Will Oldham: Renaissance Hillbilly

Will Oldham vandret ned fra fjellsidene i Appalachene i 1992, som en annen bibelselger fra det forrige århundre. Da hadde han en lovende filmkarriere (John Sayles’ Matewan fra 1987), gitar og en rekke dystre historier med seg i sin sorte koffert. Han kom inn i første og beste gruveby, et sted i West Virgina kanskje, fant søletorget i byen, åpnet kofferten, tok opp gitaren og en flaske. Og han har ikke lukket sin magiske koffert siden.

Palace Brothers: There Is No-One What Will Take Care of You (1993)
The Palace Brothers var Will Oldhams første av mange Palace-prosjekter, og There Is No-One What Will Take Care You er den utgivelsen som knytter ham tettest opp til tradisjonell backwoods-folk med banjo og lap steel sentralt i lydbildet. Det hviler en dunkel stemning over hele skiva, mørk og skummel som den er. Langsomt, dystert er det, men også en melodiøs vilje som sprer varme rundt leirbålet. Og ikke minst er den morsom. Will Oldham har gjennom hele sine karriere klart å legge inn rom av svart humor i sine tekster, noe som har reddet ham fra å bli en skikkelig sutrekopp. Oldham går ikke av veien for å rulle opp historier av den mer bisarre sorten, som i hans tynne, sprukne stemme gir et nesten lidende resultat.

Mye av materialet kunne gjerne fått plass på Harry Smiths The Anthology Of American Folk Music, i par med legender som Bascom Lamar Lunsford, The Bently Boys og Uncle Eck Dunford. Ypperlige låter som ”Long Before”, ”Riding”, ”(I Was Drunk At The) Pulpit” og ”I Had A Good Mother And A Father”, men det er klart at tekster av typen: ’…that virgin cunt, that satans whore whose piss we have slept under…’ ikke helt hadde sømmet seg i 1930. Fremheves bør også de personlige favorittene ”The Cellar Song” og tittelkuttet, som ytterligere underbygger en dunkel gruvestemning.

Will Oldham tok det ikoniske coverbildet til Slints klassiker Spiderland, og med på debutskiva har han Brian MacMahan, Todd Brashear og Britt Walford fra samme band.

Palace Brothers: Palace Brothers/ Days In The Wake (1994)
På sin andre Palace-utgivelse tonet Will Oldham ned de kraftigste sporene fra Kentuckys gruver og fjell. Det betyr at den skranglete, countryinfluerte stilen ble mer eller mindre forlatt. Dette er en helakustisk plate, der visesangeren Will Oldham trer fram. Nesten helt alene, med bare sin sjelfulle, såre stemme i selskap med gitaren.

Palace Brothers/Days In The Wake har ikke så mange besettende låter som debuten, men hele platen er intens nok. Oldham dyrker bibelske skrivemåter, og gjeninnfører glemte ord som “thou” og “goest” som en naturlig del av det engelske språket. Det er i første rekke tekstene som gir særpreg, og mange av dem omhandler kjærlighetens bitre erfaringer. ’When you have no one, no one will hurt you’ synger Oldham bittert på åpningssporet ”You Will Miss Me When I Burn”. På vakre ”I Send My Love to You”, sender han alt til sin kjære; kjærlighet, hender, klær, til og med nesen sin! Ellers er det særlig verd å merke seg folklåten ”Come A Little Dog”, nydelige ”All Is Grace” og vandringslåten ”I Am A Cinematographer”.

Dette er en gjennomført og vakker plate, som viste at Will Oldham var noe mer enn bare et gudsord fra fjellene. Derfor kan man si at den var viktig med tanke på å ikke bli stigmatisert videre i karrieren. Det spinkle uttrykket og den nakne fremføringen gjør den likevel til en av hans mest anonyme utgivelser.

Merk at platen ikke bærer noen tittel, men at den noe senere ble utgitt under tittelen Days In The Wake, og at spilletiden holder seg under halvtimen.

Palace Songs: Hope (1994)
Etter den noe klaustrofobiske og intense Palace Brothers/Days In The Wake går Will Oldham et skritt i på flere måter positiv retning med EP’en Hope fra samme år.

Markert ved en kosmetisk navneendring, og ikke minst ved å returnere til et større bandformat, står platen som en av hans aller sterkeste Palace-utgivelser. Med er Sean O’Hagan (The High Llamas), Briana Corrigan (The Beautiful South), trommis Rob Allum (Turin Brakes) og altmuligmann Rian Murphy, som skulle bli en sentral samarbeidspartner for Oldham videre utover i karrieren.

Hope har en langt mer harmonisk tone enn forgjengeren, der bruk av piano, orgel og nydelig koring gir låtene en behagelig og fortjent fylde. Oldham gjør en Cohen (”Winter Lady”, som faktisk er platens svakeste og ”Christmastime In The Mountains” av det for meg ukjente paret Baker/Black. Begge sklir godt inn blant hans fire egne komposisjoner. Det er en helt egen og tidløs stemning på ”Agnes, Queen Of Sorrow”, ”Werner’s Last Blues To Blokbuster” og ”All Gone, All Gone” som bidro til å befeste Oldhams posisjon som egenartet låtskriver og komponist.

Hope var Palace/Oldhams sterkeste utgivelse så langt, og plasserte ham for alvor på den alternative country-stjernehimmelen. Den avslappende og naturlige stemningen skulle ikke bli tangert før Ease Down The Road (2001).

Palace Music: Viva Last Blues (1995)
Det ligger i tittelen. Viva Last Blues er mer enn noe annet Will Oldham har gjort en blues-skive. Ikke blues som fra Oxford, Mississippi, men blues i betydning lengtende, blå stemninger. Oldham sprengte raskt de geografiske grensene som debutplaten festet ham til, og Viva Last Blues viser en artist som fortsatt nekter å stå stille. Den følger som en naturlig utvikling fra Hope. Med er trommis Jason Loewenstein (Sebadoh) og Steve Albini som spilte inn platen i Alabama. Ellers sikrer Liam Hayes, broder Ned og Bryan Rich igjen et fullverdig uttrykk som kler Oldhams predikerende stemme vel.

Med unntak av utagerende ”Work Hard/Play Hard” og drivende ”Cat’s Blues”, er det lite som bryter den gjennomført low-key atmosfæren som hviler over hele Viva Last Blues. Låtene er av sedvanlig sterk karakter, og gjemmer flere Oldham-klassikere. Mest kjent er nok ”The Mountain Low” (senere utgitt på EP’en Mountain) med den minneverdige linjen: ’If I could fuck a mountain, lord I would fuck a mountain, and I do it with a woman in the valley…). Det er en frase som holder tre særegne Oldham-symboler: naturen, bibelen og ordet ’fuck’. Sistnevnte er nemlig et ord han stadig vender tilbake til i ulike sammenhenger, og slett ikke bare i den seksuelle betydningen. Oldham mener at dette er et ord med mange konnotasjoner, positive og negative, som gjør det til et interessant uttrykk. Låten er uansett en sjarmerende country-trall, og en av hans mest konsise viser.

Langt mer nedtonet er det avsluttende sporet ”Old Jersualem”. ’Trouble has caused me so much grief, I am waiting for when I can go home…’ innleder han det som står som en av hans aller fineste øyeblikk. De tre første sporene stikker seg ut i positiv forstand. Seige ”More Brother Rides”, bleke ”Viva Ultra” og ikke minst gyngende ”The Brute Choir” ville alene besørget platens status. Legg så til fantastiske ”Tonight’s Decision (And Hereafter)”, som alltid sprer gåsehud når Will synger: ’…where are my friends and where is my family, they’ve all gone away, though it’s I who have left them…’ mens orgelet gråter i bakgrunnen og veranda-balladen ”New Partner”, så er det klart Viva Last Blues var Oldhams sterkeste prestasjon på platefronten så langt.

Bonnie Prince Billy: Ease Down The Road (2001)
Will Oldham går under mange navn, men selv om han varierer sitt register en del så slipper han aldri helt unna sin særegne stil. Og takk for det. Svarte og briljante I See A Darkness (1999) var debuten under navnet Bonnie Prince Billy, men tungsinnet fra den er nå erstattet av en mykere og mer tilfreds stemning. På Ease Down The Road har han samlet sammen en mangfoldig gjeng ned til brorens bortgjemte studio; gitaristen David Pajo (Slint, Papa M), den eksperimentelle filmkunstneren Harmony Korine (Gummo, Julien Donkey-Boy) og andre musikerkolleger og familiemedlemmer bidrar blant annet med banjo, koring og lap steel på det som har blitt den flotteste Oldham-utgivelsen så langt.

Aldri har han virket så avslappet og likefrem som her. Han tryller fram melodier fra en annen tid på en liketil måte som går rett inn i hjerte og sjel. Mens sin gnagende stemme, grimme tekster og skumle fjell-folk kunne han nok virke avskrekkende på enkelte, men dette er en oppvisning av umiddelbare og enkle folk-melodier som fremføres på en så tilbakelent måte at de bare er egnet til å spre varme og godhet. Ease Down The Road fanger essensen i alt som er viktig i livet: Gode venner samlet på en veranda ute i det grønne en varm sommerkveld. Fra allsangen ”Just To See My Holly Home”, solnedgangen ”Grand Dark Feeling Of Emptiness” til dagen gryr på ny med ”Break Of Day” og jublende fryd i ”Rich Wife Full Of Happiness”. Legg til elskoven med Catherine Irwin på ”After I Made Love To You” så bør alle være tilfredsstilt på beste måte.

Bonny Billy: More Revery (2001)
Alle pseudonymers bonnie, Will Oldham, presenterer med More Revery seks låter han har lånt fra forskjellige artister. Under navnet Bonny Billy har han gjort dem til sine egne. Han følger opp en liketil og nesten munter stemning som preget hans forrige utgivelse, Ease Down The Road (2001), men denne gangen holder han seg til kjærlighet som hovedtema.

Jeg synes Oldham kler denne stilen godt. Med sin særegne sprukne stemme og avdempet bruk av gitar og piano, blir det et naturlig preg av tristesse uansett tema og form. Det ser også ut til at samspillet med blant andre følgesvennen Robert Arellano sitter godt, og sammen har de laget en plate som skulle vart så mye lengre.

Oldham viser utsøkt smak når han velger låter, og overrasker litt med enkelte låtskrivere. PJ Harvey og Mamas & Papas frontfigur John Phillips er vel de mest kjente. Han har også funnet frem til soulartisten Bill Withers (mannen bak ”Lean On Me”), og hans ”Same Love That Made Me Laugh”, som i Oldhams verden har blitt til en grim countryrocker. Det New Zealandske slowcorebandet The Renderers blir hedret gjennom en gyngende variant av ”A Dream Of The Sea”. Det kan nok virke litt snålt at John Holt ble valgt, men reggaemannen kunne definitivt skrive gode låter. ”Strange Things” er vel det nærmeste Oldham har kommet dub, ved å kjøre ekko på sin egen stemme i en ellers ambient setting. Da ligger nok Tim McGraw musikalsk sett noe nærmere, og countryartistens ”Just To See You Smile” er platens vakreste låt.

Dette er akkurat slik en coverplate skal være. Låtutvalget er spennende, og som lytter blir man oppriktig interessert i å høre originalene. Will Oldham fortjener kreditt, da han som artist klarer å trekke ut en annen essens enn den umiddelbare.

Bonnie Prince Billy: Master & Everyone (2003)
Ryktene har allerede begynt å strømme inn fra mange hold rundt Master & Everyone. Spedbarn slutter plutselig å gråte når platen settes på. Vantro ser lyset. Spedalske blir friske og sår leges av seg selv. Trollmannen bak magien heter selvsagt Will Oldham. Han har forut for denne utgivelsen gått inn i sine innerste hjertekroker og kommet ut igjen med ti vakre og stillferdige viser av tidløs karakter, slike som får lytterne til å sette seg ned, krype tettere inntil hverandre og ikke si noe som helst som kan forstyrre tonene som smyger seg ut i rommet.

Elsket være den som setter seg. Slik Oldham har gjort på sin tredje Bonnie Prince Billy-utgivelse, pseudonymet som skjuler hans to kanskje aller sterkeste plater; det mørktunge mesterverket I See A Darkness (1999) og den ypperlige front porch-plata Ease Down The Road (2001). Nå har det blitt vinter på landet. Han har gått innomhus, tatt av seg hatten og dempet taklyset. Ikke siden Palace Songs’ selvtitulerte skive fra 1994 har han vært så sparsommelig i stilen, der han sitter nesten helt ensom igjen i tusmørket, plukker forsiktig på strengene til kassegitaren og synger så varsomt som mulig, som for ikke å vekke verden utenfor.

Master & Everyone vil nok virke både innadvendt og spinkel på enkelte, men tross sin spartanske form er dette slett ingen tung, dyster plate. Snarere fungerer den som et blafrende stearinlys i mørket, og det finnes et håp i lyset som skinner gjennom på alle disse ti onde/gode kjærlighetsvisene som sender ut nok varme til å senke strømregningen betraktelig resten av vinteren. Strykere og orgel er mest fremtredende hjelpemiddel, og bidrar ytterligere til å underbygge platens sakrale eleganse.

”The Way” er en praktfull åpning i all sin enkelhet, nærmere tidlig Nick Drake enn den fjellbonden fra liom som Oldham mer og mer ser ut som. Mannen som før spyttet ut f-ordet i mange sammenhenger og skrev tekster med bibelske og gammelmodige vendinger som kunne være harde å tolke, tar stadig i bruk en enklere språklig form i takt med en økt tilgjengelig musikalsk stil. “Love me the way I love you…” er den gjennomgående linjen på “The Way”, som umiddelbart griper tak og får oss  til å sette oss ned, lytte.

Det er lite informasjon om medmusikerne på min platekopi, men overraskende nok er countrysangerinnen Marty Slayton med som vokalist på flere av sporene her. Hennes tilstedeværelse gjør sitt til å lyse opp låter som ”Ain’t You Wealthy, Ain’t You Wise” og ”Maundering”. Mens Oldham før kan ha virket bitter og nedbrutt, smeltes denne sjelelige frosten bort i selskap med hennes delikate stemme. Oldham har for vane å spare noe godt til slutt og “Hard Life”, i beste Gram/Emmylou-stil, er intet unntak:

I know I’m a hard man to live with sometimes
maybe it ain’t in me to make you a happy wife of mine
maybe you’ll kill me, honey
I don’t blame you if i was in your place
maybe that’s what I will do

Det er så man føler at Will Oldham har kommet til en slags aksept av seg selv. En nøkkellåt i så måte er ”Wolf Among Wolves”, der han ber om akkurat det, å bli akseptert som den han er:

Why can’t I be loved as what I am a wolf among wolves and not as a man among men

Oldham strever fortsatt med å fatte kjærligheten, og stiller relevante spørsmål ved dens mange sider. Det er mulig han ser på selv som mer et dyrisk vesen enn et sjelfullt individ. Han klarer uansett, og som få andre, å berøre noe sentralt om mellommenneskelige forhold fra sitt ytterst personlige ståsted som beveger oss som hører på. Og aldri har han gjort det så direkte og umiddelbart vakkert som her.

Med Master & Everyone har han fullført tre moderne klassikere som Bonnie Prince Billy. Det er langt fra hillbilly-fanten som dukket frem på There Is No-One What Will Take Care Of You i 1993 til disse mer tid- og stedløse folkhymnene. Det ser ut til at Will Oldham for godt har kommet ned fra fjellsidene.

Han har startet en ny og kanskje viktigere vandring.

Bonnie Prince Billy: …Sings Greatest Palace Music (2004)
Will Oldham har i løpet av sine 10 år som musiker blitt en av den alternative countryens aller fremste lederskikkelser. Det er ikke ufortjent. Nær sagt alle hans utgivelser, uavhengig av hvilket navn han har satt på omslaget, har vært både egenartet og storartet lytting, men det er særlig med sine tre Bonnie Prince Billy-plater at han har nådd et større publikum. Det er under dette navnet han nå har funnet tiden moden for spille inn materiale fra Palace-tiden (1993-1996) på nytt. Sammen med et band bestående av drevne Nashville-musikere, venner og familie, og med hjelp fra fansen til å plukke låter, presenterer han Bonnie Prince Billy Sings Greatest Palace Music. Et prosjekt som minner litt om Weens 12 Golden Country Greats (1996), som også ble spilt inn med dyktige sessionmusikere fra The Music City, og som befant seg i noe av det samme grenselandet mellom humor/ironi og seriøs musikk.

Hvis jeg hadde fått ansvaret for å sette sammen en Palace-samler bestående av 15 utvalgte, så hadde ikke resultet blitt så veldig annerledes enn det vi får servert her. Det er ingen grunn å klage på selve utvalget, med andre ord, men andre vil sikkert se annerledes på det. Og slik må det være. Etter min oppfatning er dette en ren hitparade, fra den tidlige singlen “Ohio River Boat Song” er dette en gjennomgang av klassiske Palace-skiver. Mitt eneste ankepunkt er at den personlige favoritten Arise Therefore (1996) er glatt forbigått, men den står seg til gjengjeld godt uten videre revidering.

Disse innspillingene tar Oldhams skrukkete og rustne lo-fi ned fra fjellene, glatter ut rynker og polerer bort flekker tilpasset Nashvilles standard for c&w. Det sier litt om den grunnleggende styrken i Oldhams originaler, men også litt om samspillet blant de mange involverte at dette fungerer så godt. Det er ingen tvil om at noe av den opprinnelige skrudde sjarmen har blitt borte i prosessen, men mest av alt er det en fryd å høre disse låtene i nye versjoner, som Andrew Birds strykerarrangementer og Marty Slaytons klokkeklare vokal sammen med et stjernelag fra byen. Dessuten er det fremdeles Oldham som dominerer med sin lett gjenkjennelige røst. Skjønt, det er påtagelig å høre at den gnagende klagingen har fått 10 år til å sette seg, og at han stadig blir mer avslappet i stemmen. Det er også verd å få med seg at overgangen mellom Greatest Palace Music og for eksempel There Is No-One What Will Take Care Of You har blitt lettere gjennom stadig mer tilgjengelige plater fra sjefen de senere årene.

Etter en noe treg åpning (“New Partner”) og en lettbeint swing-versjon av “Ohio River Boat Song” er det gledelig å notere at de ikke har gjort noe forsøk på å fyre opp min favoritt, “Gulf Shores”, her med en soft touch av saksofon i samspill med den flytende steel gitaren. Og det er denslags instrumentbruk som i størst grad markerer endringene, i tillegg til mer forseggjort produksjon. Behagelig innslag av strykere, kor og blåsere sliper ned de mest ujevne kantene, samtidig som styrken i melodi og tekster er bevart. Spennvidden er stor fra låvedans og western swing (“I Send My Love To You”, “I Am A Cinematographer”) til hypnotisk vakre utførelser av “More Brother Rides” og “Agnes, Queen Of Sorrow”, holdt like hjerteskjærende som på Hope, men igjen med mer fremtredende bruk av kvinnevokal, steel gitar og fele. Størst blir selvsagt kontrasten til spartanske Palace Songs/Days In The Wake, men også debutens påle, “Riding”, gjennomgår en stilmessig transformasjon et stykke unna sitt opprinnelige. Mildere stemt og drapert i strykere er den mindre skummel enn strengt nødvendig, og denne drakten passer da bedre på “West Palm Beach”.

Dette har blitt et elegant og forsåvidt vellykket prosjekt, selv om ingen av nytolkningene egentlig kan måle seg med de råere, ubehandlede originalene. En del purister vil sikkert reagere kraftigere på at Oldham pusser opp sine gamle filler, men det vil ikke jeg være med på. Han har aldri stivnet i samme formen for lengre tid om gangen, og dette er enda et skritt i en karriere som ikke dreier seg om å ta kjappe snarveier. Mest av alt, Greatest Palace Music har blitt en ærbødig hyllest til en av vår tids mest underfundige artister. For eventuelle nykomlinger ville jeg nok i samme slengen tatt med samleren Lost Blues And Other Songs (1997) for et mer fullstendig bilde av Will Oldhams kvaliteter.

Bonnie Prince Billy: The Letting Go (2006)
The Letting Go er en stillferdig og vakker plate. Den angriper ikke stilen fra de foregående under navnet Bonnie Prince Billy, men holder fast ved de samme holdepunktene med varsomme melodier i en ganske tilgjengelig form. Oldham har her endt opp med et knippe intime låter som napper i gåsehuden og hvisker innstendig om din oppmerksomhet. Det er som han har funnet en slags tilstand av sjelelig balanse her på øya, en indre ro og et øyeblikk av fred for indre demoner som senker hans skuldre og letter hans hjerte.

Et par grep styrker de i utgangspunktet enkelt arrangerte låtene: Først og fremst at vokalpartner Dawn McCarthy (Faun Fables) bidrar med nydelig harmonisang på mange av sporene. Ikke minst legger lokale musikere på stryk et dannet teppe over sørstatslåtene og bidrar til at blikket rettes mer over mot den britiske folk-tradisjonen. Bidrar gjør også mer velkjente følgesvenner som broder Paul og Jim White fra Dirty Three.

En noe malplassert blueslåt (”Cold & Wet”) endrer ikke mitt helhetssyn, men litt forutsigbart blir det stedvis, som i noe rutinemessige ”Big Friday”. ”The Seedling” med sitt tunge komp (minner litt om ”Madeleine Mary” fra I See A Darkness) bryter også med den fredelige gjennomgangstonen, som åpner hinsides nydelig med ”Love Comes To Me” og avrundes med ditto ”I Called You Back” (det er et riktignok et skjult bonusspor her, med tradisjonelle ”Ebb Tide”).

Will Oldham er en av vår tids store visekunstnere. En underlig figur, en sær artist på mange måter, som har vokst langt utenfor den veien han startet å vandre som Palace Brothers for snart 15 år siden. Som Bonnie Prince Billy viser han seg fra sin aller lettest tilgjengelige side, og det kler ham veldig godt. Ikke utfordrende eller nyskapende, bare veldig tiltalende og betagende – du vil ikke finne stort finere følge enn dette i 2006.

The Letting Go er en plate som smelter is og  lyser opp i natten. Fra en lysbærer som har gjort det til en vane å skjemme oss bor med denslags.

(Omtalene er skrevet mellom 2001-2006)
Bjørn Hammershaug

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s