Stemmen Fra Mørket: Runhild Gammelsæter

17/12/201417/12/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Seattle, tidlig på 90-tallet: Den blomstrende byen på nordvestkysten av USA blir plutselig musikalsk sentrum for en hel verden. Band som Alice In Chains, Soundgarden og ikke minst Nirvana tar steget opp fra garasje og kjeller til gullplater og stadionkonserter. Grungen vokste raskt fra å være et lokalt kaffebar-fenomen på den regnfulle vestkysten til å bli klodens mest omfattende hipster-pakke siden punken.

Og hit kom Runhild Gammelsæter som 13-åring, fra på langt nær like hippe Holmestrand, og havnet rett inn i grungens hovedstad. Det måtte nesten gå som det gikk.

– Jeg husker den tiden veldig godt, sier Gammelsæter. Vi har benket oss ned over en kaffe på Mono for å prate om fortiden – og om nåtiden.

– Jeg husker for eksempel at jeg fikk tak i Nirvanas Bleach på opptakskassett, som jo var selve ’grungefødselen’. Jeg elsket også Earth, og det samme gjorde kompisene mine, Steve og Greg.

Steve kjennes bedre som Stephen O’Malley, Greg er den litt eldre Greg Anderson (kjent fra Engine Kid), begge fra norsk-dominerte Ballard, rett utenfor Seattle. De er ikke uvesentlige skikkelser innen moderne og eksperimentell tungrock de siste 10-15 årene. Mer om dem senere.

Den unge jenta ble raskt oppslukt i byens mildt sagt vitale musikkscene. Favorittene på den tiden var metall-bandet Carcass. Som 15-åring klarte Gammelsæter og bestekompisen O’Malley å snike seg inn på klubben Rock Candy for å se yndlingene.

– Vi måtte snike oss backstage sammen med bandet, som tok med oss inn i klubben og plasserte oss helt foran scenen. Vi fikk beskjed om å stå helt i ro, for hvis vaktene så oss var det rett ut, smiler Gammelsæter i dag.

– Carcass var veldig viktige for meg på den tiden – og sammen med Napalm Death, Cathedral og Grave – de store favorittene.

Da Gammelsæter var 17 år dro foreldrene hjem etter endt jobboppdrag. Hun bestemte seg for å bli igjen i Seattle – og i tilsynelatende likhet med de fleste jevnaldrende bysbarn på den tiden, ble musikken stadig mer viktig. Inspirasjonen fra både den lokale grungescenen og svartmetall ble to vesentlige kilder for det som skulle bli det første bandprosjektet til Gammelsæter, O’Malley og Anderson.

– Det var et helt suverent år. Jeg var cirka 18, hadde egen kåk i University District, med to sofaer hvor Greg og Steve sov hver natt.

Begge var fascinert av norsk kultur og språk, ikke minst O’Malley som dyrket sin store interesse for norsk svartmetall.

– Han er grafisk designer og drev på den tiden den suksessfulle fanzinen Descent, som handlet om norsk black metal. Jeg ble en slags kontaktperson mellom blekka og band som helst ikke ville gjøre engelske intervjuer. Jeg gjorde telefonintervjuer med for eksempel Enslaved og Satyricon, som jeg oversatt til Steve. Han fikk tak i mye eksklusive intervjuer på den tiden!

De fant et slitent lokale nede ved havnen i Seattle, i likhet med en rekke andre lokale artister, der de startet å øve. – Vi øvde med veldig lite og tjuvlånte stort sett utstyr, ler Gammelsæter.

De kalte seg Thorr’s Hammer, der den norske studinen ble vokalist. Hun gjorde seg raskt bemerket med en svært så voldsom stemmeprakt gjemt bak det fagre utseendet.

– Jeg hørte på Carcass og prøvde å synge til, og plutselig fikk jeg til den ’growlingen’ med stemmen min. Mange reagerte på den, særlig guttene synes det var en skikkelig kuriositet, flirer hun.

Med Gammelsæters norske tekster og gutturale skrik frontet hun et band som fikk Black Sabbath til å virke som tyggegummi-pop, og som vakte berettiget oppmerksomhet i progressive metal-kretser.

– Thorr’s Hammer var et veldig kortvarig prosjekt. Vi snylta oss inn på et par konserter i Seattle under dekke av å være mer etablerte enn sant var. Jeg var jo bare 17 år og måtte snike meg inn i klubbene.

Det finnes ett opptak av Thorr’s Hammer live, der Gammelsæter til stadighet løfter hånden sin på et litt merkelig vis. Det er ikke et okkult rituale:

– Jeg kunne ikke tekstene noe særlig, og hadde skrevet de nedover armen min, ler hun.

Thorr’s Hammer spilte inn platen sin på fem timer, rett inn på én DAT-tape og fikk gitt det ut på kassett. Det kunne blitt starten på en karriere som artist for Gammelsæter – men hun ville det annerledes. Seks uker, to konserter og en plateinnspilling senere var bandet historie.

– Det dreide seg jo om de store livsvalgene. Thorr’s Hammer tok litt av i denne perioden, og de andre i bandet ville ut på turné, mens jeg helst ville bli forsker. Da jeg kom inn på UiO valgte jeg Norge og jobbkarriere fremfor musikken. Etter 5 år i USA var jeg egentlig klar for å reise hjem.

Det er ikke et valg hun angrer på i dag:

– Jeg ville blitt helt ødelagt av et liv i turnébussen. Dessuten har jeg alltid vært slik at skal jeg gjøre noe, så skal jeg gjøre det skikkelig.

Runhild Gammelsæter (runhild.org)

Det skulle gå 12 år før Runhild Gammelsæter igjen skal opptre offentlig. Det skjer i New York senere i høst. Men først må vi snakke litt om årene i mellom. For hun deltok på én plate i mellomtiden – og igjen er vennene Stephen O’Malley og Greg Anderson i sentrum.

Etter at Thorr’s Hammer gikk i vasken flyttet de to fra Seattle til Los Angeles. O’Malley har fortsatt sin karriere som grafisk designer. Han er for eksempel den faste designeren til Misanthropy records, og står bak plateomslag til blant andre Burzum og Emperor. Anderson startet etiketten Southern Lord, og den første utgivelsen der var Thorr’s Hammer. Southern Lord har med årene blitt et nøkkelselskap spesialisert på doom og nyskapende tungrock.

Men mest kjent er de for utforskende og eksperimentelle Sunn O))), Anderson/O’Malleys verktøy for ’sub-soniske gitardroner’. De har fått en veldig stor tilhengerskare med sin ekstremt tunge og saktegående rock, som er en videreføring av Thorr’s Hammer uten vokal og nærmest et slags hyllestband for gudfedrene i Earth. De samarbeider gjerne på kryss av genre, og partnere inkluderer Attila Csihar (Mayhem), Oren Ambarchi, Julian Cope – og Runhild Gammelsæter.

På Sunns White1 fra 2003 kommer hun plutselig frem fra mørket for en liten visitt og synger ”Eg heiter Håvard Hedde”. Det krever vel en liten forklaring.

– Ok, nå skal du få en liten skandalehistorie, smiler Gammelsæter:
– Jeg var i USA på ferie, og ble med Steve og Greg i studio i Portland, Oregon for å gjøre en del vokallyder. Jeg ble også invitert med på konserten deres der, og nærmest kastet opp på scenen for å gjøre en intro. Jeg sang ”Håvard Hedde” etter hukommelsen. De guttene der tar selvsagt opp alt på bånd, og da jeg mottok et eksemplar av White 1 fikk jeg helt sjokk over at de hadde brukt nettopp det opptaket på den ferdige platen.

Gammelsæter er lattermild over episoden i dag, men synes ikke det var spesielt morsomt å høre igjen det opptaket:

– Det var jo helt sykt, og jeg hadde bare lyst til å gråte. Det som ikke kommer fram så godt er jo alle duo-opptakene jeg gjør på platen sammen med Joe Preston (Earth). Det er mye rare pustelyder gjemt i bakgrunnen på den platen, ler hun.

Med unntak av White1 har ikke Runhild Gammelsæter gjort noen offentlige musikalske opptredener siden Thorr’s Hammer midt på 90-tallet. Hun har skaffet seg sin doktorgrad og er i dag ansatt på Blindern som anerkjent forsker på signalstoffer og sukkersyke.

Men skjebnen ville ikke at hun skulle forsvinne helt fra musikkbransjen. I disse dager er hun aktuell med ny plate, denne gangen et samarbeid med James Plotkin under navnet Khlyst. Plotkin er en dreven musiker med bakgrunn innen eksperimentell tungrock, kjent fra blant annet OLD og Khanate, sammen med tidligere nevnte Stephen O’Malley.

Det virker betimelig å spørre om bakgrunnen for at Runhild Gammelsæter igjen er aktuell plateartist.

– Jeg kjenner James gjennom Steve, og har hengt litt med begge når jeg har vært på forskertreff i New York. Han liker å jobbe med forskjellige folk, og denne gangen hadde han rett og slett lyst på en kvinnelig vokalist.

– Man trenger ikke bare gjøre en ting i livet, reflekterer hun. – Det er utrolig givende å bidra på plate igjen, og vise at man kan hvis man vil.
Plotkin ønsket å fokusere på på atmosfæren i vokalen, mer enn på innholdet, og krevde i første rekke norske tekster.

– Han betrakter stemmen mest som et eget instrument som inngår i musikken.

Hun tar denne gangen i bruk et bredere repertoar enn i Thorr’s Hammer, og nevner i tillegg til growling, både rene skrik og messing, som er produsert i mange lag for å skape en spesiell fyldig effekt.

– Mitt talent som sangerinne er ikke så versatilt, innrømmer hun: – Jeg har noen særegne trekk, særlig når det gjelder å bruke kraft. Jeg kan bidra litt med den stemmen, men ikke nok til å gjøre en karriere ut av det. Til det har jeg for stor respekt for faget. Men jeg har i hvert fall ikke vannet ut min greie, legger hun til med et smil.

Gammelsæter legger mye vekt på spontanitet når det gjelder sitt eget uttrykk, og trekker spesielt fram Diamanda Galás’ sterke stemme som en viktig inspirasjon.

– Jeg er mer opptatt av kraft enn tone. Jenter skal jo helst bare hviskesynge – de må slutte med det. For min del dreier det seg mye om å våge, våge å skrike og improvisere. Det gir det hele et mer preg av performance enn musikk, kan man vel si.

Samarbeidet har vært en lang prosess mellom Plotkin og Gammelsæter. Vokalisten forteller:

– Jeg skrev først tekster på norsk basert på en felles plattform vi hadde blitt enige om, oversatte disse og sendte over til New York, der James lagde musikken. Vi møttes i studio og gjorde ting helt spontant, før vi til slutt mikset og trikset det hele sammen. Selv om man bruker spontanitet er det nødvendig med et utgangspunkt for å improvisere.

Khlyst var i utgangspunktet ikke planlagt som et band, og Gammelsæter sier hun ble oppgradert fra å være gjestevokalist, til at det ble et duo-prosjekt, som plateselskapet Hydrahead til slutt ønsket å presentere som et fullverdig band.

Opptak ble sendt over dammen gjennom programmet q-base, og tok gradvis form. Mye av vokalen er lagt på hjemme hos Gammelsæter, der kjæresten Jørgen Munkeby har sitt eget hjemmestudio.

– Jeg tilbrakte mye tid i stuen der jeg hylte av alle krefter. Naboen virket lettere forskrekket i den perioden, smiler hun.

Plateselskapet beskriver det ferdige innholdet på følgende fargerike måte:

Chaos Is My Name is like waking up in the basement hospital of Jacob’s Ladder only to realize that the permanently disfiguring abuse you’re about to endure has already taken place. The rest of your brief, excruciating life will be spent as a hideously deformed flesh puppet, flailing helplessly under the high-pitched whine of various torture devices and experimental dental equipment, while Seraphim sing in the distance, never once offering you their hand.

Det var da voldsomt. Hva er det vi egentlig serveres her?

– Det finnes nok enkelte likhetstrekk til Sunn. James har laget noen riktig så kule greier basert mye rundt rumlende instrumentering. Han bruker få instrumenter men mye lyd, og er opptatt av atmosfæriske stemninger skapt gjennom ulike lydbølger.

Gammelsæter trekker fram psykologen Carl Jung og hans skyggekonsept i forståelsen av både vokal og tekster.

– Det er et subtilt psykologisk preg her som kan knyttes til Jung, men også Aleister Crowley, i det hele tatt en god del småting som er satt sammen til en god Khlyst-suppe, ler hun.

Og hvor kommer navnet til denne suppen fra?

– Khlyst var en hedensk russisk sekt som blant annet Rasputin visstnok var med i. De baserte seg på orgier, tungetaler og tung drikking av vodka.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 20.10.2006

Avantofestivalen 2005: Støy, jazz og eksperimenter i Helsinki

17/12/201417/12/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Avanto Töölönlahdella (utsnitt), Juhani Katainen.

Avanto har ikke noe med avantgarde å gjøre, ordet betyr faktisk ’hull i isen’ på finsk. Det er også, passende nok, navnet på en liten festival i Helsinki som spisser seg mot musikk innen såkalt ’smalere’ genre (etter eget utsagn: ’Finland’s annual event of non-conformist audiovisual art’), med artister innen electronica/støy/samtid og diverse eksperimentelle kunstformer. Årets happening, den sjette i rekken, kunne friste med musikalske attraksjoner som blant andre Blixa Bargeld, Jandek, Bol, Testicle Hazard og Alva Noto. Avanto kan også by på et bredt filmprogram, særlig er kortfilmdelen ganske omfattende, her er kunstutstillinger og workshops i tilknytning festivalen, og i år, for første gang, et eget barneprogram.

Viktige scener i byens sentrum ble benyttet under årets festival, som Kiasma, Umo Jazz House og Gloria, selv om det ville være en overdrivelse å si at festivalen satte et sterkt preg på byen. Mindre i omfang enn for eksempel vår hjemlige og mer etablerte Ultima, men omtrent med et like hemmelighetsfullt image, er nok Avanto fortsatt ensbetydende med pilking for finner flest.

Fredag: Bol, Pasilian Savut, Hiaz – Umo Jazz House
Blixa Bargeld – legenden fra The Bad Seeds/Einstürzende Neubauten holdt sin utsolgte solo-vokalforestilling ’Rede/Speech’ akkurat litt for tidlig på Kiasma fredag ettermiddag, så jeg styrte like gjerne direkte mot jazzkneipa Umo i påvente av det som skulle skje der utover kvelden, blant andre våre egne Bol og finske Pasilian Savut. Sistnevnte er en gjeng eks-punks, ikke helt ulikt Sonic Youth når det kommer til skeive toner og krass gitarføring, men med et noe mer kjølig og industrielt ytre. Selv kaller de stilen sin for lite appellerende ’grunge-jazz’, men man kan også legge til begreper som støyende avantrock og improv/avant-blues. Jeg ble ikke helt enig med meg selv under konserten, hvorvidt bandet var uinteressante eller musikalsk spennende, men i ettertid står Pasilian Savut igjen som en av de bedre konsertopplevelsene denne helgen.

Arrangørene hadde satt et program med artister som ikke nødvendigvis korresponderte med hverandre, med en del overraskende krysningspunkt. Det kan være et spennende grep som åpner musikalske blokker, noe som sikkert også var ønskelig. Men det kan også skape en viss dissens blant et ikke-homogent publikum, som enten trekkes til arrangement fra mange hold eller uteblir grunnet en sprikende oppsetning. Nå var det riktignok en del mennesker på Umo, cirka 100-150 kan jeg tenke meg, men etter det jeg hørte var det veldig få av disse som faktisk var betalende gjester. Avanto satte sammen kvelder med variert innhold, men uten de helt store trekkplastrene lyktes de ikke å lokke frem de store menneskemengdene, ei heller skape den helt store entusiasmen i de lokaler hvor jeg ferdet.

Bol gjorde sitt for å skape liv blant et publikum som i stor grad gjemte seg i røykeavdelingens mørkere kroker, og etterhvert klarte de til en viss grad å vende oppmerksomheten til det overraskende støyende publikummet mot det som faktisk skjedde på scenen. De alltid trofaste hippie-jentene, som alle slike konserter trenger, skapte fine bevegelser på gulvet og antydning til god stemning i hele lokalet. Bol består av Tone Åse (Kvitretten, vokal/elektronikk), Ståle Storløkken (Supersilent, tangenter) og Tor Haugerud (Transjoik, trommer). De spiller en smooth, lettere groovy form for vokalbasert jazz/elektronika, med tre musikere som ikke bare behersker sine instrumenter til fulle, men som godt utnytter samspillet skapt av en felles forståelse og et langvarig kjennskap til hverandre. Dermed kan de utnytte sine forskjellige ståsted til å skape noe nytt basert både på fast oppbygning, men også utprøve mer improviserende tilnærminger. Bols kortlåteformat slår ikke umiddelbart heldig ut for mine ører, som gjerne er innstilt mot mer oppbyggende og rytmisk suggererende materiale. En noe stiv framtoning gjorde at det tok litt tid før både publikum og band fant tonen. Tone Åse har en stemme og et elegant potensiale som trioen kanskje kunne utnyttet bedre. Bols musikkstil kan lett falle mellom flere stoler der de grenser mot både pop/jazz, struktur/improv og eleganse/frislipp. Men det gjør de ikke, takket være solide og troverdige utførelser av de tre involverte.

Hiaz (aka Mathias Gmachl) avsluttet kvelden på Umo med et ganske statisk støysett, skjult bak et mørkt lerret delt av en hvit stripe. Underlige greier av laptop-sabotøren fra Østerrike, som med sitt Mego-utgitte band Farmer’s Manual også spilte på Avanto for noen år siden. Digresjon: Da holdt de en åpen session i 20 samfulle timer, som ble en del av det som skal være verdens lengste plate, den 93 timer lange DVD’en Rla, kåret av BBCs lyttere som årets eksperimentelle liveplate i 2003. Og hørte de den ikke ferdig da, så lytter de vel fremdeles… Sammen med digital bearbeidelse benytter Hiaz analog feedback og skaper en digital avantgarde som ikke nødvendigvis egner seg like godt for et øldrikkende lokale som i et mer lukket, mørkt rom.

Lørdag: Jandek, 3 Stereot, It’s Not Fair, Testicle Hazard – Gloria
Påfølgende dags lett murrende hodeklager ble leget av en fergetur i den finske skjærgård og befaring på noen av byens mange gode platesjapper og kaffebarer. Dermed misset jeg sjansen til å få sett dokumentarfilmen Jandek On Corwood, omhandlende en av de mest obskure skikkelser innen amerikansk singer/songwriter-tradisjon. Kort fortalt: Jandek har gitt ut plater jevnt og trutt siden slutten av 70-tallet fra sin hjemmebase i Houston, aldri gitt et intervju og knapt nok spilt en konsert. Å få muligheten til å se ham i levende live er derfor en aldri så liten begivenhet. Jeg snakket litt med arrangørene i forkant av konserten, som var lettere oppgitt over mannens primadonnanykker. Han ga først beskjed om at han skulle opptre med fullt band, sendte så en kontramelding om at han likevel ville opptre solo – med piano, før han rett forut for sin adkomst sendte ønske om at finnene måtte skaffe en utdannet harpist som kunne improvisere sammen med ham. Det klarte de å fikse i siste liten.

Jandek (Foto: Avanto/Niklas Ekman)

Så kunne Jandek entre scenen, etter å plutselig forlangt tidlig spilletid, noe som påførte arrangørene ytterligere hodepine siden han var kveldens trekkplaster, og etter det som visstnok var en smertefull lydprøve, sortkledd med cowboyhatten på snei satte han sitt hengslete legeme foran det hvite pianoet. En hvitkledd blond harpist omkranset en sort harpe, og det så ganske så delikat ut der oppe fra mitt behagelige utsynspunkt oppe på balkongen. Jandek spilte et helinstrumentalt sett, og selv for et utrent pianoøre var det lett å se og høre at han ikke var skolert på instrumentet, og hans sirkulære og etterhvert monotone skalaganger langs tangentrekkene var ikke det mest imponerende jeg har opplevd. Samspillet med harpen gled ganske sømløst, og Jandek spilte rett og slett et litt for langt sett med ganske vakker klassisk musikk, som aldri virket inspirerende eller krevde noe av den som lyttet. Min sidekamerat mente at det hørtes ut som to musikkskole-studenter som satt sammen for å jamme litt etter skoletid. Vi samtalte også rundt spørsmålet om hvorvidt så mange hadde møtt opp på en slik konsert, hvis det faktisk hadde vært en klassisk skolert pianist som hadde gjennomført samme sett. Det hadde i hvert fall ikke vært det samme publikummet!

Hypen rundt Jandek, som at nerdete musikkskribenter drar fra Norge for å se ham, pirrer selvsagt mange, og romslige Gloria var godt befolket av et intenst lyttende publikum. I motsetning til Bol, som klarte å gripe publikum inn i sin konsert, mistet Jandek taket på sitt. Folk tapte etterhvert interesse virket det som, det ble mer glissent foran scenen og den siste delen ble dels ødelagt av publikums dominerende nærvær. Det så ikke ut til å affektere Jandek i det minste, han satt urørlig på sin krakk, uttrykksløs i ansiktet og lot hendene gli frem og tilbake langs tangentene. Han forlot scenen med hatten vendt ned mot publikum, slik at vi ikke kunne se ansiktet hans, nikket kort til sin medspiller, og forlot stedet uten å ha ytret et ord, ja uten å ha kastet så mye som et blikk rundt seg. He rides alone, indeed.

3 Stereos (Foto: Avanto/Satu Haavisto)

Før og etter texaneren, kunne vi få med oss den finske trioen 3 Stereos og nok en østerriker med Mego-bakgrunn i It’s Not Fair (aka Michael Strohmann). De tre stereoene var just det: Herrene Jari Haanperä, Mikko Maasalo og Pekka Sassi hadde plassert seg på stoler midt i salen, med ansiktene vendt mot scenen. Foran seg hadde de tre CD-spillere og en seksjon med høyttalere. Deres prosjekt virker ganske simpelt; å spille tre plater samtidig av sin egenproduserte musikk. Det musikalske utkommet var behagelig elektro/ambient støy. Mer interessant enn det umiddelbare og ikke minst det visuelt intetsigende i det å se tre anonyme mannfolk sittende foran sine respektive platespillere, er den langsiktige filosofien bak deres virke. De debuterte for tre år siden med å spille fra sine egne opptak, som de også tok opp som en liveinnspilling. De spiller lavt for å få fanget opp publikums ambiens, som de så tar med videre til neste spilling osv. På Gloria spilte de igjen fra disse liveopptakene for å ytterligere utvikle en filosofi utledet av Alvin Luciers fra hans ’I am sitting in a room’: ’I am sitting in a room different from the one you are in now. I am recording the sound of my speaking voice and I am going to play it back into the room again and again until the resonant frequencies of the room reinforce themselves so that any semblance of my speech, with perhaps the exception of rhythm, is destroyed. What you will hear, then, are the natural resonant frequencies of the room articulated by speech.’

It’s Not Fair har sine røtter i Wiens støy/glitch/industri-treskverk Fuckhead. Et ekte ’actionist’-band, som gjerne opptrer i naken villskap. Når Michael Strohmann opptrer alene skjer det i mer dannede former. Han veksler mellom å sitte konsentrert foran sin laptop og skape rytmer/klanger på gamelansk perkusjon. Det ble en både stemningsfull og ganske interessant opptreden.

Testicle Hazard (Foto: Avanto/Satu Haavisto)

Back to hard noise; debutkonserten til Testicle Hazard, som består av støymester Lasse Marhaug og hans finske motstykke Tommi Keränen. Sammen skaper analog frihetsstøy, helt korrekt omtalt av seg selv som: ’New old school wall-of-sound happy noise’. Det røsker kraftig i nevnte regioner når Marhaug/Keränen slipper seg løs. Alle tegn til forsoning og harmoni ble radikalt vasket vekk i natten, og sendte raskt sterke advarsler til en allerede illevarslende hodepine om at det egentlig var på tide å komme seg tilbake til en stille seng. En på alle måter musikalsk rundreisehelg hadde kommet til sin ende.

Avanto-festivalen kan minne litt om både vår egen Ultima og All Ears, både i form og innhold. Finnene har lagt større vekt på flere uttrykksformer enn de rent musikalske, men Avanto har en levende vibrasjon, et sted mellom det opprørske undergrunnsmiljøet og den statlig finansierte kulturen, som frister til senere gjentagelse – neste år.
Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 25.11.2005

Golden Pollen: Gypsys, Tramps & Thieves

16/12/201416/09/2016 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Black poppy sleeps a dreamless night
In summer shade of moony light
Hazy veils of clouds loom low
The warm kittens close to the earth
Underground bodies stir with no sound
No one to tear them under the ground
Ghost horse and stillborns turn in their cradles
Silvery meadow murmurs the song of
Tiny glow worm glowing
Rain starts her shimmery descent
Into the old leathery skin of the farm
(“Blackpoppies”, CocoRosie)

Beirut: Gulag Orkestar (Ba Da Bing!, 2006)
Siste lass er losset. Kjerra kan endelig parkeres for kvelden. Den spartanske sigøynerleiren er rolig, med unntak av ett dunkelt opplyst telt. Her er menn og kvinner samlet i en tett ring rundt et lurvete orkester som ramler opp på den enkle scenen. Kulden forsvinner i takt med vodkaflaskene som sendes rundt, og trompetfanfaren som hever teppet for en 37 minutter lang reise fra Baltikum til Balkan. Det er en ferd preget av mye slit og strev, men også ekstase og glede. Snart nikker alle langsomt til den melankolske klagesangen ”Gulag Orkestar”, klynger seg tårefullt til hverandre rundt ”Prenzlauerberg” og danser stolt til ”Brandenburg” og ”Mount Wroclai”.

Stopp: Dette bildet stemmer ikke med virkeligheten. Scenen er ganske enkelt et gutterom i New Mexico. Beirut er lik Zach Condon, en 20-årig amerikaner som droppet skolen og søkte seg over til Europa, der han trallet rundt i Paris’ gater og ble kjent med ymse gatemusikanter. Orkesteret er stort sett ham selv, med litt hjelp fra blant andre naboene Jeremy Barnes/Heather Trost (begge fra svært sammenlignbare A Hawk and a Hacksaw). Bare et par Smiths/Decemberists/Neutral Milk Hotel-lignende låter avslører hans bakgrunn som en vestlig tenåring oppvokst med moderne rock. Det i seg selv skaper et spennende krysningspunkt, som tidligere er utforsket av for eksempel Calexico, Gogol Bordello og Devotchka.

Gulag Orkestar er en imponerende debut, der de nevnte låtene fra første halvdel ikke tangeres av det siste knippet. Condon forsøker ikke bare å forstå og fortolke vår nære musikalske historie, men også å knytte mange ulike stiler sammen – som et musikalsk Beirut. Resultatet av hans 11 postkort vitner om et langt skarpere blikk enn den gjengse hastige turist.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 12.12.2006

CocoRosie: The Adventures of Ghosthorse and Stillborn (Touch & Go, 2007)
Søstrene Casady fikk mange venner med sitt flotte andrealbum Noahs Ark i 2005. Da falt de lett inn i den store bølgen av ’freakfolk-artister’ anført av deres gode venn Devendra Banhart. Med påmalte barter, flagrende gevanter og generelt underlig atferd har duoen klart å vekke oppmerksomhet i en tid som formelig skriker etter originale artister. Oppfølgeren til Noahs Ark viser at de to både bevarer originaliteten og evner å balansere mellom det tilgjengelige og mer uformelig sære i musikken sin.

The Adventures of Ghosthorse and Stillborn bærer mange av forgjengerens trekk. Her er innyndende Björk-møter-Devendra-passasjer (”Japan”), såre pianoballader som Antony-fansen vil falle for (”Sunshine”, ”Miracle” hvor han selv synger) og ikke minst mye forunderlige toner som bare er umiskjennelig CocoRosie. Blant litt flere hiphop-beats enn sist er det fremdeles plenty med rom for hjemmeheklede melodilinjer og sammenlappede lydlandskaper som snor seg et sted mellom burlesk ballet og barnlig fryd, litt som Tim Burton på en tenkt date med Tingeling.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 10.04.2007

Travel By Sea: Days Of My Escape (Autumn Tone, 2008)
Blå himmel, dampende asfalt, en åpen bil. Temperaturmåleren svinger pent over de 25, og kvelden byr ikke på andre planer enn å suse gjennom kaktusland på vei mot havet.

Det er mulig å tenke seg at ovennevnte beskrivelse er en situasjon Kyle Kersten og Brian Kraft har opplevd noen ganger, de to bor i California og Colorado, men realiteten er at de to musikerne har konstruert sitt andre album gjennom å utveksle filer via nettet.

Days of My Escape er uansett en plate som liksom fanger stemningen av sørvesten; het innlandsvarme, den ensomme landeveien, FM-radioens behagelige komfort og lengten etter den svale brisen av kyst og hav. For tar man den bittersøte og vemodstemte delen i støvete americana, og blander til et par dråper med solfylt vestkystpop, så er vi ikke langt fra essensen til duoen med det svært passende navnet Travel By Sea.

Med åpningslinjen ’Find the deepest well, It will lead you to the highway. It may be blank and scorned, But your vision is reborn’ plasseres vi mykt i passasjersetet på det som skal bli en behagelig kjøretur.

Duoen behandler sitt låtmateriale med varsomhet. Melodiene får lov til å gro sakte inn i oss som lytter, instrumenteringen er relativt spartansk, men varm, og den avrundede vokalen har en insisterende klang som ber om å bli hørt. Hør et kutt som ”Patiently” som eksempel på ypperlig håndverk av akustisk tristesse av aller fineste sort. Den gode nyheten er at Travel By Sea stort sett leverer materiale av slik slitesterk kvalitet. Den dårlige, hvis man kan si det slik, er at de ikke akkurat utfordrer formen de har funnet seg så godt til rette i. Men et par mer middelmådige honkyrockere minner om at akkurat det er like greit. Det er i sine mest stillfarne øyeblikk denne duoen virkelige blomstrer.

Et par gjestespill i form av en kvinnelig vokalist (blant annet fra Pink Nasty, sist hørt med Bonnie Prince Billy) og litt fele trekker opp. For det er plass til mer i dette lydbildet. Ta en låt som ”Too Much Too Quickly”. Dette er valiumtwang av ypperste merke, en langsomt brennende låt med antydning til flerrende gitarer som slikker oppetter hjulkapslene. Det er i slike øyeblikk jeg skulle ønsket at Travel By Sea hadde foredlet sitt materiale enda ytterligere. Det er noe uutnyttet potensial her, både sfæriske og soniske muligheter ligger og lurer i kjølevannet av denne debuten.

Days of Escape er en fin påminnelse om at geografisk avstand og musikalsk intimitet ikke er to uforenelige størrelser. Og at Travel By Sea er et band vel verd å holde bremmen oppe for i tiden fremover.

Savath & Savales: Golden Pollen (Anti, 2007)
Sommerens melodi. Hva er vel bedre enn den liflige lyden av lyse kvelder og bekymringsfrie dager, gjerne ispedd en klangbunn av vemod eller melankoli for at den rette harmoni skal oppstå i mitt musikalske hjerte. I 2006 skapte Zero 7 et slik øyeblikk med ”Throw It All Away”, i år er det ”Apnea Obstructiva” med Savath & Savalas som følger meg inn i sommerkvelden.

Det er ingen formidabel låt dette, med den søvnige spansktalende vokalen ute av stand til å bære noe som helst, den knapt holder seg flytende der den duver retningsløst avgårde med piano, fløyter og strykere opp mot det store blå. Men det er dette som skaper et florlett stykke musikk som umerkelig etterlater seg et lite kyss av sol og sommer, før den svinner hen og oppløses til intet.

Mannen bak dette lille kunststykket av vellydende sommerlykke er altså G. Scott Herren, også kjent som blant annet Prefuse 73 og en haug med andre prosjekter. Her altså i drakten til Savath & Savalas, og amerikaneren som har tatt en Josh Rouse og bosatt seg i Spania prøver seg på sitt nye morsmål uten at jeg kan vurdere det på annet vis enn passende. Sammen med produsent John McEntire har Herren skrudd sammen en sval smyger av latinsk slow-motion bossa og drømmende psykedelia, der McEntires Tortoise og The Sea and Cake er naturlige referanserammer. Til og med svenske Jozé González (som forøvrig har samarbeidet med nevnte Zero 7 tidligere) stepper innom foran mikrofonen, skjønt uten å etterlate veldig store spor etter seg.

Med åpningen ”Apnea Obstructiva” opprettes en tilstand som skal vedvare utover på Golden Pollen. Det blir en lang siesta i sommerskyggen, med slør av både hippie-folk og post-rock som ikke forsøker å presse seg for mye på, og tilløp til avansert låtskrivekunst som virker helt naturlig og intuitiv. Golden Pollen bør dermed gjerne nytes liggende, med sand mellom tærne og svettedråper i pannen, mens båtene der ute ikke virker som de har det travelt med å komme noe sted og hodet er tømt for andre tanker enn å løfte armen til nærmeste isglass og sette det inntil munnen.

Det er en tilstand som vel må høres fristende ut, og Scott Herren har absolutt lykkes med å skape en nær konstant følelse av sval harmoni og avslappet sommer-modus. Golden Pollen er en parasoll til solen, en vannflaske i varmen. Tendenser til bevegelse i form av tempererte danserytmer kommer bare frem i altfor korte glimt, og rokker ikke ved denne hovedtendensen av vektløse stemningsskapere. Dette ’behagelige’ over Golden Pollen kan være platens styrke, men også bidra til å overse det faktum at den nok hadde vært tjent med noe strammere regi og låtutvalg. Her er det ikke mye å nynne på når sanden er vasket ut av ørene og parasollen slås sammen for sesongen. Men nå, i juli, er dette egentlig alt man trenger på øret.

Odawas: The Blues Depths (Jagjaguwar, 2009)
Dette er mitt første ordentlige møte med Odawas. Duoen har et par album bak seg fra før, og de har ikke revolusjonert sitt uttrykk: Begreper som ’Neil Young på en romferge’, og ’kosmisk country’ er fremdeles gyldige på The Blue Depths. Men kanskje bandet har finslipt formelen i sterkere grad, kanskje de har perfeksjonert låtene sine eller kanskje det bare er noe i deres uttrykk som tiltaler meg i større grad enn vi har gitt uttrykk for? Jeg er i hvert fall ganske så mottagelig for deres myke, romantiske drømmepop.

The Blue Depths er et betagende album. Basert rundt tykke lag med hengende synther, trommemaskin, munnspill og rikelig med rom for mikrofonen, skaper Odawas en stemning av melankolsk sårbarhet og høystemt nostalgi. Åpenbar flørting med 80-tallets pastellpop og kitschy arrangementer gjenspeiles ikke bare i fargetoningen på platen, men vel så mye i musikken. Når de lar trommemaskiner få fritt spillerom på bekostning av den dorske drømmefølelsen detter jeg litt av lasset, men det er bare tidvis de forsøker seg på en ”Do They Know It’s Christmas” på valium (”Swan Song for the Humpback Angler”). I det hele er The Blue Depths en plate som smyger seg mykt inn i øret, en hviskende bærer av et glemt kjærlighetsminne, et falmet postkort fra en varm sommerdag som blafrer forbi. The Blue Depths vekker slike litt flaue minner, farlig nær ’guilty pleasures’-kategorien som er høvelig illustrert med fotoet av det kyssende paret på baksiden av omslaget.

Helen Maurene Cooper står for utsmykningen, hun er en fotograf med sans for både nære naturbilder og vagt erotiske stemninger, og hennes talent egner seg enda bedre i større format enn det som er mulig på en CD-plate. Kanskje er det lurt å vente til LP-utgivelsen kommer, forhåpentligvis enda mer dandert enn den litt spinkle lefsa som følger med her.

The Mendoza Line: Lost in Revelry (Misra, 2002)
The Mendoza Line, 1. The figurative boundary in the batting averages between those batters hitting above and below .215. It is named for shortstop Mario Mendoza whose career (1974-1982) batting average for the Pirates, Mariners and Rangers was .215.

2. The Mendoza Line har vært bosatt i studentbyen Athens, Georgia en periode, men haiket opp til Brooklyn for et par år siden. Der føyer de seg pent inn i Misras allerede sterke katalog, som presenterer storveis musikk fra blant andre Summer Hymns, Shearwater og Jenny Toomey. Og de senker ikke nivået med denne utgivelsen heller. Med el-gitar i den ene hånda og pedal-steel i armkroken legger gjengen omtrent like stor vekt på pop som bakgårds-country, og Lost in Revelry består av et knippe joviale og sjarmerende låter fremført på en uanstrengt liketil måte.

De 50 minuttene fordeler seg grovt sett mellom søtladen melankoli, back-porch country og skramlepop, der vokalansvaret deles mellom de to mest stabile medlemmene Peter Hoffman og Timothy Bracy, samt Shannon Mary McArdle. Når de synger sammen blir det som et mer positivt Low eller et mer folkbasert Yo La Tengo (”It’ll Be the Same Without You”). Den grunnleggende løse og melankolske formen binder det hele likevel sammen til en helhet. Jeg tror det er Bracy som har den nasale Dylan-aktige stemmen av de tre, og som kan høres på platens triumferende åpning ”A Damn Good Disguise”. Den oppstemte ’revelry’-stemningen med klapping, huing og himmelsk pedal-steel (Bob Hoffnar, Hem) skaper en umiddelbar verandafest som de ikke tangerer senere. Vi blir likevel gladelig sittende i huska og gynge til duvende natteviser som ”The Triple Bill of Shame”, ”The Queen of England” og ”The Way of the Weak”.

Shannon Mary McArdle ble med i 1999, og har skrevet og framfører fem låter denne gangen. Hun synger og korer med frisk Emmylou-stemme og glimt i øyet, men tiltrekkes av og til mer i retning av indiepop (that dog, Belly, Juliana Hatfield) enn godt er. På søvnige ”I’m That!” og ”The Way of the Weak” senkes lyset ned mot Hope Sandovals duse belysning, uten at det blir like sensuelt. De roligste og mest countryfiserte låtene kler likevel bandets løse og lune stil bedre enn fuzzpopen, og det skurrer litt når vi var innstilt på å nyte stunden i gyngestolen.

Lost in Revelry er ikke verdens mest kompliserte plate, men gode låter og tekster utført på en likandes måte gjør den likevel til en aldri så liten godbit. Jeg har til gode å høre deres tidligere utgivelser, men sitter med en mistanke om at dette ikke er et band som på død og liv må kompletteres. Hvis dette skulle være første date for deg også, så er det et godt utgangspunkt for å vurdere akkurat det selv.

Lovers: Star Lit Sunken Ship (Orange Twin, 2002)
Ikke uventet holder Lovers til i sydlige himmelstrøk, nærmere bestemt Athens, Georgia. De har en behagelig varm og døsig aura over den stillferdige musikken sin, og skaper en stemning som passer godt til en rolig sensommerkveld i selskap med sirisser, et stille vann og en ellers sedat sinnstilstand.

’I believe in a quiet place, where mothers and daughters will lay by the water and out in the landscape…’ hvisker Carolyn Beek fristende og forførerisk innledningsvis. Hennes stemme kan minne litt om Hope Sandoval, Nina Nastasia, Lisa Germano eller Chan Marshall, noe som betyr innbydende sjelepleie og ømskinnet sårhet fordelt i jevne doser. Beek synger åpent og ærlig, særlig om desperate lengsler, planeter og droger (noe som kanskje forklarer hennes drømmende og tilbakelente stemme). Lovers deler noen av de samme egenskapene til Bright Eyes og Okkervil River der de øser av et poetiske overskudd til et svartmalt liv. Sammen med Brent Jones og en del gjester sørges det for variert instrumentering av den mer folkelige sorten (banjo, trekkspill, fiolin og glass), kast inn en slide gitar, moog og trombone så har man det man trenger for å piske kremmusikk. Det har Lovers klart med Star Lit Sunken Ship.

Det besnærende åpningssporet ”I Believe in Outer Space” etablerer en tone som skal vise seg å holde platen ut. En selvutleverende, nærmest desperat og intens Beek hvisker smygende i vei, og backes varsomt av musikerne som aldri tar helt overhånd. Ingen tar på seg en klar sjefsrolle i orkesteret, der kombinasjonen av blåsere og strykere skaper en rikholdig stemning på hele platen og gir den godt med variasjon. Jeg savner som vanlig litt avlastning på vokalsiden, men den som faller for Beeks røst og de andre artistene som er nevnt her, har mye å se frem til.

Det er flust av stemningsfulle låter på Star Lit Sunken Ship. På ”Ginger” kan vi forsiktig løfte dansefoten takket være Elina Tukkanens hypnotiske fiolinspill, men hovedsakelig går tempoet i et bedagelig og avslappende tempo som egner seg mer for å nyte sittende eller liggende. Særdeles vellykket er ”People in Cars Don’t Face Each Other”, med en banjo som klimprer bak den flytende e-bowen til Andy LeMaster (Bright Eyes, Now It’s Overhead), og som ligger inntil stemningene som Mazzy Star i sin tid skapte. Nydelig er også ”Winter Takes a Lover”, der det er Brent Jones’ trekkspill som hjelper Carolyn Beek inn i nattemørket. Der blir vi værende helt til ”Peppermint” rolig runder det hele av etter drøye 40 minutter. Dette er ikke en plate med de sterke, minneverdige enkeltåtene, men som mood enhancer fungerer den helt ypperlig.

Star Lit Sunken Ship er skumringsmusikk for både lyse og mørke kvelder. Det kan fort bli en slik plate som man overser i platehyllen, men desto hyggeligere blir det å oppdage den igjen.

The Lofty Pillars: Amsterdam (Truckstop, 2001)
Hovedpersonene i The Lofty Pillars er Michael Krassner, Fred Lonberg-Holm og Will Hendricks. Disse allsidige artistene er kjenninger fra samarbeid med Boxhead Ensemble, Jim O’Rourke, Superchunk, Simon Joyner, John Zorn og et utall andre. På Amsterdam kan vi i tillegg til trioen høre toner av nære musikalske venner som Jessica Billey (Rachel’s) og nomadene Glenn Kotche (trommer) og Ryan Hembrey (bass). Alle disse har i en årrekke gitt positive bidrag til det oppegående musikkmiljøet i Chicago. Det er altså ikke noen hvem-som-helst som står bak denne utgivelsen.

Amsterdam er en oppvisning i klassisk låtskriverkunst fra begynnelse til slutt. De eksperimentelle elementene, som mange av musikerne er mer enn komfortable med, er denne gang lagt helt til side. Man kan heller spore påvirkning fra viseartister som Bob Dylan, Leonard Cohen, Randy Newman og Willie Nelson. Krassner og Hendricks går til oppgaven med en uforskammet trygghet, og de unngår elegant et baktungt retro-stempel.

Vi starter i “Amsterdam” hvor strykeorkesteret kort stemmer inn instrumentene, inntil en vakker vals kommer smygende. Noe av den samme saktmodige stemningen som på Midnight Choirs Amsterdam Stranded kan spores, selv om Krassner mangler litt på fløyelsstemmen til Flaata. ’Amsterdam was cool in the wintertime’ synger han, mens piano og strykere smelter vekk all kulde. Når så koret kommer inn på slutten, så er det som om Leonard Cohen har begynt å skrive gode viser igjen.

Platen flyter stort sett i rolig farvann. Vokalistene Krassner og Hendricks preger lydbildet med sine inderlige røster, men bak dem finnes en stor lydflate som fylles av cello, horn og andre lekre ørekilere. Det hviler en barokk stemning, nærmest en klassisk dannelse, over første halvdel av platen. Det er ingen elementer som ødelegger helhetsinntrykket – med et lite unntak i Hendricks mest intense vokalpartier, hvor han ikke helt klarer å følge de milde crescendoene. Det siste minuttet av ”Fade Away” og deler av ”Mothers Arms” blir dermed litt anstrengende, og det hadde vært å foretrekke at Krassner styrte mikrofonen på egen hånd.

”Field of Honor” kommer som en befriende låt omtrent halvveis ut i platen. Fra og med denne tar den klassiske europeiske innflytelsen følge med en klarere amerikansk tradisjon. Steve Dorocke legger på nydelig pedal steel, Krassner synger Dylansk nasal-hest, og de syv slentrende minuttene står som et av de mest umiddelbare sporene. ”Eposene Three Men” og ”Down the River” (som låner intro fra ”Ohio River Boat Song”, sist hørt med Will Oldham) er andre høydepunkt i den ’amerikanske’ delen av Amsterdam. Disse sugende visene forhindrer at albumet blir for statisk, men det er helt på sin plass at de tar det helt ned igjen mot slutten, og avslutter med en av årets vakreste låter i ”Underworld”.

Selv om det ikke krever altfor mye konsentrasjon å følge de tydelige stemmene, er det for fordypelsenes skyld synd at ikke tekstene følger med i omslaget. Det er ikke vanskelig å få med seg at historiene i stor grad dreier seg om temaer som drap, kulde, lengsel og andre tunge sider som tilhører de mørkere deler av menneskesinnet.

Gjemt bak et anonymt omslag og et bandnavn som for de fleste lyder ukjent, kan det være fort gjort å overse denne i platebutikken. Det ville være en stor tabbe, særlig for lyttere som takler en plate hvor både låtene, musikerne og lyrikken holder et nivå som de fleste andre av dagens artister – uansett genre – knapt våger å drømme om.
Bjørn Hammershaug

Min spilleliste: Gaffa

26/11/201426/11/2015 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

På trykk i mai, 2012:

Festival: Accelerator 2005

09/11/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Coco Rosie

The Big One: Trädgård’n, Göteborg, 6/7-2005
Accelerator: The Big One ble startet som et alternativ til de mer etablerte festivalene i Sverige. Den ruller gjennom Stockholm, Malmö og Göteborg og kunne for sjette gang tilby et program nærmest fritt for dødpunkter. Fra nye folk-yndlinger til evigunge gubber var denne dagsfesten et bedre og billigere valg også for oss fattige og musikkhungrige nordmenn, enn for eksempel samtidige Quart. Et fett program, delikate omgivelser, positive vibber, vennlige priser og smilende solskinn bidro til at årets Accelerator var en 9 timer lang opptur.

Sonic Youth og Teenage Fanclub representerte det mer etablerte sjiktet, sammen med en underskog av sterke navn som Devendra Banhart, Joanna Newsom og Magnolia Electric Co. Det ble i det hele tatt en riktig så trivelig aften på Trädgård’n. Utestedet ligger sentralt i Göteborg, tilknyttet en av byens parker. To scener var innendørs, mens én var ute. For å ta det negative med de ytre omstendighetene først; bare tre artister opptrådde ute i sommervarmen, et langt bedre sted å være enn inne i trange, dampende lokaler. For det var særlig heten og fuktigheten inne på lille scene 1 som ble i overkant plagsom.

COCOROSIE åpnet det hele i femtida. Den amerikanske søsterduoen Casady slipper snart sitt andre album, vellykkede Noha’s Ark (Touch & Go), der blant andre Devendra Banhart og Antony bidrar. Mye av settet var selvsagt hentet fra denne. De snodige damene satt sammen med en trommis foran et lerret som viste kaleidoskop-animasjoner av bamser, så om man ikke kunne se selve scenen var det fint å kose seg med disse bildene. Den vevre knipling-folken til CocoRosie er ikke nødvendigvis lett å overføre til scene, lavmælt og detaljert som den er, men med nye låter som ”South 2nd” og ”Bear Hides And Buffalo” viser de forlokkende evner og makter å fange publikum inn i sin verden av spartansk skjønnhet og vever mystikk.

Festivalen akselererte langsomt langs samme gren med JOANNA NEWSOM som spilte i den store salen rett etterpå. Sjelden har vel så mange indies møtt opp for å se en ung dame spille harpe. Med sin særegne debut The Milk-Eyed Mender (Drag City, 2004) og en generell økt interesse for ’frifolkere’ har Newsom blitt en aldri så liten kultfavoritt. Det er ikke vanskelig å forstå. Med et kort ’Hi’ satt hun seg foran harpen og åpnet med en kvarterlang sammenhengende suite, mer krevende og improviserende enn det hun har gjort på plate. Hennes barnslige Björk/Joni Mitchell-vokal og harpens store register gir et helt spesielt uttrykk som likevel fyller slike saler. Jeg bevitnet store menn i tårer under ”The Sprout and The Bean”, selv holdt jeg meg relativt rolig. Newsom kan også bli i meste laget – særlig med tanke på at jeg hørte noen sure gitarer forsøksvis bli stemt ute i hagen.

Ute hadde gradestokken krøpet godt opp i 30-tallet, og på scenen stod nemlig Jason Molina og hans highwaymen MAGNOLIA ELECTRIC CO. Det skulle vise seg å være nær perfekt å holde seg fast til scenebarrierene, med en kald leskedrikk og sola stikkende i fjeset mens Molina og hans røslige outlaw-bande harvet ut varme, solide toner av ur-amerikansk gitarrock en times tid. Han åpnet med nær selvsagte ”The Dark Don’t Hide It”, men med unntak av blant andre ”Leave the City” og en seig utgave av ”I’ve Been Riding With The Ghost” var store deler av settet viet nytt materiale. Disse virket å ligge et sted mellom (litt skuffende, det må nok sies) What Comes After The Blues og Magnolia-skiva. Ikke akkurat overraskende, men gjenkjennelig og stødig vare. Det er bare å innse at Molina fortsetter å dyrke sørstatsrockens myter filtrert gjennom tidlig Neil Young. Han er merkverdig ordinær, nesten puslete sammen med bandet, som er selve inkarnasjonen av robuste og trauste rockere som bamsen Jason Groth på gitar. Men det er en innbitt vilje over både tekstene, sangen og melodiene som gjør at Magnolia sjelden blir ordinære. De tonesetter arbeiderklasse, svineribbe, kjærlighetssorg og tvil & tro med en jordnær og traust bakgårds-glød. Selv om gnisten som preget Trials & Errors var noe fraværende, og konserten manglet både humor og villskap (her var ingen tordenskrall á la ”The Big Beast”) er det noe påfallende sterkt over Jason Molinas bestemte stil. Det var nok likevel mest en dag på jobben for Magnolia, jeg tørket svetten og følte meg nesten som en arbeidskar selv når de var ferdige.

Jeg snakket litt med Molina etter konserten, og han kunne fortelle at han nå hadde flyttet nordover til Chicago igjen, og var på vei dit rett til en ny plateinnspilling hos Steve Albinis Electric Audio. Vi snakket også en del om hans vennskap med Howe Gelb (Molina var for øvrig nyfrisert av Gelbs kone, en flott bolleklipp hadde han fått), og mulighetene for et samarbeid i den retning. En våt drøm spør du meg!

Man holder seg i sola, og jeg legger sørstatsflagget tilbake i kofferten, og henter fram pannebånd og en batikkskjorte. Jeg var på vei ned i lotusstilling sammen med DEVENDRA BANHART, trodde faktisk han kom alene og skulle trylle oss inn i viseskogen. Men nei, sammen med fire andre røvere som så ut til å være plukket ut fra Hell’s Angels 1968, blant andre Andy Cabic (Vetiver) skulle dette bli en ganske annen seanse, gitt. Devendra åpnet med en ny spansktalende vise, trolig fra hans kommende album, derfra og ut viste mannen en ny side av seg selv. Denne konserten utviklet seg til ekstatisk orgie som kunne passet inn på Woodstock fra CSN&Y til Sha-Na-Na. Banhart høres jo ut som en blanding av Tiny Tim og Marc Bolan, ser ut som en blanding av Jim Morrison og Jesus, og fremstod her som en moderne frelser og vekkelsespredikant.

Banhart virket sikker og spillesugen, leken og morsom. En vill versjon av ”The Body Breaks”, coverlåter av Lauryn Hill (”That Thing”) og Canned Heat, en blomsterdans som jeg tror heter ”Long Haired Child”, antikrigs-budskap og Afrika-hyllest: Devendra Banhart innbød til henda i været og la håret flyte. Den svarte trommisen fra CocoRosie snublet inn på scenen, forsøkte å synge og dæljet på trommer, Banhart danset rundt med maracas og ledet oss inn i en evig soldans. Kanskje var det et begynnende solstikk som svekket mine vurderingsevner, men denne konserten var noe av det herligste jeg har sett på lang, lang tid. Devendra Banhart har både utseende, image og stil som kan føre ham opp fra en neofolk kulthelt til en moderne messias. Amen.

Etter denne oppvisningen ble jeg nesten litt utladet. Fint da at SMOG kunne ta oss ned igjen. Skjønt, også han stilte med styrke og fullt band. Akkurat som han overbeviste med sin nye plate (A River Ain’t Too Much To Love) viste Bill Callahan at han fortsatt har mye gi også på scenen. Mens han kan bli noe ensom alene, kler han et fyldigere uttrykk. Valget stod nå mellom bråkmakerne WOLF EYES (inne i badstuen, scene 1) eller TEENAGE FANCLUB (ute). I utgangspunktet et lett valg. Men med tanke på at ulvene skulle spille i Kongsberg med Fe-Mail påfølgende fredag (som ble et helsikes leven), og siden den skandinaviske sommerkvelden var på sitt vakreste så valgte jeg altså britene. Jeg har knapt viet bandet en tanke siden de steppet inn for Pearl Jam en gang på Kalvøya, men sannelig ble jeg 10 år yngre på 1-2-3. Det var som om tiden hadde stått stille, der de kjørte på en tour de force langs sin karriere fra A Catholic Education og framover. Alle låtene virket umiddelbart kjente. Om de kjørte en ren hitparade eller om de bare hørtes like ut alle sammen vet jeg ikke. De var et perfekt lydspor for en kurvstol og litt hvile, og når de var ferdige var mitt eneste mål å stjele en bil og kjøre henne hjem. Jeg kunne dermed smile salig over en porsjon ren poplykke, mens de svette fjesene som kom ut fra Wolf Eyes signaliserte andre følelser. Mine venner ulte mot månen og forsøkte å klore meg i fjeset resten av kvelden etter seansen inne. Se så var vi alle lykkelige.

Kall meg en kjedelig type, men jeg merker at både entusiasme og rygg blir noe sviktende etter flere timer med å stå oppreist i sola. Det blir også gjerne noe virring på slike festivaler, mat skal spises, merchandise vurderes, hender trykkes og fotvorter pleies. Jeg lot meg ikke suge nevneverdig inn i SECRET MACHINES sin drone/støyrock, BLOC PARTY var helsikes kjedelig, mens canadiske STARS holdt en lang konsert med indiepop som jeg bare delvis fikk sett.

Det er ikke bare Teenage som hensetter oss til ungdommen, evigunge SONIC YOUTH leverer alltid. De er ikke akkurat ensbetydende med overraskelser eller fornyelse, men de har blitt sikre garantister for enhver festival. Så også denne natten. De spilte et sett sentrert rundt Sonic Nurse, med favorittavstikkere som ”Expressway To Yr Skull”, ”Catholic Block” og ”Teenage Riot”. Thurston Moore var i kjempeslag og badet litt blant publikum, og den 15 minutter lange feedbacken som avsluttet konserten førte oss alle varme, lykkelige og smilende ut i morgenlyset.

Så var det slutt. Jeg misset COLLEEN og CARIBOU grunnet krasj med andre ting utendørs, ellers var programmet lagt opp slik at alle kunne få med nesten alt. Svenskene viser at det er mulig å arrangere mindre festivaler med oppegående navn (de har vært enda vassere før). Her i landet er det vel bare lille Safe As Milk i Haugesund og NuMusic i Stavanger som kan by på tilnærmet like spennende program uten særlig sell-out faktor. Er en samordning umulig? Er for eksempel Oslo et mulig alternativ som et fjerde stoppested i 2006? Andelen nordmenn som var blant de 1700 fremmøtte i Göteborg (utsolgt) hinter om at det bør være marked for å kjøre Accelerator videre til Norge – for eksempel neste år.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i juli 2005

Øyafestivalen 2006

05/11/201406/11/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Etter at Middelalderparken i Oslo igjen har falt til ro, er tiden kommet for etterpåklokskap og forsøksvis oppsummering. Øyafestivalen har blitt en fast tradisjon, en sikker publikumssuksess og står frem som et selvsikkert og solid arrangement på alle måter. I år var 12 000 mennesker innom portene hver dag, tredagerspassene gikk fort unna og ingen store skandaler er å hefte ved årets festival som i løpet av fire dager presenterte et tresifret antall artister av ymse slag.

Øyafestivalen befestet sin stilling som landets fremste store rockefestival. Bare Quart kan sidestilles i størrelse og programkvalitet, men der sørlendingene fokuserer mer på moderne rytmiske former i takt med utviklingen, spisser hovedstadens store festival i første rekke sin rockeprofil. Det skaper ikke nødvendigvis det mest progressive programmet – men jeg tror det er greit å ha en ting i bakhodet nå når tre-fire dager fullpakket med inntrykk skal festes til papiret: Øya er en rockefestival. Det er ikke stedet for å få med seg bredden i internasjonal hip hop, det er ikke en arena for glitch-entusiaster, ei heller rette plassen for etnisk visesang. Øya er først og fremst en rockefestival, men med vekt på musikalsk bredde som dekker mange avarter, historisk tyngde, med en ikke ubetydelig indie-profil og med et solid norsk fokus. Og viktigst av alt; de presenterer et program som tangerer de fleste andre her til lands. Det er sikkert mange grunner til det; solide folk i hele organisasjonen og en nærmest garantert utsolgt park hjelper sikkert på.

Selv om antall festivaler har økt kraftig her i landet de siste årene, er ikke nødvendigvis innholdet blitt så veldig mye fetere. Etter en heseblesende festivalsommer er inntrykket at det store flertall rundt om i bygd og by mest eksisterer på festivalens eget premiss: det er kult å arrangere festival og det er kult å gå på festival (med unntak av Hortens Roserock gikk de fleste riktig så bra også i år), og drives mer på dette enn som sultne bidrag satt i gang for å berike kulturnasjonen og sprenge musikalske grenser. Det er ikke nødvendigvis noe negativt i seg selv. En vellykket festival vil forhåpentligvis generere ytterligere musikkinteresse lokalt, stimulere de ulike musikkmiljøene og skape grobunn for gryende artistpoder.

Oss kritikere imellom
Programmet for Øya 06 var nok på papiret det beste noensinne. Noe flisespikk er det alltid mulig å henge seg opp i for penneknekter som oss, for eksempel at yndlingene i Pipettes ble ’gjemt bort’ på Rockefeller etter midnatt – de hadde vel vært ypperlige å se på ute en varm sommerdag? Av ulike årsaker havnet KILLL (hyggelig nok) øverst på plakaten sammen med Beck og Morrissey. Til tross for en velfungerende innpakning ble ikke deres integrerte lysshow på storscenen en tidlig ettermiddag like epileptisk som det de får til i en mørk klubb, og kanskje de kunne fått fremføre sitt sett etter mørkets frembrudd i en litt annen setting?

Det er også mulig å argumentere for en noe alderstung headliner-profil, med Beck, snart 50 år gamle Morrissey, The Fall (Mark E. Smith har rundet 50), The Cramps (Lux Interior er 64) og Yoko Ono (73) på topp. Men alle disse navnene er i seg selv såpass sterke og står for noe så sentralt innen hvert sitt felt, de fleste er også vitale kunstnerisk sett, at alderen ikke spiller så stor rolle. Øyafestivalen fungerer slik sett også ’oppdragende’ på nye generasjoner publikum, men en noe spissere vinkling mot nye bølger og med friske navn hadde ikke vært å forakte – sett fra mitt synspunkt.

Jeg synes også at artistene som opptrådde inne på ØyaKino virket å bli noe stemoderlig behandlet. Det stod blant annet ingen tidspunkter om disse i mitt hendige lommeprogram, noe som medførte at konserten med DEAF CENTER skammelig nok gikk rent i glemmeboken. Disse burde blitt satt opp i programmet. Det var også veldig leit at Amadou & Mariam fra Mali måtte avlyse. De hadde vært perfekte i parken, men det er nå slik som skjer. (Datarock stilte opp på kort varsel.)

Gamle ringrever
Av de gamle ringrevene synes jeg THE FALL sparket godt fra seg. Bygget opp rundt lange, nesten krautrock-lignende låter med motorisert trøkk serverte de en kompromissløs konsert med en sedvanlig tverr og gretten Mark E. Smith i front. Ikke direkte publikumsvennlig, men knallhardt og tøft var det.

THE CRAMPS leverte også mer enn godkjent, i et sett som var en nærmest tour de force gjennom en lang karriere. ”TV Set” og ”The Way I Walk” ble framført av en djevelsk blek Interior og en kjølig stoisk Poison Ivy – slik de har holdt det gående i over 30 år. Levende (?) legender, ingen legendarisk konsert, men med den fine blandingen av bizarro world og villstyrig rock’n’roll som de fleste kom for å se.

YOKO ONO er vel ikke akkurat kjent som noen typisk festivalartist, hennes platekarriere kjenner jeg kun overfladisk og det hun holdt på med der oppe på scenen var meg raskt totalt likegyldig. Hennes rallende skrik fulgte meg som vonde drømmer flere netter etterpå, og avslutningen ”Give Peace A Chance” ga mer en følelse av å bli bønnhørt enn lyst til å synge allsang.

MORRISSEY og Oscar Wilde var derimot langt hyggeligere kompaniskap. Den sveisne briten var like dandy som alltid, og briljerte til tider under et sett som hyggelig nok ikke bare bestod av gamle Smiths-låter, men også nyere materiale. Det vitner om en artist som fortsatt er ute etter å fornye seg som kunstner, og selv om The Smiths og Morrissey aldri har vært min kopp te, så ble jeg nesten sjarmert av denne bitende bitre briten.

BECK hadde enten store kroppslige plager (det gikk rykter om ryggtrøbbel) eller så hadde han tankene langt borte i scientologi-land. Han var stiv som en stokk under konserten, noe som også satte et visst preg på hele utførelsen. Det ble noe distansert over dette, men låter som ”Loser” og ”Devil’s Haircut” (for et åpningspar!), et kompakt band og ikke minst minneverdige dukkefilm-seanser bidro til å minne om at han fremdeles rager et stykke over de fleste andre når det gjelder elegant stilmiks og genreblandende lekenhet. Folk, funk og hip hop og elektronika – denne mr. cool triller det ut som det mest naturlige i verden, selv om jeg forlot ham midtveis for heller å se Stavanger-bandet NOXAGT.

I sum så leverte de internasjonale trekkplastrene som forventet, selv om ingen av konsertene direkte risset seg inn i mitt hode med store bokstaver for evigheten. Da vil jeg nok ikke overraskende vende blikket mot de to mindre scenene. En ting er at dette var åsted for de mest spennende bandene, en annen er den intimiteten særlig lille Vika-scene kan by på og som jeg synes er langt å foretrekke når man skal oppleve levende musikk.

Ikke fullt så gamle ringrever
For å ta for oss de internasjonale artistene først, og like gjerne de tre beste konsertene under hele festivalen:

1. LES SAVY FAV
Endelig skulle man få oppleve New York-bandet og deres notorisk berømte sceneshow, anført av spinnville Tim Harrington. Han startet med å stikke en pistol i munnen og dra sverd, løp mer ute blant publikum enn han var oppe på scenen og avrundet med å hoppe i dammen iført en ekkel, tettsittende drakt. Han holdt konstant liv i massene, men konserten hadde vært like bra (om enn på langt nær så minneverdig) om han hadde stått med ryggen til og gjemt seg bak trommisen. Les Saves levde opp til navnet sitt som ’de ville beistene’ med en smittende konsert bygget på dansbar punk og alternativ rock (tenk Fugazi, Pixies) der über-fengende ”Yawn Yawn Yawn” bare var ett av høydepunktene. Deres konsert var den som virkelig fikk meg i humør, i hvert fall, og denne går rett inn i Øyas historiebøker. Les Savy Fav minner ikke minst om hvor viktig det er med band som gir noe av seg selv, også på festivaler, og som gir publikum følelsen av å være med på noe unikt (selv om deres opptreden som sagt er velkjent). Ofte bærer festivalkonserter, særlig hos de mer etablerte artistene, litt for mye preg av rutine.

2. HIGH ON FIRE
Drøyere riff skal man lete lenge etter. Den amerikanske power-trioen ga dette begrepet nytt innhold der de kvestet Motorhead, Black Sabbath, Slayer og jamvel Metallica på særdeles voldsomt vis. Anfører Matt Pike har sin bakgrunn i kongebandet Sleep, og deres doom-styrke kunne også høres i slagene mellom svartmetall, hardcore og punk. En energiutladning av det sjeldne!

3. BLACK MOUNTAIN
I motsetning til en tidligere konsert jeg så med Black Mountain i England i år, spilte Vancouvers fineste et stort antall nye låter på Øya – og de virket meget bra der de snek seg mellom livefavoritter som ”Don’t Run Your Hearts Around” og ”No Hits”. Black Mountain har funnet en herlig nisje mellom halvveis frittgående jammer og fengende sirupsrock som det er vanskelig å ikke la seg forføre av.

Kudos må også gå til det joviale Seattle-bandet BAND OF HORSES, hvis debutplate av året er et aldri så lite drops. Et sted på den gylne landeveien, mellom Neil Young, The Shins og My Morning Jacket leverte den godslige og utvidede gjengen en nydelig festivalstund med semi-hiten “The Funeral” som lite høydepunkt. De ble aldri trollbindende, og tilhører kategorien band som faktisk er like bra på plate – men det er altså riktig så fint, ikke minst takket være Ben Bridewells vidåpne vidvinkel-vokal.

Den største positive overraskelsen for mitt vedkommende var likevel Texas-bandet MIDLAKE. Også de kunne sin Neil Young, men da mer i betydning med Crosby, Stills & Nash. Særs sommerlig og vennlig og et perfekt band å nye i solen utendørs en varm ettermiddag. Milde vokalharmonier og lette, lekre melodier kunne de by på. Det var heller ikke vanskelig å få opp pulsen under gigen til LIARS, som på sitt beste hørtes ut som Sonic Youth i dissonant parring med Talking Heads. Dessverre forsvant konserten til SPANK ROCK i ett av mange regnskyll den første dagen – det var veldig synd, for det hørtes ut som både de og publikum koste seg veldig på den lille scenen.

Selv om ikke Øya forsøker å være først ute med de nye navnene, så får oppsummeringen være at de gjør en god jobb med de mellomstore utenlandske navnene, uten å bringe frem de helt store overraskelsene.

Rødt, hvitt, blått
Øyafestivalen jobber gledelig aktivt for å holde det norske fokuset i hevd, og de strever nok litt med å finne navn som særlig kan fylle den største scenen. Årets norske trekkplaster var for mange DUMDUM BOYS, som i 2006 omtrent er like spennende som en boks trøndersodd. Men de tilhører den lille eksklusive gruppen artister her i landet som klarer nettopp å trekke masse folk og fungerer i stort format. Men det er vel litt tankevekkende at under årets festivaler i Norge er det nettopp navn som Raga Rockers, Seigmen og DumDum som troner på topp?

Det drives et solid vekstarbeid i underskogen av norsk rock, med for eksempel by:Larm og Zoom som to viktige arrangementer. Øyafestivalens kanskje viktigste funksjon for norsk musikkliv er dens fokus på nettopp artister som kommer herfra og som med dette får en glimrende anledning til å presentere seg både for et stort publikum, og ikke minst et voksende internasjonalt presseoppbud. Øya vil nok for mange av de ’unge, sultne’ være et foreløpig høydepunkt i karrieren, så får vi se hvor mange som klatrer videre opp på karrierestigen. For det er tynnere med artister i midtsjiktet og (naturlig nok) bare noen ytterst få som er store nok til å fungere som et slags norsk trekkplaster-alibi. Uten å si noe stygt om DumDum Boys, og de underholdt sikkert sine fans på solid vis, det er ikke et navn som akkurat skriker fornyelse og sprengkraft.

Artig for både små og store var sikkert konserten med KNUTSEN & LUDVIGSEN, som startet ukristelig tidlig for de av oss som holdt ut litt kvelden i forveien. Deres opptreden tjente vel mest som en slags nostalgisk honnør og familiært trekkplaster for å få folk tidlig ned på området. Jeg fant det litt moro at de satte strålende LOW FREQUENCY IN STEREO og terrorbandet KILLL umiddelbart etter den kosekonserten.
Fredagskonserten med MOTORPSYCHO bør også bemerkes, særlig den farlig sterke åpningen med en nær halvtime mye basert på ”The Wheel”, i en konsert som beveget seg fra tung psykedelisk prog over til lettere mer poporienterte låter (”Hey Jane”, ”Devil Dog”) som aldri løftet seg til de helt store høyder.

Gjennomgangsartisten i år var Duplex-kollektivet, som i tre ulike sammenhenger befant seg på hovedscenen. Det ble brutalt oppgulp med THE CUMSHOTS, Sabbath vs. Ibsen av BLACK DEBBATH og hvitevare-ramponering med HURRA TORPEDO. Av disse tre er det The Cumshots som har mest å fare med musikalsk.

En artist som forlengst har passert småscenen er MARIT LARSEN. Med et overraskende sjarmerende album bak seg, og et lag av kompetente musikere med seg (bl.a David Wallumrød og Thom Hell) presterte hun en meget skuffende konsert. Noe av grunnen kunne være den tamme lyden så mange musikere fikk ut av seg, men det var noe reservert og distansert over låtene til Larsen, noe ikke engang hennes kvitrende innspill mellom låtene kunne endre på. På langt nær så dårlig som fjorårets Annie-katastrofe, bare veldig kjedelig. Og akkurat som platen er overraskende bra, ble denne konserten en overraskende nedtur.

Av de ferskere artistene fra årets festival, vil jeg framheve GRAND ISLAND og THE CHEATERS, uten å ha sett for eksempel Adjagas, The Apple Falls, Magnus Hængsle, 120 Days eller Heroes & Zeros. Plateaktuelle Grand Island har allerede fått rikelig med blest for sin spretne ’punkgrass’, og selv om de blir i overkant masete til tider så er det unektelig noe friskt over denne gjengen. Det gjelder også for The Cheaters. Det unge Tønsberg-bandet har både image, energi og til og med catchy låter som de sikkert vil utvikle ytterligere fremover. Juksemakerne er heller ikke ute etter å omskrive rockehistorien med store bokstaver, og spiller en ganske konservativ form for garasjerock – men med et glimt i øyet og nevnte energi som også smitter godt over til publikum. En vokalist som roper ’Heia Eik’ kan man ikke bli i dårlig humør av!

Om Øya ikke akkurat omfavner eksperimentell musikk, så er det gledelig at de finner rom for et band som NOXAGT, som på langt nær har fått den oppmerksomheten de fortjener. Makttrioen fra sør serverte som vanlig et kontant og knallhardt sett bygget rundt Anders Hanas frie gitarspill og de pumpende rytmene fra bassist Kjetil D. Brandsdal og trommis Kyvik. Hana fyller godt ut skoene til bratsjist Nils Erga, ikke minst i en slik livesetting. Plassert på den minste scenen samtidig med Beck var det nok likevel mange som gikk glipp av Noxagt.

Øya som aldri sover
ØyaNatt foregikk utover natten på Rockefeller og John Dee, med THE WRENS som naturlig høydepunkt. Programmet her var også relativt sterkt, med blant andre Tralala fra New York, dEUS og Diamond Nights på plakaten. Sammen med konseptet KlubbØya som omfavner hele byen betyr det at Øya har blitt en nær komplett og betydningsfull festival for hovedstaden. Når den siste festivalgjenger lukker døra bak seg, åpner alle klubbene igjen for en lang høst og vinter. Vi får håpe at publikum ikke har blitt mettet i løpet av sommeren og at alle festivalene snarere har økt interessen for å oppleve levende musikk gjennom hele året – der den bør oppleves: På klubbene.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i august 2006

Øyafestivalen 2005

05/11/201405/11/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Årets Øyafestival var den største i omfang så langt, utsolgt, fordelt over fire dager og med klubbarrangementer på Rockefeller/John Dee og Blå (ØyaNatt og Sunkissed) er den i ferd med å bli en festival som virkelig setter sitt preg på hovedstaden. KlubbØya på onsdagskvelden er et vorspiel over hele byen som i hovedsak presenterer norske artister, med en genrefordeling preget av stedet de opptrer (hip hop på Feber, indie på Internasjonalen/Mono, rock’n’roll på Gamla etc.). Jeg valgte meg Spasibar ved Kunstakademiet, et hyggelig sted som egentlig er uegnet som konsertlokale, men som hadde det mest spennende og varierte programmet. Fransk/canadiske VIALKA, norske EPIKURS EUFORIE, det amerikanske Vegas Elvis-inspirerte one-man bandet CASA ELECTRO NOVO og reggae-terroristene TERRORISTENE (de med ”Hei Bondevik!”) var noe av det som ble tilbudt et varmt og hardpakket lokale. Aller best var ULTRALYD, med Kjetil Møster og Morthana-gutta, som pisket fram et intenst og energisk sett i grenselandet mellom støyrock og improv-jazz. Tenker vi spanderer en scene for dem på selve festivalen til neste år!

Peace in the Park
Tradisjonelt skal det være blå himmel og sol under Øya, men dette var nok det eneste de ansvarlige hadde glemt å fikse på forhånd. Festivalen preges nemlig av ordnede og ryddige forhold i alle ledd. Ja, det er nesten så det blir litt for pen og pyntelig stemning her, preget mer av en piknik i parken enn en rockefestival. Det mest dramatiske jeg opplevde var en mann som hoppet i vannet med flyteringer på armene, mens tabloidene selvsagt fikk sin ’skandale’ av at Pete Doherty ble stoppet i tollen og ellers oppførte seg slik arrogante og forfyllede rockere fra England pleier å oppføre seg. Det er kanskje ikke så mye ’rock’n’roll’ over Øya, men samtidig er det en fredfull atmosfære der som sørger for at politi og vakter aldri blir plagsomt nærgående, og som gjør området velegnet for både barn og voksne. En armé av frivillige og plenty av fasiliteter forhindrer de største kødannelsene, og dermed dempes aggresjonsnivået ytterligere. Den økologiske maten og fraværet av juggelselgere til fordel for go’sjapper som Tiger er ytterligere et pluss. Det skal liksom være trivelig å komme på Øya, og de gode vibbene har arrangørene lykkes med å bevare selv om festivalen nå har nådd taket når det gjelder antall publikummere.

Program05
Årets ’gjennomgangsband’ var Sonic Youth. De spilte i en eller form hele fem konserter i løpet av et par dager. De andre største trekkplastrene var Dinosaur Jr., Madrugada, Franz Ferdinand og Turboneger. Førstnevnte med originalbesetningen og for første gang i Norge siden tidlige på 90-tallet. De skamroste skottene passet selvsagt godt inn i festivalens profil. Turboneger spilte på samme scene for bare et par år siden og er vel ikke det mest spennende valget. Selvsagt sikrer man seg en viss andel denimkledde klovner med matroslue som sprader rundt, men det er vel strengt tatt ikke særlig moro lenger, eller hva? Madrugada (spilte i 2002) er heller ikke det mest progressive bandvalget, men sammen med Turboneger er de blant de få av våre hjemlige band som kler et stort festivalformat. Og nettopp den norske profilen er noe festivalen fremdeles satser på.

Den minste scenen (Vika) er velegnet for band på vei opp og fram, mens mellomstore Sjøsiden kan ta imot litt større navn. Passende dermed at for eksempel Washington, Robert Post, Mary Me Young og Lukas Kasha spilte på intime Vika. Litt mer underlig at Animal Alpha ble plassert på store Enga, mens for eksempel The Magic Numbers nærmest druknet av folk på minstescenen. Moneybrother burde kanskje spilt senere på kvelden, men i det store og hele var programmet fornuftig lagt opp og med korte avstander var det mulig å få med seg det aller meste – eller i hvert fall så mye som hodet og ører klarer å konsumere i løpet av tre dager.

De fleste av artistene kan trygt plasseres i pop/rock-segmentet. Her var de drevne og velkjente sikre kortene (deLillos, Magnet, Thulsa Doom, Ricochets, Madrugada, Kings Of Convenience), unge damer med myke stemmer (Sissy Wish, Marthe Valle, Ane Brun) og de mer genreoverskridende (Cloroform, Annie, Datarock). Hiphop-alibiene var Philip, Cast og Paperboys, mens The Thing og Shining dekket jazzkvoten. Satyricon, Stonegard og Scum sørget for at de mer svartkledde også kunne føle seg litt velkomne i år.

Bor man i Oslo så det er selvsagt mulig å få sett de norske under mer egnede forhold både titt og ofte. Det er bra at det satses norsk, men Hot Snakes, Sons & Daughters, Saul Williams, Wolf Parade, Roots Manuva og Death From Above 1979 var nok de jeg stilte aller størst forventning til på forhånd – i tillegg til de gamle favorittene i Dinosaur Jr.

Dinosaur Jr (Jagjaguwar, presse)

Rust Never Sleeps
Ryktene fra USA gikk på at DINOSAUR JR. nemlig var tilbake i god, gammel form. J. Mascis og Murph var endelig gjenforent med Lou Barlow, og det ble markert med et sett basert på de tre platene han deltok på; Dinosaur, You’re Living All Over Me og Bug. Innledet av ”Bulbs Of Passion” viste trioen at de fremdeles behersker støyende gitarrock, og selv om J. har blitt noen kilo tyngre og fått grått hår siden sist, så er det fortsatt ingen som klarer å trylle frem så mye deilig vreng fra en gitar og samtidig synge så gråtkvalt. Med unntak av ’hitlåtene’ ”Freak Scene” og Cure-låta ”Just Like Heaven” ble kanskje denne konserten uten de store høydepunktene for de yngste, men bare det å høre ”Forget The Swan” og ”Little Fury Things” på en norsk scene igjen var som å bli slengt tilbake til Cruise Café en gang tidlig på 90-tallet. Dinosaur anno 2005 gjør riktignok ingen grep for å fornye seg, og det smakte unektelig mye gjenforening av deres opptreden. Akkurat det tenkte jeg ikke på da Mascis lirte av seg sine eminente gitarsoloer eller da Sonic Youth-gitarist Lee Ranaldo kom på scenen for å skrike på ”Little Fury Things”. Med det startet en lang seanse der det bandet spilte hovedrollen.

Sonic Youth

Først og fremst i kraft av selve SONIC YOUTH, siste band ut på fredag kveld. De skuffer sjelden på scenen, ei heller denne gang. I motsetning til Dinosaur er de fremdeles et band som er i utvikling, som lever, og med stadig nytt materiale å plukke fra. Fredagens konsert var ikke ulik den de spilte i Göteborg tidligere i sommer, det vil si et sett basert på Sonic Nurse, kombinert med eldre ting som ”Catholic Block”, ”Rain On Tin” og ”Expressway To Yr Skull” – sistnevnte med Mats Gustafsson på saksofon. Kanskje var det derfor, eller kanskje fordi jeg stod litt for langt bak, men jeg ble ikke helt med inn i den soniske himmel av en konsert som jeg fortsatt er litt usikker på var genial eller preget av litt for mye rutine.
Rutine preget i hvert fall ikke konserten med DISKAHOLICS ANONYMOUS TRIO tidligere på dagen. Mats Gustafsson, Jim O’Rourke og Thurston Moore fikk en stor scene å boltre seg på med sin støyskapende frihetsreise. Gustafsson blåste blant annet på noe som så ut som en hjemmelaget fløyte og den største saksofonen i verden – selveste ur-rauten – mens de to andre koste seg med å unngå noe som i hele tatt kunne minne om rytme og melodi. Det var nesten litt morsomt å se at det raskt ble glissent i rekkene, og da konserten var over stod det stort sett bare skjeggete menn med dårlig hårvekst igjen og smilte bredt av det som foregikk på scenen. Hyggelig av Øya å spandere Sjøsiden på såpass lite tilgjengelig musikk en fredag ettermiddag!
Thurston Moore spilte dessuten med The Thing dagen etter – en konsert jeg (rødme) ikke rakk å få med meg. Den mest spesielle opplevelsen fra New Yorkerne stod likevel LEE RANALDO for på ØyaNatt fredag. Med bare en gitar og lydkulisser som hjelpemiddel malte han frem suggererende og skumle toner på John Dee. I bakgrunnen rullet filmer av Sonic Youth live og gamle hippiefestivaler i slow-motion, mens han begravde lykkedansen deres med grove og dype lyder ute av denne verden.

Ny rust
To av de største bandene platedebuterte altså før cirka halvparten av festivalgjengerne var født. Om det er bekymringsverdig eller et kvalitetstegn kan sikkert diskuteres. Det spørs nå hvor mange av ’ferskingene’ som kommer tilbake på Øya om 15-20 år. Jeg tror ingen av årets utenlandske artister har det som skal til for å vare særlig lenge, men det er jo noe som gjelder de aller fleste uansett.

Den feteste konsertopplevelsen under årets Øyafestival ga amerikanske HOT SNAKES. Jeg føler med dere som går i graven uten å ha fått med denne ekstremt tighte energibomben av et band. Siden dette var deres siste turné så vil også mulighetene være små for å rette opp den feilen. Anført av en ytterst olm vokalist og den skumleste gitaristen i verden viste San Diego-kvartetten akkurat hvor engasjerende og medrivende rock kan være. Særlig var dynamittlåtene fra deres siste, Audit In Progress, noe av det tøffeste som har blitt fremført fra en norsk scene på lang tid. Basta bom.

Rått var også kinesiske SUBS som leverte hissig punk med svært troverdig vræling fra den kvinnelige vokalisten. Tidligere i år hadde vi besøk av PK14, og det ser for alvor ut til å skje ting i det store landet langt unna.

I kategorien ’energisk rock’ finner vi også DEATH FROM ABOVE 1979, duoen fra Canada lager apokalypse nå med svært enkle virkemidler. Det er drum’n’bass i turboformat, ikke så ulikt Lightning Bolt, men med en mer dansbar snert. Deres You’re a Woman, I’m A Machine var en av fjorårets sprekeste rockeplater, og ”Romantic Rights” en av årets låter. Det sprutet godt her også, men i likhet med flere av konsertene på Sjøsiden trakk svak lyd ned inntrykket. Sammenlignet med Hot Snakes ble DFA79 i hvert fall en ørliten downer.

Noe snillere, men ikke mindre smittende heftig er svenske MONEYBROTHER. Bandet er jo som skapt til å skape festivalstemning, og selv om de både spilte tidlig, været var litt guffent og vokalist Anders Wendin har vært observert enda mer energisk tidligere, så er det noe så coolt over dette bandet at de blir riktig så uimotståelige. Ikke bare ser og høres Wendin ut som ung Springsteen (komplett med scenefall og det hele), med saksofonist Bendt ’i rollen’ som Clarence Clemons er Moneybrother som et ungt og friskt E-Street Band i soulfylt kledning. De har stort sett bare perlelåter i ermet, med fengende ”They’re Building Wall Around Us” som naturlig høydepunkt. Den som ikke blir i godt humør av Moneybrother bør gå dypt inn i seg selv.

MAGIC NUMBERS har fått sin andel av oppmerksomhet denne sommeren. Til og med jeg falt litt for britenes lette, friske pop som ligger et sted på skyene mellom Mamas & Papas og svensktoppar. Riktig så fint er det, selv om holdbarheten nok kan diskuteres av de gretne. Det er ikke alltid like viktig, og særlig på en slik festival er det like mye lyden av øyeblikket som teller. Der og da er Magic Numbers veldig fint å høre på, selv om de blir fort glemt når de er ferdige.

Da var canadiske WOLF PARADE hvassere. SubPop-bandet har bare en EP bak seg, men har en frisk fullengder på gang (slippes vel i september). De slekter litt mot både Modest Mouse og Arcade Fire, og havner dermed i den etterhvert stooore sekken av ny-post-disco-punk eller hva det enn kalles. Røttene ligger med andre ord i for eksempel Talking Heads, Pixies og Gang og Four, og selv om det er 3000 andre band som driver med det samme for tiden, synes jeg faktisk Wolf Parade har det lille ekstra som skiller dem fra hopen.

Mens vi er inne på Canda og SubPop; HOT HOT HEAT har blitt blant de større innen denne klanen; altså, mer stakkato gitar, catchy melodier og dansbar post-punk. Bandet låter unektelig ganske fett, men med et utrent øre (som i at man ikke har hørt den siste platen) så virker låtene deres etterhvert både pregløse og likelydende. Morsomt en stund altså.
Da var det lettere å bite seg merke i skottene FRANZ FERDINAND. De har også et bein eller to i new wave, kunstskole og denslags, men anført av en sympatisk Alex Kapranos og et knippe låter – både fra debuten og fra den kommende oppfølgeren – som virker friske i all sin tydelighet, som har snert uten å frastøte og som fenger uten å bli særlig billige er disse elevene av Roxy Music, Buzzcocks, The Cure og Joy Divison ikke de verste å tilbringe 45 minutter med.

Både Franz, Hot Hot Heat og Wolf Parade representer delvis den samme stilen – det kunne vært Rapture, det kunne vært Interpol, det burde vært Arcade Fire. Litt utenfor denne gata, om ikke lengre enn over veien, befinner SONS AND DAUGHTERS seg. Fra Glasgow de også, men med mer folkpreg enn sambyingene Franz Ferdinand. Som et elektrisk Violent Femmes, iblandet en dæsj Arab Strap, The Smiths og en keltisk Johnny Cash, men fortsatt litt for ferske til å vare en hel konsert. Tenker jeg vi putter dem litt på vent, selv om enkeltlåter er riktig så smittende.

Dans til musikken
Men det var ikke bare nyveiv og dess like her på Øya, noe mer rytmiske former har også fått innpass – og takk og lov for det. SAUL WILLIAMS spilte en fantastiske konsert på Blå tidligere i år. Han har et scenetekke og ikke minst et budskap som flere burde fått med seg. Med sin blanding av slampoesi, hiphop, tunge beats, rap og ’black consciousness’ er mannen en forrykende opplevelse å både se og høre. Med ”List Of Demands” og ”Telegram” som topper holdt han det hvite publikum i sin svarte hule hånd gjennom et kort, men intenst sett. Han kom også tilbake og holdt en lengre appell av krutt og i et tempo til en Uzi som burde vært skrevet i blod og delt ut til alle. Power to Saul!

En velkledd ROOTS MANUVA var også i slag på lørdagskvelden, mindre engasjert enn Williams, men også Manuva viser at hip hop dreier seg om langt mer enn det de fleste av vår hjemlige artister tuller med. Blandingen av dub, raga, elektronika og soul satt godt på Øya, og siden jeg har nynnet på ”Too Cold” i halve sommer, var det naturlig nok en sikker vinner. The Streets, Wiley og Dizzee Rascal viser nok veien frem for britisk hiphop, men Roots Manuva beviste med sin Awfully Deep at han heller ikke skal avskrives.

The Polyphonic Spree

Image is everything
Nå er ikke musikk bare noe man skal høre på, det har THE POLYPHONIC SPREE tatt konsekvensen av. Det er klart at 25 kjortelkledde kristen-hippies får oppmerksomhet! De åpnet festivalen med å gå på vannet (et stunt under navnet ØyaKunst, et prosjekt som skulle sette fokus på fattigdomsbekjempelse) og brakte regnet med seg videre under sin konsert. De er litt av et syn der de står, og ja, en låt som ”Hold Me Now” er unektelig himmelsendt. Likevel, en time med denne new age/gospel-popen blir i meste laget.

Et nesten like spesielt syn er de norske smurfene DATAROCK. De har ikke kjortler, men røde joggedresser, og forsøkte å sette rekord i antall musikere samtidig på scenen (men måtte nok gi tapt på målstreken til gjengen fra Austin). Datarock åpnet som en trio, fikk snart selskap av en seks-sju vokalister og dansere (folk fra blant annet Ungdomskulen og Barbie Bones), Kjetil Møster på sax, trommisene fra JR. Ewing og Amulet og vokalistene fra Purified In Blood. Med det utviklet konserten seg stadig, både hva angår intensitet og volum, fra casio-pop til hardcore. Det er tidvis vanskelig å stå stille sammen med Datarock, og selv om det blir i overkant mye skrål og tull & tøys, så skal de ha for å guffe opp stemningen. Av gjestene var det særlig Møster som hevet bandet, og igjen påminnet mannen oss om at en saksofon kanskje er det mest rocka instrumentet av dem alle.

Norske toner
SERENA MANEESH er aktuelle med ny plate, og årets konsert gjorde lite for senke forventningene til den. Man kunne tenke seg Emil Nicolaisen som Santana, hans søster som en übercool Nico og fiolinist Eivind Schou som John Cale, og sannelig har deres stil av Velvet Underground møter My Bloody Valentine blitt ytterligere forsterket siden sist. Ikke bare ser de bra ut; den tette lydveggen, Nicolaisens flotte gitarspill og Schous lurende droner, de drømmeaktige men sterke låtene, det er alle elementer som gjør Serena til et av landets mest spennende band for tiden.

Hvis WASHINGTON evner å gi ut sterkt materiale i fremtiden er jeg villig til å satse penger på at de kommer til å spille på den samme scenen om kort tid. (Vel, ikke penger da. For et par år siden veddet jeg vel på at Årabrot kom til å spille på Øya året etter, men der tok jeg feil gitt…). Washington har ikke bare en stor vokalist i Rune Simonsen, men de har også låter som holder godt til stemmen hans. Det unge bandet lager episke, mektige låter av stort format, balanserende mot det svulstige, og selv om de fortsatt ikke helt vet om Radiohead eller The Doors er favorittbandet, så har de funnet en stil et sted i mellom som de trygt kan satse videre på. Bare de unngår de opptråkkede sporene til Midnight Choir og Madrugada så tror jeg fremtiden er lys for dette bandet fra nord.

THULSA DOOM var også overraskende bra – overraskende egentlig mest fordi det er så lenge siden jeg så dem sist. Beach Boys-låta ”Tears In The Morning” var det kjedeligste innslaget av et band som fremdeles har et bein i stoner-rocken, men som mer og mer utvikler seg mot et kompakt og fullblods rockeband hevet over ørkenklisjeene som langt på vei spilte fletta av de mer etablerte utenlandske gjestene.

RICOCHETS må heller ikke glemmes. De burde vel spilt etter mørkets frembrudd – og helst i en liten kneipe – men deres røykfylte rock noir holdt seg veldig godt på den store scenen. Selv om låtene fra ferske Isolation (ja, den med det grusomme omslaget) ikke har rukket å etablere seg i like stor grad som The Ghost Of Our Love, så er Ricochets en av våre mest stilrene band, med en henslengt coolness, seig desperasjon og masse vrengt sjel har de nærmest blitt et husband på Øya.
Som nevnt nedprioriterte jeg en del norske band i år, av den grunn at de er lettere å få med seg senere, men noe gløttet man da forbi. Det var synd for SATYRICON at solen kom frem akkurat da de gikk på scenen, men jeg frydet meg nå litt over det likevel. Det er synd på ANNIE for hun kan jo hverken synge eller opptre. Og det var synd at The Duke Spirit måtte avlyse, for POINT SHIRLEY var vitterlig ikke noe særlig å høre på. Jeg stusset i hvert fall over følgende beskrivelse fra festivalens hjemmeside: ’Band i post-pønk landskapet som: Gang of Four, Rapture eller Public Image Ltd. spøker i bakgrunnen, men ingen av disse er i nærheten av en utagerende og karismatisk frontfigur som Nils Bech.’ Eh… vel, vel. Men det var jo ok at de kunne steppe inn på nødvarsel, da British Airways forhindret britene fra å komme over. Mest synd var det likevel å misse The Thing som etter sigende leverte en meget bra konsert.

Og det var vel det. Med sus i øret og mørke ringer under øynene markerer Øya at sommeren er på hell, høsten nærmer seg og festivalsesongen går mot slutten. Jeg synes Øya har funnet en brukbar balanse mellom store artister og oppadstigende navn. De kan gjerne bli mer på hugget innen den rytmiske delen av musikken, og ikke minst må de holde på både den norske profilen og de mindre, utenlandske bandene. I en tid der klubbene langt på vei neglisjerer den alternative musikken er det viktigere enn noensinne at vi har ett arrangement som overstiger radioens definisjon av hva landets musikkinteresserte bør lytte til. Neste år gleder vi oss til å oppleve blant andre Madlib, Devendra Banhart, My Morning Jacket, The Core, Sufjan Stevens, Clap Your Hands And Say Yeah, Arcade Fire, Common og Black Mountain. Ok?

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i august 2005.

All Tomorrow’s Parties 2004

04/11/201406/11/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

I år ble All Tomorrow’s Parties arrangert for femte gang. I løpet av disse årene har festivalen etablert seg som en av de fremste i Europa, og til og med fått en søster i USA. To utsolgte helger vitner også om at interessen er stor for artister hjemhørende i den mer alternative delen av rocken og beslektede avarter, selv om ATP ikke akkurat er Glastonbury i størrelse (med kun to scener, Upstairs og mer intime Downstairs, og et begrenset antall billetter på cirka 3000).

Stedet heter fremdeles Camber Sands og ligger cirka fem kilometer utenfor den pittoreske småbyen Rye i East Sussex. Ganske sprøtt å rotere mellom svømmebasseng, minigolf, spillearkader og glorete familieforlystelser for å høre mindre familievennlig musikk – det skaper i hvert fall en kontrast. Anlegget er ellers velegnet, med overnatting i egne ’chalets’ inkludert i billettprisen. Det store området med små leiligheter, som kan minne om en russisk forstad, sikrer tilgang til både eget bad og kjøkken. Det må også nevnes at stemningen på festivalen er meget behagelig; fritt for skrikende sponsorer, brautende vakter og med et stort sett genuint musikkinteressert publikum råder en sedat idyll over området. Med andre ord ligger forholdene godt til rette for å oppleve noen av dagens mest oppegående artister i løpet av tre hektiske dager og netter. Selv om de to helgene kvalitetsmessig var jevngode, valgte jeg altså å følge den andre helgen. Kuratorer var Stephen Malkmus (fredag), Sonic Youth (lørdag) og festivalen selv på søndag. De to artistenes musikalske bakgrunn preget til en viss grad programmet, helheten var god, spennvidden stor og kvaliteten høy.

Stephen Malkmus & The Jicks (Matador, presse)

Fredag: Gold Sounds
Stephen Malkmus hadde satt opp et program med en del av sine ’elever’, naturlig innledet av Cass McCombs og avrundet av sjefen selv. Stikkord er gitarbasert indierock. Unge CASS MCCOMBS er aktuell med solodebuten A (4AD) og har bakgrunn fra både Palace Brothers og Baltimores støyband Oxes. Som soloartist står han fram som en troverdig sanger/låtskriver, men uten å kjenne låtene særlig godt fra før ble han ikke særlig mer enn et trivelig ettermiddags-bekjentskap.

Dagen var for meg var totalt sett den minst givende, med amerikanske THE SHINS som høydepunkt. Selv om de kommer fra New Mexico har SubPop-bandet mer til felles med britiske frender som Dodgy, Hefner og The Kinks, det vil si at her er det friske og fengende poplåter som gjelder. Av og til kan 2:30 med uforfalsket pop være akkurat det man trenger, særlig når et band har så mange opplagte ess i ermene som The Shins. De spilte et konsist sett basert på sine to utgivelser som aldri rakk å skli ut i det opplagte.
MODEST MOUSE er også rede med en ny utgivelse, Good News For People Who Love Bad News, og de vektla sitt sett rundt denne. Litt kjipt at vokalist Isaac Brock var særdeles tverr denne kvelden, og ved flere anledninger skjelte ut en eller annen foran i salen som drev med noe spikk. Mest jubel vakte gamle kjenninger, særlig fra favoritten The Lonesome Crowded West (1997), ikke minst utrolige ”Cowboy Dan”.
Også NINA NASTASIA sin enkle, intime konsert og THE FIERY FURNACES lo-fi Royal Trux-a like bluesrock var vel verd å få med seg, selv om jeg forlot begge med relativt blanke ark og uten altfor sterke minner for ettertiden.
Det samme kan sies om STEPHEN MALKMUS AND THE JICKS. Mannen hadde utvilsomt sin kreative formtopp en gang på 90-tallet, og i likhet med for eksempel Frank Black vil alt han driver med i etterkant måles opp mot tidligere tilsynelatende uoppnåelige prestasjoner. Litt urettferdig muligens, for The Jicks er slett ikke noe dårlig band. Jeg har ikke noe varmt forhold til dem, og fikk heller ikke noe særlig større ønske om å fordype meg i bandet etter at konserten var ferdig. Dessuten visste jeg at det ventet to dager med muligheten for mer eksepsjonelle opplevelser, og prioriterte dyp søvn foran videre tanker rundt Malkmus og DJs fra Stereolab og Belle & Sebastian.

Lightning Bolt

Lørdag: Sonic Sounds
Dette var dagen Sonic Youth styrte showet, og det sier seg selv at det var av høyeste interesse. Mens fredagens stikkord generelt sett var indie og rock, tilhørte lørdagen de dype droner, utagerende leven og improvisasjon. Her var det bare å svelge en neve med hodepinetabletter og knytte ryggstøtten stramt til. En lang lunch og dype Chesterfield-stoler i Rye ble prioritert foran Nels Cline, Saccharine Trust og Fuck – selvsagt et utilgivelig valg, men de stolene var til gjengjeld pokker så gode.

Uansett, BLACK DICE ventet på meg. Lovende omtalt som ’too stoned to gamble but too high to whip tricycles thru waterfront weeds’ ble jeg ikke direkte bergtatt av deres kombinasjon mellom gitardrodlinger og formel-1 støy. Det var også litt tidlig på aftenen for å konsentrere seg særlig om DREAM/AKTION UNITs frie improv-sett med Thurston Moore, Jim O’Rourke (eller, det så jeg ikke med mitt flaggermusblikk, men det ble i hvert fall hevdet. Arrangørene fant det ikke for godt å opplyse om slikt) og Paul Flaherty på saksofon. Early morning avant garde for de spesielt våkne, litt for mye bruddstykker for meg.
Dagens første killa – og en av festivalens beste konserter stod OOIOO for. Det japanske jentebandet (med Yoshimi P-We fra Boredoms) leverte et forrykende sett med japanske jungelrytmer og tribal kraut-postrock som burde vært selvskreven på alle hjemlige festivaler som regner seg for oppegående. Litt mye forlangt kanskje, men OOIOO lykkes til fulle med det de nesten fikk til på ferske Kila Kila Kila (Thrill Jockey). Et band man ble i særdeles godlune av.
Det var mer enn man kunne si om ANGELBLOOD. Metallbandet med to gotiske messedamer i forgrunnen skremte meg ‘downstairs’ igjen, til tryggere omgivelser med CHARALAMBIDES. Det var englemessing her også (egentlig påfallende mange av artistene denne helgen som drev med det) men i langt roligere former. Texas-duoen Tom og Christina Parker lot det ikke overraskende gå særdeles andektig for seg med steel gitar, e-bow og hallusinerende stemningsbilder.
En lett oppvarming til WOLF EYES, for meg et nytt bekjentskap – og et meget positivt sådan. Kvartetten fra Michigan stilte med to gonger, fløyter og blås og tonnevis av ubehagelig ekstremstøy, blant annet en svært så utagerende ’vokalist’ (tror han bare skrek, jeg kunne i hvert fall ikke skjelne noen meningsbærende ord). Wolf Eyes har omtrent 100 utgivelser bak seg, med kassetter, CD-R, stort og smått, men vil nok aldri bli noen nasjonale kjæledegger. For de av oss som trives litt i stormen er de derimot verd å knaske videre på.
Tilbake til hovedstrømmen opp trappa, og en eksklusiv happening med VINCENT GALLO, for anledningen med John Frusciante på gitar (som heller ingen opplyste noe om på forhånd…) og en eller annen trommis. Med krystallklar lyd var det deilig å lene seg tilbake og bare ta innover seg det vakre settet som de to skadeskutte legendene mante fram. Melankolske gitarlinjer svingte fram og tilbake, vokste seg store og vibrerte mot det eksploderende, mens trommisen og Gallo smeltet sammen som en mektig helhet. Settet kunne nok bli litt for ’progaktig’, men jeg synes det var meget delikat. Og mens vi snakker om delikatesse og makt:
Evigunge SONIC YOUTH var neste ut. Hva skal man si? De har forlengst passert ordinære parametere for et såkalt alternativt rockband og er i år aktuelle med sitt – hva er det – 20. album? Thurston Moore ser akkurat like fjern ut som i 1983, Kim Gordon blir bare flottere ettersom årene går, Steve Shelley har vel passert 40 han også, men ser fortsatt ut som en college-gutt. Det er som om de suger til seg næring fra stadig nye ungdommer som flokker seg rundt bandet, og det er også noe av grunnen til at de ikke bare bærer floskler som ’gudfedre’, men fremdeles er å regne spennende som artister av i dag. Sonic Youths vei fra å være et støyband til det nærmeste vi kommer alternativ mainstream uten å avvike fra sitt opprinnelige er en utrolig prestasjon. De fikk da også litt lengre spilletid enn de andre, uten at noen protesterte hørbart på det, og spilte en del fra den kommende platen. Et problem med å presentere helt nytt materiale er jo at vi i salen blir opptatt av å avvente det som til enhver tid kommer, vi kan ikke være i forkant, og det gjør ikke nødvendigvis konserten bedre. Nå er det jo å foretrekke å høre levende band mer enn døde idoler (mer om det senere), men de nye låtene ble stående som noe anonyme mellom eldre utvalg, fra særlig Dirty og Goo. Hvordan de nye vil stå seg er en modningsprosess, vi vil nok finne ut det om 5 – 10 eller 15 år. Med Jim O’Rourke som fast medlem noen år nå er Youth så tighte og solide at de er et av de sikreste kortene uansett hvordan de legger opp konsertene sine. Men når de avsluttet med en lang og noe retningsløs instrumental (som jeg ikke dro kjensel på der og da) var det likevel med en viss følelse av at de ikke har den samme gløden som ved tidligere anledninger. Selv om alt rundt bandet er prima kan de også virke noe utilnærmelige og kalkulerte i all sin vridde gitarprakt. Akkurat det sjekket en publikummer ut nærmere ved å renne Moore ned på gulvet sammen med mikrofonstativet, men begge kom seg heldigvis helskinnet opp igjen.
Dette skulle egentlig være siste konsert for kvelden, men grunnet noe forsinkelser i et program som ellers fulgte tidsskjemaet omtrent på minuttet, ble LIGHTNING BOLT flyttet opp til den store scenen og lagt etter Sonic. Jeg fryktet at avstanden mellom publikum og band vil forhindre Bolt fra å spre sine ondskap like effektivt som de er berømte for. Dette gikk jeg å tenkte på mens jeg var på vei ut for å snappe litt luft, da noe oppstandelse i et mørkt hjørne fanget min oppmerksomhet – og joda, nede på gulvet, i et mørkt hjørne hadde duoen rigget seg opp.
Umiddelbart etter at Sonic plugget ut, plugget terrorduoen inn, og oppfylte alle mine håp om at de skulle skape mayhem – som de så korrekt ble presentert: ’Deathrock in extasis’. De spiller jo gjerne i publikum, der skillet mellom utøvere og tilhørere omtrent opphører. Bevæpnet med en særdeles slagferdig trommis/vokalist (han har tapet mikrofonen fast inne i munnen) og en helt stillestående bassist som frembringer den mest kraftfulle lyd som kan tenkes er Lightning Bolt en mellomting mellom Nirvana anno Bleach, frijazz, bombeangrep, speed metal og stonerrock å regne som et sosiologisk eksperiment, muligens satt i verk av CIA over hvordan kaotiske masser kan styres. Som vanlig ble det dokumentert med både filmkamera og fotoapparat av to bebrillede alvorlige menn som fokuserer på publikums bevegelser. De første 15 minuttene hersket et vilt kaos jeg sjelden har sett maken til, det er noe med duoen som får folk til å miste fullstendig forstanden og mens jeg krabbet rundt på gulvet og så etter småpenger slo det meg at de faktisk er i stand til å rigge opp og spille når som helst og hvor som helst i løpet av meget kort tid. Creepy. Anyways, etter et kvarters tid altså, da jeg var sikker på at ting skulle gå veldig galt skjedde festivalens mest usannsynlige hendelse. Brian Chippendale reiser og skriker med sin skjærende ødelagte mikrofon at alle skal sette seg ned – og vi gjør det. Alle som en. Om det ikke var artig nok å se folk gå bananas oppreist så var det hysterisk å se folket utagere til Bolts torpederende støyangrep sittende! Om de kan bli noe strengt på plate er de et utrolig liveband, som mest av alt krever at man blir en del av det selv. Og det er det jo ikke alle som har verken lemmer eller tøyler til. Lightning Bolt minner om noe av betydningen i rockens grunnleggende fundament, og var perfekt som avslutter på en ellers strålende konsertaften.

Jackie O-Motherfucker

Søndag: Drone Sounds
Ahh.. søndag, de lange droners dag. Hva passer vel bedre enn å børste av seg skomerkene på nakken og sveve inn i det britiske kollektivet VIBRACATHEDRAL ORCHESTRAs eventyrverden. De har i en årrekke frambragt rytmiske og suggestive toner et sted mellom LaMonte Young/Velvet Underground, folk, kraut og spacerock, og hadde ingen problemer med å få et morgentrøtt publikum (igjen og som alltid; fullpakket, relativt stille, lyttende) til å falle i kollektiv trance – ja, kvinnen foran meg fikk åpenlys orgasme da konserten nådde sitt klimaks. Et sjeldent skue, men ikke overraskende når det er VCO vi snakker om. En flott start på dagen!
Da gikk det roligere for seg med Constellation-pakken POLMO POLPO/HANGED UP og kammerorkesteret THRENODY ENSEMBLE (med Erik Hoversten fra altfor glemte A Minor Forest). Begge underbygget den grå søndagen utenfor med tungladen tristesse og glimt av sol mellom skylagene.
Mellom disse gløttet jeg også opp i storstua og kikket på EXPLOSIONS IN THE SKY. De spiller etter forventede prinsipper, og selv om det er ganske tøft når de river seg løs så klarer jeg ikke helt å la meg imponere av de samme kunststykkene gang etter gang. Det er noe forutsigbart over bandet, utvilsomt meget bra, men ikke akkurat overraskende. Men, de spiller en form for alternativ arenarock, og passet godt på den store scenen.
Et band som definitivt søker å utfordre de musikalske prinsipper et JACKIE-O MOTHERFUCKER, sammen med Lightning Bolt og Vibracatherdal Orchestra de jeg hadde størst forventninger til i forkant. Nå fikk de riktignok en dårlig start, i og med at de brukte en halvtime av spilletiden sin på å rigge seg til. Jeg vet ikke hvem som kan lastes for det, men med syv stykker på den lille scenen, cirka 200 instrumenter og noen kilometer kabler som skulle plugges riktig stilles det vel litt høyere krav til effektivitet enn det bandet selv så ut til å være kapable til. Og kanskje det var stresset og tiden som gjorde at deres konsert ikke ble helt den store happeningen jeg hadde håpet på. JOMF prøver å fremskape en slags kollektiv frihetsgreie (kall det gjerne free folk), ved hjelp av platespillere, samples og en hel rekke lydkilder (fløyter, blåsere, sag, vokalmessing, bjeller, gitarer, rasleting, cymbal med bue, ja, alt som gir en form for lyd). Det første partiet som ble dominert av en monoton tromming var meget vellykket, men etterhvert virket det som om de var mest interessert i å vise hvor mange instrumenter de kunne traktere på kortest mulig tid, og jeg synes de rotet seg litt bort. Jeg snakket litt med den ene gitaristen etterpå (for anledningen påskekledd med gult hår, gul lue og gul hettegenser), som uttalte at han heller ikke var helt fornøyd med det de leverte. ’We can take you higher than this’ lovte han. Og det er jo… betryggende!
BARDO POND og THE NOTWIST derimot, leverte to meget bra konserter denne ettermiddagen. Isobel Sollenbergers drømmende stemme fikk en bekjent til å få skjelvinger etter at konserten var over, og det er en type reaksjon jeg ikke blir overrasket av. Bardo Ponds kombinasjon av svevende dronerock og overmannende støy er både vakker og effektfull. Også tyske Notwist gjorde seg godt på scenen. De trives tydeligvis med litt ullen lyd, men settet de spilte på ATP var langt hvassere enn deres siste plate, fortsatt gylne Neon Golden.
Etter dette var det opp for å høre to større navn, LOVE og TINDERSTICKS. Man går liksom ikke glipp av muligheten for å oppleve Arthur Lee, og rapportene har fortalt at de leverer glitrende konserter. Lee har dessuten skrevet noen låter av ubestridelig rang, og her leverte han alle som en. Det er ikke å forakte å få for eksempel ”Red Telephone”, ”A House Is Not A Motel” og ”Old Man” servert på rekke og rad, men jeg synes likevel at Love var det bandet som passet dårligst inn i denne festivalen. De peker utelukkende bakover, og Arthur Lee har ikke samme glans som han en gang hadde. Når det er sagt, skal man høre et band fra 60-tallet i dag er ikke Love det verste alternativet. Et sprek gjeng musikere sørget dessuten for å gi den aldrende stjerne kompakt behandling. Tindersticks er heller ikke et band i tiden akkurat, men det glemte jeg raskt da stjernene ble tent bak Stuart Staples og han hulket frem låter som ”No More Affairs” og ”Travelling Light”. Kombinasjonen av Cohen og Cave funker fortsatt den!
Avslutningsvis må jeg nevne de to avsluttende konsertene med DIZZEE RASCAL og HAR MAR SUPERSTAR. Rascal leverte et intenst, humørfylt sett som trollbandt et både kresent, bortskjemt og slitent publikum. Unggutten stod for en av fjorårets feteste skiver med Boy In Da Corner, men viste seg fra en langt mer publikumsvennlig side enn det platen tilsier. Har Mar er en sann superstjerne; skallet, svett, fet og bare utrolig cool. Partyløve og pornostjerne, Prince krysset med Ron Jeremy, og en sårt trengende oppmuntring etter en rekke nedstemte konserter.

Dette er selvsagt en helt overfladisk gjennomgang, slik det gjerne blir av festivaler der artistene tenderer til å overgå hverandre, og til slutt flyte over i hverandre. Jeg misset legender som MISSION of BURMA og ESG, hete poteter som LE TIGRE, ERASE ERRATA og ENON, godtfolk som ARAB STRAP, SOPHIA og CAT POWER (hun hadde gjemt seg i et hjørne på den store scenen og når jeg stakk inn hodet for å høre litt stoppet hun like etter konserten og begynte å røre med alt mulig annet enn å spille, blant annet forlangte hun at lyset i salen skulle skrus på, mens lyset på scenen skulle skrus av… og da tuslet jeg like gjerne tilbake til mørket) og potensielle favoritter som DEERHOOF og MIGHTY FLASHLIGHT – tilsammen en festival god nok i seg selv, UTEN å føle at jeg gikk glipp av noe.

Kan det være FOR mye må-se på en og samme helg? Vel, det kan nok diskuteres. En annen ting som også kan diskuteres er hvorvidt band som Love, Tindersticks, Sonic Youth og The Jicks egentlig hører hjemme her. Med et lite unntak av Youth, som fortsatt er et band av i dag, er dette alle artister som hadde sin prime time i andre tiår. Et annet ønskelig aspekt kunne vært å fått inn noe mer jazz-relaterte artister, både for å øke spennvidden ytterligere, men også for i enda større grad å spisse festivalens progressive linje. Slik sett er også band som Arab Strap og Sophia strengt tatt litt for trygge kort. Men, dette er jo som smårusk å regne, så lenge man til enhver tid har noe interessant å se frem til har det lite å si. ATP er utvilsomt et glimt inn i fremtiden, noe norske festivalarrangører ikke alltid er like opptatt av.

Bjørn Hammershaug
Først publisert april 2004

Come To Tampere: Music & Media 2005

03/11/201404/11/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Music Export Finland (Musex) er en eksportforening for den finske musikkbransjen, opprettet i 2002, med formål å samle marketing, promotering og salg av finsk musikk rettet mot utlandet. Musex ble ytterligere utvidet i 2005, og inkluderer nå blant annet IFPI, FIMIC (à la norske MIC), Indieco og Finnish Musicians Union. Det er denne paraplyorganisasjonen som avholder den årlige bransjefestivalen Music & Media i Tampere, i år for 16. gang. I takt med konsolideringen, profesjonaliseringen av bransjen og den positive utviklingen innen finsk musikkeksport har antall utenlandske delegater økt ganske kraftig de siste årene. Optimismen som preger finsk bransje gir seg utslag i riktig så vennlige støtteordninger for å trekke til seg aktører fra hele verden. Det gjorde det mulig også for sånne som meg å få et førstehånds innblikk i finsk musikkliv, gjennom seminarer og showcases i løpet av fire tettpakkede dager.

Den tidligere røde hovedstaden Tampere er landets tredje største by, på størrelse med Bergen, og har et relativt godt utvalg klubber og scener; med YO-TALI, TULLIKAMARI og TELAKKA blant de fremste. Som et av landets utdanningssentra er det et stadig tilsig av yngre mennesker som gir byen ungdommelig puls, noe antall kaffebarer, gallerier, små cafeer og platesjapper er et synlig bevis på. Med én hovedgate som hovedpulsåre, med jernbanen og det gamle rådhuset som ytterpunkter, er det lett å orientere seg i Tampere. Som middels stort kulturhovedsete slipper man unna det mest hektiske storbypreget, og byen framstår på alle måter som avslappet og trivelig. De høyreiste finnene kan ha lukkede ansikter, men er uten unntak vennlige og hjelpsomme. En rekke oppegående teatre og kommende konserter (med bl.a. Samara Lubelski, Ruins/Acid Mothers Temple, Posies og en bra jazzfestival) viser noe av den internasjonale bredden i kulturtilbudet. Det får være reklamen: Tampere er bare et realt steinkast unna med billigfly og vel verd et besøk!

Prikkfri organisering
Music & Media 2005 (M&M) er et firedagers arrangement, med hovedvekt av programmet satt på fredag og lørdag. Arrangørene hadde lagt seg i selen for at de utenlandske delegatene skulle føle seg velkomne, for eksempel med en rekke seminarer på engelsk og en ellers på alle måter ryddig, profesjonell og vel gjennomført organisering. En britisk representant sammenlignet M&M med vårt by:Larm som i forhold var et ’kaotisk virvar av frivillige studenter som løp målløst omkring’. Rammene for å ha en utbytterik og trivelig helg var dermed de aller beste. Formålet med M&M er å knytte bånd mellom finsk musikk og utenlandsk bransje, og intimiteten (alt var basert rundt HOTEL ILVES, og klubbene var alle i kort avstand) bidro til at dette ble ivaretatt. Mitt fremste formål var mer av musikalsk art, og håpet var å på nært hold oppleve noe av den nye bølgen innen moderne finsk musikk. Det ble en moderat suksess.

FINSK MUSIKK ER I KRISE!! SMS-melding, mottatt klokken 01.45
M&M retter seg utvilsomt mer mot den mainstreame og etablerte delen av musikkbransjen. Av de bandene jeg så var alle utvilsomt talentfulle og med dyktige musikere, men ikke mange hadde den særegenheten eller det lille ekstra som i dag kreves for å ‘breake’. Lokomotivene innen finsk musikk er velkjente navn som HIM, The Rasmus, Nightwish og Apokalyptika. Deres suksess er tilsynelatende førende for tendenser blant landets nye håpefulle, for her var det mye tyngre rockband med et visst ’gotisk’ tilsnitt.

Konsertrekken åpnet på torsdag med JARMO SAARI, som holdt et soloshow på Telakka – for øvrig et nydelig sted, en renovert mølle over flere etasjer, blant annet en egen sauna! Den eksperimentlystne Saari følte seg frem til scenen med bind for øynene, og startet en symfoni med vannglass som var hypnotisk vakker. Når han senere gikk over til overdrevne gitareffekter og vokalsamples forsvant noe av magien, og en trøtt skribent fant heller veien til bingen.

Fredagen var det avsatt tid til å møte byens ledere i det gamle rådhuset, samt en større gallamiddag i forbindelse med den årlige bransjeutdelingen. Akkurat det ble en noe langdryg seanse hvis man ikke har inngående kjennskap til finsk radio, deres klubber eller DJ’s – og merkelig nok nesten fritt for musikk, med unntak av et a cappella kor som underholdning.

Etter at vinnerne hadde fått sin hyllest – i følge finske kjennere var det de samme hvert år – så kunne man velge mellom en rekke konserter. Jeg stakk opp på Telakka igjen, for å få med SYDÄN SYDÄN (hjerte, hjerte), som etter sigende skulle være ganske bra. Helsinki-bandet kjennes for sin blanding av metall og teater, og gitaristen opptrådde for anledningen naken, rødmalt og utstyrt med djevel-gaffel. Bandet hadde tydelig en trofast fanbase i Tampere, men det ble litt for mye show og litt for lite musikalsk krutt for disse ører. Før Sydän fikk jeg også med deler av BLEAK fra Rovaniemi, hvis post-grunge/melankolske hardrock ikke satte dype spor i sjelen.

The Hypnomen

Jeg trippet etter hvert ned på Yo-talo med tanke på å få sett de mer etablerte THE HYPNOMEN. De startet som en blanding av Isis og Turboneger, men skled snart over i mer groovy rock med sterkt islett av Santana – slett ikke så verst, uten at de heller vekket urinstinktet. Kveldens største overraskelse var det klovnene KUOLLET INTIAANIT som stod for. Musikalsk var også de innenfor den hardere delen av rocken, men de visste å utnytte den scenografiske delen av det å opptre, og fremstod som en samlet enhet som klarte å utnytte showpreget til sin fordel. Et klovneband som ikke bare blir tullete, og med særlig en del instrumentale partier som var ganske fete.

Siste dag var også særdeles tettpakket, og med lite info om bandene (dårlig research heter det visst) fulgte jeg rådene fra lokale kjennere jeg lærte å stole på. De tipset særlig om DISCO ENSEMBLE og AAVIKKO. Aller først så jeg det nitriste FEILED, som visstnok bestod av en vokalist med singer/songwriter ambisjoner av Elliott Smith-merke, men som av økonomiske årsaker måtte lide seg gjennom byrden å være frontfigur i en slags følsom utgave av et HIM-light band. Det gir begrepet ‘The death of rock’n roll’ en ny mening som min sidemann syrlig kommenterte. Feiled spilte på den store scenen på Tullikkamari, som gikk under navnet PAKKAHUONE. Lenger inn i samme bygg holder KLUBBI hus, og jeg kunne lett snike meg dit for å sjekke ut hardcore/punkerne Disco Ensemble. Det var et band med langt større glød og killerinstinkt, nærmere despo/screamo-punken til for eksempel At The Drive-In. De låt tighte og hadde den rette energien som denne musikken kreves. Før de var ferdige kjente jeg likevel dragning mot Telakka, der ASTRID SWAN, AAVIKKO og LATEBIRDS skulle regjere. Man kan ikke dvele for lenge rundt ett band må vite.

Astrid Swan var en ganske pregløs og anonym dame med Carol King/Laura Nyro ambisjoner kanskje, men uten altfor sterke låter ble hun mer som en middelmådig Edie Brickel – i hvert fall fra mitt ståsted, som var et sittested i andre etasje foran en storskjerm. Også et par norske bein må hvile. I hvert fall når det kommende bandet kaller seg Aavikko (ørken), kommer fra ødemarken i øst-Finland, har medlemmer fra Circle og Astro Can Caravan og spiller en instrumental form for spacedisco og groove/elektronika. Den dresskledde trioen var da også ganske morsomme, litt for ’Popcorn’-aktig til tider, men på sine beste låter kunne man tenke seg Sagor & Swing, Karusmäkis bilder av Finland og Kraftwerk blandet med finske folkemelodier.

The Latebirds var også et band jeg tilla visse forventninger, presentert et sted mellom stadionrock, countrytwang og leftfield punk, med en fersk plate arbeidet frem i samarbeid med blant andre Scott Hull og Ken Coomer. Live var The Latebirds dessverre ikke noe av delene, men mest et fullstendig anonymt og likelydende rockeband midt-i-veien som etterhvert svant bort i andre lyder, der bare de dårlige vitsene deres nådde frem (av typen ‘sorry we’re late… but you know we ARE the Latebirds…’ Fritt oversatt).

Så dett var vel egentlig dett. Disco Ensemble, Kuollet Intiaanit og Aavikko står igjen som de tre mest minneverdige bandene. Men min smakfulle nese tviler vel på at store folkemengder utenfor Finland kommer til å være fra seg av lykke over et eventuelt kjennskap til disse.

Fritt for friformer
Et hovedankepunkt mot det oppsatte programmet er fraværet av mer originale artister med et annet musikalsk utgangspunkt enn det mest åpenbare. I samtale med flere delegater var dette et gjennomgående tema, selv om ingen kunne peke på akkurat hva som manglet. Der kunne jeg bidra med en hjelpsomme tips, for alt fra etablerte navn som Kimmo Pohjonen, KeuhkoT og Circle, oversette Astro Can Caravan og hele New Music Community, til nyere navn som Uton, Kejio – og ikke minst det levende konglomeratet rundt Fonal Records (Paavoharju, Kemiallisat Ystävät, Es++) står for noe mer utypisk i verdenssammenheng, noe som er særegent finsk. Ikke nødvendigvis sært, men spennende og variert musikk innen retninger som var ganske fraværende på M&M. Verden har nok likelydende gothmetal-band som synger på engelsk, mens artister som utnytter både finsk tone og språkdrakt, og som løsriver seg fra det forventede bør være langt mer forlokkende.

Sami Sänpäkkilä

Nevnte Fonal Records holder til alt overmål hus nettopp i Tampere. For meg var det derfor naturlig å hooke opp med boss Sami Sänpäkkilä for en lunch, etterfulgt av en aften sammen med ham, Jan Anderzén (aka Kemiallisat Ystävät) og annen musikalsk rekved i Tampere – i trygg avstand fra selve Music & Media. I motsetning til arrangørenes argumentasjon var ikke det et bevisst valg fra Fonals side, og Sänpäkkilä kunne gjerne tenkt seg å representert sitt selskap på M&M, uten at han lot det tynge seg nevneverdig. De har ande kanaler for å nå ut til sine venner, men har heller ikke noe ønske om å hemmeligholde sitt virke. Men man skal ikke bli profet i eget land. I USA og England har for eksempel Fonals plater fått varm mottagelse (Sänpäkkilä nevnte blant annet en åtte sider artikkel i The Wire nylig, utelukkende viet fenomenet ny finsk musikk), mens de i finsk presse gjerne blir neglisjert eller ikke tatt helt seriøst.

Fra et kommersielt hensyn virker nok ikke den nye eksperimentelle finske musikken umiddelbart så attraktiv, men det var altså ikke bare mine noe ører som savnet et noe bredere uttrykk på M&M. Begreper som ’kreativitet og originalitet’ var også omkvedet som gikk igjen på mange av seminarene, men dette ble ikke nødvendigvis gjenspeilet i den musikalske sammensetningen. En av de ansvarlige sa seg da også enig i dette, og fortalte at de neste år skulle forsøke å utvide det musikalske spekteret. Man gleder seg allerede!

Det var befriende å samtale om musikk ut fra andre hensyn enn det den etablerte bransjen står for. I likhet med mange av våre egne smålabels har Sami Sänpäkkilä et meget bevisst syn på de estetiske verdiene som ligger i å produsere og formidle musikk, vist eksempelvis med den påkostede kvaliteten som preger deres plateutgivelser. Det har også bidratt til å gi Fonal en egen identitet, og en sakte med sikker voksende kjøpegruppe. Selv om produktet er det samme, så står Fonal for en ganske annen verden enn det Music & Media representerer.

Time to talk: Peter Jenner
Seminarer har en tendens til å bli både lange og utflytende, og jeg skal fatte meg i korthet om denne delen av programmet. Det klart morsomste og mest givende seminaret for min del var intervjuet med PETER JENNER, kjent britisk manager (Pink Floyd, The Clash, Billy Bragg++), konsertarrangør, produsent etc. Uhøytidelig og selvironisk snakket han om sin karriere, i det som ble en altfor kort time. Han beskrev sin interesse for Pink Floyd i 1966 med at han likte ’the weird shit of it’, ble manager fordi det var ’the bullshit that was interesting, not the economics book’ og oppsummerte sin managerkarriere med følgende råd til kommende spirer: ’Don’t follow the rules, be creative – be original’.

Jenners lune humor og subtile satire var en fryd å sitte og høre på. Det var veldig synd tiden ikke strakk til så han kunne snakket mer om dagens, og ikke minst morgendagens musikalske virkelighet, noe som opptok ham i sterkere grad enn fortiden. Han er blant annet sterkt kritisk til den etablerte platebransjens håndtering av nye digitale medier og har et vidtfavnende politisk engasjement (eksempelvis arrangerte han nylig Tell Us the Truth Tour i USA) av langt større aktualitet. Det var likevel sladderhistorier om Led Zeppelin folk tagg etter da tiden var i ferd med å renne ut, noe han ikke ville dele med oss, annet enn, som han sa: ’Basically, the stories you’ve heard were all true.’

Summasummarum
Finsk musikk er ikke i noen krise, og det er ikke usannsynlig at Music & Media 2005 vil hjelpe enkelte av bandene som opptrådde opp og fram til en større internasjonal lansering. Like viktig med slike samlinger er selvsagt å knytte nye kontakter og pleie de etablerte. Jeg var ikke tilstede først og fremst for å booke eller distribuere, og det er vel ingen stor overraskelse at denne skribent søker andre musikalske spor enn de store plateselskapene higer etter. Men etter endelig å ha møtt folk fra Fonal og New Music Community på hjemmebane, og takket være et strålende arrangement, så tror jeg egentlig de aller fleste kan si seg godt fornøyd med Tampere for denne gang.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert oktober 2005

Safe As Milk 2006

08/10/201408/10/2014 / Bjørn Hammershaug / Leave a comment

For åttende gang ble Safe As Milk arrangert, igjen på Høvleriet i Haugesund. Den lille festivalen har blitt en årviss foreteelse til glede for både regionens mer musikkinteresserte og tilreisende fra inn- og utland. Og litt som byen selv gjemmer seg mellom Stavanger og Bergen, er den som en slags lillebror til Numusic og Trollofon. Men det er ikke nødvendigvis et minus å være den minste. Safe As Milk lider ikke av særlige mindreverdighetskomplekser og tar igjen manglende størrelse på sjarm og vennlighet. Og som alltid med et program som er interessant og bredt. På alle måter.

Høvleriet ligger idyllisk til nede ved vannkanten, og er et litt røft, brunbarket sjøhus med både sjel og varme i treveggene. Stedet skulle i løpet av et par dager huse artister som norske Kill og Kaospilot, Oren Ambarchi (Aus), Greg Malcolm (NZ), Goodiepal (DK/Fær), Diane Cluck (USA), franske Pierre Bastien, Nathan Michel (USA) og italienske Larsen. Det betød ikke bare stor geografisk spredning, men også en musikalsk pendling mellom ytterliggående støyrock og nedstrippet visefolk. Det samlende elementet kunne sies å være viljen om å hviske ut barrierer mellom ulike genre, med artister som uavhengig av båser søker nye veier i et allerede overfylt musikklandskap. Her har arrangørene (tilknyttet platebutikken Tiger og labelen Melektronikk) gjort en meget skjønnsom jobb. Selv om ikke alle konsertene behaget disse ører, er ikke Safe as Milk stedet for de hule og meningsløse konserter, og de skiller seg allerede der ut fra den store hopen av norske rockefestivaler som i den stadig tiltagende festivaliverens navn, gjerne ser forbi slikt i sin higen etter å stadig øke publikumsoppslutning og popularitet. I en tid med så mye rockefestivaler i Norge, der knapt noen evner å skille seg ut og skape en egen profil, står Safe as Milk frem som liten – men likefullt egenartet og spekket med gode navn.

Mikrokosmos, byggmestere og originaler
Skal man forsøke å peile inn på et fellestrekk ved mange av artistene under årets festival, så får det først og fremst være einstøinger som bygger egne lydkilder i forsøk på å skape den musikken de ønsker, gjerne på tvers av det vante. Franske Pierre Bastien har komponert musikk i et kvart århundre, og leverte en fantastisk konsert, sentrert rundt sin legendariske, hjemmelagde orkesterboks Mecanium, sinnrikt konstruert av Meccano-byggesett, ymse motorikk, roterende trepinner med mer. Boksen var kraftig mikket opp, og hver lyd blåst opp, slik hele anretningen selv var forstørret på lerretet bak Bastien. Boksen skapte den vakreste, mest hypnotisk repeterende musikk, som Pierre Bastien improviserte over med følsomt trompetspill under en konsert som aldri ble likegyldig.

En annen trollmann når det gjelder instrumenter og lydskapende arbeid er Greg Malcolm fra New Zealand. Han har også en omfattende karriere bak seg, og i likhet med så mange andre innen improv-musikken betyr ikke erfaring stagnasjon – snarere tvert imot. Malcolm spiller på tre gitarer samtidig, og er en blanding av en levende musikkmaskin og gatemusikant. To gitarer ligger foran ham på gulvet, og brukes helst som rytmisk og droneskapende element (ved hjelp av tamburin og e-bow). Hans inspirasjonskilder og egenskaper strekker seg heldigvis bredere enn den gjengse gateloffer, og inkluderer både vestlig og østlig tradisjonsmusikk, klezmer og frijazz i skjønn forening. Hans eksperimenter med objektbruk på gitarstrengene kunne minne om en nylig opplevelse med Fred Frith (den fabelaktige konserten under Kongsberg Jazzfestival), og stunt som blitzfotografering på strengene, bruk av strikker (både på gitarer og i fjeset) og diverse fjær som ble spent opp bidro til at hele gigen ble en både hørbar, morsom og medrivende seanse. Malcolms konsert var blant melkefestivalens mest utadvendte og han fikk berettiget god mottakelse fra folket. En veldig hyggelig fyr er det også, som har satt av god tid i Norge. Han spiller både i Bergen, Stavanger og Oslo nå i august, og jeg anbefaler varmt å oppleve denne originalen på en scene.

For å holde oss til de virkelig originale. Kristian Vester går under artistnavnet Goodiepal, og den danske (nå Færøyene) artisten har blitt møtt med mye godord for sin særegne musikk. Ikke bare var ’konserten’ med Goodiepal noe utenom det vanlige, hele rammen rundt hans sett var minneverdig, og kan tjene som eksempel på noe av Safe as Milks vinnende særpreg.

De morgenfriske av oss hutret ned til kaien lørdag morgen, for en frisk båttur ut til nærliggende Røvær – et idyllisk, lite øysamfunn ute i havgapet. Her ventet den lokale barneskolen oss, hvor arrangørene serverte vafler og kaffe til alle sammen. Etter en fin runde på øya, litt uhøytidelig fotballsparking og solbading ringte Goodiepal inn til konsertstart med en liten bjelle. Vi ble ført inn i et klasserom, som var fullsatt av både festivaldeltakere og lokale innbyggere. Vår skjeggete venn startet med en lengre plystreseanse, før han holdt et solid foredrag på pan-skandinavisk, i et rasende tempo, som blant annet omhandlet Færøyene, den lokale kulturen kontra påvirkning fra de store byene (hans parodi på hip fransk rap var fantastisk) og sitt arbeid på en psykiatrisk institusjon.

Det skulle vise seg at Goodiepal ikke fremfører konserter slik vi er vant til det, og hans todelte sett bestod eksempelvis av mye plystring (noe han var meget dyktig til) og flytting av objekter (modeller av solsystemet som han organiserte i et eller annet system). Jeg tror alle som var der vil huske hans opptak av egne monsterbrøl (avspilt på to femtommer vinylplater) som han selv akkompagnerte meget effektfullt og hans egenbygde mekanisk plystrende fugl (som ble behørig sendt rundt og gransket). Hvert slik “sett” ble forklart inngående ved hjelp av pekestokk, tavle, kart og luftgitar.

Etter konserten solgte Goodiepal egne vinyplater og CD’er, og han mente at siden festivalen ble holdt i en slags anti-kapitalistisk ånd, så kunne publikum selv velge prisen på det de ville kjøpe. Da vi tok båten tilbake til fastlandet i solskinnet, var vel alle enige om at denne konserten var noe vi ville huske i lang, lang tid.

Oren Ambarchi dro i gang hele festivalen, og som ortodoks jøde hadde han det ganske travelt med å bli ferdig til sabbaten. Kanskje det var noe av grunnen til at den australske gitaristens sett ble litt i korteste laget. Uansett var hans konsert også blant de store høydepunktene. Ambarchi er fascinert av tyngre musikk, både doom og svartmetall, samarbeider like gjerne med Sunn 0))) som Fennesz, og bevæpnet med gitar og et lass pedaler bygde han opp en konsert som gikk fra det minimalistiske og varsomme til å bli både voldsom og eksplosiv. Meget bra, og jeg håper det ikke blir lenge før Ambarchi igjen er å se på en norsk scene.

Undertegnede i dyp konsentrasjon, nest bakerste rad nummer tre fra høyre.

Fra metall til folk
Disse artistene jeg her har nevnt står for meg som de aller beste under Safe as Milk. Etter Ambarchi og Malcolm hadde gjort seg ferdige på fredagskvelden, ble det åpnet for to mer eksentriske norske band av den hardere sorten. Kaospilot leverte varene for de som ikke var like slitne etter å ha krysset landet som undertegnede, med sin energiske, desperate og halvintrikate math-rock. Kill er jo i en klasse for seg her til lands når det gjelder ekstremitet i grenselandet mellom metall, elektronika og hardcore. Ikke bare når det gjelder presisjon, intensitet og volum, men også med et overveldende lysshow som kan gi den mest hardføre magekrampe og lettere skjelvinger. Jeg var nok ikke helt rede for deres harde favntak denne kvelden, og prioriterte litt mer behagelige forhold sammen med måkene, og er ikke egnet for å utbrodere deres kvaliteter. Jeg anbefaler i hvert fall gode ørepropper til Øyafestivalen!

Oppsettet på lørdagskvelden falt ikke helt heldig ut. Etter Pierre Bastiens lovende start, ble det et lite antiklimaks med tre vidt forskjellige artister som ikke helt slo til. Diane Cluck var en stemme jeg virkelig hadde sett frem til å høre, og hennes lavmælte, akustiske konsert var da også riktig så fin. Dessverre hører ikke Cluck hjemme på en scene, maken til introvert og uinteressert fremførelse er det lenge jeg siden har bevitnet. Hennes molefonkne vesen smittet over på selve utførelsen, som ble en litt som en blek skygge av hennes plater. Men en flott stemme, det har den vevre damen, og låter som ”A Phoenix and Doves”, ”Love Me If Ye Do” og ”’Sylvania” var flotte som alltid. Trist, men fint altså.

Amerikanske Nathan Michel synes jeg nesten var fascinerende kjedelig, andre får mene hva de vil, men hans emosjonelle drodlerier på keyboards/gitar fant jeg direkte plagsomt. Selv om gitarspillet var utsøkt, drepte han all min godvilje med sin nasale stemme, oppstykkete sangstil og pretensiøse tekster. Nuvel. Italienske Larsen var også noe skuffende, i hvert fall ut fra forventet. Deres grep om postrocken (les: Mogwai, Godspeed) innebar ikke noe særlig utover det mest grunnleggende, noe hverken bruk av theremin eller trekkspill endret på. Igjen, det var veldig fint å høre på, men låtmaterialet bar preg av noe uforløst innen en genre der det virker vanskelig å fremstå som en virkelig fornyende kraft.

Lørdagskveldens kanskje morsomste overraskelse oppstod i pausen mellom Michel og Larsen. Jeremy Barnes og Heather Trost fra A Hawk And A Hacksaw var på besøk, og de etablerte like gjerne en improvisert scene i en nærliggende fiskebåt. De to dro frem trekkspill og fele til stor jubel, og holdt et kvarters utendørs bryggedans med et knippe sigøyner-røverlåter som i stor grad var hentet fra deres kommende album (innspilt i Romania). Det er slike uforutsette øyeblikk som bidrar til at Safe as Milk er både musikalsk spennende og riktig så trivelig.

Jeg snakket med en del mennesker i løpet av festivalen, og mange uttrykte både glede og stolthet over å ha en slik festival i hjembyen. Det skjønner jeg godt. Takket være noen lokale ildsjeler, godvilje fra støtteapparat og frivillige, er Safe as Milk en festival som er musikalsk spennende uten å være ekskluderende, intim uten å være klam, med en vennlig atmosfære ikke engang ublu ølpriser kan rokke ved. Well done!

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert 01.08. 2006