All Tomorrow’s Parties, Camber Sands 12-15. mai 2006

“Actually I have no idea on how this thing works…”

Stephen McBean fra Black Mountain står med hodet dypt inne i strømboksen på det maurbefengte rommet mitt som ikke har vært pusset opp siden Harold MacMillans dager. På plenen utenfor ligger fire nakne jenter under en dyne og spiser noe fritert fett og snakker med en slang som ville gjort Mike Skinner lettere forvirret. Nabokåkens australske gla’gjeng har trolig forsørget minst et par luksusbiler i Mendellin og i vårt reisefølge hersker det mild forvirring om hvor mange vi egentlig er. Det er en gusten dag, de truende og glupske måkene er nærgående og på størrelse med havørn – og jeg lurer på hva i huleste McBean gjør inne på det som skal være mitt hjem de neste tre dagene. Yup, det er utvilsomt All Tomorrow’s Parties igjen. Stedet er fremdeles et av de minst glamorøse feriestedene i den vestlige verden: Camber Sands i East Sussex og Pontin’s Family Park.

Vaktene var blitt en smule strengere, lyden var som vanlig under pari og det var fremdeles ingen andre aktiviteter enn konserter på kveldene (med mindre man ville bruke sparepengene på spillmaskiner og fritert mat). Selv om konsertene startet relativt tidlig på ettermiddagen er det nesten litt merkelig at det ikke satses litt mer på også andre kulturelle aktiviteter under en slik helg. Men programmet – det viktigste – på denne artiststyrte festivalen var som alltid glimrende og stemningen vennlig og usnobbete: Kurert av Mudhoney, Yeah Yeah Yeahs og Devendra Banhart, hvilket betød tre dager med henholdsvis mye møkkete gitarer, en solid porsjon energisk rock og en svær bøling med lurvete folksters.

Dag 1
Mudhoney hadde satt sammen en pakke som balanserte fint mellom gammelt og nytt. Smålegendariske The Flesh Eaters markerte at det var 25 år siden de spilte med originalbesetningen, blant andre Chris D., Steve Berlin, Dave Alvin og John Doe – med andre ord var store deler av Los Angeles’ rockescene tidlig på 80-tallet inkludert (Blasters, X, Los Lobos, Divine Horsemen), mens australske The Scientists med Kim Salmon nærmest var en selvfølge i kraft av å være en av Mudhoneys store inspirasjonskilder. Ingen av disse to bandene rocket min verden til himmels, og begge bar preg av alderens tyngde vil jeg mene – men det var et par andre band som gjorde helgen hot.

Først og fremst Comets On Fire. Noe annet ville da også vært en overraskelse. Med både nytt og gammelt materiale, en Ben Chasny i storform på gitar som tryllet frem soloer som strakk seg fra Sussex til Saturn, Noel Harmonsons frenetiske mishandling av sin echoplex og vokalist Ethan Miller supercoole attitude leverte Santa Cruz-bandet en konsert som ville tatt fyr hvis noen hadde kastet en fyrstikk opp på scenen. Hvis de nye låtene er representative for den kommende platen er det bare å glede seg, i mellomtiden oppfordres alle til å anskaffe deres to foregående mesterverk. Tidvis heftig ble det også under Black Mountain, som aldri søkte seg opp til det samme energinivået. Det canadiske bandet, frontet av ekstremt sedate Stephen McBean, er heller ikke et storslagent liveband, men med et fokusert sett basert på den strålende debutplaten var det fornøyelig å oppleve hvordan de rullet ut ”No Hits”, ”Set Us Free”, ”No Satisfaction” og ”Modern Music”.

Melbourne-bandet The Drones fortjener også et par linjer. Med ett bein i sumpen og det andre i garasjen er The Drones destillatet av en lang fest med The Birthday Party, Royal Trux og Green On Red, skikkelig møkkete og grinete bluesrock bygget på tomme kanyler og slunkne whiskey-flasker, og som dermed plasserer seg solid i den australske rocktradisjonens stolteste øyeblikk.

Mens vi er inne i garasjen: Seattles gudfedre Mudhoney rocker fremdeles fletta av de fleste. Den litt deprimerende tanken på at det var 15 år siden sist jeg så dette bandet på en scene ble raskt glemt da de kjørte et vinnersett fra store deler av karrieren – med særlig vekt på de første utgivelsene: ”If I Think”, ”Touch Me I’m Sick”, In N’ Out Of Grace”, og selvfølgelig ”Here Comes Sickness” og ”Hate The Police! Ingen kan brøle “Mooommmyy” som Mark Arm hvis raspende barberblad-stemme bare blir råere med årene. De er godt opp i 40-årene, og ikke lenger like utagerende som tidlig på 90-tallet, men låtene kler nettopp en seigere og mer gretten fremføring, ikke minst den kanskje beste av dem alle; ”Sweet Young Thing Ain’t Sweet No More”. Ah, for et ungdoms-anthem.

Dag 2
Ikke uventet hadde New York-bandet Yeah Yeah Yeahs plukket med seg artister med en estetikk ikke helt ulikt sin egen. Liars, Blood Brothers, TV On The Radio og Ex Models var blant bandene som gjorde lørdagen til helgens mest heseblesende – og likelydende. De som virkelig brant seg mest fast i minnet var faktisk Oneida, som med noe skuffende The Wedding i bagasjen, leverte en gnistrende konsert, en slags hurtigvariant av Each One Teach One og en psykedelisk scenografi gjorde det til en nærmest transcenderende opplevelse å følge trioens eksesser på scenen.

Dag 3
Spol over til skeive strenger, batikk, strenginstrumenter og uflidd skjegg. Devendra Banhart hadde satt sammen et imponerende program, med en blanding av gamle helter (Jandek, Bert Jansch, Ramblin’ Jack Elliott, Vashti Bunyan, som sang så lavt at det knapt var mulig å høre hennes vakre viser), gode venner (Vetiver, Espers) og introverte damebekjentskaper (Jana Hunter, Danielle Stech-Homsy). Jeg skal være den første til å innrømme en smule savn av noe mer utadvendte øyeblikk denne søndagen, men du verden så mye fin musikk som ble presentert, selv om det ble en dag fri for de helt store øyeblikk eller voldsomme overraskelser, heller en konstant følelse av kreativitet og kvalitet, i time etter time. Det er slett ikke så ille.

Blant mange snålinger stiller nok Jandek likevel i en særklasse. Han har vel snart spilt fire hele konserter i løpet av sin 30 år lange karriere, og begynner å bli skikkelig scenevant nå. Han hadde denne gangen med seg en bassist og en trommeslager som virket relativt skvetne med tanke på hva den merkelige mannen i svart til enhver tid skulle finne på. Det er noe merkelig besnærende over Jandeks ukomfortable låter, hjerteskjærende tekster, hans krasse gitarspill og en vokal som ikke virker å trives ute i det fri. Lokalet ble gradvis glissent utover konserten, men jeg tok meg selv i å bli stående, og, vel ikke akkurat glede meg over den, men jeg lot meg fascinere på et slags merkelig vis. Det er øyeblikk i hans låter som er fryktinngytende bra, men sannelig er det også lange ørkenvandringer som fører oss dit.

Espers var blant de jeg gledet seg mest til, ikke minst med tanke på deres kommende og flotte plate Espers II. Philadelphia-bandet står for en mykere og vennligere folk, som særlig er beslektet i den britiske tradisjonen, halvt paganistisk ritualstyrt, halvt kollektivbasert nyhippie-orientert. Denne konserten var både vakker og ven, og den manglende sisteprikken kan nok dels skyldes noe grumsete lyd som ikke tjente detaljene som platen kan tilby – og det faktum at sekstetten stilte på scenen uten alle de rare instrumentene som fargelegger platen. Vetiver har også en meget sterk oppfølgerskive på gang (To Find Me Gone), og sammen med sitt band og Devendra Banhart hensatte den godeste Andy Cabic oss til California en gang tidlig på 70-tallet med et sett blandet av viser, country og folk fremført på liketilt og slentrende vis.

Devendra Banhart ja, han var sistemann ut på hele festivalen, og bar selv preg av at han ikke bare hadde ligget på gresset som oss andre. Kanskje var det litt grunnet et festivaltrøtt publikum, men konserten med Banhart og hans familie var ikke like forrykende som for eksempel det han leverte på Accelerator i fjor. Men for all del, fantastiske versjoner av ”Little Boys” og ”Heard Somebody Say”, etter en del om og men fikk han til en duett på ”Dragonflys” (og sjelden har 40 sekunder virket så forbasket kort), et sjarmerende stunt der han overlot scenen til en tilfeldig publikummer (en heldig unggutt fikk trampeklapp for sin innsats – og det var vel fortjent) bidro til at vi alle kastet ponchoen og danset oss inn i den lyse morgen.

Av de mer ukjente bandene vil jeg særlig trekke frem trioen Bat For Lashes fra nærliggende Brighton, fremstilt som en blanding av Cat Power og Kate Bush (og legg gjerne til litt Björk) tok i hvert fall meg litt med storm med sin rike vokalbruk, folk-instrumentering og veksling mellom uskyld og mørke. Det var heller ikke lett å komme seg unna favntaket til Bert Jansch, den legendariske gitaristen fra Pentangle, det var nesten som å overvære Nick Drake eller John Martyn, og ikke vanskelig å forstå hans påvirkningskraft til for eksempel Six Organs of Admittance, Jack Rose/Pelt eller Harris Newman.

Summarum: All Tomorrow’s Parties levde igjen opp til forventningene, og om man ikke blir slått i bakken så ofte så som før, kan det skyldes helt andre ting enn kvaliteten på det som serveres. Man blir unektelig mer kresen og tilbakeholden med årene, og ikke minst; tre dager med nærmest konstant livemusikk sliter både på ører og kropp. Men vi ses vel igjen i desember.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 18.05.06

Topp 10 Album 2007

I noe feig stil holdes årets toppliste alfabetisk og uten rangering. Det skyldes også at ingen plater skiller seg veldig ut i år – mye bra for all del, men kanskje ikke den store favoritten for undertegnedes vedkommende. Litt skuffende få nykommere her også, men Yeasayer var i hvert fall et positivt nytt bekjentskap.

Det bør være unødvendig å si at et slik utvalg kunne skraper på overflaten. Men etter et par hundre plateomtaler – og det mangedobbelte som er sjekket ut – er det laget sammen en liste som det er mulig å stå inne for. Det må tas høyde for at bejublede utgivelser av f.eks Justice, Robert Wyatt, Radiohead og Plant/Krauss fremdeles ikke er gjennomhørt!

Da er det bare å kaste papirene og se frem mot 2008: Plateåret starter mer enn godt nok med Black Mountain, Evangelicals og Earth – og ikke minst allEars-festivalen i Oslo. Ses der.

Akron/Family: Love is Simple (Young God)
Med Love is Simple lykkes endelig Akron/Family å overføre sitt sprelske liveuttrykk inn i en studiosammenheng. Det betyr at det spriker og spretter i alle retninger, og det er ganske utrolig at så mange tilsynelatende hyperaktive musikere klarer å høres så samstemte ut. Love is Simple inneholder noen av Akrons mest vellykkede låter, enten det som er entusiastisk allsangfolk, undrende visepsykedelia, mystisk chanting, yndig poplykke eller ramsalt skogprog. En smilende regnbue av en plate, som er sterkt forbigått her hjemme. Sikkert ute også.

Animal Collective: Strawberry Jam (Domino)
“Leken safari” skrev undertegnede i omtalen i Dagsavisen tidligere i år, og mente blant annet at “De framstår her som relativt veltilpassede og samordnet i et forsøk på å lage mer rendyrket popmusikk, uten å gi slipp på lekenheten, den løsslupne galskapen og de infantile innfallene som på godt og vondt kjennetegner bandet.

Resultatet blir et slags Pet Sounds kastet ut til villdyrene og revet i filler med et stort smil.”

Devendra Banhart: Smokey Rolls Down Thunder Canyon (XL)
Smokey Rolls Down Thunder Canyon er spilt inn “at our home in California”, og denne platen bærer stempelet “Made in California” over hele seg.

Fra Haight-Ashbury, ned Pacific Coast Highway og Ventura Freeway til heksegryta LA, før smogen legges bak i en støvsky og vi tas med opp i historiske Topanga Canyon, i sporene etter Charles Manson, Neil Young, Canned Heat, Spirit, Little Feat, The Doors… ja, i det hele tatt. Det er en symbolladet klang over Devendras casa.

Battles: Mirrored (Warp)
Det sakses fra undertegnedes omtale i Dagsavisen, der det blant annet stod å lese at “Battles beveger seg inn i et landskap som ikke er enkelt å stedfeste. Blandingen av postrock, IDM, metall, math, jazz og prog, den sterkt framtredende rytmeseksjonen og det vibrerende elektroniske bakteppet skaper grunnlag for en rekke interessante møtepunkt. Battles utviser en åpenlys spilleglede og besitter de tekniske egenskapene som kreves for å holde et såpass tøylesløst prosjekt i tømmene. Her speiles grensesprengende instrumentalister (tenk Tortoise, Don Caballero), heseblesende sjangre-bøy-og-tøy (Mr. Bungle, Mars Volta) og jubelsang (Akron/Family, Animal Collective) – for å skissere litt av kvartettens boltreplass.”

Bright Eyes: Cassadaga (Saddle Creek)
Cassadaga befester Bright Eyes’ plass i indierockens elitedivisjon. Den tidligere så selvopptatte røveren har blitt mer engasjert og alvorlig siden sist, men som han selv sier det: “You can move mountains with your misery”.

Magnolia Electric Co.: Sojourner (Secretly Canadian)
Fra omtalen på groove.no: ”Toppkarakter? Så klart. Noe annet vil være ynkelig. Dette er musikk som svimerker sjelen din og tekster du kan ta med ned i graven. Så, sving bilen ut av porten, ut på veien, rull ned vinduet, la den klare natteluften fylle deg og la stjernene vise vei.” Det var liksom aldri noen tvil. Dette er en boks å ta med seg ned i graven.

Panda Bear: Person Pitch (Paw Tracks)
En smyger fra Noah Lennox i Animal Collective. Ikke ulikt moderskipet, men de mest infame innfallene er byttet ut med en mykere dyne av Brian Wilson og Van Dyke Parks som kler lille panda svært så godt. Tror nesten denne vil vare lengre enn jordbærsyltetøyset!

Raccoo-oo-oon: Behold Secret Kingdom(Release the Bats)
Behold Secret Kingdom er en orgie i tunge stonerriff, uforståelig vokalchanting, plutselige saksofonutbrudd og massive vegger med lyd. Mye lyd. I likhet med sine åndsfrender i Sunburned Hand Of The Man på sitt mest forrykende og rumperistende, viser Raccoo-oo-oon at det er mulig å lage blodtørstig bråkemusikk som det er mulig å ha det moro til samtidig. Raccoo-oo-oon lykkes først og fremst fordi de ikke bare framstår som sære. De tillater seg å bli revet med, og de river lytteren med seg i dragsuget, langt inn i sitt secret kingdoo-oom.

Yeasayer: All Hour Cymbals (We Are Free)
All Hour Cymbals er en av disse verdifulle platene der innovative ideer og kreativ smartness forenes uten at resultatet blir overdådig prangende eller at bandet faller for egen storhet. Gnistrende saker.

LÅTER
Animal Collective: Peacebone
Arcade Fire: My Body is a Cage
Battles: Leyendecker
Bonnie Prince Billy: The World’s Greatest
Bright Eyes: Hot Knives
Okkervil River: Unless it Kicks
Young Galaxy: Swing Your Heartache
Sunburned Hand Of The Man: Fire Escape
Wilco: Either Way
Wolves In The Throne Room: Dia Artio
Yeasayer: 2080

LIVE
!!! – Vulkan
Akron/Family – John Dee
Animal Collective – John Dee
Boredoms – Øya
The Ex – Fabrikken
In Gowan Ring – Maridalen kirke
Paal Nilssen-Love/Ken Vandermark -Mono
OffOnOff – Mono
Sunburned Hand of the Man – Mono
Tafjord/Møster – Safe as Milk
Rufus Wainwright – Oslo konserthus

NORGE
Dårlig gjort å skille Norge fra resten, da disse ikke ligger noe tilbake for de øvrige på listen. Verd å merke seg at verden åpner seg når man stenger den ute: Salvatore, Origami Arktika, Fredrik Ness Sevendal, Valkyrien Allstars, The Core, Metronomicons evige strøm, Ultralyd, Hild Sofie Tafjord, Lindstrøm, Sten Ove Toft, Natasha Barrett. For å nevne noen.

ELLERS
Inland Empire
Mr. Lonely
Sigur Ros som drar heim
Allison Bechdels Fun Home, Persepolis, Charles Burns
Jonathan Safran Foer
Sopranos/Dexter/The Wire
Platerytterne Soft Bondage

Først publisert 19.12.07

Topp 10 Album 2005

Uansett hvordan et år ellers forløper seg, så kan man være sikker på at Plateåret er en trofast og trygg kime til mye glede, inspirasjon og artige overraskelser. Skjønt, den ene virkelig store killerskiva har kanskje uteblitt i år – eller rettere sagt har til gode å bli oppdaget. Årets toppliste er nesten skuffende nok preget av mange gjengangere og solide navn. Men det er mye snadder som er skjult bak disse 10 – og jeg tror de vil stå en god stund fremover. Ellers vil musikkåret huskes for en del spreke liveopplevelser. Her vil jeg trekke frem Sunn 0))) (Rockefeller), Devendra Banhart, Magnolia Electric, Sonic Youth, Joanna Newsom ++, Accelerator, Göteborg), Wolf Eyes/Fe-Mail (Kongsberg), Fennesz/Philip Jeck (Oslo Konserthus), Akron/Family (Mono), The Core (Kastanjen) og Hot Snakes (Øya) som noen av årets bedre giger. Jandek i Helsinki ble dessverre en liten nedtur, og så var det altfor mange jeg også gikk glipp av. Av musikalske trender har vel den såkalte “frifolken” fremdeles vært toneangivende her i gården, særlig gledelig har mitt møte med den finske scenen vært. Norsk musikk har ikke blomstret i særlig grad i år synes jeg, heder og ære får gå til Serena Maneesh, Magnus Moriarty og Årabrot. Så får vi håpe på lysere tider og flere nykommere i 2006!

1.Devendra Banhart: Cripple Crow (XL)
Cripple Crow vil behage de som allerede har blitt kjent med mannen, og den vil skaffe ham en rekke nye venner. Borte er suset og sprakingen fra debuten, long gone er den avkledde stilen fra Niño Rojo/Rejoicing in the Hands. Nå fremstår han mer som en konvensjonell folksanger, i et rent uttrykk, med variasjonen i behold men på en bredere plattform enn tidligere. Den lekne og barnlige lysten er fremdeles tilstede (”Chinese Children”, ”I Feel Just Like A Child”), men låtene er i hovedsak mer fokuserte, mindre “sære” og mer tilgjengelige. De har blitt lengre og mer gjennomarbeidet. Det kollektive vennskapet preger platen, som en slags oppfølger til samleplaten Golden Apples Of The Sun der Banhart var kurator. Cripple Crow gjestes av en del av de samme nøkkelnavnene innen moderne folk-rørsle (CocoRosie, Vetiver, Currituck Co ++) som bidrar med å gi hans låter en mer velkledd innpakning.

2.Antony And The Johnsons: I Am A Bird Now (Secretly Canadian / Rough Trade)
Han er en underlig skrue. En androgyn drag-utseende kunstner hjemhørende i New York, som synger med et enormt gudbenådet patos som svulmer et sted mellom Nina Simone, Jimmy Scott og the Buckleys. Han vokste opp på en blandingsdiett av Soft Cell, Billie Holiday, Culture Club og Otis Redding, har med seg folk som Boy George, Rufus Wainwright, Lou Reed og Devendra Banhart, og laget en så storslått, voldsom og følelsesladet plate at den kan ta pusten fra de fleste. Og hvem skulle tro at Boy George ville synge på en av årets vakreste duetter? Fem år siden debuten har Antony returnert med nok et fantastisk stykke musikk. Slipp romantikeren i deg løs – og gi deg hen!

3.Sufjan Stevens: Illinois (Come On Feel the Illinoise) (Asthmatic Kitty)
Det tok sin tid med denne – ble faktisk ganske så skuffet den første tiden. Men etter som månedene har gått har låtene kommet, en etter en. Så har helhetsbildet falt på plass, og gjort det klinkende klart at Sufjans mest ambisiøse og storslått arrangerte plate også er noe av det aller, aller flotteste innen popmusikk anno 2005. Bredden kan eksemplifiseres mellom det utrolige tittelkuttet, der han danser lekent som orkesterleder i en av de mest medrivende låtene fra året – og det mer lidende og lengtende uttrykket på ”The Seer’s Tower” (der han synger “In the tower above the earth, there is a view that reaches far, where we see the universe, I see the fire I see the end…”) som gjør det vanskelig å holde tårene tilbake. Det er i dette spennet Illinois rager og regjerer, og staten har fått en plate tilegnet seg som burde vært rammet inn på alle offentlige kontor og avspilt hver dag i lunchpausen. 48 to go, Sufjan!

4.Magnolia Electric Co.: Trials & Errors (Secretly Canadian)
Det er mulig å trekke en tidslinje fra Everybody Knows This Is Nowhere (1969), Zuma (1975), Rust Never Sleeps (1979) til Weld (1991), med noen sidestikkere til Green On Reds Gas Food Lodging (1985), The Dream Syndicates Live At Raji’s (1989) og Built To Spills Perfect From Now On (1997) for å havne på Magnolia Electric Co. Legg denne linjen på et amerikansk kart som går fra rustbeltet i nord til markene i sør (Allman Brothers, Lynyrd Skynyrd), så er vi ganske nær det vi hører på Trials & Errors. En klassisk liveplate.

5.Bright Eyes: I’m Wide Awake, It’s Morning (Saddle Creek)
Vekkerklokka ringer, landet er i krig og en ny dag truer. Vekkerklokka ringer og Conor Oberst snubler ut av senga og strener ugredd og uredd ut i gatene. Han ser ikke lenger ut på flatmarkene hjemme i Nebraska, men Manhattans skyskrapere over på den andre siden av Brooklyn Bridge. Vekkerklokka ringer, det er morgen og Oberst er lys våken.
Tittelen er ikke tilfeldig, dette er en plate som ofte griper tak i oppvåkning både billedlig og bokstavelig talt. Samtidig dreier den seg mye rundt det å overleve dagen som kommer, skuffelsene og nedturene, rusen og festen, jakten på kjærligheten og de ensomme, lange nettene mot neste dag. Oppvåkning, bedøvelse og en humpete rutsjebane av en tilværelse i mellom.

6.Black Mountain: s/t (Jagjaguwar)
Black Mountain er ute og stjæler hester, og legger ikke skjul på sin inspirasjon fra den tiden håret var vel så skulderlangt og drogene ekstra psykedeliske. Fra toppen av fjellet trekker de dypt inn rester av 60-tallets siste røykfylte hippiefest (Canned Heat, Jefferson Airplane, Grateful Dead) og blåser den utover sitt landskap med store rester av både Rolling Stones, Blue Cheer og Led Zeppelin i lungene. Ikke mye moderne vrøvl her, nei. Dette er klassisk rock fra gamleskolen, med en skjødesløs original vri som forhindrer at gubbestempelet påklistres. Det oppgjøret tas allerede i første spor, “Modern Music”: “1-2-3 another pop explosion, 1-2-3 another hit recording (…) Oh, we can’t stand your modern music, we feel afflicted…” i det som er en sprø blanding av frijazz og Motown. “Modern Music” renner over i seige bluesriff à la LedZep/Sabbath på “Don’t Run Our Hearts Around” til überfete “Druganaut”, og allerede da bør lytteren forstå at denne gjengen ikke utelukkende skuer tilbake i tid, de kjenner rockhistorien nok til at de kan surfe på gamle bølger og utnytte ulike genre til å skape sitt eget kaleidoskop.

7.Okkervil River: Black Sheep Boy (Jagjaguwar)
Med Black Sheep Boy befester Okkervil River sin stilling som et av vår tids bedre popband innen den alternative skolen. Bare tilfeldigheter – eller en hitlåt – holder dem nede i undergrunnen. De hever seg over hopen, evner å skrive og gjennomføre låter som ikke bare er sterke isolert sett, men også fungerer i en større sammenheng og med det skaper en plate man kan finne noe å hente i, enten det er trøst, glede eller bare det å la seg drive med som er intensjonen. Elvegjengen beholder dermed sin eliteposisjon, sammen med i denne sammenheng ikke helt irrelevante navn som The Decemberists, Lambchop, Arcade Fire og Bright Eyes. Legg til den flotte Black Sheep Boy Appendix til denne, så har du en ganske fantastisk samling låter.

8.Dangerdoom: The Mouse And The Mask (Lex)
En av de få hiphop-platene jeg har hørt på i særlig grad fra i år, The Mouse And The Mask er det mye omtalte samarbeidet mellom Danger Mouse og metalltrynet MF Doom. Hvis man skreller unna den litt for interne tegneseriehumoren mellom låtene må dette være en av de feteste rapskivene fra 2005. Bidrag fra Talib Kweli, Ghostface og ikke minst Cee-Loo på ”Benzie Box” er killa. Doom & Mouse viser en vei ut av uføret som vi blir pumpet huden full av på alskens tv-kanaler til enhver tid. Ikke like vågal som relaterte Madvillains Madvillainy eller fullt så sprø som Quasimotos The Further Adventures Of Lord Quas, men hakket morsommere.

9.CocoRosie: Noah’s Ark (Touch And Go)
Amerikanske CocoRosie, som laget sin første plate i et badekar i Paris, deler noe av denne tradisjonen som kombinerer hellighet og seksualitet, om enn av langt mer overfladisk art: Fra armageddon til den enkle nattabønnen på tittelkuttet (“Thank you God for this fine day, bless all the children of the world…” etc.). De søker å virke provoserende i stilen, men selve musikken de lager er av det såre og skjøre slaget. CocoRosie kan kategoriseres som “kniplingsfolk”, som om de sitter utkledd og oppsminket med påmalte barter og indianedrakter i hver sin gyngestol og former melodier med sitt håndarbeid som skal lokke til seg menn og kvinner som går forbi. De to damene har en egen evne til å kreere bisarre bilder som enten tiltrekker eller frastøter, men som det er vanskelig å forholde seg likeglad til.

10.Archer Prewitt: Wildernes (Thrill Jockey)
Basisen er mer akustisk enn på hans foregående soloalbum, orkestreringen er skjønnsomt vevd inn i porsjonerte doser. Det betyr mindre “post-rock” og fokus på mer akustiske viser. Det luftige jazz/bossa-preget til moderbandet har blitt erstattet av et mer modent singer/songwriter-uttrykk som er basert på 70-talls softrock og klassisk popsnekkeri, som de hardeste tilhengerne av mer futuristiske The Sea And Cake sikkert kan finne en smule forutsigbar. Tenk igjen, tenk Burt Bacharach, Paul McCartney, Elvis Costello og Gram Parsons, tenk John Denver! Vidunderlig arrangert og avslappet fremført, med en uanstrengt flyt og suverene melodiske kvaliteter. Archer Prewitt skriver låter som “lever sitt eget liv”. Det kan ta litt tid før de setter seg, men det har ingen hast. For det er alltid en nytelse å følge ham på veien.

Først publisert 12.12.05

Topp 10 Album 2004

2004 har vært et utrolig plateår, uten den ene store utgivelsen som skiller seg ut. Denne listen er bare et utsnitt fra en tilfeldig dag på tampen av året. Et femtitalls skiver kunne sneket seg med her, og jeg nevner på rams enkelte artister: Joanna Newsom, Sufjan Stevens, Iron & Wine, Isis, Mastodon, Wilco, Giant Sand, Micah P. Hinson, Tanakh, Tarentel, Cul de Sac/Damo Suzuki, Black Dice, Black Keys og Black Eyes, Six Organs of Admittance, Madvillan, Kid Dakota… I Norge synes jeg Thom Hell, Washington og Noxagt leverte solide skiver – og det meste på Rune Grammofon var som alltid luggumt. The Core stod for en av årets konserter (Blå). Det samme gjorde Sage Francis (Blå), Devendra Banhart (Garage Oslo), Animal Collective (Blå) og hele Random System Festival. Månefestivalen (Fredrikstad) og Sufjan Stevens + Brother Danielson og ikke minst David Eugene Edwards (John Dee) på samme dag var uforglemmelig. La oss ikke forbigå Lightning Bolt (Mono) som satte både hørsel og oppførsel på solid prøve. Sonic Youth i Las Vegas, Calexico på Fillmore, Jackie O-Motherfucker/ Vibracathedral Orchestra/ Dizze Rascal/ Wolf Eyes i England glemmes nok heller ikke med det første. Velkommen 2005 – man gleder seg!

1.Diverse Artister: The Golden Apples Of The Sun (Bastet)
Som i alle slike forsøk på å samle en broket samling under samme paraply finnes det unntak, selvsagt, men jeg ser en tendens der den tradisjonelle visefolken vitaliseres ved å gå langt tilbake i tid for å hente, eller i hvert fall hige etter, et genuint uttrykk. La oss for enkelhets skyld kalle denne stilen for lo-folk. Det er lo-fi estetikken som er den røde tråd her. Låtene kjennetegnes ved enkle, gjerne simple innspillingsteknikker og instrumentering. Lydgjengivelsen er i de fleste tilfeller sprakende, organisk eller hjemmedyrket som kan henlede tankene tilbake til en eller annen periode mellom 1930-1965. Det er også en viss kulturell ballast som preger prosjektet, særlig litterært. Antony tonesetter Edgar Allan Poes “The Lake” og selve tittelen er en hommage til visesangeren Terry Callier, som igjen hentet den fra W.B. Yeats “Wandering Angus” (som lo-folkeren Jolie Holland tidligere har tonesatt). Ikke minst er det en kvinnelig bredde som må nevnes, nær halvparten av kuttene har kvinner enten i front eller på si’. Platens gem er Josephine Fosters “Little Life”, et gyldent eple som innholder både den amerikanske og den britiske folkskatten i et hjemmelaget øyeblikk. Flott er også Little Wings’ huskende “Look At What The Light Did Now” og Espers’ space-drøm “Byss & Abyss”. Selv om man kunne ønsket flere nye spor (mye er plukket fra tilgjengelige album) er det mulig å trekke frem Iron & Wine, alltid fortryllende Scout Niblett, Vetivers duett med Hope Sandoval og CocoRosie som alle gjør denne platen ytterligere smakfull.

2.Sunn O))): White2 (Southern Lord)
“Maximum volume yields maximum results” står det på skivene til Southern Lord, det gjelder selvsagt også for Sunn O))). Oppfølgeren til White1 (2003) er i tillegg “Optimized for blackened sub-bass systems”. Prepare for some true darkness, venner av mørket. Høyt skal det spilles og tregt går det, så noe tålmodighet bør påregnes når duoen kommer for å ta deg med på en saktegående og skummel time. Det skjer som vanlig med laaange låter, tre stykker som strekker seg fra kvarteret til nærmere halvtimen i lengde. Sunn O))) frigjør seg noe fra det konstante Black Sabbath/Earth-beslektede gitarslapset som preger mange i denne kretsen, de dykker langt under havoverflaten på jakt etter snålere dypvannsfisk sammen med for eksempel House Of Low Culture eller James Plotkin/Mick Harris.

3.Comets On Fire – Blue Cathedral (Sub Pop)
Blue Cathedral er Comets On Fires tredje utgivelse, og denne gangen er gitarist Ben Chasny (Six Organs of Admittance) tatt inn som ordinært medlem sammen med de fire andre kosmohodene fra California. Tim Dalys saksofon bidrar ytterligere til at den tunge slugger-rocken (Blue Cheer, Hawkwind, MC5) nå dreies et par knepp mot mer spaca prog/psykedelia. Vi trekkes i stor grad tilbake til de hårete 70-årene, da Pink Floyd, Led Zeppelin og Blue Öyster Cult var ensbetydende med moderne rock. Men Comets On Fire gjør mer enn bare kopiere gamle helter. Ved å trekke inspirasjon fra flere hold har de funnet et uttrykk som har en egen identitet. Og det fremføres her med imponerende kraft og musikalsk frisinn. Her er mer far out, mer jamming, mer frihetsutblåsninger og mer spennvidde enn på deres to foregående plater, og Blue Cathedral står frem som en av de absolutte hardrock-utgivelsene i plateåret 2004. Som psych-guru Julian Cope så treffende formulerte det på sin hjemmeside, i en av de mest helhjertede omtaler noensinne skrevet om en plate: “…fucking riffs from a mighty warrior on acid.”

4.Sunburned Hand of the Man – Rare Wood (Spirit of Orr)
Det er mulig å shake ass og knytte nevene til Sunburneds frifolk improvfunk. Det er et militant groove på ”Glass Boot” som drives frem av wah-wah gitarer og perkusjon, som en fest med Sly & the Family Stone, Can og Hawkwind. På altfor korte ”Buried Pleasure” (2:48) blandes bassgangen til Holger Czukay, slidegitar fra Mississippi og fløytetoner fra Asbury Park til en merkverdig ekstatisk låvedans på rosa lykkerus. På ”Easy Wind” (7:55) høres det ut som Captain Beefheart har gjenoppstått på Miles Davis cirka On The Corner, et tett, svett og kompromissløst stykke med en vokal som tar litt for mye av spillerommet. Den blåser lett over i ”Gyp Hawkin’” (10:09)/”Camel Backwards” (7:13), en ganske retningsløs space-jam. Denne til side, fire-fem minutter ut i kamelen lukker John Moloney heldigvis nebbet, og lar heller blåserne og slagverkerne arbeide sammen.

5.Devendra Banhart: Niño Rojo (XL)
Om han aldri vil overraske som han gjorde med sin debut, så kan Devendra Banhart fortsette å levere flagrende kjortelfolk fra Oz og til evig tid. Niño Rojo er hans mest vennlige og tilforlatelige plate så langt, hans tredje bare i 2004 (Rejoicing In The Hands, og samarbeidsprosjektet med Vetiver). Av alle hans tre soloplater bærer denne mest preg av en kollektiv seanse, en happening, enn av en ordinær plateinnspilling. Devendra Banhart besitter både et lyrisk og musikalsk frisinn som skiller ham fra de fleste, og han har en unik personlighet som bør oppleves. Dette gjennomsyrer hele Niño Rojo, som er tre kvarter med både muntre, snåle og sinnsutvidende viser. Banharts rolle som midtpunkt i den ny-psykedeliske folkbølgen er helt fortjent.

6.Ghost: Hypnotic Underworld (Drag City)
Overdådig og pretensiøst så det holder, dette er en herlig smørje av zen og raga, øst og vest, Third Ear Band, Can og Blue Cheer, solskinn og sopptur – kort sagt, det er bare å anbefale en freak out in the hypnotic underworld! Hypnotic Underworld er både et åpensinnet og fokusert album der gamle klisjéer vaskes rene med voldsom kraft og leken vilje. Det hele åpner riktignok ganske så abstrakt, med det over tyve minutter lange tittelkuttet som er delt i fire partier. Uten melodi eller form starter det med noe som høres ut som en jam mellom Popul Vuh og Alice Coltrane i 1972. Vaskende cymbaler, en ensom saksofonist og harper som drysser englestøv over tilfeldige bass-innspill gjør dette mer som en hypnotisk inngang til Ghosts underverden. Man kan bli forledet til å tro at vi har med noen minimalistiske avantgarde-freaks å gjøre, men vis litt tålmodighet og du vil snart motta din belønning i form av mer fokusert og fargesprakende materie.

7.Animal Collective: Sung Tongs (Fat Cat)
Sung Tongs lever. Det hvisler stadig av alle slags lyder her, og stemmene benyttes like gjerne til å karikere ulike dyr. De smatter, mjauer, hveser, grynter og skriker like mye som å synge som mennesker, feltopptak høres ut til å være hentet mye fra naturen og de rurale områdene hjemme i Maryland der platen er spilt inn. Dette gjør Sung Tungs til en organisk opplevelse. Dette er en plate så langt unna sterile studioforhold det er mulig å komme, men det er likevel noe rent og ubesudlet over Animal Collective. Sung Tongs smiler til deg som et tjern i skogen en klar sommerdag, men her er også mystikken på samme sted når natten kommer og dyrene samler seg i nærheten. Ta med deg for eksempel “The Softest Voice” på en kveldstur inn i skogen for komplett surround-virkning.

8.Wolf Eyes: Burned Mind (Sub Pop)
Omslaget til Burned Mind gir straks et tegn på hva vi kan vente oss. Ulveøyne hakker løs på våre skjøre hodeskaller med gitarer og elektronikk i nebbene sine. Låttitler som ”Stabbed In The Face”, ”Urine Burn”, ”Reaper’s Gong” og ”Black Vomit” taler alle sitt tydelige språk. Stilmessig henter Wolf Eyes ut det beste fra flere kilder med sin kombinasjon av støyrock, industri og elektronisk støy/ekstrem glitch. I det perspektivet tilhører de de fremste i en genre det gjerne kan være vanskelig å vurdere med ordinære kvalitetskriterier. Støymusikk taler mer enn noe annet til sansene. Er dette “bra” eller “dårlig”? Ordene gir ingen mening. Blir man påvirket av musikken (føles angst, redsel, sinne, glede)? Ja, Wolf Eyes etterlater ingen lytter upåvirket. Her er ingen vers, melodier eller harmonier å knytte seg opp til, det er i bruddet mellom disse elementene Wolf Eyes eksisterer. Sett i en større sammenheng, i skjæringspunktet mellom overflaten (lys, orden, sammenheng) og underverdenen (mørke, uorden, kaos), det kjente og det ukjente.

9.Tinariwen: Amassakoul (Wrasse)
Medlemmene i Tinariwen tilhører det nord-malisiske Touareg-folket (eller Tamashek), som er berber-nomader med tilhold i Sahara. De fant tonen på slutten av 70-tallet som flyktninger og geriljasoldater i Muammar Khaddafis treningsleire i Libya, i forbindelse med uroligheter og tørke i hjemlandet. Her startet de først å opptre med enkle hjemmelagde instrumenter, men etterhvert byttet de ut både automatvåpen og blikktønner med mer vestlige musikkvåpen som akustisk gitar, senere el-gitar og bass. Amassakoul er en oase for alle som befinner seg i en musikalsk ørkenvandring. Den bærer i seg kamelens gyngende gange, ørkendynenes skjønnhet og nomadenes stolte kultur, den rommer en storhet som vi her oppe i skogene vel knapt kan fatte.

10.Arcade Fire: Funeral (Merge / Rough Trade)
Det brenner stadig i Montreal. Igjen i form av et band som skiller seg ut fra stilen som den mer introverte byscenen som Alien8 og Constellation representerer. Akkurat som The Unicorns ga ut en av 2003s bedre popalbum, kommer The Arcade Fire susende inn mot slutten av 2004. Ekteparet Win Butler og Régine Chassagne er ikke ute etter å revolusjonere pophistorien, og med Funeral har de laget en plate som bygger på eldre band som Television, Pixies og Talking Heads, med klang av nyere ting som Neutral Milk Hotel, Decemberists, Modest Mouse og Franz Ferdinand. Funeral har likevel blitt en original og utsøkt plate som preges av stort overskudd, der bakgrunnen som ligger i tittelen gir tiltrengt alvorlig dybde.

Første gang publisert 28.12.04

Intervju: Diane Cluck – music just comes from living

Av Bjørn Hammershaug
Først publisert på groove.no 09.06.06

Diane Cluck vil for noen være kjent fra samleplaten Golden Apples Of The Sun (2004), der hun havnet i selskap med blant andre Antony, Devendra Banhart, Josephine Foster og Iron & Wine – med andre ord midt i nåløyet av amerikanske nyfolkere og freaky hipsters. Andre vil nok kjenne henne best som en New York “antifolker” som har jobbet med Herman Düne, mens atter andre sikkert ikke har hørt om damen tidligere.

Det er det i så fall på høy tid å gjøre noe med, for Cluck er en av de mest særegne røstene innen akustisk neo-folk. Som en folksanger fra fjellom som har kommet til den moderne storbyen tegner hun smarte og skarpe historier som er vel verd å låne øre til. Fra å gi ut Erik Satie-møter-Kate Bush inspirerte CD-R plater har hun gradvis utviklet seg som artist, som hun selv forteller oss:

– Ummm, the progression seems to have gone from external to internal, from specific to less specific, from personal to universal, from piano to guitar.

“I grew up in ‘sylvania, there aren’t so many woods now… and who gives a shit about William Penn?” synger Cluck på ”Sylvania” fra platen Countless Times (2005). Hun vokste opp i landlige omgivelser i Pennsylvania, men har bodd i Brooklyn, New York de siste ti årene. Der har hun etablert en artistkarriere som sanger av den intime sorten som nettopp henter elementer både fra det rurale og det urbane. Melodisk off-pist og med en stemme som spinner seg rundt lytteren inntil vi blir fullstendig fanget inn i hennes myke nett, ikke helt ulikt artister som CocoRosie, Jana Hunter, Scout Niblett, Joanna Newsom eller Josephine Foster – og det bør være tillatt å trekke linjer tilbake til både Joan Baez og Joni Mitchell. Det er en organisk, ubehandlet stemning over hennes lo-fi innspillinger, en ærlig råhet over tekstene og noe besnærende over hennes intrikate melodilinjer som gjør henne tidløs som artist – og som kanskje bidro til at folk-guru Devendra Banhart omtalte henne som sin favorittsangerinne fra New York.

Når hun nå vender tilbake til Norge, er det hennes andre besøk til Norge, da hun også var her sammen med Herman Düne våren 2005:

– Norway’s gorgeous, green and fresh and trippingly beautiful, to me. The snowy landscape was awesome. We stopped during our drive to admire the whiteness and saw a skier, far away. He was pulling a sled over a frozen river with something that looked like a stiff corpse. The skier came up to the bank where we were standing and uncovered the sled – it turned out to be guitars.

Gitaren er stort sett det eneste instrumentet Cluck trakterer for tiden, men hun minner om at det ikke er nødvendig med ytterligere påfyll så lenge tekstene gir mening og melodiene pirrerer sansene. Det spartanske i hennes lydbilde betyr ikke det er mangelfullt, heller at det gir rom for detaljene. Men det fordrer gjerne et lyttende publikum. Cluck mimrer om en av hennes dårligere øyeblikk på scenen:

– I made a dumb mistake last year while I was on tour with the kings of whatever… We played a show in London and as usual I soundchecked without monitors. But I wasn’t aware we’d be playing for a loud, drinking crowd, and I really couldn’t hear myself through the whole set. Eventually the sound guy came up to the stage and made a slashing motion across his throat – while I was in the middle of a song. I lost it on him. It ended up making the people who’d been listening feel really uncomfortable and bad and I was embarrassed I’d used a stage mic for that kind of purpose.

Med plater som holder seg tett opp til et live-sound er det også en nær forbindelse mellom disse og hennes konserter:

– So far I haven’t tended to improvise much. When the songs come to me, initially, they come one way. The words and pitches have a specific placement that feels good/right/important. What changes from night to night is the weather, how I feel/who I’m singing for… In that way the songs can change a lot, for me it’s communication, using the same words each time to communicate whatever’s going on in that moment.

Selv om Diane Cluck er løselig tilknyttet New Yorks Anitfolk-miljø og scenen rundt Sidewalk Café, sammen med artister som Jeffrey Lewis og Adam Green, er ikke dette nødvendigvis en bås hun føler seg helt komfortabel med:

– I don’t reject the association, but in a lot of ways that scene has come & gone for me. The individuals who made it up are still around mostly, still making music, but the community is more diffuse now. When I first discovered the artists at Sidewalk Café back in january of 2000, the unifying factor was that everyone was really just into being themselves and showing that through songs or comedy or drawings or whatever. Probably something like the early days of punk, before it became a uniform. Having a word for anything like that kind of ruins it, I don’t particularly care for the word “antifolk” to describe what went on at or around the Sidewalk, but if I had to call it something I might have called it “normal inspired people giving of themselves”.

“Music just comes from living” sier Cluck om hvor hun får sin inspirasjon, og det er ikke i første rekke fra andre musikere. Hennes distanse til den noe begrensende “antifolk”-termen stopper ikke bare ved Sidewalk Café:

– I stopped going out to hear music a year or two ago. I used to go out a few times a week, until I just got oversaturated. I’m not really hanging with an artistic community right now. My community is made up of a few close friends, some of whom make art sometimes. I spend a lot of time by myself. I try to get out in the sun for at least a few minutes each day.

Er det en rød tråd å lese ut av dine tekster, de virker både å være personlige, men også med en mer politisk rettet brodd?

– They’re never about one thing, they’re about truths that occur to me and to anyone else that hears them. But the phrase “self-responsibility” comes up a lot for me lately. I find joy and freedom in taking responsibility for my own choices, mistakes, whatever… it’s gross to me how many people want to hand that gift over to someone else; a doctor, a lawyer, a corporation, a government.

Etter at Diane Cluck har spilt på Safe As Milk vender hun tilbake til sitt Brooklyn – enn så lenge:

– Right now I’m saving up to move back to Pennsylvania for awhile. I need to go somewhere rural where I can make lots of noise without worrying about the neighbors. Maybe I’ll form a band, maybe I’ll break into the local high school and steal a drummer. I’m just trying to set myself free.

Intervjuet er utført på bestilling fra Safe As Milk-festivalen i Haugesund i 2006 som en del av deres artistpresentasjoner.

Diverse Artister: Golden Apples Of The Sun (Bastet, 2004)

Gylne epler
I went out to the hazel wood,
Because a fire was in my head,
And cut and peeled a hazel wand,
And hooked a berry to a thread;
And when white moths were on the wing,
And moth-like stars were flickering out,
I dropped the berry in a stream
And caught a little silver trout.

To begreper som er verd å klargjøre, og som begge til en viss grad kan knyttes til samleplaten Golden Apples Of The Sun, er antifolk og free folk. Det første peker i særlig grad på en generasjon folkartister som for alvor vokste frem på 80- og 90-tallet (Paleface, Major Matt Mason USA, Moldy Peaches). Kjennetegn er en skarp politisk brodd og helst en postadresse i nærheten av Manhattans østligere deler. Antifolkerne er barnebarn av Woody Guthrie, Pete Seeger og Bob Dylan, barn av Beck, Ani DiFranco og Billy Bragg, som revitaliserer genren mest i kraft av sine tekster. Mye av den såkalte antifolken er ganske trofast mot protestbevegelsen fra 60-tallet. Antifolk har også en britisk base, og i både lynne og innhold kunne den blitt kalt “akustisk punk”. Her representeres antifolken med helt stillfarne Diane Cluck, som for øvrig har uttrykt avstand til denne termen, men denne grenen har ikke ellers noen veldig sterk overførbar verdi til Golden Apples Of The Sun. Artistene på denne samleren har for eksempel et mer diffust politisk budskap og tonen er mildere og mindre urban enn antifolken.

Freefolken er mer kompleks. Her snakker vi også til en viss grad om “folkmusikk”, tradisjonelle instrumenter benyttes i stor utstrekning, men satt i en langt mer eksperimentell musikalsk sammenheng, like gjerne med røtter til Residents, Grateful Dead som Captain Beefheart og Funkadelic. Med en innflytelse fra både avantegarden, verdensomspennende folk og frie former har artister som Sun City Girls, Sunburned Hand Of The Man, Pelt, Jackie-O Motherfucker, No-Neck Blues Band og Animal Collective sprengt frem en ny grasrotbevegelse fra USAs mange loft og jorder. På denne samleren kan freefolken spores for eksempel i gitaristen Jack Rose (Pelt) og Six Organs Of Admittance (Ben Chasny, også fra Comets On Fire).

Det britiske magasinet The Wire omtalte i 2003 disse – og en hel rekke andre artister – under fellesbetegnelsen New Weird America/free folk. Er det dog mulig å skrelle denne kategorien ytterligere? Jeg mener det, selv om grensene er meget skjøre og “freefolken” (såvel som antifolken) altså kan spores til den tendensen som er representert på gjeldende samleplate. Det er ikke uvesentlig slektskap mellom særlig free folk (eller “freak folk” som den også kan bli kalt) og materialet som blir lagt frem her. Men det er såpass avvikende trekk mellom for eksempel Jackie-O og Devendra Banhart som er av så grunnleggende karakter, at det nærmest vil være misvisende å la de seile under samme flagg. Deres fellesnevner er mest i en kraft av en kreativ frihet som virker forfriskende.

Dette knippe artister står nærmere visesangen, benytter få og enkle virkemidler (ofte akustisk gitar, av og til piano eller fiolin), domineres mer av soloartister (singer/songwriter) enn større kollektiv og selv om ingen nok vil skrive en “hitlåt”, så har de som regel mer iørefallende melodier med klarere oppbygning enn freefolkernes mer frilynte eksperimentering. En søvnig, nesten drogeaktig eim preger mange. De er ikke så musikalsk langt ute, selv om de aller fleste virker oppsatt på å ikke tråkke i vante spor. Vokalen er viktig, og gjerne særegen (hør Joanna Newsomes Björk-lignende barnestemme, eller sopran-røsten til Antony), noen vil hevde sur eller skeiv, på linje med instrumenteringen som tidvis kan bli i overkant skranten. Tradisjonelt kan vi si at en ny-hippie stemning preger enkelte, en rustikk americana andre, mens noen igjen er klarere forankret i britiske folkmusikk. Et særtrekk er nemlig tydeliggjøringen av de tette båndene mellom amerikansk og britisk folkmusikk (Incredible String Band, Fairport Convention, Nick Drake, Shirley Collins). Det er slik ikke overraskende at Devendra Banhart samarbeidet med Vashti Bunyan på Rejoicing In The Hands (2004).

Der freefolken søker å sprenge etablerte musikalske grenser, tones det ned av dette kobbelet, som bygger tydeligere på tradisjonene fra Harry Smiths altfor ofte refererte amerikanske folksamler til Incredible String Band, John Fahey, Fairport Convention og Joni Mitchell. En artist som Will Oldham er også vanskelig å unngå å nevne. Han har banet frem en ny vekkelse i slektskap med dette segmentet, om enn mer “fjellvant”, og bevist at det er verken stemmen eller utseendet som skaper en stjerne, men selve det genuine i fremførelsen. En grunn til å i det hele tatt omtale disse artistene som en egen “scene” finnes også i måten de alle krediterer hverandre: Vetiver sier slik om Devendra Banhart: “This sweet song gives me the chills. I love getting the chills”. Mens om Iron & Wine heter det: “He gives me a song in the sunshine, in the shower, he gives me a song in the shadows every hour…” Pent.

Som i alle slike forsøk på å samle en broget samling under samme paraply finnes det unntak, selvsagt, men jeg ser en tendens der den tradisjonelle visefolken vitaliseres ved å gå langt tilbake i tid for å hente, eller i hvert fall hige etter, et genuint uttrykk. La oss for enkelhets skyld kalle denne stilen for lo-folk. Det er lo-fi estetikken som er den røde tråd her. Låtene kjennetegnes ved enkle, gjerne simple innspillingsteknikker og instrumentering. Lydgjengivelsen er i de fleste tilfeller sprakende, organisk eller hjemmedyrket som kan henlede tankene tilbake til en eller annen periode mellom 1930-1965. Det er også en viss kulturell ballast som preger prosjektet, særlig litterært. Antony tonesetter Edgar Allan Poes “The Lake” og selve tittelen er en hommage til visesangeren Terry Callier, som igjen hentet den fra W.B. Yeats “Wandering Angus” (som lo-folkeren Jolie Holland tidligere har tonesatt). Ikke minst er det en kvinnelig bredde som må nevnes, nær halvparten av kuttene har kvinner enten i front eller på si’.

Platens gem er Josephine Fosters “Little Life”, et gyldent eple som innholder både den amerikanske og den britiske folkskatten i et hjemmelaget øyeblikk, med en nerve man skal lete lenge etter. Den kommer fra et sted langt, langt borte – skapt for lenge, lenge siden. Flott er også Little Wings’ huskende “Look At What The Light Did Now” og Espers’ space-drøm “Byss & Abyss”. Selv om man kunne ønsket flere nye spor (mye er plukket fra tilgjengelige album) er det mulig å trekke frem Iron & Wine, alltid fortryllende Scout Niblett, Vetivers duett med Hope Sandoval og CocoRosie som alle gjør denne platen ytterligere smakfull.

Når det gjelder geografien er den spredt over store deler av det amerikanske kontinentet, men med vekt på vestkysten. Vetiver, Joanna Newsom, Six Organs Of Admittance og tidvis Devendra Banhart holder til i San Francisco, men her er også Iron & Wine fra Miami, Espers: loft-scenen i Philadelphia, White Magic har base i Brooklyn, Currituck Co. fra hovedstaden, etc. Ditto er det musikalske sprang, fra kniplingsfolken til CocoRosie til silkemyke Iron & Wine, fra Espers’ psych-folk til de jagede gitartonene til Jack Rose og blomsterfolken til Banhart.

Flere av artistene her har vært etablert i en årrekke, det er ikke snakk om en ny, plutselig bølge, ei heller en radikal omveltning av tidligere gitte konvensjoner. Men takket være denne samleren blir lenkene klarere og satt i sammenheng. Et sentralt navn er dermed Devendra Banhart. Han har raskt markert seg som en de mer spennende innen den blomstrende lo-folken, mer enn å være en elev av Will Oldham som man kunne bli forledet til å tro med hans debut. Han står frem som den virkelige personifiseringen av moderne hippie, trubadur og ny-folker.

På de britiske øyer har artister som Appendix Out og Deerpark vist noe av den samme retningen, men hvor plasseres de norske artistene i dette bildet? Her i landet virker det fortsatt som om det er de melankolske cowboyene som styrer showet, den skandinaviske retningen virker å stå nærmere countryen og de ensomme barkvelders blues. Det er i hvert fall enn så lenge en mindre tydelig vilje til nyskapning blant norske visesangere eller hva man skal kalle dem, som blir tydeliggjort etter å ha blitt kjent med våre venner her.

Nåvel, det ble mye pludring her. Det bør ikke fjerne fokus fra det sentrale punkt: Denne platen er fylt av 72 herlige minutter, og noen himmelske øyeblikk, selv om jeg personlig nok foretrekker den mer eksperimentelle freefolken. Slett ikke alle artistene her har sterkt nok materiale til å fylle riktig en hel plate på egen hånd, men her får alle lov til å blomstre en stakket stund. Og sannelig blir det en både vakker og fargerik eng av de mange brogete viltvekstene. Harry Smith ville nok nikket anerkjennende til den jobben Devendra Banhart her har utført på oppdrag fra Arthur Magazine.

Though I am old with wandering
Through hollow lands and hilly lands,
I will find out where she has gone,
And kiss her lips and take her hands;
And walk among long dappled grass,
And pluck till time and times are done
The silver apples of the moon,
The golden apples of the sun
(W.B. Yeats: “The Song of Wandering Aengus”)

[Merk at The Golden Apples of the Sun kun er utgitt i 1000 eks. og kan skaffes til veie via Arthur Magazines Bastet Records. Et nytt opplag skal være under arbeid. Se arthurmag.com for øvrig info om både Arthur og Bastet]
Først publisert: 20.08.2004