Vibracathedral Orchestra

All Tomorrow’s Parties 2004

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

I år ble All Tomorrow’s Parties arrangert for femte gang. I løpet av disse årene har festivalen etablert seg som en av de fremste i Europa, og til og med fått en søster i USA. To utsolgte helger vitner også om at interessen er stor for artister hjemhørende i den mer alternative delen av rocken og beslektede avarter, selv om ATP ikke akkurat er Glastonbury i størrelse (med kun to scener, Upstairs og mer intime Downstairs, og et begrenset antall billetter på cirka 3000).

Stedet heter fremdeles Camber Sands og ligger cirka fem kilometer utenfor den pittoreske småbyen Rye i East Sussex. Ganske sprøtt å rotere mellom svømmebasseng, minigolf, spillearkader og glorete familieforlystelser for å høre mindre familievennlig musikk – det skaper i hvert fall en kontrast. Anlegget er ellers velegnet, med overnatting i egne ’chalets’ inkludert i billettprisen. Det store området med små leiligheter, som kan minne om en russisk forstad, sikrer tilgang til både eget bad og kjøkken. Det må også nevnes at stemningen på festivalen er meget behagelig; fritt for skrikende sponsorer, brautende vakter og med et stort sett genuint musikkinteressert publikum råder en sedat idyll over området. Med andre ord ligger forholdene godt til rette for å oppleve noen av dagens mest oppegående artister i løpet av tre hektiske dager og netter. Selv om de to helgene kvalitetsmessig var jevngode, valgte jeg altså å følge den andre helgen. Kuratorer var Stephen Malkmus (fredag), Sonic Youth (lørdag) og festivalen selv på søndag. De to artistenes musikalske bakgrunn preget til en viss grad programmet, helheten var god, spennvidden stor og kvaliteten høy.

Stephen Malkmus & The Jicks (Matador, presse)

Fredag: Gold Sounds
Stephen Malkmus hadde satt opp et program med en del av sine ’elever’, naturlig innledet av Cass McCombs og avrundet av sjefen selv. Stikkord er gitarbasert indierock. Unge CASS MCCOMBS er aktuell med solodebuten A (4AD) og har bakgrunn fra både Palace Brothers og Baltimores støyband Oxes. Som soloartist står han fram som en troverdig sanger/låtskriver, men uten å kjenne låtene særlig godt fra før ble han ikke særlig mer enn et trivelig ettermiddags-bekjentskap.

Dagen var for meg var totalt sett den minst givende, med amerikanske THE SHINS som høydepunkt. Selv om de kommer fra New Mexico har SubPop-bandet mer til felles med britiske frender som Dodgy, Hefner og The Kinks, det vil si at her er det friske og fengende poplåter som gjelder. Av og til kan 2:30 med uforfalsket pop være akkurat det man trenger, særlig når et band har så mange opplagte ess i ermene som The Shins. De spilte et konsist sett basert på sine to utgivelser som aldri rakk å skli ut i det opplagte.
MODEST MOUSE er også rede med en ny utgivelse, Good News For People Who Love Bad News, og de vektla sitt sett rundt denne. Litt kjipt at vokalist Isaac Brock var særdeles tverr denne kvelden, og ved flere anledninger skjelte ut en eller annen foran i salen som drev med noe spikk. Mest jubel vakte gamle kjenninger, særlig fra favoritten The Lonesome Crowded West (1997), ikke minst utrolige ”Cowboy Dan”.
Også NINA NASTASIA sin enkle, intime konsert og THE FIERY FURNACES lo-fi Royal Trux-a like bluesrock var vel verd å få med seg, selv om jeg forlot begge med relativt blanke ark og uten altfor sterke minner for ettertiden.
Det samme kan sies om STEPHEN MALKMUS AND THE JICKS. Mannen hadde utvilsomt sin kreative formtopp en gang på 90-tallet, og i likhet med for eksempel Frank Black vil alt han driver med i etterkant måles opp mot tidligere tilsynelatende uoppnåelige prestasjoner. Litt urettferdig muligens, for The Jicks er slett ikke noe dårlig band. Jeg har ikke noe varmt forhold til dem, og fikk heller ikke noe særlig større ønske om å fordype meg i bandet etter at konserten var ferdig. Dessuten visste jeg at det ventet to dager med muligheten for mer eksepsjonelle opplevelser, og prioriterte dyp søvn foran videre tanker rundt Malkmus og DJs fra Stereolab og Belle & Sebastian.

Lightning Bolt

Lørdag: Sonic Sounds
Dette var dagen Sonic Youth styrte showet, og det sier seg selv at det var av høyeste interesse. Mens fredagens stikkord generelt sett var indie og rock, tilhørte lørdagen de dype droner, utagerende leven og improvisasjon. Her var det bare å svelge en neve med hodepinetabletter og knytte ryggstøtten stramt til. En lang lunch og dype Chesterfield-stoler i Rye ble prioritert foran Nels Cline, Saccharine Trust og Fuck – selvsagt et utilgivelig valg, men de stolene var til gjengjeld pokker så gode.

Uansett, BLACK DICE ventet på meg. Lovende omtalt som ’too stoned to gamble but too high to whip tricycles thru waterfront weeds’ ble jeg ikke direkte bergtatt av deres kombinasjon mellom gitardrodlinger og formel-1 støy. Det var også litt tidlig på aftenen for å konsentrere seg særlig om DREAM/AKTION UNITs frie improv-sett med Thurston Moore, Jim O’Rourke (eller, det så jeg ikke med mitt flaggermusblikk, men det ble i hvert fall hevdet. Arrangørene fant det ikke for godt å opplyse om slikt) og Paul Flaherty på saksofon. Early morning avant garde for de spesielt våkne, litt for mye bruddstykker for meg.
Dagens første killa – og en av festivalens beste konserter stod OOIOO for. Det japanske jentebandet (med Yoshimi P-We fra Boredoms) leverte et forrykende sett med japanske jungelrytmer og tribal kraut-postrock som burde vært selvskreven på alle hjemlige festivaler som regner seg for oppegående. Litt mye forlangt kanskje, men OOIOO lykkes til fulle med det de nesten fikk til på ferske Kila Kila Kila (Thrill Jockey). Et band man ble i særdeles godlune av.
Det var mer enn man kunne si om ANGELBLOOD. Metallbandet med to gotiske messedamer i forgrunnen skremte meg ‘downstairs’ igjen, til tryggere omgivelser med CHARALAMBIDES. Det var englemessing her også (egentlig påfallende mange av artistene denne helgen som drev med det) men i langt roligere former. Texas-duoen Tom og Christina Parker lot det ikke overraskende gå særdeles andektig for seg med steel gitar, e-bow og hallusinerende stemningsbilder.
En lett oppvarming til WOLF EYES, for meg et nytt bekjentskap – og et meget positivt sådan. Kvartetten fra Michigan stilte med to gonger, fløyter og blås og tonnevis av ubehagelig ekstremstøy, blant annet en svært så utagerende ’vokalist’ (tror han bare skrek, jeg kunne i hvert fall ikke skjelne noen meningsbærende ord). Wolf Eyes har omtrent 100 utgivelser bak seg, med kassetter, CD-R, stort og smått, men vil nok aldri bli noen nasjonale kjæledegger. For de av oss som trives litt i stormen er de derimot verd å knaske videre på.
Tilbake til hovedstrømmen opp trappa, og en eksklusiv happening med VINCENT GALLO, for anledningen med John Frusciante på gitar (som heller ingen opplyste noe om på forhånd…) og en eller annen trommis. Med krystallklar lyd var det deilig å lene seg tilbake og bare ta innover seg det vakre settet som de to skadeskutte legendene mante fram. Melankolske gitarlinjer svingte fram og tilbake, vokste seg store og vibrerte mot det eksploderende, mens trommisen og Gallo smeltet sammen som en mektig helhet. Settet kunne nok bli litt for ’progaktig’, men jeg synes det var meget delikat. Og mens vi snakker om delikatesse og makt:
Evigunge SONIC YOUTH var neste ut. Hva skal man si? De har forlengst passert ordinære parametere for et såkalt alternativt rockband og er i år aktuelle med sitt – hva er det – 20. album? Thurston Moore ser akkurat like fjern ut som i 1983, Kim Gordon blir bare flottere ettersom årene går, Steve Shelley har vel passert 40 han også, men ser fortsatt ut som en college-gutt. Det er som om de suger til seg næring fra stadig nye ungdommer som flokker seg rundt bandet, og det er også noe av grunnen til at de ikke bare bærer floskler som ’gudfedre’, men fremdeles er å regne spennende som artister av i dag. Sonic Youths vei fra å være et støyband til det nærmeste vi kommer alternativ mainstream uten å avvike fra sitt opprinnelige er en utrolig prestasjon. De fikk da også litt lengre spilletid enn de andre, uten at noen protesterte hørbart på det, og spilte en del fra den kommende platen. Et problem med å presentere helt nytt materiale er jo at vi i salen blir opptatt av å avvente det som til enhver tid kommer, vi kan ikke være i forkant, og det gjør ikke nødvendigvis konserten bedre. Nå er det jo å foretrekke å høre levende band mer enn døde idoler (mer om det senere), men de nye låtene ble stående som noe anonyme mellom eldre utvalg, fra særlig Dirty og Goo. Hvordan de nye vil stå seg er en modningsprosess, vi vil nok finne ut det om 5 – 10 eller 15 år. Med Jim O’Rourke som fast medlem noen år nå er Youth så tighte og solide at de er et av de sikreste kortene uansett hvordan de legger opp konsertene sine. Men når de avsluttet med en lang og noe retningsløs instrumental (som jeg ikke dro kjensel på der og da) var det likevel med en viss følelse av at de ikke har den samme gløden som ved tidligere anledninger. Selv om alt rundt bandet er prima kan de også virke noe utilnærmelige og kalkulerte i all sin vridde gitarprakt. Akkurat det sjekket en publikummer ut nærmere ved å renne Moore ned på gulvet sammen med mikrofonstativet, men begge kom seg heldigvis helskinnet opp igjen.
Dette skulle egentlig være siste konsert for kvelden, men grunnet noe forsinkelser i et program som ellers fulgte tidsskjemaet omtrent på minuttet, ble LIGHTNING BOLT flyttet opp til den store scenen og lagt etter Sonic. Jeg fryktet at avstanden mellom publikum og band vil forhindre Bolt fra å spre sine ondskap like effektivt som de er berømte for. Dette gikk jeg å tenkte på mens jeg var på vei ut for å snappe litt luft, da noe oppstandelse i et mørkt hjørne fanget min oppmerksomhet – og joda, nede på gulvet, i et mørkt hjørne hadde duoen rigget seg opp.
Umiddelbart etter at Sonic plugget ut, plugget terrorduoen inn, og oppfylte alle mine håp om at de skulle skape mayhem – som de så korrekt ble presentert: ’Deathrock in extasis’. De spiller jo gjerne i publikum, der skillet mellom utøvere og tilhørere omtrent opphører. Bevæpnet med en særdeles slagferdig trommis/vokalist (han har tapet mikrofonen fast inne i munnen) og en helt stillestående bassist som frembringer den mest kraftfulle lyd som kan tenkes er Lightning Bolt en mellomting mellom Nirvana anno Bleach, frijazz, bombeangrep, speed metal og stonerrock å regne som et sosiologisk eksperiment, muligens satt i verk av CIA over hvordan kaotiske masser kan styres. Som vanlig ble det dokumentert med både filmkamera og fotoapparat av to bebrillede alvorlige menn som fokuserer på publikums bevegelser. De første 15 minuttene hersket et vilt kaos jeg sjelden har sett maken til, det er noe med duoen som får folk til å miste fullstendig forstanden og mens jeg krabbet rundt på gulvet og så etter småpenger slo det meg at de faktisk er i stand til å rigge opp og spille når som helst og hvor som helst i løpet av meget kort tid. Creepy. Anyways, etter et kvarters tid altså, da jeg var sikker på at ting skulle gå veldig galt skjedde festivalens mest usannsynlige hendelse. Brian Chippendale reiser og skriker med sin skjærende ødelagte mikrofon at alle skal sette seg ned – og vi gjør det. Alle som en. Om det ikke var artig nok å se folk gå bananas oppreist så var det hysterisk å se folket utagere til Bolts torpederende støyangrep sittende! Om de kan bli noe strengt på plate er de et utrolig liveband, som mest av alt krever at man blir en del av det selv. Og det er det jo ikke alle som har verken lemmer eller tøyler til. Lightning Bolt minner om noe av betydningen i rockens grunnleggende fundament, og var perfekt som avslutter på en ellers strålende konsertaften.

Jackie O-Motherfucker

Søndag: Drone Sounds
Ahh.. søndag, de lange droners dag. Hva passer vel bedre enn å børste av seg skomerkene på nakken og sveve inn i det britiske kollektivet VIBRACATHEDRAL ORCHESTRAs eventyrverden. De har i en årrekke frambragt rytmiske og suggestive toner et sted mellom LaMonte Young/Velvet Underground, folk, kraut og spacerock, og hadde ingen problemer med å få et morgentrøtt publikum (igjen og som alltid; fullpakket, relativt stille, lyttende) til å falle i kollektiv trance – ja, kvinnen foran meg fikk åpenlys orgasme da konserten nådde sitt klimaks. Et sjeldent skue, men ikke overraskende når det er VCO vi snakker om. En flott start på dagen!
Da gikk det roligere for seg med Constellation-pakken POLMO POLPO/HANGED UP og kammerorkesteret THRENODY ENSEMBLE (med Erik Hoversten fra altfor glemte A Minor Forest). Begge underbygget den grå søndagen utenfor med tungladen tristesse og glimt av sol mellom skylagene.
Mellom disse gløttet jeg også opp i storstua og kikket på EXPLOSIONS IN THE SKY. De spiller etter forventede prinsipper, og selv om det er ganske tøft når de river seg løs så klarer jeg ikke helt å la meg imponere av de samme kunststykkene gang etter gang. Det er noe forutsigbart over bandet, utvilsomt meget bra, men ikke akkurat overraskende. Men, de spiller en form for alternativ arenarock, og passet godt på den store scenen.
Et band som definitivt søker å utfordre de musikalske prinsipper et JACKIE-O MOTHERFUCKER, sammen med Lightning Bolt og Vibracatherdal Orchestra de jeg hadde størst forventninger til i forkant. Nå fikk de riktignok en dårlig start, i og med at de brukte en halvtime av spilletiden sin på å rigge seg til. Jeg vet ikke hvem som kan lastes for det, men med syv stykker på den lille scenen, cirka 200 instrumenter og noen kilometer kabler som skulle plugges riktig stilles det vel litt høyere krav til effektivitet enn det bandet selv så ut til å være kapable til. Og kanskje det var stresset og tiden som gjorde at deres konsert ikke ble helt den store happeningen jeg hadde håpet på. JOMF prøver å fremskape en slags kollektiv frihetsgreie (kall det gjerne free folk), ved hjelp av platespillere, samples og en hel rekke lydkilder (fløyter, blåsere, sag, vokalmessing, bjeller, gitarer, rasleting, cymbal med bue, ja, alt som gir en form for lyd). Det første partiet som ble dominert av en monoton tromming var meget vellykket, men etterhvert virket det som om de var mest interessert i å vise hvor mange instrumenter de kunne traktere på kortest mulig tid, og jeg synes de rotet seg litt bort. Jeg snakket litt med den ene gitaristen etterpå (for anledningen påskekledd med gult hår, gul lue og gul hettegenser), som uttalte at han heller ikke var helt fornøyd med det de leverte. ’We can take you higher than this’ lovte han. Og det er jo… betryggende!
BARDO POND og THE NOTWIST derimot, leverte to meget bra konserter denne ettermiddagen. Isobel Sollenbergers drømmende stemme fikk en bekjent til å få skjelvinger etter at konserten var over, og det er en type reaksjon jeg ikke blir overrasket av. Bardo Ponds kombinasjon av svevende dronerock og overmannende støy er både vakker og effektfull. Også tyske Notwist gjorde seg godt på scenen. De trives tydeligvis med litt ullen lyd, men settet de spilte på ATP var langt hvassere enn deres siste plate, fortsatt gylne Neon Golden.
Etter dette var det opp for å høre to større navn, LOVE og TINDERSTICKS. Man går liksom ikke glipp av muligheten for å oppleve Arthur Lee, og rapportene har fortalt at de leverer glitrende konserter. Lee har dessuten skrevet noen låter av ubestridelig rang, og her leverte han alle som en. Det er ikke å forakte å få for eksempel ”Red Telephone”, ”A House Is Not A Motel” og ”Old Man” servert på rekke og rad, men jeg synes likevel at Love var det bandet som passet dårligst inn i denne festivalen. De peker utelukkende bakover, og Arthur Lee har ikke samme glans som han en gang hadde. Når det er sagt, skal man høre et band fra 60-tallet i dag er ikke Love det verste alternativet. Et sprek gjeng musikere sørget dessuten for å gi den aldrende stjerne kompakt behandling. Tindersticks er heller ikke et band i tiden akkurat, men det glemte jeg raskt da stjernene ble tent bak Stuart Staples og han hulket frem låter som ”No More Affairs” og ”Travelling Light”. Kombinasjonen av Cohen og Cave funker fortsatt den!
Avslutningsvis må jeg nevne de to avsluttende konsertene med DIZZEE RASCAL og HAR MAR SUPERSTAR. Rascal leverte et intenst, humørfylt sett som trollbandt et både kresent, bortskjemt og slitent publikum. Unggutten stod for en av fjorårets feteste skiver med Boy In Da Corner, men viste seg fra en langt mer publikumsvennlig side enn det platen tilsier. Har Mar er en sann superstjerne; skallet, svett, fet og bare utrolig cool. Partyløve og pornostjerne, Prince krysset med Ron Jeremy, og en sårt trengende oppmuntring etter en rekke nedstemte konserter.

Dette er selvsagt en helt overfladisk gjennomgang, slik det gjerne blir av festivaler der artistene tenderer til å overgå hverandre, og til slutt flyte over i hverandre. Jeg misset legender som MISSION of BURMA og ESG, hete poteter som LE TIGRE, ERASE ERRATA og ENON, godtfolk som ARAB STRAP, SOPHIA og CAT POWER (hun hadde gjemt seg i et hjørne på den store scenen og når jeg stakk inn hodet for å høre litt stoppet hun like etter konserten og begynte å røre med alt mulig annet enn å spille, blant annet forlangte hun at lyset i salen skulle skrus på, mens lyset på scenen skulle skrus av… og da tuslet jeg like gjerne tilbake til mørket) og potensielle favoritter som DEERHOOF og MIGHTY FLASHLIGHT – tilsammen en festival god nok i seg selv, UTEN å føle at jeg gikk glipp av noe.

Kan det være FOR mye må-se på en og samme helg? Vel, det kan nok diskuteres. En annen ting som også kan diskuteres er hvorvidt band som Love, Tindersticks, Sonic Youth og The Jicks egentlig hører hjemme her. Med et lite unntak av Youth, som fortsatt er et band av i dag, er dette alle artister som hadde sin prime time i andre tiår. Et annet ønskelig aspekt kunne vært å fått inn noe mer jazz-relaterte artister, både for å øke spennvidden ytterligere, men også for i enda større grad å spisse festivalens progressive linje. Slik sett er også band som Arab Strap og Sophia strengt tatt litt for trygge kort. Men, dette er jo som smårusk å regne, så lenge man til enhver tid har noe interessant å se frem til har det lite å si. ATP er utvilsomt et glimt inn i fremtiden, noe norske festivalarrangører ikke alltid er like opptatt av.

Bjørn Hammershaug
Først publisert april 2004

Echoes From The Mountain

/ Bjørn Hammershaug / 1 Comment

– The grave recieves you with love. Surrender yourself to the Earth. Return what was loaned to you. Give up your pleasure, your pain, your friends, your lovers, your life, your past, what you desire. You will know nothingness, it is the only reality. Don’t be afraid, it’s so easy to give. You’re not alone, you have a grave. It was your first mother. The grave is the door to your rebirth. Now you will surrender the faithful animal you once called your body.
The Alchemist (Holy Mountain, Alejandro Jodorowsky)

Comets On Fire: Field Recordings From The Sun (Sweet Nothing, 2002)
Metamphetamines In The Sky With Diamonds
Det er mulig Ben Chasny har noe av æren for at spacejam-freakoutsene Comets On Fire åpner denne skiva som en freefolk-bøling i en sirkulær messe. Det er i hvert fall med bjeller, rasling, chanting og regnbuefarver de ønsker oss velkommen til Field Recordings From The Sun. Men den vennlig sittende starten skal selvsagt ikke vare lenge. Etter tre minutter knuses de tribale ritualene med brutal kraft. Massive gitarer, pedaler og diverse effekter dras frem og plugges inn. “Beneath The Iceage” blir raskt en monstrøs syretrip nær kaos framført med voldsomt volum, evigvarende gitarriff og druknende vokalskrik. Etter at de har rast fra seg noen minutter løser de opp igjen med mer messing. Det er et fiffig grep, men, dessverre vil jeg si, er det bare på de to låtene Chasny er involvert at Comets On Fire skuer til side for den mer etablerte Hawkwind/Blue Cheer/MC5-rocken. Det andre sporet er korte “The Unicorn”, som Chasny selv har skrevet. Det åpner da også som en enhjørningsvise med beina i kors, en akustisk, meditativ gitar plukker løvetann før den gradvis spises opp av et mutert monster som kommer krypende bakfra. “Return To Heaven”, “ESP” og 10 minutter steine “The Black Poodle” utnytter ikke den samme fine koplingen mellom folk og spacerock, men som vill psykedelisk stoner filterert gjennom Noel Harmansons echoplex og oscillator viser Comets On Fire at det fortsatt er nok av space der ute til å fylle en plate.

Hvis du mener Monster Magnet har mistet noe av skitten sin, så er Comets On Fire og Field Recordings From The Sun et klokt valg. Eller som opprinnelig utgiver Alternative Tentacles så korrekt beskriver det: Pure sonic destruction!

Starless And Bible Black: Shape Of The Shape (Static Caravan, 2009)
Topanga Drømmedal
Shape Of The Shape er en plate som ifølge bandet selv blander ’Topanga Canyon country rock, Manchester guitar jangle and outer-space psychedelic drones’. Sign me up! Manchester-bandet lever opp til denne besnærende beskrivelsen på det som er deres andre utgivelse, der det særlig er Topanga-røttene og spacerocken som er mest framtredende. Topanga Canyon er  et område vest for Los Angeles, i Santa Monica-fjellene, men som musikkhistorisk først og fremst kjennes som oppholdssted for en rekke av de mest sentrale countryrockerne fra vestkysten på slutten av 60-tallet – ikke minst Neil Young. Hans skygge henger tungt over denne og særlig uttrykket rundt Everybody Knows This Is Nowhere og On The Beach’ mest sfæriske stunder.

Men de bruker litt på å komme i godstemningen, og de første par låtene har mest fokus på ovennevnte ’guitar jangle’: Harmløs og godslig pop som blir litt kjedelig og egentlig ikke er så mye å skrive hjem om, med unntak av vokalist Hélène Gautiers nydelige stemme, et sted rundt Sandy Denny og Nico. Det er først på On The Beach-aktige ”Hanging On The Vine” de tuner inn på Young, toner ned hans rufsete gitarer og skrur opp spacevibbene til Bardo Pond. ”Hanging On The Vine” er en slik låt som burde vart evig – en retning de heldigvis vier seg til videre utover på skiva. ”Radio Blues” er langsom drømmefolk som på en og samme tid er eterisk og tungladen, tenk Mazzy Star og Espers sammen og himmelsk spacefolk vil bli til. De legger til litt Stereolab-klanger på franskspråklige ”Les Furies”, drar den helt ned på varsomme ”Country Heir” og ”Popty Ping”, før de berører stjernene igjen på ”Year Of Dalmatians” – der alle elementer jeg har lesset på over smelter sammen til et stykke musikk som nesten er for vakkert til ordlegge. Starless And Bible Black er bare et par slike magiske øyeblikk unna fra selv å bli til det stjernestøv de drysser over musikken sin.

Sun Araw: On Patrol (Not Not Fun, 2010)
Mr. Spaceman
Sun Araw er soloprosjektet til Cameron Stallones, kjent fra Long Beach-bandet Magic Lantern og tilhørende kretsen rundt dreamgaze-band som Pocahaunted og Ducktails. De tre foregående som Sun Araw er alle preget av en ekspansiv utforskertrang, Beach Head og Heavy Deeds hentet åpenbar inspirasjon fra henholdsvis Neil Young og Fela Kuti. Cameron Stallones trekker på et bredt kildegrunnlag, men evner også å omforme det til sitt eget, originale uttrykk. Så også på On Patrole, hans mest sinnsutvidende hittil.

On Patrole er en plate av oppslukende karakter i en atmosfære myldrende, organisk liv. I en slags konstant drømmetilstand omgitt av et evig tåkeslør penser Stallones her innom både dub, psykedelia, tropicana, afrobeat og ambient med tålmodig standhaftighet. Uttrykket er heller enkelt, lo-fi produksjon med en skranten farfisa og ekkomaskiner, fjern vokalmessing og hypnotiske gitarlinjer, ikke helt ulikt det mer kollektive loftlyden til band som Sunburned Hand Of The Man og No-Neck Blues Band. ”Beat Cop” høres ut som Pole på besøk i øvingslokalet til Can, mens ”Holodeck Blues” er snaue 20 minutter som bobler rundt et sted mellom Pink Floyd på Pompeii og Miles Davis på Agartha. Fint oppsummert på hans Sun Araws hjemmesiden som en plate for ’heavy-steamin’ late nights in the city, inter-dimensional back alleys, ghost cabs, and midnight-sweat locker rooms’.

Ikke alt på denne omfattende utgivelsen – nesten halvannen time lang – er like grundig gjennomført, men som helhet er On Patrole en sjelden fortettet, og samtidig løst anlagt plate som mest av alt drar lytteren inn i et helt eget magnetfelt. Cameron Stallones har med dette ytterligere markert seg som en av de mest spennende og kreative artistene av i dag.

Vibracathedral Orchestra
Barn av 90-tallet og hjemhørende i Leeds til tross, Vibracathedral Orchestra hører mer hjemme blant 60-tallets hippie-kollektiv som en broket forsamling frihetssøkende individer som eksperimenter med dryge droner og monotone rytmer fremstilt med et lass av instrumenter som kan strykes, blåses og slås på.

The Queen Of Guess (VHF, 2002)
Sister Ray Brother Air
Et nærliggende band å sammenligne med Vibracathedral Orchestra med er Dream Syndicate (Cale/LaMonte Young)/Velvet Underground, særlig når Cale dro fiolinbuen og skapte hypnotiske stemninger. Men her er det ingen Lou Reed som avbryter med huggende gitarriff. Britene tyr da heller til mer atmosfærisk jamming, østlig åndelighet og indianske stammeritualer. Resultatet er transeskapende og fredsskapende, en ånd av samhørighet og eim av fredspipe-røyk der ingen forstyrrende elementer får lov til å hindre ritualet i de 70 minuttene det varer. Tenk gjerne i retning av krautband som Can og Amon Düül II, minimalister som LaMonte Young og Terry Riley, og freefolk freaks som Jackie-O Motherfucker og Animal Collective. Omslaget er i seg selv dekkende for mye av innholdet, fuglen med psykedelisk fjærdrakt har nok ruget over det samme treet som orkesteret samlet seg rundt.

The Queen Of Guess er en eneste lang reise verden rundt og videre, fra engelsk skog, til Østen, gjennom jungelen og langsomt mot kosmos. Da jeg først gang satte den på var det passende nok svevende over skydekket og med solen langsomt dalende langt der borte i evigheten. Der og da opphørte skillet mellom drøm og virkelighet. Det er en effekt man også får av høre dette med begge bena trygt plantet på landjorda. Man kan bli sjaman av mindre.

Wings Over America (VHF, 2003)
m/ Sunroof
Katter på hett, vibrerende soltak
Sunroof! og Vibracathedral Orchestra er to britiske band som drar i relativt forskjellige retninger, men som likevel har mangt og mye til felles. Ikke minst gleden av å benytte droner, altså en tone som holder stand over lengre tid ved hjelp av for eksempel fiolin, keyboards eller fløyte, i sin musikk. Da de to skulle turnere sammen i USA høsten 2003 satte de i hop Wings Over America (tittelen har ingen umiddelbare referanser til Paul McCartney, så vidt jeg forstår), både som en markering av samarbeidet og for å hjelpe til med finansieringen. Jeg fikk ikke sett de to på turneen, men takket være denne platen kan jeg levende forestille meg at det må ha vært et vellykket prosjekt.

Sunroof! har eksistert siden slutten av 90-tallet og er sentrert rundt gitaristen Matthew Bower (Total, Skullflower). Han er kjent for å utforske drone-basert industriell støy gjennom mange år, blant annet i samarbeid med den anerkjente gitaristen Richard Youngs. Som Sunroof! har han lagt fra seg noen av støyfrekvensene til gode for mer psykedeliske far-out installasjoner ikke ulikt Flying Saucer Attack og Windy & Carl.

Det som presenteres på første halvdel av Wings Over America tilhører Sunroof! gjennom 8 låter og 40 minutter. De åpner ganske maskinelt med ”Frogs”, som en togreise langs istykkerrevne skinner gjennom et krigsherjet fremtidslandskap. Og der skal vi oppholde oss en stund. På ”Dharma Gin” holdes en statisk drone hele låten gjennom, men fortsatt med radbrekkende støy som knitrer hissig langs den rette linjen. De skifter spor på ”Free Wild Samples” og ”Flutter” der det er lyden av samplede gitarer som presses gjennom mange støysendere og kommer rykkevis og støtende ut igjen, fortsatt som en ustabil drone. Det kan sikkert virke langtekkelig, men Bower pakker seg godt inn med flere lag av varme, pulserende lydtepper og holder monotonien på en viss avstand. Sentralt på denne delen av platen står 11 minutter lange ”The Sea Is Maine S.S.” Her trekkes elementene til det ytterste, og låten vil nok for mange oppleves som en prøvelse hvis man da ikke suges inn i kombinasjonen av ro og forstyrrelser, monotoni og bevegelse. Enerverende eller suggererende, det avhenger vel mest av dagsformen. Mer langs grensene til Boards Of Canada er det uansett en lettelse å ankomme de vennlige ”Snow Covered Hills” etter en såpass strabasiøs ferd. Overgangen til Vibracathedral Orchestra lettes ytterligere gjennom ”The Ornamental Lake Of Death” der det for første gang kan spores en mer rytmisk tilnærming. Jeg har i hvert fall størst utbytte av disse to siste etappene med Sunroof! som reiseleder.

Den siste halvtimen står altså Vibracathedral Orchestra for. Der Sunroof! tenderer mot mer kompromissløs industriell støy benytter Vibracathedral seg av mer organiske effekter. Inn kommer fløyter, harper, bjeller og dyrelyder som erstatning, og med fiolin (og sekkepipe?) som fremste drone-drager i stedet for gitar/keyboards. Personlig foretrekker jeg Vibracathedrals uttrykk foran Sunroof, det er noe mer åpent og søkende med dette bandet som virker mer tiltalende. De bruker riktignok fem minutter med å komme skikkelig i gang og slå av alle sirenene (”City’s Sirens Off”), men da har de rugget seg dypt inn i tåkeheimen på vei mot ”Festival Hall”. Igjen skaper Vibracathedral Orchestra døsig evighetsmusikk, som høres ut som det er tatt opp på en jamsession mellom tidlig Velvet Underground og Can. Det pumpende drivet til Velvet kan også oppleves i ”I Fell Asleep” (som et ironisk svar til sedate ”Festival Hall”?) og videre med ”Put Yr Arms Around Me” og ”Spectre’s Honesty Tongue”. Titlene bindes sammen av kontinuerlige stamme-rytmer, og det er ikke før på ”Let A Thousand Flowers Bloom” at de trekker pusten, setter seg og lar blomstene blomstre i fred. De er fremme. Og det er vi også. Takk for turen.

Turning To The Rooster (Important!, 2005)
Freak Out
Turning To The Rooster er fire låter som det tidligere har vært mulig å anskaffe på diverse EP’er/singler. Felles for hele bandets katalog har vært en ganske skral lydkledning, de spiller jo gjerne inn på to-spors/fire-spors, men disse opptakene er innspilt på 24-spors av Richard Formby. De ble så spredt på ulike utgivelser. Nå har Leeds-bandet samlet sammen trådene igjen, og mikset hele smørja til det som var tanken, nemlig en sammenhengende fullengder. Det fungerer overmåte bra, og viser at de er tjent med et slik fyldigere studioformat. De ulike instrumentene trer tydelig frem fra støylagene, dynamikken blir klarere og låtene drukner ikke i heseblesende kaos.

”Baptism > Bar > Blues” tar sats og fører oss umiddelbart inn i Vibracathedral på sitt mest intense, på en låt uten begynnelse eller slutt. Det betyr en skramlende parademarsj som hentet fra Velvets velmaktsdager, syrefargede gitarriff fra Hawkwind til Comets On Fire, et konstant rytmefres fra krautrockens verden og frenetisk gnikking som virker å være unnfanget under jamsession på sinnssykehus i Midtøsten. ”Baptism > Bar > Blues” er et helt kvarter fanget i denne glødende orgien av villskap der ingen trekker pusten. Jevnlange ”Weary Clothes Of Ash” viser bandets mer minimalistiske sider, og er langt mer mediterende arrangert. Bestående i hovedsak av sjamanistiske droner (strenger og noe som minner om en didgeridoo) og flakkende pianospill som triller oss i trance.

Sugende ”Stole Some Sentimental Jewelry”, der de har tatt på seg balkanske folkedrakter og kaster seg ute i dansen med fiolin, trekkspill (?), slagverk, strengelek og forvrengt elektronikk, er ti minutter som gjør det vanskelig å sitte stille. Den flyter umerkelig over i ”Girls With Rocks In Their Hands”, en piano/feedback-drevet jam som simpelthen nekter å gi seg. For uansett hvordan de ter seg, så er det alltid en repeterende kraft og endeløst tålmod som gjør Vibracathedral Orchestra til et skummelt vanedannende band både på plate og på scene. Turning To The Rooster viser noen av deres kapasiteter og anbefales ikke minst for nye, sultne ører.

Acid Mothers Temple
Habibi mai yo, Rami rai yo, Sadamu hai yo, Mahi rai o, Rahimu sai o, Mura dei yo

Anthem Of The Space (Ektro, 2005)
Anthem Of The Space er japanske Acid Mothers Temple sin utgivelse nummer cirka 4000, den første på finske Ektro (som ellers gir ut snadder fra blant andre Circle, Keuhkot, Pharaoh Overlord og mange andre. Sjekk ut, sjekk ut). Kawabata Makotos psykedeliske frihetsprosjekt går nå under det fulle navn Acid Mothers Temple & The Cosmic Inferno, og bassist Tabata Mitsuru, som tidligere har spilt med Bordedoms og Zeni Geva, har blitt en del av bandets indre kjerne. Både bandnavn og platetittel bør gi klare signaler til eventuelle uvitende tempelvenner om hvor langt ut på tyttebærtur vi egentlig skal.

Denne platen består av to lange låter, tittelkuttet og Poppy Rock utgjør en snau time med huskende akustisk gitar, laaaange soloer, fett riff, plenty med spaceffekter, oscillator, ekko og acid trippin’ i alle kanaler. De involverte i det som her er en kvintett krediteres med roller som speed guru, dancin’ king og latino cool, og omslaget preges av hinduistiske symboler, Krishna-sitater, planeter og eventyrlige naturstreker. Og vi skal nok utvilsomt bringes langt inn i det hinsidige, for etter bare en 10-12 minutter skjener tittelsporet ut i en eksess av en instrumentalorgie, som både er flytende og medrivende, et slags uendelig paganistisk messe, som etter et noe i overkant spaca parti, bringes tilbake til sin bane og fører over i hurtige, medrivende og ’korte’ ”Poppy Rock”. Her er et hypnotisk repeterende tekstlinjemantra og et ekstatisk groove som nærmest er en befriende låvedans på Mars i det som er 11 minutter i et sammenhengende suggererende mantra.

Acid Mothers Temple har tidligere lekt seg med referanser til Hendrix (Electric Heavyland), Zappa (Absolutely Freak Out: Zap Your Mind), mens det her vel er Grateful Deads Anthem Of The Sun de skuler mot? En eneste lang spacejam med andre ord. Jeg skal ikke påberope meg nok kjennskap til bandet at jeg kan plassere denne i lys av deres tidligere bedrifter, men at de i stadig større grad vender seg mot lengre låter er i hvert fall utvilsomt. Det er noe totalt altoppslukende over Anthem Of The Space. Hver gang ”Poppy Rock” toner ut tar jeg meg selv i å sitte i lotusstilling på gulvet med seks armer og bable i vei på et språk jeg selv ikke forstår. Det må da bety noe?

Starless And Bible Black Sabbath (Alien8, 2006)
King Sabbath
Kawabata Makoto har denne gangen tatt på seg sin sorte kappe, gått til progskogs og vendt øksen mot den seige tungrockens stamfedre Black Sabbath. Som tittelen og omslaget indikerer er dette en direkte hyllest til Sabbath og King Crimson (som ga ut Starless And Bible Black i 1974). Med det følger platen en tradisjon som dette japanske bandet har når det gjelder å leke med eldre kilder (Zappa, Gong, Grateful Dead), og som alltid blir det utført med en klar forståelse av historien og med en egen tilnærming til materialet.

Det halvtimes lange åpningskuttet starter, etter noe om og men, med nesten identiske Sabbath-riff anno 1970, og selv om de holdes med tyngde gjennom hele låten sklir den som ganske forventet ut i mer spaca territorium etterhvert. Ikke minst er det et utagerende og intenst gitararbeid her som også knytter lenken til King Crimson og Robert Fripp. Seigt og kvernende går det, heller ikke helt ulikt Sabbath-etterkommere som Melvins og Sleep, til og med Ozzy-aktig vokal kan høres bak de svarte veggene som males opp. To medlemmer er kreditert trommer, de holder en imponerende intensitet og bidrar til ytterligere å markere tyngden på dette kuttet. Selv om det inneholder enkelte brudd og variasjoner i løpet av sine drøyt 30 minutter, så synes jeg modertempelet stamper i en noe tykk gjørme som de ikke helt kommer ut av, selv om det flammende gitarspillet til Makoto stråler som alltid.

”Woman From A Hell” er 6 minutter der de angriper Sabbath med mer punka aggresjon og villere råskap, men den høres ut til å være tatt opp i øvingslokalet på en ganske dårlig dag og her blir det mye grums, noe hverken speed-riff eller den fremtredende vokalen bøter noe særlig på. Dette bør være en ganske tilgjengelig utgivelse fra det monstrøse japanske bandet, men fra de senere utgivelsene deres foretrekker i hvert fall jeg deres mer kosmiske toner. Det er litt fredeligere der.

Sir Richard Bishop: Polytheistic Fragments (Drag City, 2007)
Flerguderi
Polyteisme er dyrkelsen av mange guder, en trosretning som er spesielt utbredt innen hinduismen. Sir Richard Bishop viser oss her noen fragmenter i form av et gitarspill som både synliggjør en polyteistisk teknikk – og som nærmest er gudefremkallende i seg selv. Kort tid etter massive While My Guitar Violently Bleeds (2007) er han altså klar med nytt materiale. Mens den blødende gitaren bestod av tre utstrakte spor som dyrket den lange oppbyggingens kunst, består Polytheistic Fragments av 11 kortere utgaver, men som i bredde og spilleteknisk variasjon er mer omgripende. Koplingen mellom årets to utgivelser er mest direkte på 10 minutter lange ”Saraswati”, som også er en gudinne i hinduismen. Legg til plateomslagets kunst, så burde det være rimelig tydelig hvilken religion Bishop bekjenner seg til. Det er da også klare østlige tendenser på denne platen, uten at han ender som lotus-sittende Ravi Shankar av den grunn. Bishop har nok vestlig blod i årene, men han har en globetrotters visdom og et verdensomspennende boltringsrom. Det skaper muligheter som han utnytter bedre enn noensinne.

Bishop gjør nytte av sitt kvarte århundre i Sun City Girls, i seg selv et genreløst band, og han gjør det ved å bevege seg langt utenfor primitivistenes plukking (Fahey, Basho), selv om deres allestedsnærværende skygge også henger over denne platen. Med sine melodiøse klanger og dvelende fremtreden står Sir Richard like ofte fram som en Daniel Lanois enn en Sun City Girl. Han har kortet litt ned på seg selv, og det gjør Polytheistic Fragments til en lyttervennlig reise fra nettopp India (”Saraswati”) til Appalachene (”Tennessee Porch Swing”), via Django Reinhardt/Robert Normanns territorier (”Elysium Number Five”) og araberland (”Rub’ Al Khali”).

Det høres ut som et heseblesende opplegg, men i Bishops hender skapes en egen flyt som binder utvalget sammen til en større helhet. Hans eget Bhagavadgita altså.

Gang Gang Dance
Gang Gang Dance er ikke nymoderne discopunk, slik navnet kan indikere, men et eksperimentelt reir av individer som er beslektet med Black Dice (som de både spiller og øver med), Animal Collective (som de turnerer sammen med), No-Neck Blues Band, Sunburned Hand Of The Man og dess like. Med andre ord, her er rare lyder, kaotiske støyelementer, rytmiske funderinger og tribale seanser i skjønn forening.

Hillulah EP (The Social Registry, 2005)
New York Is Now!
Hillulah er en reutgivelse fra en begrenset CD-R fra 2004, denne gang påskjønnet med 30 minutter ’live footage from Knitting Factory’. ’Requires Apple Quick Time’ står det i omslaget, men jeg fikk i hvert fall ikke opp noen film på min maskin! Det øvrige innholdet består av cirka 30 minutter fordelt på fire låter, som søker det ekstatiske og jager det grensesprengende. Opptakene er gjort live og tatt opp på steder som Knitting Factory og North Six i 2003/04. Det virker som om Gang Gang Dance har et ganske fritt sceneuttrykk, der hemningene legges bort i garderoben. Det er tydelig at de søker å frigjøre seg fra konvensjonelt bindende lenker. De misbruker støy og leven i noe mindre grad enn sine frender Black Dice, men har et rått og forstyrret uttrykk som aldri faller ned til det statiske eller hvilende. De har et funky og dansbart preg bak alt bråket som skramler og rister løs fra deres ’nær-sammenbruddets rand’ estetikk, nærmest som en utemmet krigerstamme fra jungelen gyver de løs med brask og bram. Med ville krigshyl og rituelt preg møter de byen og det moderne liv. De trekker med seg elementer fra byen (no wave, industri), skuer tilbake (krautrock) og viser global tilhørighet (dub), men ender likefullt opp med å kverne alt dette til noe som virker friskt og eget. Mellom de utagerende og radikale utbruddene hviler bandet i en psykedelisk frihetståke, i en den hvileløse ferden fra primitiv ekstase og urban undergang som de omgir seg med.

Retina Riddim (The Social Registry, 2007)
Gang Gang Wild Dance
Retina Riddim annonseres i første rekke som en DVD med tilhørende lydplate, og som en teaser til deres kommende fullengder. Brooklyn-bandet har markert seg positivt i New Yorks impro/støyrock-scene over en viss periode, og viser her ingen klare tegn til å vende seg mot et mer kommersielt uttrykk.

Filmen – eller filmene, rettere sagt, siden det er to stykker – er i det store og hele ganske krevende saker. Hovedfilmen med samme navn som platen er et kunstprosjekt av bandets Brian DeGraw, og et møte mellom bandets musikalske uttrykk og hans kunstneriske visjon. I en noe fragmentert stil består den cirka 20 minutter lange filmen av mange brå klipp mellom hovedelementer som natur, reiser, psykedelisk fargespill og diverse opptak av bandet. Det er ikke lett å finne noe klart budskap eller motiv, bortsett fra den naturlige foreningen mellom lyd og bilde. Noe av forklaringen til det oppstykkede verket gjenspeiles også i musikken, som er plukket fra bandets lydarkiv i en periode tilbake til 2003 og satt sammen på nytt. Det er en salig blanding av liveopptak, feltopptak, bandøvinger og snutter fra tidligere plater som knyttes sammen til et halvtimes langt sammenhengende stykke. Både film og musikk er noe krevende å se/lytte til, men helheten blir tidvis ganske så fascinerende.

Den andre filmen er titulert GGD By OP, laget av en fyr ved navn Oliver Payne. Den er i hovedsak basert på liveopptak og turnévirksomhet (Australia) i det som har blitt en ganske usammenhengende og utflytende ’road movie’. Den cirka 20 minutter lange filmen skjemmes av noe dårligere billedkvalitet enn DeGraws, men de to deler tydeligvis fascinasjonen for det uventede, plutselige brudd og det som tilsynelatende virker som innfallsmetoden å lage film på.

Begge filmene fanger på en måte bandets ofte rablende kaos, der de beveger seg på randen av sammenbrudd i sin tidvis ekstatiske liveshow. For de med dårlig syn anbefales heller lydplaten, som også er ett sammenhengende stykke musikk på 25 minutter. Igjen er det snakk om arkivopptak behandlet av Brian DeGraw etter klipp-og-lim metoden. Det meste av materialet er hentet fra lydprøver forut for konserter, og det merkes. På sitt beste viser platen noen av de mange kvalitetene som bor i Gang Gang Dance; her er lydcollager til en gyser av en film, groovy støyrock og obskure technobeats maltraktert i en kjøttkvern. Men i det store og hele preges Retina Riddim mer av en manns kreative påfunn og litt for lite av å være skapt av et helstøpt band.

Nå tror jeg ikke Gang Gang Dance ønsker å fremstå som akkurat ’helstøpte’, og i så måte vil nok – og bør – Retina Riddim helst appellere til en allerede etablert fanskare.

Boris & Michio Kurihara: Rainbow (Drag City, 2007)
Regnbuerock fra solens rike
Den utrettelige trioen Boris har på Rainbow slått seg sammen med gitarist Michio Kurihara, fra blant annet Ghost, White Heaven og involvert i samarbeid med Damon & Naomi. Den anerkjente instrumentalisten tilfører nye impulser til en trio som både søker konstant utvikling utenfra, og som selv evner å tilpasse seg sine ulike partnere på sømløst manér. Boris’ samarbeid med Sunn O))) (Altar, 2006) var i så måte særs fruktbart. Rainbow bringer bandet enda videre, denne gangen mot en mer neddempet form for spaca, psykedelisk rock.

Det er særlig gitar-evnene til Kurihara som setter preg på denne platen. På tittelsporet skjærer han krystallklart gjennom det som er en helt mediterende ballade sunget av Wata, mens på tunge, rullende “Spaceship Narrator”, som åpner seg mer mot 70-talls bluesrock à la for eksempel Blue Cheer, eksploderer den samme gitaren av full kraft en Jimi Hendrix verdig. Sammen med de mer lavfrekvente gitardronene til Wata gis det en ganske så effektfull virkning. Det er vel så mye kraft i de trippy sporene her, for eksempel hypnotiske Shine, som i de mer brunstige rockelåtene, nevnte “Spaceship Narrator” og “Sweet No. 1” som går Hawkwind i næringen. Aller best er samarbeidet på lange “You Laughed Like A Water Mark”, i en sløy slackerstil faktisk ikke helt ulikt tidlig Dinosaur Jr., og med en gnistrende gitarsolo som heller ikke ligger så langt fra J. Mascis sin signatur. Riktig så smukt dette.

En del mindre interessant instrumentallåter trekker noe ned på totalsummen, men ikke på selve helhetsinntrykket på det som har blitt en sann japansk space odyssey.

Hall Of Fame: Paradise Now (The Social Registry, 2004)
Samaras Paradis
Samara Lubelski er en sentral kvinne innen det mer frilynte folkmiljøet i New York City. Hun har tildligere spilt fiolin i Sonora Pine sammen med Sean Meadows (June Of 44) og ikke helt ulike Tara Jane O’Neill, gir ut plater både under eget navn, sammen med The Tower Recordings og her altså som Hall Of Fame. Det er en trio som i tillegg av Lubelski består av Theo Angel og Dan Brown. Dette er deres fjerde album siden oppstarten i 1998. Paradise Now er spilt inn sammen med den populære lydteknikeren Nicolas Vernhes i Brooklyn (Blood on the Wall, Les Savy Fav, Black Dice) og er en stillfaren, stort sett akustisk plate som ikke streber etter å velte fjell.

Med en vever stemme som kan minne om Nico, Georgia Hubley (Yo La Tengo) eller Courtney Bowles (Spokane) tar Lubelski & co. oss med på en ganske så behagelig stund med disse 10 låtene. Paradise Now vil ganske sikkert falle i smak hos de som foretrekker sin psykedeliske folk med en viss avant-smak. Melodiene her lever gjerne sitt eget liv utenfor de mest opplagte tråkkene, men låtstrukturene er stort sett godt synlige og lett forståelige. Det hviler et mer tåkete slør over denne platen, enn for eksempel det Tower Recordings driver med, og resultatet er ikke fullt så sinnsutvidende. Låtene flyter uhildet forbi, og uten merkbare opphold mellom veves platen sammen til ett. Gitarplukking og perkusjon omkranser Lubelskis hviskesang som sammen med fiolintdronene løfter henne opp til en langsom surrealistisk dans mellom rosa skyskrapere og grønne drømmeenger. Selv om jeg ikke blir dratt rett inn i himmelriket av dette, så er det ikke vanskelig å være med inn i den vennlige skogen i utkanten av paradis.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release

Circle: Sirkulære Finner

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment
Circle, 2006 (Foto: Greg Neate/Wikimedia Commons)

Circle, 2006 (Foto: Greg Neate/Wikimedia Commons)

Jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen: Finland gjemmer utvilsomt Nordens mest interessante musikkscene innen friere former for folk, spacerock og psykedelia – stilarter som langt på vei er marginalisert her til lands. I stedet for å klage på det, kan man jo se til nabolandet og grave noen godbiter opp fra mosen. En spennende label er Ektro, og et av flaggskipene der er Circle. De har holdt på siden tidlig på 90-tallet, sentrert rundt Jussi Lehtisalo. Gjennom en lang rekke utgivelser har Circle vist tendenser til å være et noe uberegnelig orkester, som gjerne kan gi seg hen til kosmisk støy, mektige droner og psykedelisk galskap av mangefarget art.

Forest (Ektro, 2004)
Rundt og rundt og rundt
Forest er en fin, om enn ganske rolig og folkbasert inngang til dette bandet, deres 17. fullengder på få år er også en av deres mest kontrollerte og stillferdige. Bestående kun av fire lengre spor gir de seg her rom for å bygge opp minimalistisk blues, akustiske mantra og repeterende rytmebruk. Slik kan det jo bli aldeles trolldomsaktig musikk av. Den drøyt 12 minutter lange seansen ”Havuporti” holder en stødig rytme gjennom hele, basert på gjentagende gitarriff og indianske slagverk. Circle lykkes ikke bare å skape en naturlig flyt, men oppnår nærmest en hypnotisk effekt på dette sporet. Noe av det samme gjentas på ”Luikertelevat Lahoavat”, som ligger nærmere en nedstrippet form for gitarblues som får meg til å tenke på afrikanske Tinariwen som en nærliggende referanse. En litt for dominerende synth får lov til å overta store deler av lydbildet etter hvert, og fjerner dessverre noe av magien fra åpningskuttet. Vokalist Janne Westerlund synger denne gangen på engelsk, og det med en kraftig aksent, særlig framtredende på ”Ydinaukio”. Hans mer eller mindre forståelige rabling sender tankene til et arktisk Can anno Damo Suzuki. Platens lengste kutt er 18 minutter lange ”Jäljet”, og dette er også det beste sporet. Den innledes av dyp rumling, iskald vind og plutselig skumle lyder fra et kassettbånd. Ut fra intet kommer plutselig bandet fram, først i langsom hastighet, før de gradvis kjøres opp i full speed. Dette er Circle på sitt beste, plassert et sted rundt Can, Neu! og Acid Mothers Temple. Hastig joggende grooves, blues-riff, spaca vokal og fete orgelpålegg tar oss med inn i den lange dansen, og tro meg, de 18 minuttene går fort! Selv om Circle kan bite langt kraftigere fra seg enn de gjør på Forest, så anbefales denne sirkulære soppfesten fra de finske skoger som et fullgodt alternativ til sisu og sauna.

Tulikoira (Ektro, 2005)
New wave of finnish heavy metal
NWOFHM står det med fete røde bokstaver inne i coveret på Tulikoira. Circle goes metal? Joda, finnene går denne gang the new wave of british heavy metal nærmere etter sømmene – men de gjør det på sin måte. Def Leppard, Saxon, Overkill, Venom og Judas Priest spøker i kulissene, fra et band som gir ut plater i et hysterisk tempo og som gjerne leker med ulike genre og tilnærminger til forskjellige stilarter. Et rød tråd i bandets karriere er eksperimentell spacerock/kraut/drone, som også utgjør et visst fundament på denne platen. Det er et faktum som gjør at undertegnede kan skrive noen ord uten å føle seg helt på bortebane. Men den kunne nok like gjerne vært studert av en metall-ekspert.

Med unntak av 3:50 lange ”Tuulintu” så er de tre sporene ganske lange, med 25 minutter lange ”Puutiikeri” som den mest ekstreme. Her rir de inn med rustning og sverd, og med den finske vokalen langt fram i lydbildet skapes en illusjon av norrøn sagafortelling og overdramatiserte plateomslag fra 80-tallet med voldsomme slagscener. Men etter en 4-5 minutter sklir Circle ut til venstre med et lengre spaca progparti som groover godt. Dette mellompartiet blir likevel i lengste laget da de etter hvert farer langt, langt inn i stjernetåken. Men de henter seg tilbake og nører oppunder et drivende parti som krysser Allman Brothers med Neu! på en låt som blir stående igjen som platens absolutt sterkeste. Denne sjangerblandingen er egentlig det mest bemerkelsesverdige ved Tulikoira. De utnytter metallens utgangspunkt og setter det inn i en ny kontekst basert på varierte virkemidler som prog og kraut. ”Berserk” er også ganske vellykket, drapert med atmosfæriske symfoniske progpartier og en tungladet mørkemannsstemning. ”Rautakäärme” veksler mellom gotisk messing, droner og thrasha gitarriff på full speed, mens ”Tuilintu” er platens mest klassiske NWOBHM med falsett-vræl og huggende gitarer komplett med solo og det hele.

Det tok en stund å komme seg gjennom denne, men når det første sjokket har lagt seg så avdekker Circle at det er mulig å bruke en i utgangspunktet håpløst satt genre og skape spennende musikk. Som dokument over bandets mangslungne karriere står Tulikoira fram som en brobygger, en fredsmegler mellom musikalske leire, og jeg tror ikke på noen måte dette er et ’tulleprosjekt’. Circle har også tidligere vist fascinasjon for metall/hardrock, de tar bare skrittet fullt og helt ut. Men Tulikoira er nok en plate som har et relativt lite nedslagsfelt. Jeg kan aldri tenke meg at de rendyrkede metall-hodene vil akseptere deres variant fullt og helt, og for de som foretrekker Circles mer rendyrkede eksperimentelle musikalske sider, så blir nok dette i overkant dramatisk. Men for all del, sirkulær metall fra psykedeliske skogsfolk ikledd lærjakke og vikinghjelm er ikke noe du får kloa i hver dag. Også er det fetere enn Nightwish, da!

Bjørn Hammershaug
Omtalene er skrevet rundt release, og tidligere publisert på groove.no.

Rytmisk skogsgymnastikk: Sunburned Hand Of The Man og frifolken

/ Bjørn Hammershaug / Leave a comment

En broget gjeng amerikanere, en britisk elektriker og et lite norsk plateselskap. Det er ikke en lenger en utenkelig kombinasjon. Nye Takter tar frifolken under lupen, med bakgrunn i at Sunburned Hand Of The Man gir ut sin kommende plate på norske Smalltown Supersound. Vi har møtt trommeslager John Moloney og produsent Kieran Hebden (Four Tet).

Folk Scene
Da Tower Recordings slapp sin Folk Scene i 2001 virket tittelen nærmest en smule ironisk, selv om de riktignok var godt etablert som et utskudd på den amerikanske musikkscenen. Som en konstellasjon av den heller frilynte sorten med en salig blanding av improvisert skramlestøy og psykedelia var Tower Recordings ikke direkte et ‘folkband’, og det fantes heller ingen ‘scene’ å snakke særlig høyt om.

Fra sin base i landlige Vermont hadde Tower Recordings tilgang til områder som var velegnet til å samle venner og likesinnede for festlige sammenkomster. Resultatet ble notoriske Brattleboro FreeFolk Festival, en noe uhøytidelig samling av ymse artister. I 2003 opptrådde blant andre Charalambides, Glenn Jones (Cul de Sac), Jack Rose (Pelt) – og Sunburned Hand Of The Man. Samme år gjorde engelske The Wire en større reportasje på denne scenen med utgangspunkt i festivalen, og med nevnte Sunburned på forsiden. Dermed ble mange mer observante på det magasinet omtalte som ‘New Weird America’ – en naturlig videreføring av ‘old weird america’ myntet på Harry Smiths Anthology Of American Folk Music, og som andre senere har titulert ‘freak folk’ eller ‘psych-folk’.

If you were to ask me how I feel about any of the term freak-folk, it’s cool – you have to call it something – but we didn’t name it. We’ve been thinking about what to call it, and we just call it the Family (Devendra Banhart)

Forsøk på slike samlende beskrivelser vil som regel strande etter få forsøk blant artister som finner det like naturlig å være inspirert av Sun Ra og Albert Ayler som Grateful Dead og John Fahey. Det er et godt stykke mellom Iron & Wines lune visefolk og Sunburned Hand Of The Man, men begge blir gjerne kategorisert som ‘freak folk’ – eller frifolk som vi kan si på norsk. Betegnelsen bør dermed også brukes også om andre forhold enn de rent musikalske; en anti-kommersiell estetikk, vilje til å gjøre ting på egen hånd og bygge på kollektivt samhold i nettverk på utsiden av det etablerte. Men spør hvem som helst som blir definert som frifolker, og svaret vil være cirka det samme.

Freak Folk? That term is a clown’s punch line (John Moloney, Sunburned Hand Of The Man)

– Vi er knyttet til et vibrerende og kreativt nettverk av likesinnede artister. Scenen jeg føler mest nærhet til er en veldig stor scene som heter kosmos der alt og alle er sammenknyttet på meget mystisk vis, sier Moloney.

Seks år etter Tower Recordings’ Folk Scene er uansett tittelen blitt mer relevant. Mange av artistene fra denne kretsen har funnet sin vei opp fra undergrunnens mørke, samlet seg i skogkanten, i ferd med å brøyte seg inn i folks bevissthet. Store plateselskap sikler på signaturen til et relativt obskurt band som Animal Collective, folksangeren Devendra Banhart har forlengst blitt en av klodens hippeste navn. Sunburned Hand Of The Mans trommeslager og talsmann for anledningen frykter likevel ikke at større interesse fra pengesterke krefter og den etablerte bransjen skal virke korrumperende:

– Ingenting kan ødelegge gløden. Den kan endres, være fokusert eller ufokusert, men når det gjelder musikken tror jeg alt vil gå veldig bra. Ingen kan forhindre oss fra å gjøre det vi alltid har gjort. Det vil kanskje bli lettere for oss hvis ‘musikkindustrien’ blir involvert, og det vil skje på en god måte for alle. Jeg er veldig optimistisk.

Sunburned Hand Of The Man står kanskje foran et lite gjennombrudd, etter en rekke mindre tilgjengelige utgivelser. Deres kommende plate Fire Escape innebærer en ytterligere utvidelse av begrepet frifolk, med sine dansbare elementer, sterkere rytmefokus og elektroniske bakteppe fremheves deres mer moderne sider. Det er kanskje ikke så merkelig; produsent er ikke ukjente Kieran Hebden (Four Tet) og utgiver er høvelig nok Joakim Hauglands Smalltown Supersound.

Et spontant beist
Samarbeidet mellom Kieran Hebden og Sunburned Hand Of The Man kom til på initiativ fra Hebden. Han ønsket Sunburned som oppvarming for sin USA-turné i 2004, kan Moloney fortelle:

– Vi visste på den tiden bare litt om Four Tet fra før, men var ikke veldig kjent med hva han holdt på med. Da jeg kjøpte Rounds ble jeg heltent, og turneen ble veldig vellykket for begge parter. Kieran Hebden gjør med to laptoper og en sampler det samme som vi gjør med to varebiler fulle av utstyr. Han deler dessuten noe av vårt syn på å improvisere over eget materiale:

– Kieran and the Sunburned crew are most definitely cut from the same cloth – and we share all the same interests in music.

Resultatet av turneen ble at Hebden ønsket å jobbe videre med Sunburned i studio. Begge uttrykker i dag gjensidig respekt for hverandres arbeid, og briten har lykkes å få det beste ut av det John Moloney omtaler som et ‘spontanteous beast’.

– Kieran var spesifikk på sine ønsker og en strålende leder. Sunburned har alltid tatt sine egne retninger, men å ha en person til å fortelle akkurat hvordan ting skulle være ga hele bandet en ny energi. Han var ansvarlig for hele miksingen og formet det til et sammenhengede hele. For å være ærlig husker jeg ikke mye av hva vi egentlig gjorde. Når jeg hørte det ferdige resultatet var det som å høre et annet band! Jeg tror ingen av oss hadde ventet å et så fullendt resultat.

Kieran Hebden er på sin side full av lovord om det amerikanske bandet:

– Jeg liker måten de improviserer på, og at de bringer inn elementer fra jazz, folk, rock og elektronisk musikk. Jeg var også en fan av platene deres, men la merke til de fleste bar preg av å være veldig lo-fi. Jeg tenkte det ville være fett å få det bandet inn i et studio og gi dem et mer redfinert sound.

Han omtaler seg som heldig som var i en situasjon der bandet virkelig stolte på ham og lot ham gjøre akkurat det han ville.

– Jeg tror vi begge så på det mer som et samarbeid enn en normal band/produsent-situasjon. Jeg lot de spille hva de ønsket i løpet av noen timer, og det dannet grunnlaget for å gjøre et komplett album.

John Moloney trekker også frem samarbeidet mellom to likverdige artister som fundament for hele prosessen:

– For meg er en Sunburned-plate et kunstobjekt, en tolkning av de dypeste menneskelige ideer, sider i en stor livsbok. Sunburned som enhet er én artist som opptrer i mange medium – ingenting er forhåndsbestemt. Fire Escape er et slik samarbeid mellom to artister, vi sørget for råmaterialet Kieran trengte for å konstruere sitt verk. Det var en øvelse i ekstatisk tillit som du selv må tolke ved å bruke ditt sett av erkjennelsesverktøy.

– Jeg mener denne platen bare er nok et kapittel i historien om Sunburned Hand Of The Man, sier Kieran Hebden. – Men jeg anser den som et godt dokument for effekten vi har på hverandres musikk, og jeg tror det er en plate som som kan introdusere bandet til nye lyttere i Europa.

Smalltown, Norge
Den oppgaven er det Joakim Haugland og hans Smalltown Supersound som nå skal ta seg av.

– Jeg kjente bare vagt til Sunburned fra tidligere, gjennom et lite knippe av deres enorme katalog, og tenkte at dette i utgangspunktet nok var musikk som passet best for Smalltown Superjazzz. Det viste seg at det melodiøse og groovy resultatet klaffet bedre med Supersound, forteller en storfornøyd Joakim Haugland, mannen bak Smalltown.

I tillegg vil han også gi ut Sunburned-tolvtommer med remiks fra blant andre Bjørn Torske, som ventes noe senere i år. Først ute er altså langspilleren som slippes tidlig på vårparten. Kieran Hebden og Joakim Haugland hadde lenge snakket om å gjøre noe sammen, og før jul dukket det opp en mulighet Haugland ikke kunne si nei til.

Hebden presenterte ham da for den ferdigproduserte platen under numusic-festivalen i Stavanger, med ønske om at Smalltown skulle gi den ut. Briten hadde fisket rundt hos andre selskaper tidligere, men fant ut at Smalltown var en etikett som egnet seg godt til denne gjengens løse bandstruktur og voldsomme produksjon.

– De lager groovy musikk med den abstrakte støymusikken som grunnlag, og det hører jo logisk hjemme på Supersound, som nettopp er oppsummeringen av disse tingene, sier han og trekker fram This Heat, 23 Skidoo og Cabaret Voltaire som noen raske referanser.

Hvis alt går etter planen skal omslaget designes av Eye fra japanske Boredoms, og dermed er nok en brikke inkludert i et etterhvert riktig så stort puslespill. Joakim Haugland selv er komfortabel i rollen som nettverksbygger mellom ulike musikalske miljøer. Haugland ser hele dette prosjektet som nok et eksempel på hvordan gamle sjangergrenser i dag er i ferd med å hviskes ut og bli irrelevante.

– Det er en lenke mellom alle de involverte som kan virke urealistisk sett utenfra, men som egentlig er logisk. Det er greit nok å sette bandet i en slik frifolk-kategori, mener Haugland, som også har notert seg den stadig økende fokuseringen på band som er litt “out there” for tiden.

– Etter den internasjonale interessen å dømme skjønte jeg raskt at dette kan bli et ganske stort prosjekt. Men jeg valgte ikke å jobbe med Sunburned for å surfe på de andre “frikfolkernes” suksess, sier han.

Dans til musikken
Moloney utrykker både glede og en oppriktig ære over å få jobbe med Smalltown Supersound og Joakim Haugland.

– Dessuten er vi veldig glad for at selskapet er plassert i Norge. Vi hadde det topp sist vi spilte her i september [på Spasibar, Oslo, journ.anm], og det vil forhåpentlig gjøre det mulig for oss å komme tilbake å tilbringe mer tid her, sier han.

Fire Escape inneholder utvilsomt noen av Sunburneds mest dansbare og oppstemte låter. Det var ikke en planlagt tanke, innrømmer Moloney:

– Men vi liker dansing. Dans er essensielt for vår eksistens på denne planet. Dansing er et rituale som knytter folk sammen. Faktisk så danser jeg akkurat nå, mens jeg kommuniserer med deg…

Sunburned Hand Of The Man
Dusinstort band med base i Boston-området. En tidligere utgave titulerte seg Shit Spangled Banner frem til 1996. Blir ofte trukket frem blant de originale frifolkerne. Har gitt ut skiver på meget relevante etiketter som Ecstatic Yod, Eclipse, Wabana, Spirit Of Orr og Three Lobed – som alle anbefales for videre dypdykk.

‘Frifolk’
Store sekkekategori som spenner over en rekke artister og sjangre, fra ny-hippies og visesangere til avant garde, støy og psykedelia, hvis nærmeste felles referansepunkt er en i hovedsak organisk tilnærming til musikken, små nettverk, selvgjorte utgivelser og festivaler (f.eks Arthurfest og Terrastock). Devendra Banhart, Espers, Vetiver og Joanna Newsom er blant de mest kjente innen den mer visebaserte retningen, hvis stil er noe mer dempet, melodisk orientert og inspirasjonskilder finnes både i engelsk og amerikansk folkemusikk.

Den mer frigjorte delen av frifolken har røtter som strekker seg i mange retninger; som kraut, frijazz, støyrock og country. Blant de eldste ringrevene finner vi No-Neck Blues Band og Sun City Girls, ellers kan navn som Jackie-O Motherfucker, Black Dice, Animal Collective og selvsagt Sunburned Hand Of The Man trekkes fram. I Europa finnes det en del relevante navn, særlig i England (f.eks Vibracathedral Orchestra), og Finland har fostret en rekke gode etiketter og band som kan inngå i kategorien.

Rough guide til frifolk – 10 Essensielle:
Sun City Girls: Torch Of The Mystics (1991)
Tower Recordings: Folk Scene (2001)
No-Neck Blues Band: Sticks And Stones Will Break My Bones But Names Will Never Hurt Me (2001)
Kemialliset Ystävät – Kellari Juniversumi (2002)
Cul de Sac: Death Of The Sun (2003)
Jackie O-Motherfucker: The Magick Fire Music/Wow (2003)
Animal Collective: Sung Tongs (2004)
Wooden Wand and the Vanishing Voice: Gipsy Freedom (2006)
MV & EE With the Bummer Road: Green Blues (2006)
Six Organs of Admittance: The Sun Awakens (2006)
Av Bjørn Hammershaug

Opprinnelig publisert i Dagsavisen/Nye Takter i oktober 2007