Jay Som: Mild and Spicy

This interview was first published on March 20, 2017

Emerging indie artist Melina Duterte, AKA Jay Som, has managed to impress critics with her every release to date. After originally planning to pursue a conservatory program for jazz, Duterte rather enrolled in community college, studying studio technology, songwriting and music production instead. It was around this time that she began writing and recording demos in her bedroom studio, subsequently releasing them on Bandcamp in 2015 under her Jay Som moniker. The original 9 track EP has since been re-released twice to rave reviews. Everybody Works is just released on Polyvinyl Records to great acclaim.

Who is Jay Som? Can you please introduce yourself?
Hello!! Jay Som is me (Melina Duterte). I am 22 years old and I live in Oakland, California

Tell us a little about your new album. What’s it about, and what do we get?
It’s about whatever you want it to be about, nothing too specific. You get to hear 10 songs.

Who were your musical heroes growing up?
Karen O, Avril Lavigne, The Donnas, Beyoncé, DCFC.

When and how did you first get into music?
My mom bought me a tiny acoustic guitar for my 8th birthday and I taught myself for a while, then I picked up the trumpet and that shaped most of my musicianship skills.

Name an album, artist or experience that changed your perspective on music?
The Glow Pt.2 by The Microphones

What’s the best new song you recently discovered?
“To You” by Andy Shauf

Can you share a fun fact about you or your music?
I am very good at catching small things in my mouth (popcorn, candy, etc.)

Any other favorite activities?
I love to binge watch Netflix shows and movies until 4am.

What’s coming next for Jay Som?
Getting ready for hefty touring for most of 2017, I’m also working on some demos for the new record; definitely want to spend a lot of time on the next one.

Looking one year ahead, where would you like to see yourself?
I would like music to still be a consistent part of my life next year. Maybe I’ll be in a different city working on multiple projects in a house with a pool and a dog.

And finally, if your music was a food what would it be?
My music would for sure be a nice soup, kind of mild and spicy but pleasant.

Polyvinyl: Keeping a DIY Mentality Since 1994

In 1994, while still in high school, Darcie Knight and Matt Lunsford founded Polyvinyl Press, a photocopied fanzine that covered the DIY music scene in Champaign-Urbana, IL and the greater Midwest.

Their motivation was simple: to spread the word about bands they loved. Furthering that philosophy, they decided to release a split 7” with the third issue of the fanzine. Within a year they had issued Braid’s first 7” Rainsnowmatch and a 20-band compilation called Direction. Not long after, in 1996, Polyvinyl Records was born.

– We never wrote a business plan or decided that we’d start a record label, says Lunsford.

– We dropped out of college. We scraped together whatever resources we could to put out records.

Polyvinyl’s first big releases were Rainer Maria’s debut album, Past Worn Searching (1997), and Braid’s 1998 breakthrough, Frame and Canvas (1998), which gave the label its first taste of national exposure and opened the gates for a wider repertoire of artists.

– We worked hard, continues Lunsford, and we learned as we went along. We kept our DIY mentality and we always tried to match the level of work and commitment of our bands.

Twenty years later, with two more offices in San Francisco and New York, the label is still a 100 percent independently owned and operated company.

With a catalog of more than 300 releases from over 100 artists – including American Football, Braid, Rainer Maria, of Montreal, Xiu Xiu, Deerhoof and Japandroids – Polyvinyl is recognized as a home for some of the more vital indie music of the past two decades.

I talked to Polyvinyl co-founder Matt Lunsford about early days, milestones and lessons learned in twenty years of Polyvinyl.

Braid (Photo: Paul Drake)

Braid (Photo: Paul Drake)

How did you get into the music business in the first place, and what motivated you?

Pretty much by accident. Darcie and I were lucky in that as teenagers there was an awesome music scene around us. There were DIY shows and bands throughout the midwestern United States and we were excited by learning about them. Bands like Cap’n Jazz and Braid were playing shows in our hometown, set up by friends of ours. It was so exciting that we were motivated to spread the word and help out in any way we could.

What labels where your own role models, or say, guiding stars, when you started up?

Definitely labels like Dischord and Touch and Go, because of both their ethical and regional approach to being a label. Also labels like No Idea, who were putting out all sorts of bands in a regional and national way and sort of curating a scene.

What does Polyvinyl represent or stand for as an institution?

Polyvinyl most definitely believes in putting artists first. In everything we do, from our simple 50/50 profit splitting mentality, to allowing our artists to make the albums they want to make.

In your opinion, what is the greatest achievement in the history of Polyvinyl? What are you most proud of during your 20-plus years in existence?

Probably the fact that if you ask any of the 100+ artists we’ve worked with over the past 20 years, they would vouch for Polyvinyl being fair, honest and hard-working!

What’s the secret behind keeping the spirit alive for a long period of time?

We’ve never gotten caught up in trying to make a quick buck off of an artist or album. We believe in helping artists build and sustain a career.

Did you have an initial idea back then on what Polyvinyl should be and how it could evolve in the future?

Essentially we believed in keeping things simple: making fair financial arrangements with our artists, allowing them creative control and working hard. That has served us well… and even in 20 years of the ever-changing music industry those principles have held true.

American Football (Photo: Chris Strong)

American Football (Photo: Chris Strong)

What does being ‘indie’ mean to you?

To me, being ‘indie’ is a lot less of a ‘sound’ and much more a general term for being independently minded. This extends from our staff to our artists to who Polyvinyl works and partners with.

The indie-scene has gone through various mutations over the years. In what ways have these changes affected Polyvinyl? And how have you adapted to changes in the music industry? 

I think both of these questions relate to way people consume music. It’s changed so much in 20 years. Polyvinyl’s goal for so long has been “tell the world about music we are excited about.” In the pre-internet ’90s it was all about 7”s and CDs and fighting to get our records recognized and in retail stores.

As that has shifted, one of our hallmarks has always been to embrace change and use it to accomplish our ‘tell the world’ goal better and faster. As digital started to come about, we were suddenly able to reach people so much more easily. The depth and range of music that average music listeners are exposed to now is incredible compared to what it was 20 years ago. It’s an amazing thing.

Any regrets? Anything you would do differently if you had a second chance?

Not really. We’ve always been able to learn and grow from any mistakes we’ve made along the way, keep a positive outlook, be excited about the records we are putting our and turn lemons into lemonade.

of Montreal (Photo: Chad Kamenshine)

of Montreal’s Kevin Barnes (Photo: Chad Kamenshine)

*   *   *

5 Milestones in Polyvinyl History

By Matt Lunsford

Rainer Maria:
Past Worn Searching

This was our first full-length album by an active band. Still a huge milestone as it represented our shift from doing 7″s, EPs and compilations to actually BEING the label for a band.



Frame and Canvas

The landmark third album from Braid, and their first for Polyvinyl.




American Football:
American Football

When this album came out, American Football had played about a dozen shows, drifted apart and never made any more music. Over the next decade the album slowly and continually sold, becoming an influential record for a whole generation. In 2014 the band reunited to play shows for the first time in 15 years.

of Montreal:
Hissing Fauna Are You The Destroyer?

This is Polyvinyl’s best selling album to-date. Consistently named in lists of ‘Best albums of the 2000-2010 decade.’



Celebration Rock

The second album from Japandroids. Following the success of 2009’s Post-Nothing (also on Polyvinyl), it received nearly-universal critical acclaim and carried the band into two years of non-stop touring.


Bjørn Hammershaug

Originally published on read.tidal.com, July 2015

Sound Of The City

These are cities!
And this is the people for whom these
Alleghenys and Lebanons of dream have been raised!
Castles of wood and crystal move on tracks and invisible winches.

Old craters ringed with mammoth statues and
coppery palms roar melodiously in flames.
Festivals of love reverberate
from the canals suspended behind the castles.
(Arthur Rimbaud: ”Cities Vagabonds”)

Blood On The Wall: s/t (The Social registry, 2004)
Gutt møter jente og søt musikk oppstår. I New York kan slike tilfeldigheter også avstedkomme mer konkrete musikalske resultat. Som da Courtney Shanks på et gatehjørne dumpet borti en plateselgende Miggy Littleton etter å ha trålet rundt i byen på jakt etter nye skiver. Shanks spilte bass og kunne synge, Littleton hadde spilt trommer med det fine lo-fi bandet Ida. Da manglet det bare en gitarist, og siden Courtneys bror Brad satt hjemme i Kansas uten noe særlig fore var Blood On The Wall et faktum. Etter bare en single (”Baby Likes To Holler”) debuterer trioen med en fullspiller.

Blood On The Wall er på papiret ganske basic triobasert asfaltrock; gitar, bass og trommer. En naturlig sammenligning kunne vært det mer kjente bror-søster bandet White Stripes, men Detroit-rocken erstattes av New Yorks vibrante scene som et tydeligere bakteppe. Det er en rastløs spenning over debutplaten som gjør den ganske så frisk og viril, til tross for at grepene er velbrukte. De har spilt med band som Enon, Liars, og Animal Collective, og både dansbar art-punk og cool by-blues (”It’s So Strange”, ”Baby Likes To Holler”) er en del av dette bandets uttrykk. Et annet særpreg er hvordan Brad og Courtney deler på vokalen, og gir bandet to ulike stemmer. Han: Skjærende, lettere hysterisk, småsur, litt som David Thomas (Pere Ubu) eller Doc Corbin Dart (Crucifucks), Hun: Med en mer slørete Kim Gordon shoegazer-sensualitet. Det gjør at trioen kan spille på et ganske bredt register. De klarer likevel å binde det helhetlig sammen, uavhengig av hvem som synger, med en løssluppen, rufsete spillestil og en ikke liten porsjon stå-på vilje og amatørmessig sjarm. Det største minuset er rett og slett mangelen på et par virkelige killer-spor. På denne halvtimes lange platen er det litt for mange halvannen-minuttere som ikke sitter særlig lenge igjen etter at platen stilner hen. Kanskje en EP ville vært en mer naturlig progresjon, for inntrykket er om enn ganske positivt, at Blood On The Wall er litt for smarte til å virkelig sparke rumper, og litt for enkle til å skape de store vibrasjonene. Anbefales som et børst-preget alternativ til Sonic Youth, Royal Trux og White Stripes.

Black Dice: Miles Of Smiles (DFA, 2004)
Gjøk og sisik, trost og stær
Frosker, sirisser, ugler, småfugler, en prustende elgokse. Skogen lever. Ellers er alt stille. Så rasler det i løvet og et merkverdig opptog kommer inn til byen. Et karnevalskledd tog av musikanter, med harper, bjeller, trompeter, klokker og skrangler tramper langsomt forbi oss som måpende står og ser på. Lyden blander seg med naturens, etterhvert overdøver marsjen alt annet i et herlig sammensurium av lyder. Fem minutter bruker opptoget på å passere – og så – kutt, helt stille. Sceneskifte: To hvitkledde, alvorlige menn med legefrakker og hansker står ovenfor hverandre. Mellom dem et bord med ulike former for rytmeinsrumenter som de prøver ut i hver sin kanal, mens fuglene plystrer lystig utenfor. Et nytt brudd oppstår. Plutselig kommer opptoget tilbake igjen, denne gangen møter vi gjengen midt inne i karnevalsfeiringen. Den monotone marsjen har blitt erstattet av fritt spill uten tilsynelatende annet mål for øyet enn jubel og fryd i en lystig frijazz-samba. Etter et par minutter inne i et kjøleanlegg toner Miles Of Smiles bort. 15 minutter har passert, og vi er halvveis. Det siste kvarteret har de kalt ”Trip Dude Delay”. Med bare strålende keyboards bak seg åpner den med et messende vokalkor. Etter noen minutter druknes idyllen med flammende cymbaler som med hvit støy dreper alt liv rundt seg i et lengre parti, der bare de mest vågale synthene våger å stikke hodene frem. De siste minuttene av denne EP’en er de mest musikalsk gjenkjennelige, med rituelle rytmer, drømmende gitarklanger og generell jungel-mystikk som virkemiddel.

Brooklyns Black Dice utvider stadig sitt terreng og Miles Of Smiles er intet unntak. Med sin organiske ambient skaper de musikalsk frihet som ville fått Miles selv til å smile. Weird stuff, great stuff.

No Age: Nouns (Sub Pop, 2008)
This Band Could Be Your Life
Los Angeles-duoen No Age har allerede en EP-samler bak seg (Weirdo Rippers) og de har rukket å skape noe forventningsfull smårøre i indiekretser forut for Nouns. Deres første fullengder, ikke en helaftens skive riktignok, er en påkostet sak når det gjelder innpakning (inkludert en fet bok), innholdet derimot er langt mer minimalistisk. Randy Randall og Dean Spunt holder seg henholdsvis til gitar og trommer/vokal, og de slipper ikke til noe annet her. Nouns er en slik plate som kan få folk på min alder til å både bli lykkelige og litt nostalgiske på samme tid. De stikker nemlig et sugerør dypt ned i amerikansk 80- og 90-talls indierock, og spytter ut sin versjon med en ujålet friskhet slik bare ungdommen kan.

Deres gjør-det-sjøl holdning strekker seg tilbake til punken (som i SST-scenen), videre med hint mot Sonic Youths disharmoniske støyrock, Hüsker Dü sin spinkle massivitet, britisk shoegaze, Sebadohs skramlende lo-fi fuzzpop og for så vidt frem mot Animal Collectives rørete gledesutbrudd. Dette er en stil som i hvert fall tiltaler meg ganske sterkt, selvsagt i kraft av å ha et nært forhold til nettopp stilen som alle disse representerer. Men Nouns er vellykket på selvstendig grunnlag, som akkurat dette brokete, eklektiske lappeteppe. Gjennom stort sett to minutter korte låter gir de oss en leksjon i det enkle. De teller til tre, kjører på og ser seg sjelden tilbake (med unntak av et par mer intetsigende instrumentaler). De er ikke akkurat de første som gjør akkurat dette, men kombinert med fengende melodier, glimt i øyet, springende register og lite nonsens har de skapt en skive som det er veldig lett å like. I hvert fall i 30 raske minutter. Om Nouns står igjen som en påle om noen år er vel heller tvilsomt, men det er ikke alltid like viktig. Dette er en plate for her og nå, fritt for pretensiøse ideer eller selvhøytidelig alvor, men med mye hamrende iver og smittende ståpåvilje – og med råtten lyd og full diskant som etter beste evne forsøke å drukne melodiene.

Det er fullt legitimt å se for seg No Age med et mer opprensket og dynamisk lydbilde og en noe mer fokusert idémyldring. Men så var dette med den sjarmerende gløden og den tilsynelatende oppriktige slacker-holdningen, som også kan være ganske uimotståelig. Det er mest lykke å hente her altså. Nostalgien – vel den får hvile litt denne gangen også. Det blir nok av tid til å plukke frem gamle gullkorn senere. Akkurat nå anbefales Nouns som følge inn i den lyse årstid, der avrundingen av denne sammen med No Age på Øya 08 ganske sikkert vil fylle oss med begge disse følelsene, smeltet sammen i et ekstatisk øyeblikk uten tanke på morgendagen.

The Ponys: Celebration Castle (In The Red, 2005)
Chicago-bandet ble med sin første plate Laced With Romance (2004) hyllet som en hybrid mellom postpunk og garasjerock, tidfestet mellom britisk 80-tall og amerikansk 60-tall. Det bør være unødvendig å legge til at platen virvlet opp en del fuzz, om ikke av The Strokes-dimensjoner, så ble debuten fôr til et tilsynelatende umettelig publikum som hungret etter denne revivalen av dansbar og energisk post-punk. Nå er nok den verste hypen i ferd med å legge seg, og når støvet atter faller tilbake til bakken, så får vi se hvem som egentlig står oppreist tilbake. Med Celebration Castle forteller The Ponys (for et fislenavn) at de ikke akter å gi seg uten sverdslag. Dette er nemlig en plate som viser et band som fortsatt har nok energi og vilje til å fylle 37 minutter, selv om første halvdel skinner aller sterkest.

Celebration Castle er spilt inn hos Steve Albini hjemme i Chicago, og han har nok ikke hatt planer om å strømlinjeforme kvartetten i særlig grad. Selv om overraskelsesmomentet ikke lenger er påtrengende, så har The Ponys igjen klart å skape noen låter som kjemper mellom britisk kjølighet og amerikansk pågåenhet, der angsten denne gang har seiret over viljen. Det er likevel et mer gjennomtenkt produkt som denne gangen slippes fra hestene, som igjen beviser at ekstensiv turnering fortsatt gjør band tightere og sikrere på hva de driver med. Fra de glassklare gitarene på triumferende ”Glass Conversation”, via korte, superfengende låter som ”I’m With You” og mørke krypere som ”We Shot The World” spenner bandet ganske vidt, og signaliserer at dette er en plate som også bør finne seg vei inn i øregangene til alle som nynner på god støypop som Arcade Fire, Franz Ferdinand og Wolf Parade. Vokalist Jared Gummere har en passe brit-cocky, spastisk attitude som skjuler både frustrasjon, emosjon, desperasjon og aggresjon. Her deler han oppgaven også med de andre bandet, noe som utvider uttrykket på en positiv måte. The Ponys klarer å virke smarte uten å bli overbærende, og det er mulig å grave opp røtter (Joy Division, The Cure, The Fall, Wire, Television, Gun Club kan nevnes) uten at de tyr til altfor klisjefylte grep. Det er helst når de gir seg i kast med mer Rolling Stones-ish garasje/bluesrock, som på ”Get Black”, at de blir litt for simple etter min smak. Heller ikke bassist Melissa Elias’ vokalbidrag på ”She’s Broken” er en veldig interessant låt, selv om man her plutselig tar seg i å tenke en blanding av Kim Gordon og Sleater/Kinney. Selv om det renner ut litt i intet på de tre-fire siste sporene, avsluttes ballet med en høyoktan rockesprut med ”Ferocious”, så da er det meste tilgitt igjen.

Når det er sagt, det er ikke enkeltlåtene som styrer denne platen, og det mest imponerende er energien som ligger i det fokuserte lydbildet, samtidig som det er en alltid tilstedeværende nerve som klarer å dekke over det mest av kildene. Med en blanding av kunstferdig post-punk, garasjerøtter og dansbar indierock/støypop er Celebration Castle riktig så vellykket, og selv om det umiddelbare vaker i skorpen, så trenger den faktisk en god del runder før den sitter full og helt. Dette er ingen Pink Flag, Marquee Moon eller Doolittle, og Celebration Castle kommer kanskje ikke til å omvende livene våre. Men det er en såpass kompakt og fengende plate, at den i det minste holder festen gående i snaue 40 minutter til.

Indian Jewelry: Invasive Exotics (Monitor, 2006)
Indian Jewelry er en trio fra Houston, nå med base i LA, som gjerne blir en røverbande som teller 20 personer på en god dag. Invasive Exotics er etter det jeg vet deres første plate – og det er slett ikke dårlig det de gir oss. Førstesporet ”Lesser Snake” er en mørk stammedans med autoritær vokal og sinte gitarhugg som higer etter å føre oss inn i en slags delirisk sekt som dyrker ekstatiske ritualer. Allerede på neste spor, talende titulert for hele platen ”Powwow”, viser Indian Jewelry at de har langt flere hensikter enn det umiddelbare. Invasive Exotics inneholder i det hele tatt et mylder av ideer, men det er likefullt en overordnet linje som er mulig å følge gjennom platen. Stilmessig er det fullt mulig å trekke tråder et par tiår tilbake, der både Suicide og Depeche Mode kan navnedroppes, og et musikalsk slektskap til nyere navn som Black Angels, Black Dice og Black Rebel Motorcycle Club. Fra tredjesporet ”Dirty Hands” er vi allerede langt borte i støyende syretrip psych-land, og der blir vi værende til ”Lost My Sight” flyter vekk noen lysår senere. Det er altså droger og droner, strober og støylag som gjelder her. Løse låtstrukturer og et gjennomført søplete lydbilde av skrapende metall og dissonante jam-sessions hjelper til med å bringe bandet nærmere avantrocken, mens både en repetitiv motorikk, stammerytmer og dansbare beats gir en viss dynamikk over det hele. De lykkes ikke helt i å omfavne meg på det som er platens definitive spor, 10 minutter lange ”Going South”, som omfavner alt som er skissert her, men jeg gir for forsøket.

Spriket mellom kjølige synthlåter som ”Come Closer” og lo-fi skrangel i ”Partying With Jandek” (som henviser til einstøingen fra hjembyen) representerer bare noe av den søkende tankegangen på Invasive Exotics – som over en hel skive aldri finner helt en samlende drivkraft – men servert fra et band det skal bli mer enn spennende å følge i tiden fremover.

Chris Brokaw: Red Cities (12XU, 2002)
Chris Brokaw er en musiker med enorm tyngde i alternative rockekretser. Trommisen/gitaristen fra New York er kanskje mest kjent fra SubPop-legendene Codeine og Come, men han har i de senere årene også markert seg med band som Pullman, The New Year og The Empty House Cooperative. Brokaw har samarbeidet med et vell av artister: Steve Wynn, Evan Dando, Bundy K. Brown, Will Oldham, Thalia Zedek (Come), Curtis Harvey (Rex), David M. Curry (Willard Grant Conspiracy), Douglas McCombs (Tortoise, Brokeback), Matt Kadane (Bedhead) og… kort sagt, det meste som kan krype eller gå innen god og alternativ rock. Ikke rart han av og til får lyst til å gjøre noe helt på egen hånd, det er han selvfølgelig mer enn kapabel til, og følgelig trakterer han både gitar og perkusjon selv på denne helinstrumentale platen. Slik kan det fort bli navlebeskuende saker ut av, men så er ikke tilfelle med Red Cities, som er Brokaws første hele soloskive (han slapp en EP i 2001).

Selv om det er mulig å kjenne igjen spor fra mange av hans tidligere prosjekter, er denne stilmessig ganske langt unna det han har drevet med tidligere. Men så har han da også gjennom hele sin karriere vist evne til å beherske ulike arenaer, og på Red Cities kan man si at vi møter mange av hans ansikter. Det er måten han klarer å skape stemningsfulle variasjoner over en relativt enkel lest som gjør dette til en fantastisk plate, og som for alvor bør få flere til å merke seg hvilken spennende musiker Brokaw egentlig er. Alle sporene er forøvrig egne komposisjoner, med unntak av vakre ”The Look Of Love (Burt Bacharach/Hal David).

Brokaw har maktet å hekle sammen et lappeteppe av gitarer, enten de brukes klart og melodiøst, med ren feedback-lyd, eller slide, twang, støy og harmoni – en gitar er ikke en gitar er ikke en gitar i hans hender. Han binder disse collagene sammen med sin kontante trommestil, noe som gjør Red Cities til en kontinuerlig rik opplevelse å lytte til. Hvis John Fahey, Calexico og Papa M er gode nok referanser for deg også, så er dette et opplagt must-have. Fahey/Pajo-linken kommer særlig godt frem på det ti minutter lange ”The Fields (Part II)” som han dristig nok har lagt nesten helt først. Den hypnotiske låten setter de andre noe i skyggen, i hvert fall umiddelbart. Her lar han gitarene flyte lagvis over i hverandre i en suggererende symbiose av melodi og støyelementer, der fokus aldri slippes helt i den frie flyten. Det viser seg raskt at det flere godsaker i vente. Etter den lange stjernemarsjen klimprer han til med en fiffig mariachi-lignende sak, ”Calimoxcho”. Noe av det samme terrenget som Calexico/Friends Of Dean Martinez er en rød tråd på store deler av Red Cities, selv om Brokaw er nærmere New York enn Mexico. Vi serveres dessuten klassiske post-rock partier (”Wallet Corner”), spaghetti-western (særlig i martnas-dansen ”Topsfield State Fair”) og drone/støy-rock på rekke og rad, og det er ingen grunn til å savne et større spekter i instrumenteringen (selv om klokkespillet på de svært punchy sporene ”Shadows” og ”King Ferdinand” gir ytterligere driv). Den store spennvidden til tross, låtene er enhetlig satt sammen, der kombinasjonen av vakre melodier med truende støypartier er en slags fellesnevner. Det gir Red Citites en urovekkende, rødglødende aura. Hos meg fører slikt til glede langt inn i øregangene, helt inn i nervesenteret. Det er en opplevelse flere bør kunne få av denne skiva.

Métal Urbain: Anarchy In Paris (Acute/Carpark, 2003)
Post/electropunken har på ny blitt et populært fenomen (Hot Hot Heat, Liars, Interpol) og travere som Wire, Joy Division og Gang Of Four har blitt gjenoppdaget av nye generasjoner. Bra er det, men et band som ikke har blitt nevnt så ofte er franske Métal Urbain. Deres historiske og musikalske verdi bør med utgivelsen Anarchy In Paris oppgraderes. Den består av absolutt alt dette bandet noensinne spilte inn, så det er ingen grunn til å klage på at man savner noen låter her. Utgiverne bærer dessuten preg av å være bevisst den historiske rollen som ligger i denne oppsummeringen. Her er det gjort plass for en solid biografi, listing av ulike medlemmer samt en komplett diskografi. Alt er satt ryddig og pent sammen – slik det skal gjøres.

Behersker du engelsk kan du selvsagt lese den litt tragiske historien selv, men siden de er såpass lite omtalt vil jeg gjør plass for en kortversjon. Métal Urbain eksisterte mellom 1976-1980, i realiteten opphørte de som band allerede på senvinteren 1978, og de ble dannet i Paris av Eric Débris (vokal, synth) og gitarist Rikky Darling. Skiftende besetninger preget gruppen, der vokalist Débris var eneste faste skikkelse. Han lot seg påvirke av Fripp, Hawkwind og Lou Reeds Metal Machine Music med sine første band på midten av 70-tallet, og navneskiftet til Métal Urbain var en direkte hilsen til Velvet Underground. Débris beskriver sitt utgangspunkt i et intervju: ’…a music made of reprocessed sounds, nothing natural. Like Eno did in Roxy, voices went through a synthesizer, guitars through filters etc. We had a complete aesthetic approach.’

Métal Urbain benyttet ingen bassist, men trakterte synth, trommemaskiner og to gitarer. Det var ikke noe grensesprengende i seg selv, men sammen med Débris’ hissige slagordformede vokal (passende nok på morsmålet), trommemaskinen kjørt opp på full speed og overstyrte gitarkræsj skapte de en monstermaskin av primal rock som best kan beskrives som den manglende linken mellom Suicide (sjekk ”Train Vrs 2”), Wire og The Jesus & Mary Chain (”Ultra Violence”). Med sin første syvtommer ”Panik”/”Lady Coca Cola” (den heftige Warhol-hyllesten er også med i engelsk utgave som ”Sweet Marilyn”) markerte de seg dermed som et originalt tilskudd i den voksende punkbevegelsen. Men Frankrike var ikke London eller New York, og de søkte snart mot England på jakt etter lykken der. De skapte en viss buzz i undergrunnen, Rough Trade ga ut en single som solgte godt og John Peel hyllet bandet. Men det ble ikke noe mer ut av det. I Frankrike eksisterte det heller ikke noe nettverk som kunne ta seg av aparte protopunk-band, og de fikk ifølge platens biografi dessuten et noe dårlig rykte heftet ved seg. Slik svant Métal Urbain hen i glemselens tåke. Deres senere innspillinger viser et band som var godt på vei mot noe nytt, med mer hulkevokal og et tydeligere elektronisk uttrykk, men dette fikk de ikke utviklet som Métal Urbain. De splittet seg i de to grupperingene Métal Boys og Dr. Mix And The The Remix. Der stopper den korte og ikke helt vellykkede historien om dette bandet.

Jeg vil ikke si at absolutt alt de bedrev i disse årene har holdt seg like godt. Lyden er passe søplete og det konstante øset, det maskinelle drivet og de huggende gitarene kan bli en prøvelse i 71 hele minutter. Men de beste sporene, og da må særlig de tidlige singlene framheves, det historiske perspektivet og den kraften som fremdeles skinner gjennom på disse låtene snart et kvart århundre etter de ble spilt inn, gjør dette til en plate alle med interesse for rock generelt og punkhistorie spesielt bør kjenne til.

Produsent Steve Albini siteres også på denne platen med spørsmålet: ’Why can’t people try to sound like Métal Urbain for a change?’ Albini/Big Black, Jesus & Mary Chain og Severed Heads er bare noen av artistene som blir regnet for å være påvirket av disse franskmennene. Kjent blant kjennere altså, og forhåpentligvis nå også blant folket.

Larsen: Play (Important!, 2005)
Torino-bandet med det norsk/cognac-klingende navnet har med Play tatt sin folk/drone/post-rock og gått på besøk til de elektroniske innovatørene Autechre. Play er nemlig inspirert av deres låter, uten at det kan høres sånn rent umiddelbart. Larsen er mer elektrisk ikke-electronica, drone-postrock, eller som det skrytes så pent på coveret: ’Italian cult-collective-urban-folk-ritual-experimental soundscape wall of love band’. Ikke snaut bare det.

Bakgrunnen for Play var at bandet mistet et par medlemmer, blant annet sluttet den kvinnelige vokalisten, samtidig som de ble invitert til å spille på en festival innen kort tid. En idé om å bygge et livesett på rene coverversjoner ble utviklet til å konsentrere seg om et band godt unna Larsens opprinnelige lyduttrykk. Valget falt altså på Autechre. I følge eget statement ble det et mislykket prosjekt, da de raskt svant hen i sin egen verden. Mislykket som coverkonsept muligens, men ganske vellykket rent musikalsk. Det mest autechreske er nok å høre mer som en vag bakgrunnskilde, mens det larsenske stiger fram med late melodier av melankolsk dybde og tålmodig kraft. Larsen trekker veksler på og lykkes langt på vei med sitt utgangspunkt i folkbasert dronerock (à la Vibracathedral Orchestra) og post-rock (Explosions In The Sky og Godspeed) som sentrale kilder i sin musikk.

Sporene er delt opp i bokstavkodene CESJGP, der dvelende ”C” angir både stemning og retning for de øvrige bokstavene. Langsomme drag av trekkspill og forsiktige klunk på xylofonen innleder, mens låten bygger seg langsomt opp mot et mer støyende og kraftfullt terreng. Vridd vokal og melodisk synth gir fint særpreg. ”E” strekker seg mer mot svevende ambient, men også denne klatrer langsomt oppover fjellsiden på vei mot de høyeste tinder med en symfonisk og ganske overdådig utrustning, mens ”S” bringer tilbake harmonium/klokkespill/samples av stemmer som skaper et melankolsk, drømmende landskap som de ikke gjør så veldig mye ut av. Og der ligger noe av ankepunktet mot denne korte platen. Det er veldig fint å høre, men Larsen utnytter ikke sitt i utgangspunkt spennende potensiale til å lage særlig nyskapende musikk.

Larsen har etter innspillingen blitt venner med amerikanske Xiu Xiu, og inngått partnerskapet XXL (regn ut den nøtten selv) som har en fersk utgivelse bak seg. En fugl har dessuten tisket meg i øret at en Larsen remiks-skive er på trappene, der både Deathprod og Origami visstnok skal delta. Larsen har holdt på siden tidlig på 90-tallet, men er fremdeles et band å se opp for i fremtiden.

why?: Oaklandazulasylum (Anticon, 2003)
Det skjer så mye spennende på Anticon at det er verd å følge ekstra godt med på hva som rører seg i dette nettverket. Sage Francis og Sole, og lengre på utsiden av den rene hip-hopen finner vi mer eksperimentelle og genreoverskridende artister som Dosh, Odd Nosdam og ikke minst why?

why? kan under tvil sorteres under hip-hop genren, men det han driver med er et stykke unna de som skryter og skyter på salgslistene. Det er mulig å se Cincinnati-geeken Jonathan Wolf som en mer elektronifisert og påvirket åndsbror av undergrunnspoeter som Beck og Lou Barlow. I stedet for gitarklimpring fant Wolf en 4-spors i farens synagoge, og han rapper like gjerne som å synge med sin skrudde nesestemme der det måtte passe. Tvilende til konformiteter og flirende til autoriteter passer han lett inn under Anticons store og merkverdige parasoll, for musikalske grenser er ikke så viktige i whys hode. Lo-fi, casiopop, Nintendo-lyder og syrefolk er andre begreper som kan kle Oaklandazulasylum. why? rapper og synger, mumler og laller, gitarrocker og tv-sampler om hverandre på debutalbumet. Det hele foregår med en eim av hjemmelagde leketøy, alternativ tobakk og generell galskap hengende lunt over platens 14 spor (snutter og låter, stort & smått). Det spraglete uttrykket tar av og til vendinger mot tegneserieverden til Ween og Danielson Famile, han lirer av seg en del treffsikre vendinger og roter seg borti noe meningsløst dill han likevel stort sett klarer å komme seg tørrskodd ut av.

I just found out for sure, the girl I have a crush on is a lesbian

Det er en naturlig dysfunksjonell intelligens over Wolf. Dette er en leken person man bare må undre seg litt over, og dermed blir han også straks interessant. Selv om ikke alt funker til fulle her så har han med Oaklandazulasylum skapt en lekegrind jeg har lyst til å sitte i av og til. Det gjelder særlig når han ikke bare rører rundt, men også treffer øyeblikk der alt klaffer. Som ”Bad Entropy”, platens lengste og beste, der hans kjølige, mørke rapping etterhvert flyter ut i tåka og smelter sammen til ambient drømmepop.
Oaklandazulasylum er vel ikke en plate for alle, men den som kan digge saubreking, skrudde synther og mørke soveroms-beats har mye å hente her.

Blank Dogs: Under And Under (In The Red, 2009)
New Boredom
En av sommerens heteste hipsternavn har vært Blank Dogs, soloprosjektet til en anonym Brooklyn-basert maskekledd musiker ved navn Mike. Han har spilt som Blank Dogs siden 2007, har vært med i en del mindre kjente punkband på østkysten, driver etiketten Captured Tracks og slipper plater i kurant tempo. Under And Under gis ut på sterke In The Red (som også har Vivian Girls, her med på litt kor), og er en samling mutt, gotisk postpunk, lo-fi i holdning, stil og tone. Vår mann Mike har sikkert lagt sin elsk på Joy Division, The Cure og den generelle tidsånden i England tidlig på 80-tallet. Monotone trommebeats, kjølig, småsur vokal og litt skjærende gitarfuzz draperes i svart med et innadvendt blikk og overføres til ganske depressive låter.

Blank Dogs evner riktignok å erte oss med noen småcatchy popmelodier her og der (”Tin Birds”, ”Around The Room”, ”Setting Fire To Your House”), men dyrker ikke den tendensen til det fullkomne. Tvert imot er det fraværet av å søke mot det fullkomne som preger Under And Under og strikken strekkes for langt gjennom 15 låter. Lydbildet blir fort flatt og låtene slepes over hverandre uten nevneverdig engasjement. Det smitter over på en lytter som fremdeles har en smule livsgnist igjen. Jeg håper på et mer fullverdig konsept senere. Om han ikke tar av seg den fysiske kappen han gjemmer seg under, kan han gjerne riste av seg noe av det spinkle og grå soundet han pakker inn musikken med.

Mates Of State: Team Boo (Polyvinyl, 2003)
Par i hjerter med flere ess i ermet
Kori Gardner og Jason Hammel startet Mates Of State mens de studerte i Kansas vinteren 1997, men de flyttet snart til San Francisco for å satse videre på bandet sitt. Etter at de giftet seg vendte de hjem til East Haven, Connecticut hvor det ser ut til at de kan slå seg løs for fullt. Team Boo er den tidligere lærerinnen/legens tredje album. Det er spilt inn med Jim Eno (Spoon) og John Croslin (Beulah) i Willie Nelsons Pedernales studio. De har turnert blant annet med Beulah, Death Cab For Cutie, Bright Eyes og Mars Volta, og hvis man skal trekke noen forståelige linker mellom alle disse bandene, så kan Mates Of State være fellesnevner gode som noen.

Trekk pusten: Ivrig og energisk er viktige nøkkelord for dette bandet, og ekteparet fremstår nå som en hysterisk tromme-orgel duo som oser av glede og glød, i en konspirasjon av uskyldsren indiepop og dansbar garasjerock. De løsrevne tekststrofene slynges ut med en barnlig lyst, gjerne med flere vokalister som hojer og jubler og blander seg sammen med Gardner og Hammels ungdomsfriske hurrarop. Musikken besørges av klapping, tamburin, trompet og stadige taktbrudd fra diverse tangenter (el-piano, Rhodes, Hammond B3) samt trommer som galopperer hastig omkring. Gitar og bass er nærmest fraværende i deres vers/refreng-frie melodiverden. Her er det desto mer uvanlige harmonier og et høylytt, offensivt uttrykk som gjør Team Boo både fyldig og mettende. Det er en rastløs plate der hver låt inneholder elementer av minst fire andre. Det blir tidvis stressende, men oftere sjarmerende og uimotståelig. Er det et øyeblikk som kjeder så er det ikke lenge før det dukker opp noe nytt, så de 45 minuttene løper raskt avsted. Duoen dveler ikke nevneverdig med å se seg tilbake, og det kan gå vel raskt i svingene til tider. Pyttsann, har man trukket opp dette paret er det visst ikke noe som kan stoppe dem. Men det er ikke bare heisann og hoppsann her. Det er fantasifulle oppbygginger, smittende glede og variasjon så det holder, og viktigst av alt; duoen skriver gode låter som både er skrudde nok til at man bør bruke tid til å studere dem og medrivende nok til at man får lyst til å hoppe opp-og-ned i tre samfulle kvarter. Pust ut.

Med det energinivået disse to holder, håper jeg de ikke har for mange alvorlige krangler hjemme.

Terrestrial Tones: Dead Drunk (Paw Tracks, 2006)
Mortal, angel AND demon
Når plateselskapets lokkemat er at Terrestrial Tones denne gangen lyder som de ’spent a bit too much time in the Parisian flea markets, African food stands, forgotten European pop records, discarded American analog pedals and junk, old Soviet electronics…’, vel, da vet jeg ikke om det skal tolkes positivt eller negativt. Når vi vet at duoen bak heter Eric Copleand og David Portner, bedre kjent fra Black Dice og som Avey Tare i Animal Collective, så blir vel både forventninger og forutsigbarhet stilt på prøve.

Dead Drunk er deres tredje plate, spilt inn i en leilighet da de to luringene bodde sammen i Paris sommeren 2005. Dette er ikke lyden av Montmartres muntre tilrop eller Champs-Elysées spradevennlige eleganse. Dette er ikke fasjonable café-slurpende Paris, nei, dette er slapset fra rennesteinen, nattens synder og de fortapte kunstneres by, det er William Burroughs sitt Paris og det er Arthur Rimbauds. Ja, Copeland og Portners opphold i metropolen får meg til å tenke på det intense forholdet mellom Rimbaud og Paul Verlaine der de sjanglet seg mellom kneipene i Paris (og London) ruset på absint og dop i euforisk vannsinn fylt av vold og kjærlighet 100 år tidligere.

Dead Drunk er også turbulent, bygget opp av innfall og utfall, spilt inn i syfilis-feber, befengt med hallusinasjoner og mareritt, krydret med opptak fra det lokale galehuset uten altfor åpenbare indre sammenhenger. Melodisk frafallen og heller ikke lydmessig åpenhjertig blir dette litt for mye skrap fra livets slam og dårlige nedturer etter forrige kvelds opptur. Men, når det er sagt, det er teksturer og partier her som både er styggvakre og ganske fascinerende konstruert. Heseblesende vokalpartier, fucked opp instrumenter og en skjødesløs omgang med inventaret gjør denne til en versting en veik søndag morgen. Denslags kan man alltids like.

Kanskje dere tilbragte litt for mye tid på loppings i Paris? Ta turen til Tanger neste gang!

Ten Volt Shock: 78 Hours (X-Mist, 2009)
Sjokkfri sjokkrock
Tyske X-Mist Records har bestandig vært litt i randsonen av min musikalske radar, men tilsynelatende alltid vært der. Har du kjøpt skiver av band som So Much Hate, Crowbar, Spermbirds eller Kurt kjenner du allerede godt til deres katalog og sjangerfokus. Det er nettopp tyske Kurt som er bindeleddet til Ten Volt Shock, med vokalist Frank Otto i front. Ten Volt Shock byr heller ikke på det store musikalske sjokket, sett i forhold til X-Mists tidligere utgivelser. Dette er slarkete punk med militant presisjon, hardcore med trekk både mot emocore og støyrock, som helt sikkert vil appellere til fans av Big Black, Jesus Lizard eller Hot Snakes. Her i landet har vi band som Ranheim og Bungalow Ranch Style som opererer i omtrent samme nabolag. Det betyr en ni korte låter og en halvtime med gneldrende vokal, barbergitarer og en konsis rytmeseksjon, som helt sikkert vil være enda mer effektiv å oppleve på en liten, skitten klubb et eller annet gudsforlatt sted. Ikke hakesleppende overraskende eller preget av de enorme låtene, men en overbevisende påminnelse om powertrioens ubestridte makt. Sjekk for eksempel drepende ”Moscow” for et kjapt innblikk.

Det er lett å bli hensatt i storhetstiden av dette møtet, sentrert rundt etiketter som Amphetamine Reptile og Touch & Go tidlig på 90-tallet. Men Ten Volt Shock fortjener å leve sitt eget liv på det som er deres tredje album. 78 Hours er en nykkefri og overbevisende plate, selv om jeg nok vil vende ørene oftest mot de opprinnelige bandene når denne finner sin hylleplass.

For øvrig er det vel ampere, og ikke volt du får støt av. Men det hadde jo blitt et litt mindre snappy bandnavn.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er tidligere publisert i tiden rundt albumrelease

Slow Dance & Fake Surfers: Bright Pop For The New Millennium

Traveling lightly in your neighbor’s yard
Burned out roman candle, calling cards
Someone forgot the golden rule
Let’s go find another swimming pool
(Real Estate: Pool Swimmers)

Jeremy Jay: Slow Dance (K, 2009)
Nerdenes Hevn II
Jeremy Jay oppholder seg fremdeles i sitt skrå univers av 50-tallsrock, twee-pop og 80-talls synth, der artister som The Cure, David Bowie, Gene Pitney, Gene Vincent, Beat Happening og Jonathan Richman er likestilte og likeverdige. På sitt andre album har han dandert lydbildet til fordel for en kjøligere eleganse, skrudd opp synthen og vokalen noe, men beholdt sin slacke fremtreden og sørgmodige retrobriller. Jay har en herlig stemme som signaliserer at alt er sånn passe uinteressant, en slags giddalaus sangstil der ingenting virker betydningsfullt, men som likevel rommer mye patos. ’Will you dance with me’ hulker han gråtkvalt et sted her, mens han litt senere knipser han seg elegant gjennom en ’slow dance’. På den første versjonen av det todelte tittelsporet byttes 50-talls uskylden ut med åttitalls-look og pastellsynth, og de to favner dermed over mye av hans uttrykk som samles i gymsalen på en high school prom night et sted mellom 1954 og 1984.

Første halvdel av Slow Dance inneholder noen fabelaktig fine poplåter. I særdeleshet ”In This Lonely Town”, hvor fusjonen mellom snappy gitarpop og oppsyntha new wave fungerer aldeles utmerket, mens han selv spankulerer mellom havna, pizzasjappa og kaffekneipa. Høydepunktene er allikevel ”Gallop” med sine galopperende beats, og ”Canter Canter” som legger seg til rette med duvende synther og et catchy driv. Det er ikke alltid like lett å si om han driver gjøn med oss, lar ironien få fritt spillerom eller åpner av hele sitt hjerte, men på disse nevnte spor smelter i hvert fall jeg som en is i sola.

Jeremy Jay har først og fremst laget en plate som behager, mer enn å inneha de store musikalske dybder vil jeg mene. Slow Dance er ikke dandert med fargerike glorier og blinkende neon, men holdes hele tiden i en nøktern ramme både instrumentalt og teknisk. Det er fullt mulig å hefte begreper som ’kitchdisco’ eller ’nerderock’ over dette, og da blir det litt opp til den enkelte å tolke det som positivt eller negativt. Selv om Slow Dance ikke holder helt til morgengry i all sin gjentagende sirkling rundt samme tema har jeg tatt meg selv i å nynne med mens jeg har forsøkt å finne igjen den rosastripede genseren og persiennebrillene et sted inne i skapet.

Final Fantasy: Has A Good Home (Tomlab, 2005)
Eg tok min nystemte…
The New York Times omtalte ham nylig som ’The World’s Most Popular Gay Postmodern Harpsichord Nerd’. Ikke la den flåsete overskriften eventuelt skremme deg unødig. Fra Toronto kommer Owen Pallett, kjent fra band som Les Mouches og Hidden Cameras, med sin første soloplate under artistnavnet Final Fantasy. Has A Good Home er en delikat pop-plate dominert av hans hovedinstrument fiolinen. Stikkord er minimalistisk orkestrerte arrangementer, vevre, komplekse melodier og dempet skjønnhet vevd sammen til originale og smektende strukturer. Dette er en plate om spøkelser, romantikk, skyld og røffe videospill (for eksempel Final Fantasy) som vil vokse på deg.

Pallett har lang erfaring som stryker-arrangør (Arcade Fire, Do Make Say Think), som soloartist viser han disse evnene på en mer subtil måte enn i en typisk rock-kontekst. Med sin myke stemme og kammer-ladne pop vil Has A Good Home finne et godt hjem hos lyttere som ikke frykter klassiske elementer i sin pop. Antony, Sufjan Stevens, Andrew Bird og Joanna Newsom er i nærheten av lignende former i sine uttrykk. Palletts bånd knyttes mer over Atlanteren og mot både britisk folk-nostalgi og moderne komposisjon, som en dandy utgave av Nick Drake, en åndsbror med Rufus og Antony, en følsom Stephin Merritt kan hans plate sammenfattes et sted mellom linjene: ’Be sure of one thing: every song from a heart, this mangled will be draped in strings, strings, strings…’ og ’Don’t let your cock do all the work’.

Hjemlandet danner rammen på mange av låtene. På ”That’s When The Audience Died” nevnes Trudeau, ”The CN Tower Belongs To The Dead” forteller historien om gamle begravelsesplasser under Torontos landemerke, mens ”This Is The Dream Of Win & Regine” selvsagt henspiller på frontfigurene i The Arcade Fire. Denne stikker seg ut, sammen med ”Please Please Please”, som de mest catchy øyeblikkene. Euforien som lyser opp kunne gjerne vært mer framtredende, selv om høystemte låter som ”Better Than Worse” og romantiske drops som ”Took You Two Years To Win My Heart” fyller opp kvoten av ektefølt inderlighet mellom låter som ikke fester seg like sterkt.

Palletts vekslinger mellom dramatisk gnikking og strengeplukk, forsiktig bruk av horn og trommer og ikke minst de ærlige tekstene bidrar alle til at Has A Good Home er en plate som kommer styrket ut av lengre tids lytting. Owen Pallett åpner sitt hjerte for deg, og du skal være relativt kaldblodig om du ikke tar imot hans utstrakte hånd. Så kan du gå tilbake til voldsspillene dine etterpå som et litt gladere menneske.

Ariel Pink: The Doldrums (Paw Tracks, 2004)
Drowned In Smog
Sjansene er relativt store for at du raskt vil finne Haunted Graffiti 2: The Doldrums enten plagsomt irriterende, oppriktig forbausende eller ytterst oppstemmende. Dette er lo-fi så indie som man kan få det, tatt opp en sliten 8-spors, med falsettvokal og hjemmesydde rytmer, drysset med dandy Bowieglam, freaky Zappamania og vrengte Wilsonvisjoner. Det er primitiv pop som sprer seg med smogen i Los Angeles fra en innestengt kjeller, dårlig narkotika som skjerper øyeblikkets sanser og erotisk synthflørt med 80-talls FM-sus. Ariel Pink heter figuren som lager alle lydene du hører, og The Doldrums er over en time i selskap med hans hode (til og med trommelyden har han visstnok skapt med munnen…).

Faktadepartementet kan fortelle at Ariel Pink er den første utenfor Animal Collective som slippes på deres Paw Tracks, at The Doldrums opprinnelig var en brent hjemmelaget plate som ble gitt ut for en tid tilbake og som dyrekollektivet været seg frem til en gang de drev over til vestkysten. Det de hørte var såpass weird at de ønsket å slippe Ariel Pink løs på hele verden, og takket være sin egen heltestatus sikre ham en flyvende start på karrieren. Heldigvis høres han ut til å kunne klare seg godt også utenfor buret sitt. Tidene endrer seg. For noen år siden ville dette trolig blitt avfeid som noen uferdige skisser av Beck, eller noe Ween kunne holdt på med i sin tidlige fase. I dag er værhårene mer innstilt mot artister av denne typen, og et såpass tradisjonelt magasin som Uncut satte den endog på sin ti-på-topp liste for 2004. Det var vel i overkant drøyt, men, joda, det mye herlige påfunn her. The Doldrums er et merkelig platestykke, som fanger en artist ’in the making’ uten klare forankringspunkter. Her er originale innfall, overraskende krumspring og ikke så rent få delikate melodilinjer i en hemningsløs collage der låtene flyter over i hverandre i skitten sus og rus. Tyngdepunktet finnes i den 11 minutter lange krautjoggen ”The Ballad Of Bobby Pyn”, der Ariel i likhet med på flere andre spor overvurderer sin evne til å holde lytteren fascinert gjennom samme låt i lengre tid.

Mine inntrykk veksler mellom de som er skissert på toppen, og jeg kan ikke gi en mer fornuftig anbefaling til deg som leser enn at du enten vil falle i bakken av The Doldrums fordi den er (intelligent, vakker, sjarmerende) eller så hører du keiseren kle av seg (rørete, tåpelig, amatørmessig). Selv veksler jeg mellom begge stadier, og bare det er jo i og for seg en berikende opplevelse.

Real Estate: s/t (Woodsist, 2009)
Suburban Beach Bums
Real Estate oppgir litt forskjellige hjemmeadresser i New Jersey, blant annet Point Pleasant. Det var her jeg selv forsøkte å lære surfingens noble kunst for noen år siden, og det bør være unødvendig å si at det endte med et plask. Jeg har etter dette forbundet Point Pleasant med mislykket surfing og sene sommerkvelder. Nå har denne tilstanden sannelig fått sitt eget soundtrack. Real Estate er nettopp lyden av sand, sol og groggy dagen-derpå stemning.

I kvartetten finner vi Matthew Mondanile fra Ducktails, kjent for sin gitardrodlende lo-fi pop og vestkystnostalgi med sine sommerlige og psykedeliske kassettopptak. Ducktails står blant de sentrale navnene i en bølge (elsker vi ikke bølger) som The Wire har kalt ’hypnagogic pop’, New York Times ’nu-gaze’ og andre for ’shitgaze’, ’stargaze’ eller ’shoetronica’. Jeg har gitt opp å holde styr på alle definisjonene, men vi snakker altså om en gjenoppliving av shoegaze-begrepet fra slutten av 80-tallet. Real Estate har også visse slike kvaliteter over seg, de spiller doven drømmepop og smugkikker tidvis ned på skoene sine. Men ulikt for eksempel Ducktails skriver de faktisk låter, og tidvis riktig så fine også. Det er ganske befriende i en genre som gjerne vier seg like mye til stil som form og innhold. Debutplaten deres er et sløyt ekko av varme sommerkvelder, preget av sorgløs kjedsommelighet, slentrende målløst og småstein og med sine ungdommelige betraktninger av livet sett fra forstedene: ’Now I sell shit on the phone/’Cause I don’t want to live at home’ som de synger et sted her. Den vil ikke forandre livet ditt, mest sannsynlig, men det er med sine enkle og upretensiøse grep denne platen også har sin fremste styrke. Fans av Yo La Tengos mest vemodige øyeblikk og Fleet Foxes’ mer velpolerte popharmonier bør kjenne sin visittid. Dette er surfmusikk for anti-surfere, for oss som liker best å dorske på stranda og flire av alle posørene der ute. Surfnerdenes ultimate hevn!

Khonnor: Handwriting (Type, 2004)
Clever Connor
Noen som husker da Conor Oberst var bright eyes og talk of the town? Tiden flyr, nå er det nytt år og ferske talenter. Eller det vil si, denne Connoren her er vel for mange allerede blitt gårsdagens overskrift, for på Handwriting står det 2004 og 17 år har blitt til 18.

17 år. En tid da gutter flest tusler rundt på et gymnas uten særlig mål og mening, og de færreste knapt har lært å stemme gitaren som skal sikre musikerdrømmen. Men Khonnor (døpt Connor Kirby-Long) fra Vermont ga ut sine to første indietronica EP’er som 15-åring (tilgjengelig på veven, begge skapte en smule buzz), og er allerede ’erfaren’ plateartist. Erfaring har han også fått i sitt møte med publikum, som i stor grad har hyllet hans debutplate med et unisont bifall og ærefryd en hjemvendt Messias verdig. Ikke spør meg om hva det skaper av forventningspress videre i karrieren, det er da heller ikke min oppgave å opptre som verge for yngre kunstnere. Men, lovord har altså haglet tett rundt Handwriting. Da kan det selvsagt være fristende å påta seg den tunge rollen som motvekt til hypen, men det er ikke så stor grunn til det denne gangen (heller). Khonnor har faktisk laget en veldig besnærende plate. Handwriting er en imponerende moden og vakker utgivelse, der hans alder ikke har noen overordnet betydning. Samtidig er ungdommens virrende sinnsstemninger og uredde påskudd levende tilstede – på godt og vondt: ’The time has come to say goodbye, to all my lies, no more crying Connor, slice the flesh, like mother’s chicken breasts, into tiny pieces’.

Selv om Handwriting ikke akkurat er en ’coming of age’ plate, så er det en moden styrke over det arbeidet som er lagt ned og som det er lett å bli imponert over. Det blir raskt klart at Khonnor har mer å tilby enn bare enkle ungdommelige svermerier og lånte tilfeldigheter. Hans framstøt virker lekne, og han utviser trygghet til sitt materiale. Forankringen kan vi lese på coveret, der han takker blant andre Sonic Youth, Jim O’Rourke, David Lynch, The Walkmen (to ganger), My Bloody Valentine, Morrissey, Phil Elvrum (The Microphones/Mt. Erie) og Radiohead – en fargerik bukett navn jeg går ut fra har bidratt til at skolegangen gikk brattere parallelt med tilveksten av nye plater. Slik skal det være, kid! Grunnen til at jeg nevner denne rekken er selvsagt at Handwriting befinner seg nettopp i krysningspunktet mellom avantpop, skoglaning, lo-fi og glitch electronica (og de eneste jeg savner for å fylle opp denne rekken er den melodiøse glitchen som Fennesz best representerer og den langsomme tåken som Slowdive behersket – hør spesielt på ”Daylight And Delight”). Så for å si det kort; referansene er de beste, og brukes med omhu. Handwriting er ikke ren avskrift, men en plate som søker en egen signatur. Nå er ikke mumlende vokal og melankolske gitardrodlinger som vaskes bort i dunkle beats og hvite støyfelt en helt fremmed fremgangsmåte, og det er ikke alt ved Handwriting som er egnet til å dåne av. Vokalen er ikke den sterkeste, tekstene virker noe skjødesløse og noen av de bedre partiene forhastes vekk. Stilistisk låser Khonnor seg litt for mye fast i sitt eget grep og selv om både variasjon og overskudd er tilstede, skapes også en viss statisk følelse etterhvert.

Basisen er enkel; akustisk gitar, piano, vokal, en billig mikrofon og noe gammelt PC-herk som så vidt skurrer og går. Kast det opp i senga til Kirby-Long, og det låter organisk, hjemmelaget, sjarmerende og… riktig på et vis. En singer/songwriter med forkjærlighet for elektronisk støy, Khonnor klarer å tilpasse sine intensjoner med simple virkemidler, slik at de vuggende vakre melodiene, den drømmende, knapt hørbare livsfjerne stemmen og varme elektroniske støyen henger sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. Det er kanskje feil å fokusere på alderen så mye, men jeg klarer ikke å slippe tanken om at den selvsikre måten han beveger seg mellom digitalt og analogt er et produkt av vår tid. Og selv om spor fra alle de overnevnte kilder er tungt tilstede, så er det å håpe at Khonnor fortsetter å søke sitt eget uttrykk i myriaden av kilder og impulser han er påvirket av. Han er godt på vei.

The Strange Boys: …And Girls Club (In The Red, 2009)
Har du noensinne lurt på hvordan Bob Dylan ville hørt ut om han hadde blitt backet av Velvet Underground eller 13th Floor Elevators? The Strange Boys letter på akkurat det sløret. Albumdebuten …And Girls Club er et classic rockstøkke av typen skramlende rhythm & fuzz, psykedelisk garasjerock og lo-fi punkrock tenkt fremført i de dypeste sørstater og avspilt på en rustholk av en platespiller.

De fire texanerne virker å være mer opptatt av fortidens helter enn morgendagens trender. Akkurat som Dylan ’lånte’ en bunke skiver fra den amerikanske sangboken for å sette sin karriere i sving, kan man tenke seg at The Strange Boys har tafset til seg et par Nuggets og Pebbles-samlinger en heldig kveld. Glem derfor …And Girls Club hvis nyskapende originalitet er det fremste kriterium for ditt musikkvalg, men hvis spiriten fra midten av 60-tallet ønskes i rendyrket og revitalisert utgave, så er dette platen for deg. (Og egentlig om du har et minste hjerterom for skranglerock generelt.)

The Strange Boys har ikke bare satt sammen elementer fra gamle da’r, men de har funnet både en stil som er oppdatert til å være gyldig for vår tid og ikke minst utviser de en offensiv og åpen holdning til materialet som taler til deres fordel. Mer enn å ende som retro-dyrkende nostalgikere fremstår The Strange Boys som et band som er veldig ’nå’, der deres historisk ballast gir solid grunnlag for å forsyne seg av over 50 år med underlagsmateriale. Åpningssporet og singlen ”Woe Is You And Me” sparker skrålende inn porten til de 16 låtene som raser ut av skapet på til sammen 37 minutter, som egentlig er en sammenhengende rad med korte killere. Gutta har mer til felles med Stones enn Beatles, men er fremdeles snurtne på drapet på Lennon: ”Shoud Have Shot Paul” er en yndig surflåt om å skyte ’the wrong moptop’.

Alaska In Winter: Dance Party In The Balkans (Regular Beat, 2007)
Ny hertug fra sør
De lange og rike kulturelle tradisjonene fra Sentral-Europa og østover, gjennom Transilvania, Balkan og langt inn i Tyrkia, har, hvor snålt det enn kan høres ut, de siste årene fått resonans blant enkelte musikere med tilhold i New Mexico. Den store avstanden mellom Albuquerque og Odessa har blitt kortet ned, det kulturelle gapet mellom den amerikanske kaktusmetropol og de Østeuropeiske dalfører har blitt litt mindre. Jeremy Barnes (A Hawk And A Hacksaw) og Zach Condon (Beirut) står som fremste eksponenter for dette fenomenet, og nå har de forsørge meg fått selskap av en annen unggutt med tilhold i ’the duke city’.

Brandon Bethancourt heter han, en ung kunststudentspire som tok med studielånet og en tilhenger med instrumenter til en hytte oppe i Alaskas villmark. Her blant bjørner, Lars Monsen og myggsvermer brukte han et semester til å spille inn musikk for det som har blitt Dance Party In The Balkans. Vel hjemme i varmere strøk fikk han med seg – ikke uventet – blant andre Condon fra Beirut og Heather Trost fra A Hawk And A Hacksaw for å ferdigstille prosjektet. Resultatet bør tilfredsstille skoleledelsens sensorer, og Bethancourt fortjener A i karakterboken for sin kreativitet.

Det vil neppe dukke opp en eneste omtale av denne platen uten at Beirut dukker opp som referanse. Heller ikke her. Men nå skal det til Bethancourts fordel sies at han ikke kloner Beirut, de mange parallellene til tross. Alaska In Winter er mer elektronisk og beatbasert i uttrykket. Bethancourts bruk av synther, trommemaskin og vocoder skaper en litt merkelig hybrid av tradisjon og nyskapenhet der arabiske eventyr liksom snor seg i de moderne bygater og gamle sigøynersagn suser i grantoppene. Beirut og Bethancourts veier krysses nok i korte øyeblikk, men de svinger raskt hver til sitt.

Dance Party In The Balkans er ingen festplate for bryllupet (en av låtene heter passende nok ”Wedding Song At Cemetery”). Melankolien og lengselen henger over melodiene slik vi vet de liker det østover, Bethancourt svaier med trærne mer enn å ramle over bordet i vodkafylla. Kanskje det er tiden i Alaska som har bidratt til det noble, majestetiske preget, kanskje det er bakgrunnen fra sør som skaper varmen og nærheten, kanskje dette bare er geografiske myter. Men platen preges nettopp av noe storslagent og lengtende, samtidig som Bethancourt lykkes å gi dette en varm form, tidvis elektronika med et humant ansikt, tidvis indiefolk med urbant skjær.

Det settes en høy standard med salige ”The Homeless And The Hummingbirds”, der flerstemt sang, mariachi-trompet og franske beats smelter sammen på løfterikt vis. 13 låter senere forlater vi Brandon Bethancourt med et smil om ansiktet, dog uten at øyenbrynene presser mot hårfestet. Dette til tross for en rekke fine øyeblikk. Platen strekker seg ikke akkurat mot noe klimaks, og den dovne, litt dvelende tilbakeholdenheten kan sikkert virke søvndyssende for enkelte. Den sammenhengende flyten (låtene sklir ofte over i hverandre) og det finvevde lydbildet er nok mer slitesterkt enn enkeltspor her, men hør nydelige ”Horsey Horse”, ”Lovely Lovely Love” og sakrale ”The Beautiful Burial Flowers We Will Never See” så er du nok trolig solgt. Du også.

Herman Dune: Mas Cambios (Track & Field, 2003)
Fortauspoesi fra gyngestolen
Denne svensk/sveitsiske trioen har spilt inn sitt fjerde album i Brooklyn. Herman Düne er ikke fremmede for å invitere andre musikere med på samspel, og under besøket sommeren 2002 fant de særlig tonen med deler av bydelens fargerike Antifolk-krets, i folk som Jack Lewis, Prewar Yardsale, Diane Cluck og Turner Cody. Det preger Mas Cambios på en heldig måte. Her hører vi både folkelig visesang, landlig indiepop og melankolsk lo-fi i en meget trivelig kombinasjon, bordplassert sånn cirka mellom St. Thomas, Mendoza Line, Will Oldham og Silver Jews.

Mas Cambios er en naturlig småskranglete affære med ubestridelig sjarm og vinnende vesen. Det er noe likesælt over den såre vokalen og den enkle, nesten minimale stilen med et par kassegitarer og bongos som basis. Gode melodier hjelper selvsagt, og det gjør også The Flower Choir Ensemble som kommer inn med harmonisk koring og litt klapping ved flere anledninger. Antifolk-koret skaper en stemning som faktisk ikke er helt ulik den vi husker fra Bonnie Prince Billys Ease Down The Road. Men Mas Cambios er ikke riktig så leirbålaktig. Den store byen har vært en tydelig inspirasjon for våre venner, som heller søker rytmen til en gatesmart hipster fra Brooklyn. Tonen er gjennomgående tilbakelent, men blikket er årvåkent og pennen skarp, asfalten er het og kaffebarene ligger på rekke og rad. De humper gjerne nølende avsted, men kommer alltid ut av det på en ’cool’ måte, til og med når de lar en småsur blokkfløyte være soloinstrument (”Red Blue Eyes”). Jeg kan styre meg for de mest poppa låtene, som Belle & Sebastian/Jonathan Richman-lignende spor som ”In August” og ”At Your Luau”. For mer langsom tristesse anbefales for eksempel ”Winners Lose” og ”So Not What I Wanted” (med Diane Cluck), samt en smak av litt sorgtung landsbyidyll (”With A Fistful of Faith”, ”The Static Comes From Broken Heart”, ”Show Me The Roof”) som preger så mye av Brooklyn-scenen i disse dager.

Mas Cambios er kanskje ingen viktig plate for de mange. Men den er akk så velegnet som selskap i gyngestolen på takterrassen. Da går det også an å synge litt med, mens man ser menneskene virre som maur langt der nede. Så kan man stemme i på ”So Not What I Wanted” og la blikket vende oppover – og det er som om stjernene er kommet litt nærmere.

The Soft Pack: s/t (Heavenly, 2010)
Party Like It’s 1986
Det gis ut for mye musikk i alle kompassretninger til å beskrive noe som ’bølge ditt eller bølge datt’, men det er i hvert fall mulig å merke seg en rekke band den senere tiden som lar seg påvirke av harmløs solskinnspop og punka garasjerock i ulike sjatteringer. The Soft Pack har funnet sin vei inn i dette mylderet, og uten å ty til annet enn gamle knep har de her sendt fra seg en positiv debutskive som raser avsted på 30 underholdende minutter.

Enkelte vil nok vite at The Soft Pack tidligere gikk under navnet The Muslims, men grunnet såkalt ’åpenbare årsaker’ valgte de etter et par singler et mer nøytralt navn. Debutplatens beste låt er da også nettopp fra muslimtiden, og jeg snakker da om avslutningen ”Parasites”. Her legger kvartetten seg godt til rette med et målrettet, primitivt beat som drar veksler både på The Fall og The Cramps. The Soft Pack sitter med gamle kort på hånda, dette er retro så det holder. Flaks for omtalen at denne anmelder har hjerte svært nær bandets uttrykk, som er et destillat av amerikansk rock fra Velvet, via Modern Lovers og frem mot 80-tallets undergrunnsrock og 90-talls harDCore (Girls Vs. Boys’ Eli Janney har produsert). Men de vitner også om at det er fullt mulig å lage ’gubberock’ uten at det blir altfor støvete. Bandet fra Sør-California har en frisk tilnærming til historien. Hør den overstrømmende åpningen ”C’mon”, som på en god dag er en varm miks av tidlig R.E.M og The Replacements, og som i litt mørkere humør mest bare blir til dusinvare-poppunk. Det samme referansebildet dukker opp på ”More Or Less”, og det slår meg her at The Soft Pack bare er litt slappere lyd unna å skape det autentiske 80-tallssoundet, dette sjarmerende skakke med en slags naiv desillusjonisme som preget tiden. Sjekk også gjerne ut de litt mer hissige ”Pull Out” og ”Flammable” der de viser sine San Diego-røtter. Selv om da ikke glefser like saftig fra seg som Hot Snakes eller Rocket From The Crypt.

The Soft Pack virker ikke å ha noen voldsomme ambisjoner utenom å spre noen minutter med vibrasjoner fra en svunnen tid – fra et sted der solen aldri går ned over forstedsgarasjene som liksom innbyr fire unggutter til å plugge inn, skru opp og slynge ut sin frustrasjon mot verden utenfor. Og akkurat det er jo like tidløst som rocken selv.

Tapes ‘n Tapes: The Loon (2005)
Loon Tunes
Dette Minneapolis-bandet har levert et aldri så lite gullkorn av en skive i indierockens hederstegn. Det er ikke noe eksepsjonelt over The Loon, det er ingen plate som vil sette dype spor i rockhistorien eller som staker ut nye retninger for fremtiden. Den er ikke krevende å sette seg inn i eller utfordrende å lytte til, ingen uprøvde grep foretas. Men det er med dette relativt grunnleggende og enkle utgangspunkt Tapes ‘n Tapes faktisk har sin styrke. Nå er det selvsagt ikke nok å kunne sin Talking Heads, Pixies, Pavement eller Violent Femmes for å levere holdbart materiale, men det er et veldig bra startsted. Vi krever også en frisk tilnærming og ikke minst låter som holder mål. Når Tapes ‘n Tapes har alle disse faktorene på sin side, så er det klart at vi her står overfor en av de bedre debuter i kategorien, av et band som må omtales som mer enn lovende.

The Loon viser de en riktig fin blanding av ungdommelig rastløshet, snublende nerdesjarm og viril glede som i all hovedsak faller heldig ut. Fans av nyere band som Franz Ferdinand og Arcade Fire vil sikkert omfavne dette med varme, men jeg hører også klare spor av band fra litt lengre tilbake i tiden. Man tar seg å minnes Pixies frese i vei med ”Mr. Grieves” når de fyker avgårde med platens to beste spor; ”Insistor” og ”Cowbell”, to umiddelbare favoritter som tjener som påminnelse om hvor medrivende og uimotståelig tre minutter med nervøs poplykke kan være. Mer Pavement-inspirerte øyeblikk som ”Omaha” (den smelter som is på tungen en varm sommerdag) og ”Buckle” (som sprader fra hujende barnslighet til gyngende melankoli) er også mer enn vellykket.

The Loon skjuler noe mindre essensiell andresortering, instrumentale ”Crazy Eights”, halvtreige ”Manitoba” og ”Jakov’s Suite” fra deres tyngre side er en trio som ikke blender oss helt. Men aldri faller The Loon med begge beina ned i den grå, intetsigende gjørme. Der det skorter på musikalsk galskap, hvasse tenner og mer skarpsnodde, minneverdige tekstlinjer, tar de igjen på ektefølt sjarme og melodisk glede. For Tapes ‘n Tapes forsøker ikke å tilsløre hvor de kommer fra eller hva de gjør. Det er en uforfalsket glød over The Loon som i hvert fall har gitt denne anmelder mer enn en ordinær dose poplykke.

Utgitt på sitt eget selskap i Minneapolis, og tilgjengelig stort sett via bandets egen hjemmeside, kan The Loon ende opp som en obskuritet i Minnesota og omegn. Måtte det ikke skje. Med linjen ’We still belong in Houston, In Oslo’ ønsker vi bandet velkommen til Øyafestivalen 2007?

The Unicorns: Who Will Cut Our Hair When We’re Gone (Alien8, 2003)
A Magical Mystery Tour
Hver sommer sitt soundtrack, hver sommer et nytt, friskt bekjentskap. Sommeren 2004 kan like gjerne tilhøre The Unicorns, i hvert fall for oss som smører oss inn med solfaktor av det mer indiebaserte merket. Nå er det ikke helt korrekt å omtale Who Will Cut Our Hair When We’re Gone som et sommeralbum, det kom ut i statene på tampen av 2003, men uten skikkelig distribusjon her til lands er nok albumet fortsatt upløyd mark for mange. Og tonene som skjuler seg bak regnbuen inneholder mengder av solskinn.

Canada har i det siste markert seg som leverandør av en rekke kvalitetsband (Hot Hot Heat, Broken Social Scene, Soft Canyon, The Hidden Cameras, Stars). The Unicorns er enda et navn i rekken, selv om bandnavnet mer hinter om et glemt progband fra 1974. Disse enhjørningene her spiller en form for kandisert psykedelia på lykkepillerus, fengende powerpop uten et eneste refreng, lettfattelig og fantasifullt fra ende til annen er denne platen velegnet for gjentatte opplevelser. Om Animal Collective driver naturrocken ut mot nye jorder, forsøker The Unicorns å gjøre noe av det samme med den corky indiepopen. De går i hvert fall på med samme offensive og uredde vilje. Det er nok ikke umulig at disse ungguttene har skulket skolen for å lytte til Elephant 6-band som Neutral Milk Hotel og Olivia Tremor Control, kanskje har Grandaddy, Weezer og Ween også sneket seg opp på tallerkenen. Jeg tenker av alle ting litt på salige The Auteurs og glemte Supernova på en del stykker, Wayne Coyne paret med Doug Martsch på andre.

Ikke alle låtene slår meg i bakken av beundring, det blir noe tivoli og barnslig uhøytidelig kvasi-særegenheter særlig midtveis, men i det store hele er dette en overskuddsopplevelse av mangeartet lo-fi pop. Ja, en dose politisk kritikk i ”Tuff Luff” (’So blow your head on the turn of the fan/ Don’t put another down payment on the oil of Iran’) kommer også inn mellom spøkelsestrilogier, dårlig rap og en litt irritabel krangel mellom en stjerne og hans fan (”Child Star”).

Det hele holdes i tømmene av de to barndomsvennene Nicholas Diamonds og Alden Ginger, som trakterer et vell av instrumenter, det være seg sure fløyter, trommemaskiner, lekeorgel, gamle synther og trekkspill. Legg til godt humør og klapping, harmonisang og generelt uforutsigbare innspill og brede smil så kapsler det inn det meste av platens innhold. Den selvforklarende ”I Was Born (A Unicorn)” kan stå som eksempel på det:

We’re the Unicorns,
We’re more than horses,
We’re the Unicorns,
And we’re people too!

Det er lov å være noe skeptisk til hypen som herjer rundt bandet, og kanskje er The Unicorns glemt allerede neste sommer. Men jeg tror sannelig Who Will Cut Our Hair When We’re Gone varer til langt ut i oktober og neste hårklipp. Og det er perfekt nok akkurat nå.

James William Hindle: Prospect Park (Badman, 2003)
En fin spasertur i parken
Prospect Park er James Willam Hindles andre utgivelse siden den selvtitulerte debuten fra 2001. Med denne har briten igjen levert en sval sommerbris av en plate, der duse arrangementer og behagelige, melankolske melodier står i sentrum. Hindle er mildere stemt enn den gjengse singer/songwriter i folk-avdelingen, og har tidligere tolket artister som Glen Campbell, Bee Gees og John Denver. Det beskriver noe av hans musikalske startkapital (og vi kommer vel ikke utenom de store denne gangen heller; Dylan, Drake og Young, hør særlig den gromme gitarlyden på ”You Will Be Safe” og ”Hollow Bodies”).

Grønne, vennlige Prospect Park er et trivelig sted å legge søndagsturen, og her møter man gjerne venner som Hayden, Radar Bros., Iron & Wine og Elliott Smith. Hindle har dessuten invitert halve Brooklyn på picnic og folk fra The Ladybug Transistor, Essex Green og Aden gjør sitt til å prege hans låter med sin urbane folkstil. Særlig hørbar er Julia Rydholms fiolinspill og Sasha Bells piano/orgel – hun kunne forøvrig med hell skjenket oss litt av sin fagre stemme. Det er en letthet over Prospect Park, ikke i form av billige poenger, men i form av en ubesværet stemning og enkle, vemodige melodier. Hindle synger avslappet og døsig, som om han ligger på ryggen og bare lar ord og toner komme ned fra himmelen og musikerne tar aldri grep for å få ham på beina. Han har gitt plass til hint av twang som gjør låter som til en riktig så slentrende spasertur på 35 minutter, der ”The Great Woodland Summer” og ”Doubt” står som den beste biten.

Prospect Park blir likevel ikke noe stort mer enn en behagelig drøm om den kommende sommeren, mer enn selve smaken av den.

Adrian Orange & Her Band: s/t (K, 2007)
Fremmede klær
Han kan jo ikke synge noe særlig, den godeste Adrian Orange. Hans frie tilnærming til klang og toner fungerer fint når han driver med sitt mer lo-fi baserte visemakeri, men som storbandleder faller han litt gjennom. Det er synd, men et faktum som trekker ned på denne platen. Adrian Orange (fra Thanksgiving) kommer fra samme krets oppe i det nordvestlige hjørnet som har fostret Calvin Johnson og Phil Elvrum (begge er med her), og han har definitivt lært et og annet fra denne kanten. Med konstellasjonen Adrian Orange & Her Band forsøker han å utvikle sitt musikalske språk en god del. Her blir hans viser omgjort fra sprukkent viseknitter til groovy africana med en bøling av hornblåsere, vokalister og slagverkere. Ideen er god, men gjennomføringen når ikke helt fram til mål. The Ex sitt samarbeid med etiopiske Getachew Mekuria er et strålende eksempel på at det er mulig å fusjonere ulike stilarter, uten å trekke den sammenligningen for langt. Orange har ikke den samme pondusen, han er mer som en Will Oldham eller Jonathan Richman som har gått seg vill i jungelen, skjønt mange vil sikkert også bli sjarmert av hans sjanglete vokalfremføringer rundt det kompetente bandet. Jeg finner den ofte som et irritasjonsmoment. Når det er sagt, det er en del fete øyeblikk her. Gi ”A Flower Is Mine” en annen røst, så har vi en floorfiller når som helst. Koret som kommer inn på ”Give To Love What Love’s” slår aldri feil, med den påfølgende saksofon-soloen til Ben Hartman som perfekt avrunding. Det fyldige orgelet som pumper inn mot slutten av ”Then We Play” oser av svetten til Booker T.

Orange er fremdeles veldig ung, og han fortjener en tommel opp for å prøve ut slike ting. Han trenger, litt fleipete sagt, bare å bytte ut seg selv for å få det hele til å sitte skikkelig.

Owen: (the ep) (Polyvinyl, 2004)
Mike Kinsella sitter ved kjøkkenbordet, mens han grunner over livets gang:

I eat with these crooked teeth
Tomato soup and grilled cheese
You already know that cause you used to dine with me
Do you remember?
I listen to the same old CD’s
New Order and Morrissey
…I thought I’d be singing a different tune by now…

Kinsella har i årevis vært en del av Chicagos emosjonelle rockdistrikt, involvert i band som Joan Of Arc, Cap’n Jazz og American Football. Når broder Tim ikke henger rundt så jobber Mike under artistnavnet Owen, som har to plater bak seg. Med Owen får lillebror vist sine evner fra en mer tander og nedstrippet folkbasert singer/songwriter side, nærmere beslektet Elliott Smith, Joe Pernice og Mark Kozelek enn hans andre bandprosjekter. Temaet på (the ep) er den tilbakevendende håpløse romantikken, sett fra en barkrakk, frokostbordet eller i en bok av Raymond Carver: ’You pull out the Carver book you grabbed before leaving. It’s then you realize: In this, too, she was right.’ Uten å være pretensiøs eller melodramatisk, tegner Kinsella små hverdagsbilder det er lett å relatere seg til.

(the ep) regnes som et mellomspill mellom No Good For No One Now (2002) og hans kommende fullengder høsten 2004. På denne lille, trivelige platen har han fått med seg blant andre Cale Parks (Aloha) på trommer, Bob Hoffnar (Hem, Mendoza Line) på pedal steel og et par andre som trakterer ulike former for strykere. Han presenterer fem korte, stillferdige spor med søvnig, tidvis gråtkvalt, stemme og uanstrengt akustisk gitarspill, backet av kvitrende instrumentering og lette rytmer. Kinsella fyller sin solbrisne viser med sår melankoli, og det er i dette skjæringspunktet han lykkes å komme oss nær. De hardeste kantene serveres på ”Skin And Bones”, men antydningen til svømmende fuzzgitarer driver bort på lette skyer med platens flotteste bidrag, ”In The Morning, Before Work”. Med pedal steelen til Hoffnar skapes en vemodig landlig stemning. ”Breaking Away” og ”That Mouth” er mer nedstrippet med kun kassegitar og litt stryk, og står frem som to intime viser uten forstyrrende fakter av noe slag. På ”Gazebo” vender el-gitarene tilbake, men langt bak i lydbildet, uten å virke truende. Vi etterlates egentlig med et utilfredsstilt behov for mer av Mike Kinsellas klimpring og fine historier. Selv om (the ep) ikke skinner med voldsom glans nok til at den vil bli noe mer enn et hyggelig selskap til en kort frokost.

Bjørn Hammershaug