groove.no

Musikalske yttergrenser i sentrum

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Det spirer i de mer eksperimentelle delene av hovedstadens musikalske miljø. Jeg trives godt innenfor Ring 1 og tuslet en tilfeldig formiddag ut i vårsola på jakt etter nye impulser. Det var slett ikke dumt!

Biologisk Helt Feil (Blå)
Det er 1. april. En handlevogn ligger henslengt midt på gulvet. Publikum kranser i en ring rundt og ser opp på scenen. Der sitter en muskuløs, svart mann på kne og klasker på trommen han sitter på. Rundt ham: Et par gitarister, en pianist, en mann på kontrabass, kvinner dollet opp i fargerike klær som trakterer trekkspill, slagverk, lampe. En theremin er stilt opp. Det lages mystisk og vakker musikk som trollbinder publikum. Bak oss skramler plutselig to vesener kledd i plastposer som slår rundt seg, en halvnaken fyr med en rekke lange støvsugerslanger festet til hodet joiner inn. De finner plassene sine, og gradvis øker intensiteten og støynivået. Orkesteret finner snart et rytmisk, medrivende groove som ligger i tradisjonen til Can, og ikke minst moderne lofts-kollektiv som Sunburned Hand of the Man og No-Neck Blues Band.

Gjengen som spiller kaller seg Biologisk Helt Feil, og er et løselig organisert kollektiv sentrert rundt Øyvind Karlstad, men har en flytende line-up (folk som har vært innom denne laben inkluderer Sten Ove Toft og Anders Gjerde). Det er ikke så viktig hvem som er hvem, det er summen av alles innsats som avgjør utfallet av en konsert med Biologisk Helt Feil.

Det er 1. april, sola har funnet det for godt å stikke seg frem og det er en fantastisk formiddag i Oslo sentrum. Klokken er 15.00 og stedet er Blå. Klubbkonseptet Fritt Fall har i 5 år bydd opp til musikalske opplevelser uten strenge rammer, ’uforutsigbare konserter med nye lydmøter og rom for eksperimentering’, med base i hovedstadens jazz-, improv- og elektronika-miljø.

Biologisk Helt Feil blir i denne sammenheng Helt Riktig. Her finnes ingen strenge grenser innenfor en bestemt genre, mer et slags musikalsk veksthus hvor alle som kan bidra til å skape er velkommen. Selv om man heller burde befunnet seg på et loft i Brooklyn eller Philadelphia en sen nattetime, så var dette en helt fantastisk konsert. Om det blir like bra, eller om det blir likt i det hele tatt, neste gang, det er vel mer usikkert.

N-Collective (Sound Of Mu)
En time senere, konsertslutt og fem minutter lengre opp i gaten holder den nystartede klubben Sound of Mu til i sine mikroskopiske lokaler. I dag er det trangt om plassen, for også her er det formiddagskonsert. N-collective er i likhet med Biologisk Helt Feil basert på improvisasjon, og også dette er et svært løselig sammensatt orkester. Men der stopper de fleste likhetspunkter.

N-Collective er et mer anerkjent, internasjonalt nettverk av involverte innen improv, elektronika, støy, jazz og samtidsmusikk. Denne utgaven av N-Collective består av Anita Kaasbøl (vokal/elektronikk), saksofonistene Dirk Bruinsma og Kjetil Møster, fløytist Bjørnar Habbestad, bassistene Michael Duch og Koen Nutters, samt radarparet Anders Hana på gitar og Morten Olsen på trommer og slagverk. De spiller en mer disiplinert form for improvisasjon, musikerne er mer skolerte og rammene er mer fastlagte. Det musikalske utbyttet er minst like givende.

Musikken er mindre umiddelbar og tilsynelatende tilgjengelig, her brytes det melodiske i stykker, og det skapes en mer fragmentert improvisasjon basert på kontroll og lydhøre musikere. Særlig imponerende på denne konserten var etter mitt skjønn trommeslager Olsen og ikke minst bassist Duch, mannen som går i ett med sitt instrument og blir selv en bass. Grunnen til at disse to nevnes er vel like gjerne i kraft av at de er mest synlige, både de underliggende gitar-påleggene til Hana og Kaasbøls eksepsjonelle vokal-eksperimenter bidro til å gjøre dette til en konsert noe utenom det vanlige.

Det spesielle med Mu er det heldekkende vinduet som vender ut mot gaten. Det store vinduet kan tjene som en grense mellom oss som er innenfor, som forstår, og de som er utenfor, men det skaper også en åpning og bidrar kanskje til bygge ned grensene mot musikk som “folk flest” sikkert vil avfeie som ’pling-plong’. De mange skuelystne som kikker inn blir også en del av scenen på Mu, de skaper på en måte et bakteppe som under denne lørdagens konsert dannet et fint bilde av byen, bevegelse, lydene. I nabolokalet åpner en leketøysforretning og barn og klovnerier blir en del av denne helheten. Men verden utenfor ble også innlemmet i selve konserten.

Etter første sett sang vi alle bursdagsangen for Anders Hana, som ble overrakt en gave fra kollektivet. Det var en liten lektøysgitar fra nevnte butikk, og Hana plugget den like gjerne inn og fremførte andre sett med denne. Det vekket ikke bare munterhet på begge sider av vinduet, den unge gitaristen fant også lyder i plastleket som jeg vil anta de fleste andre vil ha store vanskeligheter med å gjenskape.

Biologisk Helt Feil og miljøet rundt Apartment Records/Fritt Fall, og kretsen rundt N-Collective teller et høyt antall involverte med en samlet enorm kulturell spennvidde. Denne lørdagens to konserter viser bare noe av det de har å tilby. Med små steder som Blå, Spasibar og Sound of Mu finnes også naturlige møteplasser for interesserte som ikke er så nøye på hva musikken kalles, men hva som kommer ut fra instrumentene og inn i ørene.

Bjørn Hammershaug
Først publisert 03.04.06

Konsert: Royer’s One Man Band, Mono 2004

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Etter en pinse sammen med banjospillere som Sufjan Stevens og David Eugene Edwards virket det bare naturlig å avrunde helgen med nok en klimprer: Royer’s One Man Band. Denne bluegrassens svar på Hasil Adkins heter Eric Royer, og er en ung gatefolkartist fra Boston-området som spiller og synger tradisjonell amerikansk folk/country, litt honky tonkin’ Hank Williams og litt bluegrass fra fjellom. Han har cirka fire plater bak seg, med titler som Street Bluegrass og Bluegrass Contraption. På papiret ikke så veldig unikt. Men måten han opptrer på er litt av et skue.

Vår bredt smilende venn trakterer nemlig sin egen “Guitar Machine”, en sinnrik konstruksjon sist sett i Flåklypa Tidende. Rundt halsen har han banjo og munnspill, på fanget en lap steel, og på gulvet ligger maskinen, en klump av to gitarer (akustisk og bass) og en kubjelle, hektet i hverandre med noen pinner og snører som han styrer via pedaler med sin skoløse venstre fot. Royer spiller på alt i hop, samtidig med at han til hodet har knyttet et snøre til filledukka Polly som dingler muntert i mikrofonstativet. Jo da, han kunne endt opp som en kuriositet, men dette er ikke bare et backwoods freak show, Royer er en høyst seriøs folk-artist som tilfredsstiller ørene nesten like mye som øynene.

Det var ikke bare The Guitar Machine som sikret minnene fra denne kvelden. Dette var også datoen Helseminister Høybråten og hans Friske Armé hadde beordret for å avslutte den eldgamle tradisjonen med øl, musikk og røyk rundt en bardisk. En puffende Royer var underrettet og tilegnet allerede sin andre låt til hr. Minister’n, med den passende tittelen ”Mind Your Own Business”, mens han fem minutter på midnatt framførte en han akkurat hadde skrevet om samme tema. Det er vel fair å si at ingen av disse gikk i favør av den nye loven. Mellom disse to anti-antirøykesangene vartet Royer opp med gnistrende låvedans, med en blanding av egne og tradisjonelle folk-låter, instrumentale eller med nasal Hank Williams-lignende stemme. Vi fikk blant mye, mye annet ”Pretty Boy Floyd”, ”Cotton Eye Joe”, ”King Kong Kitchie Kitchie Ki-Mi-O” og ”Honky Tonk Blues”. Eivind Monogutt kom ved et par anledninger opp på scena (’vi har bare hatt 5 minutter med øving altså…’) og dro fela, ja det var i det hele tatt uformell og god stemning under første del av konserten.

Vet ikke om det skyldtes røykeforbudet, det sene klokkeslettet eller det faktum at en drøy time med Royer egentlig var akkurat passe, men da han tuslet tilbake etter en halvtimes pause hadde mange forlatt lokalet, og de bebudede hordene av astmatikere og allergikere som aldri tidligere hadde vært på pub, ja de uteble, gitt. Det ble derfor litt antiklimaks med det andre settet, men med avsluttende høydepunkt som ”Coo Coo Bird” og ”Duelling Banjos” (her duellerte han for ordens skyld mot seg selv) tok jeg meg selv i å danse som han lange faren i Deliverance, howlin’ at the moon.

Opprinnelig publisert 01.06.04
Bjørn Hammershaug

Golden Pollen: Gypsys, Tramps & Thieves

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Black poppy sleeps a dreamless night
In summer shade of moony light
Hazy veils of clouds loom low
The warm kittens close to the earth
Underground bodies stir with no sound
No one to tear them under the ground
Ghost horse and stillborns turn in their cradles
Silvery meadow murmurs the song of
Tiny glow worm glowing
Rain starts her shimmery descent
Into the old leathery skin of the farm
(“Blackpoppies”, CocoRosie)

beirut_gulagBeirut: Gulag Orkestar (Ba Da Bing!, 2006)
Siste lass er losset. Kjerra kan endelig parkeres for kvelden. Den spartanske sigøynerleiren er rolig, med unntak av ett dunkelt opplyst telt. Her er menn og kvinner samlet i en tett ring rundt et lurvete orkester som ramler opp på den enkle scenen. Kulden forsvinner i takt med vodkaflaskene som sendes rundt, og trompetfanfaren som hever teppet for en 37 minutter lang reise fra Baltikum til Balkan. Det er en ferd preget av mye slit og strev, men også ekstase og glede. Snart nikker alle langsomt til den melankolske klagesangen ”Gulag Orkestar”, klynger seg tårefullt til hverandre rundt ”Prenzlauerberg” og danser stolt til ”Brandenburg” og ”Mount Wroclai”.

Stopp: Dette bildet stemmer ikke med virkeligheten. Scenen er ganske enkelt et gutterom i New Mexico. Beirut er lik Zach Condon, en 20-årig amerikaner som droppet skolen og søkte seg over til Europa, der han trallet rundt i Paris’ gater og ble kjent med ymse gatemusikanter. Orkesteret er stort sett ham selv, med litt hjelp fra blant andre naboene Jeremy Barnes/Heather Trost (begge fra svært sammenlignbare A Hawk and a Hacksaw). Bare et par Smiths/Decemberists/Neutral Milk Hotel-lignende låter avslører hans bakgrunn som en vestlig tenåring oppvokst med moderne rock. Det i seg selv skaper et spennende krysningspunkt, som tidligere er utforsket av for eksempel Calexico, Gogol Bordello og Devotchka.

Gulag Orkestar er en imponerende debut, der de nevnte låtene fra første halvdel ikke tangeres av det siste knippet. Condon forsøker ikke bare å forstå og fortolke vår nære musikalske historie, men også å knytte mange ulike stiler sammen – som et musikalsk Beirut. Resultatet av hans 11 postkort vitner om et langt skarpere blikk enn den gjengse hastige turist.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 12.12.2006

tg306cd accordion folder_J.inddCocoRosie: The Adventures of Ghosthorse and Stillborn (Touch & Go, 2007)
Søstrene Casady fikk mange venner med sitt flotte andrealbum Noahs Ark i 2005. Da falt de lett inn i den store bølgen av ’freakfolk-artister’ anført av deres gode venn Devendra Banhart. Med påmalte barter, flagrende gevanter og generelt underlig atferd har duoen klart å vekke oppmerksomhet i en tid som formelig skriker etter originale artister. Oppfølgeren til Noahs Ark viser at de to både bevarer originaliteten og evner å balansere mellom det tilgjengelige og mer uformelig sære i musikken sin.

The Adventures of Ghosthorse and Stillborn bærer mange av forgjengerens trekk. Her er innyndende Björk-møter-Devendra-passasjer (”Japan”), såre pianoballader som Antony-fansen vil falle for (”Sunshine”, ”Miracle” hvor han selv synger) og ikke minst mye forunderlige toner som bare er umiskjennelig CocoRosie. Blant litt flere hiphop-beats enn sist er det fremdeles plenty med rom for hjemmeheklede melodilinjer og sammenlappede lydlandskaper som snor seg et sted mellom burlesk ballet og barnlig fryd, litt som Tim Burton på en tenkt date med Tingeling.
Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter 10.04.2007

travel-sea-days-escapeTravel By Sea: Days Of My Escape (Autumn Tone, 2008)
Blå himmel, dampende asfalt, en åpen bil. Temperaturmåleren svinger pent over de 25, og kvelden byr ikke på andre planer enn å suse gjennom kaktusland på vei mot havet.

Det er mulig å tenke seg at ovennevnte beskrivelse er en situasjon Kyle Kersten og Brian Kraft har opplevd noen ganger, de to bor i California og Colorado, men realiteten er at de to musikerne har konstruert sitt andre album gjennom å utveksle filer via nettet.

Days of My Escape er uansett en plate som liksom fanger stemningen av sørvesten; het innlandsvarme, den ensomme landeveien, FM-radioens behagelige komfort og lengten etter den svale brisen av kyst og hav. For tar man den bittersøte og vemodstemte delen i støvete americana, og blander til et par dråper med solfylt vestkystpop, så er vi ikke langt fra essensen til duoen med det svært passende navnet Travel By Sea.

Med åpningslinjen ’Find the deepest well, It will lead you to the highway. It may be blank and scorned, But your vision is reborn’ plasseres vi mykt i passasjersetet på det som skal bli en behagelig kjøretur.

Duoen behandler sitt låtmateriale med varsomhet. Melodiene får lov til å gro sakte inn i oss som lytter, instrumenteringen er relativt spartansk, men varm, og den avrundede vokalen har en insisterende klang som ber om å bli hørt. Hør et kutt som ”Patiently” som eksempel på ypperlig håndverk av akustisk tristesse av aller fineste sort. Den gode nyheten er at Travel By Sea stort sett leverer materiale av slik slitesterk kvalitet. Den dårlige, hvis man kan si det slik, er at de ikke akkurat utfordrer formen de har funnet seg så godt til rette i. Men et par mer middelmådige honkyrockere minner om at akkurat det er like greit. Det er i sine mest stillfarne øyeblikk denne duoen virkelige blomstrer.

Et par gjestespill i form av en kvinnelig vokalist (blant annet fra Pink Nasty, sist hørt med Bonnie Prince Billy) og litt fele trekker opp. For det er plass til mer i dette lydbildet. Ta en låt som ”Too Much Too Quickly”. Dette er valiumtwang av ypperste merke, en langsomt brennende låt med antydning til flerrende gitarer som slikker oppetter hjulkapslene. Det er i slike øyeblikk jeg skulle ønsket at Travel By Sea hadde foredlet sitt materiale enda ytterligere. Det er noe uutnyttet potensial her, både sfæriske og soniske muligheter ligger og lurer i kjølevannet av denne debuten.

Days of Escape er en fin påminnelse om at geografisk avstand og musikalsk intimitet ikke er to uforenelige størrelser. Og at Travel By Sea er et band vel verd å holde bremmen oppe for i tiden fremover.

savath_savales_pollenSavath & Savales: Golden Pollen (Anti, 2007)
Sommerens melodi. Hva er vel bedre enn den liflige lyden av lyse kvelder og bekymringsfrie dager, gjerne ispedd en klangbunn av vemod eller melankoli for at den rette harmoni skal oppstå i mitt musikalske hjerte. I 2006 skapte Zero 7 et slik øyeblikk med ”Throw It All Away”, i år er det ”Apnea Obstructiva” med Savath & Savalas som følger meg inn i sommerkvelden.

Det er ingen formidabel låt dette, med den søvnige spansktalende vokalen ute av stand til å bære noe som helst, den knapt holder seg flytende der den duver retningsløst avgårde med piano, fløyter og strykere opp mot det store blå. Men det er dette som skaper et florlett stykke musikk som umerkelig etterlater seg et lite kyss av sol og sommer, før den svinner hen og oppløses til intet.

Mannen bak dette lille kunststykket av vellydende sommerlykke er altså G. Scott Herren, også kjent som blant annet Prefuse 73 og en haug med andre prosjekter. Her altså i drakten til Savath & Savalas, og amerikaneren som har tatt en Josh Rouse og bosatt seg i Spania prøver seg på sitt nye morsmål uten at jeg kan vurdere det på annet vis enn passende. Sammen med produsent John McEntire har Herren skrudd sammen en sval smyger av latinsk slow-motion bossa og drømmende psykedelia, der McEntires Tortoise og The Sea and Cake er naturlige referanserammer. Til og med svenske Jozé González (som forøvrig har samarbeidet med nevnte Zero 7 tidligere) stepper innom foran mikrofonen, skjønt uten å etterlate veldig store spor etter seg.

Med åpningen ”Apnea Obstructiva” opprettes en tilstand som skal vedvare utover på Golden Pollen. Det blir en lang siesta i sommerskyggen, med slør av både hippie-folk og post-rock som ikke forsøker å presse seg for mye på, og tilløp til avansert låtskrivekunst som virker helt naturlig og intuitiv. Golden Pollen bør dermed gjerne nytes liggende, med sand mellom tærne og svettedråper i pannen, mens båtene der ute ikke virker som de har det travelt med å komme noe sted og hodet er tømt for andre tanker enn å løfte armen til nærmeste isglass og sette det inntil munnen.

Det er en tilstand som vel må høres fristende ut, og Scott Herren har absolutt lykkes med å skape en nær konstant følelse av sval harmoni og avslappet sommer-modus. Golden Pollen er en parasoll til solen, en vannflaske i varmen. Tendenser til bevegelse i form av tempererte danserytmer kommer bare frem i altfor korte glimt, og rokker ikke ved denne hovedtendensen av vektløse stemningsskapere. Dette ’behagelige’ over Golden Pollen kan være platens styrke, men også bidra til å overse det faktum at den nok hadde vært tjent med noe strammere regi og låtutvalg. Her er det ikke mye å nynne på når sanden er vasket ut av ørene og parasollen slås sammen for sesongen. Men nå, i juli, er dette egentlig alt man trenger på øret.

odawas_depthsOdawas: The Blues Depths (Jagjaguwar, 2009)
Dette er mitt første ordentlige møte med Odawas. Duoen har et par album bak seg fra før, og de har ikke revolusjonert sitt uttrykk: Begreper som ’Neil Young på en romferge’, og ’kosmisk country’ er fremdeles gyldige på The Blue Depths. Men kanskje bandet har finslipt formelen i sterkere grad, kanskje de har perfeksjonert låtene sine eller kanskje det bare er noe i deres uttrykk som tiltaler meg i større grad enn vi har gitt uttrykk for? Jeg er i hvert fall ganske så mottagelig for deres myke, romantiske drømmepop.

The Blue Depths er et betagende album. Basert rundt tykke lag med hengende synther, trommemaskin, munnspill og rikelig med rom for mikrofonen, skaper Odawas en stemning av melankolsk sårbarhet og høystemt nostalgi. Åpenbar flørting med 80-tallets pastellpop og kitschy arrangementer gjenspeiles ikke bare i fargetoningen på platen, men vel så mye i musikken. Når de lar trommemaskiner få fritt spillerom på bekostning av den dorske drømmefølelsen detter jeg litt av lasset, men det er bare tidvis de forsøker seg på en ”Do They Know It’s Christmas” på valium (”Swan Song for the Humpback Angler”). I det hele er The Blue Depths en plate som smyger seg mykt inn i øret, en hviskende bærer av et glemt kjærlighetsminne, et falmet postkort fra en varm sommerdag som blafrer forbi. The Blue Depths vekker slike litt flaue minner, farlig nær ’guilty pleasures’-kategorien som er høvelig illustrert med fotoet av det kyssende paret på baksiden av omslaget.

Helen Maurene Cooper står for utsmykningen, hun er en fotograf med sans for både nære naturbilder og vagt erotiske stemninger, og hennes talent egner seg enda bedre i større format enn det som er mulig på en CD-plate. Kanskje er det lurt å vente til LP-utgivelsen kommer, forhåpentligvis enda mer dandert enn den litt spinkle lefsa som følger med her.

mendoza_lineThe Mendoza Line: Lost in Revelry (Misra, 2002)
The Mendoza Line, 1. The figurative boundary in the batting averages between those batters hitting above and below .215. It is named for shortstop Mario Mendoza whose career (1974-1982) batting average for the Pirates, Mariners and Rangers was .215.

2. The Mendoza Line har vært bosatt i studentbyen Athens, Georgia en periode, men haiket opp til Brooklyn for et par år siden. Der føyer de seg pent inn i Misras allerede sterke katalog, som presenterer storveis musikk fra blant andre Summer Hymns, Shearwater og Jenny Toomey. Og de senker ikke nivået med denne utgivelsen heller. Med el-gitar i den ene hånda og pedal-steel i armkroken legger gjengen omtrent like stor vekt på pop som bakgårds-country, og Lost in Revelry består av et knippe joviale og sjarmerende låter fremført på en uanstrengt liketil måte.

De 50 minuttene fordeler seg grovt sett mellom søtladen melankoli, back-porch country og skramlepop, der vokalansvaret deles mellom de to mest stabile medlemmene Peter Hoffman og Timothy Bracy, samt Shannon Mary McArdle. Når de synger sammen blir det som et mer positivt Low eller et mer folkbasert Yo La Tengo (”It’ll Be the Same Without You”). Den grunnleggende løse og melankolske formen binder det hele likevel sammen til en helhet. Jeg tror det er Bracy som har den nasale Dylan-aktige stemmen av de tre, og som kan høres på platens triumferende åpning ”A Damn Good Disguise”. Den oppstemte ’revelry’-stemningen med klapping, huing og himmelsk pedal-steel (Bob Hoffnar, Hem) skaper en umiddelbar verandafest som de ikke tangerer senere. Vi blir likevel gladelig sittende i huska og gynge til duvende natteviser som ”The Triple Bill of Shame”, ”The Queen of England” og ”The Way of the Weak”.

Shannon Mary McArdle ble med i 1999, og har skrevet og framfører fem låter denne gangen. Hun synger og korer med frisk Emmylou-stemme og glimt i øyet, men tiltrekkes av og til mer i retning av indiepop (that dog, Belly, Juliana Hatfield) enn godt er. På søvnige ”I’m That!” og ”The Way of the Weak” senkes lyset ned mot Hope Sandovals duse belysning, uten at det blir like sensuelt. De roligste og mest countryfiserte låtene kler likevel bandets løse og lune stil bedre enn fuzzpopen, og det skurrer litt når vi var innstilt på å nyte stunden i gyngestolen.

Lost in Revelry er ikke verdens mest kompliserte plate, men gode låter og tekster utført på en likandes måte gjør den likevel til en aldri så liten godbit. Jeg har til gode å høre deres tidligere utgivelser, men sitter med en mistanke om at dette ikke er et band som på død og liv må kompletteres. Hvis dette skulle være første date for deg også, så er det et godt utgangspunkt for å vurdere akkurat det selv.

lovers_stars_litLovers: Star Lit Sunken Ship (Orange Twin, 2002)
Ikke uventet holder Lovers til i sydlige himmelstrøk, nærmere bestemt Athens, Georgia. De har en behagelig varm og døsig aura over den stillferdige musikken sin, og skaper en stemning som passer godt til en rolig sensommerkveld i selskap med sirisser, et stille vann og en ellers sedat sinnstilstand.

’I believe in a quiet place, where mothers and daughters will lay by the water and out in the landscape…’ hvisker Carolyn Beek fristende og forførerisk innledningsvis. Hennes stemme kan minne litt om Hope Sandoval, Nina Nastasia, Lisa Germano eller Chan Marshall, noe som betyr innbydende sjelepleie og ømskinnet sårhet fordelt i jevne doser. Beek synger åpent og ærlig, særlig om desperate lengsler, planeter og droger (noe som kanskje forklarer hennes drømmende og tilbakelente stemme). Lovers deler noen av de samme egenskapene til Bright Eyes og Okkervil River der de øser av et poetiske overskudd til et svartmalt liv. Sammen med Brent Jones og en del gjester sørges det for variert instrumentering av den mer folkelige sorten (banjo, trekkspill, fiolin og glass), kast inn en slide gitar, moog og trombone så har man det man trenger for å piske kremmusikk. Det har Lovers klart med Star Lit Sunken Ship.

Det besnærende åpningssporet ”I Believe in Outer Space” etablerer en tone som skal vise seg å holde platen ut. En selvutleverende, nærmest desperat og intens Beek hvisker smygende i vei, og backes varsomt av musikerne som aldri tar helt overhånd. Ingen tar på seg en klar sjefsrolle i orkesteret, der kombinasjonen av blåsere og strykere skaper en rikholdig stemning på hele platen og gir den godt med variasjon. Jeg savner som vanlig litt avlastning på vokalsiden, men den som faller for Beeks røst og de andre artistene som er nevnt her, har mye å se frem til.

Det er flust av stemningsfulle låter på Star Lit Sunken Ship. På ”Ginger” kan vi forsiktig løfte dansefoten takket være Elina Tukkanens hypnotiske fiolinspill, men hovedsakelig går tempoet i et bedagelig og avslappende tempo som egner seg mer for å nyte sittende eller liggende. Særdeles vellykket er ”People in Cars Don’t Face Each Other”, med en banjo som klimprer bak den flytende e-bowen til Andy LeMaster (Bright Eyes, Now It’s Overhead), og som ligger inntil stemningene som Mazzy Star i sin tid skapte. Nydelig er også ”Winter Takes a Lover”, der det er Brent Jones’ trekkspill som hjelper Carolyn Beek inn i nattemørket. Der blir vi værende helt til ”Peppermint” rolig runder det hele av etter drøye 40 minutter. Dette er ikke en plate med de sterke, minneverdige enkeltåtene, men som mood enhancer fungerer den helt ypperlig.

Star Lit Sunken Ship er skumringsmusikk for både lyse og mørke kvelder. Det kan fort bli en slik plate som man overser i platehyllen, men desto hyggeligere blir det å oppdage den igjen.

lofty_pillars_amsterdamThe Lofty Pillars: Amsterdam (Truckstop, 2001)
Hovedpersonene i The Lofty Pillars er Michael Krassner, Fred Lonberg-Holm og Will Hendricks. Disse allsidige artistene er kjenninger fra samarbeid med Boxhead Ensemble, Jim O’Rourke, Superchunk, Simon Joyner, John Zorn og et utall andre. På Amsterdam kan vi i tillegg til trioen høre toner av nære musikalske venner som Jessica Billey (Rachel’s) og nomadene Glenn Kotche (trommer) og Ryan Hembrey (bass). Alle disse har i en årrekke gitt positive bidrag til det oppegående musikkmiljøet i Chicago. Det er altså ikke noen hvem-som-helst som står bak denne utgivelsen.

Amsterdam er en oppvisning i klassisk låtskriverkunst fra begynnelse til slutt. De eksperimentelle elementene, som mange av musikerne er mer enn komfortable med, er denne gang lagt helt til side. Man kan heller spore påvirkning fra viseartister som Bob Dylan, Leonard Cohen, Randy Newman og Willie Nelson. Krassner og Hendricks går til oppgaven med en uforskammet trygghet, og de unngår elegant et baktungt retro-stempel.

Vi starter i “Amsterdam” hvor strykeorkesteret kort stemmer inn instrumentene, inntil en vakker vals kommer smygende. Noe av den samme saktmodige stemningen som på Midnight Choirs Amsterdam Stranded kan spores, selv om Krassner mangler litt på fløyelsstemmen til Flaata. ’Amsterdam was cool in the wintertime’ synger han, mens piano og strykere smelter vekk all kulde. Når så koret kommer inn på slutten, så er det som om Leonard Cohen har begynt å skrive gode viser igjen.

Platen flyter stort sett i rolig farvann. Vokalistene Krassner og Hendricks preger lydbildet med sine inderlige røster, men bak dem finnes en stor lydflate som fylles av cello, horn og andre lekre ørekilere. Det hviler en barokk stemning, nærmest en klassisk dannelse, over første halvdel av platen. Det er ingen elementer som ødelegger helhetsinntrykket – med et lite unntak i Hendricks mest intense vokalpartier, hvor han ikke helt klarer å følge de milde crescendoene. Det siste minuttet av ”Fade Away” og deler av ”Mothers Arms” blir dermed litt anstrengende, og det hadde vært å foretrekke at Krassner styrte mikrofonen på egen hånd.

”Field of Honor” kommer som en befriende låt omtrent halvveis ut i platen. Fra og med denne tar den klassiske europeiske innflytelsen følge med en klarere amerikansk tradisjon. Steve Dorocke legger på nydelig pedal steel, Krassner synger Dylansk nasal-hest, og de syv slentrende minuttene står som et av de mest umiddelbare sporene. ”Eposene Three Men” og ”Down the River” (som låner intro fra ”Ohio River Boat Song”, sist hørt med Will Oldham) er andre høydepunkt i den ’amerikanske’ delen av Amsterdam. Disse sugende visene forhindrer at albumet blir for statisk, men det er helt på sin plass at de tar det helt ned igjen mot slutten, og avslutter med en av årets vakreste låter i ”Underworld”.

Selv om det ikke krever altfor mye konsentrasjon å følge de tydelige stemmene, er det for fordypelsenes skyld synd at ikke tekstene følger med i omslaget. Det er ikke vanskelig å få med seg at historiene i stor grad dreier seg om temaer som drap, kulde, lengsel og andre tunge sider som tilhører de mørkere deler av menneskesinnet.

Gjemt bak et anonymt omslag og et bandnavn som for de fleste lyder ukjent, kan det være fort gjort å overse denne i platebutikken. Det ville være en stor tabbe, særlig for lyttere som takler en plate hvor både låtene, musikerne og lyrikken holder et nivå som de fleste andre av dagens artister – uansett genre – knapt våger å drømme om.
Bjørn Hammershaug

Festival: Accelerator 2005

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Coco Rosie

The Big One: Trädgård’n, Göteborg, 6/7-2005
Accelerator: The Big One ble startet som et alternativ til de mer etablerte festivalene i Sverige. Den ruller gjennom Stockholm, Malmö og Göteborg og kunne for sjette gang tilby et program nærmest fritt for dødpunkter. Fra nye folk-yndlinger til evigunge gubber var denne dagsfesten et bedre og billigere valg også for oss fattige og musikkhungrige nordmenn, enn for eksempel samtidige Quart. Et fett program, delikate omgivelser, positive vibber, vennlige priser og smilende solskinn bidro til at årets Accelerator var en 9 timer lang opptur.

Sonic Youth og Teenage Fanclub representerte det mer etablerte sjiktet, sammen med en underskog av sterke navn som Devendra Banhart, Joanna Newsom og Magnolia Electric Co. Det ble i det hele tatt en riktig så trivelig aften på Trädgård’n. Utestedet ligger sentralt i Göteborg, tilknyttet en av byens parker. To scener var innendørs, mens én var ute. For å ta det negative med de ytre omstendighetene først; bare tre artister opptrådde ute i sommervarmen, et langt bedre sted å være enn inne i trange, dampende lokaler. For det var særlig heten og fuktigheten inne på lille scene 1 som ble i overkant plagsom.

COCOROSIE åpnet det hele i femtida. Den amerikanske søsterduoen Casady slipper snart sitt andre album, vellykkede Noha’s Ark (Touch & Go), der blant andre Devendra Banhart og Antony bidrar. Mye av settet var selvsagt hentet fra denne. De snodige damene satt sammen med en trommis foran et lerret som viste kaleidoskop-animasjoner av bamser, så om man ikke kunne se selve scenen var det fint å kose seg med disse bildene. Den vevre knipling-folken til CocoRosie er ikke nødvendigvis lett å overføre til scene, lavmælt og detaljert som den er, men med nye låter som ”South 2nd” og ”Bear Hides And Buffalo” viser de forlokkende evner og makter å fange publikum inn i sin verden av spartansk skjønnhet og vever mystikk.

Festivalen akselererte langsomt langs samme gren med JOANNA NEWSOM som spilte i den store salen rett etterpå. Sjelden har vel så mange indies møtt opp for å se en ung dame spille harpe. Med sin særegne debut The Milk-Eyed Mender (Drag City, 2004) og en generell økt interesse for ’frifolkere’ har Newsom blitt en aldri så liten kultfavoritt. Det er ikke vanskelig å forstå. Med et kort ’Hi’ satt hun seg foran harpen og åpnet med en kvarterlang sammenhengende suite, mer krevende og improviserende enn det hun har gjort på plate. Hennes barnslige Björk/Joni Mitchell-vokal og harpens store register gir et helt spesielt uttrykk som likevel fyller slike saler. Jeg bevitnet store menn i tårer under ”The Sprout and The Bean”, selv holdt jeg meg relativt rolig. Newsom kan også bli i meste laget – særlig med tanke på at jeg hørte noen sure gitarer forsøksvis bli stemt ute i hagen.

Ute hadde gradestokken krøpet godt opp i 30-tallet, og på scenen stod nemlig Jason Molina og hans highwaymen MAGNOLIA ELECTRIC CO. Det skulle vise seg å være nær perfekt å holde seg fast til scenebarrierene, med en kald leskedrikk og sola stikkende i fjeset mens Molina og hans røslige outlaw-bande harvet ut varme, solide toner av ur-amerikansk gitarrock en times tid. Han åpnet med nær selvsagte ”The Dark Don’t Hide It”, men med unntak av blant andre ”Leave the City” og en seig utgave av ”I’ve Been Riding With The Ghost” var store deler av settet viet nytt materiale. Disse virket å ligge et sted mellom (litt skuffende, det må nok sies) What Comes After The Blues og Magnolia-skiva. Ikke akkurat overraskende, men gjenkjennelig og stødig vare. Det er bare å innse at Molina fortsetter å dyrke sørstatsrockens myter filtrert gjennom tidlig Neil Young. Han er merkverdig ordinær, nesten puslete sammen med bandet, som er selve inkarnasjonen av robuste og trauste rockere som bamsen Jason Groth på gitar. Men det er en innbitt vilje over både tekstene, sangen og melodiene som gjør at Magnolia sjelden blir ordinære. De tonesetter arbeiderklasse, svineribbe, kjærlighetssorg og tvil & tro med en jordnær og traust bakgårds-glød. Selv om gnisten som preget Trials & Errors var noe fraværende, og konserten manglet både humor og villskap (her var ingen tordenskrall á la ”The Big Beast”) er det noe påfallende sterkt over Jason Molinas bestemte stil. Det var nok likevel mest en dag på jobben for Magnolia, jeg tørket svetten og følte meg nesten som en arbeidskar selv når de var ferdige.

Jeg snakket litt med Molina etter konserten, og han kunne fortelle at han nå hadde flyttet nordover til Chicago igjen, og var på vei dit rett til en ny plateinnspilling hos Steve Albinis Electric Audio. Vi snakket også en del om hans vennskap med Howe Gelb (Molina var for øvrig nyfrisert av Gelbs kone, en flott bolleklipp hadde han fått), og mulighetene for et samarbeid i den retning. En våt drøm spør du meg!

Man holder seg i sola, og jeg legger sørstatsflagget tilbake i kofferten, og henter fram pannebånd og en batikkskjorte. Jeg var på vei ned i lotusstilling sammen med DEVENDRA BANHART, trodde faktisk han kom alene og skulle trylle oss inn i viseskogen. Men nei, sammen med fire andre røvere som så ut til å være plukket ut fra Hell’s Angels 1968, blant andre Andy Cabic (Vetiver) skulle dette bli en ganske annen seanse, gitt. Devendra åpnet med en ny spansktalende vise, trolig fra hans kommende album, derfra og ut viste mannen en ny side av seg selv. Denne konserten utviklet seg til ekstatisk orgie som kunne passet inn på Woodstock fra CSN&Y til Sha-Na-Na. Banhart høres jo ut som en blanding av Tiny Tim og Marc Bolan, ser ut som en blanding av Jim Morrison og Jesus, og fremstod her som en moderne frelser og vekkelsespredikant.

Banhart virket sikker og spillesugen, leken og morsom. En vill versjon av ”The Body Breaks”, coverlåter av Lauryn Hill (”That Thing”) og Canned Heat, en blomsterdans som jeg tror heter ”Long Haired Child”, antikrigs-budskap og Afrika-hyllest: Devendra Banhart innbød til henda i været og la håret flyte. Den svarte trommisen fra CocoRosie snublet inn på scenen, forsøkte å synge og dæljet på trommer, Banhart danset rundt med maracas og ledet oss inn i en evig soldans. Kanskje var det et begynnende solstikk som svekket mine vurderingsevner, men denne konserten var noe av det herligste jeg har sett på lang, lang tid. Devendra Banhart har både utseende, image og stil som kan føre ham opp fra en neofolk kulthelt til en moderne messias. Amen.

Etter denne oppvisningen ble jeg nesten litt utladet. Fint da at SMOG kunne ta oss ned igjen. Skjønt, også han stilte med styrke og fullt band. Akkurat som han overbeviste med sin nye plate (A River Ain’t Too Much To Love) viste Bill Callahan at han fortsatt har mye gi også på scenen. Mens han kan bli noe ensom alene, kler han et fyldigere uttrykk. Valget stod nå mellom bråkmakerne WOLF EYES (inne i badstuen, scene 1) eller TEENAGE FANCLUB (ute). I utgangspunktet et lett valg. Men med tanke på at ulvene skulle spille i Kongsberg med Fe-Mail påfølgende fredag (som ble et helsikes leven), og siden den skandinaviske sommerkvelden var på sitt vakreste så valgte jeg altså britene. Jeg har knapt viet bandet en tanke siden de steppet inn for Pearl Jam en gang på Kalvøya, men sannelig ble jeg 10 år yngre på 1-2-3. Det var som om tiden hadde stått stille, der de kjørte på en tour de force langs sin karriere fra A Catholic Education og framover. Alle låtene virket umiddelbart kjente. Om de kjørte en ren hitparade eller om de bare hørtes like ut alle sammen vet jeg ikke. De var et perfekt lydspor for en kurvstol og litt hvile, og når de var ferdige var mitt eneste mål å stjele en bil og kjøre henne hjem. Jeg kunne dermed smile salig over en porsjon ren poplykke, mens de svette fjesene som kom ut fra Wolf Eyes signaliserte andre følelser. Mine venner ulte mot månen og forsøkte å klore meg i fjeset resten av kvelden etter seansen inne. Se så var vi alle lykkelige.

Kall meg en kjedelig type, men jeg merker at både entusiasme og rygg blir noe sviktende etter flere timer med å stå oppreist i sola. Det blir også gjerne noe virring på slike festivaler, mat skal spises, merchandise vurderes, hender trykkes og fotvorter pleies. Jeg lot meg ikke suge nevneverdig inn i SECRET MACHINES sin drone/støyrock, BLOC PARTY var helsikes kjedelig, mens canadiske STARS holdt en lang konsert med indiepop som jeg bare delvis fikk sett.

Det er ikke bare Teenage som hensetter oss til ungdommen, evigunge SONIC YOUTH leverer alltid. De er ikke akkurat ensbetydende med overraskelser eller fornyelse, men de har blitt sikre garantister for enhver festival. Så også denne natten. De spilte et sett sentrert rundt Sonic Nurse, med favorittavstikkere som ”Expressway To Yr Skull”, ”Catholic Block” og ”Teenage Riot”. Thurston Moore var i kjempeslag og badet litt blant publikum, og den 15 minutter lange feedbacken som avsluttet konserten førte oss alle varme, lykkelige og smilende ut i morgenlyset.

Så var det slutt. Jeg misset COLLEEN og CARIBOU grunnet krasj med andre ting utendørs, ellers var programmet lagt opp slik at alle kunne få med nesten alt. Svenskene viser at det er mulig å arrangere mindre festivaler med oppegående navn (de har vært enda vassere før). Her i landet er det vel bare lille Safe As Milk i Haugesund og NuMusic i Stavanger som kan by på tilnærmet like spennende program uten særlig sell-out faktor. Er en samordning umulig? Er for eksempel Oslo et mulig alternativ som et fjerde stoppested i 2006? Andelen nordmenn som var blant de 1700 fremmøtte i Göteborg (utsolgt) hinter om at det bør være marked for å kjøre Accelerator videre til Norge – for eksempel neste år.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i juli 2005

Øyafestivalen 2006

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Etter at Middelalderparken i Oslo igjen har falt til ro, er tiden kommet for etterpåklokskap og forsøksvis oppsummering. Øyafestivalen har blitt en fast tradisjon, en sikker publikumssuksess og står frem som et selvsikkert og solid arrangement på alle måter. I år var 12 000 mennesker innom portene hver dag, tredagerspassene gikk fort unna og ingen store skandaler er å hefte ved årets festival som i løpet av fire dager presenterte et tresifret antall artister av ymse slag.

Øyafestivalen befestet sin stilling som landets fremste store rockefestival. Bare Quart kan sidestilles i størrelse og programkvalitet, men der sørlendingene fokuserer mer på moderne rytmiske former i takt med utviklingen, spisser hovedstadens store festival i første rekke sin rockeprofil. Det skaper ikke nødvendigvis det mest progressive programmet – men jeg tror det er greit å ha en ting i bakhodet nå når tre-fire dager fullpakket med inntrykk skal festes til papiret: Øya er en rockefestival. Det er ikke stedet for å få med seg bredden i internasjonal hip hop, det er ikke en arena for glitch-entusiaster, ei heller rette plassen for etnisk visesang. Øya er først og fremst en rockefestival, men med vekt på musikalsk bredde som dekker mange avarter, historisk tyngde, med en ikke ubetydelig indie-profil og med et solid norsk fokus. Og viktigst av alt; de presenterer et program som tangerer de fleste andre her til lands. Det er sikkert mange grunner til det; solide folk i hele organisasjonen og en nærmest garantert utsolgt park hjelper sikkert på.

Selv om antall festivaler har økt kraftig her i landet de siste årene, er ikke nødvendigvis innholdet blitt så veldig mye fetere. Etter en heseblesende festivalsommer er inntrykket at det store flertall rundt om i bygd og by mest eksisterer på festivalens eget premiss: det er kult å arrangere festival og det er kult å gå på festival (med unntak av Hortens Roserock gikk de fleste riktig så bra også i år), og drives mer på dette enn som sultne bidrag satt i gang for å berike kulturnasjonen og sprenge musikalske grenser. Det er ikke nødvendigvis noe negativt i seg selv. En vellykket festival vil forhåpentligvis generere ytterligere musikkinteresse lokalt, stimulere de ulike musikkmiljøene og skape grobunn for gryende artistpoder.

Oss kritikere imellom
Programmet for Øya 06 var nok på papiret det beste noensinne. Noe flisespikk er det alltid mulig å henge seg opp i for penneknekter som oss, for eksempel at yndlingene i Pipettes ble ’gjemt bort’ på Rockefeller etter midnatt – de hadde vel vært ypperlige å se på ute en varm sommerdag? Av ulike årsaker havnet KILLL (hyggelig nok) øverst på plakaten sammen med Beck og Morrissey. Til tross for en velfungerende innpakning ble ikke deres integrerte lysshow på storscenen en tidlig ettermiddag like epileptisk som det de får til i en mørk klubb, og kanskje de kunne fått fremføre sitt sett etter mørkets frembrudd i en litt annen setting?

Det er også mulig å argumentere for en noe alderstung headliner-profil, med Beck, snart 50 år gamle Morrissey, The Fall (Mark E. Smith har rundet 50), The Cramps (Lux Interior er 64) og Yoko Ono (73) på topp. Men alle disse navnene er i seg selv såpass sterke og står for noe så sentralt innen hvert sitt felt, de fleste er også vitale kunstnerisk sett, at alderen ikke spiller så stor rolle. Øyafestivalen fungerer slik sett også ’oppdragende’ på nye generasjoner publikum, men en noe spissere vinkling mot nye bølger og med friske navn hadde ikke vært å forakte – sett fra mitt synspunkt.

Jeg synes også at artistene som opptrådde inne på ØyaKino virket å bli noe stemoderlig behandlet. Det stod blant annet ingen tidspunkter om disse i mitt hendige lommeprogram, noe som medførte at konserten med DEAF CENTER skammelig nok gikk rent i glemmeboken. Disse burde blitt satt opp i programmet. Det var også veldig leit at Amadou & Mariam fra Mali måtte avlyse. De hadde vært perfekte i parken, men det er nå slik som skjer. (Datarock stilte opp på kort varsel.)

Gamle ringrever
Av de gamle ringrevene synes jeg THE FALL sparket godt fra seg. Bygget opp rundt lange, nesten krautrock-lignende låter med motorisert trøkk serverte de en kompromissløs konsert med en sedvanlig tverr og gretten Mark E. Smith i front. Ikke direkte publikumsvennlig, men knallhardt og tøft var det.

THE CRAMPS leverte også mer enn godkjent, i et sett som var en nærmest tour de force gjennom en lang karriere. ”TV Set” og ”The Way I Walk” ble framført av en djevelsk blek Interior og en kjølig stoisk Poison Ivy – slik de har holdt det gående i over 30 år. Levende (?) legender, ingen legendarisk konsert, men med den fine blandingen av bizarro world og villstyrig rock’n’roll som de fleste kom for å se.

YOKO ONO er vel ikke akkurat kjent som noen typisk festivalartist, hennes platekarriere kjenner jeg kun overfladisk og det hun holdt på med der oppe på scenen var meg raskt totalt likegyldig. Hennes rallende skrik fulgte meg som vonde drømmer flere netter etterpå, og avslutningen ”Give Peace A Chance” ga mer en følelse av å bli bønnhørt enn lyst til å synge allsang.

MORRISSEY og Oscar Wilde var derimot langt hyggeligere kompaniskap. Den sveisne briten var like dandy som alltid, og briljerte til tider under et sett som hyggelig nok ikke bare bestod av gamle Smiths-låter, men også nyere materiale. Det vitner om en artist som fortsatt er ute etter å fornye seg som kunstner, og selv om The Smiths og Morrissey aldri har vært min kopp te, så ble jeg nesten sjarmert av denne bitende bitre briten.

BECK hadde enten store kroppslige plager (det gikk rykter om ryggtrøbbel) eller så hadde han tankene langt borte i scientologi-land. Han var stiv som en stokk under konserten, noe som også satte et visst preg på hele utførelsen. Det ble noe distansert over dette, men låter som ”Loser” og ”Devil’s Haircut” (for et åpningspar!), et kompakt band og ikke minst minneverdige dukkefilm-seanser bidro til å minne om at han fremdeles rager et stykke over de fleste andre når det gjelder elegant stilmiks og genreblandende lekenhet. Folk, funk og hip hop og elektronika – denne mr. cool triller det ut som det mest naturlige i verden, selv om jeg forlot ham midtveis for heller å se Stavanger-bandet NOXAGT.

I sum så leverte de internasjonale trekkplastrene som forventet, selv om ingen av konsertene direkte risset seg inn i mitt hode med store bokstaver for evigheten. Da vil jeg nok ikke overraskende vende blikket mot de to mindre scenene. En ting er at dette var åsted for de mest spennende bandene, en annen er den intimiteten særlig lille Vika-scene kan by på og som jeg synes er langt å foretrekke når man skal oppleve levende musikk.

Ikke fullt så gamle ringrever
For å ta for oss de internasjonale artistene først, og like gjerne de tre beste konsertene under hele festivalen:

1. LES SAVY FAV
Endelig skulle man få oppleve New York-bandet og deres notorisk berømte sceneshow, anført av spinnville Tim Harrington. Han startet med å stikke en pistol i munnen og dra sverd, løp mer ute blant publikum enn han var oppe på scenen og avrundet med å hoppe i dammen iført en ekkel, tettsittende drakt. Han holdt konstant liv i massene, men konserten hadde vært like bra (om enn på langt nær så minneverdig) om han hadde stått med ryggen til og gjemt seg bak trommisen. Les Saves levde opp til navnet sitt som ’de ville beistene’ med en smittende konsert bygget på dansbar punk og alternativ rock (tenk Fugazi, Pixies) der über-fengende ”Yawn Yawn Yawn” bare var ett av høydepunktene. Deres konsert var den som virkelig fikk meg i humør, i hvert fall, og denne går rett inn i Øyas historiebøker. Les Savy Fav minner ikke minst om hvor viktig det er med band som gir noe av seg selv, også på festivaler, og som gir publikum følelsen av å være med på noe unikt (selv om deres opptreden som sagt er velkjent). Ofte bærer festivalkonserter, særlig hos de mer etablerte artistene, litt for mye preg av rutine.

2. HIGH ON FIRE
Drøyere riff skal man lete lenge etter. Den amerikanske power-trioen ga dette begrepet nytt innhold der de kvestet Motorhead, Black Sabbath, Slayer og jamvel Metallica på særdeles voldsomt vis. Anfører Matt Pike har sin bakgrunn i kongebandet Sleep, og deres doom-styrke kunne også høres i slagene mellom svartmetall, hardcore og punk. En energiutladning av det sjeldne!

3. BLACK MOUNTAIN
I motsetning til en tidligere konsert jeg så med Black Mountain i England i år, spilte Vancouvers fineste et stort antall nye låter på Øya – og de virket meget bra der de snek seg mellom livefavoritter som ”Don’t Run Your Hearts Around” og ”No Hits”. Black Mountain har funnet en herlig nisje mellom halvveis frittgående jammer og fengende sirupsrock som det er vanskelig å ikke la seg forføre av.

Kudos må også gå til det joviale Seattle-bandet BAND OF HORSES, hvis debutplate av året er et aldri så lite drops. Et sted på den gylne landeveien, mellom Neil Young, The Shins og My Morning Jacket leverte den godslige og utvidede gjengen en nydelig festivalstund med semi-hiten “The Funeral” som lite høydepunkt. De ble aldri trollbindende, og tilhører kategorien band som faktisk er like bra på plate – men det er altså riktig så fint, ikke minst takket være Ben Bridewells vidåpne vidvinkel-vokal.

Den største positive overraskelsen for mitt vedkommende var likevel Texas-bandet MIDLAKE. Også de kunne sin Neil Young, men da mer i betydning med Crosby, Stills & Nash. Særs sommerlig og vennlig og et perfekt band å nye i solen utendørs en varm ettermiddag. Milde vokalharmonier og lette, lekre melodier kunne de by på. Det var heller ikke vanskelig å få opp pulsen under gigen til LIARS, som på sitt beste hørtes ut som Sonic Youth i dissonant parring med Talking Heads. Dessverre forsvant konserten til SPANK ROCK i ett av mange regnskyll den første dagen – det var veldig synd, for det hørtes ut som både de og publikum koste seg veldig på den lille scenen.

Selv om ikke Øya forsøker å være først ute med de nye navnene, så får oppsummeringen være at de gjør en god jobb med de mellomstore utenlandske navnene, uten å bringe frem de helt store overraskelsene.

Rødt, hvitt, blått
Øyafestivalen jobber gledelig aktivt for å holde det norske fokuset i hevd, og de strever nok litt med å finne navn som særlig kan fylle den største scenen. Årets norske trekkplaster var for mange DUMDUM BOYS, som i 2006 omtrent er like spennende som en boks trøndersodd. Men de tilhører den lille eksklusive gruppen artister her i landet som klarer nettopp å trekke masse folk og fungerer i stort format. Men det er vel litt tankevekkende at under årets festivaler i Norge er det nettopp navn som Raga Rockers, Seigmen og DumDum som troner på topp?

Det drives et solid vekstarbeid i underskogen av norsk rock, med for eksempel by:Larm og Zoom som to viktige arrangementer. Øyafestivalens kanskje viktigste funksjon for norsk musikkliv er dens fokus på nettopp artister som kommer herfra og som med dette får en glimrende anledning til å presentere seg både for et stort publikum, og ikke minst et voksende internasjonalt presseoppbud. Øya vil nok for mange av de ’unge, sultne’ være et foreløpig høydepunkt i karrieren, så får vi se hvor mange som klatrer videre opp på karrierestigen. For det er tynnere med artister i midtsjiktet og (naturlig nok) bare noen ytterst få som er store nok til å fungere som et slags norsk trekkplaster-alibi. Uten å si noe stygt om DumDum Boys, og de underholdt sikkert sine fans på solid vis, det er ikke et navn som akkurat skriker fornyelse og sprengkraft.

Artig for både små og store var sikkert konserten med KNUTSEN & LUDVIGSEN, som startet ukristelig tidlig for de av oss som holdt ut litt kvelden i forveien. Deres opptreden tjente vel mest som en slags nostalgisk honnør og familiært trekkplaster for å få folk tidlig ned på området. Jeg fant det litt moro at de satte strålende LOW FREQUENCY IN STEREO og terrorbandet KILLL umiddelbart etter den kosekonserten.
Fredagskonserten med MOTORPSYCHO bør også bemerkes, særlig den farlig sterke åpningen med en nær halvtime mye basert på ”The Wheel”, i en konsert som beveget seg fra tung psykedelisk prog over til lettere mer poporienterte låter (”Hey Jane”, ”Devil Dog”) som aldri løftet seg til de helt store høyder.

Gjennomgangsartisten i år var Duplex-kollektivet, som i tre ulike sammenhenger befant seg på hovedscenen. Det ble brutalt oppgulp med THE CUMSHOTS, Sabbath vs. Ibsen av BLACK DEBBATH og hvitevare-ramponering med HURRA TORPEDO. Av disse tre er det The Cumshots som har mest å fare med musikalsk.

En artist som forlengst har passert småscenen er MARIT LARSEN. Med et overraskende sjarmerende album bak seg, og et lag av kompetente musikere med seg (bl.a David Wallumrød og Thom Hell) presterte hun en meget skuffende konsert. Noe av grunnen kunne være den tamme lyden så mange musikere fikk ut av seg, men det var noe reservert og distansert over låtene til Larsen, noe ikke engang hennes kvitrende innspill mellom låtene kunne endre på. På langt nær så dårlig som fjorårets Annie-katastrofe, bare veldig kjedelig. Og akkurat som platen er overraskende bra, ble denne konserten en overraskende nedtur.

Av de ferskere artistene fra årets festival, vil jeg framheve GRAND ISLAND og THE CHEATERS, uten å ha sett for eksempel Adjagas, The Apple Falls, Magnus Hængsle, 120 Days eller Heroes & Zeros. Plateaktuelle Grand Island har allerede fått rikelig med blest for sin spretne ’punkgrass’, og selv om de blir i overkant masete til tider så er det unektelig noe friskt over denne gjengen. Det gjelder også for The Cheaters. Det unge Tønsberg-bandet har både image, energi og til og med catchy låter som de sikkert vil utvikle ytterligere fremover. Juksemakerne er heller ikke ute etter å omskrive rockehistorien med store bokstaver, og spiller en ganske konservativ form for garasjerock – men med et glimt i øyet og nevnte energi som også smitter godt over til publikum. En vokalist som roper ’Heia Eik’ kan man ikke bli i dårlig humør av!

Om Øya ikke akkurat omfavner eksperimentell musikk, så er det gledelig at de finner rom for et band som NOXAGT, som på langt nær har fått den oppmerksomheten de fortjener. Makttrioen fra sør serverte som vanlig et kontant og knallhardt sett bygget rundt Anders Hanas frie gitarspill og de pumpende rytmene fra bassist Kjetil D. Brandsdal og trommis Kyvik. Hana fyller godt ut skoene til bratsjist Nils Erga, ikke minst i en slik livesetting. Plassert på den minste scenen samtidig med Beck var det nok likevel mange som gikk glipp av Noxagt.

Øya som aldri sover
ØyaNatt foregikk utover natten på Rockefeller og John Dee, med THE WRENS som naturlig høydepunkt. Programmet her var også relativt sterkt, med blant andre Tralala fra New York, dEUS og Diamond Nights på plakaten. Sammen med konseptet KlubbØya som omfavner hele byen betyr det at Øya har blitt en nær komplett og betydningsfull festival for hovedstaden. Når den siste festivalgjenger lukker døra bak seg, åpner alle klubbene igjen for en lang høst og vinter. Vi får håpe at publikum ikke har blitt mettet i løpet av sommeren og at alle festivalene snarere har økt interessen for å oppleve levende musikk gjennom hele året – der den bør oppleves: På klubbene.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i august 2006

Øyafestivalen 2005

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Årets Øyafestival var den største i omfang så langt, utsolgt, fordelt over fire dager og med klubbarrangementer på Rockefeller/John Dee og Blå (ØyaNatt og Sunkissed) er den i ferd med å bli en festival som virkelig setter sitt preg på hovedstaden. KlubbØya på onsdagskvelden er et vorspiel over hele byen som i hovedsak presenterer norske artister, med en genrefordeling preget av stedet de opptrer (hip hop på Feber, indie på Internasjonalen/Mono, rock’n’roll på Gamla etc.). Jeg valgte meg Spasibar ved Kunstakademiet, et hyggelig sted som egentlig er uegnet som konsertlokale, men som hadde det mest spennende og varierte programmet. Fransk/canadiske VIALKA, norske EPIKURS EUFORIE, det amerikanske Vegas Elvis-inspirerte one-man bandet CASA ELECTRO NOVO og reggae-terroristene TERRORISTENE (de med ”Hei Bondevik!”) var noe av det som ble tilbudt et varmt og hardpakket lokale. Aller best var ULTRALYD, med Kjetil Møster og Morthana-gutta, som pisket fram et intenst og energisk sett i grenselandet mellom støyrock og improv-jazz. Tenker vi spanderer en scene for dem på selve festivalen til neste år!

Peace in the Park
Tradisjonelt skal det være blå himmel og sol under Øya, men dette var nok det eneste de ansvarlige hadde glemt å fikse på forhånd. Festivalen preges nemlig av ordnede og ryddige forhold i alle ledd. Ja, det er nesten så det blir litt for pen og pyntelig stemning her, preget mer av en piknik i parken enn en rockefestival. Det mest dramatiske jeg opplevde var en mann som hoppet i vannet med flyteringer på armene, mens tabloidene selvsagt fikk sin ’skandale’ av at Pete Doherty ble stoppet i tollen og ellers oppførte seg slik arrogante og forfyllede rockere fra England pleier å oppføre seg. Det er kanskje ikke så mye ’rock’n’roll’ over Øya, men samtidig er det en fredfull atmosfære der som sørger for at politi og vakter aldri blir plagsomt nærgående, og som gjør området velegnet for både barn og voksne. En armé av frivillige og plenty av fasiliteter forhindrer de største kødannelsene, og dermed dempes aggresjonsnivået ytterligere. Den økologiske maten og fraværet av juggelselgere til fordel for go’sjapper som Tiger er ytterligere et pluss. Det skal liksom være trivelig å komme på Øya, og de gode vibbene har arrangørene lykkes med å bevare selv om festivalen nå har nådd taket når det gjelder antall publikummere.

Program05
Årets ’gjennomgangsband’ var Sonic Youth. De spilte i en eller form hele fem konserter i løpet av et par dager. De andre største trekkplastrene var Dinosaur Jr., Madrugada, Franz Ferdinand og Turboneger. Førstnevnte med originalbesetningen og for første gang i Norge siden tidlige på 90-tallet. De skamroste skottene passet selvsagt godt inn i festivalens profil. Turboneger spilte på samme scene for bare et par år siden og er vel ikke det mest spennende valget. Selvsagt sikrer man seg en viss andel denimkledde klovner med matroslue som sprader rundt, men det er vel strengt tatt ikke særlig moro lenger, eller hva? Madrugada (spilte i 2002) er heller ikke det mest progressive bandvalget, men sammen med Turboneger er de blant de få av våre hjemlige band som kler et stort festivalformat. Og nettopp den norske profilen er noe festivalen fremdeles satser på.

Den minste scenen (Vika) er velegnet for band på vei opp og fram, mens mellomstore Sjøsiden kan ta imot litt større navn. Passende dermed at for eksempel Washington, Robert Post, Mary Me Young og Lukas Kasha spilte på intime Vika. Litt mer underlig at Animal Alpha ble plassert på store Enga, mens for eksempel The Magic Numbers nærmest druknet av folk på minstescenen. Moneybrother burde kanskje spilt senere på kvelden, men i det store og hele var programmet fornuftig lagt opp og med korte avstander var det mulig å få med seg det aller meste – eller i hvert fall så mye som hodet og ører klarer å konsumere i løpet av tre dager.

De fleste av artistene kan trygt plasseres i pop/rock-segmentet. Her var de drevne og velkjente sikre kortene (deLillos, Magnet, Thulsa Doom, Ricochets, Madrugada, Kings Of Convenience), unge damer med myke stemmer (Sissy Wish, Marthe Valle, Ane Brun) og de mer genreoverskridende (Cloroform, Annie, Datarock). Hiphop-alibiene var Philip, Cast og Paperboys, mens The Thing og Shining dekket jazzkvoten. Satyricon, Stonegard og Scum sørget for at de mer svartkledde også kunne føle seg litt velkomne i år.

Bor man i Oslo så det er selvsagt mulig å få sett de norske under mer egnede forhold både titt og ofte. Det er bra at det satses norsk, men Hot Snakes, Sons & Daughters, Saul Williams, Wolf Parade, Roots Manuva og Death From Above 1979 var nok de jeg stilte aller størst forventning til på forhånd – i tillegg til de gamle favorittene i Dinosaur Jr.

Dinosaur Jr (Jagjaguwar, presse)

Rust Never Sleeps
Ryktene fra USA gikk på at DINOSAUR JR. nemlig var tilbake i god, gammel form. J. Mascis og Murph var endelig gjenforent med Lou Barlow, og det ble markert med et sett basert på de tre platene han deltok på; Dinosaur, You’re Living All Over Me og Bug. Innledet av ”Bulbs Of Passion” viste trioen at de fremdeles behersker støyende gitarrock, og selv om J. har blitt noen kilo tyngre og fått grått hår siden sist, så er det fortsatt ingen som klarer å trylle frem så mye deilig vreng fra en gitar og samtidig synge så gråtkvalt. Med unntak av ’hitlåtene’ ”Freak Scene” og Cure-låta ”Just Like Heaven” ble kanskje denne konserten uten de store høydepunktene for de yngste, men bare det å høre ”Forget The Swan” og ”Little Fury Things” på en norsk scene igjen var som å bli slengt tilbake til Cruise Café en gang tidlig på 90-tallet. Dinosaur anno 2005 gjør riktignok ingen grep for å fornye seg, og det smakte unektelig mye gjenforening av deres opptreden. Akkurat det tenkte jeg ikke på da Mascis lirte av seg sine eminente gitarsoloer eller da Sonic Youth-gitarist Lee Ranaldo kom på scenen for å skrike på ”Little Fury Things”. Med det startet en lang seanse der det bandet spilte hovedrollen.

Sonic Youth

Først og fremst i kraft av selve SONIC YOUTH, siste band ut på fredag kveld. De skuffer sjelden på scenen, ei heller denne gang. I motsetning til Dinosaur er de fremdeles et band som er i utvikling, som lever, og med stadig nytt materiale å plukke fra. Fredagens konsert var ikke ulik den de spilte i Göteborg tidligere i sommer, det vil si et sett basert på Sonic Nurse, kombinert med eldre ting som ”Catholic Block”, ”Rain On Tin” og ”Expressway To Yr Skull” – sistnevnte med Mats Gustafsson på saksofon. Kanskje var det derfor, eller kanskje fordi jeg stod litt for langt bak, men jeg ble ikke helt med inn i den soniske himmel av en konsert som jeg fortsatt er litt usikker på var genial eller preget av litt for mye rutine.
Rutine preget i hvert fall ikke konserten med DISKAHOLICS ANONYMOUS TRIO tidligere på dagen. Mats Gustafsson, Jim O’Rourke og Thurston Moore fikk en stor scene å boltre seg på med sin støyskapende frihetsreise. Gustafsson blåste blant annet på noe som så ut som en hjemmelaget fløyte og den største saksofonen i verden – selveste ur-rauten – mens de to andre koste seg med å unngå noe som i hele tatt kunne minne om rytme og melodi. Det var nesten litt morsomt å se at det raskt ble glissent i rekkene, og da konserten var over stod det stort sett bare skjeggete menn med dårlig hårvekst igjen og smilte bredt av det som foregikk på scenen. Hyggelig av Øya å spandere Sjøsiden på såpass lite tilgjengelig musikk en fredag ettermiddag!
Thurston Moore spilte dessuten med The Thing dagen etter – en konsert jeg (rødme) ikke rakk å få med meg. Den mest spesielle opplevelsen fra New Yorkerne stod likevel LEE RANALDO for på ØyaNatt fredag. Med bare en gitar og lydkulisser som hjelpemiddel malte han frem suggererende og skumle toner på John Dee. I bakgrunnen rullet filmer av Sonic Youth live og gamle hippiefestivaler i slow-motion, mens han begravde lykkedansen deres med grove og dype lyder ute av denne verden.

Ny rust
To av de største bandene platedebuterte altså før cirka halvparten av festivalgjengerne var født. Om det er bekymringsverdig eller et kvalitetstegn kan sikkert diskuteres. Det spørs nå hvor mange av ’ferskingene’ som kommer tilbake på Øya om 15-20 år. Jeg tror ingen av årets utenlandske artister har det som skal til for å vare særlig lenge, men det er jo noe som gjelder de aller fleste uansett.

Den feteste konsertopplevelsen under årets Øyafestival ga amerikanske HOT SNAKES. Jeg føler med dere som går i graven uten å ha fått med denne ekstremt tighte energibomben av et band. Siden dette var deres siste turné så vil også mulighetene være små for å rette opp den feilen. Anført av en ytterst olm vokalist og den skumleste gitaristen i verden viste San Diego-kvartetten akkurat hvor engasjerende og medrivende rock kan være. Særlig var dynamittlåtene fra deres siste, Audit In Progress, noe av det tøffeste som har blitt fremført fra en norsk scene på lang tid. Basta bom.

Rått var også kinesiske SUBS som leverte hissig punk med svært troverdig vræling fra den kvinnelige vokalisten. Tidligere i år hadde vi besøk av PK14, og det ser for alvor ut til å skje ting i det store landet langt unna.

I kategorien ’energisk rock’ finner vi også DEATH FROM ABOVE 1979, duoen fra Canada lager apokalypse nå med svært enkle virkemidler. Det er drum’n’bass i turboformat, ikke så ulikt Lightning Bolt, men med en mer dansbar snert. Deres You’re a Woman, I’m A Machine var en av fjorårets sprekeste rockeplater, og ”Romantic Rights” en av årets låter. Det sprutet godt her også, men i likhet med flere av konsertene på Sjøsiden trakk svak lyd ned inntrykket. Sammenlignet med Hot Snakes ble DFA79 i hvert fall en ørliten downer.

Noe snillere, men ikke mindre smittende heftig er svenske MONEYBROTHER. Bandet er jo som skapt til å skape festivalstemning, og selv om de både spilte tidlig, været var litt guffent og vokalist Anders Wendin har vært observert enda mer energisk tidligere, så er det noe så coolt over dette bandet at de blir riktig så uimotståelige. Ikke bare ser og høres Wendin ut som ung Springsteen (komplett med scenefall og det hele), med saksofonist Bendt ’i rollen’ som Clarence Clemons er Moneybrother som et ungt og friskt E-Street Band i soulfylt kledning. De har stort sett bare perlelåter i ermet, med fengende ”They’re Building Wall Around Us” som naturlig høydepunkt. Den som ikke blir i godt humør av Moneybrother bør gå dypt inn i seg selv.

MAGIC NUMBERS har fått sin andel av oppmerksomhet denne sommeren. Til og med jeg falt litt for britenes lette, friske pop som ligger et sted på skyene mellom Mamas & Papas og svensktoppar. Riktig så fint er det, selv om holdbarheten nok kan diskuteres av de gretne. Det er ikke alltid like viktig, og særlig på en slik festival er det like mye lyden av øyeblikket som teller. Der og da er Magic Numbers veldig fint å høre på, selv om de blir fort glemt når de er ferdige.

Da var canadiske WOLF PARADE hvassere. SubPop-bandet har bare en EP bak seg, men har en frisk fullengder på gang (slippes vel i september). De slekter litt mot både Modest Mouse og Arcade Fire, og havner dermed i den etterhvert stooore sekken av ny-post-disco-punk eller hva det enn kalles. Røttene ligger med andre ord i for eksempel Talking Heads, Pixies og Gang og Four, og selv om det er 3000 andre band som driver med det samme for tiden, synes jeg faktisk Wolf Parade har det lille ekstra som skiller dem fra hopen.

Mens vi er inne på Canda og SubPop; HOT HOT HEAT har blitt blant de større innen denne klanen; altså, mer stakkato gitar, catchy melodier og dansbar post-punk. Bandet låter unektelig ganske fett, men med et utrent øre (som i at man ikke har hørt den siste platen) så virker låtene deres etterhvert både pregløse og likelydende. Morsomt en stund altså.
Da var det lettere å bite seg merke i skottene FRANZ FERDINAND. De har også et bein eller to i new wave, kunstskole og denslags, men anført av en sympatisk Alex Kapranos og et knippe låter – både fra debuten og fra den kommende oppfølgeren – som virker friske i all sin tydelighet, som har snert uten å frastøte og som fenger uten å bli særlig billige er disse elevene av Roxy Music, Buzzcocks, The Cure og Joy Divison ikke de verste å tilbringe 45 minutter med.

Både Franz, Hot Hot Heat og Wolf Parade representer delvis den samme stilen – det kunne vært Rapture, det kunne vært Interpol, det burde vært Arcade Fire. Litt utenfor denne gata, om ikke lengre enn over veien, befinner SONS AND DAUGHTERS seg. Fra Glasgow de også, men med mer folkpreg enn sambyingene Franz Ferdinand. Som et elektrisk Violent Femmes, iblandet en dæsj Arab Strap, The Smiths og en keltisk Johnny Cash, men fortsatt litt for ferske til å vare en hel konsert. Tenker jeg vi putter dem litt på vent, selv om enkeltlåter er riktig så smittende.

Dans til musikken
Men det var ikke bare nyveiv og dess like her på Øya, noe mer rytmiske former har også fått innpass – og takk og lov for det. SAUL WILLIAMS spilte en fantastiske konsert på Blå tidligere i år. Han har et scenetekke og ikke minst et budskap som flere burde fått med seg. Med sin blanding av slampoesi, hiphop, tunge beats, rap og ’black consciousness’ er mannen en forrykende opplevelse å både se og høre. Med ”List Of Demands” og ”Telegram” som topper holdt han det hvite publikum i sin svarte hule hånd gjennom et kort, men intenst sett. Han kom også tilbake og holdt en lengre appell av krutt og i et tempo til en Uzi som burde vært skrevet i blod og delt ut til alle. Power to Saul!

En velkledd ROOTS MANUVA var også i slag på lørdagskvelden, mindre engasjert enn Williams, men også Manuva viser at hip hop dreier seg om langt mer enn det de fleste av vår hjemlige artister tuller med. Blandingen av dub, raga, elektronika og soul satt godt på Øya, og siden jeg har nynnet på ”Too Cold” i halve sommer, var det naturlig nok en sikker vinner. The Streets, Wiley og Dizzee Rascal viser nok veien frem for britisk hiphop, men Roots Manuva beviste med sin Awfully Deep at han heller ikke skal avskrives.

The Polyphonic Spree

Image is everything
Nå er ikke musikk bare noe man skal høre på, det har THE POLYPHONIC SPREE tatt konsekvensen av. Det er klart at 25 kjortelkledde kristen-hippies får oppmerksomhet! De åpnet festivalen med å gå på vannet (et stunt under navnet ØyaKunst, et prosjekt som skulle sette fokus på fattigdomsbekjempelse) og brakte regnet med seg videre under sin konsert. De er litt av et syn der de står, og ja, en låt som ”Hold Me Now” er unektelig himmelsendt. Likevel, en time med denne new age/gospel-popen blir i meste laget.

Et nesten like spesielt syn er de norske smurfene DATAROCK. De har ikke kjortler, men røde joggedresser, og forsøkte å sette rekord i antall musikere samtidig på scenen (men måtte nok gi tapt på målstreken til gjengen fra Austin). Datarock åpnet som en trio, fikk snart selskap av en seks-sju vokalister og dansere (folk fra blant annet Ungdomskulen og Barbie Bones), Kjetil Møster på sax, trommisene fra JR. Ewing og Amulet og vokalistene fra Purified In Blood. Med det utviklet konserten seg stadig, både hva angår intensitet og volum, fra casio-pop til hardcore. Det er tidvis vanskelig å stå stille sammen med Datarock, og selv om det blir i overkant mye skrål og tull & tøys, så skal de ha for å guffe opp stemningen. Av gjestene var det særlig Møster som hevet bandet, og igjen påminnet mannen oss om at en saksofon kanskje er det mest rocka instrumentet av dem alle.

Norske toner
SERENA MANEESH er aktuelle med ny plate, og årets konsert gjorde lite for senke forventningene til den. Man kunne tenke seg Emil Nicolaisen som Santana, hans søster som en übercool Nico og fiolinist Eivind Schou som John Cale, og sannelig har deres stil av Velvet Underground møter My Bloody Valentine blitt ytterligere forsterket siden sist. Ikke bare ser de bra ut; den tette lydveggen, Nicolaisens flotte gitarspill og Schous lurende droner, de drømmeaktige men sterke låtene, det er alle elementer som gjør Serena til et av landets mest spennende band for tiden.

Hvis WASHINGTON evner å gi ut sterkt materiale i fremtiden er jeg villig til å satse penger på at de kommer til å spille på den samme scenen om kort tid. (Vel, ikke penger da. For et par år siden veddet jeg vel på at Årabrot kom til å spille på Øya året etter, men der tok jeg feil gitt…). Washington har ikke bare en stor vokalist i Rune Simonsen, men de har også låter som holder godt til stemmen hans. Det unge bandet lager episke, mektige låter av stort format, balanserende mot det svulstige, og selv om de fortsatt ikke helt vet om Radiohead eller The Doors er favorittbandet, så har de funnet en stil et sted i mellom som de trygt kan satse videre på. Bare de unngår de opptråkkede sporene til Midnight Choir og Madrugada så tror jeg fremtiden er lys for dette bandet fra nord.

THULSA DOOM var også overraskende bra – overraskende egentlig mest fordi det er så lenge siden jeg så dem sist. Beach Boys-låta ”Tears In The Morning” var det kjedeligste innslaget av et band som fremdeles har et bein i stoner-rocken, men som mer og mer utvikler seg mot et kompakt og fullblods rockeband hevet over ørkenklisjeene som langt på vei spilte fletta av de mer etablerte utenlandske gjestene.

RICOCHETS må heller ikke glemmes. De burde vel spilt etter mørkets frembrudd – og helst i en liten kneipe – men deres røykfylte rock noir holdt seg veldig godt på den store scenen. Selv om låtene fra ferske Isolation (ja, den med det grusomme omslaget) ikke har rukket å etablere seg i like stor grad som The Ghost Of Our Love, så er Ricochets en av våre mest stilrene band, med en henslengt coolness, seig desperasjon og masse vrengt sjel har de nærmest blitt et husband på Øya.
Som nevnt nedprioriterte jeg en del norske band i år, av den grunn at de er lettere å få med seg senere, men noe gløttet man da forbi. Det var synd for SATYRICON at solen kom frem akkurat da de gikk på scenen, men jeg frydet meg nå litt over det likevel. Det er synd på ANNIE for hun kan jo hverken synge eller opptre. Og det var synd at The Duke Spirit måtte avlyse, for POINT SHIRLEY var vitterlig ikke noe særlig å høre på. Jeg stusset i hvert fall over følgende beskrivelse fra festivalens hjemmeside: ’Band i post-pønk landskapet som: Gang of Four, Rapture eller Public Image Ltd. spøker i bakgrunnen, men ingen av disse er i nærheten av en utagerende og karismatisk frontfigur som Nils Bech.’ Eh… vel, vel. Men det var jo ok at de kunne steppe inn på nødvarsel, da British Airways forhindret britene fra å komme over. Mest synd var det likevel å misse The Thing som etter sigende leverte en meget bra konsert.

Og det var vel det. Med sus i øret og mørke ringer under øynene markerer Øya at sommeren er på hell, høsten nærmer seg og festivalsesongen går mot slutten. Jeg synes Øya har funnet en brukbar balanse mellom store artister og oppadstigende navn. De kan gjerne bli mer på hugget innen den rytmiske delen av musikken, og ikke minst må de holde på både den norske profilen og de mindre, utenlandske bandene. I en tid der klubbene langt på vei neglisjerer den alternative musikken er det viktigere enn noensinne at vi har ett arrangement som overstiger radioens definisjon av hva landets musikkinteresserte bør lytte til. Neste år gleder vi oss til å oppleve blant andre Madlib, Devendra Banhart, My Morning Jacket, The Core, Sufjan Stevens, Clap Your Hands And Say Yeah, Arcade Fire, Common og Black Mountain. Ok?

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert i august 2005.

Come To Tampere: Music & Media 2005

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

Music Export Finland (Musex) er en eksportforening for den finske musikkbransjen, opprettet i 2002, med formål å samle marketing, promotering og salg av finsk musikk rettet mot utlandet. Musex ble ytterligere utvidet i 2005, og inkluderer nå blant annet IFPI, FIMIC (à la norske MIC), Indieco og Finnish Musicians Union. Det er denne paraplyorganisasjonen som avholder den årlige bransjefestivalen Music & Media i Tampere, i år for 16. gang. I takt med konsolideringen, profesjonaliseringen av bransjen og den positive utviklingen innen finsk musikkeksport har antall utenlandske delegater økt ganske kraftig de siste årene. Optimismen som preger finsk bransje gir seg utslag i riktig så vennlige støtteordninger for å trekke til seg aktører fra hele verden. Det gjorde det mulig også for sånne som meg å få et førstehånds innblikk i finsk musikkliv, gjennom seminarer og showcases i løpet av fire tettpakkede dager.

Den tidligere røde hovedstaden Tampere er landets tredje største by, på størrelse med Bergen, og har et relativt godt utvalg klubber og scener; med YO-TALI, TULLIKAMARI og TELAKKA blant de fremste. Som et av landets utdanningssentra er det et stadig tilsig av yngre mennesker som gir byen ungdommelig puls, noe antall kaffebarer, gallerier, små cafeer og platesjapper er et synlig bevis på. Med én hovedgate som hovedpulsåre, med jernbanen og det gamle rådhuset som ytterpunkter, er det lett å orientere seg i Tampere. Som middels stort kulturhovedsete slipper man unna det mest hektiske storbypreget, og byen framstår på alle måter som avslappet og trivelig. De høyreiste finnene kan ha lukkede ansikter, men er uten unntak vennlige og hjelpsomme. En rekke oppegående teatre og kommende konserter (med bl.a. Samara Lubelski, Ruins/Acid Mothers Temple, Posies og en bra jazzfestival) viser noe av den internasjonale bredden i kulturtilbudet. Det får være reklamen: Tampere er bare et realt steinkast unna med billigfly og vel verd et besøk!

Prikkfri organisering
Music & Media 2005 (M&M) er et firedagers arrangement, med hovedvekt av programmet satt på fredag og lørdag. Arrangørene hadde lagt seg i selen for at de utenlandske delegatene skulle føle seg velkomne, for eksempel med en rekke seminarer på engelsk og en ellers på alle måter ryddig, profesjonell og vel gjennomført organisering. En britisk representant sammenlignet M&M med vårt by:Larm som i forhold var et ’kaotisk virvar av frivillige studenter som løp målløst omkring’. Rammene for å ha en utbytterik og trivelig helg var dermed de aller beste. Formålet med M&M er å knytte bånd mellom finsk musikk og utenlandsk bransje, og intimiteten (alt var basert rundt HOTEL ILVES, og klubbene var alle i kort avstand) bidro til at dette ble ivaretatt. Mitt fremste formål var mer av musikalsk art, og håpet var å på nært hold oppleve noe av den nye bølgen innen moderne finsk musikk. Det ble en moderat suksess.

FINSK MUSIKK ER I KRISE!! SMS-melding, mottatt klokken 01.45
M&M retter seg utvilsomt mer mot den mainstreame og etablerte delen av musikkbransjen. Av de bandene jeg så var alle utvilsomt talentfulle og med dyktige musikere, men ikke mange hadde den særegenheten eller det lille ekstra som i dag kreves for å ‘breake’. Lokomotivene innen finsk musikk er velkjente navn som HIM, The Rasmus, Nightwish og Apokalyptika. Deres suksess er tilsynelatende førende for tendenser blant landets nye håpefulle, for her var det mye tyngre rockband med et visst ’gotisk’ tilsnitt.

Konsertrekken åpnet på torsdag med JARMO SAARI, som holdt et soloshow på Telakka – for øvrig et nydelig sted, en renovert mølle over flere etasjer, blant annet en egen sauna! Den eksperimentlystne Saari følte seg frem til scenen med bind for øynene, og startet en symfoni med vannglass som var hypnotisk vakker. Når han senere gikk over til overdrevne gitareffekter og vokalsamples forsvant noe av magien, og en trøtt skribent fant heller veien til bingen.

Fredagen var det avsatt tid til å møte byens ledere i det gamle rådhuset, samt en større gallamiddag i forbindelse med den årlige bransjeutdelingen. Akkurat det ble en noe langdryg seanse hvis man ikke har inngående kjennskap til finsk radio, deres klubber eller DJ’s – og merkelig nok nesten fritt for musikk, med unntak av et a cappella kor som underholdning.

Etter at vinnerne hadde fått sin hyllest – i følge finske kjennere var det de samme hvert år – så kunne man velge mellom en rekke konserter. Jeg stakk opp på Telakka igjen, for å få med SYDÄN SYDÄN (hjerte, hjerte), som etter sigende skulle være ganske bra. Helsinki-bandet kjennes for sin blanding av metall og teater, og gitaristen opptrådde for anledningen naken, rødmalt og utstyrt med djevel-gaffel. Bandet hadde tydelig en trofast fanbase i Tampere, men det ble litt for mye show og litt for lite musikalsk krutt for disse ører. Før Sydän fikk jeg også med deler av BLEAK fra Rovaniemi, hvis post-grunge/melankolske hardrock ikke satte dype spor i sjelen.

The Hypnomen

The Hypnomen

Jeg trippet etter hvert ned på Yo-talo med tanke på å få sett de mer etablerte THE HYPNOMEN. De startet som en blanding av Isis og Turboneger, men skled snart over i mer groovy rock med sterkt islett av Santana – slett ikke så verst, uten at de heller vekket urinstinktet. Kveldens største overraskelse var det klovnene KUOLLET INTIAANIT som stod for. Musikalsk var også de innenfor den hardere delen av rocken, men de visste å utnytte den scenografiske delen av det å opptre, og fremstod som en samlet enhet som klarte å utnytte showpreget til sin fordel. Et klovneband som ikke bare blir tullete, og med særlig en del instrumentale partier som var ganske fete.

Siste dag var også særdeles tettpakket, og med lite info om bandene (dårlig research heter det visst) fulgte jeg rådene fra lokale kjennere jeg lærte å stole på. De tipset særlig om DISCO ENSEMBLE og AAVIKKO. Aller først så jeg det nitriste FEILED, som visstnok bestod av en vokalist med singer/songwriter ambisjoner av Elliott Smith-merke, men som av økonomiske årsaker måtte lide seg gjennom byrden å være frontfigur i en slags følsom utgave av et HIM-light band. Det gir begrepet ‘The death of rock’n roll’ en ny mening som min sidemann syrlig kommenterte. Feiled spilte på den store scenen på Tullikkamari, som gikk under navnet PAKKAHUONE. Lenger inn i samme bygg holder KLUBBI hus, og jeg kunne lett snike meg dit for å sjekke ut hardcore/punkerne Disco Ensemble. Det var et band med langt større glød og killerinstinkt, nærmere despo/screamo-punken til for eksempel At The Drive-In. De låt tighte og hadde den rette energien som denne musikken kreves. Før de var ferdige kjente jeg likevel dragning mot Telakka, der ASTRID SWAN, AAVIKKO og LATEBIRDS skulle regjere. Man kan ikke dvele for lenge rundt ett band må vite.

Astrid Swan var en ganske pregløs og anonym dame med Carol King/Laura Nyro ambisjoner kanskje, men uten altfor sterke låter ble hun mer som en middelmådig Edie Brickel – i hvert fall fra mitt ståsted, som var et sittested i andre etasje foran en storskjerm. Også et par norske bein må hvile. I hvert fall når det kommende bandet kaller seg Aavikko (ørken), kommer fra ødemarken i øst-Finland, har medlemmer fra Circle og Astro Can Caravan og spiller en instrumental form for spacedisco og groove/elektronika. Den dresskledde trioen var da også ganske morsomme, litt for ’Popcorn’-aktig til tider, men på sine beste låter kunne man tenke seg Sagor & Swing, Karusmäkis bilder av Finland og Kraftwerk blandet med finske folkemelodier.

The Latebirds var også et band jeg tilla visse forventninger, presentert et sted mellom stadionrock, countrytwang og leftfield punk, med en fersk plate arbeidet frem i samarbeid med blant andre Scott Hull og Ken Coomer. Live var The Latebirds dessverre ikke noe av delene, men mest et fullstendig anonymt og likelydende rockeband midt-i-veien som etterhvert svant bort i andre lyder, der bare de dårlige vitsene deres nådde frem (av typen ‘sorry we’re late… but you know we ARE the Latebirds…’ Fritt oversatt).

Så dett var vel egentlig dett. Disco Ensemble, Kuollet Intiaanit og Aavikko står igjen som de tre mest minneverdige bandene. Men min smakfulle nese tviler vel på at store folkemengder utenfor Finland kommer til å være fra seg av lykke over et eventuelt kjennskap til disse.

Fritt for friformer
Et hovedankepunkt mot det oppsatte programmet er fraværet av mer originale artister med et annet musikalsk utgangspunkt enn det mest åpenbare. I samtale med flere delegater var dette et gjennomgående tema, selv om ingen kunne peke på akkurat hva som manglet. Der kunne jeg bidra med en hjelpsomme tips, for alt fra etablerte navn som Kimmo Pohjonen, KeuhkoT og Circle, oversette Astro Can Caravan og hele New Music Community, til nyere navn som Uton, Kejio – og ikke minst det levende konglomeratet rundt Fonal Records (Paavoharju, Kemiallisat Ystävät, Es++) står for noe mer utypisk i verdenssammenheng, noe som er særegent finsk. Ikke nødvendigvis sært, men spennende og variert musikk innen retninger som var ganske fraværende på M&M. Verden har nok likelydende gothmetal-band som synger på engelsk, mens artister som utnytter både finsk tone og språkdrakt, og som løsriver seg fra det forventede bør være langt mer forlokkende.

Sami Sänpäkkilä

Nevnte Fonal Records holder til alt overmål hus nettopp i Tampere. For meg var det derfor naturlig å hooke opp med boss Sami Sänpäkkilä for en lunch, etterfulgt av en aften sammen med ham, Jan Anderzén (aka Kemiallisat Ystävät) og annen musikalsk rekved i Tampere – i trygg avstand fra selve Music & Media. I motsetning til arrangørenes argumentasjon var ikke det et bevisst valg fra Fonals side, og Sänpäkkilä kunne gjerne tenkt seg å representert sitt selskap på M&M, uten at han lot det tynge seg nevneverdig. De har ande kanaler for å nå ut til sine venner, men har heller ikke noe ønske om å hemmeligholde sitt virke. Men man skal ikke bli profet i eget land. I USA og England har for eksempel Fonals plater fått varm mottagelse (Sänpäkkilä nevnte blant annet en åtte sider artikkel i The Wire nylig, utelukkende viet fenomenet ny finsk musikk), mens de i finsk presse gjerne blir neglisjert eller ikke tatt helt seriøst.

Fra et kommersielt hensyn virker nok ikke den nye eksperimentelle finske musikken umiddelbart så attraktiv, men det var altså ikke bare mine noe ører som savnet et noe bredere uttrykk på M&M. Begreper som ’kreativitet og originalitet’ var også omkvedet som gikk igjen på mange av seminarene, men dette ble ikke nødvendigvis gjenspeilet i den musikalske sammensetningen. En av de ansvarlige sa seg da også enig i dette, og fortalte at de neste år skulle forsøke å utvide det musikalske spekteret. Man gleder seg allerede!

Det var befriende å samtale om musikk ut fra andre hensyn enn det den etablerte bransjen står for. I likhet med mange av våre egne smålabels har Sami Sänpäkkilä et meget bevisst syn på de estetiske verdiene som ligger i å produsere og formidle musikk, vist eksempelvis med den påkostede kvaliteten som preger deres plateutgivelser. Det har også bidratt til å gi Fonal en egen identitet, og en sakte med sikker voksende kjøpegruppe. Selv om produktet er det samme, så står Fonal for en ganske annen verden enn det Music & Media representerer.

Time to talk: Peter Jenner
Seminarer har en tendens til å bli både lange og utflytende, og jeg skal fatte meg i korthet om denne delen av programmet. Det klart morsomste og mest givende seminaret for min del var intervjuet med PETER JENNER, kjent britisk manager (Pink Floyd, The Clash, Billy Bragg++), konsertarrangør, produsent etc. Uhøytidelig og selvironisk snakket han om sin karriere, i det som ble en altfor kort time. Han beskrev sin interesse for Pink Floyd i 1966 med at han likte ’the weird shit of it’, ble manager fordi det var ’the bullshit that was interesting, not the economics book’ og oppsummerte sin managerkarriere med følgende råd til kommende spirer: ’Don’t follow the rules, be creative – be original’.

Jenners lune humor og subtile satire var en fryd å sitte og høre på. Det var veldig synd tiden ikke strakk til så han kunne snakket mer om dagens, og ikke minst morgendagens musikalske virkelighet, noe som opptok ham i sterkere grad enn fortiden. Han er blant annet sterkt kritisk til den etablerte platebransjens håndtering av nye digitale medier og har et vidtfavnende politisk engasjement (eksempelvis arrangerte han nylig Tell Us the Truth Tour i USA) av langt større aktualitet. Det var likevel sladderhistorier om Led Zeppelin folk tagg etter da tiden var i ferd med å renne ut, noe han ikke ville dele med oss, annet enn, som han sa: ’Basically, the stories you’ve heard were all true.’

Summasummarum
Finsk musikk er ikke i noen krise, og det er ikke usannsynlig at Music & Media 2005 vil hjelpe enkelte av bandene som opptrådde opp og fram til en større internasjonal lansering. Like viktig med slike samlinger er selvsagt å knytte nye kontakter og pleie de etablerte. Jeg var ikke tilstede først og fremst for å booke eller distribuere, og det er vel ingen stor overraskelse at denne skribent søker andre musikalske spor enn de store plateselskapene higer etter. Men etter endelig å ha møtt folk fra Fonal og New Music Community på hjemmebane, og takket være et strålende arrangement, så tror jeg egentlig de aller fleste kan si seg godt fornøyd med Tampere for denne gang.

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert oktober 2005

Safe As Milk 2006

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

For åttende gang ble Safe As Milk arrangert, igjen på Høvleriet i Haugesund. Den lille festivalen har blitt en årviss foreteelse til glede for både regionens mer musikkinteresserte og tilreisende fra inn- og utland. Og litt som byen selv gjemmer seg mellom Stavanger og Bergen, er den som en slags lillebror til Numusic og Trollofon. Men det er ikke nødvendigvis et minus å være den minste. Safe As Milk lider ikke av særlige mindreverdighetskomplekser og tar igjen manglende størrelse på sjarm og vennlighet. Og som alltid med et program som er interessant og bredt. På alle måter.

Høvleriet ligger idyllisk til nede ved vannkanten, og er et litt røft, brunbarket sjøhus med både sjel og varme i treveggene. Stedet skulle i løpet av et par dager huse artister som norske Kill og Kaospilot, Oren Ambarchi (Aus), Greg Malcolm (NZ), Goodiepal (DK/Fær), Diane Cluck (USA), franske Pierre Bastien, Nathan Michel (USA) og italienske Larsen. Det betød ikke bare stor geografisk spredning, men også en musikalsk pendling mellom ytterliggående støyrock og nedstrippet visefolk. Det samlende elementet kunne sies å være viljen om å hviske ut barrierer mellom ulike genre, med artister som uavhengig av båser søker nye veier i et allerede overfylt musikklandskap. Her har arrangørene (tilknyttet platebutikken Tiger og labelen Melektronikk) gjort en meget skjønnsom jobb. Selv om ikke alle konsertene behaget disse ører, er ikke Safe as Milk stedet for de hule og meningsløse konserter, og de skiller seg allerede der ut fra den store hopen av norske rockefestivaler som i den stadig tiltagende festivaliverens navn, gjerne ser forbi slikt i sin higen etter å stadig øke publikumsoppslutning og popularitet. I en tid med så mye rockefestivaler i Norge, der knapt noen evner å skille seg ut og skape en egen profil, står Safe as Milk frem som liten – men likefullt egenartet og spekket med gode navn.

Mikrokosmos, byggmestere og originaler
Skal man forsøke å peile inn på et fellestrekk ved mange av artistene under årets festival, så får det først og fremst være einstøinger som bygger egne lydkilder i forsøk på å skape den musikken de ønsker, gjerne på tvers av det vante. Franske Pierre Bastien har komponert musikk i et kvart århundre, og leverte en fantastisk konsert, sentrert rundt sin legendariske, hjemmelagde orkesterboks Mecanium, sinnrikt konstruert av Meccano-byggesett, ymse motorikk, roterende trepinner med mer. Boksen var kraftig mikket opp, og hver lyd blåst opp, slik hele anretningen selv var forstørret på lerretet bak Bastien. Boksen skapte den vakreste, mest hypnotisk repeterende musikk, som Pierre Bastien improviserte over med følsomt trompetspill under en konsert som aldri ble likegyldig.

En annen trollmann når det gjelder instrumenter og lydskapende arbeid er Greg Malcolm fra New Zealand. Han har også en omfattende karriere bak seg, og i likhet med så mange andre innen improv-musikken betyr ikke erfaring stagnasjon – snarere tvert imot. Malcolm spiller på tre gitarer samtidig, og er en blanding av en levende musikkmaskin og gatemusikant. To gitarer ligger foran ham på gulvet, og brukes helst som rytmisk og droneskapende element (ved hjelp av tamburin og e-bow). Hans inspirasjonskilder og egenskaper strekker seg heldigvis bredere enn den gjengse gateloffer, og inkluderer både vestlig og østlig tradisjonsmusikk, klezmer og frijazz i skjønn forening. Hans eksperimenter med objektbruk på gitarstrengene kunne minne om en nylig opplevelse med Fred Frith (den fabelaktige konserten under Kongsberg Jazzfestival), og stunt som blitzfotografering på strengene, bruk av strikker (både på gitarer og i fjeset) og diverse fjær som ble spent opp bidro til at hele gigen ble en både hørbar, morsom og medrivende seanse. Malcolms konsert var blant melkefestivalens mest utadvendte og han fikk berettiget god mottakelse fra folket. En veldig hyggelig fyr er det også, som har satt av god tid i Norge. Han spiller både i Bergen, Stavanger og Oslo nå i august, og jeg anbefaler varmt å oppleve denne originalen på en scene.

For å holde oss til de virkelig originale. Kristian Vester går under artistnavnet Goodiepal, og den danske (nå Færøyene) artisten har blitt møtt med mye godord for sin særegne musikk. Ikke bare var ’konserten’ med Goodiepal noe utenom det vanlige, hele rammen rundt hans sett var minneverdig, og kan tjene som eksempel på noe av Safe as Milks vinnende særpreg.

De morgenfriske av oss hutret ned til kaien lørdag morgen, for en frisk båttur ut til nærliggende Røvær – et idyllisk, lite øysamfunn ute i havgapet. Her ventet den lokale barneskolen oss, hvor arrangørene serverte vafler og kaffe til alle sammen. Etter en fin runde på øya, litt uhøytidelig fotballsparking og solbading ringte Goodiepal inn til konsertstart med en liten bjelle. Vi ble ført inn i et klasserom, som var fullsatt av både festivaldeltakere og lokale innbyggere. Vår skjeggete venn startet med en lengre plystreseanse, før han holdt et solid foredrag på pan-skandinavisk, i et rasende tempo, som blant annet omhandlet Færøyene, den lokale kulturen kontra påvirkning fra de store byene (hans parodi på hip fransk rap var fantastisk) og sitt arbeid på en psykiatrisk institusjon.

Det skulle vise seg at Goodiepal ikke fremfører konserter slik vi er vant til det, og hans todelte sett bestod eksempelvis av mye plystring (noe han var meget dyktig til) og flytting av objekter (modeller av solsystemet som han organiserte i et eller annet system). Jeg tror alle som var der vil huske hans opptak av egne monsterbrøl (avspilt på to femtommer vinylplater) som han selv akkompagnerte meget effektfullt og hans egenbygde mekanisk plystrende fugl (som ble behørig sendt rundt og gransket). Hvert slik “sett” ble forklart inngående ved hjelp av pekestokk, tavle, kart og luftgitar.

Etter konserten solgte Goodiepal egne vinyplater og CD’er, og han mente at siden festivalen ble holdt i en slags anti-kapitalistisk ånd, så kunne publikum selv velge prisen på det de ville kjøpe. Da vi tok båten tilbake til fastlandet i solskinnet, var vel alle enige om at denne konserten var noe vi ville huske i lang, lang tid.

Oren Ambarchi dro i gang hele festivalen, og som ortodoks jøde hadde han det ganske travelt med å bli ferdig til sabbaten. Kanskje det var noe av grunnen til at den australske gitaristens sett ble litt i korteste laget. Uansett var hans konsert også blant de store høydepunktene. Ambarchi er fascinert av tyngre musikk, både doom og svartmetall, samarbeider like gjerne med Sunn 0))) som Fennesz, og bevæpnet med gitar og et lass pedaler bygde han opp en konsert som gikk fra det minimalistiske og varsomme til å bli både voldsom og eksplosiv. Meget bra, og jeg håper det ikke blir lenge før Ambarchi igjen er å se på en norsk scene.

Undertegnede i dyp konsentrasjon, nest bakerste rad nummer tre fra høyre.

Fra metall til folk
Disse artistene jeg her har nevnt står for meg som de aller beste under Safe as Milk. Etter Ambarchi og Malcolm hadde gjort seg ferdige på fredagskvelden, ble det åpnet for to mer eksentriske norske band av den hardere sorten. Kaospilot leverte varene for de som ikke var like slitne etter å ha krysset landet som undertegnede, med sin energiske, desperate og halvintrikate math-rock. Kill er jo i en klasse for seg her til lands når det gjelder ekstremitet i grenselandet mellom metall, elektronika og hardcore. Ikke bare når det gjelder presisjon, intensitet og volum, men også med et overveldende lysshow som kan gi den mest hardføre magekrampe og lettere skjelvinger. Jeg var nok ikke helt rede for deres harde favntak denne kvelden, og prioriterte litt mer behagelige forhold sammen med måkene, og er ikke egnet for å utbrodere deres kvaliteter. Jeg anbefaler i hvert fall gode ørepropper til Øyafestivalen!

Oppsettet på lørdagskvelden falt ikke helt heldig ut. Etter Pierre Bastiens lovende start, ble det et lite antiklimaks med tre vidt forskjellige artister som ikke helt slo til. Diane Cluck var en stemme jeg virkelig hadde sett frem til å høre, og hennes lavmælte, akustiske konsert var da også riktig så fin. Dessverre hører ikke Cluck hjemme på en scene, maken til introvert og uinteressert fremførelse er det lenge jeg siden har bevitnet. Hennes molefonkne vesen smittet over på selve utførelsen, som ble en litt som en blek skygge av hennes plater. Men en flott stemme, det har den vevre damen, og låter som ”A Phoenix and Doves”, ”Love Me If Ye Do” og ”’Sylvania” var flotte som alltid. Trist, men fint altså.

Amerikanske Nathan Michel synes jeg nesten var fascinerende kjedelig, andre får mene hva de vil, men hans emosjonelle drodlerier på keyboards/gitar fant jeg direkte plagsomt. Selv om gitarspillet var utsøkt, drepte han all min godvilje med sin nasale stemme, oppstykkete sangstil og pretensiøse tekster. Nuvel. Italienske Larsen var også noe skuffende, i hvert fall ut fra forventet. Deres grep om postrocken (les: Mogwai, Godspeed) innebar ikke noe særlig utover det mest grunnleggende, noe hverken bruk av theremin eller trekkspill endret på. Igjen, det var veldig fint å høre på, men låtmaterialet bar preg av noe uforløst innen en genre der det virker vanskelig å fremstå som en virkelig fornyende kraft.

Lørdagskveldens kanskje morsomste overraskelse oppstod i pausen mellom Michel og Larsen. Jeremy Barnes og Heather Trost fra A Hawk And A Hacksaw var på besøk, og de etablerte like gjerne en improvisert scene i en nærliggende fiskebåt. De to dro frem trekkspill og fele til stor jubel, og holdt et kvarters utendørs bryggedans med et knippe sigøyner-røverlåter som i stor grad var hentet fra deres kommende album (innspilt i Romania). Det er slike uforutsette øyeblikk som bidrar til at Safe as Milk er både musikalsk spennende og riktig så trivelig.

Jeg snakket med en del mennesker i løpet av festivalen, og mange uttrykte både glede og stolthet over å ha en slik festival i hjembyen. Det skjønner jeg godt. Takket være noen lokale ildsjeler, godvilje fra støtteapparat og frivillige, er Safe as Milk en festival som er musikalsk spennende uten å være ekskluderende, intim uten å være klam, med en vennlig atmosfære ikke engang ublu ølpriser kan rokke ved. Well done!

Bjørn Hammershaug
Opprinnelig publisert 01.08. 2006

Wrong Side Of The Woods

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

The circle is vicious of
Thoughts altogether vain
Haunted by battles lost
Still living on Idian land
I clap my dirty hands
Given over to self and left
To own devices
A quaking in the person

All his glory
All his glory
(David Eugene Edwards)

Woven Hand: Mosaic (Glitterhouse, 2006)
Woven Hand er i ferd med å etablere et minst like sterkt navn som 16 Horsepower. Det er en slags innbitt viljestyrke og en voldsom tyngde som rir David Eugene Edwards, og han blir ikke mildere stemt med årene. Jeg minnes fremdeles hans gnistrende solo-opptreden på John Dee i 2004 med en blanding av redsel, dyp respekt og sitrende glede. Etter en barnepreken med broder Danielson og søndagsskole-pastor Sufjan Stevens – i seg selv en fullverdig konsert – kom Edwards inn som en svovelpredikant fra sør, frådet rundt munnen, med rødglødende øyne og talte til oss i tunger gjennom en konsert som fremdeles sitter dypt i ryggmargen. Det er ikke noe godmodig pludring rundt hans tro. Det er ’the real deal’ fra bedehusets aller mørkeste skygger.

Med Mosaic viderefører Edwards en stil som har blitt hans egen, der nærmeste beslektede artist like gjerne kan være Nick Cave, med en blanding av gretten americana, gotisk gospel og morken sørstatsmytologi. Røttene finnes i fjellsidene, i isolerte landsbyer uten strøm, der musikere samles på en veranda nattestid med banjo, fele og enkle rytmeinstrumenter. Spartansk og nakent, og med tekster som banker på dørene med en hvass ljå. Likevel, eller derfor, er det så medrivende og hjertefølt – jeg vil kalle det vakkert, andre vil nok hevde det blir for beksvart og dystert.

Låtene hugges ned på en solid stabbe og etterlater seg merker som ikke lar seg fjerne. Kunststykket til Edwards er at han tar med seg denne huggestabben ut i verden, ruller den rundt fra Transylvania til Tennessee, han rir om natten mellom det hellige land og høylandet, og slumper jammen innom en middelaldersk ballade på sin søken etter the wrong-eyed Jesus. Det er en lang åndelig reise, menneske, det er en tung bør han frakter med seg.

Mosaic er framført med dypt alvor – men den vil gi stor glede til deg som lytter.

Papa M: Dial M For David Pajo
David Pajo fra Louisville, Kentucky er kanskje ikke et “household name”, men mannen har vært involvert i mye av den mer spennende delen av rockscenen helt siden slutten av 80-tallet, og spilt med band som Slint, Tortoise, Stereolab og Will Oldhams Palace. Under kunstnernavnet M har Kentucky-mannen gitt ut plater siden 1995, både som M, M the Thirteenth Letter, Aerial M og nå altså Papa M – ingenting å si på fascinasjonen for den mystiske bokstavem.

Live From A Shark Cage (Domino, 1999)
Pajos Papa M utforsker gitarens elektro-akustiske muligheter på en behagelig måte. Viljen til eksperimentering er alltid tilstede, og Live From A Shark Cage er aldri kjedelig å gå inn i og lytte til. Spennvidden er stor, men med en distanse til Slints emo-core, og mer mot et eget, mer arty folk-uttrykk. Enkelte steder trås krautrocken varsomt på tærne. Dette gjelder særlig flotte ”Drunken Spree” som lik Neu! og Faust i sine glansdager bygger seg opp gjennom en enkel, tilsynelatende statisk, 4/4 rytme. Da trommene endelig løser opp låten skikkelig, da er den slutt. Monotonien kan drives til det ytterste, som på kvarterlange ”I Am Not Lonely With The Cricket”. Her sentreres all energi gjennom gitaren, på en nesten plagsom naken måte. På ”Crowd Of One” bygges låten rundt telefonsvareren til Pajos avdøde bestefar, og det sjeldne vokalsporet gir en merkelig, men effektiv dunkel effekt. De hypnotiske melodiene kommer tydeligere frem i ”Knocking The Casket” og ”Up North Kids”, som mest av alt minner om tradisjonell amerikansk folkemusikk i Appalachenes dalefører, hvor Pajo geografisk hører hjemme. Ved å veksle mellom klanger, rytme og melodi skaper han sitt særpreg som gitarist i grenselandet mellom folk, avantgarde og rock. Dermed plasseres han gjerne i den genreløse genren post-rock. Pajo har nok forøvrig mye å takke foregangsmannen John Fahey for, som utførte lignende grep på sin gitar allerede på 50-tallet.

Dette har blitt en svært vakker og stemningsskapende plate, av en artist flere og flere ser kvalitetene i. Låtene hans er å finne blant annet i Harmony Korines langfilm Julien Donkey-Boy og i en BBC-serie om moderne arkitektur, This Is Modern Art.

Et sted mellom dunkel undergrunn og dandy overklasse, altså.

Whatever, Mortal (Domino, 2001)
Siden Live From A Shark Cage har David Pajo begynt å ta i bruk stemmen (Papa M Sings EP, 2001) noe han fortsetter med på Whatever, Mortal. Han har da heller ingen grunn til å skjule den mørke, klare vokalen, som ikke har det store særpreget (verken på godt eller vondt), men minner mest av alt om en blanding av Bill Callahan (Smog) og David Berman (Silver Jews). Det gjør jo musikken også.

De 13 (jøss) låtene tydeliggjør Pajos sans for folk-musikk, og han har lagt mindre vekt på de moderne og eksperimentelle elementene som preget Aerial M og andre prosjekter. Han har tidligere vist seg som en svært dyktig gitarist med evner til å dominere hele plater med sitt spill. Pajo utfordrer derfor seg selv på ny denne gangen med å sette melodiene i fokus ved hjelp av helt enkel instrumentering. Selvfølgelig lykkes trollmannen også med dette.

Det settes en alvorlig standard med en banjodreven og naken versjon av ”Wayfaring Stranger”, titulert ”Over Jordan”: ’I am a whore/ wayfaring stranger/ travelling through this town alone/ there are no drugs/ no fear of danger/ in that gold land/ that I call home…’ som platen innledes med. Det er en vise om å komme hjem, der hjem må være et sted mellom Jordan-elva og Appalachene. Fylt av vemod, løfter og bibelsk språk og referanser er den et anslag i grenselandet mellom bibelbelte og revolverbelte. Det er en tråd som går igjen på hele skiva.

På ”The Lass Of Roch Royal” føres den gotiske folkstemningen enda et hakk dypere, med dunkel koring av Will Oldham, banjo og nitrist regnvær. Den samme tunge stemningen finner vi også på ”The Unquiet Grave”. Med ”Beloved Woman” hentes el-gitarene fram for et sjeldent besøk, uten at skjørheten forsvinner. Lettere og nesten lystige viser som ”Many Splendored Thing”, ”Glad You’re Here With Me” og ”Purple Eyelid” bærer mye slektskap til nevnte Oldham og hans relaterte prosjekt Bonnie Prince Billy. Det betyr enkle, sorgtunge melodier som ikke er country, ikke er folk og langt fra vanlig rock, og som derfor tåler gjentatte lyttinger både på porchen og rundt peisen.

Når den beske munterheten forlates fremstår Papa M som et svært mørkt prosjekt, som i ”Sabotage” – en naken låt som minner om Smogs mindre hyggelige stunder. Den sklir over i platens merkeligste parti, hvor Pajo igjen viser sine fingerferdighet, denne gangen på sitar. Han tyr også til mer utagerende strengleik på andre spor. ”Krusty” og ”Tamu” minner mest om soundet fra …Shark Cage, støybelagte intrumentaler uten start og ende, eller en klart definert melodi, der han jammer seg langt inn i John Faheys evige jaktmarker.

Markku Peltola: Buster Keaton Tarkistaa Lännen Ja Idän (Ektro, 2006)
Markku Peltola kjennes nok best som skuespiller, kanskje særlig i kraft av sin hovedrolle i Karusmäkis storveise Mannen Uten Minne: Filmen om steinansiktet M som blir slått ned, mister hukommelsen og starter et nytt liv i utkanten samfunnet. I en av dens mange minneverdige scener – nærmest tablåer – går han inn i øvingslokalet til et Frelsesarmé-orkester, og oppfordrer dem til å endre musikkstilen:

– Har dere aldri tenkt å utvide repertoaret med rytmisk musikk?
– Nix. Hvorfor det? Vi spiller alltid sånt som dette.
– Jeg har plater hjemme. Blues, rhythm’n blues, rock’n roll. Dere må gjerne komme å høre på.
– Hvorfor ikke, når vi har fri. Men her er det ganske strikte rammer for hva som skal spilles, svarer den mimikkløse uniformerte gitaristen.

Resultatet blir selvsagt at orkesteret får en musikalsk åpenbaring, og påvirket av ’rytmisk musikk’ framstår de snart i en ganske annen drakt som blir en stor suksess på fyllinga.

Det er tydeligvis mer enn bare skuespill dette, for Markku Peltola har selv en egen musikalsk karriere som gitarist, i en stil som lener seg mot mange retninger av ’rytmisk musikk, uten strikte rammer’. Buster Keaton Tarkisataa Lännen ja Idän er etter hva jeg vet hans andre soloplate (merk at Buster Keaton gikk under navnet ’the great stone face’, så det må vel være lov å gjette at han er et forbilde). På disse ti instrumental-låtene har han fått med seg folk fra ulike deler av Finlands levende musikkscene, og laget et album hvor vi finner både dub, ska og tango, med elementer fra krautrock og surf. Meget delikat og stilsikkert fremført, der 13 minutter lange ”Juuri Näin!” er et klart høydepunkt. Her går det i retning av reggae-kraut i møte med afrikansk karavane-blues spilt inn på Moskva Bar i Helsinki – tenk Neu! i en hypnotisk jam-session med Tinariwen som du aldri vil skal ta slutt.

Selv om ”Juuri Näin!” stikker seg ut som den mest minneverdige, så er det mye annet gromt blant de ni sporene. Det går i hovedsak langs samme linjer som nevnt ovenfor, uten de store fakter eller voldsomme kunststykker, og med noe av den samme ’deadpan’-utførelsen som kjennetegner Peltulas spillestil. Låter som ”Striptease” og ”Lex Plays His Luthor’s Space” hører hjemme på jukeboxen i Mannen uten minne, eller den type buler som Karusmäki har karikert i en årrekke. Brødrene har i sterk grad bidratt til å forme omverdenens syn på Finland som en nasjon bestående av halv-alkoholiserte tause menn og kvinner som står fast i tiden rundt 1960. Peltolas musikk har også filmatiske kvaliteter, og det er i første rekke lignende bilder som kler musikken han fremfører. Her klynger de kjærlighetshungrige seg til hverandre i en siste dans før lysene slås på, flaska tømmes med stoisk ro og hverdagen vender tilbake i all sin tyngde. Blant respatex-bord og sigarettrøyk står Markku Peltola og hans orkester, dresskledde og med brylcreem i håret, og vitner om at finnenes tilbakeholdne og ordløse kultur kanskje ikke bare er en myte.

Greg Malcolm: Strengelangs
Greg Malcolm fra New Zealand er en meget interessant, om noe underkjent gitarist som gjennom en årrekke har markert seg som original og tidvis nyskapende både i formuttrykk og utøvelse. Han har spilt en del i Norge, blant annet på Safe as Milk-festivalen, og alle som har sett Malcolm live husker det lenge etterpå. Han trakterer tre gitarer, gjerne samtidig, og benytter ymse objekter (fjær, strikker etc.) for å skape sitt uttrykk. Resultatet av hans enmannsorkester blir pulserende, organisk og nettopp hypnotiserende, fundert i Takoma-skolen men hele tiden søkende videre utover.

Les intervju med Greg Malcom

Hung (Celebrate Psi Phenomenon, 2006)
Det er ikke enkelt å klistre en bestemt genrelapp på Malcolms musikk, ei heller å finne helt opplagte inspirasjonskilder. Og det er egentlig veldig fint. Her er elementer som tilhører både drone, etnisk/folk og avantgarde, improv, raga og jazz. Malcolm ble i ung alder interessert i eksperimentell musikk, John Cage, Harry Partch og Keith Rowe er viktige for ham, men han hører også på og lar inspirere av alt fra Folkways-utgivelser til koreansk folkemusikk. Dette brede spekteret kommer også til uttrykk på Hung, en plate som er mer meditativ enn de ofte forrykende konsertene til dette enmannsorkesteret. Det er heller ikke totalt overraskende at han har spilt med f.eks. Ivar Grydeland/Ingar Zach og japanske Tetuzi Akiyama – for å fylle ut bildet ytterligere.

Det er låter her som ikke ligger langt unna Appalachene og amerikansk primitiv folk, som John Fahey og Robbie Basho representerer, men Malcolm tar i større grad bruk av objekter (fjær, klinkekuler, mikrofoner, blitzlamper) som sikrer både en stor rikdom i lydbildet og ikke minst en stadig frisk og fornyende energi som ligger i det uventede. Det er noe av dette “sjansespillet” som gjør konsertene hans alltid interessante, og jeg mener han har lykkes å overføre dette på en god måte også på Hung. Som han selv sa i et intervju med undertegnede: ’It’s kind of like driving a truck on ice where the goal is fixed but the path may vary. It keeps it interesting for me and makes for a few brutal accidents along the way.’

Hung er altså spilt inn live og på samme måte som konsertene hans, uten benyttelse av ’processing or electronic effects’. Materialet ble sendt over til Campbell Kneale (Birchville Cat Motel) og hans Celebrate Psi Phenomenon som står som utgiver. Kneale har sydd det sammen til 10 spor på skjønnsomt vis, og skapt en helhetlig plate av disse improviserte stykkene. Den kommer for øvrig i et nydelig dekorert pappcover.

Leather And Lacy (Interregnum, 2009)
Tittelen henspiller på den amerikanske saksofonisten Steve Lacy, og alle låtene her er bygget over hans komposisjoner og fremført live på Wellington Jazz Festival i 2006. Malcolm gjør rede for sitt langvarige forhold til Lacy i den underholdende omslagsteksten, og understreker blant annet at Leather And Lacy ’aims to transform the tunes while maintaining a spirit true to the original’. Jeg kjenner ikke Steve Lacy godt nok til å si om det er vellykket eller ei, og får nesten vurdere resultatet som en ordinær Malcolm-skive. Og slik høres den da også ut. Folkdroner og rytmisk støy erstatter et ordinært saksofonbasert jazzuttrykk, men en mer impresjonistisk tilnærming enn tidligere noteres i hvert fall. Gradvis oppbyggende gjennom repeterende temaer skaper Greg Malcolm noe særegent som egner seg veldig godt i lange komposisjoner. Timinutteren ”The Crust” sammenfatter mye av det som er så besnærende, ikke bare med denne platen, men med Greg Malcolm generelt. Dette er ikke musikk som er egnet for overfladisk sveip, men med et par gode hodetelefoner og lukkede øyne tar den form som finner stadig nye fasonger.

Lisa O Piu: When This Was The Future (Subliminal, 2009)
Psych-folken har langt bedre vekstvilkår i Sverige enn i Norge. Det går nærmest en ubrutt linje fra visesangerne, via progen og opp til dagens retrosøkende skjeggebuser og nyfolkere over kjølen som ikke har noen umiddelbar parallell her i landet. Mest kjent og anerkjent fra de siste årene er vel fabelaktige Dungen, som kan knyttes opp til nok et trivelig bekjentskap i Lisa O Piu fra Stockholm-området.

Hovedpersonen heter Lisa Isaksson, vokalist og gitarist, på det som meg bekjent er en debutplate. Hun har vokst raskt fra å være en hesteinteressert pike fra landet som fant morens gitar på loftet til å turnere med Roger Wootoon fra Comus og stable et eget band på bena. Hennes Piu inkluderer folk fra nevnte Dungen, som omgir henne med melltron, zither, fele, fløyte og i det hele tatt et riktig så vakkert pastoralt lydbilde av den bedagelige sorten. Isaksson selv synger litt drømmende, men tilstedeværende innyndende, og når hun forlokkende lover at ’we’re gonna play the most wonderful music you’ve ever heard/we’re gonna make you dance until you fall apart’ så er det et løfte som egentlig oppfylles der og da (vel, dansing blir det ikke så mye av, men vakkert er det).

Fra det brunfargede omslaget og dyre- og platetegningene på innsiden, til den retro tittelen, er When This Was The Future en erketypisk nyfolkplate, som kanskje hadde vakt større oppmerksomhet om den hadde kommet for fem år siden (eller enda bedre, vært en hidden treasure fra 1969, plutselig gjenfunnet og reutgitt). Dermed sier det litt om platens karakter at den står seg godt også uten disse rammer. Hadde Lisa Isaksson sunget på svensk hadde jeg kanskje gått ned i knestående, mer enn at tankene flyr til artister som sikkert har inspirert henne. When This Was The Future er på sitt beste en plate av spartansk ynde, med et knippe gode låter (”The Party”, ”Cinnamon Sea”). I løpet av den relativt korte spilletiden skjuler det seg også spor som lener seg mest på en genretrofast fremføring som er lekker, men uten de store overraskelser eller små, hemmelige rom til å løfte seg. Men jeg spår Lisa Isaksson og hennes nydelige røst en god fremtid, og tipper hun vil vokse ytterligere som artist og låtskriver.

Harris Newman: Non-Sequiturs (Strange Attractors Audio House, 2003)
Harris Newman fingerspiller akustisk gitar med stålstrenger og ’open tuning’, og er, for å bli ferdig med det opplagte først som sist; en elev av John Fahey. Og en dyktig sådan. Selv om likheten til den store gitarmester er nærliggende tar Newman såpass solid grep om sakene selv at det vil være for enkelt å kalle ham en ren kopist. I den sammenheng er det verd å få med seg at Strange Attractors Audio House også har gitt ut plate med Cul De Sac, anført av Glenn Jones som en av vår tids store Fahey-studenter. Deres The Epiphany Of Glenn Jones (med Fahey som gjest) har sine fellestrekk til herværende plate. Det får nå så være, la oss like gjerne slå oss til ro med at Harris Newman henter inspirasjon fra Fahey, og heller konsentrere oss om å lytte til det han har å tilby på Non-Sequiturs. Det er nemlig en ganske strøken debutplate, dette.

Non-Sequiturs er spilt inn i Montreal tidlig på vinteren 2003 sammen med Bruce Cawdron (Godspeed You Black Emperor, Set Fire To Flames) som spiller ulike rytmeinstrumenter, og – i likhet med Newman – lap steel. Ut fra takkelisten å dømme og i kraft av sin stilling som lydtekniker hos Grey Market Mastering har Newman minst ett ben innenfor hjembyens indre musikalske sirkler, med særlig nære relasjoner til det eksperimentelle folkbandet Sackville (som bassist). Han turnerer dessuten med artister som Hangedup, Frankie Sparo og Polmo Polpo fra samme scene. Montreal har de siste årene gjort seg svært bemerket som eksportør av eksperimentell post-rock, og selv om Harris Newman ikke kan kalles en konvensjonell gitarist hører han mer hjemme i en tradisjon som bygger på blues, bluegrass og folk. Basert på kjente strukturer skaper han et eget uttrykk, enten det er gjennom drivende gitarteksturer eller mediterende droner på disse 11 sporene. Det er i skjæringspunktet mellom gamle tradisjoner (Appalachian-style), østlig påvirkning og evnen til å flette inn påvirkning fra nyere komponister (Loren MazzaCane Connors, David Pajo, Steffen Basho-Junghans) Newman etterlater sin signatur. Noen ganger går han seg litt i vill i sin egen skog, særlig på drøyt kvarterlange ”Forest For The Trees”. De andre komposisjonene er relativt korte og fokuserte, og med stadig variasjon gis et fortettet uttrykk til en stil som ellers gjerne kan bli ganske ensformig.

Uten å selv være en kyndig gitarist er det ikke vanskelig å høre at Harris Newman opererer på et teknisk høyt nivå, som skjønt unngår å briljere unødig med sine ferdigheter. Non-Sequiturs har blitt en plate som helt naturlig knytter John Faheys Takoma Records med Constellation og dagens Montreal-scene.

Califone: Roomsound (Perishable, 2001)
Fra askene av det glemte hedersbandet Red Red Meat er Califone i ferd med å bygge seg opp et minst like solid navn med noe mer avdempet stil der de forener tradisjonell musikk (både blues og folk) og mer eksperimentell rytmikk og moderne former. I et intervju med låtskriver Tim Rutili forteller han at det han lyttet mest til i den senere tiden var tyske Oval og boksen The Anthology Of American Folk Music. Det kan være en grei forklaring på hvordan Califone høres ut, og hvorfor de gjør det. Kommersielt kan det bli vanskelig å slå gjennom med dette blant purister, men trioen har mye å tilby den tolerante musikkvenn.

Dette er hovedsakelig en akustisk plate som heves med hjelp fra glitrende musikere som Rick Rizzo (gitar) fra Eleventh Dream Day og Douglas McCombs (bass) fra Brokeback. I likhet med relaterte artister som Songs:Ohia, Appendix Out, Will Oldham og ikke minst Rex (som de samarbeidet med under navnet Loftus) er utgangspunktet for musikken tuftet helt tilbake til røttene til det vi kan kjenner som vestlig populærmusikk. Med en forholdsvis enkel basis (sang og rytme) og instrumenter som banjo og fele, fyller de inn med kjennetegn tilpasset det 21. århundre (loops, elektronika). En form for ur-blues markeres gjennom Rutilis rustne slidegitar og klagesang som skaper en melankolsk, resignert stemning. Enten Califone karakteriseres som moderne folk eller blues, så beholder de sitt gjenkjennelige særpreg tvers gjennom en plate som holder gjennomgående høy standard. Ingen av de ti låtene skiller seg kraftig ut i noen retning, og Roomsound er heller ikke noe du setter på for å høre en knallåt, men en plate du nyter fra start til slutt.

Clogs: Lantern (Brassland, 2006)
Denne australsk-amerikanske kvartetten befester med sitt fjerde album sin fremtredende posisjon som en av vår tids mer vellykkede fusjoner mellom klassisk, post-rock og folk (som fra angloamerikansk via jødisk til arabisk). Mens deres forrige plate Stick Music (2004) var en spennende om enn noe diffus materie å trenge gjennom, er Lantern mer fundert på rytmikk og en oppbygning der rockens markører tas mer i bruk. Som et Godspeed uten den voldsomme dramatikken, et Mogwai uten den eksplosive tyngden eller et Rachel’s i mindre format forener Clogs rockens låtstrukturer og klassisk minimalisme med naturlig eleganse.

Her viser Clogs igjen at det er mulig å forene to musikalske former der begge kommer styrket ut. Innsatsen fortjener kreditt i forhold til å oppdra et publikum som kan slite med å nærme seg instrumenter som fagott uten å tenke pudderdåser eller bratsj uten å se for seg plysjkledde ballsaler. Samtidig bygger platen bro fra nettopp disse saler over til kneipene, jeg husker med glede hvordan Clogs klarte å få et øldrikkende rockepublikum i Oslo (Mono) til å gradvis sitte i lutter stillhet og konsentrasjon. Den står igjen som en av det årets beste konserter, og kunne like gjerne funnet sted på Konserthuset.

Men det er ikke denne ’kulturelle verdien’ som er det aller viktigste med Lantern. Det er selvsagt at platen er en flott lytteropplevelse, uavhengig av genre eller preferanser (ok, liker du bare dødsmetall så blir det vel litt verre), der bidrag fra The Nationals Aaron Dressner møter komposisjoner av tyske Johann Kapsberger (som også spilte lutt og levde på 1600-tallet) uten at det virker direkte unaturlig. Sistnevnte hedres med åpningslåten ”Kapsburger” der hans karakteristiske strengeplukk er fokus fremført av gitarist Luca Tarantino. Lantern rammes inn med en ren pianolåt, ”Tides (Piano)”. Det er en variasjon over ”Tides Of Washington Bridge” som dukker opp midt på platen, dandert med akustiske strenger og fagott og fremført i et stemningsleie som trekker tankene mot Nick Drakes høstlige England i Robert Kirbys delikate arrangementer.

Særlig første del av platen er fabelaktig, hvor Clogs svinger seg fra dype melankolske daler til euforisk spilleglede, mest vellykket forenet på feiende ”Death And The Maiden” som drives fra skanse til skanse inntil kvartetten gir seg hen til en fyrrig sigøynerdans, som kulminerer med det akk så vakre vokalbaserte tittelsporet. ”The Song Of The Cricket” viser også deres utforskertrang, hvor de beveger seg fra en enkel gitarlinje à la post-rock-stil, gjennom håndtrommer og strykere vokser den i stigende intensitet inntil den avrundes med et elegant glimt fra en jødisk folkefest. Det er slike grep som gjør Lantern til en kontinuerlig spennende reise å være med på.

Clogs har utviklet sin palett ytterligere og makter igjen å fornye seg selv. De viser seg som et band som i første rekke leverer kvalitetssikre plater. Av de fire så langt er det nok denne jeg setter høyest. Romantikk og klassisk minimalisme, rock og folk, øst og vest – Clogs frigjøre seg fra slike grenser. De sprenger dem ikke, men utforsker ulike ytterpunkter for å finne samlende holdepunkter.

Orion Rigel Dommisse: What I Want From You Is Sweet (Language Of Stone, 2007)
Orion Rigel Dommisse tilhører den etter hvert store kretsen kvinnelige folksangere av den eksperimentelt utøvende skolen. What I Want From You Is Sweet er hennes debut, men hun høres allerede ut som en erfaren artist og låtskriver. Hun har dessuten fått drahjelp av et knippe meget dyktige folk som Greg Weeks (Espers), cellisten Margie Wienk og Jesse Sparhawk (begge fra Fern Knight). Utgivelsen er for øvrig den første på Weeks nystartede etikett Language Of Stone. Domisse er dermed godt knyttet til Philadelphia-scenen med sine åpenbare røtter til britisk folklore og naturmystikk, og dette er virker å være et naturlig miljø for den unge damen.

What I Want From You Is Sweet er en eventyraktig ferd der Orion Rigel Dommisse gjennom 10 låter tar oss dypt inn i trollskogen. Hun synger med bredt register og har en forlokkende alverøst mens hun trakterer både elektrisk cello, el-piano og andre tangentinstrumenter. Både det strengbaserte uttrykket og fraseringen vil sikkert få enkelte til å trekke likhetstegn til både Björk og Joanna Newsom. Det vil da heller ikke være direkte vranglære.

Domisse er sin unge alder til tross tilsynelatende svært opptatt av døden. Fra åpningssporet ”Fake Yer Death” til avsluttende ”Drink Yourself (To Death)” er dette et gjentakende tema. Symbolbruken understrekes av et ganske folk-gotisk lydbilde, med bruk av strenger som hovedmotiv – både i strykende og plukkende form. Det gir hele platen et nærmest barokk preg, en fornem eleganse tilhørende gamle tradisjoner og glemte bilder. Det er i denne koplingen mellom dystre historier og forfinet eventyrmusikk Rigel Dommisse viser seg som en mulig blivende ledestjerne.

Hun gir ikke gratis ved dørene, og få av låtene hekter seg fast ved de første lytterundene. Noen kommer sigende etter hvert, og både ”Alice And Sarah” og ”Ashes From Your Burning Land” har en tendens til å snurre noen ekstra runder i hodet, mens andre mest blir snurrende rundt i ring på utsiden av øret – uten helt å finne inn. Det kan nok skyldes både at uttrykket blir noe ensrettet over en hel plate, eller at akkurat denne lytter faktisk har begrensninger på hvor mange slike stemmer han klarer å absorbere.

Bjørn Hammershaug

Sonic Youth: New York Is Now

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

In a free lane
Ghosts passing time
Heat rises
Lights thru the town
Blown soundscapes
Blue city eyes
Black lightning
New angel flies

NYC Ghosts & Flowers (Geffen, 2000)
Sonic Youth har på mange måter vært det bandet som best har definert New York de siste 20 årene. På bemerkelsesverdig vis har de oppnådd en status som undergrunnens aller største moderne rockeband, de har blitt langt mer tilgjengelige siden sine tidlige no wave/støyskiver, mens de stadig oftere viser sitt forhold til avant garde/kunstmusikk. Ikke en gang et misforstått forsøk på å lenke dem opp mot grungen fikk dette bandet ut av sin atonale kurs. Selv om 90-tallet var et mer variert tiår enn 80-tallet, og A Thousand Leaves (1998) ikke var like essensiell som Daydream Nation (1988), har de hele tiden holdt en jevnt høy standard og beholdt sin relevans. Da er det også tillatt med noen svakere utgivelser.

NYC Ghosts & Flowers er deres mest tydelige hommage til hjembyen og dens utskudd. I 2000 hadde New York fortsatt sine tvillingtårn i behold, bare et år senere stod George W. Bush og sverget på en askehaug mens Thurston Moore & co befant seg rett rundt hjørnet. Det kan kanskje forklare noe av grunnen til at dette er bandet på sitt mest avslappede og frittflytende, NYC pre-11/9 var, sin rufsete, levende, vitale ånd til tross, fortsatt en by i uskyld. Både stil og tone er gjennomgående ’cool’, fra William Burroughs’ coverbilde til tekster preget av en slags Lou Reed/hipster asfaltpoesi (mest tydelig på ”Small Flowers Crack Concrete”, en langtrukken serie observasjoner sett gjennom Thurston Moores slørete, men skarpe blikk). Det er slett ikke vellykket, og like meningsløse er enerverende ”Side2Side”, de minimale støyrissene på ”Lightnin’” og ”StreamXsonik Subway”.

Ghosts & Flowers er ikke blant Sonic Youths sterkeste plater, men det er likevel en del enkeltlåter som har mer ved seg. Mest minneverdig er tittelsporet, der Lee Ranaldo både synger og reiser en vegg av truende gitarer til sine lange historie. Dette er det eneste kuttet som til fulle utnytter beatpoesiens strømninger og Sonics evne til å bygge episk rock på sitt skeive vis. Søvnige ”Free City Rhymes” er heller ikke å forakte, spaserturen som åpner platen på tilforlatelig vis. ”Renegade Princess” får etterhvert kampgløden til tidlig Youth (tenk ”Brother James”), mens Kim Gordons sexy vokalbidrag på ”Nevermind (What Was It Anyway)” er platas ’Koolest thing’.

Dessverre havner NYC Ghosts & Flowers litt for langt unna både den mer spennende eksperimenteringen og det mer umiddelbare som har preget deres siste plater, og dette blir aldri den store New York-trippen som det kunne blitt. Men plata er like schizofren som byen selv, og akkurat det er kanskje noe av skjebnens ironi.

Murray Street (Geffen, 2002)
Den 11/9-2001 deiset en flymotor i bakken i Murray Street. Den kom fra et av flyene som senket World Trade Center og store deler av nedre Manhattan. Det var med dette uvirkelige bakteppet Sonic Youth spilte inn platen i samme område. En tilstand av sjokk og vantro preget gatene, men det var en tid for opprydning og fornyelse for kvartetten. Byen og bandet er nært knyttet sammen, og hvem andre enn Sonic Youth kunne stå fram og sette ting i perspektiv. Det gjør de ikke med apati eller aggresjon, men ved å heve blikket, se framover og fokusere på sine sterke sider laget de en av sine beste plater på lang tid.

Mens NYC Ghost & Flowers hadde en slags forsøksvis surrealistisk, mest målløs beat-stemning over seg, er Murray Street en retur tilbake til særdeles god form. Sonic Youth holder seg i mer kjente marker og til det de virkelig behersker; gitarbasert, klassisk rock i venstre fil. Her med utagerende gitardrodlinger, feedback, lange jamsessions, skarpe hugg – og til og med soloer. Volum og tempo holdes i likhet med forgjengeren stort sett nede, gitarlyden er ren og klar, men Murray Street vibrerer likefullt. Det er spenning, en elektrisk nerve og moden lekenhet som former platen. Det er en ære som bør deles med New Youth Jim O’Rourke, som her er kreditert som fullverdig medlem av bandet, tryllemannen er tekniker, bassist og gitarist.

Platas beste spor, ”Disconnection Notice”, preges sammen med lange ”Rain On Tin” av delikat og melodiøst gitarspill. Med åpningssporet ”The Empty Page” så starter i det hele tatt skiva veldig bra. Gitarene misbrukes og Shelley jobber som hund med sin start-stopp rytmikk bak trommesettet, men det skjærer aldri helt ut. Tøylene er løse, men holdes likevel stramt. På ”Karen Revisited” (som nikker til ”Karen Koltrane” fra A Thousand Leaves) skrus gitarene både mer opp og ut, og etter fire minutter sklir den over i outer space der gitartonene får henge løst i fem-seks minutter. Korte, aggressive ”Racial Adults Lick Godhead Style” og ”Plastic Sun” gjør minst av seg, men begge disse tar tilbake noe av gnisten som var mer subtil på Ghosts & Flowers. Når ti minutter lange ”Sympathy For The Strawberry” brenner ut som et langsomt glødende lys avslutningsvis skjer det med en visshet om at Sonic Youth fortsetter å markere seg som en av rockens mer bestående krefter. Det er mulig å hevde at de ikke lenger er cutting edge, at de er den alternative rockens bestefedre. Og nei da, de finner ikke opp kruttet på nytt denne gangen heller. Men de virker likevel både friskere og dristigere enn de fleste av sine yngre støysøsken. Bare det er en bragd.

Uanstrengt, ikke slapt. Intrikat, ikke utilgjengelig. Stadionrock fra fortauet, bypoesi for folket. De soniske borgermesterne av New York har talt.

The Eternal (Matador, 2009)
I siste nummer av litteraturtidsskriftet Vinduet er det et lengre intervju med Sonic Youths gitareminense Lee Ranaldo, et dypdykk ned i hans befatning med diverse utenom-musikalske aktiviteter. Han har blant annet gitt ut seks bøker, og er i likhet med de øvrige i Sonic Youth aktiv med kunstutstillinger og andre uttrykk utenfor det rent musikalske. Ranaldo er i skrivende stund i Skandinavia for å promotere utstillingen Sonic Youth etc.: Sensational Fix (Malmö Konsthall) med bidrag fra over 40 forfattere, kunstnere, musikere og filmskapere tilknyttet deres etter hvert store kreative sirkel av venner.

New York-bandets tverrkulturelle, nærmest meta-kunstneriske kvaliteter er ett av deres mange interessante aspekter, og har bidratt til å løfte dem opp fra å være et regulært rockeband til å bli ikoner innen moderne populærkultur. The Eternal vil ikke rokke ved denne posisjonen, men den musikalske flammen – som tross alt er deres primæraktivitet – gis heller ikke ekstremt mye ny næring på deres 15. studioalbum.

Et stikkord for The Eternal er kontinuitet: Dette er mer en plate som befester Sonics eksistens enn å invitere til nye oppdagelser. Den bærer ikke preg av å skapt under et nytt idéregime eller være tent av noen fornyet gnist. Dette til tross nytt medlem i Mark Ibold (tidl. Pavement), som ikke gjør noe umiddelbart vesen ut av seg, ei heller overflytting til kred-selskapet Matador. De har ikke utnyttet selskapsskiftet til å peile en ny kurs eller markere seg med sin mer out there-side. Låtene er stort sett korte, konsise og nesten uventet ’streite’. På flere deler Gordon, Moore og Ranaldo på mikrofonen i større grad enn tidligere, men det meste som skjer på The Eternal er veivalg som kvartetten for lengst har staket ut og tidligere tråkket opp. Det virker mest som de har plugget inn, skrudd opp og hatt det kult i studio. Dette er plate som tjener på ikke å være preget av å ha blitt til under press eller tynget av pretensiøst alvor.

Et annet stikkord for The Eternal er kontekst: Omslaget er denne gangen et maleri av avdøde John Fahey, en av de fremste amerikanske gitaristene. Ellers er det opplagte referanser til blant andre beatpoeten Gregory Corso (som døde for noen år siden), Johnny Thunders og Bobby Pyn (kjent som Darby Crash i punkbandet The Germs) som døde i ung alder i 1980. ’Døde helter’ er kanskje et samlende begrep om hele skiva. Kontekstualiseringen og de mange referansene Sonic Youth omgir seg med er hver for seg mer grensesprengende enn dagens utgave av bandet som fungerer mer som magnetisk samlingspunkt, en katalysator for ulike kunstnere og deres betydning.

Et tredje stikkord: Rutine. Sonic Youth er Sonic Youth er Sonic Youth. Det forventes knapt at de utfordrer sitt etablerte sound, og hvorfor skal de nå det. Jeg vet ikke om en country- eller tekno-utgave ville være å foretrekke foran deres etablerte troika av no wave, gitarrock og avant garde. Jeg synes likevel det bør være tillatt å forvente en viss progresjon, et spenningsmoment som kunne gitt lytteren noen nye utfordringer å bryne ørene på. Noe ondsinnet kan man si at de forsøker å finne balansen mellom 80-årenes motbølgelyd og 90-tallets kommersielle variant. Noen vil nok mene at de her har funnet dette tyngdepunktet, andre at The Eternal først og fremst preges av erfaring, kontroll og at de lever på den rutinen som de ellers ikke omgir seg med i andre sammenhenger. Låter som ”No Way”, ”Calming The Snake” og ”Thunderclap For Bobby Pyn” blir som bleke blaff fra fortiden, og Lee Ranaldos faste bidrag er definitivt trad.arr fra den kanten.

Det siste stikkordet får være evigheten, for dette bandet lager fremdeles noen låter som er ekstremt slitesterke. Heldigvis er det slik at en midt-på-treet Sonic-skive fremdeles er bedre enn mesteparten av det som finnes der ute. Deres elegante cool noise, skimrende gitarer, atonale riff og melodisk pop er en oppskrift uten datostempel, med Kim Gordon (igjen) ansvarlig for de aller sterkeste bidragene. ”Sacred Trickster” og killeren ”Anti-Orgasm” (duett med Thurston Moore) er klassisk Youth. De to åpningssporene lover likevel mer enn platen evner å holde i form av frampå energi. Sonic kler uansett best den lettere, luftige stilen som på ”Malibu Gas Station” og ikke minst ”Massage The History”, ti minutter med tilbakelente dronedrømmer og Kim Gordon i hviskende, sensuell ynde. Så cool youth som bare Sonic Youth kan være.

Når Sonic Youth en gang legger inn årene vil de ha etterlatt seg en gedigen musikalsk arv, som en av det 20. århundres mest sentrale artister. Deres katalog vil da bli vurdert på en annen og mer helhetlig måte. I et større bilde er det mulig The Eternal vil framstå annerledes enn i dag. Sonic Youth har med sine siste par skiver paradoksalt nok havnet i en posisjon der deres kunstneriske innflytelse er i ferd med å bli mer utbytterikt enn deres musikalske utkomme.

Bjørn Hammershaug