Songs: Ohia: Magnolia Electric Co. (Secretly Canadian, 2003)

Mama, here comes midnight
with the dead moon in it’s jaw..

Slik lyder det i åpningslåten ”Farewell Transmission”. Men det er ikke stemmen fra graven som slår hult mot oss denne gangen, snarere et svettende arbeidslag det slår gnister av.

Ved å gå bort fra de helsvarte omslagene signaliserer Songs: Ohia en kursdreining med Magnolia Electric Co. Den gråtende uglen foran en glødende magnolia er tegnet av William Schaff, mannen bak omslaget til Okkervil Rivers Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002). Etter bekmørke Ghost Tropic (2000) og rustblues-elegien Didn’t It Rain (2002) var det vel på tide for Jason Molina å løsne litt på snippen igjen. Hans nyeste band/plate Magnolia Electric Co. (alle spor av Songs: Ohia er fjernet) er en storslagen retur tilbake til de dypeste furene av klassisk amerikansk gitarrock fra 70-tallet og frem til i dag, fra Neil Young til Green On Red, fra Creedence til Will Oldham. Mulm og mørke har blitt erstattet med blåsnipp, billig sprit og rullings, Songs: Ohia er mer besettende enn noensinne.

Molina har med seg et knippe musikere som betjener låtene rufsete og barket, uten at de dekker over hans alltid djevelsk bra tekster eller sedvanlig intime fremføring av dem. Stemmen hans kan nok bli noe gnagende for enkelte, og Lawrence Peters og Scout Niblett hentes inn som fornuftig avlastning. De to fungerer overmåte godt på hver sin låt; Peters har en riktig så karslig røst, og styrer besluttsomt platens rene countrylåt og bad luck lullaby; ”The Old Black Hen”. Alle som har hørt Niblett tidligere vet allerede hva slags stemmeprakt hun kan tilby, og her gjør hun en aldeles strålende solo på saktegående ”Peoria Lunch Box Blues”. Som et kvinnelig motstykke til Molina bærer stemmen hennes over fjell og vidder, og finner veien rett inn i hjertet til den som lytter.

Det er Steve Albini som igjen har det tekniske ansvaret, og han lar Dan Sullivan (aka Nad Navillus) harve gitar, mens Jim Grabowski ligger over orgelet som en Chris Cacavas, fanitull Dan MacAdam svinger fela og Mike Brenner sender ut himmelvide toner fra sin lap steel. Ellers bidrar Jennie Benford (fra Jim and Jennie And The Pinetops) i kor sammen med Niblett, og de to får stå for de mykere innslagene på platen.

Mange kjenninger fra Didn’t It Rain altså, og Magnolia Electric Co. har mye av den samme intime livefølelsen intakt. Men der forgjengeren gravde dypt ned i bakken, slår Magnolia tilbake i en mer utadvendt retning. Mest kontant er ”I’ve Been Riding With The Ghost”. Aldri har Songs:Ohia vært mer fengende og umiddelbare enn her. Like storslått er melankolske ”Hold On Magnolia”, og når Molina avslutningsvis gråter: “Hold on magnolia, I think it’s almost time…” så er det med en slags visshet om at han har skapt nytt liv ut av sin tidligere misere.

Jeg har vært i den heldige posisjon å besitte dette monsteret en periode, og jeg sverger at den har sneket seg inn daglig uten å vise tegn til slitasje. Magnolia er en ekte, rå og vakker blomst av en plate som ikke visner. Følg oppfordringen fra ”Farewell Transmission”: Listen. Listen.
Bjørn Hammershaug

Først publisert: 04.03.03

Songs: Ohia: Didn’t It Rain (Secretly Canadian, 2002)

Det er stemmen til Jason Molina som er Songs: Ohias fremste kjennetegn. Molina har en klar og ren røst, men med en angstfylt uro som lett sprekker i desperasjon. Vokalen er plassert fremst i lydbildet og understreker hvor fokus skal være, og den er akkompagnert av helt enkel instrumentering. Med et stort antall utgivelser siden oppstarten i 1996, fulgt opp av jevn turnevirksomhet, har han og hans forskjellige medspillere fått mye og fortjent oppmerksomhet for denne særegne formen for apokalyptisk post-folk, også her i Norge. På Didn’t It Rain møter vi som vanlig en del nye mennesker, mest kjent er nok Jim Krewson og Jennie Benford fra bluegrassbandet Jim & Jennie. Dette er selvfølgelig ikke bluegrass, men blått er denne platens farge. Blått som i blues, blått som lyset av fabrikkens flammer, blått som månen på nattehimmelen. Jason Molina lever i storbyens skygger, ånder i nattens mulm og mørke.

I løpet av et par år har Songs: Ohia gitt ut flere skiver som alle har sin egen identitet, der Ghost Tropic (2000) står igjen som den mest vellykkede. Borte var lo-fi-stilen, gitarskurr og antydning til et band befolket av levende individer. En sjelden mørk plate, minimalistisk og enkel, og sortere enn en bibel i en mørk kirke på en måneløs natt. Ghost Tropic er en oversett klassiker, en plate som kan slites i fillebiter og fortsatt gi gåsehud, og en utgivelse jeg ærlig talt hadde trodd Molina aldri ville klare å overgå. Etter to år har han så tatt fatt på en ny vandring, dypere inn i rustbeltet rundt De Store Sjøene i midt-Vesten. Det har blitt en snau time med skjellsettende Inner City Blues.

Selv om dette ikke er en Tropic part II, så er mange av forgjengerens trekk fortsatt i behold: Det minimale lydbildet med klar og ren lyd som fremhever vokalen. Ditto gitarlyd, platen er i all hovedsak akustisk, men med detaljer som lurker i bakgrunnen, blant annet dobro og cello. Rytmikken er enkel, monoton og saktegående som sangerens enslige hjerteslag. Det alvorlige budskapet er fortsatt tilstede, men Didn’t It Rain fremstår nok som mer tilgjengelig og umiddelbar. Melodiene er lettere å gripe tak i, og låtene er strammere og mer konsise. Dessuten har innspillingen foregått live i studio, uten rom for rettelser eller nye opptak. Det gir et intimt resultat som smitter over på lytteren, og vi får nærmest følelsen av å være personlig tilstede under det som må ha vært en svært sakral seanse. Jennie Benford gir dessuten økt spenning i vokalbilde, og hennes avløsninger er akkurat det bandet før har manglet. Benfords nydelige stemme er som en strime av håp i all smerten han formidler.

Songs: Ohia høres fortsatt ut som et band fra forrige århundre som plutselig er kastet inn i vår kaotiske verden, og som etter beste evne forsøker å beskrive noe de aldri før har sett. Det settes i en tematisk helhet, som denne gangen dreier seg om lys, mørke og kontrastene mellom en urban verden og naturen (som naturlig nok kan settes inn i en mer sjelelig kontekst). Dette kommer frem i altfor korte ”Two Blue Lights”:

One’s the blue light of the late night bus
One’s the blue light of the moon over us
One’s got the diesel fuel on her breath
One’s got the damn taste of the earth on it

Gjennom hele platen brenner slike blå lys, og den lyriske helheten knyttes klarere enn tidligere til en opprinnelig form for bluesmusikk, noe som vises både emosjonelt, teknisk og geografisk. Molina går tilbake til bluesens opprinnelige fase, der ordet ble brukt om en sinnstilstand, “to be blue”, gjennom “blå toner”, de jordnære, naturalistiske fortellingene og i måten han (eller koret) ofte gjentar verselinjene på (call-and-response). Slik bluesens opphavsmenn etterhvert dro til Chicago på 30-tallet, befinner Molina seg der allerede, og moderniserer tekstene deretter. De er likhet med de tidligste bluesartistene ikke direkte samfunnskritiske, men gjennom håpløsheten som beskrives gir de likevel et kritisk bilde av samfunnet og dets skyggesider. Blueslegenden Robert Johnson forlot i sin tid bomullsmarkene og forsvant inn i skogen for å selge sjelen sin til djevelen, han kom tilbake som en jaget, men legendarisk gitarspiller. Snart hundre år senere går Jason Molina i hans fotspor. Han kommer ikke tilbake som en genuin bluesgitarist, men med merket brent fast i sinnet.

Platen starter med å henvise til “stormen” som talende bilde og avslutter med det samme. Tittelkuttet innledes med et profetisk spørsmål: “No matter how dark the storm gets over head, they say someone’s watching from the calm at the edge. But what about us when we’re down here in it?” I ”Blue Chicago Moon” er det nesten resignert han returnerer med: “Out of the ruins, blood grown heavy from his past, his wings stripped by thunder, but the storm keeps coming back…”

Det er likevel en avslutning som bringer et slags håp:

If the blues are your hunter
you will come face to face that darkness and desolation
and endless endless endless endless endless
depression, but you are not helpless
try to beat it, try to beat it
I’ll help you to try to beat it
…messer Molina nesten trøstende. I de fem låtene mellom dras vi med i stormkastene, gjennom skogen og byene og helt inn til helvetes porter: “When the bell rings twelve times in hell, the bell rings twelve times in this town as well” kan vi høre på “Two Blue Lights”, mens Jennie Benford uler vakkert ved siden av. Det høres selvopplevd ut.

Som en varulv vandrende om natten, der Månen, Mannen med ljåen og Molina danner en slags treenighet.

See the big city moon
‘tween the radio tower
‘tween the diesel rigs
See the big city moon
see how close it comes
see it soulfully shine
watch the whole town eclipse
…fra saktegående “Steve Albini’s Blues” (tittelen refererer til Chicagos legendariske musiker og lydtekniker gjennom en årrekke). På ”Cross The Road, Molina” utfordrer han: “Blue Chicago Moon swings like a blade above the midwest heart, swing that blade, show how us close you can get…”

Jeg gir denne én for ensomheten, to for det tapte, tre for tragedien, fire for fortvilelsen, fem for flammene, seks for synden og syv for slutten. Syv for Alt.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 17.03.02

Topp 10 Album 2006

Det har vært et godt år på alle måter. På konsertfronten vil jeg trekke frem Fred Frith (Kongsberg), Comets On Fire og Wolf Eyes (England), Salvatore (Mir), Vetiver (Blå), Greg Malcolm og hele Safe as Milk (Haugesund), Sunn 0))) (Blå), Les Savy Fav (Øya) og DEL (Mono) som fine øyeblikk. Platebunken har vært større enn noensinne, og fremdeles er det mye uhørt igjen. Av de som ikke kom med på denne listen vil jeg nevne Liz Durrett, Mountain Goats, Mono, Brightblack Morning Light, Oakley Hall, Built To Spill, Decemberists og Clogs blant de utallige som utmerket seg i et år uten de største overraskelsene eller nye, spennende trendene. Blant de mange gode norske: In The Country, Svarte Greiner, White Birch, Ranheim, Low Frequency In Stereo, Fe-Mail, Årabrot og Huntsville. Størst musikalsk lykke ga nok likevel oppdagelsen av Fartein Valens vakre pianoklanger og Arvo Pärt svevende drømmetoner i året vi har lagt bak oss.

1.Joanna Newsom: Ys (Drag City)
Ys er en sangsyklus som hever seg over smålige sjangerfelt og står frem med et storslått musikalsk klarsyn. Mer til felles med en viktoriansk musikal enn en moderne pop-plate: Det er en krevende form Joanna Newsom legger opp til – og lykkes med, langt unna radioens formateringer og moderne hitlisters krav til det umiddelbare. Det betyr ikke at Ys er et “vanskelig” album. Tvert imot, de fem suitene bølger fram med et lekent, ertelystent overskudd. Her er det knapt et unødvendig øyeblikk, hvert spor sprudler av undring, blomstrer av erotisk ynde og er forlokkende i all sin sprudlende kraft, mente undertegnede i sin omtale av Ys i Nye Takter/Dagsavisen og spanderte terningkast 6.

2.Espers: Espers II (Drag City)
Gjennom syv lange låter dras vi her inn i en verden av paganistiske riter, druider, britisk folklore, heathens, moors, dead queens & kings. Mens Espers I var spilt inn på en enkel åttespors, løftes oppfølgeren av en fyldigere 24 spors produksjon, en langt rikere instrumentering og et fyldigere, tettere lydbilde. Låtenes lengde ligger på rundt 7 minutter i snitt, og er uten unntak langsomme, fredfulle, men med en tålmodig oppbygning som kanskje kan illudere kampen mellom det gode og det onde, lys og mørke, måne og sol. Som å oppdage en glemt trolldomsbok lukkes vi inn og oppslukes i deres magiske eventyrverden på det som er en plate fri for svake øyeblikk.

3.Comets On Fire: Avatar (Sub Pop)
Avatar presenterer de frisinnede kometene først og fremst på et bredere og mer kontrollert vis enn tidligere. De opererer riktignok fremdeles med en bærekraftig hardrock der grunnlaget ble lagt tidlig på 70-tallet, og med store doser kosmiske vibrasjoner; psykedelia og støyrock-elementer er til en viss grad intakt der Hammond-orgel braker sammen med fete gitarriff. Men her forenes dette med noe større andakt enn tidligere utgivelser, og det er stort sett helt greit. Comets On Fire viser at det er mulig å utvikle seg og “modnes” uten at altfor mye energi går tapt i prosessen.

4.Mastodon: Blood Mountain (Reprise)
I en uhemmet skryt av platen i Dagsavisen mente jeg at “Blood Mountain er et storslagent skaperverk hvor Mastodon ikke bare sprenger ytterligere grenser for hva de selv er kapable til å konstruere, men som utfordrer rammer innen rockens hardere genre generelt. De kombinerer en konseptuell helhet uten å bli altfor pretensiøse og umiddelbar aggresjon uten å virke primale. Progrock og metall, støyrock, hardcore og punk innlemmes som elementer i bandets univers, med spennvidde som strekker seg fra Isis/Opeth til Maiden/Metallica, utført med presisjon, fantasi og pur spilleglede.” Store ord, stor plate.

5.Jason Molina: Let Me Go, Let Me Go, Let Me Og (Secretly Canadian)
“All those years had to darken me on every single side/Til every part of me was a place to hide…” som Molina synger på ”Some Things Never Try”, mens han i påfølgende ”It Must Be Raining There Forever” oppsummerer mye av sitt lyriske univers: “Night wind and the cross road and the blue ghost’s name”. Det er nettopp her, mellom nattevinden, veikrysset og de blå spøkelsene Jason Molina er i sitt rette element. Dette er en plate du ikke blir fort ferdig med – og en soleklar kandidat blant årets 10 beste album, mente jeg tidligere i år, og den spådommen holdt lett mål. I år kommer Molina til Norge to ganger. Man gleder seg!

6.The Black Angels: Passover (Light in the Attic)
Fra grooves omtale, sommeren 2006: “The Black Angels er et av de mest überfete bandene du sannsynligvis vil høre i 2006, og jeg tror sannelig Passover er den beste debutplaten av året. Mye retro-fetisj til tross, dette er uansett noe av det tøffeste du kan låne ørene dine til og den bør spilles så høyt du bare våger! Som de sier i sitt slagord: Turn On, Tune In, Drone Out.”

7.Vetiver: To Find Me Gone (Fat Cat)
Så det er bare å hensette seg tilbake til varme, late dager. Lukk øynene til ”I Know No Pardon” (er det ikke The Band som der kommer ruslende, mens de klimprer på ”I Shall Be Released”?) og føl varmen strømme inn i kroppen. Dypp tærne i nærmeste tjern med ”Maureen” (hør Townes Van Zandt nynne i buskaset). La dagen rinne vekk med en ”Double”. Led deg inn i nattens fristelser sammen med ”Red Lantern Girls” (som akkurat i det man tenker at dette blir hakket for lugnt, røsker liv i den slappe kroppen din og får deg på beina). Hold vennene dine i hånden og skrål med på ”Won’t Be Me” (Neil Young blir sikkert også med). Og endelig, join Devendra Banhart og Andy Cabic på sin vei ned til ”El Rio” (he’ll take the cool nights with him). Gudene skal vite hva slags streker de vil finne på der. Bare et par-tre låter er litt for slappe (”Idle Ties” med sitt rett-frem komp, bysselullen ”The Porter”), men det fjerner ikke inntrykket denne platen etterlater: To Find Me Gone er en ode til den gode låt, en skål for de gode dager og et varig bilde for de gode minner.

8.Sunn O))) & Boris: Altar (Southern Lord)
“Dette er ikke en split-plate, men et fullverdig samarbeid mellom disse skumlingene. De forsøker ikke å overgå tidligere framstøt, og Altar preges heller av en tydelig vilje til å skape noe nytt i fellesskap. Det betyr slett ikke at blyloddene er fjernet fra instrumentene, men de har endt opp med noe av det mest tilgjengelige som har kommet fra denne kanten. Låtene er med ett unntak styrt under ti minutter, mange gjester etterlater en klar signatur og den låtmessige variasjonen er relativt stor. Sunn O))) og Boris finner stadig nye irrganger nede i kjelleren til moderne avant-metal. Derfor: På med munkekutten, skru opp lyden og steng døren til omverden i noen dager.” Fra min 6/6 omtale i Dagsavisen.

9.Wolf Eyes: Human Animal (Sub Pop)
“På Human Animal viser de til fulle sitt register, fra lydmalende skulpturer nærmere avant-jazz/samtidsmusikk til voldsomme angrep med drill og bor. Her er energien voldsom, og den forløses fornuftig nok i små doser. Det skjer på en plate som er kort nok til å holde på spenningen rundt disse utblåsningene, og der disse har en klar egenverdi. Med dyrisk villskap og menneskelig dårskap forener Wolf Eyes både det humane og det fremmede til et grotesk monster av svart doom.” Fra undertegnedes omtale i Dagsavisen.

10.Bonnie Prince Billy: The Letting Go (Domino)
The Letting Go er en stillferdig og vakker plate. Den angriper ikke stilen fra de foregående under navnet Bonnie Prince Billy, men holder fast ved de samme holdepunktene med varsomme melodier i en ganske tilgjengelig form. Oldham har her endt opp med et knippe intime låter som napper i gåsehuden og hvisker innstendig om din oppmerksomhet. Det er som han har funnet en slags tilstand av sjelelig balanse her på øya, en indre ro og et øyeblikk av fred for indre demoner som senker hans skuldre og letter hans hjerte.

Først publisert 02.01.07

Topp 10 Album 2003

1.Songs: Ohia: Magnolia Electric Co.(Secretly Canadian)
Ved å gå bort fra de helsvarte omslagene signaliserer Songs: Ohia en kursdreining med Magnolia Electric Co. Den gråtende uglen foran en glødende magnolia er tegnet av William Schaff, mannen bak omslaget til Okkervil Rivers nesten like oppløftende Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002). Etter bekmørke Ghost Tropic (2000) og rustblues-elegien Didn’t It Rain (2002) var det vel på tide for Jason Molina å løsne litt på snippen igjen. Hans nyeste band/plate Magnolia Electric Co. (alle spor av Songs: Ohia er fjernet) er en storslagen retur tilbake til de dypeste furene av klassisk amerikansk gitarrock fra 70-tallet og frem til idag, fra Neil Young til Green On Red, fra Creedence til Will Oldham. Mulm og mørke har blitt erstattet med blåsnipp, billig sprit og rullings, Songs: Ohia er mer besettende enn noensinne.

2.My Morning Jacket: It Still Moves (Ato / RCA)
My Morning Jacket har tatt et skritt videre siden fantastiske At Dawn (2001), både musikalsk og finansielt (eller det aner jeg da virkelig ikke, men Darla er i alle fall byttet ut med Dave Matthews’ Ato/RCA). På sin debut for de multinasjonale har Kentuckys heteste tatt en Songs: Ohia-sving tilbake til 70-tallets jordnære grøftegravere og kraftfulle stadionrockere. The Band, Little Feat, Doobie Brothers, Bob Seger & the Silver Bullet Band, Tom Petty & the Heartbreakers runger kanskje ut fra låven i Shelbyville, hvor de holder hus på farmen til gitarist Johnny Quaid. Og ikke minst spores Neil Young & Crazy Horse cirka Zuma (Niko Bolas, en gang lydmann for Young og Warren Zevon, har hjulpet til også på denne produksjonen). Så hadde du håpet på et ny plate med de episke hymnene i flertall, som på At Dawn, vil du trolig bli umiddelbart litt skuffet over It Still Moves. Men ta det med ro, den nedturen bør raskt tilbakelegges. Gjør deg heller klar for en plate som kiler seg inn et vidunderlig sted mellom The Sophtware Slump og The Soft Bulletin, mellom Southern Accents og Southern Man.

3.Bonnie Prince Billy: Master & Everyone (Domino)
Ryktene har allerede begynt å strømme inn fra mange hold rundt Master & Everyone. Spedbarn slutter plutselig å gråte når platen settes på. Vantro ser lyset. Spedalske blir friske og sår leges av seg selv. Trollmannen bak magien heter selvsagt Will Oldham. Han har forut for denne utgivelsen gått inn i sine innerste hjertekroker og kommet ut igjen med ti vakre og stillferdige viser av tidløs karakter, slike som får lytterne til å sette seg ned, krype tettere inntil hverandre og ikke si noe som helst som kan forstyrre tonene som smyger seg ut i rommet.

4.Okkervil River: Down the River of Golden Dreams (Jagjaguwar)
Okkervil River forlot oss som førstereisgutter, men kommer tilbake som modne menn. De dro ut som lurvete fattigfanter, men vender hjem som anstendige borgere. Det som gjorde Don’t Fall In Love With Everyone You See (2002) til en så vellykket plate har de i stor grad ivaretatt, pleiet og videreutviklet. Her har vi i første rekke fire musikere som fortsetter å øse ut gode melodier, med delikat instrumentering og minnerike historier på et nivå som om de har funnet en hemmelig kilde på et eller annet oversett sted.

5.Sufjan Stevens: Greetings From Michigan (Asthmatic Kitty / Sounds Familyre)
Sufjan Stevens styrer det hele på en imponerende delikat og gjennomtenkt måte. Her er elementer av både post-rock, easy listening og kammerpop, men også hjerteskjærende pianoballader og folkviser med banjo og orgel. Med sine bløte hviskestemme og øre for storslagne arrangementer og gode popmelodier kan Greetings From Michigan gjerne assosieres med nevnte artister, men også Lambchop, Pernice Brothers, Neutral Milk Hotel og Stereolab. Venner av slike band bør være de første til å omfavne Stevens, men hans visjonære holdning gjør det vanskelig å plassere musikken inn i en simpel bås.

6.Spokane: Measurement (Jagjaguwar)
Det er ikke så mye nytt Spokane tilbyr denne gangen heller, men vakrere enn noen gang daler de ned fra oven med et knippe funklende snøstjerner av noen melodier. Rick Alverson og Courtney Bowles fremstår fortsatt som Simon & Garfunkel på opium, de spiller musikk i et tempo som får Low til å virke stressende og har en dialog som kan minne om to karakterer i en novelle av Raymond Carver.

7.Envy: A Dead Sinking Story (Sonzai / Level Plane / Rock Action)
Envy deler noe av den samme apokalyptiske stemningen som Godspeed representerer, men de utviser både større kraft og et mer direkte uttrykk. Allerede på åtte minutter lange “Chain Wandering Deeply” etableres en gjennomgangstone, der de veksler mellom akustiske gitarer, lengre og luftige instrumentalpartier og noen regelrette knyttneveslag av sonisk bombardement. De skaper en naturlig overgang til nesten like komplekse “Distress of Ignorance”, som med sin enkle bruk av vokalsamples, tremologitar og den fryktelige skrikingen som her er lagt litt tilbake i produksjonen skaper noe fryktelig vakkert og brutalt på en gang. Og det er i spenningen mellom det vakre og stygge Envy henter sin næring.

8.The Decemberists: Her Majesty The Decemberists (Kill Rock Stars)
The Decemberists har byttet litt om på staben, og består denne gangen av blant andre Rachel Blumberg (Norfolk & Western) og Chris Funk (Tracker). Adam Selzer er involvert i det meste som rører seg i Portland for tiden, og han har produsert Her Majesty sammen med Larry Crane (The Walkabouts, Richmond Fontaine), så det bør ikke herske noen tvil om at utførelse og produksjon er i de beste hender. The Decemberists spiller fremdeles en type musikk som heller ikke bør skremme noen. Vennlig, lettere orkestrert poprock som står i stil med de trans-atlantiske historiene til Meloy som bare tidvis slår seg løs og røper sine rølpete sider (“The Chimbley Sweep”) eller Calexico-lignende ørkenrock (“Shanty For The Arethusa”). Vi har å gjøre med beleste elever av The Beatles og Burt Bacharach. Men med vagabondens sorgløse gange og sjømannens langstrakte blikk kan navnedroppingen også omfatte fine orkestre som Neutral Milk Hotel og The Lucksmiths, Okkervil River og Crowded House. Det er likandes, men ikke likegyldig. Her fylles det opp med både folkpregede og klassiske instrumenter, fiolin og trekkspill, pedal steel og trombone står naturlig side om side.

9.Desert City Soundtrack: Funeral Car (Deep Elm)
Portland-kvartetten Desert City Soundtrack har sin fortid i Santa Rosa og bandet Edaline. De debuterte i 2002 med den meget hørbare EPen Contents of Distraction, og de som likte den bør ikke på noen måter bli skuffet over deres første helaftens plate. Med Funeral Car plasserer de seg for alvor i en dunkel genre, aner ikke hva man skal kalle den, men der er det i hvert fall mulig å finne ytterligere favoritter som Black Heart Procession og 90 Day Men. Det betyr rom for både sårt vemod og blind vold, gjerne i samme låt. Det betyr labilt humør og rullende, dramatiske melodier, et hvileløst sug i hvert grep og grøssende tekster. Funeral Car handler ikke uventet om død, tap og savn. I korttekst, det betyr en fantastisk debut.

10.Tomahawk: Mit Gas (Ipecac)
Disse herrene har stor krigserfaring fra tidligere, og til tross for at de har sloss mang en kamp på hver sine marker virker de skremmende samstemte, like presise og forrykende som alltid, men hakket tightere og enda spenstigere enn ved forrige korsvei. Patton har i tillegg armert seg med moderne våpeneffekter som gir ytterligere slagkraft. “Birdsong” og “Rape This Day” utrydder effektivt det meste av motstanden innledningsvis, mens “You Can’t Win”  og “Mayda” feier vekk de siste restene. Her kryper spastikeren Patton rundt på alle fire, hvisker, sikler og skriker med krigsmalingen rennende nedover ansiktet. Godt at de da gir seg selv fortjente hvil i bakken fra tid til annen, der ”Desastre Natural” gjør seg særlig bemerket. Men selv i disse rolige, vakre stundene hviler en truende stemning, som når som helst kan bryte ut i voldsomme angrep. Man kan aldri slappe helt av eller føle seg trygg med Tomahawk i nærheten.
Første gang publisert 11.12.03

Intervju: Jason Molina – Fra Ohia til Magnolia

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no, 19.01.2005

Det er en legende fra Hawaii som forteller om hvordan Ohia-treet ble til. Flammegudinnen Pele drepte det unge kjærlighetsparet Ohia og Lehua, men fikk ordre fra de andre gudene om å bringe begge to tilbake til verden i live, slik at de for alltid kunne være sammen. Pele omformet Ohia til et tre som vokser på vulkansk grunn, mens Lehua ble til en vakker rød blomst som trives best rundt stammen til dette treet.

OHIO
Jason Molina kommer selv fra askejord, nærmere bestemt småbyen Loraine, Ohio ved Lake Erie. Det bleke industrilandskapet rundt de store sjøene har i årevis strevet i motbakke, og går under navnet rustbeltet i USA. Hjembyen beskriver Molina selv som veldig depressiv:

– Steel mills, shipyards, factories, a really beat up beat down town. Looking out at all those factories in the winter nights… they just went on for miles…

OHIA
Han forlot Loraine til fordel for Cleveland, og startet midt på 90-tallet opp sitt soloprosjekt Songs: Ohia. I begynnelsen virket det å være som en av mange lo-fi artister med et heller mørkt syn på livet og gitar rundt halsen. Men med album som Impala (1998) og Axxess & Ace (1999) markerte han seg likevel raskt som et spesielt navn, særlig i kretser som også slukte deppefolk som Smog og Will Oldham. En mer gjennomført produksjon kom med The Lioness (2000), spilt inn i Skottland med likesinnede fra Appendix Out. Selv om dette er tre anbefalingsverdige titler var det først med Ghost Tropic (2000) at Songs: Ohia virkelig markerte seg med en særegen plate.

Tropic er en av det nye århundrets dunkleste utgivelser. Med lange monotone låter, minimalistiske lydkulisser og sin karakteristiske brukne røst skrapet han helt inn til beinet denne gangen. Her ble låter strukket til over 10 minutter med et spartansk tungsinn som høres ut som et tonene av et lenkelag fra depresjonstiden fremført av en arbeidsledig fabrikkbeider på en nedlagt jernbanelinje utenfor Cleveland.

MAGNOLIA
Med beksvarte Ghost Tropic hadde Molina på mange måter fullendt mørkets reise, og stablet seg på beina for å ta fatt på en ny musikalsk ferd. Denne gangen i stål og jern, med diesellukta hengende tungt over studio. Didn’t It Rain (2002) og ikke minst Magnolia Electric Co. (2003) markerte både et stilendring og et navnebytte. Produksjonen ble bedre og soundet tyngre og fyldigere. Molina beveget seg med disse platene bort fra den skrinne folkstilen, mot mer classic arbeider-rock à la Neil Young & Crazy Horse, Creedence og Green On Red. Magnolia markerte dessuten en avskjed med Songs: Ohia som artistnavn og de kommende skivene i 2005 vil bli utgitt som Magnolia Electric Co. Jason Molina har for godt klatret ned fra Ohia-treet.

-Etter 10 år som Songs: Ohia ville jeg rett og slett ha en forandring. I Magnolia er det nye musikere, tilnærmingen er en ganske annen, og holdningen mer profesjonell til hvordan og hvorfor vi fremstår på scenen. Det er egentlig ikke noe annet enn en markering av noe nytt, og akkurat nå er det som Magnolia Electric Co. 

Navnet ble valgt etter en låt fra det forrige albumet:

– Etter at jeg laget sangen av samme navn ble det klart for meg at alle låtene på platen hadde et nært forhold og ble bundet sammen av Magnolia: It is a tree and a flower, and it has followed me everywhere.

Magnoliaen stikker dypere enn Ohia-treet, og Molina har gravd seg langt ned i den brune jorda med sine siste plater. Han har da også alltid vært en artist i drift, men hva har egentlig styrt ham denne gangen?

– Det er alltid vanskelig å si hva det skal bli når vi går i studio. Jeg synes at gode album er “to the point” og liker sjelden lange plater. Det er viktig med en sammenheng mellom låtene, ikke så tydelig som for eksempel Whos Tommy, men at det er en flyt som ikke forstyrrer lytteren, og der spiller tekstene en viktig rolle. Jeg blir skuffet over gode tekster eller gode sangere som ikke virker overbevisende, men der spiller selvsagt innspillingsteknikken en viktig rolle.

ELECTRICAL AUDIO
De siste platene er spilt inn hos Steve Albinis Electrical Audio i Chicago, som har klart å gi musikken det uttrykket som Molina ønsker:

– Livefølelsen er viktig for meg, ikke i betydningen av de er mangelfulle eller fulle av “fuckups”, men at studioplatene har et visst menneskelig element i seg. Selv den mest ekstreme støymusikken kan ha elementer av menneskelighet i seg. Ved å spille inn i Electrical Audio sammen med et fullt band får vi det soundet som jeg har søkt etter i lang tid, men som har jeg har vært forhindret av, grunnet for eksempel stadige turnèer eller pengemangel. Det som har vært konstant og viktig hele tiden er å spille inn platene live.

TO NYE PLATER
Det gjelder også den første platen til Magnolia Electric Co. i 2005. Trials & Errors er en helt urdedigert liveplate fra Brüssel i 2003 hvor vi gjennom både nye og gamle låter presenteres hans nye band og deres mer hardtslående uttrykk. En ny studioskive følger senere på året, titulert What Comes After The Blues. Ifølge Molina vil den videreføre den første Magnolia-platen, men også inneholde en del akustiske sanger og mer vokalbidrag fra Jennie Benford (fra Jim & Jennie And The Pinetops). I tillegg til de to platene er Molina også aktuell med et musikalsk bidrag til antologien Isn’t It Romantic: 100 Love Poems by Younger American Poets. Med denne boken følger en CD med “romantiske sanger”, med bidrag fra blant andre Magnolia, Richard Buckner, CocoRosie, Hammell On Trial.

Jason Molina bor nå sammen med bandet sitt i Indiana:

– It’s the most beautiful place. We have rolling hills, cornfields — and the mighty Ohio River.

Kontrasten til hjemstedet er i tråd med hans musikalske utvikling. Som Magnolia Electric Co har Molina dannet et nytt fundament for en karriere som stadig er i endring og som stadig når nye høydepunkt.

Magnolia Electric Co.: Sojourner (Secretly Canadian, 2007)

Magnolia i boks
Kortfilmen The Road Becomes What You Leave er tilegnet forfatteren Ian Fraziers bok Great Plains fra 1989. Frazier er fra Jason Molinas hjemtrakter; Cleveland, Ohio, og han kjenner de vide områdene i midt-vesten godt. Humpende rundt i en gammel van gjorde han oss kjent med denne mytiske delen av Amerika.

Det er til dette landskapet vi presenteres for Magnolia Electric Co. i filmen til produsentene Todd Chandler og Tim Sutton. Vi følger bandet på reise gjennom den canadiske prærien, et åpent, goldt landskap som står godt til det musikalske reisefølget. Innledet av Magnolias klassiske “I’ve Been Riding With The Ghost” er dette en film der den store samtalen, de dype betraktninger og livets generelle merksnodigheter får gå upåaktet hen. Slik sett er det en taus film, men floskelen “bilder sier mer enn…” osv er like gyldig som noen gang. Bildene farer forbi, veien, byene, alltid videre. Tonesatt av noen av Magnolias fremste låter blir det hele ganske så pent.

Dette er realiteten for 99% av alle band; et liv langs veien, korte stopp på forblåste spisesteder, rigging av utstyr, en natt på et skittent motell og opp før morgengry. Men mellom dette; en konsert som smelter hjerter, får unge forelskede par til å ta en rolig dans og felle en tåre utpå kvelden. Det er arbeiderklasserock for middelklassebarna, en virkelighet så langt unna Pink Floyd og lignende sirkus som det er mulig å komme.

The Road Becomes What You Leave er derfor like mye en ode til denne kulturen, en hyllest til alle hardtarbeidende og musikkelskende band der ute, som en film der vi nødvendigvis blir kjent med Molina og hans Magnolia på noe mer dypsindig vis. Deri ligger den korte og stillferdige filmens vinnende sjarm.

Denne kortfilmen er en av fem plater i boksen Sojourner, som sammenfatter mye av det Jason Molina har syslet med de siste årene. Få artister har vel blitt til del så nesegrus beundring for sitt virke som denne mannen her på groove, men faste lesere vil kanskje ha registrert en smule vegring i omtalen av hans to siste. “Det hadde ikke vært meg imot om alle hadde kommet som egne skiver, men enn så lenge får vi ta til takke med denne ‘samlingen'” klaget undertegnede i forbindelse med Fading Trails i 2006. O lord, mine bønner er hørt, og Secretly Canadian skjenker oss i denne hendige treboksen fire ulike innspillinger:

Nashville Moon innspilt av Steve Albini i Chicago. Sun Sessions spilt inn i klassiske Sun Studios i Memphis. Black Ram innspilt av David Lowery i Richmond, Virginia, og med et nytt spillelag; Lowery, Rick Alverson, Andrew Bird, Molly Blackbird, Miguel Urbiztondo og Alan Weatherhead. Endelig; Shohola som er Jason Molina alene.

For å gjøre unna det opplagte: Gi meg en låtskriver som de siste ti årene kan prestere noe i nærheten av en gullrekke av dette kaliber, og jeg skal spise min venstre hånd.

Tenkte meg det. Vel, dette er en fantastisk samler av uutgitt materiale, nye og gamle låter. Og den setter langt på vei deres to siste plater i skyggen. Nashville Moon inneholder kanskje det mest velkjente materialet, som “North Star”, “Don’t Fade On Me” og “Don’ This Look Like The Dark”. Magnolia kler det fyldige, rike lydbildet, dette er klassisk amerikansk rock, ikke spektakulært i seg selv, men i kombinasjon med Molinas brennende tekster og inderlige stemme blir resultatet enestående. Preget av dødsfallene til tre venner som omkom i en bilulykke, blant annet Silkworms Michael Dahlquist, er dette Molinas Tonight’s The Night.

Sun Sessions består av bare fire låter, blant annet en høystemt, åpen utgave av “Hold On Magnolia” og en for meg ukjent. “Trouble In Mind” er et av disse magiske øyeblikkene der Molina crooner halvveis håpefullt “Trouble in mind, I’m blue, but I won’t be blue always, the sun is gonna shine in my backdoor sometimes…”, mens orgelet legger seg som et mykt teppe rundt ham. Det er mange slike øyeblikk her.

Størst interesse har kanskje The Black Ram, spilt inn med David Lowery (Cracker, Camper van Beethoven), og med folk som Andrew Bird og Rick Alverson (Spokane) med på laget. Den ble til mens Molinas egen mor gikk bort og har et umiskjennelig slør av tristesse hengende over seg. Også denne har en del ikke utgitte låter, som “Kanawha”, “Blackbird” og “Will-o-the-Wisp”. Uten at de helt revolusjonære endringene er tydelige, skinner det gjennom at Molina har hatt godt av å jobbe med nye musikere og i nye omgivelser. Åpningssporet er vel verd å bite seg merke i; “What’s Broken Becomes Better” har både nerven og gløden, tristessen og tyngden.

Magnolia live kan være en ymse opplevelse. Deres konsert på Rockefeller våren 2007 hadde klare svakheter, der de fire ovennevnte momenter, om ikke var fraværende, aldri fant hverandre i et riktig styrkeforhold. Noe tidligere på året spilte Molina live på John Dee i Oslo, og det var en mer minneverdig opplevelse, selv om han ikke ser ut til å ønske å gå tilbake til det bunnløst svarte som i Songs:Ohia-dagene. Shohola er for tredje gang et møte mellom oss og ham alene med gitaren. “Night Country”, “Shiloh Temple Bell” og “The Spell” har alle denne helt øde, ugjestmilde tonen som vibrerer som stålstrenger fra vesten og inn i ørene våre uten å miste sin kraft. Han tvinger oss nærmest til å sitte ned, bli med inn i den kalde ferden gjennom The Great Plains, gjennom hans eget indre præriehjerte. Åpent, tomt – alltid på vei videre.

Toppkarakter? Så klart. Noe annet vil være ynkelig. Dette er musikk som svimerker sjelen din og tekster du kan ta med ned i graven. Så, sving bilen ut av porten, ut på veien, rull ned vinduet, la den klare natteluften fylle deg og la stjernene vise vei:

Hold on Magnolia to that great highway moon
No one has to be that strong
But if you’re stubborn like me
I know what you’re trying to be

Først publisert på groove.no: 20.08.2007

Farvel Magnolia: Jason Molina 1972-2013

All the good things
Are asleep in the human world
It’s made more room
For the dark to walk around
My heart is sick and i didn’t make it out

Da vi startet groove.no i 2001 var Jason Molina en direkte årsak til at jeg gikk inn i oppgaven som musikkredaktør med stor virketrang. Det hele startet noen år tidligere, jula 1998 var det vel. Jeg fant meg selv naglet til en seng i et hotellrom uten utsikt et sted i London med Songs: Ohias Impala på øret. Den var kjøpt på ren impuls bare noen timer tidligere, og her lå jeg nærmest ute av stand til å puste. Noe så nakent, uendelig trist og inderlig vakkert hadde jeg da aldri hørt før. Dette var musikk som umiddelbart grep tak, musikk som skulle følge meg tett de neste 15 årene – og resten av livet.

Opplevelsen av å høre noe som virker totalt overmannende er følelsen vi higer etter, vi som bruker store deler av våre liv til å høre på musikk. Den flammende følelsen som griper oss så ofte i barndom og i tenårene, og som tennes sjeldnere og sjeldnere utover i livet i takt med metthet og kynisme. Når det så skjer, er det en påminnelse om at flammen fremdeles er der. Og ingen kunne helle bensin på glørne slik Jason Molina kunne. Det var denne følelsen jeg ville formidle med groove.no. Det var denne musikken jeg ville at også andre skulle ta del i.

Han gjorde det lett for oss. For Impala ble ikke hans beste plate, selv om den fremdeles har en spesiell plass i mitt hjerte. Under artistnavnet Songs: Ohia startet Molina sin karriere med spartansk lo-fi, spøkelsesaktig insisterende som om låtene kom fra et sted langt borte fra, laget for lenge lenge siden. Han hevet seg tidlig ut av sin egen samtid, og etablerte noe som bare var hans eget. Hans blikk var sjelden vendt mot lyset. Det var mørke, mørke og det var mørke. Men aldri ble hans klagesanger platte eller konstruerte. De kom alltid direkte fra hjertet, var aldri uvesentlige og tekstene, de svidde seg rett inn i huden. Tekstene ja, hvem har egentlig skrevet sterkere låttekster enn Jason Molina på 2000-tallet?

Why put a new address on the same old loneliness
Everybody knows where that is
We built that house of his
And when he’s not home
Someone else you know always is
If Heaven’s really coming back
I hope it has a heart attack

Han hamret inn hver linje som om det skulle stå om livet. Kanskje det gjorde nettopp det. Hans lyriske univers var billedrikt, og det gikk en rød tråd gjennom hele hans virke. Hvem kunne sette ord på de mørkere sidene av livet som Jason Molina. Hvordan blir de å høre på nå som han selv har blitt en av skyggene han synger om. Ingen kunne skrive tekster som Jason Molina, jeg finner det mest nærliggende å bringe inn poesien til vår egen Tor Jonsson som en åndelig bror, her fra ”Einsemda”:

Dette; å stå åleine
midt i verd så grenselaust rik
er som leva livet
i lag med sitt eige lik
(..)
Eg høyrar en hund som yler
Ein stad i den månljose natt.
Eg ventar ei som eg aldri møtte
skal kom att.

Jason Molinas grep om den amerikanske musikktradisjonen var dypt rotfestet, både i blues og country, og den var rotfestet i de blekere delene av landskapet rundt De Store Sjøene, rustbeltet, der han selv kom fra. Slik ble hans personlige demoner en del av det geografiske landskapet han kjente så godt. Han så de nedlagte fabrikkene, de trøstesløse byene, åndet lukten av diesel og eimen av håpløshet. Der var stjerner, men aldri sol. Han vandret om natten og han skrev for natten. Med Ghost Tropic i 2000 gikk han så langt inn i den som noe menneske kan komme.

Med Didn’t It Rain to år senere og Songs:Ohias siste album, Magnolia Electric Co. i 2003 vendte seg gradvis mot et fyldigere og mer bandorientert uttrykk. Med sine triste øyne og unnselige vesen ble Molina bandleder for gjeng røslige skjeggebamser som presterte noe av den mest brennende rocken gjennom hele 2000-tallet. Kombinasjonen av grovkornede gitarer og finmaskede tekster, blåsnipp- og rullingsrock krysset med et følsomt sinn la veien åpen. Men særlig store ble de aldri, i hvert fall ikke så store som de hadde fortjent.

I didn’t know how blue I’d get
I didn’t know how I’d get blamed for it
I didn’t choose to go down this road
No one chooses to be sick

Etter Josephine i 2009 ble det så stille. Og det ble stille. Så kom foruroligende meldinger om innleggelse, om sykdom. Penger ble samlet inn. En melding om at det gikk bedre. ‘Keep the lamps trimmed and burning!’ sa han. Og så, en melding om at det var over.

Og så var det over.

I en tid der all musikk er tilgjengelig over alt hele tiden, der alt lett kan flyte over i hverandre som skodde er det viktigere enn noensinne med fyrtårn, noen musikalske ankre å alltid kunne vende tilbake. For meg har det vært Jason Molina siden vinteren 1998. Jeg undres hvem som nå skal tenne flammen, hvem som skal ‘keep the lamps burning’.

Nesten hver eneste tekstlinje til Jason Molina kunne vært hugget inn for gravsteinen. Jeg velger meg dette, fra mannen som gikk ‘down the wrong road both ways’:

”Some of us only lose the dark to get lost in darkness”.

Så, hvil i fred Jason Molina. Takk for følget.

Først publisert på groove.no 19.03.13