, fra Neil Young til Green On Red, fra Creedence til Will Oldham. Mulm og mørke har blitt erstattet med blåsnipp, billig sprit og rullings, Songs: Ohia er mer besettende enn noensinne.

2.My Morning Jacket: It Still Moves (Ato / RCA)
My Morning Jacket har tatt et skritt videre siden fantastiske At Dawn (2001), både musikalsk og finansielt (eller det aner jeg da virkelig ikke, men Darla er i alle fall byttet ut med Dave Matthews’ Ato/RCA). På sin debut for de multinasjonale har Kentuckys heteste tatt en Songs: Ohia-sving tilbake til 70-tallets jordnære grøftegravere og kraftfulle stadionrockere. The Band, Little Feat, Doobie Brothers, Bob Seger & the Silver Bullet Band, Tom Petty & the Heartbreakers runger kanskje ut fra låven i Shelbyville, hvor de holder hus på farmen til gitarist Johnny Quaid. Og ikke minst spores Neil Young & Crazy Horse cirka Zuma (Niko Bolas, en gang lydmann for Young og Warren Zevon, har hjulpet til også på denne produksjonen). Så hadde du håpet på et ny plate med de episke hymnene i flertall, som på At Dawn, vil du trolig bli umiddelbart litt skuffet over It Still Moves. Men ta det med ro, den nedturen bør raskt tilbakelegges. Gjør deg heller klar for en plate som kiler seg inn et vidunderlig sted mellom The Sophtware Slump og The Soft Bulletin, mellom Southern Accents og Southern Man.

3.Bonnie Prince Billy: Master & Everyone (Domino)
Ryktene har allerede begynt å strømme inn fra mange hold rundt Master & Everyone. Spedbarn slutter plutselig å gråte når platen settes på. Vantro ser lyset. Spedalske blir friske og sår leges av seg selv. Trollmannen bak magien heter selvsagt Will Oldham. Han har forut for denne utgivelsen gått inn i sine innerste hjertekroker og kommet ut igjen med ti vakre og stillferdige viser av tidløs karakter, slike som får lytterne til å sette seg ned, krype tettere inntil hverandre og ikke si noe som helst som kan forstyrre tonene som smyger seg ut i rommet.

4.Okkervil River: Down the River of Golden Dreams (Jagjaguwar)
Okkervil River forlot oss som førstereisgutter, men kommer tilbake som modne menn. De dro ut som lurvete fattigfanter, men vender hjem som anstendige borgere. Det som gjorde Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002) til en så vellykket plate har de i stor grad ivaretatt, pleiet og videreutviklet. Her har vi i første rekke fire musikere som fortsetter å øse ut gode melodier, med delikat instrumentering og minnerike historier på et nivå som om de har funnet en hemmelig kilde på et eller annet oversett sted.

5.Sufjan Stevens: Greetings From Michigan (Asthmatic Kitty / Sounds Familyre)
Sufjan Stevens styrer det hele på en imponerende delikat og gjennomtenkt måte. Her er elementer av både post-rock, easy listening og kammerpop, men også hjerteskjærende pianoballader og folkviser med banjo og orgel. Med sine bløte hviskestemme og øre for storslagne arrangementer og gode popmelodier kan Greetings From Michigan gjerne assosieres med nevnte artister, men også Lambchop, Pernice Brothers, Neutral Milk Hotel og Stereolab. Venner av slike band bør være de første til å omfavne Stevens, men hans visjonære holdning gjør det vanskelig å plassere musikken inn i en simpel bås.

6.Spokane: Measurement (Jagjaguwar)
Det er ikke så mye nytt Spokane tilbyr denne gangen heller, men vakrere enn noen gang daler de ned fra oven med et knippe funklende snøstjerner av noen melodier. Rick Alverson og Courtney Bowles fremstår fortsatt som Simon & Garfunkel på opium, de spiller musikk i et tempo som får Low til å virke stressende og har en dialog som kan minne om to karakterer i en novelle av Raymond Carver.

7.Envy: A Dead Sinking Story (Sonzai / Level Plane / Rock Action)
Envy deler noe av den samme apokalyptiske stemningen som Godspeed representerer, men de utviser både større kraft og et mer direkte uttrykk. Allerede på åtte minutter lange “Chain Wandering Deeply” etableres en gjennomgangstone, der de veksler mellom akustiske gitarer, lengre og luftige instrumentalpartier og noen regelrette knyttneveslag av sonisk bombardement. De skaper en naturlig overgang til nesten like komplekse “Distress of Ignorance”, som med sin enkle bruk av vokalsamples, tremologitar og den fryktelige skrikingen som her er lagt litt tilbake i produksjonen skaper noe fryktelig vakkert og brutalt på en gang. Og det er i spenningen mellom det vakre og stygge Envy henter sin næring.

8.The Decemberists: Her Majesty The Decemberists (Kill Rock Stars)
The Decemberists har byttet litt om på staben, og består denne gangen av blant andre Rachel Blumberg (Norfolk & Western) og Chris Funk (Tracker). Adam Selzer er involvert i det meste som rører seg i Portland for tiden, og han har produsert Her Majesty sammen med Larry Crane (The Walkabouts, Richmond Fontaine), så det bør ikke herske noen tvil om at utførelse og produksjon er i de beste hender. The Decemberists spiller fremdeles en type musikk som heller ikke bør skremme noen. Vennlig, lettere orkestrert poprock som står i stil med de trans-atlantiske historiene til Meloy som bare tidvis slår seg løs og røper sine rølpete sider (“The Chimbley Sweep”) eller Calexico-lignende ørkenrock (“Shanty For The Arethusa”). Vi har å gjøre med beleste elever av The Beatles og Burt Bacharach. Men med vagabondens sorgløse gange og sjømannens langstrakte blikk kan navnedroppingen også omfatte fine orkestre som Neutral Milk Hotel og The Lucksmiths, Okkervil River og Crowded House. Det er likandes, men ikke likegyldig. Her fylles det opp med både folkpregede og klassiske instrumenter, fiolin og trekkspill, pedal steel og trombone står naturlig side om side.

9.Desert City Soundtrack: Funeral Car (Deep Elm)
Portland-kvartetten Desert City Soundtrack har sin fortid i Santa Rosa og bandet Edaline. De debuterte i 2002 med den meget hørbare EPen Contents of Distraction, og de som likte den bør ikke på noen måter bli skuffet over deres første helaftens plate. Med Funeral Car plasserer de seg for alvor i en dunkel genre, aner ikke hva man skal kalle den, men der er det i hvert fall mulig å finne ytterligere favoritter som Black Heart Procession og 90 Day Men. Det betyr rom for både sårt vemod og blind vold, gjerne i samme låt. Det betyr labilt humør og rullende, dramatiske melodier, et hvileløst sug i hvert grep og grøssende tekster. Funeral Car handler ikke uventet om død, tap og savn. I korttekst, det betyr en fantastisk debut.

10.Tomahawk: Mit Gas (Ipecac)
Disse herrene har stor krigserfaring fra tidligere, og til tross for at de har sloss mang en kamp på hver sine marker virker de skremmende samstemte, like presise og forrykende som alltid, men hakket tightere og enda spenstigere enn ved forrige korsvei. Patton har i tillegg armert seg med moderne våpeneffekter som gir ytterligere slagkraft. “Birdsong” og “Rape This Day” utrydder effektivt det meste av motstanden innledningsvis, mens “You Can’t Win”  og “Mayda” feier vekk de siste restene. Her kryper spastikeren Patton rundt på alle fire, hvisker, sikler og skriker med krigsmalingen rennende nedover ansiktet. Godt at de da gir seg selv fortjente hvil i bakken fra tid til annen, der ”Desastre Natural” gjør seg særlig bemerket. Men selv i disse rolige, vakre stundene hviler en truende stemning, som når som helst kan bryte ut i voldsomme angrep. Man kan aldri slappe helt av eller føle seg trygg med Tomahawk i nærheten.
Første gang publisert 11.12.03