The Avett Brothers: I And Love And You (2009)
Beatlegrasss
De er fundert i North Carolinas musikktradisjoner der folk, country og bluegrass står sterkt, men The Avett Brothers står også med minst ett bein i den melodiøse popen. Det gir et uttrykk av bred appell, og de har da også blitt relativt store hjemme i statene i løpet av sin tiårige karriere. Det skyldes nok ikke minst et (fortjent) rykte som et gnistrende liveband.

Det er Rick Rubin som trekker i spakene på deres major label debut, en mann med øre for et organisk og ’ekte’ lydbilde (ref. Johnny Cash’ serie American Recordings). Den første tanken var at våre brødre heller kunne hyret inn George Drakoulias, hans arbeid med for eksempel storhetsplatene til The Jayhawks ga et storslått resultat som I And Love And You kunne vært tjent med. Jeg hører enda flere lag av svulmende hammondorgel og myke strenger her. Men etter hvert trår detaljene fram, og det som høres som en litt velpolert mellomløsning av grandios pop og renskåren folk vokser frem til noe mer ’voksent og modent’. Det trenger ikke bli kjedelig av den grunn.

The Avett Brothers fortsetter den kursen de staket på forgjengeren Emotionalism (2007), med stadig sterkere fokus på pop enn folk, for å si det litt enkelt. Liketil og imøtekommende uten skarpe kanter. Vekten er på midt-tempo ballader, og med piano og strengeinstrumenter som akkompagnement til den sterke harmonivokalen til Seth og Scott Avett. Jon Kwons cello underbygger kammerfolk-tendensene, mens den milde framføringen skaper god vestkystpop-feeling. ”Ill With Want” kunne like gjerne hørt hjemme i katalogen til Wilco som Jackson Browne, ”Tin Man” er like deler Matthew Sweet og The Jayhawks. Mest av alt nærmer The Avett Brothers seg en episk all-american sagafortelling av mørke tekster og åpen lyd, som en bil som forsvinner nedover highwayen med Tro, Håp, Ensomhet og Lengsel som hjul. Som det sies helt innledningsvis her:

’Load the car and write the note
Grab your bag and grab your coat
Tell the ones that need to know
We are headed north’

I And Love And You kan nok virke i overkant ballade-basert og safe, men dette er en plate som vokser over tid. Dessuten er ikke solide låter, genuin spilleglede og velskrevne tekster kvaliteter som går ut på dato. The Avett Brothers har i ti år spilt på enhver bule med scenekant. Det er dette arbeidet som nå betaler seg. Så får de som ønsker seg en mer utagerende og løssluppen utgave oppsøke liveutgaven.

Haley Bonar: …The Size Of Planets (2003)
Jeg er svak for cowgirls
Overskriften henspiller på Pam Houstons novellesamling Cowboys Are My Weakness, og i krøttersporene etter sterke kvinnelige fortellere som Annie Proulx og Flannery O’Connor finner vi Haley Bonar. Hun er en multi-instrumentalist og låtskriver som virker langt eldre enn sine 19 år, der hun åpner sin verden av fyll, kjærlighet, menneskelige skjebner og forfrosne steder på sin andre plate.

Sammen med blant andre Alan Sparhawk (Low) viser Bonar igjen at midt-vestens monotone prærier er velegnet som inspirasjon til mismodige beretninger. Haley Bonar er opprinnelig fra Manitoba, har bodd noen år i Rapid City, men befinner seg nå i Duluth sammen med blant andre Low og Rivulets. Innspillingen i Sacred Heart Church sørger som vanlig for den store, åpne klangen vi har blitt bortskjemt med herfra, og det er tydelig at Duluth har blitt et lite sentrum for slik lavmælt og langsom musikalsk skjønnhet.

Haley Bonar innleder sin plate med følgende lengten:

’I found the stars of the brightest sky
we were lying there in the opening
the sky, it was exploding
I heard the voices of the angels sing cause I’d found love
the horses left quite a dirty mess
I lay there and confessed
my heart by the rolling creek and prickly grass
Oh find me a cowboy who gets lost in the moment
Who sings his own lament
I will ride off forever’

Man kan kjøpe seg en stetson for mindre! Med doven stemme, som bare unntaksvis løfter seg med stor styrke, slekter Bonar på Rosie Thomas, Emmylou Harris og av og til Nina Persson. Gjennom enkle, men kraftfulle arrangementer presenterer hun tretten intime låter av folkbasert popmelankoli. Aller finest blir det på de mest sparsommelige fremføringene der ”Am I Allowed”, ”Out Of The Lake” og den sørgmodige pianovisen ”Sun Don’t Shine” står frem som særlig sterke. Noe skjemmende hard trommelyd drar ned et par låter (”Car Wreck”, ”Bless This Mess”), men i hovedsak får Bonar holde på for seg selv, og da kommer vokalen og tekstene hennes også best til sin rett.

Det er sikkert en del som husker Atom Egoyans klassiker The Sweet Hereafter fra 1997. Tidlig i filmen møter vi en vever ung pike som synger vakkert på en gjørmete småby-fair et sted i Canada. Når jeg hører…The Size Of Planets dukker dette bildet stadig opp, og jeg kan se for meg Haley Bonar stå akkurat der, mens pariserhjulet løfter seg langsomt i bakgrunnen, mens hun synger om småbylivets sjarm: ’This town is dying, all the stores are closing, the whole town drinks whisky, starting early morning’.

Richard Buckner: The Hill
Tom Merritt:
Først hadde jeg en svak mistanke –
Hun virket så stille og åndsfraværende.
Og en dag hørte jeg bakdøren bli smelt igjen
idet jeg kom inn, og jeg så ham snike seg vekk
bak uthuset og løpe tvers over jordet.
Jeg besluttet meg til å drepe ham ved første anledning.
Men den dagen jeg gikk omkring
i nærheten av Fourth Bridge
uten så meget som en stokk eller sten for hånden,
stod han plutselig foran meg
med noen kaniner han hadde skutt.
Skrekken lyste ham ut av øynene,
og alt jeg kunne si, var: ’Ikke gjør det, ikke gjør det, ikke gjør det,’
da han siktet på mitt hjerte og skjøt.

Slik åpner Richard Buckner, riktignok i André Bjerkes oversettelse. The Hill er nemlig ikke bare en ordinær utgivelse, men en gjenfortelling av Edgar Lee Masters’ berømte – og glitrende – diktverk Spoon River Anthology (1915). Boken består av nesten 300 små vers, formet som gravskrifter over de avdøde i småbyen Spoon River, Illinois. Gjennom diktene rulles gradvis byens egentlige ansikt frem, og som lesere opplever vi at dens skjulte sider og hemmeligheter etterhvert kommer for dagen og avslører innbyggernes hykleri, dobbeltmoral, deres tragiske skjebner, sorger og gleder.

Fru Merritt:
Jeg stod taus foran juryen;
jeg svarte ikke et ord da dommeren spurte meg
om jeg hadde noe å innvende mot dommen.
Jeg bare rystet på hodet.
Hva kunne jeg si til mennesker som mente
det var en 35-årig kvinnes skyld
at hennes 19-årige elsker drepte hennes mann?
Gang på gang hadde jeg jo sagt til ham:
’Reis bort, Elmer, reis langt bort.
Jeg har gjort deg gal ved å gi deg min kropp.
Du kommer til å begå noe forferdelig.’
Og som jeg fryktet, drepte han da også min mann.
Men jeg tar min gud til vidne på
at jeg ikke hadde noe å gjøre med det!
Tredve år satt jeg taus i fengselet!
Og Joliets jernporter
gled omsider opp da de grå og stumme vokterne
bar meg ut i en kiste.

Buckner har tidligere markert seg som en meget stilsikker låtskriver, allerede fra debuten Bloomed (1994), og ikke minst med sine major-label skiver Devotion + Doubt (1997, med blant andre Giant Sand og Marc Ribot) og Since (1998, med John McEntire, David Grubbs, Syd Straw). Med The Hill er han tilbake på et mindre selskap, og samarbeidspartnere denne gangen er kun John Convertino og Joey Burns (Calexico). Det betyr enklere fremføringer, stort sett med akustisk gitar, bass, cello og perkusjon, eller endatil kun med vokal. Dette er en plate der historiene går foran melodiene.

Elmer Karr:
Bare Guds kjærlighet kunne formidle
menneskene i Spoon River, så de tilgav meg,
jeg, som hadde besudlet Thomas Merritts seng
og attpå til myrdet ham.
Å, kjærlige hjerter, som igjen åpnet seg for meg,
da jeg kom tilbake etter fjorten år fengselet!
Å, hjelpende hender, som mottok meg i kirken,
dere som stod med tårer i øynene hørte min angerfulle bekjennelse,
da jeg fikk brødets og vinens sakramente!
Gjør bot, alle levende mennesker, og hvil hos Jesus.

Tekstene egner seg godt for å synges, og passer særlig en artist av Buckners kaliber. Han har plukket ut atten av historiene til Masters, og lar disse gå uten opphold, slik at det i realiteten bare er ett langt kutt på platen. Det er litt unødvendig, men The Hill er uansett en plate du vil nyte, med eller uten originalboken som selskap. Jeg anbefaler begge deler på det sterkeste.

Neko Case: Fox Confessor Brings The Flood
Brokeback Mountaingirl
Det er stemmen til Neko Case som skiller henne fra de aller fleste artister, kvinner som menn. Høyreist, mektig og med en varm fylde dekker den til all skitt og lort, og avdekker tindrende fjelltopper og blå himmel. Enten det er som vokalist i The Sadies, Corn Sisters eller i The New Pornographers. Men aller mest når hun får stå fram alene.

Fox Confessor Brings The Flood er intet unntak. Case har igjen komponert en plate bestående av et dusin låter som dyrker den tidløse eleganse og solide styrke. Tradisjonen er den amerikanske, og stilmessig finner vi både standards, country, indierock og gospelhymner i repertoaret. Men platen faller aldri inn i et forutsigbart leie eller blir påtagelig bunden til andre genre enn den Neko Case selv skisserer og styrer med sikker hånd; tenk Brenda Lee framføre Roy Orbison, eller Patsy Cline synge noveller av Raymond Carver.

Case har gradvis beveget seg bort fra den tradisjonelle fjellvalsen og over mot et mer moderne, variert uttrykk av stolt tristesse koplet til en skarp menneskelig observasjonsevne, da helst av mer tragisk karakter. Fox Confessor… styrkes av hennes evne til å inkorporere ulike tradisjoner inn til sitt eget, og selv om mye skyldes hennes gullstrupe, tekster og produksjon, har hun også med seg en kremtrupp bestående av folk fra Calexcio, Giant Sand, The Band og The Sadies for å nevne noen som gir verdig backing. Disse overøser ikke platen med briljerende overdøvenhet, de lydhøre ringrevene fordeles i forsiktige doser platen gjennom, og platen hadde vel ikke tatt skade av mer fokus også på disse.

Det gjennomgående delikate soundet avdekkes allerede fra første spor, ”Margaret Vs. Pauline”, med rytmeseksjonen godt festet nede i calexicoland og med nydelige pianoganger fra Garth Hudson. Gjennom et relativt kort låtsett (tilsammen cirka 35 minutter) avdekkes lite nonsens og flere høydepunkt; den fengende tragedien ”Hold On, Hold On” (’The most tender place in my heart is for strangers, I know it’s unkind but my own blood is much to dangerous…’), 50-tallstwangen ”Lion’s Jaws” og mørke ”The Needle Has Landed”. Den knappe lengden skaper ikke rom for å kjede seg i særlig grad, men et par låter av mer episk karakter hadde vel heller ikke skadet helhetsinntrykket.

Uten enorme overraskelsesmomenter, umiddelbare låter eller de helt store utfordringene er det ikke gitt at det voldsomme engasjementet vil inntreffe hos alle som spanderer en overfladisk lytt. I hvert fall ikke umiddelbart. Fox Confessor Brings The Flood er nok heller en stayer, som jeg håper, og tror, vil stå seg over tid. Og av og til er nettopp en helhetlig gjennomføring, god lyrikk og dyktige musikere det viktigste kriteriet for om en plate er vellykket eller ei.

Dust Dive: Claws Of Light (2007)
Nybyggere
I rekken av nye landlige artister fra Brooklyn har vi i dag kommet til The Dust Dive, opprinnelig visstnok med røtter i flatbygdene i Kansas og bygda i Massachusetts. I likhet med nyfolkere fra nabolaget, som Castanets og Phosphorescent, driver denne trioen med en særegen blanding av ’dust bowl’ mimring og moderne lydmakeri. Storbyens tårn hilser i bakgrunnen bare som en kulisse, for her vaker fisken fremdeles i Brooklyn River, parkene har blitt til uberørt villmark og veiene er krøtterstier. Epletrærne blomstrer, barna løper barføtt ut for å bygge flåte og mennene hilser hverandre taust med hatten på snei og sneipen på skrå mens de diskuterer været og årets avling.

Det sepiatonede omslaget viser en nedtagget og forlatt bensinstasjon, som for ytterligere å bekrefte båndet mellom da og nå, kampen mellom menneske og natur; korn og fjær dekker bilder av de velordnede forstedene. Det vokser murstein på fuglevingene.

Claws Of Light har tatt noen runder ekstra – og det tåler den. I begynnelsen virket den utpregede bruken av orgel noe irriterende, men det er en tilvenningssak. I stedet vokser det fram en rekke fargerike perler opp av betongen. Hengslete melodiføring, blåøyd vokal, skurrete radioopptak, barokk folk og sjarmerende viser skaper en varm, intim stemning som går dypt ned i porene.

Laura Ortman er medlem av stammen White Mountain Apache, og har en karriere som filmkomponist. I samarbeid med Smithsonian National Museum Of The American Indian har hun for eksempel tonesatt stumfilmen Redskin fra 1929. Ortman har tatt med seg øyet inn i musikken til The Dust Dive, og kanskje det er hun som bidrar til å gi bandet dets sterke filmatiske kvaliteter. Det er lett å lukke øynene til Claws Of Light og bevege seg tilbake til denne tiden. En flimrende stumfilm tonesatt av en gammel felespiller som drar sørgmodige toner langs veikanten, en vagabond tusler plystrende forbi, en hane galer go’morgen der borte og et nygift ektepar svinger seg på trammen foran sin nybygde stue.

Fine bilder, men forvent ingen plate som hyller den uforglemmelige melodi eller de lette refreng. Claws Of Light beveger seg i ett tempo, i én retning, holder på samme stemning fra start til slutt. Dette er ikke en plate man skipper raskt gjennom for å søke opp et par killere til iPoden, men et sammenhengende stemningsbilde som gradvis avslører sin styrke for det våkne øre.

Hem: Rabbit Songs (2002)
Harepus
En av de flotteste platene innen vakker folkpop i 2002 heter Rabbit Songs. Det er nesten trist å meddele dette faktum med tanke på at nytelsen trolig vil gå hus forbi de fleste her hjemme.

Hem ble dannet i Brooklyn i 1999 av Dan Messé, Gary Maurer og Steve Curtis. Vokalist Sally Ellyson har kommet til i ettertid, og etter sigende er åpningssporet, tradisjonelle ”Lord, Blow The Moon Out Please”, hennes søknad om få å komme inn i bandet. Telefonopptaket var tydeligvis nok til å overbevise de tre andre, og takk for det. Hun er som skapt til å fronte dette bandet; følsom, vever og sterk, med ett stemmebånd i urban visesang og ett i tradisjonell prærievals. Sandy Denny, Joni Mitchell, Carly Simon og Margo Timmins er alle navn som kan heftes til hennes sangstil. Det er referanser som også kler musikken.

Hem har skapt en finstemt og vâr plate. De drikker fra kilder som ligger langt unna Brooklyns asfaltjorder, og bringer oss heller med til et imaginært landskap av endeløse sletter, nypløyde åkre og vennlige farmer. Til et lite nybyggerhus på prærien der Ellyson sitter i gyngestolen og synger go’natta-sanger til spedbarnet sitt, mens mennene er ute og jakter etter harer. Røttene tilbake til depresjonen kan spores direkte med den tradisjonelle ”The Cuckoo”, som noen sikkert vil kjenne igjen fra den  Harry Smiths The Anthology Of American Folk Music. Der framført av en banjospiller fra Tennessee som het Clarence Ashley (”The Coo Coo Bird” fra 1929).

Hem kunne gjerne endt som nok et stillferdig og vakkert band uten den helt store egenarten. Det gjør de ikke, og det skyldes ikke minst det over 20 personer store orkesteret som sprer et elegant preg over hele albumet. Ved hjelp av strykere og blåsere tillater de å raffinere sitt uttrykk, fundert av mandolin, pedal steel og piano. Slik skaper de rent kildevann av de vakre låtene. Selv om Rabbit Songs er gjennomgående melankolsk og dunkel er det ikke den vanlige koppen med deppecountry dette. De spinner heller på de følsomme trådene, de som går fra Nick Drake til Cowboy Junkies, fra Hope Sandoval til Norah Jones.

Ikke bare er innholdet av ypperste klasse, Setana har kledd platen i et stilig omslag med et tykt, illustrativt hefte med tekster som gjør den egnet som en liten kosebok. Rabbit Songs har helt fortjent mottatt strålende kritikker i USA og England. Hem er et nytt band man absolutt bør få med seg hvis man aksepterer ekte og varm låtskriverkunst som et godt nok argument.

Jolie Holland: Catalpa (2003)
En ny depresjon
Noen vil sikkert dra kjensel på navnet Jolie Holland fra det fine Vancouver-baserte bandet The Be Good Tanyas. Med Catalpa har Houston-artisten nå gått solo, og med det avslører hun et talent som allerede står i full blomst. En blomst som gror oppe i en av de mest bortgjemte åsene i Kentucky, framdyrket på 30-tallet og pleiet opp gjennom tiårene av artister som The Carter Family, Woody Guthrie, Hank Williams, Michelle Shocked og Will Oldham. Vi snakker tradisjonell amerikansk mountain music – med en utradisjonell og moderne vri.

Lyden på Catalpa er ubehandlet trevirke. Dette er rå og intime demoopptak, der Hollands hosting og knirkende gulvplanker lett sklir inn som en naturlig del av låtene. Hun skriver selv i omslaget: ’I never intended to release these tracks any further than my neighborhood. This is a rough sketch of an album. Catalpa weighs far more heavily in spirit than substance. I hope you hear it.’ Ja, det er det ikke vanskelig å høre, men det er nettopp derfor Jolie Holland klarer å fange inn en stemning av både uberørt mark og tidløst terreng. Og det er mye derfor Catalpa har blitt en plate med så merkverdig sterk egenart og tiltrekningskraft.

Det vil nemlig ikke være riktig å høre Jolie Holland som en ren genretolker. Hun har utviklet sitt eget språk, riktignok solid og tydelig fundert, men når hun tonesetter W.B. Yeats’ ”Wandering Angus” og blander inn Pink Floyds ”Jug Band Blues” blir det snart klart at dette er en dame som mest av alt går sine egne veier. Disse 12 låtene høres ut til å være unnfanget langs landeveien, skrevet ned av en rekende hobo som har haiket langs sørstatenes veinett og mang en natt tatt til takke med ly i en tønne langs veikanten.

’By three a.m. all the morning birds will be crying
And that old highway will be sighing
And my dreams feel as cold as my bones on the long walk home.
And my coat is old and growin’ thin
And my feet are numb and stumbling
And it’s many a thought of a long lost friend
That comes to me again and again…’
(All the Morning Birds).

Hele platen er spilt inn under helt enkle forhold av en artist som man føler er dels autodidakt, dels budeie og dels visesanger. Men hun har også funnet rom for et par coverlåter: Ikke unaturlig Hattie Hudsons ”Black Hand Blues” (hun var en av de tidlige bluesstemmene) og ”Roll My Blues” (av en Mike Good) som begge passer meget godt inn. Holland synger med slørete, varm stemme som snører seg rundt en spartansk instrumentering. Det er stort sett Holland og en kassegitar vi hører, samt litt banjo, munnspill, sag og perkusjon (som hun skriver: ’Chris Arnold dropped something in the room and thus is credited for percussion’). Mer høytidelig er det ikke. Samme Arnold er forøvrig kreditert på ”Wandering Angus”, der han forsøkte å skape lyden av ’a golden apple in the sun’. Spartansk og rotbunden folkmusikk er dette, men med en ’spirit’ som skinner klart gjennom på hvert eneste spor.

Det er en mørk og monoton vise som slår an tonen. ”Alley Flowers” domineres av en markant trommegong, som viser seg å være en stor mexicansk tromme, forsiktig bjelleskrangling og Hollands stemme som tilsammen truer med å sette lytteren i en trance. Selv om ikke alle låtene skaper så voldsomme reaksjoner, er det ikke mye fyllstoff her. Jolie Holland varierer sitt uttrykk gjennom disse 50 minuttene med mye av det bedre amerikansk musikktradisjon har å tilby: Country-hymner godt over skjørtekantene til The Carter Family (”I Wanna Die”), bluesen til Billie Holiday (”Black Hand Blues”) og en vital Bob Dylan (”December, 1999”). Her er spøkelsesvalser og fuglesang, poengtert lyrikk og skarpe observasjoner:

’When the supreme authorities of our culture tell us to get down
On our knees and beg for salvation from some divinity,
Is it any wonder there are people begging on the street
For salvation from poverty?’
(“Periphery Waltz”)

Jolie Holland er i høyeste grad en artist av i dag, og en klar stemme i en tid som også har sine rekker av fattige, hjemløse og loslitte – og ikke minst håpefulle. Det er til disse Catalpa strekker seg. Ned til oss alle, egentlig.

Norfolk & Western: Winter Farewell (2002)
Gode gamle dager
Det er merkelig at ingen av våre hjemlige distributører har huket fatt i FILMguerrero. Portland-labelen er jo i ferd med å bygge opp en aldeles glimrende katalog! Norfolk & Western er sammen med Tracker selskapets flaggskip, og det er band vel verd å stifte nærmere bekjentskap med. Norfolk & Western har faktisk holdt det gående en god stund allerede, Winter Farewell er deres tredje utgivelse – og en glimrende måte å tilbringe 40 minutter på i følge mine ører.

Hovedmann Adam Selzer (også fra Portland) dannet Norfolk & Western i 1998, samme år som ’virkelighetens’ Norfolk & Western la ned sin tradisjonsrike jernbanedrift fra Norfolk og vestover. Lokfører Selzer gjorde alt selv på debuten A Collection Of (1998). To år senere kom Centralia, og i kjølevannet av denne stablet han sammen en mer fast trupp. Winter Farewell er en naturlig videreføring av bandets ekspansive utvikling, og nok et håndfast bevis på Adam Selzers evne til å komponere intime og tidløse viser. Innpakningen er like delikat og stilfull som innholdet, låttitlene avslører noe av den høytidelige og noble stilen de skjuler; ”They Spoke Of History”, ”Tomorrow’s Portraits For The Coming Winter”. I tillegg til faste medlemmer som trommis Rachel Blumberg, bassist David Welch og generelt lydtroll Tony Moreno (kreditert med ’soundscapes and undefined territories’), har Selzer bistand fra et dusin musikanter, derav Richard Buckner og Trackers John Askew (som i tillegg er head honcho for FILMguerrero).

Målet er fortsatt ikke å overøse lytteren med lyd, her holdes alt på et minimum hele veien. Ambient folk med en eksperimentell snert kan være en måte å plassere dette stilmessig. Winter Farewell er en plate hvor de små detaljene får lov til å spille en sentral rolle, og det er en plate hvor hver enkelt låt blir underordnet den helheten de står i. De 16 sporene flyter langsomt og stillferdig forbi oss, inntil man etter gjentatte lyttinger klarer å gripe fatt i og fange de mange små bitene. Etter en stund har man samlet nok til å se bildet de danner, og det er et portrett fra svunne dager. Det er kanskje fra borgerkrigen eller deromkring, fra da man hadde god tid og hvor vesten fortsatt var relativt uberørt. Man trengte ikke rope for å overdøve støyen fra allesteder og overalt. Det er ingen kjøpesentra her, ingen seks-felts motorveier som skjærer forbi, ingen skrikende reklameplakater med hule budskap. Det er en rolig eng, en banjo som klimprer over bekken etter vann, et munnspill som spiller med støvet i vinden, en steel gitar som leker forsiktig med bladene. Det drypper dugg av et piano borte ved den gamle husmannsplassen. Så hører man stemmer fra skogbrynet. En forsiktig mannsstemme som hvisker lunt mellom trærne, en kvinne synger med av og til, opp mot den bleke himmelen der solen aldri skinner. Noen vil nok finne dette bildet stillestående og kjedelig, mens andre vil la seg gripe av den udefinerbare stemningen av vemod og noe som for lengst har gått tapt.

Mark Olson & The Creekdippers: December’s Child
The Joshua Tree
Da Mark Olson forlot The Jayhawks var de på høyden av sin karriere, med Tomorrow The Green Grass (1994) stående igjen som en moderne amerikansk klassiker. Med seg tok Olson litt over halvparten av bandets distinkte vokalharmonier og låtskrivertalent, noe Gary Louris og de andre gjenværende aldri helt klarte å komme over. Olson forlot Minnesota, og dro til den helbredende ørkenen med sin MS-syke kjære Victoria Williams. De bosatte seg langt utenfor allfarvei i idylliske omgivelser i Joshua Tree, og der kunne historien sluttet. Men ganske snart kom det nye toner fra det lille huset i ørkenen. Sammen med Michael ’Razz’ Russell dannet de et løselig bygd band de kalte The Original Harmony Ridge Creek Dippers, et prosjekt bygd på kjærlighet – til hverandre, til naturen og til musikken. Den selvtitulerte debuten fra 1997 og oppfølgeren Pacific Coast Rambler ble spilt inn på farmen og gitt ut på egenhånd. Williams på sin side ga ut en av sine beste utgivelser som hun kalte Musings Of A Creekdipper i 1998. Det var ingen tvil om at ørkenen fungerte godt for ekteparet.

Etterhvert har det begynt å løsne skikkelig igjen for Olson, hvis genuine kapasitet aldri har blitt trukket i tvil. På My Own Jo Ellen (2000) løsrev han sitt eget navn fra de andre creekdipperne som for å markere et større fokus på seg selv, og det samme er foretatt på December’s Child. Noe av den mest hjemmelagde kjøkkenkosen er kanskje forsvunnet på veien, men sannelig er ikke Mark Olson i ferd med å gjenoppbygge noe som kan minne om The Jayhawks’ storhetstid. December’s Child er i hvert fall den mest potente Creekdippers-utgivelsen så langt, og en av Olsons aller beste utgivelser. Her får vi høre det varme samspillet mellom ham og Williams’ klassiske låter i en fullverdig produksjon. Resultatet er fortreffelig.

Mens de første albumene var mer sjarmerende på sitt skranglete lo-fi vis, klatrer December’s Child enda et skritt høyere på stigen. Trioen har etterhvert vokst til en stor gruppe musikere som bidragsytere, her med blant andre Jon Birdsong (Brokeback, Calexico), Don Heffington (Emmylou Harris) og Danny Frankel. Mest bemerkelsesverdig er det vel at Gary Louris kommer på besøk. Hans ”Say You’ll Be Here” er som å vende tilbake til The Jayhawks’ velmaktsdager, og en påminnelse om hvor bra dette bandet var. Nå trenger vi ikke å mimre mer, for December’s Child fyller inn tomrommet etter bandet – og enda litt til.

Victoria Williams er mer i bakgrunnen på vokalsiden denne gangen, med sin karakteristiske stemme mest i koret, for ikke å forglemme hennes stilfulle wah-wah banjo. Hennes signatur er mest tydelig på avslutningssporet ”One Eyed Black Dog Moses”, som humper avsted på sedvanlig muntert vis. Ellers følger låtene Olsons mer tradisjonelle og flytende linjer. Når de får gjødsel av medmusikerne blomstrer de så opp like vakkert som en ørkenrose. Hør bare på den vakre ”Cactus Wren”, som bindes sammen av Russels fiolinspill og Birdsongs trompet, huskende ”Climb These Steps We Will” og ikke minst den etterlengtede samsangen med Louris på ”Say You’ll Be Mine”. Det er som man kan lure på om det er en direkte henvendelse at Louris har skrevet: ’Time we spent toghether for another day, Until you come back I can hear you say, Say that you’ll come back, Say you’ll be mine.’

De som husker Mark Olson som en sky, innadvendt kunstner kan kaste et blikk på omslaget. Mannen, kona og hunden sitter smilende i ørkenen, som om de har funnet den endelige roen. De er hjemme her. Lykkelige. Det er nettopp den stemningen som umiddelbart smitter over på lytteren og holder seg platen gjennom. For en skjønn utgivelse dette har blitt!

Peace Harbor: Not Yet Fire (2002)
Peace Harbor er i hovedsak Zak Riles, en Louisville-innfødt gone west. Han ser ut til å ha funnet passende kompaniskap i Adam Selzer (Norfolk & Western, Tracker). Riles bærer tydelig med seg sin Kentucky-bakgrunn (Slint, The For Carnation), har tatt en sving nedom ørkenområdene i sørvest før han endte opp som en velkommen del av Portlands brede musikkmiljø. Her har han hooket opp med flere likesinnede, som Jordan Hudson (M. Ward, Little Wings) og Rob Kieswetter (Will Oldham, Little Wings), og med Selzer bak pulten har Not Yet Fire blitt dokumentasjonen av Riles reiser gjennom det store landets skrinnere områder.

Vår mann styrer det meste selv, både når det gjelder låtskriving og instrumentering. Med gitar, banjo og fele som verktøy på den nærmest instrumentale platen bygger han langsomt opp musikk som matcher bildene på denne vakkert kledde utgivelsen. Riles er også fotograf, og sansen for detaljer gjenspeiles også i musikken. En mesa, en ørkenslette, en jernbanelinje mot ingensteder, bølger som slår mot stranden og fugler som vaker rundt på himmelen. Alt avbildet i svart/hvitt uten tegn til mennesker noen steder.

Mens han farer forbi slike åpne, øde landskap langt vekk fra glitter og stas har Riles skrevet et variert sett av låter. Han nærmer seg tidvis gitarstilen til John Fahey eller Leo Kottke (folkmelodiene ”Leaving California”, ”Torch Song”), felemørket til Dirty Three (”Peace Harbor”) og slår rykkevis til med mer kontant kraft i stil med Slint/A Minor Forest. Slik er Peace Harbors Not Yet Fire en skive som får meg til å tenke på både lange turer ut i ødemarken og en rekke solide artister, og selv om dette også er en plate som står mer en godt nok for seg selv, strekker den seg ikke helt opp til de andre artistene som er nevnt her.

Richmond Fontaine: Winnemucca (2002)
Will you please be quiet, please
Det er langt fra tetteste granskogen i Norge til de skrinne ørkenområdene i sørvestlige USA. Likefullt følte jeg meg umiddelbart hjemme i Allison Anders’ fine Gas Food Lodging (1992), om livet i en småby i New Mexico. Frontfigur i Richmond Fontaine Willy Vlautin holder også Gas Food Lodging høyt, og på åpningssporet ”Winter’s Casino” hører vi et lite utdrag fra nettopp denne lavbudsjettfilmen. Vlautin er født og oppvokst i området (rundt Reno), men i 1995 flyttet han til Portland, Oregon og dannet Richmond Fontaine. Fire plater ut i karrieren hadde jeg langt på vei avskrevet bandet, men der tok jeg heldigvis feil! Den rufsete countryrock-stilen er nå tonet ned til fordel for et åpent, sparsomt lydbilde som avslører hvor gode låter Vlautin er kapabel til å skrive og ikke minst fremhever de novelleformede tekstene hans. Med Winnemucca har kvartetten lykkes å skape årets beste roadmovie i plateformat, og akkurat som Allison Anders handler det om småbyene, menneskene som bor der og de øyeblikkene i deres liv som er av stor betydning.

Winnemucca er en liten spilleby i Nevada som Vlautin vanket i i ungdommen, et gamble- og drikkested hvor man kan gjemme seg bort for en stund. Det er visst en ganske snodig plass som bandet fortsatt jevnlig frekventerer når de er i nærheten, ikke minst for å henge i Winner’s Casino.

’It seems like the only place I know where nothing’s
in decline ’cause there’s nothing to do but rise
And all I ask is for a little money & some time and maybe
if I come back I’ll be sane for awhile’

Winnemucca er en velegnet albumtittel, ikke bare som geografisk referansepunkt men også som en mental tilstand. Åpningssporet fungerer som et ypperlig utgangspunkt inn i Vlautins verden, og den fengede låten inneholder to av bandets sterkeste særtrekk i Paul Brainards flytende pedal steel og Vlautins fargerike skildringer. Ordinære mennesker og det hverdagslige strevet tegnes med en penn fylt av varme følelser og med et klart blikk for detaljer. Det er en verden der alkohol og kriminalitet, lengsler, ensomhet og flukt er sentrale faktorer. Vlautin, som også forfatter noveller, begynte skrivingen etter at han oppdaget Raymond Carver, og forstod at det gikk an å skape verdifull litteratur fra en verden han selv kjente til. Han komprimerer den Carverske teknikken til sitt passende tekstformat og søker å komme nær menneskene, gjerne når de er på sitt svakeste og mest sårbare. Et rørende eksempel er ”Santiam”, som forteller historien om mannen som kjører gjennom hjembyen sammen med broren Gil for siste gang, før han bures inne i Santiam-fengselet i Oregon:

’An evening breeze is blowing by
and the Highwaymen are playing quiet and low
and my brother Harry’s on the porch
pacing and waiting, smoking old golds…’

Vlautin bruker nok mye av sine egne opplevelser og omgivelser i tekstene. Cirka midtveis brytes platen opp med to instrumentale spor; ”Twyla” og noe overstyrt feedbackambiens på ”Patty’s Retreat”, som viser at Richmond Fontaine også våger seg inn i det mer eksperimentelle. Begge kuttene har bakgrunn i Portland; Twyla er en kjent jockey fra den lokale veddeløpsbanen, mens Patty’s Retreat var en brun bar og et stamsted – gambling og booze igjen. Sistnevnte leder oss rett over i Vlautins egen gate, ”Glisan Street”, som sammen med ”Western Skyline” er to av de flotteste prærieballadene du får høre i år. Sistnevnte omhandler Vlautins onkel som døde i en jaktulykke i 1968, og om gutten som holdt ham i fanget til han døde.

Kanskje det er samarbeidet med FILMGuerrero-sjefen John Askew som har ført Richmond Fontaine inn på denne storslåtte men enkle stilen. Oppegående lesere kjenner sikkert Askew fra Tracker og som medsammensvoren i Norfolk & Western, begge band som holder seg innenfor de samme rammene som Winnemucca. Tenk også to-the-bone realisme som på Springsteens Nebraska, Whiskeytown og Son Volts bedre låter så har vi sirklet oss brukbart inn på hvor Richmond Fontaine befinner seg akkurat nå.

Det er en mørk realisme over Winnemucca som gjør den neddempet og sterk. Uten et svakt øyeblikk våger jeg å hevde at dette er 2002s beste alt.country skive, og møter med glede et ordskifte med uenige i den påstanden.

Scud Mountain Boys: Essential (2001)
Scud Mountain Boys fra Massachusetts var et band med altfor kort levetid. De kan vise til tre essensielle utgivelser før sentrale Joe Pernice forlot fjellene for andre prosjekter. Heldigvis har han fortsatt å levere like høy kvalitet med senere konstellasjoner, da under navn som Chappaquiddick Skyline, Big Tobacco og Pernice Brothers.

Pine Box (opprinnelig en kassettutgivelse) og Dance The Night Away (1995) ble forenet av Sub Pop i 1997, under navnet The Early Year. Det ble bare ett ’Late Year’, for Massachusetts (1996) ble Scuds siste. Med et så spinkelt grunnlag kan det synes som noe merkelig å koste på en samler, for det skal fortsatt være mulig å fa tak i begge utgivelsene. Dessuten får vi verken uutgitte spor eller liveopptak, ei heller er omslaget særlig fyldig og mangler både kommentarer eller bilder av verdi. Alt dette er litt synd, og særlig for de av oss som kjenner bandet er The Essential en litt overflødig utgivelse. Derfor er følgende ord tiltenkt den heldige musikkelsker som ikke har et forhold til Scud Mountain Boys fra før, og som kanskje har et evig kjærlighetsforhold å se frem til.

Scud Mountain Boys er et stillferdig og stilfullt orkester, tidløst eksisterende et sted mellom tradisjonell country og myk, mollstemt poprock – noe i nærheten av et tenkt møte mellom Gram Parsons, The Eagles og Crosby/Nash. Som det ultimate hangover-bandet helbreder de både sjel og sinn med nennsomme hender, silkemyk vokal, steelgitar og levende skildringer av Raymond Carvers kaliber.

The Essential starter med en svært så sløy versjon av Jimmy Webbs ”Wichita Lineman”. Webb har også signert ”Where’s The Playground Susie”, og på coverfronten går de heller ikke av stien for å gjøre en Olivia Newton-John, samt at de tar tilbake Benjamin Augustus udødelige jukejoint-fortelling ”Please Mr. Please”.

Fra Pine Box og Dance The Night Away savnes en del småperler, noe som igjen minner om at The Early Year er et must-have. Heldigvis er hele ti av Massachusetts 14 spor inkludert. Fullstendig fri for skranglete øyeblikk eller skurrende dissonans er den en av mykrockens aller fineste skiver, og Scuds definitive ten-strike. Mye av æren tilfaller naturlig nok låtskriver og vokalist Joe Pernice. Han synger konsekvent med migreneherjet stemme, som om han er redd for å vekke resten av bandet som døser i naborommet. Når de spiller er det stort sett langsomt og forsiktig, med en klagende steel og klimprende mandolin som følge.

Scud Mountain Boys tegner et motstykke til den brautende amerikanske selvsikkerheten, og viser det USA som finnes utenfor de glitrende byene og velstående forstedene. I stedet dukker det opp bilder av loslitte småbyer, rotløshet, alkohol og dop, våpen, frafalne venner og tapt eller manglende kjærlighet – mye virker skremmende selvopplevd, og er i alle fall godt fortalt. ’All these serious questions, seem to eat my life away…’ synger Pernice på ”Penthouse In The Woods”, uten at han klarer å komme unna. Det er få lyspunkter, og et tilsynelatende endeløst fravær av lykke, som preger hans skildringer. I stedet kan vi kose oss med bonden som skal brenne ned siloen og henge dyreflokken når dama drar, og grøftehistorier som ”In A Ditch”: ’They pulled her from a ditch last night somewhere down 95 on the wrong side of the road/ Found a needle and a pipe she had hidden by her side ’cause it must have been so difficult to deal…’ Resultatet blir et skarpt og poengtert bilde av en hverdag ingen har lyst til å havne i, men som likevel er skremmende gjenkjennelig og nært.

Den sedate tristessen brytes av og til opp med en mild form for honky-tonk/rockabilly og til og med litt gitarøs (fyllevisa ”Lift Me Up”, bør fungere som ren antabus for de fleste).

Scud Mountain Boys er et obligatorisk band å kjenne til. Start gjerne med denne samleren, men vær klar over at det er ikke mye mer som skal til før du har en komplett katalog. Og det må du ha.

Timesbold: Eye Eye (2004)
Whips Katekismus
Det finnes ikke mange med så nervøs uro over stemmen sin som Jason Merritt, eller Whip som han kaller seg. Will Oldham, Will Sheff og Jason Molina er vel de som best kan sammenlignes med den morkne skjelvingen til vokalisten/tekstforfatteren i Timesbold. Det er alle artister som også ligger dette bandet nær. Litt for nær er det mulig å hevde, for også musikalsk heller denne løse ansamlingen av New Yorkere over mot skummel folk, tradisjonelle sorgtoner og lumsk fjøsdans. Langsomme melodiføringer og relativt stor variasjon i instrumenteringen er noe av det som preger dette bandet.

Pussig dette, at det er i tjukkeste Brooklyn noe av den mest gammeldagse stabbursmusikken skapes i Statene, og ikke på mer øde steder som Arkansas eller Sør-Dakota. Men det er kanskje denne motsetningen som gir så markante resultater. Timesbold skaper i hvert fall musikk som ser ut som gamle fotografier av vindblåste sletter og forlatte hus på prærien, også på oppfølgeren til sin selvtitulerte debut (som kom ut i 2002, og ble utgitt på Marit Karlsens Trust Me). Som stillfarne ”All Blues”, med piano, slide-gitar og spøkelsesaktig theremin, banjo-styrte ”Vengeance Day” og den mer tradisjonelt oppbygde folkballaden ”Sometimes The Water”. De har likevel problemer med å leve opp til ”Bone Song”, åpningen som i mektig trav bygger seg opp til en av deres flotteste. De er heller ikke så langt nede på Eye Eye som Merritts stemme kan gi inntrykk av. På den andre siden av kjellerlemmen spiller de nemlig opp til krokete låvedans, som feiende St. Thomas-aktige ”Wings On A Girl”: ’Goin’ out west with the pain in the bag, hurrah, hurrah!’, saloon-vals (”Black Eyed Suzy”), kammerpop, samt en liten svirevise gjemt helt bakerst på discen.

Deres kopling av et ned-til-beinet uttrykk kombinert med folk-instrumenter og blås/stryk tør nå være en kjent metode, og jeg kunne nok ønsket et sterkere fokus på svartsinn og styggedom enn det som har blitt utfallet av denne platen. For selv om Eye Eye er en mer gjennomført og helstøpt plate en debuten så sniker det seg inn en del  anonyme, om enn fine, låter som trekker noe ned. Uten Whip hadde egentlig ikke Timesbold skilt seg så mye ut blant mange andre. Men så er han til gjengjeld helt sentral. Ikke bare som vokalist, men også som tekstforfatter. Hans tekster er noen merkelige sammensetninger av ord. Jeg finner ikke alltid meningen, men han skaper likevel rare bilder i hodet mitt med linjer som: 2I had a vision of building hundreds of stairs while porchlights tortured the insects…’, ’Sometimes the rats are brave, sometimes the rats are children, hilarious and grave…’

Ellers virker mye av poesien til Merritt å rote rundt personlige grublerier av den mørkere sorten, klagende bønner og naturalistisk billedbruk. Og noe av hemmeligheten bak Timesbold ligger i deres siste ord, som Mark Linkous sa det: ’It’s a sad and beautiful world’. Det er kanskje dette faktum våre venner i første rekke utnytter når de lager musikk.

Tracker: Polk (2002)
Haikeren
Tracker er først og fremst bandet til FILMguerrero-bestyrer John Askew. Portland-mannen gjorde seg relativt bemerket i indiecountrykretser med debuten Ames i 2000. På Polk har han alliert seg med en rekke likesinnede venner; M. Ward, Adam Selzer (Norfolk & Western), Michael Schorr (Death Cab For Cutie), Erik Herzog (Buellton) og Dave Harding (Richmond Fontaine). Tracker er fortsatt like velegnet som soundtrack til en ørkenbasert roadmovie, eller ’epic wanderings for the super-8 movie’ som det står beskrevet i følgeskrivet til denne lekkert kledde utgivelsen. Her får små, varme lo-folkrockere, instrumentale landskapsbilder og filmatiske ørkenballader gå i en nærmest sammenhengende flyt. Ørkenestetikken fremheves allerede på omslaget, med bilde av en enslig bil langs det som ser ut til å være en endeløs veistrekning et eller annet sted i sørvesten.

Vel, jeg hang nå i hvert fall på et gudsforlatt sted etter landeveien med tommelen ute da en lys Nova kom brummende forbi, bremset ned, og en person åpnet døren for meg. Det var John Askew som satt ved rattet og han viste med et kort, men slett ikke uvennlig nikk at jeg kunne ta plass ved hans side. Allerede idet instrumentale ”Nova” sklir over i ”Area” innser jeg at dette blir en svært hyggelig tur. Sjåføren viser seg å være en mann av få men velvalgte ord, som heller hvisker enn roper. Han er stødig på rattet der han styrer oss gjennom 12 låter på knappe 40 minutter, unngår nevneverdig trøbbel underveis. Til tider kjører han nesten for sakte, men til gjengjeld er det lettere å feste seg ved detaljene som omgir oss i dette rolige tempoet. Etter bare et par kilometer støter vi på et par nye haikere, og sannelig er det ikke Calexico som hopper inn bak, og ønsker å følge oss et godt stykke. Askew har noe av den samme evnen til å forvandle ørkenens storslagne utsyn om til en intim tumleplass. Den brennhete sola holdes dessuten på rimelig avstand takket være skyggefulle oaser som ”The Swimmer”, hvor relativt tunge gitarer får lov til å blande seg med den behagelige country-tonen, radiostøyen og den gjennomgående behagelige singer/songwriter stilen. De to bandene befinner seg i samme landskap, selv om Tracker ikke har helt den samme tydelige sandmentaliteten til Calexico.

Etterhvert som turen går sin gang blir det mer og mer klart at det også gjemmer seg andre i denne bilen, og jeg kan føle tilstedeværelsen av både Elliott Smith og The Flaming Lips på låter som ”Flint (Watch the Crafts!)”, ”Distance In The Sun” og ”Great Sea (It Sank Me)” hvor Askew tar tilsynelatende enkle akustiske ballader og vender de om til storslagen popmusikk med en skjør nerve. ”Photograph The Ancestors” er med sitt duvende refreng turens mest minneverdige etappe, og mot slutten kan også jeg være med å nynne litt, da jeg gjenkjenner ”Somber Reptiles” av Brian Eno. Det minner om at det sannelig er noe ’ambient’ over stilen til Tracker også. Helt til slutt kommer dessuten den nydelige balladen ”French” (tidl. utgitt på samleren Acuarela Songs, da med tittelen ”Water Fills The Bedroom”). Og da er det et passende tidspunkt å si takk for turen.

Jeg hopper av i nærheten av sivilisasjonen, mens bilen haster videre innover i ørkenen med sine passasjerer og super-8 kamera. På jakt etter flere gode motiver langs landeveien.

Bjørn Hammershaug
(omtalene er alle skrevet rundt release)