Pixies: Wave Of Mutilation (4AD, 2004)

Jeg likte ikke 4AD noe særlig godt den gang. De ble litt for arty farty med sin sære britiske teaterpop, ga ut skiver med omslag som så mer ut som kunstverk og med artister som bar kjipe navn (Dead Can Dance, Cocteau Twins). 4AD la grunnlag for mang en prinsipiell debatt med likesinnede om engelsk kontra amerikansk musikk på 80-tallet. Et ikke uviktig tema, for all del, men som i dag selvsagt virker noe utdatert. Poenget er at jeg i en årrekke stort sett unngikk katalogen til 4AD. Og det kunne blitt skjebnesvangert.

Så var det ryktene om et nytt band fra Boston nådde helt ned til de dypeste dalfører. Kanskje var det en plateomtale av Arvid Skancke-Knutsen, kanskje var det en låt som ble spilt på NRKs Kveldsrocken. Husker ikke, men dette måtte sjekkes ut. Jeg snek meg derfor bort til den delen av platebutikken jeg sjelden oppsøkte og pellet ut en skive med et cover som umiddelbart vekket interesse: Et sort/hvitt bilde av en toppløs flamenco-danserinne. Omslaget var tykt og grovt. Surfer Rosa stod det. Platen bærer fortsatt merker av to sorte fingertupper som klådde litt for ivrig på papiret før det ble kledd i plast, akkurat som innholdet skulle sette varige merker når stiften traff rillene.

Surfer Rosa avstedkom en sitring over det å sette på en ny plate som for lengst har forsvunnet. Følelsen av å høre noe nytt, catchy og rart på en gang – begrep som fortsatt benyttes i dag, men som i større grad har mistet sin mening. Pixies. Surfer Rosa. Ute var det sommer og sol, og platen skulle vare til langt ut i neste. Den het Doolittle og var utrolig nok enda bedre.

Nå er vi voksne og alvorlige og vet selvsagt bedre. Nå som det beste fra deres platekarriere (1987-1991) samles på én CD kan vi rynke brynene. Låtene kan plukkes fra hverandre, analyseres med et kritisk blikk, svakheter kan trekkes fram i etterpåklokskapens lys. Er ikke 23 låter i overkant? Savnes likevel ikke akkurat den spesielle favoritten? Lukter det ikke litt vel mye $$ når de nå kommer sammen igjen på sommerturné? Er det ikke snart nok av Pixies-samlere på markedet? Yeah yeah yeah. Jeg lar det ligge. Det viktigste er at du, snart 20 år senere, vanskelig vil klare å finne 23 så sterke poplåter på en og samme plate uansett artist. Klart Pixies tapte seg litt mot slutten, klart at Frank Black skulle blitt kidnappet av aliens i 1989 og endt som tidløst ikon. Men slik gikk det altså ikke. Det var egentlig aldri noe særlig dramatisk med Pixies (med unntak av Kim Deals notoriske trang til å godte seg med farlige søtsaker), så basic, så enkelt, og likevel så bra. Wave Of Mutilation er rett og slett et perfekt soundtrack til sommeren 2004, nesten slik Surfer Rosa var det i 1988 og Doolittle i 1989. Tviler du så kan du bare sette på “Where Is My Mind?”, snu høyttalerne utover, ta av deg på beina og ta en runde på hendene mens du synger med: ‘With your feet in the air and your head on the ground, try this trick and spin it, yeah…’

Komplett bortkastet for de som kjenner skivene godt fra før, selvsagt, og denne samleren verken kan eller bør erstatte de originale platene. Men det er en flott veiviser, et minnesmerke og en glimrende samling. Hvorfor? Pixies forente popens umiddelbare kraft med punkens energi, av og til med mer vekt på det første (“Here Comes Your Man”) eller det andre (“Tame”), som sjelden falt inn i det ordinære. Pere Ubus post-punk, Nirvanas dynamikk og Sonic Youths vrengte melodier kan nevnes, men de høres fremdeles mest ut som Pixies. Det har ikke blitt utdatert, det er kontrollert, tight, men også løssluppent, rastløst og virilt. Surfpop møter urban angst, en fyrrig latino dater katolsk synd og skam. Black Francis skrev noen aldeles uforglemmelige låter og synger med ungdommelig guts ikke mange kan matche. Deals sentrale basslinjer står like støtt den dag i dag, Santiagos finurlige gitarpassasjer og Loverings motoriske rytmer var det som skulle til for å fullende bandet. Her kan du høre alt dette, mer eller mindre kronologisk. Du vil bli påminnet om at bandet ble mer sofistikerte etterhvert, at Frank Black og hans space-ego ble større enn godt var, men også at Bossanova (1990) og Trompe Le Monde (1991) slett ikke var så ille, at når alt kom til alt så gikk Pixies til bunns med flagget nesten til topps. Og 4AD? Jo da, de var slett ikke så verst de heller.

Er det opp til meg vil Wave Of Mutilation fungere som en døråpner for en ny generasjon nysgjerrige ungdommer som med fettede fingre fortsatt får kilinger av å gå inn i en platebutikk når de løfter opp en plate av et band de knapt nok har hørt tidligere.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 20.05.04

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s