-The joint I am about to roll requires a craftsman. It can utilise up to 12 skins. It is called a Camberwell Carrot.
-It’s impossible to use 12 pages on one joint.
-It is impossible to make a Camberwell Carrot with anything less.
-Who says it’s a Camberwell Carrot?
-I do. I invented it in Camberwell and it looks like a carrot.

Sleep: Dopesmoker (TeePee, 2003)
Velkommen til alle doprøykeres drømmegulrot! Gedigne Dopesmoker er nemlig den opprinnelige versjonen av Jerusalem, som ’bare’ var drøye 50 minutter lang. Med dette gir California-bandet Sleep en siste gest til fansen, for som de selv sier så er Dopesmoker ’a more dynamic recording and a heavier mix’ enn utgaven fra 1999. Alle som kjenner Jerusalem kan tenke seg hva det betyr av dominerende stoner, doom og spacerock fra ørkenlegionen. I tillegg til dette monsteret fyrer de en ti minutters tjall til slutt, og det er singellengde for disse gutta som ikke akkurat haster avsted.

Sleep huskes for enkelte av oss med korttidsminnet intakt særlig for to ting: Musikken til en kongescene i Gummo og som bandet som halte i land en svær majorlabel avtale med London Records – og formelig blåste den. De flikket på nytt materiale et par års tid og fikk fyken da dette her endelig ble presentert for ledelsen. Det var saftige saker de hadde kokt ihop, slett ikke så salgbart som dressgutta sikkert håpet, men fett låter det. Sammen med Billy Anderson (Melvins, Mr. Bungle, Noxagt) dyrker marihuananautene frem en brutal, seig og altoppslukende låt som overkjører oss i samme tempo vi ellers kjenner fra Earth, Melvins og Sunn O))).

Grunnlaget for “Dopesmoker” ligger i de tunge gitarriffene (det er bare et par av dem) som hele tiden river og sliter i stykker hva som enn er i nærheten. Sleep er ikke fullt så monotone som Earth, og Al Cisneros kraftfulle skurrestemme skaper også brudd i bulldozer-doomen som trioen hele tiden pumper ut. Bassist og vokalist Cisneros holder ikke sin første far-out preken før etter 8:24, og det er en meget doprelatert utlegning han serverer. Det skjer også mer her, ikke så raskt og ofte, men nok til at låten fløtter seg fremover. Matt Pikes gitarsoloer gir fortjent pusterom, for eksempel på 14:26 og 39 blank, der særlig sistnevnte er en deilig sløy affære som glir over i låtens mest speisa to minutter inntil the stoned caravan ruller over oss igjen.

”Dopesmoker” har en sterk påvirkningskraft. Selv om man i utgangspunktet bare vil rocke ut eller groove litt, så spiser stykket seg sakte men sikkert inn i nervesystemet og lammer ganske snart alle vitale kroppsdeler. Man blir enten sittende som en stein i stolen eller man faller i tung søvn når musikken siver ut i rommet. Jeg synes vel egentlig at 52 minutter er lenge nok, og jeg skal være ærlig nok til innrømme at Jerusalem stort sett får stå i fred hos meg – som et sovende monster man nødig vil forstyrre. Lydmessig høres dessuten Jerusalem litt klarere ut og er mer behagelig i hodetelefonene. Hvis man allerede sitter på Jerusalem, og ikke sliter ut den, så vil man nok nødig spille ihjel ”Dopesmoker” heller.

Det andre sporet på denne platen er en livelåt som heter ”Sonic Titan”, og den holder hva tittelen lover. Altså mer monster-riff og grumsete buldre-rock. Det er hyggelig av Sleep å fylle ut spilletiden, og jeg lover eder at 73 minutter med dette er drøye greier.

Definisjonen av kompromissløs stoner-rock finnes langt på vei her, og platen er en nødvendighet nær sagt uansett hva man putter i seg av søtsaker. Sett på, fyr opp og stem i den lystige melodi:

’Drop out of life with bong in hand
follow the smoke to the riff filled land
follow the smoke Jerusalem…’

Sunn O))): Monoliths & Dimensions (Southern Lord, 2009)
Sunn O))) har for lengst oversteget grensen for hvor langsomt, høyt og dypt det er mulig å spille. De er i en posisjon hvor de ikke trenger å vise at det endeløse mørke er en ubevegelig tilstand. Utfordringen for Sunn – etter en rekke utgivelser med dette som utgangspunkt – er snarere å utvikle seg innen en formel de har dyrket i over 10 år og gjennom en seks-syv plater. Det skrittet tar de ytterligere her, ikke uventet i snegletempo, men den kappekledde duoen beveger seg sakte inn i nytt land.

Som tittelen indikerer er Monoliths & Dimensions en plate av monolittiske kvaliteter og nye dimensjoner. De bygger fjell av lyd med stoisk ro og gigantisk kraft, men har nå fått med en skokk av musikere, særlig fra vestkysten, til å forme et mer teksturbasert verk (folk fra Earth, Asva og dess like). I tillegg finner vi den australske gitaristen Oren Ambarchi og igjen den ungarske vokalisten Attila Csihar i sentrale posisjoner. Og kanskje viktigst av alt: På arrangørsiden har de med drevne Eyvind Kang som et spennende grep. Det bør også nevnes at de har de fått med en stor blåserrekke, som sammen med harpe og kor understøtter de nærmest bibelske proporsjonene her.

’The album is not Sunn O))) with strings or metal meets orchestra material’ betrygger utgiver Southern Lord, og det har de heldigvis rett i. Sunn beveger seg langt utenfor slike ordinære akser. I et solid intervju i The Wire (april 2009) snakker duoen Stephen O’Malley og Greg Anderson om sine varierte kilder til innflytelse, som strekker seg langt utenfor black metal og doomrockens kjerneverdier. De har gått en lang vei fra å være et ’hyllestband’ til Earth, og hele tiden hatt en avantgardistisk holdning til det de har holdt på med. I det nevnte intervjuet toucher de innom inspirasjonskilder utenfor ambient, industriell noise og svartemetall, og nevner blant andre spektralister, 1800-talls okkultister, moderne komponister og jazzfolk som Miles Davis og John & Alice Coltrane som musikalske mentorer. Det er derfor passende at de også har fått med seg Julian Priester denne gang (fra bl.a Sun Ra, Herbie Hancock og John Coltrane).

Dette betyr ikke at Sunn har laget en symfonisk jazzplate, men de har definitivt utvidet rammene for sitt soniske verdensbilde. De våger å utfordre seg selv, tvinger seg selv videre. ”Aghartha” hinter kanskje til elektrisk Miles Davis, men er også åpningen ned i underverdenen, og det er hit Sunn O))) igjen ønsker å føre oss. Jeg kniper øynene igjen og blir med ned trappene.

”Aghartha” åpner med sine smeltende signaturriff, og en følgetekst som tydeligvis skal virke beskrivende til det vi hører: ’Thunderous resonant sounds call from beyond the depths and the winds of gravity change….’ Det er den slags gigantiske krefter denne gjengen gir seg i kast med. Jeg kan riktignok styre meg for Attilas fortellende kammerstemme. Det blir liksom hakket før det ufrivillig komiske. Musikalsk er dette likevel blant Sunn mer interessante stykker, som beveger seg fra nevnte dronedrønn til et mer abstrakt, nærmest goldt landskap som ender i bare en evig vind og Csihars stønn: ’I search for the riddle in the clouds from where a new world shall form….’

”Big Church” er bevæpnet med en myr av gitarer, et klosteraktig kor og lyder som kunne vært hentet fra maskeballet på Eyes Wide Shut. ”Hunting & Gathering” gir oss Attila gryntende på ungarsk om Cydonia – et asteroidebelte utenfor Mars – denne gangen et mannlig slavekor, pauker og blåsere. Igjen, merkverdig, dramatisk og annerledes, og igjen synes jeg Csihar tar for stor plass i lydbildet. Det avantgardistisk orkestrale og det doomedagsaktige forenes mest effektivt i det kvartelange sistesporet ”Alice” (til Alice Coltrane, I presume) er det vakreste Sunn O))) har lagt ned på plate. De harde gitarene mørnes, tordenregnet stilner og himmelen åpner seg av blåsere som puster skyene mildt vekk.

Igjen står vi som lyttere nakent måpende mot mørket som lukker seg idet stillheten omslutter oss.

Earth: Hex; Or The Printing In The Infernal Method (Southern Lord, 2005)
Når jeg hører Hex: Or Printing In The Infernal Method, så dukker min favorittskuespiller Crispin Glover frem med det lange nesegrevet sitt og sier med et intenst stirrende blikk:

’Are you going to the town of Machine? That’s the end of the line…’

Allerede fra første anslag blir det klart at Earth har et annet oppdrag å utføre enn tidligere. Det blytunge soundet i arven etter Sabbath og Melvins, som var med å prege utviklingen av slowcore/doomscenen på 90-tallet er erstattet av en ’americana’ godt utenfor postkort og glansbilder. Jeg har en lei tendens til å ty til de samme bildene om igjen og om igjen, men denne gangen har faktisk Southern Lord kommet meg i forkjøpet, og nevner selv Neil Youngs Dead Man-soundtrack som en retningsangiver. Like greit det, jeg hadde vel trukket frem den linken uansett. De peker også mot countryartister som Merle Haggard og surfgitaristen Duane Eddy, selv om denne innflytelsen kommer i mer subtile former.

Poenget er i hvert fall at Earth med Hex: Or Printing In The Infernal Method fortsatt viser seg å være et band i bevegelse – om enn langsom. Grunnlaget vil nok være gjenkjennelig (hør for eksempel den blytunge malingen som driver i gang ”Raiford”). Bandet som inspirerte Sunn O))) til å starte, har fortsatt sine mørke hetter på, men nå har de satt en Stetson på hodet i tillegg.

Dylan Carlson & hans kumpaner har begitt seg ut på en vandring fra velstående Seattle til ’the town of Machine’. På samme trøstesløse jernbane som Johnny Depp tok fra utviklede Cleveland, og inn i en verden av lykkesmeder, olme pelsjegere, forfyllede horebukker og rotløse røvere av alle slag – et villere og råere vesten, langt unna Tex Willer og Sølvpilen. Morricones western-elementer kan skues, men den fremstår i en gjørmete Sodoma og Gomorra-setting et godt stykke unna de maleriske filmkulissene hans navn gjerne er knyttet til.

De mørke gitarene driver platen fremover, de repeterende riffene og den minimalistiske stilen er fremdeles der. Men de sager ikke lytteren i to med tung kraft som på Earth 2 (1993). Earth skaper heller store himmelrom og åpne daler med sin langsomme dynamikk, der ekko, vindsus og bjeller bidrar til en episk atmosfære platen gjennom. Her brukes også steelgitar og banjo for å skape melodiøse trekk i deres dronebaserte slowcore countryblues skrudd ned til halv fart og fremført med tålmodig besluttsomhet. Det er lett å argumentere for at dette blir både for langtrukkent og ensidig, men det er vel dette vi liker med Earth?

Thorr’s Hammer: Dommedagsnatt (Southern Lord, 1998)
Thorr’s Hammer må for all del ikke forveksles med det islandske 60-tallsbandet som har en -r mindre i navnet sitt. Våre venner er av nyere dato – og har ondere hensikter.

Ballard, Washington er en trivelig, om enn søvnig del av Seattle, kjent for sin store tetthet av nordmenn. Her har gitaristene Greg Anderson og Stephen O’Malley base, begge senere kjent i diverse doom/skrekkband som Burning Witch, Goatsnake og ikke minst allmektige Sunn O))). Deres fascinasjon for tidlige gjørmebrytere som Earth og Melvins (eller enda lengre tilbake; Black Sabbath), gjorde at de tidlig tok opp instrumentene med det formål å spille så tungt og sakte som mulig. Ting falt på plass da de dumpet borti norske Runhild Gammelsæter på en Carcass-konsert. Hennes fagre oppsyn – Joni Mitchell med dolk og huggtenner – og unike stemme, var den manglende biten i Anderson og O’Malleys plan. Sammen med Jamie Sykes og James Hale var Thorr’s Hammer et faktum, i hvert fall for noen måneder i 1995. De spilte kun inn et knippe låter og gjorde bare et par konserter.

Dommedagsnatt ble dermed bandets eneste utgivelse, da Gammelsæter etter kort tid forlot vestkysten til fordel for Norge. Den ble først gitt ut på kassett, men er nå i 2004 tilgjengelig igjen via Southern Lord. Det er en begivenhet som ikke bør gå upåaktet hen.

Det er to aspekter ved Thorr’s Hammer som raskt blir tydelige:
Anderson og O’Malley har hatt en klar visjon med sin musikk siden første stund. Dette er ikke en lekegrind. Du skal lete lenge etter tyngre, seigere riff, mer mannevond tromming og et tempo som holdes helt nede, truende og mektig som å bli langsomt hugget i småbiter en mørk dommedagsnatt.
I 1995 hadde de ikke helt utviklet en egen stil, slik de senere har med for eksempel Sunn O))). Her er ikke denne lavfrekvente undervannsbuldringen og dronefulle eksperimenteringen så tydelig, Thorr’s Hammer preges mer av ’tradisjonell’ brutal doom med buldrevokill. De blir dermed stående igjen i historiebøkene som et meget minneverdig, om enn noe uforløst prosjekt. Likevel, dette er hardere, mørkere og skumlere enn det meste annet du vil få høre i år.

Dommedagsnatt består av tre låter; ”Norge”, ”Troll” og tittelkuttet. I tillegg er det nå gjort rom for det 12 minutter lange liveopptaket ”Mellom Galgene” og en 30 minutter langt konsertfilm. Begge av ganske grumsete lyd- og bildekvalitet. Det er litt synd, særlig siden vokalen drukner litt i det musikalske blodbadet som utspiller seg. Filmen er uansett interessant med tanke på at dette er den ene av bare to opptredener bandet rakk å gjøre. Merk for øvrig at Gammelsæter har latt høre fra seg igjen med nevnte Sunn O))), syngende ”Eg Heiter Håvard Hedde” på deres White1 (2002).

”Norge” er skrevet av Nordahl Grieg. Gammelsæter åpner med å kvede frem noen klare vokallinjer, før hun med et tungt stønn slår om. Den grove knurringen (som å høre en kraftig irritert Satan med seriøse halsproblemer) hun klarer å presse ut av seg er fryktinngytende, en form gutturale knurr som langt på vei er noe av det mest skremmende som er prestert av en kvinnelig vokalist. Ever.

Teksten til ”Troll” er skrevet av Runhild, og la meg si det med en gang: Jeg kan styre meg for slike eventyrfortellinger. Historien om troll som marsjerer fra Jotunheimen, knyttnever, krigssang, hammerslag og Åsgård er ikke min cuppa. Vokalen derimot er om mulig enda mer utrolig her, med en syk hvesing påkalles makter hinsides denne verden – hver gang. Best er likevel ”Dommedag”. Jeg har aldri hørt noen uttrykke dette ordet så inderlig som Runhild Gammelæter:

’Mørket hersker, men ikke for alltid
Bortenfor mørket venter
Dommedagen på sin tid…’

Herreminskaper.

Harvey Milk: Courtesy And Good Will Toward Men (Relapse, 1997)
Utgitt og raskt glemt i 1997, 10 år senere fremstår Courtesy And Good Will Toward Men i all sin prakt – og med en liveplate som bonus. Kanskje det er på tide å åpne ørene denne gangen?

Harvey Milk var på utsiden av sin samtid, og de er vel ikke noe mindre venstrefils i dag. Det er så mye ved dette bandet som skaper undring. Forbildene inkluderer ZZ Top, Led Zeppelin og Leonard Cohen – de gjør en helt streit cover av sistnevntes ”One Of Us Cannot Be Wrong” her. Det corny navnet er hentet fra en velkjent amerikansk politiker og homo-forkjemper. De kommer fra sørstatene, men høres ut som en blanding av California og Seattle. De er verken indierock, prog, metal eller post-rock, og har like mye til felles med nihilistiske gothfolkere som Current 93 som riffmesterne i Melvins. Harvey Milk er et langsomt bevegelig beist som er vanskelig å definere, og Courtesy And Good Will Toward Men gir mye å bryne seg på for den som tar fatt på oppgaven.

Det var utvilsomt en ambisiøs ferd de la ut på i sin tid. Anført av gitarist og vokalist Creston Spiers er trioen fra Athens, Georgia opphengt i tunge riff, repeterende mønstre og massive strukturer. Førstelåten her, ”Pinnochio’s Example”, er drøye 10 minutter som leder oss fra gotisk mystikk, gjennom lange dronedrag, via en kraft à la Mastodon og Melvins og tilbake til en akustisk messe fra det hinsidige. Et særegent åpningskutt, indeed.

Det viser seg at Pinocchio ikke sitter igjen med lang nese denne gang, for det øvrige materialet her utspiller seg på en lignende arena, rett foran vårt måpende åsyn. Akustisk følsomhet møter majestetisk kraft, hulkende bekjennelser møter strengt patos, personlige kvaler møter allmenne bekjennelser – Swans stanger Envy, for å si det i korthet. Det er ikke i seg selv en revolusjon, men både det faktum at denne platen er 10 år gammel og den effektive måten dette utkjempes på gir grunn til å la seg imponere. På nakne kutt som ”A Good Thing Gone” fremstår Harvey Milk på sitt aller mest redselsfulle – og det er positivt ment. På en dødsmarsj som ”Sunshine (No Sun) Into The Sun” viser de mulighetene som finnes i å kombinere akustisk gru og molefonkne gitarriff på effektfullt vis.

Ordet sier at Harvey Milk har gjenoppstått fra de døde, og at Creston Piers og co. har fått med Joe Preston (Thrones, Melvins) på laget. Det er godt nytt. La oss håpe at ambisjonene fremdeles er like høye i 2008.

Boris: Akuma No Uta (Southern Lord, 2005)
Boris er en trio fra Japan som har skjenket oss noen ganske gromme skiver de siste årene, eksempelvis er Amplifier Worship og Absolutego begge tilgjengelige via doomekspertene Southern Lord. Boris har markert seg som et ganske vidsynt band, og kan vise til samarbeid med vidt forskjellige artister som Kenji Haino og Merzbow. Denne gangen forenes både slowcore doom og søplete punkrock.

Akuma No Uta er velsignet med årets tøffeste cover, og jeg anbefaler umiddelbart å gå til anskaffelse av den lekre 10” billedplaten som er tilgjengelig. Slektskapet til Nick Drake og  Bryter Layter er likevel ikke tilstede på selve rillene. Akuma No Uta inneholder tung, fet rock, mer i familie med Black Sabbath, Melvins og The Stooges enn engelske folktrubadurer.

Variasjon er igjen et nøkkelord for Boris, og i løpet av 40 minutter skjer det ganske mye her. Introen ”Intro” som varer i cirka 10 minutter, bringer oss rett inn til klassen for Sabbaths mørke elever; Melvins, Earth, Sunn O))). Det vil si blodige gitarriff som klabber avgårde i monotone dødskramper. Men de innledende, enslige sagbladene får etter hvert selskap av mer spaca effekter som gradvis tar kontrollen og sluker de siste minuttene i en malstrøm av støy. Intro er allmektig, dommedagslydende og voldsom.

Fra de langsomme dronenes land kastes vi hodestups ut i to voldsomme og korte kickin’ out the jams av punka og syrete hardrock (tenk Hendrix, Stooges, Comets On Fire). ”Ibitsu” og ”Furi” er likevel ungdommelig villstyringer i forhold til den 12 minutter lange Naki Kyoku. Den starter harmløst med en duggfrisk, gitardrevet melodi som bryter ut i en lengre, løssluppen jam-sak. Ikke spesielt målrettet, og med en vokal som faller litt gjennom, men drivende strømgitarer og en psykedelisk glød sørger for at håret hele tiden får svingt seg.

”Ano Onna No Onryou” er mer Sabbathske gitarer i en heller streit, midtempo garasjepunker som må finne seg i å være platens anonymitet. Det altfor korte tittelkuttet sørger for full circle med en tilbakevending til det blytunge groovet som stammer fra bandets gudfedre, Melvins.

A Storm Of Light: And We Wept The Black Ocean Within (Neurot, 2008)
A Storm Of Light legger ingen skjul på hvilke mentale bilder de ønsker skal knyttes opp til sitt uttrykk. Bandnavn, låttitler og plateomslag peker alle i samme retning: Mørke, sterke krefter. Endeløse hav, bunnløse dyp og voldsomme strømninger. Det er bilder av de store naturkrefter som liksom må tas i bruk for å beskrive kraften i musikken.

Signalene blir kanskje noe overtydelige, og som et genreband er A Storm Of Light i godt selskap med likesinnede som Isis, Neurosis, Envy og Torche, et klassisk sound av såkalt monolittisk metall slik som bør kjennes godt fra kvalitetsselskap som Neurot og Hydra Head. Fallhøyden for å mislykkes i dette terrenget er større enn for det gjengse garasjeband som digger Ramones, det er lite selvironi og distanse å spore i disse bandene. Det er derfor ekstra gledelig å merke seg at A Storm Of Light ikke bare føyer seg inn, de utmerker seg i sin disiplin.

Det er ikke så merkelig. Bak bandet, med base i Brooklyn, skjuler det seg lang erfaring innen alvorlig og monumental rock. Josh Graham har erfaring fra blant andre Red Sparowes og Blood Red Mice, Domenic Seita fra Tombs og Asea og Pete Angevine fra Satanized. (Etter denne utgivelsen har de også fått med seg eks-Unsane Vinny Signorelli).

Fans av alle nevnte artister tør være godt kjent med det foreliggende konseptet: Langsomme dragere av noen presise og hardtslående låtbeist, 7-8 minutter lange i snitt, gitarer tunge som transaktinider, bloddryppende lag av keyboards, trommer som gjaller opp fra graven og en på alle måter generelt dystopisk uttrykksform. Jeg kan styre meg for den gutturale vokalen til Graham, men bortsett fra den er And We Wept the Black Ocean Within ren fryd å ødelegge enhver vårmorgen til.

Presseskrivet forsøker å styre vår oppmerksomhet noe bort fra de opplagte tungrock-referansene, og over mot mørkemenn som Edgar Allen Poe, Crime + the City Solution og Nick Cave, og det må særlig være i tekstmaterien dette er mest gyldig. Det er ikke så lett å skille ut vokalen her, men ut fra tekstheftet å dømme står ordene godt i stil med det øvrige innholdet. Her er linjer som ’I’m cold and silent/Always across the sea…’ og ’The sea and the salt will corrode/And join us together as one… ’

Vi skal med andre ord druknes langsomt, og A Storm Of Light holder et fast grep i våre nakkeskinn til lungene eksploderer og overflaten igjen har blitt stille.

Nadja: Radiance Of Shadows (Alien8, 2007)
Toronto-duoen Nadja var opprinnelig enkeltmannsforetaket til Aidan Baker, som ønsket en ny plattform for sitt gitarspill med større plass for sine drone/doom eksperimenteringer. Et par år senere ble han joinet av Leah Buckareff, og den nåværende besetningen fant med det sin form. Dette er deres tredje album, utgitt på den romslige etiketten Alien8.

Radiance Of Shadows er en monumental plate der Nadja henter ut kraften til Sunn O))), de mest sfæriske partiene til Isis, oppbyggeligheten til Mogwai og melankolien til Mono. Det skjer gjennom tre spor, hver på cirka 25 minutter, hvor de aldri lar det mørke, gåtefulle aspektet vike, der de aldri tillater seg enkle løsninger gjennom umiddelbare riff eller viser vilje til å bombardere oss med voldsomme eksplosjoner.

Dette er ingen ’bumpy ride’, i et dvelende lydbilde nærmer Nadja seg nesten shoegaze-uttrykket med sin dynestøy (My Bloody Valentine, Bardo Pond) og for å fullføre referanse-jungelen; det må legges til at kjennere av labelpartner Tim Hecker eller Fennesz også vil ha en del å hente her. Her er ingen skarpe kanter eller brå brudd, men en tettpakket masse av ambient doom som gjør det vanskelig å slippe unna det taket de umiddelbart fester. Det er et knugende alvor over hele dette seige monsteret av en plate.

Omslaget er beskrivende illustrert. Bildet er som hentet fra de hemmelighetsfulle skoger utenfor Twin Peaks, med trær tynget av snø i fimbulvinterens iskalde favntak. Slik musikken selv mer varsler om det ragnarok som skal komme. Pre-ragnarock, med andre ord.

Neurosis & Jarboe: Neurosis & Jarboe (Neurot, 2003)
Neurosis tar oss med til et tribalt jungelrituale. Jarboe ofrer til gudene, hveser som Gollum i Lord of the Rings:

’I tell you if God wants to take me, he will
He’s coming
can’t you see he’s cooooming….”

Jeg har ikke blitt så satt ut av et åpningsspor på det jeg kan huske. Når Jarboe stønner seg gjennom slutten av ”Within” så er det som om fryktelige krefter er i hælene på henne. Illusjonen av at vi er midt inne i et mareritt blir enda sterkere av et par korte, drømmeaktige partier som bryter opp uroen, uskyldige som engler. Det er himmel og helvete som åpenbarer seg, og en mildt sagt lovende innledning til et interessant samarbeid mellom to foregangsband de siste 20 årene: Neurosis og Swans – som på mange måter jo er naturlige samarbeidspartnere. Sistnevnte er representert ved Jarboe, Michael Giras trofaste partner, og soloartist siden 1992. Myk og forlokkende det ene øyeblikket, full av umenneskelig kraft det andre, styrer hun sine lojale undersåtter som fôrer henne med det hun til enhver tid krever. Denne gangen er det ambient metall og industriell uro som møter gotisk doom i mørk forening og her gjøres det ikke noe forsøk på kunstig skremselspropaganda. Dette er i sannhet ekte vare uten kunstige tilsetningsmidler. Et mørkt fangehull der ulykkelige skjebner og menneskelige tragedier, tro og vantro, død og faenskap omsettes til musikk.

Styrken til Jarboe og Neuosis finnes like mye i det faktum at de holder tilbake, at de tar seg tid til å dvele og ikke faller for fristelsen til å frigjøre den kraften de tross alt kan slippe løs. Store deler av platen er slik en neddempet og suggererende truende opplevelse, men tidvis får vi også glimt inn i selve avgrunnen. På voldsomme ”Erase” avsløres begge deler i løpet av ti minutter, fra den rolige åpningen til avslutningen med sykelig vrengt vokal, er det en låt som river og sliter istykker alt i sin umiddelbare nærhet. Mektig er også duetten mellom Jarboe og Steve Von Till i det 12 minutter lange avslutningssporet ”Seizure”, der Von Till har overtatt den syke vokalen Jarboe siklet ut innledningsvis. Som for å svare henne: ’Here I am, Come take me now…’, mens Jarboe gjentar hypnotisk: ’I’m ready, I’m ready…’. Det er ikke en spesielt lystig avslutning på en plate som heller aldri forsøker seg på lettvinte frierier eller å spile på de muntre følelsene i sinnet.

Kontrasten mellom bønnesangen ”Receive” og destruktive ”Erase” viser noe av den spennvidden både Jarboe og Neurosis er gode for, lyrisk som musikalsk. Tilhengere av både Swans og Neurosis vil ha mye å glede seg over her. Liker du også følelsen av å tisse litt på deg når musikken kryper innunder genseren din og skraper deg opp på ryggen, så er dette en plate du ikke bør være foruten. Creeepy!

House Of Low Culture: Edward’s Lament (Neurot, 2003)
Tenk deg at du er sperret inne i en liten ubåt. Det er fullstendig mørkt der inne, rommet er helt nakent med unntak av en stor jerndør. Du går bort til døren, legger øret inntil og lytter. Etter en stund hører du… noe. Det kommer lyder fra den andre siden, lyder som virker svært truende. Et tungt, monotont bulder får hele fartøyet til å dirre og sakte åpnes døren. Du vil ikke vite hva som kommer inn, lukker øynene og merker at rommet gradvis fylles av hjerteskjærende barneskrik av døde fugler av messende munker av en gresshoppesverm som borer seg inn i hjernen din til du. går. fra. forstanden. Stadig høyere og nærmere til du ikke har noen annen mulighet enn å åpne øynene og stivne av frykt.

Slik åpner House Of Low Cultures forstyrrede mesterverk Edward’s Lament. Tillat meg å spole tilbake noen dager, da alt virket helt normalt. Aaron Turner vil sikkert noen av dere gjenkjenne fra Old Man Gloom og det hardtslående Boston-bandet Isis. Her viser Turner at han har mange tilnærmingsmåter til det å skape musikk, og selv om Isis evner å skremme de gamle hjem i all sin brutale prakt, er House Of Low Culture noe helt annet og mer skremmende. Dette prosjektet er et sonisk laboratorium med vekt på atmosfæriske oppdagelser skapt i et trykkende støykammer – eller er det støyende trykkammer.

Etter den mildt sagt ubehagelige åpningen åpenbarer det seg en plate som nekter å slippe kvelertaket som tidlig festes. Dyp, tung og truende ambient, mer onde vibber enn du har våget å drømme om i dine mest angstfulle mareritt, og undervannsjakt etter fremmede lydfisker er denne platens fellesnevnere. Bare unntaksvis popper det opp mer konvensjonelle overflatemønstre, som det Dead Man-aktige tittelkuttet eller den surklende vannpipe-vokalen vi forbinder med mer stoner-psykedelia (”On The Upswing”). For dette er mer som en messe fra havets bunn. En lang en sådan, platen klokker inn på gode 70 minutter, så ikke sett deg ned for å lytte mens du venter på at potetene skal koke.

Det er fåfengt å plukke ut enkeltspor, men jeg vil særlig trekke frem mindbenders som den nesten 20 minutter lange ”…And Now The Man You’ve All Been Waiting For” – hvis det hadde vært mulig å fange opp lyden nederst i Marianegropen kunne det sikkert vært noe slik, mens ti minutter lange ”Off You Go” er som den siste ferden nedover mot det evige mørket, med tungt pulserende støy som passasjer og noe som minner om en didgeridoo som enslig veiviser. Men la meg ikke skremme dere helt bort her, det er nemlig også et ensomt og melankolsk, og ikke minst et vakkert aspekt ved Edward’s Lament, som ytterligere gjør platen til en ren nytelse – om enn noe hårreisende!

Platetittelen kan referere til en bok av Paddy Chayefsky, eller filmen den er basert på med samme navn; Altered States (1980), med William Hurt i rollen som Dr. Edward Jessup. Med tanke på Jessups bevissthets-eksperimenter og ønske om å kunne hallusinere seg tilbake i tid, ville dette trolig vært det perfekte soundtrack til nettopp den filmen.

I kategorien årets skumleste plate er Edward’s Lament en favoritt. Marerittene den skaper blir ikke lette å kvitte seg med.

Bjørn Hammershaug