Unsung Heroes: Buffalo Tom

Boston was a pivotal nerve center for Eastern seaboard punk and hardcore in the early 1980s. A tight-knit musical community of often politically charged bands on either side of hard drinking or straight edge, commonly bonded by intensity and violence, Boston hardcore breathed through the city’s various college radio stations, Newbury Comics and the whole fanzine culture.

The scene also enjoyed the luxury of dedicated local record labels, in particular Taang!, that paved way for the alternative music boom to come. The hardcore scene waned within a few years, but the cultural impact it made is far more everlasting, and Boston had by then established a well-oiled infrastructure for fostering underground music. Taang! also gradually evolved beyond its hardcore roots, releasing hometown alternative pioneers like The Lemonheads, Moving Targets and Swirlies.

Another crucial point of interest in the growth of New England’s alternative sound was Boston recording studio Fort Apache, which housed seminal bands like Pixies, Throwing Muses, Belly, Dinosaur Jr., Bullet LaVolta, Sebadoh, Blake Babies and literal thousands more over the years. This further fortified Boston as one of the major ports of emerging indie rock of the 1980s and 1990s, continuously being fed each year by new hordes of students and local kids, including Bill Janovitz.

In 1982, at the age of 16, Bill and his family relocated from Long Island to Massachusetts. The move brought the aspiring musician straight into a honey bucket of independent creativity and vibrant teen spirit. Janovitz soon discovered usual suspects like Black Flag and the Replacements, who roamed across America and played every town and every club at the time. Attending the post-punk breeding ground of UMass Amherst, he met up with soon to be bandmates Chris Colbourn (bass) and drummer Tom Maginnis, and also befriended J Mascis of Dinosaur Jr., who later became an important patron of the band soon to be baptized Buffalo Tom.

Their eponymous 1989 debut album, Buffalo Tom, recorded by Mascis at Fort Apache, introduced us to a band peppered with teen angst and a knack for loud, distorted walls of guitars that couldn’t quite hide an obvious flair for pop hooks underneath it all. Propelled by the lead single “Sunflower Suit,” a regular at MTV’s 120 Minutes back in the days, the debut established the band as immediate indie darlings.

But Buffalo Tom soon replaced the charming ramshackle noisefest in favor for a more coherent slacker sound on their 1990 sophomore effort, Birdbrain, gradually leading up to the power trio’s classic mid period, defined by the critically acclaimed albums Let Me Come Over (1992), Big Red Letter Day (1993) and Sleepy Eyed (1995).

The remarkably steady line-up has continued to release quality albums up to the present, albeit at a slower pace than the years of their youth. Without ever losing their initial spirit, later albums like Three Easy Pieces (2007) and Skins (2011) are characterized by as always-intelligent songwriting, thoughtful and mature without ever losing their biting edge. Buffalo Tom has always balanced on this thin line, between gorgeous melancholy, in-your-face quiet-loud dynamics, jangly post-punk and arena sized anthems.

Of all the albums in their consistently strong catalog, Let Me Come Over holds a special place amongst many of their fans. Celebrating the record’s 25th anniversary this year, it is a flawless tour de force of poignant songwriting, packed with hook-laden, angst-ridden anthems like “Taillights Fade,” “Velvet Roof,” “Porchlight” and “Mineral.” In a fair world, Let Me Come Over would have secured Buffalo Tom among the stars.

And of course, they lived through an exciting time of alternative American guitar rock, witnessing firsthand the insanity of the Nevermind-fueled craze of major label deals, radio airplay and TV-appearances. Buffalo Tom surely benefited from this boom, but they never received their deserved mainstream recognition.

In a recent interview with Stereogum, Bill Janovitz wisely reflects on their lack of commercial success: “I can give you theories why I think we weren’t bigger. I think our lyrics are opaque, but we’re not like Pavement with opaque music. A lot of our music was very emotional, but it wasn’t really direct songwriting. There really wasn’t a compelling frontman. It was faceless and nerdy, but not ‘nerdy cool,’ like Weezer. It was a bunch of things that were never quite right. I wish I could blame a press agent or a manager or a label. But I think we were given an ample shot.”

But time might still be on their side. While a huge lump of their peers has fallen back to obscurity, Buffalo Tom still shines as a beacon of guitar rock. Their timelessly crafted songs have never been in style – and they’ve never gone out of style. BBC praised its songs as “a deeper take on the usual indie fare – slightly more intense than your Lemonheads, not as drunk on soul as Afghan Whigs, but not quite the self-loathing of Nirvana,” while Magnet magazine defined it “by the contradictions between Buffalo Tom’s rock-star aspirations and its inability to stomach the posturing that comes along with it, choosing instead to lay waste to its imperfections with some of the most devastatingly beautiful guitar rock of the ’90s.”

As a songwriter that has influenced generations to come we talked to Bill Janovitz about 5 albums that changed his life, in commemoration of the 25th anniversary of Let Me Come Over and their ongoing anniversary tour.

* * *

Bob Dylan: Highway 61 Revisited
The Rolling Stones: Out of Our Heads

I received these two LPs on the same day from the next-door neighbors of my grandparents when I was about 8 years old, in 1973-74. I had no older siblings, so the only records I had around the house were from my parents’ and they were not real rock and rollers or record buyers, so there was a scarce collection of Elvis Presley, the Mills Brothers, the Ink Spots, Bossa Nova stuff, etc. But I was obsessed with AM radio and carried around a yellow Panasonic transistor radio wherever I went. But mostly spent hours in my bedroom listening to it.

Receiving these two mono LPs as a hand-me-down, though, was a huge revelation. I knew almost nothing about Dylan and had only heard a relative few Stones songs by that point. These two albums, both released in 1965, were truly life changing. This is not an overstatement; they were so mysterious and dark, and made me want to know more about the artists, depicted so enigmatically lackadaisical or aloof on their respective covers. Both records are steeped in the blues and filled with arcane references. In Bob’s case, there is the surrealist symbolism and amphetamine-driven stream of consciousness, Biblical, Shakespearean, Americana, and other obscure allusions. With the Stones, they are variously lampooning an “Under Assistant West Coast Promo Man” or dropping London references, like “an heiress” who “owns a block in St. John’s Wood.” And the Stones had all these covers of classic soul and blues songs making up half the album. So I eventually went on to find the originals.

It took me years to figure out what the hell all of this was about. And in Dylan’s case, I am still not sure. But it was all driving, compelling, and sexy music and I became hooked to smart rock and roll from that point.

The Beatles: The Beatles (The White Album)

I had bought Sgt. Peppers when I was 12, though the first LP I recall buying was Stevie Wonder’s Songs in the Key of Life. Both were hugely important in my life, but as I picked up the guitar to learn at age 12, they were both distant from what I felt I could even possibly learn how to play. Meanwhile, the White Album was far more approachable, with the exception of some of the darker experimental corners. One of the first songs I learned how to play was “Rocky Raccoon.” It might still hold number one Beatles record in my heart.

Talking Heads: Remain in Light

My “cool uncle” from NYC bought me three records (I later discovered it was his younger and hipper boyfriend who picked them out) for my 14th birthday, clearly intended to open my mind, which was begging to be opened, having grown up in the decidedly more conservative suburb of Huntington, Long Island, where ’60s and ’70s mainstream rock was holding strong in 1980. They gave me a Nina Hagen EP, the first U2 record, Boy, and Talking Heads’ Remain in Light. The Hagen record was a hoot and a mild shock. My buds and I knew about punk rock but I could not yet figure out that Nina was a poseur/train jumper. No one had heard of U2 yet, and that sounded so new and fresh, yet accessible. I am not sure if I knew they would become so huge so fast, but neither was I surprised when they did.

But it was Remain in Light that drew me in immediately and I keep listening to though all my years. The Eno-driven production; the loops; the Fela Kuti and African rhythms; the off-kilter paranoid and funny poetry of David Byrne’s lyrics; but most of all, the still-insane-sounding guitar work by Adrian Belew, who I think was the most innovative guitar player since Jimi Hendrix — all of it blew my mind and made me ambitious to be an artist, to make music that was new and at least attempted to be innovative. I had known the Heads for a few years, “Psycho Killer,” “Take Me to the River,” “Cities,” and “Life During Wartime,” were all getting lots of airplay in NY. But this record was revolutionary for me and I became a huge fan, going to see them in Providence on the tour that was filmed for the Jonathan Demme (RIP) movie, Stop Making Sense.

R.E.M.: Murmur

My trajectory of seeking out new music continued, and became especially easier when I turned 16 and my family relocated to the suburbs of Boston in 1982. College radio was and continues to be a strong presence around here. I finished my last two years of high school in a tiny conservative town, with a graduating class of 180 (compared to around 800 at my New York school). But lots of the kids in my class were into new wave, punk rock, etc. The Clash were huge and kids were buying the Violent Femmes first record, the Specials, Police, plus the more adventurous of us were going into Boston to Newbury Comics record store (there was only one at the time) and buying New Order, Mission of Burma, the dBs, Echo and the Bunnymen, and that sort of thing. It was just an exciting time. So much seemed to be changing rapidly from 1980 to 1984. One of the bands that everyone loved was the English Beat, who played the Walter Brown hockey arena at Boston University in the spring of 1983. A bunch of us loaded into a few cars and went to skank our skinny asses off.

But the opening band, R.E.M., stopped me in my tracks. No one had heard of them. Instead of the light and bright ska-pop of the Beat, R.E.M. was this murky, yes, jangly group that looked like artsy hippies in flannel shirts, long hair, white shirts with vests, Rickenbacker guitars, in blue lights and shadows. Occasional lyrics floated to the surface of this mysterious, dreamlike music. Just as with the Stones and Dylan records, they were the proverbial portals and I wanted to dive in and learn more, and just as with those artists, I became a lifelong fan of R.E.M. I felt like they were my discovery. It was not hand-me-down music. It was an unparalleled thrill when Buffalo Tom was invited to stay at Peter Buck’s house in Athens on one of our first tours. He was an exceedingly gracious host who kept us up until dawn playing records and talking about music.

If I were to go past five of these, I would add Let It Be by the Replacements and Zen Arcade by Hüsker Dü, both of which directly changed my pathway and helped lead Chris, Tom, and I into forming Buffalo Tom. But that’s for another day.

Bjørn Hammershaug

Green On Red: L.A Noir

Da jeg ble oppmerksom på den nye amerikanske rocken på midten av 80-tallet var det som å bli slengt inn i et parallellunivers som det viste seg å være vanskelig å komme ut av. Etiketter som Zippo, Enigma og Frontier, og artister som Giant Sand, The Dream Syndicate og Thin White Rope ble dyrket. Noen av de mange artistene som åpenbarte seg ble senere berømte (REM), noen lever fremdeles i beste velgående (Giant Sand), enkelte var kortvarige gleder (Naked Prey, The Long Ryders), mens atter andre raskt vendte tilbake til glemselens daler (Rave-Ups, Dump Truck, Rank And File).

Green On Red startet opp som punkbandet The Serfers hjemme i Tucson på slutten av 1970-tallet, men endret navn og flyttet tidlig i karrieren til Los Angeles. De fant sin plass i Paisley Underground-scenen, sammen med blant andre The Bangles, True West, The Rain Parade og The Dream Syndicate. Det betyr countryrock, psykedelia, ringende gitarer, storby og ørken i skjønn forening, der hele dere katalog fram til 1987 står som hjørnesteiner i en rik periode av amerikansk gitarrock. Deres beste album, Gravity Talks, får behandles ved en senere anledning.

Les mer:
The Paisley Underground: Los Angeles’s 1980s psychedelic explosion (The Guardian)

Green On Red: s/t (Down There, 1982)
Green On Reds første utgivelse på Steve Wynns Down There Records føyer seg inn blant etikettens stilige EP-debutanter. Dere med god husk minnes sikkert Naked Preys oransje, Dream Syndicates grønne og Green On Reds røde. Den er merkbart spinklere i lyden enn deres senere produksjoner, men forsterket av de samme psykedeliske overtonene og den angstfulle nevrosen som dels kjennetegnet bandet fram til 1987.

Gitarene ligger gjemt bak Chris Cacavas’ alltid tilstedeværende tangenter, og man hører deres new wave/punk innflytelser plassert langt fram i lydbildet. Uferdige og vinglete øyeblikk til tross, fyrverkeriene ”Aspirin”, ”Apartment 6” og ”Black Night” bidrar til at Green On Reds debut står som et av deres mest markante utgivelser, med preg av både skranglepop og surfrock som de egentlig aldri spant skikkelig videre på. Jeg synes bloggen Detailed Twang beskriver stemningen best: ’A cool trip through a flickering, late-night Los Angeles where speed is plentiful and troubles come in bunches.’ Slik blir det bra musikk av.

Gas Food Lodging (Enigma, 1985)
Fra bakgater til landeveien: Det er en stund siden jeg har hørt Gas Food Lodging i sin helhet, men den har holdt seg overraskende bra. Selve låtene er jo av tidløs karakter, og lydbildet er fortsatt slitesterkt. Dream Syndicate-gitarist Paul B. Cutler var hentet inn som produsent, og med ham på laget framstod Green On Red med mindre psykedelisk garasjepreg, og som noe røffere i kantene enn på sine foregående utgivelser. De skjærende gitarene som også preget tidlig Syndicate ble mer markante, og den æren må nok tilfalle nytilsatte Chuck Prophet IV. Chis Cacavas’ el.piano ble erstattet med en fyldigere orgellyd, Dan Stuart skrev noen av sine beste låter og hele kvintetten virket rett og slett i solid form. Bare et par år senere falt jo bandet fra hverandre i en salig blanding av pills & booze & rock’n’roll.

’It seems that no one has any faith anymore, but isn’t that what we invented heroes for…’ Slik åpner platen med ”That’s What Dreams” som en leksjon i realistisk booze’n’roll: ’Guess I’ll just be poor the rest of my life, but that’s better than giving up the fight…’ Sammen med den rufsete dagen-derpå slageren ”Hair Of The Dog” og honky-tonken ”Black River” understreker Green On Red et bemerkelsesverdig sterk debutalbum.

Det er likevel side 2 på Gas Food Lodging som er bandets magnum opus. ”Easy Way Out”, ”Sixteen Ways”, ”The Drifter” og ”Sea Of Cortez” er alle sentrale låter innen skitten amerikansk hverdagsrealisme. De fortjener å bli spilt sammenhengende, helt til versjonen av protestklassikeren ”We Shall Overcome” bringer oss tilbake rundt leirbålet, etter en tunge ferd fra Seattle til Mexicogulfen. Her viser Green On Red sin tilhørighet, og de bør med rette plasseres et sted mellom Velvet og Creedence, Neil Young og Johnny Thunders, Hank og Stones. Dan Stuarts predikerende klagesang bærer fortellerstemmen om drapsmenn, sosial urettferdighet, fyll og elendighet. Sinte, troverdige og mørke historier fra USAs bakgater rulles frem med en fandenivoldsk energi og en seig knurring med jordnære røtter. Det er fra slike frø det vokser klassisk rock.

The Killer Inside Me (Mercury, 1987)
USA, 1987: Reagan-perioden drar seg mot slutten, økonomien er relativt svak, kriminaliteten og arbeidsledigheten høy, klasseskillet økende. Dette er den politiske og sosiale virkeligheten som vibrerer bak Green On Reds mørke odysse The Killer Inside Me.

Stemningen illustreres på omslaget. Bilkøen som slurer avgårde mot kveldsmørket, mens solen sukker langsomt farvel over neonglorien langs motorveien. Tittelen er hentet fra Jim Thompsons kritikerroste krimklassiker ved samme navn, om den paranoide og schizofrene politimannen Lou Ford. Han er en tilsynelatende sympatisk fyr som beskyttet av sitt presentable ytre begår en rekke ugjerninger. Boken er skrevet i første person, slik at leseren kommer tett under huden på drapsmannen. The Killer Inside Me anno 1987 er også en under-huden historie om drapsmenn, helter og andre skikkelser fra den amerikanske hverdagen.

Green On Red er rufsete og rå i formen, med Dan Stuarts piskende stemme i rollen som samfunnets anklager og småkårsfolkets forsvarer. Chris Cacavas, Chuck Prophet og Jack Waterson har blitt en tight gjeng, og rocker langt hardere enn det Green On Red tidligere hadde vist på plate. Her kommer det fra, både røttene til Neil Young & Crazy Horse på midten av 70-tallet iblandet en dose Exile On Maine Street. med rølperocken til The Replacements. Produsent Jim Dickinson sjonglerer lyden av rock, country og gospel og unngikk stort sett å skru den flate 80-tallssoundet som har ødelagt så mange fine utgivelser fra denne tiden.

Vi beveger oss inn i Clarkesville ’where the rich get richer and the poor get less’ og småbyen som symbol på vrangsiden av den amerikanske drømmen. Sosial kritikk er et tema som er gjennomgående for hele albumet. Her handler det om ’cheap labour’, om å bli hengt ’for the color of your skin or for the church you go in’. Det handler om å være ’a pilgrim in a no man’s land’ og om mannen som ’painted flagpoles for a living’. Det handler om rotløshet, der Mexico er eneste utvei. Det tyktflytende tittelsporet er en mektig avslutter. Etter en tung rundreise på det amerikanske kontinentet er vi tilbake i Clarkesville. Bare håpløsheten og oppgittheten er tilbake, og illusjonene er fraværende. ’There’s a light in your eyes that always finds the darkness in my soul.’

’I haven’t been sober lately’ tilstår Dan Stuart på et sted her, og ble sørgelig nok heller ikke edru på noen år etter sitt katarsis. Bandet ble spådd en lysende karriere etter Gas Food Lodging (1985), men The Killer Inside Me floppet for et større publikum. Medlemmene gikk også hvert til sitt, selv om navnet fortsatt bestod i en noen år. Dette er for meg deres virkelige svanesang. Solen stod aldri helt opp igjen for Green On Red.

Bjørn Hammershaug

The Replacements: Getting Nowhere Fast

The Replacements ble dannet i Minneapolis, Minnesota i 1979. Hoveddelen av karrieren bestod de av Paul Westerberg (gitar, vokal), Bob Stinson (gitar), Tommy Stinson (bass) og Chris Mars (trommer). Bandet ble oppløst i 1991. Bob Stinson døde i 1995, og erstatter Slim Dunlap ble i 2012 innlagt på sykehus etter et alvorlig slag. Paul Westerberg og Tommy Stinson spilte inn veldedighets-EP’en Songs For Slim, og annonserte en reunion høsten 2013. Det blir deres første konserter på 22 år.

Hør 10 favoritter i WiMP

The Replacements: Stink (Twin/Tone, 1982)
‘This is the Minneapolis Police: The party’s over!’
Slik innledes Stink på myndig vis av en lovens håndhever på en aller annen hjemmefest. Et par ’fuck yous’ senere – historien vil ha det til av en ung Dave Pirner (Soul Asylum) – og The Replacements overtar ballet med sitt latterlig fengende tenåringsanthem ”Kids Don’t Follow” og langfinger’n ”Fuck School”. På denne måten fulgte Minneapolis-bandet opp debuten Sorry Ma, Forgot To Take Out The Trash med en 8 låter snau EP, sommeren 1982.

Da var The Replacements allerede relativt etablert i den lokale undergrunnsscenen, der de sammen med Hüsker Dü var de absolutt mest sentrale. Debuten ga ikke noen spesielle signaler om annet enn nok et punkeband grodd fram fra forstedenes trygge, kjedelige rammer og middelklassens snevre trangsynthet sett gjennom øynene på de unge og utålmodige. Amerikansk punkrock, i hvert fall den som dannet grobunn for og som senere ble definert som indierock, er i stor grad et slik suburbia-fenomen, et uttrykk som ikke ble skapt først og fremst ut fra sosial undertrykking og klassebevissthet, men heller sosial utbrytertrang og mistilpasning. Amerikas velfriserte plener og velordnede nabolag har vist seg å være det fremste arnestedet for ungdommelig misnøye og aggresjon uten nødvendigvis noen andre fiender enn de nærmeste.

Skole, autoriteter og arbeidsgivere blir i løpet av 15 effektive minutter behandlet med virilitet, klarsinn og humor etter denne tradisjonen. ’Hey, Merle, I was wonderin’ if ya had any ‘ludes on ya?’ synger Paul Westerberg på ”Dope Smokin Moron”. På ”Stuck In The Middle” tar de for seg oppvekst i Midtvesten: ’Ah, there ain’t nowhere to go/When you’re stuck right in the middle’, mens de på ”God Damn Job” skriker etter en eller annen jobb for å tjene litt cash. Enkle emner tilpasset enkel tregreps hardcore garasjepunk er altså lyden av The Replacements anno 1982, der tilbakelente ”Go” representerer det mest interessante musikalske innslaget – som et gløtt mot senere utvikling.

Bonussporene underbygger The Replacements’ rølpete omgang med klassikerne i denne tidlige perioden, der versjonene av Hanks ”Hey, Good Lookin’” og ”Rock Around The Clock” (!) vel mest er for kuriøse innslag å regne. Men så, helt til slutt. Et aldri så lite gullkorn. ”You’re Getting Married” er et nydelig soloopptak med Paul Westerberg, fanget hjemme i kjeller’n og med crappy lyd, men som viser det følsomme låtskrivertalentet Westerberg i sin pureste form.

Stink er ikke bare et historisk minnealbum. Energien som spruter ut er like smittsom i dag.

The Replacements: Hootenanny (Twin/Tone, 1983)
’Hootenanny is to folk music what ‘jam session’ is to jazz, namely a gathering of all sorts of people.’

På sitt andre album søkte Minneapolis-kvartetten tydeligvis mot det spontane og umiddelbare som opprinnelig lå i dette uttrykket, og de ønsket å ta essensen tilbake fra den kommersielle betydningen det med årene hadde blitt tillagt:

Today, folk music is practically in the Big Business category and the word ’Hootenanny’ has even made Webster’s (…) Luckily, for us folkniks, the essence of the old Hootenanny – its immediacy, variety and incredible excitement – still remains.

Utgitt bare et par år etter debuten var The Replacements allerede på dette tidspunktet på vei ut av den mest tradisjonelle gatepunken og inn i mer variert terreng. Hootenanny er på mange måter en overgangsskive, og som så ofte for slike har den blitt noe oversett i årenes løp. Hootenanny har ikke punkenergien til forgjengerne og den har ikke den lurvete skjønnheten som preget de to neste (Let It Be og Tim). Men det betyr likevel ikke at den er uinteressant. Den har noe av det tidlige 80-tallets uskyld over seg, før ’indierock’ ble et husvarmt begrep uten særlig betydning og det meste allerede var forhåndsdefinert, gjennomlyttet og analysert allerede før det var utgitt. Det er en slags prøve-feile, anything goes-holdning her som er ganske så sjarmerende.

Blant låtene finner vi mørke ”Willpower” og alvorlige, mer følsomme ”Within Your Reach” som to høydepunkt. Den instrumentale surfsaken ”Buck Hill” låter som REM fra omtrent samme tid (rundt Murmur). ”Lovelines” er småjazzy Minutemen-light, og legg til de mer trampende hardcore-låtene, så står vi igjen med en ganske eklektisk plate, som med en del slurv og tilsynelatende likegyldighet ikke klarer å skjule flere perler. Best av alle; ”Color Me Impressed”:

’Everybody at your party/They don’t look depressed/Everybody dressin’ funny/Color me impressed.’

Slik åpner de flotteste tre minutter på Hootenanny, med en poplåt som fremdeles står seg som en av 80-tallets fineste. Her hører vi også hvordan Paul Westerberg er i ferd med å finne balansen mellom sinne og sårhet, og det er nettopp denne følsomheten som gjorde The Replacements til noe mer. Dette fikk prege etterfølgende plater i større grad, men det var Hootenanny som åpnet porten.

Sistesporet ”Treatment Bound”, en sjanglete akustiker et sted mellom Beck og Dylan, og stilen signaliserte at andre sider ved Paul Westerbergs tanker var i ferd med å bli anerkjent innad i bandet. Den er et stilsikkert postkort fra grøftekanten og teksten oppsummerer på få linjer mye av bandets essens:

We’re gettin’ no place fast as we can
Get a noseful from our so-called friends

We’re gettin’ nowhere quick as we know how
We whirl from town to town treatment bound

First thing we do when we finally pull up
Get shitface drunk try to sober up

There’ll be no pose tonight no money in sight
Label wants a hit and we don’t give a shit

Dette var før infrastrukturen var på plass (selv om USA fremdeles ikke er noe mekka for småband på tur). Det var band som The Replacements som tråkket løypa, og få gjorde det med større innsatsvilje. I kjølvannet fulgte alkohol, dop og endeløse mil i skitne stasjonsvogner, konserter for en håndfull mennesker, før de vendte tilbake på veien. Men jobben skulle betale seg, selv om prisen for enkelte i bandet ble lovlig dyr (særlig for Bob Stinson som snart ble tuppet ut av den grunn, og som ble funnet død av en overdose noen år senere).

Det hører også med til historien at Hootenanny ble omfavnet av mange sentrale kritikere i sin samtid, og den gjorde at The Replacements virkelig ble lagt merke til utenfor Midtvesten og den indre krets av fans.

Denne reutgivelsen fra 2008 inneholder hele 6 ekstra spor, stort sett råmikser, alternative versjoner og demoer. Mest for de hardbarka, med andre ord.

The Replacements: Let It Be (Twin/Tone, 1984)
Det er vanskelig for meg å skrive om Let It Be uten å tillate en smule personlig inngang. Denne utgivelsen er for sterkt knyttet til min egen musikalske oppvåkning til at jeg egentlig er egnet til å stille meg helt objektiv til dens kvaliteter – nå snart 30 år etter at den ble utgitt.

I løpet av noen korte sommermåneder i 1988, finansiert av en gavmild arbeidsgiver og salg av en ganske omfattende kassettsamling, kjøpte jeg et knippe skiver som jeg den gang ikke selv visste ville danne et fundament, være retningsgivende for senere musikalsk styring. Ja, de ble sentrale for alt som senere skulle skje mellom mine ører og en platespiller. For å nevne noen og de viktigste: Hüsker Dü (Warehouse), Dinosaur Jr. (Bug), Pixies (Come On Pilgrim, Surfer Rosa), Violent Femmes (debuten), Dead Kennedys (komplett), REM (Murmur, Reckoning), Giant Sand (Love Songs), Thin White Rope (Moonhead), Butthole Surfers (Hairway To Steven), Minutemen (Double Nickles On The Dime).

Og Let It Be av The Replacements.

Det er unødvendig å si at alle er klassiske skiver for meg, og de har da også blitt kanonisert til det kjedsommelige av andre utallige ganger. Det hadde derfor vært mer interessant å høre hva en 16-17-åring i dag ville ment om disse enn en med tilstivnede meninger, men den evnen til hukommelsestap og nullstilling har jeg ikke utviklet til fulle foreløpig. Derfor:

Omslaget på Let It Be viser fire ugredde lømler sittende på et hustak, stirrende uinteressert mot ingenting i alle retninger. Bak seg hadde kvartetten da et knippe løfterike, om ikke definerende, plater rotfestet i en klar garasjepunk-filosofi. Forløperen Hootenanny pekte riktignok videre med en stemning av mer eklektisk new wave og melodiske oppbygninger, men er likevel å anse som en lillebror i forhold til Let It Be. Her krysses endelig vokalist Paul Westerbergs sårbare sider og melodiske teft med det øvrige bandets rufsete arbeiderklasse-fyllik-sullik-image i det som er sjeldent øyeblikk av bedugget klarsyn.

Tittelen, arrangementene, låtskrivingen, popen hinter like mye mot The Beatles som The Clash – holdningen, rølpen, bluesen og aggresjonen mot Rolling Stones og Faces. The Replacements nærmet seg altså et klassisk rockuttrykk på det som ble en grunnstein innen 80-tallets undergrunnsrock. Det unge bandet vokste raskt opp, bare et par-tre år etter den utagerende punken har de snublet inn i voksenlivet til et band med fokus på å skrive gode, mer ‘seriøse’ låter, i den klassiske rockbetydningen, og bry seg mindre om hva hardcorekidsa måtte mene.

Forfatteren Michael Azerrad skriver i sin bok Our Band Could Be Your Life (2001) om mange av de bandene som er nevnt overfor, og om Let It Be poengterer han noe av dette:

The dividing line between the indie and major worlds was between punk-derived music and the blues rooted fare of the bloated, indulgent, aged superstars who had attained seemingly eternal life on classic rock radio. The Replacements were a bridge between the two.

Hvor kommer dette bedre frem enn i deres versjon av Kiss’ ”Black Diamond”. Her møtes de utilnærmelige tegneserie-dinosaurene fra 70-tallets arenarock og de tøffeste gutta i gata fra 80-tallet i et definerende øyeblikk av det som skulle utvikle seg mot collegerock, americana, grunge, indierock og what not. Allerede innledningsvis får vi et frampek mot det som følger, på en av platens aller beste enkeltspor. Singlen ”I Will Dare” er ikke historien om musikalske vågestykker, men om rastløs kjærlighet, en Springsteen for generasjonen etter Mary og ’the screen door that slams…’ der Westerberg trakterer mandolin og Peter Buck (REM) spiller gitar:

Call me on thursday, if you will
Or call me on wednesday, better still
Ain’t lost yet, so I gotta be a winner
Fingernails and a cigarette’s a lousy dinner…

Med denne sjanglete sjarmbomben førte de inn på en vei som vennene i REM og en drøss andre senere kunne følge til større kommersiell suksess. Det er dette spenningsfeltet tusenvis av band senere har forsøkt å gjenskape. Noen få klarer det, de fleste er langt unna. The Replacements var blant de første, og her er de på sitt beste. Selv om de fletter inn akustiske låter og bygger ut lydbildet en del, har de fremdeles rom for den rene punken i sitt uttrykk. Energien i låter som ”We’re Comin’ Out” fremstår da også sterkere i kontekst som denne, rammet inn av mer edruelige låter. Det er et lite stykke mellom denne og finstemte øyeblikk som ”Sixteen Blue”, men det er som nevnt i grenselandet mellom den da falmende punken og den gryende collegerocken The Replacements med Let It Be ikke bare markerte seg, men egenhendig satte markøren ned i bakken.

Let It Be ble varmt mottatt i sin samtid, og hyllet blant annet i trendsettende magasin som Rolling Stone og Village Voice. Hypemaskinen hadde startet sitt møysommelige arbeid, men The Replacements lot seg ikke affektere av den grunn. De sank ned i en pøl av intern uro, plateselskapstrøbbel, fyll & fanteri. Alt ved det samme med andre ord. Selv om deres etterfølgende skiver alle har gode kvaliteter, påfølgende Tim er kanskje deres aller beste, så vil det alltid være Let It Be som er deres store merkestein i min historie om bandet.

Yeah, I know I look like hell, I smoke and I drink and I’m feeling swell…”

Av de nevnte platene og bandene innledningsvis er det flere som har skapt kraftigere spor etter seg. Mange ble inspirasjonskilder for band og musikalske uttrykksformer gyldige over 25 år senere, slik nevnte Azerrad trekker frem så fint i sin grundige bok. Hva med The Replacements? Tja, som de i sin samtid ikke i første rekke utfordret det musikalske grensesnitt, slik har de ettertid heller ikke blitt stående som de største pionerer eller de mest utfordrende band å bli kjent med. Men deres ærlighet, energien, viljen, den nødvendige trangen av å dra seg i håret, kaste bakrusen av seg, og kjøre videre, spille videre, gi alt for enhver pris, den kraften er noe de deler med andre uavhengig av tid, sted, og musikkform.

Lyden av kjeller som leder mot asfalt som fører til røykfylte klubber er nemlig en rute som bærer et ekko The Replacements ga sin helt spesielle klang til. Den sitter fremdeles igjen i vegger og på tak der ute i forstaden.

Bjørn Hammershaug