Musikk

Skriblerier om musikk fra 1997-2013. Hovedsakelig et arkiv fra tiden som redaktør i groove.no (2001-2011), samt Nye Takter, Folkemusikk, Puls m.m

Magnolia Electric Co.: Sojourner (Secretly Canadian, 2007)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Magnolia i boks
Kortfilmen The Road Becomes What You Leave er tilegnet forfatteren Ian Fraziers bok Great Plains fra 1989. Frazier er fra Jason Molinas hjemtrakter; Cleveland, Ohio, og han kjenner de vide områdene i midt-vesten godt. Humpende rundt i en gammel van gjorde han oss kjent med denne mytiske delen av Amerika.

Det er til dette landskapet vi presenteres for Magnolia Electric Co. i filmen til produsentene Todd Chandler og Tim Sutton. Vi følger bandet på reise gjennom den canadiske prærien, et åpent, goldt landskap som står godt til det musikalske reisefølget. Innledet av Magnolias klassiske “I’ve Been Riding With The Ghost” er dette en film der den store samtalen, de dype betraktninger og livets generelle merksnodigheter får gå upåaktet hen. Slik sett er det en taus film, men floskelen “bilder sier mer enn…” osv er like gyldig som noen gang. Bildene farer forbi, veien, byene, alltid videre. Tonesatt av noen av Magnolias fremste låter blir det hele ganske så pent.

Dette er realiteten for 99% av alle band; et liv langs veien, korte stopp på forblåste spisesteder, rigging av utstyr, en natt på et skittent motell og opp før morgengry. Men mellom dette; en konsert som smelter hjerter, får unge forelskede par til å ta en rolig dans og felle en tåre utpå kvelden. Det er arbeiderklasserock for middelklassebarna, en virkelighet så langt unna Pink Floyd og lignende sirkus som det er mulig å komme.

The Road Becomes What You Leave er derfor like mye en ode til denne kulturen, en hyllest til alle hardtarbeidende og musikkelskende band der ute, som en film der vi nødvendigvis blir kjent med Molina og hans Magnolia på noe mer dypsindig vis. Deri ligger den korte og stillferdige filmens vinnende sjarm.

Denne kortfilmen er en av fem plater i boksen Sojourner, som sammenfatter mye av det Jason Molina har syslet med de siste årene. Få artister har vel blitt til del så nesegrus beundring for sitt virke som denne mannen her på groove, men faste lesere vil kanskje ha registrert en smule vegring i omtalen av hans to siste. “Det hadde ikke vært meg imot om alle hadde kommet som egne skiver, men enn så lenge får vi ta til takke med denne ‘samlingen'” klaget undertegnede i forbindelse med Fading Trails i 2006. O lord, mine bønner er hørt, og Secretly Canadian skjenker oss i denne hendige treboksen fire ulike innspillinger:

Nashville Moon innspilt av Steve Albini i Chicago. Sun Sessions spilt inn i klassiske Sun Studios i Memphis. Black Ram innspilt av David Lowery i Richmond, Virginia, og med et nytt spillelag; Lowery, Rick Alverson, Andrew Bird, Molly Blackbird, Miguel Urbiztondo og Alan Weatherhead. Endelig; Shohola som er Jason Molina alene.

For å gjøre unna det opplagte: Gi meg en låtskriver som de siste ti årene kan prestere noe i nærheten av en gullrekke av dette kaliber, og jeg skal spise min venstre hånd.

Tenkte meg det. Vel, dette er en fantastisk samler av uutgitt materiale, nye og gamle låter. Og den setter langt på vei deres to siste plater i skyggen. Nashville Moon inneholder kanskje det mest velkjente materialet, som “North Star”, “Don’t Fade On Me” og “Don’ This Look Like The Dark”. Magnolia kler det fyldige, rike lydbildet, dette er klassisk amerikansk rock, ikke spektakulært i seg selv, men i kombinasjon med Molinas brennende tekster og inderlige stemme blir resultatet enestående. Preget av dødsfallene til tre venner som omkom i en bilulykke, blant annet Silkworms Michael Dahlquist, er dette Molinas Tonight’s The Night.

Sun Sessions består av bare fire låter, blant annet en høystemt, åpen utgave av “Hold On Magnolia” og en for meg ukjent. “Trouble In Mind” er et av disse magiske øyeblikkene der Molina crooner halvveis håpefullt “Trouble in mind, I’m blue, but I won’t be blue always, the sun is gonna shine in my backdoor sometimes…”, mens orgelet legger seg som et mykt teppe rundt ham. Det er mange slike øyeblikk her.

Størst interesse har kanskje The Black Ram, spilt inn med David Lowery (Cracker, Camper van Beethoven), og med folk som Andrew Bird og Rick Alverson (Spokane) med på laget. Den ble til mens Molinas egen mor gikk bort og har et umiskjennelig slør av tristesse hengende over seg. Også denne har en del ikke utgitte låter, som “Kanawha”, “Blackbird” og “Will-o-the-Wisp”. Uten at de helt revolusjonære endringene er tydelige, skinner det gjennom at Molina har hatt godt av å jobbe med nye musikere og i nye omgivelser. Åpningssporet er vel verd å bite seg merke i; “What’s Broken Becomes Better” har både nerven og gløden, tristessen og tyngden.

Magnolia live kan være en ymse opplevelse. Deres konsert på Rockefeller våren 2007 hadde klare svakheter, der de fire ovennevnte momenter, om ikke var fraværende, aldri fant hverandre i et riktig styrkeforhold. Noe tidligere på året spilte Molina live på John Dee i Oslo, og det var en mer minneverdig opplevelse, selv om han ikke ser ut til å ønske å gå tilbake til det bunnløst svarte som i Songs:Ohia-dagene. Shohola er for tredje gang et møte mellom oss og ham alene med gitaren. “Night Country”, “Shiloh Temple Bell” og “The Spell” har alle denne helt øde, ugjestmilde tonen som vibrerer som stålstrenger fra vesten og inn i ørene våre uten å miste sin kraft. Han tvinger oss nærmest til å sitte ned, bli med inn i den kalde ferden gjennom The Great Plains, gjennom hans eget indre præriehjerte. Åpent, tomt – alltid på vei videre.

Toppkarakter? Så klart. Noe annet vil være ynkelig. Dette er musikk som svimerker sjelen din og tekster du kan ta med ned i graven. Så, sving bilen ut av porten, ut på veien, rull ned vinduet, la den klare natteluften fylle deg og la stjernene vise vei:

Hold on Magnolia to that great highway moon
No one has to be that strong
But if you’re stubborn like me
I know what you’re trying to be

Først publisert på groove.no: 20.08.2007

Godspeed You Black Emperor!: f#a#infinity (Kranky, 1998)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Montreal
The car’s on fire and there’s no driver at the wheel
And the sewers are all muddied with a thousand lonely suicides
And a dark wind blows
The government is corrupt
And we’re on so many drugs
With the radio on and the curtains drawn

We’re trapped in the belly of this horrible machine
And the machine is bleeding to death

The sun has fallen down
And the billboards are all leering
And the flags are all dead at the top of their poles

It went like this:

The buildings tumbled in on themselves
Mothers clutching babies picked through the rubble and pulled out their hair

The skyline was beautiful on fire
All twisted metal stretching upwards
Everything washed in a thin orange haze

I said, “Kiss me, you’re beautiful.
These are truly the last days”

You grabbed my hand and we fell into it
Like a daydream or a fever

We woke up one morning and fell a little further down
For sure it’s the valley of death

I open up my wallet
And it’s full of blood
Først publisert på groove.no: 29.03.2003

The God Machine: Scenes From the Second Storey (Fiction, 1992)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Monumental prolog
Her må jeg tillate litt privat mimring, så langt en skranten hukommelse strekker seg. Det var nemlig på Oslo Rockfestival i august 1993 at The God Machine for alltid brant seg inn i kropp & sjel. Steve Wynn var på vei for å spille et sted i byen og jeg var som vanlig ikke langt unna. En vis kompis overtalte meg i siste liten til å velge det for meg helt ukjente amerikanske bandet The God Machine, stedet var dypt savnede Sentrum Scene. Life… but How to Live It varmet opp, og siden jeg hadde sett Katja & co x antall ganger tidligere var det ingen hast med å gå inn. Da Life.. var ferdige strømmet det ut folk som skulle videre (sikkert til Blitz) og det var tynt i rekkene da lysene på nytt ble senket. Jeg husker en slags messende indianerchanting som lang og oppbyggende intro før trioen kom inn på scenen. Det ble en messe i blått og rødt lys med to frontfigurer bøyd vinkelrett bakover, en trommis som truet med å slå i stykker ærverdige Sentrum, og en totalopplevelse av det sjeldne. Det er ikke så mye som sitter igjen av detaljene den kvelden, men jeg tror de åpnet seansen med “Dream Machine”.

Det er i hvert fall den låten som innleder maskinenes debutalbum Scenes From The Second Storey. Trioen har sin opprinnelse i San Diego, vokalist og gitarist Robin Proper-Sheppard flyttet til New York for å øve og fikk etter hvert overtalt kompisene Jimmy Fernandez (bass) og Ron Austin (trommer, piano) til å komme etter. De reiste så over til England for å spille inn sitt voldsomme debutalbum.

Det er en storhet over musikken til The God Machine som de er ganske alene om. Det er i skrivende stund 10 år siden de spilte inn dette, og fortsatt høres de både friske og unike ut; ikke hardrock, ikke grunge, ikke goth, ikke post-punk. Men litt av alt – og mest seg selv.

Jeg vet ærlig talt ikke hva man skal sammenligne The God Machine med – jeg husker noen forsøkte seg med Black Sabbath i møte med Jane’s Addiction og det duger like godt som noe annet, som for eksempel Godspeed You Black Emperor! vs. Soundgarden eller Isis vs. Joy Division. Deres presisjon, tyngde og variasjon får meg også til å tenke litt på svenske Opeths mer neddempede sider. Sheppards autoritære og kjølige stemme har et preg av britisk intonasjon, tekstene hans er melankolske og alvorlige. Deres episke låter strekker seg opp mot ti minutter i lengde, og har plass til både etnisk koring og elementer av tidlig Pink Floyd, her er klassiske arrangementer og stor orkestrering. Austins piskende trommer og Fernandez/Sheppard skaper et massivt hele, men her er også store rom der vinden uler stille. Brutale monsterriff og skjør piano-ambiens er ytterpunktene på en plate som favner veldig bredt.

Det er ikke mange som har startet karrieren sin med samme sikkerhet og potensial som The God Machine gjorde. I 80 storslagne minutter er dette en utrolig debut av et band som skulle få et altfor tragisk endelikt (mer om det i omtalen av deres andre og siste album, One Last Laugh In The Place Of Dying, 1994). The God Machine var et forrykende liveband. Det eneste minnet jeg vet om på plate er sterke “Commitment” fra en gammel Rock Furore-CD. Men Scenes From The Second Storey er heldigvis like monumental i dag – over 10 år etter.
Først publisert på groove.no: 29.12.2003

Espers: Espers II (Drag City, 2006)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

The wicker band
Mind set free in the Dharma-realm,
I sit at the moon-filled window
Watching the mountains with my ears,
Hearing the stream with open eyes.
Each molecule preaches perfect law,
Each moment chants true sutra:
The most fleeting thought is timeless,
A single hair’s enough to stir the sea
– Shutaku (1300-tallet)

Med Espers II har dette voksende kollektivet fra Philadelphia utviklet de mest tandre sidene av sin folkrock, slik de hintet med EP’en The Weed Tree fra 2005, og til fulle forløst det potensialet som debuten fra 2004 bar bud om. Gjennom 7 lange låter dras vi her inn i en verden av paganistiske riter, druider, britisk folklore, heathens, moors, dead queens & kings. Mens Espers I var spilt inn på en enkel åttespors, løftes oppfølgeren av en fyldigere 24-spors produksjon, en langt rikere instrumentering og et fyldigere, tettere lydbilde.

Låtenes lengde ligger på rundt 7 minutter i snitt, og er uten unntak langsomme, fredfulle, men med en tålmodig oppbygning som kanskje kan illudere kampen mellom det gode og det onde, lys og mørke, måne og sol. Som å oppdage en glemt trolldomsbok lukkes vi inn og oppslukes i Espers’ magiske eventyrverden på det som er en plate fri for svake øyeblikk (ok, “Children of Stone” er vel i lengste laget).

Gitarist/vokalist og låtskriver Greg Weeks og krystallstemmen Meg Baird fronter det som nå har est ut til en sekstett, med blant andre den svenske cellisten Helena Espvalls bidrag til økt kammerpreg, og trommeslager Otto Hauser (med erfaring fra det beslektede bandet til Nick Castro) som sørger for mer rytmisk tyngde. Der for eksempel nevnte Castro mest blir mild og myk, er det en underliggende uro og en mørkere kraft over Espers, som alltid ligger der, og som tidvis trekkes opp til overflaten. Det gir dynamikk til de svale visene og utvider platens spennvidde betraktelig. En regnbue av av psykedelia blandes inn med dråper av droner og zen-meditasjon, og disse ny-hippiene fra Philly har gått fra å være prøvende mystikere til å bli ledende ‘covens’.

Mest av alt er Espers musikkens svar på The Wicker Man – den britiske kultfilmen fra 70-tallet om pagansime er nærliggende både med hensyn til musikk, periode, geografi og tema. Espers fanger ikke bare den musikalske stemningen, de fanger ånden av hele The Wicker Man – fra ungdommelig ringsang til maistangdans, fra forlokkende sireneseanser til mørke og magiske ofringsritualer.

Jeg støtter erklæringen inne i omslaget: “This record is to be played as loud as possible, as quiet as impossible”. Ta med Espers II neste gang du skal konversere med trærne, dyrke solgudene – eller rett og slett bare finne zen – mind set free in the Dharma-realm.
Først publisert på groove.no: 18.05.2006

Diverse Artister: Golden Apples Of The Sun (Bastet, 2004)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Gylne epler
I went out to the hazel wood,
Because a fire was in my head,
And cut and peeled a hazel wand,
And hooked a berry to a thread;
And when white moths were on the wing,
And moth-like stars were flickering out,
I dropped the berry in a stream
And caught a little silver trout.

To begreper som er verd å klargjøre, og som begge til en viss grad kan knyttes til samleplaten Golden Apples Of The Sun, er antifolk og free folk. Det første peker i særlig grad på en generasjon folkartister som for alvor vokste frem på 80- og 90-tallet (Paleface, Major Matt Mason USA, Moldy Peaches). Kjennetegn er en skarp politisk brodd og helst en postadresse i nærheten av Manhattans østligere deler. Antifolkerne er barnebarn av Woody Guthrie, Pete Seeger og Bob Dylan, barn av Beck, Ani DiFranco og Billy Bragg, som revitaliserer genren mest i kraft av sine tekster. Mye av den såkalte antifolken er ganske trofast mot protestbevegelsen fra 60-tallet. Antifolk har også en britisk base, og i både lynne og innhold kunne den blitt kalt “akustisk punk”. Her representeres antifolken med helt stillfarne Diane Cluck, som for øvrig har uttrykt avstand til denne termen, men denne grenen har ikke ellers noen veldig sterk overførbar verdi til Golden Apples Of The Sun. Artistene på denne samleren har for eksempel et mer diffust politisk budskap og tonen er mildere og mindre urban enn antifolken.

Freefolken er mer kompleks. Her snakker vi også til en viss grad om “folkmusikk”, tradisjonelle instrumenter benyttes i stor utstrekning, men satt i en langt mer eksperimentell musikalsk sammenheng, like gjerne med røtter til Residents, Grateful Dead som Captain Beefheart og Funkadelic. Med en innflytelse fra både avantegarden, verdensomspennende folk og frie former har artister som Sun City Girls, Sunburned Hand Of The Man, Pelt, Jackie-O Motherfucker, No-Neck Blues Band og Animal Collective sprengt frem en ny grasrotbevegelse fra USAs mange loft og jorder. På denne samleren kan freefolken spores for eksempel i gitaristen Jack Rose (Pelt) og Six Organs Of Admittance (Ben Chasny, også fra Comets On Fire).

Det britiske magasinet The Wire omtalte i 2003 disse – og en hel rekke andre artister – under fellesbetegnelsen New Weird America/free folk. Er det dog mulig å skrelle denne kategorien ytterligere? Jeg mener det, selv om grensene er meget skjøre og “freefolken” (såvel som antifolken) altså kan spores til den tendensen som er representert på gjeldende samleplate. Det er ikke uvesentlig slektskap mellom særlig free folk (eller “freak folk” som den også kan bli kalt) og materialet som blir lagt frem her. Men det er såpass avvikende trekk mellom for eksempel Jackie-O og Devendra Banhart som er av så grunnleggende karakter, at det nærmest vil være misvisende å la de seile under samme flagg. Deres fellesnevner er mest i en kraft av en kreativ frihet som virker forfriskende.

Dette knippe artister står nærmere visesangen, benytter få og enkle virkemidler (ofte akustisk gitar, av og til piano eller fiolin), domineres mer av soloartister (singer/songwriter) enn større kollektiv og selv om ingen nok vil skrive en “hitlåt”, så har de som regel mer iørefallende melodier med klarere oppbygning enn freefolkernes mer frilynte eksperimentering. En søvnig, nesten drogeaktig eim preger mange. De er ikke så musikalsk langt ute, selv om de aller fleste virker oppsatt på å ikke tråkke i vante spor. Vokalen er viktig, og gjerne særegen (hør Joanna Newsomes Björk-lignende barnestemme, eller sopran-røsten til Antony), noen vil hevde sur eller skeiv, på linje med instrumenteringen som tidvis kan bli i overkant skranten. Tradisjonelt kan vi si at en ny-hippie stemning preger enkelte, en rustikk americana andre, mens noen igjen er klarere forankret i britiske folkmusikk. Et særtrekk er nemlig tydeliggjøringen av de tette båndene mellom amerikansk og britisk folkmusikk (Incredible String Band, Fairport Convention, Nick Drake, Shirley Collins). Det er slik ikke overraskende at Devendra Banhart samarbeidet med Vashti Bunyan på Rejoicing In The Hands (2004).

Der freefolken søker å sprenge etablerte musikalske grenser, tones det ned av dette kobbelet, som bygger tydeligere på tradisjonene fra Harry Smiths altfor ofte refererte amerikanske folksamler til Incredible String Band, John Fahey, Fairport Convention og Joni Mitchell. En artist som Will Oldham er også vanskelig å unngå å nevne. Han har banet frem en ny vekkelse i slektskap med dette segmentet, om enn mer “fjellvant”, og bevist at det er verken stemmen eller utseendet som skaper en stjerne, men selve det genuine i fremførelsen. En grunn til å i det hele tatt omtale disse artistene som en egen “scene” finnes også i måten de alle krediterer hverandre: Vetiver sier slik om Devendra Banhart: “This sweet song gives me the chills. I love getting the chills”. Mens om Iron & Wine heter det: “He gives me a song in the sunshine, in the shower, he gives me a song in the shadows every hour…” Pent.

Som i alle slike forsøk på å samle en broget samling under samme paraply finnes det unntak, selvsagt, men jeg ser en tendens der den tradisjonelle visefolken vitaliseres ved å gå langt tilbake i tid for å hente, eller i hvert fall hige etter, et genuint uttrykk. La oss for enkelhets skyld kalle denne stilen for lo-folk. Det er lo-fi estetikken som er den røde tråd her. Låtene kjennetegnes ved enkle, gjerne simple innspillingsteknikker og instrumentering. Lydgjengivelsen er i de fleste tilfeller sprakende, organisk eller hjemmedyrket som kan henlede tankene tilbake til en eller annen periode mellom 1930-1965. Det er også en viss kulturell ballast som preger prosjektet, særlig litterært. Antony tonesetter Edgar Allan Poes “The Lake” og selve tittelen er en hommage til visesangeren Terry Callier, som igjen hentet den fra W.B. Yeats “Wandering Angus” (som lo-folkeren Jolie Holland tidligere har tonesatt). Ikke minst er det en kvinnelig bredde som må nevnes, nær halvparten av kuttene har kvinner enten i front eller på si’.

Platens gem er Josephine Fosters “Little Life”, et gyldent eple som innholder både den amerikanske og den britiske folkskatten i et hjemmelaget øyeblikk, med en nerve man skal lete lenge etter. Den kommer fra et sted langt, langt borte – skapt for lenge, lenge siden. Flott er også Little Wings’ huskende “Look At What The Light Did Now” og Espers’ space-drøm “Byss & Abyss”. Selv om man kunne ønsket flere nye spor (mye er plukket fra tilgjengelige album) er det mulig å trekke frem Iron & Wine, alltid fortryllende Scout Niblett, Vetivers duett med Hope Sandoval og CocoRosie som alle gjør denne platen ytterligere smakfull.

Når det gjelder geografien er den spredt over store deler av det amerikanske kontinentet, men med vekt på vestkysten. Vetiver, Joanna Newsom, Six Organs Of Admittance og tidvis Devendra Banhart holder til i San Francisco, men her er også Iron & Wine fra Miami, Espers: loft-scenen i Philadelphia, White Magic har base i Brooklyn, Currituck Co. fra hovedstaden, etc. Ditto er det musikalske sprang, fra kniplingsfolken til CocoRosie til silkemyke Iron & Wine, fra Espers’ psych-folk til de jagede gitartonene til Jack Rose og blomsterfolken til Banhart.

Flere av artistene her har vært etablert i en årrekke, det er ikke snakk om en ny, plutselig bølge, ei heller en radikal omveltning av tidligere gitte konvensjoner. Men takket være denne samleren blir lenkene klarere og satt i sammenheng. Et sentralt navn er dermed Devendra Banhart. Han har raskt markert seg som en de mer spennende innen den blomstrende lo-folken, mer enn å være en elev av Will Oldham som man kunne bli forledet til å tro med hans debut. Han står frem som den virkelige personifiseringen av moderne hippie, trubadur og ny-folker.

På de britiske øyer har artister som Appendix Out og Deerpark vist noe av den samme retningen, men hvor plasseres de norske artistene i dette bildet? Her i landet virker det fortsatt som om det er de melankolske cowboyene som styrer showet, den skandinaviske retningen virker å stå nærmere countryen og de ensomme barkvelders blues. Det er i hvert fall enn så lenge en mindre tydelig vilje til nyskapning blant norske visesangere eller hva man skal kalle dem, som blir tydeliggjort etter å ha blitt kjent med våre venner her.

Nåvel, det ble mye pludring her. Det bør ikke fjerne fokus fra det sentrale punkt: Denne platen er fylt av 72 herlige minutter, og noen himmelske øyeblikk, selv om jeg personlig nok foretrekker den mer eksperimentelle freefolken. Slett ikke alle artistene her har sterkt nok materiale til å fylle riktig en hel plate på egen hånd, men her får alle lov til å blomstre en stakket stund. Og sannelig blir det en både vakker og fargerik eng av de mange brogete viltvekstene. Harry Smith ville nok nikket anerkjennende til den jobben Devendra Banhart her har utført på oppdrag fra Arthur Magazine.

Though I am old with wandering
Through hollow lands and hilly lands,
I will find out where she has gone,
And kiss her lips and take her hands;
And walk among long dappled grass,
And pluck till time and times are done
The silver apples of the moon,
The golden apples of the sun
(W.B. Yeats: “The Song of Wandering Aengus”)

[Merk at The Golden Apples of the Sun kun er utgitt i 1000 eks. og kan skaffes til veie via Arthur Magazines Bastet Records. Et nytt opplag skal være under arbeid. Se arthurmag.com for øvrig info om både Arthur og Bastet]
Først publisert: 20.08.2004

The Congos: Congo Ashanti (Blood And Fire, 1979)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Jah!
Da kritikernestor Geir Rakvaag i Dagsavisen erklærte The Congos’ Heart Of The Congos (1977, produsert av Lee Perry) som tidenes plate hevet jeg forsiktig et øyebryn. Et strålende album javisst, men en noe saftig påstand var det ikke? Nåvel, en konsekvens var at nyfikenheten min i det minste ble vekket såpass at jeg begjærlig grep tak i nyutgivelsen av oppfølgeren Congo Ashanti (1979).

Duoen Cedric Myton/Roydel Johnson gikk hver sin vei etter debuten (Roy dro blant annet til England og joinet Adrian Sherwoods On U Sound), Lee Perry forsvant tilbake til månen, og her er det dermed Myton som er drivkraft og frontfigur. Platen er nok blant kjennere regnet som noe svakere, men det er jeg ikke enig i sånn uten videre. Nå er den i tillegg plusset på med fire spor (blant annet dubversjoner av “Music Maker” og “Feast Of The Passover”), og med en lydgjengivelse og innpakning som gjør den til en fryd for alle sanser.

Uten altfor inngående kjennskap til Jamaicas mange musikalske smug og rytmiske bakgater er Congo Ashanti noe av det aller fineste innen roots reggae – og om det ikke er tidenes beste album, er det i hvert fall for en gangs skyld en reggae-skive det er mulig å ha glede av også uten ganjarøykens stimuli i nærheten! Den primitive råskapen og Perrys lydrikdom fra debuten er riktignok erstattet med et “smoothere” uttrykk og enklere, mer direkte melodier. Cedric Mytons utrolig flotte falsettstemme er uansett det viktigste elementet i The Congos. Han har også med seg folk som opprinnelig congomann Roy “Ashanti” Johnson (han med tenoren), gitarist Ernest Ranglin bidrar som på debuten og den velkjente trommisen Sly Dunbar slår på noen spor – det er ikke et hvilket som helst gateorkester dette!

“Days Chasing Days”, “Jackpot” og “Hail The Word Of Jah” er melodiøs reggae, med fett orgel, varme koringer, litt jazzy piano, bongotrommer og Boris Gardiners tunge bass. Sløyt, vennlig og simpelthen uimotståelig, slik hele platen langsomt rugger sin skeve gang. Selv om bonussporene ikke markerer seg er det aldri ubehagelig å bli utsatt for en smule dubifisering. Dessuten bidrar ekstramaterialet til både økt spilletid og til å utfylle inntrykket av et band som fremdeles var på høyden.

Fremført av Mytons smeltende stemme som preker med en sterk religiøs overbevisning som uttrykker styrke; mer rastafari enn rastafarout på en plate som aldri kjølner. Det er et godt stykke fra Jamaicas sol til snødrevne Norge, men sett på Congo Ashanti og la Cedric Myton ta deg med vekk for en snau time. En mer befriende åndelig og varmende reise skal du lete lenge etter.
Først publisert på groove.no: 06.01.2004

Comets On Fire: Avatar (Sub Pop, 2006)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Skjeggrock
Avatar åpner brått med “Dogwood Rust”, som om vi kastes midt inn en jam som forlengst er igangsatt og som det bare er å la seg rive med i. Det er Comets On Fire som på denne måten ønsker oss velkommen inn i sin psykedelisk kandiserte verden.

California-bandet har et par av senere års grommeste skiver bak seg, både Field Recordings From The Sun (2002) og Blue Cathedral (2004) var særs fornøyelige monstre fra bråkebeltet. Med Avatar kan Comets like gjerne bli små yndlinger også blant de mer indietresserte der ute; som liveband er de fabelaktige, på plate fortsetter de å dyrke en mer velorgansiert og iørenefallende linje som stilmessig trekker i stadig flere retninger.

Avatar presenterer de frisinnede kometene først og fremst på et bredere og mer kontrollert vis enn tidligere. De opererer riktignok fremdeles innen en bærekraftig hardrock der grunnlaget ble lagt tidlig på 70-tallet, og med store doser kosmiske vibrasjoner; psykedelia og støyrock-elementer er til en viss grad intakt der Hammondorgel braker sammen med fete gitarriff. Men her forenes dette med noe større andakt enn tidligere utgivelser. Comets On Fire viser at det er mulig å utvikle seg og “modnes” uten at altfor mye energi går tapt i prosessen. Mye tid er brukt i studio, og det kan høres. Avatar har ikke villskapen til Field Recordings… eller den slarkete uvørenheten til Blue Cathedral, men det er en plate som er klart mer gjennomarbeidet og sluttført på en mer visjonær måte. Uten at de blir tusseladder av den grunn.

Med unntak av den tre minutter korte råtassen “Holy Teeth”, som kunne vært tatt fra Motorpsycho cirka Lobotomizer, er alle sporene relativt lange, men de blir hverken fullstendig utsvevende eller uinteressante. De lar låtene utvikle seg, bygger de fornuftig opp og lar de vokse seg frem. Pianoet har kommet langt mer frem i lydbildet, som i seg selv er ganske ryddig. Aller flottest i så måte er nok piano-balladen “Lucifer’s Memory”, som er noe av det mildeste disse folkene har signert.

Det er kanskje ikke så veldig overraskende at de har tatt en slik retning, med låter som “Brotherhood Of The Harvest” og “Wild Whiskey” fra forgjengeren friskt i minne. Men det var først da trommis Utrillo Belcher stakk sitt debutalbum i nevene mine at bitene falt mer på plass. Hans soloprosjekt Colossal Yes slapp tidligere i 2006 Acapulco Roughs, der Belcher mer enn hintet om forkjærlighet for mykere rock og vestkystens singer/songwriter-tradisjoner. Acapulco… er en nærmest lykkepilleplate som ikke skal forveksles med Comets On Fires langt hardere stil, men avstanden er uansett kortere enn for et par år siden. Inntil nylig antok jeg at det var Ben Chasnys (Six Organs Of Admittance, nå fast medlem i kometene) inntreden som bidro til dreining mot et noe mindre ekstremt uttrykk. Trolig skal Belcher også ha noe av ansvaret for at de stadig blir mer låtbasert og henfaller sjeldnere til voldsomme frijammer, ikke minst merkbart på de låtene han selv har signert (naturlig nok).

Sporene etter Blue Cheer og Hawkwind er fortsatt gyldige referansepunkter, men det er også klassisk amerikansk kraftrock og regnbue-psykedeliaen til Pink Floyd, Jefferson Airplane, til og med tidlig Blue Oyster Cult og sørsatrockere som Allman-brødrene kan trekkes inn. Samtidig vet vi at vokalist Ethan Miller gjerne nevner Fleetwood Mac og Led Zeppelin som to sentrale kilder til innflytelse. Mye politisk ukorrekt retro-hår altså, men Comets synker ikke uforsvarlig dypt ned i gjørma, synes jeg. De bearbeider edel vare og fornyer forgangne stilarter på sitt eget vis, og er det ikke nesten befriende å høre noe som heller minner om Grand Funk enn, la oss si Talking Heads, i disse dager?

Den “underligste” låten er gallopperende “Sour Smoke” med et slags messende vokalkor og tribale-lignende krigstrommer, som kneiser på ridderlig manér gjennom nytt, groovy terreng fra denne kanten. “Hatched Upon The Age” hensetter oss alle i spraglete skjorter sittende i San Franciscos parker en gang på slutten av 60-tallet, og når den toner ut har håret grodd nok til at vi kan fastslå at Comets On Fire igjen har gitt ut en meget sterk plate.

I sum er Avatar rikholdig og variert, bundet sammen av et band som tross sine mange ideer og uttallige sideprosjekter virker å ha en felles visjon og de står stadig tryggere – og høyere – på en solid plattform.
Først publisert på groove.no: 23.08.2006

Bohren & Der Club Of Gore: Black Earth (Wonder/Ipecac, 2002)

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Svartere enn natten
Vi befinner oss i Twin Peaks. Det er natt og skogen varsler uro. Inne på The Roadhouse sitter noen ensomme ugler vendt bort fra den dunkle scenen. Der står et orkester, halvt skjult i mørket, de har spilt i årevis og siden ingen av dem sier noe, er det ikke noe som avslører at de er fra Tyskland. Musikken som kvartetten fremfører smyger seg gjennom lokalet og blander seg med sigarettrøyken over bordene. Tunge keyboards ligger konstant i luften og signaliserer en slags uhygge. En Fender Rhodes renner sakte nedover de svarte eikeveggene, taffelaktig, mellotronen klokker inn til gravferd. Trommestikkene løftes varsomt, stryker over cymbalene, legger seg inntil basstrommen med dumpe drønn i langsomme bevegelser. Bassisten henger nesten urørlig over kontrabassen med lukkede øyne og en sneip i munnviken. En forsiktig, følsom saksofon skaper cool, 60-talls ‘film noir’ feel. Bohren & Der Club Of Gore tar oss med ut av lokalet, til himmels og inn i skogen. Til en underverden bestående av enarmede menn, svevende kjemper og baklengssnakkende dverger. Jeg kjenner hårene reise seg på nakke, på armer, over hele kroppen, og de legger seg ikke før lenge etter at de 70 minuttene er forbi.

Bohren og hans klubb klarer, i likhet med David Lynch/Angelo Badalamenti, å finne den dirrende nerven mellom dyp ambient, dyster, melankolsk doom og lounge-jazz som gir skremmende, stemningsskapende virkninger. Jeg tenker også litt på Grant Greens Idle Moments og The For Carnation, men for å utfylle bildet ytterligere kan det også nevnes at medlemmene har bakgrunn fra doom/grindcore, og regner seg som inspirert av for eksempel Autopsy og Gore, og at de har turnert med amerikanske Sunn O)))

Black Earth er deres fjerde plate, og i likhet med de foregående ber den ikke om tillatelse til å føre deg inn i mørket. Den griper tak fra første sekund og holder deg med et fast grep. Sjansene er store for at du blir sittende (eller liggende) helt i ro hele tiden. Du vil bli ført fra “Midnight Black Earth”, gjennom “Constant Fear” og til “The Art Of Coffins”. Men det er ingen ubehagelig ferd. Til det taler kvartetten med en merkverdig suggererende kraft og en evne til å stadig dykke dypere ned i mørket uten å ty til billige skremselseffekter. Black Earth er gjennomtenkt, her er ingen skrik og ikke noe blod, det er de finstemte detaljene som preger en prosess det tok over et år å fullføre.

Å lytte til Black Earth er som å ligge død i en kano som gynger sakte vekk fra land. Det er som å hutre fryktsomt langs en folketom gate en sen nattetime. Det er som å entre bak det purpurfarge fløyelsteppet. Det er mørk ambient. Horror jazz. Piano doom. Kall det hva du føler er rett for deg. Kall det ingenting.

Dette er musikk for mørket. Toner fra natten. Toner for natten. Tegnene finnes i stjernene. De prikkes inn av Bohren & Der Club Of Gore.
Først publisert på groove.no: 16.04.2004

Nick Drake: Tre udødelige album

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment


Nick Drake: Five Leaves Left (Island, 1969)
O. Drake
Til tross for generell positiv omtale i britisk presse i samtiden, er det ikke før i de senere årene at den har fått status som fortjent: Som en av tidenes beste debutalbum. Five Leaves Left er en høstplate som gjerne kunne blitt stående i par med mye annen britisk folkinspirert rock på den tiden, men har beholdt en unik tidløs, melankolsk ynde.

Alle sporene var grovt sett ferdige før Drake gikk i studio. Harry Robinson (“River Man”) og vennen Robert Kirby (“Way To Blue”, “Day Is Done”, “The Thoughts Of Mary Jane” og “Fruit Tree”) fikk ansvar for å legge på strykere. I tillegg ble solide musikere som Richard Thomspon (Fairport Convention), Danny Thompson (Pentangle) og Clare Lowther (The Strawbs) hentet inn til samspill. Produsent Joe Boyd, som var en av få med et nært forhold til Drake, visste å behandle hans låter med respekt, og fortjener mye av æren for at Five Leaves Left endte opp som Drake selv ønsket; inspirert av Randy Newmans arrangementer (sjekk hans debutalbum fra 1968), men uten å fjerne fokus fra hovedpersonen selv.

Tittelvalget har blitt diskutert en del. De to mest plausible forklaringene gir uansett begge mening i forhold til selve innholdet. Det er navnet på en novelle av amerikaneren O. Henry som omhandler håpet til den dødssyke idet han ser fem eføyblader fra sykehussengen. Mannen tror han vil dø da det siste bladet faller, men overlever natten da det siste bladet er malt på veggen. “Five Leaves Left” er også påminnelsen man får mot slutten på rizzla-papiret. Drake var nok velkjent med både O. Henrys verker (han studerte litteratur) og bruken av tobakkspapir (legg for eksempel merke til henvisningene til “Mary Jane”)

De tre første låtene her kan ta pusten fra den mest kyniske kritiker. “Time Has Told Me” er en glitrende åpningslåt. Nick Drake markerer seg fra første øyeblikk som en fantastisk gitarist og vokalist, og fremstår som langt mer moden enn alderen skulle tilsi. Om de tekniske termene kan jeg ikke si så mye, annet enn at få har klart å kopiere Drakes hvileløse spillestil. Hans stemme hever seg aldri, men har en nobel, høflig tone som tvinger lytteren til å lytte. Richard Thompsons gitar gir dessuten et “countrypreg” som skiller den noe fra Drakes andre viser.

“River Man” er en av verdens vakreste låter. Den huskende melodien, stemmen som drar ordene til bristepunktet, oppbygningen, strykerne som ligger som tåke over vannet… Den er Nick Drakes mest definitive øyeblikk, og en smygende seier i koplingen mellom et orkester og soloartist. “Three Hours” er en av mine favorittlåter. Den rullende stilen er litt typisk for Drake. Melodiene er ikke lette å fange, og mange har sett på ham som mer en bærer av den franske stilen (chansons) enn den britiske. På “Three Hours” må samspillet mellom bassist Danny Thompson og Drake fremheves. Når så Rocki Dzidzornu hjelper til med congas og skaper suggererende rytmikk, så kunne den gjerne vart tre timer for min del.

Blant de andre høydepunktene er det verd å minne om “Day Is Done”, “Saturday Sun” og “‘Cello Song” – alle i fin harmoni mellom den enslige gitaristen og strykerne som vennlig kjæler med hans sterke melodier. Bare en låt trekker inntrykket noe ned, nemlig den litt traurige blueslåten “Man In A Shed”. Sett under ett, er det likevel en ubetydelig svakhet.

Nick Drake var bare drøyt tyve år da Five Leaves Left fant veien til platebutikkene i september 1969. Tekstene holder vanlig høy Drake-standard, og bærer preg av både klassisk dannelse, ung alder og følsomt sinn. Her finnes referanser til både Wordsworth, McNally, pot og kostskoledrømmer. Isolert sett er de ikke mesterverk, men fraseringen kombinert med musikken gir en dybde som hever seg over ordinært pubertalt svermeri.

Five Leaves Left inneholder noen av Nick Drakes aller fineste øyeblikk, og var en plate som bar bud om at en ny, stor låtskriver var født. Nå ville Drake det ganske annerledes, men det tar ikke magien bort fra resultatet. Denne remastrede utgaven er i tillegg utstyrt med originale bilder, tekster og glimrende lydgjengivelse. Five Leaves Left er en plate ingen musikkelsker egentlig kan være foruten.
Først publisert på groove.no: 07.10.2001

Nick Drake: Bryter Layter (Island, 1970)

Never felt magic crazy as this
Nick Drakes andre utgivelse var ment som en gjennombruddsplate fra plateselskapets side. Bare få måneder etter sitt glitrende debutalbum var han igjen i studio sammen med amerikanske Joe Boyd. Som medmusikere fikk han denne gangen hjelp av både Fairport Convention (Pegg, Mattacks, Thompson) og The Velvet Underground (John Cale), samt fra Robert Kirby som arrangør for strykerne.

Denne gang ble det benyttet langt mer tid og energi i studio enn på Five Leaves Left. Den låter da også mer gjennomarbeidet og velprodusert, men fortsatt får Nick Drakes genuine låter heldigvis spille hovedrollen. Den lettere ironiske (og omskrevne) tittelen bærer bud om en mørkere plate enn elegante Five Leaves Left. Drake er fortsatt introvert, sky og lavmælt, men den høstlige britiske landsbygdas uskyld har på en måte blitt erstattet av storbyens ensomme og hustrige hverdag.

Nick Drake hadde på denne tiden en forverret psyke, og på mange måter taklet han ikke livet som artist i London. Hans delvise isolat i Hampstead Heath, hans vegring mot å spille live, samt den svake responsen på Five Leaves Left som gikk så tungt inn på ham, forhindret likevel ikke Bryter Layter i å bli en av vår tids klassiske album. Snarere tvertimot.

Mellom den elegante instrumentale introen og avslutningen, finnes en ren skattekiste av låter. “Hazey Jane II” innehar noe av den samme flyten som “Time Has Told Me” hadde på Five Leaves Left, nesten munter i tonen men besk i teksten; “What will happen in the morning/When the world it gets so crowded that you can’t look out the window in the morning…” spør en stadig mer angstfylt Drake. Den urbane ensomheten fanges enda bedre inn i en av hans ypperste viser, “At The Chime Of A City Clock”; “Stay indoors/ Beneath the floors/ talk with neighbors only…” synger mannen som knapt snakket med sin egen familie, og som ikke taklet sin egen sinnstilstand.

Drømmende “One Of These Things First” er enda et høydepunkt i Drakes karriere. Her synger han mykt og resignert om alt han kunne ha vært, som om han selv ikke er i stand til å se hva han egentlig får til. Flere har forøvrig notert likheten mellom denne og Smokey Robinsons “The Way You Do The Things You Do” fra 1965, som har et slående likt budskap.

“Sambaen” Poor Boy er en annen Drake-låt med et nærliggende selvbiografisk budskap, denne gangen med en åpenlys selvdistansert tone når han sier: “Oh, Poor Boy/So sorry for himself/Oh Poor Boy/So worried for his health…”

En av Nick Drakes nærmeste forskere, Iain Cameron, har i en analyse av “Poor Boy” tatt for seg likheten til A.A. Milnes Ole Brumm. I Hundremeterskogen heter det:

The more it snows
The more it goes
The more it goes on snowing

And nobody knows
How cold my toes
How cold my toes are growing

I Drakes “versjon” blir det:

Nobody knows
How cold it grows
And nobody sees
How shaky my knees

Nobody cares
How steep my stairs
And nobody smiles
If I cross their stiles

I kombinasjon med de r&b-aktige koret får teksten uansett en bisarr undertone, og låten balanserer i krysningen mellom fantasi, ironi og alvor.

Bryter Layters mesterstykke gjemmes likevel nesten helt til slutt. NME har kalt “Northern Sky” for “the greatest English love song of modern times”. Det går vel neppe an å uttrykke seg mer presist.

For overbevisningens del kan det i tillegg nevnes at Bryter Layter rager som nummer én på The Guardians “Alternative top 100 albums ever”, og rett og slett er en definitiv plateutgivelse.
Først publisert på groove.no: 07.10.2001

Nick Drake: Pink Moon (Island, 1972)

Now We Rise and We Are Everywhere
To år er ikke lang tid. I 1968 var Nick Drake student ved Cambridge. I 1970 var han regnet som et spennende tilskudd på den britiske folkscenen, med to særdeles solide album bak seg. I 1972 hadde han forlatt London og reist hjem. I 1974 var Nick Drake død.

Hadde Drake overlevd sin egen psyke ville muligens hans sanger ha blitt avmystifisert noe i dag. Trangen til å dyrke døde helter har alltid vært sterk, og kanskje er hans talent blitt både overvurdert og overanalysert i ettertid. Det skal uansett sterke argumenter til for å rokke ved statusen som en vår tids mest markante og intelligente musikere.

Da ting gikk som verst for Nick Drake i 1970-71 vendte han tilbake til sitt barndomshjem i Tanworth-in-Arden. Desillusjonert og med svart sinn vandret han hvileløst og destruktivt rundt i gamle omgivelser, ute av stand til å følge opp en tilsynelatende lovende karrière, som i hans øyne var en fiasko, og ute av stand til å skrive. Etter en kort tur til Spania bestemte han seg likevel for å forsøke på nytt.

Hans siste innspilling (med unntak av fire skremmende låter fra 1974) ble til albumet Pink Moon. Med de berømte ordene om at han ikke hadde mer å gi, ble den visstnok innspilt på et par timer i løpet av en nattestund og kun med seg selv i studio. Endringen fra velproduserte Bryter Layter (1970) er derfor påtagelig. Historien forteller at Drake avleverte mastertapen som siste visitt på Islands kontorer, uten videre kommentar eller hilsen, der den tilfeldigvis ble funnet noen dager senere. Han hadde kanskje ikke mer å si.

De fleste låtene var skrevet i Drakes mest produktive periode fra 1967-69, og kunne nok med hjelp fra Joe Boyd blitt like fyldige som de foregående platene, men han hadde for en tid flyttet tilbake til California. I prosessen etterpå er det også blitt sagt at Drake ikke ønsket noen form for arrangementer (“No frills” skal han ha bestemt) på denne platen, med unntak av litt pianopålegg. Som et slags ironisk flir har Pink Moon i all sin dysterhet likevel avlet frem to av Drakes største suksesser i ettertid; Know (fra en reklame for Nike) og Pink Moon (benyttet av VW).

Pink Moon er kort – under 30 minutter – men innholdet er mer en sterkt nok. Drake, som mer eller mindre var ute av stand til å kommunisere normalt på denne tiden – er skjelvende i stemmen, men gitarspillingen er mer intens enn noensinne. Med låter som “Things Behind The Sun”, “Road” og “Parasite” holder den klar klassikerstatus. Som ved en skjebnens ironi er siste spor, “From The Morning”, et av hans mest oppløftende. Fra denne er forøvrig virkelighetens gravskript hentet: “Now We Rise and We Are Everywhere”.

Pink Moon er en naken og tidvis depressiv opplevelse. Det er likefullt en plate som vil gi deg mang en god stund, enten du trenger trøst, varme eller kjærlighet. Enten du er ensom, eller i godt selskap.
Først publisert på groove.no: 07.10.2001