Fugazi: Never Repeating

Legendary post-hardcore outfit Fugazi is one of the most important, respected and influential bands of 20th century American underground. Playing a crucial role in the growth of the alternative music scene, its musical, political and social legacy can hardly be overstated.

Between forming in 1986 and entering an indefinite hiatus in 2003, Fugazi crafted a remarkable album catalogue, always pushing forward and tapping into the unknown with each new recording. Their legacy is important on so many levels: from contextualizing the DIY punk spirit and spreading the straightedge ethos, to shaping the sound of multiple genre in their wake, including indie rock, emo and post-hardcore.

Washington, D.C., was the hardcore capitol of the 1980s (also known as ‘harDCore’), with Fugazi bandleader Ian MacKaye playing a central role from early on. Back in the late ‘70s, MacKaye played in the landmark hardcore band the Teen Idles, which is, in part, how he and Jeff Nelson came to found the now-legendary record label Dischord in 1980. By the time Dischord released the Idles’ debut EP, Minor Disturbance, the band had already evolved into iconic hardcore outfit Minor Threat, which Nelson played drums in.

Alongside fellow D.C. act Bad Brains and Southern California’s Black Flag, Minor Threat are credited for setting the standard for all hardcore to come. With their song “Straight Edge,” they became synonymous with a punk subculture that abstained from using drugs, alcohol and tobacco.

By the mid 1980s, the hardcore scene had gradually immersed into a stagnant musical force characterized by violent, reckless behavior, on and off stage, and Ian MacKaye confronted those consequences by dissolving Minor Threat entirely. He then started up Embrace, a short-lived band connected to the 1985 ‘Revolution Summer’ movement (together with Rites of Spring, Dag Nasty and others), who took a clear stance against the violence and sexism plaguing the hardcore punk scene. A year later Fugazi was born.

Composed of MacKaye (guitar, vocal), Dag Nasty’s Colin Sears on drums (soon to be replaced by Rites of Spring drummer Brendan Canty) and Joe Lally on bass, the band’s lineup solidified when Rites of Spring’s Guy Picciotto (guitar, vocal) joined full-time in 1987.

Fugazi rejected the standard hardcore motifs in favor of a something much more dynamic, complex and exploratory. Not too unlike the Clash, PIL or Gang of Four a couple of years prior, Fugazi embraced reggae, dub, funk, art rock and post-punk and became a paragon for legions. Twenty years later, highly inventive albums like Repeater (1990) and Red Medicine (1995) still shine. Fugazi reached their artistic zenith with the critically acclaimed sixth album, The Argument (2001). They’ve been on hiatus since 2003.

Bjørn Hammershaug

A Tribute to Labels

Labelsamlere birdrar gjerne til å virke samlende på en bestemt musikkscene. Tidlige samleplater fra SST, Blast First, SubPop etc. skapte eksempelvis inntrykk av en felles enhet av artister som hørte sammen på en eller annen måte. Selv om de enkelte artistene hadde et ulikt uttrykk, fikk de sin egen betegnelse og en unik tilhørighet i et fellesskap. Labelsamlere kan også bidra til å skape et inntrykk som er mer stedsbestemt: ’Lyden’ av Seattle, Chapel Hill, Olympia eller Athens, Georgia for eksempel.

Her er et knippe omtaler av slike samlere, med vekt på etiketter mer kjent for sitt gode omdømme enn for sine store salg. Alle omtalene er tidligere publisert rundt releasedato.

20 Years of Dischord (Dischord, 2002)
Noe av det mest positive som har kommet fra supermaktens hovedstad de siste 20 årene er plateselskapet Dischord. I skyggen av maktens høyborg og uavhengig av hvem som har styrt der, har Ian MacKaye og hans kumpaner spredt alternativ lyd til massene siden 1980.

22 år senere markerer de sitt jubileum med den massive samleren 20 Years Of Dischord 1980-2000 – 3 CDs – 73 songs – 50 bands.

Først av alt er dette en forbilledlig utført boks. Alt fra omslag og bilder til informasjon og sortering virker gjennomtenkt og er ryddig utført. De to første CD’ene følger en kronologisk tidslinje, mens den tredje – og for samlere mest interessante – platen er viet tidligere uutgitte spor og andre rariteter (blant annet en kort samtale med medlemmer fra Youth Brigade og Minor Threat i 1981). Vi kan følge utviklingen hos Dischord ved hjelp av en stilfull 134-siders bok med artistinfo, komplett diskografi, liner notes av Henry Rollins, samt mengder av bilder og annen nerdekos. Hvert band blir behandlet demokratisk. Alle er representert, Fugazi får like stor plass som Deadline. I tillegg til alt dette får vi med seks videoer hvor vi kan kose oss med gamle liveopptak av blant andre The Teen Idles, Void og The Untouchables (med Sham 69s ”If The Kids Are United” i noe som ser og høres ut som en krigssone.

Dischord er ikke et helt lukket miljø, men har både musikalsk og politisk betydning langt utenfor DC. Det er mulig å linke herfra til Nirvana (Dave Grohl, Scream), June Of 44 (Fred Erskine, Crownhate Ruin, Hoover), Concentrick (Tim Green, Nation Of Ulysses) og Helium (Mary Timony, Autoclave) – bare for å nevne noen. Deres klare holdninger enten det gjelder livsstil – signaturlåta ”Straight Edge” (Minor Threat) er selvfølgelig med i autentisk liveversjon – eller kompromissløse motstand mot big business og kampen mot høye konsert- og platepriser, har også bidratt til å profilere selskapet.

Det musikalske innholdet skal heller ikke glemmes. Som hos selskap flest er kvaliteten varierende, noe som særlig blir hørbart når alle skal være med. Fugazi er mest kjent, og etter min mening det beste bandet av alle femti. Slik sett kunne de gjerne prioritert noe annerledes, og flere av de tidligste opptakene vil tjene historieinteresserte mer enn noe annet. Det er mest artig å høre mer eller mindre glemte navn som The Teen Idles og Grand Union (Ian MacKaye, Jeff Nelson) eller State Of Alert (Henry Rollins) fra tidlig 80-tall, utagerende og ektefølt som bare tenåringer kan gjøre det, om man ikke akkurat blir slått i bakken av det i dag.

Det slående når man gjennomgår disse bandene samlet og på nytt, er at omtrent alle bindes sammen på en eller annen måte. Det skyldes at grunnleggerne Ian MacKaye og Jeff Nelson i første rekke ønsket å dekke scenen fra den begrensede D.C.-regionen. Man må også huske at ytterst få av selskapets band hadde en levetid på over tre år, samt at trofastheten mot Dischord var på linje med fotballspillere til sin klubb – før pengene overtok der også. Bare Shudder To Think og Jawbox ble proffer, og artistene beveget seg heller over i ulike konstellasjoner internt og dannet nye grener til Dischord-treet. Det noe halvferdige over flere av de involverte skyldes kanskje at grupperingene sjelden tok seg tid til å jobbe seg fram mot noe større. Utviklingen har likevel vært påtagelig fra sped skramlepunk/hardcore til mer teknisk modne og musikalsk varierte navn som The Make-Up (gospel yeh-yeh) og Trusty (streit skranglepop), rene jenteband (Autoclave, Slant 6) og til og med innleide utenbysfolk.

Uansett, harDCore, punk, indierock og emocore er og vil være labelens viktigste merkelapper. Det poengteres i boken at den mest aktive perioden var tidlig på 90-tallet, og det var på denne tiden Dischord var jaktet på av mange major-labels. Da var de aktuelle med kongeband som Fugazi, Nation Of Ulysses, Lungfish, Circus Lupus, Holy Rollers, Shudder To Think og Jawbox, alle ledende innen scenen. I 1995 var de aller fleste av disse borte, og Dischord har vel ikke klart å gjenvinne samme status i ettertid. Ferske signinger som Q And Not U, Capitol City Dusters og El Guapo (de to siste så rykende at de ikke rakk å være med her) viser likevel at det fortsatt skjer ting rundt etiketten. I en annen kommentar understrekes det at Dischord var ment å skulle følge en spesifikk scene, men 20 år etter de startet er det bare et fåtall av de opprinnelige som fortsatt spiller i band. Skal selskapet fortsatt utvikle seg må de derfor ta inn nye impulser – i hvert fall til neste generasjon MacKaye vokser opp.

Hvis man bare er en smule interessert i hva som har rørt seg innen amerikansk undergrunnrock på 80- og 90-tallet kommer man vanskelig utenom denne samleren. Dischord hadde/har ikke like bred appell som SubPop eller Epitaph, men deres integritet og innflytelse kan knapt overvurderes. Sammen med Touch & Go og Alternative Tentacles, SST og Blast First var de blant planetens aller største små selskap. Om ikke alle platene skulle falle helt i smak er dette en glimrende anledning til å danne seg et helhetlig og representativt inntrykk av nettopp det.

La oss håpe på 20 nye år med tankegangen ’music over marketing, content over profit, ethic over strategy’.

Neurot Recordings 1 (Neurot, 2004)
De gir ikke ut så veldig mange skiver der borte på Neurot Recordings, men kvaliteten de holder på hver enkelt utgivelse er jevnt over meget høy. Med samleplaten Neurot Recordings 1 skaffer du deg raskt et overblikk over de mest sentrale artistene. Dette er et smørgåsbord av favoritter som for eksempel Neurosis, House of Low Culture, Isis, Sabers og Grails.

Neurot har base i San Fransisco, og ble grunnlagt av det legendariske Oakland-bandet Neurosis. Medlemmene her er involvert i mange av prosjektene i labelstallen, men den musikalske diversiteten avslører ikke det. Sterkeste fellesnevner er det tunge alvoret som preger nær sagt alle artistene, uansett hvilket musikalsk uttrykk de dyrker. En nøyere titt på bakmennene i studio viser også at Neurot har forgreninger dypt inne i den amerikanske undergrunnsscenen, både i øst og vest. Steve Albini, Martin Bisi, Kevin Nettleingham og Robert Rich er noen mer eller mindre kjente studiohoder som jobber med Neurots artister.

Denne doble discen tilfredsstiller både øyne og ører. CD1 inneholder kun audiospor, CD2 er en DVD med 8 filmer og ytterligere 6 audiospor til avspilling foran skjermen (disse med bare coveret som bilde). Låtutvalget er en blanding av nytt, gammelt og uutgitt.

Neurosis er nok for de fleste det mest kjente bandet. Deres ”Burn” (fra The Eyes of Every Storm, 2004) innleder platen med en fryktinngytende pondus. Det evig eksperimentelle og selvfornyende hardrock-bandet har vært blant den alternative rockens frontfigurer siden midten av 80-tallet, og om ikke Neurosis alene favner bredt nok, så involverer medlemmene seg i en rekke spennende sideprosjekter. De har et alter ego i Tribes of Neurot, som vier seg mer til ambient electronica/støy – sjekk for eksempel doble Adaption & Survival (2002), som er manipulerte og bearbeidede opptak av insektlyder. Steve Von Till og Scott Kelly dyrker begge en akustisk solokarriere, ikke helt ulikt Mark Lanegan eller Mike Johnson. Deres vellykkede samarbeid med Swans’ Jarboe (Neurosis & Jarobe), Scott Kelly og Noah Landis’ Blood & Time og de gyngende folk-hypnotikerne Culper Ring (med Steve Von Till) er alle en del av familien til dette lunefulle orkesteret. Neurosis er nok stammen, men de har sannelig fått lange grener med årene.

Den instrumentale post-rocken à la Glasgow og Montreal ivaretas av Grails, med en tidligere uutgitt låt som heter ”Reprieve”. Her er det også mørk og skummel ambient fra House of Low Culture, industriell støy av Sabers, japansk destruksjon av KK Null, både solo og som Zeni Geva og mektig kraftrock med Isis og Tarantula Hawk. Mens bluesrocken voldtas etter beste evne av gode gamle Oxbow, hvis vokalist ser ut til å spise Henry Rollins til frokost spiller de som de siste dager er nær. Enablers er enda et alvorlig bekjentskap, bestående av medlemmer fra blant annet Swans, Tarnation og Out in Worship. Deres ”Pauly’s Days In Cinema” (fra ferske End Note) er iskald post-punk motorikk som lover godt for videre fordypning. Et annet band det er nødvendig å trekke fram er Lotus Eaters. Nei, det er ikke det engelske synth-bandet fra 80-tallet, men et relativt nytt lag bestående av Aaron Turner (Isis), James Plotkin (Khanate) og Stephen O’Malley fra mektige Sunn O))) – et alle tiders superlag altså. Utdraget fra deres Mind Control For Infants viser at de ikke bare byr opp til bråk, for dette er et skjønt stykke ambient-drodling.

Filmdelen består av både konvensjonelle musikkvideoer og liveopptak. Regissør Josh Graham er en gjenganger, og han dyrker både mørke, gotiske og marerittaktige landskaper i sine filmer. Den vakreste er ”Duality I” med Tribes of Neurot, mens Tarentels nærbilder av grener i svart/hvitt til sine dronefolk tar hjem prisen for den enkleste. Utdrag fra en dokumentar fra sluggerne Oxbow og to liveopptak med det for meg fremmede bandet VHK (Galloping Coroners) kan også beskues, men både lyd og bilde er noe simplere her. Sistnevnte er muligens fra Ungarn, frontes av fargerik fyr og spiller en form for øst-europeisk post-punk.

De mange ulike prosjektene egner seg rett og slett best som full fordypning gjennom egne utgivelser – og de fortjener å oppleves slik. Men Neurot Recordings 1 er en av de viktigste samleplatene du kan anskaffe for å være oppdatert på et av de mest progressive plateselskapene av i dag.

I den informative og subjektive ånd, her er noen tips til ytterligere utforskning. Merk i samme slengen at Neurot vektlegger at utgivelsene skal SE bra ut, dette er ikke plater du ripper, kompis:

Neurosis & Jarboe: s/t, 2003 (et samarbeid til å få gåsehud av. Skummelt, vakkert og slemt – på en gang)
House of Low Culture s/t, 2003 (Finding Nemo goes Eraserhead.)
Isis: Celestial, 2000 (ok, dette er ikke en Neurot-utgivelse, men for bra til å utelates. En gedigen plate.)
Grails: The Burden of Hope, 2003 (en majestetisk blåmandag)
Tribes of Neurot: Adaption & Survival: The Insects Projects, 2002 (bzzz-bzzz-bzzz)

A Drag City Supersession: Tramps, Traitors & Little Devils (Drag City, 2001)
’It’s too cold to snow…/ black leafless trees…/ must be zero degrees…’ Slik innledes noe som høres ut som en krimsjuk Eddie Vedder, backet av Captain Beefhearts magiske band på en vindskeiv dag. Hva slags orkester er dette, om ikke en ekte Drag City Supersession?

Plateselskapet med base i Chicago har en mildt sagt respektabel katalog, og kan vise til utgivelser av artister som Palace, Smog, Jim O’Rourke, Stereolab, Royal Trux og Gastr del Sol. Det er fra dette miljøet en gjeng har slått seg sammen til en løs trupp, under det passende konseptnavnet. Gjengangerne på de fleste låtene er kjenninger som Bill Callahan (Smog), Edith Frost, Rian Murphy og Neil Hagerty (Royal Trux, Pussy Galore). Dette er et stjernelag hvor man går litt om hverandre, og det høres ut til at alle har hatt det både morsomt og kanskje litt fuktig under denne innspillingen. Som omslaget hinter om: Dette er mer en skive for jukeboksen en støyende kveld på byen, enn stilfull og rolig sofacore.

Her tolkes både egne og andres låter, med det til felles at volum stort sett er skrudd opp et par hakk i forhold til det vi er vant til, og at artistene skramler og skrangler langt mer enn under sine ordinære navn (unntatt Hagerty som har god fuzzerfaring). Etter Bill Callahans folk-boogiestart ”Zero Degrees”, sjangles videre med et par bråkerockere i Lou Reeds ”Charley’s Girl” og Hagertys ”Texas Dogleg”, sunget av henholdsvis Edith Frost og Hagerty selv.

Hank Mills-klassikeren ”The Girl on the Billboard” går også raskt unna, og det er mange år siden Bill Callahan har vært såpass rufsete. Dette er jo nærmest cowpunk, og det av en mann som stort sett sitter og ser på regnet, mens han tankefullt skriver viser om livets miserable skjebner (sitt eget spesielt). Artig! Av alle låter går de også løs på Black Sabbath-klassikeren ”N.I.B.” Her er det ikke snakk om å gjøre noe annet enn en ravende planke, og selv om Hagerty ikke er Ozzy, så funker det faktisk over all forventning. Manglende groove og tyngde erstattes helt enkelt av fiolin, og det bisarre skjer at Black Sabbath høres ut som et garasjeband på låvedans.

Litt lowtunes er det selvfølgelig også plass til, Edith Frosts ”Leaving The Army” og Bill Callahans ”Nothing Rises To Meet Me” vaker i mer velkjent farvann, og det er vel ikke uten grunn at disse artistene har skapt karriere ut av moll, og ikke dur. Særlig Callahans låt holder høy klasse, med en utmerket fiolinsolo av Jessica Billey. Platens vakreste tre minutter besørges ellers av Edith Frost og hennes tolkning av Randy Newmans ”Old Man”.

Det er det litt skjødesløse og egentlig sjarmerende uhøytidelige preget som er denne platens styrke. Det høres ut som om musikerne koser seg og vi lar oss gjerne rive med, men etter noen runder kommer dagen derpå, og da er det egentlig bare å håpe på at disse eminente artistene kommer tilbake med mer trøstende ting med sine ordinære partnere.

Audio Flashcard 1994-2001 (Gold Standard Laboratories, 2002)
Plateselskapet Gold Standard Laboratories (GSL) er vel ikke blant de mest kjente etikettene her i landet, men med sampleren Audio Flashcard 1994-2001 er det kommet en både billig og bra mulighet til å bli kjent med dette spennende selskapet som for tiden har base i San Diego, California. Mannen som styrer det hele heter Sonny Kay, og han har siden oppstarten i 1993 stått bak en rekke interessante utgivelser. Audio Flashcard summerer opp noe av det som har foregått på GSL på de 50 første.

Hvis inntrykket denne platen gir stemmer, så er det stor takhøyde på Sonny Kays kontor. Heldigvis går ikke den store spennvidden ut over kvaliteten. Her er det plass til både elektronisk/synth, garasjerock/punk, eksperimentell rock, og enda litt til.

Synthbandet Beautiful Skin får æren av å åpne platen, og det er helt naturlig i og med at platen er lagt opp etter alfabetisk rekkefølge. Første gullbarre står derfor De Facto for med sin herlige dubstil-møter-mariachi i låten ”Fingertrap”. Dette er et slags sideprosjekt for Cedric Bixler som tidligere spilte med At the Drive-In, og nå Mars Volta (som også er et GSL-band), men dette høres ut til å være noe ganske annet, og vel så spennende å sjekke ut.

De Facto etterfølges av en ualminnelig tight sparkerumpe-gjeng kalt Dead and Gone. Deres ”Shiny and Black” er både energisk og aggressiv, og med en desperate vokalist kan de minne om salige Jesus Lizard. Noe av den samme energien deler også drevne The Locust, som angriper sin egen ”Gluing Carpets to Your Genitals Does Not Make You a Cantaloupe” med japansk støypresisjon gjennom et lo-fi filter. Kaotisk hardcore dekker også det Mohinder driver med på ”The Static Cult”, men begge disse to sporene er for korte til at man egentlig rekker å finne ut om det er noe særlig hold utover en enkelt låt.

Da er det litt mer spennende med Outhud fra Sacramento.”JGNE” er en funky og leken instrumental-låt, dansbar, men med snåle effekter som også gjør det fett å lytte til. De skal etter sigende gi ut en plate på Kranky i 2002, og vil i så fall bli blant den etikettens mest fengende navn hvis dette utdraget er representativt for hva de ellers sysler med.

Pleasure Forever er vel sammen med Vue de to bandene som er mest kjent her. De har begge spilt i Norge i 2002, og Pleasure Forever er nok enda raffere live enn i studio, selv om ”Curtain Call For a Whispering Ghost” viser dem fra en god side. Det er noe med deres blanding av rå punkrock spedd ut med gotiske og psykedeliske overtoner som gjør dem ganske så fengslende å høre på. Pleasure Forever er forøvrig signet på SubPop nå. Litt i samme gate finner vi trioen The Rapture. ”The Chair That Squeaks” er en av skivas snåleste rockere, men også en av de beste, og kan minne om June of 44 eller Ink.

Høydepunktene kommer tett nedover alfabetet. Subpoena the Past er et eksperimentelt band med vekt på trommer og bass, og består blant annet av sjefen sjøl, Sonny Kay, og Joey Karam fra The Locust. De har dessuten spilt inn skive med Helios Creed (tidl. Chrome), og ”Patience” er et fascinerende møte mellom drum&bass og elektronisk støy. The VSS er et sentralt navn i GSLs historie, og de strekker seg tilbake til tidlig 90-tall. Da var de kjent som Angel Hair, men fra 1997 utviklet de seg til Slaves, og senere Pleasure Forever. Sistemann Sonny Kay dannet altså Subpoena the Past. Energisk punk er i hvert fall oppskriften på ”I Cut My Teeth”. Nevnte Vue (nå på SubPop) framfører også en av samlerens aller beste øyeblikk med ”Young Soul”. De kombinerer glatt punkens energi med elementer fra 80-tallets New Romance-stil.

Så viser det seg at en av de største gullbarren er spart helt til slutt. Septetten (tre spiller også i Outhud) med det merkelig navnet !!! er som å oppleve en slags krysning av The Clash og Minutemen – og det er det neimen ikke ofte man har muligheten til å høre! ”Storm the Legion” er platens vinner, og selv om jeg ikke vet annet enn at de iblant turnerer med Modest Mouse og Les Savy Fav i Statene, så er dette noe som bør være verd å sjekke ut! (eller !!!)

En del band er ikke omtalt noe særlig her, garasjerockere som Le Shok og Lost Kids eller synthband som I Am Spoonbender og Beautiful Skin for å nevne noen. Men det bør vel være igjen noen overraskelser også.

Denne samleren anbefales for sin høye musikalske kvalitet alene, men i samme slengen anbefales det også å følge med på hva GSL driver med framover. Selskapet ser ut til å ha evnen til å pelle ut band fra garasjen før de andre rekker å finne riktig gate.

Survive and Advance – A Merge Records Compilation (Merge, 2002)
Jeg husker en gang på 90-tallet at en overmodig synser spådde Chapel Hill, North Carolina til å bli det neste Seattle. Det var vel å ta litt hardt i med tanke på at det var Superchunk, Archers of Loaf, Polvo og Seam som frontet byens scene. Ingen Nirvana blant disse akkurat, og Chapel Hills artister har hatt for vane en litt for intellektuell eller snål profil til å gi de helt store salgstallene. Merge Records har i en årrekke stått bak mange av byens band, og selskapet kan leses på ryggen til en rekke store og små undergrunnsfavoritter. På Survive and Advance Vol.1 finner vi fjorten av dem, både fra hjembyen og andre steder.

For å ta det positive først så er det kjekt at Merge konsentrerer seg om stort sett utilgjengelig materiale, og ti av låtene er tidligere uutgitte. Det gjør platen verd å anskaffe både for førstegangslyttere som vil snoke på artistene så vel som komplettistene. Mest kjent av alle er vel Nashville-kollektivet Lambchop som gjør en sedvanlig nydelig utgave av ”The Puppy and the Leaf”, og igjen tar jeg meg i å nyte bandet mer på plate enn på scene. Låten finnes også på Lambchops flotte tour-only plate Pet Sounds Sucks, som også anbefales sterkt. Personlige favoritter som Radar Bros., East River Pipe og Crooked Fingers gir også korte øyeblikk av vemodig poplykke, akkurat som de pleier. Det er vel likevel en grunn til at disse låtene er nettopp uutgitte, for ingen er umiddelbare favoritter. Det må Spaceheads og Destroyer ta seg av. Sistnevnte band er Dan Bejar (The New Pornographers) med gnagende stemme og en mariachi-gitar, mens Spaceheads skiller seg befriende ut fra resten av bandene. Deres liveversjon av ”Atmo” er en sugende drum&trompet killer fra de drevne britene. Groovy jazz er ikke hva man først og fremst forbinder med Merge, men Atmo drar platen et par hakk opp. 60-talls inspirerte The Ladybug Transistor (”Nico Norte”, live) er også verd å få med seg.

Ellers er det som vanlig fra Merge litt ymse hva de byr på. Mye er ganske tilbaketrukken indiepop eller singer/songwriter som ikke er helt oppe blant stjernene. Spoon står egentlig som eneste skikkelige rockband her, med kule ”Small Stakes” fra Kill the Moonlight (2002). Ellers gjør ikke Stephen Merritts (Magnetic Fields) gotiske tulliball ”The Gothic Archies”, ’superbandet’ Imperial Teens drømmede new wave, Annie Haydens folkblues eller et kort møte med David Kilgour noe særlig fra eller til. Verst bærer det med Portastatics versjon av Nick Drakes ”Northern Sky” – det er mulig jeg er litt sær på Drake, men man bør ikke røre denne låten før man er helt sikker. Denne versjonen av Superchunks Mac McCaughan kunne vi gjerne vært foruten. Mens vi er i det sure hjørnet vil jeg også trekke litt for Ashley Stoves utdaterte og kjedelige gitarpopindierock.

Survive and Advance er en samler litt over det jevne, og som sagt, sjekk ut Merge hvis du ikke kjenner til etiketten fra før. Det slippes en del snop herfra, og med denne i hånden har du dannet deg et visst grunnlag for å orientere deg.

Grass Roots Record Co.: Family Album (Grass Root Recording Co., 2007)
Family Album møter vi artister som hver for seg driver med varierte musikalske uttrykk, men som satt i sammenheng av Grass Root Recording Co. står samlet i et større hele. Det er et godt stykke mellom den frie avantrocken til Hella og visesangen til Mariee Sioux. Men her er det mulig å ta inn – og nyte – begge på en plate, og det for lyttere som kanskje ikke ellers hadde sett muligheten. Family Album er også en stedbunden plate. Vi befinner oss i Nevada City, California – en liten småby med lange kulturelle tradisjoner som i en tid der mange søker etter det neste ’store’, eller i hvert fall det neste ’unike’ bare er et tidsspørsmål unna før den puritanske gløden erstattes av et mer kynisk drag drevet fram av markedskåte krefter. Kanskje. La oss ikke håpe det.

Inntil så skjer får vi bare glede oss over den likeframme og joviale holdningen som ser ut til å prege byens mange artister og som denne platen bærer frem: ’In my experience these are the real deal artists, singers, poets, and rockers, playing for the right reasons – inspiration, art, communication, and FUN’ sier initiativtager og labelsjef Marc Snegg, og tilkjennegir en fellesskapholdning som man omtrent må tilbake til det sene 60-tall for å finne maken til.

The Family Album skiller seg fra alle andre samlinger, hevder Snegg, og uttaler videre at: ’This is not a collection of tunes culled from across time and place. This is an album. Though the songs are diverse in style and voice, you will hear an uncanny continuity from track to track and from artist to artist.’ Det er vel å ta det litt langt, men han skal ha for gløden. Det er likevel en rød tråd gjennom platen, og den går gjennom den akustiske folkmusikken. Mariee Sioux er allerede nevnt tidligere, men hun stråler sannelig sterkest også på denne samlingen. “Two Tongues at One Time” er fra hennes ferske og flotte debut, og hennes sang om ’candles & buffalo’s eyes’ går fremdeles langt ned i ryggmargen. I samme åndedrag er det vel verd å merke seg Jessica Henry og Alela Diane som innrammer platen med sine gåtefulle viser, og ikke minst Alina Estelle Hardin som pleier enhver sliten muskel med sin sirenesang. Det er også et sedat, melankolsk drag over Benjamin Oak Goodmans myke ”Yes My Heart” – en aldri så liten popperle for høsten 2007. Framheves bør dessuten den trillende popmelodien til Golden Shoulders (hvis band samler mange av de involverte under en paraply).

Det bør være lov å si at det er en gjennomgående folkelig stil over platen, enten det er fjellbilly fra The Reckon Family eller garasjestomp fra Made In. De mest åpenbare bruddene serveres med blant annet som dynestøy fra Them Hills, progressiv avantrock fra Hella, bluesrock fra Lee Bob Watson, jazzjam fra Snegg Band og Galaxie 500-drømmerier til Kings & Queens. Som en teaser til nærmere bekjentskap er dette absolutt et vellykket prosjekt, selv om bare en låt blir litt skrint grunnlag å vurdere holdbarheten på. Jeg har i hvert fall funnet et par åpenbare favoritter takket være denne platen.

Det er noe godt og gammeldags over Grass Root Record Co. Artistene har alle en familiær holdning og spiller mer enn gjerne på tvers av hverandres prosjekter der det kanskje er gleden over å spille som er den fremste drivkraften. Dette er en tvers igjennom trivelig plate, med et innhold som bærer bud om et lengre forhold.

The Enlightened Family (Voodoo Eros, 2005)
For et par år siden samlet Devendra Banhart sammen en plate bestående av en del nye, amerikanske folkbaserte artister fra mange glenner og grender i utmarken. Golden Apples of the Sun står igjen som en sentral dokumentasjon av en retning der nevnte Banhart etterhvert selv har blitt en nøkkelperson. Ett av bandene som deltok på Golden Apples var søsterduoen CocoRosie. Den ene halvdelen er Bianca Casady, i skrivende stund Banharts utkårede, hun er også den ene halvpart bak det nystartede plateselskapet Voodoo Eros.

The Enlightened Family er deres første utgivelse, og en samler ikke helt ulik Golden Apples, i hvert fall genremessig. Den brede appellen og det sammensatte aspektet som gjorde epleplaten såpass grunnleggende er ikke så fremtredende her, og The Enlightened Family står mer frem som en videreføring av denne – som et dypdykk for de allerede innvidde. Så er da også denne familieansamlingen mer sentrert rundt en smalere krets av miljøet. Ikke unaturlig er det en høy kvinneandel (artister som søster Casady, Diane Cluck og Jana Hunter), historiske røtter er ivaretatt (Vashti Bunyan) og større vektlegging på ukjente/uutgitte spor, som heller ikke binder seg utelukkende opp til ’frifolken’, dominerer.

Nevnte Devendra Banhart bidrar med to låter, både ”Houses” og ”Happy Birthday!” er hentet helt tilbake fra 1997 da han bare hadde dun på haken. Stilen han la for en dag på sin debutplate noen år senere viser at denne slett ikke var bygget på tilfeldigheter. Under navnet J.H.T. framføres låten med den retoriske tittel ”Why Am I Still Sucking Your Dick?” live fra NYC, 1996. Hvem som spør står det ikke noe mer om, men jeg skal vedde en pen liten pengesum på at det er Antony og hans Johnsons. Det høres i hvert fall slik ut! Nomi skiller seg noe ut her. Den iøynefallende New York-artisten har et mer ’polert’ beatbaserte pop/hip-hop sound enn den gjengse nyfolk-lurvebanden. Det samme gjør franske Spleen & Zen med sin groovy hip-hop og for meg ukjente Island Folk Lore (det hevdes at denne er fra 1982, men jeg tar årstallene med en klype salt), der det høres ut som Quasimoto har forvillet seg inn på en okkult folkmesse et sted ute i ødemarken.

For de aller fleste av disse 13 låtene faller i kategorien snål, hjemmevevd kniplingsfolk tilhørende en annen tid. Noe er halvferdig, en del er obskurt og helhetsinntrykket mildt sprikende fra yngre artister som Diane Cluck, Jana Hunter, Sierra Casady og ikke minst bestemor selv; Vashti Bunyan. Hennes ”Song of a Wishwanderer” må vel være et sjeldent liveopptak, hentet fra Holland anno 1968. Legg for øvrig merke til likheten i lydbildet mellom Bunyans over 30 år gamle opptak og f.eks Diane Clucks ”Nothing But God” fra 2003. Lo-fi estetikken dyrkes fremdeles for det den er verdt!

Mye fin musikk her altså, og en helt essensiell samler for dere som tråler dette miljøet til daglig. For den gjengse lytter vil det nok holde med ordinære studioutgivelser fra nevnte artister. Ja, det betyr alle sammen.

Acuarela Songs (Acuarela Discos, 2001)
Acuarela er en spansk label stiftet i 1993. De har fine artister som For Stars, The Clientele og ikke minst Migala i stallen, og har tidligere gitt ut eksklusive plater med blant andre Songs: Ohia og Will Oldham. På denne doble samleren har de fått et imponerende sterkt lag av artister til å levere et bidrag som på en aller annen måte kan knyttes opp til ordet Acuarela, ’vannfarger’. Hovedvekten av artistene er amerikanske, og kan sortereres med merkelapper som singer/songwriter, alternativ countryrock (americana på norsk) og sadcore, med enkelte avstikkere til lo-fi indiepop/rock. Det er også plass til noen europeere her, blant andre Amor Belhom Duo, Paloma og Vera Clouzot. Slike labelsamlere er sjelden uhyre interessante, men denne fungerer ikke bare som veiviser for noen av dagens og morgendagens mest spennende artister, den er både lekker å ta, høre og se på. Med unntak av Virgil Shaws ”Water Color” er dessuten alle 32 låtene tidligere uutgitte, og med større spennvidde i artistenes kjendisstatus enn i låtenes kvalitet anbefales Acuarela Songs som et grovt overblikk over noen av de mest sentrale artistene i sin genre. At platen vil medføre store utgifter når man etterpå må innhente diverse back-kataloger må regnes som ren bonus i den sammenhengen.

Det blir litt voldsomt å gå detaljert gjennom de enkelte låtene her, men det bør understrekes at dette er en langt mer variert samling enn det stetsoninntrykket et raskt øyekast kan tilsi. Et fellestrekk ved de fleste vannmalerne er at de skaper detaljerte bilder med sine rolige, forsiktige malerstrøk. Ved å bruke duse og bleke farger males bilder man helst må tilbringe litt tid med før de avslører sine kvaliteter. Det benyttes ingen skjærende farger eller drastiske virkemidler, men heller melankoli, stillferdighet og ’soft explosions’, som Knife In the Water uttrykker det. Å si at det er en introspektiv rød tråd her er ikke å overdrive. Skal man trekke frem noe negativt ved å sette sammen en plate som er så low-key så er det at de fleste av disse artistene produserer helhetlige album mer enn umiddelbare hitlåter. Acuarela Songs lider derfor som de fleste samlere noe under av at vi kun får et raskt innblikk i hva de enkelte står for.

De franske Calexico-partnerne Amor Belhom Duo åpner med en jazza og stilig ”You’re Open Housing”, og setter med det høy standard for ypperlige CD1. Her sitter godlåtene tett. Dakota Suites ”The Colour of Water” er en groovy, jazza (ja, faktisk!) instrumental , Mojave 3 er svært så fengende i ”Krazy Koz”, og Greg Weeks gir kraftfull rockmelankoli på ”The Waves”. Han etterfølges av et kobbel kvalitetssikre navn: Doug Hoekstra, Early Day Miners, Howe Gelb (knitrende fra et baderom i Århus) og Empty House Cooperative (bestående blant annet av Chris Brokaw (Codeine, Come, Pullman) Thierry Amar (Godspeed!) og Willard Grant Conspiracys David Michael Curry), som alle leverer bidrag trygt innenfor forventet standard. Meget hørbart er også de ambiente folketonene til Tracker og TW Walsh, og Mark Eitzels electro-støyende Sunset Retirement Community.

Disc 2 har et sterkere fokus på akustisk country/folk (Paula Frazer, Virgil Shaw, The Court and Spark, The Mountain Goats), men har ikke like gjennomgående høy låtkvalitet. Paloma og The Clientele er begge tilknyttet Acuarela, og sammen med australske Sodastream og franske Vera Clouzot serverer de ytterligere stillferdig tristesse uten det helt store særpreget. Heller ikke Tara Jane O’Neil, Sarah White eller Norfolk & Western løfter taket med sine innadvendte viser. Jeg vil trekke fram Paula Frazer (Tarnation) sin spanskinfluerte ”Watercolor Lines” og alltid-bra Willard Grant Conspiracys ”Painter Blue” som de to beste kuttene. Nevnes bør også spanske Emak Bakia med robotstemmer og et slags utdatert Grand Prix-lydbilde, Viva Las Vegas og Nacho Vegas som begge er en nyttig påminnelse om hvor befriende det er å slippe den evinnelige engelsken hele tiden. Spansk egner seg mer enn ypperlig, selv om man ikke forstår tekstene like godt (eller kanskje derfor).

Selv om CD1 er bedre enn CD2 er denne solide samlingen et trygt valg for den som kjenner til bidragsyterne fra før, men også for nye interesserte som vil holde seg oppdaterte på vestfronten. For dere tar jeg på meg rollen som veileder og våger meg ydmykt frempå med noen naturlige valg videre som kan falle i smak.

Disse ti platene bør uansett finnes i ethvert godt hjem i god tid innen Vol. 2, i tilfeldig rekkefølge:
Howe Gelb: Confluence (Thrill Jockey, 2001)
Early Day Miners: Let Us Garlands Bring (Secretly Canadian, 2002)
The Court and Spark: Rooster Mountain (Absolutely Kosher, 2001)
Willard Grant Conspiracy: Everything’s Fine (Ryko, 2000)
M. Ward: End of Amnesia (Glitterhouse, 2001)
The Mountain Goats: All Hail West Texas (Emperor Jones, 2002)
Norfolk & Western: Winter Farewell (FILMGuerrero, 2002)
Mark Eitzel: Songs For Confidence and Courage (New West, 2002)
Tracker: Polk (FILMGuerrero, 2002)
Doug Hoekstra: Around the Margins (Inbetweens, 2001)
Migala: Restos de un Incendio (Acuarela, 2002)

Sammen med Acuarela Songs burde vel det dekke behovet en stund fremover.

Summer and Smiles of Finland (Fonal, 2006)
Hva består alt dette fuzzet om finsk musikk av nå for tiden, lurer du kanskje på, og finner det litt uoversiktlig å orienteres i vrimmelen av plater med knapt leselige navn gitt ut av band med altfor mange doble vokaler og overivrig bruk av tødler.

Fonal records har gjort jobben enklere med Summer and Smiles of Finland, en labelsampler som presenterer både kjente og uuttgitte spor med aktuelle navn som Islaja, Paavoharju og Shogun Kunitoki. Åtte artister i alt, fordelt over 17 spor.

Fonal er et nøkkelselskap innen moderne finsk musikk på siden av den veletablerte finske musikkbransjen (ingen nevnt, de fleste glemt). Noen stikkord: Her er artister uten noen klart definerte genre-begrensninger. Men de dyrker gjerne både finsk språk og higer heller etter det originale og det søkende enn å forsøke å gjenskape velbrukte (les: vestlige) pop-formler. Mye av musikken er preget av en kollektiv enhet, se bildene i det rikt illustrerte og fyldige innleggsheftet. Improvisasjon, hjemmemekket lo-fi eller kunsten å fange øyeblikket virker viktigere enn å finpusse detaljer og vaske bort særpreg. Fonal kler dessuten hver utgivelse med stilren coverdesign fri for plast, en luksuriøs innpakning som innbyr til innkjøp.

Bak det lille selskapet, som etterhvert har vekket interesse verden over, finner vi Sami Sänpäkkilä. Han har nå base i Tampere, og har drevet Fonal siden 1995. Summer and Smiles of Finland er altså en markering av et tiårsjubileum og er katalogutgivelse nummer 40 i rekken. Samme Sänpäkkilä er også hjernen bak Es, som har et knippe strålende plater bak seg (den hittil siste er den doble LPen Sateenkaarisuudelma som ble utgitt på belgiske K-raa-k i 2005). Es lar høre fra seg med tre spor, hentet fra de to Fonal-utgivelsene A Love Cycle og Kaikkeuden Kauneus ja Käsittämättömyys, samt en uutgitt og mer uhøytidelig låt med samme tittel som platen. Es dreier over i retning av minimalisme/ambient, men grunnholdningen holdes organisk og melodisk. Es er en lydskulptør, med et genuint øre for vekslingen mellom kulde/varme, akustisk/elektronisk og det jordnære og det åndelige, og Sänpäkkilä er også en del av Kiila. Deres ”Auringonlunta” (fra Silmät Sulkaset) er platens mest fabelaktige fem minutter – en skapning fra skogbrynet med håndtrommer, akustisk gitar og fløyter som tryller oss langt bortenfor Tove Janson-land og tilbake til hine tiders mer frihetssøkende seanser.

Noe av Fonals uttrykk balanserer mellom det elektroniske og det organiske. TV-Resistoris spiller noe naïv og sjarmerende beatbasert casiopop, mens beskrivelsen av Shogun Kunitoki kan overføres til en større sammenheng som gjelder hele kompaniet: ‘…using worn analog equipment in order to give electronic music human warmth, a soul…’

Islaja og Paavoharju utga to meget fine skiver i 2005, henholdsvis Palaa Aurinkoon og Yhä Hämärää. Savolinna-bandet Paavoharju, en krets gjenfødte kristne som sjelden spiller ute blant folk og som befinner seg et sted mellom hjemmelaget elektronika fra 80-tallet, soundtrack fra en Bollywood-film, folkemusikk og rustne beats som blander seg med lydene av naturen rundt.

Islaja aka Merja Kokkonen lager personlige og hjemmelagde viser med et helt eget særpreg. Hennes Palaa Aurinkoon kunne høres som en form for folkemusikk fra et eksotisk sted; naiv, men gjennomtenkt, åndelig men jordnær. Alt går sakte, som i halvsøvne veves stemme og melodi sammen. Islaja spilte dessuten nylig hovedrollen i en episode av SVTs oppegående serie This Is Our Music, og er kanskje den av Fonals artister med størst potensiale til å nå utover kultstatus.

Kultstatus har i hvert fall Kemialliset Ystävät, med Jan Andrezén som naturlig sentrum. Med ti år bak seg har de kjemiske vennene krydret tilværelsen vår med kryptiske og vakre toner av avantfolk/drone og eksperimentell skogs-elektronika. Gjennom grenene av instrument-virvaret skimtes innflytelse fra både østen og krautrocken, avant garde og eksperimentell minimalisme. Et aldri hvilende lydbilde gir platen en konstant flyt og en form for dynamikk som gjerne er fraværende i denne genren av folk/avant/psykedelia.

Merk: Summer and Smiles of Finland blir ikke solgt på vanlig måte over disk, men følger gratis ved innkjøp av andre skiver fra Fonal. Det er selvsagt å anbefale. For de uinnvidde foreslår undertegnede Islaja, Paavoharju og Es som forrett, så får du vurdere appetitten videre selv.

Bjørn Hammershaug

2+2=4: Matematisk Bråkerock

Math rock is a rhythmically complex, often guitar-based, style of experimental rock and indie rock music that emerged in the late 1990s, influenced by progressive rock bands like King Crimson and 20th century minimalist composers such as Steve Reich. It is characterized by complex, atypical rhythmic structures (including irregular stopping and starting), counterpoint, odd time signatures, angular melodies, and extended, often dissonant, chords. – Wikipedia

Noen album som ikke nødvendigvis vil rangere som math rock, men som i det minste deler noen felles referanser. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Zü: Carboniferous (Ipecac, 2009)
Mount Everest
10 etapper opp mot Carboniferous fra de siste 20 år:

1. 1979: Nederlandske The Ex dannes, i utgangspunktet et anarkopunk-band, som med årene inkluderer improvisasjon, afrikanske rytmer og post-punk i en rastløs, dynamisk og alltid putrende hekesgryte.

2. 1981: Noise Fest arrangeres i New York City, kurert av Thurston Moore og med bidrag fra blant andre Glenn Branca og Rhys Chatham. No Wave er en kortvarig, men innflytelsesrik kulturell bølge.

3. 1986: Melvins setter en ny standard for grim sludgecore og proto-grunge med sin debut-LP Gluey Porch Treatments.

4. 1989: Ken Vandermark flytter til Chicago, og starter en omfattende musikalsk vandring: Vandermark 5, med blant andre Jeb Bishop og Kent Kessler har i over ti år vært en kvalitetsleverandør av groovy frijazz og funky improv. Spacaways Inc samarbeidet med Zü på Radiale (2003), og Vandemark har blåst med folk som Joe McPhee, The Ex, Paal Nilssen-Love, Kevin Drumm, Lasse Marhaug og, ja, the whole lot. En sann eklektiker og innovatør.

5. 1994: Lightning Bolt dannes i Rhode Island, som en bastard av Sun Ra, Ruins, Melt Banana og et jordskjelv. De setter ny standard for hvor intens og rett-i-trynet en duo egentlig kan være.

6. 1999: Fantômas slipper sitt første album, og den første utgivelsen på Ipecac. Anført av Mike Patton, og med medlemmer fra Mr. Bungle, Slayer, Sepultura og Melvins. I likhet med (nesten) alle Pattons prosjekter, preget av genial galskap, dynamikk og presisjon.

7. 2000: The Thing formes av Mats Gustafsson, Ingebrigt Håker Flaten og Paal Nilssen-Love. Trioen fjerner skillet mellom støyrock og frijazz, og fyller hullet med pumpende energiske utblåsninger uten ende.

8. 2004: Smalltown Superjazz grunnlegges, og blir et hjem for artister utenfor Supersound-paraplyen. Artiststallen består av The Thing, OffOnOff, Original Silence og denslags genreløst snop.

9. 2007: Battles blir et av de siste års mest omtale yndlinger med Mirrored. Bestående av blant andre Helmet-trommis John Stanier, Ian Williams fra Don Caballero og Tyondai Braxton (sønnen til Anthony Braxton) på vokal knyttes fortidens tråder igjen sammen til en moderne og relevant drakt. Alt går i sirkler, og den sluttes som kjent aldri.

10. 2009: Italienske Zü suger essensen ut av alle disse høydepunktene og vrir det inn i sitt eget mesterverk. Carboniferous. Det er ingen vei utenom denne perioden, dette er en plate som, om den ikke har eksistert i millioner av år, viser at sirkelen fremdeles pulserer og vokser. Press play og kast deg inn i en tidsmaskin til fremtiden.

Les Savy Fav: Inches (French Kiss, 2004)
18 biters puslespill
Inches er et puslespill som Les Savy Fav påbegynte i 1996, eller et omvendt kronologisk samlealbum. Den starter med det ferskeste materialet fra 2003 og beveger seg gjennom 9 singler tilbake til 1996, noe som i følge bandet var intensjonen siden början (omslaget er bygd opp av de ulike singlene, legg de sammen selv og se). Det er dermed mulig å oppleve store deler av deres musikalske progresjon gjennom 18 låter.

Selv om utviklingen har gått fra østkystens post-hardcore mot mer raffinert art punk, har de hele tiden i løpet av sine syv år holdt på en egenartet, kompromissløs linje langt unna hopen av monotone, identitetsløse emosippere og postpunk-band. Les Savy Fav var electroclash før termen ble oppfunnet, de kopler punkenergi med kunstskole-dannelse, humor med hjerne, og låter definitivt New York Cool der de med eleganse knytter bånd mellom Talking Heads og Sonic Youth. Legg også til Pixies, Girls Against Boys og Fugazi så vil jeg si vi har sirklet dem brukbart inn. Med sin dansbare, huggende discopunk-rytmikk, Seth Jabours hissige og sylskarpe gitar-dissonans, Syd Butlers fremtredende basslinjer og gatesmart stream-of-consciousness poesi har de karret til seg en egen nisje. Les Savy Fav er allerede godt etablerte i denne andre generasjonen som de siste par årene har tatt seg opp igjen med band som Enon og Interpol blant de mest suksessrike. De fant hverandre på kunstskole i Rhode Island i 1995 og har tre album bak seg så langt.

De 18 låtene som utgjør Inches er tidligere utgitt på oppegående undergrunnsetiketter, og for samlere allerede velkjent snacks. Det er ikke mulig å spore a- og b-sider, og det er lite daukjøtt blant låtmaterialet. 10 av 18 er gitt ut etter Go Forth, og disse er de beste. Ikke alle er like suverene som ”Hold On To Your Genre” og ”We’ll Make A Lover Of You”, begge med et mørkt og hardtslående Joy Division-beat som viser at det er ikke langt mellom trett Brooklyn-dekadanse og mørk Manchester-realisme. Dynamikken i kvartetten utnyttes med hell i ”Obsessed With The Excess” og ”Our Coastal Hymn”, allerede her har de lagt fundamentet for en formel som bare tidvis glipper. Da i øyeblikk som renere primalpunk, der den utagerende vokalisten Tim Harrington fremstår mer som en amerikansk Jokke.

Men stort sett holdes nivået høyt, med en del riktig så minneverdige momenter. Som når de inkorporerer teksten til Carole Kings ”You’re So Vain” på ”One Way Widow”, som i par med ”Yawn, Yawn, Yawn” utgjør den beste singlen, i kniving med refsende ”Meet Me In The Dollar Bin/Hold On To Your Genre”. Platens mest spesielle heter ”Reformat”, og er et slags hørespill med et mer ambient lydteppe, et undersjøisk drama om en ubåtkaptein som blir dømt til døden ved halshugging. ’Nobody’s gonna die on my sub!’ – hysterisk.

Med på førsteopplaget får du også en DVD som består av fire deler: En audioversjon av platen, 30 fotografier, en audioversjon av platen med kommentarer av bandet og ulike gjester (blant andre David Cross fra Mr. Show, Billy Preston og Henry Owings fra Chunklet Magazine) til hver enkelt låt. Det er mer eller mindre fokusert, og ganske kjedelig uten bevegelige bilder å hvile øynene på. Heldigvis er det en filmdel også. Den består av 6 musikkvideoer som ikke virker altfor påkostet, men preges av hjemmelaget lo-fi estetikk og humor. Morsomst er ikke overraskende ubåt-tragedien ”Reformat”. Til slutt får vi et liveopptak fra Brooklyn i 2003, men med bare tre låter som viser noe av galskapen i bandet på scenen. De kunne gjerne utnyttet kapasiteten bedre, og for min del tviler jeg på om dette er en DVD jeg kommer til å sette på så veldig ofte. Det mest oppløftende med denne 70 minutter lange samleren er likevel at Les Savy Fav fortsatt viser formstigning. Det lover godt for kommende år.

Black Eyes: Cough (Dischord, 2004)
Impulse!
Her skal du få en god og en dårlig nyhet. Vi tar den dårlige først: Det meldes fra capitol at en av DCs mest uberegnelige fraksjoner er oppløst. Den gode nyheten er at de rakk å fullføre sitt andre album før de flyttet fra hverandre. Bandet heter Black Eyes og plater det er snakk om er en tiger som bærer tittelen Cough.

Etter debuten i 2003 gjestet bandet Oslo og holdt en uforglemmelig konsert på Elm Street. Med en line-up bestående av vanntett rytmeseksjon med rullerende slagverkere, et par bassister, en skummel saksofonist og todelt vokal, gjør (eller gjorde) Black Eyes til en heftig enhet. Selv om debuten viste noe av deres potensiale, er Cough et skritt opp, videre og fram og mer på nivå med deres konserter.

Cough kan nok virke mindre umiddelbar og mer oppstykket for rockeøret, men energien har de beholdt. Det er egenarten de har utviklet, og den klareste endringen i forhold til debuten er at gitarhuggene er tonet noe ned til fordel for blåserne. Saksofonen bidrar til økt frihetseffekt og bandet utfyller noe av harDCore-soundet med en impulsiv blanding av post-punk (Gang Of Four), kaosrock (Blood Brothers) og undergrunns hip hop (Sage Francis), med spor av frijazz, dub og klezmer. Det blir en seriøst fet smeltedigel.

Cough er groovy, intens, ertelysten og meningsfull. Black Eyes er en geriljahær på tokt, indianere på krigsstien og gatekrigere med et budskap. Og impulsene er mange: Her er utdrag fra Cyril Conollys bok The Unquiet Grave, Matteus’ evangelium, jiddisch (Klezmatics) og gatepoeten Saul Williams. Holdningen er gatesmart med en klar politisk profil, ”Another Country”: ’These days I’ve been finding it hard to trust myself as oil drums carry our nation’s blood blackened by too much summer fun and offshore spills…’

Daniel slynger ut desp-vokalen, mens Hugh står for den mer autoritære stemmen, og de to synger/skriker ofte mot hverandre. Fornuftig nok står tekstene trykket for videre tankespinn. Nå er ikke alle sporene like vellykket som de tre-fire første, der tromme-truende ”Drums” er det klare høydepunktet. Det butter mer når Black Eyes lar framdriften bli erstattet av mer fragmentert uorden, og de spiller mot hverandre uten noe klart bærende fundament. Det kan bli vel voldsomt til tider, men komprimert til 36 minutter holdes linen stram hele veien fra ’the whore and the wholy one’ til ”A Meditation”: ’The skies of America seem to darken each week’. Hvorfor forlater deres oss nå, klarsynte svartøyne, nå som vi trenger dere som mest?

The Locust: New Erctions (Anti, 2007)
Nye landeplager
San Diegos The Locust har i en årrekke stått som selve opposisjonen til det meste som forbindes med California-rock, og har til fulle levd opp til sitt navn. Som en gresshoppesverm har de dekket himmelen og angrepet med voldsom slagkraft i løpet av noen hektiske sekunder. Den slags kan være underholdende å følge – ikke minst på avstand eller via deres fantasifulle liveshow. The Locust har unntaksvis telt i minutter og sjelden avtegnet veldig tydelige byggestrukturer i alt sitt energiske kaos. Nå er de tilbake etter fire år i stillhet.

På sitt hittil lengste album (23 minutter) har de faktisk ryddet opp litt i rekkene; mer planlagt og variert, tydeligere vokal – ja, tilsynelatende mer strukturert i det hele tatt enn tidligere. En låt som ”Book Of Bot” på godt over fire minutter er nærmest for episk å regne i deres katalog, og flere andre drar seg opp mot et par minutter. Denne utstrakte tidsbruken fylles godt, og bandet dveler ikke med unødige refleksjoner. Her er mengder av drøye innfall og spastiske utbrudd, og deres voldelige terrorstil, kirurgiske presisjon, desperate skrikevokal og dystopiske verdensbilde holdes fremdeles intakt.

Åpningssporet ”AOTKPTA” viser dog umiddelbart et band i endring, her kan den seigere brutaliteten minne om for eksempel tidlig Melvins. På andre låter blir det mer gjenkjennelig Locust, da som et Mars Volta for folk med liten tålmodighet eller et Naked City uten John Zorns kontrollerende hånd. Det er mulig å spore mer progressive elementer her, start/stopp-taktikken fungerer relativt greit og de støtvise angrepene er ganske så presise. Dette til tross, New Erections biter ikke like kraftig fra seg som på forgjengeren Plague Soundscapes (2003), og jeg sitter i hvert fall ikke like fascinert igjen.

Tekstene holder for øvrig god stil, både refsende, satiriske og gjerne samtidskommenterende: ’Shit-sucking kings and ass-licking peasants with their foreign tongues licking someone’s foreign affair’. Klar tale!

The Locust er riktig så stolte av LA Weekly sin hyllest som er klistret på det ellers så delikat utformede omslaget. The Locust tok utfordringen om å kreere et nytt punk-paradigme, hevder journalisten: ’Their sound is a paperweight made of diamonds’ er hans rosende – og passende – følgesord. The Locust har nok ikke satt en ny standard, eller et paradigme, med New Erections. Mest spennende er det kanskje at de ser ut til å forsøke å fornye seg selv, og det skal være interessant å se hvor svermen tar veien etter dette.

Hella
Gitarist Spencer Seim og trommis Zach Hill spiller frenetisk og dynamisk instrumentalrock med en intensitet som band med langt flere medlemmer og ditto erfaring bare kan se langt etter. Uten vokal eller andre ’forstyrrende elementer’ er vi pent nødt til å konse utelukkende på samspillet mellom de to herrene – og det er, mildt sagt, imponerende lytting.

Hold Your Horse Is (5 Rue Christine, 2002)
Hellavette!
Hold Your Horse Is er debutplaten til denne duoen fra Sacramento, California. Etter de elektroniske beepene som innleder platen overlates vi helt og holdent i duoens vold gjennom 34 minutter og åtte spor. De er hele veien en konstant bevegelse, der vi som lyttere aldri får mer enn et par sekunders hvile mellom hvert krumspring. Hill slår til høyre og venstre i voldsomme tempokliv, mens Seims gitar hele tiden følger med i de krappe svingene. De krysser forbi hverandre, duellerer og hviler litt før de fyker videre. Hella kunne gjerne endt opp som ren kaosrock, men takket være skarp presisjon, et luftig og rent lydbilde, samt faktisk øre for bærende melodier inni det hele, klarer de å opprettholde en intensitet og interesse gjennom en hel plate. Det er voldsomt hektisk til tider, men det er en utfordring som bare gjør musikken mer spennende.

Hella har et relativt åpent syn på faste melodistrukturer, og fornekter seg ikke når det gjelder å løsne litt på tøylene, og avstanden til frijazz og improv er av og til like nær som røttene til math rock og post-hardcore/støyrock. Det fordrer en balanse mellom tekniske ferdigheter og utemmet råskap for at resultatet skal bli interessant i mine ører, og det synes jeg Hella får til på denne debuten. Selv om ikke absolutt alt får meg til å sitte måpende målløs over det disse to skaper.

Det er vanskelig å unngå referanser til Don Caballero, men jeg vil nok tro at også Captain Beefheart, At The Drive-In og Slint har vært med på Hellas musikalske utdannelse. Jeg innbiller meg dessuten at instrumentalband har en noe større frihet når det gjelder valg av låttitler, i hvert fall har Hella! boltret seg i fargerike titler som ”Better Get A Broom!”, ”Biblical Violence” og ”Cafeteria Bananas”. Innholdet er minst like mangfoldig som titlene og referansene jeg har gitt her, noe man selv vil oppleve når man dukker inn i denne kompromissløse platen.

Men det er ikke til å skyve under en stol at man føler seg noe sliten i kropp og sjel etter noen slike dykk.

The Devil Isn’t Red (5 Rue Christine, 2003)
Pushing the extreme
Hella har ikke gjort de store endringene siden sin debutskive. The Devil Isn’t Red er 35 minutter med instrumentalrock i duoformat som befinner seg et godt stykke til venstre for The White Stripes. Med kun gitar og trommer slår Spencer Seim og Zach Hill fortsatt voldsomt fra seg med uortodokse manerer. Det går til alle kanter hele tiden og uten særlige forsøk på skape melodier av det faste slaget. Med nervøse rykninger og en imponerende energi av metalliske gitarer, av og til med noe slags korte, vridde soloer og aldri-hvilende voldsomme luftangrep spiller Hella en riktig så hensynsløs form for avant/mathrock og støyrock.

Kanskje jeg ikke klarer å skille deres to plater godt nok fra hverandre, men jeg synes ikke de har utviklet seg nok til helt å forsvare utgivelsen av et nytt album. De fortsetter i større grad å presse hverandre til det ekstreme, og det er ikke lite imponerende å følge både deres tekniske ferdigheter og enorme intensitet. Men det er ikke alltid like enkelt å henge med, og Hella er verken eksplosive nok til å gi full bakoversveis eller catchy nok til at det swinger noe særlig, og da er det ikke langt over til det irriterende. Alle sporene glir over i hverandre uten at de stopper opp eller gjør det minste forsøk på å gjenta en takt, et grep eller en repeterende linje. “Brown Medal 3000” skiller seg noe ut, da den høres ut til å være spilt inn på innsiden av en oppvaskmaskin. Tittelkuttet åpner med en skeiv bluesgitar fra Captain Beefheart-skuffen, men det tar ikke lang tid før Zach Hill dukker opp med villmannsdunkingen sin og slår ihjel slik gjenkjennelig styggskap. Det hadde ikke skadet dynamikken om Hill/Seim hadde gitt hverandre litt mer luft å spille på. Mellomspillet ”You DJ Parents” er som et lyden av noen som tramper på et allerede knust tv-spill, mens ”Women Of The 90s” er det nærmeste Hella kommer å kjøre samme retning. The Devil Isn’t Red er ellers stort sett lyden av to villmenn som ikke høres ut til å være enige om hvor de skal eller hvordan de skal komme dit. Med fire hender på rattet og hvert sitt bein på pedalene blir det en hektisk kjøretur på vei mot gudene-vet-hvor.

Er du ute etter et band som kiler seg inn mellom Don Caballero, Oxes, Nervous Cop (hvor Zach Hill er den ene halvparten) og Lightning Bolt vil Hella være et naturlig valg. Har du et godt, men ikke ekstatisk forhold til debutplaten deres er ikke The Devil Isn’t Red et direkte must-have. Men har man et umettelig behov etter det ekstreme stiller saken seg selvsagt noe annerledes.

Nervous Cop: s/t (5 Rue Christine, 2003)
Trioistereo
Dette er en trio med den usedvanlige besetningen trommer, trommer, harpe. Bak prosjektet Nervous Cop finner vi Greg Saunier, Zach Hill og harpist Joanna Newsom. Noen drar kanskje kjensel på disse navnene, som til vanlig er å finne i rockens ytterpunkter gjennom sitt virke i band som Deerhoof, Xiu Xiu, THETEETHE og Hella. Sammenlignet med Nervous Cop og deres debutplate er alt dette riktig så tradisjonelle greier.

Disse ti ’låtene’ er en sammenhengende oppdagelsesferd i trommenes og stereoeffektens dynamiske muligheter. Hill og Saunier dunker løs i hver sin kanal, og slett ikke alltid i samme rytme eller tempo; de får stort sett lov til å styre på ganske fritt. Etter knapt fem minutter viser telleverket at jeg allerede har kommet til spor fem, og det som har skjedd er en kort harpeintro, før de to herrene begynner å utfolde seg. Gjennom klipp-og-lim etterproduksjon, der plutselige volumendringer og elektronisk spraking viser seg å være normen, måtte jeg spille platen på forskjellige anlegg for å forvisse meg om at det ikke var noe feil på den, for her startet og stoppet det når man minst skulle vente det. Det var de fire første sporene altså, som mest er som en liten oppvarming skal det vise seg. For så begynner det å feste seg et inntrykk. På ”Context” og ”Ill Pearls” har ørene i stor grad tilvennet seg den rykkete rytmikken til den frenetiske dunkingen, funnet seg til rette i den, og når Newsom kommer frem med sin harpe så blir det nærmest… vakkert – om ikke annet aner vi noe melodisk bak det hele. Særlig på “Frank Vs. Frank”, som er nesten luftig med sin harpesolo og mer restriktive trommer. Newsom blir etter dette mer borte igjen, og ”Colorchains Of Inner Space” og ”Feed Itself” er platens slemmeste. Her dominerer den skarpe elektroniske støyen nesten i like stor grad som de voldsomme bankemennene, som på dette tidspunkt er mer opphisset enn noensinne, og det hele kulminerer i et voldsomt rabalder (”The Hawks Feed You To Feed Itself”). Da har vi virkelig vært med på 30 heseblesende minutter!

De enkelte kuttene er verdiløse i løsrevet tilsand, men satt i sammenheng er det i større grad mulig å forstå oppbyggingen og i hvert fall ble jeg ganske sugd inn i den utagerende stillen til dette bandet. Ikke minst er det imponerende å høre hvor presise Zach Hill og Greg Saunier framstår som. Det blir ikke lenger bare øyeblikkets tilfeldigheter som virker inn – det er (tilsynelatende) en tanke bak kaoset. En del av æren for at Nervous Cop har blitt såpass interessante, må nok også tilfalle John Dietrich. Han står oppført med electronics, og bærer sikkert ansvaret for de diverse samples og lyder (som en gjentagende operastemme som holder til langt, langt bak i lydbildet) som fester trommisenes voldsomheter sammen med finfint harpespill.

Det nærmeste jeg kjenner som kan sammenlignes med dette halsbrekkende improvisasjons-stuntet er mer dramatiske frijazz-plater, som for eksempel John Coltrane og Rashied Alis Interstellar Space, der John Coltrane har byttet plass med Alice. Nervous Cop er i likhet en plate man må ta seg tid til å bli fortrolig med, ikke minst finne rett tid og sted for avlytting. Nei, det er ikke en lettvekter dette, men takk og lov at det fortsatt finnes noen som lager musikk som renser opp i de øregangene som så altfor sjeldent blir benyttet til annet en trafikkstøy, radioskurr og gatearbeid.

Jeg var på nippet til å avslutte denne lille omtalen med en slags floskel om at ’dette ikke er musikk for alle’ eller noe i den duren, men det fikk meg til å tenke på politikeren som fikk spørsmålet i avisen ’Hvilken CD ville du valgt hvis du bare kunne valgt én?’, og vedkommende, på sitt folkelige vis, svarte: ’Jeg er ganske altetende innen musikk, derfor må jeg bare svare den siste jeg kjøpte, en samle-CD med Smokie.’

Jeg tilbyr med dette en håndsrekning til alle som regner seg som altetende platekjøpere. Men du, hold deg langt unna den nervøse politimannen som føler seg som denne platen.

Rapider Than Horsepower
Ikke vet jeg hva de puttet i drikkevannet hjemme hos familien Anderson i Bloomington, men Mike høres fortsatt ut som den hyperaktive sønnen som har sittet oppe natta lang og sett på litt for mye Tom & Jerry, tatt fort-fort og blåst heliumballonger til han kollapser. Han synger og snakker som en ustoppelig trekkoppfigur på inn- og utpust, det kan være utrolig sjarmerende og ditto irriterende, men aldri kjedelig! Som et lekent barn som fortsatt har et åpnet, ubesudlet sinn uten frykt eller skam for verden rundt seg, spretter han til alle kanter hele tiden – virr’u værra med så heng på! Denne gangen kaller banden seg Rapider Than Horsepower, og de er på litt av et røvertokt.

Stage Fright, Stage Fright… (SA (Essay), 2003)
Duracelkaniner på speed
Med seg til dette prosjektet har Anderson med seg bassist Sal Saligoe, også han fra Racebannon, samt et par andre karer som neppe har rent rulleblad. Sikkert er det at selv om Rapider Than Horsepower står for noe av det samme uvørne kaoset, så har de ikke så mye av den målrettede, kontante energien til spastikerne Racebannon. Dette er noe mer av et leket sidespor virker det som, med mer vekt på skrangel og pop enn bråk og støy – og dermed vel så underholdende. De elleve låtene raser unna på 24 minutter, så vi rekker heller ikke å gå lei av å bli kastet rundt i to minutters strekkøvelser, tøy & bøy og pogodansing. Her sniffes det på en stil som får meg til å tenke blant annet på Captain Beefheart, US Maple, Crucifucks og The Blood Brothers. Rapider Than Horsepower skrangler og rister, men er likevel presise og fokuserte nok til at flere av låtene blir smilende energibomber. Har du en relativt åpen smak, og hører på ting som kapteinen og Pere Ubu, diverse Mike Patton-prosjekter, japanske bråkebøtter, og ikke frykter unormale låtstrukturer, er det bare å hive seg med på dette toget.

Anderson tegner som vanlig opp litt av noen bilder, her sentrifugeres forrykte forstadsfamilier, hip-hop-diskusjoner og lovløse cowboys, ofte meningsløst, oftere morsomt. Det fremføres som på tegnefilmvis, uten å følge vanlige lover og regler, dyr snakker, gravitasjonskraften oppløses og alle overlever til slutt: ’He-ha-ho kittens on film, he-ha-ho milk and gin’ (”I Have Never Played The Monkey Part”), eller fra ”I Blame It On The System”:

Hair hoppers claim to rule the beat uh-huh-oh
Pill poppers are out cold on the street uh-huh-oh
The world’s been going downhill since the year the white man was born
That’s why I claim to rule the street.

Jeg mener, øh, ja, ikke sant! Men her er også helt klare historier, som når Anderson vil sjekke opp Fru Caterpillar: ’As long as Mr. Caterpillar dosen’t mind, I think I’d like to have a date with you. We’ll play dress up and guess up the good times we think we’ll have. And as long as this record’s playing I wanna keep dancing.’

Selvsagt kan man danse til denne platen, og mellom mange av låtene har de mikset inn publikumshyl, noe som skaper en ytterligere live-stemning. Riktig funky blir det på Ween-aktige ”My Baby’s Boogie Is The Baddest”, mens ”Saddle Up” med sine yeehaw! rop er en killer som rister mer enn en vårkåt villhest. ”I Blame It On The System” er det nærmeste vi kommer en regelrett glad-popper, mens platens lengste er den helt sløye avslutteren ”Lick Me On The Face It Feels Funny”, som rundes av på herlig vis da Anderson forsøker å hurrarope ut bandnavnet: ‘Gimme an R! Gimme an A! Gimme a P!’ osv. Det begynner brukbart, men responsen blir noe laber etterhvert.

Det er denne løse, humoristiske stilen som preger Rapider Than Horsepower, og som gjør det til en riktig så velkommen debut.

This Is My Big Night (SA (Essay), 2004)
Hode Skulder Kne og Trær
This Is My Big Night er andre og siste del av en serie Rapider Than Horsepower har kalt Stage Fright Stage Fright This Is My Big Night. Bak dette prosjektet står loonies som Mike Anderson og Sal Saligoe, som med hell også opptrer i kaosbandet Racebannon.

I likhet med den første delen av denne serien er dette en tøy-og-bøy øvelse av elastiske gitarer, urytmisk musikkgymnastikk og kreativ pusteteknikk. Rapider er på langt nær så utagerende som Racebannon, men ikke mindre tøylesløse. Uten bassist, men med to gitarer som vikler seg rundt hverandre i mer eller mindre kontrollerte former og en trommis som svirrer fritt rundt Mike Andersons nervøse, lett hysteriske vokal, litt som en lett tilbakestående Mike Patton. Selv om del 2 inneholder det mest strukturerte materialet jeg har hørt fra denne kanten, så strekker de fire strikken fortsatt litt lenger enn de fleste andre hjemmesittere.

’The dullnes of today’s what’s fighting with me’ erklærer de på poppa ”Especially If It Helps, You Breathe”, og det er kanskje det som er noe av drivkraften bak Rapider Than Horsepower. De forsøker i hvert fall ikke å selge seg billig. Den stressede musikken får dessuten god støtte av tekstene til Anderson. De er fylt av hverdagslige hendelser og ikke rent lite humor: ’Lips, hips, eyes, a kiss, and a chorus to make this song a hit. We write these songs about girls so we can be on radio… Just give us one first chance and then we’ll rule yr radio…’ Vel, jeg tviler på akkurat det, men det er fraser av denne typen Anderson vrir ut av seg, og som gir Rapider et herlig lite selvhøytidelig preg.

Deres to plater er begge så korte at de lett kunne blitt trykket som én, men det ville vel ikke vært noen særlig god idé. De kunne jo sortert ned noen av låtene til en hel og mer komplett plate, men det holder med 30 minutter Rapider i en dose. Selv om This Is My Big Night knapt nok kvalifiserer til fullengdestatus med sine snaue 25, ville det uansett blitt litt for heseblesende med det dobbelte.

This Is My Big Night sorteres til mentalinstitusjonens felles sangsamlinger.

Zs: New Slaves (The Social Registry, 2010)
Slaver uten lenker
Zs er et heseblesende støyrockband fra Brooklyn, som i et fortettet lydbilde av industrielle utskeielser og forstyrret elektronikk også finner rom for et heftig rytmisk sound sentrert rundt to gitarer, trommer og saksofon.

Retningen går mot noe Lightning Bolt og Boredoms sammen kunne skrudd ihop. Det lukter New Yorks asfalt over hele dette prosjektet, med idealer både i no wave, frijazz, minimalismen og byens post-discoscene på slutten av 70-tallet, men også i den uredde og offensive tilnærmingen kvartetten utviser her. Det må legges til at deres blodsbrødre og -søstre i likesinnede som Black Dice, Battles og Gang Gang Dance opererer i noenlunde samme distrikt, men med noe større spenningsfelt rundt seg.

De 8 sporene på New Slaves varierer fra relativt korte og konsise, der den frie stammedansen som finner sted i ”Acres Of Skin” stikker seg ut som platens tribale ekstasetopp, til lengre og mer krevende stykker. Det 20 minutter lange tittelsporet søker lykken mellom Archie Shepp og Battles et sted, med frenetiske gitar- og saksofonsoloer – og et ganske utmattende råkjør med relativt fantasiløs progresjon. Tilsammen tjue minutter lange ”Black Crown Ceremony I & II” viser bandets andre kinn, inn i tibetansk buddhisme og ned mot mer dvelende territorium. Med mindre kaotisk Armageddon gis Sam Hillmers tenor mer luft og rom, og bandets kosmiske egenskaper kommer også mer frem. Vel så tilfredsstillende, og ikke minst behagelig å være med på.

Snart et tiår ut i karrieren fortsetter Zs å utforske nye soniske bredder, som er krevende – men også givende.

Action Beat: The Noise Band From Bletchley (Truth Cult, 2009)
Bråkerock fra Bletchley
Hvor mange engelske ’alternative rockeband’ de siste årene har du hørt som ikke har stinket NME-ensretting, pubkultur og dårlig dop? Ikke altfor mange, nei. Lista er lang og vond, men særpreges av gjennomtrekk, lett forglemmelige navn og fravær av nytenkende elementer.

Kom Action Beat – ’the noise band from Bletchley’ (nær Milton Keynes), som de like gjerne også har kalt sitt andre album. Musikalsk er ikke Action Beat nødvendigvis så veldig nytenkende, men som britisk fenomen skiller de seg ut. De høres nemlig ikke ut som en klone av Beatles, Coldplay, Arctic Monkeys og/eller Oasis, men er inspirert av Sonic Youth og no wave-bølgen (Rhys Chatham, Glenn Branca), The Ex og musikk i grenselandet hardcore, støyrock og post-rock. Med punkens gjør-det-sjæl holdning i bunn og frirockens løse rammer som grenser byr de her på tre kvarter med (i hovedsak) instrumentale utblåsninger omringet av spilleglede og kollektiv improvisasjonslyst.

Omslaget viser omtrent 20 lettkledde fyrer i tilsynelatende lykkelig kaos, mens de trakterer strenger, blås (som ikke høres for ofte) og trommer – og de høres ut som de ønsker å fremstå: Ikke altfor strukturerte eller selvhøytidelige, men med mye vilje og energi. Action Beat kjører stort sett på i 120 hele veien, og det er riktig så underholdende å henge med i de halsbrekkende hårnålssvingene som de leder oss inn på, selv om det ikke akkurat er nok til å miste pusten. Jeg vil anta at det er et band som kommer aller mest til sin rett på en scene.

Og så er det jo lov å håpe at Action Beat varsler en ny æra i engelsk rock.

Battles: B EP (Dim Mak, 2004)
Slgfrdg kvrtett
Slaget står mellom disse fire:
John Stanier: Helmet, Tomahawk
Ian Williams: Don Caballero, Storm and Stress
Tyondai Braxton: freejazzist
David Konopka: Lynx

Det skulle være et meget godt utgangspunkt for å gjøre noe sammen. Battles er navnet, og de har det med å navngi både låter og EP’er på mest mulig kryptisk vis. B EP inneholder snåle kjemiske-klingende navn som ”SZ2”, ”TRAS3” og ”IPT2”. Men kvartetten er ikke så kliniske som navnene tilsier. De spiller en meget rytmisk og dynamisk form for instrumentalrock på mange av de samme frekvensene som ovennevnte band.

Det positive med Battles er at de fire aldri prøver å dominere hverandre, men smelter sammen som et helstøpt band. De passer til hverandre. Komplekse strukturer løses opp og blir groovy, svaiende partier strammes til og holdes tight. I første omgang er det særlig den bevegelige rytmikken mellom den konsise, presist timede trommis Stanier og gitaristene Williams/Braxton som utmerker seg. Det er bemerkelsesverdig hvor laidback de høres ut, uansett hvor kompakt de fyller låtene. Suggererende og intensiverende dubrytmer og prog/metalliske gitarer gjør syv minutter lange ”SZ2” til et sentralt spor. Snålest er likevel avsluttende Dance, som er støyende, funky og spastisk rock man skal være ganske tøyelig for å kunne danse til og en smule tålmodig for å nyte i fullt monn. På ”BTTLS” fjernes så rytmikken helt til fordel for et foruroligende stykke ambiens med knitrende spenning, nervøs surkling og lavfrekvente strømninger som dirrer like under overflaten. 12 minutter lange ”BTTLS” tar opp nesten halve spilletiden på en EP som er mer innholdsrik enn både format og spilletid kan forlede oss til å tro.

Bjørn Hammershaug