Come To Tampere: Music & Media 2005

Music Export Finland (Musex) er en eksportforening for den finske musikkbransjen, opprettet i 2002, med formål å samle marketing, promotering og salg av finsk musikk rettet mot utlandet. Musex ble ytterligere utvidet i 2005, og inkluderer nå blant annet IFPI, FIMIC (à la norske MIC), Indieco og Finnish Musicians Union. Det er denne paraplyorganisasjonen som avholder den årlige bransjefestivalen Music & Media i Tampere, i år for 16. gang. I takt med konsolideringen, profesjonaliseringen av bransjen og den positive utviklingen innen finsk musikkeksport har antall utenlandske delegater økt ganske kraftig de siste årene. Optimismen som preger finsk bransje gir seg utslag i riktig så vennlige støtteordninger for å trekke til seg aktører fra hele verden. Det gjorde det mulig også for sånne som meg å få et førstehånds innblikk i finsk musikkliv, gjennom seminarer og showcases i løpet av fire tettpakkede dager.

Den tidligere røde hovedstaden Tampere er landets tredje største by, på størrelse med Bergen, og har et relativt godt utvalg klubber og scener; med YO-TALI, TULLIKAMARI og TELAKKA blant de fremste. Som et av landets utdanningssentra er det et stadig tilsig av yngre mennesker som gir byen ungdommelig puls, noe antall kaffebarer, gallerier, små cafeer og platesjapper er et synlig bevis på. Med én hovedgate som hovedpulsåre, med jernbanen og det gamle rådhuset som ytterpunkter, er det lett å orientere seg i Tampere. Som middels stort kulturhovedsete slipper man unna det mest hektiske storbypreget, og byen framstår på alle måter som avslappet og trivelig. De høyreiste finnene kan ha lukkede ansikter, men er uten unntak vennlige og hjelpsomme. En rekke oppegående teatre og kommende konserter (med bl.a. Samara Lubelski, Ruins/Acid Mothers Temple, Posies og en bra jazzfestival) viser noe av den internasjonale bredden i kulturtilbudet. Det får være reklamen: Tampere er bare et realt steinkast unna med billigfly og vel verd et besøk!

Prikkfri organisering
Music & Media 2005 (M&M) er et firedagers arrangement, med hovedvekt av programmet satt på fredag og lørdag. Arrangørene hadde lagt seg i selen for at de utenlandske delegatene skulle føle seg velkomne, for eksempel med en rekke seminarer på engelsk og en ellers på alle måter ryddig, profesjonell og vel gjennomført organisering. En britisk representant sammenlignet M&M med vårt by:Larm som i forhold var et ’kaotisk virvar av frivillige studenter som løp målløst omkring’. Rammene for å ha en utbytterik og trivelig helg var dermed de aller beste. Formålet med M&M er å knytte bånd mellom finsk musikk og utenlandsk bransje, og intimiteten (alt var basert rundt HOTEL ILVES, og klubbene var alle i kort avstand) bidro til at dette ble ivaretatt. Mitt fremste formål var mer av musikalsk art, og håpet var å på nært hold oppleve noe av den nye bølgen innen moderne finsk musikk. Det ble en moderat suksess.

FINSK MUSIKK ER I KRISE!! SMS-melding, mottatt klokken 01.45
M&M retter seg utvilsomt mer mot den mainstreame og etablerte delen av musikkbransjen. Av de bandene jeg så var alle utvilsomt talentfulle og med dyktige musikere, men ikke mange hadde den særegenheten eller det lille ekstra som i dag kreves for å ‘breake’. Lokomotivene innen finsk musikk er velkjente navn som HIM, The Rasmus, Nightwish og Apokalyptika. Deres suksess er tilsynelatende førende for tendenser blant landets nye håpefulle, for her var det mye tyngre rockband med et visst ’gotisk’ tilsnitt.

Konsertrekken åpnet på torsdag med JARMO SAARI, som holdt et soloshow på Telakka – for øvrig et nydelig sted, en renovert mølle over flere etasjer, blant annet en egen sauna! Den eksperimentlystne Saari følte seg frem til scenen med bind for øynene, og startet en symfoni med vannglass som var hypnotisk vakker. Når han senere gikk over til overdrevne gitareffekter og vokalsamples forsvant noe av magien, og en trøtt skribent fant heller veien til bingen.

Fredagen var det avsatt tid til å møte byens ledere i det gamle rådhuset, samt en større gallamiddag i forbindelse med den årlige bransjeutdelingen. Akkurat det ble en noe langdryg seanse hvis man ikke har inngående kjennskap til finsk radio, deres klubber eller DJ’s – og merkelig nok nesten fritt for musikk, med unntak av et a cappella kor som underholdning.

Etter at vinnerne hadde fått sin hyllest – i følge finske kjennere var det de samme hvert år – så kunne man velge mellom en rekke konserter. Jeg stakk opp på Telakka igjen, for å få med SYDÄN SYDÄN (hjerte, hjerte), som etter sigende skulle være ganske bra. Helsinki-bandet kjennes for sin blanding av metall og teater, og gitaristen opptrådde for anledningen naken, rødmalt og utstyrt med djevel-gaffel. Bandet hadde tydelig en trofast fanbase i Tampere, men det ble litt for mye show og litt for lite musikalsk krutt for disse ører. Før Sydän fikk jeg også med deler av BLEAK fra Rovaniemi, hvis post-grunge/melankolske hardrock ikke satte dype spor i sjelen.

The Hypnomen

The Hypnomen

Jeg trippet etter hvert ned på Yo-talo med tanke på å få sett de mer etablerte THE HYPNOMEN. De startet som en blanding av Isis og Turboneger, men skled snart over i mer groovy rock med sterkt islett av Santana – slett ikke så verst, uten at de heller vekket urinstinktet. Kveldens største overraskelse var det klovnene KUOLLET INTIAANIT som stod for. Musikalsk var også de innenfor den hardere delen av rocken, men de visste å utnytte den scenografiske delen av det å opptre, og fremstod som en samlet enhet som klarte å utnytte showpreget til sin fordel. Et klovneband som ikke bare blir tullete, og med særlig en del instrumentale partier som var ganske fete.

Siste dag var også særdeles tettpakket, og med lite info om bandene (dårlig research heter det visst) fulgte jeg rådene fra lokale kjennere jeg lærte å stole på. De tipset særlig om DISCO ENSEMBLE og AAVIKKO. Aller først så jeg det nitriste FEILED, som visstnok bestod av en vokalist med singer/songwriter ambisjoner av Elliott Smith-merke, men som av økonomiske årsaker måtte lide seg gjennom byrden å være frontfigur i en slags følsom utgave av et HIM-light band. Det gir begrepet ‘The death of rock’n roll’ en ny mening som min sidemann syrlig kommenterte. Feiled spilte på den store scenen på Tullikkamari, som gikk under navnet PAKKAHUONE. Lenger inn i samme bygg holder KLUBBI hus, og jeg kunne lett snike meg dit for å sjekke ut hardcore/punkerne Disco Ensemble. Det var et band med langt større glød og killerinstinkt, nærmere despo/screamo-punken til for eksempel At The Drive-In. De låt tighte og hadde den rette energien som denne musikken kreves. Før de var ferdige kjente jeg likevel dragning mot Telakka, der ASTRID SWAN, AAVIKKO og LATEBIRDS skulle regjere. Man kan ikke dvele for lenge rundt ett band må vite.

Astrid Swan var en ganske pregløs og anonym dame med Carol King/Laura Nyro ambisjoner kanskje, men uten altfor sterke låter ble hun mer som en middelmådig Edie Brickel – i hvert fall fra mitt ståsted, som var et sittested i andre etasje foran en storskjerm. Også et par norske bein må hvile. I hvert fall når det kommende bandet kaller seg Aavikko (ørken), kommer fra ødemarken i øst-Finland, har medlemmer fra Circle og Astro Can Caravan og spiller en instrumental form for spacedisco og groove/elektronika. Den dresskledde trioen var da også ganske morsomme, litt for ’Popcorn’-aktig til tider, men på sine beste låter kunne man tenke seg Sagor & Swing, Karusmäkis bilder av Finland og Kraftwerk blandet med finske folkemelodier.

The Latebirds var også et band jeg tilla visse forventninger, presentert et sted mellom stadionrock, countrytwang og leftfield punk, med en fersk plate arbeidet frem i samarbeid med blant andre Scott Hull og Ken Coomer. Live var The Latebirds dessverre ikke noe av delene, men mest et fullstendig anonymt og likelydende rockeband midt-i-veien som etterhvert svant bort i andre lyder, der bare de dårlige vitsene deres nådde frem (av typen ‘sorry we’re late… but you know we ARE the Latebirds…’ Fritt oversatt).

Så dett var vel egentlig dett. Disco Ensemble, Kuollet Intiaanit og Aavikko står igjen som de tre mest minneverdige bandene. Men min smakfulle nese tviler vel på at store folkemengder utenfor Finland kommer til å være fra seg av lykke over et eventuelt kjennskap til disse.

Fritt for friformer
Et hovedankepunkt mot det oppsatte programmet er fraværet av mer originale artister med et annet musikalsk utgangspunkt enn det mest åpenbare. I samtale med flere delegater var dette et gjennomgående tema, selv om ingen kunne peke på akkurat hva som manglet. Der kunne jeg bidra med en hjelpsomme tips, for alt fra etablerte navn som Kimmo Pohjonen, KeuhkoT og Circle, oversette Astro Can Caravan og hele New Music Community, til nyere navn som Uton, Kejio – og ikke minst det levende konglomeratet rundt Fonal Records (Paavoharju, Kemiallisat Ystävät, Es++) står for noe mer utypisk i verdenssammenheng, noe som er særegent finsk. Ikke nødvendigvis sært, men spennende og variert musikk innen retninger som var ganske fraværende på M&M. Verden har nok likelydende gothmetal-band som synger på engelsk, mens artister som utnytter både finsk tone og språkdrakt, og som løsriver seg fra det forventede bør være langt mer forlokkende.

Sami Sänpäkkilä

Nevnte Fonal Records holder til alt overmål hus nettopp i Tampere. For meg var det derfor naturlig å hooke opp med boss Sami Sänpäkkilä for en lunch, etterfulgt av en aften sammen med ham, Jan Anderzén (aka Kemiallisat Ystävät) og annen musikalsk rekved i Tampere – i trygg avstand fra selve Music & Media. I motsetning til arrangørenes argumentasjon var ikke det et bevisst valg fra Fonals side, og Sänpäkkilä kunne gjerne tenkt seg å representert sitt selskap på M&M, uten at han lot det tynge seg nevneverdig. De har ande kanaler for å nå ut til sine venner, men har heller ikke noe ønske om å hemmeligholde sitt virke. Men man skal ikke bli profet i eget land. I USA og England har for eksempel Fonals plater fått varm mottagelse (Sänpäkkilä nevnte blant annet en åtte sider artikkel i The Wire nylig, utelukkende viet fenomenet ny finsk musikk), mens de i finsk presse gjerne blir neglisjert eller ikke tatt helt seriøst.

Fra et kommersielt hensyn virker nok ikke den nye eksperimentelle finske musikken umiddelbart så attraktiv, men det var altså ikke bare mine noe ører som savnet et noe bredere uttrykk på M&M. Begreper som ’kreativitet og originalitet’ var også omkvedet som gikk igjen på mange av seminarene, men dette ble ikke nødvendigvis gjenspeilet i den musikalske sammensetningen. En av de ansvarlige sa seg da også enig i dette, og fortalte at de neste år skulle forsøke å utvide det musikalske spekteret. Man gleder seg allerede!

Det var befriende å samtale om musikk ut fra andre hensyn enn det den etablerte bransjen står for. I likhet med mange av våre egne smålabels har Sami Sänpäkkilä et meget bevisst syn på de estetiske verdiene som ligger i å produsere og formidle musikk, vist eksempelvis med den påkostede kvaliteten som preger deres plateutgivelser. Det har også bidratt til å gi Fonal en egen identitet, og en sakte med sikker voksende kjøpegruppe. Selv om produktet er det samme, så står Fonal for en ganske annen verden enn det Music & Media representerer.

Time to talk: Peter Jenner
Seminarer har en tendens til å bli både lange og utflytende, og jeg skal fatte meg i korthet om denne delen av programmet. Det klart morsomste og mest givende seminaret for min del var intervjuet med PETER JENNER, kjent britisk manager (Pink Floyd, The Clash, Billy Bragg++), konsertarrangør, produsent etc. Uhøytidelig og selvironisk snakket han om sin karriere, i det som ble en altfor kort time. Han beskrev sin interesse for Pink Floyd i 1966 med at han likte ’the weird shit of it’, ble manager fordi det var ’the bullshit that was interesting, not the economics book’ og oppsummerte sin managerkarriere med følgende råd til kommende spirer: ’Don’t follow the rules, be creative – be original’.

Jenners lune humor og subtile satire var en fryd å sitte og høre på. Det var veldig synd tiden ikke strakk til så han kunne snakket mer om dagens, og ikke minst morgendagens musikalske virkelighet, noe som opptok ham i sterkere grad enn fortiden. Han er blant annet sterkt kritisk til den etablerte platebransjens håndtering av nye digitale medier og har et vidtfavnende politisk engasjement (eksempelvis arrangerte han nylig Tell Us the Truth Tour i USA) av langt større aktualitet. Det var likevel sladderhistorier om Led Zeppelin folk tagg etter da tiden var i ferd med å renne ut, noe han ikke ville dele med oss, annet enn, som han sa: ’Basically, the stories you’ve heard were all true.’

Summasummarum
Finsk musikk er ikke i noen krise, og det er ikke usannsynlig at Music & Media 2005 vil hjelpe enkelte av bandene som opptrådde opp og fram til en større internasjonal lansering. Like viktig med slike samlinger er selvsagt å knytte nye kontakter og pleie de etablerte. Jeg var ikke tilstede først og fremst for å booke eller distribuere, og det er vel ingen stor overraskelse at denne skribent søker andre musikalske spor enn de store plateselskapene higer etter. Men etter endelig å ha møtt folk fra Fonal og New Music Community på hjemmebane, og takket være et strålende arrangement, så tror jeg egentlig de aller fleste kan si seg godt fornøyd med Tampere for denne gang.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert oktober 2005

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s