Stikkord

, , , ,

Andy Cabic (Foto: Bjørn Hammershaug, 2009)

Andy Cabic (Foto: Bjørn Hammershaug, 2009)

Vetiver er et band fra San Francisco sentrert rundt Andy Cabic. Han har en historie bak seg fra North Carolinas oversette The Raymond Brake, men har dukket opp blant nyblomstene på vestkysten, blant annet i samarbeid med Devendra Banhart. Vetiver startet som urbane nyhippies, men fant etter hvert veien inn mot et mer popbasert uttrykk.

Vetiver (DiCristina, 2004)
På sin debut fikk Vetiver med seg en rekke gode hjelpere. Devendra Banhart både synger litt og står som medskribent på et par av låtene, Hope Sandoval (Mazzy Star), Colm O’Ciosoig (My Bloody Valentine) og Joanna Newsom er også med, mens Pernice Brother Thom Monahan har produsert. Joda, Andy Cabic & co er i trygge hender med sine gemyttlige skogseventyr. Vetiver er ikke slående originale, der de spiller løs og ledig psych-folk, litt som Peter, Paul & Mary en sen kveld på verandaen med en tømt flaske tequila mellom seg.

Dette er i det store og hele Cabics verk, men Banharts bidrag, språkrike ”Amour Fou” og ”Los Pajaros Del Rio” preges i stor grad av hans penn. Hope Sandovals stemme er som vanlig himmelsendt (”Angel’s Share” er platens flotteste), mens Colm O’Ciosoig gjør seg mest bemerket med sitt trommespill på lange ”On A Nerve”. Musikerkollektivet er tjent med å vise seg fra flere sider. Her er det både rom for barberte akustikere og mer strykebelagte låter. Dessuten skal Cabic ha for at han unngår å tråkke i altfor kjente melodispor. Han er ikke så nøye med vers/refreng, og melodiene tvinnes like gjerne fram i en tilsynelatende spontan stil. Det gir et uhøytidelig uttrykk som stort sett fungerer helt greit, selv om jeg sliter litt med å få helt den store følelsen. Vetiver er utvilsomt en lovende debut, det er en varme og luftighet over hele produksjonen som gjør den til en mild sommerbris å lytte til.

Det har dukket opp mange gode folkbaserte trubadurer de siste årene, med Sufjan Stevens, Iron & Wine og Devendra Banhart i fremste rekke. Vetiver plasserer seg godt blant disse, ikke fremst, men litt lengre inn i skogen. På et lunt, trivelig sted med gode venner der ingen dårlige vibber får slippe til.

Between (DiCristina, 2005)
Denne 15 minutter korte EP’en er som tittelen antyder mest ment som et slags mellomspill, en teaser til hans kommende langspiller. Her serveres fem spor tatt opp litt rundtomkring; i stua, fra radioen og live. Det er vel rimelig å anta at Vetiver ønsker å stake ut en slags kurs framover. Hvis så er tilfelle kan vi nok glede oss til en hyggelig sak. Stemningen er like uformell og tilbakelent, og ganske så nedstrippet. I hovedsak akustisk, med litt fløyter og kor hist og her. Vetiver kretser et sted rundt Espers, Devendra og Iron & Wine i stilen, nikker forsiktig mot 60-70-talls artister som Incredible String Band, Gram Parsons og The Byrds. Det betyr mindre far out psykedelia, mer leirbål og ildfluer. En nydelig cover av Fleetwood Mac overskrider grensene til softrocken, en sløy sang i batikkfarger. Aldeles nydelig med andre ord. ”Busted” sklir inn mot Flying Burrito Brothers sitt nærområde. Liveversjonen av ”Maureen” er også countryfarget, med fin ambiens fra lokalet som stemningsskaper. Det blåser en pastoral bris også over sedate ”Belles” som runder av denne korte smakebiten på nydelig vis.

Akkurat som sin gode venn og partner Devendra Banhart ser det ut til at Andy Cabic i stadig større grad lar skjegget gro og blomsterfargene komme til syne under vesten.

To Find Me Gone (Fat Cat, 2006)
Ligner ikke Devendra Banhart, Andy Cabic og co. mistenkelig på Charles Manson, Danny DeCarlo og resten av crewet som herjet Los Angeles’ åssider på slutten av 60-tallet? Well, 10 million dune buggies are still coming down the mountains, fra en tid da også Neil Young, David Crosby, Stephen Stills og Joni Mitchell gjorde de samme områdene rundt Laurel Canyon til en slags liberal frikerhovedstad i California.

Man, Vetiver har funnet en lignende vibe både i stil og uttrykk. Sammen med en relativt fast bande bestående av bl.a. Devendra, cellist Alissa Anderson og fiolinist Jim Gaylord har Andy Cabic skapt Vetiver til å bli et sentralt orkester i den amerikanske nyfolken. Her har han med seg folk fra kretsen rundt Espers, Currituck Co., Nick Castro og andre uflidde vagabonder, og presenterer en plate som med glans overgår den lovende debuten fra 2004.

Det er gledelig å melde at nesten alle de 11 låtene denne gangen holder en jevnt høy kvalitet. Hypnotiske ”You May Be Blue” er høydepunktet, sammen med mektige ”Red Lantern Girls”, på en plate der låtene slentrer godmodig fra pastoral folk til bølgende bossa, 70-talls FM-pop og joviale countryviser. Fra Between får vi et par nyrestaurerte versjoner, blant annet det fine åpningssporet ”Been So Long”.

Fotografiene inne i omslaget forestiller Cabic og hans Vetiver på veien, i bussen, på kafé – på reise. To Find Me Gone er ikke en rastløs roadmovie av en skive, men heller en musikalsk reise, der selve gjennomgangstonen er mild som en sommerlig solnedgang på Zuma Beach. Han har vokst som bandleder og låtskriver, godeste Cabic (han har skrevet alle selv). Med hektisk turnévirksomhet både sammen med eget band og med Banhart, og cirka 25 medmusikere inn og ut av studio kunne dette raskt blitt en både rotete og usammenhengende skive. Men det er snarere overskuddet som preger innspillingene. Dette er avslappet og uanstrengt, kollektivt vennskap og musikalsk byttehandel på sitt mest vellykkede.

Så det er bare å hensette seg tilbake til varme, late dager. Lukk øynene til ”I Know No Pardon” (er det ikke The Band som der kommer ruslende, mens de klimprer på ”I Shall Be Released”?) og føl varmen strømme inn i kroppen. Dypp tærne i nærmeste tjern med ”Maureen” (hør Townes Van Zandt nynne i buskaset). La dagen renne vekk med en ”Double”. Led deg inn i nattens fristelser sammen med ”Red Lantern Girls” (som akkurat i det man tenker at dette blir hakket for lugnt, røsker liv i den slappe kroppen din og får deg opp på beina). Hold vennene dine i hånden og skrål med på ”Won’t Be Me” (Neil Young blir sikkert også med). Og endelig, join Devendra og Cabic på sin vei ned til El Rio (’he’ll take the cool nights with him’). Gudene skal vite hva slags streker de vil finne på der.

To Find Me Gone er en ode til den gode låt, en skål for de gode dager og et varig bilde for de gode minner.

Thing Of The Past (Gnomonsong, 2008)
Coverlåter er gjerne ikke det beste utgangspunktet for å lage en spennende plate, men Vetiver treffer en viss nerve. Dette er årets triveligste; en for lange kvelder ute i det grønne, fisketuren oppe i lia, dorske ettermiddager ved fjorden og late formiddager i bakhagen.

Andy Cabic samlet våren 2007 sammen en haug venner og tok med et knippe favorittlåter inn i studio for en hyggestund. Helt upretensiøst, ganske nedpå og veldig fredfullt smyger denne platen seg inn som en solgangsbris i juli. Hadde Cabic skrevet disse låtene selv ville vi lett hyllet ham som en av vår tids store låtskrivere. Men han lykkes å gjøre dem til sine, mye takket være det særdeles samstemte bandet (bestående av gamle travere fra tidligere, og gjester som Michael Hurley og Vashti Bunyan). Alt er spilt inn live, som for å underbygge det spontane og understreke den kollektive spillegleden som så tydelig kommer frem her.

Ikke bare gis vi litt innsikt i Vetivers musikalske ankerfeste, vi får også muligheten til å stifte bekjentskap med noen nye navn til blokka. For det er i hovedsak ikke de mest kjente artistene eller eviggrønne slagerne de tar for seg. Utvalget er hentet fra perioden 1967-1973, og med en fin blanding av trygg grunn og ukjent terreng. Vi stifter slik bekjentskap med obskure folkartister som Elyse Weinberg og Dia Joyce. Garland Jeffreys og Fairport Conventions Iain Matthews er representert, det samme er mer overraskende valg som Hawkwind og Norman Greenbaum (han bak ”Spirit In The Sky”), samt mer etablerte navn som Loudon Wainwright III og Townes van Zandt. I hendene på disse folkene låter alt som ett band fra nevnte periode, i det som er lyden av en uskyldig, harmonisk tid av gyllen vestkyst-americana og dorsk veranda-folk.

I en uttalelse om utvalget sier Cabic selv:

– I wanted to share songs which were favorites of mine and my circle of friends and perform them with a reverence and appreciation for their finer qualities, the lyrical and sonic nuances which keep me returning to them time and again for inspiration.

Noe av dette blir vel i overkant jovialt, som trucksangen ”Blue Driver” (av og med Michael Hurley), countryrockeren ”Hurry On Sundown” (Hawkwind), Norman Greenbaums allsang ”Hook & Ladder” og Loudon Wainwrights sjarmerende ”The Swimming Song”. Men disse uptempolåtene bidrar også til en større variasjon og til å markere de roligere stundene. For det er på de lateste kuttene som virkelig gir det store velbehag. Iain Matthews’ ”Road To Ronderlin”, Garland Jeffreys motellrom-betraktninger i ”Lon Chaney”, og ikke minst den utsøkte vuggesang-versjonen av Bobby Charles’ ”I Must Be In A Good Place Now” – som oppsummerer det meste av hva Thing Of The Past handler om:

Oh what a good day to go fishin’
And watch the sunset in the hills
Dream of my yesterdays and tomorrows
And hope that you’ll be with me still

Dette er altså et blikk i bakspeilet for Vetiver, og uansett hvor fine låter de har plukket ut og hvor vakkert og autentisk de fremføres, så blir dette en ’venteplate’ inntil de returnerer med originalt materiale. Men den holder en sommer. Eller to.

Tight Knit (Sub Pop/Bella Union, 2009)
Vetiver befester sitt musikalske ståsted som en formidler av singer/songwriter i tradisjonen til vestkystens softrock/country på 70-tallet. De er ikke bare stemningen og vibrasjonen, bandet har også hele tiden dreid seg om låtene. Thing Of The Past understreket dette, med sedate tolkninger av i hovedsak låter fra 1967-73. Både i musikalsk stil og tidsmessig koloritt er det fremdeles her Vetiver befinner seg. I enda større grad enn før, og med enda sterkere dragning mot popens verden (les: The Beatles).

Omslaget viser skog og stjernetegn tett vevet sammen, og dette er på mange måter en plate som skapt for å ligge på ryggen i bushen med stjernene som eneste teppe. Det er ikke noe som forstyrrer livet her i gården, og Tight Knit er den mest helstøpte platen Vetiver har signert. En behagelig ferd fra ”The Rolling Sea” til ”At Forest Edge” – fra en mild bris fra Stillehavet, gjennom tilbakelent harmonisk slendrian til poplykke som kiler under haken som en løvetann en sval sommerdag. Men hele platen deler også dens flyktige eksistens.

For det er et lite ’men’ her. Tight Knit er musikalsk omtrent like spennende som en middels Beckstrøm-skive, fri for friksjon og motstand, der sorgløs rockabilly (”More Of This”) og oppfunka pop (”Another Reason To Og”) representerer det eneste som kan kalles sidesprang til den dorske stemningen som hviler over platen. Det må legges inn et lite forbehold når Sub Pop omtaler den som ’surprising’ og med ’unexpected twists’. Det er selvsagt ikke meningen at Tight Knit skal være progressiv i formen, og jeg har på ingen måte noe i mot California-glasert countrypop. Jeg hadde vel bare håpet at Vetiver skulle dra et par ekstra trumfkort opp av hatten. Veldig vakkert og fint alt sammen, og litt kjedelig.

Bjørn Hammershaug

Reklamer