Konsert: Royer’s One Man Band, Mono 2004

Etter en pinse sammen med banjospillere som Sufjan Stevens og David Eugene Edwards virket det bare naturlig å avrunde helgen med nok en klimprer: Royer’s One Man Band. Denne bluegrassens svar på Hasil Adkins heter Eric Royer, og er en ung gatefolkartist fra Boston-området som spiller og synger tradisjonell amerikansk folk/country, litt honky tonkin’ Hank Williams og litt bluegrass fra fjellom. Han har cirka fire plater bak seg, med titler som Street Bluegrass og Bluegrass Contraption. På papiret ikke så veldig unikt. Men måten han opptrer på er litt av et skue.

Vår bredt smilende venn trakterer nemlig sin egen “Guitar Machine”, en sinnrik konstruksjon sist sett i Flåklypa Tidende. Rundt halsen har han banjo og munnspill, på fanget en lap steel, og på gulvet ligger maskinen, en klump av to gitarer (akustisk og bass) og en kubjelle, hektet i hverandre med noen pinner og snører som han styrer via pedaler med sin skoløse venstre fot. Royer spiller på alt i hop, samtidig med at han til hodet har knyttet et snøre til filledukka Polly som dingler muntert i mikrofonstativet. Jo da, han kunne endt opp som en kuriositet, men dette er ikke bare et backwoods freak show, Royer er en høyst seriøs folk-artist som tilfredsstiller ørene nesten like mye som øynene.

Det var ikke bare The Guitar Machine som sikret minnene fra denne kvelden. Dette var også datoen Helseminister Høybråten og hans Friske Armé hadde beordret for å avslutte den eldgamle tradisjonen med øl, musikk og røyk rundt en bardisk. En puffende Royer var underrettet og tilegnet allerede sin andre låt til hr. Minister’n, med den passende tittelen ”Mind Your Own Business”, mens han fem minutter på midnatt framførte en han akkurat hadde skrevet om samme tema. Det er vel fair å si at ingen av disse gikk i favør av den nye loven. Mellom disse to anti-antirøykesangene vartet Royer opp med gnistrende låvedans, med en blanding av egne og tradisjonelle folk-låter, instrumentale eller med nasal Hank Williams-lignende stemme. Vi fikk blant mye, mye annet ”Pretty Boy Floyd”, ”Cotton Eye Joe”, ”King Kong Kitchie Kitchie Ki-Mi-O” og ”Honky Tonk Blues”. Eivind Monogutt kom ved et par anledninger opp på scena (’vi har bare hatt 5 minutter med øving altså…’) og dro fela, ja det var i det hele tatt uformell og god stemning under første del av konserten.

Vet ikke om det skyldtes røykeforbudet, det sene klokkeslettet eller det faktum at en drøy time med Royer egentlig var akkurat passe, men da han tuslet tilbake etter en halvtimes pause hadde mange forlatt lokalet, og de bebudede hordene av astmatikere og allergikere som aldri tidligere hadde vært på pub, ja de uteble, gitt. Det ble derfor litt antiklimaks med det andre settet, men med avsluttende høydepunkt som ”Coo Coo Bird” og ”Duelling Banjos” (her duellerte han for ordens skyld mot seg selv) tok jeg meg selv i å danse som han lange faren i Deliverance, howlin’ at the moon.

Opprinnelig publisert 01.06.04
Bjørn Hammershaug

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s