Slow Dance & Fake Surfers: Bright Pop For The New Millennium

Traveling lightly in your neighbor’s yard
Burned out roman candle, calling cards
Someone forgot the golden rule
Let’s go find another swimming pool
(Real Estate: Pool Swimmers)

Jeremy Jay: Slow Dance (K, 2009)
Nerdenes Hevn II
Jeremy Jay oppholder seg fremdeles i sitt skrå univers av 50-tallsrock, twee-pop og 80-talls synth, der artister som The Cure, David Bowie, Gene Pitney, Gene Vincent, Beat Happening og Jonathan Richman er likestilte og likeverdige. På sitt andre album har han dandert lydbildet til fordel for en kjøligere eleganse, skrudd opp synthen og vokalen noe, men beholdt sin slacke fremtreden og sørgmodige retrobriller. Jay har en herlig stemme som signaliserer at alt er sånn passe uinteressant, en slags giddalaus sangstil der ingenting virker betydningsfullt, men som likevel rommer mye patos. ’Will you dance with me’ hulker han gråtkvalt et sted her, mens han litt senere knipser han seg elegant gjennom en ’slow dance’. På den første versjonen av det todelte tittelsporet byttes 50-talls uskylden ut med åttitalls-look og pastellsynth, og de to favner dermed over mye av hans uttrykk som samles i gymsalen på en high school prom night et sted mellom 1954 og 1984.

Første halvdel av Slow Dance inneholder noen fabelaktig fine poplåter. I særdeleshet ”In This Lonely Town”, hvor fusjonen mellom snappy gitarpop og oppsyntha new wave fungerer aldeles utmerket, mens han selv spankulerer mellom havna, pizzasjappa og kaffekneipa. Høydepunktene er allikevel ”Gallop” med sine galopperende beats, og ”Canter Canter” som legger seg til rette med duvende synther og et catchy driv. Det er ikke alltid like lett å si om han driver gjøn med oss, lar ironien få fritt spillerom eller åpner av hele sitt hjerte, men på disse nevnte spor smelter i hvert fall jeg som en is i sola.

Jeremy Jay har først og fremst laget en plate som behager, mer enn å inneha de store musikalske dybder vil jeg mene. Slow Dance er ikke dandert med fargerike glorier og blinkende neon, men holdes hele tiden i en nøktern ramme både instrumentalt og teknisk. Det er fullt mulig å hefte begreper som ’kitchdisco’ eller ’nerderock’ over dette, og da blir det litt opp til den enkelte å tolke det som positivt eller negativt. Selv om Slow Dance ikke holder helt til morgengry i all sin gjentagende sirkling rundt samme tema har jeg tatt meg selv i å nynne med mens jeg har forsøkt å finne igjen den rosastripede genseren og persiennebrillene et sted inne i skapet.

Final Fantasy: Has A Good Home (Tomlab, 2005)
Eg tok min nystemte…
The New York Times omtalte ham nylig som ’The World’s Most Popular Gay Postmodern Harpsichord Nerd’. Ikke la den flåsete overskriften eventuelt skremme deg unødig. Fra Toronto kommer Owen Pallett, kjent fra band som Les Mouches og Hidden Cameras, med sin første soloplate under artistnavnet Final Fantasy. Has A Good Home er en delikat pop-plate dominert av hans hovedinstrument fiolinen. Stikkord er minimalistisk orkestrerte arrangementer, vevre, komplekse melodier og dempet skjønnhet vevd sammen til originale og smektende strukturer. Dette er en plate om spøkelser, romantikk, skyld og røffe videospill (for eksempel Final Fantasy) som vil vokse på deg.

Pallett har lang erfaring som stryker-arrangør (Arcade Fire, Do Make Say Think), som soloartist viser han disse evnene på en mer subtil måte enn i en typisk rock-kontekst. Med sin myke stemme og kammer-ladne pop vil Has A Good Home finne et godt hjem hos lyttere som ikke frykter klassiske elementer i sin pop. Antony, Sufjan Stevens, Andrew Bird og Joanna Newsom er i nærheten av lignende former i sine uttrykk. Palletts bånd knyttes mer over Atlanteren og mot både britisk folk-nostalgi og moderne komposisjon, som en dandy utgave av Nick Drake, en åndsbror med Rufus og Antony, en følsom Stephin Merritt kan hans plate sammenfattes et sted mellom linjene: ’Be sure of one thing: every song from a heart, this mangled will be draped in strings, strings, strings…’ og ’Don’t let your cock do all the work’.

Hjemlandet danner rammen på mange av låtene. På ”That’s When The Audience Died” nevnes Trudeau, ”The CN Tower Belongs To The Dead” forteller historien om gamle begravelsesplasser under Torontos landemerke, mens ”This Is The Dream Of Win & Regine” selvsagt henspiller på frontfigurene i The Arcade Fire. Denne stikker seg ut, sammen med ”Please Please Please”, som de mest catchy øyeblikkene. Euforien som lyser opp kunne gjerne vært mer framtredende, selv om høystemte låter som ”Better Than Worse” og romantiske drops som ”Took You Two Years To Win My Heart” fyller opp kvoten av ektefølt inderlighet mellom låter som ikke fester seg like sterkt.

Palletts vekslinger mellom dramatisk gnikking og strengeplukk, forsiktig bruk av horn og trommer og ikke minst de ærlige tekstene bidrar alle til at Has A Good Home er en plate som kommer styrket ut av lengre tids lytting. Owen Pallett åpner sitt hjerte for deg, og du skal være relativt kaldblodig om du ikke tar imot hans utstrakte hånd. Så kan du gå tilbake til voldsspillene dine etterpå som et litt gladere menneske.

Ariel Pink: The Doldrums (Paw Tracks, 2004)
Drowned In Smog
Sjansene er relativt store for at du raskt vil finne Haunted Graffiti 2: The Doldrums enten plagsomt irriterende, oppriktig forbausende eller ytterst oppstemmende. Dette er lo-fi så indie som man kan få det, tatt opp en sliten 8-spors, med falsettvokal og hjemmesydde rytmer, drysset med dandy Bowieglam, freaky Zappamania og vrengte Wilsonvisjoner. Det er primitiv pop som sprer seg med smogen i Los Angeles fra en innestengt kjeller, dårlig narkotika som skjerper øyeblikkets sanser og erotisk synthflørt med 80-talls FM-sus. Ariel Pink heter figuren som lager alle lydene du hører, og The Doldrums er over en time i selskap med hans hode (til og med trommelyden har han visstnok skapt med munnen…).

Faktadepartementet kan fortelle at Ariel Pink er den første utenfor Animal Collective som slippes på deres Paw Tracks, at The Doldrums opprinnelig var en brent hjemmelaget plate som ble gitt ut for en tid tilbake og som dyrekollektivet været seg frem til en gang de drev over til vestkysten. Det de hørte var såpass weird at de ønsket å slippe Ariel Pink løs på hele verden, og takket være sin egen heltestatus sikre ham en flyvende start på karrieren. Heldigvis høres han ut til å kunne klare seg godt også utenfor buret sitt. Tidene endrer seg. For noen år siden ville dette trolig blitt avfeid som noen uferdige skisser av Beck, eller noe Ween kunne holdt på med i sin tidlige fase. I dag er værhårene mer innstilt mot artister av denne typen, og et såpass tradisjonelt magasin som Uncut satte den endog på sin ti-på-topp liste for 2004. Det var vel i overkant drøyt, men, joda, det mye herlige påfunn her. The Doldrums er et merkelig platestykke, som fanger en artist ’in the making’ uten klare forankringspunkter. Her er originale innfall, overraskende krumspring og ikke så rent få delikate melodilinjer i en hemningsløs collage der låtene flyter over i hverandre i skitten sus og rus. Tyngdepunktet finnes i den 11 minutter lange krautjoggen ”The Ballad Of Bobby Pyn”, der Ariel i likhet med på flere andre spor overvurderer sin evne til å holde lytteren fascinert gjennom samme låt i lengre tid.

Mine inntrykk veksler mellom de som er skissert på toppen, og jeg kan ikke gi en mer fornuftig anbefaling til deg som leser enn at du enten vil falle i bakken av The Doldrums fordi den er (intelligent, vakker, sjarmerende) eller så hører du keiseren kle av seg (rørete, tåpelig, amatørmessig). Selv veksler jeg mellom begge stadier, og bare det er jo i og for seg en berikende opplevelse.

Real Estate: s/t (Woodsist, 2009)
Suburban Beach Bums
Real Estate oppgir litt forskjellige hjemmeadresser i New Jersey, blant annet Point Pleasant. Det var her jeg selv forsøkte å lære surfingens noble kunst for noen år siden, og det bør være unødvendig å si at det endte med et plask. Jeg har etter dette forbundet Point Pleasant med mislykket surfing og sene sommerkvelder. Nå har denne tilstanden sannelig fått sitt eget soundtrack. Real Estate er nettopp lyden av sand, sol og groggy dagen-derpå stemning.

I kvartetten finner vi Matthew Mondanile fra Ducktails, kjent for sin gitardrodlende lo-fi pop og vestkystnostalgi med sine sommerlige og psykedeliske kassettopptak. Ducktails står blant de sentrale navnene i en bølge (elsker vi ikke bølger) som The Wire har kalt ’hypnagogic pop’, New York Times ’nu-gaze’ og andre for ’shitgaze’, ’stargaze’ eller ’shoetronica’. Jeg har gitt opp å holde styr på alle definisjonene, men vi snakker altså om en gjenoppliving av shoegaze-begrepet fra slutten av 80-tallet. Real Estate har også visse slike kvaliteter over seg, de spiller doven drømmepop og smugkikker tidvis ned på skoene sine. Men ulikt for eksempel Ducktails skriver de faktisk låter, og tidvis riktig så fine også. Det er ganske befriende i en genre som gjerne vier seg like mye til stil som form og innhold. Debutplaten deres er et sløyt ekko av varme sommerkvelder, preget av sorgløs kjedsommelighet, slentrende målløst og småstein og med sine ungdommelige betraktninger av livet sett fra forstedene: ’Now I sell shit on the phone/’Cause I don’t want to live at home’ som de synger et sted her. Den vil ikke forandre livet ditt, mest sannsynlig, men det er med sine enkle og upretensiøse grep denne platen også har sin fremste styrke. Fans av Yo La Tengos mest vemodige øyeblikk og Fleet Foxes’ mer velpolerte popharmonier bør kjenne sin visittid. Dette er surfmusikk for anti-surfere, for oss som liker best å dorske på stranda og flire av alle posørene der ute. Surfnerdenes ultimate hevn!

Khonnor: Handwriting (Type, 2004)
Clever Connor
Noen som husker da Conor Oberst var bright eyes og talk of the town? Tiden flyr, nå er det nytt år og ferske talenter. Eller det vil si, denne Connoren her er vel for mange allerede blitt gårsdagens overskrift, for på Handwriting står det 2004 og 17 år har blitt til 18.

17 år. En tid da gutter flest tusler rundt på et gymnas uten særlig mål og mening, og de færreste knapt har lært å stemme gitaren som skal sikre musikerdrømmen. Men Khonnor (døpt Connor Kirby-Long) fra Vermont ga ut sine to første indietronica EP’er som 15-åring (tilgjengelig på veven, begge skapte en smule buzz), og er allerede ’erfaren’ plateartist. Erfaring har han også fått i sitt møte med publikum, som i stor grad har hyllet hans debutplate med et unisont bifall og ærefryd en hjemvendt Messias verdig. Ikke spør meg om hva det skaper av forventningspress videre i karrieren, det er da heller ikke min oppgave å opptre som verge for yngre kunstnere. Men, lovord har altså haglet tett rundt Handwriting. Da kan det selvsagt være fristende å påta seg den tunge rollen som motvekt til hypen, men det er ikke så stor grunn til det denne gangen (heller). Khonnor har faktisk laget en veldig besnærende plate. Handwriting er en imponerende moden og vakker utgivelse, der hans alder ikke har noen overordnet betydning. Samtidig er ungdommens virrende sinnsstemninger og uredde påskudd levende tilstede – på godt og vondt: ’The time has come to say goodbye, to all my lies, no more crying Connor, slice the flesh, like mother’s chicken breasts, into tiny pieces’.

Selv om Handwriting ikke akkurat er en ’coming of age’ plate, så er det en moden styrke over det arbeidet som er lagt ned og som det er lett å bli imponert over. Det blir raskt klart at Khonnor har mer å tilby enn bare enkle ungdommelige svermerier og lånte tilfeldigheter. Hans framstøt virker lekne, og han utviser trygghet til sitt materiale. Forankringen kan vi lese på coveret, der han takker blant andre Sonic Youth, Jim O’Rourke, David Lynch, The Walkmen (to ganger), My Bloody Valentine, Morrissey, Phil Elvrum (The Microphones/Mt. Erie) og Radiohead – en fargerik bukett navn jeg går ut fra har bidratt til at skolegangen gikk brattere parallelt med tilveksten av nye plater. Slik skal det være, kid! Grunnen til at jeg nevner denne rekken er selvsagt at Handwriting befinner seg nettopp i krysningspunktet mellom avantpop, skoglaning, lo-fi og glitch electronica (og de eneste jeg savner for å fylle opp denne rekken er den melodiøse glitchen som Fennesz best representerer og den langsomme tåken som Slowdive behersket – hør spesielt på ”Daylight And Delight”). Så for å si det kort; referansene er de beste, og brukes med omhu. Handwriting er ikke ren avskrift, men en plate som søker en egen signatur. Nå er ikke mumlende vokal og melankolske gitardrodlinger som vaskes bort i dunkle beats og hvite støyfelt en helt fremmed fremgangsmåte, og det er ikke alt ved Handwriting som er egnet til å dåne av. Vokalen er ikke den sterkeste, tekstene virker noe skjødesløse og noen av de bedre partiene forhastes vekk. Stilistisk låser Khonnor seg litt for mye fast i sitt eget grep og selv om både variasjon og overskudd er tilstede, skapes også en viss statisk følelse etterhvert.

Basisen er enkel; akustisk gitar, piano, vokal, en billig mikrofon og noe gammelt PC-herk som så vidt skurrer og går. Kast det opp i senga til Kirby-Long, og det låter organisk, hjemmelaget, sjarmerende og… riktig på et vis. En singer/songwriter med forkjærlighet for elektronisk støy, Khonnor klarer å tilpasse sine intensjoner med simple virkemidler, slik at de vuggende vakre melodiene, den drømmende, knapt hørbare livsfjerne stemmen og varme elektroniske støyen henger sammen og er gjensidig avhengig av hverandre. Det er kanskje feil å fokusere på alderen så mye, men jeg klarer ikke å slippe tanken om at den selvsikre måten han beveger seg mellom digitalt og analogt er et produkt av vår tid. Og selv om spor fra alle de overnevnte kilder er tungt tilstede, så er det å håpe at Khonnor fortsetter å søke sitt eget uttrykk i myriaden av kilder og impulser han er påvirket av. Han er godt på vei.

The Strange Boys: …And Girls Club (In The Red, 2009)
Nuggets!
Har du noensinne lurt på hvordan Bob Dylan ville hørt ut om han hadde blitt backet av Velvet Underground eller 13th Floor Elevators? The Strange Boys letter på akkurat det sløret. Albumdebuten …And Girls Club er et classic rockstøkke av typen skramlende rhythm & fuzz, psykedelisk garasjerock og lo-fi punkrock tenkt fremført i de dypeste sørstater og avspilt på en rustholk av en platespiller.

De fire texanerne virker å være mer opptatt av fortidens helter enn morgendagens trender. Akkurat som Dylan ’lånte’ en bunke skiver fra den amerikanske sangboken for å sette sin karriere i sving, kan man tenke seg at The Strange Boys har tafset til seg et par Nuggets og Pebbles-samlinger en heldig kveld. Glem derfor …And Girls Club hvis nyskapende originalitet er det fremste kriterium for ditt musikkvalg, men hvis spiriten fra midten av 60-tallet ønskes i rendyrket og revitalisert utgave, så er dette platen for deg. (Og egentlig om du har et minste hjerterom for skranglerock generelt.)

The Strange Boys har ikke bare satt sammen elementer fra gamle da’r, men de har funnet både en stil som er oppdatert til å være gyldig for vår tid og ikke minst utviser de en offensiv og åpen holdning til materialet som taler til deres fordel. Mer enn å ende som retro-dyrkende nostalgikere fremstår The Strange Boys som et band som er veldig ’nå’, der deres historisk ballast gir solid grunnlag for å forsyne seg av over 50 år med underlagsmateriale. Åpningssporet og singlen ”Woe Is You And Me” sparker skrålende inn porten til de 16 låtene som raser ut av skapet på til sammen 37 minutter, som egentlig er en sammenhengende rad med korte killere. Gutta har mer til felles med Stones enn Beatles, men er fremdeles snurtne på drapet på Lennon: ”Shoud Have Shot Paul” er en yndig surflåt om å skyte ’the wrong moptop’.

Alaska In Winter: Dance Party In The Balkans (Regular Beat, 2007)
Ny hertug fra sør
De lange og rike kulturelle tradisjonene fra Sentral-Europa og østover, gjennom Transilvania, Balkan og langt inn i Tyrkia, har, hvor snålt det enn kan høres ut, de siste årene fått resonans blant enkelte musikere med tilhold i New Mexico. Den store avstanden mellom Albuquerque og Odessa har blitt kortet ned, det kulturelle gapet mellom den amerikanske kaktusmetropol og de Østeuropeiske dalfører har blitt litt mindre. Jeremy Barnes (A Hawk And A Hacksaw) og Zach Condon (Beirut) står som fremste eksponenter for dette fenomenet, og nå har de forsørge meg fått selskap av en annen unggutt med tilhold i ’the duke city’.

Brandon Bethancourt heter han, en ung kunststudentspire som tok med studielånet og en tilhenger med instrumenter til en hytte oppe i Alaskas villmark. Her blant bjørner, Lars Monsen og myggsvermer brukte han et semester til å spille inn musikk for det som har blitt Dance Party In The Balkans. Vel hjemme i varmere strøk fikk han med seg – ikke uventet – blant andre Condon fra Beirut og Heather Trost fra A Hawk And A Hacksaw for å ferdigstille prosjektet. Resultatet bør tilfredsstille skoleledelsens sensorer, og Bethancourt fortjener A i karakterboken for sin kreativitet.

Det vil neppe dukke opp en eneste omtale av denne platen uten at Beirut dukker opp som referanse. Heller ikke her. Men nå skal det til Bethancourts fordel sies at han ikke kloner Beirut, de mange parallellene til tross. Alaska In Winter er mer elektronisk og beatbasert i uttrykket. Bethancourts bruk av synther, trommemaskin og vocoder skaper en litt merkelig hybrid av tradisjon og nyskapenhet der arabiske eventyr liksom snor seg i de moderne bygater og gamle sigøynersagn suser i grantoppene. Beirut og Bethancourts veier krysses nok i korte øyeblikk, men de svinger raskt hver til sitt.

Dance Party In The Balkans er ingen festplate for bryllupet (en av låtene heter passende nok ”Wedding Song At Cemetery”). Melankolien og lengselen henger over melodiene slik vi vet de liker det østover, Bethancourt svaier med trærne mer enn å ramle over bordet i vodkafylla. Kanskje det er tiden i Alaska som har bidratt til det noble, majestetiske preget, kanskje det er bakgrunnen fra sør som skaper varmen og nærheten, kanskje dette bare er geografiske myter. Men platen preges nettopp av noe storslagent og lengtende, samtidig som Bethancourt lykkes å gi dette en varm form, tidvis elektronika med et humant ansikt, tidvis indiefolk med urbant skjær.

Det settes en høy standard med salige ”The Homeless And The Hummingbirds”, der flerstemt sang, mariachi-trompet og franske beats smelter sammen på løfterikt vis. 13 låter senere forlater vi Brandon Bethancourt med et smil om ansiktet, dog uten at øyenbrynene presser mot hårfestet. Dette til tross for en rekke fine øyeblikk. Platen strekker seg ikke akkurat mot noe klimaks, og den dovne, litt dvelende tilbakeholdenheten kan sikkert virke søvndyssende for enkelte. Den sammenhengende flyten (låtene sklir ofte over i hverandre) og det finvevde lydbildet er nok mer slitesterkt enn enkeltspor her, men hør nydelige ”Horsey Horse”, ”Lovely Lovely Love” og sakrale ”The Beautiful Burial Flowers We Will Never See” så er du nok trolig solgt. Du også.

Herman Dune: Mas Cambios (Track & Field, 2003)
Fortauspoesi fra gyngestolen
Denne svensk/sveitsiske trioen har spilt inn sitt fjerde album i Brooklyn. Herman Düne er ikke fremmede for å invitere andre musikere med på samspel, og under besøket sommeren 2002 fant de særlig tonen med deler av bydelens fargerike Antifolk-krets, i folk som Jack Lewis, Prewar Yardsale, Diane Cluck og Turner Cody. Det preger Mas Cambios på en heldig måte. Her hører vi både folkelig visesang, landlig indiepop og melankolsk lo-fi i en meget trivelig kombinasjon, bordplassert sånn cirka mellom St. Thomas, Mendoza Line, Will Oldham og Silver Jews.

Mas Cambios er en naturlig småskranglete affære med ubestridelig sjarm og vinnende vesen. Det er noe likesælt over den såre vokalen og den enkle, nesten minimale stilen med et par kassegitarer og bongos som basis. Gode melodier hjelper selvsagt, og det gjør også The Flower Choir Ensemble som kommer inn med harmonisk koring og litt klapping ved flere anledninger. Antifolk-koret skaper en stemning som faktisk ikke er helt ulik den vi husker fra Bonnie Prince Billys Ease Down The Road. Men Mas Cambios er ikke riktig så leirbålaktig. Den store byen har vært en tydelig inspirasjon for våre venner, som heller søker rytmen til en gatesmart hipster fra Brooklyn. Tonen er gjennomgående tilbakelent, men blikket er årvåkent og pennen skarp, asfalten er het og kaffebarene ligger på rekke og rad. De humper gjerne nølende avsted, men kommer alltid ut av det på en ’cool’ måte, til og med når de lar en småsur blokkfløyte være soloinstrument (”Red Blue Eyes”). Jeg kan styre meg for de mest poppa låtene, som Belle & Sebastian/Jonathan Richman-lignende spor som ”In August” og ”At Your Luau”. For mer langsom tristesse anbefales for eksempel ”Winners Lose” og ”So Not What I Wanted” (med Diane Cluck), samt en smak av litt sorgtung landsbyidyll (”With A Fistful of Faith”, ”The Static Comes From Broken Heart”, ”Show Me The Roof”) som preger så mye av Brooklyn-scenen i disse dager.

Mas Cambios er kanskje ingen viktig plate for de mange. Men den er akk så velegnet som selskap i gyngestolen på takterrassen. Da går det også an å synge litt med, mens man ser menneskene virre som maur langt der nede. Så kan man stemme i på ”So Not What I Wanted” og la blikket vende oppover – og det er som om stjernene er kommet litt nærmere.

The Soft Pack: s/t (Heavenly, 2010)
Party Like It’s 1986
Det gis ut for mye musikk i alle kompassretninger til å beskrive noe som ’bølge ditt eller bølge datt’, men det er i hvert fall mulig å merke seg en rekke band den senere tiden som lar seg påvirke av harmløs solskinnspop og punka garasjerock i ulike sjatteringer. The Soft Pack har funnet sin vei inn i dette mylderet, og uten å ty til annet enn gamle knep har de her sendt fra seg en positiv debutskive som raser avsted på 30 underholdende minutter.

Enkelte vil nok vite at The Soft Pack tidligere gikk under navnet The Muslims, men grunnet såkalt ’åpenbare årsaker’ valgte de etter et par singler et mer nøytralt navn. Debutplatens beste låt er da også nettopp fra muslimtiden, og jeg snakker da om avslutningen ”Parasites”. Her legger kvartetten seg godt til rette med et målrettet, primitivt beat som drar veksler både på The Fall og The Cramps. The Soft Pack sitter med gamle kort på hånda, dette er retro så det holder. Flaks for omtalen at denne anmelder har hjerte svært nær bandets uttrykk, som er et destillat av amerikansk rock fra Velvet, via Modern Lovers og frem mot 80-tallets undergrunnsrock og 90-talls harDCore (Girls Vs. Boys’ Eli Janney har produsert). Men de vitner også om at det er fullt mulig å lage ’gubberock’ uten at det blir altfor støvete. Bandet fra Sør-California har en frisk tilnærming til historien. Hør den overstrømmende åpningen ”C’mon”, som på en god dag er en varm miks av tidlig R.E.M og The Replacements, og som i litt mørkere humør mest bare blir til dusinvare-poppunk. Det samme referansebildet dukker opp på ”More Or Less”, og det slår meg her at The Soft Pack bare er litt slappere lyd unna å skape det autentiske 80-tallssoundet, dette sjarmerende skakke med en slags naiv desillusjonisme som preget tiden. Sjekk også gjerne ut de litt mer hissige ”Pull Out” og ”Flammable” der de viser sine San Diego-røtter. Selv om da ikke glefser like saftig fra seg som Hot Snakes eller Rocket From The Crypt.

The Soft Pack virker ikke å ha noen voldsomme ambisjoner utenom å spre noen minutter med vibrasjoner fra en svunnen tid – fra et sted der solen aldri går ned over forstedsgarasjene som liksom innbyr fire unggutter til å plugge inn, skru opp og slynge ut sin frustrasjon mot verden utenfor. Og akkurat det er jo like tidløst som rocken selv.

Tapes ‘n Tapes: The Loon (2005)
Loon Tunes
Dette Minneapolis-bandet har levert et aldri så lite gullkorn av en skive i indierockens hederstegn. Det er ikke noe eksepsjonelt over The Loon, det er ingen plate som vil sette dype spor i rockhistorien eller som staker ut nye retninger for fremtiden. Den er ikke krevende å sette seg inn i eller utfordrende å lytte til, ingen uprøvde grep foretas. Men det er med dette relativt grunnleggende og enkle utgangspunkt Tapes ‘n Tapes faktisk har sin styrke. Nå er det selvsagt ikke nok å kunne sin Talking Heads, Pixies, Pavement eller Violent Femmes for å levere holdbart materiale, men det er et veldig bra startsted. Vi krever også en frisk tilnærming og ikke minst låter som holder mål. Når Tapes ‘n Tapes har alle disse faktorene på sin side, så er det klart at vi her står overfor en av de bedre debuter i kategorien, av et band som må omtales som mer enn lovende.

The Loon viser de en riktig fin blanding av ungdommelig rastløshet, snublende nerdesjarm og viril glede som i all hovedsak faller heldig ut. Fans av nyere band som Franz Ferdinand og Arcade Fire vil sikkert omfavne dette med varme, men jeg hører også klare spor av band fra litt lengre tilbake i tiden. Man tar seg å minnes Pixies frese i vei med ”Mr. Grieves” når de fyker avgårde med platens to beste spor; ”Insistor” og ”Cowbell”, to umiddelbare favoritter som tjener som påminnelse om hvor medrivende og uimotståelig tre minutter med nervøs poplykke kan være. Mer Pavement-inspirerte øyeblikk som ”Omaha” (den smelter som is på tungen en varm sommerdag) og ”Buckle” (som sprader fra hujende barnslighet til gyngende melankoli) er også mer enn vellykket.

The Loon skjuler noe mindre essensiell andresortering, instrumentale ”Crazy Eights”, halvtreige ”Manitoba” og ”Jakov’s Suite” fra deres tyngre side er en trio som ikke blender oss helt. Men aldri faller The Loon med begge beina ned i den grå, intetsigende gjørme. Der det skorter på musikalsk galskap, hvasse tenner og mer skarpsnodde, minneverdige tekstlinjer, tar de igjen på ektefølt sjarme og melodisk glede. For Tapes ‘n Tapes forsøker ikke å tilsløre hvor de kommer fra eller hva de gjør. Det er en uforfalsket glød over The Loon som i hvert fall har gitt denne anmelder mer enn en ordinær dose poplykke.

Utgitt på sitt eget selskap i Minneapolis, og tilgjengelig stort sett via bandets egen hjemmeside, kan The Loon ende opp som en obskuritet i Minnesota og omegn. Måtte det ikke skje. Med linjen ’We still belong in Houston, In Oslo’ ønsker vi bandet velkommen til Øyafestivalen 2007?

The Unicorns: Who Will Cut Our Hair When We’re Gone (Alien8, 2003)
A Magical Mystery Tour
Hver sommer sitt soundtrack, hver sommer et nytt, friskt bekjentskap. Sommeren 2004 kan like gjerne tilhøre The Unicorns, i hvert fall for oss som smører oss inn med solfaktor av det mer indiebaserte merket. Nå er det ikke helt korrekt å omtale Who Will Cut Our Hair When We’re Gone som et sommeralbum, det kom ut i statene på tampen av 2003, men uten skikkelig distribusjon her til lands er nok albumet fortsatt upløyd mark for mange. Og tonene som skjuler seg bak regnbuen inneholder mengder av solskinn.

Canada har i det siste markert seg som leverandør av en rekke kvalitetsband (Hot Hot Heat, Broken Social Scene, Soft Canyon, The Hidden Cameras, Stars). The Unicorns er enda et navn i rekken, selv om bandnavnet mer hinter om et glemt progband fra 1974. Disse enhjørningene her spiller en form for kandisert psykedelia på lykkepillerus, fengende powerpop uten et eneste refreng, lettfattelig og fantasifullt fra ende til annen er denne platen velegnet for gjentatte opplevelser. Om Animal Collective driver naturrocken ut mot nye jorder, forsøker The Unicorns å gjøre noe av det samme med den corky indiepopen. De går i hvert fall på med samme offensive og uredde vilje. Det er nok ikke umulig at disse ungguttene har skulket skolen for å lytte til Elephant 6-band som Neutral Milk Hotel og Olivia Tremor Control, kanskje har Grandaddy, Weezer og Ween også sneket seg opp på tallerkenen. Jeg tenker av alle ting litt på salige The Auteurs og glemte Supernova på en del stykker, Wayne Coyne paret med Doug Martsch på andre.

Ikke alle låtene slår meg i bakken av beundring, det blir noe tivoli og barnslig uhøytidelig kvasi-særegenheter særlig midtveis, men i det store hele er dette en overskuddsopplevelse av mangeartet lo-fi pop. Ja, en dose politisk kritikk i ”Tuff Luff” (’So blow your head on the turn of the fan/ Don’t put another down payment on the oil of Iran’) kommer også inn mellom spøkelsestrilogier, dårlig rap og en litt irritabel krangel mellom en stjerne og hans fan (”Child Star”).

Det hele holdes i tømmene av de to barndomsvennene Nicholas Diamonds og Alden Ginger, som trakterer et vell av instrumenter, det være seg sure fløyter, trommemaskiner, lekeorgel, gamle synther og trekkspill. Legg til godt humør og klapping, harmonisang og generelt uforutsigbare innspill og brede smil så kapsler det inn det meste av platens innhold. Den selvforklarende ”I Was Born (A Unicorn)” kan stå som eksempel på det:

We’re the Unicorns,
We’re more than horses,
We’re the Unicorns,
And we’re people too!

Det er lov å være noe skeptisk til hypen som herjer rundt bandet, og kanskje er The Unicorns glemt allerede neste sommer. Men jeg tror sannelig Who Will Cut Our Hair When We’re Gone varer til langt ut i oktober og neste hårklipp. Og det er perfekt nok akkurat nå.

James William Hindle: Prospect Park (Badman, 2003)
En fin spasertur i parken
Prospect Park er James Willam Hindles andre utgivelse siden den selvtitulerte debuten fra 2001. Med denne har briten igjen levert en sval sommerbris av en plate, der duse arrangementer og behagelige, melankolske melodier står i sentrum. Hindle er mildere stemt enn den gjengse singer/songwriter i folk-avdelingen, og har tidligere tolket artister som Glen Campbell, Bee Gees og John Denver. Det beskriver noe av hans musikalske startkapital (og vi kommer vel ikke utenom de store denne gangen heller; Dylan, Drake og Young, hør særlig den gromme gitarlyden på ”You Will Be Safe” og ”Hollow Bodies”).

Grønne, vennlige Prospect Park er et trivelig sted å legge søndagsturen, og her møter man gjerne venner som Hayden, Radar Bros., Iron & Wine og Elliott Smith. Hindle har dessuten invitert halve Brooklyn på picnic og folk fra The Ladybug Transistor, Essex Green og Aden gjør sitt til å prege hans låter med sin urbane folkstil. Særlig hørbar er Julia Rydholms fiolinspill og Sasha Bells piano/orgel – hun kunne forøvrig med hell skjenket oss litt av sin fagre stemme. Det er en letthet over Prospect Park, ikke i form av billige poenger, men i form av en ubesværet stemning og enkle, vemodige melodier. Hindle synger avslappet og døsig, som om han ligger på ryggen og bare lar ord og toner komme ned fra himmelen og musikerne tar aldri grep for å få ham på beina. Han har gitt plass til hint av twang som gjør låter som til en riktig så slentrende spasertur på 35 minutter, der ”The Great Woodland Summer” og ”Doubt” står som den beste biten.

Prospect Park blir likevel ikke noe stort mer enn en behagelig drøm om den kommende sommeren, mer enn selve smaken av den.

Adrian Orange & Her Band: s/t (K, 2007)
Fremmede klær
Han kan jo ikke synge noe særlig, den godeste Adrian Orange. Hans frie tilnærming til klang og toner fungerer fint når han driver med sitt mer lo-fi baserte visemakeri, men som storbandleder faller han litt gjennom. Det er synd, men et faktum som trekker ned på denne platen. Adrian Orange (fra Thanksgiving) kommer fra samme krets oppe i det nordvestlige hjørnet som har fostret Calvin Johnson og Phil Elvrum (begge er med her), og han har definitivt lært et og annet fra denne kanten. Med konstellasjonen Adrian Orange & Her Band forsøker han å utvikle sitt musikalske språk en god del. Her blir hans viser omgjort fra sprukkent viseknitter til groovy africana med en bøling av hornblåsere, vokalister og slagverkere. Ideen er god, men gjennomføringen når ikke helt fram til mål. The Ex sitt samarbeid med etiopiske Getachew Mekuria er et strålende eksempel på at det er mulig å fusjonere ulike stilarter, uten å trekke den sammenligningen for langt. Orange har ikke den samme pondusen, han er mer som en Will Oldham eller Jonathan Richman som har gått seg vill i jungelen, skjønt mange vil sikkert også bli sjarmert av hans sjanglete vokalfremføringer rundt det kompetente bandet. Jeg finner den ofte som et irritasjonsmoment. Når det er sagt, det er en del fete øyeblikk her. Gi ”A Flower Is Mine” en annen røst, så har vi en floorfiller når som helst. Koret som kommer inn på ”Give To Love What Love’s” slår aldri feil, med den påfølgende saksofon-soloen til Ben Hartman som perfekt avrunding. Det fyldige orgelet som pumper inn mot slutten av ”Then We Play” oser av svetten til Booker T.

Orange er fremdeles veldig ung, og han fortjener en tommel opp for å prøve ut slike ting. Han trenger, litt fleipete sagt, bare å bytte ut seg selv for å få det hele til å sitte skikkelig.

Owen: (the ep) (Polyvinyl, 2004)
Frokostgjesten
Mike Kinsella sitter ved kjøkkenbordet, mens han grunner over livets gang:

I eat with these crooked teeth
Tomato soup and grilled cheese
You already know that cause you used to dine with me
Do you remember?
I listen to the same old CD’s
New Order and Morrissey
…I thought I’d be singing a different tune by now…

Kinsella har i årevis vært en del av Chicagos emosjonelle rockdistrikt, involvert i band som Joan Of Arc, Cap’n Jazz og American Football. Når broder Tim ikke henger rundt så jobber Mike under artistnavnet Owen, som har to plater bak seg. Med Owen får lillebror vist sine evner fra en mer tander og nedstrippet folkbasert singer/songwriter side, nærmere beslektet Elliott Smith, Joe Pernice og Mark Kozelek enn hans andre bandprosjekter. Temaet på (the ep) er den tilbakevendende håpløse romantikken, sett fra en barkrakk, frokostbordet eller i en bok av Raymond Carver: ’You pull out the Carver book you grabbed before leaving. It’s then you realize: In this, too, she was right.’ Uten å være pretensiøs eller melodramatisk, tegner Kinsella små hverdagsbilder det er lett å relatere seg til.

(the ep) regnes som et mellomspill mellom No Good For No One Now (2002) og hans kommende fullengder høsten 2004. På denne lille, trivelige platen har han fått med seg blant andre Cale Parks (Aloha) på trommer, Bob Hoffnar (Hem, Mendoza Line) på pedal steel og et par andre som trakterer ulike former for strykere. Han presenterer fem korte, stillferdige spor med søvnig, tidvis gråtkvalt, stemme og uanstrengt akustisk gitarspill, backet av kvitrende instrumentering og lette rytmer. Kinsella fyller sin solbrisne viser med sår melankoli, og det er i dette skjæringspunktet han lykkes å komme oss nær. De hardeste kantene serveres på ”Skin And Bones”, men antydningen til svømmende fuzzgitarer driver bort på lette skyer med platens flotteste bidrag, ”In The Morning, Before Work”. Med pedal steelen til Hoffnar skapes en vemodig landlig stemning. ”Breaking Away” og ”That Mouth” er mer nedstrippet med kun kassegitar og litt stryk, og står frem som to intime viser uten forstyrrende fakter av noe slag. På ”Gazebo” vender el-gitarene tilbake, men langt bak i lydbildet, uten å virke truende. Vi etterlates egentlig med et utilfredsstilt behov for mer av Mike Kinsellas klimpring og fine historier. Selv om (the ep) ikke skinner med voldsom glans nok til at den vil bli noe mer enn et hyggelig selskap til en kort frokost.

Bjørn Hammershaug

Echoes From The Mountain

– The grave recieves you with love. Surrender yourself to the Earth. Return what was loaned to you. Give up your pleasure, your pain, your friends, your lovers, your life, your past, what you desire. You will know nothingness, it is the only reality. Don’t be afraid, it’s so easy to give. You’re not alone, you have a grave. It was your first mother. The grave is the door to your rebirth. Now you will surrender the faithful animal you once called your body.
The Alchemist (Holy Mountain, Alejandro Jodorowsky)

Comets On Fire: Field Recordings From The Sun (Sweet Nothing, 2002)
Metamphetamines In The Sky With Diamonds
Det er mulig Ben Chasny har noe av æren for at spacejam-freakoutsene Comets On Fire åpner denne skiva som en freefolk-bøling i en sirkulær messe. Det er i hvert fall med bjeller, rasling, chanting og regnbuefarver de ønsker oss velkommen til Field Recordings From The Sun. Men den vennlig sittende starten skal selvsagt ikke vare lenge. Etter tre minutter knuses de tribale ritualene med brutal kraft. Massive gitarer, pedaler og diverse effekter dras frem og plugges inn. “Beneath The Iceage” blir raskt en monstrøs syretrip nær kaos framført med voldsomt volum, evigvarende gitarriff og druknende vokalskrik. Etter at de har rast fra seg noen minutter løser de opp igjen med mer messing. Det er et fiffig grep, men, dessverre vil jeg si, er det bare på de to låtene Chasny er involvert at Comets On Fire skuer til side for den mer etablerte Hawkwind/Blue Cheer/MC5-rocken. Det andre sporet er korte “The Unicorn”, som Chasny selv har skrevet. Det åpner da også som en enhjørningsvise med beina i kors, en akustisk, meditativ gitar plukker løvetann før den gradvis spises opp av et mutert monster som kommer krypende bakfra. “Return To Heaven”, “ESP” og 10 minutter steine “The Black Poodle” utnytter ikke den samme fine koplingen mellom folk og spacerock, men som vill psykedelisk stoner filterert gjennom Noel Harmansons echoplex og oscillator viser Comets On Fire at det fortsatt er nok av space der ute til å fylle en plate.

Hvis du mener Monster Magnet har mistet noe av skitten sin, så er Comets On Fire og Field Recordings From The Sun et klokt valg. Eller som opprinnelig utgiver Alternative Tentacles så korrekt beskriver det: Pure sonic destruction!

Starless And Bible Black: Shape Of The Shape (Static Caravan, 2009)
Topanga Drømmedal
Shape Of The Shape er en plate som ifølge bandet selv blander ’Topanga Canyon country rock, Manchester guitar jangle and outer-space psychedelic drones’. Sign me up! Manchester-bandet lever opp til denne besnærende beskrivelsen på det som er deres andre utgivelse, der det særlig er Topanga-røttene og spacerocken som er mest framtredende. Topanga Canyon er  et område vest for Los Angeles, i Santa Monica-fjellene, men som musikkhistorisk først og fremst kjennes som oppholdssted for en rekke av de mest sentrale countryrockerne fra vestkysten på slutten av 60-tallet – ikke minst Neil Young. Hans skygge henger tungt over denne og særlig uttrykket rundt Everybody Knows This Is Nowhere og On The Beach’ mest sfæriske stunder.

Men de bruker litt på å komme i godstemningen, og de første par låtene har mest fokus på ovennevnte ’guitar jangle’: Harmløs og godslig pop som blir litt kjedelig og egentlig ikke er så mye å skrive hjem om, med unntak av vokalist Hélène Gautiers nydelige stemme, et sted rundt Sandy Denny og Nico. Det er først på On The Beach-aktige ”Hanging On The Vine” de tuner inn på Young, toner ned hans rufsete gitarer og skrur opp spacevibbene til Bardo Pond. ”Hanging On The Vine” er en slik låt som burde vart evig – en retning de heldigvis vier seg til videre utover på skiva. ”Radio Blues” er langsom drømmefolk som på en og samme tid er eterisk og tungladen, tenk Mazzy Star og Espers sammen og himmelsk spacefolk vil bli til. De legger til litt Stereolab-klanger på franskspråklige ”Les Furies”, drar den helt ned på varsomme ”Country Heir” og ”Popty Ping”, før de berører stjernene igjen på ”Year Of Dalmatians” – der alle elementer jeg har lesset på over smelter sammen til et stykke musikk som nesten er for vakkert til ordlegge. Starless And Bible Black er bare et par slike magiske øyeblikk unna fra selv å bli til det stjernestøv de drysser over musikken sin.

Sun Araw: On Patrol (Not Not Fun, 2010)
Mr. Spaceman
Sun Araw er soloprosjektet til Cameron Stallones, kjent fra Long Beach-bandet Magic Lantern og tilhørende kretsen rundt dreamgaze-band som Pocahaunted og Ducktails. De tre foregående som Sun Araw er alle preget av en ekspansiv utforskertrang, Beach Head og Heavy Deeds hentet åpenbar inspirasjon fra henholdsvis Neil Young og Fela Kuti. Cameron Stallones trekker på et bredt kildegrunnlag, men evner også å omforme det til sitt eget, originale uttrykk. Så også på On Patrole, hans mest sinnsutvidende hittil.

On Patrole er en plate av oppslukende karakter i en atmosfære myldrende, organisk liv. I en slags konstant drømmetilstand omgitt av et evig tåkeslør penser Stallones her innom både dub, psykedelia, tropicana, afrobeat og ambient med tålmodig standhaftighet. Uttrykket er heller enkelt, lo-fi produksjon med en skranten farfisa og ekkomaskiner, fjern vokalmessing og hypnotiske gitarlinjer, ikke helt ulikt det mer kollektive loftlyden til band som Sunburned Hand Of The Man og No-Neck Blues Band. ”Beat Cop” høres ut som Pole på besøk i øvingslokalet til Can, mens ”Holodeck Blues” er snaue 20 minutter som bobler rundt et sted mellom Pink Floyd på Pompeii og Miles Davis på Agartha. Fint oppsummert på hans Sun Araws hjemmesiden som en plate for ’heavy-steamin’ late nights in the city, inter-dimensional back alleys, ghost cabs, and midnight-sweat locker rooms’.

Ikke alt på denne omfattende utgivelsen – nesten halvannen time lang – er like grundig gjennomført, men som helhet er On Patrole en sjelden fortettet, og samtidig løst anlagt plate som mest av alt drar lytteren inn i et helt eget magnetfelt. Cameron Stallones har med dette ytterligere markert seg som en av de mest spennende og kreative artistene av i dag.

Vibracathedral Orchestra
Barn av 90-tallet og hjemhørende i Leeds til tross, Vibracathedral Orchestra hører mer hjemme blant 60-tallets hippie-kollektiv som en broket forsamling frihetssøkende individer som eksperimenter med dryge droner og monotone rytmer fremstilt med et lass av instrumenter som kan strykes, blåses og slås på.

The Queen Of Guess (VHF, 2002)
Sister Ray Brother Air
Et nærliggende band å sammenligne med Vibracathedral Orchestra med er Dream Syndicate (Cale/LaMonte Young)/Velvet Underground, særlig når Cale dro fiolinbuen og skapte hypnotiske stemninger. Men her er det ingen Lou Reed som avbryter med huggende gitarriff. Britene tyr da heller til mer atmosfærisk jamming, østlig åndelighet og indianske stammeritualer. Resultatet er transeskapende og fredsskapende, en ånd av samhørighet og eim av fredspipe-røyk der ingen forstyrrende elementer får lov til å hindre ritualet i de 70 minuttene det varer. Tenk gjerne i retning av krautband som Can og Amon Düül II, minimalister som LaMonte Young og Terry Riley, og freefolk freaks som Jackie-O Motherfucker og Animal Collective. Omslaget er i seg selv dekkende for mye av innholdet, fuglen med psykedelisk fjærdrakt har nok ruget over det samme treet som orkesteret samlet seg rundt.

The Queen Of Guess er en eneste lang reise verden rundt og videre, fra engelsk skog, til Østen, gjennom jungelen og langsomt mot kosmos. Da jeg først gang satte den på var det passende nok svevende over skydekket og med solen langsomt dalende langt der borte i evigheten. Der og da opphørte skillet mellom drøm og virkelighet. Det er en effekt man også får av høre dette med begge bena trygt plantet på landjorda. Man kan bli sjaman av mindre.

Wings Over America (VHF, 2003)
m/ Sunroof
Katter på hett, vibrerende soltak
Sunroof! og Vibracathedral Orchestra er to britiske band som drar i relativt forskjellige retninger, men som likevel har mangt og mye til felles. Ikke minst gleden av å benytte droner, altså en tone som holder stand over lengre tid ved hjelp av for eksempel fiolin, keyboards eller fløyte, i sin musikk. Da de to skulle turnere sammen i USA høsten 2003 satte de i hop Wings Over America (tittelen har ingen umiddelbare referanser til Paul McCartney, så vidt jeg forstår), både som en markering av samarbeidet og for å hjelpe til med finansieringen. Jeg fikk ikke sett de to på turneen, men takket være denne platen kan jeg levende forestille meg at det må ha vært et vellykket prosjekt.

Sunroof! har eksistert siden slutten av 90-tallet og er sentrert rundt gitaristen Matthew Bower (Total, Skullflower). Han er kjent for å utforske drone-basert industriell støy gjennom mange år, blant annet i samarbeid med den anerkjente gitaristen Richard Youngs. Som Sunroof! har han lagt fra seg noen av støyfrekvensene til gode for mer psykedeliske far-out installasjoner ikke ulikt Flying Saucer Attack og Windy & Carl.

Det som presenteres på første halvdel av Wings Over America tilhører Sunroof! gjennom 8 låter og 40 minutter. De åpner ganske maskinelt med ”Frogs”, som en togreise langs istykkerrevne skinner gjennom et krigsherjet fremtidslandskap. Og der skal vi oppholde oss en stund. På ”Dharma Gin” holdes en statisk drone hele låten gjennom, men fortsatt med radbrekkende støy som knitrer hissig langs den rette linjen. De skifter spor på ”Free Wild Samples” og ”Flutter” der det er lyden av samplede gitarer som presses gjennom mange støysendere og kommer rykkevis og støtende ut igjen, fortsatt som en ustabil drone. Det kan sikkert virke langtekkelig, men Bower pakker seg godt inn med flere lag av varme, pulserende lydtepper og holder monotonien på en viss avstand. Sentralt på denne delen av platen står 11 minutter lange ”The Sea Is Maine S.S.” Her trekkes elementene til det ytterste, og låten vil nok for mange oppleves som en prøvelse hvis man da ikke suges inn i kombinasjonen av ro og forstyrrelser, monotoni og bevegelse. Enerverende eller suggererende, det avhenger vel mest av dagsformen. Mer langs grensene til Boards Of Canada er det uansett en lettelse å ankomme de vennlige ”Snow Covered Hills” etter en såpass strabasiøs ferd. Overgangen til Vibracathedral Orchestra lettes ytterligere gjennom ”The Ornamental Lake Of Death” der det for første gang kan spores en mer rytmisk tilnærming. Jeg har i hvert fall størst utbytte av disse to siste etappene med Sunroof! som reiseleder.

Den siste halvtimen står altså Vibracathedral Orchestra for. Der Sunroof! tenderer mot mer kompromissløs industriell støy benytter Vibracathedral seg av mer organiske effekter. Inn kommer fløyter, harper, bjeller og dyrelyder som erstatning, og med fiolin (og sekkepipe?) som fremste drone-drager i stedet for gitar/keyboards. Personlig foretrekker jeg Vibracathedrals uttrykk foran Sunroof, det er noe mer åpent og søkende med dette bandet som virker mer tiltalende. De bruker riktignok fem minutter med å komme skikkelig i gang og slå av alle sirenene (”City’s Sirens Off”), men da har de rugget seg dypt inn i tåkeheimen på vei mot ”Festival Hall”. Igjen skaper Vibracathedral Orchestra døsig evighetsmusikk, som høres ut som det er tatt opp på en jamsession mellom tidlig Velvet Underground og Can. Det pumpende drivet til Velvet kan også oppleves i ”I Fell Asleep” (som et ironisk svar til sedate ”Festival Hall”?) og videre med ”Put Yr Arms Around Me” og ”Spectre’s Honesty Tongue”. Titlene bindes sammen av kontinuerlige stamme-rytmer, og det er ikke før på ”Let A Thousand Flowers Bloom” at de trekker pusten, setter seg og lar blomstene blomstre i fred. De er fremme. Og det er vi også. Takk for turen.

Turning To The Rooster (Important!, 2005)
Freak Out
Turning To The Rooster er fire låter som det tidligere har vært mulig å anskaffe på diverse EP’er/singler. Felles for hele bandets katalog har vært en ganske skral lydkledning, de spiller jo gjerne inn på to-spors/fire-spors, men disse opptakene er innspilt på 24-spors av Richard Formby. De ble så spredt på ulike utgivelser. Nå har Leeds-bandet samlet sammen trådene igjen, og mikset hele smørja til det som var tanken, nemlig en sammenhengende fullengder. Det fungerer overmåte bra, og viser at de er tjent med et slik fyldigere studioformat. De ulike instrumentene trer tydelig frem fra støylagene, dynamikken blir klarere og låtene drukner ikke i heseblesende kaos.

”Baptism > Bar > Blues” tar sats og fører oss umiddelbart inn i Vibracathedral på sitt mest intense, på en låt uten begynnelse eller slutt. Det betyr en skramlende parademarsj som hentet fra Velvets velmaktsdager, syrefargede gitarriff fra Hawkwind til Comets On Fire, et konstant rytmefres fra krautrockens verden og frenetisk gnikking som virker å være unnfanget under jamsession på sinnssykehus i Midtøsten. ”Baptism > Bar > Blues” er et helt kvarter fanget i denne glødende orgien av villskap der ingen trekker pusten. Jevnlange ”Weary Clothes Of Ash” viser bandets mer minimalistiske sider, og er langt mer mediterende arrangert. Bestående i hovedsak av sjamanistiske droner (strenger og noe som minner om en didgeridoo) og flakkende pianospill som triller oss i trance.

Sugende ”Stole Some Sentimental Jewelry”, der de har tatt på seg balkanske folkedrakter og kaster seg ute i dansen med fiolin, trekkspill (?), slagverk, strengelek og forvrengt elektronikk, er ti minutter som gjør det vanskelig å sitte stille. Den flyter umerkelig over i ”Girls With Rocks In Their Hands”, en piano/feedback-drevet jam som simpelthen nekter å gi seg. For uansett hvordan de ter seg, så er det alltid en repeterende kraft og endeløst tålmod som gjør Vibracathedral Orchestra til et skummelt vanedannende band både på plate og på scene. Turning To The Rooster viser noen av deres kapasiteter og anbefales ikke minst for nye, sultne ører.

Acid Mothers Temple
Habibi mai yo, Rami rai yo, Sadamu hai yo, Mahi rai o, Rahimu sai o, Mura dei yo

Anthem Of The Space (Ektro, 2005)
Anthem Of The Space er japanske Acid Mothers Temple sin utgivelse nummer cirka 4000, den første på finske Ektro (som ellers gir ut snadder fra blant andre Circle, Keuhkot, Pharaoh Overlord og mange andre. Sjekk ut, sjekk ut). Kawabata Makotos psykedeliske frihetsprosjekt går nå under det fulle navn Acid Mothers Temple & The Cosmic Inferno, og bassist Tabata Mitsuru, som tidligere har spilt med Bordedoms og Zeni Geva, har blitt en del av bandets indre kjerne. Både bandnavn og platetittel bør gi klare signaler til eventuelle uvitende tempelvenner om hvor langt ut på tyttebærtur vi egentlig skal.

Denne platen består av to lange låter, tittelkuttet og Poppy Rock utgjør en snau time med huskende akustisk gitar, laaaange soloer, fett riff, plenty med spaceffekter, oscillator, ekko og acid trippin’ i alle kanaler. De involverte i det som her er en kvintett krediteres med roller som speed guru, dancin’ king og latino cool, og omslaget preges av hinduistiske symboler, Krishna-sitater, planeter og eventyrlige naturstreker. Og vi skal nok utvilsomt bringes langt inn i det hinsidige, for etter bare en 10-12 minutter skjener tittelsporet ut i en eksess av en instrumentalorgie, som både er flytende og medrivende, et slags uendelig paganistisk messe, som etter et noe i overkant spaca parti, bringes tilbake til sin bane og fører over i hurtige, medrivende og ’korte’ ”Poppy Rock”. Her er et hypnotisk repeterende tekstlinjemantra og et ekstatisk groove som nærmest er en befriende låvedans på Mars i det som er 11 minutter i et sammenhengende suggererende mantra.

Acid Mothers Temple har tidligere lekt seg med referanser til Hendrix (Electric Heavyland), Zappa (Absolutely Freak Out: Zap Your Mind), mens det her vel er Grateful Deads Anthem Of The Sun de skuler mot? En eneste lang spacejam med andre ord. Jeg skal ikke påberope meg nok kjennskap til bandet at jeg kan plassere denne i lys av deres tidligere bedrifter, men at de i stadig større grad vender seg mot lengre låter er i hvert fall utvilsomt. Det er noe totalt altoppslukende over Anthem Of The Space. Hver gang ”Poppy Rock” toner ut tar jeg meg selv i å sitte i lotusstilling på gulvet med seks armer og bable i vei på et språk jeg selv ikke forstår. Det må da bety noe?

Starless And Bible Black Sabbath (Alien8, 2006)
King Sabbath
Kawabata Makoto har denne gangen tatt på seg sin sorte kappe, gått til progskogs og vendt øksen mot den seige tungrockens stamfedre Black Sabbath. Som tittelen og omslaget indikerer er dette en direkte hyllest til Sabbath og King Crimson (som ga ut Starless And Bible Black i 1974). Med det følger platen en tradisjon som dette japanske bandet har når det gjelder å leke med eldre kilder (Zappa, Gong, Grateful Dead), og som alltid blir det utført med en klar forståelse av historien og med en egen tilnærming til materialet.

Det halvtimes lange åpningskuttet starter, etter noe om og men, med nesten identiske Sabbath-riff anno 1970, og selv om de holdes med tyngde gjennom hele låten sklir den som ganske forventet ut i mer spaca territorium etterhvert. Ikke minst er det et utagerende og intenst gitararbeid her som også knytter lenken til King Crimson og Robert Fripp. Seigt og kvernende går det, heller ikke helt ulikt Sabbath-etterkommere som Melvins og Sleep, til og med Ozzy-aktig vokal kan høres bak de svarte veggene som males opp. To medlemmer er kreditert trommer, de holder en imponerende intensitet og bidrar til ytterligere å markere tyngden på dette kuttet. Selv om det inneholder enkelte brudd og variasjoner i løpet av sine drøyt 30 minutter, så synes jeg modertempelet stamper i en noe tykk gjørme som de ikke helt kommer ut av, selv om det flammende gitarspillet til Makoto stråler som alltid.

”Woman From A Hell” er 6 minutter der de angriper Sabbath med mer punka aggresjon og villere råskap, men den høres ut til å være tatt opp i øvingslokalet på en ganske dårlig dag og her blir det mye grums, noe hverken speed-riff eller den fremtredende vokalen bøter noe særlig på. Dette bør være en ganske tilgjengelig utgivelse fra det monstrøse japanske bandet, men fra de senere utgivelsene deres foretrekker i hvert fall jeg deres mer kosmiske toner. Det er litt fredeligere der.

Sir Richard Bishop: Polytheistic Fragments (Drag City, 2007)
Flerguderi
Polyteisme er dyrkelsen av mange guder, en trosretning som er spesielt utbredt innen hinduismen. Sir Richard Bishop viser oss her noen fragmenter i form av et gitarspill som både synliggjør en polyteistisk teknikk – og som nærmest er gudefremkallende i seg selv. Kort tid etter massive While My Guitar Violently Bleeds (2007) er han altså klar med nytt materiale. Mens den blødende gitaren bestod av tre utstrakte spor som dyrket den lange oppbyggingens kunst, består Polytheistic Fragments av 11 kortere utgaver, men som i bredde og spilleteknisk variasjon er mer omgripende. Koplingen mellom årets to utgivelser er mest direkte på 10 minutter lange ”Saraswati”, som også er en gudinne i hinduismen. Legg til plateomslagets kunst, så burde det være rimelig tydelig hvilken religion Bishop bekjenner seg til. Det er da også klare østlige tendenser på denne platen, uten at han ender som lotus-sittende Ravi Shankar av den grunn. Bishop har nok vestlig blod i årene, men han har en globetrotters visdom og et verdensomspennende boltringsrom. Det skaper muligheter som han utnytter bedre enn noensinne.

Bishop gjør nytte av sitt kvarte århundre i Sun City Girls, i seg selv et genreløst band, og han gjør det ved å bevege seg langt utenfor primitivistenes plukking (Fahey, Basho), selv om deres allestedsnærværende skygge også henger over denne platen. Med sine melodiøse klanger og dvelende fremtreden står Sir Richard like ofte fram som en Daniel Lanois enn en Sun City Girl. Han har kortet litt ned på seg selv, og det gjør Polytheistic Fragments til en lyttervennlig reise fra nettopp India (”Saraswati”) til Appalachene (”Tennessee Porch Swing”), via Django Reinhardt/Robert Normanns territorier (”Elysium Number Five”) og araberland (”Rub’ Al Khali”).

Det høres ut som et heseblesende opplegg, men i Bishops hender skapes en egen flyt som binder utvalget sammen til en større helhet. Hans eget Bhagavadgita altså.

Gang Gang Dance
Gang Gang Dance er ikke nymoderne discopunk, slik navnet kan indikere, men et eksperimentelt reir av individer som er beslektet med Black Dice (som de både spiller og øver med), Animal Collective (som de turnerer sammen med), No-Neck Blues Band, Sunburned Hand Of The Man og dess like. Med andre ord, her er rare lyder, kaotiske støyelementer, rytmiske funderinger og tribale seanser i skjønn forening.

Hillulah EP (The Social Registry, 2005)
New York Is Now!
Hillulah er en reutgivelse fra en begrenset CD-R fra 2004, denne gang påskjønnet med 30 minutter ’live footage from Knitting Factory’. ’Requires Apple Quick Time’ står det i omslaget, men jeg fikk i hvert fall ikke opp noen film på min maskin! Det øvrige innholdet består av cirka 30 minutter fordelt på fire låter, som søker det ekstatiske og jager det grensesprengende. Opptakene er gjort live og tatt opp på steder som Knitting Factory og North Six i 2003/04. Det virker som om Gang Gang Dance har et ganske fritt sceneuttrykk, der hemningene legges bort i garderoben. Det er tydelig at de søker å frigjøre seg fra konvensjonelt bindende lenker. De misbruker støy og leven i noe mindre grad enn sine frender Black Dice, men har et rått og forstyrret uttrykk som aldri faller ned til det statiske eller hvilende. De har et funky og dansbart preg bak alt bråket som skramler og rister løs fra deres ’nær-sammenbruddets rand’ estetikk, nærmest som en utemmet krigerstamme fra jungelen gyver de løs med brask og bram. Med ville krigshyl og rituelt preg møter de byen og det moderne liv. De trekker med seg elementer fra byen (no wave, industri), skuer tilbake (krautrock) og viser global tilhørighet (dub), men ender likefullt opp med å kverne alt dette til noe som virker friskt og eget. Mellom de utagerende og radikale utbruddene hviler bandet i en psykedelisk frihetståke, i en den hvileløse ferden fra primitiv ekstase og urban undergang som de omgir seg med.

Retina Riddim (The Social Registry, 2007)
Gang Gang Wild Dance
Retina Riddim annonseres i første rekke som en DVD med tilhørende lydplate, og som en teaser til deres kommende fullengder. Brooklyn-bandet har markert seg positivt i New Yorks impro/støyrock-scene over en viss periode, og viser her ingen klare tegn til å vende seg mot et mer kommersielt uttrykk.

Filmen – eller filmene, rettere sagt, siden det er to stykker – er i det store og hele ganske krevende saker. Hovedfilmen med samme navn som platen er et kunstprosjekt av bandets Brian DeGraw, og et møte mellom bandets musikalske uttrykk og hans kunstneriske visjon. I en noe fragmentert stil består den cirka 20 minutter lange filmen av mange brå klipp mellom hovedelementer som natur, reiser, psykedelisk fargespill og diverse opptak av bandet. Det er ikke lett å finne noe klart budskap eller motiv, bortsett fra den naturlige foreningen mellom lyd og bilde. Noe av forklaringen til det oppstykkede verket gjenspeiles også i musikken, som er plukket fra bandets lydarkiv i en periode tilbake til 2003 og satt sammen på nytt. Det er en salig blanding av liveopptak, feltopptak, bandøvinger og snutter fra tidligere plater som knyttes sammen til et halvtimes langt sammenhengende stykke. Både film og musikk er noe krevende å se/lytte til, men helheten blir tidvis ganske så fascinerende.

Den andre filmen er titulert GGD By OP, laget av en fyr ved navn Oliver Payne. Den er i hovedsak basert på liveopptak og turnévirksomhet (Australia) i det som har blitt en ganske usammenhengende og utflytende ’road movie’. Den cirka 20 minutter lange filmen skjemmes av noe dårligere billedkvalitet enn DeGraws, men de to deler tydeligvis fascinasjonen for det uventede, plutselige brudd og det som tilsynelatende virker som innfallsmetoden å lage film på.

Begge filmene fanger på en måte bandets ofte rablende kaos, der de beveger seg på randen av sammenbrudd i sin tidvis ekstatiske liveshow. For de med dårlig syn anbefales heller lydplaten, som også er ett sammenhengende stykke musikk på 25 minutter. Igjen er det snakk om arkivopptak behandlet av Brian DeGraw etter klipp-og-lim metoden. Det meste av materialet er hentet fra lydprøver forut for konserter, og det merkes. På sitt beste viser platen noen av de mange kvalitetene som bor i Gang Gang Dance; her er lydcollager til en gyser av en film, groovy støyrock og obskure technobeats maltraktert i en kjøttkvern. Men i det store og hele preges Retina Riddim mer av en manns kreative påfunn og litt for lite av å være skapt av et helstøpt band.

Nå tror jeg ikke Gang Gang Dance ønsker å fremstå som akkurat ’helstøpte’, og i så måte vil nok – og bør – Retina Riddim helst appellere til en allerede etablert fanskare.

Boris & Michio Kurihara: Rainbow (Drag City, 2007)
Regnbuerock fra solens rike
Den utrettelige trioen Boris har på Rainbow slått seg sammen med gitarist Michio Kurihara, fra blant annet Ghost, White Heaven og involvert i samarbeid med Damon & Naomi. Den anerkjente instrumentalisten tilfører nye impulser til en trio som både søker konstant utvikling utenfra, og som selv evner å tilpasse seg sine ulike partnere på sømløst manér. Boris’ samarbeid med Sunn O))) (Altar, 2006) var i så måte særs fruktbart. Rainbow bringer bandet enda videre, denne gangen mot en mer neddempet form for spaca, psykedelisk rock.

Det er særlig gitar-evnene til Kurihara som setter preg på denne platen. På tittelsporet skjærer han krystallklart gjennom det som er en helt mediterende ballade sunget av Wata, mens på tunge, rullende “Spaceship Narrator”, som åpner seg mer mot 70-talls bluesrock à la for eksempel Blue Cheer, eksploderer den samme gitaren av full kraft en Jimi Hendrix verdig. Sammen med de mer lavfrekvente gitardronene til Wata gis det en ganske så effektfull virkning. Det er vel så mye kraft i de trippy sporene her, for eksempel hypnotiske Shine, som i de mer brunstige rockelåtene, nevnte “Spaceship Narrator” og “Sweet No. 1” som går Hawkwind i næringen. Aller best er samarbeidet på lange “You Laughed Like A Water Mark”, i en sløy slackerstil faktisk ikke helt ulikt tidlig Dinosaur Jr., og med en gnistrende gitarsolo som heller ikke ligger så langt fra J. Mascis sin signatur. Riktig så smukt dette.

En del mindre interessant instrumentallåter trekker noe ned på totalsummen, men ikke på selve helhetsinntrykket på det som har blitt en sann japansk space odyssey.

Hall Of Fame: Paradise Now (The Social Registry, 2004)
Samaras Paradis
Samara Lubelski er en sentral kvinne innen det mer frilynte folkmiljøet i New York City. Hun har tildligere spilt fiolin i Sonora Pine sammen med Sean Meadows (June Of 44) og ikke helt ulike Tara Jane O’Neill, gir ut plater både under eget navn, sammen med The Tower Recordings og her altså som Hall Of Fame. Det er en trio som i tillegg av Lubelski består av Theo Angel og Dan Brown. Dette er deres fjerde album siden oppstarten i 1998. Paradise Now er spilt inn sammen med den populære lydteknikeren Nicolas Vernhes i Brooklyn (Blood on the Wall, Les Savy Fav, Black Dice) og er en stillfaren, stort sett akustisk plate som ikke streber etter å velte fjell.

Med en vever stemme som kan minne om Nico, Georgia Hubley (Yo La Tengo) eller Courtney Bowles (Spokane) tar Lubelski & co. oss med på en ganske så behagelig stund med disse 10 låtene. Paradise Now vil ganske sikkert falle i smak hos de som foretrekker sin psykedeliske folk med en viss avant-smak. Melodiene her lever gjerne sitt eget liv utenfor de mest opplagte tråkkene, men låtstrukturene er stort sett godt synlige og lett forståelige. Det hviler et mer tåkete slør over denne platen, enn for eksempel det Tower Recordings driver med, og resultatet er ikke fullt så sinnsutvidende. Låtene flyter uhildet forbi, og uten merkbare opphold mellom veves platen sammen til ett. Gitarplukking og perkusjon omkranser Lubelskis hviskesang som sammen med fiolintdronene løfter henne opp til en langsom surrealistisk dans mellom rosa skyskrapere og grønne drømmeenger. Selv om jeg ikke blir dratt rett inn i himmelriket av dette, så er det ikke vanskelig å være med inn i den vennlige skogen i utkanten av paradis.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet i tiden rundt release

Dark Country Forever

‘This country will kill you in a heartbeat and still people love it.’
Cormac McCarthy, No Country for Old Men

Hør spilleliste med 10 utvalgte låter fra disse albumene i WiMP

Earth: The Bees Made Honey In The Lion’s Skull (Southern Lord, 2008)
Det har bestandig heftet et lite paradoks ved Earth: Musikken deres har en tendens til ikke å bevege seg i det hele tatt, musikalsk har de vært i kontinuerlig bevegelse siden istiden (en gang tidlig på 90-tallet). Nå kommer de igjen mot oss i umiskjennelig krabbetempo, men likefullt med nytt å melde. ’And after a time he returned to take her, and he turned aside to see the carcass of the lion: and, behold, there was a swarm of bees and honey in the carcass of the lion’, som det står i gamleboka.

Earth knytter bånd mellom Black Sabbath (hvor de tok sitt navn fra) til Sunn O))) (som opprinnelig kom sammen for å overgå Earths krabbetempo), men de har på sin ferd kommet ganske langt unna begge disse to bindeleddene. Earth revitaliserte sitt sound ganske markant med sitt femte album, Hex (Or Printing In The Infernal Method) i 2005. Denne starter der forrige sluttet; lengre bort fra metallen, lengre inn i western-mytologien. Men der Hex var en iskald prærienatt av minimalistisk twang, varsler disse biene om antydning til håpefullt lys. Jeg sier ikke at de soler seg i munter lykke, dette er seriøst fra første sekund, men uttrykket er likevel noe mindre mismodig ødeland, noe mer psykedelisk varme. Bildene som males er mer utpenslet og fargerike enn de vi fikk servert på Hex. Nærere Friends Of Dean Martinez enn Melvins, med andre ord.

Noe av årsaken ligger kanskje i at de har fått med seg gitarist Bill Frisell på flere av sporene. Hvor mye han eksakt bidrar med skal ikke jeg synse for mye om, men det fyldigere gitarspillet på ”Omens And Portents” og ”Engine Of Ruin” bør nok tillegges denne drevne mannen med røtter inn i både jazz og country. Tunge bassganger og fet Hammond sørger for ekstra fylde, sjekk for eksempel det perfekte downer-sporet ”Miami Morning Coming Down” som eksempel på ambient countrydoom av edelt merke. Ellers så har ikke enkeltlåtene noen betydning. Earth skaper stemninger i et større perspektiv enn som så. The Bees Made Honey In The Lion’s Skull trasker ubønnhørlig framover ’from strength, sweetness. From darkness, light’.

Den ferske Coen-filmen No Country For Old Men foregår uten musikk. Hvis brødrene ombestemmer seg har de med dette et fiks ferdig soundtrack.

Diamanda Galás: La Serpenta Canta (Mute, 2003)
Dark was the night, dark was the day
Amerikanske Diamanda Galás er en av vår tids mest avholdte avantgarde-artister, med en rekke plater og ulike prosjekter bak seg i sine over 20 år som utøvende kunstner. I 2003 slapp hun like gjerne to større verk samtidig; Defixiones, Will And Testament og La Serpenta Canta. Da jeg aldri har klart å bli helt komfortabel med hennes noe krevende stemme, var det i første rekke låtvalgene som gjorde meg nysgjerrig på sistnevnte. Opptakene er gjort rundt omkring i verden, og tatt opp live fra scener i Europa, USA og Australia i perioden 1999-2002. Settingen er tilsynelatende enkel: Diamanda Galás og piano. Men resultatet har langt fra blitt tilforlatelig.

Galás har tatt for seg noen av de fremste klassikerne innen den amerikanske kulturarvens mørkere sider. Noen vil nok dra kjensel på enkelte låter hun har spilt inn tidligere, særlig fra The Singer (1990). Et annet sammenlignbart prosjekt finnes også på hennes egen Malediction And Prayer (1998), der hun eksempelvis tolket Billie Holiday, BB King og Johnny Cash, og Nick Caves Kicking Against The Pricks. La Serpenta Canta kan ses på som en slags oppfølger til førstnevnte, for igjen har hun samlet et knippe country, gospel, blues, jazz og R&B-originaler hentet fra repertoaret til blant andre Screamin’ Jay Hawkins, John Lee Hooker, Hank Williams, The Supremes og Ornette Coleman. Sammen med et par tradisjonelle folklåter og egne komposisjoner der alle blir utsatt for en behandling av sjeldent merke. Utvalget er stilsikkert, og uansett opprinnelig genretilhørighet står de her avkledd og nakne som den dagen de ble skrevet. Det dreier seg i hovedsak om dramatiske, sorgtunge og svarte skildringer fra bomullsmarkene, prærien og gatesmugene som med dette har blitt frigjort sine tidligere lenker. Galás skriker, hveser, truer, snerrer og får frem noe av den ubesudlede råskapen og det primitive uttrykket som med årene har blitt borte gjennom mer eller mindre sjelløse varianter. Dette er stort sett låter jeg mener man bør være varsom med å tukle med, men hun klarer både å behandle de ulike respektfullt, samtidig som hun tilfører noe helt personlig. Det gjør det alene verd å stifte bekjentskap med La Serpenta Canta.

”Ain’t No Grave Can Hold My Body Down” åpner denne på alle måter bemerkelsesverdige platen, og den føres i en ganske konvensjonell tolkning. Relativt behersket gjør hun også sitt eneste selvkomponerte bidrag, saloon-aktige ”Baby’s Insane”. Ting begynner å utarte med over ti minutter lange ”Burning Hell”, der pianoet rumler foruroligende og underbygger intensiteten da Galás for alvor tar ut noe av sitt store oktav-register. Hennes kanskje viktigste bidrag med denne platen er å fremheve essensen i tekstene, og dyrke disse inn i et passende uttrykk. Slik tar hun til seg Hank Williams’ ”I’m So Lonesome I Could Cry” og gir den et grøssende, hjerteskjærende skjær som langt på vei overstiger originalen. Hun er vel dessuten den eneste som er kapabel til å overgå Screamin’ Jay Hawkins’ trollbindende voodoo ”I Put a Spell On You”. De mest inderlige øyeblikkene på platen serveres forøvrig på ”My World Is Empty Without You” (Supremes sin Motown-hit) og ”At The Dark End Of The Street”, begge i tolkninger som ligger lysår unna de mest kjente tolkningene, som inderlige sørgesanger det er vanskelig å ikke bli preget av. Hennes versjoner domineres naturlig nok av den umiskjennelige signaturvokalen, og den får Galás brukt mye av. Hun går fra rene smerteskrik til pur bluesdiva (”Dead Cat On The Line”), og pianoet blir mer som et akkompagnement til hennes viktigste instrument.

La Serpenta Canta er ikke enkel å bli fortrolig med, og det er klart at en dobbelplate (riktignok en kort en, bare 80 minutter totalt) med Diamanda Galás krever noe tålmodighet. Jeg klarer den i hvert fall ikke i lengre perioder, men i mindre porsjoner er det faktisk mulig å kjenne blodsmaken i munnen når hun lukker pianoet med et skrell og vender tilbake til graven.

Thinguma*jigSaw: Awakeinwhitechapel (Deserted Village, 2008)
Den stadig ekspanderende nyfolk-scenen i USA og Storbritannia de siste årene har egentlig hatt få avleggere her i Norge. Norsk nyfolk er helst ensbetydende med unge folkemusikere som ikke beveger seg altfor langt unna sine forfedres bunadsskjørt. Skoddene virker fremdeles tette mellom folkemusikken og andre uttrykk – dog med en viss glidning den senere tiden. En av årsakene til de dette kan være at vi her i landet ikke har hatt en sterk folk-revival tidligere, det har ikke akkurat flommet over av progressive forbilder, og for unge artister er folkemusikk kanskje fremdeles forbundet med noe fremmed akademisk, bondsk eller uhipt. Vekk med fela, fram med el-gitaren!

I England og USA har vi sett en mye større framvekst av nyfolkere langt utenfor den brede sti de senere årene. Disse trenger bare å skue en generasjon tilbake for å finne forbilder som foredlet musikk allerede innsamlet og arkivert av for eksempel Harry Smith (Anthology Of American Folk Music) og Alan Lomax. Grunnlaget ble dermed lagt tidlig, og på 60-tallet blomstret det frem en rekke nyskapende artister som blandet dette materialet inn i samtiden, sammen med psykedelia, avantgarde og østlig inspirasjon. Mange har gått i sporene etter John Fahey og Robbie Basho, Incredible String Band og Fairport Convention, og den såkalte ’freak-folken’ minner om at banjo og fele har et vidt bruksområde, og at Dock Boggs og Pink Floyd kan være to helt likestilte forbilde. Poenget er altså ikke å skape folkemusikk per se, men å gjøre noe nytt og annerledes med utgangspunkt i å revitalisere forgagne skikker.

Norsk/irske Thinguma*jigSaw føyer seg lett inn i denne tradisjonen, og det er akkurat denne omfavnelsen av diverse uttrykk den amerikanske sangeren Mike Murphy tar utgangspunkt i med sine liner notes: John Jacob Niles (folksangeren med den snåle tenoren), Dock Boggs, den surrealistiske filmskaperen Joseph Cornell, Lewis Carroll, John Fahey, Philip Glass nevnes alle som del av Thinguma*jigSaws univers. Det norske bandet har tilhold i Irland, og har på kort tid blitt en integrert del av den britiske nyfolk-scenen. Det har kommet oss her hjemme også til gode, og duoen har tatt med seg en rekke venner og kjente over på diverse musikalske aftener det siste året (blant andre Cian Nugent, Peter Delaney, George Worrall). De har for øvrig spilt med blant andre Pantaleimon, United Bible Studies, Larkin Grimm, Samara Lubelski og Sharron Krauss – alle helt sentrale navn innen moderne britisk og amerikansk neo-folk.

Thinguma*jigSaw gjemmer seg bak gåter. Selve bandnavnet er en portmanteau, et sammenslått nyord. Duoen lyder de merkelige navn Little Myth Epiphanymph og The Severed Headmaster/Seth Horatio Buncombe, skjønt sistnevnte ligner veldig på den ene halvdelen av Alpine Those Myriads, og låttitlene bærer navn som ”My Blood Giggles” og “Jumping Jock Flesh”. Bak mystikken skjuler det seg derimot musikk som er både forførerisk og lett fordøyelig. Med basis i banjo og sag skaper Thinguma*jigSaw noe de selv har døpt som ’splatterfolk’, det vil si anglo/amerikansk folk med hint av moderne komposisjon, pop og elementer av skrekkfilm. Med tekster om lik, syfilis og gammeltestamentlige bilder byr de opp til natta’dans med et skjelmsk flir og fordrukkent blikk. Mindre olme enn Woven Hand og mindre teatralske og mer folkelige enn Xiu Xiu, våre venner har dessuten en tydelig mentor i Daniel Johnston. Den fantastiske amerikanske artisten som kombinerer mental ubalanse, Beatles og lo-fi pop har mye til felles med både Thingumas meloditeft og vokalbruk, og ikke overraskende er den eneste coverlåten her en versjon av hans ”Walking The Cow”.

De 12 øvrige låtene er korte, og hele platen er unnagjort på en god halvtime. Thinguma*jigSaw rekker over mye i løpet av denne tiden, og etterlater heller oss lyttere med trang om å høre mer. Det anbefales dermed å oppleve dette bandet live. De driver med autentisk livespilling, og kan raskt være å finne på et gulv nær deg. Pass deg for kjellerlemmen og kast deg ut i sakte beinrangeldans.

Opprinnelig publisert på ballade.no 01.02.2008

Migala: Restos De Un Incendio (Acuarela Discos, 2002)
Me duele más por la noche
Restos De Un Incendio betyr noe sånt som ’flammenes rester’ en tittel som trolig henspiller på Migalas forrige album Arde (’det brenner’) fra 2000. Opp fra asken stiger ti låter hentet fra deres tre foregående album som nå alle er spilt inn og omarrangert på ny. Den spanske sekstetten er dessuten utvidet til å inkludere gitaristen Nacho Vegas, og dette har blitt en glimrende mulighet til å oppdage et band som jeg tror fortsatt er en godt bevart hemmelighet for de fleste her i Norge.

Migala er et musikalsk kollektiv som befinner seg i landskapet mellom Leonard Cohen/Tindersticks og Mogwai/Godspeed You Black Emperor. Restos De Un Incendio viser et band som eksisterer i skyggene, et nattens orkester som spiller dunkel folk, mørke, apokalyptiske instrumentaler og melankolske viser og som gjerne beveger seg fra røykfylt bar-noir til muskuløs gitarstøy i en og samme låt. Den storslåtte instrumentalen ”La Canción De Gurb” er som et lydspor til åpningen av en episk spaghetti-western, og som en av årets flotteste låter settes en høy standard som de klarer å holde hele veien, helt til nesten like malende ”Instrucciones Para Dar Cuerda A Un Reloj” svinner som de siste askerester opp til stjernene en snau time senere.

Til tross for mange medvirkende er det godt med plass i Migalas lydbilde. På de brede flatene er det rom til for eksempel et dronende trekkspill, kirkeorgel, og feltopptak av stemmer som prater i vei på spansk – og det må sies igjen, spansk gir en helt spesiell effekt, i hvert fall når man ikke behersker språket utenom de simpleste barfrasene. Vokalisten crooner vekselvis både på engelsk og spansk, og selv om den noe haltende engelsken er karakteristisk nok, så er det de spansktalende og instrumentale sporene som gir bandet virkelig egenart. Ingen av låtene kan måle seg helt med ”La Canción De Gurb” når det gjelder å mane fram voldsomme westernbilder, og ”El Pasado Diciembre” og ”Un Puñado De Coincidencias…” tar det hele litt ned i form av ganske stødig moll-americana. Legg heller særlig merke til ”Noche Desde Un Tren” som vokser opp fra truende hvisken til en storslagen kjempe, og den sammenhengende 11-minutteren ”Ciduad Del Oeste/Aquel Incendio” der Migala igjen viser at de kan bygge flammende kunstverk ut av aske. Det er på disse oppbyggelige sporene Migala er på sitt beste.

Tanakh
Tanakh er forkortelsen for jødenes hellige skrifter, men også navnet på et av bandene til låtskriveren Jesse Poe. Sammen med mennesker som ikke er så forbasket nøye på dette med genre og stilarter – samarbeidslisten er som en telefonkatalog i den eksperimentelle himmelen – har han skapt en særegen form for Americana.

Tanakh (Alien8, 2004)
Det magiske teater
Merk: Dette er en plate som ikke egner seg i alle sammenhenger, og følgende positive vurdering er gjort etter intens lytting innestengt en natt i en kirkekjeller.

Jesse Poe har her tatt på seg rollen som Espen Askeladd og dradd ut i verden for å plukke skrap. Han kommer tilbake til slottet, for anledningen omgjort til privatklubben Pyramide-instituttet i Richmond, Virgina, med et ødelagt piano og noe annet ræl han har plukket opp på veien. Dette kan brukes! Dette skal vi spille på, sier han til de andre. Ingen ’sanger’, ingen ’melodier’, bare en eneste lang sammenhengende messe av det som ligger slengt i rommet. Han fester pianostrenger som snubletråder rundt i rommet, finner frem noen buer og trykker opptak. Slukk lyset, slipp inn rottene og så setter vi i gang!

Tanakh subber avsted som et gjenferd på stålstrenger på leting etter graven sin. Det starter monotont med et hamrende piano som banker på kistelokket, en gjentagende basslinje og mektige gitarbølger, i bakgrunnen konstante truende ekle lyder som hveser og stønner i krinker og kroker i den store salen hvor denne seansen foregår. Så… vel, så skjer det egentlig ikke så veldig mye mer. Etter et kvarters tid har du enten gått lei eller blitt så oppslukt at du ikke har noe annet valg enn å bli sugd inn i den katedralske hvelvingen til Tanakh. For den tålmodige vil det være mulig å finne nyanser og utvikling i de to ’låtene’ som gjør de til en konstant oppdagelsesferd. Det er en stadig bevegelse rundt pianodronene; håndtrommer, kirkeklokker, radiostøy og slikt, som skaper bevegelse i stykket og gir det en viss fremdrift. Det er tilløp til tematiske sekvenser, som aldri holdes lenge, for eksempel mer rituelle rytmer etter cirka 45 minutter. Så det skjer mye, noe vil vi ikke vite hva er, noe kommer fram etterhvert, noe vil for alltid være gjemt i mørket. Det er kanskje derfor dette har blitt en så fascinerende plate, selv om den nok ikke kommer til å slite seg ut på platespilleren min på dagtid.

Så der sitter jeg da, finner endelig frem et stearinlys og med små, nesten uleselige bokstaver står det skrevet nederst på omslaget:

– bare for forrykte – Entré koster forstanden. Ikke for enhver.

Ardent Fevers (Alien8, 2006)
Nightingale Of Florence
Siden deres forrige album har Tanakh vendt tilbake i et langt mer konvensjonelt spor. Ardent Fevers er en myk, rund skive med 11 låter av mer melodiøs og låtbasert form enn forgjengeren. Uttrykket er sobert og dempet både i spillestil og vokalarbeid, umiddelbart tenkte jeg at dette lød som en blanding av Calexico og Calla, og det er da ikke det verste man kan tenke seg, er det vel? Det dreier seg om en form for west coast-noir, og nærmere en softrocka Americana fritatt fra begreper som post…-anything.

Tanakh trer i stadig større grad fram som et av de mer samlende navnene i amerikansk alternativ, med Jesse Poe i sentrum og involverte som strekker seg utover til navn som Pelt, Bevel, Tulsa Drone, Six Organs Of Admittance og Cracker. På årets utgave er for eksempel cellisten Isobel Campbell fra Belle & Sebastian trukket inn i kollektivet. Kornettist Paul Watson (A Camp, Tulsa Drone) er vel den som i første rekke sender tankene over til Calexicoland, Craig Harmons B3 er mer saftig enn den Bistecca alla fiorentinaen som Phil Murphys lapsteel uanstrengt glir gjennom. Det er i første rekke denne delikate sammensetningen som hever Ardent Fevers, og det konstant rike lydbildet går foran selve låtkvaliteten.

Jesse Poe lever visst som lærer og skribent i Firenze, og Ardent Fevers deler ikke minst en svak dunst av italiensk eleganse med oss nordboere, et bilde sett gjennom amerikansk-fødte øyne av en tilforlatelig hverdag av skjønne kvinner, smale smug med scootere i slalomsus og svulmende piazzas med fontener som later seg i varmen. Kom natt, og la dette bildet fremdeles skinne i mørkets neonglans som omslaget sender oss inn i. Alle disse 11 låtene er smygere; de trer opp fra skyggen og blander seg ubemerket inn i omgivelsene. Det største ankepunktet er at nettopp denne reserverte holdningen aldri tillater platen å bli særlig ’ardent’, den brennende feberrusen som aldri kommer helt ut avkjøles i så fall raskt av smoothe netter med chianti på balkongen. På en plate der ingen låter stikker seg frem som direkte umiddelbare, er det desto mer tilfredsstillende å fastslå at den er helt riktig til å akkompagnere en slik aften. Det er ingenting som vil forstyrre deg, med mindre du blir skremt av en smårufsete gitarsolo eller to. Dette til tross for helt overflødige saker som ”Restless Hands” og ”Grey Breathes”, hvor det delikate blir dvaskt og kontrastene falmer i småslapp, nedfunka anonymitet. De beste sporene på sin side; ”Deeper” hvor Phoenix-møter-Tindersticks i rød fløyelsdrakt, ”Like I Used To”, Take And Read” og ”Still Trying To Find You Home”, der Leonard Cohen trekker sverd mot både Lee Hazlewood og Lee Clayton i solnedgangen bærer lett helhetsinntrykket på myke mokasiner i samfulle 55 minutter.

Six Organs Of Admittance
Gitarist Ben Chasny har siden slutten av 90-tallet markert seg som en meget produktiv artist, og i løpet av kort blitt en sentral figur i Californias nyfolk-miljø. Det både i kraft av sitt alter ego Six Organs Of Admittance, samarbeid med Current 93, og som medlem i bråkegruppa Comets On Fire. Six Organs har i stor grad vært Chasnys plattform for akustisk gitarplukking med psykedeliske overtoner, tilsynelatende inspirert av John Fahey og Robbie Basho. Hans tidligere utgivelser kan være litt tråkige å få tak i, men The Manifestation (2000) og For Octavio Paz (2004) anbefales varmt å oppsøke.

School Of The Flower (Drag City, 2005)
Dette er hans første på et ’større’ selskap, som attpåtil har norsk distribusjon. Den er Chasnys mest tilgjengelige også musikalsk sett, spilt inn i et ordentlig studio og med noe større budsjett enn hans tidligere 4-spors hjemmeopptak. School Of The Flower preges av et renere, tydeligere lydbilde enn det vi har vært vant med, men gjennomgangstonen er stort sett den samme. Chasny viser riktignok en klarere todeling i uttrykket, der han i tillegg til akustiske drodlinger også nærmer seg renere visesangere som Elliott Smith, Iron & Wine, til og med Nick Drake. Dette er særlig tydelig på spor som ”All You’ve Left”, ”Words For Two”, ”Home” og ”Thicker Than A Smokey”. Sistnevnte er en coverlåt skrevet av Gary Higgins, en mystisk person som Chasny etterlyser på platen. En rask google på mannen kan fortelle at han ga ut LP’en Red Hash like før han ble buret inne i 1973 for noe dopgreier. Hvis Chasnys tolkning ikke avviker mye fra originalen så snakker vi om en potensiell hippiefolk-favoritt. Vi får håpe han dukker opp igjen!

Chris Corsano (Sunburned Hand Of The Man) er eneste gjest, han bidrar på slagverk og orgel, og sørger for å skape større spenn i det ellers enslige lydbildet. Det merkes godt på tittelkuttet, som opptar drøyt en tredjedel av plata. De to akustiske gitarenes sykliske repetisjoner er et konstant gjennomgangstema, som veves sammen med Corsanos frie trommestil, båndsurr og etterhvert dominerende elektrisk gitarstøy. Noen minutter for lang etter mitt skjønn, mens andre sikkert vil bli helt hypnotisert av denne. En lignende teknikk benyttes også på ”Saint Cloud”, hvor akustiske gitarer møter badende elektrisk droner og messing. ”Procession Of Cherry Blossom Spirits” er den tredje låten som har slik oppbygning av akustisk gitar og feedback-droner. Når ”Lisboa” får avrunde som en nedpå akustisk vuggevise etter snaut 40 minutter, så er det sikkert at School Of The Flower vil bidra til å gjøre Ben Chasny og Six Organs Of Admittance til et mer velkjent navn enn det som er tilfellet nå. Og det er selvsagt helt fortjent.

The Sun Awakens (Drag City, 2006)
Og solen våkner langsomt
Med School Of The Flower tok Ben Chasny et lite, prøvende steg ut av obskuritetens daler, både med nytt plateselskap og stilmessig. Som habil støymaker i Comets On Fire har han framvist ytterligere sider av sitt gitarspill de senere årene. The Sun Awkakens, hans andre på Drag City, fortsetter utviklingen mot et fyldigere og bredere uttrykk. Med seg denne gangen har han blant andre Noel Harmonson og Ethan Miller fra Comets, samt tekniker Tim Green (fra Fucking Champs), vokalen brukes i stadig mer omfattende grad og skruen er vridd ytterligere et knepp mot mørke undertoner og håndgripelige melodier. Med tanke på Comets On Fires utvikling de siste par årene møtes snart disse to i et veikryss uten at noen kan fortelle hvem som er hvem.

De seks første sporene er relativt korte, vokalbaserte og mer støyladde enn vi tidligere har vært vitne til, men fremdeles er signaturen lesbar: Gitarbasert dronefolk, psykedelisk western og østlig raga-innflytelse vikler seg lett inn i hverandre. Melankolske ”Torn By Wolves”/”Wolves’ Pup” rammer inn platens første del, begge basert over samme tema. Mellom disse finner vi noen av de bedre låtene Ben Chasny har skrevet (unntaket er døsige ”Bless Your Blood”). ”Black Wall” og latterlig korte ”Attar” er bygget opp på samme vis, innledet av akustisk gitar som gradvis må vike for vegger av støygitarer. Mellom disse, den fortreffelige grensepasseringen ”The Desert Is A Circle”. Det er synd Chasny ikke utnytter potensialet i alle disse låtene og bygger de ytterligere ut. Han lar oss liksom bare smugtitte og tigge om mer, ertekroken.

Platens tyngdepunkt er nesten 25 minutter lange ”River Of Transfiguration”, som fører oss mot mer hemmelighetsfulle steder. Den legger av sted dypt inne i avantjungelen en gåtefull morgen, med mystisk persisk fløytespill der borte i skoddeheimen, knapt hørbart i den tunge motorduren, blant gonger og chantende indianere med uvisse hensikter. Når solen våkner med Chasnys gitarspill etter syv minutter er vi allerede langt hjemmefra, midt i et ritual som ikke bør forstyrres, der gamle ånder vekkes til live ved hjelp av stimuli som bare kjennes fra svært lukkede samfunn. Gradvis vokser intensiteten i styrke, særlig drevet frem av Harmonsons trommer og etterhvert ganske merkbar gitarstøy, som lukker seg rundt oss, og ikke slipper taket før vi strander mot en uutforsket øy langt pokkerivold fra folk. Når du åpner øynene og går i land kan du påregne å møte Fitzcarraldo eller Colonel Kurtz et sted der inne i bushen. Et flott stykke musikk, og som kontrast til de korte, lettere låtene innledningsvis gir den platen fin balanse mellom røttene til Fahey/Jansch/Basho og oppdagelsestrangen mot nye marker. Det er i dette skjæringspunktet Chasny befinner seg, og som gjør ham til en mer interessant artist enn noensinne.

Tarentel
Tarentel har tidligere gjemt seg bort i postrockens nattemørke eller svevd over oss i en 2001: Space Odyssey, der gitarens vesen i første rekke har blitt utforsket gjennom varsomme bevegelser, tremolo-effekter, feedback og droner Men San Francisco-bandet finner stadig nye galakser i sitt ekspanderende post-rock univers.

We Move Through Weather (Temporary Residence, 2004)
Klanketi klank klang
Tarentel har gjenfunnet trommene. Her er det krigstrommer, jungeltrommer, istykkerslåtte trommer, sønderrevne trommer, skarptrommer og tordentrommer. Årsaken er selvsagt at Jefre Cantu-Ledesma og Daniel Grodinski er de eneste igjen fra det som en gang var en kvintett. De har lånt med seg trommis Jim Redd fra Sonna som gir bandet et mer rytmisk uttrykk en tidligere. Cantu-Ledesma og Grodinski har latt gitarene hvile noe mer, og heller plukket opp en del andre lydmalende instrumenter. I tillegg deltar Steve Dye og Tony Cross med noe som må være mer eller mindre hjemmelagde saker. Waterphone? Flubaphone? Skihorn, noen?

Fokus rettes vekk fra melodiske strukturer og mer mot rytmikk og improvisasjon. Gudskjelov, vil jeg si, for den såkalte ’storslåtte dommedags post-rocken’ (slik den refereres fra Godspeed! til Mogwai) har vel egentlig nådd sin formtopp. We Move Through Weather bryter ikke bare med det forventede, hvis man hadde noen forventninger, platen skaper igjen nye rom der Tarentel kan bevege seg fritt. Det abstrakte fremstår igjen som det muliges kunst, selv om det begynner å bli ganske trangt om plassen her også.

Platens to hovedstykker er drøyt kvarter lange ”Get Away From Me You Clouds Of Doom” og ”A Cloud No Bigger Than A Man’s Hand”. Førstnevnte starter med noen minutter prøvende tromme-ekko og gitarbuldring, med et orgel som lurer i bakgrunnen. Etter et par-tre minutter med kirkeorgel tar den en ny vending, og sklir ut i mer ambient farvann. Først etter 11.30 kommer en enslig twang inn, som for å korrigere de ensformige collagene som langsomt skifter mønster. ”A Cloud No Bigger Than A Man’s Hand” har noe av den samme bevegelsen. Fra urolig ambient drone til mer hektiske rytmer. Dette er en slik låt som bølger frem og tilbake, uten å strebe etter noe klimaks, men som hele tiden er på randen. Vellykket er også seks minutter lange ”Everywhere The Damn Echo”, hvor trommer, piano og strykere møtes i et mollstemt gatehjørne en sen kveld etter en felleskonsert med Nick Cave og Stomp. Mellom disse får vi kortere utdrag av mer eksperimentell sort, men disse fungerer mest som bindeledd mellom de lengre og mer oppbyggende låtene. Omslaget beskriver vel egentlig best innholdet: Mørk og bunnløs, med krusninger som skaper omfattende ringer vekk fra sentrum.

Ghetto Beats On The Surface Of The Sun (Temporary Residence, 2007)
Dette er en oppfølger i betydning av at platen(e) består av materiale som de fortsatte med etter innspillingen av …Weather. Det er ikke dermed sagt at de har skrapet restlageret for alskens lort, men mengden tilsier i hvert fall både kreativitet og spilleglede. Den ble opprinnelig utgitt som en LP-serie, og er også tilgjengelig nå i samlet form over fire vinylplater. Ghetto Beats On The Surface Of The Sun er 2 1/2 time inn i Tarentels merkverdige verden av dekonstruerte beats og solbrente lydmalerier.

Tarentel er løsrevet fra form og fasong etter ordinær målestokk, og fortsetter med dette tendensen fra forgjengeren. Det betyr at ambient og post-rock har blitt mer utdaterte begreper, til fordel for et mer friform-arrangert sound sentrert rundt “beats”, i betydning av eksperimentell slagverksbruk. Tarentel eksisterer i et rom uten vegger, i en verden uten grenser. Denne kan med glede nytes i sin helhet, men et par eksempler kan illustrere hva de har å tilby. På kvarterlange ”Somebody Fucks With Everybody” stikker vi hodet inn i et romskip mens det letter fra jorden, og blir med ut i space. Bestående av monotone droner og skrapende feedback-doom nærmer de seg SunnO))) i både kraft og utholdenhet. Først etter 11 minutter utløses spenningen med Jim Redds trommer, som bidrar til å opprettholde et visst driv midt inne i all romforskningen. Mange av sporene på CD2 er korte sveip langs måneoverflaten, forbi svarte hull og gjennom gedigne tåkeskyer. Tarentel blir aldri ’ambient’ i tradisjonell forstand, til det har de for mye forstyrrende elementer i sin musikk; elektronisk knitter og instrumentale utskeielser. Låttitler som ”Stellar Envelope”, ”A Crystal Size Of Our Moon In The Heart Of A Pulsating White Dwarf” og ”Cosmic Dust” hinter uansett om at de både mentalt og musikalsk trives like godt i verdensrommet som på jordkloden.

”All Things Vibrations” er også et drøyt kvarter med drivende rytmer som binder sammen hengende gitartoner som langsomt bølger frem og tilbake og tar oss med dypt inn i hypnosen. Jevnlange “Sun Place” slipper i enda større grad til de tribale elementene som ligger latent hele tiden, med sin frie motorikk som gradvis oppløses og svinner bort i intet. Det er flere slike nærmest endeløse spor her, men legg også merke til noen av de helt korte, fullendte låtene og ikke minst styrken som ligger i helheten. Dette er en plate med mange skjulte rom, en slik du ikke blir ferdig med før midnatt og hvor du vil finne mange overraskende momenter – gang på gang.

Glenn Jones: This Is The Wind That Blows It Out – Solos For 6 & 12 String Guitar (Strange Attractors Audio House, 2004)
The Transfiguration Of Glenn Jones
Glenn Jones har med årene blitt en anerkjent gitarist og artist. Hans fascinasjon for og vennskap med den eklektiske gitar-innovatøren John Fahey (1939-2001) førte til dannelsen av Cul De Sac på begynnelsen av 90-tallet, og de har en rekke solide, men akk så oversette plater bak seg. Etter samarbeidet med Fahey (The Epiphany Of Glenn Jones, 1997) har Cul De Sac fortsatt å bevege seg inn i sitt eget, eksperimentelle terreng med klare bånd til den avdøde mester.

Her vender Jones tilbake til sitt opprinnelige instrument, og følger mer konkret i sporene ikke bare til sin mentor Fahey, men også andre Takoma-gitarister som Leo Kottke og Robbie Basho. Både Basho og Fahey blir nevnt som inspirasjonskilder av Jones, om ikke i spillestil (den er udiskutabel), men hvordan de relaterte sine komposisjoner til verden utenfor. John Fahey til situasjoner og steder fra sitt eget liv, Basho med hentydninger til en mer eventyraktig fantasiverden. Glenn Jones fører dette videre, til tross for at han innrømmer at hans låter ikke nødvendigvis handler om noe spesielt, ved å gi en kort bakgrunnsinformasjon til hver enkelt. Han viser også hvordan gitaren er stemt i hvert enkelt tilfelle, som i tittelkuttet (DGDGGD), en tilfeldighet, som det viste seg Fahey hadde benyttet i 1965. Han på sin side hadde igjen hentet teknikken fra en viss Jesse Fuller som på 50-tallet spilte inn religiøse viser med 12-strengs gitar og lommekniv. Fuller høres ut til å være en gitarist det er verd å undersøke nærmere! En annen kilde til inspirasjon er den amerikanske skulptøren Daniel Chester French (sorgtunge ”Sphinx Unto Curious Men”), mens den lystige bluesen ”Fahey’s Car” vel ikke trenger mer forklaring.

Glenn Jones behandler strengene med respekt, og enten han fingerplukker eller spiller slide så viser han å beherske et bredt spenn i stilen. ”Men”, det fantastiske ni minutter lange mørke mesterstykket stikker seg særlig ut, sammen med ”Friday Nights With” omringet av mange lag av mystikk og vakre hemmeligheter. Det er også verd å nevne at innspillingen preges av varm og dyp klang, og lydgjengivelsen er så intim som en slik plate nesten må være. Eneste gjest som bryter inn på ett spor (”Linden Avenue Stomp”) er Jack Rose fra Pelt, som også har et par lignende plater bak seg. Denne låta finnes i en utgave på hans Opium Musick, men er nok lettere å finne på samleren Two Originals Of… (VHF, 2004). Han blir også referert til i tittelen på avsluttende ”One Jack Rose (That I Mean)” og står som medskribent på ”Fahey’s Car”. ”Linden Avenue Stomp” er det mest tradisjonelle stykket rag, og selv om Jones alltid er i solid teknisk form, så er det er når han beveger seg inn på mer tradisjonell grunn at han mister noe av sin særegne form.

This Is The Wind That Blows It Out er en svært vakker, nærmest meditativ plate, og enten du allerede har et forhold til Jones gjennom Cul De Sacs mer elektriske uttrykk eller John Fahey og Takoma-etiketten bør den være av interesse. Argumentasjon om at Jones vel ikke har pløyd ny mark i den dype amerikanske muld skal få stå uimotsagt, og det spørs om han vil oppnå samme status med denne som det John Fahey oppnådde i sitt livsløp. Det er det vel for tidlig å si noe om, men sammen med Steffen Basho-Junghans, Harris Newman og Jack Rose fører han likefullt an en ny generasjon som hengir seg til tradisjonell Americana med fingerplukking på akustisk gitar.

Sharron Kraus & Christian Kiefer: The Black Dove (Tompkins Square, 2006)
Svart due, hvite sanger
’Dark folk music for the new millenium’ er tittelen på hjemmesiden til Sharron Kraus. Den vevre damen er i godt selskap blant moderne kvinner som søker litt tilbake i historien for inspirasjon. Men hun klarer å stikke hodet frem fra hopen. Kraus er velsignet med en lengselens røst og spiller banjo som en innfødt sørstatsbonde. Men hun er ikke fra Appalachene, snarere fra skolerte kår i Oxford, England. Hun har gitt ut et knippe kritikerroste soloplater, og samarbeidet med blant andre Loop Guru, strålende From Quagmire og The Iditarod. Hennes bakgrunn forklarer nok noe av den britiske folkstilen som preger noe av The Black Dove. Men nærheten til amerikansk folk signaliseres allerede da åpningen ”Prelude”, med fuglekvitter og middelaldersk engelsk tryllefløyte, som sklir over i banjodreven bluegrass med ”Missing”.

Mellom slike banjotraller (legg særlig merke til nydelige ”On The Chase”) og fjellhymner (”Glimmer”) er det også rom for en del andre toner, og The Black Dove bør på ingen måte puttes rett ned i folkbagen. Noe av grunnen til det må vi nok legge på hennes amerikanske samarbeidspartner. Christian Kiefer har stått for mye av arbeidet her, han er også en representant for den mer ’moderne’ folken. Kiefer har sin karriere i brytningen mellom eksperimentering og tradisjon, har spilt på No Music med Ken Vandermark, bidratt på et argentinsk 14 CDs The Cure-coverprosjekt (!), og spilte ”Viva Ultra” på hyllestplaten til Will Oldham og jobber sammen med Tom Carter i Charalambides. I det hele tatt en allsidig type, også han belest og smart med Ph. D. i amerikansk litteratur (sjekk for øvrig den meningsfylte bloggen hans på xiankiefer.blogspot.com.)

Kraus og Kiefer nærmer seg hverandre gjennom 15 veldig varierte spor. De utfyller hverandre godt, selv om jeg nok har mest sans for låtene som Kraus leder. Fra nevnte sanger i Carter Family-slekten via mer abstrakte lydbilder til mørke duetter skinner stemmen hennes over høstløvet som melodiene stort sett går i ett med. Kiefer har en litt mer innadvendt sangstil, et sted mellom Elliott Smith og Tim Rutili, og setter ikke like sterke spor som Kraus. Jeg vil anta at det er Kiefer som holder den mest umiddelbare folkstilen mest i sjakk, og selv om låtmaterialet er noe vekslende, så innebærer spennvidden i dette tilfellet noe positivt. The Black Dove vingler ikke på usikkerhetens vinger, men heller løfter oss opp fra mørket med en bemerkelsesverdig sterk poetisk kraft.

Pantaleimon: Mercy Oceans (Durtro/Jnana, 2007)
Panteleimon er et kloster i Russland. Det kunne nok også vært et passende sted for å nyte tonene til Pantaleimon og hennes Mercy Oceans. Det er noe sakralt og uforanderlig over denne platen, som om den hever seg over vår moderne verden. Bak det hele finner vi engelske Andria Degens. Hun har vært aktiv siden 1999, men dette er bare hennes andre langspiller. I årenes løp har hun pleiet et ganske nært samarbeid med David Tibet og Current 93, samt spilt med blant andre Antony & The Johnson og Six Organs of Admittance. Nettverket synes å være stort, og her har hun med seg gode bidragsytere som Keith Wood (Hush Arbors), Isobel Campbell (Belle & Sebastian) og cellisten John Contreras.

Medhjelpere til tross, Mercy Oceans er i all hovedsak et soloprosjekt der Degens drømmende vokal og hennes ’appalachian dulcimer’ er mest fremtredende i lydbildet. Appalachian dulcimer er et strenginstrument beslektet med autoharpe og zither som helst spilles liggende på fanget og som – ikke unaturlig – har sitt kjerneområde i Appalachene i USA. Degens bringer instrumentet tilbake til Skottland der det kom fra og der mye av denne platen er spilt inn. Det er da også et sterkere preg av britisk tåkeheim enn amerikanske dalfører langs disse nådefulle hav. Den bærer en fornem eleganse og glassklar skjørhet, stormer ikke mot oss, men tillat den å synke inn med sin milde kraft som kan nytes like gjerne en tidlig frostmorgen som på en stjerneklar natt, mediterende alene eller på reise inn i ukjent land. Mercy Oceans vil fylle deg med varme og gi etterlengtet ro.

Låtene er på ingen måte vanskeliggjort, det er lagt vekt på en god produksjon der detaljer får spillerom og det gis romslig med takhøyde. Uten å fremstå som direkte ’sær’ lager ikke Andria Degens akkurat rene popsanger, og den minimalistiske stilen vil sikkert virke forstyrrende på de mest utålmodige lytterne. Hun er da også tjent med å utvide spekteret noe, og særlig vellykket er de sporene hvor gjestene er mest hørbare. På ”Born Into You” gir for eksempel innslag av harpe, cello og droner en bredde i lydbildet som er nødvendig på en plate som holdes såpass langt nede og som legger opp til så få variasjoner.

Med enkle virkemidler har Andria Degens laget en plate som rører ved de innerste følelsene. Med gammelmodige instrumenter har hun endt opp med noe ganske så tidløst som blunker til oss fra nattehimmelen: ’I am a star, a shining star, piercing through the black black night’.

Royal City: 1999-2004 (Asthmatic Kitty, 2009)
Avskjedshilsen fra Guelph
Royal City er kallenavnet på Guelph, en middels stor og velstående by i Ontario, Canada. Derfra kommer også navnet på bandet som hadde sin levetid i årene 1999-2004. Og der har vi dermed årsaken til tittelen på denne oppsummerende utgivelsen. Den består av hint og hist fra de seks årene bandet eksisterte (og som blant annet brakte dem til en trivelig konsert på Mono i Oslo). Frontfigur Aaron Riches flyttet visstnok til Nottingham for å studere teologi (radical orthodox, that is), og dermed var også bandets dager talte.

”Here Comes Success” skramler de innledningsvis i en cover av Iggy Pop, en ironisk tekst tatt deres moderate suksess i betraktning. Det vil være en overdrivelse å si at de etterlot seg et gapende hull i musikkhistorien. Men Royal City var ett av mange oversette band som aldri nådde opp til undergrunnens overflate. Denne samleren er et verdig farvel, ikke bare på grunn av mye flott låtmateriale, men også fordi Asthmatic Kitty igjen har tatt på seg spanderbuksene. Utgivelsen har en stiv, boklignende innpakning som tigger om å finne sin plass i platehyllen, og er begrenset i opplag både på CD (4500) og LP (1000)).

Aaron Riches beveget seg fra hjembyens punkscene i tenårene og etter hvert over til et mer nedpå uttrykk, der han sammen med sine medmusikanter fant en mer folkbasert hjemmebane som passet godt til hans krokete røst og søkende sinn. Dette er musikk i tradisjonen til Dylan og Young, med tunge lag av hjemmebrygget tristesse over seg. Når Guthrie synger om en ’Kentucky moon rising over me/it lets me straight back home to you’ (”Postcards”, platens beste) er det som et ekko av Songs:Ohia/Magnolia Electric Co. i både tekst og tone. Eller nydelige ”O You With Your Skirt”, som er tilpasset den samme verandaen som har rom for en Bonnie Prince Billy. Det er i slike øyeblikk jeg nesten tar meg selv i å savne Royal City. Men jeg vet også at våre veier heller ikke vil krysses altfor ofte i tiden som kommer.

Quinimine: Filaments EP (Grey Flat, 2002)
Denne stillferdige canadiske kvartetten har vært med oss siden 1998, men jeg har ikke vært borti tidligere utgivelser fra bandet. Gary Jansz, Alice Cantine og Peter X har fått med seg trommis Keith Marchand (fra Sofa) før denne produksjonen, som sammen med Carrie Fabers nydelige cello-spill (hun er Beckie Foon i A Silver Mt. Zion) utgjør musikantene. Vi er inne i en verden som går sakte, der skjønnhet, melankoli og tristesse er viktige drivkrefter. En verden der tålmodighet belønnes, og gir så mye tilbake til den som tar seg tid.

Filaments fem spor består av to coverlåter; Kurt Weills ”September Song” og den tradisjonelle mordballaden ”Knoxville Girl”. Det er låter som passer Quinimine godt, og som de vet å behandle med respekt. De spiller avdempet og lavmælt, og det gis ingen plass for annet enn luft i deres lydbilde. Vokalen deles på deilig duettvis mellom mørke Jansz og vevre Cantine, og sammen skaper de strimer av sol inn i et nedrimet og tåkete landskap, der musikerne forsiktig føler seg frem for å gi klang til deres stemmer. Bruken av banjo understreker folk-preget på låtene, men dette er langt fra regulær folkemusikk. Fra den dunkle basslinjen på godnatta-sangen ”Filaments” til den sakrale stemningen fra ”Knoxville Girl” renner bort en drøy halvtime senere, evner Quinimine å sette et markant spor etter seg. Den har blitt akkurat så lang som vi vil høsten skal være. Da er det bare å fyre opp i peisen.

Spires That In The Sunset Rise: This Is Fire (Secret Eye, 2006)
Trollkjerringer
Disse fire kvinnene fra Chicago gjorde seg fortjent bemerket med sitt andre album Four Winds The Walker (2005) som nok et tilskudd i den voksende psych-folk/avantfolk-genren. This Is Fire holder noenlunde ustø kurs fra der vi sist forlot dem. Preget av mer utstrakt instrumentbruk og fyldigere lydbilde, men de har på ingen måte beveget seg mot lettere tilgjengelig former denne gangen. Spires That In The Sunset Rise behandler sine tradisjonelle instrumenter på utradisjonelt vis, og skaper stemninger som ligger utenfor konvensjonell, visefolk. Uten å bry seg noe spesielt om håndfaste melodier lager de heller teksturbasert materiale og lett, transparente arrangementer som det kan ta tid å komme skikkelig inn i.

Åpningssporet ”Spike Fiddle Song” er en aldeles strålende heksedans, den mest umiddelbare låten her, og en invitasjon om å ta turen fra de amerikanske skoger og dypere inn i eventyrland. Instrumentenes skranglete sammensetning (slidegitar, autopharp, fele) henger sammen på et vis, og bindes ytterligere opp av Kathleen Bairds mystisk svevende stemmebruk til et spraglete lappeteppe som løfter oss et godt stykke over bakkenivå. Det vil være en overdrivelse å si at resten av platen er like lett å følge. Jeg savner litt lettere melodisk sitteunderlag, og Bairds uglevokal blir i overkant krevende på sine mest dramatiske partier. Samtidig er det noe ytterst forunderlig over stemningen her som skaper en viss dragning mot det de holder på med. Den sørgmodige banjo/harmonium-drevne avslutningen sørger dessuten for at platen innkapsles på best tenkelig vis.

Spires That in the Sunset Rise lever opp til sitt naturalistiske navn også i tekstene, som inneholder mye natursymbolikk og sjelegransking, et beskrivende eksempel fra ”Let The Crows Fly”:

Let the crows fly
I have lavender rocks in my pocket
the seashore sung songs to my soul
and my mind wore thin at the tear of it…

Det er også verd å få med seg at alle fire er involvert i en rekke relaterte prosjekter, som nok er mulig å anskaffe i relativt obskure miljøer. Kan selv gå god for eksempelvis Taralies prosjekt TarPet, pakket i stiv papp og påklistret noen gamle tøystykker minner den om at dette ikke er ment for massene. I den sammenheng blir Secret Eye en major-utgivelse, og når både lyd og produksjon er såpass velholdt som her, så er det et greit sted å starte for de nysgjerrige. Hvis man liker skumle folketoner fra midt-vesten.

Sun City Girls: 98.6 Is Death – Carnival Folklore Resurrection Radio 13 (Abduction, 2004)
Radiofront
Siden første halvdel av 80-tallet har Phoenix’ Sun City Girls stått frem som noen skikkelige ugagnskråker av en trio. Den maskekledde utgruppen oppsøker musikalske bakhager et godt stykke unna det solskinnsklingende navnet, og har langt større stabilitet i besetningen enn i musikken de koker sammen. Med en mildt sagt omfattende diskografi bak seg har den nye lytter mye å grave seg ned i mellom doser av avantgarde, folk, frijazz, punk, improv og what not. Bare den kontinuerlige serien Carnival Folklore Resurrection har nå kommet til volum 13, som inngår i rekken av formatet Made For Radio. 98.6 Is Death er tittelen, og består av 37 kutt/58 minutter, opprinnelig en livesending for en radiokanal i Louisville, Kentucky i 2004 (WFPK). For øvrig samme år som Sun City Girls spilte i Europa for aller første gang (All Tomorrow’s Parties).

I god ånd er det stor spennvidde over det som kommer ut av en slik seanse, fra radiosøking på FM-båndet, surfinstrumentaler og spansk-klingende folklåter til indiske banjo-ragas (”Bangalore Porch Lights”), fra en Morricone-cover (”Man Without A Harmonica”) til outtakes fra eldre studiopptak (93-94) og diverse livekutt. Alt sydd sammen med mer eller mindre merkelige talemeldinger, poesi, obskure opptak og lydcollager med diffus opprinnelse. Improvisasjon, folkemusikk og lo-fi instrumentale freakouts på 35 sekunder går hånd i hånd på en plate som fremstår som en noe strammere versjon av doble CFR 11 & 12 (2004). 98.6 Is Death er en ganske så fragmentert opplevelse som veksler mellom fanget lyd og faktiske innspillinger, feltfunn og miksinger som skaper en slags klipp & lim estetikk. Det fungerer likevel som en times lang hoppende opplevelse fra stadig nye og overraskende tuer i utmarken, og platen blir dermed stående som et dokument fra et USA i 2004 som skjuler langt flere stemmer enn de som til vanlig kommer opp til den trygge overflaten. Original og morsom, om ikke spesielt slitesterkt materiale, og kanskje ikke en plate for nybegynnere – eller kanskje det er akkurat det den er. Prøv selv. 98.6 Is Death er trykket i begrensede 1000 eks., men kan anskaffes via hjemmesiden til bandet eller label.

Baby Dee: The Robin’s Tiny Throat (Durtro/Jnana, 2007)
Piken med svovelstikkene
Det kan virke lett å avskrive Baby Dee for å være en oppkomling som forsøker å sole seg i glansen til Antony. Men den oppvakte lytter og leser vil sannsynligvis være kjent med at Baby Dee allerede har en omfattende historie bak seg som artist og kunstner. Født i Cleveland tidlig på 50-tallet, flyttet hun til New York i 1972 (hun har visst vendt nesen vestover igjen). Den doble samleren The Robin’s Tiny Throat gir gode muligheter til å bli bedre kjent med en underkjent stemme i amerikansk undergrunnskultur. Nå er ikke lenken til Antony tatt helt ut av det blå, for Baby Dee har vært en del av kretsen rundt The Johnsons, hun er performanceartist med en mangslungen karriere; klassisk trent harpist, kirkeorganist og sirkusartist. En ekte Lower Manhattan-frik, med andre ord.

Dees dramatiske tenor er også parallell til Antony, men uten hans sans for mer umiddelbare melodier og myke dynelyd. Med sårbart patos og stor vokal rekkevidde er hun en unik fugl i singer/songwriter-landskapet. Svulmende, skjelvende, inderlig og hjerteskjærende fremstår Dee som en slags pike med svovelstikkene i storbyen, en eventyrforteller med tunge historier i favnen; om savn, tap og sorg drapert i tungladen tristesse, lengsel og ensomhet:

One night I lay sleeping
I could hear the children singing a song
When I woke up I was weeping
And I knew that something was terribly wrong

Denne samler materiale fra platene Little Window og Love’s Small Song, samt singlen ”The Made For Love”. Little Window var en bemerkelsesverdig debut bestående av i hovedsak piano og stemme, mens oppfølgeren gir noe mer i form av trekkspill og harpe. Men i det store hele er det den store røsten til Baby Dee som gis plass her. Ikke forsøk å ta unna alle de 100 minuttene på en gang.

The Drones: Wait Long By The River And The Bodies Of Your Enemies Will Float By (All Tomorrow’s Parties, 2005)
Australia har en lang tradisjon på å produsere alkoholsunkne hangover-croonere, skitten bluesdominert garasje og sjanglete, ujålete gitarrock. I tradisjonen etter band som The Birthday Party, Lime Spiders, The Saints og Scientists finner vi Melbourne-kvartetten The Drones – som altså ikke har noe som helst med dronerock å gjøre. Wait Long By The River And The Bodies Of Your Enemies Will Float By er den omfattende tittelen på deres andre utgivelse. En plate som også etablerer bandet i de amerikanske sumpsporene etter Green On Red, Mule, Laughing Hyenas og Royal Trux.

Disse 9 låtene preges alle av en snerrende, rastløs energi, en sjanglete fremtreden og ikke minst mye grom gitarlyd med vokalist Gareth Liddiard i front, som har en fyllepredikant-stil Jeffrey Lee Pierce/Lux Interior verdig. Skal man noensinne bruke begrep som ubehøvlet og skitten som hedersbegreper, så er The Drones en solid kandidat. Wait Long By the River… har en nerve som vibrerer mellom desperat fullblodsrock og gråtkvalte melodier. Selv om en time med dette bandet kan bli i meste laget og en del låter faller ned på det jevne, så har de lykkes å lage en plate uten de store dødpunktene. Ta særlig notis av de lange og seige vinnerne ”The Best You Can Believe In”, ”Locust” og ”Sitting On The Edge Of The Bed Cryin’” – fuktig dirtblues der lysene brenner i begge ender.

Bjørn Hammershaug
Alle omtalene er skrevet og publisert i tiden rundt platerelease.

Sterkstrøm & Svakstrøm: 10 Lydmontører

10 enslige menn som alle driver med musikk av den mer elektroniske typen, de fleste alvorlig bøyd over en datamaskin, eller i det minste noen strømførende duppedingser. Herunder artister som mikser det elektroniske med mer organisk lyd, samt noen som har andre førsteinstrument enn et hovedkort. Men alle er de eksperimentelle lydelektrikere som bearbeider fram godlyd på ulikt vis. Omtalene er i hovedsak skrevet i tiden rundt release.

Dan Deacon
Dan Deacon tilhører det livate off-Brooklyn miljøet i Baltimore, som i skyggen av storbyen litt lengre nord har blomstret i fred og ro til å bli blant de mest spennende veksthusene innen ny, amerikansk undergrunnsmusikk. Deacon tilhører Wham City Arts Collective, der Animal Collective, Spank Rock, The Death Set og Wilderness kan nevnes – alle artister som dyrker det primale, rituelle og ekstatiske innenfor sine uttrykksformer.

Bromst (Carpark, 2009)
Multimore
Bromst er en hyllest til den kreative skapergleden som bør ligge til grunn for alle som utøver musikk. Det er flere grunner til at denne er så vellykket. Dan Deacon har bevart en barnlig utforskertrang, uten sperrer og stengsler. Å følge ham gjennom en hel plate er som å oppdage verden på ny. Deacon er også en skolert musiker, utdannet i faget. Fyren kan faktisk det han driver med, ulikt de fleste andre av hans kumpaner. Det tredje poenget er hans brede bakgrunn, som inkluderer både instrumenter og genre, alt fra grindcore til folk, og det tette, levende miljøet i Baltimore som så vidt er nevnt over. Det bidrar nok til en viss grunnforståelse om åpenhet. Disse tre momentene ligger til grunn og reder vei, det er bare for Deacon å høste det han har sådd.

De akustiske og organiske elementene er mer fremtredende enn tidligere, og Bromst pløyer seg lett mellom genremarkens åkerrader. Her er i tillegg til elektroniske duppedingser plenty av blåsere, masse tangenter og ikke minst stemmer av alle slag. Å gå inn i hver enkelt låt vil være altfor omfattende, men jeg vil trekke frem et par eksempler på hva som venter lytteren. Åpningssporet ”Build Voice” forklarer bare i tittelen hva den handler om – en fanfare som bygger seg opp fra en feiende seiersmarsj til en overstrømmende popperle av hujende vokal (’Hello my ghost, I’m here, I’m home’), ragtime-piano, blåsere og hva-vet-jeg som kunne vart i 20 minutter for min del. Jeg må presse meg selv til å ikke skippe tilbake hver eneste gang den bråslutter.

”Of The Mountains” er basert på noe som minner om afrikansk sang og polyrytmikk, dandert med klokkespill og trommesoloer til å bli real stammedans. Korte ”Wet Wings” kan også trekkes frem for å understreke noe av bredden her. Den er bygget opp rundt samples fra ”The Day Is Past & Gone”, sunget av Jean Ritchie. Dette er en tradisjonell folksang fra Appalachene, der Deacon looper, bearbeider og strekker tekstlinjen ’The day is past and gone, the evenin’ shades appear’. Fra ren a capella til en sammenvevd masse, ordløs og mektig blir den som et ekko fra svunne tider som strømmer usynlig gjennom den øvrige platens ånd.

Mellom disse tre sporene, som ikke er de beste en engang, vil du finne et kaleidoskop av en plate som stadig skifter form og farge. Deacon ender som regel langt fra det som var utgangspunktet og hans låter er ikke spesielt lineære i formen. De er mer innholdsmettet og komplekse, men kommer likevel ut som de mest naturlige popsymfonier fra en annen verden. Det er flere partier her som er både enerverende og intetsigende, men de forandrer seg hele tiden. Bromst står ikke stille, stadig avdekkes noe nytt og gledelig. Noen kan riktignok sikkert få fnatt av Snipp & Snapp-vokalen som har en tendens til å være i nærheten. Enn så lenge synes jeg det er riktig så søtt. Jeg vet ikke hvor lenge det varer.

Dan Deacon har tidligere gjort seg aller mest bemerket for sine intense liveshow, med Bromst tar han steget opp som en fullkommen plateartist. En av årets mest forfriskende utgivelser, som vil appellere i like stor grad til venner av utskudd som Animal Collective til folkeeie som Fleet Foxes. Dette er Dan Deacons endelig fusjon av sine eksamensoppgaver i elektro-akustisk og computerbasert musikk, og han står til en ren A.

Les mer om Dan Deacon på Pitchfork

Fennesz
Mange ble nok for alvor kjent med Christian Fennesz gjennom eminente Endless Summer (2001), en Pet Sounds for glitch-generasjonen med en tittel som helt presist beskrev musikken. Med Venice tre år etterpå forflyttet han seg fra tilstand til sted, kan man kanskje si, på det som var en vel så tilgjengelig plate. Det har igjen tatt sin tid med oppfølgeren, fire år senere ser det ut til at Fennesz fremdeles er på vandring. Stoppestedet denne gang er Svartehavet.

Black Sea (Touch, 2008)
Vannmannen
Det er sikkert mulig å utlede noen smarte tanker rundt dette navnet. Svartehavet forbindes ofte med sol og ferie, men det er nok også mulig å knytte, i hvert fall regionen, til tungindustri, grå sletter, tåkefulle jernbanespor og fremmede språk. Noe slikt. I hvert fall er det mer i denne retningen omslaget tar oss, og det er også mot dette landskapet musikken søker. Fennesz musikk strømmer denne gangen fra Dnepr og Don mot Svartehavets bredder på bølgende gitarer, statisk elektrisitet, grumsete vann.

Black Sea er en mørk, tung – men ikke minst en vakker plate. Ambient og støy, gitarer og elektronikk er skrudd sammen til et organisk pustende vesen. Fennesz snur ryggen til den gjengse laptop-artist – altså vendt mot publikum – og det er nettopp i det analoge fundamentet og det menneskelige oppe i det hele som skiller ham i en genre som ofte blir kald og distansert i forholdet mellom utøver og publikum. For det er ikke til å underslå at det finnes cirka en million ’lydskulptører’ der ute, svært mange innenfor det segment som Fennesz befinner seg i. Han er blant de store, markerte seg tidlig og har en naturlig autoritet i miljøet. Om Black Sea er så vanvittig mye ’bedre’ enn andre er spørsmål jeg ikke nødvendigvis sitter med svaret på. Det viktigste er at dette er en formidabel lytteropplevelse. Fennesz jobber sakte, men resultatet tåler da også alltid tidens tann bedre enn hos de fleste han kan sammenlignes med.

Elementene består ikke uventet av lag på lag med mektige el-gitarer, melankolske akustiske gitarer, noe som minner om feltopptak og selvsagt et kraftverk av datamaskiner/elektronikk. Hva som er hva er ikke enkelt å si, for en gitar er ikke alltid en gitar i Fennesz hender, men han søker i hvert fall mer mot tekstur enn puls, mer mot drømmebilder enn konkreter. Mye av hans modus operandi samles på første spor; det ti minutter lange tittelkuttet som tar oss fra maritime omgivelser, gjennom en urovekkende storm til vi skylles på land i et goldt, fremmed landskap. Vi er fremme, her skal vi tilbringe de neste 45 minuttene inntil vi duver tilbake på en dyne av støy til lyden av en ”Saffron Revolution”.

Fennesz har funnet et godt hjem hos stilsikre etiketten Touch, sammen med likesinnede som Oren Ambarchi, Phill Niblock og Rafael Toral, men han har også med seg Mego-relaterte Anthony Pateras på behandlet piano på ett kutt (”The Colour Of Three”) og New Zealandske Rosy Parlane på et annet (”Glide”). Dette er bidrag som ikke utmerker seg umiddelbart på annet vis enn det man leser på omslaget, for Black Sea er helt og holdent Fennesz’ prosjekt.

Et sikkert stykke lyd å ta med seg neste gang du skal til Odessa.

Les intervju om Black Sea hos Tiny Mix Tapes

Tim Hecker
Tim Hecker fra Vancouver har de senere årene gitt ut noen av de fremste platene innen den nærmest paradoksale stilarten ambient støy, i den teksturbaserte skolen til for eksempel Brian Eno og Fennesz.

Mirages (Alien8, 2004)
Dark was the night, static was the ground
Tim Hecker holder nå til i Montreal, og herfra har han gitt ut flere plater både under sitt eget navn og som mer tekno-baserte Jetone. Mirages er oppfølgeren til Radio Amor (Mille Plateux, 2003). Han har denne gangen med seg gjester fra hjembyens Constellation-etikett; Le Fly Pan Am (som han tidligere har jobbet med), David Migone (Set Fire To Flames, Godspeed) og David Bryant (Set Fire To Flames). Bryant legger på gitarer her, sammen med australske Oren Ambarchi. Førstnevnte står for murrende feedback på det lange, oppbyggende avslutningssporet ”Incurably Optimistic!”, som styrer tilbake mot det metalliske innledende temaet. Ambarchi har et mer melodiøst innspill på rytmiske, Pole-aktige ”Kaito”. Gitaren er i det hele tatt et gjennomgående element denne gangen. Hecker selv trakterer stort sett gitar (og piano) som bearbeides til det høres ut som det du vil det skal være: Lange dronestykker, badende støytåke, ubekvem industrilarm og kontemplerende nattambiens.

’An ambient-death-metal classic in waiting’ sier Alien8 i sin beskrivelse av Mirages. Det er en setning som beskriver innholdet godt, for skiva innledes av røskende gitarlarm og statiske forstyrrelser, visstnok basert på sønderrevne samples av en Blur-låt, titulert ”Acéphale” (for øvrig et begrep hentet fra den franske avantgardisten Georges Batailles hemmelige samfunn på 30-tallet). Det bør sette deg i en stemning som gjør deg beredt for den nattlige reisen denne platen gir seg ut på. Gitarene forsvinner snart til fordel for mer pulsløs, ambient glitch, men er likevel tilstede i en eller annen form gjennom hele platen. Death metal-linken som nevnes over skal ikke overdrives, for Mirages er i det store og hele en lang, nær sammenhengende flyt av formløse stemninger som bølger fram og tilbake. Omslaget er i så måte betegnende for bruksområdet, da dette er musikk som kler den stille og ensomme natten best.

Det er i nerven mellom varm knitring og tykke lag av melankolsk støy, melodi og dissonans, at Hecker lykkes i å lage nok et album som holder lytteren våken natten lang.

Tim Hecker: Harmony In Ultraviolet (Kranky, 2006)
Disharmonisk harmoni
Tim Hecker har i en årrekke bygget sine tåkefulle, lumrende lydverk basert på støy, dissonans, feedback, abstrakte droner og melodiske strukturer, skapt på en bærbar datamaskin. Han omdanner den kalde digitale orden fra laptopen til levende og svært billedskapende musikk med elementer av glitch, ambient, metal og shoegaze. Harmony In Ultraviolet er en langt rikere opplevelse enn det mange av hans samtidige tastaturknastere driver med.

Noe av det mest slående er hvor høyt skiva virker å være spilt inn. Om Oval og My Bloody Valentine hadde slått seg sammen, eller om Sunn O))) hadde blitt gjenskapt av Angelo Badalamenti og Brian Eno kunne resultatet blitt noe nær den metalliske ambient-formen til Hecker. Fundert på et klarere melodisk grunnlag enn jeg har hørt ham tidligere, samtidig overveldende i all sin destruktive kraft, har han skapt en plate som er marerittaktig vakker.

Den kvelende tyngden blir aldri helt dominerende, men ligger heller som et presserende fundament som sjelden slippes helt løs, men pulserer, spraker og drønner i undergrunnen. Hecker skaper tykke lydbilder som på en og samme tid veier flere tonn og samtidig er nærmest luftige i formen, som om de er skapt i en undersjøisk katedral på fullt volum og under et voldsomt trykk.

Albumet er inndelt i 15 deler, men disse sklir mest over i hverandre på en plate som høres best i sin helhet. Men Hecker signaliserer en oppdeling, og skillene markerer en prosess gjennom sømløse brudd som bidrar til variasjon fra nærmest arktisk øde til dirrende ødeleggelser. Som utgiver Southern sier om Heckers arbeider: ’He pushes the boundaries of abstract music, challenging the very definitions of genres such as electronica and ambient’.

Må bare dele et tips til en ekstrem lytteropplevelse jeg hadde med denne, høyt i øretelefoner, gjennom den polske landsbygda en tung høstdag, på vei mot Auschwitz. Coverbildet på Harmony In Ultraviolet minner sågar om billedveggene i en av de gjenværende skrekkblokkene. Hver gang jeg hører denne plata, og det skjer ikke rent sjelden, ser jeg for meg det umenneskelige i mennesket, og det er kanskje mulig å finne en slags forståelse for innholdet når jeg i etterkant leser at Hecker er opptatt av ’thresholds of listening pleasure/pain’.

An Imaginary Country (Kranky, 2009)
Utopia
Omslaget til An Imaginary Country er av den canadiske maleren David Milne (hans “Vimy Ridge”), en anerkjent modernist og eksperimentalist som beveget seg mot det abstrakte. Platetittelen er hentet fra en musikalsk kjempe og nytenker: Claude Debussy, og hans sitat ’The imaginary country… one that cannot be found on a map’. Det spilte på hans syn på en musikalsk tilstand han fant heller trist i sin tid, og som pekte mot hans egen vilje til å finne alternative tenkemåter i forhold til å komposisjon. Visstnok et utopisk arbeid som pekte på et ikke-eksisterende sted. Et ’imaginary country’. Hecker knytter seg altså opp til en sentral og mangfoldig avantgardistisk tradisjon, og selv om hans musikk ikke er omveltende på noe vis i dag, så signaliserer vel dette noe av hans visjonære holdning.

An Imaginary Country er oppfølgeren til sterke Harmony In Ultraviolet, og mer som en videreføring å regne av dennes mer svevende sider. Vi loves en mer pulsbasert plate, og en bredere palett bestående av strykere, synther, piano og gitarer som bearbeides og vaskes bort er også mer fremtredende her. Vi presenteres for et mykere uttrykk, der Hecker fører oss høyere opp i skylagene og på sett vis tilpasser seg labelfrender som Pan American og Stars Of The Lid. Hecker har likefullt opprettholdt en viss tyngde i sin musikk, og en underliggende kraft av droner og hvit støy som forhindrer den fra å bli helt sfærisk. Han trekker inn både shoegaze, noise og new age på samme tid, og jeg blir ikke helt enig med meg selv om dette er den mest spennende retningen å bevege seg for en artist som har krysset bredere grenser tidligere.

Tim Hecker mestrer uansett kunsten å skape atmosfærisk og lite påtrengende støymusikk, og An Imaginary Country gir en nydelig lytteropplevelse med sin nærmest beroligende form for mørke dykk etter Utopia.

Les intervju med Tim Hecker hos The Quietus

Oren Ambarchi
Australske Oren Ambarchi er en av tiårets mest sentrale gitarkunstnere, vel så spennende som Fennesz for å dra en ikke helt irrelevant parallell. Ambarchi har utforsket gitarens muligheter siden slutten av 90-tallet, og skapt en karriere som har strukket seg fra minimalistisk improvisasjon til mer orkestrert og teksturbasert eksperimentering de senere årene. Blant hans fremste utgivelser: Grapes From The Estate (2004) og In The Pendulum’s Embrace (2007).

Intermission 2000-2008 (Touch, 2009)
Pausesignal
Intermission 2000-2008 er en oppsummering av Ambarchis arbeid i dette tiåret, konkretisert ned i fem spor hentet fra ulikt hold. ”Intimidator” er fra en LP-versjon av In The Pendulum’s Embrace, ”Moving Violation” fra en Touch-samler, ”A Final Kiss On Poisoned Cheeks” fra en begrenset tolvtommer, ”The Strouhal Number” fra en australsk samler, mens ”Iron Waves” er tidligere uutgitt.

De 13 minuttene som utgjør åpningen ”Intimidator” (med Anthony Pateras på behandlet piano) er ikke direkte spennende, hørt med umiddelbare ører. Lang, sammenhengende feedback, med noe metallisk klangbrudd utgjør denne, der balansen mellom de tunge, nærmeste doom-ladde uttrykket og det abstrakte, ambiente forenes. Dette går som en rød tråd gjennom hele platen. Det er også de langtrukne droner som utgjør ”Iron Waves”, som er mer formbasert (ikke akkurat melodisk, men dog) og ”Moving Violation”. Det flotteste øyeblikket er ”The Strouhal Number”, som stammer helt tilbake til 2000. Her fanger Oren Ambarchi noe av den skjøre magien han også klarer å få ut av gitaren sin og slipper den ut i nærmest drømmeaktige sekvenser. 20 minutter lange ”A Final Kiss On Poisoned Cheeks” starter med forsiktig knitter, som gradvis stiger i intensitet og viser hans forhold til mer støyende toner enn det som tidligere er avslørt her. Etter 14 minutter tones feedbacken ned, kaoset opphører og vi synker inn i avslutningen på en drøy tone som munner ut i varsomme klokkespill og cymbaler.

Intermission er ikke platen jeg ville startet med for å bli kjent med Oren Ambarchi. De allerede innvidde vil nok sikkert ha samlet til seg de fleste av disse sporene allerede, men det er selvsagt greit å ha dem samlet og med oppusset lyd på en CD. Dette er likevel ikke en utgivelse som faller mellom noen stoler. Ambarchis musikk gjør aldri det.

Les intervju med Oren Ambarchi hos The Quietus

Christophe Bailleau
Franske Christophe Bailleau, nå bosatt i Belgia, er en multikunstner med stort register. Han er nok for mange mest kjent som medlem i Arden, sammen med blant andre Mitchell Akiyama, aMute og Sebasten Roux. Hans palett er den minimalistiske og teksturbaserte, men penslene han benytter er ikke bare laptopen, men også organiske instrumenter.

Bailleaus musikk er både innbydende og varm, med elementer av det kjente, melodiske og det mer abstrakte og drømmende.

On Soft Mountains We Work Magic (Fenêtre, 2008)
(m/ Neal Williams)
Myke, magiske fjelltopper
De gode mennesker i Fenêtre har igjen gitt oss en flott stykke musikk. Dette er et samarbeidsprosjekt mellom Christophe Bailleau og Neal Williams, og dere som allerede kjenner til de to forstår dermed at det er snakk om et musikalsk møte mellom Europa og USA, mellom varm elektronika og mild folk. Resultatet har blitt en meget vakker plate av den typen man kan synke dypt ned i.

Christophe Bailleau har her med seg amerikaneren Neal Williams, et for meg ubeskrevet blad. Han er en singer/songwriter med tilhold i Atlanta, som også jobber under navnet Possible Selves. Williams trakterer i hvert fall en haug med akustiske instrumenter, samt at han synger med en ganske intim stemme av den mer uskolerte typen. Litt rusten og atonal, men det kler på en måte det litt vindskeive og utforskende uttrykket som ligger over hele denne platen. De to jager ikke opp på første og beste topp på jakt etter det umiddelbare og lettfattelige, men forsøker å skape intim magi på myke fjellknauser.

Det er ikke vanskelig å adskille de to herrenes bidrag fra hverandre her. De mest spennende øyeblikkene er når de møtes, at uttrykkene smelter sammen i hverandre. Samspillet kommer nok Neal Williams mest til gode, og det er hans låter som står igjen som de mest distinkte her. Hør finfine ”Moistened Plans”, i utgangspunktet en nedpå akustisk pludresang, som gis ytterligere dybde med sitt utbygde lydbilde. De to alternerer ganske jevnt med å spille hovedrollen utover på platen, og de lykkes å skape variasjon uten at kontinuiteten blir brutt.

Air Resort (Soundscaping, 2008)
På vingene
Da kan vi ønske velkommen til et nytt norsk plateselskap. Intet er hyggeligere enn det. Soundscaping har tidligere eksistert som nettsted, men tar nå skrittet videre. Første utgivelse lover veldig godt, ikke minst med tanke på den smekre utformingen og innpakningen de har gitt platen. Air Resort er et stykke musikk som fortjener en delikat bekledning.

Christophe Bailleau driver med drømmende, teksturbasere lyder, fremskapt av gitar, laptop og feltopptak, litt slik som blir billedgjort på omslaget: Dette er musikk som tilhører høyere luftlag i alle sin svevende ynde, men jordnær nok til at vi ser landskapet under. Plukkende gitarer, synth som bølger inn og ut, surklende og klukkende lyder, ringende bjeller, gnissende ringing – alt bundet sammen med en tålmodig sikkerhet og luftig sinn. For å virkelig gjenta meg selv, så kan beskrivelsen fra forrige utgivelse fremdeles brukes om musikken, som ’innbydende og varm, med elementer av det kjente, melodiske og det mer abstrakte og drømmende.’

Det er mange veldig fine øyeblikk her, ikke minst i krysningen mellom nettopp det akustiske (gitar) og det elektroniske (laptop). Det gjelder både ”Meli-Melo” og ”Small Village On A Hill”, som fra en nærmest frenetisk oppbygning fader ned med Mark Templetons fine gitarspill. Det bør også nevnes at Sébastien Roux bidrar med lyder på ”Je Te Laisse Des Messages Sur Ton Decodeur”, en timinutter der de to graver litt dypere ned i materien. Det taler også til Bailleaus fordel at han ikke nødvendigvis tar den enkleste vei, hans lydreiser fordrer en aktiv og imøtekommende lytter. Christoph Bailleau fremstår som personlig i sitt arbeid, men driver i en genre med små nyanser, og det er ikke lett å fremheve noe som skiller ham så veldig fra lignende lydkunstnere.

Men Air Resort pakkes uansett med til neste lange flyreise.

Greg Davis
Greg Davis har en broket bakgrunn som musiker, med erfaring fra både hip hop, impro og jazz i band som JAA og Parallel. Han har studert gitar i Chicago (klassisk og jazz), har en mastergrad i komposisjon og startet i 1997 sin egen label Autumn. Debutplaten Arbor ble utgitt i 2002, og var en utmerket presentasjon i området mellom ambient electronica og folk.

Curling Pond Woods (Carpark, 2004)
Fugleknitter
På baksiden av omslaget sitter en ettertenksom Greg Davis mellom trærne med tankebobler svevende rundt seg. Han lytter til fuglene synge naturens egen sang, og funderer kanskje på hvordan han kan putte dem inn i sin lille laptop. Med to coverversjoner denne gangen, Beach Boys’ ”At My Window” (fra Sunflower) og The Incredible String Bands ”Air”, og åtte originaler tar han med Curling Pond Woods et naturlig skritt videre i denne utforskingen, med vokal og mer utfordrende låtstrukturer enn sist.

Kombinasjonen av gitar og elektronika kan ikke kalles nyskapende lenger, men Greg Davis lykkes likefullt i å prestere materiale som holder vann på sitt andre soloalbum. Det er i første rekke den behagelige, naturvennlige stemningen platen dreier rundt som gjør meg mildstemt, og tankene drar seg mot lyse sommerkvelder, skogsturer med leirbål og mac’en i en armlengdes avstand.

Den 20 sekunder korte a capellaen ”Red Barn Road” introduserer fløyelsmyke ”Brocade (Revowen)”, der det er den akustiske gitaren som vever mønstre alene, inntil en rytme gir den form. De forsiktige antydningene til støy kommer mer fram på ”Improved Dreaming”, her med et klokkespillende Davis som høres ut til å befinne seg inne i en tropisk skog omgitt av kvitrende fugler. Etter omtrent fire minutter rundes den improviserte drømmesekvensen av med et noe som høres ut som en klarinett i samspill med et trekkspill. ”Improved Dreaming” er et vakkert, drømmende spor. Seks minutter lange ”Shoes & Socks” deler noe av den samme kombinasjonen av elektronika og folk (noen vil kalle det ‘laptop folk’), innledet av forsiktig plukkende akustisk gitar, orgel og en travende rytme som gir den en viss folk-feel, før det langsomt reverseres av noe varm, knitrende spraking. ”Slightly Asleep” vender tilbake til skogen. Overgangen til lengre spor er også like, da (de etterhvert irriterende) fuglene ufortrødent følger med. Her betrakter de noe så sjeldent som Greg Davis foran mikrofonen. Vokalprestasjonen på ”At My Window” er ikke så mye kvitre muntert for, hans sur-skjøre, litt naive stemme passer for så vidt til musikken (litt Grubbs, litt O’Rourke), og falsetten kan faktisk minne om opphavsmann Brian Wilson. Men ”At My Window” er det første sporet hvor Davis ikke helt finner den fine balansen mellom akustisk folk og ambient naturell han har brukt første halvdel på å imponere oss med.

De to etterfølgende kuttene er korte abstrakte snutter. ”Centremost” med saksofon og klarinett i fritt spill, ”An Alternative View Of A Thicket” med platens mest voldsomme og direkte støyattack. Det er nesten så vi puster lettet ut når Davis igjen returnerer tilbake til tjernet i skogen. På tittelkuttet lurer John Peacock seg inn med pedal steel, Nick Broste drar frem trombonen og alle klapper takten på det som vokser til en stolt pophymne som bare blir så altfor kort. Avslutningsvis tolkes The Incredible String Bands ”Air” og som sagt, jeg kan styre meg for Greg Davis’ stemme. En del ubenyttet potensiale til tross, med den kollektive følelsen av samhold og guddommelighet som avrunding så blir det likevel tilgitt.

Til tross for noe repeterende bruk av koplingen mellom gitar/elektronika, en svak vokal og litt for mye fuglesang; Greg Davis vil virke gjenkjennende positivt på alle som har et forhold til artister som Jim O’Rourke, David Grubbs og Fennesz. For dere som ikke har det, venter en hyggelig overraskelse med Curling Pond Woods.

Paquet Surprise (Carpark, 2005)
m/ Sebastien Roux
Pandoras boks
Omslag og tittel på denne plate er illustrerende nok; ut fra den grå pakken strømmer det ut en verden av lyder, farger og lukter i alle former og fasonger. Innholdet er fra naturens verden, blant planter, blomster og sopp, røyskatt, oter, ugle, bjørn og bever har amerikanske Greg Davis og franske Sebastien Roux gjemt seg for å formulere en plate like omfangsrik som naturen selv. Jeg teller over 25 instrumenter de to trakterer i tillegg til laptopene sine; lekeinstrumenter og mijwiz, gitar, fiolin, ulike slagverk og naturlig lyd.

Sebastien Roux (han er tilknyttet den statlige franske organisasjonen IRCAM: Institut de Recherche et Coordination Acoustique/Musique) kjenner jeg ikke så godt til, men Greg Davis har i hvert fall markert seg de senere årene som en særs produktiv artist. Den skolerte Davis (jazzgitar, komposisjon) har med både sine soloplater og ulike samarbeidsprosjekter stått frem som en de mer interessante folktronica-artistene, med sin blend av electronica, feltopptak og akustiske instrumenter/folk. Paquet Surprise vil ikke være dramatisk overraskende for dere som kjenner Davis fra tidligere, noe mindre melodisk strukturert enn …Woods men med de samme grunnprinsippene. Men den skjuler et annet type samarbeid for Greg Davis enn han tidligere har vært med på.

’And now we are alone together’ synger Roux på et tidspunkt (”Good Decision”), og det kan passe til det faktum at de to musikalske herrer skapte dette på hver sin side av den store dammen. De fant hverandre med en felles interesse for digitale prosesser, folk/psykedelia, feltopptak/musiqe concrete og etniske droner. Avstanden forhindret dem ikke fra å sende lydfiler frem og tilbake til hverandre. Roux komponerte noe han sendte til Davis, som la til noe ekstra og sendte tilbake til Paris – og vice versa. Etter det jeg har forstått har franskmannen hatt mest å si for det digitale arbeidet og vokal/tekster, mens Davis i første rekke har konsentrert seg om de mange ulike instrumentene. Et viktig aspekt over denne prosessen var å stadig overraske hverandre og holde hverandre i spenning.

Dette kunne nok gjerne endt som en klinisk kald og teknisk overlegen plate, med en akademisk tilnærmet overlegenhet over det hele. Men de to har klart å beholde både en organisk varme og en leken, avantpop-innstilling som forhindrer dette. Hør særlig på platens senter, 13 minutter lange ”Tidal Pool” med sin sømløse overgang fra minimalistisk ambient-knitter til akustisk pop-eleganse som munner ut i at datamaskinene forsvinner bort i skvulpende bølger.

Noe retningsløs klink-klank er det her også, men først og fremst så bobler, bruser, synger og spraker Paquet Surprise på bedagelig og avslappet vis, der alle skarpe kanter er avrundet og der harmonien mellom menneske, maskin og natur er gjenopprettet. Den lever og puster, og minner mest om at bak alle skjermer og knotter sitter det ekte mennesker som styrer det hele.

Greg Davis har til gode å toppe sin karriere med et fullendt mesterverk, men med det tempoet og den jevne kvaliteten han viser med sine plater, er det kanskje bare et spørsmål om tid? Paquet Surprise er nok en solid og behagelig utgivelse med hans signatur.

Kevin Drumm
Drumm flyttet til Chicago for en god jobb for byens handelsnæring, men vennskap med personligheter i byens avantgardescene, som Jim O’Rourke, Ken Vandermark og Fred Lonberg-Holm hjalp ham til å bruke mer tid til å vri på gitaren sin. Takk for det.

Comedy (Moikai, 1999)
Sanseangrep
Tenk deg at du blir overkjørt av en bulldozer. Ikke en gang, men hundre. Slik åpner nemlig Comedy. ”Organ” er bygd opp av en svært lang og tilsynelatende monoton enkelttone, jevnt avbrutt av dype støyfrekvenser. Utført med militær presisjon setter han sannelig lytteren i en situasjon det ikke er mulig å vri seg ut av. Etter et kvarters tid er det likevel vanskelig å ikke bli sugd inn i denne komposisjonen (særlig hvis du spiller høyt), og etter flere avspillinger så merker man den langsomme, men viktige variasjonen som faktisk befinner seg her. Slik blant andre Deathprod og Arvo Pärt tidligere har vist, går det an å utfordre lytteren ved hjelp av å fokusere på små endringer over tid. Du vil savne ”Organ” når den stille buldrer vekk fra høyttalerne.

På det andre sporet, naturlig nok kalt ”Second”, driver han igjen med toneterror. Denne gangen ved hjelp av en svært høy og gjennomtrengende frekvenslyd med en minimalistisk trommelyd i bakgrunnen. Den sklir raskt over i ”To The Ending!”, som også er svingninger av en tone og høres først ut som en bilalarm hvor batteriene er i ferd med å bli svake, før de endelig flater ut i en ubehagelig høy tone, omtrent som man har tusen bier inne i øret.

Disse ulydene, som jeg velger å kalle det, kan faktisk være ganske plagsomme. Heldigvis er ”Just Like Parvenue” en lang ambient reise inn i sirissenes bakgårdshelvete, og jammen fosser en reprise av ”Organ” inn til slutt, og avrunder platen så nydelig brutalt at den faktisk frister til å settes på igjen. Dermed blir den tilsammen en halvtime lang.

Kevin Drumm setter definitivt alle sanser i helspenn med denne utgivelsen, som var klar allerede i 1999. Så vidt jeg vet er alle lydcollager eksperimentert frem ved hjelp av gitar, og hjelpemidler som bue og magneter.

Les intervju med Kevin Drumm i Pitchfork

Francisco Lopez
Det er i grenselandet mellom støy og stillhet at Francisco Lopez befinner seg. Han har holdt på siden 80-tallet, har sluppet snart 200 utgivelser, samarbeidet med en lang rekke artister – blant andre Jazzkammer – og regnes som av vår tids ledende innen elektroakustiske lydinstallasjoner og musique concrete.

Lopez bearbeider gjerne lyder som allerede eksisterer rundt oss. Et av hans prosjekter er å utvide lytterens horisonter, og derfor spiller han oftest i helt mørklagte rom, og/eller han gir publikum bind til å dekke for øynene. Ingenting skal distrahere eller fjerne fokus fra musikken eller lydskulpturene. På hans hjemmeside utdypes denne estetikken noe grundigere. Her heter det blant annet:

A complex territory of anti fast-listening where perceptual awareness and the power of naked music are strikingly rediscovered; a world where things are uneasy, unclear, unsolved and where one is forced to inmerse and search. He calls it belle confusion.

Lytteren må selv ta en aktiv part for å finne veien til denne ’belle confusion’. Hvis alle sanser rettes mot det auditive, fritt for andre assosiasjoner, så kan lytteren kanskje oppleve disse lydene fra et annet perspektiv enn det som er vanlig når man lytter til musikk.

Live In Montreal (Alien8, 2005)
Blindebukken
Du skjønner at dette ikke er en plate med solfylte traller i det du kaster et blikk på det helsvarte omslaget – til og med selve etuiet er sotet. Mistanken bør bli forsterket av at det følger med et sort bind til å ha for øynene når du skal lytte til musikken. Alt blir forklart når du setter på Live In Montreal.

Så, som den pliktoppfyllende lytter og skribent jeg er, ventet jeg til klokken var 03.00 en mørk og regntung oktobernatt, slukket alle lys, knyttet på meg filla og satte meg godt til rette for å innta Francisco Lopez og hans musikk gjennom gode øretelefoner. Det er i sannhet en merkverdig opplevelse, men den kan være riktig så givende gitt at man er imøtekommende til saktegående og truende mørk ambient/støy.

Denne konkrete utgivelsen er ikke et unntak fra hans tidligere arbeider, etter det jeg kan forstå. Live In Montreal er ganske riktig innspilt live i Montreal, nærmere bestemt på Sala Rossa den 20/7-2002. Opptaket består av kun ett spor. Det bygger seg svært langsomt opp, de første fire minuttene høres nesten ingenting, bare et fjernt sus som kommer sakte mot oss fra… havdypet kanskje… og som ligger der konstant. Etter tre minutter har den tilbaketrukne lyden kommet oss så nær at vi kan skimte noe av det som skjer; tunge drønn som dirrer – som om det skjer noe langt der borte som vi helst ikke vil skal komme nærmere. Først etter 7:29 brytes det opp av et skrall fra en cymbal, som for å vekke lytteren. Tilbake henger bare en gnissende overtone, susingen øker i intensitet og kraften i stykket vokser raskere. Flere andre urolige lyder blander seg også inn i partiet mellom cirka 10-16 minutter. Det er urovekkende bilder som skapes av den konstant murrende støyen, de tunge drønnene og en slags sildrende lyd som dusjer oss. Det hele blir nesten utholdelig intenst og tett, inntil 15:57 da alt brått klippes helt mørkt. Kutt!

Akt 2, om det er mulig å si noe slikt, gjenintroduserer elementer fra åpningen, om enn i noe kvikkere tempo. Pulsen slår litt raskere, det er mer uro i lydbildet og det skapes klanger av mer industriell art der den uhyggelige stemningen som kunne fornemmes i akt 1 virkelig slår ut i full blomst. Et knirkende skrog som minner om slagverk (22-25 minutter), et fjernt messende vokalkor(?), og antydning av noe som ligner på gitarer (eller strykere) er noe av det som kanskje kan høres her. Den skjebnefylte stemningen tiltar mot slutten av stykket og etter 32 minutter klippes det igjen helt sort ved et nytt klimaks. That’s it. Dette er lyder Lopez selv har funnet, og som gjenskapes til det blir, tja, hva du vil det skal være. Ellers vil jeg ikke strekke min assosiasjonsrekke noe videre, hva du vil få ut av dette er sikkert noe annet uansett.

PS: Når platen settes inn i iTunes kommer den opp som artist: Bonnie Tyler, album: Footloose. Lenger fra sannheten er det faktisk ikke mulig å komme, ja dette er en tilfeldig eller kalkulert feil som setter nye standarder for musikalske motsetninger.

Daniel Menche
Han er ingen nybegynner i faget, Daniel Menche, fra Portland, Oregon. Mannen har i løpet av sine snart 20 år som utøvende artist en lang rekke utgivelser bak seg, beskrevet på hans hjemmeside som en musiker med ’a sense of focus and determination uncharacteristic in a genre known for its randomness and chaotic structure. Rather than creating ’noise’, he strives for order and cohesiveness.’

Beast Resonator (Roggbiff, 2006)
Klaprende hover
Jeg kjenner ikke hans svært så fyldige katalog spesielt inngående, og det gjør det vel ikke lettere å beskrive de 70 sammenhengende minuttene/tre sporene som utgjør Beast Resonator ut fra ordinære parametere innen noise/avantgarde-musikken. Men det er ikke vanskelig å støtte påstanden om at han setter et bestemt fokus foran tilfeldig kaos.

Dette er et massivt stykke musikk, bygget opp av tette lag av rytmer. De første minuttene virker dette riktignok noe snålt, litt som å oppdage en bøffelflokk som halser etter en horde gaseller ute på savannen, og i det øyeblikk man stuper ned i gresset for å komme unna galskapen, så presses rec-knappen inn og tar opp hele galskapen som drar seg over 70 minutter. Det tar jo aldri slutt! Men etter en stund går denne tilsynelatende monotone klapringen over i et nytt stadium, ja, man dras nesten mot hovene som sneier hodet og det er mulig å skjelne forskjeller på størrelse og legge merke til dynamikken i intensiteten. Det skapes en suggererende kraft i dette, som etter en stund blir veldig oppslukende, og selv om vi fremdeles ligger med hodet dypt nede i jorda, løftes vi mentalt inn i et stammerituale av utemmet villskap jeg knapt har hørt maken til. Det var Allmusic som en gang kalte ham en ’Steve Reich med malaria’, sannsynligvis med tanke på Reichs verk som Drumming. Sammenligningen er uansett for morsom til å la den passere i stillhet.

’Self made and recorded sound sources are the main emphasis in creating a living and emotional feeling to Daniel Menche’s form of contemporary music’, står det om amerikanerens arbeid på hans nettside, og igjen vil jeg bare gi bekreftende støtte til en annens påstand. Det er nemlig det levende, organiske som gir Beast Resonator det nødvendige løft, som gjør den konstant interessant å lytte til og som skiller den fra så mye annen moderne musikk som gjerne søker å støte lytteren fra seg.

Det er et tiltrekkende beist Daniel Menche her har skapt.

Peter Wright
Peter Wright er en gitarist/lydskulptør fra New Zealand, nå med base i London, som har et 30-talls utgivelser bak seg. Jeg må skamfullt innrømme at Yellow Horizon er mitt første bekjentskap med artisten, som også var med på å danne labelen kRkRkRk med base i Christchurch tidlig på 90-tallet. Desto hyggeligere er det at Yellow Horizon kan tjene som innledningen til et lengre vennskap.

Yellow Horizon (PseudoArcana, 2005)
Ringenes herre
Det er en Danelectro 12-strenger som er Peter Wrights fremste varemerke, for den som har øre for slikt. Ved hjelp av denne maler Wright bilder av vide, urørlige landskap av slående skjønnhet. Innspilt i London, men med vinduene vendt mot grønnere områder, der gitaren, samt effekter og feltopptak benyttes i bearbeidet form, med klanger og hengende toner som kan minne både om Stars Of The Lid, Windy & Carl og Brian Eno.

Yellow Horizon er musikken du ønsker som selskap når du sitter i en luftballong uten andre mål enn å sveve over natur urørt av menneskehender; isbreer, grønne enger, mørke skoger og stille vann er alle avbildet på de musikalske postkortene Wright sender oss. De er poststemplet for eksempel ”Offa’s Dyke” (et særegent grenseområde mellom England og Wales), ”Bannockburn” (åsted for det kjente slaget mellom Edward II og Robert I i 1314) og ”Chain Bridge” (Budapest?). 8 stykker i alt, alle fotografert i panorama og med en eksponeringstid på drøye 50 minutter er dette et verk i tålmodighetens navn. Men innholdet krever ikke annet enn et åpent sinn og vil umiddelbart senke pulsen til den som nærmer seg.

Sentralt står nesten kvarterlange ”Offa’s Dyke” som åpner med statiske feedback-hengende droner. Ikke av det harde slaget, det er et mykt uttrykk over Peter Wright. Mer som starten på en reise inn i det ukjente, uten definert mål, statisk og formløst. Ikke alle sporene er like svevende som dette. Tittelkuttets drømmende, glassaktige gitarer hinter til både Daniel Lanois og Labradford, mens de ringende tonene i ”Bannockburn” bygger seg langsomt og intenst opp mot det store slaget. Mer klokkende strengelek får vi på Pendulum, som bryter med den flytende ambiensen platen ellers byr på. På ”Song For The Losers” og avsluttende ”Wonderful” løftes vi varsomt vekk fra den gule horisonten og nærmere kosmos enn sunt er. Og det er selvsagt ment som et kompliment.

Pariahs Sing Om (Last Visible Dog, 2006)
Dronepoeten
Honnør til Last Visible Dog som her har gjort en respektabel jobb. Gjennom tre fulle plater serveres vi diverse opptak som kan være noe utilgjengelige for de fleste av oss. Wright sender ut atmosfæriske og fornøyelige droner i stort tempo. Han tilhører en stor krets musikere, som også innebefatter kjente navn her hjemme som Anders Gjerde/Humbug records, samt miljøet rundt fine selskap som PsudoArcana og kRkRkRk.

CD 1 består av kutt hentet fra albumet Pariahs Sing Om (fra 2003), CD 2 er utgitt som Catch A Spear As It Flies (2003) mens opptakene fra CD 3 er fra Duna (2000) og Tiny Camp In The Wilderness (2001). Siden disse er utgitt i små opplag på marginale selskap som kRkRkRk (Wrights egen), Celebrate Psi Phenomenon og Last Visible Dog er en slik samleutgivelse mer enn berettiget. I tillegg er det plukket med en del andre opptak fra samlinger eller tidligere uutgitt spor som øker verdien på denne ytterligere.

’Drone poems 1999-2003’ er den passende undertittelen på denne samlingen, for det er definitivt noe poetisk over de langstrakte lydflatene Wright pensler ut. Jeg vil ikke gå så langt som å si at det er direkte nyskapende det han driver med, men behagelig mediterende, sfærisk og høylydt forstyrrende er alle begrep som kan kneppes på hans arbeider. Musikken bærer definitivt et organisk preg, der blant annet gitarer, fiolin og sitar koples sammen til pedaler og til slutt destilleres gjennom en datamaskin (Apple Powerbook for å være nøyaktig). I tillegg til instrumentene har Wright tatt med seg minidiscen ut i naturen (fuglesang) og storbyen (biltrafikk). Disse feltopptakene brukes gjerne som innledning til låtene, som snart svinner ut i sin egen sfære. Det er slett ikke vanskelig å slå følge med Peter Wright på hans mange ferder opp i det blå, og det er forunderlig å tenke på at alt skapes med ganske ordinære virkemidler.

Det er særlig når volumet på hans Danelectro skrus opp at Wright lykkes å forene det ambient vakre med noe mørkt og urolig, og det er her han lett står i par med relaterte artister som Oren Ambarchi og Tim Hecker.

I et svulmende platemarked vil det nok være litt krevende å sette på denne triple samlingen i det daglige, men når startknappen først er trykket inn er det desto vanskeligere å slå av drømmene til Peter Wright.

Bjørn Hammershaug

Doomsday: 10 Mørke & Majestetiske

-The joint I am about to roll requires a craftsman. It can utilise up to 12 skins. It is called a Camberwell Carrot.
-It’s impossible to use 12 pages on one joint.
-It is impossible to make a Camberwell Carrot with anything less.
-Who says it’s a Camberwell Carrot?
-I do. I invented it in Camberwell and it looks like a carrot.

Sleep: Dopesmoker (TeePee, 2003)
Velkommen til alle doprøykeres drømmegulrot! Gedigne Dopesmoker er nemlig den opprinnelige versjonen av Jerusalem, som ’bare’ var drøye 50 minutter lang. Med dette gir California-bandet Sleep en siste gest til fansen, for som de selv sier så er Dopesmoker ’a more dynamic recording and a heavier mix’ enn utgaven fra 1999. Alle som kjenner Jerusalem kan tenke seg hva det betyr av dominerende stoner, doom og spacerock fra ørkenlegionen. I tillegg til dette monsteret fyrer de en ti minutters tjall til slutt, og det er singellengde for disse gutta som ikke akkurat haster avsted.

Sleep huskes for enkelte av oss med korttidsminnet intakt særlig for to ting: Musikken til en kongescene i Gummo og som bandet som halte i land en svær majorlabel avtale med London Records – og formelig blåste den. De flikket på nytt materiale et par års tid og fikk fyken da dette her endelig ble presentert for ledelsen. Det var saftige saker de hadde kokt ihop, slett ikke så salgbart som dressgutta sikkert håpet, men fett låter det. Sammen med Billy Anderson (Melvins, Mr. Bungle, Noxagt) dyrker marihuananautene frem en brutal, seig og altoppslukende låt som overkjører oss i samme tempo vi ellers kjenner fra Earth, Melvins og Sunn O))).

Grunnlaget for “Dopesmoker” ligger i de tunge gitarriffene (det er bare et par av dem) som hele tiden river og sliter i stykker hva som enn er i nærheten. Sleep er ikke fullt så monotone som Earth, og Al Cisneros kraftfulle skurrestemme skaper også brudd i bulldozer-doomen som trioen hele tiden pumper ut. Bassist og vokalist Cisneros holder ikke sin første far-out preken før etter 8:24, og det er en meget doprelatert utlegning han serverer. Det skjer også mer her, ikke så raskt og ofte, men nok til at låten fløtter seg fremover. Matt Pikes gitarsoloer gir fortjent pusterom, for eksempel på 14:26 og 39 blank, der særlig sistnevnte er en deilig sløy affære som glir over i låtens mest speisa to minutter inntil the stoned caravan ruller over oss igjen.

”Dopesmoker” har en sterk påvirkningskraft. Selv om man i utgangspunktet bare vil rocke ut eller groove litt, så spiser stykket seg sakte men sikkert inn i nervesystemet og lammer ganske snart alle vitale kroppsdeler. Man blir enten sittende som en stein i stolen eller man faller i tung søvn når musikken siver ut i rommet. Jeg synes vel egentlig at 52 minutter er lenge nok, og jeg skal være ærlig nok til innrømme at Jerusalem stort sett får stå i fred hos meg – som et sovende monster man nødig vil forstyrre. Lydmessig høres dessuten Jerusalem litt klarere ut og er mer behagelig i hodetelefonene. Hvis man allerede sitter på Jerusalem, og ikke sliter ut den, så vil man nok nødig spille ihjel ”Dopesmoker” heller.

Det andre sporet på denne platen er en livelåt som heter ”Sonic Titan”, og den holder hva tittelen lover. Altså mer monster-riff og grumsete buldre-rock. Det er hyggelig av Sleep å fylle ut spilletiden, og jeg lover eder at 73 minutter med dette er drøye greier.

Definisjonen av kompromissløs stoner-rock finnes langt på vei her, og platen er en nødvendighet nær sagt uansett hva man putter i seg av søtsaker. Sett på, fyr opp og stem i den lystige melodi:

’Drop out of life with bong in hand
follow the smoke to the riff filled land
follow the smoke Jerusalem…’

Sunn O))): Monoliths & Dimensions (Southern Lord, 2009)
Sunn O))) har for lengst oversteget grensen for hvor langsomt, høyt og dypt det er mulig å spille. De er i en posisjon hvor de ikke trenger å vise at det endeløse mørke er en ubevegelig tilstand. Utfordringen for Sunn – etter en rekke utgivelser med dette som utgangspunkt – er snarere å utvikle seg innen en formel de har dyrket i over 10 år og gjennom en seks-syv plater. Det skrittet tar de ytterligere her, ikke uventet i snegletempo, men den kappekledde duoen beveger seg sakte inn i nytt land.

Som tittelen indikerer er Monoliths & Dimensions en plate av monolittiske kvaliteter og nye dimensjoner. De bygger fjell av lyd med stoisk ro og gigantisk kraft, men har nå fått med en skokk av musikere, særlig fra vestkysten, til å forme et mer teksturbasert verk (folk fra Earth, Asva og dess like). I tillegg finner vi den australske gitaristen Oren Ambarchi og igjen den ungarske vokalisten Attila Csihar i sentrale posisjoner. Og kanskje viktigst av alt: På arrangørsiden har de med drevne Eyvind Kang som et spennende grep. Det bør også nevnes at de har de fått med en stor blåserrekke, som sammen med harpe og kor understøtter de nærmest bibelske proporsjonene her.

’The album is not Sunn O))) with strings or metal meets orchestra material’ betrygger utgiver Southern Lord, og det har de heldigvis rett i. Sunn beveger seg langt utenfor slike ordinære akser. I et solid intervju i The Wire (april 2009) snakker duoen Stephen O’Malley og Greg Anderson om sine varierte kilder til innflytelse, som strekker seg langt utenfor black metal og doomrockens kjerneverdier. De har gått en lang vei fra å være et ’hyllestband’ til Earth, og hele tiden hatt en avantgardistisk holdning til det de har holdt på med. I det nevnte intervjuet toucher de innom inspirasjonskilder utenfor ambient, industriell noise og svartemetall, og nevner blant andre spektralister, 1800-talls okkultister, moderne komponister og jazzfolk som Miles Davis og John & Alice Coltrane som musikalske mentorer. Det er derfor passende at de også har fått med seg Julian Priester denne gang (fra bl.a Sun Ra, Herbie Hancock og John Coltrane).

Dette betyr ikke at Sunn har laget en symfonisk jazzplate, men de har definitivt utvidet rammene for sitt soniske verdensbilde. De våger å utfordre seg selv, tvinger seg selv videre. ”Aghartha” hinter kanskje til elektrisk Miles Davis, men er også åpningen ned i underverdenen, og det er hit Sunn O))) igjen ønsker å føre oss. Jeg kniper øynene igjen og blir med ned trappene.

”Aghartha” åpner med sine smeltende signaturriff, og en følgetekst som tydeligvis skal virke beskrivende til det vi hører: ’Thunderous resonant sounds call from beyond the depths and the winds of gravity change….’ Det er den slags gigantiske krefter denne gjengen gir seg i kast med. Jeg kan riktignok styre meg for Attilas fortellende kammerstemme. Det blir liksom hakket før det ufrivillig komiske. Musikalsk er dette likevel blant Sunn mer interessante stykker, som beveger seg fra nevnte dronedrønn til et mer abstrakt, nærmest goldt landskap som ender i bare en evig vind og Csihars stønn: ’I search for the riddle in the clouds from where a new world shall form….’

”Big Church” er bevæpnet med en myr av gitarer, et klosteraktig kor og lyder som kunne vært hentet fra maskeballet på Eyes Wide Shut. ”Hunting & Gathering” gir oss Attila gryntende på ungarsk om Cydonia – et asteroidebelte utenfor Mars – denne gangen et mannlig slavekor, pauker og blåsere. Igjen, merkverdig, dramatisk og annerledes, og igjen synes jeg Csihar tar for stor plass i lydbildet. Det avantgardistisk orkestrale og det doomedagsaktige forenes mest effektivt i det kvartelange sistesporet ”Alice” (til Alice Coltrane, I presume) er det vakreste Sunn O))) har lagt ned på plate. De harde gitarene mørnes, tordenregnet stilner og himmelen åpner seg av blåsere som puster skyene mildt vekk.

Igjen står vi som lyttere nakent måpende mot mørket som lukker seg idet stillheten omslutter oss.

Earth: Hex; Or The Printing In The Infernal Method (Southern Lord, 2005)
Når jeg hører Hex: Or Printing In The Infernal Method, så dukker min favorittskuespiller Crispin Glover frem med det lange nesegrevet sitt og sier med et intenst stirrende blikk:

’Are you going to the town of Machine? That’s the end of the line…’

Allerede fra første anslag blir det klart at Earth har et annet oppdrag å utføre enn tidligere. Det blytunge soundet i arven etter Sabbath og Melvins, som var med å prege utviklingen av slowcore/doomscenen på 90-tallet er erstattet av en ’americana’ godt utenfor postkort og glansbilder. Jeg har en lei tendens til å ty til de samme bildene om igjen og om igjen, men denne gangen har faktisk Southern Lord kommet meg i forkjøpet, og nevner selv Neil Youngs Dead Man-soundtrack som en retningsangiver. Like greit det, jeg hadde vel trukket frem den linken uansett. De peker også mot countryartister som Merle Haggard og surfgitaristen Duane Eddy, selv om denne innflytelsen kommer i mer subtile former.

Poenget er i hvert fall at Earth med Hex: Or Printing In The Infernal Method fortsatt viser seg å være et band i bevegelse – om enn langsom. Grunnlaget vil nok være gjenkjennelig (hør for eksempel den blytunge malingen som driver i gang ”Raiford”). Bandet som inspirerte Sunn O))) til å starte, har fortsatt sine mørke hetter på, men nå har de satt en Stetson på hodet i tillegg.

Dylan Carlson & hans kumpaner har begitt seg ut på en vandring fra velstående Seattle til ’the town of Machine’. På samme trøstesløse jernbane som Johnny Depp tok fra utviklede Cleveland, og inn i en verden av lykkesmeder, olme pelsjegere, forfyllede horebukker og rotløse røvere av alle slag – et villere og råere vesten, langt unna Tex Willer og Sølvpilen. Morricones western-elementer kan skues, men den fremstår i en gjørmete Sodoma og Gomorra-setting et godt stykke unna de maleriske filmkulissene hans navn gjerne er knyttet til.

De mørke gitarene driver platen fremover, de repeterende riffene og den minimalistiske stilen er fremdeles der. Men de sager ikke lytteren i to med tung kraft som på Earth 2 (1993). Earth skaper heller store himmelrom og åpne daler med sin langsomme dynamikk, der ekko, vindsus og bjeller bidrar til en episk atmosfære platen gjennom. Her brukes også steelgitar og banjo for å skape melodiøse trekk i deres dronebaserte slowcore countryblues skrudd ned til halv fart og fremført med tålmodig besluttsomhet. Det er lett å argumentere for at dette blir både for langtrukkent og ensidig, men det er vel dette vi liker med Earth?

Thorr’s Hammer: Dommedagsnatt (Southern Lord, 1998)
Thorr’s Hammer må for all del ikke forveksles med det islandske 60-tallsbandet som har en -r mindre i navnet sitt. Våre venner er av nyere dato – og har ondere hensikter.

Ballard, Washington er en trivelig, om enn søvnig del av Seattle, kjent for sin store tetthet av nordmenn. Her har gitaristene Greg Anderson og Stephen O’Malley base, begge senere kjent i diverse doom/skrekkband som Burning Witch, Goatsnake og ikke minst allmektige Sunn O))). Deres fascinasjon for tidlige gjørmebrytere som Earth og Melvins (eller enda lengre tilbake; Black Sabbath), gjorde at de tidlig tok opp instrumentene med det formål å spille så tungt og sakte som mulig. Ting falt på plass da de dumpet borti norske Runhild Gammelsæter på en Carcass-konsert. Hennes fagre oppsyn – Joni Mitchell med dolk og huggtenner – og unike stemme, var den manglende biten i Anderson og O’Malleys plan. Sammen med Jamie Sykes og James Hale var Thorr’s Hammer et faktum, i hvert fall for noen måneder i 1995. De spilte kun inn et knippe låter og gjorde bare et par konserter.

Dommedagsnatt ble dermed bandets eneste utgivelse, da Gammelsæter etter kort tid forlot vestkysten til fordel for Norge. Den ble først gitt ut på kassett, men er nå i 2004 tilgjengelig igjen via Southern Lord. Det er en begivenhet som ikke bør gå upåaktet hen.

Det er to aspekter ved Thorr’s Hammer som raskt blir tydelige:
Anderson og O’Malley har hatt en klar visjon med sin musikk siden første stund. Dette er ikke en lekegrind. Du skal lete lenge etter tyngre, seigere riff, mer mannevond tromming og et tempo som holdes helt nede, truende og mektig som å bli langsomt hugget i småbiter en mørk dommedagsnatt.
I 1995 hadde de ikke helt utviklet en egen stil, slik de senere har med for eksempel Sunn O))). Her er ikke denne lavfrekvente undervannsbuldringen og dronefulle eksperimenteringen så tydelig, Thorr’s Hammer preges mer av ’tradisjonell’ brutal doom med buldrevokill. De blir dermed stående igjen i historiebøkene som et meget minneverdig, om enn noe uforløst prosjekt. Likevel, dette er hardere, mørkere og skumlere enn det meste annet du vil få høre i år.

Dommedagsnatt består av tre låter; ”Norge”, ”Troll” og tittelkuttet. I tillegg er det nå gjort rom for det 12 minutter lange liveopptaket ”Mellom Galgene” og en 30 minutter langt konsertfilm. Begge av ganske grumsete lyd- og bildekvalitet. Det er litt synd, særlig siden vokalen drukner litt i det musikalske blodbadet som utspiller seg. Filmen er uansett interessant med tanke på at dette er den ene av bare to opptredener bandet rakk å gjøre. Merk for øvrig at Gammelsæter har latt høre fra seg igjen med nevnte Sunn O))), syngende ”Eg Heiter Håvard Hedde” på deres White1 (2002).

”Norge” er skrevet av Nordahl Grieg. Gammelsæter åpner med å kvede frem noen klare vokallinjer, før hun med et tungt stønn slår om. Den grove knurringen (som å høre en kraftig irritert Satan med seriøse halsproblemer) hun klarer å presse ut av seg er fryktinngytende, en form gutturale knurr som langt på vei er noe av det mest skremmende som er prestert av en kvinnelig vokalist. Ever.

Teksten til ”Troll” er skrevet av Runhild, og la meg si det med en gang: Jeg kan styre meg for slike eventyrfortellinger. Historien om troll som marsjerer fra Jotunheimen, knyttnever, krigssang, hammerslag og Åsgård er ikke min cuppa. Vokalen derimot er om mulig enda mer utrolig her, med en syk hvesing påkalles makter hinsides denne verden – hver gang. Best er likevel ”Dommedag”. Jeg har aldri hørt noen uttrykke dette ordet så inderlig som Runhild Gammelæter:

’Mørket hersker, men ikke for alltid
Bortenfor mørket venter
Dommedagen på sin tid…’

Herreminskaper.

Harvey Milk: Courtesy And Good Will Toward Men (Relapse, 1997)
Utgitt og raskt glemt i 1997, 10 år senere fremstår Courtesy And Good Will Toward Men i all sin prakt – og med en liveplate som bonus. Kanskje det er på tide å åpne ørene denne gangen?

Harvey Milk var på utsiden av sin samtid, og de er vel ikke noe mindre venstrefils i dag. Det er så mye ved dette bandet som skaper undring. Forbildene inkluderer ZZ Top, Led Zeppelin og Leonard Cohen – de gjør en helt streit cover av sistnevntes ”One Of Us Cannot Be Wrong” her. Det corny navnet er hentet fra en velkjent amerikansk politiker og homo-forkjemper. De kommer fra sørstatene, men høres ut som en blanding av California og Seattle. De er verken indierock, prog, metal eller post-rock, og har like mye til felles med nihilistiske gothfolkere som Current 93 som riffmesterne i Melvins. Harvey Milk er et langsomt bevegelig beist som er vanskelig å definere, og Courtesy And Good Will Toward Men gir mye å bryne seg på for den som tar fatt på oppgaven.

Det var utvilsomt en ambisiøs ferd de la ut på i sin tid. Anført av gitarist og vokalist Creston Spiers er trioen fra Athens, Georgia opphengt i tunge riff, repeterende mønstre og massive strukturer. Førstelåten her, ”Pinnochio’s Example”, er drøye 10 minutter som leder oss fra gotisk mystikk, gjennom lange dronedrag, via en kraft à la Mastodon og Melvins og tilbake til en akustisk messe fra det hinsidige. Et særegent åpningskutt, indeed.

Det viser seg at Pinocchio ikke sitter igjen med lang nese denne gang, for det øvrige materialet her utspiller seg på en lignende arena, rett foran vårt måpende åsyn. Akustisk følsomhet møter majestetisk kraft, hulkende bekjennelser møter strengt patos, personlige kvaler møter allmenne bekjennelser – Swans stanger Envy, for å si det i korthet. Det er ikke i seg selv en revolusjon, men både det faktum at denne platen er 10 år gammel og den effektive måten dette utkjempes på gir grunn til å la seg imponere. På nakne kutt som ”A Good Thing Gone” fremstår Harvey Milk på sitt aller mest redselsfulle – og det er positivt ment. På en dødsmarsj som ”Sunshine (No Sun) Into The Sun” viser de mulighetene som finnes i å kombinere akustisk gru og molefonkne gitarriff på effektfullt vis.

Ordet sier at Harvey Milk har gjenoppstått fra de døde, og at Creston Piers og co. har fått med Joe Preston (Thrones, Melvins) på laget. Det er godt nytt. La oss håpe at ambisjonene fremdeles er like høye i 2008.

Boris: Akuma No Uta (Southern Lord, 2005)
Boris er en trio fra Japan som har skjenket oss noen ganske gromme skiver de siste årene, eksempelvis er Amplifier Worship og Absolutego begge tilgjengelige via doomekspertene Southern Lord. Boris har markert seg som et ganske vidsynt band, og kan vise til samarbeid med vidt forskjellige artister som Kenji Haino og Merzbow. Denne gangen forenes både slowcore doom og søplete punkrock.

Akuma No Uta er velsignet med årets tøffeste cover, og jeg anbefaler umiddelbart å gå til anskaffelse av den lekre 10” billedplaten som er tilgjengelig. Slektskapet til Nick Drake og  Bryter Layter er likevel ikke tilstede på selve rillene. Akuma No Uta inneholder tung, fet rock, mer i familie med Black Sabbath, Melvins og The Stooges enn engelske folktrubadurer.

Variasjon er igjen et nøkkelord for Boris, og i løpet av 40 minutter skjer det ganske mye her. Introen ”Intro” som varer i cirka 10 minutter, bringer oss rett inn til klassen for Sabbaths mørke elever; Melvins, Earth, Sunn O))). Det vil si blodige gitarriff som klabber avgårde i monotone dødskramper. Men de innledende, enslige sagbladene får etter hvert selskap av mer spaca effekter som gradvis tar kontrollen og sluker de siste minuttene i en malstrøm av støy. Intro er allmektig, dommedagslydende og voldsom.

Fra de langsomme dronenes land kastes vi hodestups ut i to voldsomme og korte kickin’ out the jams av punka og syrete hardrock (tenk Hendrix, Stooges, Comets On Fire). ”Ibitsu” og ”Furi” er likevel ungdommelig villstyringer i forhold til den 12 minutter lange Naki Kyoku. Den starter harmløst med en duggfrisk, gitardrevet melodi som bryter ut i en lengre, løssluppen jam-sak. Ikke spesielt målrettet, og med en vokal som faller litt gjennom, men drivende strømgitarer og en psykedelisk glød sørger for at håret hele tiden får svingt seg.

”Ano Onna No Onryou” er mer Sabbathske gitarer i en heller streit, midtempo garasjepunker som må finne seg i å være platens anonymitet. Det altfor korte tittelkuttet sørger for full circle med en tilbakevending til det blytunge groovet som stammer fra bandets gudfedre, Melvins.

A Storm Of Light: And We Wept The Black Ocean Within (Neurot, 2008)
A Storm Of Light legger ingen skjul på hvilke mentale bilder de ønsker skal knyttes opp til sitt uttrykk. Bandnavn, låttitler og plateomslag peker alle i samme retning: Mørke, sterke krefter. Endeløse hav, bunnløse dyp og voldsomme strømninger. Det er bilder av de store naturkrefter som liksom må tas i bruk for å beskrive kraften i musikken.

Signalene blir kanskje noe overtydelige, og som et genreband er A Storm Of Light i godt selskap med likesinnede som Isis, Neurosis, Envy og Torche, et klassisk sound av såkalt monolittisk metall slik som bør kjennes godt fra kvalitetsselskap som Neurot og Hydra Head. Fallhøyden for å mislykkes i dette terrenget er større enn for det gjengse garasjeband som digger Ramones, det er lite selvironi og distanse å spore i disse bandene. Det er derfor ekstra gledelig å merke seg at A Storm Of Light ikke bare føyer seg inn, de utmerker seg i sin disiplin.

Det er ikke så merkelig. Bak bandet, med base i Brooklyn, skjuler det seg lang erfaring innen alvorlig og monumental rock. Josh Graham har erfaring fra blant andre Red Sparowes og Blood Red Mice, Domenic Seita fra Tombs og Asea og Pete Angevine fra Satanized. (Etter denne utgivelsen har de også fått med seg eks-Unsane Vinny Signorelli).

Fans av alle nevnte artister tør være godt kjent med det foreliggende konseptet: Langsomme dragere av noen presise og hardtslående låtbeist, 7-8 minutter lange i snitt, gitarer tunge som transaktinider, bloddryppende lag av keyboards, trommer som gjaller opp fra graven og en på alle måter generelt dystopisk uttrykksform. Jeg kan styre meg for den gutturale vokalen til Graham, men bortsett fra den er And We Wept the Black Ocean Within ren fryd å ødelegge enhver vårmorgen til.

Presseskrivet forsøker å styre vår oppmerksomhet noe bort fra de opplagte tungrock-referansene, og over mot mørkemenn som Edgar Allen Poe, Crime + the City Solution og Nick Cave, og det må særlig være i tekstmaterien dette er mest gyldig. Det er ikke så lett å skille ut vokalen her, men ut fra tekstheftet å dømme står ordene godt i stil med det øvrige innholdet. Her er linjer som ’I’m cold and silent/Always across the sea…’ og ’The sea and the salt will corrode/And join us together as one… ’

Vi skal med andre ord druknes langsomt, og A Storm Of Light holder et fast grep i våre nakkeskinn til lungene eksploderer og overflaten igjen har blitt stille.

Nadja: Radiance Of Shadows (Alien8, 2007)
Toronto-duoen Nadja var opprinnelig enkeltmannsforetaket til Aidan Baker, som ønsket en ny plattform for sitt gitarspill med større plass for sine drone/doom eksperimenteringer. Et par år senere ble han joinet av Leah Buckareff, og den nåværende besetningen fant med det sin form. Dette er deres tredje album, utgitt på den romslige etiketten Alien8.

Radiance Of Shadows er en monumental plate der Nadja henter ut kraften til Sunn O))), de mest sfæriske partiene til Isis, oppbyggeligheten til Mogwai og melankolien til Mono. Det skjer gjennom tre spor, hver på cirka 25 minutter, hvor de aldri lar det mørke, gåtefulle aspektet vike, der de aldri tillater seg enkle løsninger gjennom umiddelbare riff eller viser vilje til å bombardere oss med voldsomme eksplosjoner.

Dette er ingen ’bumpy ride’, i et dvelende lydbilde nærmer Nadja seg nesten shoegaze-uttrykket med sin dynestøy (My Bloody Valentine, Bardo Pond) og for å fullføre referanse-jungelen; det må legges til at kjennere av labelpartner Tim Hecker eller Fennesz også vil ha en del å hente her. Her er ingen skarpe kanter eller brå brudd, men en tettpakket masse av ambient doom som gjør det vanskelig å slippe unna det taket de umiddelbart fester. Det er et knugende alvor over hele dette seige monsteret av en plate.

Omslaget er beskrivende illustrert. Bildet er som hentet fra de hemmelighetsfulle skoger utenfor Twin Peaks, med trær tynget av snø i fimbulvinterens iskalde favntak. Slik musikken selv mer varsler om det ragnarok som skal komme. Pre-ragnarock, med andre ord.

Neurosis & Jarboe: Neurosis & Jarboe (Neurot, 2003)
Neurosis tar oss med til et tribalt jungelrituale. Jarboe ofrer til gudene, hveser som Gollum i Lord of the Rings:

’I tell you if God wants to take me, he will
He’s coming
can’t you see he’s cooooming….”

Jeg har ikke blitt så satt ut av et åpningsspor på det jeg kan huske. Når Jarboe stønner seg gjennom slutten av ”Within” så er det som om fryktelige krefter er i hælene på henne. Illusjonen av at vi er midt inne i et mareritt blir enda sterkere av et par korte, drømmeaktige partier som bryter opp uroen, uskyldige som engler. Det er himmel og helvete som åpenbarer seg, og en mildt sagt lovende innledning til et interessant samarbeid mellom to foregangsband de siste 20 årene: Neurosis og Swans – som på mange måter jo er naturlige samarbeidspartnere. Sistnevnte er representert ved Jarboe, Michael Giras trofaste partner, og soloartist siden 1992. Myk og forlokkende det ene øyeblikket, full av umenneskelig kraft det andre, styrer hun sine lojale undersåtter som fôrer henne med det hun til enhver tid krever. Denne gangen er det ambient metall og industriell uro som møter gotisk doom i mørk forening og her gjøres det ikke noe forsøk på kunstig skremselspropaganda. Dette er i sannhet ekte vare uten kunstige tilsetningsmidler. Et mørkt fangehull der ulykkelige skjebner og menneskelige tragedier, tro og vantro, død og faenskap omsettes til musikk.

Styrken til Jarboe og Neuosis finnes like mye i det faktum at de holder tilbake, at de tar seg tid til å dvele og ikke faller for fristelsen til å frigjøre den kraften de tross alt kan slippe løs. Store deler av platen er slik en neddempet og suggererende truende opplevelse, men tidvis får vi også glimt inn i selve avgrunnen. På voldsomme ”Erase” avsløres begge deler i løpet av ti minutter, fra den rolige åpningen til avslutningen med sykelig vrengt vokal, er det en låt som river og sliter istykker alt i sin umiddelbare nærhet. Mektig er også duetten mellom Jarboe og Steve Von Till i det 12 minutter lange avslutningssporet ”Seizure”, der Von Till har overtatt den syke vokalen Jarboe siklet ut innledningsvis. Som for å svare henne: ’Here I am, Come take me now…’, mens Jarboe gjentar hypnotisk: ’I’m ready, I’m ready…’. Det er ikke en spesielt lystig avslutning på en plate som heller aldri forsøker seg på lettvinte frierier eller å spile på de muntre følelsene i sinnet.

Kontrasten mellom bønnesangen ”Receive” og destruktive ”Erase” viser noe av den spennvidden både Jarboe og Neurosis er gode for, lyrisk som musikalsk. Tilhengere av både Swans og Neurosis vil ha mye å glede seg over her. Liker du også følelsen av å tisse litt på deg når musikken kryper innunder genseren din og skraper deg opp på ryggen, så er dette en plate du ikke bør være foruten. Creeepy!

House Of Low Culture: Edward’s Lament (Neurot, 2003)
Tenk deg at du er sperret inne i en liten ubåt. Det er fullstendig mørkt der inne, rommet er helt nakent med unntak av en stor jerndør. Du går bort til døren, legger øret inntil og lytter. Etter en stund hører du… noe. Det kommer lyder fra den andre siden, lyder som virker svært truende. Et tungt, monotont bulder får hele fartøyet til å dirre og sakte åpnes døren. Du vil ikke vite hva som kommer inn, lukker øynene og merker at rommet gradvis fylles av hjerteskjærende barneskrik av døde fugler av messende munker av en gresshoppesverm som borer seg inn i hjernen din til du. går. fra. forstanden. Stadig høyere og nærmere til du ikke har noen annen mulighet enn å åpne øynene og stivne av frykt.

Slik åpner House Of Low Cultures forstyrrede mesterverk Edward’s Lament. Tillat meg å spole tilbake noen dager, da alt virket helt normalt. Aaron Turner vil sikkert noen av dere gjenkjenne fra Old Man Gloom og det hardtslående Boston-bandet Isis. Her viser Turner at han har mange tilnærmingsmåter til det å skape musikk, og selv om Isis evner å skremme de gamle hjem i all sin brutale prakt, er House Of Low Culture noe helt annet og mer skremmende. Dette prosjektet er et sonisk laboratorium med vekt på atmosfæriske oppdagelser skapt i et trykkende støykammer – eller er det støyende trykkammer.

Etter den mildt sagt ubehagelige åpningen åpenbarer det seg en plate som nekter å slippe kvelertaket som tidlig festes. Dyp, tung og truende ambient, mer onde vibber enn du har våget å drømme om i dine mest angstfulle mareritt, og undervannsjakt etter fremmede lydfisker er denne platens fellesnevnere. Bare unntaksvis popper det opp mer konvensjonelle overflatemønstre, som det Dead Man-aktige tittelkuttet eller den surklende vannpipe-vokalen vi forbinder med mer stoner-psykedelia (”On The Upswing”). For dette er mer som en messe fra havets bunn. En lang en sådan, platen klokker inn på gode 70 minutter, så ikke sett deg ned for å lytte mens du venter på at potetene skal koke.

Det er fåfengt å plukke ut enkeltspor, men jeg vil særlig trekke frem mindbenders som den nesten 20 minutter lange ”…And Now The Man You’ve All Been Waiting For” – hvis det hadde vært mulig å fange opp lyden nederst i Marianegropen kunne det sikkert vært noe slik, mens ti minutter lange ”Off You Go” er som den siste ferden nedover mot det evige mørket, med tungt pulserende støy som passasjer og noe som minner om en didgeridoo som enslig veiviser. Men la meg ikke skremme dere helt bort her, det er nemlig også et ensomt og melankolsk, og ikke minst et vakkert aspekt ved Edward’s Lament, som ytterligere gjør platen til en ren nytelse – om enn noe hårreisende!

Platetittelen kan referere til en bok av Paddy Chayefsky, eller filmen den er basert på med samme navn; Altered States (1980), med William Hurt i rollen som Dr. Edward Jessup. Med tanke på Jessups bevissthets-eksperimenter og ønske om å kunne hallusinere seg tilbake i tid, ville dette trolig vært det perfekte soundtrack til nettopp den filmen.

I kategorien årets skumleste plate er Edward’s Lament en favoritt. Marerittene den skaper blir ikke lette å kvitte seg med.

Bjørn Hammershaug