Ranheim: Rock, Science & Humor

ranheimMed Rock & Science plasserer Ranheim seg i en tradisjon som egentlig ganske få norske rockere har utnyttet i særlig grad. Det er lyden av Steve Albini (Big Black, Shellac), de atonale støymagikerne Jesus Lizard, presise Helmet, og tungvekterne Melvins som skildres fra de trønderske tre.

Admiralen, som nærer en mistenkelig likhet til produktive Per Gisle Galåen (Del, Slowburn, The Birds med mer) besørger ikke bare de hvasse gitarene, men også bandets småskrudde tekstlinjer.

Jeg oppsøkte den alltid romfartskledde Admiral Ranheim på et maritimt sted, i et forsøk på å finne ut litt mer om dette bandet. Som for eksempel deres tydelige hengivenhet overfor hjemplassen.

Frustrert pappkasserock
– På grunn av papirfabrikken er det et typisk arbeiderklassested, og navnevalget dreier seg litt om stolthet over våre røtter, forklarer Admiralen. Dessuten gir det en del gratis oppmerksomhet, i hvert fall der oppe, men mest av alt synes vi at det er et kult navn på et band.

Kapteinen og Admiralen vokste opp sammen, og startet med å spille frustrert pappkasserock allerede på barneskolen, mens Don er noe eldre og tilhørte de tøffe, skumle guttene som de ikke turte å snakke med på den tiden. Da gikk det mest i populære artister som Bowie og Michael Jackson, før de falt i heavyrockens felle en gang på ungdomsskolen. Den store musikkinteressen førte etterhvert guttene bort fra papirfabrikken og mot Trondheims undergrunnsmiljø sentrert rundt UFFA-huset:

– Det var helt klart et viktig miljø, der man kunne møte likesinnede, gå på konserter fra man var 16 år og oppdage ny musikk. UFFA var veldig viktig for musikkscenen i Trondheim, i hvert fall da vi vokste opp der.

Den ultimate Shellac-platen
Ranheim er ikke landets mest produktive orkester. Debutplaten Rock & Science har vært mer eller mindre klar i halvannet år, øvinger skjer sporadisk grunnet geografiske avstander og konsertvirksomheten er flyktig. De tre er involvert i en rekke andre prosjekter, men Ranheim skiller seg noe ut fra det de ellers driver med.

– Vi startet vel med en tanke om å lage den ultimate Shellac-platen, men med årene fant vi vel ut at det ikke var mulig, og har heller utviklet oss til å gjøre mer våre egne ting.

Inspirasjonen er uansett ganske klar, og Admiral Ranheim forteller at dette bandet er et naturlig møtested for de tre medlemmene:

– Alle har rockebakgrunn, men vi både hører på og driver med mye annet, så lyden av oss er på en måte et kompromiss mellom det vi har felles, ikke minst band som Jesus Lizard, Melvins og mange av Steve Albinis prosjekter [som artist kjent fra Big Black, Rapeman og Shellac, som lydtekniker har han jobbet med tusenvis av artister, inkludert Nirvana, Pixies, og PJ Harvey]

De eldste låtene på Rock & Science stammer helt tilbake fra 1997. Selve platen ble spilt inn i 2004, men den har ligget til modning og godgjort seg i halvannet år. Hva tok egentlig så lang tid?

– Det har vært mest sløvhet fra min side, humrer Admiralen. Opptakene ble opprinnelig spilt inn på ett lydprogram, men de måtte overføres til et annet. Denne bouncingen dro litt ut kan du si, men da jeg først satte i gang var det hele gjort på fire dager. Det er ingen utpreget datostemplingen over denne musikken, og vi hadde heller ikke noe voldsom hast med å få den ut, forklarer gitaristen.

Jesus Lizard møter Jesus Jones
Innspillingen fant sted i Caliban studios med Tommy Hjelm foran knappene, som tidligere har jobbet med JR. Ewing og The Cumshots. Men miksingen ble foretatt av britiske John Fryer. Det kan virke som et noe merkelig valg. Fryer var husmikser i 4AD, har jobbet med artister som Nine Inch Nails, Cocteau Twins, Jesus Jones og Depeche Mode, og selv spilt i This Mortal Coil. Vi ber Admiralen om en nærmere forklaring:

– Det var mest tilfeldigheter. Vi spilte en konsert i Trondheim, og siden Fryer har kjæreste fra byen var han på denne. Han likte det vi gjorde og sa han kunne tenke seg å jobbe med oss hvis vi hadde behov for det. Fryer kjente godt til begrensningene som lå i selve innspillingen, og visste hva han kunne gjøre ut av det. Han ga platen det uttrykket vi ønsket; hardt og hissig. Han plasserte gitaren i den ene kanalen og bassen i den andre, noe jeg synes fungerte veldig fint.

Debutplaten preges av et helhetlig konsept rundt amerikansk romfart. Selve omslagsbildet er hentet fra en gammel jazz-skive, og formidler en slags framtidsoptimisme i all sin naivitet. Mellom de ti låtene er det brukt samples fra både Star Trek og gamle amerikanske hørespill. Det skaper litt humor, noe som ikke er fremmed for et band som gjerne slår av en skrøne i godt lag.

Historier verserer om at Ranheim ble dannet i Aberdeen, om det mystiske plateselskapet Evil Music, og en single som visstnok heter Live at Luton. Dette er noe journalisten gjerne vil komme til bunns i, men Admiral Ranheim hverken bekrefter eller avkrefter disse ryktene. Men som han sier med et skjelmsk flir:

– Selvhøytidelig musikk kan være ganske ille, og vi tar ikke oss selv så altfor høytidelig – humor does actually belong in music.

Hva skjer med Ranheim fremover – nå skal dere erobre verden?

– Vi har holdt på i dette gamet så lenge at vi har ikke har noen voldsomme ambisjoner om å leve av det, nei. Men det hadde så klart vært greit å spille litt mer ute. Det er slitsomt å booke konserter selv, så vi skulle i hvert fall skaffet oss en booking-agent for å få litt fart i sakene. avrunder Admiral, før han tar på seg månehjelmen, knepper igjen romdrakten og setter kursen mot nærmeste utskytningsrampe.

Bjørn Hammershaug

Dette intervjuet ble først publisert i ballade.no, juni 2006.

Reklamer

Frie toner fra Brugata: Kai Mikalsen

Kobi er i disse dager aktuelle med utgivelsen Dronesyndrome (Silber). Bak dette artistnavnet står Kai Mikalsen. Han har i en årrekke vært sentral i landets mer eksperimentelle og musikalsk vidsynte musikksirkler, og har en lang rekke utgivelser bak seg. Noen stikkord: Origami, Sketch, Ka, Brugata og Looop. Jeg forsøker å nøste opp i noe av mannens virke og finne ut hva som skjuler seg bak disse mystiske begrepene.

Brugata-kollektivet

Kai Mikalsen har kontor i Brugata i Oslo, i det som er et løselig samlingspunkt for en viktig del av landets mer eksperimentelle musikkscene. Det romslige lokalet fungerer ikke bare som kontor, plateselskap (Apartment) og øvingslokale, her er det også rom for plateinnspillinger, jamsessions og av og til private fester for spesielt inviterte:

– Vi tar imot band med tanke på å sette konserter til for eksempel Blå eller Spasibar, men av og til er det både enklere og billigere å rett og slett holde arrangementet her. Dessuten er det et velegnet sted til å teste ut noen av våre egne mange ulike konstellasjoner eller nye prosjekter.

Disse prosjektene omfatter en rekke artister. Salvatore er nok det mest kjente fra det såkalte ’Brugata-kollektivet’, et band Mikalsen selv har vært involvert med på produsentsiden. Ellers kan navn som Del, Birds, Soft Rebels og Slowburn til en viss grad knyttes til dette stedet.

Mikalsen er ikke ukjent med å jobbe i ulike sammensetninger og med diverse musikalske uttrykk. Helt siden på slutten av 80-tallet har han utforsket lyd og lydlandskaper der improvisasjon, klanger, disharmoni/harmoni, dynamikk og rom er noen sentrale begreper. Dette har han utviklet under navn som Sketch, Origami Arktika, Ka og Kobi. Sistnevnte er nå ute med platen Dronesyndrome. Denne gangen har han samarbeidet med medlemmer fra blant annet Salvatore, Slowburn, samt Tore Honoré Bøe og Petter Pogo.

Trolske naturstemninger og dype droner

Dronesyndrome frigjør seg fra rytme, melodi og standardharmonier, og hele platen lurker rundt mørke strømninger og svevende stemninger. Hva er egentlig den musikalske idéen til Kobi?

– Grunnidéen til Kobi er å kombinere ambient, droner og elektro-akustikk i forskjellige former, sier Mikalsen. Jeg bruker natur- eller studioopptak som projiseres med datamaskin. PC’en brukes jeg til å gjøre lange opptak som strekkes ut og klippes opp som vi så kan improvisere over.

Kobi står dermed litt i kontrast til et tidligere prosjekt som Sketch. Mer tuftet på elektronikk, rytmer og ambient techno ble Sketch dannet i 1987 sammen med Tor Jørgensen, og som via Geir Jensens (Biosphere) kontakter med belgiske Apollo Records fikk gitt ut Reason to Sway i 1994. Sketch har ligget brakk i noen år, og nå er det særlig Kobi som har hovedfokuset til Mikalsen.

– Jeg har nok gått mer bort fra det elektroniske til fordel for å skape trolske naturstemninger gjennom akustiske virkemidler. Fokuset til Kobi ligger i dronene, som tittelen indikerer, og vi er mer instrumentbasert. Dette i motsetning til beslektede Ka som jeg driver sammen med Kjell Braaten og Tore H. Bøe, som baserer seg helt og holdent på lydopptak og musique concrete.

– Kobi søker å være moderne uten å legge skjul på røttene. Mye dreier seg om gjøre noe nytt i forhold til sine kilder, mener Mikalsen, som blant disse kan nevne Terry Riley, Phillip Glass, tidlig Pink Floyd og Tangerine Dream, This Heat, Brian Eno og Robert Fripp.

Det virker som det organiske elementet også er noe du etterstreber både som musiker og som billedkunstner?

– Det stemmer. Jeg bruker for eksempel en gammel analog synth for å sikre det organiske lydbildet. Det er også lite loops på denne plata, jeg foretrekker heller å gjøre lange opptak som kan klippes ned. Jeg er opptatt av at musikken ikke skal bli statisk, men dynamisk. Jeg liker låter som begynner et sted og slutter på en helt annen plass, med noen umerkelige vendinger underveis. Det skal være rom for tilfeldigheter, støy og forstyrrelser, det gir musikken dynamikk og form. Jeg er også fascinert av å skape lyder som aldri har eksistert gjennom å strekke eller bearbeide materialet. Spilt i sammenheng med andre så lages det noe helt nytt.

Er det en rød tråd mellom musikken og bildene du lager, som også preges av abstrakte motiv med naturelementer?

– Ja, jeg er interessert i makro/mikronivå, som likheten i landskap sett høyt fra luften og i mikroskop. Tekstur er noe jeg er opptatt av i musikken, men jeg ser ikke bilder når jeg lager denne. Da bruker jeg bare ørene, og er mest opptatt av å få ting som passer sammen til å stemme med hverandre. Jeg jobber ut fra intuisjonen om at hvis det stemmer for meg, så stemmer det for andre.

Lite miljø, store selskap

Kai Mikalsens musikalske virke har ikke gitt seg utslag i store salgstall eller allmenn anerkjennelse her i landet. Han mener at selv om aksepten for såkalt eksperimentell musikk har blitt noe større, eksempelvis gjennom band som Supersilent, så har ikke det hatt noen særlig ringeffekt. Responsen i miljøet her hjemme er god, men dette er lite, og han nevner Brugata og Dans For Voksne som de mest nærliggende.

– Folk flest stiller seg nok litt utenforstående til deg jeg driver med, og de som ikke er vant til ny eksperimentell musikk synes jo at alt er skummelt. Miljøet i Norge er lite, men det har det vært hele tiden. Jeg har spilt en del i Tyskland og Danmark, og det er den samme tendensen der. Selv om et blad som The Wire ofte henviser til at den norske støyscenen er i verdensklasse, med artister som Fe-Mail, Supersilent og Lasse Marhaug, så har ikke markedet blitt noe særlig større. Det er litt underlig at selv om for eksempel Supersilent trekker en masse folk på sine konserter, så virker ikke publikum nødvendigvis å være mer interessert i beslektede band.

Den anti-kommersielle holdningen til Kai Mikalsen kommer til uttrykk gjennom hans syn på de store plateselskapene. Han har alltid fulgt sin egen kunstneriske visjon uavhengig av rådende trender og ’flavor of the month’.

– Jeg driver ikke bevisst med å lage sær musikk, det er basert på en genuin interesse. Jeg prøver heller ikke å tilpasse meg noe marked eller et spesielt miljø eller trend, og den gode musikken er da heller ikke tidsavhengig. Grunnen til at den er tidløs er at artistene ikke har vært opptatt av trender, men heller ikke flaue over å trekke linjene bakover i tid. Et band som Can trakk jo linjer både ut i verden og bakover i tid, og skapte noe helt eget og tidløst.

Du virker til å ha en ganske klar anti-kommersiell holdning, og har tidligere uttalt at du er ’drittlei plateselskaper’.

– De store multinasjonale plateselskapene som bare tenker penger står i kontrast til det levende miljøet som lager musikk av genuin interesse. De er kannibalistiske i sitt forbruk av artister og tjener ikke den kreative lydkunsten. Den etablerte platebransjen er kjent for å snyte artistene, for eksempel ved å lage dårlige publishing-avtaler. At de skal eie kunstverket ditt gjelder bare for denne bransjen. Vi har stiftet vårt eget publishing-selskap ut fra prinsippet om at man nettopp skal eie sitt eget.

Dronesyndrome utgis på det lille amerikanske selskapet Silber Records. Hvordan oppstod den kontakten?

– De tok kontakt med oss, mens ingen av de norske selskapene var interessert. Silber har en veldig god deal med sine artister der man selv beholder 10% av opplaget for eget salg. Det er bra for oss å få solgt for eksempel på konserter, ikke minst siden de ikke har distribusjon i Europa.

Brugata (Foto: Bjørn Hammershaug)
Brugata (Foto: Bjørn Hammershaug)

Looop

Når det gjelder distribusjon av norske plater, så er det nye ting på gang. Det arbeides nå med å koordinere noen av de mindre norske plateselskapene gjennom noe som heter Looop.

– Looop er et Brugata-prosjekt som fremdeles er i begynnerfasen. Vi skal bli en stiftelse som samordner distribusjon og salg av plater til småselskaper som blant andre Apartment og Sofa. Tanken er å koordinere noe av dette arbeidet, i stedet for at alle skal sitte på hver sin tue og gjøre de samme tingene. Looop skal først og fremst bli en nettside myntet mot utlandet og distributører der, men den skal også være beregnet for salg til enkeltpersoner. Dette ligger fremdeles litt fram i tid, og det er litt tidlig å si når vi er i full gang.

Origami og folkemusikk

Den kollektive tanken virker å stå sterkt på mange plan. Du tilhører også det globale kulturnettverket Origami Republika, som har cirka 200 medlemmer i 18 land.

– Ja, Origami er et flatt nettverk av likesinnede, mest for å sette navn på et nettverk som likevel hadde eksistert. Det er ikke noen diktatorisk organisasjon akkurat, ler Mikalsen, snarere et løst, anarkistisk foretak. Vi har for eksempel ingen spesiell felles politisk agenda, men når jeg møter andre fra Origami så deler vi av en eller annen gjerne de samme synspunktene. På FN-dagen den 23/10 skal vi etter planen ha 23 konserter over hele kloden. FN er bra!

Sammen med folk som Tore H. Bøe, Bjarne Larsen og Rune Flaten har du bidratt med mer folketone-orienterte Origami Arktika og en plate som Vardøgr (Silber, 2002). Det er et prosjekt som vel har en noe annen innfallsvinkel enn dine andre band?

– Origami Arktika er både morsomt og interessant. Det er helakustisk, basert på folketoner og vi prøver å holde det helt nede og simpelt ved hjelp av enkle hjelpemidler, droning og minimalisme. Rune Flaten har studert gamle folketoner og stev, og vi kler inn hans stemme med vår type musikk.

Hvordan har responsen vært i folkemusikkmiljøet på dette?

– Den kretsen er veldig konservative og vil nok grine på nesen av Origami Arktika. Jeg mener at folkemusikk er en organisk masse som alltid har vært i utvikling. Man bør ikke fryse denne til en bestemt epoke. Jeg mener også at vår tilnærming passer bedre til den opprinnelige tonen, enn for eksempel de forsøkene vi har sett av å forene rock og folkemusikk. Origami Arktika kan dessuten like gjerne være inspirert av Ali Farka Toure, indisk folkemusikk og akustisk dronerock.

Du virker til å blikket vendt utover i verden, og gjerne mot ulike typer folkemusikk. Om Kobi sier du blant annet at du vil ‘…konsentrere klangen rundt de harmonier som skjer gjennom intuisjon og ved å spille med hørsel, istedenfor å følge de vanlige vestlig-tempererte harmonier’.

– Nemlig, folkemusikk har sin egen logikk. Det høres gjerne skeivt ut, men samtidig veldig riktig. De bruker naturtoner fordi det er riktig, og det er jo ikke slik at vårt skalsystem som ble oppfunnet i midt-Europa nødvendigvis må følges.

Kai Mikalsen er også tilknyttet Radio Nova og programmet Sort Kanal. Sammen med Trond Bremnes har han presentert programmer viet blant annet Fripp/Eno, ambient/techno og Can.

Dronesyndrome er ute nå på Silber records.

Bjørn Hammershaug

Dette intervjuet ble opprinnelig publisert på ballade.no 20.9. 2005 og er gjengitt her med velvillig tillatelse.

Norsk Undergrunn: Gjenglemte Skatter Fra 2000-tallet

På 2000-tallet kunne vi være med på en givende periode for norsk undergrunnsmusikk, en tid med oppblomstring av klubber, festivaler og band som bidro til å sette sitt preg på utviklingen av norsk musikk. Dette er eksempler på artister et stykke utenfor rampelyset, som ga ut album som fremdeles lyser. Omtalene er skrevet i tiden rundt release.

Salvatore: Fresh (2001)
Marock
I likhet med den eminente forgjengeren Jugend – A New Hedonism (2000) er Fresh spilt inn i Marrakech, Marokko, under samme reise og i samme studio. Fresh er ikke bare en ’Jugend del 2’, og som tittelen indikerer er det heller ikke akkurat rester vi får servert. Dette er ferskvare fra øverste hylle, godtfolk.

Salvatore følger i fotsporene til andre fremtredende kunstnere som til alle tider har valfartet Nord-Afrika; Paul Bowles, William S. Burroughs, Bjørneboe, Nick Drake. Blant levende byoaser og like levende ørken, i folkemylderet og i stillheten ligger denne Europas vakre halvbror. Merkelig, fremmed, men likevel nært og gjenkjennelig.

Fresh høres ikke ut som et direkte forsøk på å suge marokkansk musikk og kultur inn i Salvatores egen, og den marokkanske innflytelsen må nok sees mer som en vital og mental vitamininnsprøytning enn som en direkte kilde til påvirkning. Med sin instrumentale form og rytmiske spillestil klarer Salvatore på herlig unorsk vis å dra lytteren inn i et hellig tempel langt bortenfor det vi er vant til her hjemme. Som Rottefangeren fra Hameln lokker bandet oss ut av hjemmene og inn i fjellene, bort fra det småborgerlige og inn i det ukjente. Det er ikke noe truende over denne ferden. Den er en befrielse.

I likhet med det varierte landet er ikke Fresh bare lyden av sanddynene, det er også lyden av Pink Floyd på et rykende Pompeii, det er lyden av krautrockens motoriske frihet, det er lyden av Joy Division, av Chicago, av berbere, av romere, av myke droner, av Atlasfjellene, av Middelhavet. Av verden. Det er også toner vi har hørt fra bandet tidligere, og Fresh innebærer ikke en kraftig kursendring. Fokus er likevel i enda større grad lagt mot melodiene, og Salvatore er både varmere og fyldigere enn noensinne (praise Jon Selvig, nytilsatt på piano og xylofon og samples).

Kombinasjonen av relativt monotone beats, varierte samples, samt hissige og melodiøse gitarer skaper noe som kan beskrives som trance-kraut. Det kan ta tid å komme inn i Fresh, men den er vanskelig å komme ut av. Den fresende åpningslåten ”Get The Kids On The Street It’s a Party” er en perfekt start til resten av de knappe 45 minuttene, som spinner merkverdig raskt unna. Salvatore unngår de lengste låtene denne gangen, men til gjengjeld flyter Fresh såpass lett av sted at vi som lyttere blir dradd inn i platen som et sammenhengende hele.

When: You Are Silent (Jester, 2008)
Lars Pedersen har siden slutten av 70-tallet liksom stått litt i utkanten av norsk rock. Hans veier har vært uransakelige som herrens, og de har ført ham mot mange utposter langt fra det kommersielle sentrum og medias oppmerksomhet. Uten for mye oppstuss står Lars Pedersen som en av de mest kreativt spennende artistene her i landet de siste 20-25 årene. You Are Silent er nok en påminnelse om det.

Stilmessig har han beveget seg fra punk (Hærverk) til psykedelisk pop (Last James), kunstrock (Holy Toy) og mot mer eksperimentell avantgarde, folk og syrerock under det springende konseptet When. Et par holdeplasser på When-veien: Svartedauden fra 1992 er en mørk, dramatisk ferd inn i folkloren, inspirert av Theodor Kittelsens velkjente verk av samme navn. I et sammenhengende stykke på 40 minutter binder Pedersen sammen gamle slåtter, symfonisk rock og Pesta på storslått vis. Gynt fra 1997 var et satirisk konseptalbum basert på Ibsens tekst om Peer. To år senere kommer psych-industrikomplekset Psychedelic Wunderbaum som et frampek mot mye av den frilynte eksperimentalismen til senere kritikerroste band som f. eks Animal Collective har blitt kjente for. Trippy Happy fra 2007 snurret avgårde på en forunderlig diett av Beach Boys, Left Banke og XTC.

Nå har toget stoppet på en ny stasjon, You Are Silent er den 12. i rekken, og allerede ut fra omslaget å dømme skal vi inn i mørket igjen. Denne er altså mer beslektet med tidligere utgivelser som Drowning But Learning og Prefab Wreckage. Pedersen gjør som vanlig det meste selv, men har med produsenthjelp fra Tore Ylvisaker (Ulver) som ser ut til å dele mange av hans musikalske mørkesider. You Are There består kun av fem spor, men avsluttende ”False Alarm” får strekke seg ut i 20 minutter, og opptar med det halve platen. Det er en heller grim affære. Fra sin lettbente åpning sklir den raskt inn en marerittlignende situasjon. Vi vender bort fra det menneskelige og inn i en mer abstrakt verden med rituallignende ofringer og dyriske grynt som følge. Etter nærmere ni minutter, til lyden av den samme falske alarmklokkene som tok oss inn hit, bærer det løs med hamrende industrialisme, seige gitarer og den tunge fortellerstemmen som snakker om ’the dark hours og early twilight’ (teksten er skrevet av Boris Pasternak) før det hele vender tilbake til det innledende temaet. Et fascinerende og omfattende stykke musikk som viser noe av Pedersens ambisjonsnivå. De fire øvrige kuttene her dreier seg også rundt et sted mellom de mørke timer og den tidlige grålysning.

Musikalsk er ikke dette noen umiddelbar affære, men det er heller ingen veldig hard nøtt å knekke. Men det er en plate som krever en smule innsats av lytteren, i hvert fall i form av tid. When gir ikke ved dørene, men behersker hentydningens kunst, den vage virkelighet – grålysningen. Registeret er som vanlig bredt, og her veksles det mellom kammertoner, samtidsmusikk, dark folk, elektronika – og melodiøse øyeblikk av pur pop.
”Strange Rituals” har 60-tallets klassiske popkunst i blodet, og når intetanende popdrops støter på de underliggende kreftene som skjuler seg i skyggene skapes det kontraster og en dynamikk med mye spenning. Noe av det samme grepet kan høres på åpningssporet ”Lost Cure”, der mørket etter hvert overtar for den svakt truende, men likevel tilforlatelige og harmløse kammerpopen innledningsvis.

Fans av band som Coil, Ulver, Nurse With Wound og Current 93 vil ha mye å hente her, det samme vil eventuelt nye lyttere av When. De som har fulgt Lars Pedersen og hans prosjekter lenge, vil ikke derimot lenger være overrasket over hans mange og fascinerende vendinger de vet han aldri slutter å søke nye veier i sitt musikalske labyrintmaraton.
Denne omtalen ble opprinnelig publisert på ballade.no, 25.4.2008

The Birds: Birds Birds Birds In The World (2005)
Oslo/Osaka
En japansk og en norsk fugl trekker sammen – mot det stille tempelet, mot gatelarmen, ytterkanten – mot solen. Det er ikke bare finnene som tøyer musikalske grenser her i Norden, hvis noen skulle tro det. De forvillede fuglene i dette redet er Cotton Casino fra det hellige japanske tempel, Acid Mothers, og Per Gisle Galåen – kjent fra Del, Slowburn, Soft Rebels og en rekke andre prosjekter på siden av samfunnsnormen.

Samarbeidet mellom de to kom i stand etter at Acid Mothers Temple turnerte i Norge i 2003 med Galåen som promotør. Etter et par år med utveksling av ideer, en liveskive og en Velvet-hyllende syvtommer, studio-debuterer de to her med smått fantastiske og sørgelig oversette Birds Birds Birds In The World. Det har blitt en trip av en plate, fra det forseggjorte 3-D coveret (begrenset til 1000 eks.), til et innhold som er vel så ’mind bending’. The Birds kvitrer frem psykedeliske toner som strekker seg fra meditativ folk til hard gitarstøy på en plate som åpner seg i alle retninger, uten å lekke i noen ender.

Gjennom de 8 sporene tas vi med på en ganske vidtrekkende musikalsk rundreise. ”Green To Me” åpner med Cotton Casinos ordløse sang, først a Capella, etter hvert akkompagnert av båndsus, baklengslyder og Galåens dirrende gitar som tilsammen skaper en spøkelsesaktig atmosfære av vibrerende spenninger. ”In The Name Of The River” er et mer utmalende stykke, med et gjennomgående vannmotiv (bølger), nærmere ambient/drone med hint av raga flyter den uanstrengt avgårde i 6 minutter som platens vakreste. Vakker kan man ikke kalle ”Donkeys”: Her løper strenge synthstråler sammen med plutselige gitareksesser av fuzz, der Galåen framstår slik vi kjenner ham for eksempel fra Del. ”Human Play” er platens lengste, 13 litt for lange minutter med lydlek transformert gjennom ulike partier. Fundamentet er organisk lydende bakgrunnsambiens av Eraserhead-typen og radiostøy, som etter en god stund former en spinkel melodi. De siste to minuttene vendes denne over mot et renere vokal/trommebeat-parti et sted mellom sen Can og Syd Barrett. Etter den foruroligende bjelleklangen som introduserer ”Fireburner”, åpner det seg en massiv støyfinale. Fra Sonic Youth’sk improvisasjon til en totalutblåsning à la Lightning Bolt. Dermed rammer platen inn den japanske kulturen, fra freden som rår i tempelet til larmen og galskapen rett utenfor dørene. Mellom de nevnte kutt er det også plass til tre kortere låter, blant annet en fin sak som heter ”Second Door”, som mest av alt høres ut som en gammel japansk vuggesang.

Virker det som denne platen strekker seg i mange retninger, så er det en korrekt observasjon. Men det er i dette tilfellet ingen svakhet, tvert imot, duoens fremste styrke er nettopp evnen til å inkorporere ulike uttrykk uten at det virker påfallende. Det er i sannhet et verk utført av to visjonære artister. Med produksjon av Kai Mikalsen (Kobi)/Lasse Marhaug i Oslo/Osaka og mastring av Helge Sten så fremstår Birds Birds Birds in the World som en meget fascinerende opplevelse.

Bjerga/Iversen: Most Things Are Made Of Water (2006)
Vann til is
Stavangerduoen Sindre Bjerga og Jan-M. Iversen har en enorm produksjon bak seg både som duo og som involverte i andre sammenhenger. De kjennes bak selskap som TIBProd (Iversen) og Gold Soundz (Bjerga), som ikke bare knytter tråder til de mest sentrale deler innen norsk eksperimentell rock/støy/avantgarde, de har også følere dypt nede i utenlandsk grums av samme sort. De har sluppet plater på etiketter som Musicyourmindwillloveyou og som tilfellet er når det gjelder Most Things Are Made Of Water; amerikanske Utech. Utech har tidligere stått bak mye godt norsk, som Sten Ove Toft og Anders Hana, og utmerker seg ellers med sitt stilrene design og nummererte små opplag (/200).

Det er ikke helt greit å skaffe skikkelig oversikt over diskografien når en konstellasjon står bak noe sånt som nærmere 50 utgivelser, men jeg tror ikke denne er den mest skadelige utgaven å starte med for eventuelle nybegynnere. Most Things Are Made Of Water består av 7 spor som strekker seg fra drøyt halvminuttet til et kvarter i lengde, men skillene mellom titlene er egentlig underordnet sammenhengen her. Bjerga/Iversen vaker i områdene drone, støy og elektronikk der førstnevnte benytter diverse objekter og gitar, mens begge styrer elektronikken. De maner tålmodig frem ganske strenge og kjølige bilder der temposkifte og brudd viker for langsom bevegelighet basert på blant annet feedback, skrapende støy og statisk uro.

Tittelkuttet er delt i to deler, varer snaue halvtimen og er klart platens sentrale del. Dette er musikk i frossen tilstand, skapt i det mørke lyset fra et kjølelager og losset på et vrak av en hvalfangerbåt på vei til Nordishavet for å senkes ned i havets dyp. På del 1 er det en klar progresjon å følge. Gjentatte skrapelyder skaper en nesten døsig rytme, de høyfrekvente signalene sørger for å bevare en urolig stemning, og når øynene lukkes drives lytteren selv langt ut i isødet uten behov for menneskelig kontakt. Bjerga/Iversen henfaller aldri til å skake inn i fjell, de har en behersket kontroll over kreftene, nesten som etterdønninger etter noe som har skjedd, mer enn noe som vil skje. Del to fører oss videre med bærende feedback, romlig sus og enslig klukkende drypp som underbygger en øde, ensom stemning. Det er slett ikke stygt å høre på, og et spor som ”Angels Of Illumination” – platens mest vellykkede – gløder forsiktig med en skjør skjønnhet i det skjulte, inntil det underliggende, truende sakte kommer til overflaten.

Det er ikke direkte medrivende å følge Most Things Are Made of Water fra begynnelse til slutt, men den fører oss mot … noe. Jeg vet bare ikke helt hvor eller hva. Det har heller ikke så mye å si. Ferden dit vil sette sine umerkelige spor hos lytteren.

Typisk norsk undergrunn: (fra venstre): Per Gisle Galåen, Fredrik Ness Sevendal, André Borge). Foto: Bjørn Hammershaug, oktober 2008
Typisk norsk undergrunn: (fra venstre): Per Gisle Galåen, Fredrik Ness Sevendal, André Borgen). Foto: Bjørn Hammershaug, oktober 2008

André Borgen: Staying Old (2009)
Borgen Is Borgen
Ytterst delikat debutalbum fra en grå eminense i Oslos undergrunnsverden. André Borgen er en stillferdig fyr som i mange år har befunnet seg litt i kulissene av hovedstadens ’eksperimentelle musikkscene’. Han har syslet med den eminente konsertserien Dans for Voksne, deltatt i miljøet rundt Fritt Fall og Sound Of Mu, bidratt i en del ulike samspill og kjennes som en aktiv konsertgjenger med et stort hjerte for musikk på utsiden. Men han har aldri gitt seg selv virkelig til kjenne musikalsk. Før nå.

Staying Old er en stilsikker og elegant debut, et definitivt soloprosjekt der André Borgen har gjort det aller meste selv. De 15 sporene her beveger seg i et grenseløst terreng av frika folk, out there støy, lavmælte, akustiske popviser og instrumentale lydcollager med litt spaca klang. Det kan virke springende og løst, men Borgen har evnet å få det til å henge i hop.

Staying Old er først og fremst en gitarorientert utgivelse, fra akustisk plukking til elektrisk eksperimenterende, med et ullent, nesten bedøvende lydbilde som pakkes rundt lytteren som en behagelig pute. Tidvis stikker han ut noen nåler (”Space In”), men i hovedsak er dette en plate som er velegnet som en 40 minutters oppdagelsesferd der øynene kan lukkes og tankene flyte fritt. Jeg har hengt meg opp i ”I’m Gonna Go All The Way, I Suppose”, en slags underlig blanding av Syd Barrett og Center Of The Universe på to minutter, som sammen med ”Speechless Like A Thinker” har nektet å forlate hjernebarken de siste ukene.

Jeg har hørt min andel av (særlig) amerikanske artister som kretser rundt i samme terreng som André Borgen, og som han kanskje er inspirert av selv, men Staying Old står ikke tilbake for noen av hans mer eller mindre kjente samtidige. I likhet med andre utforskere så er han sikkert like interessert i selve prosessen som å ende opp på ett bestemt sted – på godt og vondt. Noe blir litt soveromspludrende, noe blir forutsigbart ’far out’, men jeg dveler ikke så mye over enkelte sidespor her. Til det er totalen for god, og platen holder hele tiden et jevnt, høyt nivå. En særs vellykket debutplate. Den unge mannen kan se alderdommen trygt i øynene. Fortsett å være gammel, ungdommen er oppskrytt uansett.

DEL: Five Dolls For An August Moon (2006)
Fem stjerner i oktober
Ingen funky homo sapiens å spore her. Bare restene av stjernestøv på en øde overflate.
De fire medlemmene i DEL er blant landets ypperste innen diverse improvisasjon, støy, eksperimentell rock – you name it. Lasse Marhaug, Killer, Per Gisle og Fredrik Ness Sevendal kan knyttes til en bråte prosjekter: Jazkamer, Motorpsycho, Ranheim, The Birds, Norwegian Noise Orchestra for å nevne noen.

DEL er deres felles verktøy for å utforske grenselandet mellom sine andre prosjekter, og har i mange år vært en av landets mest undervurderte – eller glemte – band. Med Projectionist Please Focus (2000) dokumenterte de sin utvikling gjennom ulike liveopptak i perioden 1998-2000. Five Dolls For An August Moon er en mer helhetlig sammensatt studioinnspilling, og den markerer ytterligere progresjon i bandets kontinuerlige modningsprosess.

Forventes gitarriff spilt på Black Sabbaths ruiner eller slemme feedback-droner som druser Sonic Youths soniske støytepper i fillebiter, vil dette være en umiddelbar skuffelse. For DEL søker videre. Bortenfor den mest umiddelbare støyen, bakom rockens skygger og hinsides de utagerende eksessene som har preget tidligere arbeider. Five Dolls… søker mot mer distanserte sfærer. Nå er det mulig å finne spor etter sluggerrocken her, men først og fremst utad, som i tittelen, hentet fra Mario Bavas film fra 1970 – samme mann som regisserte Black Sabbath syv år tidligere. DELs ”Sabbath Fucking Sabbath” fremføres på… nynorsk(?) og har ikke gjenkjennelige riff fra moderlåten, men underbygger tross alt deres fascinasjon for slemme britiske mørkemenn.

Det fine med DEL er at de gjør som de selv vil. Det virker som de ikke lar seg affisere av omverden, og gir hverandre full kunstnerisk frihet til det som skapes. Alle låtene virker improvisert frem med vidåpne ører og sanser, samt kanskje en stille enighet om å holde hverandre litt i sjakk. De slipper aldri de underliggende kreftene opp til overflaten, men lar dem heller ligge og vake akkurat nok til at vi kan skimte skyggene og føle den murrende kraften før den bryter løs. Vent ikke på at kvartetten plutselig fyrer løs med noen monsterriff, eller skjærer ut i masochistiske feedback-orgier. La deg heller henføre av de pulserende, knitrende og langsomme lydlagene de lister ut av seg som i en slow motion-trip, der særlig sistesporet er en tidløs space odyssey som bringer oss opp til stjernene.

Synesthetics følgeskriv beskriver hele platen ganske treffende som en slags psykedelisk rom-dop-hallis, og ’en makaber technicolor-drøm skåret inn i jomfruelig vinyl’. Fine ord, men en akkurat passende beskrivelse for mitt vedkommende. Du vil kanskje få helt andre bilder i ditt hode, men uansett – Five Dolls for an August Moon må besøkes i kraft av at DEL er på en egen planet i norsk rock anno 2006.

Og det er den planeten jeg vil bo på.

Golden Serenades & Sewer Election & Treriksröset: S/T (2008)
Kampf Um Norwegen
Med et omslag som illustrerer en form for svunnen nasjonalisme, låttitler som ”Killing For Norway” og dedikasjon til Marve Fleksnes illustreres muligens en viss form for ironisk distanse – eller i det minste forsøk på å skape litt humor – i det som er en ganske vanskelig og streng musikalsk genre.

I løpet av denne snaue timen holdes vi som lytter spent fast i en elektrisk stol og gjennombores av hard, ugjennomtrengelig støy uten at grepet slippes i det minste. Ekstremstøy, eller harsh noise, kan være en relativt mannevond greie. Golden Serenades og Sewer Election & Treriksröset gjør lite for å omvende genren i særlig grad, og det er kanskje lurt å pakke det inn i med bunadskledde barn på coveret. Så har vi noe pent å se på i hvert fall. Forsøk på å sette dette i en politisk kontekst er litt nødrim, selv om det altså var Golden Serenades som fikk FrP til å stille spørsmål ved kulturrådets prioriteringer da de knuste noen gitarer under et støttet prosjekt for et par år siden. ’Strong political influence’ som det står i følgeskrivet er vel å trekke det litt langt. Det er vel ikke akkurat noe hold i at støymusikk blir ansett som ’farlig’ av staten, selv om vi 10-12 stykkene som henger på Dans for Voksne sine konserter i Oslo kan se rimelig grimme ut etter et par pils.

Mange støyartister ’lider’ av at det ofte er stor avstand mellom musikken de presenterer og måten dette gjøres på. Noe av intensiteten blir borte når de brennende lyder og omkalfatrende kaos skapes av en bebrillet fyr med collegegenser som glor inn i en laptop på en naken scene. Gi meg noen filmer, strobelys, nakne dansere, utemmede dyr – et eller annet, liksom. Likevel, det er sammen med artisten(e) – og andre mennesker – støymusikken stort sett fungerer best. I en eller annen form for kontekst som går utenpå selve musikken. På CD blir – i hvert fall for mitt vedkommende – harsh noise en parentes i samlingen. Noe som er morsomt å ha, å se på og samle på, men som dessverre sjelden blir hørt på.

Herværende plate vil ikke gjøre noe fra eller til på det nivået, selv om det, når den først står på og godgjør seg i stereoen, unektelig er fett å høre så mye kompromissløs og massiv lyd slippes ut, maltrakteres og presses inn i øregangen med særdeles smertefull effekt før det eksploderer et sted dypt inne i sneglehuset med et ekko som henger igjen i ukevis. Det er klart det.

Hvem som står bak jævelskapen? I det rødhviteblå-hjørnet: Golden Serenades: To ikke helt ukjente herrer; John Hegre og Jørgen Træen, og deres opptak Transformatorlyd hentet fra Landmark i Bergen i 2005. I det blågule hjørnet: Sewer Election: Dan Johansson og Tommy Carlsson (her kaller de seg Sewer Election & Treriksröset, jeg vet ikke hvorfor) og deres ”Killing For Norway” fra kassetten Spanking Ritual (2007), opprinnelig utgitt i 20 eks. De bør nå et større publikum denne gang. Denne splitten minner i hvert fall om at Norge fremdeles er i forgrunnen på den internasjonale støyscenen – men ikke minst at de over grensen ikke bare gumler sild og kaviar. Skal se det gjemmer seg mye møkk bak folkhemmets velpleide fasade.

Le Corbeau: s/t (2008)
Ravnen
Øystein Sandsdalen er den skyggefulle, noe undereksponerte gitaristen i Serena Maneesh, med bakgrunn også i blant andre Angora Static og The Unmist. Han har dessuten et eget soloprosjekt gående, debuten under navnet Le Corbeau foreligger her som en mellomting mellom en fullengder og en EP (8 spor, 27 minutter).

Le Corbeau – fransk for ravnen – spiller muligens på Charles Baudelaires oversettelse av Edgar Allan Poes velkjente dikt «The Raven». Lou Reed gjorde for noen år siden en hel plate basert på nevnte verk, og lenken mellom Baudelaire og Velvet Underground bindes naturlig sammen av Sandsdalen. I tillegg til mørk poesi, snev av mystikk og huggende gitarriff, kan Sonic Youth og Jesus & Mary Chain trekkes frem som til sammen fire pilarer dette prosjektet er bygget på. Youths klassiske gitarstil, slørete støytepper og den drømmende vokalen fra skotupperne bidrar til å gi dette prosjektet mye av dets egenart.

De fleste av disse 8 sporene eksisterer i skjæringspunktet mellom vare, følsomme melodier og utfordrende utskeielser av mer støyende art, der Sandsdalen igjen viser seg som en habil gitarist. ”Burnt Violet Sky” får stå som nøkkelspor på denne platen med sin konstante fremdrift og hoggende gitarer. Platen er ellers ganske hazy, men det svevende uttrykket utfordres også noe. Her er et par mildere instrumentale spor, som ”Dreamland”, der han lar fuglene synge alene sammen med en enslig gitar, hvis mønstre vil gjenkjennes for elever av Takoma-skolen.

Sandsdalen har nok ikke hatt som målsetning å lage en teknisk briljant skive her, og selv om han kler den søkende tilnærmingen, hviler det noe ufullført over enkelte av låtene. Dette er materiale som egner seg å bygge videre på, og jeg håper i hvert fall vår mann ikke gir dette soloprosjektet lavere prioritet fremover.

Coveret er for øvrig utsmykket med Sandsdalens egen lekre kunst, bearbeidede bilder inspirert av gamle amerikanske biler (1957 er et gjentakende motiv), fugler og gitarer. Lekkert fra topp til tå, med andre ord.

Lars Myrvoll: The Island (2009)
Regnværsdager
Lars Myrvoll har kalt sin langspillerdebut for The Island. Det er en illustrerende tittel. Musikken her frembringer et slags isolert stemningsbilde, som skapt utenfor ’fastlandet’ i betydning hovedstrømmen, eller det velkjente. The Island er også i hovedsak et rent soloalbum, selv om Myrvoll på enkelte spor har med bidrag fra gjester som Ole-Henrik Moe/Kari Rønnekleiv, Martin Taxt og Klaus Ellerhusen Holm – alle velkjente navn innen moderne norsk musikk.

Det er nok ikke modernitet som i første rekke opptar Lars Myrvoll, men kanskje krysningen mellom det moderne og det tradisjonelle. Teknisk sett er The Island en spartansk opplevelse, enkelt spilt inn på soverommet gjennom en seksårsperiode. Sus og knitter bidrar til å underbygge følelsen av at dette er musikk fra en annen tid, men ulikt en 78-plate fra svunne tider; konstruert for å lyde slik gjennom moderne teknologi. I et intervju med undertegnede (i Ballade, januar 2008) fortalte den sympatiske Bodøværingen at han var inspirert av alt fra Sonic Youth og John Coltrane, Fennesz og Derek Bailey til Vetiver og Joanna Newsom. Et fellestrekk ved hans egen musikalske overbygning kan dermed sies å være eksperimentell musikk uavhengig av genre, eller som han selv sa: – Kunstnere som gjør radikale valg, utfordrer og bryter ned oppfatninger om hvordan kunst ’skal’ og ’bør’ være.

The Island benytter Myrvoll anledningen til å utdype sitt musikalske syn. Her tegnes linjer fra eldre amerikansk folk (Takoma-skolen) til nyere eksperimentalister/minimalister i tråd med hans egne forbilder. Jeg synes Lars Myrvoll entrer scenen med en distinkt signatur, han etterlater et lovende inntrykk på et vis som er både tilgjengelig og imøtekommende. Her står varsomme gitardrodlinger, undrende stålstrenger og drømmende klangflater i sentrum. Klang og rom overskygger gjerne melodiske linjer og teknisk fingnikking. Førstesporet ”Departure” er smertelig vakkert, og åpner porten for en plate som søker mot det avdempede og drømmeaktige, der betoningen av ’regn’ i låttitlene gir mening. Lars Myrvoll byr på gråtoner og molldrypp, men også strimer av lys og solskinn et sted kan skimtes borte i horisonten.

Jeg liker denne øya godt, plata har vært et gjentagende soundtrack de siste ukene uten at den hverken har tapt seg eller satt seg. Men jeg sitter også igjen med følelsen av at den ikke gir et fullstendig bilde av Myrvolls kvaliteter. Kanskje det er soveromsinnspillingenes døsige tilstand som gir et noe distansert slør, kanskje er det den lange innspillingsperioden (seks år) som gjør at dette blir vel så mye en blokk løsark med skisser enn en ferdigskrevet bok. Men det ligger mye godt materiale i disse historiene, neste gang håper jeg de også blir skrevet helt ut.

Noxagt: Turning It Down Since 2001 (2003)
Fists Of Fury
Selv om jeg er relativt kjent med både labelen Safe as Milk og Kjetil D. Brandsdal (Fibo Trespo, Hellfire) har jeg har ikke hørt noe av denne trioens tidligere bragder. Så det var med et relativt åpent sinn jeg lente meg tilbake for å sjekke innholdet.

Noen timer senere: Tungpusten, svett og mørbanket i hodet sleper jeg meg bort til tastaturet i et forsøk på å beskrive dette 26 minutter lange tordenbrølet. Referansene mine kretset først rundt tyngre orkester som Sleep og Earth, og så står da også selveste Billy Anderson (Melvins, Clutch, Helios Creed, Buzzov-en ++) oppført som produsent. Noxagt kan relateres i disse retninger, men jeg synes de tidvis tangerer sine powerbrødre både i intensitet og brutalitet.

De har en uvanlig line-up med Kjetil Brandsdal på bass, Nils Erga på bratsj og Jan Christian Kyvik på trommer, der det mest bemerkelsesverdige er hvordan Erga svinger buen på sitt instrument. Bratsjen må være ledet gjennom en rekke skumle bokser for å frembringe den hissige, av og til skrikende lyden som kommer ut. Den bidrar ikke bare til å gi en viss dronende effekt, men også til å slipe seg mellom Brandsdals brutale basshåndtering og Kyviks resolutte pressluftbor, og det på en måte som overflødiggjør gitaren man kunne forvente var tilstede. Selv uten vokal skaper denne trioen et så kraftig og massivt lydbilde at vi ikke savner noe, og som heller ikke åpner rom for noe mer. Når de åpner portene til helvete og lar de det regne ild og svovel over oss er det som å stå midt inne i et armageddon det er umulig å unnslippe fra. Turning It Down Since 2001 skaper kanskje ikke så mye harmoni og glede for de fleste, men er en kraftfull totalopplevelse som appellerer mer til våre mørkere sider; raseri, angst, paranoia, sinne, galskap.

Trollmennene kverner mange stilarter opp i sin sorte gryte for å klare dette. Metal, prog, folk, punk og noise er alle ingredienser som benyttes som virkemidler her. Resultatet er likefullt en stram og fokusert skive, og takket være korte låter rekker man å svelge intensiteten som av og til kan virke kvelende (sett på ”Swarm” på full guff). Man rekker akkurat å trekke pusten før de kaster oss ut i en ny malstrøm. Det kan bemerkes at enkelte partier kan trekke veksler på John Zorns Naked City eller japanske bråkmakere som Space Streakings og Zeni Geva, men trioen bærer også i seg et urgroove som gjør at de hele tiden balanserer mellom fristøy og gjenkjennelige, faktisk ganske fengende melodier.

Noxagt har med utemmet villskap og voldsomt målrettede knyttneveslag ikke bare skapt den mest forrykende norske utgivelsen på lang tid, Turning It Down Since 2001 bør skape buzz langt utover NorWaves grenser.

Origami Galaktika: Laos Vegas (2008)
B9
B9 er Benny Braaten, tilknyttet det verdensomspennende Origami-nettverket, der alle har sin egen kode, og som opp gjennom årene har avfødt en rekke varierte prosjekter. Prosjektet ble skapt i 1990 av Tore H. Bøe, og omfatter en rekke kjente (og mindre kjente) artister innen den eksperimentelle musikkscenen med utgangspunkt i Oslo. Arktika, Disharmonika, Replika, er noen grener på det store treet, og altså Braatens Galaktika. Han er selv en dreven skikkelse i hovedstadens undergrunnsmiljø med fartstid under dette navnet siden tidlig på 90-tallet.

Laos Vegas er, kort fortalt, en musikalsk ferd med Laos og Las Vegas som to tilsynelatende kontrastfylte motpoler, men som her møtes i et øyeblikk av musikalsk forbrødring. Teksturbasert ambient og mørke droner er Braatens virkemidler, som gjennom feltopptak, elektroniske innslag og organisk instrumentering (blant annet en fin trombonesolo) har skapt en vakker plate med dette som grunnlag. Innslag av munkemessing i møte med blinkende pengebanditter er kanskje et forsøk på å si noe om vår verden. Kanskje Braaten mener vi har mistet noe verdifullt, kanskje han vil sette søkelys på noe med verdier eller mangelen av sådanne. Det er utvilsomt et langt stykke – på alle måter – mellom det ’fjerne’ østen og vestens mest glorete by; Sin City et symbol på vår dekadanse, grådighet og dårlige smak. Kanskje han bare synes lydene av disse to kulturene passer godt sammen. Jeg vet ikke, men det låter i hvert fall veldig fint.

Jeg har vært i Vegas, ikke i Laos, men tør likevel mene at de østlige innslagene står sterkest her. Braaten har da også tidligere vist stor interesse for musikken fra det østlige Europa, og også her er det inkludert opptak med blant andre gatemusikanter fra Slovakia.

Laos Vegas er en av disse forunderlige platene som hverken vil skape den store røre, eller har noe ønske om å gjøre det (trykket kun i 500 eks.), men som utvider perspektivene for en stakket stund for den heldige lytter.

Pichelin/Charles/Grydeland: North Of The North (2008)
Nordpå
Hvis fiskeren Sverre Pettersen på Skjervøy i Nord-Troms rettet ryggen og så opp fra nota si en junidag i 2006 ville han kanskje sperret øynene opp. For hva er det som skjer der inne på land? Kanskje han stappet pipa, hentet kikkerten sin og forsøkte å fokusere på tre menn med hodetelefoner og mikrofoner som rotet rundt i fjæra. Fiskeren ristet trolig på hodet, mumlet noe om søringer og gikk tilbake til sitt arbeid.

For hva var det egentlig som foregikk på Skjervøy i juni 2006? Jo, der var to franske og en norsk musiker hvis formål var å samle inn unike lyder for å lage en serie ’fonografier’ – lydfotografier av omgivelser ved Norskekysten. Marc Pichelin/Xavier Charles har jobbet med lydfotografier tidligere, blant annet i Laos, på Grønland, i amerikanske storbyer og i jordskjelvområder. Dette var deres første besøk her i landet, med Kongsberg-mannen Ivar Grydeland som lokal guide.

Jeg pratet med Grydeland om dette prosjektet, etter at han og Charles/Pichelin hadde gjort unna sin uke nordpå.

– Vi reiste en del rundt i et forsøk på å kartlegge kystmiljøet, og fikk tatt opp mye forskjellig, blant annet møte med reinsdyr, stabling av tørrfisk og en dag ute i sjarken med en lokal fisker. Prosjektet går på hvordan dette kan settes i en musikalsk sammenheng, fortalte han den gangen. To år senere foreligger resultatet altså på plate, sier Ivar Grydeland.

Det må umiddelbart sies at resultatet mangler en viktig del for å fungere som «lydfotografier». Nemlig fotografiene. Her sitter vi kun igjen med lyden, bildene må vi lage selv. Og det er ikke så vanskelig, selv for en som aldri har satt sin bein nord for Trondheim. Vi hører måsa skvaldre utrettelig, hører vannet slår mot ripa, bølgenes evige gang, hører fiskeren snakke om sitt fag og vi hører arbeidet på fiskefabrikken – og selvsagt, våre venners fortolkning av disse naturgitte og menneskeskapte lydene.

De ni sporene her tigger ikke akkurat om å være lett tilgjengelige, men North Of The North er på ingen måte en ubehagelig eller slitsom lytteropplevelse. Det er nok kanskje mer eksotisk å høre for en Paris-borger enn for en som selv bor langs kysten – for hvorfor skal han eller hun kjøpe noe på plate som de hører hver dag? Det er her utfordringen av å sette lydfotoene inn i en musikalsk sammenheng dukker opp.

Jeg synes ikke trioen har laget en musikalsk opplevelse som står helt for seg selv, i den betydning at kunnskapen om hvor og hvordan dette ble til er det viktigste, uten denne mister platen mye av sin ’egenverdi’ om det i det hele tatt går an si noe slikt om et sådant prosjekt. Den selve musikalske opplevelsen blir tydeligere i de tre siste sporene (her med Grydeland på banjo), som er tatt opp etter besøket på Skjervøy. Her integreres kystens lyder med den moderne avantgarde og improvisasjon på et mer fullendt – og behandlet – vis.

North Of The North er et interessant prosjekt, og på mange måter et viktig prosjekt. Lyden av det som er rundt oss må også ivaretas, om noen år blir det viktig historisk materiale. Og for oss som av og til drømmer å ferdes nord i landet, så er dette et fint lydpostkort. Men jeg savner bildene.

Bjørn Hammershaug (tekst og foto)

Topp 10 Norske Album 2006

(I alfabetisk rekkefølge):

The Core: Blue Sky (Jazzaway)
Denne kvartetten har et energifelt som vibrerer på omtrentlig den samme grunnflaten som John Coltrane, Archie Shepp og Pharoah Sanders skapte på 60-tallet. På sitt andre album har de dessuten tatt inn gitarist Nils Olav Johansen som ytterligere utvidelse av lydbildet, som strekker seg mot mer psykedelia og rock. Men kjernen er fremdeles intakt; suggererende og rytmisk jazz med det både lyriske og ville formspråket til en aldri hvilende Kjetil Møster som naturlig autoritet.

DEL: Five Dolls for an August Moon LP (Synesthetic)
Lasse Marhaug får æren av å dukke opp to ganger på denne listen. Støyrock-kvartetten DEL har vært med oss i en årrekke. Årets plate viser bandet fra en ganske neddempet side, med vekt på mer sfæriske og filmatiske elementer. Forventes gitarriff spilt på Black Sabbaths ruiner eller slemme feedback-droner som druser Sonic Youths soniske støytepper i fillebiter, vil dette være en umiddelbar skuffelse. For DEL søker videre. Bortenfor den mest umiddelbare støyen, bakom rockens skygger og hinsides de utagerende eksessene som har preget tidligere arbeider. Five Dolls… søker mot mer distanserte sfærer. En monsterkonsert i Oslo høsten 2006 viste at de fremdeles er kapable til å renske skikkelig opp i ørene til publikum – heldigvis!

Diverse Artister: Gjenklang – Vår Musikalske Arv: Folkemusikk Gjennom 100 År 1910-2005 (Heilo)
I en tid der norsk folkemusikk fremstår som mer vitalt nyskapende og genremessig variert enn noensinne, er det ikke mindre viktig å trekke linjer. Gjennom fire plater gjør Gjenklang nettopp dette, fra de tidlige voksrullopptak til nybrottsartister som Majorstuen gir denne boksen et grundig riss av utviklingen innen norsk tradisjonsmusikk de siste 100 årene. Solid samling for alle som liker tradisjonstoner – ja, for alle som er en smule interessert i norsk musikk i det hele tatt. Og neste gang blir kanskje den samiske musikken også med i større grad?

Thomas Dybdahl: Science (Universal)
Science er Thomas Dybdahls mest fullendte utgivelse så langt i karrieren. Den flertydige og visjonære artisten har med stort hell inkorporert jazz, country, soul og kammerpop på denne dampende og lengtende platen.

Med et godt lag av folk fra mange ulike scener står Thomas Dybdahl mer og mer frem som en artist som søker utenfor det opplagte og vante. Science er fylt med små pop-perler som ikke så lett lar seg feste til noen bestemt pop-formel.

Fe-Mail: Blixter Toad (Asphodel)
Etiketten Asphodel i San Francisco er anerkjent i sitt arbeid med utgivelser innen ymse lydkunst. Oren Ambarchi, Alexander Rishaug, Philip Jeck, Iannis Xenakis og Ryuichi Sakamoto er å finne i deres rikholdige katalog. Men også i denne sammenhengen er Fe-Mails Blixter Toad en sjelden tilvekst. Gjennom en dobbel-CD presenterer Maja Ratkje og Hild Sofie Tafjord sitt mest ambisiøse arbeid så langt. Både vakker og skremmende, stillfaren og støyete er hele platen en bemerkelsesverdig opplevelse av inntrykk som aldri slutter å fascinere. Som Asphodel selv sier det så passende: ’Their cut up crescendos of piercing frequencies appear like rattle snakes you find under the rocks, as you search for a jewel-encrusted music box, unsure if they’ll poison you or cure you’.

Huntsville: For The Middle Class (Rune Grammofon)
Gillian Welch byr Ravi Shankar opp til dans i en kneipe i midt-vesten. Utenkelig? Nei, ikke hvis bandet som spiller opp heter Huntsville. De tre herrene her driver stort sett med impro-musikk (det folk flest kaller ’pling-plong’). Med Huntsville har de skapt en arena som gir større plass for strukturerte låtformer, samtidig som det skapes plenty av rom å leke seg. Det gjør de først og fremst ved å blande øst og vest, modernitet og tradisjon. Trioens grep om countrymusikken er alt annet enn konvensjonell, og bruk av tabla og østlige rytmer blandet med banjo og steelgitar har sjelden virket så naturlig.

Jazkamer: Metal Music Machine LP (Smalltown Supernoise)
Med lånt tittel fra Lou Reeds kraftverk fra 70-tallet, en besetning som inkluderer folk fra Enslaved, Toy og Manngard og masse innestengt mørkemannskraft klarte Lasse Marhaug og John Hegre å lage en plate bestående av både massiv støy, sint metall og brutal doom. Et naturlig møtested for venner av både Merzbow og Sunn O))).

Friends of Satan? Indeed!

Orheim/Kaasin: Minimum Bow Force (NORCD)
Jørgen Orheim og Eivind Kaasin har laget en av årets mest egenartede norske plater. Ved å ta utgangspunkt i noe av det mest tradisjonelle norske: hardingfele, står Orheim/Kaasins Minimum Bow Force frem som både rotfestet og nyskapende. Hardingfela er fundamentet, men de to løser opp til det ugjenkjennelige for å skape noe langt mer utradisjonelt, et sted mellom Brian Eno og Biosphere. I bearbeidelsens møysommelige prosess har uttrykket endt opp nærmere moderne komposisjon, knitrende elektronika og ambient minimalisme.

Svarte Greiner: Knive (Type)
Ved å bruke elementer relatert til både minimalisme, samtidsmusikk og musique concrete har Skodvin skapt noe som kan omtales som ’akustisk doom’. Antydningen til melodiøs vilje på det glitrende åpningssporet brytes raskt opp til fordel for virkelig nakkehårreisende uhygge, framskapt av mer eller mindre ubestemmelige lyder: Det knirker i gulvplanker. En mann sager ved ute i skogen. En gammel vinylplate spraker. Noen ringer forsiktig med bjeller. Tunge strykere og ditto bass flyter ut og inn av lydbildet, en spøkelsesaktig stemme svever forbi bak gardinene. Det er natt, uglene våker og Svarte Greiner mer enn hinter om at noe fryktelig er i gjære. Det er den vage hentydningens kunst som gjør Knive til en så gripende lytteropplevelse.

Årabrot: Rep.Rep (Norway Rat)
Haugesunds skitneste band var også med på undertegnedes årsliste i 2005. Rep.Rep viser at bandet slett ikke har blitt snillere barn i løpet av året som har gått. De har om mulig blitt enda mer voldsomme i stilen, men også strukket seg ytterligere i låtstrukturene. Ni minutter lange ”Ramshackle Row” er tyngdepunktet på en plate som står igjen som årets råeste innen punk/hardcore – eller grapserock, som de sier det selv.

Opprinnelig publisert på ballade.no, 06.12.06