Folktronica er en genre som henspiller på møtet mellom elektronisk og folkbasert musikk i en eller annen avart. Begrepet er særlig heftet til angloamerikanske artister, som Four Tet, Hood, Caribou eller Greg Davis. Få norske artister tilhører dette feltet – og i hvert fall de som har norsk folkemusikk som fundament. Nå vet ikke jeg om Kreken akkurat er basert på opprinnelige norske folketoner, men det er noe med hele stemningen her som gir ekko av karrige fjellgarder og bortgjemte dalfører en gang for lenge, lenge siden. Og ingen får det helt til å høres ut som det Espen Sommer Eide her har kokt sammen.

På sitt fjerde album har Phonophani hvisket ut grensene mellom det elektroniske og det tradisjonelle, og han har laget en plate som strekker seg mot det grenseløse og enestående. Med basis i akustiske instrumenter (han har bygget noen av dem selv også) – og gjerne et enkelt, rytmisk fundament – skrur han sammen noen stykker som ikke høres ut som såkalt modernisert folkemusikk eller påtatt elektronisk musikk. Kreken opphøyes fra sitt jordlige grunnlag og eksisterer i en slags besnærende, tidløs sfære.

Helhetlig er Kreken en befriende vakker lytteropplevelse, fremhevet ytterligere med enkeltspor av det helt nydelige slaget. Jenny Hvals vokalinnslag (på ”Mendel” og ”Blåflat”) passer perfekt til Sommer Eides lydfragmenter, oppstykket skjønt melodiske og gjenkjennelige hørt med populærmusikalske ører. Dette er aldri en plate som trekker seg unna, men som heller trekker seg til lytteren.

På gjestesiden bør det også trekkes frem at David Grubbs (Gastr Del Sol etc.) spiller gitar, den japanske vokalkunstneren Haco skaper østlig preg på ”Gubijinso” og Agnethe Christensen gjør det samme med norske fortegn på ”Neverdal”.