Charles Manson: “Look At Your Game, Girl”

I kraft av sine handlinger som ansvarlig for brutale drap er det ikke udelt enkelt å trekke fram musikk av Charles Manson. Formildende er det i hvert fall at alle inntekter fra denne versjonen, reutgitt av Awareness i 1987, går til et voldsofferfond i California. Det er selvsagt umulig å høre Manson uten å se for seg blodsporene han etterlot seg. Uten drapene på Sharon Tate og LaBianca-familien ville nok disse opptakene også i stor grad forsvunnet fra de fleste minner – inntil en reissue-label børstet støvet av dem i 2008 som en hellig gral over syrefolkmusikken i California på 60-tallet. For det er klart, dette er ikke essensiell musikk. Den er historisk interessant, ikke bare menneskelig (eller u-menneskelig), men også som et musikalsk tidsbilde.

Charles Manson var løselig tilknyttet musikkscenen i Los Angeles på slutten av 60-tallet, og hadde blant annet en viss kontakt med Beach Boy Dennis Wilson. Beach Boys spilte for øvrig inn en versjon av “Cease To Exist” (omtitulert og ukreditert Manson som “Never Learn Not To Love”). Den som leter etter skjulte beskjeder og ondskap på skiva tror jeg vil bli skuffet. Det er ikke mye som indikerer drapsmann og kultleder her. Manson framstår som en potrøykende hippie-dufus, dels Laurel Canyon, dels Dylan, men uten førstnevntes ynde eller sistnevntes signatur. Lyden er lo-fi, stilen er løs og tidvis morsom, og noen av låtene bærer noe interessant i seg uten å framstå som upolerte mesterverk.

De morbide interessene for Charles Manson gjenspeiles i coverversjoner av band som Guns ‘n Roses, G.G. Allin og (naturlig nok) Marilyn Manson, som dyrker det farlige i mannen, og av mer musikalsk karakter, som når Devendra Banhart gjør en versjon av “Home Is Where You’re Happy”. De to deler absolutt et musikalsk fellesskap, og det minner igjen om at Charles Manson burde fokusert mer på musikken enn på sin kult. Til gjengjeld hadde vi da aldri fått Neil Youngs “Revolution Blues”.