Stikkord

La deg ikke skremme av navnet. Eller la deg skremme av det. Jackie-O Motherfucker (JOMF) er verken metall eller rånerock, men et fritenkende kollektiv fra Portland, Oregon uten hemmende genrefikserte sperrer. Space rock, psykedelia, avantgarde, dronerock, improv, jazz, frifolk – alt inngår som en del av dette bandets hang til å utforske mikroelementer og forme massiver. Det var Tom Greenwood og saksofonist Nester Bucket som dannet JOMF i 1994, som siden har vokst til et pulserende konglomerat av musifanter. Deres mange plater har ikke alltid vært lett tilgjengelige, men med utgivelsen Wow/The Magick Fire Music er det nå mulig å anskaffe to av deres tidligere skiver på en dobbel CD. Akkurat det synes jeg du bør unne deg.

Disse to platene er fylt av over to timer med styrkedråper mot kommersialismens konforme trøyer. La oss starte med CD2, Wow. De tre sporene ble spilt inn i ACR, Baltimore i 1999 og gitt ut på den lille engelske labelen Fisheye. 8 minutter korte ”Black Squirrels” åpner som en syrete jamsession som kunne hørt hjemme på Andy Warhols fabrikk, overstyrte gitarer tråkler seg frem mellom en sløy rytme av bass og trommer, Jerry Garcia røyker fredspipe med Jimi Hendrix – og tiden står ganske stille.

Både tid og rom opphører fullstendig på 24 minutter lange ”Wow”, som bryter den jevne flyten de etablerte i begynnelsen. Vi kastes ut av fabrikken og ned til et stille skogstjern der en lomfugl synger ensomt med til en perkusjonist og litt forsiktig pling-plong. ”Wow” utvikler seg langsomt, etter 6 minutter kommer en fiolin inn i bildet, en gitar er ute og plukker sopp, en bass svinser liksom likeglad forbi. Uansett er det ingen rytmikk å knytte seg fast til, man må bare la seg flyte uanstrengt med. Etter cirka et kvarter vokser alt sammen med trommer og gitar til en hypnotiserende raga, og sitter man ikke i lotusstilling da kan man like gjerne stå og vugge i takt. ”Wow” er et merkverdig stykke musikk, og i det øyeblikket bandet finner en samlet front og kunne sendt låten ut til folkrockens ytterste sfærer stilner den hen.

Det siste sporet heter ”Love Horn”, og ønsker som tittelen indikerer blåserne velkommen til bords. Det 16 minutter lange kuttet frontes av saksofonen til Jef Reed, og her er svinger bandet seg løsere enn noensinne. Bakgrunnsmalingen flasser av selv om øksa ikke søker ekstasen, Reed beveger seg pirrende på kanten av den. ”Love Horn” kan høres ut som Albert Ayler eller Pharoah Sanders backet av Brokeback. Digg eller stikk, slike former for musikk sitter enten som festet til fotbladene – eller flyter vekk som morgendisen.

CD1, spilt inn i Baltimore i perioden 1998-1999 heter The Magick Fire Music og er 76 minutter med mye av det samme – altså det meste. Den ble opprinnelig gitt ut på Thurston Moores Ecstatic Peace som en dobbel LP, og består av syv spor som gjerne bør nytes uavbrutt.

På 15 minutter lange ”Extension” blir vi dusjet av cymbaler og kilt forsiktig av en gitar og bass som beveger seg prøvende oppover ryggen. Igjen improviserer JOMF seg frem mot… noe. Fra en prøvende åpning søker de fastere former. Det er ikke lett å høre hva de har tenkt – eller om de har tenkt – de første minuttene, men de klarer finurlig nok å finne dører som lar seg åpne, og som hele tiden fører videre. Selv om byggeprosessen går langsomt er det hele tiden progresjon å spore. Ikke vær utålmodige, venner: Jackie-O Motherfucker tar seg god tid, og belønningen er å bli hypnotisert inn i lange ”Extension” og ”Bone Saw”. Dette er JOMF nærmere Chicago og post-rocken, der sistnevnte låt med sitt klokkespill stikker seg særlig ut. ”The Cage” og snaut kvarter lange ”Second Ave. 2AM” er platens to vakreste, med en twang som tar oss inn mot den mektige ørkenestetikken til Morricone eller Calexico. Først i en ti minutter lang solnedgang, som kunne vart evig, og som føres videre på 13 minutter lange ”Second Ave. 2AM”. Og enda er det nesten 30 minutter igjen av platen. Legg spesielt merke til nesten kvarter lange ”Quaker”. JOMF har satt seg i ring, funnet frem munnharpe, håndtrommer og ulike former for slagverk, saksofon og gitarer, gynger frem og tilbake, sender pipa rundt, snakker med gudene og temmer slangene. Dette er far out, maaan!

Jackie-O Motherfucker er blant klodens feteste band, og selv om de har gitt ut plater som er minst like bra som disse to, så er Wow/The Magick Fire Music et gunstig utgangspunkt for videre oppdagelser på egen hånd.
Bjørn Hammershaug

Først publisert 15.02.04

Reklamer