Henry Flynt & The Insurrections: “Uncle Sam Do” Henry Flynt er en kompleks karakter. Musiker, kusntner og filosof, skolert fiolinist, inspirert av John Coltrane og Robert Johnson. Sørstatsmann med dype hillbillly-fascinasjoner, kulturelt hjemhørende i New Yorks avantgarde-scene fra tidlig på 60-tallet. Han spilte med Yoko Ono, Velvet Underground og LaMonte Young, var sentral i loftsbevegelsen med Tony Conrad og Charlemagne Palestine, og kunne kanskje spilt en sentral rolle i rockens utvikling om han hadde ønsket det annerledes. Som for eksempel at I Don’t Wanna hadde blitt utgitt etter innspillingen i 1966.

Etter noen gitartimer med Lou Reed stablet Flynt på beina et slags protestband sammen med trommis og kunstervenn Walter De Maria, der både New Yorks Fluxus-krets og sørstatenes musikalske røtter ble sidestilt i en hamrende miks av hillbilly bluegrass og frirock. På I Don’t Wanna, hvor duoen var utvidet med bass og orgel, framstår Henry Flynt & The Insurrections, med Julian Copes blomstrende ord: “Spangly and disorientating guitar licks and tumultuous Reedian rhythm playing came on like Armand Schaubroeck’s Churchmice playing frenetic Bulgarian wedding music, or John Fahey as fed through the Boards of Canada filter.” Resultatet ble protopunk lenge før begrepet hadde noen som helst betydning, men I Don’t Wanna har etter en lagringsperiode på nesten 40 år holdt seg langt bedre enn de fleste innen den sjangeren.