Robbie Basho: Venus In Cancer (Blue Thumb, 1969)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

En hjørnestein innen ’american primitive’, akustisk gitar-folk er skjønnsomt reutgitt av Tompkins Square. Venus In Cancer av Robbie Basho er en genuin ferd inn i amerikansk folkmusikk, geleidet av østlige raga-influenser, mystikk og indianermusikk.

Opprinnelig utgitt i 1969, Venus In Cancer består av seks ganske omfattende spor som veksler mellom akustisk gitarspill av høy klasse og ambisiøst anlagte vokalkutt med Bashos prangende, dype røst som runger fra bluesen og bomullsmarkens dypeste landskap. Ham tilhørte en krets gitarister som jobbet under noenlunde samme felles paraply; John Fahey og Leo Kottke er to av disse. Basho har vel aldri fått helt den samme anerkjennelse, men han har i det minste fått navnet sitt i arv av en tysk etterfølger, som har tatt navnet Steffen Basho-Junghans. Han skriver liner notes om sitt kjærlighetsforhold til Venus In Cancer, som han omtaler som noe av det beste Basho noensinne gjorde. Uten å kjenne Robbie Bashos platekarriere like inngående – det er vanskelig å motsi ham:

Every piece here is developed like a ‘translated’ allegory to understand traditions or times, gently and respectfully filtered through his own highly personalized worldview.

Junghans vektlegger Robbie Bashos mangfoldige kilder til innflytelse; middelaldersk kammermusikk, vestlig klassisk, irsk, amerikansk folk, Midtøsten og japanske skalaer som han tok i bruk for å fullende sin visjon.

Dette er en sterk, følelsesladet plate som både tegner klare linjer mot  etterfølgere (Cul de Sac og Glenn Jones, Six Organs Of Admittance, Jack Rose), og som fremdeles står ut som en høyst original utgivelse i sin genre og i sin tid.
Bjørn Hammershaug

Reutgitt i 2006 på Tompkins Square

Cul de Sac: Østern & Western

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Boston-bandet Cul de Sac ble stiftet i 1990 av gitarist Glenn Jones og Robin Amos (elektronikk, synth). De hadde som formål å integrere flere parallelle sjangre i én; surf, krautrock, psykedelia, electronica og amerikansk folk med vekt på fingerplukkende gitartradisjoner. Siden 1991 har Cul de Sac sluppet ni album, deriblant et samarbeid med John Fahey fra 1997 og et soundtrack til Roger Cormans film The Strangler’s Wife (2001). Abhayamudra (2004) er et dobbeltalbum som dokumenterer bandet fra verdensturnéen i 2002/2003 med ex-Can vokalist Damo Suzuki. Cul de Sac & Damo Suzuki gjorde en opptreden på Oslo-klubben Mono i mars 2003, som en del av denne turnéen.

Ecim (Strange Attractors Audio House, 1991, 2006)
Cul de Sacs debutplate ECIM ble i 2006 strøkent reutgitt av Strange Attractors Audio House, 15 år etter at den opprinnelig kom ut. Det er ingen parentes i deres rike katalog, og anbefales både for venner av bandet og for potensielle nykommere inn i deres åpne verdensbilde.

Allerede med de to første sporene setter bandet en signatur de mer eller mindre har fulgt siden: ”Death Kit Train” er den offensive krautrockeren beslektet til Neu!, Faust og Can, ”The Moon Scolds The Morning Star” trekker inn John Faheys gitarstil, Midt-Østen og surfrock i en og samme setting.

Slik er Cul de Sac, en åpensinnet gjeng som tar innover seg impulser fra mange retninger og foredler det til noe som er deres eget. Det er litt morsomt å lese kommentarene i det fyldige innleggsheftet. Glenn Jones skriver:

Chris Fujiwara once remarked that if ever ECIM were to be reissued, it would be better served by removing tracks from it, rather than adding any.

Selv mener Jones at ”Stranger At Coney Island” (dedikert til Beefheart) og ”The Invisible Worm” er ’duds’ som ikke har holdt seg godt i tiden som har gått. Pretensiøse restvarer sier han om disse i dag. Selv kunne jeg klart å gå videre i livet uten avantguru Dredd Fooles rasende vokalarbeid à la Wild Man Fischer på ”Homunculus” – han kommer bedre ut av det på den litt unødvendige coverlåten av Tim Buckleys ”Song To The Siren” – og det er et knippe andre mer eller mindre snublende forsøk på ECIM, som snarere peker mot senere høyder i karrieren.

Når det er sagt; dette er ikke lyden av et fomlende garasjeband, usikre på sitt eget ståsted. Alle hadde erfaring fra ulikt hold tidligere, som Cul de Sac fant de en ny kilde til energi, og den stråler uforminsket 15 år senere. “Fifteen years later, and sounding better than we ever imagined possible,” skriver Jones, og har helt rett.

De fire låtene de fremdeles spiller fra denne tiden stikker seg særlig ut. Ved siden av nevnte ”Death Kit Train”, dreier det seg om hypnotiske ”Lauren’s Blues”, ”Nico’s Dream” og den strøkne Fahey-coveren ”Portland Cement Factory”. Disse står ikke tilbake for det Cul de Sac har bedrevet de siste 15 årene – beklageligvis fremdeles like ukjente her i landet.

Daværende bassist Fujiwara fikk heller ikke viljen sin med låtvalget. Det er gjort rom for tre ekstra spor her (en er bare 40 sekunder kort) fra året etter ECIM. Både ”Cul de Sade” og ”The Bee Who Would Not Work” viser et band som la ut på den rette vei: Den uten noe klart definert mål.

Crashes To Light, Minutes To Its Fall (Thirsty Ear, 1999)
Omslaget viser en blomstrende Cereus greggii, kaktusblomsten som omtales av fagfolk som en av de rareste vekstene i ørkenen; “…rarely seen in the wild because of its inconspicuousness. But for one midsummer’s night each year, its exqusitely scented flower opens as night falls, then closes forever with the first rays of the morning sun.” Et fenomen som passer så inderlig godt som bilde på hele denne platen.

Crashes To Light, Minutes To Its Fall var en kunstnerisk suksess for Cul de Sac, men på ingen måte en kommersiell slager. I en tid da post-rocken ble et allment kjent begrep ble Cul de Sac gjenværende i obskuritetens skyggedal. Noen sa en gang at Cul de Sac har mer kraft enn Tortoise og mindre støy enn Mogwai, og det kan jo være en sammenligning god som noen. De er også mye mer, noe de til fulle viste her.

På sin femte plate lykkes de langt på vei i å forene mange av sine ideer, som på forgjengerne hadde kommet frem enten i råere, mer upolert form (ECIM, 1991), ubehandlede I Don’t Wanna Go To Bed, 1995 eller i mer rendyrket utgave (samarbeidet med John Fahey på The Transfiguration Of Glenn Jones, 1997). På Crashes To Light… er noe av denne gamle råskapen borte og trådene tilbake til Fahey/Robbie Basho mer diffuse. Bandet framstår som mer raffinerte, varierte og villige til både kompromisser og eksperimenter i studio (innspillingsprosessen varte i cirka 8 måneder). Nytilsatt bassist Michael Bloom kan få noe av æren for at bandet vendte seg mot mer komplekst terreng og en improvisatorisk lekenhet, samtidig som de leverer en melodiøs struktur på låtene. I det hele tatt er det en mild, lett stemning platen gjennom.

Veiskiltet de står og spiller under viser at det er like langt fra Tucson som til Tyrkia, fra Appalachene til Athen, et globalt møtested av sløy surf, utartede progtendenser, Morricone-tonesatte filmkulisser, østern & western, arabisk kraut og psykedelisk spacerock. Tilsynelatende løsrevne merkelapper, men selv om Cul de Sac søker mot space finner de alltid veien tilbake til jorden. Crashes To Light… er en sammenhengende flytende reise anført i første rekke av Glenn Jones skinnende gitarspill og Robin Amos’ boblende og foruroligende synthtepper.

10 låter lang, 8 av dem med en spilletid fra 6 til 12 minutter, er dette en ganske omfattende plate – og den bør gjerne nytes i sin helhet. Lengst og mest åpen er ”Sands Of Iwo Jima”, som hinter mot Istanbuls smalere gater guidet av Jones’ elektriske bouzouki. ”A Voice Through A Cloud” er basert på og tittelen hentet fra en trist bok av den lite kjente britiske forfatteren Denton Welch. Han skrev en gang at: “Working is stepping into the dark and making each tiny happening into a sign…” Kanskje det er det Cul de Sac prøver på her også, og i den 10 minutter lange prosessen blir Welchs ord til virkelighet:

I heard a voice through a great cloud of agony and sickness. The voice was asking questions. It seemed to be opening and closing like a concertina. The words were loud, as the swelling notes of an organ, then they melted to the tiniest wiry tinkle of water in a glass.

For det er slik denne låten får utvikle seg.

”Etaoin Shrdlu” (tittelen er sammensetningen av de tolv mest brukte bokstavene i gammel manuell typografi) og ”K” utgjør det første og mest utadvendte kvarteret, der det umiddelbare åpningssporet er platens mest progga. ”Hagstrom” stammer fra tidlig på 90-tallet og også den som mest nikker mot bandets krautrock-inspirasjoner (Faust, Can), men har aldri vært spilt inn tidligere. ”Hagstrom” er selvsagt navngitt etter den svenske gitarprodusenten, hvis Glenn Jones selv sitter med et 20-talls stykker i egen samling. Nevnes bør også ”On The Roof Of The World” som er en vakker avslutning, opprinnelig skrevet for en snøstorm-scene for stumfilmen Faust – som Cul de Sac fremdeles turnerer med (i Oslo, 2005). Komplett med en ulende vind i bakgrunnen blomstres denne unike platen ut, for siste gang, i det solen glimrer i horisonten.

Ikke alle partier er like fengslende hele tiden, men sett under ett er Crashes To Light, Minutes To Its Fall en storslått, vakker og oppfinnsom plate du skal lete lenge etter å finne maken til, fremført av et band som fortjener langt mer oppmerksomhet.

Immortality Lessons (Strange Attractors Audio House, 2002)
Dette opptaket er gjort på Brandeis University i Waltham, Massachusetts i mai 1999 for radiostasjonen WBRS’ The Joint-serie. Låtene fremføres av samme kvartett som stod bak Crashes To Light, Minutes To Its Fall: Glenn Jones, Michael Bloom (bass), Robin Amos (synth, samples) og Jon Proudman (trommer). Den viser at Cul de Sac er et genuint liveband når alt klaffer, til tross for noe gusten lyd sammenlignet med studioskivene. Jones skriver i omslaget på Immortality Lessons at forholdene før og under spilling var så dårlige at de var sikre på at resultatet var en tilnærmet katastrofe, og han kunne ikke tro at det var samme han fikk høre en tid senere – beskrevet som om “everything came together”.

De starter noe forsiktig med en forkortet versjon av ”Etaoin Shrdlu” (fra Crashes To Light), her titulert “Etaoin Without Shrdlu”. Den viser en mer nedtonet, forsiktig side av bandet, som de holder på hele platen. De pøser ikke på med lyd, men i et ganske rolig sett fremhever de sine psykedeliske, speisa og ‘østlige’ referanser uten å miste den heftige grooven som også er et av deres bumerker. ”Frozen In Fury On The Roof Of The World”, en kaldere versjon av elegante ”On The Roof Of The World (igjen fra Crashes to Light) viser noe av den samme tendensen. Proudmans korte slagverksekvens ”Enhoft Down” danner en dunkel overgang til drivende ”Immortality Lessons”, som ble fjernet fra The Epiphany Of…, og her faktisk står som platens hardeste og mest kontante spor i klassisk Cul de Sac-driv. Alle har fått med hver sin låt, og på Michael Blooms ”Tartarugas” er det selvsagt bassen som står i sentrum et par minutter, mens på ”Liturgy” av Robin Amos får vi samples fra noe som høres ut som en slags bønnesang fra et land langt borte. Disse tre fungerer aller mest som bindeledd mellom de andre sporene.

”Liturgy” skaper en nydelig overgang til ”Flying Music From Faust”. Glenn Jones hevder at denne versjonen er den beste de noensinne har gjort, og at de har forsøkt å kopiere ’feilene’ i Blooms basspill ved senere anledninger. ”The Dragonfly’s Bright Eye” og ”Blues In E” drar seg begge over ti minutter. Den første er pumpende og overstyrt spacerock, mens det avsluttende eposet i kontrast er en ambient svevende voggevise som tar oss med helt opp til stjernene. Alle sporene på Immortality Lessons preges av måten musikerne har øre for hverandre og deres åpne tilnærming til materialet der alle elementene er like viktige hele tiden.

Death Of The Sun (Strange Attractors Audio House, 2003)
Da Cul de Sac ga ut Death Of The Sun i 2003 var det nesten fire år siden deres forrige studioplate. Bandet har vist et riktig så stort spenn på sine foregående. Kompassnåla peker denne gang mot større eksperimentlyst og mer innadvendte former. Death Of The Sun er resultatet av tre års arbeid og står frem som deres mest gjennomtenkte, ettertenksomme – og kanskje deres aller beste – utgivelse.

Et viktig utviklingstrekk for Glenn Jones og hans kumpaner var forøkelsen med Jonathan LaMaster (fiolin) og Jake Trussel (fra Bostons eksperimentelle Toneburst-kollektiv) på samples og sequencer. Et sentralt aspekt i skapelsen av Death Of The Sun er den utstrakte bruken av eksterne lydopptak. Her er kreolske 78-plater og munnharpespill fra Indonesia, sammen med egne feltopptak fra regnskogen i Peru og under en bru i Nebraska – for å nevne noe. Det åpne blikket ut mot verden gjenspeiles også i trommis Jon Proudmans inspirasjon fra japanske og afrikanske artister, og bidrar ytterligere til å løsrive Cul de Sac fra en bestemt genre eller fra å knytte seg til et definert geografisk område. De er et band av verden, og aldri har de lykkes så godt med å vise det som på Death Of The Sun.

Det er bare seks låter her, men de er lange, den totale spilletiden er totalt tre kvarter lang. Åpningskuttet ”Dust Of Butterflies” er et meget kontemplerende stykke musikk, der bearbeidelsen av ”Creole Love Call” fra 1933, av en tysk gruppe som kalte seg The Comedian Harmonists, skaper flimrende bilder av uskarp kvalitet. ”Dust Of Butterflies” svever langsomt mellom duvende ambient og forsiktige anstrøk av akustisk gitar og fiolin. Det er som å stige inn i en drøm å lytte til disse 10 minuttene, og man har ikke lyst til å våkne opp fra den. Hele tiden med det kreolske kjærlighetskallet i bakgrunnen. Nettopp dette aspektet var bevisst, i følge Robin Amos, da han følte at de fleste av 90-tallets forsøk på å mikse digital sampling inn i en rock-kontekst strandet ikke minst fordi ‘the sequenced material was rarely well-integrated with what the band was doing, sounding like something pasted-on, or added as an afterthought, and/or there was a lack of developed compositonal ideas.’

Cul de Sac valgte en annen innfallsvinkel, der alle fikk bidra med noe som de selv hadde et sterkt forhold til. Disse samplingene ble så manipulert av Trussell, og fremført live med de andre for å sikre en organisk likevekt. Denne balansen synes jeg Cul de Sac har lykkes godt med å ivareta. Selv om grunnlaget ligger i ‘funnet musikk’, er Death To The Sun en meget levende, og i stor grad akustisk plate hvor musikerne på ingen måte forsvinner.

Glenn Jones, den fine gitarist og John Fahey-etterfølger, kommer særlig frem på ”Bellevue Bridge” og ”I Remember Nothing More (For Robbie Basho). Førstnevnte kutt har opptak hentet fra nevnte bro fra Jones’ hjemby i Nebraska. Inspirasjonen var igjen Fahey og hans ”The Singing Bridge Of Memphis, Tennessee”. Et rørende gjensyn med hjemstedet og gnistrende gitarspill til tross, ”Bellevue Bridge” er nok den låten som bringer minst nytt til Cul de Sac i denne sammenheng.

”I Remember Nothing More” har sin kilde i den obskure sørstatssangerinnen Adelaide Van Wey, funnet på et loppemarked i en trippel 78-plateboks under navnet Creole Songs. ”Salangadou” er tidligere spilt av Robbie Basho (samtidig Takoma-gitarist med Fahey). Hennes ett minutt med det som høres ut som en sørgesang, strekkes ut til å danne grunnlaget for hele det vakre sistesporet som domineres av Glenn Jones’ akustiske gitar – og med det starter platen som den slutter, som å stige inn i en drøm man ikke ønsker å våkne opp fra.

Mellom disse vevre stykkene, ligger det også et par mer glupske beist, som ”Turok, Son Of Stone”. Den har ingen samples i seg, etter det jeg kan lese ut av omslaget, dette er i første rekke trommis Jon Proudmans verk. Inspirert av det japanske trommeensemblet Ondeko-za, gamelan fra Bali og ulike afrikanske trommeinnspillinger er dette en dansbar og ekstatisk låt som også innlemmer vokalinnslag fra Juliet Nelson. Proudman tar ingen grep for å bygge låten i nye retninger, den er konstant – og kontant.

Tittelkuttet må ikke forbigås i stillhet, og er platens kanskje flotteste ni minutter. Den enslig åpnende flamenco-gitaren møtes av et rituelt tromme-stomp og sigøyner-fiolin som jager låten frem, mens opptak fra både Gabon og Indonesia fyller opp lydbildet. ”Death Of The Sun” brytes ned av tunge Sabbath-riff før den svever langsomt ut i intet, mens sola dør ut for godt.

Death Of The Sun er Cul de Sacs mest gjennomarbeidede, og jeg tør hevde den mest vellykkede plate så langt – i en karrière som på ingen måte har vært preget av dødpunkter.

The Strangler’s Wife (Strange Attractors Audio House, 2003)
Det er ikke helt uproblematisk å bedømme musikk beregnet til en film jeg ikke har sett: The Strangler’s Wife av Roger Corman. Etter bildene i plateomslaget å dømme ser det ut til å være en spenningsfilm, med en kveler sentralt i handlingen. Det ser både skummelt og dramatisk ut, men det er også alt jeg våger si om filmen.

De fleste av disse hele 18 sporene virker mer som improviserte lydkulisser, med et skissepreg som eksisterer nettopp i skjæringspunktet mellom Can og John Fahey, og mellom tradisjoner og modernisme. Cul de Sac er fremdeles krautrock med åpne strenger og fingerplukking, brutal støy og heftige østlige rytmer med et vidt spenn av instrumenter og stilarter. Men her er også mer elektroniske elementer, mye takket være det ferske medlemmet Jake Trussel. Som på Death Of The Sun er det han som står bak dataskjermen og platespilleren. Ellers lager Robin Amos (synth) sedvanlig rike lydtepper til gitarist Jones og trommis Proudman.

Den massive åpningen ”Apples” og ”Tailing The Stranger” tar oss inn i krautmotoren, men ganske snart føres vi inn i Cul de Sacs mange labyrinter av noen underjordiske ganger. De geleider oss lenger ned i mørket denne gangen, et mørke som for alvor ble tydelig på Death Of The Sun. Uansett om det er merkverdig fremmed avant garde eller psykedelia det står på dørene, om det er dub, klezmer, prog eller ambient, så preges mye av det Cul de Sac driver med av muligheten til å oppbygging over tid. I det vi har satt oss til ro foran et underverk, lystne på å bli sugd inn i det, blir vi dyttet videre. Fordelen med dette er at Cul de Sac nettopp får presentert noe av sitt rike spenn, og The Strangler’s Wife er da en høyst variert opplevelse – selv om det ikke er deres mest fullendte plate.

Abhayamudra (Strange Attractors Audio House, 2004)
Damo Suzuki og Cul de Sac danner på mange måter en naturlig konstellasjon. Suzuki bør kjennes som tidligere vokalist i tyske Can på 70-tallet, og hans bidrag på skiver som Tago Mago (1971) og Ege Bamyasi (1972) er historiske. Vi snakker tross alt om noen av tidens aller største musikkopplevelser. Siden den tid har Suzuki involvert seg i et nettverk av prosjekter som i hvert fall jeg ikke har oversikt over, blant annet sin Never Ending Tour. Den har ført ham over til samarbeid med en rekke ulike artister, bl.a. våre egne Salvatore (i 2002). Det amerikanske avantrock-bandet Cul de Sac har jeg til det kjedsommelige utnevnt som et av USAs mer oppegående band av i dag. Med sin åpne miks av kraut, prog, psykedelia og folk har de et knippe strålende skiver bak seg.

Disse to kom altså i kontakt, og la ut på to omfattende turneer: USA/Canada (2002) og USA/Europa (2003). Veien gikk også til Norge, der de spilte i Oslo (Mono) og Trondheim (Posepilten). Mono-konserten huskes som en rytmisk og impulsiv orgie som svært få hadde vett til å ta delta på. Synd & skam, men nå er altså muligheten her til å oppleve høydepunkter fra turneen med den doble CDen Abhayamudra.

Opptakene er navngitt etter byene de ble fremført (ingen er hentet fra Norge) og nummerert etter rekkefølgen, så her er for eksempel ”Zagreb 3”, ”Cambridge 1” og ”Baltimore 5”. Dette understreker den improvisatoriske tilnærmingen både Suzuki og Cul De Sac har til det å skape musikk. Erindrer at Salvatore ikke øvde med Suzuki på forhånd, alt skulle foregå on the spot. Det dreier seg om å ta sjanser, våge å skape noe unikt. Den lange turneen mellom Suzuki og Cul de Sac førte nok til at de ble mer innkjørte i formen etterhvert, men det høres i så fall bare på det tighte samspillet mellom vokal og musikere. For her jammes det avgårde i kjent stil: Cul de Sac i en mosaikk av instrumenter, mens Damo babler frem mer eller mindre forståelige fraser i samme stil som for 30 år siden. Det kan bli vel mye Suzuki, han lar ikke bandet få mye spillerom alene, og er stadig tilstede med sine særegne vokale innspill.

Cul de Sac kan sin instrumental-rock, men når de først skal ha en frontsanger er Damo den rette. De har ikke en like sterk rytmeseksjon som i Cans Jaki Liebzeit og Holger Czukay, men når de pumper løs i killere som ”Beograd 1”, ”Frankfurt 4” og ”Zagreb 3” så er det med en motorisk glød få andre klarer å matche. Lengre psykedeliske far-out partier klarer ikke på samme måte å holde spenningen oppe over lengre tid. Med kutt som stort sett ligger rundt 10 minutter i lengde (et par oppunder 20) sier det seg selv at det blir noe dødtid. Når det er sagt, det er også mye å glede seg over på de mer stemningsfulle partiene, der Cul de Sac flyter mellom østlig påvirkning, surfdroner, elektronika og groovy psykedelia. Sjekk særlig ut den omfattende og truende ”Halle 2” (20:32).

Abhayamudra er en imponerende plate, med to CDer på til sammen godt over to timer, et flott omslag (med et 16 siders fotohefte) og god lyd er Abhayamudra et solid dokument over et av de mer vellykkede musikalske forbrødringsprosjektene de siste årene.
Bjørn Hammershaug

Intervju, Perfect Sound Forever 1999
Intervju, Aural Innovations, 2002

Pixies: Wave Of Mutilation (4AD, 2004)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Jeg likte ikke 4AD noe særlig godt den gang. De ble litt for arty farty med sin sære britiske teaterpop, ga ut skiver med omslag som så mer ut som kunstverk og med artister som bar kjipe navn (Dead Can Dance, Cocteau Twins). 4AD la grunnlag for mang en prinsipiell debatt med likesinnede om engelsk kontra amerikansk musikk på 80-tallet. Et ikke uviktig tema, for all del, men som i dag selvsagt virker noe utdatert. Poenget er at jeg i en årrekke stort sett unngikk katalogen til 4AD. Og det kunne blitt skjebnesvangert.

Så var det ryktene om et nytt band fra Boston nådde helt ned til de dypeste dalfører. Kanskje var det en plateomtale av Arvid Skancke-Knutsen, kanskje var det en låt som ble spilt på NRKs Kveldsrocken. Husker ikke, men dette måtte sjekkes ut. Jeg snek meg derfor bort til den delen av platebutikken jeg sjelden oppsøkte og pellet ut en skive med et cover som umiddelbart vekket interesse: Et sort/hvitt bilde av en toppløs flamenco-danserinne. Omslaget var tykt og grovt. Surfer Rosa stod det. Platen bærer fortsatt merker av to sorte fingertupper som klådde litt for ivrig på papiret før det ble kledd i plast, akkurat som innholdet skulle sette varige merker når stiften traff rillene.

Surfer Rosa avstedkom en sitring over det å sette på en ny plate som for lengst har forsvunnet. Følelsen av å høre noe nytt, catchy og rart på en gang – begrep som fortsatt benyttes i dag, men som i større grad har mistet sin mening. Pixies. Surfer Rosa. Ute var det sommer og sol, og platen skulle vare til langt ut i neste. Den het Doolittle og var utrolig nok enda bedre.

Nå er vi voksne og alvorlige og vet selvsagt bedre. Nå som det beste fra deres platekarriere (1987-1991) samles på én CD kan vi rynke brynene. Låtene kan plukkes fra hverandre, analyseres med et kritisk blikk, svakheter kan trekkes fram i etterpåklokskapens lys. Er ikke 23 låter i overkant? Savnes likevel ikke akkurat den spesielle favoritten? Lukter det ikke litt vel mye $$ når de nå kommer sammen igjen på sommerturné? Er det ikke snart nok av Pixies-samlere på markedet? Yeah yeah yeah. Jeg lar det ligge. Det viktigste er at du, snart 20 år senere, vanskelig vil klare å finne 23 så sterke poplåter på en og samme plate uansett artist. Klart Pixies tapte seg litt mot slutten, klart at Frank Black skulle blitt kidnappet av aliens i 1989 og endt som tidløst ikon. Men slik gikk det altså ikke. Det var egentlig aldri noe særlig dramatisk med Pixies (med unntak av Kim Deals notoriske trang til å godte seg med farlige søtsaker), så basic, så enkelt, og likevel så bra. Wave Of Mutilation er rett og slett et perfekt soundtrack til sommeren 2004, nesten slik Surfer Rosa var det i 1988 og Doolittle i 1989. Tviler du så kan du bare sette på “Where Is My Mind?”, snu høyttalerne utover, ta av deg på beina og ta en runde på hendene mens du synger med: ‘With your feet in the air and your head on the ground, try this trick and spin it, yeah…’

Komplett bortkastet for de som kjenner skivene godt fra før, selvsagt, og denne samleren verken kan eller bør erstatte de originale platene. Men det er en flott veiviser, et minnesmerke og en glimrende samling. Hvorfor? Pixies forente popens umiddelbare kraft med punkens energi, av og til med mer vekt på det første (“Here Comes Your Man”) eller det andre (“Tame”), som sjelden falt inn i det ordinære. Pere Ubus post-punk, Nirvanas dynamikk og Sonic Youths vrengte melodier kan nevnes, men de høres fremdeles mest ut som Pixies. Det har ikke blitt utdatert, det er kontrollert, tight, men også løssluppent, rastløst og virilt. Surfpop møter urban angst, en fyrrig latino dater katolsk synd og skam. Black Francis skrev noen aldeles uforglemmelige låter og synger med ungdommelig guts ikke mange kan matche. Deals sentrale basslinjer står like støtt den dag i dag, Santiagos finurlige gitarpassasjer og Loverings motoriske rytmer var det som skulle til for å fullende bandet. Her kan du høre alt dette, mer eller mindre kronologisk. Du vil bli påminnet om at bandet ble mer sofistikerte etterhvert, at Frank Black og hans space-ego ble større enn godt var, men også at Bossanova (1990) og Trompe Le Monde (1991) slett ikke var så ille, at når alt kom til alt så gikk Pixies til bunns med flagget nesten til topps. Og 4AD? Jo da, de var slett ikke så verst de heller.

Er det opp til meg vil Wave Of Mutilation fungere som en døråpner for en ny generasjon nysgjerrige ungdommer som med fettede fingre fortsatt får kilinger av å gå inn i en platebutikk når de løfter opp en plate av et band de knapt nok har hørt tidligere.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 20.05.04

Can: Anthology (Spoon, 1994)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Et av de tristeste synene i Oslos konserthistorie de siste årene var å se den spinkle ryggen til Damo Suzuki hengende ensom ved baren etter en formidabel konsert med Cul De Sac. Ytterst få av hovedstadens musikkinteresserte fant det for godt å møte opp denne kvelden i 2003, enten av kollektiv hukommelsessvikt, uforståelig vrangvilje eller rett og slett uvitenhet. Det er lov å håpe på det siste. For her stod altså en av rockens udiskutable størrelser, vokalist i et vår tids mest innflytelsesrike band, ja en levende legende, for anledning sammen med et prima orkester, uten at noen brydde seg! Det er ikke lett å bli klok på denne verden. La oss heller skru klokka nesten 40 år tilbake, og til det som skulle bli starten på et unikt musikalsk eventyr.

Vi snakker selvsagt om Can. Köln-bandet som kombinerte tysk disiplin med ekvatoriale rytmer, motorisk kontroll med frigjort lynne, klassisk dannelse med grenseløs utforskertrang. Bandets faste stamme: Holger Czukay (bass), Jaki Liebzeit (the man-machine, trommer), nå avdøde Michael Karoli (gitar) og keyboardist Irmin Schmidt dannet en sjelden samordnet og sterk enhet. To vokalister preget bandets gullalder: Amerikanske Malcolm Mooney og japanske Damo Suzuki. Dette er årene fra 1968 til 1975, da Can ga ut et knippe plater som alle må inngå i enhver seriøs platesamling. Disse årene er da også godt ivaretatt på samleren Anthology, her i en remasteret utgave (den ble opprinnelig utgitt i 1994, da med Mooney på coveret om jeg ikke husker helt feil, som i så fall er retusjert på denne utgaven).

Over 29 spor/to plater gir Anthology et dekkende tverrsnitt av bandets karriere, og den anbefales særlig til to grupper kjøpere: De som vil bli bedre kjent med Can og de som allerede har de fleste platene men som er for late til å bytte skive for å høre favorittsporene. For den første gruppen tør dette være en skatt, for den andre gruppen vil det være litt skuffende å oppdage at noen potensielle slagere er utelatt eller forkortet (”Halleluwah” er eksempelvis mikset ned til fattige 5:37).

CD1 er klart den beste, da den inkluderer stoff fra Monster Movie (1969), Soundtracks (70), Tago Mago (71) og Ege Bamyasi (72). Det er umulig å trå feil i denne materien. Irmin Schmidt hadde kommet hjem fra studier i USA med New Yorks eksperimentelle impro/minimalist-scene i øret (Velvet Underground, Terry Riley, LaMonte Young), Czukay var elev av Karlheinz Stockhausen og Liebzeit en frijazzer som lærte hemmelige voodoo-teknikker i sin spillestil, og ikke minst unge, sjarmerende Karoli – rock-gitaristen. Sammen med den amerikanske kunstneren Malcolm Mooney tilbragte de endeløse timer i sitt eget Inner Space Studio – et sted for langstrakte jammer og musikalsk utforskertrang. Tidlig i karrieren er innflytelsen fra Velvet særlig sterkt tilstede. Hør for eksempel det frenetiske drivet i ”Father Cannot Yell” og 20 minutter korte ”Yoo Doo Right”. Snart skulle Can utvikle seg utover dette, og hele resten av bandets levetid viser en konstant utvikling. Allerede på Tago Mago var de på vei inn i en større verden enn det jordiske gateplan, der påvirkning fra østen, funk, elektronika og mystisisme satte sitt preg. Mellom mektige Tago Mago og den herlig tyktflytende Future Days, leverte de mer poporienterte Ege Bamyasi, hvis hitsingle ”Spoon” nådde førsteplass på de tyske platelistene.

Can startet tidlig med å eksperimentere, ikke bare med påvirkning utenfra, men de tok også opp i seg den teknologiske utviklingen som skjedde i samtiden og var tidlige innovatører innen elektronisk musikk. Dette gjenspeiles ytterligere utover på 70-tallet, som tross enkelte bra låter, aldri nådde helt samme nivå etter Soon Over Babaluma (1974). Sammen med Delay 68 (ikke utgitt før i 1981) representerer disse to platene høydepunktene på den andre plata. Fra midten av 70-tallet gikk eksperimentviljen litt på bekostning av både energi og fundament. Flørting med disco, techno, afro-funk, jazzrock og prog falt ikke like heldig ut. Can gikk aldri helt til bunns, men jeg er glad de ikke holdt det gående langt utover på 80-tallet!

Anthology gir oss hele spekteret. Aldri noe annet seg selv, aldri redd for det uprøvde er det ikke vanskelig å forstå den massive innflytelsen Can har hatt, en påvirkning som ikke helt har kommet godt nok frem. Mitt første møte med bandet var gjennom amerikanske Thin White Ropes cover av ”Yoo Doo Right”, ellers kan jeg nevne at band fra PIL og Radiohead til Flaming Lips og Primal Scream alle er inspirert av disse toner (for ikke nevne band som Spoon og Mooney Suzuki). Fine liner notes er ved Leon Muraglia fra Kosmische Club i London og vårt eget Salvatore – bandet som sikkert har hatt sine runder med kollektive danseseanser til ”Halleluwah” før de har satt i gang med sitt eget inner space. Et rituale jeg unner alle!

For ordens skyld; nå er også alle bandets øvrige utgivelser remasteret, den fabelaktige triple DVD/CDen er fremdeles tilgjengelig, og det er sjelden å påpeke at en plate med så sterkt låtmateriale og så gjennomgående solid historisk kvalitet egentlig er noe overflødig.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 01.12.07

Molina And Johnson: Molina And Johnson (Secretly Canadian, 2009)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Jason Molina og Will Johnson er ikke akkurat to komplementærartister. De har i årevis vaket rundt i noenlunde samme landskap: Molltung tristessefolk og muskulær truckrock henger ved deres navn. Men de står godt til hverandre. Johnson (Centro-Matic) med sin all-american grovbygde røst og Molina (Magnolia Electric Co.) med sin mer kantete og hjerteskjærende stemme. Begge med evner godt over snittet til å komponere minneverdige beretninger fra de brede slettene i vesten, fra Texas og nordover. Men deres egne veier har ikke krysset hverandre. Før nå.

Molina/Johnson er det konkrete utkommet av møtet mellom to ganske likesinnede artister, ti dager i Denton, Texas lastet med mat, røyk og drikke, nok av tid til skyting i hagen og spelling på kveldene. Resultatet bør ikke overraske noen som kjenner til deres soloutspill fra før (South San Gabriel og Songs: Ohia). Dette har blitt en meget dempet plate, spartansk og stillferdig, med en 50/50-deling av et låtmateriale som nesten utelukkende spinner seg rundt langsomme nattballader.

Johnsons låter er nok de mest anonyme (selv om åpningssporet ”Twenty Cycles To The Ground” er det mest fullblodige), mens Molinas bidrag med noe dandering kunne sklidd inn på hans Josephine av året, uten at de føles som direkte restavfall av den grunn. Molina/Johnson er dermed en plate som ikke føles direkte nødvendig, ei heller særlig “viktig”. Men så er det en gang slik at noen artister bare har det i seg. De to skaper en veldig samstemt og enhetlig stemning, slik man kan forvente av to karer som tydelig trives i hverandres selskap. Ikke rent få venner har også kommet innom og besørger gode doser av orgel og gjestevokal, og gjort dette til en plate det er lett å vende tilbake til. Med mer anonyme folk i styringen kunne det nok blitt småkjedelig, men Jason Molina og Will Johnson bekrefter igjen at de er låtskrivere med en egen evne til å pirke borti de rette nervetrådene.

Dette prosjektet har allerede blitt kalt “phantoms of folk”, kanskje som et pek til det mer profilerte Monsters Of Folk (Conor Oberst, Jim James m.fl). Og det er jo her disse to er. I skyggene av alle de andre, dette er tonene fra nattens ensomme menn. Det er gjerne der magien skapes.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 04.11.09

Jason Molina: Pyramid Electric Co. (Secretly Canadian, 2004)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

En gitar slår lik en stålwire dunker ensomt inn i en rusten fabrikkpipe. En stemme skjelver som en nattarbeider, hutrende hjem fra skiftet i frosten. Jason Molina er på vei hjem. Songs: Ohia ligger igjen i grøftekanten og himmelen er svart.

When the great pyramids
Dragged themselves out to this spot
A sickness sank into the little one’s heart
Mama said son
That’s just the cold
That’s just the emptiness
It’s being alone
In the dark
You’ll get used to it

Pyramid Electric Co. bærer i likhet med forgjengeren (Magnolia) ikke noe bandnavn, nå er det bare Jason Molina. Det er forståelig, da dette mer enn noen gang er som en soloplate å regne. Den gis ut i begrenset opplag, og er å få kun på LP (en CD-utgave følger med, velegnet som gave til noen man setter pris på). De syv låtene er lange, 6-7 minutter i snitt, men ingen nærmer seg dieselbluesen han frambragte på sine to foregående utgivelser. Nå er han tilbake med et knippe mindre tilgjengelige melodier i spartansk format. Mer stillestående, vredere å få tak på.

Molina avslører lite for oss denne gangen. Det er vi som hører på som må strekke oss nå. Han skaper ikke den gyngende hypnotiske atmosfæren som på ”Farewell Transmission” eller ”Not Just A Ghosts Heart”, ingen vare kjærlighetsviser som ”Being In Love”. Molina har strammet inn stilen, mer tilbake til sin første album, og maler fram en hard, mørk blues ulik noen andre. Skjært inn til beinet tegner han på ny skrale bilder av øde landskap og menneskelig tomhet.

The endless blue
Shadow inside you
Gathered in you
Disappeared in you
Into the solid earth
Into the solid earth

Hele platen har et spøkelsesaktig skjær, og selv etter mange gjennomhøringer har det ikke åpenbart seg mer enn noen få, små luftehull: Tittelsporet som er fortsatt det mest grimme, rått og hardt som det er, med den ringende, urovekkende gitaren som toner ut de siste minuttene. På ”Red Comet Dust” sitter han ved et piano med et blafrende lys foran seg. ”Long Desert Train” er platens mest konvensjonelle, en langtrukken, vakker akustisk vise. Til tross for de enkle kår platen er tatt opp under (i 2002), er den ikke i nærheten av det spinkle uttrykket på Ohias første par-tre utgivelser. Mike Mogis (Bright Eyes, Lullaby For the Working Class) har styrt lyden på disse opptakene, og sørget for at det låter romslig og klangfullt. Det er ikke mye papp på Pyramid. Det er en nerve av stål. Det er lyden av det samme store rommet som fanget opp Magnolia, men med bare én person som sitter igjen i mørket. Dette er Molinas Pink Moon.

Ohias plater har hatt for vane å komme sigende inn etterhvert, avdekke stadig nye hemmeligheter. Det er jeg ikke like trygg på vil skje denne gangen. Til det er låtene for hudløse. Men kanskje derfor vil den vare like lenge som hans tidligere verk. Kanskje lengre. Jeg tar sjansen på det. Ikke så total som Ghost Tropic, ei heller så asfaltert som Didn’t It Rain eller Magnolia Electric Co., men nok en spiker i en kiste som allerede er full av den mørkeste bluesen noen hvit mann fra midt-vesten noensinne har laget. Ingen kan definere januar som Jason Molina, og akkurat som den kalde måneden kan man ikke unnslippe ham. Pyramid Electric Co. er en plate som skjærer dypt inn i de nakne, kalde netter og langt inn i grå, monotone dager. Mesterlig.
Bjørn Hammershaug

(Først publisert 20.01.04)

The Ex & Getachew Mekuria: Moa Anbessa (Terp, 2006)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

“It’s a tribute to the free spirit” uttaler Terrie Ex om musikken på denne platen. Alle som kan ønske om å ha noe slik; det er bare å snu ørene denne veien. Moa Anbessa er på alle vis en plate der “free spirits” får fritt spillerom.

I løpet av et par uker i 2007 leverte kretsen rundt The Ex noen minneverdige konserter rundt om i hovedstaden. Først og fremst med en maktdemonstrasjon av en konsert på Fabrikken. Noen dager senere stod gitarist Terrie Ex på scenen sammen med Paal Nilssen-Love og Massimo Pupillo i OffOnOff (på Mono) og til slutt spilte Pupillo med sin egen trio, italienske Zu (som ikke er direkte knyttet til The Ex, men de bør likevel nevnes).

Dette er tre ganske forskjellige band, men de tjener som eksempel på nederlendernes utvikling i løpet av deres snart 30 år sammen. Fra å være et politisk anarko-punkband har de gradvis blitt oppslukt av ulike stilarter og retninger, der både Øst-Europa og Afrika har en naturlig plass, og der “frihet” vel er det begrepet som favner over det meste av det de holder på med.

The Ex er et band i kontinuerlig utvikling, og et ferskt eksempel på det er Moa Anbessa, som ble utgitt til liten blest i 2006. Dette er et samarbeid med saksofonisten Getachew Mekuria fra Etiopia, som startet å blåse helt tilbake på 40-tallet. Den aldrende mannen var langt fra sin karrieretopp da en gjeng uflidde hollendere banket på døra hans for en tid tilbake.

Bakgrunnen er som følger: The Ex hadde i lengre tid vært fans av platen The Negus Of Ethiopian Sax, nummer 14 i serien Ethiopiques, opprinnelig utgitt i 1972. Det var særlig den store sax-lyden til Getachew Mekuria som fanget deres oppmerksomhet. Da de skulle feire sine 25 år i 2004 begynte de drodle med tanken om å hente opp mannen fra Etiopia, for at han skulle spille med ICP (Instant Composers Pool) under den store Ex-festen på klubben Paradiso. Som tenkt, så gjort. De dro ned til Addis Abeba, børstet støvet av en fortumlet Mekuria, nå i 70-årene, som takket ja til sin første reise noensinne utenfor hjemlandet.

For å gjøre en lang historie – og bedre fortalt i det svært så rike omslaget – kort, reisen var en suksess for alle parter. Ikke minst for Mekuria selv, som kledd i tradisjonell løvedrakt blåste de fleste rundt seg til himmels. En avtale om å lage en plate sammen ble utpenslet på et hotellrom i Addis Abeba, der Mekuria valgte et knippe tradisjonelle etiopiske sanger som The Ex i sin tur omarrangerte. I tillegg ble en solid blåseseksjon invitert med på ballet, blant andre Xavier Charles (Silent Block) og Brodie West fra Deep Dark United. Noe av materialet er spilt inn i studio i Nederland, en del spor er tatt opp live.

Resultatet er uansett helt blendende. Langt unna “fyord” som ’fusion’ og ’world music’, dette er musikalsk vekselbruk på sitt aller beste, basert på gjensidig forståelse og åpenhet. Mekurias følsomme, melodiøse og tidvis helt frie saksofonlinjer får godt med boltringsrom, mens The Ex’ suggererende og kontante stil holder det hele i stramme tøyler. Sammen med den øvrige blåserrekka har de mange involverte laget en plate som bygger brede musikalske broer og etterlater dype spor i sin vei. Rytmer fra Sudan, gamle krigssanger, tradisjonelle afrikanske sanger og moderne (i betydning 70-tallet) dansemusikk – alt smelter her sammen i et levende, pulserende hele.

Det er låter her som er blant de mest dansbare og rytmisk lekne jeg har hørt på lenge, eksempelvis ”Musicawi Silt” som det bare er plent umulig å stå rolig til. Det samme går for fabelaktige ”Tezalegn Yetenu”, hvor musikerne i løpet av seks minutter koker ned hele prosjektets essens: Uforfalsket, funky afrikansk jazz, hvasse postpunk-gitarer, autoritær vokal og – ikke minst – et stort, varmt smil hos alle de involverte, som umerkelig strømmer fra musikken og inn i hjertet hos den som lytter. I korttekst: Moa Anbessa anbefales på det sterkeste for alle “free spirits” der ute.

Bjørn Hammershaug
Først publisert: 11.04.07

Diverse artister: John Barleycorn Reborn – Dark Britannica (Cold Spring, 2008)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

I den britiske kultfilmen The Wicker Man fra 1973 blir vi kjent med mange områder av britisk folklore, før-kristelige tradisjoner og paganistiske riter. Fruktbarhetsritualer, dyrking av solguder og magi, seksuell frilynthet, naturreligioner og menneskeofring er noen av ingrediensene. I tillegg til dette nyter filmen godt av et fantastisk soundtrack, hvis innflytelse har strukket seg langt inn i både amerikansk frifolk og britisk nyfolk. Det er en viss distinksjon mellom de to lands utvikling av dette musikalske landskapet, der britene ser ut til å være mer preget av ovennevnte elementer. Vi kan derfor bruke begrepet “nyfolk” om av den britiske grenen av feltet, selv om røttene både i amerikansk og britisk folk kan spores tilbake til de samme kilder på 60-tallet.

Kjennetegn ved den britiske nyfolken er at den er mer inspirert av europeisk tradisjoner, og med klarere befatning til okkultisme og paganisme, koplet til bruk av tradisjonelle instrumenter, med elementer av industriell musikk og ikke minst “mørke” krefter. Termer som “folk noir”, “pagan folk” og “apokalyptisk folk” blir brukt noe om hverandre, men felles foregangsnavn i denne kretsen er for eksempel Current 93, Nurse With Wound og Sol Invictus.

Dette gjenspeiles i tittelen på denne fabelaktige samleren: John Barleycorn Reborn: Dark Britannica. La oss dvele to sekunder ved tittelen. “Dark” spiller på det mørke aspektet ved nyfolken som allerede er nevnt, dette litt skumle aspektet ved musikken som geografisk skiller seg naturlig fra for eksempel Californias mer blomstrende hippiekultur. “Britannica” tar oss tilbake til før-romansk tid, til tradisjoner som fremdeles lever og ånder i underverden, tilsynelatende upåvirket av den moderne utvikling. John Barleycorn er en av de eldste britiske folksangene, først nedskrevet i 1588, og forteller om en manns forvandling personifisert gjennom kornsorten bygg (barleycorn) – viktig ingrediens i bryggingen av øl og dermed naturlig som symbol for fruktbarheten i åkeren og i naturen. Sangen regnes som viktig både for paganistene og for den tidlige kristningen av England, og det finnes derfor mange spennende historier rundt John Barleycorn. Dette har et utall artister opp gjennom årene visst å utnytte. Av en rekke versjoner (Traffic lagde en hel plate som heter John Barleycorn Must Die) kan vi her nevne Bert Jansch, Fairport Convention og Pentangle – alle essensielle navn innen utviklingen av nyfolken. Her møter vi altså John Barleycorn gjenfødt. Det er en ny generasjon som vekker gamle krefter til live.

Plateslipp er satt til Lammas 2007 – som i følge vår kalender er 1. august – og som er en dag tradisjonelt kjent for “the first fruits of the harvest”. Utgiverne av plata gjør like fullt et poeng ut av å ikke knytte seg for nært opp til verken religiøse eller politiske aspekter, og uttaler om prosjektet:

– Our concept explores the darker side of folk music is totally unrelated to the occult, modern paganism or politics. Instead it is about evoking the mystery of our ancient past, the strangeness of their beliefs and the remnants of this carrying down the centuries.

Mye kan sies om bade britisk folklore generelt og John Barleycorn spesielt, og både i selve platecoveret og en tilhørende hjemmeside (john-barleycorn-reborn.com) tas dette opp både grundig og vel. La oss derfor prøve å rette fokus mot selve musikken. I likhet med sine amerikanske åndssøsken har det vokst frem en ny generasjon musikere i England, særlig de siste 10 årene, som har vendt seg tilbake til – i første rekke – 60-tallets eksponenter, og videre bakover i tid.

Det skal ikke stikkes under en stol at enkelte i denne kretsen er i overkant seriøse, dunkle og selvhøytidelige. Musikken kan sikkert virke påtatt og en smule rollespillaktig for enkelte, men blant maskekledde druider og trekledde wicca-tilbedere finnes ikke minst veldig mye fin musikk. Først i denne prosesjonen går The Horse Of The Gods, og de bringer naturlig nok John Barleycorn med seg. Dernest The Owl Service, nydelige ”North Country Maid” og The Story med ”The Wicker Man”. I løpet av disse tre første møtene er mye av hemmelighetene rundt kulten avslørt: Horse Of Gods med sin tradisjonsnære rotfasthet, Owl Service med sin innyndende og vakre visefolk i tradisjonen fra Shirley Collins, Ann Briggs – og senere popularisert av for eksempel Espers. Til slutt av de tre; The Story med sin mer eksperimentelle form for avgudsdyrkning.

Det er stort sett langs disse kornradene vi skal befinne oss de neste par timene, og blant noe ugress så er det særlig den fruktbare jorda og de rike vekstene som danner hovedinntrykket. Jeg vil spesielt rette oppmerksomheten mot Sol Invictus’ ”To Kill All Kings” som er en lang offerpreken, hypnotisk vakre ”Lay The Bent To The Bonny Broom” (Charlotte Craig & Johan Ashterton) og den langsomme solnedgangsversjonen av ”Nuttamun Town” (med Drohne) som tre porter inn i et meget spennende rike.

Vi samles i kornåkeren, holder hverandre i hendene og ber til solen: La mørket komme.

Merk: Med på kjøpet av denne lekre doble samleren følger også 33 spor for gratis nedlastning.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 22.02.08

Jackie-O Motherfucker: Wow/The Magick Fire Music (All Tomorrow’s Parties, 2003)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

La deg ikke skremme av navnet. Eller la deg skremme av det. Jackie-O Motherfucker (JOMF) er verken metall eller rånerock, men et fritenkende kollektiv fra Portland, Oregon uten hemmende genrefikserte sperrer. Space rock, psykedelia, avantgarde, dronerock, improv, jazz, frifolk – alt inngår som en del av dette bandets hang til å utforske mikroelementer og forme massiver. Det var Tom Greenwood og saksofonist Nester Bucket som dannet JOMF i 1994, som siden har vokst til et pulserende konglomerat av musifanter. Deres mange plater har ikke alltid vært lett tilgjengelige, men med utgivelsen Wow/The Magick Fire Music er det nå mulig å anskaffe to av deres tidligere skiver på en dobbel CD. Akkurat det synes jeg du bør unne deg.

Disse to platene er fylt av over to timer med styrkedråper mot kommersialismens konforme trøyer. La oss starte med CD2, Wow. De tre sporene ble spilt inn i ACR, Baltimore i 1999 og gitt ut på den lille engelske labelen Fisheye. 8 minutter korte ”Black Squirrels” åpner som en syrete jamsession som kunne hørt hjemme på Andy Warhols fabrikk, overstyrte gitarer tråkler seg frem mellom en sløy rytme av bass og trommer, Jerry Garcia røyker fredspipe med Jimi Hendrix – og tiden står ganske stille.

Både tid og rom opphører fullstendig på 24 minutter lange ”Wow”, som bryter den jevne flyten de etablerte i begynnelsen. Vi kastes ut av fabrikken og ned til et stille skogstjern der en lomfugl synger ensomt med til en perkusjonist og litt forsiktig pling-plong. ”Wow” utvikler seg langsomt, etter 6 minutter kommer en fiolin inn i bildet, en gitar er ute og plukker sopp, en bass svinser liksom likeglad forbi. Uansett er det ingen rytmikk å knytte seg fast til, man må bare la seg flyte uanstrengt med. Etter cirka et kvarter vokser alt sammen med trommer og gitar til en hypnotiserende raga, og sitter man ikke i lotusstilling da kan man like gjerne stå og vugge i takt. ”Wow” er et merkverdig stykke musikk, og i det øyeblikket bandet finner en samlet front og kunne sendt låten ut til folkrockens ytterste sfærer stilner den hen.

Det siste sporet heter ”Love Horn”, og ønsker som tittelen indikerer blåserne velkommen til bords. Det 16 minutter lange kuttet frontes av saksofonen til Jef Reed, og her er svinger bandet seg løsere enn noensinne. Bakgrunnsmalingen flasser av selv om øksa ikke søker ekstasen, Reed beveger seg pirrende på kanten av den. ”Love Horn” kan høres ut som Albert Ayler eller Pharoah Sanders backet av Brokeback. Digg eller stikk, slike former for musikk sitter enten som festet til fotbladene – eller flyter vekk som morgendisen.

CD1, spilt inn i Baltimore i perioden 1998-1999 heter The Magick Fire Music og er 76 minutter med mye av det samme – altså det meste. Den ble opprinnelig gitt ut på Thurston Moores Ecstatic Peace som en dobbel LP, og består av syv spor som gjerne bør nytes uavbrutt.

På 15 minutter lange ”Extension” blir vi dusjet av cymbaler og kilt forsiktig av en gitar og bass som beveger seg prøvende oppover ryggen. Igjen improviserer JOMF seg frem mot… noe. Fra en prøvende åpning søker de fastere former. Det er ikke lett å høre hva de har tenkt – eller om de har tenkt – de første minuttene, men de klarer finurlig nok å finne dører som lar seg åpne, og som hele tiden fører videre. Selv om byggeprosessen går langsomt er det hele tiden progresjon å spore. Ikke vær utålmodige, venner: Jackie-O Motherfucker tar seg god tid, og belønningen er å bli hypnotisert inn i lange ”Extension” og ”Bone Saw”. Dette er JOMF nærmere Chicago og post-rocken, der sistnevnte låt med sitt klokkespill stikker seg særlig ut. ”The Cage” og snaut kvarter lange ”Second Ave. 2AM” er platens to vakreste, med en twang som tar oss inn mot den mektige ørkenestetikken til Morricone eller Calexico. Først i en ti minutter lang solnedgang, som kunne vart evig, og som føres videre på 13 minutter lange ”Second Ave. 2AM”. Og enda er det nesten 30 minutter igjen av platen. Legg spesielt merke til nesten kvarter lange ”Quaker”. JOMF har satt seg i ring, funnet frem munnharpe, håndtrommer og ulike former for slagverk, saksofon og gitarer, gynger frem og tilbake, sender pipa rundt, snakker med gudene og temmer slangene. Dette er far out, maaan!

Jackie-O Motherfucker er blant klodens feteste band, og selv om de har gitt ut plater som er minst like bra som disse to, så er Wow/The Magick Fire Music et gunstig utgangspunkt for videre oppdagelser på egen hånd.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 15.02.04