The Record Collection: 1988 (61-71)

My album collection, presented in chronological order from when it was bought from January 1988 – revisited one at the time. This is the final round from 1988.

Green On Red | Here Come The Snakes | Red Rhino 1988 |


What comes after the blues? Green on Red went down to Memphis to figure it out, and teamed up with producers Jim Dickinson and Joe Hardy at Ardent. Only a duo at the time, leaving Dan Stuart and Chuck Prophet as core members, this album digs deep down in the American soil of country, blues and rock & roll and ends up somewhere between The Rolling Stones and Neil Young, where the three songs at the tail end of the album shines particularly strong. Here Come The Snakes might lack the youthful innocence and camaraderie of their previous efforts, but it sure adds another value. Something more severe.

The band members reconciled some years later, but dark shadows looms over Green on Red at this point in their career.

Various artists | Welcome to Comboland | Making Waves 1986 |


North Carolina must’ve been a joyous place to live in the 1980s, judged by the friendly atmosphere and cheerful indie presented on this compilation. Or perhaps it’s just a reminder of less cynical times, a time of less tension and a more laidback attitude. Or maybe it’s because of Don Dixon, being largely responsible for producing many of the bands presented here. His jangly signature sounds permeate the album of twelve artists from the state. The Connells are probably most remembered of these bands today, however, I urge everyone to grab a copy of this sampler. Just for you to enjoy forty-two minutes of Southern hospitality, including prime acts like Southern Culture on the Skids, Fetchin’ Bones and The Spongetones.

Naked Prey | Naked Prey | Down There 1984 |


The 1984 debut album from Tucson outlaws Naked Prey is a raw and ragged exploration of an acid drenched southwestern mythology at the crossroads of garage rock and country punk. Fronted by the one and only Van Christian, with lovely guitar work by David Seger. Produced by Dan Stuart, Steve Wynn and great cover shot by Scott Garber, this is a supergroup in my book.

Giant Sand | The Love Songs | Demon 1988 |


We are all things at different times. This album made such an impact on me that I convinced my pal to buy a ‘66 Barracuda. I still remember how we cruised down the road under a fingernail moon, while the pine trees transformed into cactuses, counting stars like neon lights from down the mud to way up sky. The car eventually got sold, but the The Love Songs still thrones up there as a one of my dearest favorite albums of all time. ‘Your passion is like world war three/my defense is a crumbling NATO.’ I mean, what’s not to love?

Jane’s Addiction | Nothing’s Shocking | Warner 1988 |


So, this was pretty mind-blowing stuff 30 years ago. It’s not quite as shocking today, but the cover art alone, the conjoined twins with their heads on fire, sets the tone for an ambitious and powerful album. Jane’s Addiction managed to unify punk, funk and metal into something cutting-edge and timeless. Nothing’s Shocking paved way for so much of the grunge craze to come, but this is smarter, more arty and engaging than most of them.

Thin White Rope | In the Spanish Cave | Frontier 1988 |


In the Spanish Cave is a tad brighter and varied than its predecessors. Ranging from almost joyous tunes (“Mr. Limpet”) to bulldozing guitar assaults (“It’s OK”), it features their most beloved song, the epic desert anthem “Red Sun.” In a thorough review celebrating its 25th anniversary in 2013, The Quietus points out how they created an alien take on the unfathomable vastness of the American landscape and its effects on the nation’s psyche, and how they used this landscape, not as representing a sense of freedom, but as an area of something uncanny and unsettling, summing up the album as a “potent, fantastical window onto a malign new phase of the American Dream.” Needless to say, this is one of my favorite albums of all time.

Creedence Clearwater Revival | Cosmo’s Factory | Fantasy 1970 |


‘They’re selling independence/Actors in the white house/Acid in digestion/Mortgage on my life..’ With all their standards and ballads on daily adult radio rotation, it’s often easy to forget how insanely cool CCR actually was. “Ramble Tamble” sounds like something The Cramps and The Dream Syndicate could’ve cooked up together a decade later, with the breezy mid-section as one of this album’s standout moments. But there’s a lot more gold here; “Run Through The Jungle” and the lengthy “I Heard It Through The Grapevine” are particularly great – and most of the other songs are established as beloved rock classics.

Hüsker Dü | Candy Apple Grey | Warner 1986 |


Signing a band like Hüsker Dü on a major label must’ve been a rather bold move back in 1986. But in hindsight this was a prophesy of new times for American alternative guitar rock, and soon bands like R.E.M, Dinosaur Jr. and The Replacements moved from indies to major – without losing their former edge. The Hüskers was constantly developing from underground punks to something far more diverse and mature, and in many ways Candy Apple Grey is the culmination of a journey they’d started on with ‘Zen Arcade’ only two years prior. It’s nothing but amazing to look back at their astonishing intense production and rapid progression, and no wonder they were about to burn out and implode just a year or so later. Candy Apple Grey gives us some of their finest songs, including «Don’t Want To Know If You’re Lonely», «Sorry Somehow» and acoustic «Hardly Getting Over It.» What a truly great band they were.

True West | Hollywood Holiday | New Rose 1983 |


True West belonged to a group of likeminded 1980s Los Angeles bands dubbed ‘Paisley Underground’, along with The Dream Syndicate, The Bangles, The Long Ryders, The Rain Parade and others. It’s a shame that they’re largely ignored today, cause not only were True West the quintessential paisley band, a missing link between ’60s garage rock, trippy psychedelia (they do a mighty fine version of Pink Floyd’s «Lucifer Sam») and Televison (check out «It’s About Time»), this album holds up very well compared to many of their peers efforts and is a lost classic of ’80s guitar rock. A little while ago I named Drifters (1984) their masterpiece, but after another couple of listenings to Hollywood Holiday I must reconsider that statement. Man, I’d completely forgotten what a tremendous album this is, from start to finish. I love the frantic guitar work between Russ Tolman and Richard McGrath on the almost Gun Club-like «I’m Not Here» and songs like «And Then The Rain» and «Throw Away The Key» would’ve been hits in the hands of R.E.M. Hollywood Holiday is produced by Russ Tolman (he later went on and made a great, still ongoing solo career) and The Dream Syndicate’s Steve Wynn. They knew each other very well as members of The Suspects, the short lived band they shared with Kendra Smith, later in the first incarnation of The Dream Syndicate and Gavin Blair, lead singer of True West.

Thin White Rope | Exploring The Axis | Frontier/Zippo 1985 |


Thin White Rope never really fit into the categories used to brand guitar dominated rock in the 1980s. They were too harsh to be labeled as jangle, too loud for the emerging alternative country movement and too dark to fit into the flowery Paisley Underground. Just as close to Television, Bauhaus and Joy Division than their more successful contemporary counterparts in ’80s American underground (R.E.M, The Replacements, Pixies), Thin White Rope’s desert psychedelia was a far more vast and difficult creature to cast. Out of time back in the day, they are timeless in hindsight. Thin White Rope immediately introduced their main modus operandi. The first song off their first album, Exploring the Axis, is something of a surreal country-noir story entitled “Down in the Desert,” about a guy called Karl who headed south and came back changed by his experiences in the desert. (“Karl came back and he works and he smiles/But if you look closely there’s still something scared in his eyes…”) Based out in the Northern California university town of Davis, Thin White Rope often returned to the desert as a recurring trope in their songs, both emotionally and musically. “Soundtrack,” from the same album, also laid a sonic foundation for what to come later; their ability to let an austere tune about alienation (“Windshields are like TV screens/I’m not involved at all”) explode into a ferocious assault as a sneering Guy Kyser goes full Mad Max (“She throws firebombs on the highway/Glass splashing and bushes burning”), revealing a band with a constant underlying rage – a beast they sometimes tamed, sometimes let loose.

Oh yes, they held us in a firm grip out on that ledge, but one also softened with beautiful melodies and a sense of melancholia and human kindness; elements that would be more prominent later on in their career.

The Dream Syndicate | Ghost Stories | Enigma 1988 |


Ghost Stories is the fourth and final studio full-length album from The Dream Syndicate, until they finally returned after a 30-year long hiatus in 2017. Fronted by lead singer and songwriter Steve Wynn, The Dream Syndicate managed to keep a consistent and recognizable style all through the 1980s, but every album has its own distinct personality: The untamed ferocity of the 1982 debut, an album they’ll always be measured against, the grandiose and ambitious sophomore show, and their underrated third album, when they came out of the grey with upbeat breeziness. Produced by Elliot Mazer, ‘Ghost Stories’ ties together all this greatness into an album that sounds better and rocks harder than ever before. Wynn once described the album to me as «dark, noisy, and bratty but its also quite self-assured and not undone by production – neither too little nor too much.» He forgot to mention that the songwriting is ace throughout, there’s not a weak track here and Ghost Stories is one mighty, classic slice of 1980s guitar rock. Just hear the opening verse and try to turn off: «Every cloud has a silver lining/Every down has an answer, I know/But in my heart there’s no light shining/Just emptiness and faded glow/Raining down on the side I’ll never show…»

Reklamer

The Record Collection: 1988 (51-60)

The album collection in chronological order from when it was bought. Revisited one at the time. Part 5.

Sonic Youth | Daydream Nation | Blast First 1988 |


Bought in late October 1988, when this was brand new I guess. I knew Sonic Youth a little bit from before, had been scared off by ‘Confusion is Sex’ and fell in love with ‘Sister’ earlier in the same year. But this is still my gateway album into a band I’ve never tired from. Sonic Youth will forever be one of my definitive favorite bands. ‘Daydream Nation’ was a mind blowing experience back then, and it’s just as good today, 30 years later, ranking as one of the true masterpieces of not only 1980s guitar rock, but as a beacon in American underground culture.

R.E.M. | Green | Warner 1988 |


Is ‘Green’, their major label debut, the last great album of R.E.M.? I don’t know, I’m well aware of the enormous success they were about to enjoy later on, but for me, this was actually the final album I bought and enjoyed from start to finish from a band that was tremendously important to me. “World Leader Pretend” will forever remain an eternal favorite, but the whole album is just gorgeous. A soundtrack to the indian summer of 1988.

Divine Horsemen | Devil’s River | New Rose 1986 |


A Lee & Nancy kinda dark cowpunk romance set in the LA gutter, based on equal love for punk rock and honky tonk; Divine Horsemen are one of the true alt.country pioneers – but arrived a bit too early to cash in on the thing. ‘Devil’s River’ is their finest moment, and it has aged well too. Chris D and Julie Christensen was a mighty fine unit back in those days. And hey, it’s engineered by Mr Brett over at Westbeach.

Black Flag | My War | SST 1984 |


How much damage did this album cause for a young innocent kid, unaware of the sludgy nightmare on the b-side? I was already a fan of early Black Flag, “Six Pack”, TV Party” and such stuff, but this was a whole other ballgame. Little did I know that ‘My War’ became the gateway album to my grunge phase, right around the corner. The Pettibon cover is brilliant, too.

Green On Red | Green On Red | Down There/Enigma 1982 |


The musical roots to this EP can be traced back to the 1960s and bands like the Seeds and Electric Prunes, infused with the nervous tension of the early 1980s. ‘Green On Red’ is a dense masterpiece from a band in its very infancy, a night road trip from the Arizona desert to the backstreets of Los Angeles, where our protagonists evolves from youthful naivists to dark-eyed realists. “I made a pact with the devil that night” snarls Dan Stuart, while Chris Cacavas clings on to a steady organ drone. This might be a prediction of greater albums to come, but Green On Red never captured this almost dreamlike state of past and present ever again. I love it.

Thin White Rope | Red Sun EP | Demon 1988 |

“Red Sun” is the one majestic centerpiece in a catalog full of them, and it’s still the perfect song for those sweltering 100 degrees summer evenings on the porch. The grinding cover version of “Some Velvet Morning” is also worth mentioning, those guitars stems from a whole other solar system. Such a great EP, such a great band.

The Long Ryders | 10-5-60 | Zippo 1987 |


Six wonderful tracks of paisley power, where ‘60s folk rock meets ‘80s garage revival. “Born To Believe In You” was my favorite back then, and it still is.

True West | Drifters | Zippo 1984 |


The combination of chiming guitars, rootsy sound and retro-friendly jangle pop sure is irresistible. True West did it better than most of their peers, and ‘Drifters’ is their masterpiece. Especially side 2, including some of their most memorable songs, “And Then the Rain”, “Morning Light” and others, is standout. ‘Drifters’ is a mighty fine album.

Lee Clayton | Naked Child | Capitol 1979/1983 |


Where the heck is Lee Clayton today??

Motörhead | Ace Of Spades | Bronze 1980 |


Everything is cool about this album. I believe I bought it – in the fall of 1988 – mostly because of the cover art – I mean, what’s not to dig about those three mighty grim lookin’ cowboys posing in the desert. But the songs are killer too, of course. Timeless on all levels.

The Record Collection: 1988 (41-50)

The album collection in chronological order from when it was bought. Revisited one at the time. Part 4.

Russ Tolman | Down In Earthquake Town | Demon 1988 |


This is the second solo effort from Russ Tolman, a close associate of the jangle/underground scene in Los Angeles and former frontman of True West. This paisley packed album includes a fine list of guests, such as Steve Wynn (they used to run the label Down There together), Dave Provost and Chris Cacavas, and engineering credits goes to Brett Gurewitz (Bad Religion, Epitaph). Tolman is a good, confident songwriter, and he crafted a varied and enjoyable album down in his earthquake town. It has aged rather well too, with its laidback feel and sunny LA vibe, rich instrumentation, including some mighty fine Southern horns it’s just one of those timeless albums that deserves far better than being swallowed in the sea of time.

Bruce Springsteen | Nebraska | CBS 1982 |


I listened a lot to Born in the U.S.A as a young kid, and know his catalog fairly well, but the lo-fi sounds of Nebraska remains my forever favorite. Not sure why I bought it in the fall of 1988, wasn’t a huge fan of Springsteen, but might be the cover art that appealed to me. Nebraska is actually my sole Springsteen LP in the collection and the one I always return to when I need some advice from the Boss.

E*I*E*I*O | Land of Opportunity | Demon 1985 |


This Wisconsin quartet played some mighty fine heartland Americana way before that was a hip term. There was nothing fancy about them, but on the other hand, this is one of those albums that never sounds outdated. Great vocals by frontman Steve Summers, strong songs throughout the whole album, and T-Bone Burnett lends some guitar assistance and co-production by Steve Berlin are just some of the treats on this debut. E*I*E*I*O fits nicely among likeminded peers such as BoDeans and Rave-Ups, but they never really got as recognized as deserved.

Thin White Rope | Moonhead | Frontier/Zippo 1987 |


Just as close to Television, Bauhaus and Joy Division than their contemporary counterparts in ’80s American underground (R.E.M, The Replacements, Pixies), Thin White Rope’s desert psychedelia was a far more vast and difficult creature to cast than most of their peers. Their second album Moonhead is a somber, bleak masterpiece, allowing for more space, tension and dark power than on their debut. Moonhead is one of the lost classics of the decade, once flourishingly described by British psych-guru Julian Cope: “[Guy] Kyser mumbles stripped down considerations about life, sex and death, and he seems a scientist who describes microscopic life forms. Mankind is reduced to puppet-like dimensions: around us, there’s an enigmatic, useless, obscure universe, apparently enemy of any feeling and thought.” For sure! It was a huge favorite 30 years ago, and it has followed me all my adult life without losing an inch of its majestic strength.

Giant Sand | Ballad of a Thin Line Man | Zippo 1986 |


Back in 1988, 30 years ago, I was still fooling around with music, everything was new and of interest, heading in all kinds of directions at the same time even though I was pretty much already set on the American underground train. I had already bought Storm a couple months prior to Ballad of a Thin Line Man, but it was here they turned into my forever favorite band. And just like I was searching for my musical bliss at the time – still am – Howe Gelb and his Giant Sand had just started to stake out their own course – still are, and that it was one of the reasons I love em. They would go on to make better albums later on I guess, but this one still holds a special place in my sandy heart.

The Gun Club | Miami | Animal 1982 |


‘Come down to, the willow garden with me’ Jeffrey Lee Pierce invites us to Miami, but we steer off the highway and enter into his dark mind, the willow gardens and deep into the very heart of Gothic American mythology. ‘Miami’ is a swampy blues album built on a punkish attitude, draped in voodoo rituals, deserted honky tonks and desperate fever. It has been a big favorite for 30 years, loved for the cover alone with its emerald-green sky and the palms raising majestic behind the trio in front of the image. Two of them look at something in the horizon; Pierce is dressed in dark, hair-dyed blonde, looking down to the ground. I’ve always linked this album to Jim Jarmusch’ ‘Stranger Than Paradise’, following a shabby trio through the Midwest and down to a run down tourist hub in Miami. There is not much paradise to find here, nor in Jeffrey Lee Pierce’ postcard from the south. But it is one damned journey.

Various artists | Rockabilly Psychosis and the Garage Disease | Big Beat 1984 |


I was a huge fan of Tales From the Crypt, Haunt of Fear and all the other early 1950s horror and gore stories from EC Comics (republished in the 80s). This album cover – and they mattered a whole lot back then – is a homage to the wicked and wild era of degenerate fun. And so is the music, a really cool collection of, well, rockabilly psychosis and the garage disease.

Mojo Nixon & Skid Roper | Frenzy | Restless/Enigma 1986 |


This San Diego based twosome was never about being too serious. Titles like “Gonna Put My Face on a Nuclear Bomb”, “I’m Living With a Three-Foot Anti-Christ” and “The Amazing Bigfoot Diet” says it all. They were hilarious and heartfelt, and they rocked big time with their infectious rockabilly blues. Mojo is hollering his lungs out while Skid is jamming on the washboard. There is just loads of party fun here, I’ve always had a soft spot for the satirical highlight and more mellow “Feeling Existential” with Steve Wynn on guest vocal:
‘Your goatee is growin’
In front of your fake French café
You’re readin’ Kirkegaard
Underneath your very black beret
Smokin’ filterless Camels
That stink just like Gitanes
Drinkin’ some espresso
Droppin’ all the names’

Giant Sand | Valley of Rain | Amazing Black Sand/Enigma 1985 |


Bought in October, anywhere 1988, my third Giant Sand LP that year, and one of the albums I’ve listened to the most my entire life. 30 years down the road I’m still amazed by how cool it is. Little did I know that these desert punks would soon blossom into something totally unique and follow me close until this very day. One of those random love stories I guess. A nice landscape, indeed…

The Beat Farmers | Tales Of The New West | Demon 1985 |

Here’s to having a good time, new western style. The Beat Farmers might came just a bit too early for the alt.country craze, but who cares. The San Diego based quartet’s debut album is packed with unpretentious, tight and fun songs. Great originals, cool covers and then there’s Country Dick Montana.
‘I was walkin’ down the street on a sunny day
Hubba hubba hubba hubba hubba
A feeling in my bones that I’ll have my way
Hubba hubba hubba hubba hubba
Well I’m a happy boy (happy boy)
Well I’m a happy boy (happy boy)’
There’s really nothing do but to raise the glass and sing along.

The Record Collection: 1988 (1-20)

The album collection in chronological order from when it was bought. Revisited one at the time.

Fetchin Bones | Bad Pumpkin | Capitol 1986 |

Underrated and sadly forgotten North Carolina quintet combining a kind of Southern jangly vibe with restless proto-grunge. They supported R.E.M and the B-52’s, whom they both are sonically related to. This is their second album, marking their move from small db Records to a major label without losing their spark. Rather this LP still holds up thanks to careful production by Don Dixon and tight songs throughout the record. And Hope Nicholls was a great singer back then, and she still is.

Ben Vaughn Combo | The Many Moods of Ben Vaughn | Restless/Making Waves 1986 |

‘I got a 1969 Rambler American/Baby aren’t you impressed/Sure I could have a Datsun 280 Z/But I’m not like all the rest’ Ben Vaughn blends humor and wit with classic American music; rock’n’roll, rockabilly and country twang. He’s been doing his thing since the early 1980’s, and has released albums better than this during his long career. But Vaughn and his Combo had such an irresistible charm on songs like “I’m Sorry (But So Is Brenda Lee)”, “I Dig You Wig” and “Wrong Haircut” that makes his debut album still a treat to listen to.

The Dream Syndicate | This Is Not The New Dream Syndicate Album… Live! | A&M 1984 |

Recorded live at the Aragon in Chicago one hot July night in 1984, when The Dream Syndicate toured on ‘The Medicine Show’ (released a month prior) with R.E.M. Only five songs long, but these are all classics – from a band in blistering shape. The classic line up of Steve Wynn, Dennis Duck, guitarist Karl Precoda on his last album with the Syndicate, and newcomer Mark Walton. Tommy Zvoncheck guests on keys, but this performance is first and foremost about four guys and great songs; long jams, feedback orgies and the joy of a sweaty club night. That’s rock and roll.

Guadalcanal Diary | 2×4 | Elektra/Asylum 1987 |


Producer Don Dixon is synonymous with some of the finest guitar rock of the 1980s, with a jangly signature sound that mainly captured the spirit of Southern indie and mostly known for his work with early R.E.M. Guadalcanal Diary, also from Georgia, never earned the same levels of commercial success. A new listen to the hands down masterpiece ‘2×4’ serves as a reminder on how that is just unfair. They shared some obvious similarities, but this quartet had a more direct and extrovert approach to their songwriting. This is their finest moment, an energetic and eclectic set of pure excellent songs.

The Screaming Blue Messiahs | Bikini Red | Elektra 1987 |


London based Screaming Blue Messiahs rose from the ashes of Motor Boys Motor (named after a 101’ers tune) exposing a crew owing debt to the likes of Bo Diddley, Little Richard and Captain Beefheart. With some adjustments to the line-up, the smokin’ trio was finally settled as the highly skilled outfit of Bill Carter on guitar and vocals, Chris Thompson on bass and Kenny Harris on thundering drums. Soon after they were renamed the Screaming Blue Messiahs. The Vic Maile produced ‘Bikini Red’ saw the band dwelling even deeper into iconic American pop and trash culture. Complete with references to Elvis, cars, booze, TV evangelists and fast living, the music itself proves an amalgam of rockabilly, rhythm & blues, hillbilly and surf fronted by Bill Carter who (with an American accent) declared that “Jesus Chrysler Drives a Dodge,” “I Can Speak American” and even “I Wanna Be a Flintstone.

Various artists | I Was A Teenage Zombie | Enigma 1987 |


Still haven’t seen the movie, but suspect the soundtrack is superior to the comedy-horror flick. This is a decent selection with some of the finest indie artists of the time picked from the Enigma roster. The db’s, Smithereens, and Los Lobos are all in here, and the Fleshtones got a minor hit with the theme song. The highlights are Violent Femmes’ “Good Feeling” and The Dream Syndicate with the haunting masterpiece “Halloween.”

R.E.M | Chronic Town | I.R.S 1982
R.E.M | Murmur | I.R.S 1983 |
R.E.M | Reckoning | I.R.S 1984 |


I discovered R.E.M with ‘Life’s Rich Pageant’ as a 13-14 year old kid, and immediately fell in love, not only with R.E.M but in alternative American guitar rock in general. So when I finally switched over from cassettes to LP’s in 1988, purchasing their back catalog was obviously a high priority. One lucky day I went home with ‘Chronic Town’, ‘Murmur’ and ‘Reckoning’ bought from a friend, meaning days and weeks of deep listening. Humming along to barely recognizable lyrics. R.E.M might went on to release better albums later in their career, but these three albums, they’re all equal to me, really captures all I love about them. And they still sound as adventurous and amazing as they did on that February day in 1988.

Green On Red | Gas Food Lodging | Enigma 1985 |


Green On Red released nothing but excellent albums between 1982-88, and some great moments in the years after. This is the band in its prime; Dan Stuart, Big Dog MacNicol (RIP), Jack Waterson, Chuck Prophet and Chris Cacavas made one helluva great line up, supported with fine production from Paul B. Cutler of the Dream Syndicate. From the blazing opener ‘That’s What Dreams’ to the campfire version of ‘We Shall Ocercome’, this is rootsy ragged rock at it’s finest, but side 2 with ‘Sixteen Ways’, ‘The Drifter’ and ‘Sea Of Cortez’ are particular standouts. Heck, all of them are.

Thin White Rope | Bottom Feeders | Zippo/Frontier 1988|

Not too many bands can boast a recorded history without any major flaws. But Northern California’s Thin White Rope are one of those. They made great studio albums throughout, well known for their even more ferocious live shows of massive wall of guitars and bulldozer sound. The group never really fit into the categories used for branding guitar dominated rock in the 1980s. Thin White Rope were too harsh to be labeled as jangle, too loud for the emerging alternative country movement and too dark to fit into the flowery Paisley Underground. ‘Bottom Feeders’ is an EP of four originals and two covers (Jimmy Reed’s “Ain’t That Loving You Baby” and highlighted with a blistering live version of Suicide’s “Rocket USA”) and tucked between the bleak masterpieces ‘Moonhead’ and astonishing ‘In The Spanish Cave’. But there’s no reason to ignore this little beast of chainsaw guitars, raspy vocal and spooky vibes. Great cover art by Steve Blickenstaff.

The Dead Kennedys | Frankenchrist | Alternative Tentacles 1985 |


In an ideal world, songs about corrupt government, robots replacing the working class, suburban decay and structural racism would be of out of date some 30 years down the line. Alas, as we all know, the topics raised on ‘Frankenchrist’ are more relevant than ever. “No wonder others hate us/And the Hitlers we handpick/To bleed their people dry/For our evil empire”, Biafra sings on the album standout ‘Stars and Stripes of Corruption’ like an omen for the presidency and leadership in 2018. ‘Frankenchrist’ might lack the immediate punk anthems of its predecessors, but musically this is also Kennedy’s best and most diverse album, where they expanded their punk roots and embraced a far more eclectic sound to include surf, Latin, psychedelic and synth elements. The album is mostly remembered for the massive controversy that followed, when the band was brought to court – and to their knees – due to the inlay poster ‘Penis Landscape’ by H.R Giger. Such fools, when the real concern should’ve been on solving the real problems outlined here. ‘Frankenchrist’ is an underrated gem in the band’s catalog.

The Replacements | Let it Be | Twin/Tone / Zippo 1984 |


This is just the ultimate album when you’re 16 and life to go. The Replacements’ combination of restless energy and slacker attitude, teen angst and drunken confidence hit like a bomb when I bought ‘Let It Be’ in 1988, and it became the soundtrack into adolescence. “How young are you?/How old am I?/Let’s count the rings around my eyes” is just an ace opening statement into an album packed with classic coming of age tunes miles ahead from their previous more punk based efforts, sometimes like a mix of the Stones’ swagger and ‘Born to Run’ era Springsteen. The album cover is perfect too, remember how I just wanted to climb that roof and squeeze in between these four hoodlums from Minneapolis.

Green On Red | Gravity Talks | Slash 1983 |


I first heard Green On Red on the ‘Slash Cuts’ compilation, where “Five Easy Pieces” was a standout. Driven by Chris Cacavas’ psychedelic keyboard swirls and Dan Stuart’s snarling vocals, the band found their own place in their infancy combining 60’s garage/psychedelia and Dylanesque folk-rock. Gravity Talks is a very fine document of this epoch, provided by a bunch of clever outlaw kids from Arizona still not sure about where to go. I love the nervous desperation that hangs over the whole album, a youthful energy impossible to replicate later in a career. ‘We don’t pretend to know everything or speak out loud like our parents did’, Stuart sings on the anthemic “Brave Generation”, name checking Fitzgerald and Faulkner on a coming of age story of growing up between the Vietnam war and Cold War anxiety: ‘We’re not beat, we’re not hip, we’re the Brave Generation, what a trip.’

The Del Fuegos | Boston Mass | Slash 1985 |


Yet another album bought off the ‘Slash Cuts’ compilation I guess. There was nothing hip or super fancy about the Del Fuegos in 1988, still aren’t. But their basic and credible urban heartland rock ‘n’ roll has some strong timeless qualities – and time has fared rather well with this one, their second album. Fronted by the Zanes’ brothers and produced by Mitchell Froom, Del Fuegos’ hammered out a couple of easy to like bar room and streetwise backroad tunes – equally perfect for both purposes (not at the same time though). This is the ‘sound of our town’, that’s the sound of Boston, Mass all right.

The Dream Syndicate | Medicine Show | A&M 1984 |

Following their raucous debut full length, The Dream Syndicate signed with a major label, teamed up with renowned producer Sandy Pearlman (Blue Öyster Cult, The Dictators, The Clash) and spent five months in the studio to finish their Medicine Show. It was met with various receptions at the time, but has gained favorable to classical status over the years. Pearlman and Syndicate shaped a far different sound for this album, more related to Television, The Cars and Neil Young than Velvet Underground. This is American gothic stories filled with some of Steve Wynn’s most memorable characters on songs like “Burn”, “Armed With An Empty Gun” and “Bullet With My Name On It.” But the panoramic widescreen vision reveals in its full on side 2: The title track, the blistering jam “John Coltrane Stereo Blues” and “Merritville” are all epic and has deservedly so become standards in the band’s catalogue. Medicine Show was obtained at a time when learning the lyrics was part of buying an album. I memorized all of these songs by heart, and they’re still holding on to me.

Hüsker Dü | Warehouse: Songs And Stories | Warner 1987 |

Could have been the one to boast Zen Arcade or New Day Rising as my entry points to Hüsker Dü, but as it happened their swan song Warehouse: Songs and Stories became my gateway album. I discovered them without any anticipation or deep knowledge about their astonishing back catalogue. I was just thrown into this sprawling sonic assault of thin fuzz, frenetic pace and way to clever poetry for a kid my age. It was almost too much. I guess the sheer intensity and emotional depth did resonate very well at the time. And the songs are catchy as hell. I didn’t care to much about the front cover though, but adored the back cover; those three weird and average looking guys laying on the grass surrounded by psychedelic blasts. 30 years down the road it still sounds like an amalgam of 60’s pop anthems filtered through a punk psychedelic odyssey, I particularly recall “Ice Cold Ice”, “Could You Be the One” and especially “She Floated Away” being played nonstop. Warehouse: Songs And Stories is a breathtaking kaleidoscopic soundtrack of youth, the sound of a band that had finally grown up – but also a band that were falling apart. In the end, I guess everything does.

The Del-Lords | Johnny Comes Marching Home | EMI America 1986 |

Of all the albums bought in my pioneer days, this is the one I probably know the least. I don’t recall the actual purchase, nor the songs in detail. So with a bit of excitement I drop the needle and press play. Just like the first time. The archetypal 80s sound aside, time has fared rather well with Johnny. The cover doesn’t lie. These four tough, denim and leather dressed New York guys could’ve been lifted straight outta ‘American Graffiti’, cruising down the main drag and looking for trouble at the soda shop while hanging round the jukebox. And it’s pretty much that kind of music they make; no nonsense rock rooted directly back to the 1950s with a modernized and radio friendly sound – and some nice parts of chiming Byrds-like guitars. Not bad at all, formerly Dictators’ and front man Scott Kempner is a great songwriter and assembled a more than decent cast of characters, including Eric ‘Roscoe’ Ambel, for The Del-Lords. Sometimes all we need is to rock out, have a good time and don’t worry too much. The sound of carefree times has no expiration date.

Danny & Dusty | The Lost Weekend | A&M 1985 |

When you’re 15-16, life’s at the crossroads. Your path is not yet set, there are choices to be made; sports, school, or well, smoking and drinking. Now, I’ll never blame Danny & Dusty for leading me down the wrong road, but those two fellas on the cover sure seems to have a good time! Who doesn’t wanna join in on their drunken choir? And Danny & Dusty sounds just like a couple friends having the time of their lives. It certainly helps when they happened to be Dan Stuart and Steve Wynn, joined by a fine group of likeminded ramblers from The Long Ryders and Green On Red/The Dream Syndicate. They dropped most of their gloomy credibility and pretensions outside and entered the bar with nothing but good intentions: to sing, drink, shoot stories, long on talk and short on cash, and drink some more. ‘One’s too many, and a hundred’s not enough’ as they say in the legendary movie The Lost Weekend (I watched it immediately after buying the album.) The result is loose and spontaneous, but not too sloppy, rather it’s rowdy, confident and has actually aged very well. The songs are great, from when the word is out until we knock on heavens door begging for hangover relief on Sunday. Chris Cacavas is perfect as the barroom pianist, Dan and Steve know how to tell stories about winners and losers in the shadow of the Hollywood neon glimmer. Lebowski might be the dude, but these guys, they were the real dudes.

The Cramps | Psychedelic Jungle | I.R.S. 1981 |

‘Primitive, that’s how I live.’ Lux Interior holler and howls all the way through ‘Psychedelic Jungle.’ The Cramps’ second album is onehelluva slow burning garbage crate digging bonanza of 1950s sleaze and dark shades, a wild, weird and wicked entry to a world of voodoo rockabilly, haunted garage rock and deranged punk. I discovered the band, as far as I remember, with a live version of “Sunglasses After Dark” played on radio, and was immediately hooked. I don’t play this too often though, must’ve been years since I was reminded to not eat stuff from the sidewalk

Thin White Rope: The Band That Got Away

twr_1200The first you hear is an impenetrable wall of grinding, chainsaw-like guitars. Then there’s that steady, motoric pounding rhythm that never surrenders. And then this raspy gravel, a spooky baritone voice, like a raging fire and brimstone preacher, with hazy, slurred lyrics that wasp away like smoke.

Thin White Rope – a name taken from William Burroughs’ euphemism for ejaculation in Naked Lunch – formed around singer Guy Kyser and guitarist Roger Kunkel as its sole constants, along with a revolving cast of members to fill out the quartet being active between 1984-1992.

The group never really fit into the categories used to brand guitar dominated rock in the 1980s. Thin White Rope were too harsh to be labeled as jangle, too loud for the emerging alternative country movement and too dark to fit into the flowery Paisley Underground.

twr_axisTheir widescreen musical scope, borrowing equally from western and eastern influences, is perhaps best described by numerous artists they covered, including Lee Hazlewood (“Some Velvet Morning”), Can (“Yoo Doo Right”), Hawkwind (“Silver Machine”), Suicide (“Rocket U.S.A”) and The Byrds (“Everybody’s Been Burned”). Just as close to Television, Bauhaus and Joy Division than their more successful contemporary counterparts in ’80s American underground (R.E.M, The Replacements, Pixies), Thin White Rope’s desert psychedelia was a far more vast and difficult creature to cast. And despite enjoying a steady fanbase, especially in Europe, they sadly vanished from the common memory following their 1992 demise.

Diving into their album catalog once again is a reminder of how preposterously steady, strong and free of flaws their output was, which that has preserved incredibly well, save for some dated production techniques. Out of time back in the day, they are timeless in hindsight.

Thin White Rope immediately introduced their main modus operandi. The first song off their first album, Exploring the Axis (Frontier Records, 1985), is something of a surreal country-noir story entitled “Down in the Desert,” about a guy called Karl who headed south and came back changed by his experiences in the desert. (“Karl came back and he works and he smiles/But if you look closely there’s still something scared in his eyes…”)

twr_moonheadBased out in the Northern California university town of Davis, Thin White Rope often returned to the desert as a recurring trope in their songs, both emotionally and musically. “Soundtrack,” from the same album, also laid a sonic foundation for what to come later; their ability to let an austere tune about alienation (“Windshields are like TV screens/I’m not involved at all”) explode into a ferocious assault as a sneering Guy Kyser goes full Mad Max (“She throws firebombs on the highway/Glass splashing and bushes burning”), revealing a band with a constant underlying rage – a beast they sometimes tamed, sometimes let loose.

Oh yes, they held us in a firm grip out on that ledge, but one also softened with beautiful melodies and a sense of melancholia and human kindness; elements that would be more prominent later on in their career.
With an uneven but promising album under their belt, they turned it all up a few notches on their somber, bleak masterpiece Moonhead (Frontier, 1987), allowing for more space, more tension, more power. Often completely drenched in feedback, but with glimpses of sunlight peeking through, Moonhead is one of the lost classics of the decade, it was once flourishingly described by British psych-guru Julian Cope: “[Guy] Kyser mumbles stripped down considerations about life, sex and death, and he seems a scientist who describes microscopic life forms. Mankind is reduced to puppet-like dimensions: around us, there’s an enigmatic, useless, obscure universe, apparently enemy of any feeling and thought.”

twr_spanish_caveIn the Spanish Cave (Frontier, 1988), probably their most well known album, is a tad brighter and even more varied than its predecessors. Ranging from almost joyous tunes (“Mr. Limpet”) to bulldozing guitar assaults (“It’s OK”), it features their most known song, the epic “Red Sun.” In a thorough review celebrating its 25th anniversary in 2013, The Quietus points out how they created an alien take on the unfathomable vastness of the American landscape and its effects on the nation’s psyche, and how they used this landscape, not as representing a sense of freedom, but as an area of something uncanny and unsettling, summing up the album as a “potent, fantastical window onto a malign new phase of the American Dream.”

In 1988, at the height of their powers, Thin White Rope even packed up their unique take on American mythology and toured the Soviet Union, experiencing the earliest days of the empire’s revolution through a 15-date long tour, and returned with an album largely written while on the road. Their criminally underrated album Sack Full of Silver (RCA, 1990) was their first and only major label effort. One of a more subtle approach, showing the band experimenting further with dynamic song structures, fully epitomized on songs like “The Napkin Song” and “On the Floe.”

twr_oneIn a fair world, Thin White Rope would be the real heroes. Instead they called it a day after perhaps the most complete effort in their career. The Ruby Sea turned out to be their swan song, described by AllMusic as ‘slowly shedding their more blatantly psychedelic influences and polishing their sound as a surreal and chilling rock band.’ Going out while being at the top of their game – with majestic songs like “Hunter’s Moon” and “Puppet Dog” – the band still had one ace up their sleeve.

As mentioned before, their studio offerings didn’t always mirror their audacious live shows. Fortunately they decided to tape their final 1992 gig in Ghent, Belgium, releasing the monumental The One That Got Away a year later. For a sense on how the band really sounded, this is highly recommended listening. (Play loud.)

But by then Thin White Rope had already vanished back into the dust. For almost 10 years they set the plough in the barren desert soil, finding only weeds underneath. No wonder then, that Guy Kyser returned to school and turned out to be a respected botanist. Working as a specialist for the Division of Agriculture and Natural Resources at the University of California, he’s still affected by the desert.

A scientist describing microscopic life forms, searching for weeds to blossom.

***

We talked to guitarist Roger Kunkel about being a part of this history.

Thin White Rope, ca 1988: Roger Kunkel, Guy Kyser, Jozef Becker, John Von Feldt
Thin White Rope, ca 1988: Roger Kunkel, Guy Kyser, Jozef Becker, John Von Feldt

* * *

Who growing up were your favorite musicians?

My father was a fan of popular country music. I remember listening to Jim Reeves and Patsy Cline on his reel-to-reel as a kid. He had a couple of Chet Atkins tapes that I fixated on. Later, my older brother started bringing home the usual suspects of late-’60s, early-’70s rock, including Led Zeppelin, Deep Purple, Black Sabbath, Creedence and The Doors. The Beatles made a big impression on me, but especially George Harrison because I was obsessed with guitar in general. By 17, someone gave me the Sex Pistols and first two Clash albums, and I was listening to the Ramones. I discovered the Davis college radio station KDVS, and I saw Iggy Pop. Everything changed.

twr_sackfulWho inspired your guitar sound the most?

Chet Atkins was a big one. I loved the rock players, but I’d also watch “Hee Haw” and other TV shows so I could see the country pickers like Roy Clark, James Burton, Les Paul and Glenn Campbell. I started taking guitar lessons at age 6, following the Mel Bay Method. I wasn’t a very good student, but I knew I’d play guitar for the rest of my life. It wasn’t until I was 15 that I convinced my parents I needed an electric. I’d plug it into my dad’s tube reel-to-reel and get a nice fuzzy distortion sound.

I started learning Jimmy Page and Tony Iommi riffs. It took a while to discover the blues and early jazz players I now love because no one I knew was listening to that. Hearing Django Reinhardt for the first time really knocked me out and showed me that you need to dig a little deeper to find the really good stuff. Once I was in college in the early ’80s, I was hearing so much new music it was almost overwhelming. I was also backtracking and discovering all the great music I’d missed. The Velvet Underground, Captain Beefheart, T-Rex, and the Stooges come to mind as influences.

With bands like Game Theory and True West around at the time, I guess Davis was a rather vital musical area. How will you describe the musical environment surrounding the birth of Thin White Rope?

There really was a scene fed by KDVS and the college entertainment council who were bringing in amazing acts to the small, on-campus coffee house venue. Iggy Pop, Gang of Four and the Police came through. Local bands were producing records and getting national attention. Meanwhile, lesser-known touring acts like the Meat Puppets and Camper Van Beethoven were playing at house parties. Sacramento, which is much bigger than Davis, had a thriving underground punk scene, but not much of a college rock, alternative, post punk, art rock, whatever kind of scene.

I was doing my best to learn what I could. I fell in with an interesting crowd of people. We had a great time. The good thing was that there really was no set accepted style of music. Almost anything was embraced as long as it was something original and heartfelt.

twr_ruby_seaDid you have a clear plan or idea from the beginning on what Thin White Rope should be when you first started out playing?

Guy had already been writing and singing with Joe Becker in a previous group called the Lazy Boys. They advertised at a local music shop for a guitar and bass player. That’s how I met them and our original bass player Kevin Staydohar. We worked on Guy’s songs. Guy and I had the general idea that a lead/rhythm guitar construct was kind of boring and that we would take a more orchestrated approach, having lots of intertwining lead lines.

Guy was already playing with a pretty heavy fuzz sound. He gave me an old Maestro Fuzz he wasn’t using. It didn’t produce the Big Muff sound, but I was able to find a big feedback sound with it. Guy went with a Marshall crunch and fuzz and I went with a Fender clean sound but we both had the ability to go into controlled feedback as well. Together this was great combination and the effect really came together on the Moonhead record.

You been called desert rock, linked to the Paisley Underground, compared to early Americana and what not. All in all you were thankfully hard to pigeonhole. How will you best describe the sound of Thin White Rope?

We were once described as a cross between Johnny Cash and Black Sabbath, and I like that. There was a purposeful desert aesthetic in Guy’s lyrics and album art and that’s because Guy did come from a small town in the Mojave called Ridgecrest. Some folks got the idea that the band lived in a desert, which Davis is not, although it gets damn hot in summer. It was impossible to shake the desert rock moniker so we generally ignored it.

I describe the band as noisy guitar rock with a blues and country influence. We had some influences that were common to bands of the day, like the Velvet Underground and ’60s garage bands. We also had some less common influences like Doc Boggs, Slim Harpo and Lee Hazelwood.

I’m interested in your tour in the USSR in 1988. Not many bands did this before you, I would think. How did that tour happen in the first place, and what was it like?

This was a surreal trip. We were working with an Italian booking agency that had a connection to the Ministry of Arts in Rome. They had some kind of sister city arts exchange program worked out and had had some Russian musicians come and perform in Italy. The reciprocal was to be Italian musicians visiting the USSR. We were inserted into the equation and flew to Moscow with two Italian bands.

It was December and incredibly cold. We played in Moscow at a fancy theater. It was shown on Soviet national television. We then travelled by train to Tbilisi, Georgia for four sold-out nights at the famous opera house. No one had a clue who we were, but we were an American rock band, so it didn’t matter. The 1988 Armenian earthquake hit. We drank green vodka and ruined a beautiful traditional dinner thrown for us by a local family with projectile vomiting – there is a long version of this story.

We flew to Lithuania and played two cities in basketball arenas and almost froze to death, arrived back in Rome later than expected and had no flights home. We found room on Pan Am 103 and made reservations but couldn’t find a connection from New York to San Francisco and cancelled our reservations last minute. Heard about the bombing at the airport the next day. Made it home alive, dazed and confused.

Thin White Rope have a remarkably strong album catalog. You established a rather unique sound from the beginning, but also pushed yourself into new sonic terrain all along. How will you describe the evolution of the band?

Naturally, we matured as musicians and became smoother, more capable guitar players. Guy’s voice developed into a bigger, more resonant instrument. Guy’s songwriting got more ambitious, more poetic. It was unfortunate that we had a revolving cast of bass and drum players. This affected the sound of the band in somewhat unpredictable ways, but ultimately our live performances got strikingly better. We went from a shaky and uneven live band to being known for our powerful shows.

You had a short stint with RCA. How was your experience working with a major label back then?

Not so good. The only RCA record was Sack Full of Silver. It sold less than our others as far as I know. It’s a common case when an indie band gets a major deal and the major doesn’t do any promotion. They’re just hoping the band’s fan base is growing so it’s time to snatch them up. In the ’80s –and maybe today, I don’t know – being on a major was bit of a scarlet letter. The indie distribution networks like Rough Trade wouldn’t touch it because it was the evil corporate BMI. So it didn’t last.

Looking back after all these years, where do you consider Thin White Rope’s place in music history? What are you most proud of during your existence?

I believe we’ve achieved the title of most famously un-famous band or something like that. ‘Criminally ignored’ was one we heard that had us laughing. I do think we were an influence on a lot of bands. I’m very proud of the live CD and I’m so glad it got made because it almost didn’t. I had to talk Guy into doing the final tour. The recording captures the band at its peak in its most intense and raw state, ploughing through most of our catalog. I can listen to it and remember exactly how that felt.

twr_bottomWhat’s your favorite Thin White Rope album?

Moonhead has to be the quintessential TWR record. The first album Exploring the Axis was very frustrating. Even though it turned into something interesting, it didn’t feel natural. With Moonhead we had found our sound. Next to that, I think our covers which are mostly on the Red Sun and Bottom Feeders EPs are my favorite recordings.

Why did you call it a day?

The band had been together for 10 years. There were some personal frictions; not too bad, but not helpful. There was the belief that the music business is a corrupt and unfair place to be. It seemed that you could be the best band in the world and still not make a living. We were getting more popular in Europe, but not in the States. It was time to enter a new phase of life. And the biggest reason was that Guy quit.

Are you guys currently in touch?

Guy and I actually played together for a couple years in a bluegrass band. He’d gotten into banjo and I was playing mandolin. Unfortunately, this fell apart when the guitar player moved back east. Matt Abouresk lives in Connecticut, so we just say hello on Facebook. Stoo has moved back to New Orleans. Joe Becker lives in San Francisco and I’d love to see more of him. Steve Tesluk is a veterinarian in Ashland, OR.

Any chances to see the band ever come back again?

Seems that Guy does not feel he wants to do this. I don’t want to put words in his mouth about it, but I think he simply feels he is a different person now.

Thin White Rope, ca. 1990: Roger Kunkel, John Von Feldt, Matthew Abourezk, Guy Kyser
Thin White Rope, ca. 1990: Roger Kunkel, John Von Feldt, Matthew Abourezk, Guy Kyser

Bjørn Hammershaug
September 21, 2016

1980-tallet: 200 Favorittalbum

80s_albums_final_1200
Denne lista over de 200 beste albumene fra 1980-tallet er ikke satt sammen av et panel med eksperter som har kåret en objektiv og endelig avgjørelse (som om det skulle være mulig). Dette er en liste over mine favoritter. De fleste ble oppdaget på 80-tallet, spesielt etter 1986, og står dermed selvsagt ekstra sterkt i internminnet. Andre har blitt ervervet og verdsatt i ettertid, og bidrar (heldigvis) til at sjangerbredden er noe variert og at tilsiget er konstant økende.

Et kjapt blikk på de 200 avslører at amerikansk gitarrock stod – og står – høyere i kurs enn, la oss si britisk synthpop. Ei heller er sjangre som hardrock og hip hop overrepresentert for å si det forsiktig – og mange av tiårets storselgere innen pop og rock gikk under denne radaren da, og har blitt liggende senere. Men noe skal man også ha til gode. Dette er min liste pr nå, og den er på langt nær hugget i stein. Tvert i mot, jeg gleder meg til å flikke på den, og bytte ut med nye favoritter ettersom de kommer min vei. Dette er uansett alle vinnere.

Utvalget er begrenset til to album pr. artist, så her er det mange darlings som er killed. Albumene er satt opp i rekkefølge, men etter de 20-30 første må det sies at den eksakte plasseringen er noe lemfeldig organisert. Uansett, skal du først ha med deg 200 80-tallsskiver på en øde øy ville jeg startet omtrent her.

doolittle1-10:
Pixies: Doolittle (1989)
Sonic Youth: Daydream Nation (1988)
Dinosaur Jr.: You’re Living All Over Me (1987)
Nirvana: Bleach (1989)
The Replacements: Let It Be (1984)
R.E.M: Murmur (1983)
Violent Femmes: s/t (1983)
Pixies: Surfer Rosa (1988)
Beastie Boys: Paul’s Boutique (1989)
Giant Sand: Valley of Rain (1985)

miami11-20:
Gun Club: Miami (1982)
The Feelies: Crazy Rhythms (1980)
The Dream Syndicate: The Days of Wine and Roses (1982)
Hüsker Dü: Warehouse: Songs and Stories (1987)
Wipers: Youth of America (1981)
Minutemen: Double Nickels on the Dime (1984)
Butthole Surfers: Locust Abortion Technician (1987)
Thin White Rope: Moonhead (1987)
Green on Red: Gravity Talks (1983)
Public Enemy: It Takes a Nation of Millions to Hold Us Back (1988)

reckoning21-30:
R.E.M: Reckoning (1984)
Mudhoney: Superfuzz Bigmuff (1988)
deLillos: Suser avgårde (1986)
Meat Puppets: II (1983)
Sonic Youth: Sister (1987)
Dinosaur Jr.: Bug (1988)
Nick Cave and the Bad Seeds: Tender Prey (1988)
The Smiths: The Queen is Dead (1986)
Nomeansno: Wrong (1989)
Hüsker Dü: New Day Rising (1985)

freshfruit31-40:
Dead Kennedys: Fresh Fruit For Rotting Vegetables (1980)
Brian Eno & Daniel Lanois: Apollo – Atmospheres & Soundtracks (1983)
Talking Heads: Remain in Light (1980)
Black Flag: Damaged (1981)
Giant Sand: The Love Songs (1988)
Slayer: Reign in Blood (1986)
David Bowie: Scary Monsters (and Super Creeps) (1980)
Jokke & Valentinerne: Et hundeliv (1987)
Joy Division: Closer (1980)
Julee Cruise: Floating Into the Night (1989)

fugazi41-50:
Fugazi: s/t EP (1988)
The Replacements: Tim (1985)
The Stone Roses: s/t (1989)
Raga Rockers: Maskiner i Nirvana (1984)
The Rain Parade: Emergency Third Rail Power Trip (1984)
Tom Waits: Rain Dogs (1985)
Jane’s Addiction: Nothing’s Shocking (1988)
Green on Red: Gas Food Lodging (1985)
N.W.A: Straight Outta Compton (1988)
Killdozer: Intellectuals Are the Shoeshine Boys of the Ruling Elite (1984)

songsabout51-60:
deLillos: Hjernen er alene (1989)
Leonard Cohen: I’m Your Man (1988)
Godflesh: Streetcleaner (1989)
Arthur Russell: World of Echo (1986)
Naked City: Torture Garden (1989)
Descendents: Milo Goes to College (1982)
Cosmic Psychos: Go the Hack (1989)
Tad: God’s Balls (1988)
Big Black: Songs About Fucking (1987)
Swans: Children of God (1987)

brownreason61-70:
Butthole Surfers: A Brown Reason to Live (1983)
The Dream Syndicate: Live at Raji’s (1989)
Thin White Rope: In the Spanish Cave (1988)
The Cramps: Psychedelic Jungle (1981)
The Pogues: If I Should Fall From Grace With God (1988)
Barracudas: Drop Out With the Barracudas (1982)
Jonathan Richman and the Modern Lovers: It’s Time For… (1986)
Bad Brains: s/t (1982)
The Fall: This Nation’s Saving Grace (1985)
Sunnyboys: s/t (1981)

suffer71-80:
Bad Religion: Suffer (1988)
The Soft Boys: Underwater Moonlight (1980)
Faith No More: The Real Thing (1989)
Bruce Springsteen: Nebraska (1982)
American Music Club: California (1988)
Metallica: Master of Puppets (1986)
Napalm Death: Scum (1987)
The Waterboys: This is the Sea (1985)
Nick Cave and the Bad Seeds: Kicking Against the Pricks (1986)
Hasil Adkins: He Said (1985)

ultramega81-90:
Soundgarden: Ultramega OK (1988)
Lounge Lizards: s/t (1981)
Cowboy Junkies: The Trinity Sessions (1987)
Rapeman: Two Nuns and a Pack Mule (1989)
Orchestra Baobab: Pirates Choice – the 1982 Sessions (1989)
Massacre: Killing Time (1981)
Michael Jackson: Thriller (1982)
Guns N’ Roses: Appetite for Destruction (1987)
King Sunny Ade: Juju Music (1982)
Knutsen & Ludvigsen: Juba Juba (1983)

junkyard91-100:
The Birthday Party: Junkyard (1982)
The Jesus and Mary Chain: Psychocandy (1985)
XTC: English Settlement (1982)
Prince: Sign ‘O’ The Times (1987)
Tom Waits: Swordfishtrombones (1983)
The The: Infected (1986)
Talk Talk: Spirit of Eden (1988)
dePress: Block to Block (1981)
Brian Eno & David Byrne: My Life in the Bush of Ghosts (1981)
Motörhead: Ace of Spades (1980)

***

graceland101-110:
My Bloody Valentine: Isn’t Anything (1988)
The Pogues: Rum, Sodomy and the Lash (1985)
This Heat: Deceit (1981)
Paul Simon: Graceland (1986)
Richard & Linda Thompson: Shoot Out the Lights (1982)
Dire Straits: Making Movies (1980)
The Go-Betweens: 16 Lovers Lane (1988)
Young Marble Giants: Colossal Youth (1980)
Echo & The Bunnymen: Ocean Rain (1984)
Prefab Sprout: Steve McQueen (1985)

nightfly111-120:
The Cure: Pornography (1982)
The Wipers: Over the Edge (1983)
Neil Young: Freedom (1989)
Dumptruck: for the Country (1987)
The Jesus Lizard: Pure (1989)
The Gun Club: Fire of Love (1981)
Donald Fagen: The Nightfly (1982)
Elvis Costello/The Costello Show: King of America (1986)
Lou Reed: New York (1989)
Dexy’s Midnight Runners: Searching For the Young Soul Rebels (1980)

lost_weekend121-130:
Scratch Acid: Berserker EP (1987)
Pylon: Chomp (1983)
David Sylvian: Secrets of the Beehive (1987)
Anthrax: Among the Living (1987)
Scientists: Weird Love (1986)
AC/DC: Back in Black (1980)
Talking Heads: Stop Making Sense (1984)
Orange Juice: You Can’t Hide Your Love Forever (1982)
Flipper: Album – Generic Flipper (1982)
Danny & Dusty: The Lost Weekend (1985)

donut_comes_alive131-140:
Mission of Burma: vs (1982)
Iron Maiden: Number of the Beast (1982)
Slint: Tweez (1989)
Roky Erickson: The Evil One (1980)
Alice Donut: Donut Comes Alive (1988)
Died Pretty: Free Dirt (1986)
The Legendary Stardust Cowboy: Rock-It to Stardom (1984)
U2: War (1983)
Killing Joke: s/t (1980)
Circle Jerks: Group Sex (1980)

houndsoflove141-150:
Saccharine Trust: Paganicons (1981)
Squeeze: Argybargy (1980)
Radka Toneff: Fairytales (1982)
Kate Bush: Hounds of Love (1985)
Fang: Landshark (1982)
Steve Earle: Guitar Town (1986)
Moving Targets: Burning in Water (1986)
The Long Ryders: Native Sons (1984)
Swell Maps: Jane From Occupied Europe (1980)
Tears For Fears: Songs From the Big Chair (1985)

oceanrain151-160:
The Triffids: Born Sandy Devotional (1986)
Motor Boys Motor: s/t (1982)
Living Colour: Vivid (1988)
P.I.L: Metal Box (1980)
X: Los Angeles (1980)
The db’s: Stands For Decibels (1987)
Hoodoo Gurus: Stoneage Romeos (1984)
Agent Orange: Living in Darkness (1981)
The Psychedelic Furs: s/t (1980)
Eyeless in Gaza: Red Rust September (1983)

repareres_jokke161-170:
ESG: Come Away With ESG (1983)
RUN DMC: Raising Hell (1986)
Galaxie 500: On Fire (1989)
True West: Drifters (1984)
Minutemen: What Makes a Man Start Fires? (1982)
Jokke & Valentinerne: Alt kan repareres (1986)
Black Flag: My War (1984)
Minor Threat: Out of Step (1983)
Divine Horsemen: Devil’s River (1986)
Naked Prey: 40 Miles From Nowhere (1987)

rotorvator171-180:
The Feelies: Only Life (1988)
Stan Ridgeway: The Big Heat (1985)
Green River: Rehab Doll (1988)
Coil: Horse Rotorvator (1986)
D.O.A: War on 45 (1982)
Dead Kennedys: Frankenchrist (1985)
David Lynch: Eraserhead (1982)
The Cramps: Songs the Lord Taught Us (1980)
Wall of Voodoo: Call of the West (1982)
The Beasts of Bourbon: Sour Mash (1988)

paganplace181-190:
The Waterboys: A Pagan Place (1984)
Beastie Boys: Licensed to Ill (1986)
Dead Moon: In the Graveyard (1988)
The Pretenders: s/t (1980)
Los Lobos: How Will the Wolf Survive (1984)
Suicidal Tendencies: s/t (1983)
Camper Van Beethoven: Telephone Free Landslide Victory (1985)
Violent Femmes: Hallowed Ground (1984)
Lloyd Cole & the Commotions: Rattlesnakes (1984)
The Rainmakers: s/t (1986)

deadcops191-200:
Rockpile: Seconds of Pleasure (1980)
The Crucifucks: s/t (1984)
Glenn Branca: The Ascension (1981)
M.D.C: Millions of Dead Cops (1982)
Dumptruck: for the Country (1987)
The New Christs: Distemper (1989)
Bitch Magnet: Umber (1989)
Oxbow: Fuck Fest (1989)
Lard: The Power of Lard (1989)
Alphaville: Forever Young (1984)

Bjørn Hammershaug

Live & Forgotten

Verden er full av kåringer over tidenes beste livealbum, som stort sett sirkulerer rundt en pool mer eller mindre faste gjengangere. Det er åpenbart at utgivelser som Live at Leeds og Birdland, Allman Brothers på Fillmore, Deep Purple i Japan og Johnny Cash i diverse fengsler er tidløs dokumentasjon av artister i sin prime og foreviget i sitt rette element. Men skreller man bort disse ikoniske platene, så dukker det opp en ny bunke liveplater som sjelden får sin rettmessige hyllest. Dette utvalget plater som er live & forgotten er plukket fra egen hylle, og består av mer eller mindre oversette liveskiver fra 80-tallet og fram til i dag. Hør på disse også, og kom deg ut på en trang klubbkonsert etterpå. Hvem vet, kanskje kveldens svette ekstase blir morgendagens plateklassiker.

butthole_pccpepButthole Surfers: Live PCCPEP
(Alternative Tentacles, 1984)
Ingen band var vel stort fetere på 80-tallet enn notoriske Butthole Surfers. De brøt med det etablerte hardcore-dogmet som rådet i tiden, og fulgte heller opp en stolt tradisjon av Texas-loonies som 13th Floor Elevators og The Legendary Stardust Cowboy. Med sin syrebefengte og tøylesløse miks av aparte punk, skrudd psykedelia, smakløs humor og abstrakte støyeksperimenter skaffet de seg raskt et navn i undergrunnen, et alternativt alternativ, drevet fram av radikal framferd og trippy turneer. EP’en Butthole Surfers (aka A Brown Reason to Live) fra 1983 står igjen som en av det tiårets mest bisarre og uforglemmelige debuter. Den ble i hovedsak revitalisert året etter, da de fulgte opp med Live PCCPEP unnfanget live hjemme i San Antonio, og stort sett bestående av låter fra debuten.

På dette tidspunktet hadde surferne etablert sin klassiske besetning; Gibby Haynes, Paul Leary, King Coffey og Teresa Nevrosa, og lagt grunnlaget for en karriere som skulle føre dem fra pionerstatus til etablerte MTV-favoritter et snaut tiår senere. Men det er deres første plater som er best, med Locust Abortion Technician (1987) og Hairway to Steven (1988) som ubestridte høydepunkter. I bandets første fase ga de fullstendig blanke og overkjørte alt av etablerte regler. Det er godt stykke mellom en alternativ radiohit som ”Pepper” og ”The Shah Sleeps In Lee Harvey’s Grave”.

Tidlig på 80-tallet lot bandet galskapen flyte tilsynelatende uanstrengt som en integrert del av musikken. Det betyr ikke nødvendigvis at sluttresultatet blir spesielt holdbart, snarere er dette en dokumentasjon av den alternative rockens spede fase, ubesudlet av noe annet enn ungdommelig faenskap, billig rus og motstand mot alt som smaker konformitet. En klassiker altså. ”There’s a time to live and a time to die, I smoke Elvis Presley’s toenails when I want to get high.” Sånn er livet.

Anbefaler også denne artikkelen fra Dangerous Minds, om Butthole Surfers’ smått legendariske konsert på Danceteria i 1986.

syndicate_rajisThe Dream Syndicate: Live at Raji’s
(Enigma, 1989)
Live at Raji’s er en liveplate som vitner om formatets fulle potensiale. The Dream Syndicate hadde på denne tiden, i 1989, alle studioalbumene (fram til nå, nytt album ventes i 2016/2017) bak seg, samtidig som de var helt på høyden som band. Deres studioproduksjon var preget av eminente låter, men også av tidvis varierende studioproduksjon. Monumentale The Medicine Show (1984) fikk en grandios, men noe blodfattig innpakning av Sandy Pearlman og undervurderte Out of the Grey (1986) skjemmes av et slappere lydbilde enn det som tross alt bodde i bandet. Til tross for dette står deres samlede innspillinger igjen som merkesteiner innen den gitarbaserte 80-tallsrocken. De skilte lag på topp, og satte punktum i et regn av gitargnister og feedbackorgier.

Med Steve Wynn som naturlig midtpunkt ble The Dream Syndicate raskt båssatt som en del av Los Angeles’ blomstrende, men kortlevde Paisley Underground-scene, sammen med blant andre The Bangles og The Rain Parade, altså band som mikset 60-tallsrock med psykedelia, og de regnes sammen med f.eks R.E.M helt fortjent som et av foregangsbandene innen framveksten av alternativ amerikansk rock.

Men drømmesyndikatet hadde også en mer ekspresjonistisk side, og det var nettopp i skjæringspunktet mellom radiorock og frijazz de skapte magiske øyeblikk, som i særlig grad kom fram på scenen. På Live at Raji’s byr de rundhåndet fra hele sin karriere, men tyngdepunktene ligger i de lange, malende låtene, som ”John Coltrane Stereo Blues” og ”The Days of Wine and Roses”, slik de aller best utbroderte disse fra scenen som et slags amalgam av Television, Velvet Underground, The Cars og John Coltrane, der impresjonistiske, frijazza gitareksesser smelter sammen med lyden av en AM-radio fra et åpent biltak en glovarm sommerkveld.

cosmic_psychos_slaveCosmic Psychos: Slave to the Crave
(Rattlesnake, 1990)
Cosmic Psychos er en breial trio fra Australia, bestående av røslige, øldrikkende blokes med karslig humor og et relativt primitivt syn på det å lage rock, hvis slik den ble formulert av The Stooges og Ramones er det. Et sted mellom disse klassiske grunnpilarene fant Cosmic Psychos sin nisje, og mellom bondegården og puben laget de også en av de mest ubehøvlede, råeste – og beste – liveplatene gjennom tidene.

Deres tidligste skiver; den selvtitulerte debuten fra 1987 og Go The Hack (1989) inneholder noen av de mest minnerike ølskummende anthems i pubrockens historie. Cosmic Psychos forsøkte aldri å være mer enn harry og macho powerrock med infantil humor, tre grep og et lydnivå som blåste ut de siste restene av vett i skolten. Det låt fett i studio, men det var på en svett, trang klubb foran et tørst publikum de virkelig kom til sin rett. Deres beste øyeblikk fanges dermed på livealbumet Slave to the Crave fra 1990 – tatt opp på hjemmebane på the Palace i Melbourne.

Innledet på brei australsk med ’We’re the Cosmic Psychos, and we’re three male models’ harver de gjennom 14 låter i et sett som aldri hviler, der ”Pub” og ”Can’t Come In” fremdeles duger som vorspiel når som helst, mens monstrøse ”Quarter To Three” er et godt eksempel på deres knallharde motorikk og ukontrollerte gitartripper. Så tidløst som bare rock’n’roll kan være. This is blokes you can trust, mate.

deadmoon_liveDead Moon: Live Evil
(Music Maniac, 1991)
Dette er et livemusikk i sin aller pureste form, fra et band som dyrket det autentiske og upolerte i hele sin framferd. Oregon-trioen Dead Moon spilte kupunka garasjerock i klassisk nordvestlig tradisjon som strekker seg fra The Kingsmen og The Sonics til The Wipers og Mudhoney, og de fravek aldri sine musikalsk estetiske prinsipper. I løpet av sine snaue 20-årige eksistens siden oppstarten i 1987 etterlatte de seg en omfattende katalog, der denne liveskiva står igjen som en glimrende dokumentasjon av deres tidlige fase. Her tar vi del i det varme samspillet mellom mann og kone Fred og Toddy Cole, og deres trofaste trommis Andrew Cole som gikk bort i mars 2016, bare 54 år gammel.

Dead Moon vekslet alltid mellom det ekstatiske og det sårbare, eksemplifisert i en sjelden ute versjon av ”Can’t Help Falling in Love” etterfulgt av klassiske ”54/40 or Fight”. Spørsmål de to i mellom som ”Are you still in tune?” blir alltid møtt med et likegyldig skuldertrekk, før de harver løs igjen. Like surt og deilig som alltid.

Dead Moon var et band plent umulig å mislike.

nomeansno_cuddlyNomeansno: Live + Cuddly
(Konkurrel, 1991)
Nomeansno hadde noen av sine beste album bak seg da dette doble livealbumet så dagens lys i 1991, i ikke minst klassikeren Wrong som kom et par år i forveien. Opptakene fra Vera og Effenaar i Nederland fanger Vancouver-trioen, anført av allerede da det godt voksne brødreparet Mr. Wright, i sedvanlig spillemessig godlune og proppfulle av energi.

Nomeansno var aldri enkle å presses inn noen som helst bås, der de brakte impulser fra jazz, progrock og funk inn i en elastisk, hyperaktiv og anarkistisk punk-variant. Med sin voldsomme rytmiske motorikk og et frenetisk samspill i det dynamiske trioformatet var de i hvert fall alt annet enn kjedelige. Musikalsk var Nomeansno en viktig innflytelse for både math-rock og post-hardcore som kom senere, det er vanskelig å tenke seg band som eksempelvis Shellac og Fugazi uten Nomeansno, og som band var de herlig udefinerbare og ganske så unike.

twrThin White Rope: The One That Got Away
(Frontier/RCA, 1993)
Hedersbandet Thin White Rope har høstet ufortjent lite heder og ære etter endt karriere, og det på en katalog som er kjemisk renset for svakheter. Fra en litt nølende debutplate, leverte de en kjede av klassiske gitarrock-album utover på 80-tallet, der Moonhead (1987) og …in the Spanish Cave (1988) står igjen som påler. Anført av Guy Kysers autoritære, stoiske røst omgitt av kvernende gitarsaging, skapte Thin White Rope et sound beslektet til både Velvet Underground, Neil Young & Crazy Horse og Television, for kompakte til å være jangle, mørkere enn gjengs collegerock og for sære til å egentlig å tilhøre noen bestemt bølge falt Thin White Rope mellom de fleste stoler – bortsett fra den som er merket kvalitet. Et blikk på deres covervalg sier noe om spennvidden, og inkluderer Can, Dylan, Lee Hazlewood og Hawkwind. Det er vel egentlig selve destillatet de brygget sin egen musikk på.

Deres svanesang – om det er egentlig er et passende begrep på dette mørke monsteret av en liveplate – heter The One That Got Away og utvalget fungerer ikke bare som en tour de force over noen av deres beste låter, den fanger også bandets upolerte, massive lydvegg som de gjerne skrudde ned i studio.

giant_sand_bbqGiant Sand: Backyard BBQ Broadcast
(KOCH, 1995)
Gjennom hele sin karriere har Howe Gelb og hans musikalske livsprosjekt Giant Sand vært et utløp for noe dypt menneskelig og organisk. Giant Sand har aldri dyrket det perfeksjonerte, de har aldri vært statiske kopister av eget materiale, og aldri vært i nærheten av å gå i opptråkkede spor. Giant Sand har liksom alltid levd sitt eget liv, slik alles liv er en evig runddans mellom opp- og nedturer. Studioplatene deres er alle utelukkende tilfredsstillende, hvis man aksepterer dette som premiss: Det er ikke noe i livet som perfekt, og det er det som gjør det så rikt.

Med sitt kjære Tucson, Arizona som bakteppe har Howe Gelb blitt selve personifiseringen av sørvestens grensemusikk, ikke bare mellom USA og Mexico, men også mellom rock, jazz, country og whatever. Gelb kan gjerne plasseres et sted langs aksen Dylan og Young, men også mellom Thelonious Monk og Tom Waits.

I 1995 var Giant Sand midt inne i sin periode med det som i ettertid nok vil anses som deres klassiske besetning: Med Joey Burns og John Convertino (før de henga seg fullt til Calexico) og steelgitarist Bill Elm og Mike Semple (før de ble Friends of Dean Martinez).

Backyard BBQ Broadcast er ikke en ordinært liveskive fra én bestemt scene, men ulike opptak fra diverse lokasjoner, i hovedsak tilknyttet radiostasjonen WMFU i New Jersey. Halvparten av låtene her er tatt opp ’behind WFMU’s big old house’, og som tittelen indikerer er dette en plate som tar oss med ut av klubbens fire vegger, til åpen himmel og sene kvelder rundt leirbålet.

magnolia_electric_trialsMagnolia Electric Co: Trials & Errors
(Secretly Canadian, 2005)
Da Jason Molina byttet artistnavn fra Songs: Ohia til Magnolia Electric Co. i 2003 var det mer enn bare en kosmetisk navnendring. Med sitt nye kompani bygde Molina opp et skikkelig band et godt stykke unna den lo-fi stilen han representerte tidligere i karrieren. Trials & Errors er en liveplate som dokumenterer Magnolia i en tidlig fase, og den står som en ren hyllest til rockens hardt arbeidende kultur. Dette ble noe av det råeste Jason Molina festet til tape, men med den såre følsomheten som alltid lå i både melodi, vokal og tekster bevares det intime uttrykket som alltid har vært hans kjennemerke.

Konserten er tatt opp i sin helhet i Brüssel i 2003. I tillegg til Molina spiller folk med erfaring fra blant annet John Wilkes Booze, The Impossible Shapes og Okkervil River. De danner en tett enhet som virker langt mer samspilte enn de i realiteten var. Gamle Ohia-fans vil nikke gjenkjennende til det upolerte soundet som først ble utforsket på Didn’t It Rain (2002) og ikke minst Magnolia Electric Co. (2003). Jason Molina utviklet en mer raspete sangstil, mens det duellerende gitarspillet mellom ham og Jason Groth veksler mellom lange flytende soloer og buldrende kraft. Hele kvartetten oser av svette, spilleglede og framdrift som gir ny kraft i Molinas beske poesi.

Det er lett å nevne Neil Young i samme åndedrag som Magnolia, men her legger de selv opp til det. To ganger i løpet av konserten trer Young fram fra skyggen. Først på ”Almost Was Good Enough”, der ”Out On The Weekend” inkorporeres i selve låten. Young kommer igjen helt på slutten, i massive ”The Big Beast”, der Molina drar strofer fra ”Tonight’s The Night” som en rungende avrunding. Rust never sleeps.

Cover foto: Butthole Surfers (Edward Colver)

Bjørn Hammershaug

Green On Red: L.A Noir

Da jeg ble oppmerksom på den nye amerikanske rocken på midten av 80-tallet var det som å bli slengt inn i et parallellunivers som det viste seg å være vanskelig å komme ut av. Etiketter som Zippo, Enigma og Frontier, og artister som Giant Sand, The Dream Syndicate og Thin White Rope ble dyrket. Noen av de mange artistene som åpenbarte seg ble senere berømte (REM), noen lever fremdeles i beste velgående (Giant Sand), enkelte var kortvarige gleder (Naked Prey, The Long Ryders), mens atter andre raskt vendte tilbake til glemselens daler (Rave-Ups, Dump Truck, Rank And File).

Green On Red startet opp som punkbandet The Serfers hjemme i Tucson på slutten av 1970-tallet, men endret navn og flyttet tidlig i karrieren til Los Angeles. De fant sin plass i Paisley Underground-scenen, sammen med blant andre The Bangles, True West, The Rain Parade og The Dream Syndicate. Det betyr countryrock, psykedelia, ringende gitarer, storby og ørken i skjønn forening, der hele dere katalog fram til 1987 står som hjørnesteiner i en rik periode av amerikansk gitarrock. Deres beste album, Gravity Talks, får behandles ved en senere anledning.

Les mer:
The Paisley Underground: Los Angeles’s 1980s psychedelic explosion (The Guardian)

Green On Red: s/t (Down There, 1982)
Green On Reds første utgivelse på Steve Wynns Down There Records føyer seg inn blant etikettens stilige EP-debutanter. Dere med god husk minnes sikkert Naked Preys oransje, Dream Syndicates grønne og Green On Reds røde. Den er merkbart spinklere i lyden enn deres senere produksjoner, men forsterket av de samme psykedeliske overtonene og den angstfulle nevrosen som dels kjennetegnet bandet fram til 1987.

Gitarene ligger gjemt bak Chris Cacavas’ alltid tilstedeværende tangenter, og man hører deres new wave/punk innflytelser plassert langt fram i lydbildet. Uferdige og vinglete øyeblikk til tross, fyrverkeriene ”Aspirin”, ”Apartment 6” og ”Black Night” bidrar til at Green On Reds debut står som et av deres mest markante utgivelser, med preg av både skranglepop og surfrock som de egentlig aldri spant skikkelig videre på. Jeg synes bloggen Detailed Twang beskriver stemningen best: ’A cool trip through a flickering, late-night Los Angeles where speed is plentiful and troubles come in bunches.’ Slik blir det bra musikk av.

Gas Food Lodging (Enigma, 1985)
Fra bakgater til landeveien: Det er en stund siden jeg har hørt Gas Food Lodging i sin helhet, men den har holdt seg overraskende bra. Selve låtene er jo av tidløs karakter, og lydbildet er fortsatt slitesterkt. Dream Syndicate-gitarist Paul B. Cutler var hentet inn som produsent, og med ham på laget framstod Green On Red med mindre psykedelisk garasjepreg, og som noe røffere i kantene enn på sine foregående utgivelser. De skjærende gitarene som også preget tidlig Syndicate ble mer markante, og den æren må nok tilfalle nytilsatte Chuck Prophet IV. Chis Cacavas’ el.piano ble erstattet med en fyldigere orgellyd, Dan Stuart skrev noen av sine beste låter og hele kvintetten virket rett og slett i solid form. Bare et par år senere falt jo bandet fra hverandre i en salig blanding av pills & booze & rock’n’roll.

’It seems that no one has any faith anymore, but isn’t that what we invented heroes for…’ Slik åpner platen med ”That’s What Dreams” som en leksjon i realistisk booze’n’roll: ’Guess I’ll just be poor the rest of my life, but that’s better than giving up the fight…’ Sammen med den rufsete dagen-derpå slageren ”Hair Of The Dog” og honky-tonken ”Black River” understreker Green On Red et bemerkelsesverdig sterk debutalbum.

Det er likevel side 2 på Gas Food Lodging som er bandets magnum opus. ”Easy Way Out”, ”Sixteen Ways”, ”The Drifter” og ”Sea Of Cortez” er alle sentrale låter innen skitten amerikansk hverdagsrealisme. De fortjener å bli spilt sammenhengende, helt til versjonen av protestklassikeren ”We Shall Overcome” bringer oss tilbake rundt leirbålet, etter en tunge ferd fra Seattle til Mexicogulfen. Her viser Green On Red sin tilhørighet, og de bør med rette plasseres et sted mellom Velvet og Creedence, Neil Young og Johnny Thunders, Hank og Stones. Dan Stuarts predikerende klagesang bærer fortellerstemmen om drapsmenn, sosial urettferdighet, fyll og elendighet. Sinte, troverdige og mørke historier fra USAs bakgater rulles frem med en fandenivoldsk energi og en seig knurring med jordnære røtter. Det er fra slike frø det vokser klassisk rock.

The Killer Inside Me (Mercury, 1987)
USA, 1987: Reagan-perioden drar seg mot slutten, økonomien er relativt svak, kriminaliteten og arbeidsledigheten høy, klasseskillet økende. Dette er den politiske og sosiale virkeligheten som vibrerer bak Green On Reds mørke odysse The Killer Inside Me.

Stemningen illustreres på omslaget. Bilkøen som slurer avgårde mot kveldsmørket, mens solen sukker langsomt farvel over neonglorien langs motorveien. Tittelen er hentet fra Jim Thompsons kritikerroste krimklassiker ved samme navn, om den paranoide og schizofrene politimannen Lou Ford. Han er en tilsynelatende sympatisk fyr som beskyttet av sitt presentable ytre begår en rekke ugjerninger. Boken er skrevet i første person, slik at leseren kommer tett under huden på drapsmannen. The Killer Inside Me anno 1987 er også en under-huden historie om drapsmenn, helter og andre skikkelser fra den amerikanske hverdagen.

Green On Red er rufsete og rå i formen, med Dan Stuarts piskende stemme i rollen som samfunnets anklager og småkårsfolkets forsvarer. Chris Cacavas, Chuck Prophet og Jack Waterson har blitt en tight gjeng, og rocker langt hardere enn det Green On Red tidligere hadde vist på plate. Her kommer det fra, både røttene til Neil Young & Crazy Horse på midten av 70-tallet iblandet en dose Exile On Maine Street. med rølperocken til The Replacements. Produsent Jim Dickinson sjonglerer lyden av rock, country og gospel og unngikk stort sett å skru den flate 80-tallssoundet som har ødelagt så mange fine utgivelser fra denne tiden.

Vi beveger oss inn i Clarkesville ’where the rich get richer and the poor get less’ og småbyen som symbol på vrangsiden av den amerikanske drømmen. Sosial kritikk er et tema som er gjennomgående for hele albumet. Her handler det om ’cheap labour’, om å bli hengt ’for the color of your skin or for the church you go in’. Det handler om å være ’a pilgrim in a no man’s land’ og om mannen som ’painted flagpoles for a living’. Det handler om rotløshet, der Mexico er eneste utvei. Det tyktflytende tittelsporet er en mektig avslutter. Etter en tung rundreise på det amerikanske kontinentet er vi tilbake i Clarkesville. Bare håpløsheten og oppgittheten er tilbake, og illusjonene er fraværende. ’There’s a light in your eyes that always finds the darkness in my soul.’

’I haven’t been sober lately’ tilstår Dan Stuart på et sted her, og ble sørgelig nok heller ikke edru på noen år etter sitt katarsis. Bandet ble spådd en lysende karriere etter Gas Food Lodging (1985), men The Killer Inside Me floppet for et større publikum. Medlemmene gikk også hvert til sitt, selv om navnet fortsatt bestod i en noen år. Dette er for meg deres virkelige svanesang. Solen stod aldri helt opp igjen for Green On Red.

Bjørn Hammershaug

Reagan Youth: 20 høydepunkt fra amerikansk undergrunn 1980-89

— 20 definerende plater innen amerikansk undergrunnsrock på 80-tallet —

Det fine med å lage lister uten innblanding fra andre, er at man slipper å kompromisse og ta andre hensyn enn sine egne. Denne listen er derfor en ganske så subjektiv (om ikke så veldig original) plassering av 20 definerende plater innen ‘amerikansk undergrunnsrock’ på 80-tallet.

80-tallet forbindes nok av mange med helt andre musikalske strømninger enn hva denne listen byr på. Tittelen indikerer både tidsrom og geografisk opphav. For min del kunne nok overskriften like gjerne vært ’80-tallets beste plater’ uten å bytte ut altfor mange, men av respekt for de med større inn- og oversikt over andre genre, så holder jeg meg til det jeg kan best. Så får andre vurdere hiphop, synthpop, hårmetall etc.

‘American underground’ er et begrep som fremdeles brukes om musikk fra denne perioden. Dagens etterkommere blir omtalt med andre begreper, for eksempel collegerock, alternativ rock og etter hvert indierock. Grenseoppgangene er noe utydelige, men det er verd å merke seg at ‘indierock’ like gjerne brukes om et band på stort selskap og med høye salgstall, uaktuelt for et «undergrunnsband» fra 80-tallet, og et begrep uten egentlig innholdsverdi.

Veldig mye av det vi i dag hører som streit rock, ‘indierock’ eller ikke, ble grunnlagt i første halvdel av 80-årene. På slutten av 70-tallet var punken i ferd med å bli uvesentlig som motkulturelt fenomen, disco og synthmusikken kom rekende som en ondskapsfull epidemi og britisk musikk var som alltid noe anemisk. Det var en passende tid for brytning og nye strømninger. Ut fra forsteder, bakgater og studentbyer dukket det i løpet av få år opp en rekke amerikanske band som ikke passet inn – eller ønsket å passe inn. Politisk ukorrekte, mentalt forstyrrede eller kreativt virile (noen var alt på en gang) famlet de seg frem på tross – og på trass – og i jakten etter noe eget.

Amerikansk undergrunnsrock omfavner en rekke stilarter. Dette var nemlig en tid da flere uttrykk kunne få plass under samme paraply, noe som gjorde grensene mellom ulike genre mindre synlige enn i dag. Det er et hav av avstand mellom Flipper og REM, for å ta to ytterpunkter. Alternativene var færre, sulten desto sterkere. Det mest vanlige er nok å omtale ‘amerikansk undergrunnsrock’ med tanke på de med røtter i punken og videre inn i post-punken. Sentrale etiketter blir da SST, Blast First, Touch & Go og Alternative Tentacles for å nevne noen. For min del finner jeg det like naturlig å inkludere band med noe annet ståsted, som ny-psykedeliaen på vestkysten, løselig omtalt som ‘paisley underground’ og ‘ørkenrocken’ med sentrum i Tucson, Arizona.

Dette er musikk sprengt frem under Ronald Reagans imperium, en tid med sosial og økonomisk turbulens, økende klasseskille, og et stramt trusselbilde (som på slutten av tiåret smeltet). En tid før Internett og mp3, og en tid med eksploderende utvikling innen amerikansk rock nedenfra. Kanskje er det en glorifiserende misoppfatning eller nostalgisk ønsketenkning, men var ikke mange av 80-tallsbandene mer poengterte og morsomme i all sin skakke sjarme, hadde de ikke mer på hjertet og større vilje til å få det ut enn dagens likesinnede? I disse platene finner du ikke bare en enorm gjør-det-sjæl holdning og fandenivoldsk innsats, men også et knippe utrolige låter med et særegent sound som de etterfølgende 20 års genre-eksplosjon ikke har klart å matche. Kanskje fordi det fremdeles fantes terreng som ikke var helt nedtråkket. Ingenting er helt uavhengig av fortiden, og noen opplagte kilder til innflytelse er Velvet Underground, Byrds og Stooges, Captain Beefheart, Residents og Pere Ubu. Punken spiller en helt sentral rolle i pionertiden, men samtidig går et band som Creedence Clearwater Revival igjen på flere plater.

Noen kriterier er forsøkt fulgt, om ikke slavisk, for å i det hele tatt kunne koke sammen en liste med 20 titler: Bare én plate pr. artist (Sonic Youth kunne lett fått inn en 4-5 stykker her), forsøk på variasjon fremfor ensretting (bare katalogen til SST kunne fylt denne listen alene), hovedfokus på undergrunnsselskap (ekskluderer for eksempel Hüsker Dü og deres Warehouse som ble utgitt på Warner), og rock som genre (ekskluderer blant andre Beastie Boys). Det er vektlagt band som ’tilhører’ 80-tallet, som debuterte eller hadde sin hovedkarriere i tiåret. Ordinær langspiller er det primære format. Listen er organisert kronologisk på årstall for utgivelse. For plater som tidligere er omtalt på groove er utdrag fra denne teksten benyttet.

Det skal være nok snop å ta av her, fra det kanskje beste av alle tiår i amerikansk rock. For å være eksakt er 20 album plukket ut, og med tre tilleggstips til hver plate (som også kunne vært med på selve listen) skulle det være grunnlag for mye gullgraving for de som også vil skue litt tilbake. Alle disse bør tilhøre enhver platesamling med respekt for seg selv. Håpet er at denne listen vil spore til nyoppdagelser for de som har glemt og grunnlagsmateriale for de som ikke har vært her ennå.

Dead Kennedys: Fresh Fruit For Rotting Vegetables
(Cherry Red/Alternative Tentacles, 1980)

Fresh Fruit For Rotting Vegetables er en påle over Californias hardcore/punk-scene på 80-tallet, en scene som inkluderer band som Germs, Circle Jerks og Weirdoes.

Dead Kennedys’ debutplate ble også deres beste; nær fri for dødpunkter og en ren hitparade av fengende punklåter, politisk engasjement og raljerende samfunnsrefs. Bare med bandnavnet påkalte de mørkemennenes vrede, og en lang batalje med ordensmakt og myndigheter startet utenfor konsertscenene i San Francisco. Det endte med en trasig rettssak rundt sensur av musikk. Den offisielle bakgrunnen var innleggsplakaten på Frankenchrist (1985); HR Gigers «Penis Landscape». Anført av kongressfruene med Tipper Gore i spissen, ble Dead Kennedys skjøvet foran mer formuende artister (Prince, Madonna) som eksempel på hvor ille det kan gå med et samfunn hvis ikke «noe gjøres» for å stoppe moralnedbrytende musikk. Resultatet ble noen stickers som automatisk økte salget der de ble påklistret – og et band i ruiner. Vokalist Jello Biafra har for øvrig bygget store deler av sin videre karriere på erfaringene fra denne rettssaken, og skal ikke beskyldes for å ha «solgt seg» med årene.

På debuten er Biafras tekster krasse, morsomme og refsende. Deres to første singler, «California Über Alles» og «Holiday in Cambodia», er to høydepunkt både i bandets karriere og innen amerikansk 80-tallsrock i det hele. Førstnevnte et trusselbilde om hva som vil skje når Californias guvernør Jerry Brown tar over som president etter Carter (en versjon fra 1982 har endret teksten fra Brown til Reagan), et samfunn med paralleller til Nazi-Tyskland og George Orwells framtidsvisjoner om overvåkningsstaten. Andresinglen «Holiday In Cambodia» holder samme stil og er både et satirisk spark til unge vestlige yuppies og samtidig et angrep mot regimet til Pol Pot.

Selv om ikke absolutt alle låtene holder helt samme nivå som de nevnte, representerer disse to mye av bandets fundament og denne platens suksessformel. Etterfølgeren Plastic Surgery Disaster (1982) mangler nok de mest catchy elementene fra debuten, men er i helhet en plate mer i 80-tallets ånd og anbefales også på det varmeste. Kennedys la med sin debut dessuten grunnlaget for den helt sentrale etiketten Alternative Tentacles hvor alle deres videre plater ble utgitt.

Fresh Fruit For Rotting Vegetables dro med seg 70-tallet inn i det nye tiår, et decennium som innen amerikansk undergrunnsrock tok steget fra varebilenes bagasjerom til Billboards førsteplass. Vi skal videre i denne artikkelen følge nettopp denne ferden.

The Feelies: Crazy Rhythms
(Stiff, 1980)
De så ut som en gjeng college-jyplinger, men hørtes ut som Velvet-fans oppfostret på Joy Division, Modern Lovers, Talking Heads og en solid dose krautrock. The Feelies var barn av den opplyste østkysten og et tidlig eksempel på det som senere har blitt omtalt som collegerock.

«De kom fra forstedene», for å parafrasere samleren «Teen Rock from the Kennedy Era», og kom til et New York i sosial nedgang og kulturell blomstring. I likhet med mange andre i sin samtid var de sitt samfunn bevisst på en måte som i dag ikke er så lett synlig innen mer selvsentrert «indierock». The Feelies, hentet sitt navn fra Aldous Huxleys mesterlige Brave New World. Samfunnsdystopi og tenåringsnerver kan gi seg mange utslag, og hos The Feelies tok den ikke form som punkrock.

«Well, he’s not like the boys we used to have/Not like them at all/Those ones made their parents proud/This one beats them all…» synger Glenn Mercer på det aldeles fantastiske åpningssporet «The Boy With The Perpetual Nervousness». Den urolige, nærmest maniske adferden og det motoriske drivet, den alvorlige vokalen, gitarduellene og de nervøse rykkene var blant det underkjente bandets bumerker. Men de bærer også i seg en slags harmløs happy-go-lucky nevrose som er lett å like. Disse egenskapene forklarer kanskje hvorfor jeg av en eller annen grunn alltid tenker på Cameron Frye (kompisen til Ferris Bueller) når jeg hører The Feelies. Singlen «Fa-Ce-La», «Loveless Love» og tittelkuttet bærer slike genuine kvaliteter og er fabelaktige den dag i dag.

Crazy Rhythms er utvilsomt Feelies’ beste plate, og da har jeg ikke coverversjonen av Beatles’ «Everybody’s Got Something To Hide» eller Stones’ «Paint It Black» i tankene (selv om de forsåvidt er sjarmerende nok). De ga senere stafettpinnen til REM, Green On Red og Violent Femmes – uten at de har fått så veldig mye klapp på skulderen av den grunn.

Wipers: Youth of America
(Restless, 1981)

Wipers er først og fremst Greg Sage, en gudbenådet gitarist og et standhaftig vesen som heller aldri har mottatt særlig anerkjennelse for sin oppoverbakkekarriere. Den startet i Portland, Oregon på slutten av 70-tallet, og har humpet og gått siden. Sage og Wipers fikk en slags oppreisning på 90-tallet, og ble trukket frem med samleren Eight Songs For Greg Sage And The Wipers (senere utvidet til Fourteen) med blant andre Nirvana, Napalm Beach og Poison Idea. Nirvanas Kurt Cobain var også en svoren tilhenger av Wipers, og de gjorde senere en cover av deres «D-7».

Fra deres katalog er det vanskelig å omgå Youth of America, som i alle henseende er et essensielt gløtt inn i den frustrerte og desperate middelklassen. Youth of America er primitiv og skitten, men også melodisk og medrivende. Bare 30 minutter lang, og med en tredel av plassen viet det episke tittelkuttet – som egentlig er episenter for hele denne listen: «Youth of America is living in the jungle/Fighting for survival, but there’s no place to go…» vræler Greg Sage mens gitarene sager i vei med ufortrødent driv i 10 samfulle minutter på det som er et et kjølig monsterverk av en låt.

Det er denne følelsen av å ikke høre til og samtidig ikke slippe unna som tydeligvis har vært en direkte spore til inspirasjon og en drivkraft for det livet de har valgt som gjelder mange av bandene som er representert her. Artistene på 80-tallet som klatret ned i undergrunnen gjorde det vel ikke akkurat med tanke på å komme seg opp igjen med penger i baklomma. Wipers var intet unntak, og Greg Sage har da heller aldri gløttet på lokket etterpå. Han har levd som han predikerte, og ordene hans har fremdeles like stor slagkraft i dag: «Do you want to be born here again? I don’t want to be bored here again!»

Gun Club: Miami
(Animal, 1982)

«Come down to, the willow garden with me…», hulker Jeffrey Lee Pierce innledningsvis på Miami. Med disse ord som jærtegn over det som skal komme føres vi inn i hans mørke sinn, kastes ut på motorveien og en ferd gjennom mytenes kontinent sett gjennom en junkies øyne. Ghosts on the highway, indeed.

Miami er en bluesplate i hjertet, men skapt i punkens tegn, og er ikke så helt ulik forgjengeren Fire Of Love (1981). Denne har nok noe mer ubehøvlet desperasjon over seg, men begge er for klassikere å regne. Mørk og suggererende dyrker de på Miami voodoo-ritualer, country og psychobilly-drapert post-punk i et mer velkledd lydbilde enn på debuten. Særlig er bruken av steelgitar slående, og åpningen mot andre stilarter enn punken er et forvarsel om en utvikling som bare eskalerer de neste årene innen amerikansk undergrunnsrock.

Selv har jeg alltid likt Miami best av Gun Clubs katalog. Bare omslaget alene gjør den umiddelbart tiltrekkende: Den smaragdgrønne himmelen, palmene som strekker seg mot den, og rager opp bak trioen i front av bildet. To av dem ser på noe til høyre for seg, blonde Pierce er kledd i mørkt og ser ned. Tittelen gjør det mulig å trekke paralleller til regissør Jim Jarmusch og hans kostelige Stranger Than Paradise fra et par år senere som følger nettopp en luguber trio gjennom midt-vesten og ned til et forsoffent turisthøl i Miami. Det er ikke mye paradis å hente her, og det er heller ikke mot paradis Jeffrey Lee Pierce tar oss med til på sin ferd, fra «Carry Home» og «Like Calling Up Thunder», via «Texas Serenade», «Watermelon Man» og en sugende versjon av Creedence «Run Through The Jungle» til det munner ut i en hjerteskjærende countrylåt i «Mother Of Earth»: «I gave you the key to the highway/and the key to my motel door/and I’m tired of leaving and leaving/so, I won’t come back no more….»

De kom riktignok tilbake, men aldri like brennende som her. Jeffrey Lee Pierce døde i 1996 etter et kort, men trøblete liv.

The Dream Syndicate: The Days Of Wine And Roses
(Ruby/Slash, 1982)

Det sies at bare 1000 stykker kjøpte Velvet Undergrounds første skive, men til gjengjeld dannet alle sitt eget band etterpå. Det gjelder kanskje også for Dream Syndicate. Ikke bare tok de navn etter Tony Conrads droneprosjekt (med Velvets John Cale) og hadde en vokalist i Steve Wynn som ikke befant seg så langt unna Lou himself, på debuten deler de også Velvets voldsomme gitarbruk, feedbackorgier og utagerende jamming. Med unntak av på scenen markerte langspilldebuten et høydepunkt av denne delen i bandets karriere. Og spør du meg, et høydepunkt uansett målemerker.

The Days Of Wine And Roses satte standard for det som senere ble omtalt som «paisley underground», men det var i så fall en standard som aldri ble tangert. Denne skiva har da heller ikke så mye med blomsterskjorter, psykedelia eller countryrock å gjøre. The Days Of Wine And Roses er i bunn og grunn en foregangsplate innen gitardominert rock, uten omveien om punken (vel, «Then She Remembers» er så nær punk Syndicate kan komme). Mye av æren for uttrykket må gis gitarist Karl Precoda. Hans barberende larm, hør «When You Smile», ble produsert vekk på oppfølgeren Medicine Show (1984), som også dessverre ble hans siste. Med hans bortfall forsvant veldig mye av Syndicates signatur, selv om Steve Wynn fortsatte å skrive eminente låter (slik han fremdeles gjør den dag i dag). Etter debuten forsvant også Kendra Smith til Opal. Hun gir oss fine «Too Little Too Late» som en annen Nico. Og, uten å ribbe Syndicate for all egenart, for å dra Velvet-lenken ytterligere; de begir seg både ut i heroin-tåka på «When You Smile» («I dreamed last night I was born a hundred years ago/But when I woke up I was lost with only one place to go») og inn i White Light/White Heat på tittelkuttet. Men Dream Syndicate var langt fra rennesteinspoeter som Velvet, noe de underbygde i de neste 8-10 årene etter debuten.

The Days Of Wine And Roses er et undervurdert album i 80-tallets kanon. Start med fantastiske «That’s What You Always Say» og «Halloween» som forsmak: «Two steps forward/don’t say I didn’t warn you…» Right!

Violent Femmes: s/t
(Slash, 1983)

Alle har et forhold til Violent Femmes’ debutalbum. Eller de burde hatt det. Det kan ikke være så mange skiver fra de siste tyve årene som vekker så mange ungdomsminner blant oss som er vokst opp en gang på 80-tallet, flaue eller sødmefylte bilder av evig vår, dristige fester og glemt kjærlighet våkner til live igjen når man setter på dette albumet. 25 år går fortere enn man aner, men sannelig kan man fortsatt bli litt rød i toppen av å høre «Add It Up» den dag i dag. Det er som om kvisene popper ut igjen når vokalist Gordon Gano synger «Kiss Off» og xylofonen til Brian Ritchie går solo på «Gone Daddy Gone». Føttene blir plutselig dansbare igjen når «Prove My Love» ruller ut av høyttalerne. Man vet det er et klassisk album allerede på anslaget av «Blister In The Sun» og er overbevist da den vakre folktrallen «Good Feeling» toner ut.

Minutemen: Double Nickels on the Dime
(SST, 1984)

Minutemen var noe helt annerledes i 1984, og det er de fremdeles. Ingen andre kunne fylle 90 sekunder med så mye dynamikk, eksperimentelle låtstrukturer og genrehoppende innfall. En fin dokumentarfilm og intro til bandet er We Jam Econo, en tittel som spiller på «filosofien» deres, og som har blitt nærmest et slags samlebegrep på den rådende 80-tallsånden, både i musikalsk utkomme og for turnélivets enkle kår. Minutemen «jammet econo», og her var de på høyden av sin karriere.

Double Nickels On The Dime var Minutemens tredje – og siste – studioplate, bestående av 45 låter fordelt på fire platesider. Tittelen skal visstnok spille på den da fastsatte fartsgrensen på Californias motorveier («double nickels» er slang for 55 mph, «dime» er tilnavnet på Califonias Interstate 10), og en kommentar til vulgærrockeren Sammy Hagar som bruste med fjæra da loven om fartsgrenser ble innført. Minutemen synes 55 mph var akkurat passe for dem, og coverbildet viser derfor Mike Watt kjørende nøyaktig etter loven på I-10. Minutemen ville heller bryte musikalske grenser enn veitrafikkloven.

Med sin blanding av hardcore punk, jazz og funk er platen en missing link mellom Captain Beefhearts Trout Mask Replica, The Pop Group, Pere Ubu og Wires Chairs Missing. Inspirert av Hüsker Dü og deres samtidige Zen Arcade ønsket de å skape et verk som også brøt ut av punkens begrensede rammer og lage noe helt nytt. De fikk inn blant andre andre Black Flags Henry Rollins som låtskriver og Ethan James (Rain Parade, Bangles) på produsentsiden, dekonstruerte classic rock-band som Van Halen og Steely Dan og utviste i det hele tatt en kreativ energi som ga seg utslag i et eklektisk fyrverkeri. Herlige øyeblikk som «If we heard mortar shells/We’d cuss more in our songs and cut down the guitar solos…» – etterfulgt av en gitarsolo («Political Song For Michael Jackson») og fengende spaghetti-punk på «Corona» (som Jackass-gjengen benytter som signaturlåt) er bare to eksempler på det de har å tilby.

D. Boon døde i en tragisk trafikkulykke i 1985, og med det var Minutemen historie. Mike Watts senere prosjekter har aldri tangert Double Nickels on the Dime, men han cruiser fremdeles rundt i San Pedros gater i lovlig tempo.

Killdozer: Intellectuals Are The Shoeshine Boys of the Ruling Elite
(Touch & Go, 1984)

Det var en gang da navnet Butch Vig påtrykket et plateomslag var ensbetydende med kvalitet. Det er lenge siden nå, men i en periode på 80-tallet var miljøet rundt Vig og Smart Studios (i den pittoreske studentbyen Madison, Wisconsin) et arnested for amerikansk skittenrock. Madison var bare ett av flere områder i midt-vesten med høy aktivitet, som Chicago, Minneapolis, Milwaukee og Bloomington. Killdozer er en naturlig representant for undergrunnslyden fra dette flatlandet.

Killdozer tok punken ned i et urlangsomt tempo. Debutplaten definerte umiddelbart det som skulle bli deres varemerke fremover. Selv om senere utgivelser skulle bli jevnt bedre (Snake Boy), voldsommere (12 Point Buck) og både morsommere og mer kommersielt svelgbare (For Ladies Only), står Intellectuals… igjen som kanskje deres mest sjarmerende.

Bare tittelen alene indikerer en politisk slagside og et humoristisk talent de alltid har holdt fast ved, en dualisme av intellektuelt vidd og gi-faen holdning som illustreres på det herlige omslaget. Tre jyplinger i en sofa, øl og gunnere, Elvis og Ben Cartwright (Bonanza) på veggen. Collegekids eller rednekcs, ironisk flirende eller seriøst tenkende? Killdozer var alt på en gang, drevet av like deler Birthday Party og innavl.

De ser helt ordinære ut, tre gutter med boys next door-image det er lett å identifisere seg med for de fleste. Slik sett representerer Killdozer et grunnleggende element ved undergrunnsrocken, og en motsats til metallen som kom for fullt i denne perioden. Det er glimrende berettet i boken Fargo Rock City (Chuck Klosterman) med historier fra samme område og tidsrom. Klosterman understreker nettopp at metallbandenes over the top image, eksessive livsstil og vulgære adferd var det som for mange virket tiltrekkende. Vi som falt for undergrunnsrocken har kanskje aldri hatt det samme behov for eskapisme i rocken, men heller søkt samhold i mindre og mer intime miljøer.

Killdozer foregrep på sett og vis sludgemetallen, men de var ikke noe metallband. Intellectuals… er fri for lange gitarsoloer (de var ikke noe særlig til spille – kanskje det er derfor det går så sakte?) og falsett (Michael Geralds gutturale vræl kan knapt kalles sang). Det er langsomt og det er tungt, som å være på monstertruckshow i sakte film. Slik brettes småbyamerika ut med vrangsiden opp, gjennom fortellinger om «Ed Gein», «Farmer Johnson» og «Man Of Meat». Der Gun Club dro «Run Through The Jungle» tilbake inn i det krigstraumet den ble skapt, basker Killdozer rundt i et gjørmehøl – ikke i Vietnam, men utenfor den lokale kneipa.

Killdozer ble oppløst midt på 90-tallet, markert med avskjedsturneen Fuck You, We Quit! En æra var over.

The Replacements: Let It Be
(Twin/Tone, 1984)

Omslaget på Let It Be viser fire ugredde lømler sittende på et hustak, stirrende uinteressert mot ingenting i alle retninger. Bak seg hadde kvartetten da et knippe løfterike, om ikke definerende plater rotfestet i en klar garasjepunk-filosofi. Forløperen Hootenanny pekte riktignok videre med en stemning av mer eklektisk new wave og melodiske oppbygninger, men er likevel å anse som en lillebror i forhold til Let It Be. Her krysses endelig vokalist Paul Westerbergs sårbare sider og melodiske teft med det øvrige bandets rufsete arbeiderklasse-fyllik-sullik-image i det som er sjeldent øyeblikk av bedugget klarsyn.

Tittelen, arrangementene, låtskrivingen, popen hinter like mye mot The Beatles som The Clash – holdningen, rølpen, bluesen og aggresjonen mot Rolling Stones og Faces. The Replacements nærmet seg altså et klassisk rockuttrykk på det som ble en grunnsten innen 80-tallets undergrunnsrock. Det unge bandet vokste raskt opp, bare et par-tre år etter den utagerende punken sjanglet de inn i voksenlivet som et band med fokus på å skrive gode, mer «seriøse» låter, i den klassiske rockbetydningen, og bry seg mindre om hva hardcorekidsa måtte mene.

Forfatteren Michael Azerrad skriver i sin bok Our Band Could Be Your Life (2001) om mange av bandene nevnt i artikkelen, og om Let It Be poengterer han noe av dette:

«The dividing line between the indie and major worlds was between punk-derived music and the blues rooted fare of the bloated, indulgent, aged superstars who had attained seemingly eternal life on classic rock radio. The Replacements were a bridge between the two.»

Hvor kommer dette bedre frem enn i deres versjon av Kiss’ «Black Diamond». Her møtes de utilnærmelige tegneserie-dinosaurene fra 70-tallets arenarock og de tøffeste gutta i gata fra 80-tallet i et definerende øyeblikk av det som skulle utvikle seg mot collegerock, americana, grunge, indierock og what not. Allerede innledningsvis får vi et frampek mot det som følger, på en av platens aller beste enkeltspor. Singlen «I Will Dare» er ikke historien om musikalske vågestykker, men om rastløs kjærlighet, en Springsteen for generasjonen etter Mary og «the screen door that slams…» der Westerberg trakterer mandolin og Peter Buck (REM) spiller gitar:

«Call me on thursday, if you will
Or call me on wednesday, better still
Ain’t lost yet, so I gotta be a winner
Fingernails and a cigarette’s a lousy dinner…»

Med denne sjanglete sjarmbomben førte de inn på en vei som vennene i REM og en drøss andre senere kunne følge til større kommersiell suksess. Det er dette spenningsfeltet tusenvis av band senere har forsøkt å gjenskape. Noen få klarer det, de fleste er langt unna. The Replacements var blant de første, og her er de på sitt beste. Selv om de fletter inn akustiske låter og bygger ut lydbildet en del, har de fremdeles rom for den rene punken i sitt uttrykk. Energien i låter som «We’re Comin’ Out» fremstår da også sterkere i kontekst som denne, rammet inn av mer eh.. edruelige låter. Det er et pent stykke mellom denne og finstemte øyeblikk som «Sixteen Blue», men det er som nevnt i grenselandet mellom den da falmende punken og den gryende collegerocken The Replacements med Let It Be ikke bare markerte seg, men satte markøren ned i bakken med egne hender.

Let It Be ble varmt mottatt i sin samtid, og hyllet blant annet i trendsettende magasin som Rolling Stone og Village Voice. Hypemaskinen hadde startet sitt møysommelige arbeid, men The Replacements lot seg ikke affektere av den grunn. De sank ned i en pøl av intern uro, plateselskapstrøbbel og fyll & fanteri. Alt ved det samme med andre ord. Selv om deres etterfølgende skiver alle har gode kvaliteter, så vil det alltid være Let It Be som er deres store merkestein i historien.

Yeah, I know I look like hell, I smoke and I drink and I’m feeling swell…»
«Favorite Thing»

R.E.M.: Life’s Rich Pageant
(I.R.S., 1986)

Er det noen som definerer begrepet «collegerock», så er det vel REM. Fra skolebyen Athens, Georgia var de så langt fra punkens bølger det var mulig å komme i USA. Det var langt ut til kystene og det var høyt opp til midt-vesten. Og veldig strengt tatt hører de ikke hjemme på en liste over amerikansk undergrunnsrock (plateselskapet I.R.S kan knapt kalles uavhengig). Men de er viktige av mange grunner, de fleste opplagte.

R.E.M. gjorde for eksempel gitarpop og folkpop akseptabelt for et nytt publikum, og deres enorme suksess utover på 90-tallet sprengte alle grenser for hva et «alternativt» band var kapable til. Deres innflytelse har vært enorm. Viktigst av alt, på 80-tallet ga de ut stort sett bare kremskiver. Det er vanskelig å plukke «den beste». Med mumlende Murmur (83) la de grunnlaget for alt som senere skulle skje, lysere Reckoning (84) har knapt noen svakheter. Det har Life’s Rich Pageant, som er mitt valg.

Jeg kjøpte den på kassett i 1986, og brukte flere dager på å komme forbi åpningssporet «Begin The Begin». Aldri hadde jeg da vel hørt noe så fantastisk! Ikke før jeg kom til banjoåpningen på I Believe som kolliderer med Peter Bucks typiske jangly gitar. Det tok vel noen uker å komme dit, for jeg husker jeg spolte tilbake og tilbake etter «Begin The Begin», «These Days», «Fall On Me» og «Cuyahoga» – de fire første sporene. Det er egentlig disse jeg virkelig husker med størst glede, når jeg tenker meg om. Men Life’s Rich Pageant var min døråpner inn til amerikansk undergrunnsrock. Uten den, ingen liste. Det ville vært et svik å forbigå den her.

Sun City Girls: Grotto Of Miracles
(Placebo, 1986)

Sun City Girls er et omfattende lerret å bleke. De har gjennom en lang karriere vist seg å være et band vanskelig å fange med få ord. Phoenix-trioen har holdt det gående siden 1982, helt til trommeslager Charles Gocher gikk bort grunnet kreftsykdom i 2007. De etterlater seg en gedigen diskografi (og ditto arkiv) som blant annet omfatter mange kassetter (de stod sentralt i kassettkulturen i USA). Deres senere plater preges av stor eksperimentvilje og stadig utvidet geografisk blikk, og her må det nevnes at både gjennom sin egen etikett Abduction og ikke minst Alan Bishops fantastiske Sublime Frequencies har Sun City Girls slått et slag for musikk utenfor den vestlige verden. Sublime Frequencies har åpnet mangt et øre for betydningen av det utvannede begrepet «world music». Brasiliansk gangsterfunk, thaipop, kambodsjansk kassettkultur og nord-koreansk agitasjonspop er bare en brøkdel av hva de har gitt oss de siste årene på denne etiketten. Broder Sir Richard Bishop kjennes nok av mange også som eminent gitarist og soloutøver.

Bishop og resten av bandets interesse for musikk utenfra er allerede sterkt tilstede på Grotto Of Miracles, deres andre plate. Åpningslåten er den delikate instrumentalen «Radio Morrocco», hvor de forener nettopp amerikansk ørkensol og nord-afrikansk kultur på sømløst vis. Surf eller sufi, frijazz eller westerntwang – Trioen viker ikke unna for noe eller noen – og står igjen med like deler Residents og bynaboene i Meat Puppets.

Med andre ord helt i en egen klasse.

Butthole Surfers: Locust Abortion Technician
(Latino Bugger Veil, 1987)

«Son, if you see your mom this weekend; be sure to tell her: Satan, Satan, Satan!» Med disse faderlige ord innledes Locust Abortion Technician, en av de siste virkelig fabelaktige Butthole-skivene, der mental utglidning, syreprøver og støyrock var likeverdige elementer. Det er en lang og god tradisjon for tvilsomme texanere der ute, og Butthole Surfers er intet unntak. «Pittsburgh To Lebanon» er Captain Beefheart på halv fart, «The O-Men» (som har gitt navn til et norsk punkband) høres ut som kverning av en barnehage, mens «Kuntz» er en thai-flørt fra helvete. Locust Abortion Technician holder seg hele tiden godt på utsiden av normen. Enhver norm, that is.


Thin White Rope: Moonhead
(Frontier, 1987)

Thin White Rope (bandnavnet er tatt fra William Burroughs) var en øyåpner ikke bare i form av sine egne kvaliteter, men også takket være et nennsomt utvalg coverlåter gjennom sin karriere: «Some Velvet Morning» (Lee Hazelwood), «Yoo Doo Right» (Can) og «Ain’t That Lovin’ You Baby» av Jimmy Reed tjener som gode eksempel på deres rekkevidde. Plassert i sin samtid som en del av Paisley Underground-scenen (Rain Parade, Long Ryders, Green On Red), men uten å passe helt inn.

Thin White Rope dyrket ørkenens estetikk i både form og image, men kom egentlig fra den pyntelige studentbyen Davis, California. Moonhead var deres andre plate, og deres mest intense og minst imøtekommende. «I’m going to kill moonhead tonight» knurrer Guy Kyser på tittelsporet. Han bidro til at TWR fremstod som en mørk utgave av Lee & Nancy (uten Nancy); stoisk og dirrende, foran et orkester som alltid var for tungt til at de kunne defineres inn i countryrocken – i hvert fall de første årene.

TWR var i likhet med Dream Syndicate et gitarband, mer etter Neil Youngs linjer enn Velvets, og da særlig den larmende varianten. «I hate this business of visiting my hometown/Moving the corpse from place to place…» snakkesynger Kyser på «Mother» mens gitarene skjærer seg inn i marg og bein. Til og med når de lar kanonene hvile og går akustisk på «Thing», skjer det med en følelse av undergang i ødemarken. De var alltid dunkle og disiplinerte, Thin White Rope, ikke et band som påkalte det lyse og trivelige. Det gjelder især for Moonhead – der iskalde vinder feier over ørkenens øde byer. Ironisk nok oppløste Kyser bandet tidlig på 90-tallet for å bli botaniker.

Beste tekstlinje: «It isn’t that she hated you because she thought you’re Mormon pure/But you should see she doesn’t like you and it’s nothing drugs will cure…»

Dinosaur Jr: You’re Living All Over Me
(SST, 1987)

Dinosaur har laget den samme platen i 20 år, og den er omtrent akkurat like bra hver gang. Det er vel så greit å starte med deres andre skive. You’re Living All Over Me var et stort sprang fra den fine, men noe usikre og ujevne debutplaten til trioen fra Amherst, Mass. De tre var på den tiden først og fremst J. Mascis, et slacker-ikon før termen ble oppfunnet og et idol det var lett å identifisere seg med for ungdom som sluntret skolen, røykte pot, snublet i kjærlighetslivet og spilte luftgitar. Sammen med den «nerdete» bassisten Lou Barlow og alltid trofaste Murph stødig hamrende bak trommene utgjorde de en merkelig, sprikende og sterk enhet både musikalsk og personlig. Bakgrunnen hadde de i hardcore/punk, noe de tok med seg videre i karrieren, men det var med en mer sensibel stil de skulle vekke oppmerksomhet.

Mascis hadde til gode å polere det elegante gitarspillet som skulle dominere senere plater på 90-tallet, men til gjengjeld hadde de på You’re Living All Over Me en jomfruelig råskap som bare Bug (1988) eventuelt kan måle seg opp mot, der senere Dinosaur-skiver gjerne henfalt i mer sober kledning, med bedre lyd, et mer gjennomtenkt sound – og enda tristere sanger. Dinosaur ville likevel ikke hevdet seg med den alltid dominerende gitarbruken alene. Mascis skrev i tillegg låter med en melodisk kraft og en underliggende sårhet som få andre. You’re Living All Over Me er ikke nødvendigvis den beste samlingen låter fra deres katalog, men ingen av de senere platene deres fanget riktig den samme gløden og villskapen, med foreningen av slow-motion støyrock/hardcore og fengende melodier. You’re Living All Over Me er stoner-rock for slacker-kids, hardcore for softcore-fans og støyrock for pophoder – og står igjen som en av 80-tallets fremste undergrunnsplater.

Big Black: Songs About Fucking
(Touch Go, 1987)

«Making noise like an animal, fornicate and fornicate…» skriker Steve Albini på åpningssporet «The Power Of Independent Trucking», et drøyt minutt der signaturen til Big Black klaskes på med fet pensel: Huggende, smertefull gitardrilling, systematisk trommepisking, autoritær vokal og eksplosiv energi som slippes ut i pumpende støt.

Big Black var et brølende lokomotiv på stø kurs mot stupet, et industrielt kollaps som kvelte nynnbar vårduft til fordel for et systematisk kvernende maskinhelvete. «L Dopa», «Bad Penny», «Colombian Necktie»: Alle klassikere som foregrep senere industrielle mainstream-suksesser, støyrocken til Amphetamine Reptile-bandene eller Jesus Lizard på 90-tallet. Få band gikk så langt ned gørra som Big Black, og de kom alltid opp igjen med fortellinger fra et sted de færreste av oss ønsket å være altfor lenge. Songs About Fucking ble deres svanesang til verden. S&M-style. «I’ll piss on everything you value». Yes, yes!

Negativland: Escape From Noise
(SST, 1987)

Negativland har siden slutten av 70-tallet vært en sentral motkulturell stemme i Amerika. Et anarkistisk fristed og en nytenkende tenketank innen kulturell aktivisme. Dels musikalsk, dels gjennom lydcollager har Negativland banet vei for den voksende interessen for «kulturell jamming» – kampen mot homogen massekultur og ensretting av massemedia.

Mest kjent er de nok for den såkalte «U2-episoden». Tidlig på 90-tallet slapp de en single med tittelen U2 og med omslag av spionflyet av samme navn og med parodier på U2-låter. De ble naturligvis saksøkt av Island Records. Imens fikk to av Negativlands medlemmer sneket seg til et intervju med The Edge fra U2, hvor de i første halvdel av intervjuet snakket om U2’s bruk av rettighetsbelagt materiale på deres da pågåede Zoo TV Tour. Halvveis i intervjuet avslørte Negativland sin identitet til en både overrasket og noe ydmyk The Edge. Det ryktes også at U2 støttet amerikanerne under hånden senere. Negativland har dessuten vært sterkt delaktig i utviklingen av Creative Commons, som arbeider nettopp med rettighetsproblematikk (løsningsorientert og fremtidsrettet som sådan).

Før alt dette hadde de markert seg gjennom hele 80-tallet med plater og stunt. Escape From Noise er en veldig kurant start for begynnere, hvor de tar for seg i kjent stil. Et høydepunkt er låten «Michael Jackson», hvor de stiller en rekke artister på tiltalebenken – og med det aktualiserer mye av det denne listens verdigrunnlag:
Paul McCartney, Michael Jackson, Bruce Springsteen, Van Halen, Tina Turner, David Bowie, Prince, Madonna, Huey Lewis and the News, The Cars, Herbie Hancock, Bonnie Tyler, ZZ Top, Weird Al Yankovic, Cyndi Lauper, Pink Floyd, The Pretenders, Billy Joel, Billy Idol, Elton John, Neil Young, Sheena Easton, John Lennon, Alan Parsons Project, Rick Springfield, Rolling Stones, Pat Benatar, Hall and Oates, Rick Springfield, Adam Ant, Queen, Fleetwood Mac, Duran Duran, Police, John Cougar Mellencamp, Eurythmics, Culture Club including Boy George, Kenny Rogers, Stevie Wonder, Julio Iglesias & Diana Ross, Donna Summer, Dean Martin, Kiss…
…and we especially call for the judgement in this hour and the destroying of rock music directed specifically against children and working specifically through these individuals for whom we call for the judgement in the sacred fire in the hour before the throne of almighty God.

Amen to that (selv om jeg ikke ville hatt med Neil Young så klart).

Escape From Noise åpner med en bilbombe og fortsetter med en collage av samples, radiojingler, lydopptak, stemmer og musikk om hverandre. Det kan bli noe stressende til tider, men oftest både morsomt og interessant. Her er også en konvensjonell akustiker i «Nesbitt’s Lime Soda Song», en ubetalelig barneversjon av «Over The Rainbow» – titulert «Over The Hiccups» (du forstår raskt hvorfor) og industrielle «Christianity Is Stupid», med den gjentagende hjernevaskingen: «The loudspeaker spoke up and said: Christianity is stupid, communism is good, give up!»

Giant Sand: Love Songs
(Homestead, 1988)

Da jeg snublet over Love Songs i 1988 var det innledningen på et kjærlighetsforhold som står like sterkt i dag, 20 år senere. Jeg husker jeg mottok en pakke fra hovedmann Howe Gelb med sand (!) som ble sølt utover gulvteppet til min store fortvilelse og et bilde der jeg ble utnevnt til «Grandmaster in the Norwegian Chapter of Giant Sand Land» fra sjefen sjøl. En form for sikkerhet som jeg tok med på min første virkelige konsert, med nettopp Giant Sand på Cruise Cafe, i tilfelle jeg skulle bli stoppet av dørvakten.

Love Songs etterfulgte tre plater fundert i ørkenrocken: Valley Of Rain, Ballad Of A Thin Line Man og Storm. Alle etablerte Gelb som et utskudd ridende inn i ørkenen med Neil Young og Bob Dylan på hver sin vannflaske. Med Love Songs tok han turen for alvor ut i mer personlig terreng. Det er her Howe Gelb virkelig står frem som original ordsmed og det er her han for alvor bygger ut det som blir et klassisk «Giant Sand-uttrykk», travende mellom Cash, Lou Reed og Beefheart. Dette skyldes ikke minst inntreden av en ung John Convertino på trommer, og stilen fullendes da Joey Burns kommer inn på bass litt senere. Det er også her Giant Sand tar mer form som et familieforetak enn et ordinært band, med kone og datter som del av det hele. Samtidig er Love Songs fint balansert mellom det stringente og det løsslupne – og det er nok den beste samlingen låter Gelb har samlet på en hel plate.

Pixies: Surfer Rosa
(4AD, 1988)

Så var det at ryktene om et nytt band fra Boston nådde helt ned til de mørkeste dalfører i Norge. Kanskje var det en plateomtale av Arvid Skancke-Knutsen, kanskje var det en låt som ble spilt på NRKs Kveldsrocken. Husker ikke, men dette måtte sjekkes ut. Jeg snek meg derfor bort til den delen av platebutikken jeg sjelden oppsøkte og pellet ut en skive med et cover som umiddelbart vekket interesse: Et sort/hvitt bilde av en toppløs flamenco-danserinne. Omslaget var tykt og grovt. Surfer Rosa stod det. Platen bærer fortsatt merker etter to sorte fingertupper som klådde litt for ivrig på papiret før det ble kledd i plast, akkurat som innholdet skulle sette varige merker når stiften traff rillene. Surfer Rosa avstedkom en sitring over det å sette på en ny plate som for lengst har forsvunnet. Følelsen av å høre noe, hva skal jeg si, aldeles nytt, utrolig catchy og besnærende merkelig på en gang – begrep som fortsatt benyttes her i gården, men som med årene i større grad har mistet mye av sin mening.

Sonic Youth: Daydream Nation
(Enigma/Blast First, 1988)

Hvor skal man egentlig starte? Sonic Youth står i en særklasse i enhver historie som omhandler 80-tallets undergrunnsmusikk, musikk fra de siste 25 år eller moderne populærkultur generelt.

Deres påvirkningskraft kan neppe overvurderes. Å velge bare én plate til slik liste er egentlig håpløst, men samtidig er det umulig å komme unna Daydream Nation – en kanonisert plate og en fast gjenganger på alle lister. Også denne.

Nirvana: Bleach
(Boner/Tupelo, 1989)

På tampen av 80-tallet vendes fokus mot det nordvestlige hjørnet av USA. Med Sub Pop som den førende etiketten ble Seattle sentrum for en ny fremvekst av undergrunnsband, som ganske snart fikk hele verdens oppmerksomhet. Nirvanas inntreden på Billboards førsteplass skapte rabalder i platebransjen som fremdeles merkes. I noen få nervøse og hektiske år gikk storselskapene i spinn for å sikre seg det «nye Nirvana», slik britene fremdeles snakker om «nye Beatles» med en standhaftighet som ikke engang evangelikerne klarer å matche. Det ga seg utslag i at relativt marginale band som Steel Pole Bath Tub, Sleep og Tad fikk kontrakt med store plateselskap. Ikke noe sjakktrekk.

Nirvanas Nevermind er en ubestridt ener innen 90-tallsrocken. Men grunnlaget for suksessen ble skapt med den mer skitne og primale Bleach. Her er ingen krystallklare gitarer eller dynamisk produksjon. Dette er en plate i 80-tallets ånd; ubehøvlet, rå, gretten og helt fantatstisk bra – oppsummert helt enkelt: «I’m a negative creep, I’m a negative creep, and I’m stoned…» I all sin gjørmete stoner-mentalitet er Bleach også et album som på sett og vis markerer avskjed med 80-årene. I historiens lys vet vi at den definitivt peker frem mot et nytt tiår. Nevermind fullendte den løypa som ble tråkket opp på 80-tallet, en løype preget av gjør-det-sjøl attitude og enorm vilje til å bryte med det konforme, en holdning som frembrakte noen av de beste platene som er laget. 90-tallet ville by på et vell av nye navn som fortsatte å gjøre undergrunnsrocken vital: Fugazi, Jesus Lizard og Pavement, for å nevne tre. Men den frådende stemningen som preget 80-tallet, pionerånden, den ville aldri komme tilbake på samme måte.

Bjørn Hammershaug

Artikkelen er opprinnelig publisert 25.12.08 på groove.no