Musikk

Skriblerier om musikk fra 1997-2013. Hovedsakelig et arkiv fra tiden som redaktør i groove.no (2001-2011), samt Nye Takter, Folkemusikk, Puls m.m

Diverse Artister: Golden Apples Of The Sun (Bastet, 2004)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Gylne epler
I went out to the hazel wood,
Because a fire was in my head,
And cut and peeled a hazel wand,
And hooked a berry to a thread;
And when white moths were on the wing,
And moth-like stars were flickering out,
I dropped the berry in a stream
And caught a little silver trout.

To begreper som er verd å klargjøre, og som begge til en viss grad kan knyttes til samleplaten Golden Apples Of The Sun, er antifolk og free folk. Det første peker i særlig grad på en generasjon folkartister som for alvor vokste frem på 80- og 90-tallet (Paleface, Major Matt Mason USA, Moldy Peaches). Kjennetegn er en skarp politisk brodd og helst en postadresse i nærheten av Manhattans østligere deler. Antifolkerne er barnebarn av Woody Guthrie, Pete Seeger og Bob Dylan, barn av Beck, Ani DiFranco og Billy Bragg, som revitaliserer genren mest i kraft av sine tekster. Mye av den såkalte antifolken er ganske trofast mot protestbevegelsen fra 60-tallet. Antifolk har også en britisk base, og i både lynne og innhold kunne den blitt kalt “akustisk punk”. Her representeres antifolken med helt stillfarne Diane Cluck, som for øvrig har uttrykt avstand til denne termen, men denne grenen har ikke ellers noen veldig sterk overførbar verdi til Golden Apples Of The Sun. Artistene på denne samleren har for eksempel et mer diffust politisk budskap og tonen er mildere og mindre urban enn antifolken.

Freefolken er mer kompleks. Her snakker vi også til en viss grad om “folkmusikk”, tradisjonelle instrumenter benyttes i stor utstrekning, men satt i en langt mer eksperimentell musikalsk sammenheng, like gjerne med røtter til Residents, Grateful Dead som Captain Beefheart og Funkadelic. Med en innflytelse fra både avantegarden, verdensomspennende folk og frie former har artister som Sun City Girls, Sunburned Hand Of The Man, Pelt, Jackie-O Motherfucker, No-Neck Blues Band og Animal Collective sprengt frem en ny grasrotbevegelse fra USAs mange loft og jorder. På denne samleren kan freefolken spores for eksempel i gitaristen Jack Rose (Pelt) og Six Organs Of Admittance (Ben Chasny, også fra Comets On Fire).

Det britiske magasinet The Wire omtalte i 2003 disse – og en hel rekke andre artister – under fellesbetegnelsen New Weird America/free folk. Er det dog mulig å skrelle denne kategorien ytterligere? Jeg mener det, selv om grensene er meget skjøre og “freefolken” (såvel som antifolken) altså kan spores til den tendensen som er representert på gjeldende samleplate. Det er ikke uvesentlig slektskap mellom særlig free folk (eller “freak folk” som den også kan bli kalt) og materialet som blir lagt frem her. Men det er såpass avvikende trekk mellom for eksempel Jackie-O og Devendra Banhart som er av så grunnleggende karakter, at det nærmest vil være misvisende å la de seile under samme flagg. Deres fellesnevner er mest i en kraft av en kreativ frihet som virker forfriskende.

Dette knippe artister står nærmere visesangen, benytter få og enkle virkemidler (ofte akustisk gitar, av og til piano eller fiolin), domineres mer av soloartister (singer/songwriter) enn større kollektiv og selv om ingen nok vil skrive en “hitlåt”, så har de som regel mer iørefallende melodier med klarere oppbygning enn freefolkernes mer frilynte eksperimentering. En søvnig, nesten drogeaktig eim preger mange. De er ikke så musikalsk langt ute, selv om de aller fleste virker oppsatt på å ikke tråkke i vante spor. Vokalen er viktig, og gjerne særegen (hør Joanna Newsomes Björk-lignende barnestemme, eller sopran-røsten til Antony), noen vil hevde sur eller skeiv, på linje med instrumenteringen som tidvis kan bli i overkant skranten. Tradisjonelt kan vi si at en ny-hippie stemning preger enkelte, en rustikk americana andre, mens noen igjen er klarere forankret i britiske folkmusikk. Et særtrekk er nemlig tydeliggjøringen av de tette båndene mellom amerikansk og britisk folkmusikk (Incredible String Band, Fairport Convention, Nick Drake, Shirley Collins). Det er slik ikke overraskende at Devendra Banhart samarbeidet med Vashti Bunyan på Rejoicing In The Hands (2004).

Der freefolken søker å sprenge etablerte musikalske grenser, tones det ned av dette kobbelet, som bygger tydeligere på tradisjonene fra Harry Smiths altfor ofte refererte amerikanske folksamler til Incredible String Band, John Fahey, Fairport Convention og Joni Mitchell. En artist som Will Oldham er også vanskelig å unngå å nevne. Han har banet frem en ny vekkelse i slektskap med dette segmentet, om enn mer “fjellvant”, og bevist at det er verken stemmen eller utseendet som skaper en stjerne, men selve det genuine i fremførelsen. En grunn til å i det hele tatt omtale disse artistene som en egen “scene” finnes også i måten de alle krediterer hverandre: Vetiver sier slik om Devendra Banhart: “This sweet song gives me the chills. I love getting the chills”. Mens om Iron & Wine heter det: “He gives me a song in the sunshine, in the shower, he gives me a song in the shadows every hour…” Pent.

Som i alle slike forsøk på å samle en broget samling under samme paraply finnes det unntak, selvsagt, men jeg ser en tendens der den tradisjonelle visefolken vitaliseres ved å gå langt tilbake i tid for å hente, eller i hvert fall hige etter, et genuint uttrykk. La oss for enkelhets skyld kalle denne stilen for lo-folk. Det er lo-fi estetikken som er den røde tråd her. Låtene kjennetegnes ved enkle, gjerne simple innspillingsteknikker og instrumentering. Lydgjengivelsen er i de fleste tilfeller sprakende, organisk eller hjemmedyrket som kan henlede tankene tilbake til en eller annen periode mellom 1930-1965. Det er også en viss kulturell ballast som preger prosjektet, særlig litterært. Antony tonesetter Edgar Allan Poes “The Lake” og selve tittelen er en hommage til visesangeren Terry Callier, som igjen hentet den fra W.B. Yeats “Wandering Angus” (som lo-folkeren Jolie Holland tidligere har tonesatt). Ikke minst er det en kvinnelig bredde som må nevnes, nær halvparten av kuttene har kvinner enten i front eller på si’.

Platens gem er Josephine Fosters “Little Life”, et gyldent eple som innholder både den amerikanske og den britiske folkskatten i et hjemmelaget øyeblikk, med en nerve man skal lete lenge etter. Den kommer fra et sted langt, langt borte – skapt for lenge, lenge siden. Flott er også Little Wings’ huskende “Look At What The Light Did Now” og Espers’ space-drøm “Byss & Abyss”. Selv om man kunne ønsket flere nye spor (mye er plukket fra tilgjengelige album) er det mulig å trekke frem Iron & Wine, alltid fortryllende Scout Niblett, Vetivers duett med Hope Sandoval og CocoRosie som alle gjør denne platen ytterligere smakfull.

Når det gjelder geografien er den spredt over store deler av det amerikanske kontinentet, men med vekt på vestkysten. Vetiver, Joanna Newsom, Six Organs Of Admittance og tidvis Devendra Banhart holder til i San Francisco, men her er også Iron & Wine fra Miami, Espers: loft-scenen i Philadelphia, White Magic har base i Brooklyn, Currituck Co. fra hovedstaden, etc. Ditto er det musikalske sprang, fra kniplingsfolken til CocoRosie til silkemyke Iron & Wine, fra Espers’ psych-folk til de jagede gitartonene til Jack Rose og blomsterfolken til Banhart.

Flere av artistene her har vært etablert i en årrekke, det er ikke snakk om en ny, plutselig bølge, ei heller en radikal omveltning av tidligere gitte konvensjoner. Men takket være denne samleren blir lenkene klarere og satt i sammenheng. Et sentralt navn er dermed Devendra Banhart. Han har raskt markert seg som en de mer spennende innen den blomstrende lo-folken, mer enn å være en elev av Will Oldham som man kunne bli forledet til å tro med hans debut. Han står frem som den virkelige personifiseringen av moderne hippie, trubadur og ny-folker.

På de britiske øyer har artister som Appendix Out og Deerpark vist noe av den samme retningen, men hvor plasseres de norske artistene i dette bildet? Her i landet virker det fortsatt som om det er de melankolske cowboyene som styrer showet, den skandinaviske retningen virker å stå nærmere countryen og de ensomme barkvelders blues. Det er i hvert fall enn så lenge en mindre tydelig vilje til nyskapning blant norske visesangere eller hva man skal kalle dem, som blir tydeliggjort etter å ha blitt kjent med våre venner her.

Nåvel, det ble mye pludring her. Det bør ikke fjerne fokus fra det sentrale punkt: Denne platen er fylt av 72 herlige minutter, og noen himmelske øyeblikk, selv om jeg personlig nok foretrekker den mer eksperimentelle freefolken. Slett ikke alle artistene her har sterkt nok materiale til å fylle riktig en hel plate på egen hånd, men her får alle lov til å blomstre en stakket stund. Og sannelig blir det en både vakker og fargerik eng av de mange brogete viltvekstene. Harry Smith ville nok nikket anerkjennende til den jobben Devendra Banhart her har utført på oppdrag fra Arthur Magazine.

Though I am old with wandering
Through hollow lands and hilly lands,
I will find out where she has gone,
And kiss her lips and take her hands;
And walk among long dappled grass,
And pluck till time and times are done
The silver apples of the moon,
The golden apples of the sun
(W.B. Yeats: “The Song of Wandering Aengus”)

[Merk at The Golden Apples of the Sun kun er utgitt i 1000 eks. og kan skaffes til veie via Arthur Magazines Bastet Records. Et nytt opplag skal være under arbeid. Se arthurmag.com for øvrig info om både Arthur og Bastet]
Først publisert: 20.08.2004

The Congos: Congo Ashanti (Blood And Fire, 1979)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Jah!
Da kritikernestor Geir Rakvaag i Dagsavisen erklærte The Congos’ Heart Of The Congos (1977, produsert av Lee Perry) som tidenes plate hevet jeg forsiktig et øyebryn. Et strålende album javisst, men en noe saftig påstand var det ikke? Nåvel, en konsekvens var at nyfikenheten min i det minste ble vekket såpass at jeg begjærlig grep tak i nyutgivelsen av oppfølgeren Congo Ashanti (1979).

Duoen Cedric Myton/Roydel Johnson gikk hver sin vei etter debuten (Roy dro blant annet til England og joinet Adrian Sherwoods On U Sound), Lee Perry forsvant tilbake til månen, og her er det dermed Myton som er drivkraft og frontfigur. Platen er nok blant kjennere regnet som noe svakere, men det er jeg ikke enig i sånn uten videre. Nå er den i tillegg plusset på med fire spor (blant annet dubversjoner av “Music Maker” og “Feast Of The Passover”), og med en lydgjengivelse og innpakning som gjør den til en fryd for alle sanser.

Uten altfor inngående kjennskap til Jamaicas mange musikalske smug og rytmiske bakgater er Congo Ashanti noe av det aller fineste innen roots reggae – og om det ikke er tidenes beste album, er det i hvert fall for en gangs skyld en reggae-skive det er mulig å ha glede av også uten ganjarøykens stimuli i nærheten! Den primitive råskapen og Perrys lydrikdom fra debuten er riktignok erstattet med et “smoothere” uttrykk og enklere, mer direkte melodier. Cedric Mytons utrolig flotte falsettstemme er uansett det viktigste elementet i The Congos. Han har også med seg folk som opprinnelig congomann Roy “Ashanti” Johnson (han med tenoren), gitarist Ernest Ranglin bidrar som på debuten og den velkjente trommisen Sly Dunbar slår på noen spor – det er ikke et hvilket som helst gateorkester dette!

“Days Chasing Days”, “Jackpot” og “Hail The Word Of Jah” er melodiøs reggae, med fett orgel, varme koringer, litt jazzy piano, bongotrommer og Boris Gardiners tunge bass. Sløyt, vennlig og simpelthen uimotståelig, slik hele platen langsomt rugger sin skeve gang. Selv om bonussporene ikke markerer seg er det aldri ubehagelig å bli utsatt for en smule dubifisering. Dessuten bidrar ekstramaterialet til både økt spilletid og til å utfylle inntrykket av et band som fremdeles var på høyden.

Fremført av Mytons smeltende stemme som preker med en sterk religiøs overbevisning som uttrykker styrke; mer rastafari enn rastafarout på en plate som aldri kjølner. Det er et godt stykke fra Jamaicas sol til snødrevne Norge, men sett på Congo Ashanti og la Cedric Myton ta deg med vekk for en snau time. En mer befriende åndelig og varmende reise skal du lete lenge etter.
Først publisert på groove.no: 06.01.2004

Comets On Fire: Avatar (Sub Pop, 2006)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Skjeggrock
Avatar åpner brått med “Dogwood Rust”, som om vi kastes midt inn en jam som forlengst er igangsatt og som det bare er å la seg rive med i. Det er Comets On Fire som på denne måten ønsker oss velkommen inn i sin psykedelisk kandiserte verden.

California-bandet har et par av senere års grommeste skiver bak seg, både Field Recordings From The Sun (2002) og Blue Cathedral (2004) var særs fornøyelige monstre fra bråkebeltet. Med Avatar kan Comets like gjerne bli små yndlinger også blant de mer indietresserte der ute; som liveband er de fabelaktige, på plate fortsetter de å dyrke en mer velorgansiert og iørenefallende linje som stilmessig trekker i stadig flere retninger.

Avatar presenterer de frisinnede kometene først og fremst på et bredere og mer kontrollert vis enn tidligere. De opererer riktignok fremdeles innen en bærekraftig hardrock der grunnlaget ble lagt tidlig på 70-tallet, og med store doser kosmiske vibrasjoner; psykedelia og støyrock-elementer er til en viss grad intakt der Hammondorgel braker sammen med fete gitarriff. Men her forenes dette med noe større andakt enn tidligere utgivelser. Comets On Fire viser at det er mulig å utvikle seg og “modnes” uten at altfor mye energi går tapt i prosessen. Mye tid er brukt i studio, og det kan høres. Avatar har ikke villskapen til Field Recordings… eller den slarkete uvørenheten til Blue Cathedral, men det er en plate som er klart mer gjennomarbeidet og sluttført på en mer visjonær måte. Uten at de blir tusseladder av den grunn.

Med unntak av den tre minutter korte råtassen “Holy Teeth”, som kunne vært tatt fra Motorpsycho cirka Lobotomizer, er alle sporene relativt lange, men de blir hverken fullstendig utsvevende eller uinteressante. De lar låtene utvikle seg, bygger de fornuftig opp og lar de vokse seg frem. Pianoet har kommet langt mer frem i lydbildet, som i seg selv er ganske ryddig. Aller flottest i så måte er nok piano-balladen “Lucifer’s Memory”, som er noe av det mildeste disse folkene har signert.

Det er kanskje ikke så veldig overraskende at de har tatt en slik retning, med låter som “Brotherhood Of The Harvest” og “Wild Whiskey” fra forgjengeren friskt i minne. Men det var først da trommis Utrillo Belcher stakk sitt debutalbum i nevene mine at bitene falt mer på plass. Hans soloprosjekt Colossal Yes slapp tidligere i 2006 Acapulco Roughs, der Belcher mer enn hintet om forkjærlighet for mykere rock og vestkystens singer/songwriter-tradisjoner. Acapulco… er en nærmest lykkepilleplate som ikke skal forveksles med Comets On Fires langt hardere stil, men avstanden er uansett kortere enn for et par år siden. Inntil nylig antok jeg at det var Ben Chasnys (Six Organs Of Admittance, nå fast medlem i kometene) inntreden som bidro til dreining mot et noe mindre ekstremt uttrykk. Trolig skal Belcher også ha noe av ansvaret for at de stadig blir mer låtbasert og henfaller sjeldnere til voldsomme frijammer, ikke minst merkbart på de låtene han selv har signert (naturlig nok).

Sporene etter Blue Cheer og Hawkwind er fortsatt gyldige referansepunkter, men det er også klassisk amerikansk kraftrock og regnbue-psykedeliaen til Pink Floyd, Jefferson Airplane, til og med tidlig Blue Oyster Cult og sørsatrockere som Allman-brødrene kan trekkes inn. Samtidig vet vi at vokalist Ethan Miller gjerne nevner Fleetwood Mac og Led Zeppelin som to sentrale kilder til innflytelse. Mye politisk ukorrekt retro-hår altså, men Comets synker ikke uforsvarlig dypt ned i gjørma, synes jeg. De bearbeider edel vare og fornyer forgangne stilarter på sitt eget vis, og er det ikke nesten befriende å høre noe som heller minner om Grand Funk enn, la oss si Talking Heads, i disse dager?

Den “underligste” låten er gallopperende “Sour Smoke” med et slags messende vokalkor og tribale-lignende krigstrommer, som kneiser på ridderlig manér gjennom nytt, groovy terreng fra denne kanten. “Hatched Upon The Age” hensetter oss alle i spraglete skjorter sittende i San Franciscos parker en gang på slutten av 60-tallet, og når den toner ut har håret grodd nok til at vi kan fastslå at Comets On Fire igjen har gitt ut en meget sterk plate.

I sum er Avatar rikholdig og variert, bundet sammen av et band som tross sine mange ideer og uttallige sideprosjekter virker å ha en felles visjon og de står stadig tryggere – og høyere – på en solid plattform.
Først publisert på groove.no: 23.08.2006

Bohren & Der Club Of Gore: Black Earth (Wonder/Ipecac, 2002)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Svartere enn natten
Vi befinner oss i Twin Peaks. Det er natt og skogen varsler uro. Inne på The Roadhouse sitter noen ensomme ugler vendt bort fra den dunkle scenen. Der står et orkester, halvt skjult i mørket, de har spilt i årevis og siden ingen av dem sier noe, er det ikke noe som avslører at de er fra Tyskland. Musikken som kvartetten fremfører smyger seg gjennom lokalet og blander seg med sigarettrøyken over bordene. Tunge keyboards ligger konstant i luften og signaliserer en slags uhygge. En Fender Rhodes renner sakte nedover de svarte eikeveggene, taffelaktig, mellotronen klokker inn til gravferd. Trommestikkene løftes varsomt, stryker over cymbalene, legger seg inntil basstrommen med dumpe drønn i langsomme bevegelser. Bassisten henger nesten urørlig over kontrabassen med lukkede øyne og en sneip i munnviken. En forsiktig, følsom saksofon skaper cool, 60-talls ‘film noir’ feel. Bohren & Der Club Of Gore tar oss med ut av lokalet, til himmels og inn i skogen. Til en underverden bestående av enarmede menn, svevende kjemper og baklengssnakkende dverger. Jeg kjenner hårene reise seg på nakke, på armer, over hele kroppen, og de legger seg ikke før lenge etter at de 70 minuttene er forbi.

Bohren og hans klubb klarer, i likhet med David Lynch/Angelo Badalamenti, å finne den dirrende nerven mellom dyp ambient, dyster, melankolsk doom og lounge-jazz som gir skremmende, stemningsskapende virkninger. Jeg tenker også litt på Grant Greens Idle Moments og The For Carnation, men for å utfylle bildet ytterligere kan det også nevnes at medlemmene har bakgrunn fra doom/grindcore, og regner seg som inspirert av for eksempel Autopsy og Gore, og at de har turnert med amerikanske Sunn O)))

Black Earth er deres fjerde plate, og i likhet med de foregående ber den ikke om tillatelse til å føre deg inn i mørket. Den griper tak fra første sekund og holder deg med et fast grep. Sjansene er store for at du blir sittende (eller liggende) helt i ro hele tiden. Du vil bli ført fra “Midnight Black Earth”, gjennom “Constant Fear” og til “The Art Of Coffins”. Men det er ingen ubehagelig ferd. Til det taler kvartetten med en merkverdig suggererende kraft og en evne til å stadig dykke dypere ned i mørket uten å ty til billige skremselseffekter. Black Earth er gjennomtenkt, her er ingen skrik og ikke noe blod, det er de finstemte detaljene som preger en prosess det tok over et år å fullføre.

Å lytte til Black Earth er som å ligge død i en kano som gynger sakte vekk fra land. Det er som å hutre fryktsomt langs en folketom gate en sen nattetime. Det er som å entre bak det purpurfarge fløyelsteppet. Det er mørk ambient. Horror jazz. Piano doom. Kall det hva du føler er rett for deg. Kall det ingenting.

Dette er musikk for mørket. Toner fra natten. Toner for natten. Tegnene finnes i stjernene. De prikkes inn av Bohren & Der Club Of Gore.
Først publisert på groove.no: 16.04.2004

Nick Drake: Tre udødelige album

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment


Nick Drake: Five Leaves Left (Island, 1969)
O. Drake
Til tross for generell positiv omtale i britisk presse i samtiden, er det ikke før i de senere årene at den har fått status som fortjent: Som en av tidenes beste debutalbum. Five Leaves Left er en høstplate som gjerne kunne blitt stående i par med mye annen britisk folkinspirert rock på den tiden, men har beholdt en unik tidløs, melankolsk ynde.

Alle sporene var grovt sett ferdige før Drake gikk i studio. Harry Robinson (“River Man”) og vennen Robert Kirby (“Way To Blue”, “Day Is Done”, “The Thoughts Of Mary Jane” og “Fruit Tree”) fikk ansvar for å legge på strykere. I tillegg ble solide musikere som Richard Thomspon (Fairport Convention), Danny Thompson (Pentangle) og Clare Lowther (The Strawbs) hentet inn til samspill. Produsent Joe Boyd, som var en av få med et nært forhold til Drake, visste å behandle hans låter med respekt, og fortjener mye av æren for at Five Leaves Left endte opp som Drake selv ønsket; inspirert av Randy Newmans arrangementer (sjekk hans debutalbum fra 1968), men uten å fjerne fokus fra hovedpersonen selv.

Tittelvalget har blitt diskutert en del. De to mest plausible forklaringene gir uansett begge mening i forhold til selve innholdet. Det er navnet på en novelle av amerikaneren O. Henry som omhandler håpet til den dødssyke idet han ser fem eføyblader fra sykehussengen. Mannen tror han vil dø da det siste bladet faller, men overlever natten da det siste bladet er malt på veggen. “Five Leaves Left” er også påminnelsen man får mot slutten på rizzla-papiret. Drake var nok velkjent med både O. Henrys verker (han studerte litteratur) og bruken av tobakkspapir (legg for eksempel merke til henvisningene til “Mary Jane”)

De tre første låtene her kan ta pusten fra den mest kyniske kritiker. “Time Has Told Me” er en glitrende åpningslåt. Nick Drake markerer seg fra første øyeblikk som en fantastisk gitarist og vokalist, og fremstår som langt mer moden enn alderen skulle tilsi. Om de tekniske termene kan jeg ikke si så mye, annet enn at få har klart å kopiere Drakes hvileløse spillestil. Hans stemme hever seg aldri, men har en nobel, høflig tone som tvinger lytteren til å lytte. Richard Thompsons gitar gir dessuten et “countrypreg” som skiller den noe fra Drakes andre viser.

“River Man” er en av verdens vakreste låter. Den huskende melodien, stemmen som drar ordene til bristepunktet, oppbygningen, strykerne som ligger som tåke over vannet… Den er Nick Drakes mest definitive øyeblikk, og en smygende seier i koplingen mellom et orkester og soloartist. “Three Hours” er en av mine favorittlåter. Den rullende stilen er litt typisk for Drake. Melodiene er ikke lette å fange, og mange har sett på ham som mer en bærer av den franske stilen (chansons) enn den britiske. På “Three Hours” må samspillet mellom bassist Danny Thompson og Drake fremheves. Når så Rocki Dzidzornu hjelper til med congas og skaper suggererende rytmikk, så kunne den gjerne vart tre timer for min del.

Blant de andre høydepunktene er det verd å minne om “Day Is Done”, “Saturday Sun” og “‘Cello Song” – alle i fin harmoni mellom den enslige gitaristen og strykerne som vennlig kjæler med hans sterke melodier. Bare en låt trekker inntrykket noe ned, nemlig den litt traurige blueslåten “Man In A Shed”. Sett under ett, er det likevel en ubetydelig svakhet.

Nick Drake var bare drøyt tyve år da Five Leaves Left fant veien til platebutikkene i september 1969. Tekstene holder vanlig høy Drake-standard, og bærer preg av både klassisk dannelse, ung alder og følsomt sinn. Her finnes referanser til både Wordsworth, McNally, pot og kostskoledrømmer. Isolert sett er de ikke mesterverk, men fraseringen kombinert med musikken gir en dybde som hever seg over ordinært pubertalt svermeri.

Five Leaves Left inneholder noen av Nick Drakes aller fineste øyeblikk, og var en plate som bar bud om at en ny, stor låtskriver var født. Nå ville Drake det ganske annerledes, men det tar ikke magien bort fra resultatet. Denne remastrede utgaven er i tillegg utstyrt med originale bilder, tekster og glimrende lydgjengivelse. Five Leaves Left er en plate ingen musikkelsker egentlig kan være foruten.
Først publisert på groove.no: 07.10.2001

Nick Drake: Bryter Layter (Island, 1970)

Never felt magic crazy as this
Nick Drakes andre utgivelse var ment som en gjennombruddsplate fra plateselskapets side. Bare få måneder etter sitt glitrende debutalbum var han igjen i studio sammen med amerikanske Joe Boyd. Som medmusikere fikk han denne gangen hjelp av både Fairport Convention (Pegg, Mattacks, Thompson) og The Velvet Underground (John Cale), samt fra Robert Kirby som arrangør for strykerne.

Denne gang ble det benyttet langt mer tid og energi i studio enn på Five Leaves Left. Den låter da også mer gjennomarbeidet og velprodusert, men fortsatt får Nick Drakes genuine låter heldigvis spille hovedrollen. Den lettere ironiske (og omskrevne) tittelen bærer bud om en mørkere plate enn elegante Five Leaves Left. Drake er fortsatt introvert, sky og lavmælt, men den høstlige britiske landsbygdas uskyld har på en måte blitt erstattet av storbyens ensomme og hustrige hverdag.

Nick Drake hadde på denne tiden en forverret psyke, og på mange måter taklet han ikke livet som artist i London. Hans delvise isolat i Hampstead Heath, hans vegring mot å spille live, samt den svake responsen på Five Leaves Left som gikk så tungt inn på ham, forhindret likevel ikke Bryter Layter i å bli en av vår tids klassiske album. Snarere tvertimot.

Mellom den elegante instrumentale introen og avslutningen, finnes en ren skattekiste av låter. “Hazey Jane II” innehar noe av den samme flyten som “Time Has Told Me” hadde på Five Leaves Left, nesten munter i tonen men besk i teksten; “What will happen in the morning/When the world it gets so crowded that you can’t look out the window in the morning…” spør en stadig mer angstfylt Drake. Den urbane ensomheten fanges enda bedre inn i en av hans ypperste viser, “At The Chime Of A City Clock”; “Stay indoors/ Beneath the floors/ talk with neighbors only…” synger mannen som knapt snakket med sin egen familie, og som ikke taklet sin egen sinnstilstand.

Drømmende “One Of These Things First” er enda et høydepunkt i Drakes karriere. Her synger han mykt og resignert om alt han kunne ha vært, som om han selv ikke er i stand til å se hva han egentlig får til. Flere har forøvrig notert likheten mellom denne og Smokey Robinsons “The Way You Do The Things You Do” fra 1965, som har et slående likt budskap.

“Sambaen” Poor Boy er en annen Drake-låt med et nærliggende selvbiografisk budskap, denne gangen med en åpenlys selvdistansert tone når han sier: “Oh, Poor Boy/So sorry for himself/Oh Poor Boy/So worried for his health…”

En av Nick Drakes nærmeste forskere, Iain Cameron, har i en analyse av “Poor Boy” tatt for seg likheten til A.A. Milnes Ole Brumm. I Hundremeterskogen heter det:

The more it snows
The more it goes
The more it goes on snowing

And nobody knows
How cold my toes
How cold my toes are growing

I Drakes “versjon” blir det:

Nobody knows
How cold it grows
And nobody sees
How shaky my knees

Nobody cares
How steep my stairs
And nobody smiles
If I cross their stiles

I kombinasjon med de r&b-aktige koret får teksten uansett en bisarr undertone, og låten balanserer i krysningen mellom fantasi, ironi og alvor.

Bryter Layters mesterstykke gjemmes likevel nesten helt til slutt. NME har kalt “Northern Sky” for “the greatest English love song of modern times”. Det går vel neppe an å uttrykke seg mer presist.

For overbevisningens del kan det i tillegg nevnes at Bryter Layter rager som nummer én på The Guardians “Alternative top 100 albums ever”, og rett og slett er en definitiv plateutgivelse.
Først publisert på groove.no: 07.10.2001

Nick Drake: Pink Moon (Island, 1972)

Now We Rise and We Are Everywhere
To år er ikke lang tid. I 1968 var Nick Drake student ved Cambridge. I 1970 var han regnet som et spennende tilskudd på den britiske folkscenen, med to særdeles solide album bak seg. I 1972 hadde han forlatt London og reist hjem. I 1974 var Nick Drake død.

Hadde Drake overlevd sin egen psyke ville muligens hans sanger ha blitt avmystifisert noe i dag. Trangen til å dyrke døde helter har alltid vært sterk, og kanskje er hans talent blitt både overvurdert og overanalysert i ettertid. Det skal uansett sterke argumenter til for å rokke ved statusen som en vår tids mest markante og intelligente musikere.

Da ting gikk som verst for Nick Drake i 1970-71 vendte han tilbake til sitt barndomshjem i Tanworth-in-Arden. Desillusjonert og med svart sinn vandret han hvileløst og destruktivt rundt i gamle omgivelser, ute av stand til å følge opp en tilsynelatende lovende karrière, som i hans øyne var en fiasko, og ute av stand til å skrive. Etter en kort tur til Spania bestemte han seg likevel for å forsøke på nytt.

Hans siste innspilling (med unntak av fire skremmende låter fra 1974) ble til albumet Pink Moon. Med de berømte ordene om at han ikke hadde mer å gi, ble den visstnok innspilt på et par timer i løpet av en nattestund og kun med seg selv i studio. Endringen fra velproduserte Bryter Layter (1970) er derfor påtagelig. Historien forteller at Drake avleverte mastertapen som siste visitt på Islands kontorer, uten videre kommentar eller hilsen, der den tilfeldigvis ble funnet noen dager senere. Han hadde kanskje ikke mer å si.

De fleste låtene var skrevet i Drakes mest produktive periode fra 1967-69, og kunne nok med hjelp fra Joe Boyd blitt like fyldige som de foregående platene, men han hadde for en tid flyttet tilbake til California. I prosessen etterpå er det også blitt sagt at Drake ikke ønsket noen form for arrangementer (“No frills” skal han ha bestemt) på denne platen, med unntak av litt pianopålegg. Som et slags ironisk flir har Pink Moon i all sin dysterhet likevel avlet frem to av Drakes største suksesser i ettertid; Know (fra en reklame for Nike) og Pink Moon (benyttet av VW).

Pink Moon er kort – under 30 minutter – men innholdet er mer en sterkt nok. Drake, som mer eller mindre var ute av stand til å kommunisere normalt på denne tiden – er skjelvende i stemmen, men gitarspillingen er mer intens enn noensinne. Med låter som “Things Behind The Sun”, “Road” og “Parasite” holder den klar klassikerstatus. Som ved en skjebnens ironi er siste spor, “From The Morning”, et av hans mest oppløftende. Fra denne er forøvrig virkelighetens gravskript hentet: “Now We Rise and We Are Everywhere”.

Pink Moon er en naken og tidvis depressiv opplevelse. Det er likefullt en plate som vil gi deg mang en god stund, enten du trenger trøst, varme eller kjærlighet. Enten du er ensom, eller i godt selskap.
Først publisert på groove.no: 07.10.2001

97. Lula Côrtes E Zé Ramalho: Paêbirú (Shadoks, 1975/2005)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Lula Côrtes E Zé Ramalho: “Trilha De Sumé” Lula Côrtes og Zé Ramalho er brassemusikkens svar på Garrincha og Pelé. Zé Ramalho har med årene blitt en stor og anerkjent popstjerne i hjemlandet, Lula Côrtes mer obskur i det brede lag. Men sammen var de et kunstnerisk fyrverkeri av lettbent psykedelia, jazza driblinger og akustisk eleganse. Paêbirú har – i likhet med flere album på denne listen – status som en “lost classic”. Førsteopplaget ble ødelagt i en ulykke, og samlere har saget av seg lem for å skaffe seg et eks. Etter at Shadoks reutga den 30 år senere har den også blitt tilgjengelig for oss vanlig dødelige.

Paêbirú er jungelmusikk, bokstavelig talt. Den suger i seg næring fra en rekke kilder, blomstrer ut i fargerike sekvenser og skjuler en del usynlig mystikk under sitt grønne teppe. Ikke minst flyter den uanstrengt unna de fleste genrekarakteristikker. Med sin konseptuelle fremstilling av de fire elementene, frihetssøkende jamming og rom for underlige låtvendinger har den klar 70-tallsvibb – enten de kommer ut i form av kraftfulle utblåsninger eller som frika folklåter med håndtrommer og vokalchanting. Med den tropiske touchen som bonus fanger Paêbirú inn mye av trenden som de siste års mest frampå artister har forsøkt å fange.

98. The Frogs: It’s Only Right And Natural (Homestead, 1989)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

The Frogs: “Homos” Milwaukee-bandet The Frogs’ hjemmelagde innspillinger med satiriske homolåter var aldri tiltenkt et større marked. Men det var nettopp disse opptakene der de skrullet rundt på kjøkkenet Homestead Records ville utgi. Låter som “Men (Come on Men)”, “Dykes Are We” og “Been a Month Since I Had a Man” dekker mye av innholdet på en plate som balanserer mellom infantil humor og øyeblikk av skapskodd vidd. Deres omgang med vulgariteter og tabuer ertet på seg den kristne høyresiden og skapte kontroverser i mange kretser: Var de homser eller homofober, drev de med samfunnssatire eller var det bare kødd (no pun intented). Homestead slang seg på og proklamerte at The Frogs var ledere i en “new gay supremacy movement”. Mer beslektet med Ween enn Turboneger i deres denimperiode, It’s Only Right And Natural er ikke så mye å bli hverken provosert over eller bergatt av i dag, men på sitt beste er dette skeiv (pun intented) og catchy pop, tidvis bare småsurt lofi-surr. Det ligger en slags sjarme også der.

Brødrene Flemion som utgjorde The Frogs ble senere kompiser med blant andre Smashing Pumpkins og Pearl Jam, og It’s Only Right And Natural har med årene fått stadig større kultstempel. En plate som åpner med linjene “I’ve got drugs that’ll blow your mind tonight” kan da heller ikke trå særlig feil.

99. Henry Flynt & The Insurrections: I Don’t Wanna (Locust, 1966/2004)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Henry Flynt & The Insurrections: “Uncle Sam Do” Henry Flynt er en kompleks karakter. Musiker, kusntner og filosof, skolert fiolinist, inspirert av John Coltrane og Robert Johnson. Sørstatsmann med dype hillbillly-fascinasjoner, kulturelt hjemhørende i New Yorks avantgarde-scene fra tidlig på 60-tallet. Han spilte med Yoko Ono, Velvet Underground og LaMonte Young, var sentral i loftsbevegelsen med Tony Conrad og Charlemagne Palestine, og kunne kanskje spilt en sentral rolle i rockens utvikling om han hadde ønsket det annerledes. Som for eksempel at I Don’t Wanna hadde blitt utgitt etter innspillingen i 1966.

Etter noen gitartimer med Lou Reed stablet Flynt på beina et slags protestband sammen med trommis og kunstervenn Walter De Maria, der både New Yorks Fluxus-krets og sørstatenes musikalske røtter ble sidestilt i en hamrende miks av hillbilly bluegrass og frirock. På I Don’t Wanna, hvor duoen var utvidet med bass og orgel, framstår Henry Flynt & The Insurrections, med Julian Copes blomstrende ord: “Spangly and disorientating guitar licks and tumultuous Reedian rhythm playing came on like Armand Schaubroeck’s Churchmice playing frenetic Bulgarian wedding music, or John Fahey as fed through the Boards of Canada filter.” Resultatet ble protopunk lenge før begrepet hadde noen som helst betydning, men I Don’t Wanna har etter en lagringsperiode på nesten 40 år holdt seg langt bedre enn de fleste innen den sjangeren.

Farvel Magnolia: Jason Molina 1972-2013

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

All the good things
Are asleep in the human world
It’s made more room
For the dark to walk around
My heart is sick and i didn’t make it out

Da vi startet groove.no i 2001 var Jason Molina en direkte årsak til at jeg gikk inn i oppgaven som musikkredaktør med stor virketrang. Det hele startet noen år tidligere, jula 1998 var det vel. Jeg fant meg selv naglet til en seng i et hotellrom uten utsikt et sted i London med Songs: Ohias Impala på øret. Den var kjøpt på ren impuls bare noen timer tidligere, og her lå jeg nærmest ute av stand til å puste. Noe så nakent, uendelig trist og inderlig vakkert hadde jeg da aldri hørt før. Dette var musikk som umiddelbart grep tak, musikk som skulle følge meg tett de neste 15 årene – og resten av livet.

Opplevelsen av å høre noe som virker totalt overmannende er følelsen vi higer etter, vi som bruker store deler av våre liv til å høre på musikk. Den flammende følelsen som griper oss så ofte i barndom og i tenårene, og som tennes sjeldnere og sjeldnere utover i livet i takt med metthet og kynisme. Når det så skjer, er det en påminnelse om at flammen fremdeles er der. Og ingen kunne helle bensin på glørne slik Jason Molina kunne. Det var denne følelsen jeg ville formidle med groove.no. Det var denne musikken jeg ville at også andre skulle ta del i.

Han gjorde det lett for oss. For Impala ble ikke hans beste plate, selv om den fremdeles har en spesiell plass i mitt hjerte. Under artistnavnet Songs: Ohia startet Molina sin karriere med spartansk lo-fi, spøkelsesaktig insisterende som om låtene kom fra et sted langt borte fra, laget for lenge lenge siden. Han hevet seg tidlig ut av sin egen samtid, og etablerte noe som bare var hans eget. Hans blikk var sjelden vendt mot lyset. Det var mørke, mørke og det var mørke. Men aldri ble hans klagesanger platte eller konstruerte. De kom alltid direkte fra hjertet, var aldri uvesentlige og tekstene, de svidde seg rett inn i huden. Tekstene ja, hvem har egentlig skrevet sterkere låttekster enn Jason Molina på 2000-tallet?

Why put a new address on the same old loneliness
Everybody knows where that is
We built that house of his
And when he’s not home
Someone else you know always is
If Heaven’s really coming back
I hope it has a heart attack

Han hamret inn hver linje som om det skulle stå om livet. Kanskje det gjorde nettopp det. Hans lyriske univers var billedrikt, og det gikk en rød tråd gjennom hele hans virke. Hvem kunne sette ord på de mørkere sidene av livet som Jason Molina. Hvordan blir de å høre på nå som han selv har blitt en av skyggene han synger om. Ingen kunne skrive tekster som Jason Molina, jeg finner det mest nærliggende å bringe inn poesien til vår egen Tor Jonsson som en åndelig bror, her fra ”Einsemda”:

Dette; å stå åleine
midt i verd så grenselaust rik
er som leva livet
i lag med sitt eige lik
(..)
Eg høyrar en hund som yler
Ein stad i den månljose natt.
Eg ventar ei som eg aldri møtte
skal kom att.

Jason Molinas grep om den amerikanske musikktradisjonen var dypt rotfestet, både i blues og country, og den var rotfestet i de blekere delene av landskapet rundt De Store Sjøene, rustbeltet, der han selv kom fra. Slik ble hans personlige demoner en del av det geografiske landskapet han kjente så godt. Han så de nedlagte fabrikkene, de trøstesløse byene, åndet lukten av diesel og eimen av håpløshet. Der var stjerner, men aldri sol. Han vandret om natten og han skrev for natten. Med Ghost Tropic i 2000 gikk han så langt inn i den som noe menneske kan komme.

Med Didn’t It Rain to år senere og Songs:Ohias siste album, Magnolia Electric Co. i 2003 vendte seg gradvis mot et fyldigere og mer bandorientert uttrykk. Med sine triste øyne og unnselige vesen ble Molina bandleder for gjeng røslige skjeggebamser som presterte noe av den mest brennende rocken gjennom hele 2000-tallet. Kombinasjonen av grovkornede gitarer og finmaskede tekster, blåsnipp- og rullingsrock krysset med et følsomt sinn la veien åpen. Men særlig store ble de aldri, i hvert fall ikke så store som de hadde fortjent.

I didn’t know how blue I’d get
I didn’t know how I’d get blamed for it
I didn’t choose to go down this road
No one chooses to be sick

Etter Josephine i 2009 ble det så stille. Og det ble stille. Så kom foruroligende meldinger om innleggelse, om sykdom. Penger ble samlet inn. En melding om at det gikk bedre. ‘Keep the lamps trimmed and burning!’ sa han. Og så, en melding om at det var over.

Og så var det over.

I en tid der all musikk er tilgjengelig over alt hele tiden, der alt lett kan flyte over i hverandre som skodde er det viktigere enn noensinne med fyrtårn, noen musikalske ankre å alltid kunne vende tilbake. For meg har det vært Jason Molina siden vinteren 1998. Jeg undres hvem som nå skal tenne flammen, hvem som skal ‘keep the lamps burning’.

Nesten hver eneste tekstlinje til Jason Molina kunne vært hugget inn for gravsteinen. Jeg velger meg dette, fra mannen som gikk ‘down the wrong road both ways’:

”Some of us only lose the dark to get lost in darkness”.

Så, hvil i fred Jason Molina. Takk for følget.

Først publisert på groove.no 19.03.13