Conor Oberst startet opp sitt skranglerock-prosjekt Bright Eyes hjemme i Omaha, Nebraska allerede før konfirmasjonsalderen, en gang midt på 90-tallet. Med tredjealbumet Lifted Or The Story Is In the Soil, Keep Your Ear To The Ground fikk Bright Eyes større nasjonal oppmerksomhet, og en posisjon de bare befestet utover på 2000-tallet.

Lifted Or The Story Is In the Soil, Keep Your Ear To The Ground (Saddle Creek, 2002)
Et kvalitativt kvantesprang i forhold til oberstens tidligere utgivelser. Det sprikende lo-fi preget er pusset på og delvis erstattet med et større lydbilde som inkluderer halve Nebraska i spillerstallen. De som liker statens alternative rockescene vil sikkert kjenne igjen medlemmer fra bl.a Cursive, Azure Ray, Crooked Finger, Lullaby For The Working Class. De spiller det meste som kan blåses, klimpres og strykes på, og skaper en stødig klangbunn til Obersts episke visefortellinger og hans følgesvenn kassegitaren. Conor Oberst klarer å være det naturlige midtpunkt oppi alt dette sirkuset, og framstår som en ledende autoritet innen moderne amerikansk rock. Med sin nasale stemme, syngende, fortellende eller skrikende, ruller han opp beretninger om seg selv og nasjonen med overbevisende modenhet og politisk brodd. Hans kombinasjon av angst, sjel og sinne leder til sammenligninger med både Dylan, Beck og Robert Smith.

Oberst tøyer grensene på det lange åpningssporet ”The Big Picture” en noe stillestående låt der det høres ut som han står i grøftekanten, predikerende om å vende hjem mens bilene suser forbi. Den løper ut i et plutselig skrik som liksom åpner selve platen, ’there is no beginning to the end’ som han begynner på andresporet ”Method Acting”, og her kommer også de andre musikeren etterhvert fram. Den avsluttes med ”Let’s Not Shit Ourselves”, som også er en slik lang, fortellende låt i Dylans ånd, men med langt bedre flyt enn åpningen. Mellom disse ligger perlene på en snor. Varme ballader som svulstige ”False Advertising”, ”Nothing Gets Crossed Out” og verandacountry-allsangen ”Laura Laurent” blander seg med Bright Eyes’ mer rølpete og begersvingende sider.

Tekstmessig kan Conor Oberst virke vel opptatt av seg og sitt univers, men det er ikke til å komme unna at hans personlige beretninger virker bemerkelsesverdig ærlige og uredde. Gledelig er det derfor at omslaget er tykt og fint med alle tekstene inkludert, noen trykksleiver til tross. Selv om hele platen er gjennomarbeidet, er den også preget av en slik løs stemning, der ’feilene’ som gjøres er en del det store bildet, og det er vel opp til hver enkelt å vurdere om det er negativt eller om det bare ytterligere bidrar til å gjøre Bright Eyes til et humant og sjarmerende band, ’We need a record of our failures’ som det heter et sted her. Ulike former for feltopptak gjør ytterligere sitt til at Lifted… aldri preges av en steril studioatmosfære.

Enkelte svakheter til tross, man må bare beundre den enorme kapasiteten som bor i den modige lille spretten fra Omaha. Hans liveopptredener er allerede klassiske, og akkurat som på denne platen vet vi aldri om de vakre øyeblikkene vil vare, eller om han vil eksplodere i frådende sinne. Det er dessuten ikke så nøye hva vi skriver om ham, ’Ambition I have found can lead only to failure. I do not read the reviews. No I am not singing for you’. Fett nok, Conor Oberst er uansett ritalin for sin generasjon. Historiene hans løftes høyt til himmels, men de er fundert dypt i jorda. Legg øret til bakken. Lytt.

—
Et nederlag kommer sjelden alene. Conor Oberst fordeler like gjerne noen av sine mest minneverdige over to hele plater utgitt på samme dag, som for å veie opp for den lange ventetiden etter forgjengeren. De to skivene kan ganske enkelt skilles fra hverandre med at den første er akustisk, folkbasert og den andre mer programmert og digitalisert. Begge har sine kvaliteter, men førstnevnte er hakket bedre.

I’m Wide Awake, It’s Morning (Saddle Creek, 2005)
Vekkerklokka ringer, landet er i krig og en ny dag truer. Vekkerklokka ringer og Conor Oberst snubler ut av senga og strener ugredd og uredd ut i gatene. Han ser ikke lenger ut på flatmarkene hjemme i Nebraska, men Manhattans skyskrapere over på den andre siden av Brooklyn Bridge. Vekkerklokka ringer, det er morgen og Oberst er lys våken.

Tittelen er ikke tilfeldig, dette er en plate som ofte griper tak i oppvåkning (bokstavelig talt, mange av tekstene sentrerer rundt det å våkne opp til en ny dag, ord som ’vekkerklokke’ og ’morgen’ går igjen). Samtidig dreier den seg mye rundt det å overleve dagen som kommer, skuffelsene og nedturene, rusen og festen, jakten på kjærligheten og de ensomme, lange nettene mot neste dag. Oppvåkning, bedøvelse og en humpete rutsjebane av en tilværelse i mellom.

Det er ikke en spesielt original tonedrakt på låtene her, men Bright Eyes har det lille ekstra som hever dem over mengden: Gnisten som balanserer mellom desperasjonen (det å aldri gi opp, eller bare ’fuck it up and make some noise’) og den såre følsomheten som fanges opp i ærlige, gode tekster. Conor gjør ingen forsøk på å skrive om annet enn det han selv ser og opplever, men hver linje dirrer av levende bilder, aktuelle for alle. Verden dreier rundt kneiper i byen, ensom, sammen med damer eller forlatt av de samme. Hele tiden mens krigsbilder flimrer på skjermen som en konstant puls som passer hans eget turbulente følelsesliv.

Innledningen slår an tonen for hele platen. Oberst’n tar en slurk kaffe, og forteller en historie om et fly som får motortrøbbel og styrter mot bakken. Piloten ber om tilgivelse over høyttalerne og en livredd kvinne spør den tause sidemannen om hva som skjer: ’We’re going to a party!’ jubler han, og starter å nynne på det som blir til ”At The Bottom Of Everything”. Sammen med Jim James (My Morning Jacket) huskes platen slik i gang, en halvrølpete vise som høres på de irske pubene nede i gata og hele veien ut til Greenwich Village og Lower East Sides antifolkere. Fra en Dylan anno 2005 blir han en Gram Parsons på ”We Are Nowhere And It’s Now” og ”Land Locked Blues” hvor han leies trygt av Emmylou Harris. Hennes tre vokalbidrag lindrer hans nervøse, skjelvne på-randen-stemme og sildrer alle som en fjellbekk i en gjørmepytt. Han høres aldri helt fornøyd ut, men heller ikke resignert. Fra den skjelvne singlen ”Lua” (minner ikke den litt om Åges ”Lys og Varme”…): ’When everything is lonely I can be my own best friend, I get a coffee and the paper, have my own conversations…’ Og går det til helvete likevel så er det alltid mulig å søke en ’liquid cure’ under ’a favorite neon sign’.

Selv om det er en del arrangerte låter her, ”Another Travelin’ Song”, så er det de mer barberte sporene som virkelig gir platen karakter. På ”Old Soul Song” bidrar Nate Walcott (Pinetop Seven) på trompet og Alex MacManus’ (Lambchop, The Bruces) gitar til å underbygge en musikalsk stemning ikke helt ulik det Lambchop dyrker.

Spankulerende ”The First Day Of My Life” er en rørende kjærlighetsberetning: ’I realized that I need you, and I wondered if I could come home…’, mens ”Poison Oak” ligger plassert i platens høst. Det er en slik vise som skrives, fremføres og lyttes til best om natten, og med det kunne den tonet platen ut.Så avsluttes det likevel med en huiende fanfare i ”Road To Joy”. I’m wide awake it’s morning! Vekkerklokka ringer på ny, sola kommer opp uten noen klar konklusjon, blomstene sover, gravplassen nynner og avisa er full av smittende dritt. Det er på tide å stå opp!

Digital Ash In A Digital Urn (Saddle Creek, 2005)
Et for så vidt et ’modig’ skritt av Conor Oberst. Platen forhindrer i det minste at han blir plassert som utelukkende en urban countryromantiker med kassegitar og skarp tunge. Her bruker han ikke gitar i det hele tatt, men krediteres med samples og keyboards. Dessverre synes det som den digitale prosessen har gått på bekostning av de gode låtene som dominerte I’m Wide Awake… Det er mulig de ligger og godter seg i bakgrunnen et sted, men Oberst, Mike Mogis & co sørger for å pakke dem litt for godt inn. En drøss folk er kreditert som bidragsytere, og i tillegg til en strykekvartett er det mange som driver med programmering av et eller annet slag. Dermed bobler denne platen av rytmer, effekter og lyder, men uten å finne den samme balansen som for eksempel Grandaddy har lykkes med. En av grunnene til det kan være at Oberst i stor benytter den samme gjengen som på sin akustiske plate, det vil si folk fra Saddle Creek-familien og band som Now It’s Overhead, The Faint og Elected (samt et lite innhopp fra Yeah Yeah Yeahs Nick Zinner). Hadde han tatt med seg materialet til mer eksperimentelle elektrikere, kunne nok lydbildet også blitt mer interessant.

Mens I’m Wide Awake.. står som en ung gutts umiddelbare møte med storbyen, er Digital Ash In A Digital Urn mer gjennomtenkt og bearbeidet. Tekstene er ikke like hvasse, og raseriet/desperasjonen som skinte gjennom der har her blitt erstattet av et mer livstrøtt britisk 80-tall som minner mer om Robert Smith enn Bob Dylan, og som et forsøk på å tilnærme seg Radioheads elektroniske tilsnitt. Mer angrende i tonen (’skal slutte å drikke nå…’) og mer melankolsk (’savner Omaha litt i blant…’) savnes noe av den fandenivoldske spruten til broderplaten. Den umiddelbare stemningen der gjenspeilet seg også i et mer direkte lyrisk språk, mens Digital Ash har flere hemmeligheter både i språk og tone. Mens I’m Wide Awake… var gjennomført som album i sin helhet, er det et knippe låter som i første rekke løfter denne (”Ship In A Bottle”, ”I Believe In Symmetry”). Disse øyeblikkene kommer i stigende antall utover her, og det er noe fengslende med det mørke, forstyrrede uttrykket som dominerer denne platen.

Hver sin smak, men jeg holder fortsatt en knapp på morgenstunden til Conor Oberst.

Cassadaga (Saddle Creek, 2007)
’I was a hopeless romantic, now I’m just turning tricks’, innrømmer Conor Oberst, og med det vender han ryggen til ungdomstiden og innser at alvoret begynner. Heldigvis fungerer gamle triks fremdeles for den smarte låtsnekkeren.

Med sine forrige tvillingplater ble det et mer åpent spørsmål hvor Bright Eyes’ Conor Oberst ville dra videre; mer mot den elektroniske indiepopen eller videre inn mot countrymusikkens beitemarker. Cassadaga (tittelen henviser visst til en by i Florida) etterlater (stort sett) ingen tvil om at det er mot sistnevnte spor han har søkt seg. De 13 sporene som utgjør denne tidvis vidunderlige platen er riktignok ikke helt krøtterbasert, til det er lydbildet for moderne og mangfoldig, men det er som sanger/låtskriver i tradisjonen fra Woody Guthrie og opp til Ryan Adams vår mann befester sin posisjon i toppsjiktet. Ikke minst briljerer Oberst fremdeles som tekstforfatter.

I’m Wide Awake it’s Morning var særlig preget av å være skrevet post 9/11 som nyinnflyttet Omaha-tamp til Brooklyn. Cassadaga preges fortsatt av spenninger, mer ytre enn indre og med den pågående krigen i Irak som ett bakteppe og religion som overbygning:

The bible is blind, the Torah is deaf
The Qur’an is mute.
If you burned them all together you’d get
close to the truth

Refsen er hentet fra ytterst fengende ”Four Winds” og kan tjene som eksempel på en ytterligere engasjert, ’voksen’ låtskriver. Han begynner jo (endelig) å dra litt på årene selv, og det er mindre fest og moro, mer alvor og dagen derpå å spore i hans tekster. Synger han i ”Middleman”:

I have become the Middleman
The gray areas are mine
The in-between, the absentee
Is a beautiful disguise

Der den forrige platen befant seg i hovedsak mellom Brooklyn og Manhattan, har Conor Oberst nå løftet blikket. Han skuer ikke bare ut over kontinentet, (fra ’the new pyramids in old Manhattan’ til California, via ’old Dakota where genocide sleeps’) men hele verden. Obersts engasjement er velkjent og ektefølt, han var blant annet med Bruce Springsteen og Michael Stipe under forrige valgkamps anti-Bush kampanje. Selv om tonen er besk og stilen refsende, står han ikke frem som fullstendig desillusjonert eller oppgitt. Det er en slags kampvilje over denne mannen som kommer til uttrykk når han intenst spytter ut fraser som:

Death may come invisible or in a holy wall of fire
In the breath between the markers on some
black I-80 mile
From the madness of the governments to the vengeance
of the sea
Everything is eclipsed by the shape of destiny

Og med den erkjennelsen mykner nydelige ”No One Would Riot For Less” i et saftig orkester, og den mer emosjonelle vokalisten trer frem og ber: ’So love me now, Hell is coming, kiss my mouth, Hell is here’.

Kan like gjerne kose seg mens man kan, med andre ord.

Et begrep som går igjen ved et par anledninger er ’babylon’, og i et intervju med Dagsavisen forklarte Conor Oberst om noe av bakgrunnen for akkurat dette:

’Babylon er jo et godt eksempel på en sivilisasjon som ikke var bærekraftig. Så kan man jo tolke det til å være USA, eller zoome ut og se det som vår manglende evne til å leve i harmoni med naturen og med hverandre, om hvordan vår grådighet til slutt vil slå tilbake på oss’.

Ordene til Conor Oberst er som vanlig skrevet med skarp penn, men ikke mindre viktige er melodiene av umiskjennelig kvalitet. Et viktig poeng i den sammenheng er den store hopen som utgjør eller kretser rundt dette bandet. Med multi-instrumentalist Mike Mogis og Nate Walcott i spissen, Oberst har invitert en bråte gjester fra fjern og nær, både fra hjemlige Omaha-band (som vanlig), men også folk fra Tortoise, M. Ward og Gillian Welch bidrar til at Cassadaga aldri faller ned i de mørke, ensomme krokene der slike låtskrivere ofte ender. Platen er heller fylt opp med rikholdig instrumentering, storslagne orkester og flust av vokalister. En produksjon som er langt mer velsmurt enn på hans tidligere utgivelser virker ytterligere som anti-depressiva til tekstene.

Selv om jeg innledningsvis betonte at Bright Eyes beveget seg nærmere countryrocken til Wide Awake… enn Digital Ash…, må det understrekes at ”Four Winds” – eller mer rølpete ”Soul Singer In A Session Band” – ikke er representativ for hele platens komplekse uttrykk. Ta en låt som ”Coat Check Dream Song” med nordafrikansk vokal og østlig pregede rytmebruk som eksempel, eller de mektige strykerne som bryter med den rustne gitaren på ”Hot Knives”. Likevel, de aller lekreste sporene er balladene her, ”Make A Plan To Love Me”, ”Lime Tree” og ”No One Would Riot For Less” smelter alle i ørene.

Cassadaga befester Bright Eyes’ plass i indierockens elitedivisjon. Den tidligere så selvopptatte røveren har blitt mer engasjert og alvorlig siden sist, men som han selv sier det: ’You can move mountains with your misery’.

Desaparecidos: Read Music/Speak Spanish (Wichita, 2002)
Husker du filmperlen True Stories? I en minneverdig scene vandrer David Byrne over en naken prærieslette i Texas, sammen med en entreprenør som peker forventningsfullt ut i luften, mens han ivrig forklarer at “her skal det bli et kjøkken og der skal det bli en stue”. De stille slettene skulle i optimistisk pionerånd forvandles til enda et stykke velstelt suburbia. Desaparecidos debutskive tar utgangspunkt i et slik boligområde, men handlingen er denne gangen lagt til Omaha, Nebraska, og småbarna som flyttet inn på 80-tallet har vokst opp som frustrerte og sinte unge borgere. Veldig sinte, faktisk.

Read Music / Speak Spanish har et strøkent design som understreker en helhetlig visjon bak det hele. Et gjennomsiktig folieomslag med fargeløse fuglekassehus er lagt over bilder av tomme jorder, mens tekstene står imellom et dokument fra Omaha City Planning Department som omhandler behandlingen av en sak om utbygging av beiteland. Det er slett ikke så tørt som det høres ut til, tekstene er tematisk ganske omfattende og musikken er i hvert fall saftig nok.

Det er vel ikke helt uventet når ’De forsvunnede’ er en kvintett bestående av fortsatt unge Conor Oberst, og gjengen rundt hans mer etablerte Bright Eyes. Mens sistnevnte er et mer introvert og skranglete lo-fi band, skrur Desaparecidos opp volum og intensitet mot en klarere punkattityd. Den energiske og utagerende stilen er dermed mer i tråd med Bright Eyes’ fantastiske liveopptredener. Read Music / Speak Spanish har blitt et klassisk rockealbum; 10 låter, gitarbassogtrommer, tre minutter korte låter, kraftige lynattack som frontes av Obersts høyenergiske og harmfulle sang-til-skrik stemme.

Desaparecidos er som et fluepapir over hvit amerikansk middelklasserock de siste 20 årene, med inspirasjon fra 80-tallets SST/ Blast First post-punk scene, via den melodiøse poppunk-stilen til Nirvana og Weezer til nyere sinnatagger som At The Drive-In. Ikke minst minner de om tidlig The Replacements, som leverte sitt definitive dokument over forstadsfrustrasjon med Let It Be (1984). Read Music / Speak Spanish er lyden av det samme i 2002, og lite har altså endret seg. Desaparecidos bidrar heller ikke til noe særlig nytt. Men når de skarpe tekstene, formidlet gjennom Obersts troverdige fremføring, blir backet av et aggressivt orkester som aldri hviler, har det lite å si.

’They say it’s murder on your folk career to make a rock record with the Disappeared’ synger han (på ”Mall Of America”), og som for å komme kritikerne i forkjøpet fortsetter: ’There is not an image that I must defend, there are no art forms now, just capitalism’. Dette er nemlig ikke nok en selvsentrert sutreutgivelse, selv om fortellingene virker selvopplevde og personlige. Desaparecidos tar sin kjedsommelige og monotone middelklassebakgrunn, kaster den på sjøen med knyttede never og frådende sinne. Tennisbaner, malls, designerklær, Disney, kaffekjeder, leger og advokater, snut og kapitalisme; Obersten gir hele røkla inn, og forsøker å vekke naboene ut av dvalen for å få dem til å innse. ’Form a line. Let’s march under the golden arch. March! march! March!’ kommanderer han med revolusjonær glød (på ”$$$”), uten at det defineres noe klart budskap i hva de skal marsjere mot.

Balansen mellom tvil og tro kommer også frem i ”The Happiest Place On Earth”. ’I want to pledge allegiance to the country where I live/ I don’t want to be ashamed to be American’ innleder Oberst, men gis ikke noe valg. Han vurderer derfor å la seg innrullere i hæren, ikke av nasjonal stolthet, men fordi “I just have to kill something”, akkurat som den apatiske verden han selv er vokst opp i, og er en del av.

Read Music / Speak Spanish bør være et must for alle med en smule opprørstrang i kroppen, men de vil ikke finne noen klare løsninger her. Et pokker så godt manifest har Desaparecidos uansett levert, og endelig begynner en del rockeband å sparke utover igjen ved å kombinere fengende rock med meningsbærende lyrikk. Da er det bare å håpe at den også vil tenne en glød blant massene. Det bør være potensielt mange av dem der ute – enten du bor i Omaha eller Rakkestad – som tåler 35 minutter med kvalitetspropaganda.
Bjørn Hammershaug