Homestead Space Travellers: A Journey in 6 & 12 Strings

jack-rose_sam-erickson_1200Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth

–Robert Frost

The road down the history of Anglo-American folk music, on either side of the Atlantic, is one paved with legendary icons and eccentric characters, telling stories of struggles and sorrow, redemption and atonement. Despite being crucially related to the music that preceded it, folk music refuses to stay stagnant collecting dust in library shelves. Spearheaded by vanguards who transfer forlorn traditions to suit new times, retaining its relevancy as it evolves through waves of renewed interest and revivals. In the paragraphs below, I take a closer look at the various forms in the folk canon, along the excellent reissues of the late Jack Rose and a new edition in the ever so compelling series Imaginational Anthem.

* * *

A New Weird America

devendra_banhart
In the early 2000s, a flood of folk-based music seemed to sweep over us the scene in a way unseen since the folk revival and subsequent counterculture movement of the 1960s. Bearded gnomes and longhaired children broke with the hustle and bustle of modern living, finding a renewed interest in old timey music, ranging from vintage blues and bluegrass to free-formed psychedelic blasts. Ever so hard to pigeonhole into one specific style, these new folksters, often tagged ‘freak folk,’ shared some common aesthetics: using traditional instruments to make non-traditional music, searching for some sort of freedom in their sound and spirit, breaking with the established and corporate rules, establishing a new network of artists, labels, fanzines and festivals with a DIY attitude.

During the Brattleboro Free Folk Festival in Vermont, 2003, David Keenan from British music mag The Wire penned a much-quoted reference article about the then-flowering phenomenon, covering artists like Tower Recordings (now MV &EE) and Sunburned Hand of the Man, and coined it ‘New Weird America,’ referring to Greil Marcus’ term ‘Old, Weird America,’ used to describe Bob Dylan and The Band’s Basement Tapes, which he connected directly with the country, folk and blues music featured on Harry Smith’s seminal 1952 collection Anthology of American Folk Music.

Freak Folk? That term is a clown’s punch line.
–John Moloney, Sunburned Hand of the Man

Keenan summed up the loosely based movement rather precisely as music that ‘draws on an intoxicating range of avant garde sounds, from acoustic roots to drone, ritualistic performance, Krautrock, ecstatic jazz, hillbilly mountain music, psychedelia, archival blues and folk sides, Country funk and more.’ In other words, an attempt to fathom artists equally sucking in elements from Sun Ra, Skip James, Grateful Dead, Albert Ayler, Captain Beefheart, John Fahey, Incredible String Band and beyond.

It goes without saying that this scene didn’t produce a wealth of mainstream pop stars, but Devendra Banhart did become the movement’s most iconic figurehead. Signed to Swans’ Michael Gira and his Young God label, Banhart immediately stuck out as an original and pivotal voice, with his 2002 debut album Oh Me Oh My… sounding like some long lost treasure trove of 78 recordings discovered in a rotting country barn. While he has gradually evolved into a much more eclectic artist, Banhart used his reluctantly accepted status to tie bonds between past and present times. He curated the seminal new-folk collection, Golden Apples of the Sun (Bastet, 2004), featuring artists like Joanna Newsom, Antony, CocoRosie and Iron & Wine, along with sparking a renewed interest in largely long-lost voices like Vashti Bunyan and Linda Perhacs, who have since both released new material in recent years in response to a newfound generation of fans.

Ten years later, the buzz had largely faded from the “freak folk craze,” if there ever was one, but the historical forms on which it was founded has never vanished or gone out of style. Renowned writer Byron Coley looked back on Keenan’s piece in 2013 and defended the attempt to group such a myriad of artists together: “Initially, this breadth may make New Weird America seem like a useless terminological umbrella. But it’s not as loose as all that. Indeed, it is something like an extension of the varieties of enthusiasms embodied in one of the genre’s sainted figures, John Fahey. Even though he’d been dead for over two years by the time Keenan drunkenly spat the phrase onto a table at the Hampshire College Tavern, John Fahey was, in many important ways, its embodiment.”

John Fahey and the American Primitive Guitar

john_fahey
This leads us over to a specific phenomenon in the folk canon, namely ‘American Primitive,’ a term coined and shaped by acoustic soli guitar maestro John Fahey (1939-2001) in the late 1950s to describe his reinterpretations of country, blues, and folk with classical, avant-garde, minimalism and improvisation.

fahey_dancedeathIn his thorough biography of Fahey, Dance of Death, writer Steve Lowenthal describes it more in depth as ‘Merging genres with a bold ambitiousness, he would eventually call his style ‘American Primitive’, in reference to his untrained methods. Rather than being restrained by formal song structure, he tried to keep the feel of more abstract classical structures, while using familiar fingerpicking patterns found in country and bluegrass.’

A devoted musicologist and collector of records, Fahey traveled on numerous of field trips into the deep South to buy rare and vintage 78 records, and also chase down nearly forgotten blues legends, most notably Bukka White and Skip James. He did a remarkable job securing some of this musical heritage for later generations, even though it’s pretty heartbreaking to know he often tossed albums he didn’t fancy out the car window on his endless drives down south. Later a scholar on the work of blues originator Charley Patton, John Fahey ranks among the giants in the understanding of traditional American music, a knowledge he used to bend into his own unique work that is all at once strikingly personal, hauntingly beautiful and deeply rooted.

fahey_deah_chantsNamed after his hometown of Takoma Park, Maryland, Takoma Records evolved from being an imprint for Fahey’s own amateur recordings to a fully fledged label that included other influential fingerstyle guitar pickers such as Robbie Basho and Leo Kottke, further segmenting Fahey’s status as one of the leading and most influential guitarists of our time.

At the height of the folk revival he brought his music overseas and influenced a notable English crowd including John Renbourn, Bert Jansch, John Martyn and Roy Harper. John Fahey gradually expanded his guitar technique to move deeper beyond the blues, exploring psychedelic patterns, Eastern vibes, and classical music in an ever-inventive way. Outspoken Fahey devotee Pete Townsend of The Who later described him as “the folk guitar playing equivalent to William Burroughs or Charles Bukowski.”

Falling from prominence in the 1960s folk circles, in parts due to his heavy substance abuse and deteriorating health issues, Fahey remained an obscurity for much of his life. Saved by 1990s counterculture and a reinvigorated interest in both cult figures and authentic American music, he was thankfully rescued from oblivion and rediscovered by new legions of tastemakers and fans, leading him to work with Sonic Youth, Jim O’Rourke and Boston experimentalists Cul de Sac. Fahey even returned to label work in his latter years. With the highly celebrated imprint Revenant Records he released now-classic collections on Albert Ayler, Charley Patton and other treasures.

Jack Rose: The ancient American

jack-rose_article_img
One of John Fahey’s most notable ‘followers,’ not to mention a force of gravity in terms of taking his muse’s learning forward and into a new territory, is Jack Rose (1971-2009). Rose started out making drone and noise music in the criminally overlooked band Pelt, formed in Richmond, Virginia in 1993. Inspired by the likes of Tower Recordings, The Incredible String Band and especially John Fahey (‘he blew my mind wide open,’ he once stated) Rose moved over to acoustic guitar and open tunings, incorporating country blues and ragtime tunes in the American Primitive vein. Being included on Devendra Banahart’s decisive compilation Golden Apples of the Sun further helped enforce his status, and much like Fahey, Jack Rose may be well considered a musician’s musician, dearly recognized among the ones who know his music.

Now, Three Lobed Records has just re-released three of Jack Rose’s former masterpieces. Says Scott McDowell, radio host at New York radio station WFMU and connoisseur in the field: ‘Jack Rose’s vivid guitar-picking awakes in us a peculiar awareness, something ancient and American. Jack Rose’s work exists along the established continuum of American vernacular music: gospel, early jazz, folk, country blues and up through the post-1960s American Primitive family tree from John Fahey and Robbie Basho and outward to other idiosyncratic American musicians like Albert Ayler, the No-neck Blues Band, Captain Beefheart and Cecil Taylor.’

We leave it to Mr. McDowell to introduce the reissued gems:

rose_rockI Do Play Rock and Roll
I Do Play Rock and Roll, the title a mystifying nod to Mississippi Fred McDowell’s electric period, finds Jack Rose in extended drone mode, coaxing open-tuned raga meditations from his 12-string guitar. “Calais to Dover” first appeared on Rose’s classic Kensington Blues in a somewhat truncated form. The version heard here is more expansive and open-hearted, a waxing-and-waning piece of introspection. “Cathedral et Chartres” shares the same quiet romanticism, with rotating patterns and the chime of open strings. “Sundogs,” the sidelong drone abstraction that occupies side B, stands alone among Jack’s solo work. A long-form live rendition of a track that appeared on the genre-defining triple album compilation by the fruits you shall know the roots, it is perhaps most evocative of Pelt, Jack’s previous band, a minor-key free drone, with only minuscule dynamic shifts and the occasional recognizable string accent. It is territory Rose seldom traveled but completely and fully invigorating.

 

jack_roseJack Rose
Rose’s self-titled album was originally released in 2006 on the arCHIVE label, and later reissued as a CD twofer with Dr. Ragtime and His Pals. It contains a combination of studio and live recordings. Jack Rose is marked by a sense of forward momentum, the result of several years of constant playing, with fresh versions of a number of previously attempted songs. Blind Willie Johnson’s spiritual “Dark Was the Night, Cold Was the Ground” is manipulated into a wailing slide-guitar lament. “Levee” pops like a warning. “St. Louis Blues” (in this and its several other incarnations across his entire catalog) is a good example of Jack’s innate sense of swing, a crucial characteristic of his playing perhaps lost on some of his fingerpicking followers. The centerpiece of the album, however, is the nearly sidelong “Spirits in the House,” which begins with tentative weeping glissandos, and slowly reveals itself as a stately fingerpicked blues meditation.

 

rose_ragtimeDr. Ragtime & His Pals
Dr. Ragtime & His Pals marks Rose’s step into the world of group interplay with versions of his standard repertoire arranged for a band. In its finished form, it exists as a sort of “party record” within his discography. Highlights are raucous and many, including “Linden Avenue Stomp,” “Knoxville Blues,” the spiritual “Blessed Be the Name of the Lord” and Sam McGee’s “Buckdancer’s Choice.” In assembling this album, Jack chose musicians with distinctive personalities and their own personal connections to old-time music; people he could learn from. his … pals rotated often and in this case include the banjo player Mike Gangloff (Jack’s old accomplice in Pelt as well as the Black Twig Pickers), Micah Blue Smaldone on guitar, Glenn Jones on guitar, Nathan Bowles (Black Twig Pickers) on washboard, and Philadelphia legend Harmonica Dan (“Knoxville Blues”). The result is a late night back porch jam session, fueled by whisky, friendship, and a shared love of the old weird American music found on forgotten 78s.

 

Imaginational Anthems

nancy-tucker

Nancy Tucker (Courtesy of Tompkins Square)

imaginational_anthem8Let the phrase ‘shared love of the old weird American music found on forgotten 78s’ guide us further down the road. Another essential focal point in preserving old time music as well as its present day successors is the eminent label Tompkins Square, run by Josh Rosenthal. The imprint is renowned for their exquisite sense of quality and their deep diggings into the forgotten crates of 20th century American music.

Tompkins Square has just presented the eighth volume of its series Imaginational Anthem, which since 2005 has rescued and revived interest in old masters in American Primitive, while also giving many folks their very first taste of artists like William Tyler, Steve Gunn, Chris Forsyth or Daniel Bachman.

Volume 8 of this series is compiled by hardcore record collectors Michael Klausman – former used LP buyer for NYC’s recently shuttered institution Other Music – and Brooks Rice, and features some of the best and most obscure private press guitar records virtually no one has heard. I had the opportunity to chat further with Michael Klausman about his work on this collection:

How did you approach curating this collection of Imaginational Anthems?

This is the eighth volume of the series so far, which I think has been uniformly excellent. When Josh Rosenthal asked me if I’d be interested in curating a compilation of privately released solo acoustic guitar music I said yes right away, despite having some apprehension about being able to live up to the previous volumes. However, I instantly called one of my best friends, Brooks Rice, to rope him into the project. He’s been feverishly hunting down nearly every solo acoustic guitar record he could find since I lent him all of my John Fahey records when we were in college together 20 years ago, and I knew between the two of us we could come up with something special. One thing we were both striving for with this collection is that it not just sound like the same old, same old; that it would take as its genesis the pioneering style of John Fahey’s solo acoustic guitar records of the 1960s and 1970s, but then show how that style could then refract out into a myriad of different, more personal directions, ultimately ending up pretty far afield of Fahey’s vision.

Joe Bethancourt (Courtesy of Tompkins Square)

Joe Bethancourt (Courtesy of Tompkins Square)

Can you give a brief overview of what we’re getting here?

All of the tracks on this compilation were sourced from highly obscure albums that had been issued in minuscule editions, the songs were often recorded at home, or at small local studios, and then published by the artists themselves. There’s a strong do-it-yourself ethos that runs through the compilation, where each track exudes the sense that the artists had a strong personal desire to document and get their art into the world by any means necessary. Every song is highly personal and unique, sometimes influenced by North Indian raga, Spanish Flamenco, minimal classical music, spiritual jazz, or American folk and blues.

Any standout tracks or artists you’d like us to pay some extra attention to?

One of my favorite tracks is by an artist named Herb Moore, he is a homemade instrument builder, worked in Silicon Valley in its early days, and once wrote a book about how to make music and graphics on an Atari system. The song we included on the compilation, “Hen Was Found,” I find to be deeply beautiful, as Moore utilizes the studio to add layer upon layer of overdubs to kind of duet with himself, while one of his homemade scrap metal instruments distantly chimes in the background. There’s really nothing else like it I can think of.

I’m also a big fan of Michael Kleniec’s song “Obadiah,” which is one of the more lo-fi sounding tracks on the compilation, but one where the recording quality and percussive quality of his playing give the song an incredibly cool, and nearly dirge-like quality.

This collection is fairly obscure, even for guitar soli aficionados. What are your main sources when digging into this stuff, and how bottomless is that pit exactly?

This compilation is really the result of 20 years of digging for obscure albums in record stores, flea markets, antique malls and such… Brooks and I will often text photos of unknown albums to each other while we’re out looking, especially if it looks like it could be a solo guitar record. I can’t say exactly how bottomless the pit is, but we probably could have made this a quadruple LP and not sacrificed anything in the way of quality.

One of the artists on here, Gary Salzman, was completely unknown to the both of us (and nearly everyone else!) until a couple of months into gathering material for this compilation, so I’m confident there are still many things left to be discovered.

Any favorite guitar folk albums you’d like to recommend?

crandell_flowerThere’s a guitar player from Oregon named Richard Crandell who made an album called In the Flower of Our Youth that I can never get enough of, it’s just completely brilliant melodically, with most songs being short, self-contained little gems that are absolutely memorable. Tompkin’s Square reissued it some years ago, maybe after I recommended it to Josh, but I still think the audience for it could be bigger.

Of contemporary players I recommend Nathan Salsburg. He’s appeared on a previous volume of Imaginational Anthem and produced some compilations for Tompkins Square as well. Where a lot of players focus on technical chops and dazzling displays of skill, Nathan tends to focus on writing songs that people would actually want to sit and listen to – not that he doesn’t have chops too!

Going further back into the past, maybe my all-time favorite performer is the Mexican guitarist and composer Antonio Bribiesca, who wrote and recorded some of the slowest and saddest songs I’ve ever heard. Think Bob Dylan’s Pat Garrett and Billy the Kid soundtrack, but at half the speed and twice the emotion.

I shall be telling this with a sigh
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.

–Robert Frost

The Album Art of Robert Crumb

crumb3_1200Born in Philadelphia in 1943, Robert Crumb rose to prominence as a key figure in the American underground comix movement in the late 1960s, creating the legendary underground publication Zap Comix, and introducing us to immortal characters like Fritz the Cat, Mr. Natural and Devil Girl.

Crumb has always been critic and satirist of modern culture, but since his height as a counter-cultural icon in the 1970s he has gradually shifted toward a more personal and autobiographical style.

He was subject of the award-winning documentary movie Crumb (1994), and James Urbaniak portrayed him as an affectionate record collector in the 2003 cult film American Splendor, about the life of his drawing friend Harvey Pekar. In one of most major works, Crumb faithfully illustrated a complete comic edition of The Book of Genesis in 2009.

Robert Crumb is also an outspoken aficionado of vintage folk culture and music – especially blues, jazz and country – and he’s had several band projects on his own, along with being a dedicated collector of old 78 records.

In The R. Crumb Handbook (1998) he wrote about The Search For Old Music:

‘I was an eccentric kid, woefully out of step with my own time. I liked old things. I went around wearing an old Abe Lincoln frock coat. I kind of liked some of the early rock and roll records, but I loved the background music in the old 1930s Laurel and Hardy and “Little Rascals” comedies that I watched on TV kiddie shows. (….) There’s a wealth of great music recorded in the 78 era, before the onslaught of mass media profoundly changed everything … forever!’

Robert Crumb has illustrated a large number of album covers over his career, mostly tied to his own lifelong love of vintage sound and culture. This gallery collects some of his finest work to honor his living legacy, and doubles a treasure chest of under-appreciated old-time music, including harmonica blues, jazz guitarists and Louisiana cajun. Opening with one exception of the rule that remains the most famous cover of his career.

***

cheap_thrills

Big Brother & The Holding Company:
Cheap Thrills
(Columbia, 1968)

earl_hooker_fungus

Earl Hooker:
Theresa a Fungus Among Us
(Red Lightnin’, 1972)

old-time-hokum-blues

Various ‎Artists
Please Warm My Weiner: Old Time Hokum Blues
(Yazoo, 1974)

hokum_youcantget

The Hokum Boys
You Can’t Get Enough Of That Stuff
(Yazoo, 1975)

bottleneck-guitar-trendsetters

Casey Bill Weldon & Kokomo Arnold:
Bottleneck Guitar Trendsetters Of The 1930s
(Yazoo, 1975)

cheap-suit-serenaders

R. Crumb and His Cheap Suit Serenaders‎:
Number Two
(Blue Goose, 1976)

harmonica-blues

Various ‎Artists
Harmonica Blues: Great Harmonica Performances of the 1920s and ’30s
(Yazoo, 1976)

klezmorin_streets

The Klezmorim
Streets of Gold
(Arhoolie, 1978)

truckin-my-blues-away

Blind Boy Fuller:
Truckin’ My Blues Away
(Yazoo, 1978)

banana-in-your-fruit-basket-red-hot-blues-1931-36

Bo Carter:
Banana In Your Fruit Basket: Red Hot Blues, 1931-1936
(Yazoo, 1979)

louie-bluie

Howard Armstrong:
Louie Bluie Film Soundtrack
(Arhoolie, 1985)

memphis-jug-band

Memphis Jug Band:
Memphis Jug Band
(Yazoo, 1990)

patton_delta

Charlie Patton:
King of the Delta Blues
(Yazoo, 1991)

roots-of-the-grateful-dead

Various Artists
The Music Never Stopped: Roots of the Grateful Dead
(Shanachie, 1995)

dans-les-bayous-de-la-louisiane

Gérard Dôle:
Dans Les Bayous de La Louisiane
(Dom, 1997)

saxophone-soctette

The Beau Hunks Saxophone Soctette:
The Beau Hunks Saxophone Soctette
(Basta, 1999)

stuff_dreams

Various Artists
The Stuff That Dreams Are Made Of:
Super Rarities & Unissued Gems of 1920s & ’30s
(Yazoo, 2006)

tribal_musette

Les Primitifs Du Futur:
Tribal Musette
(EmArcy, 2008)

chimpin_the_blues

Jerry Zolten & Robert Crumb:
Chimpin’ the Blues
(East River, 2013)

primeval-greek-village-music

Various Artists
Why The Mountains Are Black:
Primeval Greek Village Music 1907-1960
(Third Man, 2016)

For further enjoyment of Robert Crumb’s music-related works we recommend the book R. Crumb’s Heroes of Blues, Jazz & Country – the complete collection of the trading card sets he created in the 1980s.

Impulse! A Label Supreme (1960-1976)

impulse_1200Cutting edge i 15 år: Fra 1961 til 1976 leverte Impulse Records utgivelser med en visuell skjønnhet og musikalsk kraft som gir rungende gjenlyd 40 år senere. Med den klassiske svarte og oransje ryggen, med omslag som gjorde hvert album til et kunstverk i seg selv og enkeltstående utgivelser som for lengst har gått inn i historiebøkene, preget ikke bare Impulse jazzen gjennom hele 60-tallet Selskapet bidro til å forme den musikalske utviklingen og reflektere en stigende turbulent samtid – en posisjon de færreste plateselskap forunt.

Fra swingende bop på 50-tallet til ’avant-gardistas’ på slutten av 60-tallet, fra etterkrigstidens optimisme til militante fronter og voldelige urbane opptøyer, fra Armstrong til Ayler: En gjennomgang av katalogen er en reise gjennom musikkhistorien, men ikke på utelukkende nostalgisk billett. Fra det tradisjonelle til de mest utfordrende fornyerne, Impulse har fremdele høy status i dag langt utenfor jazzens innerste sirkler.

Impulse startet ikke som et lite, uavhengig plateselskap, men var i utgangspunktet opprettet av ABC-Paramount for å gi husly til en egen jazzavdeling. De fikk sørstatsmannen, trompetist og produsent Creed Taylor til å bygge opp selskapet. Taylor hentet tidlig John Coltrane inn i stallen, og med sin enorme innflytelse ble han selve krumtappen hos Impulse – og med A Love Supreme (1965) som selve signaturalbumet. Klengenavnet ’The house that Trane built’ har da også blitt hengende på selskapet, ikke bare er mye av suksessen bygget rundt ham – mange av artistene på Impulse var ’elever’ av Coltrane.

Men Impulse ble en hit fra nærmest første stund, med Ray Charles og hans Genius + Soul = Jazz (1961) – en suksess som sammen med storselgere fra Gil Evans og Oliver Nelson også sikret en kunstnerisk frihet. Taylor overlot etter kort tid sjefsstolen til Bob Thiele til fordel for en stilling hos Verve, og det er Thiele som er synonymt med selskapets gylne periode (1961-69). Hans første produksjon var John Coltranes klassiske Live at the Village Vanguard (1962), og blant Thieles over 300 innspillinger finner vi sentrale utgivelser med Charles Mingus, Archie Shepp, Sonny Rollins, Gabor Szabo, Coleman Hawkins og en rekke andre.

Bob Thiele forlot Impulse et par år etter Coltranes død i 1967, da Ed Michel overtok. Under hans styre fikk Impulse blant annet reutgitt store deler av katalogen til Sun Ra – og som første jazzlabel utga de en rockeskive: Genesis’ Trespass i 1974. På begynnelsen av 70-tallet flyttet Impulse vestover til Los Angeles, og utover på 70-tallet gikk det mest i reutgivelser inntil selskapet ble solgt til MCA i 1979. Sporadiske utgivelser har dukket opp i de senere år, først og fremst har Diana Krall utgitt skiver på etiketten.

Cover-estetikken til Impulse er viktig, og bidro i stor grad til å forme dens identitet. Denne visuelle presentasjonen av noen av deres mest utsøkte albumomslag strekker seg gjennom hele den klassiske perioden, fra Kai Winding og Ray Charles til Archie Shepp og Albert Ayler, fra ’swing to the new thing’ – et bemerkelsesverdig spenn som på en måte virker helt naturlig. Dette er en musikalsk indrefilet som kan nytes i lang tid – både for øyne og ører.

***

the-great-kai-and-j-j Kai Winding & J.J. Johnson: The Great Kai And J.J.
Impulse A-1, 1960
Design: Robert Flynn/Foto: Arnold Newman

ray_charles_genius_soul_jazz

Ray Charles: Genius + Soul = Jazz
Impulse A-2, 1961
Cover: Robert Flynn

gil-evans-out-of-the-cool

Gil Evans: Out of the Cool
Impulse A-4, 1961
Design: Robert Flynn/Foto: Arnold Newman

the-blues-and-the-abstract-truth

Oliver Nelson: The Blues and the Abstract Truth
Impulse A-5, 1961
Design: Robert Flynn/Foto: Pete Turner

charles-mingus-the-black-saint-and-the-sinner-lady

Charles Mingus: The Black Saint and the Sinner Lady
Impulse A-35, 1963
Design: Robert Flynn/Foto: Bob Ghiraldini

john-coltrane-a-love-supreme

John Coltrane: A Love Supreme
Impulse A-77, LP 1965
Design: George Gray/Foto: Bob Thiele

coleman-hawkins-wrapped-tight

Coleman Hawkins: Wrapped Tight
Impulse A-87, 1965
Design: Robert Flynn/Foto: Charles Stewart

gabor_szabo_gypsy

Gabor Szabo: Gypsy ‘66
Impulse A-9105, 1965
Design: Robert Flynn/Foto: Fred Seligo

john-coltrane-%e2%80%8e-kulu-se-mama

John Coltrane: Kulu Sé Mama
Impulse A-9106, 1966
Design Robert Flynn/Foto: Charles Stewart

yusef_flat

Yusef Lateef : A Flat, G Flat and C
Impulse A-9117, 1966
Design: Robert Flynn/Foto: Charles Stewart

chico_dealer

Chico Hamilton: The Dealer
Impulse AS-9130, 1966
Design: Joe Lebow/Foto: Charles Shabacon

albert-ayler-%e2%80%8e-in-greenwich-village

Albert Ayler: In Greenwich Village
Impulse AS-9155, 1967
Design: Robert & Barbara Flynn/Foto: Charles Stewart

alice_coltrane_monastic

Alice Coltrane: A Monastic Trio
Impulse AS-9156, 1968
Design: Robert & Barbara Flynn/Foto: Charles Stewart

bill-plummer-and-the-cosmic-brotherhood

Bill Plummer and the Cosmic Brotherhood: s/t
Impulse AS-9164, 1968
Design: Robert & Barbara Flynn

archie-shepp-the-way-ahead

Archie Shepp: The Way Ahead
Impulse A-9170, 1968
Design: Robert og Barbara Flynn

elvin-jones-and-richard-davis-heavy-sounds

Elvin Jones and Richard Davis: Heavy Sounds
Impulse A-9160, 1968
Design: Robert and Barbara Flynn/Foto: Charles Stewart

pharoah-sanders-karma

Pharoah Sanders: Karma
Impulse A-918, 1969
Design: Robert og Barbara Flynn/Foto: Charles Stewart

albert-ayler-music-is-the-healing-force-of-the-universe

Albert Ayler: Music Is the Healing Force of the Universe
Impulse A-9191, 1969
Design: George Whiteman/Foto: Charles Stewart

Thin White Rope: The Band That Got Away

twr_1200The first you hear is an impenetrable wall of grinding, chainsaw-like guitars. Then there’s that steady, motoric pounding rhythm that never surrenders. And then this raspy gravel, a spooky baritone voice, like a raging fire and brimstone preacher, with hazy, slurred lyrics that wasp away like smoke.

Thin White Rope – a name taken from William Burroughs’ euphemism for ejaculation in Naked Lunch – formed around singer Guy Kyser and guitarist Roger Kunkel as its sole constants, along with a revolving cast of members to fill out the quartet being active between 1984-1992.

The group never really fit into the categories used to brand guitar dominated rock in the 1980s. Thin White Rope were too harsh to be labeled as jangle, too loud for the emerging alternative country movement and too dark to fit into the flowery Paisley Underground.

twr_axisTheir widescreen musical scope, borrowing equally from western and eastern influences, is perhaps best described by numerous artists they covered, including Lee Hazlewood (“Some Velvet Morning”), Can (“Yoo Doo Right”), Hawkwind (“Silver Machine”), Suicide (“Rocket U.S.A”) and The Byrds (“Everybody’s Been Burned”). Just as close to Television, Bauhaus and Joy Division than their more successful contemporary counterparts in ’80s American underground (R.E.M, The Replacements, Pixies), Thin White Rope’s desert psychedelia was a far more vast and difficult creature to cast. And despite enjoying a steady fanbase, especially in Europe, they sadly vanished from the common memory following their 1992 demise.

Diving into their album catalog once again is a reminder of how preposterously steady, strong and free of flaws their output was, which that has preserved incredibly well, save for some dated production techniques. Out of time back in the day, they are timeless in hindsight.

Thin White Rope immediately introduced their main modus operandi. The first song off their first album, Exploring the Axis (Frontier Records, 1985), is something of a surreal country-noir story entitled “Down in the Desert,” about a guy called Karl who headed south and came back changed by his experiences in the desert. (“Karl came back and he works and he smiles/But if you look closely there’s still something scared in his eyes…”)

twr_moonheadBased out in the Northern California university town of Davis, Thin White Rope often returned to the desert as a recurring trope in their songs, both emotionally and musically. “Soundtrack,” from the same album, also laid a sonic foundation for what to come later; their ability to let an austere tune about alienation (“Windshields are like TV screens/I’m not involved at all”) explode into a ferocious assault as a sneering Guy Kyser goes full Mad Max (“She throws firebombs on the highway/Glass splashing and bushes burning”), revealing a band with a constant underlying rage – a beast they sometimes tamed, sometimes let loose.

Oh yes, they held us in a firm grip out on that ledge, but one also softened with beautiful melodies and a sense of melancholia and human kindness; elements that would be more prominent later on in their career.
With an uneven but promising album under their belt, they turned it all up a few notches on their somber, bleak masterpiece Moonhead (Frontier, 1987), allowing for more space, more tension, more power. Often completely drenched in feedback, but with glimpses of sunlight peeking through, Moonhead is one of the lost classics of the decade, it was once flourishingly described by British psych-guru Julian Cope: “[Guy] Kyser mumbles stripped down considerations about life, sex and death, and he seems a scientist who describes microscopic life forms. Mankind is reduced to puppet-like dimensions: around us, there’s an enigmatic, useless, obscure universe, apparently enemy of any feeling and thought.”

twr_spanish_caveIn the Spanish Cave (Frontier, 1988), probably their most well known album, is a tad brighter and even more varied than its predecessors. Ranging from almost joyous tunes (“Mr. Limpet”) to bulldozing guitar assaults (“It’s OK”), it features their most known song, the epic “Red Sun.” In a thorough review celebrating its 25th anniversary in 2013, The Quietus points out how they created an alien take on the unfathomable vastness of the American landscape and its effects on the nation’s psyche, and how they used this landscape, not as representing a sense of freedom, but as an area of something uncanny and unsettling, summing up the album as a “potent, fantastical window onto a malign new phase of the American Dream.”

In 1988, at the height of their powers, Thin White Rope even packed up their unique take on American mythology and toured the Soviet Union, experiencing the earliest days of the empire’s revolution through a 15-date long tour, and returned with an album largely written while on the road. Their criminally underrated album Sack Full of Silver (RCA, 1990) was their first and only major label effort. One of a more subtle approach, showing the band experimenting further with dynamic song structures, fully epitomized on songs like “The Napkin Song” and “On the Floe.”

twr_oneIn a fair world, Thin White Rope would be the real heroes. Instead they called it a day after perhaps the most complete effort in their career. The Ruby Sea turned out to be their swan song, described by AllMusic as ‘slowly shedding their more blatantly psychedelic influences and polishing their sound as a surreal and chilling rock band.’ Going out while being at the top of their game – with majestic songs like “Hunter’s Moon” and “Puppet Dog” – the band still had one ace up their sleeve.

As mentioned before, their studio offerings didn’t always mirror their audacious live shows. Fortunately they decided to tape their final 1992 gig in Ghent, Belgium, releasing the monumental The One That Got Away a year later. For a sense on how the band really sounded, this is highly recommended listening. (Play loud.)

But by then Thin White Rope had already vanished back into the dust. For almost 10 years they set the plough in the barren desert soil, finding only weeds underneath. No wonder then, that Guy Kyser returned to school and turned out to be a respected botanist. Working as a specialist for the Division of Agriculture and Natural Resources at the University of California, he’s still affected by the desert.

A scientist describing microscopic life forms, searching for weeds to blossom.

***

We talked to guitarist Roger Kunkel about being a part of this history.

Thin White Rope, ca 1988: Roger Kunkel, Guy Kyser, Jozef Becker, John Von Feldt

Thin White Rope, ca 1988: Roger Kunkel, Guy Kyser, Jozef Becker, John Von Feldt

* * *

Who growing up were your favorite musicians?

My father was a fan of popular country music. I remember listening to Jim Reeves and Patsy Cline on his reel-to-reel as a kid. He had a couple of Chet Atkins tapes that I fixated on. Later, my older brother started bringing home the usual suspects of late-’60s, early-’70s rock, including Led Zeppelin, Deep Purple, Black Sabbath, Creedence and The Doors. The Beatles made a big impression on me, but especially George Harrison because I was obsessed with guitar in general. By 17, someone gave me the Sex Pistols and first two Clash albums, and I was listening to the Ramones. I discovered the Davis college radio station KDVS, and I saw Iggy Pop. Everything changed.

twr_sackfulWho inspired your guitar sound the most?

Chet Atkins was a big one. I loved the rock players, but I’d also watch “Hee Haw” and other TV shows so I could see the country pickers like Roy Clark, James Burton, Les Paul and Glenn Campbell. I started taking guitar lessons at age 6, following the Mel Bay Method. I wasn’t a very good student, but I knew I’d play guitar for the rest of my life. It wasn’t until I was 15 that I convinced my parents I needed an electric. I’d plug it into my dad’s tube reel-to-reel and get a nice fuzzy distortion sound.

I started learning Jimmy Page and Tony Iommi riffs. It took a while to discover the blues and early jazz players I now love because no one I knew was listening to that. Hearing Django Reinhardt for the first time really knocked me out and showed me that you need to dig a little deeper to find the really good stuff. Once I was in college in the early ’80s, I was hearing so much new music it was almost overwhelming. I was also backtracking and discovering all the great music I’d missed. The Velvet Underground, Captain Beefheart, T-Rex, and the Stooges come to mind as influences.

With bands like Game Theory and True West around at the time, I guess Davis was a rather vital musical area. How will you describe the musical environment surrounding the birth of Thin White Rope?

There really was a scene fed by KDVS and the college entertainment council who were bringing in amazing acts to the small, on-campus coffee house venue. Iggy Pop, Gang of Four and the Police came through. Local bands were producing records and getting national attention. Meanwhile, lesser-known touring acts like the Meat Puppets and Camper Van Beethoven were playing at house parties. Sacramento, which is much bigger than Davis, had a thriving underground punk scene, but not much of a college rock, alternative, post punk, art rock, whatever kind of scene.

I was doing my best to learn what I could. I fell in with an interesting crowd of people. We had a great time. The good thing was that there really was no set accepted style of music. Almost anything was embraced as long as it was something original and heartfelt.

twr_ruby_seaDid you have a clear plan or idea from the beginning on what Thin White Rope should be when you first started out playing?

Guy had already been writing and singing with Joe Becker in a previous group called the Lazy Boys. They advertised at a local music shop for a guitar and bass player. That’s how I met them and our original bass player Kevin Staydohar. We worked on Guy’s songs. Guy and I had the general idea that a lead/rhythm guitar construct was kind of boring and that we would take a more orchestrated approach, having lots of intertwining lead lines.

Guy was already playing with a pretty heavy fuzz sound. He gave me an old Maestro Fuzz he wasn’t using. It didn’t produce the Big Muff sound, but I was able to find a big feedback sound with it. Guy went with a Marshall crunch and fuzz and I went with a Fender clean sound but we both had the ability to go into controlled feedback as well. Together this was great combination and the effect really came together on the Moonhead record.

You been called desert rock, linked to the Paisley Underground, compared to early Americana and what not. All in all you were thankfully hard to pigeonhole. How will you best describe the sound of Thin White Rope?

We were once described as a cross between Johnny Cash and Black Sabbath, and I like that. There was a purposeful desert aesthetic in Guy’s lyrics and album art and that’s because Guy did come from a small town in the Mojave called Ridgecrest. Some folks got the idea that the band lived in a desert, which Davis is not, although it gets damn hot in summer. It was impossible to shake the desert rock moniker so we generally ignored it.

I describe the band as noisy guitar rock with a blues and country influence. We had some influences that were common to bands of the day, like the Velvet Underground and ’60s garage bands. We also had some less common influences like Doc Boggs, Slim Harpo and Lee Hazelwood.

I’m interested in your tour in the USSR in 1988. Not many bands did this before you, I would think. How did that tour happen in the first place, and what was it like?

This was a surreal trip. We were working with an Italian booking agency that had a connection to the Ministry of Arts in Rome. They had some kind of sister city arts exchange program worked out and had had some Russian musicians come and perform in Italy. The reciprocal was to be Italian musicians visiting the USSR. We were inserted into the equation and flew to Moscow with two Italian bands.

It was December and incredibly cold. We played in Moscow at a fancy theater. It was shown on Soviet national television. We then travelled by train to Tbilisi, Georgia for four sold-out nights at the famous opera house. No one had a clue who we were, but we were an American rock band, so it didn’t matter. The 1988 Armenian earthquake hit. We drank green vodka and ruined a beautiful traditional dinner thrown for us by a local family with projectile vomiting – there is a long version of this story.

We flew to Lithuania and played two cities in basketball arenas and almost froze to death, arrived back in Rome later than expected and had no flights home. We found room on Pan Am 103 and made reservations but couldn’t find a connection from New York to San Francisco and cancelled our reservations last minute. Heard about the bombing at the airport the next day. Made it home alive, dazed and confused.

Thin White Rope have a remarkably strong album catalog. You established a rather unique sound from the beginning, but also pushed yourself into new sonic terrain all along. How will you describe the evolution of the band?

Naturally, we matured as musicians and became smoother, more capable guitar players. Guy’s voice developed into a bigger, more resonant instrument. Guy’s songwriting got more ambitious, more poetic. It was unfortunate that we had a revolving cast of bass and drum players. This affected the sound of the band in somewhat unpredictable ways, but ultimately our live performances got strikingly better. We went from a shaky and uneven live band to being known for our powerful shows.

You had a short stint with RCA. How was your experience working with a major label back then?

Not so good. The only RCA record was Sack Full of Silver. It sold less than our others as far as I know. It’s a common case when an indie band gets a major deal and the major doesn’t do any promotion. They’re just hoping the band’s fan base is growing so it’s time to snatch them up. In the ’80s –and maybe today, I don’t know – being on a major was bit of a scarlet letter. The indie distribution networks like Rough Trade wouldn’t touch it because it was the evil corporate BMI. So it didn’t last.

Looking back after all these years, where do you consider Thin White Rope’s place in music history? What are you most proud of during your existence?

I believe we’ve achieved the title of most famously un-famous band or something like that. ‘Criminally ignored’ was one we heard that had us laughing. I do think we were an influence on a lot of bands. I’m very proud of the live CD and I’m so glad it got made because it almost didn’t. I had to talk Guy into doing the final tour. The recording captures the band at its peak in its most intense and raw state, ploughing through most of our catalog. I can listen to it and remember exactly how that felt.

twr_bottomWhat’s your favorite Thin White Rope album?

Moonhead has to be the quintessential TWR record. The first album Exploring the Axis was very frustrating. Even though it turned into something interesting, it didn’t feel natural. With Moonhead we had found our sound. Next to that, I think our covers which are mostly on the Red Sun and Bottom Feeders EPs are my favorite recordings.

Why did you call it a day?

The band had been together for 10 years. There were some personal frictions; not too bad, but not helpful. There was the belief that the music business is a corrupt and unfair place to be. It seemed that you could be the best band in the world and still not make a living. We were getting more popular in Europe, but not in the States. It was time to enter a new phase of life. And the biggest reason was that Guy quit.

Are you guys currently in touch?

Guy and I actually played together for a couple years in a bluegrass band. He’d gotten into banjo and I was playing mandolin. Unfortunately, this fell apart when the guitar player moved back east. Matt Abouresk lives in Connecticut, so we just say hello on Facebook. Stoo has moved back to New Orleans. Joe Becker lives in San Francisco and I’d love to see more of him. Steve Tesluk is a veterinarian in Ashland, OR.

Any chances to see the band ever come back again?

Seems that Guy does not feel he wants to do this. I don’t want to put words in his mouth about it, but I think he simply feels he is a different person now.

Thin White Rope, ca. 1990: Roger Kunkel, John Von Feldt, Matthew Abourezk, Guy Kyser

Thin White Rope, ca. 1990: Roger Kunkel, John Von Feldt, Matthew Abourezk, Guy Kyser

Bjørn Hammershaug
September 21, 2016

General Forsamling: Jærens mørke trubadur

general_forsamling_1200Nede på Jæren vandrer en visesanger. Han heter egentlig Børre Bratland, men som artist kjennes han best som General Forsamling. Han har gitt ut et par fullengdere og en EP som har blitt beskrevet som hardcore hillbilly blues med kølsvarte viser for låvefester og begravelser. Han kan presentere seg selv:

– Jeg velger å siterer artisten Einar Stenseng, som har sagt: ’Fra Jærens forblåste og Gudsforlatte strender kommer mannen som kaller seg General Forsamling. Med sine nidviser om brennevin, kvinnesvik og depresjoner, sprer han det glade budskap’.

Det er treffende nok, ja. Mange av dine sanger er titulert noe med blues. På debutalbumet Forløsningstimen sågar alle som en. ”Brennevinsblues”, ”Gravblues” og ”Morfinblues” er noen av sangene dine. Hvor kommer denne fascinasjon for bluesen fra – og hva betyr blues for deg?

– Det er vanskelig å si hvor dette kommer fra, men jeg har alltid likt god gammel blues og countryblues. Jeg pleier å si at i hver god sang dør det minst en person.

Tekstene dine preges ikke akkurat av sprudlende positivitet. Hvor kommer alt dette mørket fra?

– Det bare blir sånn. Det har nok noe med personlighet og bosted å gjøre. Det finnes nok av andre artister som synger om livets lyse sider. Jeg er kanskje en motpol?

Filmmaker André Løyning har dokumentert noen av dine låter, og han siterte Arne Garborgs ord om jærbonden fra 1893 for å beskrive deg: ’Jorden er og bliver en Jammerdal, og det er vel Guds Vilje, at den skal saa være’.

Det er lett å tenke seg at områdene på Sør-/Sør-Vestlandet er spesielt egnet som åsted for sanger om både bedehus og synd. I hvor stor grad er dine tekster preget av lokalsamfunnet du selv kommer fra?

– Jeg tror at lokalsamfunnet preger både meg og sangene en hel del. Jeg tror det hadde vært vanskelig å skrive disse tekstene for eksempel i Oslo eller en annen storby. Det skjer for mye i storbyen. Man får ikke fred. Så ja, det er ikke tvil om at skammen vi føler i bibelbeltet gjør noe med tekstene.

Ja, for det er naturlig å trekke paralleller til din musikk og nabo Tønes, men også Stein Torleif Bjella. Det er noen fellesnevnere her både når det gjelder dialektbruk, ’vonde viser’ og en underfundig, gjerne svart humor som ligger et stykke unna sjargongen for det som er gjengs innenfor Ring 2. Hvordan vil du sette deg selv i et slikt bilde?

– Jeg er sikker på at Tønes, Bjella og meg skriver som vi gjør nettopp fordi vi ikke er fanget i storbylivets farer og dens feller. Det blir mer tid til ettertanke når det er rolig og fredelig rundt deg. Når man ikke bor i en by omgitt av andre musikere og tekstforfattere blir man ikke påvirket til å følge ’strømmen’.

Nettopp, og i forlengelsen av dette, har du reflektert noe over hvordan situasjonen er for menn i bygde-Norge anno 2014?

– Det er lettere å være mann i bygde-Norge. For der kan du være mann.

Hvor henter du inspirasjon til dine viser og fortellinger fra? Er det for eksempel enkeltartister som har påvirket deg i særlig grad?

– Inspirasjonen kommer nok fra det mørke fastland, folk jeg møter og andre artister jeg hører mye på. Jokke og Townes Van Zandt, for å nevne noen.

Jeg har hørt rykter om at du faktisk har møtt sønnen til Townes Van Zandt. Hvordan gikk det for seg?

– Ja, jeg og en kompis snublet over sønnen hans, JT, i Austin for noen år siden. Vi trålte sørstatene i leiebil på jakt etter plasser vi hadde hørt om i sanger og slikt.
Plutselig så viste det seg at han skulle spille på en liten kafe i nærheten. Vi møtte opp og endte til slutt hjemme hos ham der vi drakk rødvin og kikket i gamle fotoalbum.

Du presenterer låtene ”Kvelden alt gikk gale” og ”Mi tid” foran kameraet til André Løyning. Hva kan du fortelle om disse, og hva er dine videre planer fremover?

– ”Kvelden alt gikk gale” har en ganske svevende tekst som lytteren selv får tolke. ”Mi tid” er en liten refleksjon over mi tid. Jeg er godt fornøyd med begge sangene og satser på å spilt inn en plate med de og flere sanger i løpet av ett års tid. Selve platen trenger ikke ett år på å spilles inn, snarere et par dager. Men må finne det rette tidspunktet. Det er også snakk om å spille inn en liveplate i løpet av høsten, men vi får nesten bare vente og se.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert på magazine.wimp.no 18. juni 2014

Quick, Fast, in a Hurry: 10 klassikere på under halvtimen

descendents_1200

Rekker du aldri å fordype deg i det gedigne 50-skivers store bokssettet du bestilte for et par år siden eller grave deg ned i uendelige lag av komplisert musikk som krever timer og timer med intens lytting. Er du fanget i tidsklemma og finner aldri nok tid til å høre ferdig den plata du kjøpte for en stund tilbake. Her er løsningen, dette er 10 klassiske album på under halvtimen, plater du kan fortære i løpet av et par stopp med bussen eller mens du venter på at potetene skal koke.

dwarves_bloodThe Dwarves
Blood, Guts & Pussy

(Sub Pop, 1990)
Tid: 13:11
En kontroversiell og moderne punk-klassiker. The Dwarves var (og er) notorisk kjent for sine superkorte og intense konserter, og de benyttet heller ikke albumformatet til unødvendige dikkedarer. Blood, Guts & Pussy er spekket med infantil humor, søplete punk og et knippe supercatchy låter som rett og slett brenner seg raskt inn i hjernebarken – og blir der. Bandet ble naturlig nok skyteskiver fra mange hold for kombinasjonen av cover og tittel, og det var nok akkurat det de ønsket å oppnå. Få også med deg senere praktverk som The Dwarves Are Young And Good Looking og den mer selvkritiske (?) The Dwarves Must Die. Men hør denne først.

minutemen_punchlineMinutemen
Minutemen
The Punch Line

(SST, 1981)
Tid: 15:00
18 låter som klokker inn på kvarteret, det sier seg selv av Minutemens første ’langspiller’ ikke preges av dødtid. The Punch Line er ikke deres beste utgivelse, men det er retningsgivende for en karriere som – i likhet med albumet – skulle bli både kort og innflytelsesrik. Minutemen hadde en naturlig tilhørighet i vestkystens hardcore-scene, men uttrykte seg ganske så annerledes enn sin samtidige med rastløse, komplekse låter der funk, jazz og post-punk fant sammen på finurlig vis. Det skulle de rendyrke på sine påfølgende album, men de fortjener også å høres i sin jomfruelige utgave.

descendents_miloDescendents
Descendents
Milo Goes To College

(SST, 1982)
Tid: 22:32
Descendents er ren moro, og et band det bare er plent umulig å mislike. Nesevis poppunk møter Nerdenes Hevn, solfylte melodier møter tenåringsangst, pubertal humor møter poengtert satire. Descendents var begunstiget med like deler hjerte og hjerne, og debutalbumet deres står igjen som selve essensen av California-punk fra tidlig 80-tall. De var unge og umodne, men slik er det nå en gang med de unge og umodne. Få i hvert fall med deg høydepunktet “Suburban Homes” med frasen ’I want to be stereotyped/I want to be classified!’ Oppfølgeren heter I Don’t Wanna Grow Up, og var nesten like bra.

raga_maskinerRaga Rockers
Raga Rockers
Maskiner i Nirvana

(Intence, 1985)
Tid: 24:03
Var Raga Rockers noensinne bedre enn dette? På sitt forrykende andrealbum kombineres kontant øs-pøs rock med skimrende post-punk, 80-talls nevroser, urban angst og fremmedgjøring går som en rød tråd gjennom skiva. Fra de tidløse riffene på det innledende tittelsporet til den dvelende avslutningen med “Søvnløse Netter”. Bandet skulle få sitt virkelige gjennombrudd noen få år senere, men et stykke vintage Raga er selvsagt aldri å forakte.

serge_gainsbourg_histoireSerge Gainsbourg
Histoire De Melody Nelson

(Mercury, 1971)
Tid: 27:53
Et konseptalbum på under halvtimen? Joda, det er mulig. Serge Gainsbourgs sensuelle tilnærminger sentrert rundt en Lolita-figur kan i beste fall virke noe betenkelig – men hans musikalske forlystelser er aldri av tvilsom karakter. Melody Nelson er for øvrig spilt av Jane Birkin, hans daværende store kjærlighet. Det høres. Historie De Melody Nelson har hatt stor påvirkning opp gjennom årenes løp, Beck, De La Soul og Portishead – for å nevne noen, og er et udiskutabelt mesterstykke som Paste Magazine oppsummerer ganske godt som ’morally reprehensible, musically enthralling’.

 

nick_drake_pinkNick Drake
Pink Moon

(Island, 1972)
Tid: 28:01
Nick Drakes siste innspilling (med unntak av fire skremmende låter fra 1974) ble til albumet Pink Moon. Med de berømte ordene om at han ikke hadde mer å gi, ble den visstnok innspilt på et par timer i løpet av en nattestund og kun med seg selv i studio. Endringen fra velproduserte Bryter Layter (1970) er derfor påtagelig. Historien forteller at Drake avleverte mastertapen som siste visitt på Islands kontorer, uten videre kommentar eller hilsen, der den tilfeldigvis ble funnet noen dager senere. Han hadde kanskje ikke mer å si. Da Pink Moon så dagens lys hadde Nick Drake allerede vendt tilbake til skumringen. Hans tredje album er strippet for alt annet enn en brennende sjel som gir en dirrende nerve knapt overgått verken før eller senere. Dette ble Nick Drakes musikalske testamente, og i likhet med hans to foregående album, milepæler innen britisk folkrock – ja, innen musikk generelt, som er umulige å passere uforandret forbi. Som du ikke kan passere forbi.

byrds_notoriousThe Byrds
The Notorious Byrd Brothers

(Columbia, 1968)
Tid: 28:28
De kunne kunsten å komprimere et album på 1960-tallet. The Byrds var blant disse bandene som knapt ga ut et album på over halvtimen, som alle virker lengre på grunn av sin musikalske rikdom og tidløse kompleksitet. Deres femte album ble innspilt på randen av intern kollaps og sammenbrudd, og det er kanskje derfor den har en spesiell ånd over seg. Og låta ”Goin’ Back” som jo er noe av det flotteste noensinne festet til tape.

 

slayer_reignSlayer
Reign In Blood

(American, 1986)
Tid: 28:56
Oh lord, hvilke ord er mektige nok for å beskrive dette albumet. Reign In Blood er selvsagt et nøkkelalbum for Slayer, en merkestein innen thrash metal, innen metal generelt vil jeg mene, og særdeles viktig for utviklingen av speed metal og også dødsmetall. Det er Slayers tredje langspiller, det første styrt av produsent Rick Rubin, og ble i sin tid omtalt som det hardeste album verden noensinne hadde hørt. Det er det kanskje ikke lengre, men blant de aller tøffeste? Utvilsomt.

 

simon_garfunkel_parsleySimon & Garfunkel
Parsley, Sage, Rosemary and Thyme

(Columbia, 1966)
Tid: 29:14
Det diametrale motstykket til Slayer – på alle måter. Bortsett fra at dette også er et klassisk album. New York-duoens tredje album er fritt for skarpe kanter og dissonans. Innledet av perfekte ”Scarborough Fair” som en myk pute du skal hvile deg på og bare la de perfekte vokalharmoniene hypnotisere deg til grønne blomsterenger og pastorale åkre. Føl deg groovy på 59th Street og la nostalgiens tårer svulme til ”Homeward Bound”, dette er Simon & Garfunkels første virkelig gjennomførte albumperle.

 

ramonesRamones
Ramones
(Sire, 1976)
Tid: 29:21
1-2-3-4, gabba gabba hey!! En av tidenes absolutte debutalbum. Ramones er en slik skive som ikke bare definerer et band, men også en tidsepoke, en æra. Og det er en slik skive som det egentlig bare er mulig å kopiere, men aldri overgå. Bare for å si det opplagte helt kort: Musikkhistorien ville sett ganske annerledes ut, hadde det ikke vært for disse limsniffende slabbedaskene fra Queens. Og den ville vært akk så mye kjedeligere.

 

Først publisert på magazine.wimp.no 27. mars, 2014

Bjørn Hammershaug

The Waiting is the Hardest Part

linda_perhacs

Enkelte artister gir ut nye plater som fra et samlebånd, andre klokker inn med faste intervalle; ett nytt album hvert år. Men noen har det ikke så travelt, av mange årsaker: Trøbbel internt i gruppa, personlige problemer, livets uransakelige veier. Afghan Whigs kom nylig med Do to the Beast, som er deres første på 16 år. Etter 10 år sammen igjen er Pixies også endelig tilbake med Indy Cindy, deres første på 23 år. Velkjente treiginger inkluderer selvsagt My Bloody Valentine som drøyde 22 år med sin oppfølger, mens mange telte ned (dog, med synkende entusiasme) sammen med Guns N’ Roses. De måtte ’bare’ ha 15 år for å fullføre sitt Chinese Democracy.

Men 15 år er småtterier i dette selskapet. Vi har funnet fram til noen artister som ikke har skjemt oss bort med hyppige plateutgivelser de siste tiårene – men som alle leverte hederlig når de først vendte tilbake.

 

linda_perhacs_parallelogramsLinda Perhacslinda_perhacs_soul
Parallelograms (1970)

The Soul Of All Natural Things (2014)

Ventetid: 44 år

Linda Perhacs kom svevende inn med blomstrende hippie-idyll på slutten av 60-tallet, og ga ut ett album som gikk under radaren for de aller fleste: Parallelograms var et nydelig stykke singer/songwriter-kunst et sted mellom Joan Baez og Joni Mitchell. Så forlot hun hele musikk-bransjen og ble tannpleier i Beverly Hills. Blant pasientene: Kjendiser som Cary Grant, Paul Newman og Henry Fonda. Selv levde hun et stille liv, men Perhacs ble gjenoppdaget av nyfolkere som Devendra Banhart og Joanna Newsom tidlig på 2000-tallet, som dyrket hennes album som en hellig avgud. Sammen med artister som Nite Jewel og Julia Holter har Linda Perhacs fulgt opp debuten- med samme friske pust av evig kjærlighet, indre fred og endeløs sommer. Old school new age, dental style.

bill_fay_timeBill Faybill_fay_life
Time Of The Last Persecution (1971)

Life Is People (2012)

Ventetid: 41 år

Britiske Bill Fay ga ut to klassiske singer/songwriter-plater i 1970 og 1971, musikalsk beslektet til tidlig Bowie, Nick Drake og John Lennon. Han ble et kultfenomen, ofte trukket fram av artister som Jim O’Rourke, David Tibet (Current 93) og ikke minst Wilco som har bidratt til å løfte ham fram i lyset igjen. Fay har brukt store deler av livet sitt til å skrive og spille inn ny musikk, men ikke fått samlet det til en ordentlig utgivelse før Life Is People – 41 år siden forrige gang. Som gledelig nok var en mer enn verdig oppfølger. Et ettertenksomt, reflekterende og inderlig vakkert album.

vashti_lookafteringvashti_diamond_dayVashti Bunyan
Just Another Diamond Day (1970)

Lookaftering (2005)

Ventetid: 35 år

På slutten av 60-tallet satte Vashti Bunyan ut på veien med hest og kjerre (og kjæresten) for å finne sitt paradis, Donovans hippie-samfunn ute på Isle Of Skye. Etter et par års loffing gjennom Storbritannia kom de endelig fram – og fant ut at de andre for lengst hadde gitt opp hippiedrømmen og dratt sin kos. Vel tilbake i London lagde Bunyan den utrolige folkplaten Just Another Diamond Day basert på reisen og sine opplevelser, fikk sønnen Leif og vendte tilbake til Irland for å vie seg til familielivet. Først i 1997 googlet (eller alta vistaet, kanskje) hun seg selv og fant ut hun faktisk var husket. Mer enn det, Bunyan ble trukket fram som en skjult skatt av både publikum og flust av andre artister, debutskiva gikk for ville priser på eBay. I 2005 returnerte Vashti Bunyan som plateartist med Lookaftering, like vakker og vever som forgjengeren 35 år tidligere. Som om tiden hadde stått stille der på veien mot det tapte paradis.

simon_finn_passSimon Finnsimon_finn_magic
Pass The Distance (1970)

Magic Moments (2005)

Ventetid: 35 år

Pass The Distance er en av disse mange glemte perlene fra det magiske plateåret 1970. Simon Finn kom til London fra Canada, og busket rundt på pubene med sine folklåter i noen år, før han fikk laget sitt hypnotisk vakre debutalbum. Det fikk hvile i fred i mange herrens år, inntil David Tibet fra Current 93 ristet liv i det igjen. Simon Finn hadde for lengst flyttet tilbake til hjemlandet, der han drev som karatelærer og med organisk landbruk, men ble lokket inn i musikken igjen av nevnte Tibet. Etter 35 år skapte han endelig nye Magic Moments, selv om noe av magien nok hadde blitt borte i årenes løp.

iggy_rawThe Stoogesstooges_weirdness
Raw Power (1973)

The Weirdness (2007)

Ventetid: 34 år

Ikke helt rettferdig denne, siden spesielt Iggy Pop har vært svært så aktiv i tiden i mellom. Likevel, The Weirdness var det første albumet til The Stooges siden proto-punk klassikeren Raw Power i 1973. Bakgrunnen lå tilbake i 2002 da Asheton-brødrene turnerte med J. Mascis, og dro noen gamle Stooges-låter til stort hell og til stor interesse. Året etter stod de samlet på scenen igjen (på Coachella), med Mike Watt fra Minutemen som erstatter for avdøde Dave Alexander. Etter noen år med livespilling, dro de til Steve Albinis studio i Chicago og spilte inn The Weirdness. Ikke så weird, og heller ikke så rå ble den, er det vel lov å si.

ed_askew_askEd Askewed_askew_eyes
Ask The Unicorn (1968)

Little Eyes  (2002)

Ventetid: 34 år

Ed Ask-who? Ed Askew er enda en av disse psych-folkartistene som forsvant inn i obskuritetens tåke i en tåkefull tidsperiode. Little Eyes ble spilt inn rett i etterkant av debuten, men ble liggende bortgjemt i over 30 år inntil det ble gjenoppdaget og utgitt. I mellomtiden etablerte Askew seg som maler og poet. Superfan Sharon van Etten, gitarist Marc Ribot og andre har vært med å underbygge en musikalsk karriere som har endelig har blomstret ut i livets høst. 71 år gammel satte Ed Askew ut på sine første USA-turne med sin nye plate For The World (2013) i reisetaska.

ben_watt_marineBen WattBEN WATT hendra space 2
North Marine Drive (1983)

Hendra (2014)

Ventetid: 31 år

Watt er mest kjent som den ene halvparten av duoen Everything But The Girl, men han debuterte som soloartist allerede i 1983 med North Marine Drive, et fint album med melankolske låter i folk/jazz-landskapet. I 2014 fulgte han opp med aldeles nydelige Hendra, laget i samarbeid med blant andre David Gilmour (Pink Floyd) og Bernard Butler (Suede). Watt har nok laget mye fint i Everything But The Girl, men det er noe eget med hans soloalbum – selv om de ikke kommer så ofte.

magazine_magicMagazinemagazine_thyself
Magic, Murder And The Weather (1981)

No Thyself (2011)

Ventetid: 30 år

Howard Devoto forlot punkpionerene Buzzcocks i 1977 til fordel for Magazine. I grenselandet mellom punkens rasende energi og mer kunstskolebasert intelligens ble Magazine et foregangsband innen britisk post-punk og new wave. I løpet av noen korte år harvet de ut et knippe klassiske album med Real Life (1978) og The Correct Use Of Soap (1980) som stående påler. Etter 30 år var restene av bandet tilbake igjen – og tidens tann hadde faktisk behandlet Magazine godt. BBC oppsummerte: ’The surprise excellence of the songs and the music makes this the long-overdue fourth great Magazine album’.

eagles_longrunEagleseagles_eden
The Long Run (1979)

Long Road Out Of Eden (2007)

Ventetid: 28 år

I følge Don Henley ville Eagles komme sammen igjen ’when hell freezes over’. Det var i 1980, og 14 år senere skjedde faktisk mirakelet. Da kom i hvert fall livealbumet med samme navn, som innledet den lange veien mot et nytt album fra countrypop-gigantene. Etter seks år lang og utmattende produksjonsperiode var de endelig klare med noe nytt også fra studio. Høvelig titulerte Long Road Out Of Eden så dagens lys i 2007.

big_star_thirdBig Starbig_star_space
Third/Sister Lovers (1978)

In Space (2005)

Ventetid: 27 år.

Egentlig bør vi plusse på noen år her. Big Stars tredje album Third/Sister Lovers ble nemlig ferdigstilt allerede i 1974, men først utgitt fire år senere. For øvrig et av tidenes aller beste album. Originalmedlem Chris Bell døde kort tid etter dette, og sørstatsbandets andre frontfigur Alex Chilton fortsatte sin egen solokarriere. Det ble fornyet interesse rundt Big Star da band som REM og The Posies til stadig navnga dem som viktige innflytelseskilder. En reunion var uunngåelig, og Chilton og Jody Stephens tok med seg et par blad Posies og fikk den suksessen de alltid hadde fortjent. In Space kom i 2005.

cars_doorThe Carscars_move
Door To Door (1987)

Move Like This (2011)

Ventetid: 24 år

’I’m saying never and you can count on that.’ Det uttalte Ric Ocasek en gang om mulighetene for at The Cars noensinne skulle finne sammen igjen. Men det gjorde de altså, etter nærmere et kvart århundre. Move Like This fikk dessuten hederlig omtale av stort sett samlet kritikerkorps, og The Cars fortsatte vel egentlig å kjøre videre på den veien de alltid hadde befunnet seg. Eller som Rolling Stone så pent sa det: ’This is the sound of a band picking up a conversation in midsentence.’

Opprinnelig publisert på magazine.wimp.no, 25. april, 2014.

Bjørn Hammershaug

Fra Engelsk til Norsk: Tidenes 25 Beste Coverlåter

wenche_myhre_1200

Vi i den norske WiMP-redaksjonen har satt oss som mål å kåre tidenes beste coverlåter oversatt fra engelsk til norsk. Vi slapp selvsagt løs et monster som vanskelig lot seg stogge, men satte en øvre grense ved 25 låter. Vi begrenset utvalget til maks to låter pr. norske artist, og satte ellers ikke så mange andre premisser enn at vi både liker originalen og den norske versjonen, og at både oversetter og fortolker har truffet godt med tekst og musikk. Og at låten måtte være tilgjengelig i WiMP.

Det dukket opp et par interessante aspekter underveis i denne kåringen. Vi støtte på en utfordring i valget av Folque og deres ”Skjøne jomfru”, som flere steder listes som en tolkning av Fairport Conventions ”Matty Groves”. Men som så ofte i folkemusikken er røttene lengre og dypere, og Fairport-lenken viste seg å være en myte. Morten Bing fra Folque satte det hele på plass for oss og oppklarte misforståelsen: – Bassfiguren i Folques innspilling av “Skjøn Jomfru” er stjælt fra “A Sailor’s Life” på Fairports Unhalfbricking-album – ikke “Matty Groves”. Folques kilde til “Skjøn Jomfru” er å finne i Bygdebok for Tresfjord utgitt i 1959, ti år før Fairport Convention spilte inn ”Matty Groves”, forklarer Bing. Da håper vi at dette er oppklart en gang for alle, og etter litt om og men har vi bestemt oss for å la låten ligge inne på lista.

Et typisk trekk er frekvensen av coverlåter på 1960- og 70-tallet kontra i dag, og ikke minst den korte tiden fra originallåtens premiere til det forelå en norsk coverlåt klar for det hjemlige markedet. Willy Martinsen i TONO forklarer:

– Det var jo en annen kultur den gangen. Og det var på Midem i Cannes det skjedde. Bransjefestivalen er jo i dag bare en skygge av fordums storhet, men på 60- og 70-tallet dro det musikkforlags- og plateselskapsfolk dit fra hele verden for å kjøpte kataloger av engelske hits for å oversette til sitt nasjonale språk. Jeg er blitt fortalt at norske bransjefolk nærmest kjøpte rettigheter over disk, og kom hjem med kofferten full av låter. Så var det bare å få skrevet noe på norsk så kjapt som mulig, finne riktig artist, gå i studio og så sende det ut i butikkene og radiostasjonene Og folk elsket det. Nordmenn var jo ikke så stødige i engelsk den gangen, og melodiene var jo … hits. En vinnerformel, sier Martinsen. Han mener at noe lignende ikke ville fungert i dagens marked:

– Jeg tror folk er mer opptatte av at artister skal ha integritet og originalitet. At sangen skal føles mer ”sann”. Så jeg tror det viktigste grunnen til at vi opplever mindre av dette i dag er at markedet er borte. De fleste hit-låtskrivere vil jo være mer enn fornøyd om låtene deres brukes og oversettes – og genererer inntekter.

Vi lurte også litt på hvordan det foregikk i dag i forhold til å innhente tillatelse fra opphavseier, og snakket litt med artisten Tom Roger Aadland. For noen få år siden utga han et album med Dylan-tekster på norsk, Blod på spora, som er representert på vår liste:

– For meg var det mest nervepirrande ikkje sjølve gjendiktinga, som gjekk ganske greitt, men det å gå og vente på å få tillating til å gje ut Blod på spora. Eg fekk god hjelp av Sony sin representant i Stockholm til å presentere prosjektet, og då han sendte inn førespurnaden, fekk me faktisk grønt lys frå hovudkontoret i New York same dag. Sony ville ha ord for ord-omsetjingar tilbake til engelsk av dei norske gjendiktingane, og det var jo litt spesielt, sidan ei slik omsetjing som regel ser litt underleg ut. Men det gjekk jo bra, sier Aadland.

– Fleire har spurt meg om eg trur Dylan har høyrt Blod på spora, men det tvilar eg vel på. Men det er jo lov å drøyme, legger han til med et smil.

Nettopp Bob Dylan er en sentral låtskriver i vår liste med de 25 utkårede, der vi håper du finner både noen gamle favoritter – og kanskje noen nye. Og med det åpner vi teppet for Tidenes 25 Beste Norske Coverlåter:

25: Hei Kjære Dragspelar: Oddvar Torsheim
En sann original møter en sann original. Eller to utbrente gammel kråker treffes, for å bruke Torsheims egne ord. Kunstneren og musikeren gjør sin uforglemmelige og helt egen versjon av Dylans ”Mr. Tambourine Man”, hentet fra Tur-Retur Blues (1999).

24: Farvel Kan Sies På Mange Måter: Wenche Myhre
Skrevet av Paul Simon og å finne på hans Still Crazy After All These Years i 1975. Året etter var den å finne på Wenche Myhres Wenche og gjort i samarbeid med Jan Eggum. Fantastisk låt så klart, og litt av en versjon. Vi kan ikke la være med synge til ”Er du deg selv, Kjell” og ”Bær ikke nag, Dag”. Ubetalelig.

SØteliv23: Du Vet Du Juger: Finn Kalvik
Finn Kalvik gjør Fleetwood Mac? Hans tolkning av Lindsey Buckinghams ”Go Your Own Way” ble utgitt på Det søte liv (1984) og er en litt utypisk Kalvik-låt, med umiskjennelig 80-tallsklang og et sugende driv.

22: Fylt Av Min Kjærlighet: Anne Grete Preus
Bob Dylan går igjen med flere låter på vår liste. ”Make You Feel My Love” er å finne på hans Time Out Of Mind (1997). Anne Grete Preus gjorde denne tolkningen til albumet Nesten Alene i 2009. Enkelt, ærbødig og vakkert gjort, og oversatt med en kunstners skarpe blikk: ”Når regnet blåser i fjeset ditt/Og all verden fersker ditt mareritt/Kunne jeg holdt deg til du var blitt/Fylt av min kjærlighet…”

21: Ivar Medås Øyne: Prima Vera
Denne er å finne på humortrioens album Den 5te (1981), og heter egentlig ”Bette Davis’ Eyes”. Låta er skrevet av Jackie DeShannon, men mest kjent med Kim Carnes i 1981. Samme år dukket det opp en amerikansk parodi titulert ”Marty Feldman’s Eyes”, og det er vel via denne lenken at Prima Vera endte opp med Ivar Medaas. Hovedpersonen selv synes ikke det var noe spesielt gøy å bli parodiert og ble tildelt økonomisk erstatning etter en rettsak. Prima Vera hadde for øvrig feilstavet navnet hans på originalutgivelsen. Men låta er bra den, og backes solid av Lava.

20: Skjøn Jomfru: Folque
Egentlig en gammel folkesang, og ”Matty Groves” finnes i utallige versjoner. Joan Baez, John jacob Niles, Martin Carthy og Doc Watson er bare noen av artistene som har tolket denne. Versjonen til Folque fra 1974 ligger opp til det britiske folkrockbandet Fairport Convention, som spilte den inn på sitt suksessalbum Liege & Lief i 1969.

Tilleggsnote: I etterkant av denne kåringen har vi hatt kontakt med medlemmene i Folque, som har oppklart en seiglivet myte. “Skjøn Jomfru” er ikke en cover av Fairport Convention. Morten Bing fra Folque sier: – Dette er en spøk fra Øyvind Rausets (medlem i Folque, red.anm) side. Det de to låtene har felles er toneart og takt. Melodiene er faktisk ganske forskjellige hvis man studerer dem nærmere. Bassfiguren i Folques innspilling av “Skjøn Jomfru” er stjælt fra “Sailor’s Life” på Fairports Unhalfbricking-album. (Altså ikke “Matty Groves”). Folques kilde til “Skjøn Jomfru” er Bygdebok for Tresfjord utg. i 1959. Ti år før Fairport Convention spilte inn Matty Groves!
Vi lar likevel denne stå på lista, ikke bare som en drivende god coverlåt, men også for å belyse at coverlåter innen tradisjonsmusikken og coverlåter i populærmusikken ikke er helt det samme.

19: Fru Johnsen: Inger Lise Rypdal
”Harper Valley PTA” ble en gedigen hit for Jeannie C. Riley, skrevet av geniale Tom T. Hall og utgitt i 1968. Det gikk ikke mange månedene før vi fikk den på norsk, med tekst av Terje Mosnes og framført av Inger Lise Andersen (senere Rypdal) sammen med Terje Fjærns Orkester. Dette ble hennes store gjennombrudd som artist.

18: Vikla Inn I Blått: Tom Roger Aadland
I 2009 utga Tom Roger Aadland et helt album med Dylan-tekster. Blod på spora er en nynorsk versjon av hele albumet Blood on the Tracks (1975). En klassiker som krever sin penn, og den besitter Aadland. Her er hans utgave av ”Tangled Up In Blue”.

17: Damer I Regn: Jan Erik Vold & Kåre Virud
Mer Dylan: Jan Erik Vold og Kåre Virud har gjort mye fint sammen. Boken Damer i regn ble utgitt i 1977, med 70 av Bob Dylans sanger gjendiktet av Jan Erik Vold – et mestermøte mellom to poeter. Legg til Kåre Virud og Telemark Blueslag, så har vi en vinnerkombinasjon. Stein. Regn består av 14 låter hentet fra nevnte bok, utgitt i 1981 med Harald Are Lund i produsentstolen. Vi landet på tittelsporet med det fengende refrenget ”Hele folket må bli schteine…”

16: Landet Imot Nord: Odd Nordstoga & Ingebjørg Bratland
”Across The Borderline” har en like lang og omskiftelig historie som grenseområdene den beskriver. Den er skrevet av låtskrivergigantene Ry Cooder, John Hiatt og Jim Dickinson, som en remake av låta til Freddy Fender (fra filmen The Border med Jack Nicholson) og mest kjent fra albumet av samme navn med Willie Nelson (1993). Det må et par norske storheter til for å bære denne på norsk, og det klarer Odd & Ingebjørg på mesterlig vis. ”Landet Imot Nord” ble gitt av duoen til Flyktninghjelpen i 2013.

sunde_fnatt15: Hei, Der og Stikkelsbær: Øystein Sunde
Utgitt på 1001 Fnatt i 1970, fire år etter at den ble udødeliggjort av The Beatles på Revolver. Ingen andre enn Sunde kan vel helt naturlig oversette ”Everywhere” med ”Stikkelsesbær”, på det som er blant hans mest innyndende øyeblikk. Dette er en vakker og sommerlig kjærlighetsvise.

14: Hei Gamle Valdresfjell: Vazelina Bilopphøggers
”City Of New Orleans” skrevet av Steve Goodman og gjort virkelig kjent med Arlo Guthrie i 1972 beskriver en togreise fra Chicago til New Orleans. Vazelina Bilopphøggers tok den på kornet med sin versjon i 1987, der ferden går fra Oslo S til Vang i ”Vællers”, befolket av hælvfulle menn fra Kapp og med Einafjorden som bakteppe er dette en av deres aller flotteste låter.

13: Guttær: Henning Kvitnes
Dette er en cover av Steve Earles ”Pilgrim” fra hans album The Mountain (1999), gjendiktet av ‘vår egen’ Steve Earle. Henning Kvitnes fikk stor suksess med låta som han egentlig skrev som bursdagsgave til kompisen Levi Henriksen. Er å finne på Ut av veggen fra 2006.

12: Ta Det Rolig: Ottar Big Hand Johansen
”Take It Easy” er skrevet av Jackson Browne og Glenn Frey i 1972, mest kjent i versjonen til Eagles, men også utgitt med Browne året etter. Den norske utgaven er gjendiktet av Arve Sigvaldsen, og var å finne på Ottar Big Hands album Hverdagshelter fra 1978 og inneholder klassiske linjer som ”Come on baby, ikke vær smålig” og ”Skal jeg rømme mens jeg kan, eller ta det som en mann…”.

11: På Verdens Tak: Kirsti Sparboe
”Top Of The World” var en hit med The Carpenters fra 1973, gjendiktet av Arne Riis og utgitt samme år med Kirsti Sparboe og Benny Borg. En av verdens vakreste låter bærer bud om ‘evig solskinn og strålende smil’, der de myke stemmene til Kirsti og Benny står perfekt til hverandre.

ole_ivars10: Regnets Rytme: Ole Ivars
En av de lengstlevende, hardest arbeidende og mest populære og folkekjære band her til lands. Hamar-bandet Ole Ivars ble dannet allerede i 1964, og fikk sitt gjennombrudd med nettopp ”Regnets rytme” i 1968, skrevet av Lasse Hovd. Den norske versjonen er en ganske bokstavtro utgave av umåtelig populære ”Rhythm Of The Rain” av The Cascades (1962), men gjenskaper fremdeles bilder av en akk så fjern fortid: Knitrende singleplater, peau-de-peche, Teddysigaretter, k-o-r-r-e-k-t diksjon og dydig teenage-dans på ungdomsklubben der de sorgtunge rytmer innhylles i et skjær av uskyldig nostalgi.

9: En Tur Rundt I Byen: Finn Kalvik
”En tur rundt i byen” åpner Finn Kalviks debutalbum Tusenfryd og grå hverdag fra 1971. Slik introduserte han seg for oss, og slik skulle han skape seg et navn som av våre fremste visesangere. Kalvik har gjort en rekke fine sanger – både andres og sine egne – men hans versjon av Ralph McTells ”Streets Of London” fra 1969 er særlig flott. McTell berettet om de hjemløse og glemte i storbyen, et tema som Kalvik elegant overførte til hjemlige forhold. Han taler krigsseilernes sak, på det som må ha vært et tidlig tidspunkt, mens ”desembervinden nynner trist mens dagslyset forsvinner”. Klassisk Kalvik, klassisk materiale. Kuriøst nok fikk Ralph McTell en hit med denne tre år etter Kalviks versjon, da den ble utgitt som single i England først i 1974.

8: Si Hva Du Tenker Min Kjære: Inger Lise Rypdal
”Where Do You Go To (My Lovely)?” var en av 60-tallets aller flotteste og mest populære svisker, skrevet og framført av Peter Sarstedt i 1969. Historien omhandler en ung kvinne (Marie-Claire) og hennes befatning med jetset-miljøet i datidens Paris – komplett i fransk chanson-stil. Teksten er som en utgave av Se & Hør med navnedropping av kjendiser og fokus på dandy livsstil. Bare noen måneder senere forelå den norske versjonen, ført i pennen av Terje Mosnes og sunget av Inger Lise Andersen (Rypdal). I tråd med originalen navngis ekte kjendiser og steder – Rolling Stones og Marlene Dietrich er byttet ut med Per Øyvind Heradstveit og Arne Hestnes, referanser til Biafra og han som bor i åsen med ‘villa til en million’ (en million, dere!) og blå telefon skaper naturlig nok en viss tidstypisk distanse som det er vanskelig å relatere seg helhjertet til i dag. Men sangen er fremdeles like smektende og Inger Lise lyser som en stjerne ved mikrofonen, og oppløser det mest av kitchy elementer.

7: Feil Side Ta Mjøsa: Vazelina Bilopphøggers
Andre låt fra Vazelina på denne lista, og den vi plasserer høyest. Aldri har vel Viggo Sandvik vært mer inn til beinet enn når han synger ‘Jeg sitt her med klumpen i hæsjen, je har kjint’n der før…’ om han som sitter sønderknust og forlatt på feil side ta Mjøsa. Dette er en historie like tidløs Mjøsblues som Alf Prøysen, like bygdedyster realisme som Stein Torleif Bjella. Originalen er forfattet av Tom Rush og utgitt i 1970, denne versjonen ble utgitt på Musikk tel arbe i 1986.

6: Liten Og Grønn: Øystein Sunde
Den andre låten vi har plukket fra det rike repertoaret til Øystein Sunde er ”Liten og grønn” hentet fra Barkebille Boogie, 1981. Og dermed er det også den andre norske versjonen av ”City Of New Orleans” på denne lista – som tidligere nevnt er skrevet av Steve Goodman og gjort kjent med Arlo Guthrie i 1972. Den opprinnelige togreisen fra Chicago til New Orleans blir i Sundes penn en ”Twin Otter på vei fra Mo i Rana” som blant annet frakter en ‘livredd visesanger på turné’.

kleveland_natta5: Midt På Natta: Åse Kleveland
Hele Norges Åse hadde sin største kommersielle suksess som artist med visegruppa Ballade! (med Birgitte Grimstad, Lars Klevstrand og Lillebjørn Nilsen) – blant annet kjent for sine Beatles-tolkninger ”Hei Knut” og ”Du kan godt få sitte inntil meg Leif”. Men et par år før dette, i 1976, kom Kleveland med soloalbumet Midt på natta med en rekke fine og mer samtidige tolkninger. Tittelsporet er hennes versjon av JJ Cale og tilbakelente ”After Midnight”. Cale skrev låta midt på 60-tallet, som ble en stor hit for Eric Clapton i 1970. Ingen kunne vel håndtere to av rockens mest elegante herrer som landets kanskje mest elegante Dame (med stor D).

4: Togsang: Moddi
Vashti Bunyan ble oppdaget i ung alder og tatt under vingene til Rolling Stones’ manager Andrew Loog Oldham. I 1965 serverte han henne Jagger/Richards-skrevne ”Some Things Just Stick In Your Mind” som førstesingle og håpet å skape en popstjerne. Låten floppet og Vashti forlot snart London, humpet langs landeveien i et par år og platedebuterte med stillfarne og mesterlige Just Another Diamond Day i 1970. Så vendte hun hele musikkbransjen ryggen og ble nærmest glemt, inntil hun en dag tidlig på 2000-tallet googlet seg selv og oppdaget at en ny generasjon folk-fans dyrket henne som en avgud. Et vel fortjent – og veldig vellykket – comeback fulgte. Vel, mellom singlen til Oldham/Stones og debuten, utga hun et par andre singler – blant dem ”Train Song”. ”I wanted to bring simple acoustic music into mainstream pop” som hun skriver i innleggsnotatene til en sampleplate fra 2007. Dette er en nok en hviskende diamant fra Bunyan, som blir helt naturlig tatt videre av Senjas egen Moddi. Han bærer meg seg mye av det samme musikalske genmaterialet, men ispedd en distinkt lokal tilhørighet som bidrar til å rotfeste låta i ny grunn. Først innspilt i 2010, dette er en av de siste åras aller flotteste coverlåter i norsk språkdrakt – og den står helt på egne bein.

3: Alle Vet Jo Det: Kari Bremnes
Leonard Cohen har en helt spesiell posisjon her til lands, som en av disse artistene vi har trukket litt ekstra til vårt bryst. Og fint er det, for det finnes knapt maken til låtskriver. Det er mulig kombinasjonen stoisk tilstedeværelse, levd rødvinsrøst og intense kjærlighetshistorier har en ekstra grobunn her i landet langt mot nord. Da Cohen utga I’m Your Man i 1988 la det seg på toppen av salgslistene i ukesvis, og tross sitt mer moderniserte synth-uttrykk, var jo dette relativt uhørt på denne tiden. Det var derfor ikke så unaturlig at det kom en hyllestplate med Cohen på norsk (titulert nettopp det, utgitt i 1993), med en rekke fine tolkninger. Aller best er Kari Bremnes og hennes versjon av ”Everybody Knows”. Møtet mellom nordnorsk sensualitet og canadisk tristesse ga grobunn for en helt spesiell magi som fremdeles gløder etter 20 år.

2: Ei Krasafaren Steinbu: Hellbillies
Hellbillies skriver tekstene sine først på engelsk, før de overlates til Arne Moslåtten som tar seg av den norske omsettingen. Moslåtten har i stor grad vært med på å forme bandets uttrykk og befeste deres posisjon som både et av landets mest markante på tekstfronten og gi dem en lokal tilhørighet til Hallingdal. Deres store gjennombrudd kom med andrealbumet Pela Stein i 1993 og låta ”Ei krasafaren steinbu”. Dette er en versjon som opprinnelig er signert Mick Hanley som ”Past The Point Of Rescue” og nok mest kjent i versjonen til Hal Ketchum i 1991. En drivende god låt er det, en av disse som ikke har noe datostempel, som ytterligere styrkes av Moslåttens blomstrende lyriske kvaliteter. Hvem kan ikke istemme åpningslinja: ”Eg skull’ te fjells for å jakte rein. Bussen va ganske sein, eg skulde gå te Hein…”

portrett_lillebjorn1: Barn Av Regnbuen: Lillebjørn Nilsen
Noen tolkninger blir mer enn ”bare en coverlåt”. De lever sitt eget liv, vokser seg større enn opphavet og får en ny betydning for stadig nye generasjoner mennesker. ”Barn av regnbuen” er en slik sang. Den ble opprinnelig skrevet av folk-legenden Pete Seeger som øko-barnesangen ”My Rainbow Race” i 1967, omgjort til norsk av Lillebjørn Nilsen i 1973. Den ble umiddelbart en hit, og festet seg med årene som en av våre aller mest folkekjære sanger, både for store og små, med sin universelle tekst og sitt romslige budskap. Og den viste seg å ha både de samlende og lindrende egenskapene nasjonen trengte etter tragedien på Utøya og i regjeringskvartalet. Om ikke ”Barn av regnbuen” allerede var kanonisert før den tid, vil den for all tid bety noe langt mer for veldig mange. Den brakte lys i mørket og ga håp i en vanskelig tid. ”Barn av regnbuen” er gravert under huden hos de fleste nordmenn. Og det er en god ballast å ta med seg.

Bjørn Hammershaug

Natalie Prass: Nashville Spacebomb

natalie_prass_1200

natalie_prassNatalie Prass har vært på alles lepper dette året. Nå er hun klar for Øyafestivalen 2015. Den 28 år gamle artisten slapp sin selvtitulerte debut til internasjonal anerkjennelse i januar, etterfulgt av opptredener på flere store TV-show. Prass er for tiden på turné rundt i Europa med Ryan Adams. I tillegg til deres egne set, har de også startet å samarbeide. Adams gjør sin versjon av ”Your Fool”, mens Prass er med på flere av hans låter på scenen.

– Jeg er overveldet. Altså, hvordan skjedde alt dette? ler hun.

– Jeg kjøpte faktisk Gold da jeg gikk på high school og pianisten hans spiller nå på min egen plate.

På telefon fra London, like før hun går på scenen på Hammersmith Apollo, forteller Natalie:

– Det har vært en fantastisk reise, og jeg synes det er synd at turnéen nå snart er slutt. Vi har blitt behandlet med så mye godhet og omtanke hele veien. Alle sammen kommer så bra overens – det har bare vært en avslappet og morsom turné.

Selv om Natalie Prass er et nytt navn for mange, er hun på ingen måte en nykommer. Født i Cleveland i 1986, oppvokst i Virginia, før hun flyttet til Nashville hvor hun har brukt de siste årene som låtskriver og musiker. Hun har spilt keyboard for Jenny Lewis og varmet opp for Angel Olsen.

– Jeg fullførte college der før jeg brukte ni år på å jobbe i Nashville. Jeg fikk en publiseringsavtale, gjorde session-arbeid, spilte og gjorde innspillinger hele tiden – tjente knapt med penger i flere år, forteller hun.

– Dette er faktisk første gangen jeg kan ta med et helt band på veien.

Prass fortsetter: – Nashville er veldig utfordrende, men jeg lærte så mye i den byen. Jeg flyttet tilbake til Richmond i Virginia for å være nærmere bandet mitt. Richmond er en veldig inspirerende by, men jeg elsker Nashville. Jeg dro derfra, men kan alltid komme tilbake.

matthew_white_innerTing begynte virkelig å røre på seg når Natalie fant ut at en gammel venn i Richmond hadde begynt å lage musikk sammen med noen lokale musikere. De kalte seg selv for Spacebomb, en produksjonsgruppe som inkluderer et husband, blåserrekke, strykere, og kor. Vennen var ingen ringere enn Matthew E. White, som var ansvarlig for den første Spacebomb-produksjonen.

Whites første soloalbum Big Inner ble en uventet kritiker-yndling i 2012 og nykommerne i Spacebomb måtte utsette alt annet, inkludert debuten til Prass.

– Albumet var innspilt i 2012, men av ulike grunner var det aldri et riktig tidspunkt å slippe det, og datoen ble stadig dyttet framover. Det begynte å bli frustrerende, innrømmer hun. – Big Inner gikk så bra, men jeg ville jo ha musikken min ut.

– Det er ingen sure miner mellom oss. Vi er alle gode venner, og alt gikk bra til slutt. Jeg ønsker ikke å lage trendy musikk uansett, og jeg stolte på at dette var en plate som kunne vare og fortsatt ha relevans om 10 år. Jeg håper det fortsatt er en god plate.

Når hun blir spurt om hun vil fortsette å lage musikk med Spacebomb-gjengen er hun usikker.

– Det å lage dette albumet var en fantastisk erfaring for oss alle, men for å være ærlig, så er jeg ikke sikker. Alle er så travelt opptatt om dagen, men du vet, før eller siden kommer vi nok til å jobbe sammen igjen. Vi liker å jobbe sammen.

Prass’ debutalbum er stappet med klassiske amerikanske referanser, fra Muscle Shoals og New Orleans jazz, til lyden av Stax, country-soul og tidlig 80-talls R&B. Som utøver har hun blitt sammenlignet med Dionne Warvick, Dusty Springfield og Dolly Parton, for å nevne noen.

Hun er rask til å kreditere Spacebomb-gjengen, som ikke bare sikret hennes musikalske fundament, men også utfordret det.

– Vi var alltid på samme nivå. Jeg hadde en ganske klar idé på hvordan jeg ville at albumet skulle føles, men de snudde om på det og delte sin ekspertise med arrangering av blåsere og strykere, forteller hun.

Med linjer som ”Even if I wanted to/No I never could get over you/Now there’s nothing left for me to do”, er det flere som trekker linjer til kjærlighetssorg. Uten å gå i detalj, sier hun ’det handler alltid om noen personlige erfaringer. Ikke ord for ord, men de kommer helt klart fra noe personlig’.

Med så mye velfortjent oppmerksomhet rundt albumet, lurer man på hva slags press hun føler.

– Det tok så lang tid å få albumet ut, at jeg til slutt ikke visste hvordan jeg skulle føle rundt det. Når jeg endelig valgte dagen å gjøre det på, var det bare å kjøre på. Jeg visste ikke hva folk ville mene om det, men jeg var bare så fornøyd.

For Prass kommer ekte glede fra det å lage musikk.

Når hun til slutt får beskjed om å komme til scenen, avslutter hun: Alt jeg ville var å ha muligheten til å fortsette med det jeg alltid har gjort – og alltid vil gjøre.

natalie_prass_2

Opprinnelig publisert på magazine.wimp.no, 13. mars 2015

Bjørn Hammershaug

Pixies: Working Class Indie Heroes

Hvordan jeg vil beskrive lyden av Pixies anno 2014? Du store… Vel, vi er eventyrlystne. Nostalgiske, freshe. Og gamle, sier Joey Santiago, med en rungende latter.

Jeg har fått tildelt noen minutter i telefonisk selskap med den eminente gitaristen i Pixies. Joey Santiago er ute på veien med Pixies og befinner seg passende nok i Santiago, Chile. Bakgrunnen for vår samtale er selvsagt bandets etterlengtede albumcomeback. I 2004 begravde kvartetten gamle stridsøkser, og har brukt de siste årene på massiv turnévirksomhet verden rundt. Men de lot seg ikke forhaste med å produsere nytt materiale. Inntil nå. 10 år etter reformasjonen og drøyt 20 år etter forrige album er de aktuelle med Indie Cindy.

– Jeg kan egentlig ikke beskrive eksakt hvordan vi høres ut, men jeg synes vi har en slags ’eventyrlysten aura’ over oss. Jeg vet ikke om det akkurat er et definert sound, men jo, det er det nærmeste jeg kommer, sier han over en dårlig linje.

pixies_pilgrimHistorien om Pixies er brolagt med triumf og tragedie. De startet opp hjemme i Boston i 1985, og markerte seg umiddelbart på alternative rockekartet. Allerede til debut-EP’en Come On Pilgrim hadde de signert med britiske 4AD – et av datidens viktigste plateselskap, og som ikke minst visuelt bidro til å underbygge bandets mer ’arty’ appell. Påfølgende Surfer Rosa og Doolittle er blant 80-åras aller beste og mest innflytelsesrike utgivelser, og en direkte påvirkning for indierockens eksplosive framvekst på 90-tallet.

Pixies forente popens umiddelbare kraft med punkens energi på et vis som sjelden falt inn i det ordinære. Inn i musikken tok de med seg trekk fra både post-punk og surf, powerpop og støyrock. Med sin effektive veksling av start/stopp-oppbygning og loud/quiet/loud-dynamikk skapte de et karakteristisk og mye kopiert sound. Med vekslingen mellom Black Francis’ paniske raljering og Kim Deals stoiske coolness, de finurlige og innovative gitarlinjene fra Joey Santiago og trommis David Loverings atypiske rytmemønstre satte Pixies en særegen signatur på rocken i en viktig brytningstid.

pixies_bossanovaDe utga kun fire album i første del av karrieren, og selv om Bossanova (1990) og Trompe Le Monde (1991) ikke var like gigantiske som deres to første, er Pixies fremdeles et band som ga seg på topp. I 1992 gikk medlemmene hver til sitt, omtrent samtidig med at den musikken de selv hadde vært med å legge fundamentet for endelig skulle slå gjennom til massene. En epoke Pixies ikke fikk oppleve eller umiddelbart høste fruktene av. I stedet ble Black Francis til Frank Black og startet en noe ujevn solokarriere, mens Kim Deal oppnådde suksess med sitt The Breeders. David Lovering gjestet ulike prosjekter og satset på en karriere som magiker (ja, magiker), mens Joey Santiago jobbet en del både med Fank Black og etter hvert i større grad med å lage musikk for film og tv. Etter en tiårsperiode begynte de gradvis å tilnærme seg hverandre igjen, først med å jamme litt sammen, etter hvert med å dra ut på veien, og endelig med å produsere nye låter.

Etter så mange år, hvorfor var det riktig for dere å spille inn noe nytt akkurat nå?

– Det har aldri vært et riktig tidspunkt for oss, men det har alltid vært et feil tidspunkt. Det hadde vært helt feil å gjøre noe slikt i begynnelsen av vår reunion, da ingen ville brydd seg om nye låter i det hele tatt. Da var det forventet at vi kun skulle reise jorda rundt for å spille gammelt materiale. Men årene har gått, og vi har faktisk vært lengre sammen denne gangen enn i første runde. Så det ble på en måte vår tur. Vår tur til å ikke bare underholde andre, men også ha det litt moro selv, forklarer Joey Santiago.

Pixies har gått en langsom vei mot sitt comeback som albumartister, materialisert som en serie med tre EP’er over en lengre periode. Et grep som i følge Santiago har vært mer eller mindre tilfeldig. På spørsmål om sitt syn på albumet som levedyktig format i dag, svarer han at de egentlig ikke har peiling på hva de holder på med.

– Vi prøver oss fram. EP’ene var noe vi gjorde mest for å teste ut nye måter å utgi musikk på. Av en eller annen grunn bestemte vi oss for å gi de ut som et album. Neste gang gir vi kanskje ut bare singler, det er umulig å si. Ingenting er feil i dag, ikke noe er dødt, man må bare gjøre det som føles riktig. Jeg tipper at albumformatet også vil komme tilbake i en eller annen form, men jeg vet ikke hvilken form det vil ha.

pixies_cindyNoen spesielle låtfavoritter på den nye skiva?

– Jeg liker ”Indie Cindy” med sine snåle vendinger, elementer av progrock og dens vakre partier. Og jeg er veldig glad i ”Magdalena 318”, som også har blitt omfavnet av publikum.

Pixies forlot scenen som et av sin tids mest innflytelsesrike og lovpriste band. De turnerte med U2 og ble hyllet av David Bowie. Kurt Cobain er mye sitert på at ”Smells Like Teen Spirit” mest av alt var et forsøk på å kopiere Pixies, mens Radiohead har sagt om ”Paranoid Android” at de ville lage en miks av Queens ”Bohemian Rhapsody” og Pixies. Deres forgreininger strekker seg langt og dypt inn i moderne rock.

Jeg lurer på til hvilken grad bandets egen forhistorie har påvirket hvordan de høres ut i dag, om de følte at de hadde noe å bevise for omverden.

– Vi gjorde egentlig akkurat det vi selv ville gjøre, parerer Santiago vennlig. Han svarer imøtekommende og ettertenksomt på mine spørsmål, uten å åpne seg mer enn man kan forvente av en kort telefonsamtale med et verdenshav i mellom oss. Han fortsetter:

– Det eneste vi ville bevise var at det er mulig å lage god, vital musikk som fortsatt er spennende og relevant for et band som har vært borte så lenge. Det var egentlig bare det vi tilstrebet. Pixies er heldige nok til at vi kan gjøre nesten hva vi vil, og fremdeles høres ut som Pixies. Men vi forsøkte å tilnærme oss et mer futuristisk uttrykk, en ambisjon vi forhåpentligvis lykkes med, og fremdeles lage respektabel musikk. Jeg tror at når folk om noen år ser tilbake på vårt nye album vil de tenke at, jo, det er faktisk pokker så bra.

Er det mulig for dere å påvirke unge mennesker i dag, på samme måte som dere gjorde for 25 år siden?

-Nei det tror jeg ikke. Dagens unge som hører på oss er nok et resultat av at de har gjort sin egen musikkhistoriske research. På den veien kan de snuble innom oss. Men vi er såpass heldigstilte at vi fremdeles er uforutsigbare og har en slags fresh vibe, som gjør at stadig nye generasjoner av musikkinteresserte støter borti oss på sin vei.

Da Pixies gjestet Sentrum scene i Oslo tidligere i år [2014] var det som et velsmurt maskineri som overkjørte publikum i to samfulle timer. Ikke noe snakk mellom låtene, ikke noe dilldall. Ikke noe flørt med publikum og ingen synlig kommunikasjon internt. De lot musikken snakke, og det gjorde den minst like overbevisende som 20 år tidligere. De flettet noen nye låter inn i settet, men det var ikke overraskende de gamle slagerne som fikk størst respons. Selv om Santiago ikke er hovedlåtskriver, er vi nysgjerrige på hvordan de tilnærmet seg det å igjen skrive nye låter.

Forsøkte dere å oppsøke nytt musikalsk land, eller ønsket dere å finne tilbake til en, skal vi si, tidligere utprøvd formel?

– Vi forsøkte så absolutt å finne nytt territorium. Målet vårt var å høres mer futuristiske ut, og det synes jeg vi fikk til. Jeg har aldri brukt så mye effekter tidligere, ikke engang da jeg jobbet med filmmusikk, så det var en ny opplevelse for meg. Men selve prosessen var den samme gamle. Charles (Charles Thompson IV aka Black Francis aka Frank Black) kom opp med akkordene og grunnideene til låtene, jeg la på gitarlinjene, Dave fant en kul, atypisk rytme – også var vi i gang. Når vi er i studio så jobber vi, rett og slett. Det er jobben vår, og det er 5 % moro og 95 % arbeid. Slik det alltid har vært for oss.

Dere er et ’arbeiderklasseband’?

– Yes, det er akkurat det vi er, knegger Santiago.

– Du skjønner, det er mer arbeid å være i studio enn hva folk tror. Men det er bare fint at det høres ut som vi bare drikker og tuller rundt i studio. Det er noe av trikset, det skal høres ut som kaos og galskap råder, men det er selvsagt bare noe vi selv har iscenesatt.

Pixies har klart å holde en bemerkelsesverdig stabil besetning opp gjennom årenes løp. Med unntak av Kim Deals avskjed med bandet i 2013. Hennes anstrengte forhold til særlig Black Francis er godt dokumentert og kjent for å ha medført mye stress inn i bandet. Deal var også den mest lunkne til å lage nytt materiale med Pixies. Hun ble først erstattet av en annen Kim, Kim Shattuck fra The Muffs, inntil Paz Lenchantin (A Perfect Circle, Zwan) nå er inne som et mer stabilt medlem av bandet.

Hvordan ble Pixies påvirket av Kim Deals avskjed med bandet?

– Utrolig mye. Vi gikk på en smell når hun forlot Pixies. Det var mye ‘shit’ og ‘fuck’, og jeg og Charles dro ut på pub for noen ”ales”, som Santiago så høflig uttrykker det.

pixies_surfer– Når vi kom tilbake til studio ventet Gil [produsent Gil Norton, som jobbet med alle Pixies-utgivelsene etter Surfer Rosa, journ.anm.] på oss og sa at vi burde gjøre ferdig låtene. De var ferdige – og de ventet på oss. Vi hadde en jobb vi skulle gjøre ferdig, ikke sant. Igjen, dette arbeiderklassegenet i Pixies som kom opp i dagen. Men vi visste ikke akkurat hva vi skulle gjøre, så på et tidspunkt tenkte vi å ikke engang kalle oss for Pixies. Men vi hadde jobbet så lenge for dette og fant ut at det bare ville være latterlig. Vi høres ut som Pixies, for pokker. Det var store sko som skulle fylles, men andre band har vært borti verre ting. AC/DC mistet vokalisten sin, og de fortsatte jo med sin greie.

Et band som Pixies gnistrer av spenning og friksjon i selve musikken, og jeg antar det også er en del spenninger internt i bandet. Hvordan har dere klart å opprettholde spenningen i årenes løp og ikke henfalt til å bli et tilbakelent, fornøyd coverband av egne låter?

– Ja, det er alltid en form for spenning tilstede i Pixies. For mitt vedkommende, jeg konsentrerer meg mest om å være flink til de oppgavene jeg skal gjøre, spille inn riktig og gjøre min del av jobben. Jeg tenker mest på hva jeg vil gjøre med gitaren min – og så gjøre det. Det er spenningen for meg, svarer en diplomatisk Joey Santiago – som heller ikke er mest kjent for å være bandets interne urokråke. Han legger til:

– Også er det selvsagt spenninger i forhold til innspillingssituasjonen, det er dager da vi ikke kommer overens i det hele tatt, så ja, det må være spenning på et eller annet vis for å lage noe som er bra. En bru trenger spenning, ellers vil den falle sammen. Det samme gjelder for oss, både individuelt og som en gruppe.

Vi penser samtalen inn på dagens digitale hverdag og streaming, som er en virkelighet Santiago snakker varmt om.

– Digital musikk er letteste måten å introdusere folk til ny musikk. Det er noe vi i Pixies omfavner på det varmeste og noe av grunnen til at vi har begrenset våre fysiske utgivelser. Det er mindre kostnader for artisten og tilgjengeligheten for fansen er mye større enn tidligere – en vinn-vinn situasjon for alle parter.

På hvilken andre måter, sett fra et bands perspektiv, har musikkindustrien endret seg siden tidlig på 90-tallet?

– Vi er heldige nok til å være et allerede etablert band. Vi har vårt eget marketing-apparat, og vi har vår egen distribusjon. Det er de to nøkkelelementene til et plateselskap. I den digitale tidsalder trenger vi egentlig ikke lenger en label. ’You can call your own shots a lot better these days’, som han sier det.

Etter så mange år, hva er egentlig det kuleste med å spille gitar i Pixies?

– Først og fremst at jeg får den friheten til å gjøre akkurat det jeg vil. Charles stoler på meg til å gjøre gitardelen riktig for Pixies, og jeg vet jo omtrent hva den går ut på, ler Santiago, og legger til:

– Jeg har funnet min egen stil, og heldigvis er den akseptert av Pixies. Så det er vel det viktigste for meg. Det er deres sound, og det er min stil.

Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert på magazine.wimp.no, 28. april 2014