Stikkord

, , , , , ,

Avanto Töölönlahdella (utsnitt), Juhani Katainen.

Avanto Töölönlahdella (utsnitt), Juhani Katainen.

Avanto har ikke noe med avantgarde å gjøre, ordet betyr faktisk ’hull i isen’ på finsk. Det er også, passende nok, navnet på en liten festival i Helsinki som spisser seg mot musikk innen såkalt ’smalere’ genre (etter eget utsagn: ’Finland’s annual event of non-conformist audiovisual art’), med artister innen electronica/støy/samtid og diverse eksperimentelle kunstformer. Årets happening, den sjette i rekken, kunne friste med musikalske attraksjoner som blant andre Blixa Bargeld, Jandek, Bol, Testicle Hazard og Alva Noto. Avanto kan også by på et bredt filmprogram, særlig er kortfilmdelen ganske omfattende, her er kunstutstillinger og workshops i tilknytning festivalen, og i år, for første gang, et eget barneprogram.

Viktige scener i byens sentrum ble benyttet under årets festival, som Kiasma, Umo Jazz House og Gloria, selv om det ville være en overdrivelse å si at festivalen satte et sterkt preg på byen. Mindre i omfang enn for eksempel vår hjemlige og mer etablerte Ultima, men omtrent med et like hemmelighetsfullt image, er nok Avanto fortsatt ensbetydende med pilking for finner flest.

Fredag: Bol, Pasilian Savut, Hiaz – Umo Jazz House
Blixa Bargeld – legenden fra The Bad Seeds/Einstürzende Neubauten holdt sin utsolgte solo-vokalforestilling ’Rede/Speech’ akkurat litt for tidlig på Kiasma fredag ettermiddag, så jeg styrte like gjerne direkte mot jazzkneipa Umo i påvente av det som skulle skje der utover kvelden, blant andre våre egne Bol og finske Pasilian Savut. Sistnevnte er en gjeng eks-punks, ikke helt ulikt Sonic Youth når det kommer til skeive toner og krass gitarføring, men med et noe mer kjølig og industrielt ytre. Selv kaller de stilen sin for lite appellerende ’grunge-jazz’, men man kan også legge til begreper som støyende avantrock og improv/avant-blues. Jeg ble ikke helt enig med meg selv under konserten, hvorvidt bandet var uinteressante eller musikalsk spennende, men i ettertid står Pasilian Savut igjen som en av de bedre konsertopplevelsene denne helgen.

Arrangørene hadde satt et program med artister som ikke nødvendigvis korresponderte med hverandre, med en del overraskende krysningspunkt. Det kan være et spennende grep som åpner musikalske blokker, noe som sikkert også var ønskelig. Men det kan også skape en viss dissens blant et ikke-homogent publikum, som enten trekkes til arrangement fra mange hold eller uteblir grunnet en sprikende oppsetning. Nå var det riktignok en del mennesker på Umo, cirka 100-150 kan jeg tenke meg, men etter det jeg hørte var det veldig få av disse som faktisk var betalende gjester. Avanto satte sammen kvelder med variert innhold, men uten de helt store trekkplastrene lyktes de ikke å lokke frem de store menneskemengdene, ei heller skape den helt store entusiasmen i de lokaler hvor jeg ferdet.

Bol gjorde sitt for å skape liv blant et publikum som i stor grad gjemte seg i røykeavdelingens mørkere kroker, og etterhvert klarte de til en viss grad å vende oppmerksomheten til det overraskende støyende publikummet mot det som faktisk skjedde på scenen. De alltid trofaste hippie-jentene, som alle slike konserter trenger, skapte fine bevegelser på gulvet og antydning til god stemning i hele lokalet. Bol består av Tone Åse (Kvitretten, vokal/elektronikk), Ståle Storløkken (Supersilent, tangenter) og Tor Haugerud (Transjoik, trommer). De spiller en smooth, lettere groovy form for vokalbasert jazz/elektronika, med tre musikere som ikke bare behersker sine instrumenter til fulle, men som godt utnytter samspillet skapt av en felles forståelse og et langvarig kjennskap til hverandre. Dermed kan de utnytte sine forskjellige ståsted til å skape noe nytt basert både på fast oppbygning, men også utprøve mer improviserende tilnærminger. Bols kortlåteformat slår ikke umiddelbart heldig ut for mine ører, som gjerne er innstilt mot mer oppbyggende og rytmisk suggererende materiale. En noe stiv framtoning gjorde at det tok litt tid før både publikum og band fant tonen. Tone Åse har en stemme og et elegant potensiale som trioen kanskje kunne utnyttet bedre. Bols musikkstil kan lett falle mellom flere stoler der de grenser mot både pop/jazz, struktur/improv og eleganse/frislipp. Men det gjør de ikke, takket være solide og troverdige utførelser av de tre involverte.

Hiaz (aka Mathias Gmachl) avsluttet kvelden på Umo med et ganske statisk støysett, skjult bak et mørkt lerret delt av en hvit stripe. Underlige greier av laptop-sabotøren fra Østerrike, som med sitt Mego-utgitte band Farmer’s Manual også spilte på Avanto for noen år siden. Digresjon: Da holdt de en åpen session i 20 samfulle timer, som ble en del av det som skal være verdens lengste plate, den 93 timer lange DVD’en Rla, kåret av BBCs lyttere som årets eksperimentelle liveplate i 2003. Og hørte de den ikke ferdig da, så lytter de vel fremdeles… Sammen med digital bearbeidelse benytter Hiaz analog feedback og skaper en digital avantgarde som ikke nødvendigvis egner seg like godt for et øldrikkende lokale som i et mer lukket, mørkt rom.

Lørdag: Jandek, 3 Stereot, It’s Not Fair, Testicle Hazard – Gloria
Påfølgende dags lett murrende hodeklager ble leget av en fergetur i den finske skjærgård og befaring på noen av byens mange gode platesjapper og kaffebarer. Dermed misset jeg sjansen til å få sett dokumentarfilmen Jandek On Corwood, omhandlende en av de mest obskure skikkelser innen amerikansk singer/songwriter-tradisjon. Kort fortalt: Jandek har gitt ut plater jevnt og trutt siden slutten av 70-tallet fra sin hjemmebase i Houston, aldri gitt et intervju og knapt nok spilt en konsert. Å få muligheten til å se ham i levende live er derfor en aldri så liten begivenhet. Jeg snakket litt med arrangørene i forkant av konserten, som var lettere oppgitt over mannens primadonnanykker. Han ga først beskjed om at han skulle opptre med fullt band, sendte så en kontramelding om at han likevel ville opptre solo – med piano, før han rett forut for sin adkomst sendte ønske om at finnene måtte skaffe en utdannet harpist som kunne improvisere sammen med ham. Det klarte de å fikse i siste liten.

Jandek (Foto: Avanto/Niklas Ekman)

Jandek (Foto: Avanto/Niklas Ekman)

Så kunne Jandek entre scenen, etter å plutselig forlangt tidlig spilletid, noe som påførte arrangørene ytterligere hodepine siden han var kveldens trekkplaster, og etter det som visstnok var en smertefull lydprøve, sortkledd med cowboyhatten på snei satte han sitt hengslete legeme foran det hvite pianoet. En hvitkledd blond harpist omkranset en sort harpe, og det så ganske så delikat ut der oppe fra mitt behagelige utsynspunkt oppe på balkongen. Jandek spilte et helinstrumentalt sett, og selv for et utrent pianoøre var det lett å se og høre at han ikke var skolert på instrumentet, og hans sirkulære og etterhvert monotone skalaganger langs tangentrekkene var ikke det mest imponerende jeg har opplevd. Samspillet med harpen gled ganske sømløst, og Jandek spilte rett og slett et litt for langt sett med ganske vakker klassisk musikk, som aldri virket inspirerende eller krevde noe av den som lyttet. Min sidekamerat mente at det hørtes ut som to musikkskole-studenter som satt sammen for å jamme litt etter skoletid. Vi samtalte også rundt spørsmålet om hvorvidt så mange hadde møtt opp på en slik konsert, hvis det faktisk hadde vært en klassisk skolert pianist som hadde gjennomført samme sett. Det hadde i hvert fall ikke vært det samme publikummet!

Hypen rundt Jandek, som at nerdete musikkskribenter drar fra Norge for å se ham, pirrer selvsagt mange, og romslige Gloria var godt befolket av et intenst lyttende publikum. I motsetning til Bol, som klarte å gripe publikum inn i sin konsert, mistet Jandek taket på sitt. Folk tapte etterhvert interesse virket det som, det ble mer glissent foran scenen og den siste delen ble dels ødelagt av publikums dominerende nærvær. Det så ikke ut til å affektere Jandek i det minste, han satt urørlig på sin krakk, uttrykksløs i ansiktet og lot hendene gli frem og tilbake langs tangentene. Han forlot scenen med hatten vendt ned mot publikum, slik at vi ikke kunne se ansiktet hans, nikket kort til sin medspiller, og forlot stedet uten å ha ytret et ord, ja uten å ha kastet så mye som et blikk rundt seg. He rides alone, indeed.

3 Stereos (Foto: Avanto/Satu Haavisto)

3 Stereos (Foto: Avanto/Satu Haavisto)

Før og etter texaneren, kunne vi få med oss den finske trioen 3 Stereos og nok en østerriker med Mego-bakgrunn i It’s Not Fair (aka Michael Strohmann). De tre stereoene var just det: Herrene Jari Haanperä, Mikko Maasalo og Pekka Sassi hadde plassert seg på stoler midt i salen, med ansiktene vendt mot scenen. Foran seg hadde de tre CD-spillere og en seksjon med høyttalere. Deres prosjekt virker ganske simpelt; å spille tre plater samtidig av sin egenproduserte musikk. Det musikalske utkommet var behagelig elektro/ambient støy. Mer interessant enn det umiddelbare og ikke minst det visuelt intetsigende i det å se tre anonyme mannfolk sittende foran sine respektive platespillere, er den langsiktige filosofien bak deres virke. De debuterte for tre år siden med å spille fra sine egne opptak, som de også tok opp som en liveinnspilling. De spiller lavt for å få fanget opp publikums ambiens, som de så tar med videre til neste spilling osv. På Gloria spilte de igjen fra disse liveopptakene for å ytterligere utvikle en filosofi utledet av Alvin Luciers fra hans ’I am sitting in a room’: ’I am sitting in a room different from the one you are in now. I am recording the sound of my speaking voice and I am going to play it back into the room again and again until the resonant frequencies of the room reinforce themselves so that any semblance of my speech, with perhaps the exception of rhythm, is destroyed. What you will hear, then, are the natural resonant frequencies of the room articulated by speech.’

It’s Not Fair har sine røtter i Wiens støy/glitch/industri-treskverk Fuckhead. Et ekte ’actionist’-band, som gjerne opptrer i naken villskap. Når Michael Strohmann opptrer alene skjer det i mer dannede former. Han veksler mellom å sitte konsentrert foran sin laptop og skape rytmer/klanger på gamelansk perkusjon. Det ble en både stemningsfull og ganske interessant opptreden.

Testicle Hazard (Foto: Avanto/Satu Haavisto)

Testicle Hazard (Foto: Avanto/Satu Haavisto)

Back to hard noise; debutkonserten til Testicle Hazard, som består av støymester Lasse Marhaug og hans finske motstykke Tommi Keränen. Sammen skaper analog frihetsstøy, helt korrekt omtalt av seg selv som: ’New old school wall-of-sound happy noise’. Det røsker kraftig i nevnte regioner når Marhaug/Keränen slipper seg løs. Alle tegn til forsoning og harmoni ble radikalt vasket vekk i natten, og sendte raskt sterke advarsler til en allerede illevarslende hodepine om at det egentlig var på tide å komme seg tilbake til en stille seng. En på alle måter musikalsk rundreisehelg hadde kommet til sin ende.

Avanto-festivalen kan minne litt om både vår egen Ultima og All Ears, både i form og innhold. Finnene har lagt større vekt på flere uttrykksformer enn de rent musikalske, men Avanto har en levende vibrasjon, et sted mellom det opprørske undergrunnsmiljøet og den statlig finansierte kulturen, som frister til senere gjentagelse – neste år.
Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på ballade.no 25.11.2005

Reklamer