Your love for me, like tall majestic mountains
your love for me, like gently flowing streams
your love for me, like a cloud in a desert
your love for me, like stars up in the heavens
your love for me, like the moon out in the night
your love for me, like the sound of children laughing
(Lenny Smith)

Lenny Smith: Deep Calls To Deep (Sounds Familyre, 2001)
Salmer og sanger vi gjerne hører
Dette er kristendom av den gode sorten, ikke svovelvarianten med tukt, Ole Hallesby eller blodige dukker. Lenny Smith predikerer om kjærlighet til sin Gud på en mellommenneskelig måte, fri for synd og skam. Den snart 60 år gamle singer/songwriter er nok for mange yngre mest kjent som faren til medlemmene i New Jersey-baserte The Danielson Famile, kristenfolkpunk-kolonien som har gitt ut en stabel med underholdende plater. Far Lenny er en visesanger av den gode gamle typen som ikke legger skjul på sin kristne tro, men hans universelle og tidløse viser passer like godt for både troende, tvilere og frafalne.

På Deep Calls To Deep har han samlet 15 av sine hundretalls viser fra midten av 70-tallet og fremover, deriblant hans mest avholdte og verdenskjente salme ”Our God Reigns” (1974). Innspillingen av låtene som utgjør Deep Calls To Deep har foregått i perioden 1993-2000, med blant andre hele barneflokken og vår egen Emil Nikolaisen (Loch Ness Mouse, Serena Maneesh) som gjester. Resultatet er en blanding av visebasert folkmusikk med avstikkere til groovy 60-talls inspirert popmusikk (”I Saw A Mighty Angel”), gospel og country. Alt med Lennys akustiske gitar og hans lette, uanstrengte vokal i forgrunnen. Det er noe så naturlig enkelt, ektefølt og rørende vakkert over både tekster og fremføring at jeg tar meg i å bli beveget til tårer og smile fromt om hverandre.

Omslaget har både tekster og akkorder påtrykt, og heftet åpner med den joviale oppfordringen ’Please pick-up your instrument and sing and play along’. Tro meg, Deep Calls to Deep gjør det vanskelig å la være.

The Welcome Wagon: Welcome To The Welcome Wagon (Asthmatic Kitty, 2008)
Menighetsfakultetet
Welcome To The Welcome Wagon kan høres som den musikalske parallellen til filmen Lars And The Real Girl: Sorgmunter, jordfarget og godlynt. Trygge protestantiske rammer, der forståelsesfulle mennesker møtes rundt peisen i hjemmestrikkede gensere og diskuterer tro og holdninger med velmenende dannelse og fromme holdninger mens snøen daler ned utenfor. Og litt som filmen selv blir mer et karakterstudium enn et virkelig sjelfullt sammenvevd drama, faller The Welcome Wagon ned i noen floskler på sin vei mot frelse. Begge deler en form for nostalgi uten tilsynelatende kontakt med ’verden utenfor’. Og, for å avslutte parallellen, både filmen og platen (som for ordens skyld ikke har noe med hverandre å gjøre utenfor denne anmelders hode) er et stillferdig og varmt bidrag som det likevel er givende å stoppe opp for å få med seg.

The Welcome Wagon er altså en duo, bestående av det syngende ekteparet Aiuto, som har flyttet fra landsbygda i vestre Michigan til hipstersentrum Williamsburg i Brooklyn. Et eller annet sted på veien har de møtt Sufjan Stevens, som har spilt inn, produsert og arrangert deres debutplate. De står nær hverandre i troen, og de står nær hverandre musikalsk. De 12 låtene dreier seg alle i hovedsak om Jesus Kristus, enten det er gjennom lovsang og gospel, i nye eller gamle viser. Stevens har sørget for å sy sammen duoens uttrykk til en helhetlig plate, og med hjelp fra blant annet kirkekoret og et lokalt blåseorkester har dette blitt en plate av både avdempet, intim art og episk orkestrert jubelsang. Denne variasjonen gjenspeiles også i låtutvalget som spenner fra 1700-talls salmer til coverlåter (Velvet, Lenny Smith og The Smiths). Etter det jeg har forstått har platen blitt til gjennom ulike sessions, ’hjemme hos’, i øvingsrom, kirker eller stuer rundt forbi. Det gir kanskje ikke den helt store, helstøpte studiofeelingen, men så har da også Welcome Wagon et uttrykk som takler en slik litt ad hoc tilblivelse. De er ’on a mission for God’, og den er som kjent like gyldig overalt.

Det er når de lar treblåsere og pauker hvile at ekteparet virkelig kravler ned under skjortekragen. Tradisjonelle ”He Never Said A Mumblin’ Word” gis et mildt countrypreg, og er hinsides vakker der de beskriver sin frelsers siste pinefulle dager: ’They all cried, crucify, but He never said a mumblin’ word, not a word, not a word, not a word….’ De samme kvalitetene gjelder for egenskrevne ”Up On A Mountain”: ’Up on a mountain our Lord is alone, without family, friends or a home’ synger Monique Aiuto så tandert hun bare kan, mens nydelige vokalharmonier omkranser henne (hør også på vokalbruken på ”Unless The Lord The House Shall Build”). Det er slike øyeblikk som gjør livet litt mildere – og det er mange slike her. Av coverlåtene viser særlig den gospelifiserte versjonen av The Smiths “Half A Person” at The Welcome Wagon har kvaliteter også på mer profant grunnlag. Hitlåten her er for øvrig fengende “Sold! To the Nice Rich Man”, med sitt funky driv og glitrende klokkespill.

Det er nok fullt mulig å få piggene ut etter mange timer i strekk med håndklappende gospelfryd og bedehus-indie. Særlig når ikke alle låtene er like vellykket som ovennevnte. Man skal i hvert fall ha litt ekstra sans for høystemte og masete musikaler for å umiddelbart digge en låt som ”I Am a Stranger” – og jeg tar meg i å tenke: Hvordan ville denne platen blitt uten Sufjan Stevens? Hans allestedsnærværende rolle er sikkert et positivt bidrag, men kan det tenkes at hans visjoner blir i overkant tydelige? Det vil bare senere plater gi svar på. Da håper jeg på en litt mer helstøpt utgivelse og et knippe enda sterkere låter.

Welcome To The Welcome Wagon er uansett en plate som kan samle familien rundt peisen til kos, 50s style, mens julehysteriet får gå sin gang der ute et sted. Det kan virke litt klamt, men på den annen side, er det ikke det julen egentlig er til for? Hadde pastor Vito Aiuto holdt til i min kirke skulle jeg sannelig gått dit oftere selv.

The Lionheart Brothers: White Angel Black Apple (Sally Forth, 2003)
Tilbake til Nangijala
De gode brødrene Jonathan og Karl Løvehjerte bekjempet både drager og tyranner på sin eventyrlige ferd i Nangijala. Astrid Lindgren tok opp emner som død, sykdom og savn i historien om Brødrene Løvehjerte, som tematisk ligger et stykke unna idylliske Bakkebygrenda og Katthult. Selvmord og ondskap utlevert til rene barnesinn var for enkelte fysjom-fy, og dermed ble boken en de mer interessante i hennes forfatterskap.

Så var man kanskje en av disse sneipene som slukte slike fortellinger, og senere henga seg til musikk som også var mer innadvendt enn den som var å finne oppover på listene. Vokste man opp på 1980-90-tallet var det mulig å nyte en tilsynelatende endeløs strøm av skotuppkikkere som Ride, Spiritualized, My Bloody Valentine, Jesus & Mary Chain, Loop og Swervedriver. Holdt man til i Klæbu var sikkert muligheten stor for at man kunne diskutere noen av disse bandene med Marcus Forsgren. Ikke vet jeg om han faktisk bodde der, men bandet The Lionheart Brothers kommer i hvert fall derfra, og består i tillegg til gitarist/vokalist/låtskriver Forsgren av Audun Storset og Fred Strand. White Angel Black Apple er deres debutplate, og jeg må umiddelbart si meg ganske imponert over det de presterer.

Det er litt for mange norske band som står trygt midt i veien med identitetsløs indiepop, men The Lionheart Brothers er såpass trofaste mot en halvglemt stilretning at de virker forfriskende. De åtte låtene holder seg alle innenfor rammene av svevende, gitarbadende strobelysende shoegaze, rimelig trygt i skjørtekanten til de bandene jeg har nevnt her. Dermed er det bare å legge seg tilbake og døse avgårde til Nangijala i en drøy halvtime.

‘Problemet’ med slik støypop – i hvert fall for min del – er at det kreves ikke en ren liten porsjon av egenart, galskap, hallusinogener etc. for at jeg skal bli veldig imponert. Her sliter The Lionheart Brothers noe, de blir litt for ’snille’ da de vektlegger den drømmende popdelen mer enn den utagerende støydelen. Det er heller ikke lett å løfte ut enkeltspor som slående eksempler på deres originalitet. Av de mest opplagte favorittene er gitarkaskadene på ”Feed Me Eden” og det Sonic Youth-lignende racet på deler av ”Love Ludicrous”. Den lange avslutteren ”Horse Transform Unicorn” har et tungt og mektig gitardriv, og står igjen som skivas beste. Enkeltlåtene har likevel ikke så stor betydning, da det ikke er noe problem å høre det hele som en eneste langt drømmetrip, for det er en riktig så behagelig plate de har gitt ut.

White Angel Black Apple er ikke et produkt fra et ferdigutviklet band, men angir en retning det skal bli spennende å følge videre. Hvis de får et mer massivt lydbilde i produksjonen, skriver litt hvassere låter og er noe mer vågale i eksperimenteringen så leser jeg i kortene at fremtiden vil se lys ut for The Lionheart Brothers.

The Lionheart Brothers: Colour Contrast Context (Chewin’ Pine, 2004)
Kontrastvæske
Med sin andre EP skal The Lionheart Brothers befeste sin posisjon som et av landets mer lovende unge band, i hvert fall innen britisk-klingende shoegaze/drømmepop. Det er nemlig vanskelig å høre dette uten å sende noen tanker tilbake til Spacemen 3, Ride, My Bloody Valentine, Slowdive og lignende. Eller ulignende. Det er nemlig også mulig å få (om enn svake) vibber av noe islandsk (koringen på ”Lead Me To The Water”) og Pink Floyd (innledningen på ”Time River Floaty”).

Jeg setter pris på at de løfter på sin bløte dyne med et par kortere EP’er, etterfulgt av tung turnering rundt omkring i landet. Dette bandet går den lange veien, og i mange tilfeller, den eneste rette. Hard jobbing og innarbeidelse av materialet er ofte det som skal til for å skape noe av en viss kvalitet. Det har ikke gått meg hus forbi at de har høstet meget gode omtaler for denne EP’en allerede, og jeg skal ikke være den som kaster vann på bålet. Men for å gjøre det klart med en gang, Colour Contrast Context lover mer dybde både i tittel og omslag enn det de presterer her. De fire låtene er ryddig produsert, det vil si at antydningen til tåkefulle hemmeligheter bringes frem i lyset mens støyen holdes mer skjult. Melodiene er likefullt kledd med en slags disig prakt, og duver avgårde med gyngende puls. Marcus Forsgren synger med søvnig, litt likeglad stemme som passende nok drar ut av seg mer eller mindre meningsbærende tekster. Musikalsk pakker de seg inn med en rik instrumentering, framheves i så måte bør Astrid Skogvang som skaper mye av særpreget på platen med sitt fiolinspill og Kine Wallum på fløyte. Det hever et ellers ganske intetsigende spor som ”I Burn Myself On You” og legger et generelt mykt skogsromantisk moseunderlag som tåkeguttene kan hvile seg på.

Dette er nok et vellykket plateslipp fra The Lionheart Brothers, men de virkelig store ordene vil jeg la ligge inntil de slipper et helt album som viser om de evner å holde høy kvalitet over tid. Til da har de nok også spikret en enda fastere identitet. Mest av alt er det den bølgende, varierte ”Lead Me To The Water” gir meg mest tro på bandets framtid. Over fire låter er uansett ikke dette så verst, selv om det blir ganske så høytidelig og emosjonelt til tider: ’I’ve been crying, Eyes are dry and blood is shed, Fill me up, I’ve been laying in a bed of blood and sweat, That’s where we’ll meet again…’ Gler mæ.

The Appleseed Cast: Lost Songs (Deep Elm, 2002)
Gamle sanger, nye horisonter
Lawrence, Kansas-bandet The Appleseed Cast stod bak 2001s mest ambisiøse utgivelsespar med tospannet Low Level Owl, Vol.1 og 2. Her tok de den energiske og emosjonelle hardcore/indierocken et skritt videre inn i fremtiden, og med dagens studiotekniske muligheter skapte de en sammenhengende strøm av intrikate passasjer, fantasifull oppbygning og genreløs dybde. Overmodigheten betalte seg i form av to fascinerende og gjennomarbeidede plater som etablerte bandet som et av de mer interessante amerikanske undergrunnsband å følge, uavhengig av genre.

Low Level Owl er ikke de mest overkommelige å fordype seg i – på godt og vondt – og for dere som synes disse ble i meste laget å fordøye, så er Lost Songs gode nyheter. De returnerer med en noe mer umiddelbar og oversiktlig form, en forening av ’old-school og new-school songwriting styles’ ifølge Deep Elm. Mange av disse låtene stammer opprinnelig fra 1999 (fra en innspilling den 14. mai for å være nøyaktig), og disse er nå spilt inn på nytt, og danner grunnlaget for Lost Songs. Det er klart at dette materialet var altfor bra til å bli lagt bort, og ved å gi ut en slik samling av ’tapte sanger’ bidrar de dessuten til å tone noe ned de voldsomme forventningene etter Low Level Owl .

Nyinnspillingene viser at Christopher Crisci & co. fortsatt evner å rocke fra seg, og selv om de hører hjemme i ’emocore’-båsen, så bør ikke den merkelappen forhindre andre tilhengere av alternativ rock å sjekke ut denne, her finnes det spor av både Sonic Youth og Radiohead. På ”Peril Parts 1, 2 And 3” legger de seg på en nærmest hverdagslig rufsestil som mest av alt minner meg om The Replacements, mens åpningssporet ”E To W” og ”Novice” minner om hvordan bandet gjennom årene har blitt stadig mer talentfulle byggere av kompakte lag med melodiøs følsomhet vs. følsom støy. Her viser Appleseed Cast at det ikke trenger å være noen motsetning i det å skape drivende, melodiøs rock med komplisert/uventet låtskriving. ”Facing North” og fantastiske ”State N W/K” er gode eksempler på hvorledes de hele tiden evner å holde lytteren i spenning ved hjelp av likevekt mellom aggresjon, melodiøsitet og dynamikk. ”House On A Hill” og ”Novice Ambient Civilisation” er instrumentale stykker av ambiens, feedback og støy som smeltes over i hverandre, og viser at de heller ikke frykter å bevege seg langs ukjente, mer eksperimentelle veier. Legg til de mer forsiktige og akustiske ”Beach Gray” og ”Take”, så er Lost Songs absolutt en fullverdig plate av et band som fortsatt står på høyden av sin karriere – selv om den mangler noe av storhetene til sine to forgjengere.

The Loch Ness Mouse: Friends & Fenders EP (Perfect Pop, 2003)
Museviser
Friends & Fenders er vel ment som en liten forsmak på musenes kommende plate, oppfølgeren til finfinfine Key West (2002). Hvis disse fire kuttene er omtrentlig representative, så går vi en problemfri vår i møte.

EP’ens fire låter er alle like innbydende og luftige. Lettbeint 60-talls inspirert pop er ensbetydende med Loch Ness Mouse, høflig romantikk som en sommerlig spasertur i parken med bare tær, varme smil og svermeriske par som nikker vennlig i alle retninger. Som sine amerikanske søsterband (Elephant 6-søskenbarn som Essex Green og Ladybug Transistor) bærer de et slør av fordums fryd og landlig lykke som aldri virker påtatt. Passende nok har de denne gangen fått god hjelp av New Yorks Gary Olson (Ladybug Transistor) både på vokal, trompet og som produsent, og like naturlig fremfører de en svært charmant versjon av Jeff Barons (Essex Green) ”All Summer Long”. Om ikke Loch Ness Mouse er helt der oppe på det nivået Baron & co tryllet frem på The Long Goodbye, så framkaller de i hvert fall den samme gode stemningen. Den kan sikkert også tilskrives en del nære familiebånd, for her bidrar familien Nikolaisen (Emil, Elvira og fast medlem Hilma), familen Akerholt (Tommy, eller Amy Jubb som han heter i Silver og Henriette) og selvsagt familien Åleskjær. Under sine hjemmekvelder kan Loch Ness Mouse møtes og dele på instrumenter så vel som vokalharmonier helt til den lyse morgen.

På ”Friends & Fenders” og ”New Devotion” har de skrudd opp tempoet noe, og selv om begge er sommervarme popstykker, så er de to mer melankolske sporene de virkelige perlene. ”Harmony High School II” (nyarrangert for anledningen av Gary Olson) og vemodige ”All Summer Long” er folkbasert popmusikk som varmer langt inn i vintermørket.

Perfekt pop? Jo da, det er nok ikke så langt mellom Høland og Brooklyn som kartet kan lure oss til å tro.

Soulsavers: It’s Not How Far You Fall, It’s The Way You Land (V2, 2007)
Duoen Soulsavers fra Stoke er vel ikke det mest beskrevne blad i musikkhistorien, men de har da tidligere figurert i diverse produksjons/remiks-sammenhenger for blant andre Doves, Starsailor og Beastie Boys. På sitt andre album har de med seg en del gode hjelpere, mest fremtredende er Mark Lanegans gravkammerstemme på hele åtte av sporene, og som bidrar sterkest til å forme uttrykket. I tillegg møter vi blant andre PW Long (fra de nå oppløste bluesrockerne Mule), Jimi Goodwin (Doves) og Will Oldham i mindre roller. Sistnevnte figurerer i duett med Lanegan på Neil Youngs ”Through My Sails”. Den er en av tre flotte coverlåter: Spains ”Spiritual” (den som går slik: ’Jesus, I don’t wanna die alone’) og Rolling Stones’ ”No Expectations” blir også behandlet vel, begge kler det langsomme og tungsinnede preget som dominerer her. Det er vel også mulig å regne nyinnspillingen av Lanegans egen ”Kingdom Of Rain” i denne rekken.

Covervalgene er et greit utgangspunkt for hele skivas ståsted, som dermed befinner seg et godt stykke unna Stoke og England. Soulsavers tar et godt grep om en del amerikanske musikkformer, både blues, country og gospel er elementer som spiller en viktig rolle her. Den gjennomgående mørke kuløren og amerikanske mytologien avtegnes allerede på omslaget, med et sitat fra Bukowskis Factotum og en forside belagt med klare tegn på hvordan vi skal lande: pistol, terning, Jesusfigur, pengesedler.

I tillegg til de mer ordinært anlagte vokalkuttene legger Soulsavers selv på tre mer stemningsfulle instrumentalkutt. ”Arizona Bay” (kanskje en hyllest til Bill Hicks?) er en varm ørkenferd med filmatisk slep, mens ”Ask The Dust” vender blikket tilbake til England og band som Portishead og Massive Attack. All denne viraken kunne gjort platen som helhet til et rotete puslespill av gjester, coverlåter og stilarter – men jeg synes det funker. Tonen er helhetlig gjennom det hele, det henger sammen på et vis. Fra platens beste låt, gospelåpningen ”Revival”, til indisk-fargede ”Jesus Of Nothing”, mer downtempo beats og de nevnte coverlåtene er dette et troverdig dykk inn i amerikansk mytomania – og da særlig ned i det troende og tvilende sør. Vi serveres en perlerekke med låter her, selv om Soulsavers med følge i første rekke utnytter sitt fulle potensial med sugende Revival.

It’s Not How Far You Fall, It’s the Way You Land gir oss mørk, tidvis plaget musikk. Men det er gjerne i den slags kroker man finner både mest varme og lys, blant de frafalne og fortapte sjeler. Eller som Bukowski sier det: ’The darkness of the room was like sunlight to me’.

Bjørn Hammershaug
Omtalene er tidligere publisert i tiden rundt release.