Depth Charge: “Dead By Dawn” En av pionerene innen dance-genren, den britiske DJ og produsent Jonathon Kane har drevet i grenselandet electro, hip-hop og funk siden 80-tallet under en rekke navn – der Depth Charge kanskje er det mest kjente.
Nine Deadly Venoms er en samplehappy fråtsing i gamle karatefilmer, spaghettiwesterns og vampyrklassikere tungt basert på breakbeats, der dub og trip hop bare er noen av ingrediensene i gryta til Kane. Lett å høre at mannen har kost seg glugg ihjel. Den tilsynelatende hjemmemekka produksjonen bidrar egentlig bare til å underbygge en mindre seriøs holdning enn det genren ellers er preget av. Og deri ligger mye av denne skivas styrke og sjarm.
Nine Deadly Venoms er kanskje ikke like vanvittig i 2011 som i 1994, og grepene til Kane vil i dag virke noe forutsigbare – men den smittende energien har sannelig vist seg å være i like god behold.
Crispin Glover: “Selected Readings From Oak Mot Pt. 1” Verdens beste (birolle)skuespiller er kanskje ikke verdens beste musiker. Men i likhet med karakterene han framstiller på filmlerettet gir Crispin Glover liv til rollen på et vis som de færreste kan matche. Hans første plate er etter over 20 år fremdeles en ytterst underlig utgivelse.
I tiden mellom den definitive ungdomsfilmen River’s Edge og kultklassikeren Rubin & Ed (fotografier i omslaget er tatt fra den filmatiseringen) hadde Glover – på dette tidspunkt midt i 20-årene – allerede opparbeidet seg en fascinasjon for å rekonstruere bøker hvor rettighetene var utgått og i offentlig eie. Da han var på besøk i Oslo med sitt omreisende slide show i 2010 var det basert på mye av det samme materialet; Oak Mot (1868) og Rat Catching (1896). Disse dominerer også denne platen, sammen med hans egne komposisjoner (“Clowny Clown Song”) og coversjoner (“These Boots Are Made For Walking”) med tidsriktig bruk av synth og beatbokser.
Morsomt nok, men det er særlig opplesningsdelen som gjør The Big Problem… virkelig noe for seg selv. Stemmen, den intense stemmen med den brennende innlevelsen på randen av hysteri, slik vi kjenner den fra Wild At Heart (Onkel Dell), River’s Edge (Layne) eller som togpredikant i Dead Man, gjenskaper de glemte fortellinger. Glover har klippet og limt i innholdet, retusjert, tegnet over og lagt til deler i en orden som ikke alltid er like enkel å fatte. Uten hans veiledning ville nok ikke verdien vært så stor, men de tonesatte opplesningene gir nytt liv til et par merkelige fortellinger. Oak Mot handler for eksempel om den androgyne unggutten Adry, som lever de glade dager på Oak Mot – inntil “the new uncle” kommer inn i bildet og kaster mørke skygger over prærien.
“Oak Mot! What a queer name for one’s place! But how beautiful they are, those groups. See what lovely shadows they cast. Suppose it’s because the air is so clear, but everything is so bright, somehow! And all round it’s the same, all around and around….”
Kuriosa: Bak på omslaget står det et telefonnummer som det er mulig å ringe for spørsmål om “the big problem” og “the solution”. Det virket ikke i 1989, kanskje linjen er åpen i dag.
Intervju med Crispin Glover i Puls, januar 1992 (Tommy Lørdahl)
Gravel: “Yesterday” I skyggen av grungestormen som sveipet over nordvesten i USA på begynnelsen av 90-tallet var det en rekke band som aldri ble revet med i kastene. Stort sett av naturlige årsaker, og de fleste av disse ble da også fort glemt. Det gjelder et band som Gravel, som av en eller annen grunn alltid har hatt en høy stjerne her i huset. Gravel var en kvartett fra Anacortes, Washington og det er omtrent det jeg vet. To skiver ble det vel, jeg er litt ekstra glad i No Stone Unturned.
De var ikke eksepsjonelle på noe vis, men etter snart 20 år er det fremdeles liv i denne. Deres heller trauste tilnærming til rocken skilte dem ikke mye fra sine samtidige i Seattle-området, men fravær av særegne kvaliteter kan også ha sin verdi. Som soundtrack til slackerliv i småbyen og til ørkesløse bilturer på natterstid er No Stone Unturned en følgesvenn god som noen.
Vokalist Bryan Elliott var hverken mørk nok til å bli en Mark Lanegan eller dramatisk nok til å tangere Chris Cornell, de høylydte gitarene ble aldri for tunge, låtene aldri helt sterke nok til å ende som undergrunnshits og guttene ikke kjekke nok til å posere i noe tenåringsrom. De var som oss! Lenge leve middelmådigheten. No Stone Unturned er kanskje ingen perle, men en uslepen, forlagt diamant fra denne tiden. “Yesterday” fanger essensen til Gravel ganske presist.
Ikue Mori: “Monkey Music Moon” Noen reiser er viktigere enn andre. I denne serien har vi allerede nevnt Fred Friths ankomst til New York tidlig på 80-tallet, samme by japanske Ikue Mori oppsøkte bare noen år tidligere. Hun har også blitt der siden, og etablert seg som en markant skikkelse i byens mer avantgardistiske sirkler. Først som trommis i epokegjørende DNA, senere med blant andre nettopp Fred Frith i Death Ambient og ikke minst som soloartist og i løsere konstellasjoner med folk som Mike Patton, John Zorn, Zeena Parkins og Kim Gordon. Hun har signert mange fantasifulle, utfordrende og vakre plater, dette er en av de aller fineste.
One Hundred Aspects Of The Moon er inspirert av en viss Tsukioka Yoshitoshi. Han var en 1800-tallskunstner, regnet som en av de siste som drev med ukiyo-e – en form for tresnitt som var stort i Japan. Ikue Mori valgte ut 15 helt ulike arbeider fra hans serie “100 Aspects Of The Moon” for å skape varierte musikalske bilder, slik hun beskriver selv: “Although each piece has its own musical style, they are all connected to create a world whose energy is released by the same kind of culture clash that made Yoshitoshi’s work so distinctive”. Med det underbygges også noe av grunnen til albumets mange innfallsvinkler. Mori (trommemaskin) har med solide navn som Erik Friedlander (cello) og Eyvind Kang på bratsj, og de har skapt en mangefasettert skive av korte stykker som tar form som moderne kammerkomposisjoner, 15 dvelende, støyende, mystiske og besnærende stykker har det blitt. Alle like nydelige på hver sin underfundige måte.
Massacre: “Killing Time” Krafttrio fra New Yorks underverden: Massacre bestod opprinnelig av Fred Frith på gitar, bassist Bill Laswell og Fred Maher på trommer. Dette var allerede en dreven gjeng da de forente krefter tidlig på 80-tallet: britiske Frith kom fra Henry Cow, de to andre fra Material. Deres senere tilknytninger til uttallige musikkprosjekter er for lang til å ramse opp her, men de aller fleste er av høyeste interesse. Det er likevel ikke mye som kan måle seg med Massacre, et band med kort – og intens – levetid.
Gjennom å forene punkens energi og frittenkende improvisasjon, med islett av jazz, no wave og kunstrock i potten skapte de noe som i følge bandet skulle høres ut som en miks av The Shadows, Captain Beefheart, Derek Bailey og Funkadelic. Dette er downtown-scenens kanskje heftigste etterlatenskap, der Friths uortodokse gitarlinjer, Laswells dype, funky bass og Mahers iherdige stramme rytmikk samles i en høyere enhet. Killing Time er blant disse platene som ikke har noen umiddelbar inngang i form av de store enkeltøyeblikkene, men heller ingen opplagt utgang. Dette er en plate man ikke blir ferdig med på kort tid, krevende, ytterst givende og opplagt innflytelsesrik.
Killing Time ble Massacres eneste album, inntil Laswell og Frith fikk med Charles Hayward fra This Heat for en revitalisering av konseptet på tampen av 80-tallet.
Wendy & Bonnie: “Let Yourself Go Another Time” Deres etternavn er Flower, de kom fra San Francisco, og 13 og 17 år unge spilte de inn sitt første (og siste) album i 1969. Nærmere essensen av “blomsterbarn” er det vel ikke mulig å komme.
Wendy og Bonnie Flower kom fra en musikalsk familie og var preget både av samtidens psych-pop og latin jazz. Cal Tjader var endog gudfar til kidsa, og ble oppmerksom på jentenes første band, herlig titulerte Crystal Fountain, og satte dem i kontakt med Skye Records. Her ble de tatt under vingene til produsent Gary McFarland og fikk med seg et stjerneband bestående av blant andre trommis Jim Keltner og en ung Larry Carlton på gitar. Resultatet ble Genesis: Tidløs pop preget av ungdommelig uskyld og musikalsk modenhet der blendende vokalharmonier, elegante arrangementer og solfylte rytmer faller helt naturlig på plass. Ikke til å undres at Stereolab er erklært fans.
Tiden etter tilblivelsen ble ikke fullt så vellykket for duoen. Skye gikk konk kort tid etter lanseringen, McFarland døde av hjerteattakk etter at en smarting droppet metadon i cocktailen hans og søstrene drev i hver sin retning – dog begge involvert med musikk helt opp til i dag. Genesis ble deres eneste plate sammen, og den kunne lett havnet i glemselens store bok hadde ikke Sundazed børstet støv av den med en reutgivelse i 2001, etterfulgt av en deluxe utgave 7 år senere. Her finner du også opptak med Crystal Fountain og en del annet snadder.
Steel Pole Bath Tub: “Soul Cannon” Bozeman, Montana har ikke etterlatt seg de største flekkene på det musikalske kartet, og Steel Pole Bath Tub er vel heller ikke stort mer enn en avskygning borte i et eller annet hjørne. Likefullt, de flyttet etter hvert til Seattle, ble en del av den tidlige 90-tallsscenen der oppe og gjorde blant annet en split sammen med The Melvins (av Mudhoneys “Sweet Young Thing”). Tulip – titulert etter en uferdig roman av krimforfatteren Dashiell Hammett – er deres beste plate. Det skjer veldig mye her, og lite er gitt på forhånd. Her er vekselsvis kaosrock og støypunk, spekket med samples av ulike popkulturelle referanser, postpunk-aktige gitarer som møter munnspill-jammer, og en vokal som hele tiden er på randen av kollaps. En hardkokt skive i Hammetts ånd. Tulip er dessuten befriende lite utdatert, og kunne egentlig like gjerne kunne vært utgitt i 2011.
Trioen flyttet senere til San Francisco, og hooket opp med Jello Biafra for det tidvis storveise prosjektet Tumor Circus. Sjekk “Meathook Up My Rectum” for en appetittvekker. I kjølevannet av Nirvana ble også Steel Pole Bath Tub signet til en stor etikett, men det gikk selvsagt ikke spesielt bra (hva tenkte de på – sjekkheftene satt virkelig løst på den tiden). Dette var et band som hørte hjemme godt utenfor hovedstrømmen. Mike Morasky og Dale Flattum har drevet med en rekke prosjekter i årenes løp, men ingen som vel kan måle seg helt med Steel Pole Bath Tub og Tulip.
Kuriosa: I 2008 ble en låt fra påfølgende The Miracle of Sound in Motion (1993) benyttet i en reklamefilm for spillet Left 4 Dead. Håper gutta endelig cashet inn litt spenn.
Lync: “Two Feet In Front” Lync er et sørgelig glemt band – i hvert fall i min bok. De kan høres som en forløper til senere indiefavoritter som Modest Mouse eller emocore-band som The Promise Ring, og man kan ane at deres egne røtter var i post-hardcore scenen og band som Fugazi eller Rites Of Spring med sin blanding av nervøs snakke- og skrikevokal, ømfintlige melodier og kaotiske bråkeutbrudd. Olympia-bandets noe ubehøvlete sound og originale gitarstemming kan også relateres til både Sonic Youth, Slint og Unwound. Jeg kjenner ikke til deres (ene) studioalbum, men Remembering The Fireballs Pt. 8 er en karriereoppsummerende samler i form av singler og uutgitte spor som jeg tipper vil dekke det meste av det beste. Her er det i hvert fall flust av låter med den herlige, tidlige 90-tallslyden som enkelte av oss er litt ekstra svake for, en slags naivistisk aggresjon og skrudde temposkifter som senere ble vannet ut av etterfølgende emocore-band.
Etter at Lync gikk sønder midt på 90-tallet gikk medlemmene over i andre konstellasjoner oppe i det nordvestlige USA, blant annet å finne i Love As Laughter, Built To Spill (live) og Red Stars Theory.
Magnolia i boks
Kortfilmen The Road Becomes What You Leave er tilegnet forfatteren Ian Fraziers bok Great Plains fra 1989. Frazier er fra Jason Molinas hjemtrakter; Cleveland, Ohio, og han kjenner de vide områdene i midt-vesten godt. Humpende rundt i en gammel van gjorde han oss kjent med denne mytiske delen av Amerika.
Det er til dette landskapet vi presenteres for Magnolia Electric Co. i filmen til produsentene Todd Chandler og Tim Sutton. Vi følger bandet på reise gjennom den canadiske prærien, et åpent, goldt landskap som står godt til det musikalske reisefølget. Innledet av Magnolias klassiske “I’ve Been Riding With The Ghost” er dette en film der den store samtalen, de dype betraktninger og livets generelle merksnodigheter får gå upåaktet hen. Slik sett er det en taus film, men floskelen “bilder sier mer enn…” osv er like gyldig som noen gang. Bildene farer forbi, veien, byene, alltid videre. Tonesatt av noen av Magnolias fremste låter blir det hele ganske så pent.
Dette er realiteten for 99% av alle band; et liv langs veien, korte stopp på forblåste spisesteder, rigging av utstyr, en natt på et skittent motell og opp før morgengry. Men mellom dette; en konsert som smelter hjerter, får unge forelskede par til å ta en rolig dans og felle en tåre utpå kvelden. Det er arbeiderklasserock for middelklassebarna, en virkelighet så langt unna Pink Floyd og lignende sirkus som det er mulig å komme.
The Road Becomes What You Leave er derfor like mye en ode til denne kulturen, en hyllest til alle hardtarbeidende og musikkelskende band der ute, som en film der vi nødvendigvis blir kjent med Molina og hans Magnolia på noe mer dypsindig vis. Deri ligger den korte og stillferdige filmens vinnende sjarm.
Denne kortfilmen er en av fem plater i boksen Sojourner, som sammenfatter mye av det Jason Molina har syslet med de siste årene. Få artister har vel blitt til del så nesegrus beundring for sitt virke som denne mannen her på groove, men faste lesere vil kanskje ha registrert en smule vegring i omtalen av hans to siste. “Det hadde ikke vært meg imot om alle hadde kommet som egne skiver, men enn så lenge får vi ta til takke med denne ‘samlingen'” klaget undertegnede i forbindelse med Fading Trails i 2006. O lord, mine bønner er hørt, og Secretly Canadian skjenker oss i denne hendige treboksen fire ulike innspillinger:
Nashville Moon innspilt av Steve Albini i Chicago. Sun Sessions spilt inn i klassiske Sun Studios i Memphis. Black Ram innspilt av David Lowery i Richmond, Virginia, og med et nytt spillelag; Lowery, Rick Alverson, Andrew Bird, Molly Blackbird, Miguel Urbiztondo og Alan Weatherhead. Endelig; Shohola som er Jason Molina alene.
For å gjøre unna det opplagte: Gi meg en låtskriver som de siste ti årene kan prestere noe i nærheten av en gullrekke av dette kaliber, og jeg skal spise min venstre hånd.
Tenkte meg det. Vel, dette er en fantastisk samler av uutgitt materiale, nye og gamle låter. Og den setter langt på vei deres to siste plater i skyggen. Nashville Moon inneholder kanskje det mest velkjente materialet, som “North Star”, “Don’t Fade On Me” og “Don’ This Look Like The Dark”. Magnolia kler det fyldige, rike lydbildet, dette er klassisk amerikansk rock, ikke spektakulært i seg selv, men i kombinasjon med Molinas brennende tekster og inderlige stemme blir resultatet enestående. Preget av dødsfallene til tre venner som omkom i en bilulykke, blant annet Silkworms Michael Dahlquist, er dette Molinas Tonight’s The Night.
Sun Sessions består av bare fire låter, blant annet en høystemt, åpen utgave av “Hold On Magnolia” og en for meg ukjent. “Trouble In Mind” er et av disse magiske øyeblikkene der Molina crooner halvveis håpefullt “Trouble in mind, I’m blue, but I won’t be blue always, the sun is gonna shine in my backdoor sometimes…”, mens orgelet legger seg som et mykt teppe rundt ham. Det er mange slike øyeblikk her.
Størst interesse har kanskje The Black Ram, spilt inn med David Lowery (Cracker, Camper van Beethoven), og med folk som Andrew Bird og Rick Alverson (Spokane) med på laget. Den ble til mens Molinas egen mor gikk bort og har et umiskjennelig slør av tristesse hengende over seg. Også denne har en del ikke utgitte låter, som “Kanawha”, “Blackbird” og “Will-o-the-Wisp”. Uten at de helt revolusjonære endringene er tydelige, skinner det gjennom at Molina har hatt godt av å jobbe med nye musikere og i nye omgivelser. Åpningssporet er vel verd å bite seg merke i; “What’s Broken Becomes Better” har både nerven og gløden, tristessen og tyngden.
Magnolia live kan være en ymse opplevelse. Deres konsert på Rockefeller våren 2007 hadde klare svakheter, der de fire ovennevnte momenter, om ikke var fraværende, aldri fant hverandre i et riktig styrkeforhold. Noe tidligere på året spilte Molina live på John Dee i Oslo, og det var en mer minneverdig opplevelse, selv om han ikke ser ut til å ønske å gå tilbake til det bunnløst svarte som i Songs:Ohia-dagene. Shohola er for tredje gang et møte mellom oss og ham alene med gitaren. “Night Country”, “Shiloh Temple Bell” og “The Spell” har alle denne helt øde, ugjestmilde tonen som vibrerer som stålstrenger fra vesten og inn i ørene våre uten å miste sin kraft. Han tvinger oss nærmest til å sitte ned, bli med inn i den kalde ferden gjennom The Great Plains, gjennom hans eget indre præriehjerte. Åpent, tomt – alltid på vei videre.
Toppkarakter? Så klart. Noe annet vil være ynkelig. Dette er musikk som svimerker sjelen din og tekster du kan ta med ned i graven. Så, sving bilen ut av porten, ut på veien, rull ned vinduet, la den klare natteluften fylle deg og la stjernene vise vei:
Hold on Magnolia to that great highway moon
No one has to be that strong
But if you’re stubborn like me
I know what you’re trying to be
Montreal
The car’s on fire and there’s no driver at the wheel
And the sewers are all muddied with a thousand lonely suicides
And a dark wind blows
The government is corrupt
And we’re on so many drugs
With the radio on and the curtains drawn
We’re trapped in the belly of this horrible machine
And the machine is bleeding to death
The sun has fallen down
And the billboards are all leering
And the flags are all dead at the top of their poles
It went like this:
The buildings tumbled in on themselves
Mothers clutching babies picked through the rubble and pulled out their hair
The skyline was beautiful on fire
All twisted metal stretching upwards
Everything washed in a thin orange haze
I said, “Kiss me, you’re beautiful.
These are truly the last days”
You grabbed my hand and we fell into it
Like a daydream or a fever
We woke up one morning and fell a little further down
For sure it’s the valley of death
I open up my wallet
And it’s full of blood Først publisert på groove.no: 29.03.2003
Depth Charge: “Dead By Dawn” En av pionerene innen dance-genren, den britiske DJ og produsent Jonathon Kane har drevet i grenselandet electro, hip-hop og funk siden 80-tallet under en rekke navn – der Depth Charge kanskje er det mest kjente.
