Can: Anthology (Spoon, 1994)

Et av de tristeste synene i Oslos konserthistorie de siste årene var å se den spinkle ryggen til Damo Suzuki hengende ensom ved baren etter en formidabel konsert med Cul De Sac. Ytterst få av hovedstadens musikkinteresserte fant det for godt å møte opp denne kvelden i 2003, enten av kollektiv hukommelsessvikt, uforståelig vrangvilje eller rett og slett uvitenhet. Det er lov å håpe på det siste. For her stod altså en av rockens udiskutable størrelser, vokalist i et vår tids mest innflytelsesrike band, ja en levende legende, for anledning sammen med et prima orkester, uten at noen brydde seg! Det er ikke lett å bli klok på denne verden. La oss heller skru klokka nesten 40 år tilbake, og til det som skulle bli starten på et unikt musikalsk eventyr.

Vi snakker selvsagt om Can. Köln-bandet som kombinerte tysk disiplin med ekvatoriale rytmer, motorisk kontroll med frigjort lynne, klassisk dannelse med grenseløs utforskertrang. Bandets faste stamme: Holger Czukay (bass), Jaki Liebzeit (the man-machine, trommer), nå avdøde Michael Karoli (gitar) og keyboardist Irmin Schmidt dannet en sjelden samordnet og sterk enhet. To vokalister preget bandets gullalder: Amerikanske Malcolm Mooney og japanske Damo Suzuki. Dette er årene fra 1968 til 1975, da Can ga ut et knippe plater som alle må inngå i enhver seriøs platesamling. Disse årene er da også godt ivaretatt på samleren Anthology, her i en remasteret utgave (den ble opprinnelig utgitt i 1994, da med Mooney på coveret om jeg ikke husker helt feil, som i så fall er retusjert på denne utgaven).

Over 29 spor/to plater gir Anthology et dekkende tverrsnitt av bandets karriere, og den anbefales særlig til to grupper kjøpere: De som vil bli bedre kjent med Can og de som allerede har de fleste platene men som er for late til å bytte skive for å høre favorittsporene. For den første gruppen tør dette være en skatt, for den andre gruppen vil det være litt skuffende å oppdage at noen potensielle slagere er utelatt eller forkortet (”Halleluwah” er eksempelvis mikset ned til fattige 5:37).

CD1 er klart den beste, da den inkluderer stoff fra Monster Movie (1969), Soundtracks (70), Tago Mago (71) og Ege Bamyasi (72). Det er umulig å trå feil i denne materien. Irmin Schmidt hadde kommet hjem fra studier i USA med New Yorks eksperimentelle impro/minimalist-scene i øret (Velvet Underground, Terry Riley, LaMonte Young), Czukay var elev av Karlheinz Stockhausen og Liebzeit en frijazzer som lærte hemmelige voodoo-teknikker i sin spillestil, og ikke minst unge, sjarmerende Karoli – rock-gitaristen. Sammen med den amerikanske kunstneren Malcolm Mooney tilbragte de endeløse timer i sitt eget Inner Space Studio – et sted for langstrakte jammer og musikalsk utforskertrang. Tidlig i karrieren er innflytelsen fra Velvet særlig sterkt tilstede. Hør for eksempel det frenetiske drivet i ”Father Cannot Yell” og 20 minutter korte ”Yoo Doo Right”. Snart skulle Can utvikle seg utover dette, og hele resten av bandets levetid viser en konstant utvikling. Allerede på Tago Mago var de på vei inn i en større verden enn det jordiske gateplan, der påvirkning fra østen, funk, elektronika og mystisisme satte sitt preg. Mellom mektige Tago Mago og den herlig tyktflytende Future Days, leverte de mer poporienterte Ege Bamyasi, hvis hitsingle ”Spoon” nådde førsteplass på de tyske platelistene.

Can startet tidlig med å eksperimentere, ikke bare med påvirkning utenfra, men de tok også opp i seg den teknologiske utviklingen som skjedde i samtiden og var tidlige innovatører innen elektronisk musikk. Dette gjenspeiles ytterligere utover på 70-tallet, som tross enkelte bra låter, aldri nådde helt samme nivå etter Soon Over Babaluma (1974). Sammen med Delay 68 (ikke utgitt før i 1981) representerer disse to platene høydepunktene på den andre plata. Fra midten av 70-tallet gikk eksperimentviljen litt på bekostning av både energi og fundament. Flørting med disco, techno, afro-funk, jazzrock og prog falt ikke like heldig ut. Can gikk aldri helt til bunns, men jeg er glad de ikke holdt det gående langt utover på 80-tallet!

Anthology gir oss hele spekteret. Aldri noe annet seg selv, aldri redd for det uprøvde er det ikke vanskelig å forstå den massive innflytelsen Can har hatt, en påvirkning som ikke helt har kommet godt nok frem. Mitt første møte med bandet var gjennom amerikanske Thin White Ropes cover av ”Yoo Doo Right”, ellers kan jeg nevne at band fra PIL og Radiohead til Flaming Lips og Primal Scream alle er inspirert av disse toner (for ikke nevne band som Spoon og Mooney Suzuki). Fine liner notes er ved Leon Muraglia fra Kosmische Club i London og vårt eget Salvatore – bandet som sikkert har hatt sine runder med kollektive danseseanser til ”Halleluwah” før de har satt i gang med sitt eget inner space. Et rituale jeg unner alle!

For ordens skyld; nå er også alle bandets øvrige utgivelser remasteret, den fabelaktige triple DVD/CDen er fremdeles tilgjengelig, og det er sjelden å påpeke at en plate med så sterkt låtmateriale og så gjennomgående solid historisk kvalitet egentlig er noe overflødig.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 01.12.07

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s